Innstilling fra ekspertutvalg vedrørende endringer - Statens ...

1 Innledning
Erstatning for rovviltskade er etablert som et virkemiddel i
rovvilt politikken, der hensikten med ordningene er at de som
rammes økonomisk av skade voldt av rovvilt skal kompenseres
for dette. Ordningen ble lovfestet i 1999. Sektoransvaret for
rovviltpolitikken, inkludert erstatningsordningen, ligger hos
Miljøvern departementet.
Offentlig erstatninger er først omtalt av «Rovdyrskadeutvalget»
i 1948, og gjaldt for skade voldt av bjørn i 1948. Erstatningene
som er utbetalt ser de første årene ut til å utgjøre i underkant av
halvparten av den fastsatte verdien på drepte dyr.
De første regler om erstatning for viltskader ble fastsatt av
Landbruksdepartementet 9. mai 1959. Reglene åpnet for å
erstatte skader voldt av bjørn på bufe, mens skade voldt av
andre fredede viltarter bare unntaksvis kunne erstattes. Erstatning
for skade voldt av bjørn ble gitt med bakgrunn i yngletidsfredning.
Verken etter de tidligere lover eller etter jaktloven av
1951 var det noe juridisk krav på erstatning, og før kongeørn og
havørn ble fredet i 1968 var bjørnen den eneste rovviltart som
var fredet og da bare en del av året. Erstatning var bare aktuell i
beskjeden grad og det ble som regel bare gitt delvis erstatning.
Det var en forutsetning for å oppnå erstatning at det kunne
føres bevis for at skade var voldt, skadens årsak og omfang mv.
I St. meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur foreslo
regjeringen overgang til et system som skulle bygge på full
erstatning for dokumenterte tap og skader med utgangspunkt
i skadedokumentasjon. I tillegg ble det lagt opp til en risikobasert
vurdering slik at deler av oppgjøret skulle baseres på
rovvilt forekomst. Bruken av risikobasert erstatning ble fulgt
opp i Innst. S. nr. 174 (2003-2004), men ble senere forkastet
i forbind else med etableringen av ny regjering 2005, jf. Soria
Moria I. I tiltredelseserklæringen for den samme regjeringen fra
2009, Soria Moria II, står det at erstatningsordningen for husdyr
skal endres ”med sikte på at faktisk rovdyrtap skal erstattes”.
Hjemmelsgrunnlaget for erstatningsordningen ble endret i
2009, ved iverksetting av ny naturmangfoldlov. Hjemmelen
for rett på erstatning ble flyttet fra viltloven § 12a til naturmangfoldloven
§ 19, uten tekstmessige endringer.
Erstatningsregler og prinsipper har vært gjenstand for en
kontinu erlig justering i etterkant av dette. Behovet for slike
juster inger har vært knyttet til endringer i budsjettmessige
forhold , utvikling i rovviltbestandene, endringer i sauehold/
husdyrhold etc.
6