JM 1/2001 NORSK 5.0 (Page 1) - Jotun

Jahn Otto Johansen om fremtidens utfordringerNorge, Europa og verdenNår vi skal vurdere fremtidens utfordringer, er det nyttig å minne om hvor lite flinke vi vartil å forutse den kalde krigens slutt og den europeiske kommunismens totale sammenbrudd.Det er derfor sannsynlig at noe usannsynlig inntreffer.Verden var under den kalde krigen bipolar, men etter kommunismens fall er verden blittdominert av USA som eneste supermakt. Mange ønsker dette annerledes. Både russere,kinesere og ledende polikere i Europa er opptatt av at USA-hegemoniet blir spredt påflere, skriver utenrikspolitisk kommentator Jahn Otto Johansen.Tidligere statsminister Korvald sa at «Norge eret lite land i verden». Han kunne gjerne ha sagtat vi er et BITTELITE land i den store, storeverden. Det ville være et realistisk utgangspunkt.Men en slik selverkjennelse bør ikke slåover i det motsatte av stormannsgalskap ogselvforherligelse, nemlig den selvutslettendehusmannsånd.Vi er tross alt i første divisjon i olje og gassog vi vil, hvis vi utnytter vår lange kyst på enfornuftig måte, også bli ledende i havbruk.Dessuten kan vi, som Jotun har vist i Midtøstenog Sørøst Asia, bli regionale markedsledere.Som skipsfartsnasjon er Norge fortsatt å regnemed. Et lite land kan bli stort innenfor vissesektorer dersom det utnytter sine naturgitte oghistoriske forutsetninger, og ikke minst denmenneskelige kapital.Det er derfor et tankekors at en så riknasjon som Norge investerer en mindre andelav bruttonasjonalproduktet i forskning og vitenskapenn noe annet OECD-land. Finland,som hadde et langt dårligere utgangspunkt,bestemte seg for å bli Europas fremste nasjon iutdannelse og forskning. Finnene virkeliggjørdenne ambisjon. Nokia-eventyret viser hvasom kan oppnåes når et lite land satser riktig.Men samtidig som vi bør gripe de mulighetersom et lite land har, må vi innse at vårinnflytelse i verdenspolitikken er begrenset. Viøver knapt noen innflytelse på det kontinental-Europa som jeg har bodd i de siste fem årene.Som medlem av EØS er riktignok våre økonomiskeinteresser ivaretatt, og med Schengen-samarbeideter vi med på å stå vakt om«Festung Europa» – mot arbeidssøkendefremmede og kriminelle. Men vi har intet ellerlite vi skulle ha sagt i selve beslutningsprosesseni det nye EU-Europa.Det perspektiv vi ser verden ut fra, er viktig.Det gjaldt under den kalde krigen og det erikke mindre viktig idag.Et gammelt kinesisk ordtak sier: «Det gårikke an å diskutere storhavet med en frosk sombor på bunnen av en brønn».Det er et generelt fenomen at de nære tingbestemmer ikke bare velgernes syn, men ogsåpolitikernes holdninger. Ogskiftende perspektiv farversynet på omverdenen. Det erinnlysende at en stormaktreagerer anderledes påbegivenheter utenfor riketsgrenser enn et lite land. Perspektivet skifter fraland til land.Ikke bare franksmenn og amerikanere, menogså Tyskland og USA ser på verden på forskjelligmåte. At det også var tilfelle under denkalde krig, ble mer eller mindre dekket over.Da var det om å gjøre å demonstrere alliansesolidaritetog samhold utad. At de ikke gjør deti samme grad idag, er ikke noen hemmelighet.I handelspolitikken vil vi se stadig større motsetningermellom USA og EU-Europa.Tyskerne og europeerne ønsker å handlemer med Iran enn amerikanerne er villig til.EU vil i motsetning til Washington myke oppFN-sanksjonene mot Irak. EU-Europa har et”«Det er sannsynlig at noeusannsynlig inntreffer.»Aristotelesmer balansert forhold til den arabisk-israelskekonflikt enn USA har hatt, ihvertfall underdemokratiske administrasjoner.EU-Europa og USA har svært forskjelligsyn på Kina, og i Sørøst-Asia opplever amerikanerneeuropeerne som konkurrenter. Det eringen tilfeldighet at nettopp EU-landene serdet store potensial i Kina og Sørøst-Asia, etpotensial som ikke er blitt svekket på lengresikt på grunn av bankkrisen i dette området.Bortsett fra på kjernevåpnenes område erdet idag bare en supermakt, USA. De forentestater er dominerende i verdensøkonomien ogligger foran ikke bare Russland og Kina, menogså Europa når det gjelder IT. Informasjonsteknologiensgjennombrudd er nøkkelen tilden postindustrielle epoke; dette er mye avforklaringen på USAs suverene lederstilling.Men selv om det er slik, vil ikke russere ogkinesere godta at det skal være sånn. De ønskeren multipolar verden, i motsetning til amerikanernesforestilling om en unipolar verden,som skulle erstatte den kalde krigens bipolaresystem. Det samme sier franskmennene og detsamme mener tyskerne, selvom de ikke sier det fullt såhøyt. Dersom den unipolarementalitet utvikler seg iWashington, vil vi se et stadigmer uavhengig EU-Europa som fremmer sine egne interesser påtvers av USAs. Dette ville ha skjedd uansetthvem som var blitt USAs nye president.Men i motsetning til de fleste nordmenn ogeuropeere tror jeg det var bedre for verdenspolitikkenat George W. Bush ble amerikanskpresident enn Al Gore. Gore la i valgkampenopp til en mer pågående militær intervensjonspolitikkfor menneskerettighetene enn Bushgjorde. Gore var enda mer aktiv som globalmoral-sheriff enn hans sjef, president Clinton.Ingen er tjent med at USA skulle bli et hyperaktivt,globalt moralpoliti. En administrasjonsom nøler med å bruke sin overlegne militærmakti menneskerettighetenes tjeneste,JOTUN Magazine26