Patetra #2 - 2019

RMS NYTT
Kunstundervisning
som rehabilitering.
Tekst & foto: Vibeke Flaatten
Med pensler og maling i alle regnbuens farger, har
kunstneren Ellen Frøysaa skapt et fristed for pasienter
som er i rehabilitering på Sunnaas sykehus.
Livet kan plutselig få en dramatisk endring.
Noe pasientene på Sunnaas sykehus – Norges største
spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering
har erfart. En alvorlig hjerneskade etter ulykke, sykdom,
multitraumer, brannskader og nevrologiske lidelser snur
livet på hodet. Å komme tilbake til selve livet er hardt
arbeid, og det kreves mye i en tøff rehabiliteringsperiode.
Da er det godt med et fristed hvor målet er å finne glede i å
skape.
Et fristed for pasientene
Ytterst på Nesodden, med utsikt over Oslofjorden ligger
malerrommet til Ellen. Lokalene er lyse, med store vinduer
ut mot himmel og sjø. Midt i rommet står et stort
arbeidsbord. Fullt av malingsflekker og utstyr som innbyr
til kreativitet.
– Hvordan blir dette et avbrekk for pasientene her på
Sunnaas?
– Jeg sier at regel nr. 1 nede hos meg er at vi ikke snakker
om sykdom. Her er det lov å utfolde seg. Ingenting trenger
å være perfekt her, sier Ellen.
Videre forteller hun at det er et fristed hvor man gjør helt
andre ting. Her kan pasientene få undervisning og de kan
få lov til å skape hva de vil.
– Det skal være et fristed med ro, stillhet og tid til seg
selv. Når man er pasient her på Sunnaas har mange en
stram timeplan med opptrening og andre gjøremål de er
nødt til å være med på. Så dette blir mer lystbetont i og
med at det ikke er noen MÅ-ting som skal gjøres. Her kan
det skapes fritt sier Ellen.
Å finne sin egen signatur
– Hvordan kan pasientene finne sin egen signatur?
– Det er et stort tema, men alle har vi vår egen signatur.
Bare det å skrive vårt eget navn er jo en signatur i seg selv.
Men så har vi også vår egen signatur hvis vi for eksempel
skulle tegnet en hånd, så ville du gjøre det på ditt vis.
Men vi vegrer oss for å gjøre det, vi tror at det er en spesiell
måte det skal gjøres på. Vi tenker at billedkunsten er en
mal. Men jeg pleier å si til pasientene at den signaturen og
billedspråket du har er foranderlig, i forhold til jo mer du
lærer og utvikler deg. Her skal vi ikke vise oss frem for noen.
Vi skal skape og gjøre dette for oss selv i første omgang.
Jeg ser også at det er noen som har lyst til å være med på
en utstilling, som har lyst til å henge bildet sitt på veggen.
Men da har de øvd, og kanskje blitt fortrolig med den indre
stemmen, eller den indre signaturen de har. Pasientene
kan se at sin egen signatur faktisk er en stor del av seg
selv, sier Ellen.
– For å få bort litt av prestasjonsangsten pleier jeg ofte å
spørre om de har gått og lært. Pasientene sier ofte nei.
Men da forventer jeg jo heller ingenting av dere, sier hun
videre. Det blir som om noen skulle gitt meg en fiolin og si
«spill».
– Hva svarer pasientene til det?
– Det kan jeg ikke, sier de ofte. Det ville jeg sagt. Fordi jeg
ikke har lært det. Det blir det samme her. Men hvis vi har
lyst til å lære noe, så kan vi få kunnskap om hvordan vi kan
lære metoder og fremgangsmåter for å uttrykke oss, finne
vår indre stemme, vår egen signatur og vårt iboende
billedspråk, sier Ellen.
Fra barn til voksen
Det er både barn og voksne pasienter på malekurset til
Ellen. Hun forteller at hun ser stor forskjell på hvordan de
jobber med kreative oppgaver.
– Barna har ikke hemninger. Jeg håper vi skal kunne bli så
frie, og finne tilbake til den gleden og friheten vi hadde
som barn. Noe har ofte forsvunnet på veien, sier Ellen.
– Bli mer lekne rett og slett?
– Ja, se for eksempel på behovet vi har for lek og
skaperglede som barn. Vi kan lære av barna! Vi slutter å
være lekne. Det er trist. Det er fantastisk når pasientene
finner igjen barnet og gleden i seg selv, sier Ellen.
Hun forteller at prestasjonsangsten er en ufattelig stor
fiende. Særlig hos de voksne. Hun snakker mye med
pasientene om at de sammen skal jobbe for å bekjempe
den.
– Hvordan kan pasienten ta med seg den gleden de finner i
undervisningen videre i sitt liv?
– Et kunstnerisk uttrykk blir en livsstil. Jeg sier ofte at du
kan gå litt rundt som en «Askeladden», samle informasjon,
se hva andre har gjort. Bli en slags stifinner. Jeg inspirerer
forts. side 40
38
patetra | 2/2019