Fred og frihet nr. 4/2009 - IKFF

”Jeg har aldri brent en brystholder”Av Ursula GelisAmerikanske Ellen Thomas har aldri måttet brenne sin brystholder for å gi sinpolitiske overbevisning ekstra trykk. Å brenne og å brenne opp er imidlertidfenomener som hun er kjent med. Hun kjenner bildene av de forbrente ofrene fraHiroshima og Nagasaki, og: Hun forutser nye mulige verdensbranner. Huntenker på de potensielle katastrofale følgene av et nuklært overkill. Det er verdenhennes protest hører til i.Ellen Thomas, Ursula Gelis, Jay Marx. Washington D.C. April 2009.Ellen’s motto: Hjemme – det er der hvor jeg er. Alt blir gitt gjennom venner.Jeg lærte denne fredsaktivist-kvinnen åkjenne i Washington D.C. i april 2009 dajeg deltok sammen med kvinner fraWILPF USA i en lobbykampanje motatomvåpen. De såkalte ’ANA-dagene’ iregi av “Alliance of NuclearAccountability”(http://www.ananuclear.org/) kreveropplysninger fra myndighetene omatomvåpenproduksjon og om omgangenmed atomavfall. Jeg anbefaler denneNGOen til alle som vil informere seg omde katastrofale miljøskadene somforårsakes gjennom uansvarlig omgangmed nukleært materiale i USA. Dettenasjonale nettverket dokumenterer deamerikanske moderniseringsplanene foratomvåpenarsenalene og forholdene iforskningslaboratoriene, som det i LosAlamos.Ellen Thomas har bodd siden 1984 i denamerikanske hovedstaden. WashingtonD.C. er en fascinerende by med mangeparallelle verdener å leve i. Ellen har søktseg ut et eksklusivt nabolag. Hun bor vis-àvisDet hvite hus, i et telt i ”Peace Park”,”fredsparken”, som fredsaktivistene kallerLafayetteparken. I overveielsene ommigrantenes frihet resonnerer dentsjekkiske kommunikasjonsforskerenVilém Flusser om det å bo på defred og frihet nr. 4 - 2009 side 19