KritikkAnmeldelse avEthics of WarTh e Et h i c s o f Wa rGr e g Re i c h b e rg, He n r i k Sy s e o gEn d r e Be g b y (r e d.)Black well2006Av Ruben RøslerFå steder er filosofien så til stede i den offentlige debattensom i spørsmål om krig. En krig skal i dag ikke barevære effektiv i forhold til statens egeninteresse, eller lovligi henhold til internasjonal lov, men i økende grad spørresdet også om hvorvidt krigen er rettferdig. Ethics of Warav Greg Reichberg, Henrik Syse og Endre Begby gir ossbakgrunn for å diskutere krig moral<strong>filosofisk</strong>.Ethics of War er først og fremst en kildesamling og etreferanseverk for studenter og forskere interessert i spørsmålom krig og etikk, som et svar på mangelen på godetekstsamlinger om emnet. Gjennom 700 sider, fordelt på58 kapitler, gis leseren en introduksjon til tenkning ometikk og krigføring i den vestlige sivilisasjon de siste 3000år. Mange av tekstene er oversatt fra latin for første gang,andre er nyoversatt, andre igjen er her utgitt for førstegang på 100 år. Det er åpenbart lagt ned et godt og ærligarbeid i denne boka: Dette er ikke ensamling rasket sammen for å tilfredsstilleakademiske konjunkturer.Som det blir gjort klart i forordet,legges hovedvekten av boka på rettferdigkrig-tradisjonen. Redaktørene beskriverrettferdig krig-tradisjonen som tankenom at det finnes moralsk forsvarlige kriger,og diskusjonen rundt hvilke kriterierman skal bruke for å bedømme dette. Fred er det endeligemålet, men noen ganger må man gripe til våpen mot enurettferdig fiende for å vinne freden: «War is waged in orderto gain peace». (Augustin)På et vis er Ethics of War en slags skapelseshistorie forrettferdig krig-tradisjonen: Vi får se utviklingen av tradisjonenssentrale begreper og spørsmål. Vi følger utviklingenav betingelsene for å gå til krig som kulminerer medEn krig skal i dag ikke barevære effektiv i forhold tilstatens egeninteresse, ellerlovlig i henhold til internasjonallov, men i økende gradspørres det også om hvorvidtkrigen er rettferdig.Thomas Aquinas, som mener en rettferdig krig må tilfredsstillekriterier som rettferdig grunn, riktig intensjon hosden krigførende part og gyldig autoritet til å føre krigen.Vi ser hvordan tanken om sivil immunitet har utviklet segfra partikularistiske benevnelser av grupper av beskyttedeklasser, til en mer eller mindre universell definisjon av sivilimmunitet hos Francisco de Vitoria og Suarez. Vi følgertanken om humanitær intervensjon fra tidlig kristne tankerom beskyttelse av uskyldige til Kofi Annans utlegningerom «the responsibility to protect».Når man ser på tekstutvalget i Ethics of War er det førstesom slår en at det er relativt få tekster fra vårt eget århundre.På den ene siden er dette en forståelig redaksjonellbeslutning, siden andre tekstsamlinger (som J.B. Elshtain’sJust War Theory) kun samler nyere tekster. På den andre sidengjør det boka mindre fullstendig en man kunne ønske.Som leser fra perm til perm vil man nok taseg i å undertrykke noen gjesp etter sidevismed kronglete utlegninger fra høymiddelalderen,som kanskje burde ha veket plassfor mer aktuell debatt.Som allerede nevnt er fokuset på rettferdigkrig-tradisjonen. Redaktørene harimidlertid gjort det gode valget å inkludereen rekke tekster som ikke deler rettferdigkrig tradisjonens grunnsyn. De har inkludert tekster frapasifistisk ståsted (som de tidlige kirkefedrene og BertrandRussell) og grunntekster fra den politiske realismen (somMachiavelli og Thucidedes.)Det blir ofte påstått at rettferdig krig-tradisjonen er enposisjon mellom politisk realisme og pasifisme, siden rettferdigkrig-tradisjonen mener at krig må tilfredsstille etiskekriterier (mot politisk realisme), men at krig ikke alltid er57
Kritikkgalt (mot pasifisme). Redaktørene unngår derimot denneforenklingen ved allerede i forordet å skille ut to andreetiske tradisjoner mellom realisme og pasifisme. Utdrag frablant annet Kants Zum Ewigen Frieden, Dantes Monarchiaog President Wilsons taler viser den kosmopolittiske tradisjonenhvor freden vil komme og vare under en formfor global sammenslutning. Vi blir også gjort kjent med«regulær krig» gjennom forfattere som Vattel og Wolff,som forfekter synet at krig er etisk riktig hvis det blir førti ordnede former mellom stater. I tillegg kan leseren koseseg med noen «odd men out», som tekster om ridderæreog utdrag fra Thomas Moores Utopia.Det er imidlertid noen mangler som slår denne anmelderensom unødvendige. For det første er det en mangel påbehandling av temaet revolusjon. Det finnes et kort utdragfra Marx og Engels, men dessverre ingenting fra Lenin,Robespierre eller Jefferson. Rettferdig krig-tradisjonen harsom en av sine grunnpillarer at krig skal bli ført av de somhar «rett autoritet». Som Augustin sier det: «The naturalorder conductive to peace […] demands that the powerto declare and counsil war should be in the hands of thosewho are princes». Ved også å inkludere tekster om revolusjonkunne man vist hva som har blitt tenkt om krigog etikk hvis riktig autoritet ikke lenger er synonymt med«prinser», men med «folket». For det andre savnes CarlSchmitt, den tyske juristen som i sin kritikk av rettferdigkrig-tradisjonen tolker mange av tekstene som er inkluderti denne antologien, om enn på en helt annen måte ennBegby, Syse og Reichberg.Boka er organisert i tematiske kapitler, som oftestknyttet til en enkelt forfatter. I noen tilfeller gis det en relativtsammenhengende presentasjon av den aktuelle forfatterenssyn på krig og etikk, men oftere er det et spesieltaspekt som blir fremhevet. Her blir ofte vår oppmerksomhetdratt mot hvordan nyvinninger og omformuleringerblir inkludert i rettferdig krig-tradisjonen. Alle tekster erintrodusert av et forord, og utdrag blir knyttet sammen avløpende kommentarer. Dette gir kapitlene en tydelig planmessighet,og hjelper leseren med å forholde seg til tekstersom ikke nødvendigvis er selvforklarende. Forordene ergode på å kontekstualisere ikke bare den aktuelle forfatterens<strong>filosofisk</strong>e arbeid, men også det intellektuelle ogpolitiske klimaet forfatteren virket under. Redaktørenesoppmerksomhet til historie og samfunnsstrukturer gjør atsamlingen kan hjelpe til med å bringe fram i lyset noenav de materielle betingelsene forfatterne virket under. Dettydeliggjør hvordan tenkning om krig og etikk blir dyptpåvirket av og formet av de geopolitiske maktstrukturer.Eksempelvis gir samlingen et innblikk i hvordan opposisjoneller posisjon kan ha en tydelig innvirkning påtenkningen om krig. Her er kapittelet som samler teksterav de kirkefedrene er svært opplysende. Så lenge de kristnevar en utsatt minoritet i keiserriket var de fleste kirkefedreneprinsippfaste pasifister. Tertullian er av den meningat « [t]he Lord, by taking away Peter’s sword, disarmedevery soldier thereafter», noe han mener er ensbetydendemed at kristne ikke kan ta opp våpen i kamp. Ettersom dekristne ble bedre integrert i det romerske imperiet skiftetposisjonen til en personlig pasifisme: De kristne kunnestøtte keiserens kriger i bønn, men kunne ikke delta selv.Etter at Konstantin ble keiser og Romerriket ble et kristentimperium var ikke personlig pasifisme lenger en holdbarposisjon – keiseren var selv kristen og trengte kristne soldater.Kristne tenkere vendte nå til begrepet om rettferdigkrig for å legitimere militær maktbruk også utført av ogpå vegne av kristne. Slik ble det forsøkt å forene en plassi maktposisjon med det kristne budet «du skal ikke slå ihjel».Rettferdig krig-tradisjonen har hatt en slags renessansede siste tretti årene. Særlig siden murens fall har det værten enorm akademisk produksjon rundt emnet. Vel så interessanter det faktum at begrepet rettferdig krig har kommettilbake i den politiske diskursen. Sentrale begreper fratradisjonen blir referert til av politiske og militære ledere.Hør for eksempel på President Bush i sin State of theUnion-tale i 2003: «We seek peace. We strive for peace.And sometimes peace must be defended. […] If war is forcedupon us, we will fight in a just cause and by just means-- sparing, in every way we can, the innocent.»Ethics of War viser at begrepet rettferdig krig kan tolkesalt fra svært defensivt til svært offensivt. Sentrale forfattere– særlig fra perioder med klart definerte, men relativtlikeverdige politiske entiteter – som senmiddelalderensEuropa eller den kalde krigen, tolker rettferdig krig kunsom forsvarskrig. Forfattere som skriver fra en posisjoninnenfor et imperialistisk system eller en geopolitisk ordenmed en klar hegemon (som antikkens Roma eller1400-tallets Spania) har mer offensive tolkninger. En avde viktigste debattene rundt krigsetikk i dag står om manved henvisninger til tradisjonen kan gi belegg for en meroffensiv tolkning enn det som har vært vanlig å opereremed etter rettferdig krig tradisjonens revitalisering underden kalde krigen. Illustrerende for både denne debatten oghvordan nyere tekster forholder seg til tradisjonen er en avde få tekstene fra vårt eget århundre, et utdrag fra JamesTurner Johnsons arbeid om rettferdig krig-tradisjonens58