filosofisk supplement - Universitetet i Oslo

Fl u n k e n d e n y s p a l t e!av Tore Frost (I)Henologi- et møtested for tro og tankeOvergangen til 1960-årene er for ettertiden blitt ståendesom et tideverv innen norsk universitetsfilosofi. Inntil davar det filosofiske miljø i Norge dominert av analytiskfilosofi og logisk empirisme, representert ved Arne Næssog kretsen rundt ham (den såkalte Oslo-skolen), med etinternasjonalt fotfeste i Wienerkretsen (særlig RudolphCarnap). Et vesenskjennetegn for denne filosofiske kulturvar en definitiv avvisende stillingtagen til den klassiskemetafysikk-tradisjon.Det skulle først og fremst bli Egil A. Wyller som, medsin doktordisputas i 1960 (5 og 6), innledet oppgjøretmed Oslo-skolen og som dermed etablerte seg som en nykraftkilde innen så vel norsk universitetsfilosofi spesielt ognorsk åndsliv generelt. Wyller kom i særlig grad til å virkeinspirerende for en helt ny generasjon av norske filosofer,som nå begynte å orientere seg mot tysk og fransk åndslivi en klar opposisjon til den analytiske filosofi (her kan særlignevnes Hans Skjervheim, Guttorm Fløistad, GunnarSkirbekk, Viggo Rossvær, Dag Østerberg m.fl.). Egil A.Wyller hadde allerede gjort seg bemerket i 1958, da hanvant H. M. Kongens gullmedalje på en avhandling om dikterenOlaf Bull belyst eksistensfilosofisk (1) . Oslo-kretsenreagerte momentant på dette dristige forsøk på å innførepoesi som et nytt fagfilosofisk tema. Det skulle bli KnutErik Tranøy som krysset klinge med Wyller i de kritiske artikleneFilosofi og diktning (4) og Vitenskapelig holdning ogvitenskap (4), mens Wyller forsvarte seg med en påvisningav Oslo-skolens forholdsvis snevre vitenskapssyn i artikkelenOm metodeproblemer i åndsvitenskapene (4).Som tidligere Humboldt-stipendiat hadde Wyllerfordypet seg i Martin Heideggers fundamentalontologi(2), hvor han i særlig grad hadde latt seg inspirere avHeideggers begrep om en «ontologisk differens», det vilsi et skille mellom den empiriske verden (Seiendes) ogselve Værensdimensjonen (Sein) eller mellom det ontiskefelt (det værende) og det ontologiske felt (væren). Dennedifferens-kategori hos Heidegger, all inspirasjon til tross,skulle imidlertid vise seg å bli for lite presis i Wyllers videredoktorgradsarbeid med Platons dialog Parmenides (5).Hovedtemaet er her knyttet til et hovedproblem i Platonstidligere idé-lære, nemlig idéenes karakter av å være tilgrunnliggendeenheter, eksempelvis det skjønnes idé somenheten bak alt som er skjønt, det godes idé som enhetbak alle goder og så videre. Hvorledes skal denne enhetbegrunnes i seg selv? Tilsynelatende kan Heideggers kategoriom den «ontologiske differens» være relevant her, menPlaton peker i stedet mot en annen differens-kategori. Delogiske aporier som oppstår når tanken forsøker å gripedet éne (gr. to hen), følger av første hypotese i dialogenParmenides: «Sett at det éne er». Hvis man forsøker å postulereat det éne er, så blir det éne ikke lenger konsistentmed seg selv. Postulatet påstår nemlig to deler samtidig omdet som skulle være ett, nemlig at det éne er og at det erett. Derfor trekker Platon følgende konklusjon: Hvis deténe er, så hverken er det eller er det ett! Det éne blir utfra dette paradoks å forstå som uutsigbar og ugripbar forden rasjonelle tanke, men erfares dog som noe hinsidesliggendegjennom forståelsens eget sammenbrudd i paradokset.I tillegg til Heideggers begrep om den ontologiskedifferens, som fortsatt er fruktbart for å skille spørsmåletom den tilgrunnliggende Væren fra den tingliggjorte virkelighet,møter tanken en ny differens mellom Væren ogDet éne, påpeker Wyller med utgangspunkt i første hypotesesparadoksale konklusjon i dialogen Parmenides. Dette38