Prosjekt K- ambulerende team, rapport I - KoRus Bergen

More documents

Recommendations

Info

omgivelsen (Axelsen 1997). Rusmiddelbruk kan innen denne terminologien beskrives som forsøk på å mestre indre og ytre ubehag. En sentral føring for de prosjektansatte har vært å «Lede gjennom å følge» og ta utgangspunkt i at deltakernes symptomer kan ses på som ressurs dersom kraften som ligger bak symptomene får mulighet til å benyttes konstruktivt. I dette arbeidet har det vært helt sentralt å fremme eierforhold hos deltakerne dvs. anerkjenne og synliggjøre en tenkning tilknyttet «What’s in it for me». En tenkning som oftest knyttes til antisosialitet og som det tas avstand fra. Deltakerne har vært styrende i tiltaksutforming og hvilke metoder som benyttes for å nå sine mål. Deltakerne er aktivt involvert og informert om progresjon i egne saker og tiltak. Dette kan bidra til økt forståelse av prosessen, mulighet til å påvirke denne, og selv planlegge og tilrettelegge i henhold til egne livsfaktorer og innstilling frem mot iverksettelse av disse. Et hovedfokus har således vært å tydelig involvere og ansvarliggjøre deltaker i egen prosess. I sammenheng med dette er det viktig å avpasse omfanget samsvarende med deltakers mestringskompetanse. For å sikre en god dialog er gjensidig trygghet i relasjonen til deltaker helt sentral. Trygghet i relasjon er basert på felles kunnskap, forståelse og åpenhet. I kommunikasjonen utveksles informasjon om et vidt spekter av faktorer. Følgende samtale mellom prosjektdeltaker og representant for ettervernstilbud illustrerer at deltakeren har inntatt eierskap. Bruker: Hvor mye må sosialkontoret betale for dette i mnd. Personell: X antall kroner Bruker: Det synes jeg var mye. Jeg vil snakke med prosjekt K og se om vi kan få mer igjen for mindre penger gjennom å lage egen rehabiliterings/oppfølgingsplan som jeg i større grad styrer selv. «Skipper på egen skute» Det er en helt sentral tilnærming i prosjekt K at ansatte i praksis anerkjenner deltakeren som spesialist på seg selv. Dette innebærer at deltaker får anledning til å motiveres for å inneha en «veilederposisjon» for de ansatte som skal være med på å tilrettelegge for endring. Det innebærer også at de ansatte har en høy bevissthet tilknyttet maktforskjeller mellom det å være ansatt i og det å være deltaker i prosjektet. Gjennom å gi deltakeren makt, fremme autonomi og positiv makt over eget liv tilrettelegger en for å forhindre deltakernes avmaktsfølelser. De ansatte har tilbudt sine tjenester inn «som matroser på en skute i farlig farvann». Skipperen har roret, men trenger hjelp av matrosene for å få skuten trygt i havn. Mange har opplevelser fra å bli tatt makt over, dvs. at de har følt seg i en avmaktssituasjon. For noen kan dette være livslange erfaringer. Systemet, og systemets representanter, representerer for mange makt og kontroll i negativ forstand. Det har i slike situasjoner fremstått viktig å prøve å ta tilbake makt og kontroll over eget liv. Uavhengig av metoder for å tilegne egen kontroll og makt, vurderes det hensiktsmessig å tolke dette som et forsøk på å mestre en opplevd avmaktssituasjon. En tilnærming deltakergruppen har signalisert som viktig, er å øke deres egendeltakelse i og kontroll over egen endrings- og oppfølgingsprosess. En konstruktiv endring kan vises gjennom innholdet fra en e-post fra en pasient, som over år har reagert mot motstand ved å «gå til kamp», en strategi som oftest har medført økt destruktivitet: Hei Espen (prosjektansatt) Flott at ting er på plass, det skal bli spennende å få begynt på ettervernsdelen. På et par steder føler jeg det blir noen flaskehalser i systemet deres og at ting blir vanskeligere å få til enn det behøver å være. Dette ønsker jeg å ta opp til diskusjon slik at vi bedre kan få en forståelse av hele bildet. Ha en riktig god påske, vi snakkes. X:) Deltakeren innleder positivt, kommer med sin vurdering, ber om dialog for at han og prosjekt-ansatt skal få økt forståelse. Dette er en samhandlingsform som er ny for vedkommende i samhandling med sosialtjenesten. 2008 © stiftelsen bergensklinikkene | PROSJEKT K – Et samarbeidsprosjekt mellom <strong>Bergen</strong> kommune og Stiftelsen <strong>Bergen</strong>sklinikkene 9
Betydningen av relasjon og dialog En av forutsetningene i relasjonen til deltakerne at de selv er eksperter i eget liv. Ansatte lytter aktivt til deltakeren, har fokus på ressurser mer enn problemer, og tilstreber å se og forstå de ulike uhensiktmessige mestringsstrategier deltakeren har utviklet i forsøkene på å mestre livet. En annen forståelse og forutsetning er at den ytre atferden, kan være en beskyttelse for en sårbarhet hos deltakeren. Ved å fokusere på potensial og ressurser, se bak de synlige og mest fremtredende atferdsmønstre og bak den «ytre fasaden» har de ansatte lettere kommet til kjernen av problemene, behovene og ressursene hos deltakerne. En tilnærming er å gå med heller enn mot forsvaret. Med utgangspunkt i en forståelse av at «I forsvaret finnes ingen kjærlighet» er det viktig å forstå at når deltakeren viser tegn til å ville beskytte eller forsvare seg med ulike strategier, vil pågåenhet fra de ansatte ofte øke destruktivitet og evt. fremme aggresjon. I slike situasjoner er det vesentlig at de ansatte inntar en tilbakelent og lyttende posisjon. Denne tilnærmingen har ført til at deltakerne har utviklet mer hensiktsmessige strategier i møte med hjelpeapparatet. Gjennom å tenke og handle utradisjonelt har prosjektansatte tilrettelagt for de behov og ønsker deltakerne formidler. Ledende verdier i prosjektet er: tålmodighet, fleksibilitet, positiv kynisme, trygghet, ansvar og kreativitet/annerledeshet. Tålmodighet gjenspeiler seg blant annet i forhold til at prosjektansatte viser stor grad av tålmodighet i forhold til å komme til kjernen av deltakernes problem. Forløp og innhold i kontakten defineres utelukkende ut fra deltakerens premisser samtidig som en utøver stor grad av fleksibilitet blant annet i forhold til at det er deltakeren selv som bestemmer samspillsarenaen. I positiv kynisme ligger det blant annet at ansatte lener seg tilbake mer enn å være aktive problemløsere, der en i verste fall i situasjoner hvor deltakeren fremstår emosjonelt oversvømt, kan signalisere at en er villig til å overta ansvaret for deltakerens ve og vel. De ansatte skal i tilfeller hvor deltakeren fremstår emosjonelt oversvømt fremstå rolig, trygg og rommende. Stor aktivitet fra ansatt i slike situasjoner kan øke deltakerens kaos. Noen av deltakerne reagerer på skriftlig materiale, enten ved at innholdet er problematisk å forstå, blir overveldende og øker kaos eller det danner grunnlaget for misforståelser. I tillegg har noen negative erfaringer med at de opplever at tilsendt materiale sjelden har inneholdt positive opplysninger. Dette har medført vegring i å forholde seg til det tilsendte, og noen ganger åpnes ikke brevene. Videre kan postgang være kompliserende da noen ikke har fast bopel og/eller ikke forholder seg til den. Det vurderes spesielt viktig at deltakerne i stor grad har fått være med i søknadsog vedtaksprosessene. Muntlig formidling og gjennomgang av vedtak vurderes spesielt viktig i de situasjonene prosjektdeltaker ikke fullt ut blir møtt i forhold til sine beskrevne behov. Dette innebærer tett dialog mellom saksbehandler og prosjektdeltaker, dvs. fysisk tilstedeværelse enten i sosialkontorets lokaliteter eller andre arenaer der prosjektdeltaker er tilgjengelig og trygg. Å bli tatt på alvor og møtt med respekt Gjennom å møte deltakerne på en spørrende, undrende og nysgjerrig måte har prosjektansatte tydeliggjort for deltakerne at de blir tatt på alvor og blir respektert. Et sentralt verktøy har vært metakommunikasjon, dvs. kommunikasjon om kommunikasjon, eller samtale om samtalen (Baltzersen 2008). En spørrende tilnærming innebærer også å la deltakerne fullt ut få formidle hva de tenker og føler, trenger og ønsker. Å hjelpe deltakerne å konkretisere og uttrykke dette har vært viktig. Fokus i kommunikasjonen har vært på behov, ønsker og ressurser snarere enn problemet, eks. psykisk problematikk. Samtidig har dette fokuset skapt sekundærgevinster og endringer i forhold til eks. psykisk helse og rusmiddelbruk. En vanlig tradisjonell tilnærming er at positiv intervenering er relasjonsbyggende og konstruktivt. Erfaringer i prosjektet tilsier at positiv intervenering heller ikke bør iverksettes uten at det er et ønske fra deltakeren. Et hovedpoeng er at deltakeren alltid skal være med å utforme intervensjon og tiltak, også positiv intervensjon. En av deltakerne uttalte følgende til sin behandlende psykolog: «Julen var vanskelig. Jeg hadde bestilt reise for å ruse meg, men det ble for vanskelig å gjennomføre fordi jeg kom til å tenke på at jeg nå hadde 10
Page 2 and 3: Forord Kompetansesenteret ved Stift
Page 4: Innhold Sammendrag 5 Del 1 6 Del 2
Page 7 and 8: DEL 1: Bakgrunn for prosjektet Stif
Page 9: I forhold til økonomiske ytelser o
Page 13 and 14: DEL 2: evaluering av prosjekt k - r
Page 15 and 16: eliggenhet i rusbelastet nærmiljø
Page 17 and 18: Det var jeg ikke vant til». Flere
Page 19 and 20: En annen formidler «Jeg er nøkter
Page 21: skrevet uttalelser i samband med de

Prosjekt K- ambulerende team, rapport I - KoRus Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?