St. Franciskus menighetsblad nr 1, 2010

Me n i g h e t s b l a d 3
Kjære menighet!
Om ikke så lenge skal vi feire påske - den største begivenheten
i vår tro. Men siden denne festen etter hvert er blitt
så dypt innpreget i vår kultur, skikker og familieliv, står
vi i fare for at vi fyller disse dagene med et annet innhold,
at vi gleder oss fordi vi har fri, fordi vi kan samles i våre
familier, fordi sola skinner og alt begynner å blomstre, eller
fordi vi kan dra på hytta eller på «påskefjellet». La
oss derfor i dag tenke litt på hva vi egentlig skal feire på
denne festen?
Vi skal feire Jesu Påske, at Gud gjennom sin sønns død
og oppstandelse trådte inn i menneskehetens historie.
Apostelen Paulus har opplevd den oppstandnes nærvær
på en spesiell måte. Han bygger hele troens bygning
på Jesu oppstandelse som fundament. Han sier: Er ikke
Kristus oppstanden, da er vår forkynnelse uten innhold,
og deres tro uten mening. Ja, da har vi til og med vitnet
falsk om Gud.(...) Intet menneske er mer å beklage enn vi.
Jesu oppstandelse har en helt grunnleggende betydning
for vår tro. Hvis Jesus ikke hadde oppstått, da ville Han
bare forbli en av de store historiske skikkelser som inspirerer
oss, på lik linje med filosofer, forfattere og religiøse
profeter. Hans død ville bare ha bekreftet for oss at ingen
klarer å overvinne ondskapen i denne verden.
Men Jesus sto opp fra de døde, Han har overvunnet det
onde, livet har seiret. Og fra nå av har all vårt strev fått en
mening, for selv om vi ikke lykkes i denne verden, vil vi
til slutt vinne sammen med Kristus. Og mer enn det, allerede
nå kan vi ta del i frukten av hans seier: Jesus lever
og sender oss sin hellige Ånd som lar oss møte Ham hver
dag, og som gir oss styrke.
Å tro virkelig på Herrens oppstandelse betyr derfor ikke
bare å tro på en historisk hendelse som skjedde for 2000
år siden. Å tro på Herrens oppstandelse betyr å delta i det
nye liv fra den oppstandne, en levende virkelighet, som vi
møter i hverdagen.
Jesu påske trer inn i våre liv for å vekke oss, for å trenge
gjennom vår kanskje kjedsomlige og håpløse eksistens.
Jesu påske, som på en måte er lik den jødiske påske, renser
våre hjem fra all gammel syre - fra synd og mørke og
gjør oss til et nytt og rent usyret påskebrød.
Jesu påske har allerede trådt inn i våre liv gjennom vår
dåp. Vi har alle sammen en gang blitt renset fra det gamle
mennesket og blitt fylt med livet fra den oppstandne. Men
vi står stadig i fare for å komme tilbake til den gamle
surdeigen, det gamle mennesket i oss. Derfor må vi også
stadig på nytt møte den oppstandne, for å få liv og styrke
hos Ham.
I påsketiden leser vi i kirken en tekst fra Lukasevangeliet
om disiplene på veien til Emmaus. Den oppstandne
Jesus gikk sammen med dem og forsøkte å trøste
dem, men de kjente Ham ikke igjen. Først da Han feiret
nattverden for dem skjønte de at det var Han.
Hvordan kunne dette være mulig? - kan noen spørre
- hvorfor kjente de Ham ikke igjen? Men denne fortellingen
gjenspeiler ganske godt var egen situasjon: Vi er også
Jesu disipler. Vi er døpt og konfirmert. Lever i sakramentale
ekteskap og sender barna til katekese. Men i våre
hjerter råder det ofte uro og tvil, eller det at vi egentlig
ikke lenger tror på Guds reelle virkning i våre liv.
Men den oppstandne Jesus går sammen med oss, han er
med oss hvert øyeblikk, Han venter bare på at det igjen vil
brenne i våre hjerter, at våre øyne åpnes. Ofte er det så lite
som skal til: en god bok, eller en samtale; et skriftemål
eller en messe hvor vi virkelig er med, eller en stille bønnestund.
Men først må vi anstrenge oss litt, bryte denne
likegyldigheten som sprer seg i våre dager. Vi må tørre å
engasjere oss.
Jesus har aldri gitt avkall på oss, Han kommer stadig på
nytt til oss i sitt ord,
i sine sakramenter, gjennom andre mennesker eller
bønnens stillhet. Slik som Han gjorde for disiplene på
veien til Emmaus, forklarer han oss tålmodig at veien til
salighet fører gjennom lidelse og stadig på nytt ofrer sitt
liv for meg på alteret. Vil vi møte Ham?
Vi ønsker dere alle sammen et fruktbart møte med den
oppstandne Kristus.
p. Nikolas og p. Gregor.
nr 1, 2010 • mars - juni 2010