JM 1/2001 NORSK 5.0 (Page 1) - Jotun

ut fra lokale forhold. Og her var Sandefjord etsærtilfelle. I denne vesle sjøfarts- og hvalfangstbyenmed rundt 5.500 sjeler og enomegn med omtrent det dobbelte innbyggertall,fantes fortsatt ledig kapital. Ikke alle formueneskapt under siste del av 1. verdenskrigsløsslupne jobbetid var gått tapt etter krakketsom fulgte; ikke alle formuer var blitt til i disseårene heller – de var akkumulert av solide selskaperog enkeltpersoner i gode tider tidligere.Vi ser det av de lokale spare- og forretningsbankenesregnskaper fra 20-årene. Tiltross for at byens første forretningsbank fikkproblemer og ble avviklet i 1927–28, nåddeinnskuddene i daværende Sandeherreds Sparebankstadig nye høyder. Fra 1,9 mill. kroner i1913 til 9,2 millioner i 1923 og fortsatt stigendetil de kulminerte i 1930. I SandefjordsSparebank nådde innskuddene toppen i 1926.Og dette var en tid da bankvesenet ellers bleutsatt for store påkjenninger: 47 norske aksjebanker(forretningsbanker) og 20 sparebankerble satt under offentlig administrasjon mellom1923 og 1928.En rik kommuneSandefjord og Sandar kommuner merket nokkrisetiden i et visst omfang. Dyrtidstillegg påkommunale lønninger, nødsarbeid og øktesosialutgifter presset budsjettene. Men manregistrerer at skattebetalernes formue knaptgikk tilbake mellom 1925 og 1930. Skattøret låpå 12 prosent i 1925 og sank til 11 prosent alleredefra 1927. Hvalfangstinntektene varhovedårsaken til de spesielle forholdene.Man skal også huske at deflasjonspolitikkenfikk kjøpekraften (kroneverdien)opp. Målt i førkrigskroner var for eksempelbankenes innskuddsmasse i 1932 nesten dobbeltså stor som ved årsskiftet 1924-25. Eldresparere som hadde innskudd fra før 1914, fikkfra midten av 20-årene en forsinket kompensasjonfor inflasjonstapet under krigen, takketvære Norges Banks konsekvente pari-kurs.Prisen lokalsamfunnet måtte betale, varimidlertid høy. I Sandefjord gikk de førstespede forsøk på storstilt industrialisering adI 1926 var hvalfangsten selve livsgrunnlaget forden lille kystbyen Sandefjord. Den ble også livsgrunnlagetfor den malingfabrikken Odd Gleditschstartet det året. Hvalfangstfartøyene, såvelfangstbåtene som kokeriene, kom hjem i maimåned og skulle pusses opp og dokksettes før dereturnerte til Sydishavet i oktober måned. Somtidligere hvalfanger kjente Gleditsch dette markedet.undas. Transformator-fabrikken NationalIndustri, Vera Fettraffineri og Gimle Fabrikkerfikk banesår. Byens handelsflåte ble kraftigdesimert.Badet i hvaloljeDen antarktiske, spesielt den pelagiske hvalfangstenvar i startgropen midt på 20-talletetter at Rosshavet var åpnet for fangst i1923–24. Allerede neste sesong var hvalfangstenpå samme nivå som under høykonjunkturenforut for verdenskrigen. 49 selskaperdrev hvalfangst denne sesongen,hvorav 29 norske. 12 av disse var Sandefjordsselskaper.Hvalfangstens pionerer og nykommereinvesterte stort i ombygde, senerenye, kokerier, hvalbåter og utstyr til landstasjonenepå de sydlige fangstfeltene. Sandefjordsbruttoinntekt fra hvalfangsten var i1925–26 32 millioner kroner, fire år senere55,7 millioner kroner.Her spilte det lokale skipsverftet Framnæsen nøkkelrolle. Verftet fikk mange og storeoppgaver med reparasjoner, vedlikehold ognybygg. I 1925 bygde verkstedet den allerførste opphalingsslippen på hvalkokeriet«Lancing». I perioden 1923–30 innredet Framnæsni større skip som kokerier. I årene mellom1920 og 1936 ble skip utstyrt for hvalfangstekspedisjonerreparert ved Framnæs for tilsammen 44 millioner kroner. I tillegg komnybygg for 3,9 millioner.Båtene skulle stoffes…Det sier seg selv at hele den store hvalfangstflåtenbåde i Sandefjord og andre Vestfoldbyerskulle ha bunnstoff og andre typer skipsmalingi store kvanta. I 1931 besto byens samlederegistrerte flåte av 131 skip, hvorav 12 tankskipog tre lasteskip over 1.000 tonn. Hvalflåtenbesto av 15 kokerier og 93 hvalbåter.Dessuten var det flere kokeriskip, hvalbåter ogtransportskip som i praksis hadde Sandefjordsom hjemmehavn, selv om de formelt varregistrert i andre land.Vi skal også huske at huseiere og byggherrerhadde et stigende behov for maling oglakk innendørs og utendørs. Det var storbyggeaktivitet fra annen halvdel av 20-åreneog inn i 30-årene. Samlet steg innbyggertallet iSandefjord med omegn fra 16.434 i 1920 til19.525 i 1930. Inntektene fra hvalfangsten fikkringvirkninger i by og bygd. De overrisletlandkommunene i indre Vestfold og ga inntekttil en skare underleverandører i kystbyene.Sandefjord lå fra 1925 suverent på inntektstoppeni Norge målt pr. innbygger. Velstandensteg jevnt utover i mellomkrigstiden, og fremgangenskapte optimisme, pågangsmot oginnovasjonstrang.Kunnskap skal styreBlant forutsetningene for å kunne navigere ogdrive en stor handels- og hvalfangstflåte,utvikle gode håndverksbedrifter og startemoderne industriproduksjon, er kunnskap. Herhadde Sandefjord relativt gode tilbud: Navigasjonsundervisningvar startet allerede i 1870-årene, først i privat, senere offentlig regi. Etter1897 kunne man også ta styrmannseksamenher, og senere ble det også opprettet enskipperklasse. Fra 1911 foregikk undervisningenhele året, også om sommeren – av hensyntil hvalfangerne i Sydishavet. Stuertskolen,landets første, startet så tidlig som i 1894, ogsåden først privat, senere kommunal.«Den høiere almenskole» (Middelskolen)hadde eksistert siden 1885. Et 2-årig handelsgymnasiumble startet i 1917, her kunne manogså velge et årskurs («handelsskolen») somhadde eksistert siden 1904.RingvirkningeneLa oss nevne noen eksempler på ringvirkningeneav hvalfangsten fra 20-årene av:At Framnæs mek. Værksted hadde store inntekter,er klart etter det som er nevnt tidligere.De mange ansatte på FMV hadde lønningersom lå over landsgjennomsnittet. Fevangflenseknivfabrikk, Henry Øhres harpunfabrikkog mekaniske verksted fikk adskillige bestillinger.Pedersens slakteri, Halvorsens bakeri,Sandefjord Skofabrikk, bok- og papirhandlerLudvig Foss og Hans Sperres utstyrsforretningsamt manufakturforretningene hadde stigendeleveranser, og private forhyringskontorerhadde mye å gjøre. Det hadde også GimleFabrikker og Oljemøller, Jotuns forløper.En lite påaktet ringvirkning, eller overrisling,er den som kom primærnæringene iindre Vestfold til gode. Gårdbrukersønnerskaffet ekstra inntekter til gårdene, til investeringeri bygninger og moderne landbruksmaskiner.Hvalfangere startet pelsdyrfarmer,transportselskaper og mange andre typer forretningsdrift.Søndre Vestfold ble en «busy»region. I Sandefjord var telefontettheten størreenn noe annet sted. Bilparken ble etter hvertimponerende. Byen fikk midt på 20-talletanlagt en ny stadion med fylkets første gressbane.25 JOTUN Magazine