filosofisk supplement - Universitetet i Oslo

Ar t i k k e lDe vanskelige andreAv Kristian BjørkdahlDyr har bydd menneskene på mye hodebry opp gjennomhistorien. Kan det problematiske og konfliktfylte i forholdetløses?Det hadde kanskje vært beleilig om forholdet mellommennesker og andre dyr kunne bestemmes en gang for alle;om vi kategorisk kunne definere hva disse Andre var fornoe, slik at vi ble i stand til å avgjøre hvordan vi skulleforholde oss til dem. En slik lengsel etter å forstå dyrenepå en definitiv måte tvinner seg som en rød tråd gjennomstore deler av menneskehetens historie. Dessverre, ellerkanskje heldigvis, er det lite som tyder på at lengselen vilbli oppfylt.«Dyrene er ikke noe annet enn hva vi gjør dem til» siersosiologen Keith Tester 1 og viser til de tilsynelatende uendeligehistoriske variasjonene i våre forestillinger om dyr.Mens visse grupper i Paris på 1700-tallet lot seg underholdeav offentlige kattemassakre, er mange katteeiere i dag villigetil å bruke betydelige summer på å holde kjæledyrene sinefriske og raske. Ifølge Tester er dette ikke først og fremst ettegn på moralsk fremskritt, men noe som må ses som eteksempel på dyrenes plastisitet. Med dette begrepet forståsikke bare dyrenes innordning i et evolusjonshistorisk forløphvor alt er gjenstand for forandring, men viktigere, hvordandyr beskrives, fortolkes, og forstås på nærmest uendeligmange måter, avhengig av hvilke menneskelige formålde inngår i. Det samme understrekes av historikeren NigelRothfels når han bemerker at «et dyr eller en art er like myeen samling forestillinger[…]som noe annet[…][og] hvergenerasjon ser ut til å lage dyrene sine på nytt». 2 Såkaltehuman-animal studies, sosiokulturelle studier av relasjonermellom mennesker og dyr, minner oss til stadighet om dethåpløse ved å skulle forstå dyrenes «egentlige» natur.Fra slike analyser er det mulig å komme til minst toulike konklusjoner. Enten kan man hevde at slik variasjoni hvordan vi forestiller oss dyrene er et tegn på at man harlagt til grunn upresise og uvitenskaplige, ja, rett og slettgale, metoder. Botemiddelet blir formodentlig å strammeopp og vitenskapliggjøre våre forsøk på å forstå dyrene.Zoologene blir de nye filosofene, og sannheten om dyreneligger og venter på oss et sted der fremme i horisonten.En annen konklusjon er å hevde at alt er plastisk pådenne måten. Når vi søker å forstå noe, gjør vi ikke annetenn å bruke dette noe til et bestemt formål. Richard Rortyforfekter et slikt syn når han sier at «alt noen noensinnegjør med noe er å bruke det. Å fortolke noe, å kjenne det, åtrenge gjennom til dets kjerne, og så videre, er alle bare ulikebeskrivelser av en prosess hvor man setter det i arbeid». 3Når forholdet mellom mennesker og dyr synes så historiskubestemt er det fordi dyrene, som Claude Lévi-Strauss sa,er «gode å tenke med»– de har vist seg svært anvendeligesom symboler, som metaforer, og som metonymier 4 for såmange av våre menneskelige formål. Og siden slike formåli stor grad er historisk variable, vil våre fortolkninger avdyrene være det samme.Et av våre historisk sett viktigste formål har vært selvforståelse:Hva er mennesket? Hva er menneskets plass iverden? I vår iver etter å besvare slike spørsmål har vi oftehenfalt til en kontrast til dyreriket, og sett forholdet mellommennesker og dyr som preget av motsetning, ulikhet,og konflikt. I det følgende vil jeg ta for meg noen slikeforestillinger. Et underliggende poeng vil være at vi ikkelenger er tjent med å opprettholde et bilde av oss selv sombeboere av en egen sfære – avsondret fra, i kontrast til, og ikonflikt med, andre dyr. Isteden vil jeg foreslå avhengighet,14