tester og produktomtaler - Fidelity

3 3
32
Sec. op.: Piega Master ONE:
Alpehorn
og jodling?
Landet som gav oss alpehornet og jodling
gjør det godt igjen med kjølig eleganse og
banebrytende teknologi. AV TROND TORGNESSKAR
Piege Master ONE koster endel mer enn de fleste kanskje
legger i høyttalere. Og med sin kjølige eleganse ser de ut
som noe designkollektivet Bauhaus kunne satt navnet sitt
på; om det fremdeles eksisterte. Det er ikke ofte man kan
si slike ting om en høyttaler. Ikke at de kommer fra Sveits heller,
forresten, som denne gjør. Landet som gav verden alpehornet og
jodlingen kan kansje gjøre det godt igjen?
MED SONY 5400
Første musikkstykke ut i dag er en bit symfonisk filmmusikk, en
genre som ligger redaktørens hjerte nær. Allerede fra de første
taktene avslører Piegas referansemodell at de har en ganske
unik «take» på musikken. Det låter enormt stort, og diskant og
mellomtone har en ekstremt stoffelig og lettflytende karakter. Det
hele låt mykt og insmigrende, men så kommer messingblåserne
inn, og det er plutselig ikke så mykt lenger...
Det er gått ti minutter, og disse aluminiumspillarene har allerede
vist at de har nyanseringsevne i toppklassen. Strykere med stoffelighet
og nyanser det er uhyre skjelden man hører, men også evne til
å gjengi den metalliske og ganske rå plutseligheten i en messingrekke
på full spiker. Samtidig. DET er musikalitet i praksis.
Så er det tid for jazz. Esbjørn Svensson har etterlatt seg mange
perler. En av disse er «When everyone has gone» fra 1993. Hvordan
farer disse aluminiumsskulpturene med kontant, hyperdynamisk
og swingende triojazz?
Vel, igjen er denne luftigheten fremtredende. Visper og cymbaler
har en ekstremt nyansert karakter, og er helt vektløse. Våre
referansehøyttalere Coltrane er den eneste andre høyttaleren jeg
har hørt som greier noe lignende, men gjengitt over Piega virker
det litt kjøligere, eller i alle fall en noe mer nøktern temperatur i
opptaksrommet. Det samme rommet oppptegnes med enorme
dimensjoner, særlig i dybden. På denne siden av Marten Coltrane
har jeg til gode å høre en høyttaler som er like generøs med
hensyn til akustikk og rom i opptaket.
Dynamikken er også ganske fremragende, Svenssons flygel er
klangrikt så det holder og nesten eksplosivt swingende i ut-
trykket. Bassisten groover og sørger for å forankre det hele
rytmisk, men har ikke helt det samme drivet og snerten i spillet
som over Coltrane. Det blirt litt høyere «polvottfaktor», om dere
skjønner. Akkurat i det øyeblikket ble det klart, trodde jeg, at
denne høyttalerens achilleshæl synes å være i overgangen mellom
vektløsheten og basshøyttaleerne.
Dette er ikke overraskende i det hele tatt, det er ofte her slike
konstruksjoner sliter. Det var tilløp til fortykning og småbremsing
i mellombassen som ikke helt kledde høyttalerens andre egenskaper.Litt
summarisk behandlig av lyden når det skjedde mye på
en gang. På med Manu Katchés «Song for her». Luft, nyanser
og farger som er imponerende, dynamikken er igjen glimrende.
Men i bassen blir det mye mer tilløp til summarisk lyd. Nyansene
glattes over. Det låter imponerende og dypt, men skorter litt på
evnen til å spille ut i rommet. Trommesettet står inni høyttaleren,
mens det på et virkelig godt anlegg er helt frigjort fra denne.
Torget i hjembyen til Piega
LINDEMANN CD-SPILLER
MEN så gjorde vi en endring i oppsettet som skulle vise seg å endre
på det meste. Hittil benyttede CD-spiller, superbomben Sony XA
5400ES, fikk fri, og en nesten ti ganger dyrere Lindemann kom inn.
Da skjedde det ting! Tendensene til fortykning var borte, og
bassen fikk autoritet og oppløsning i referanseklasse. Bassisten til
Svensson hadde plutselig tatt av polvottene, og lyden av strenger
som slippes hadde en helt annen direkte måte å fremstå på. Den
enorme roen og ekspanderende kvaliteten fra diskant og mellomtone
var brått tilstede i hele lydbildet. Integrasjonsproblemene og
fortykningen, samt tendensene til å miste litt av grepet når det
skjedde virkelig mye, var nesten borte.
Jeg må jo dra til med litt tidligmusikk når jeg lytter, som jeg har
vært inne på før. Rolf Lislevands tidligimprovisasjoner på «Nuove
Musiche» fylte virkelig lytterommet, og den myke, superoppløste
luftigheten var ganske besnærende. Jeg kan vanskelig huske å
ha hørt denne plata bedre gjengitt. Her var det ekstremt naturtro
klangfarger, en besnærende tydelighet i plassering og tredimensjonalitet,
og uanstrengthet av en karakter det ikke er ofte man
opplever over et anlegg.
På mange måter viste Piegaen et åndelig slektskap med Linns
LP 12. Denne evnen til å kunne spille jevngodt -eller endog
bedre- enn nesten hva det skulle være, men ikke være brautende
i det hele tatt. Det er definitivt noe en faller for om man har hørt
musikk framført i levende live. Det låter medrivende, dynamisk,
fargerikt og veldig naturlig, men overhode ikke brautende.
Liveopptak er alltid morsomt å spille når dynamikken og gjengivelsen
av rom, klanger og tredimenskjonalitet virkelig sitter, som
her. Andsnes´versjon av Rachmaninoffs pianokonsert nr. 2 låter
rett og slett storslagent. Konsertsalen avtegnes som enorm, og
publikums hosting og harking gjorde at jeg følte meg hensatt til
et venterom under ribbesnueepedemien. Uten munnbind, heldigvis,
da slikt ikke kler meg .