Møteinnkalling Planutvalget - Fredrikstad kommune

Av uttrykket ”særlige grunner” fremgår det at ingen har krav på å få innvilget dispensasjon.
Uttrykket må likevel ikke forstås slik at det må foreligge ekstraordinære omstendigheter for at
dispensasjon skal kunne gis. Det må sees i forhold til de offentlige hensyn som skal ivaretas
gjennom bygningslovgivningen. Foreligger det en overvekt av hensyn som taler for
dispensasjon vil lovens krav være oppfylt. Det sentrale ved vurdering av
dispensasjonssøknader vil etter dette være styrken av de offentlige hensyn som
vedkommende bestemmelse skal ivareta, dernest vekten av de særlige grunner til å fravike
disse offentlige hensyn. Vurderingen skal i utgangspunktet være planrelatert.
Når det gjelder dispensasjon fra kommuneplanen, er det viktig å påpeke at den har vært
undergitt en omfattende beslutningsprosess, der så vel offentlige som private interesser har
hatt mulighet til å delta. På denne bakgrunn skal det ikke være noen kurant sak for
bygningsmyndighetene å fravike disse gjennom dispensasjoner. Dette vil undergrave de
intensjoner som ligger til grunn for bestemmelsene.
Videre er det også nødvendig å se hen til de sentrale føringer som gjelder for strandsonen og
tiltak i dette området. Rikspolitiske retningslinjer for planlegging av kyst- og sjøområder i
Oslofjordregionen (RPR) fra 1993 skal være retningsgivende i byggesaker i strandsonen.
Her gis det uttrykk for følgende hovedmål:
”Innenfor retningslinjenes geografiske virkeområde skal naturverdier, kulturminneverdier og
rekreasjonsverdier forvaltes som en ressurs av nasjonal betydning til beste for befolkningen i
dag og i fremtiden.” Videre står det under punkt 4.4 Strandsone: ”I strandsonen bør bygging
som kan redusere natur- og kulturmiljøet og mulighetene for rekreasjon og fiske ikke finne
sted.” Under pkt. 6.4 Strandsone fastslås det at: ”Utbygging skal i utgangspunktet ikke finne
sted.”
Klagens anførsler og de oppgitte særlige grunner i søknaden, anses ikke å utgjøre den
nødvendige overvekt i forhold til de vernehensyn som gjelder for 100-metersbeltet, og de
restriktive holdninger som bør utvises i dette området.
Det forhold at tiltakshaver har aksept fra grunneier om oppføring av brygge, kan ikke være
bestemmende for bygningsmyndighetenes dispensasjonsvurdering, da aksepten er en ren
privatrettslig avtale. Myndighetene skal ivareta allmennhetens interesser i dette området, et
forhold som for en grunneier kan være av underordnet betydning. Underliggende
privatrettslige forhold har derfor kun unntaksvis betydning for myndighetenes vurdering etter
plan- og bygningslovens bestemmelser.
Når det gjelder anførselen om at unntaket i pbl. § 17-2 tredje ledd kommer til anvendelse i
saken, vises det til at tiltakshaver har biladkomst til fritidseiendommen, jfr. avtalen med
grunneier Christensen, se vedlegg nr. 10, der det står at parkering skal skje på anvist sted og
dette vises på et vedlagt kart. Her fremgår det at tiltakshaver får benytte 2 p-plasser i
umiddelbar nærhet til sin eiendom, jfr. vedlegg nr. 11. Unntaket i pbl. § 17-2 tredje ledd vil etter
dette ikke komme til anvendelse i saken, da adkomsten til eiendommen hovedsakelig kan skje
fra landsiden.
Det forhold at bryggen tas opp hver høst tilsier ikke at den anses som et § 85-tiltak, da
regelmessigheten i utleggingen – hver sommer – medfører at tiltaket får en varig karakter. Det
vises i denne forbindelse til Rundskriv H-09/05, s. 7 der det presiseres at innretning som blir
plassert for et kortere, men gjentagende tidsrom år etter år, ikke kan anses som et midlertidig
tiltak.