Prosjekt K- ambulerende team, rapport I - KoRus Bergen

Forord 

Kompetansesenteret ved Stiftelsen Bergensklinikkene har gleden av å presentere første rapport 

fra Prosjekt K – et spesielt tilrettelagt tilbud for rusmiddelavhengige. 

Bakgrunnen for å etablere prosjekt K var ulike instansers erfaring med deltakere som hadde 

behov de formidlet ikke utløste tilstrekkelig og nødvendig hjelp. Dette hadde medført store 

samhandlingsvansker med ulike instanser. Behandlere i Stiftelsen Bergensklinikkene tok kontakt 

med planleggere i Bergen kommune og kompetansesenteret for å utvikle et prosjekt der 

aktuelle pasienters behov bedre kunne ivaretas. det ble søkt og tildelt midler fra Sosialog 

helsedirektoratet. 

Prosjekt K ble etablert som et spesialteam i kommunal tjeneste med spesiell kompetanse for 

å imøtekomme aktuelle klientgruppe. Det var et ønske om å utvikle et ekstraordinært tjenestetilbud 

til klientgruppen, sikre rett tjenestetilbud til rett tid for å forhindre utvikling av kroniske 

hjelpebehov. En konkretiserte et prosjekt der en ønsket å bedre tilbudet til klienter/pasienter 

som beskrives med komorbide lidelser, med behov for en kontinuitet og kunnskap fra både 

spesialisthelsetjeneste og kommunale tjenester. 

I aktuelle målgruppe finner en klienter/pasienter som har hatt dårlig forhold til ulike tjenester 

over flere år. De har hatt ulike saksbehandlere, og forskjellige innfallsvinkler i arbeidet har vært 

prøvd. En drøftet i oppstarten av prosjektet, at de tradisjonelle rammevilkårene for å yte service ikke 

var tilstrekkelige for å ivareta klientgruppen. Det var derfor ønskelig å utvikle et prosjekt der en 

fikk mulighet til å ta i bruk strategier som kunne virke mer konstruktivt for gruppen. Det ble 

anslått i starten at målgruppen ville omfatte ca 10-15 rusmiddelavhengige. Flere forhold ble 

drøftet som grunner for et prosjekt: 

• behov for spesialisert kunnskap for å yte klientene/pasientene service og den tjeneste de 

har krav på og behov for. 

• pasientens/klientens problematikk som kommer til utrykk blant annet gjennom trusler 

og aggresjon, spesielt overfor ulike forvaltningsorgan. 

• pasientens/klientene samhandlingsproblemer med det ordinære tilbudet, slik at en ikke 

ivaretar deres behov. 

Prosjekt K ble en konstruksjon utfra begrepene kommunikasjon, kontakt, kontinuitet og 

kunnskap rundt komorbide tilstander. Prosjektet ble etablert ved Årstad sosialtjeneste, og 

består av medarbeidere fra kommunal tjeneste og spesialisthelsetjeneste. Første rapport fra 

arbeidet foreligger nå med beskrivelser av organisering, metodikk og arbeidet med klientene/ 

pasientene. Prosjektet omtales av profesjonelle og brukere som Prosjekt K. Brukere har gitt sin 

egen forståelse av prosjektet; omtalt som «skipper på egen skute». 

Rapportutgivelsen er et ledd i å utveksle erfaringer i arbeidet med rusmiddelavhengige, og 

inngår som en del av Kompetansesenterets oppdrag gitt fra Helsedirektoratet. 

Bergen, juni 2008 

Stiftelsen Bergensklinikkene 

Vibeke Johannessen 

Kompetansesenteret 

2008 © stiftelsen bergensklinikkene | PROSJEKT K – Et samarbeidsprosjekt mellom Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene 

1

Personer involvert i Prosjekt K 

Prosjektmedarbeidere: 

Ansatte i kommunal tjeneste: 

Irene Grande Helland 

Espen Aas 

Ansatt i spesialisthelsetjenesten 

Håvard Wester Breistein 50% psykolog i prosjekt K inntil februar 2008. 

fra februar 2008: 

Fredrik Sylvester Jensen 10% stilling som psykolog i prosjekt K 

Kristian Nyborg Johansen 10% stilling som psykolog i prosjekt K 

Therese Dahl, 30 % stilling i prosjekt K knyttet opp mot dokumentasjon og evaluering. 

Styringsgruppe 

Eva Karin Løvaas 

Robert Pettersen 

Stedfortreder Arne Ramstad 

Referansegruppe 

Anne Loennechen, Tom Barth, Svein Skjøtskift, Rune Tjøsvold og Arne Ramstad 

Brukerutvalget: 

André, Morten og Jarle 

Spesielt takk til alle tolv deltakerne som hver dag bidrar inn i prosjektet med sin ekspertise. 

Takk til prosjektets samarbeidspartnere: 

Årstad sosialtjeneste: 

Bente Bolstad, Sosialsekretær (for praktisk arbeid knyttet til vedtak og system informasjon) 

Synneve Myklebust, Rådgiver, for veiledning i forhold til lov om sosiale tjenester 

Hallvard Øren, Økonomisk Rådgiver for prosjektdeltakere 

Tor Waardal, Økonomisk Rådgiver for prosjektdeltakere. 

Stiftelsen Bergensklinikkene: 

kompetansesenteret 

Vibeke Johannessen 

Jane Elizabeth Mounteney 

For veiledning knyttet opp til dokumentasjon og evaluering 

hjellestadklinikken 

Sigmund Rød avdelingssjef Hjellestadklinikken 

For veiledning 

2

Innhold 

Sammendrag 5 

Del 1 6 

Del 2 12 

Del 3 19 


3

Sammendrag 

Stiftelsen Bergensklinikkene og Bergen kommune vurderte i 2006 at det var behov for utarbeidelse av en 

«særmetodikk» i møte med rusmiddelavhengige som pga. deres problematikk, med omfattende komorbide 

lidelser, ikke fikk utløst tilstrekkelig og nødvendig hjelp fra det ordinære tilbudet som ytes fra sosialtjenesten. 

Prosjekt K ble etablert høsten/vinteren 2006, med første deltaker fra januar 2007. Til sammen var det tolv 

deltakere i prosjektet, alle menn. Deltakerne ble henvist fra fem av sosialkontorene i Bergen. 

Et kjernekjennetegn var at prosjektdeltakerne hadde mangeårig og vedvarende konfliktfylt forhold til 

tilhørende sosialkontor, der flere tiltak hadde vært prøvd uten at dette hadde ført til konstruktiv endring. 

Prosjektets målsetting var å sikre rett tjenestetilbud til rett tid for å forhindre utvikling av kronisk hjelpebehov. 

Videre å tilrettelegge for at brukerne skal ha tilgang på hjelp fra sosialtjenesten, dvs. kunne samhandle 

med og nyttegjøre seg tjenester fra sosialetaten. Dette gjennom å utvikle egnet metode for å fremme 

konstruktiv samhandling med målgruppen. Andre målsettinger var å bedre livssituasjonen og levekårene 

til prosjektdeltakerne gjennom å skape stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i oppfølgingsrelasjonen mellom 

bruker og sosialtjenesten. En sentral føring for de prosjektansatte har vært å «Lede gjennom å følge» og ta 

utgangspunkt i at deltakernes symptomer kan ses på som ressurs, dersom kraften som ligger bak symptomene 

får mulighet til å benyttes konstruktivt. I dette arbeidet har det vært helt sentralt å fremme eierforhold hos 

deltakerne dvs. anerkjenne og synliggjøre en tenkning tilknyttet «What’s in it for me». Deltakerne har vært 

styrende i tiltaksutforming og hvilke metoder som benyttes for å nå sine mål. Deltakerne er aktivt involvert 

og informert om progresjon i egne saker og tiltak. 

Prosjekt K er internevaluert ved kvalitative intervju av prosjektdeltakerne. 60% av deltakerne fikk informasjon 

om prosjekt K fra sine respektive sosialkontor. Tre fra Hjellestadklinikken og en fra Straxhuset. Flertallet 

tilbakemelder at informasjonen de fikk om prosjekt K i forkant var vag og lite informativ. 80% av deltakerne 

oppgir at de opplever at deres totale livssituasjoner er bedret etter at de ble deltakere i prosjekt K. Syv av deltakerne 

oppgir 1 på tilfredshet med kontakten med sitt opprinnelige sosialkontor på en skala fra 1-10, hvor 1 

angir minst tilfreds. To av deltakerne oppgir 5, og en 4. På spørsmål om hva deltakerne opplevde var mindre 

bra med hjelpen de fikk fra sitt opprinnelige sosialkontor, svarer de alt fra å føle seg oversett, usynlig og 

bortglemt, til opplevelse av å bli mobbet av sin sosialkurator. Alle deltakerne formidler at de både har skiftet 

sosialkontor og sosialkurator flere ganger. På spørsmål om hva som oppleves annerledes med prosjekt K 

formidler flere at de føler de blir møtt uten fordommer og uten en forutinntatt holdning. De opplever at 

medarbeiderne i prosjekt K ser på muligheter og ikke begrensninger. Flere tilbakemelder at de opplever å få 

styre selv innenfor noen rammer. To bruker betegnelsen og opplevelsen av å få være «skipper på egen skute». På 

spørsmål om hva som er mindre bra, tilbakemelder flere at medarbeiderne i prosjekt K kunne hatt større 

avgjørelsesmyndighet og gjennomslagskraft innenfor eget system. Det at avgjørelser må løftes til et høyere 

nivå i systemet oppleves for flere av deltakerne som en «strafferunde». 

Organisering av rapporten: 

Rapportens del 1 omhandler beskrivelse av prosjekt K hvor styringsgruppen har vurdert grad av måloppnåelse. 

I del 2 beskrives deltakernes evaluering av prosjekt K. Evalueringen er foretatt gjennom 

kvalitativt intervju. I del 3 oppsummeres prosjektets erfaringer så langt. Utfyllende evaluering sett 

fra prosjektansattes ståsted, vil fremkomme av neste rapport ved årsskiftet 2008/2009. 


5

DEL 1: Bakgrunn for prosjektet 

Stiftelsen Bergensklinikkene og Bergen kommune 

vurderte i 2006 at det var behov for utarbeidelse av 

en «særmetodikk» i møte med rusmiddelavhengige som 

pga. deres problematikk med omfattende komorbide 

lidelser, ikke fikk utløst tilstrekkelig og nødvendig 

hjelp fra det ordinære tilbudet som ytes fra sosialtjenesten. 

Dette ble anslått å gjelde for ca 10-15 

brukere i Bergen kommune. 

Etter prosjektsøknad tildelte Sosial- og helsedirektoratet 

midler slik at en kunne opprette 2,5 stillingshjemler 

tilknyttet prosjektet. Derav to stillinger i Bergen 

kommune og 50 % psykologstilling i Stiftelsen 

Bergensklinikkene. Etter vedtak i Byrådsavdelingen 

– Bergen Kommune ble Årstad sosialkontor base for 

prosjektet og kommunal- og spesialisthelsetjenesten 

inngikk et tett samarbeid i prosjektet. 

Prosjektets oppstart 

Prosjekt K ble etablert høsten/vinteren 2006, med 

første deltaker fra januar 2007. Prosjektansatte 

begynte sitt ansettelsesforhold på ulike tidspunkt 

høsten 2006. De forskjellige ansettelsesdatoene 

resulterterte i gradvis etablering av prosjektet. Det 

ble vurdert hensiktsmessig at prosjektansatte tilsatt på 

Årstad sosialkontor hospiterte ved Hjellestadklinikken 

– Stiftelsen Bergensklinikkene. Den først ansatte prosjektmedarbeideren 

hospiterte ved Bergensklinikkene 

over en to måneders periode. I denne perioden var 

han med på å utarbeide kartleggingsverktøy, metoder 

og inntaksprosedyrer for prosjektet, sammen med 

prosjekt-medarbeideren som var tilknyttet Stiftelsen 

Bergensklinikkene. Den sist tilsatte prosjektarbeideren 

hospiterte to dager ved Hjellestadklinikken. 

Prosjektansattes første arbeidsoppgaver var 

etablering av kunnskap og innsikt i prosjektets 

målsettinger og mulige rammevilkår for å nå disse. 

De inngikk i tett samarbeid med andre ansatte i 

Bergen kommune og Stiftelsen Bergensklinikkene. 

I tillegg til hyppige møter med styringsgruppen, 

sosialsjef ved Årstad sosialkontor og klinikksjef ved 

Hjellestadklinikken – Stiftelsen Bergensklinikkene ble 

det etablert en referansegruppe. Referansegruppen er 

sammensatt av ressurspersoner innen lavterskel tilbud, 

helse, rus/psykiatri, spesialist-helsetjeneste, sosialtjeneste 

og kommunens administrative enhet. 

Referansegruppen skal styrke og kvalitetssikre 

framdriften av prosjektet. Videre ble det tidlig etablert 

veiledningsavtale med avdelingssjef ved Hjellestadklinikken 

med fokus på kompleksiteten i deltakernes 

problematikk, samt samspillsutfordringer mellom 

deltakere og prosjekt-ansatte. I startfasen ble det 

fokusert på å informere om prosjektet slik at de ulike 

samarbeidspartnere, spesielt øvrige sosialkontor i 

Bergen kommune, hadde tilstrekkelig informasjon 

til å kunne vurdere om det var hensiktsmessig å søke 

brukere med aktuelle behov fra sitt kontor til deltakelse 

i prosjekt K. 

System for kvalitetssikring av prosjektet 

Prosjektetansatte har mottatt veiledning fra 

Kompetansesenteret ved Stiftelsen Bergensklinikkene. 

Veiledningen har hatt fokus på dokumentasjon, 

kvalitetssikring og videreutvikling av prosjektet. 

Målsetting: 

Prosjektets målsetting er å sikre rett tjeneste-tilbud 

til rett tid for å forhindre utvikling av kronisk hjelpebehov. 

Videre å tilrettelegge for at prosjektdeltakerne 

skal ha tilgang på hjelp fra sosialtjenesten, dvs. kunne 

samhandle med og nyttegjøre seg tjenester fra 

sosialetaten. Dette gjennom å utvikle egnet metode for 

å fremme konstruktiv samhandling med målgruppen. 

Andre målsettinger er å bedre livssituasjonen og 

levekårene til prosjektdeltakerne gjennom å skape 

stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i oppfølgingsrelasjonen 

mellom bruker og sosialtjenesten. 

Målgruppe og deltakere 

Et kjernekjennetegn var å rekruttere prosjektdeltakere 

som hadde hatt mangeårig og vedvarende konfliktfylt 

forhold til tilhørende sosialkontor, der flere tiltak 

hadde vært prøvd uten at dette hadde ført til konstruktiv 

endring. Aktuelle prosjektdeltakere er gjerne kjent 

fra flere deler av hjelpeapparatet, med en lang historie 

med avbrudd i tiltak og ulike former for diskvalifisering 

fra tilbud. Videre kan det ha vært behov for 

ekstraordinære tiltak fra spesialisthelsetjenesten. 

6

I tillegg ble målgruppen vurdert å skulle oppfylle flere 

av følgende kriterier: 

Omfattende og langvarig rusmiddelbruk, med 

hovedvekt på cannabis og amfetaminbruk. 

Personer som er tydelig funksjonsnedsatt 

uavhengig av rusmiddelbruken 

Komorbide tilstander: 

AD/HD, atferds- og personlighetsproblematikk. 

Angst og depresjon, noen ganger kamuflert gjennom 

en tilsynelatende tøff fasade 

Aggresjon og ulike former for vold som 

mestringsstrategi 

Svært selvstyrt væremåte – reaksjoner mot 

autoriteter og opplevelsen av å bli bestemt over. 

Motstand mot å innordne seg systemer 

og retningslinjer 

Mistillit til sine omgivelser 

Stor grad av stolthet og erfaringer med å bli 

krenket. 

Aktuell problematikk kan både være medfødt sårbarhet, 

etablert og opprettholdt problematikk. 

Deltakerne 

Prosjekt K har per juni 2008 tolv deltakere og det er 

meldt inntaksstopp grunnet manglende kapasitet. 

Totalt er 34 personer henvist til prosjekt K. Tolv fikk 

avslag da de var utenfor målgruppen eller på andre 

måter ikke fylte kriteriene for inntak. To av disse var 

kvinner og to henviste seg selv med kopi til sosialtjenesten. 

En ble henvist fra utekontakten. Ti av de 34 

personene som totalt er henvist til prosjekt K ble 

henvist etter at det ble meldt om inntaktstopp, og 

søknadene er derfor ikke reelt behandlet. Av åtte 

sosialkontor i Bergen kommune har fem sosialkontor 

deltakere i prosjektet. Alle deltakerne er menn, 

gjennomsnittsalder er 32 år, med spredning fra 23 

til 47 år. Gjennomsnittstiden som deltaker i prosjektet 

er per dags dato ca 12 måneder med spredning fra 7 

til 17 måneder. 

Mål og måloppnåelse 

Nedenfor beskrives målsettingene med prosjektet, 

og styringsgruppens vurderinger av måloppnåelse. 

Hovedmål: 

Sikre rett tjenestetilbud til rett tid for å hindre 

utvikling av kronisk hjelpebehov. Tilrettelegge for at 

deltakerne skal ha tilgang på hjelp fra sosialtjenesten, 

dvs. kunne samhandle med og nyttiggjøre seg 

tjenester fra sosialtjenesten. 

Delmål 1 

Etablere et spesialteam i sosialtjenesten lokalisert til 

et sosialkontor med den hensikt å yte service som et 

lavterskeltilbud, med mulighet for ambulerende 

tjeneste. 

Måloppnåelse: 

Spesialteamet/prosjekt K er tilknyttet Årstad Sosialkontor. 

Teamet er lokalisert i eget bygg utenfor den 

øvrige sosialtjenesten/NAV. Dette har resultert i bedre 

tilgjengelighet og høyere besøksfrekvens. Teamet har 

stor grad av tilgjengelighet, forutsigbarhet og oppfølging 

på prosjektdeltakernes premisser og brukernes 

valgte arenaer. Spesialteamet møter brukerne på den 

arena de ønsker og fungerer dermed godt som en 

ambulerende tjeneste. Sentrale faktorer har vært at 

prosjektet er ledelsesforankret dvs. at ledelse ved 

Årstad har prioritert og gitt en ramme for prosjektet. 

Samtidig har en også på ledelsesnivå tenkt utover 

tradisjonelle beslutninger. Prosjekt K er organisert 

innenfor NAV Årstad slik: 

mottak 

aos 

rådgiver 

prosjekt k 

enhetsleder 

team 1 team 2 team 3 

merkantil og renhold 

prosjekt tett på tio 

løft 

mk 55 

støtteteam 


7

I forhold til økonomiske ytelser opp mot enkeltpasienter 

samarbeider prosjekt K ansatte tett med 

konsulent og sosialsekretær i team III. Søknader 

behandles i samarbeid med konsulent, mens 

sosialsekretær utfører det skriftlige vedtaksarbeidet. 

Mer prinsipielle saker, og kompliserte enkeltsaker 

har vært vurdert og besluttet i styringsgruppen hvor 

sosialsjef er representert. Prosjekt K-deltakerne er 

også en prioritert gruppe ved gjeldsrådgivertjenesten. 

Prosjektmedarbeidernes vurdering av overnevnte 

organisering følger av rapportens del 2 ved årsskiftet 

2008/2009. 

Delmål 2 

Spesialisthelsetjenesten inngår i samarbeid med 

spesialteamet. 


Spesialisthelsetjenesten har inngått samarbeid 

med prosjekt K på ulike måter. I tillegg til at 50 % 

psykolog fra spesialisthelsetjenesten arbeider direkte i 

prosjektet, er klinikksjef ved Hjellestadklinikken – Stiftelsen 

Bergensklinikkene, representert 

i styringsgruppen. Prosjektansatte mottar også 

veiledning fra avdelingssjef ved Hjellestadklinikken. 

Hjellestadklinikken har i tillegg vært representert i 

referansegruppen. Samarbeidet og samhandlingen 

mellom de to fagfeltene har vært udelt positiv. Gjennom 

teammøter og veiledning har spesialteamet 

etablert en felles plattform med trygghet 

og forståelse for å kunne løse utfordrende 

arbeidsoppgaver. 

Delmål 3 

Bedre livssituasjonen og levekårene til personer i 

pasient/brukergruppen gjennom å skape stabilitet, 

kontinuitet og forutsigbarhet i oppfølgingsrelasjonen 

mellom pasient/brukergruppen og 

sosialtjenesten. 


Bedring av livssituasjon og levekår henger sammen 

med alliansen prosjektansatte og deltakere i fellskap 

har bygget. Deltakerne er aktivt med i søknads- og 

vedtaksprosessen, og har et eierforhold til aktuelle 

tiltak. Deltakerne er «skipper på egen skute» og 

ansvarliggjort i egen prosess. Det er etablert gjensidig 

trygghet og forutsigbarhet i relasjonen. Representanter 

fra brukerutvalget deltar i felles møter og bidrar til 

spesialteamets opplæring og styrker spesialteamets 

fokus på forståelse og metodeutvikling. 

Delmål 4: 

Utvikle kompetanse for spesialteamet. 


Den primære kompetansen spesialteamet har utviklet 

kommer direkte fra deltagerne. Det er i samhandlingen 

og alliansebyggingen med den enkelte deltakeren 

hensiktsmessig hjelp, råd og veiledning har utviklet 

seg. Utviklingen til spesialteamet skjer i en dynamisk 

prosess i relasjon til brukerne. Prosjektansatte har 

vektlagt fokus på muligheter snarere enn begrensninger. 

Prosjektdeltakerne får informasjon om 

muligheter uavhengig av søknad. Et sentralt element 

er at prosjektansatte «leder gjennom å følge». Dette 

beskrives nærmere under overskriften metode. 

Metode: 

Prosjektansatte har i hovedsak arbeidet ut fra en 

eklektisk tilnærming dvs. har hentet elementer fra 

ulike teoretiske modeller, hvor psykodynamisk 

forståelsesmodell og kognitive innfallsvinkler har vært 

mest sentral. I møte med brukerne har prosjektansatte 

tatt i bruk ulike metoder og teknikker, blant annet 

motiverende intervju teknikker og endringsfokusert 

rådgivning – MI/EFR. Endringsfokusert rådgivning er 

en norsk tilpasning av «motivational interviewing» 

som er en målrettet samtalemetode for å motivere 

atferdsendring, samt bistå ved endringsprosesser 

(Barth, Børtveit, Prescott 2001). Innenfor endringsfokusert 

rådgivning/motiverende intervjuing har 

bevisst bruk av kommunikasjons-ferdigheter en sentral 

plass. Dette for å bygge en god arbeidsrelasjon og som 

teknikk for å påvirke endring. Bruk av åpne spørsmål, 

oppsummeringer og refleksjon er sentrale elementer 

(Ibid). Den teoretiske bakgrunnsforståelsen i prosjekt 

K tar utgangspunkt i Eva Axelsens beskrivelse av 

psykiske lidelser som reaksjoner for å beskytte seg mot 

8

omgivelsen (Axelsen 1997). Rusmiddelbruk kan 

innen denne terminologien beskrives som forsøk 

på å mestre indre og ytre ubehag. En sentral føring 

for de prosjektansatte har vært å «Lede gjennom 

å følge» og ta utgangspunkt i at deltakernes symptomer 

kan ses på som ressurs dersom kraften som ligger bak 

symptomene får mulighet til å benyttes konstruktivt. 

I dette arbeidet har det vært helt sentralt å fremme 

eierforhold hos deltakerne dvs. anerkjenne og synliggjøre 

en tenkning tilknyttet «What’s in it for me». 

En tenkning som oftest knyttes til antisosialitet og 

som det tas avstand fra. Deltakerne har vært styrende 

i tiltaksutforming og hvilke metoder som benyttes for 

å nå sine mål. Deltakerne er aktivt involvert og 

informert om progresjon i egne saker og tiltak. Dette 

kan bidra til økt forståelse av prosessen, mulighet til 

å påvirke denne, og selv planlegge og tilrettelegge i 

henhold til egne livsfaktorer og innstilling frem mot 

iverksettelse av disse. Et hovedfokus har således vært 

å tydelig involvere og ansvarliggjøre deltaker i egen 

prosess. 

I sammenheng med dette er det viktig å avpasse 

omfanget samsvarende med deltakers mestringskompetanse. 

For å sikre en god dialog er gjensidig 

trygghet i relasjonen til deltaker helt sentral. Trygghet 

i relasjon er basert på felles kunnskap, forståelse og 

åpenhet. I kommunikasjonen utveksles informasjon 

om et vidt spekter av faktorer. Følgende samtale 

mellom prosjektdeltaker og representant for ettervernstilbud 

illustrerer at deltakeren har inntatt eierskap. 

Bruker: Hvor mye må sosialkontoret 

betale for dette i mnd. 

Personell: X antall kroner 

Bruker: Det synes jeg var mye. Jeg vil snakke 

med prosjekt K og se om vi kan få mer igjen for 

mindre penger gjennom å lage egen rehabiliterings/oppfølgingsplan 

som jeg i større grad 

styrer selv. 

«Skipper på egen skute» 

Det er en helt sentral tilnærming i prosjekt K at ansatte 

i praksis anerkjenner deltakeren som spesialist på 

seg selv. Dette innebærer at deltaker får anledning 

til å motiveres for å inneha en «veilederposisjon» for 

de ansatte som skal være med på å tilrettelegge for 

endring. Det innebærer også at de ansatte har en høy 

bevissthet tilknyttet maktforskjeller mellom det å være 

ansatt i og det å være deltaker i prosjektet. Gjennom 

å gi deltakeren makt, fremme autonomi og positiv 

makt over eget liv tilrettelegger en for å forhindre 

deltakernes avmaktsfølelser. De ansatte har tilbudt 

sine tjenester inn «som matroser på en skute i farlig 

farvann». 

Skipperen har roret, men trenger hjelp av matrosene 

for å få skuten trygt i havn. Mange har opplevelser fra 

å bli tatt makt over, dvs. at de har følt seg i en avmaktssituasjon. 

For noen kan dette være livslange erfaringer. 

Systemet, og systemets representanter, representerer 

for mange makt og kontroll i negativ forstand. Det har 

i slike situasjoner fremstått viktig å prøve å ta tilbake 

makt og kontroll over eget liv. Uavhengig av metoder 

for å tilegne egen kontroll og makt, vurderes det 

hensiktsmessig å tolke dette som et forsøk på å mestre 

en opplevd avmaktssituasjon. En tilnærming deltakergruppen 

har signalisert som viktig, er å øke deres 

egendeltakelse i og kontroll over egen endrings- og 

oppfølgingsprosess. En konstruktiv endring kan vises 

gjennom innholdet fra en e-post fra en pasient, som 

over år har reagert mot motstand ved å «gå til kamp», 

en strategi som oftest har medført økt destruktivitet: 

Hei Espen (prosjektansatt) 

Flott at ting er på plass, det skal bli spennende 

å få begynt på ettervernsdelen. På et par steder 

føler jeg det blir noen flaskehalser i systemet 

deres og at ting blir vanskeligere å få til enn 

det behøver å være. Dette ønsker jeg å ta 

opp til diskusjon slik at vi bedre kan få en 

forståelse av hele bildet. 

Ha en riktig god påske, vi snakkes. X:) 

Deltakeren innleder positivt, kommer med sin vurdering, 

ber om dialog for at han og prosjekt-ansatt skal få økt 

forståelse. Dette er en samhandlingsform som er ny 

for vedkommende i samhandling med sosialtjenesten. 


9

Betydningen av relasjon og dialog 

En av forutsetningene i relasjonen til deltakerne at 

de selv er eksperter i eget liv. Ansatte lytter aktivt til 

deltakeren, har fokus på ressurser mer enn problemer, 

og tilstreber å se og forstå de ulike uhensiktmessige 

mestringsstrategier deltakeren har utviklet i forsøkene 

på å mestre livet. En annen forståelse og forutsetning 

er at den ytre atferden, kan være en beskyttelse for en 

sårbarhet hos deltakeren. Ved å fokusere på potensial 

og ressurser, se bak de synlige og mest fremtredende 

atferdsmønstre og bak den «ytre fasaden» har de 

ansatte lettere kommet til kjernen av problemene, 

behovene og ressursene hos deltakerne. En tilnærming 

er å gå med heller enn mot forsvaret. Med utgangspunkt i 

en forståelse av at «I forsvaret finnes ingen kjærlighet» 

er det viktig å forstå at når deltakeren viser tegn til å 

ville beskytte eller forsvare seg med ulike strategier, vil 

pågåenhet fra de ansatte ofte øke destruktivitet og evt. 

fremme aggresjon. I slike situasjoner er det vesentlig 

at de ansatte inntar en tilbakelent og lyttende posisjon. 

Denne tilnærmingen har ført til at deltakerne har 

utviklet mer hensiktsmessige strategier i møte med 

hjelpeapparatet. Gjennom å tenke og handle utradisjonelt 

har prosjektansatte tilrettelagt for de behov og ønsker 

deltakerne formidler. 

Ledende verdier i prosjektet er: tålmodighet, fleksibilitet, 

positiv kynisme, trygghet, ansvar og kreativitet/annerledeshet. 

Tålmodighet gjenspeiler seg blant annet i forhold til at 

prosjektansatte viser stor grad av tålmodighet i forhold 

til å komme til kjernen av deltakernes problem. Forløp 

og innhold i kontakten defineres utelukkende ut fra 

deltakerens premisser samtidig som en utøver stor 

grad av fleksibilitet blant annet i forhold til at det er 

deltakeren selv som bestemmer samspillsarenaen. 

I positiv kynisme ligger det blant annet at ansatte lener 

seg tilbake mer enn å være aktive problemløsere, der 

en i verste fall i situasjoner hvor deltakeren fremstår 

emosjonelt oversvømt, kan signalisere at en er villig 

til å overta ansvaret for deltakerens ve og vel. 

De ansatte skal i tilfeller hvor deltakeren fremstår 

emosjonelt oversvømt fremstå rolig, trygg og 

rommende. Stor aktivitet fra ansatt i slike situasjoner 

kan øke deltakerens kaos. 

Noen av deltakerne reagerer på skriftlig materiale, 

enten ved at innholdet er problematisk å forstå, blir 

overveldende og øker kaos eller det danner grunnlaget 

for misforståelser. I tillegg har noen negative erfaringer 

med at de opplever at tilsendt materiale sjelden 

har inneholdt positive opplysninger. Dette har medført 

vegring i å forholde seg til det tilsendte, og noen 

ganger åpnes ikke brevene. Videre kan postgang være 

kompliserende da noen ikke har fast bopel og/eller 

ikke forholder seg til den. Det vurderes spesielt viktig 

at deltakerne i stor grad har fått være med i søknadsog 

vedtaksprosessene. Muntlig formidling og gjennomgang 

av vedtak vurderes spesielt viktig i de 

situasjonene prosjektdeltaker ikke fullt ut blir møtt i 

forhold til sine beskrevne behov. Dette innebærer tett 

dialog mellom saksbehandler og prosjektdeltaker, dvs. 

fysisk tilstedeværelse enten i sosialkontorets lokaliteter 

eller andre arenaer der prosjektdeltaker er tilgjengelig 

og trygg. 

Å bli tatt på alvor og møtt med respekt 

Gjennom å møte deltakerne på en spørrende, 

undrende og nysgjerrig måte har prosjektansatte 

tydeliggjort for deltakerne at de blir tatt på alvor og 

blir respektert. Et sentralt verktøy har vært metakommunikasjon, 

dvs. kommunikasjon om kommunikasjon, 

eller samtale om samtalen (Baltzersen 2008). 

En spørrende tilnærming innebærer også å la deltakerne 

fullt ut få formidle hva de tenker og føler, trenger og 

ønsker. Å hjelpe deltakerne å konkretisere og uttrykke 

dette har vært viktig. Fokus i kommunikasjonen har 

vært på behov, ønsker og ressurser snarere enn 

problemet, eks. psykisk problematikk. Samtidig har 

dette fokuset skapt sekundærgevinster og endringer 

i forhold til eks. psykisk helse og rusmiddelbruk. 

En vanlig tradisjonell tilnærming er at positiv 

intervenering er relasjonsbyggende og konstruktivt. 

Erfaringer i prosjektet tilsier at positiv intervenering 

heller ikke bør iverksettes uten at det er et ønske fra 

deltakeren. Et hovedpoeng er at deltakeren alltid skal 

være med å utforme intervensjon og tiltak, også positiv 

intervensjon. En av deltakerne uttalte følgende til sin 

behandlende psykolog: «Julen var vanskelig. Jeg hadde 

bestilt reise for å ruse meg, men det ble for vanskelig å 

gjennomføre fordi jeg kom til å tenke på at jeg nå hadde 

10

folk med meg på lag – at der er noen som lytter, tar meg 

på alvor, tror på meg og støtter meg i mine ønsker. Jeg 

klarer ikke å gi F… på samme måte som før. Jeg tror jeg 

holder på å bli voksen”. 

Tilgjengelig 

De fysiske fasiliteter er tilrettelagt for å skape minst 

mulige hindringer for deltakeren. Deltakerne har 

dermed ikke måtte forholde seg til venterom. Samtidig 

har prosjektansatte vært tilgjengelig på mobil/sms 

og mail. Prosjektansatte har møtt deltakerne på den 

arena de selv definerer, mestrer og er trygg i. Det 

være seg i hjemmet, på kontoret eller på andre arenaer 

prosjektdeltakeren definerer, mestrer og er trygg i 

forhold til. Erfaringer viser at det i starten av kontakten 

er viktig å skape trygghet og forutsigbarhet for prosjektdeltakeren 

ved å ringe opp igjen, sende sms i det 

øyeblikket ønsket/kontakten fra prosjektdeltakeren 

registreres. Etter hvert har prosjektansatte erfart at 

deltakerne er trygg på at henvendelser blir håndtert 

første ledige tid i arbeidstiden. 

Brukerutvalg 

Brukerutvalg i prosjekt K ble etablert i 5. mai 2008. 

Brukerutvalget består av to hovedrepresentanter og 

en vara. Hensikten med brukerutvalget er å dra nytte 

av prosjektdeltakernes ressurser, erfaringer og 

tilbakemeldinger som prosjektdeltakere ved utvikling 

av prosjektets metode. Gjennom brukerutvalget vil en 

skape reell brukermedvirkning. Brukerutvalget skal 

bidra til økt brukermedvirkning gjennom at brukerutvalget 

blir et bindeledd, en informasjonskanal, et 

høringsorgan og bidragsyter i videreutvikling og 

kvalitetssikring av Prosjekt K. Brukerutvalget disponerer 

eget kontor med internett tilgang og nødvendig 

kontorutstyr. Kontoret er lokalisert i prosjekt K sine 

lokaler på Årstad. Det er også ønskelig at hovedrepresentantene 

i brukerutvalget disponerer mobiltelefon. 

Brukerutvalget har deltatt på arbeidsseminar 

med styringsgruppen og ansatte i prosjekt K hvor det 

ble fokusert på metodeutvikling. Det er lagt opp til 

faste møter med prosjekt K ansatte og brukerutvalget 

som også vil bli representert i referansegruppen. 

Brukerutvalget bistår også ved evaluering av prosjekt 

K. Brukerutvalget vil få tilbud om veiledning i gruppe 

etter behov. Brukerutvalget avholder møter etter behov. 

Tidsaspekt 

Erfaringsmessig kan prosjektet på individnivå deles i 

følgende faser: 

• Kontaktetablering: 2- 3 måneder 

• Kartlegging: 1 måned – (og så fortløpende) 

• Tiltaksfase: eks iverksetting av tiltak: 3---- måneder 

• Vedlikehold/Evaluering/nye tiltak: fortløpende 

Forhåndsvedtak 

Det ansees som viktig at det er etablert rammer for 

økonomiske ytelser i kontaktetableringsfasen. Dette i 

tråd med metodisk tilnærming om å sikre deltakerne 

rettigheter uavhengig av søknad, og dermed frigjøre 

potensial og fokus i kontakten. 

Traktprinsippet 

De økonomiske ytelsene skal tilrettelegge for 

selvhjulpenhet på sikt. Dette kommuniseres aktivt 

til deltakeren slik at de etablerer et eierforhold til dette 

perspektivet. En modell som er funnet hensiktsmessig 

i den henseende er bygd opp etter «Traktprinsippet» 

eller prinsippet om den omvendte pyramide. 

Den omvendte pyramide er mye omtalt innenfor 

journalistikken og brukes da som en metafor for 

tekststrukturen i nyhetsartikkelen i moderne 

journalistikk (www.pressehistorisk.no/thore _roksvold. 

htm) I prosjekt K benyttes traktprinsippet dvs. 

den omvendte pyramide som en metafor for grad av 

økonomiske ytelser i forhold til tiden prosjektdeltakerne 

er i prosjektet. Dvs. det ytes bredest økonomisk hjelp 

i starten og mindre etter hvert som deltakerne blir 

økonomisk selvhjulpen. Dette i motsetning til 

kontinuitetsutbetaling hvor økonomiske ytelser er 

tilnærmet lik over en lengre periode. 

«Traktutbetaling versus kontinuitetsutbetaling». 

første år andre år tredje år 


11

DEL 2: evaluering av prosjekt k 

– rapport etter kvalitativt intervju med deltakerne 

Innledning 

Prosjekt K var i utgangspunktet tenkt evaluert ved bruk 

av ulike måle/kartleggingsinstrumenter som SCL 90 

R (Symptomsjekkliste/selvrapportering), GAF (global 

assessment functional scale) og et kort egenutviklet 

spørreskjema som var tenkt benyttet kvartalsvis. 

Utfylling av overnevnte instrumenter har vist seg å 

være mangelfullt. Etter vedtak i styringsgruppen ble 

det utarbeidet et eget intervjuskjema med tanke på 

intervju av deltakerne. Dette for å gi deltakerne 

mulighet til å i større grad selv å evaluere nytten av 

deltakelse i prosjektet. Ti av tolv deltakere ble intervjuet 

i uke 20 og 21 våren 2008. Et av intervjuene ble 

utsatt da prosjektdeltakeren reiste utenbys på aktuelt 

tidspunkt. Intervjuene vil gjentas i november 2008. 

Intervjuene foregikk på den arena prosjektdeltakeren 

selv ønsket. To av intervjuene ble foretatt i brukerens 

hjem, to på telefon og resten ved prosjekt K sine 

lokaler på Årstad. Alle ga skriftlig samtykke til at 

besvarelsen på spørreskjema «intervjuskjema prosjekt K» 

kunne benyttes som ledd i evaluering av Prosjekt K. 

Henviser/opprinnelig sosialkontor: 

Deltakerne er henvist fra fem ulike sosialkontor i 

Bergen. 

Oppstart i prosjektet 

Første deltaker startet i prosjekt K i begynnelsen av 

januar 07. Det har vært fortløpende inntak basert 

på aktuelle henvisninger frem til november 07 da tolv 

deltakere var tatt inn i prosjektet. I etterkant har det 

kommet ti nye henvendelser om inntak i prosjekt K. 

Informasjon om prosjekt K i forkant 

av deltakelse 

60% av prosjektdeltakerne forteller at de fikk informasjon 

om prosjekt K fra sine respektive sosialkontor. 

30% fikk informasjon fra Hjellestadklinikken og 10% 

fra Straxhuset. To av deltakerne som var tilknyttet 

Årstad sosialtjeneste forteller at de ble direkte kontaktet 

av prosjekt K medarbeidere uten at de hadde noe 

informasjon i forkant. Flertallet av deltakerne forteller 

at de visste lite eller ingenting om prosjekt K på 

forhånd. De beskriver informasjonen de fikk fra sine 

respektive sosialkontor som vagt formulert. Noen 

forteller at de ble informert om at det i prosjekt K 

skulle være lettere å få hjelp og at de skulle bli møtt 

på en annen måte enn de tidligere hadde erfart i 

sosialtjenesten. Faktorer som større tilgjengelighet 

og mer tid til den enkelte ble også nevnt. 

Forventninger til prosjekt K i forkant: 

Ifølge prosjektdeltakerne var forventningene de hadde 

til prosjekt K knyttet opp mot hvilke informasjon de 

hadde fått på forhånd. Ettersom deltakerne tilbakemelder 

at informasjonen de fikk var vag og lite 

informativ hadde også flere få eller ingen forventninger. 

Noen forteller at de forventet å bli møtt «mer menneskelig» 

og dermed slippe å kjenne på frustrasjoner 

i møte med sosialtjenesten. Andre forteller at de 

forventet at ting skulle gå litt fortere og lettere, og at 

medarbeiderne i prosjekt K skulle ha bedre tid til 

dem og dermed gi bedre oppfølging. 

Inntekt: 

20 % av prosjektdeltakerne har endret sitt inntektsgrunnlag 

etter at de ble deltakere i prosjekt K. En av 

dem har fått uføretrygd og en har yrkesrettet attføring. 

Per i dag har en av prosjektdeltakerne uføretrygd, 

fire har sosialhjelp enten i form av livsopphold eller 

lommepenger. To har enten rehabiliteringspenger 

eller en kombinasjon av sosialhjelp og rehabiliteringspenger. 

Og to har enten yrkesrettet attføring eller en 

kombinasjon av sosialhjelp og yrkesrettet attføring. 

Tiltak/aktiviteter før og nå: 

80 % av deltakere har påbegynt tannbehandling etter 

at de startet i prosjekt K. En av deltakerne var tidligere 

fengslet. Han har nå ferdigstilt ADHD utredning og 

har påbegynt medikamentell behandling for ADHD. 

Tre av deltakerne går på videregående skole henholdsvis 

kokkelinje, IKT drift og allmennfag. En av deltakerne 

er i gang med ulike kurs innenfor selvutvikling. 

En annen er i langtids rusbehandling og følger et eget 

skoletilbud der. En er i arbeid/APS tre dager i uken, 

og en oppholder seg for tiden i fengsel. Flere av 

deltakerne trener på vanlig helsestudio og har fått 

dekket utgifter til dette via prosjekt K. I forhold til en 

av deltakerne som har gjennomført langtidsbehandling 

innenfor rusfeltet er det etablert et egendefinert 

ettervernstiltak. Dette ut fra prinspippet om at tiltaket 

12

skal matche brukeren snarere enn at brukene må 

matche et eller flere etablerte tiltak. En av deltakerne 

forteller at han ikke er psykisk og fysisk frisk nok til å 

påbegynne noen form for tiltak nå. 

Prosjektdeltakernes opplevelse av endringer 

etter deltakelse i prosjekt K 

Forholdet til dem selv 

70 % av deltakerne forteller at forholdet til dem selv 

har endret seg i positiv retning etter at de ble deltakere 

i prosjekt K. De forteller blant annet at endringene gjør 

seg utslag i opplevelsen av å være mindre aggressiv og 

ha bedre kontroll på egne følelser og atferd. Det å få 

øvelse i samarbeid oppleves positiv og endringsskapende. 

En av deltakerne forteller: «Jeg har bedre selvtillitt 

noe som kommer av at de faktisk møter meg menneskelig 

og forstår meg» En annen forteller «Jeg er mindre 

frustrert og mindre aggressiv. Har bedre selvtillitt, bedre 

forståelse for meg selv og andre, og bedre toleranse». 

Flere trekker frem at forholdet til dem selv er blitt 

bedre fordi «jeg har forstått at det nytter, at noen faktisk 

kan hjelpe og det gir håp». To av deltakerne formidler at 

forholdet til dem selv er forverret. En av dem relaterer 

dette til faktorer utenfor prosjekt K, mens den andre 

formidler at forholdet til ham selv er verre fordi han 

ble fortalt at «Nå skal du få hjelp», og så skjer det ikke 

likevel slik han opplever det. 

Systemforvaltere og ansvarsgruppen 

40% av deltakerne oppgir at forholdet til systemforvaltere 

generelt er bedret. 40% oppgir at det er uendret og 

20% oppgir at det er forverret. Faktorer som gjør at 

forholdet oppleves bedre er blant annet øvelsen de har 

fått i samarbeid med prosjektmedarbeiderne. En av 

deltakerne formidler at han opplever at forholdet til 

systemforvaltere er litt verre og at årsaken til dette er 

en opplevelse av «å være avhengig av så mange». 

Vedkommende er LAR pasient. Når det gjelder 

forholdet til ansvarsgruppen oppgir 60% at det enten 

ikke er etablert ansvarsgruppe, eller at det ikke er 

bestemt hvem som skal delta i ansvarsgruppen. 

20% opplever en bedre relasjon til ansvarsgruppen. 

Det at prosjektmedarbeiderne er med i ansvarsgruppen 

har gjort at de i større grad har begynt å stole på og ha 

tillitt til ansvarsgruppen. 20% oppgir at forholdet til 

ansvarsgruppen er uendret, og 10% oppgir at forholdet 

er forverret. Årsaken til dette relateres til faktorer 

utenfor prosjekt K, blant annet relasjonen til LAR. 

Helse: 

Når det gjelder psykisk helse oppgir 70% av deltakerne 

en opplevelse av bedret psykisk helse. Noen av 

forklaringene på dette relateres til opplevelsen av å bli 

møtt på en positiv måte, noe som reduserer opplevelsen 

av stress i møte med sosialtjenesten. To av 

deltakerne opplever uendret psykisk helse, mens en 

opplever en forverring. Når det gjelder fysisk helse 

opplever 50% en forbedring. 30% opplever at den 

fysiske helsen er uendret og 20% opplever en forverring. 

En av de to sistnevnte relaterer dette til at han venter 

på operasjon. Vedrørende tannhelse oppgir 30% at den 

er uendret, 60% at den er bedret og 10% at den er 

forverret. 40% av deltakerne har ADHD diagnose. 

Tre av dem av påbegynt medikamentell behandling 

med henholdsvis Adderral, Straterra og Ritalin. 

Økonomi: 

60% av deltakerne oppgir at økonomien er bedret, 

mens 40% oppgir at den er uendret. 

Rusmiddelbruk 

Når det gjelder forhold til bruk av rusmidler opplever 

40% en forbedring etter at det startet i prosjekt K. 

En av dem forteller at han ikke har brukt rusmidler 

på 215 dager, en annen ni måneder og en tredje i noen 

måneder. En har redusert bruken av rusmidler. 50% 

formidler at forholdet til bruk av rusmidler er uendret. 

Av disse har en av dem vært rusfri i 2.5 år, en i 2 år. 

To prosjektdeltakere formidler at de bruker rusmidler 

på samme måte som før. En formidler at han opplever 

bruken av alkohol er forverret, mens bruken av 

cannabis er redusert. 

Familie, venner og bolig 

30% av deltakerne har fått ny bolig etter at de startet 

i prosjekt K. De resterende har samme bolig. En av 

deltakerne er i behandling i institusjon og en fengslet. 

Begge har beholdt boligen sin. En av deltakerne bor på 

hybelhjem og vil flytte i egen bolig innen kort tid. 50% 

av deltakerne formidler at de ønsker mer hensiktsmessig 

bolig. En av begrunnelsene for dette er knyttet opp mot 


13

eliggenhet i rusbelastet nærmiljø. 30% opplever en 

bedring i relasjonen til familien, mens resten opplever 

at det ikke har forekommet endringer. Når det gjelder 

forholdet til venner oppgir 90% at forholdet er 

uendret. Flere oppgir at de har få eller ingen venner 

utenfor rusmiljøet. Flere har kuttet kontakten med 

tidligere venner og bekjente i rusmiljøet. De formidler 

at det oppleves vanskelig å etablere nytt nettverk. 

Tilfredshet med kontakten 

med opprinnelig sosialkontor 

Syv av deltakerne oppgir 1 på tilfredshet med kontakten 

med sitt opprinnelige sosialkontor på en skala fra 1-10 

hvor 1 angir minst tilfreds. To av deltakerne oppgir 5, 

og en 4. På spørsmål om hva deltakerne opplevde var 

mindre bra med hjelpen de fikk fra sitt opprinnelige 

svarer de alt fra å føle seg oversett, usynlig og bortglemt, 

til opplevelser av å bli mobbet av sin sosialkurator. 

Flere formidler at de følte at representantene de møtte 

fra sosialtjenesten ikke likte dem og at de ikke ble 

lyttet til. Faktorer som opplevelsen av at sosialkurator 

ikke hadde tid til dem og var i liten grad tilgjengelig 

går igjen under kategorien mindre bra. En av deltakerne 

formidler at det var spesielt vanskelig å forholde seg til 

skrankepersonalet. Flere formidler at de i liten grad 

fikk informasjon om hva som var mulig innenfor 

sosialtjenesten, og at de ble møtt med «Det går ikke» 

eller «Det kan vi ikke hjelpe med» når de kom med 

forespørsler om ulike tiltak eller søknad om midler. 

Flere opplevde at utbetalingene ikke kom i tide. 

Noen tilbakemeldte at det ble iverksatt tiltak som 

eks. støttekontakt uten at de selv ønsket det. Noen 

tilbakemeldte også at de opplevde at sosialkurator 

forholdt seg til dem på en måte, ivrig etter å hjelpe 

som opplevdes invaderende. Flere formidlet at de 

ble møtt med utsagn som «Du må ikke tro du skal få 

særbehandling fordi… du har ADHD, du er» … osv… 

Nedenfor følger noe av det prosjektdeltakerne 

formidlet de opplevde var bra og mindre bra i 

kontakten med sitt opprinnelige sosialkontor: 

«Jeg følte meg ikke engang som mannskap på egen skute, 

kun en passasjer.» 

«De kom alltid to til samtalene og det føltes ubehagelig. 

Ikke sa de hvorfor heller.» 

«Jeg har hatt sosialkuratorer jeg bare har varme ting 

å si om, men det skjedde ikke noe konkret som hjalp 

meg.» 

«Det som var bra var når jeg var blitt kjent med en 

kurator og det var lagt en plan.» 

«Jeg måtte passe inn i deres system for å få hjelp, og det 

gjorde og gjør jeg ikke.» 

«Det som var mindre bra var at de hørte lite på hva jeg 

sa. De ville ‘vente og se’. Det hørte jeg mye. Vente å se til 

jeg klarte å ruse meg mindre mente de. For meg ble det 

mer at vi skulle vente og se at det gikk galt. De prakket 

også på meg en støttekontakt jeg ikke ville ha.» 

«Ruskonsulenten ga god oppfølging. Ellers var sosialkurator 

lite tilgjengelig. De ringte tilbake kanskje en av 

ti ganger. Jeg følte de ikke brydde seg om hvordan jeg 

hadde det.» 

«De maste mye om at jeg måtte skifte leilighet fordi den 

var for dyr. En leilighet de selv hadde skaffet meg og gått 

med på å betale for.» 

«Jeg føler den vanlige sosialtjenesten setter meg i bås. 

De tenker ikke at jeg kan få det bedre eller endre meg.» 

«Jeg opplevde mange tomme løfter og telefonrør som ble 

slengt på.» 

«Jeg ble møtt med total mangel på interesse og respekt. 

De gikk et mønster i at de avslo søknader. Hvis det var 

en utmattelsesteknikk de brukte var den ganske effektiv.» 

«Jeg hadde en kurator som brydde seg personlig. Som gadd 

å høre på hva jeg ønsket. Men hun fikk ikke gehør for 

det hun la frem videre.» 

«Ruskonsulenten jeg hadde var ok, men jeg vet ikke 

hvem sosialkuratoren som bestemte søknadene mine 

var.» 

«Det var dårlig kommunikasjon med sosial-kuratoren 

min hele veien. Jeg følte jeg snakket til meg selv. Ble ikke 

lyttet til og de var veldig regelstyrt.» 

14

«Det var positivt at jeg opplevde at kurator ville hjelpe 

meg. Men hun ble avvist i eget system når hun tok opp 

sakene mine på kontoret.» 

«Avslutningen av kontakten med sosialkontoret var 

forferdelig. Jeg hadde møte med to voksne kvinner som sa 

“du lever på lånte dager” hvilket betydde at jeg kunne miste 

livsoppholdet dersom jeg ikke gikk med på det de sa. Jeg 

ble fratatt livsopphold og endte med matkuponger. Argumentasjonen 

deres var at det ville være positivt for meg. 

Skifte av sosialkontor og sosialkurator 

Alle deltakerne formidler at de både har skiftet 

sosialkontor og sosialkurator flere ganger. Skifte av 

sosialkontor har i hovedsak ved forårsaket av flytting 

fra en bydel eller en kommune til en annen. Når de 

gjelder skifte av sosialkurator ser det ut til at prosjektdeltakerne 

selv ikke har valgt dette. Dette har vært 

avgjørelser som kontoret har foretatt enten pga. 

kuratorer har sluttet, hatt permisjon eller pga. 

samarbeidsproblemer. Uavhengig av årsak formidler 

prosjektdeltakerne at de ikke har fått informasjon om 

at de skal få ny kurator, og heller ikke om årsaken til 

det. En pasient formidler at han har hatt ti ulike 

kuratorer på vel 10 år. En annen formidler at han har 

hatt fire ulike kuratorer på 14 måneder, en annen at 

han har hatt fem kuratorer på to år. Flere formidler at 

de har hatt mer enn ti kuratorer til sammen i løpet av 

tiden de har hatt kontakt med sosialtjenesten. I den 

grad de selv har ønsket å skifte kurator formidler 

samtlige bortsett fra en deltaker at de ikke er blitt 

imøtekommet på forespørselen. 

Tilfredshet med tidligere kontakt 

med spesialisthelsetjenesten 

Fire av ti deltakere har tidligere hatt kontakt med 

Hjellestadklinikken. De oppgir henholdsvis 3, 7, 9 og 

10 på en tilfredshetsskala hvor 1 angir minst tilfreds og 

10 angir mest tilfreds. En prosjektdeltaker har tidligere 

hatt kontakt med poliklinikken i Stiftelsen Bergensklinikkene. 

Vedkommende oppgir 2 på tilfredshet i 

kontakten. To har vært innlagt ved Skutevikenklinikken 

og oppgir henholdsvis 1 og 5 på tilfredshet. To har vært 

innlagt på Askøy behandlingssenter hvor de angir 

henholdsvis 1 og 5 på tilfredshet. En av prosjektdeltakerne 

er i dag pasient ved Fossumkollektivet 

hvor han oppgir 10 på tilfredshet. To oppgir å ha god 

kontakt med Straxhuset. To av brukerne er LAR 

pasienter. De oppgir henholdsvis 2, og 8 på 

tilfredshetsskalaen. 

Tilfredshet med prosjekt K 

Underveis i intervjuene ble et spørsmål tilført 

skjemaet. Dette gjaldt hvor tilfreds deltakerne er i 

forhold til samarbeidet med prosjekt K. Fem av de ti 

som deltok på intervjuene ble spurt om dette og anga 

på en skala fra 1-10, hvor 10 angir maks tilfreds hvor 

fornøyd de er med kontakten med prosjekt K. De som 

svarte tilbakemelder henholdsvis 2, 7.5, 9, 10 og 10 på 

tilfredshetskalaen. På spørsmål om hva som oppleves 

annerledes med prosjekt K formidler flere at de føler 

de blir møtt uten fordommer og uten en forutinntatt 

holdning. De opplever at medarbeiderne i prosjekt K 

ser på muligheter og ikke begrensninger. Flere 

tilbakemelder at de opplever å få styre selv innenfor 

noen rammer. To bruker betegnelsen og opplevelsen 

av å få være «skipper på egen skute». Flere forteller at 

de opplever at medarbeiderne i prosjekt K gjør det de 

sier de sier de skal gjøre. At det som blir sagt blir holdt 

og at tiltak som loves blir satt i gang. Andre tilbakemeldinger 

er opplevelsen av å bli tatt på alvor, lyttet til 

og at medarbeiderne strekker seg mer enn hva som er 

vanlig i sosialtjenesten. Det å kunne snakke om 

mange tema utover økonomiske forhold, samt fokus 

på hva brukeren har lyst til og hvordan komme seg 

videre, blir også trukket frem som viktig og annerledes. 

En av deltakerne formidler følgende «ting blir gjort, 

referater blir skrevet og de stiller på ansvarsgruppemøte. 


15

Det var jeg ikke vant til». Flere formidler at de opplever 

at medarbeiderne i prosjekt K er mer tilgjengelige og 

har bedre tid enn det som de tidligere har opplevd i 

kontakt med sosialtjenesten. 

På spørsmål om hvordan prosjektdeltakerne vil 

beskrive samarbeidet med sin kontaktperson i prosjekt 

K, og hva de opplever er bra er noen av tilbakemeldingen 

som følger: 

«De har god forståelse for min atferd. Det er bra at de 

kommer hjem til meg og kan legitimere for meg på apotek 

og i banker osv. Jeg får den hjelpen jeg trenger» 

«De har et humanistisk menneskesyn» 

«De møter meg med hjerte og ser meg 

som jeg er» 

«De finner veiene i systemet slik at jeg får den hjelpen 

jeg har behov for» 

«De er innstilt på å hjelpe- ikke først og fremst å spare 

penger» 

«Det virker som om de forstår meg» 

«De lytter og svarer meg ærlig» 

«De holder det de lover» 

«De bryr seg og jeg ser at det er ekte» 

«Kommunikasjonen er bra – jeg føler meg mer verdsatt» 

«De har tid selv om de ikke har tid» 

«Det er godt å slippe å tenke på alle problemene jeg 

hadde med sosialkontoret”» 

«Samarbeidet er enormt godt. De er tilgjengelig og lytter 

til hva jeg sier. Sammen drøfter vi oss frem til en løsning». 

«Jeg får være “skipper på egen skute”, og det gjør at jeg 

tar ansvar på en helt annen måte enn før». 

«De er gode mennesker som viser at de bryr seg. De er til 

å stole på. Det å kunne ringe utover vanlig kontortid og 

at de kommer hjem til meg er veldig bra for meg». 

«De har bokstavelig talt reddet livet mitt» 

På spørsmål om hva som er mindre bra, tilbakemelder 

flere at medarbeiderne i prosjekt K kunne hatt større 

avgjørelsesmyndighet og gjennomslagskraft innenfor 

eget system. Det at avgjørelser må løftes til et høyere 

nivå i systemet oppleves for flere av deltakerne som en 

”strafferunde”. Utover dette formidler flere at i den 

grad det har vært problemer har ting bltt ordnet fort, 

og at de dermed ikke har noe å formidle som de 

opplever er mindre bra i kontakten med medarbeiderne 

i prosjekt K. 

Betydningen av at psykolog er tilknyttet prosjekt K. 

Den første som ble ansatt i prosjekt K var psykolog 

som på det tidspunktet hadde 50 % stilling ved 

utredningsavdeling for menn ved Hjellestadklinikken. 

Han jobbet i 50 % stilling knyttet opp mot prosjekt K 

og 50 % knyttet opp mot Hjellestadklinikken frem til 

han avsluttet arbeidsforholdet for å gå over i ny jobb i 

februar 2008. Det ble da vedtatt i styringsgruppen at 

hans 50 % stilling skulle fordeles på flere ansatte fra 

spesialisthelsetjenesten etter følgende modell: To 

psykologer deler nå på psykologfunksjonen knyttet til 

prosjekt K i 10 % stilling hver, mens avdelingsleder 

ved utredningsavdeling for menn ble knyttet opp mot 

prosjekt K i 30 % stilling. Dette i hovedsak for å ivareta 

dokumentasjon og evaluering av prosjekt K, noe som 

også var lagt inn under psykologens stillingsbeskrivelse. 

Denne endringen har ført til at psykologenes rolle 

opp mot prosjekt K er noe endret. Tidligere ansatt 

psykolog var i større grad direkte involvert i enkelte av 

prosjektdeltakerne og var også tilgjengelig på lik linje 

med de øvrige prosjektansatte. Det har ut fra besvarelsene 

i intervjuet hatt ulik grad av personlig betydning 

for deltakerne at det har vært psykolog tilknyttet 

prosjekt K. Fem av tolv prosjektdeltakere har hatt 

direkte kontakt med tidligere ansatt psykolog i 

varierende grad. Noen har hatt samtaler med psykolog 

over tid, andre hatt oppfølging av mer kortvarig 

karakter. Alle prosjektdeltakerne tilbakemelder 

imidlertid viktigheten og fordelen av at psykolog har 

vært tilgjengelig. At muligheten for å få kontakt med 

psykolog uten å måtte forholde seg til ventelister etc. 

har vært tilstede. Noen formidler at det har vært 

vanskelig at psykologen som opprinnelig startet i 

prosjekt K begynte i ny jobb utenfor prosjektet. Andre 

formidler at de bruker sin kontaktperson i prosjekt K 

16

som støttespiller og samtalepartner med fokus på tema 

som: hvordan de har det, hva de ønsker, hvilke behov de 

har og hvordan komme seg dit de ønsker. Flere formidler 

at de opplever denne formen for kontakt med kontaktperson 

i prosjekt K erstatter kontakten de tidligere 

hadde med psykolog i prosjekt K. Samtidig tilbakemelder 

noen at det å ha hatt kontakt med psykolog i 

prosjekt K har ufarliggjort psykologens rolle. Dette har 

ført til at de lettere kan se for seg muligheten for å 

etablere kontakt med psykolog utenfor prosjekt K. 

En av prosjektdeltakerne formidler at det for ham har 

vært vanskelig at psykologene som nå er tilknyttet 

prosjekt K ikke er tilgjengelig på telefon. Dette har for 

ham ført til praktiske problemer som at han ikke får 

gitt informasjon dersom han må utsette avtaler. 

Samtidig oppleves det vanskelig å på nytt skulle 

etablere kontakt med ny psykolog. 

Prosjektdeltakernes opplevelse av tilfredshet 

på ulike livsområder (NÅ) 

Prosjektdeltakerne besvarte spørsmålet ut fra hvor 

tilfreds de opplever å være nå på ulike livsområder. 

Besvarelsen ble oppgitt i forhold til grad av tilfredshet 

på en skala fra 1-10 hvor 10 angir maks tilfreds. 

Familie: 

To av deltakerne oppgir 10 på tilfredshetskalaen, altså 

maks tilfreds. En oppgir 1 på skalaen og resten mellom 

5 og 8. 

Venner 

Når det gjelder hvor tilfreds de er med kontakten med 

venner oppgir to av deltakerne at de opplever dette 

som et vanskelig spørsmål å svare på. Dette fordi de 

har få venner eller har brutt kontakten med tidligere 

venner. To oppgir at de er maks tilfreds, resten oppgir 

henholdsvis 2,4, 5, 6, 7 og 9. 

Boforhold 

I forhold til bolig oppgir 30 % av deltakerne 7 på 

tilfredshetsskalaen. Fire oppgir at de er rundt 50 % 

fornøyd. Tre oppgir at de nesten er maks fornøyd 

(mellom 9 og 10). 

Økonomi 

Deltakerne er i varierende grad tilfreds med sine 

økonomiske forhold. Noen opplever endring og bedret 

økonomi fordi de har endret inntektsgrunnlag. Andre 

opplever noe bedring fordi de har fått fryst lån etc. 

50% av deltakerne oppgir at de er ca 50 % fornøyd og 

oppgir mellom 5 og 6 på skalaen. To oppgir at de ikke 

er tilfreds mens to oppgir 3 og en 8. 

Skole/Jobb 

Det var kun deltakerne som var i jobb/arbeidstrening 

eller i gang med skole som besvarte dette spørsmålet. 

Vedrørende jobb/arbeidstrening var den en deltaker 

som besvarte spørsmålet, og han angir at han er 

omkring 50% fornøyd. Vedrørende skole/kurs gjelder 

dette 50% av deltakerne. Fire av dem oppgir 8 på 

tilfredshetsskalene mens en oppgir 4. 

Egen rusmestring 

Når det gjelder deltakernes tilfredshet med egen 

rusmestring oppgir 30 % at de er omkring 50 % 

fornøyd. 20 % oppgir at de er maks fornøyd. 30 % 

oppgir 8 på skalaen. Resten 7 og 9. 

Helse 

Vedrørende psykisk helse angir 40% at de er mellom 

6-8 på skalaen. En er maks fornøyd og to oppgir 3 på 

skalaen. De andre henholdsvis 1 og 4. I forhold til 

fysisk helse oppgir 50% at de er mellom 7 og 10 

på skalaen. De resterende er under 50% fornøyd. 

Vedrørende tannhelse er 70% godt tilfreds, over 5 

på skalaen. De resterende mellom 1 og 4. 

Prosjektdeltakernes vurdering av 

sin totale livssituasjon nå 

80% av deltakerne oppgir at de opplever at deres totale 

livssituasjoner er bedret etter at de ble deltakere 

i prosjekt K. En oppgir at situasjonen er uendret og en 

opplever den forverret. Flere oppgir at de opplever at 

livskvaliteten er økt ved at ikke lenger fører en «kamp» 

mot sosialtjenesten. Det at de selv har mye å si i 

avgjørelsesprosessen er også avgjørende for opplevelsen 

av sin livssituasjon nå. Flere rapporterer om 

bedre selvtillitt og oversikt over eget liv. En av deltakerne 

formidler at «klumpen i magen» er borte. 


17

En annen formidler «Jeg er nøktern. Får hjelp til mine 

psykiske problemer, jeg går på skole og opplever positive 

ting. Jeg blir fulgt opp og får den hjelpen jeg trenger. Jeg 

setter pris på livet nå». Vedkommende som opplever 

livssituasjonen forverret relaterer dette til fysisk og 

psykisk sykdom og avslag på søknad fra LAR. 

seg hvordan han har det om et år. Noen formidler 

ønske og behov for ny bolig og ser for seg at de om et 

år bor i en leilighet de er tilfreds med og i et nabolag 

som oppleves bra. Andre trekker frem at de ser for seg 

at de har bedre kontakt med familien og har god 

rusmestring. 

Andre budskap /tilbakemeldinger og 

prosjektdeltakernes tanker om forbedringer 

i prosjekt K. 

Alle prosjektdeltakerne formidler behov og ønske om 

at prosjekt K fortsetter. De formidler at de opplever 

tjenesten prosjekt K yter som bedre enn den erfaringen 

de hadde med sosialtjenesten de tidligere var i kontakt 

med. En av deltakerne formidler at han skulle ønske at 

prosjekt K kunne ha daglig kontakt med ham. En 

annen formidler at det ville vært en forbedring om 

medarbeiderne i prosjekt K hadde konkrete kontortider 

til faste tider, hvor de var å treffe. Flere ga uttrykk for 

at det at psykolog tidligere var tilgjengelig på telefon 

var en fordel. Noen formidler at en slik ordning bør 

etableres igjen. Noen formidler ønske om mer hjelp til 

økonomistyring. Andre ønsker seg konkrete hjelpemidler 

som internett og bærbar pc. Flere trekker frem at det 

er positivt at det er etablert brukerutvalg og at 

medarbeiderne i prosjekt K kan treffe dem på den 

arena de selv ønsker. De formidler at kontakten blir 

mer avslappet når de kan treffes ute, hjemme og på 

kontoret. Flere formidler at de har kontakt med andre 

brukere av sosialtjenesten som ønsker deltakelse i 

prosjekt K. En av deltakerne oppsummerer kontakten 

med prosjekt K slik «De lar folk få en sjanse til å få en 

sjanse» en annen avslutter intervjuet slik «Takk til 

prosjekt K for at det ble etablert, for at jeg fikk hjelp og at 

dere hjalp meg opp av grøften». 

Prosjektdeltakernes tanker om 

livssituasjonen sin et år frem i tid 

På spørsmål om hvordan deltakerne ser for seg 

livssituasjonen om et år ser de fleste for seg en 

ytterligere bedring av sin livssituasjon. Flere ser for 

seg å være i jobb eller på skole. En formidler imidlertid 

at han opplever sin livssituasjon nå som så vanskelig 

at han lever dag for dag, og derfor ikke klarer å se for 

18

DEL 3: OPPSUMMERING OG VEIEN VIDERE 

Ved utvikling av hensiktsmessig metodisk tilnærming 

i prosjektet har en holdning til, og handling ut fra, at 

deltakerne selv er ekspertene i eget liv vært helt 

sentralt. Den metodiske tilnærmingen har sitt utspill 

fra tilbakemeldinger fra og erfaringer de prosjektansatte 

har gjort seg i møte med prosjektdeltakerne. 

Deltakerne er blitt lyttet til og tilbakemeldinger er tatt 

i bruk underveis i prosjektforløpet. Ansatte har 

korrigert kommunikasjon og samhandling 

fortløpende ut fra tilbakemeldinger fra deltakerne. 

Deltakerne har dermed vært reelle prosjektdeltakere. 

En av konklusjonene i prosjekt K er at det er hensiktsmessig 

å sikre prosjektdeltakernes rettigheter uavhengig 

av søknad. Erfaringsmessig har dette ført til at deltakerne 

har mestret å flytte fokus fra uhensiktsmessige 

atferdsmønstre, og til tider verbalt truende 

kommunikasjon, i forsøk på å sikre seg rettigheter, til 

utviklende personlige endringsprosesser. Deltakerne 

har fått ukentlig oppfølging på ønsket arena og på 

deltakernes egne premisser. De har selv bestemt hvor 

og hvordan kontakten skal være. Ansatte har drevet 

både ambulerende og oppsøkende virksomhet i 

forhold til prosjektdeltakerne og har tatt i bruk ulike 

kommunikasjonsverktøy som mobiltelefon, bruk av 

sms med symboler som. Noen deltakere har også tatt 

i bruk mail i kontakten med prosjektansatte. Det å 

hente og bringe prosjektdeltakerne til ulike definerte 

og viktige gjøremål, har vært en god metode for å 

avhjelpe situasjoner prosjektdeltakerne opplever er 

preget av høy grad av frustrasjon og stress. Prosjektansatte 

har jobbet ut fra tanken om at prosjektet ikke 

skal være tiltaket, men at de skal etablere tiltak rundt 

deltakeren. Et viktig spørsmål har vært; «Hva trenger 

du» 

Betydning av spesialisttjenestens bidrag inn 

i kommunalt tiltak 

I tillegg til presenterte målsettinger var et av prosjektets 

intensjoner å fremme samarbeid og samhandling 

mellom kommunal- og spesialisthelsetjenesten. 

Det ble vurdert hensiktsmessig at sosialtjenesten 

skulle ha direkte tilgang på tjenester fra spesialisthelsetjenesten. 

Spesialisthelsetjenesten har bidratt 

med 50% psykolog inn i teamet. Psykolog har hatt 

delstilling i prosjektet og i tillegg vært 50% tilknyttet 

Hjellestadklinikken. Det har vært hensiktsmessig med 

rolleavklaring blant prosjektansatte og det har blitt 

utarbeidet egen stillingsbeskrivelse for psykolog. 

Innholdet i denne er mer omfattende enn det som er 

vanlig for psykologer ansatt i offentlig regi. Prosjektansatte 

fra sosialtjenesten beskriver det som en av de 

avgjørende faktorene for prosjektets måloppnåelse at 

denne kompetansen har vært tilstede i prosjektet. 

Psykologen har deltatt i teammøter og veiledet i 

henhold til ulike deltakere og deres tilpasningsbehov. 

Deltakerne representerer sammensatt problematikk 

og psykologens bidrag i aktuelle møter vurderes 

vesentlig. Psykologen har videre hatt en sentral rolle 

tilknyttet kartlegging av deltaker. Han har bidratt ved 

fastsetting av GAF-skåre (beskrivelse av livsbegrensende 

symptomer og funksjonsnivå), samt gjennomgått og 

foretatt faglige vurderinger ut fra tilgjengelig materiale 

vedrørende deltakerne (epikriser, utredningsrapporter 

og annet aktuelt materiale). Psykologens jobb har 

blant annet vært å danne grunnlag for en forståelse, 

kommunisere denne til medarbeidere, veilede og 

samarbeide i utforming av oppfølgingsform, nødvendige 

individuelle tilpasninger og aktuelle tiltak for deltaker. 

Videre har psykolog innehatt en behandler rolle 

overfor enkelte av deltakerne. Psykologen har inngått 

i en behandlingsrelasjon til deltaker dersom det er 

vurdert hensiktsmessig i en overgangsfase til annen 

kontinuitetsbehandling. Den terapeutiske relasjonen 

har hatt ulik form og innhold avhengig av vurdert 

behov og nytteverdi. Kontakten har vært av ambulerende 

og fleksibel karakter, der psykolog har i større grad 

enn det som er vanlig i spesialisthelsetjenesten har 

ytt tjenestene på pasientens arenaer. Erfaring tilsier 

at enkeltbrukere på denne måten har fått tilgang til 

spesialisthelsetjenester som de ellers ikke ville hatt 

tilgang på, ofte pga manglende match med rammevilkår. 

Psykologen har deltatt i utformingen av individuelle 

planer/tiltaksplaner for deltakerne. I noen tilfeller har 

det vært aktuelt å være en aktiv del av IP, da knyttet til 

praktisk oppfølgings-, utrednings-, veiledningsog/eller 

behandlingsoppfølging. Psykolog har videre 

deltatt i evaluering av IP. Psykolog har utformet 

søknader på vegne av enkelt deltakere til ulike 

instanser, der psykologs vurdering er vurdert av 

betydning for gjennomslag av søknad. Psykolog har 

videre bidratt til å kartlegge deltakernes behov og 

rettigheter til stønadsordninger. Videre har psykolog 


19

skrevet uttalelser i samband med de andre ansattes og/ 

eller deltakernes egensøknader. 

Kunnskapsproduksjon og – formidling har vært en 

sentral del av prosjektet. Psykologen har hatt en aktiv 

rolle i kunnskaps produksjon i form av erfaringskartlegging 

og dokumentasjonsarbeid. Psykologens 

rolle har vært å produsere psykologfaglig materiell i 

samarbeid med medarbeidere for formidling av 

prosjektet, prosessen og erfaringer. Videre har 

psykologen deltatt i undervisning både på kommunalt 

og spesialisthelsetjenestenivå vedrørende prosjektet 

og tenkt nytteverdi av aktuell metodebruk 

Veien videre 

Etablering og utvikling av spesialkompetanse tilknyttet 

tjenester fra sosialtjenesten til aktuell målgruppe er en 

pågående prosess. Med bakgrunn i nåværende 

erfaring vurderes det viktig at denne kompetansen 

får rotfeste innen kommunale tiltak. Erfaring fra 

annen metodeutvikling er at det er hensiktsmessig å 

«isolere og spisse» kompetansen, dvs. spesialisere den, 

før den eventuelt integreres i det generelle tilbudet. 

Innkjøringstiden av prosjektet var tidkrevende både i 

forhold til etablering av hensiktsmessige rammevilkår, 

spredning av informasjon slik at øvrige sosialkontor 

fant det hensiktsmessig å søke sine brukere inn som 

deltakere i prosjektet og sist, men ikke minst, utvikling 

av metoden i tett samarbeid med deltakerne og deres 

brukerutvalg. Per dags dato vurderes prosjektet ut fra 

deltakernes egen evaluering å være svært vellykket på 

individplan. Grunnlaget for påvirkning på systemplan 

er imidlertid fortsatt prematurt. Prosjektets innfallsvinkel 

synes å utløse deltakernes iboende ressurser. 

Deltakerne representerer en gruppe som ved vanlig 

metodikk kan bli kronifiserte brukere av sosialetaten, 

ofte på svært destruktiv måte, både til belastning for 

seg selv og ansatte i aktuell etat. Å omgjøre en 

destruktiv kraft til konstruktiv kraft øker deltakernes 

mulighet for selvhjulpenhet og uavhengighet. 

Kilder Rapport K: 

Axelsen Eva, Symptomet som ressurs, 

Pax forlag 1997 

Baltzersen, Rolf K. Samtalen om samtalen 

Fagbokforlaget 2008. 

Barth T, Børtvedt T, Prescott P. Endringsfokusert 

rådgivning Gyldendal 2001 

Nettsider: 

www.pressehistorisk.no/thore _roksvold.htm 

20

Prosjekt K- ambulerende team, rapport I - KoRus Bergen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?