Trendy nyttår Fuglemat - Lokalavisen

48 UKE: 51.2009
For en drøy måned siden kom Erling
Johan Pettersen kjørende over
fjellet fra Oslo. Nesten halvannet år
etter at Ernst Baasland trakk seg
fra embetet, kunne den nye biskopen
innta Stavanger bispedømme.
Diskusjonene har vært mange og
kritikken hard. Mange har ment
Pettersen burde si nei til vervet på
grunn av sitt liberale syn på homofili.
Selv var Pettersen aldri i tvil om
at han ville bli vår nye biskop. Og
kritikken, den preller rett av.
En rakrygget skikkelse med mørk,
grå dress og sterk lillafarget skjorte,
møter meg i forværelset på Stavanger
Bispekontor. Den lille, hvite kragen i
skjortehalsen smiler mot meg mens det
massive gullkorset rundt halsen gjør et
par tunge dansetrinn over magen hans
i det han rekker fram hånden.
– Da jeg kjørte over fylkesgrensen,
hadde jeg Herborg Kråkevik med sine
nydelige klassiske salmer på bilstereoen.
Da fikk jeg en sterk og god følelse
av å være hjemme. Mens jeg kjørte
over Jæren, oppdaget jeg at hvert sted
minnet meg om folk jeg kjenner. Opp
gjennom årene har jeg blitt godt kjent
med prester og kirkelige ansatte i ulike
sammenhenger, og har faktisk venner
spredt rundt i hele bispedømmet. Og så
har jeg en bror og en søster i Egersund,
sier Pettersen, som er begeistret for
måten han har blitt tatt i mot på. Dagen
etter Pettersen flyttet inn i bispeboligen
på Eiganes, stod en dugnadsgjeng,
ledet av Thor Bjarne Bore på døren.
– Plutselig stod de der med drill og
gardinstige, og før jeg visste ordet av
det var alle eskene tømt og bøkene sto
alfabetisk i bokhyllen. Jeg har aldri flyttet
så effektivt før, sier Pettersen.
Ingen turbobiskop
Fra det lyse hjørnekontoret har den
nye biskopen utsikt over domkirken.
Utenfor vinduet tapper de første
regndråpene forsiktig på glasset. Bak
skrivepulten står en bokhylle full av
bøker. Hyrdestaven i tre står opp etter
veggen.
– Jeg er ikke ferdig med å innrede
riktig enda, sier Pettersen og kikker
seg rundt.
– Det er så mye å sette seg inn i, og
jeg får ta ting litt etter litt. Det føles
som om jeg skal begynne i første
klasse igjen. Jeg har mye å lære, men
heldigvis er jeg veldig lærelysten. Jeg
har fortsatt mye undring i meg og har
beholdt evnen til å gå inn i nye ting.
Det er som om hele verden står åpen
foran meg nå, sier han og slår ut med
armene.
– Men jeg satser på at folk er tålmodige
med meg. Jeg vil ikke være noen turbobiskop
som tar alt i en jafs. Jeg har et
perspektiv på ti år her i Stavanger. Og
jeg har tenkt å lære hele veien.
Det er ikke første gang Pettersen
har stilt som bispekandidat. Han var
nominert i Tønsberg i 2002 og i Oslo i
2005. I tillegg har han sagt nei til å la
seg nominere flere ganger.
– Hvorfor svarte du ja da du ble spurt
om å stille som kandidat i Stavanger?
Pettersens ansikt sprekker i et nettverk
av smilerynker.
– Jeg svarte ja til stor overraskelse for
meg selv. Men jeg har så gode erfaringer
med bispedømmet at jeg hadde
veldig lyst til å stille som kandidat
denne gangen. Jeg kjenner litt til
Stavanger. Blant annet har jeg holdt en
del kurs om misjon og trosopplæring
her. Jeg satt igjen med et inntrykk av
at dette er en region der det skjer mye.
For det første er det et stort misjons- og
internasjonalt engasjement her. Det andre
som fristet meg til å si ja, er at dere
har et spennende menighetsliv. Og
en veldig spennende arbeidsmetode.
Stavanger ligger i front når det gjelder
trosopplæring, noe jeg er veldig engasjert
i. Samtidig har dere et konkret
arbeid for dem som ikke klarer å takle
alle kravene i samfunnet. Og i tillegg
et kjempespennende kulturarbeid, sier
Pettersen entusiastisk.
Mye skjult tro
Pettersen kommer fra virke som sokneprest
i Nordstrand menighet i Oslo.
Arbeidsoppgavene var annerledes der
enn det som venter ham som biskop
i Stavanger. Blant annet var Pettersen
stadig på hjemmebesøk hos folk i
menigheten.
–Jeg gikk mye hjem til folk. Jeg liker
det. Det er viktig å bli kjent med bredden
i folkekirken. Og jeg oppdaget mye
skjult tro ute blant folk. Mange trenger
bare at noen lytter til deres troshistorie.
Det er en del som ikke finner veien
over dørterskelen til kirken. Veien kan
oppleves både lang og vanskelig. Da er
det veldig meningsfylt for meg å møte
mennesker der de er, og la dem få en
opplevelse av at kirken har tid til å lytte
til dem.
– Får du tid til dette som biskop?
– Nei, dessverre. Det blir nok ikke tid
til like mange hjemmebesøk nå. Men
jeg håper jeg får god tid til å bli kjent
med de menneskene som representerer
bredden. Ikke bare den indre kjernen.
Og så håper jeg at jeg fortsatt kan være
en samtalepartner for folk, både som
biskop, men også som menneske, sier
Pettersen og klør seg i det grå, velfriserte
skjegget.
– Jeg håper ikke livet mitt som biskop
blir et stress- og møteliv. Jeg vil ha tid
til å rusle og til å møte folk. Jeg er for
eksempel veldig glad i kafélivet. Og vet
du hva?
Smilet blir om mulig enda bredere,
mens øynene lyser som hos et barn på
julekvelden.
– Folk kjenner meg allerede igjen på
gata. Jeg har blitt stoppet fra første
dag. Her om dagen ble jeg stoppet fire
ganger fra Atlantic til domkirken. Det
er kjempehyggelig. Det er bare positive
ting folk har å si. Det er tydelig at
kirken betyr mye for folk her i regionen,
sier han.
Homodebatt
Pettersen ble utnevnt til biskop av
tidligere kultur- og kirkeminister Trond
Giske, selv om Kjetil Aano hadde størst
støtte innad i kirken. Mange mener
utnevnelsen av Pettersen var politisk
og kun basert på hans liberale syn på
homofili. Det er ikke den nye biskopen
enig i.
– Denne utnevnelsen er blitt blåst opp
som noe helt spesielt. Jeg har mange
kolleger som ikke har vært nummer en
på listen. Det er ikke uvanlig. Når det
gjelder mitt syn på homofili, føler jeg
meg helt trygg på at det ikke var en enkeltsak
som førte til at jeg ble utnevnt.
Jeg tror folk som kjenner meg er enig
i det. Jeg har presteerfaring gjennom
syv år, og vært øverste leder i Kirkerådet
i ti år. I tillegg har jeg to tidligere
nominasjoner til biskopverv. De som
har gitt meg den største støtten, er de
som kjenner meg fra Oslo. Blant annet
min egen prost som hører til de mest
konservative, sier Pettersen.
Og det er ingen tvil om at Pettersens
syn på homofili har tatt stor plass i
medienes dekning av utnevnelsen.
– Jeg syns det tok alt for mye plass. Jeg
skjønner at saken er viktig for mange,
men jeg håper det ikke tar fokus vekk
fra kirkens hovedoppgave, hvilket er
forkynningen av evangeliet, sier han.
– Noen mente du burde takke nei til
vervet. Vurderte du noen gang det?
– Nei, aldri. Jeg føler at jeg står på
trygg grunn og var aldri i tvil om at jeg
skulle si ja. Det må være mulig å leve
med to forskjellige syn i kirken. Det er
faktisk et flertall i bispe- og kirkemøter
som vil anerkjenne at homofile også
får rett til kirkelige stillinger. Men
bildet er sammensatt. Jeg håper vi kan
åpne for dialog og ikke legge lokk på
vanskelige saker. Jeg vil aldri forsøke
å kneble dem som er mot mitt syn. Jeg
respekterer andre meninger, og ber
om respekt for det synet jeg har. Vi må
kunne se hverandre inn i øynene når
vi er uenige og se at konflikt ikke er
farlig, sier Pettersen.
Liv og humor
– Siden homofili er den saken de fleste
forbinder med deg så langt: Er det noe
annet du brenner for?
– Jeg brenner for at kirken skal møte
folk som er på søken etter mening og
sammenheng. Og jeg brenner for at
folk skal se at Gud er en nådig gud som
gir oss det vi trenger gjennom Jesus
Kristus. Folk skal vite at det er plass
til alle deres livserfaringer, både gode
og dårlige, samt glede, sorg og savn i
kirken, sier Pettersen rolig.
Pettersen er i det hele tatt like rolig
hele veien. Han oser av tillit, ro og tålmodighet.
Jeg klarer ikke holde meg:
– Du ser så koselig ut. Litt sånn barnetv-onkel
som Halvdan Sivertsen og
Labbetuss.
En kledelig rødfarge brer seg mellom
skjeggstubbene og opp over kinnene.
– Nå får du meg til å rødme og. Jeg har
vel med meg en lys og god arv med
masse liv og humor hjemmefra. Jeg
likner nok på mor og far. Jeg har flere
smilerynker enn sørgerynker, sier han.
Pettersen kommer selv fra en familie
som ikke slet ned dørterskelen i kirken.
– Mor og far hadde sin kristne tro som
de formidlet på sin måte. Noe av det jeg
fikk med meg hjemmefra var aftenbønnen.
Og tryggheten om at Gud var
glad i meg akkurat sånn jeg var, sier
Pettersen.
Da Pettersen stod konfirmant, ble han
lagt merke til som en svært interessert
og engasjert gutt. Da det kom en ny
prest til bygda året etter, tok han tak
i den unge gutten og dermed var Pettersens
skjebne beseglet.
– Han viste meg en åpen og inkluderende
kirke, og jeg fikk en rollemodell i
livet mitt, sier Pettersen.
– Men det er en ting som skurrer
her. Bokstavelig talt. Bergen, du er fra
Bergen?
– Ja. Eller, jeg bruker å si at jeg er
fra to steder. Jeg er født og oppvokst i
Bergen. Men min mor kom fra Askvoll
i Sunnfjord, og det var der jeg tilbrakte
alle somrene mine og levde det gode
liv på gården. Ja, jeg er en gategutt fra
Bergen, men jeg føler meg mer som en
sunnfjording enn en bergenser. Mens
dialekten min er fra Bergen, har jeg
roen og tålmodigheten min fra Sunnfjord.
Du vet, jeg er som fjordhesten,
den lar seg ikke vippe av pinnen. Ting
kan ta lang tid, men vi gir ikke opp.
Litt ensomt
Når Pettersen ikke er på jobb, ser du
han titt og ofte i fullt firsprang rundt
Mosvannet eller Stokkavannet. Pettersen
er nemlig en storforbruker av
joggesko.
– Dagen er ikke den samme uten en
god løpetur. Jeg var litt redd, da jeg
flyttet fra Oslo, at det ikke skulle være
gode løpeløyper her i Stavanger. Men
så fant jeg Mosvannet og Stokkavannet.
Og så har jeg planer om å prøve ut skisporene
i Sirdalen i løpet av vinteren.
Film og teater er også noe Pettersen
liker å bruke tid på. Da går det i alt
fra James Bond via Woody Allen til
spansk og italiensk samtidsfilm. Bøker
er han også glad i. For å sette seg inn i
Stavangerkulturen, kastet Pettersen seg
over Tore Renbergs bøker.
– Akkurat nå holder jeg på med Dag
Solstads siste. Men jeg liker godt internasjonal
samtidslitteratur. Skjønnlitteraturen
hjelper meg å forstå den tiden
vi lever i. Det er mye bedre enn å høre
på politikere og samfunnsvitere. Og så
får jeg jo den gode fortellingen med på
kjøpet, sier han.
Og Pettersen får god tid til å lese
framover. Hans kone ble nemlig igjen i
Oslo. Hun har sin jobb der, og pendler
mellom hovedstaden og Stavanger. Pettersens
to døtre bor i henholdsvis Oslo
og USA.
– Blir det litt ensomt i det store huset
på Eiganes?
Biskopen tenker seg om en liten stund.
– Du vil ha et ærlig svar, vil du ikke?
– Jo, gjerne.
– Vel, ja. Det kan bli litt ensomt innimellom.
Det har vært en stor omstilling
og en helt ny livssituasjon. Vi har
alltid hatt tette familiebånd, og jeg og
min kone har vært vant med å pleie
kjærligheten nesten daglig helt siden
1971. Det blir litt som å begynne på
nytt, sier han før ansiktet sprekker opp
i smilerynker igjen.
– Det er jo nesten så jeg kan løpe
60-meteren i stuen. Jeg har lyst til å
fylle huset med liv og røre. Men jeg
satser på å bygge opp nye vennenettverk
her. Det får bare ta den tiden det
trenger. Jeg har hvert fall plass nok til
besøk, sier Pettersen.
Og kanskje kan han friste sine nye venner
med hjemmebakt brød. Pettersen
elsker nemlig å bake.
– Og så er jeg glad i å lage sild. Eller,
jeg er glad i å lage mat i det hele tatt.
– Så du er ikke avhengig av din kone
for å få i deg mat?
– Åh nei. De som er bekymret for om
jeg skal klare den delen, kan bare
slappe av, smiler han.
Tekst og foto: Marte Frimand