Unikum september 2019

More documents

Recommendations

Info

TEKST: SNORRE GRIMSTAD | ILLUSTRASJON: REBEKKA YR ARNGRIMSDOTTIR å bli uvirkelig oveNfor seg selv ‘’Nå blir jeg avslørt, nå vil alle se at jeg ikke er et menneske, men at jeg bare later som jeg er det’’. 22 Denne teksten omhandler en problematikk de fleste av oss har sluppet å ta stilling til. ‘Depersonalisering’ er navnet på en tilstand hvor man føler seg uvirkelig og fremmed, både ovenfor seg selv, men ofte også ovenfor det man oppfatter som en falsk og død virkelighet. Folk som har det på denne måten, beskriver seg med metaforer som «å være en livløs dukke», som ikke hører hjemme i verden som en virkelig og levende person. En bekjent av meg slet lenge med depersonalisering. I teksten omtales han som ‘Johannes’ og alle sitatene kommer fra ham. I årevis følte han at ting han gjorde og hvem han var ikke var virkelig. - Jeg vet det er banalt å si det, men nå det er det jo helt åpenlyst at jeg er virkelig, og at jeg virkelig er her. Uttalelsen var det første Johannes sa i en samtale for omtrent et år siden, jeg synes det viser hvor langt unna en normal psykisk tilstand han en gang har vært. HVA ER DEPERSONALISERING? Ordet ‘depersonalisering’ betyr noe som ‘å ta avstand fra personen’, og omtales innen psykologisk kartlegging og diagnostikk som en ‘dissosiativ lidelse’. Det er en tilstand av dyp forvirring omkring ‘hva som faktisk er meg’ og en opplevd mangel på autonomi (opplevelsen av å ta sine egne valg og styre seg selv). Man opplever seg som tilskueren til et falskt selv som deltar i verden på autopilot. Tilstanden preges av mye redsel, intens angst og opplevelse av håpløshet. ‘Dissosiasjon’ betyr det motsatte av å assosiere. Når det brukes om alvorlige psykologiske tilstander viser
det til hvordan personer deler opp oppfatningen av hvem de selv er i flere personligheter med sine egne minner, eller fjerner seg fra sine egne kroppslige sanseinntrykk. Å ‘sone ut’ slik vi alle gjør når vi stirrer ut i lufta, så benytter vi oss av evnen til å dissosiere i en mild grad. Voldtekt er et eksempel på en opplevelse som kan være så traumatisk at offeret ‘går ut av seg selv’(dissosierer), fordi de ikke tåler det som skjer. Et barn som opplever omsorgssvikt og utrygghet i hjemmet, har ikke evne til å slåss imot eller rømme fra situasjonen det er i. Den eneste løsningen til rådighet er å fjerne seg «mentalt». Barnet opplever at faresignalene det instinktivt ønsker å komme seg unna, kommer fra den samme personen (det samme stedet) hvor de er ment å skulle søke tilflukt hos i møte med farer. Barnet befinner seg dermed i en slags umulig situasjon, uten å kunne finne roen, bli regulert eller få hjelp til å håndtere all stimulus det opplever. Vi kan forstå det som at barnet – på et emosjonelt nivå - resonnerer slik; ‘’hvis det er så vondt å være meg selv, så vil jeg ikke være det. Under så stor belastning blir det umulig å ‘ta inn over seg’ alle sanseinntrykkene og signalene som kommer fra kroppen uten å overbelaste sitt eget nervesystem. Hvis man over tid blir presset til å ‘skru seg av’ slik, så mister man muligheten til å etablere en varig og solid selvfølelse. Når jeg spør Johannes om han har mange ‘hull’ i historien sin, så er svaret et klart ‘JA’. Store deler av fortiden er fortrengte minner, minner han fremdeles trenger å ‘ta inn over seg’, for å innse at ‘det som skjedde’, skjedde med ham selv. - På mitt mest usikre så var jeg ikke sikker på om noe av livet mitt egentlig hadde skjedd, og da er du ganske usikker på deg selv. Det er to måter vår oppvekst og utvikling kan ‘havne på avveie’. Det ene er når ting som ikke bør skje skjer – slik som vold og misbruk. Det andre er at når det som bør skje ikke skjer – slik som mangel på en emosjonelt tilstedeværende voksen. Dersom ting ikke går slik de skal, så gjør vi oss tilpasninger som på kort sikt fungerer, men som på lang sikt gir grobunn for problemer i vår fysiske og psykiske helse, så vel som avvikende og selvutslettende adferdsmønstre. Et nyfødt barn sier klart og tydelig ifra hva det føler og hva det trenger; ’jeg er sint’, ‘jeg er sulten’, ‘jeg er lei meg’, ‘jeg er trøtt’ osv. Vi uttrykker oss helt oppriktig og umaskert fra starten av livet, og det er først senere at vi skal lære oss å regulere disse uttrykkene for å ta hensyn til andre. De voksne i livet vårt må ‘være’ selvreguleringen, og den emosjonelle stabiliteten vi enda ikke har selv. I denne relasjonen blir et slags kjerne-selv smidd på et grunnleggende emosjonelt nivå. Og det etableres en vedvarende følelse av oss selv som vi senere bygger vår personlighet og identitet på. Så er jo ingen familier perfekte, og hvis din mor er mer komfortabel med tristhet enn sinne, så tilpasser du deg; du underdriver noe og overdriver noe annet. Vi er nok alle litt forstyrret, siden det aldri er 100% rom for å være oss selv. Men hva med familier hvor man ikke får plass til å være spontan i det hele tatt, hvor barnet ikke finner noen følelse av ‘meg’ å kunne stole på? Han blir tvunget til å være på en bestemt måte, dersom det skal være levelig å eksistere. Han spiller kun ut de måtene å føle på, tenke på og oppføre seg på som ser ut til å være tillatt av andre. I prosessen med å gi fra seg egne hensikter lages et falskt selv. Et falsk selv som styres i tråd med hva som passer best for andre. ‘Du’ blir selv bare den indre observatøren av en ytre person som er ‘slik andre vil ha den’, og da føles det ikke som om den hører til deg selv. Den eies av noen andre, og det er noen andre som trekker i trådene. Vi kan alle dissosiere her og der, slik vi gjør når vi for eksempel ‘jatter med andre’; vi ’soner ut’ og kommer ‘tilbake’ igjen. Den depersonaliserte er permanent ‘borte’, og etter år i denne tilstanden glemte Johannes helt hvordan det føltes å være tilstede. Det endte med at ‘forsvarsstrategien’ skapte sitt eget enorme problem. Han følte mer av andres følelser enn sine egne, mistet eierskap over kroppen og det emosjonelle kroppsspråket som tilhører den. Man blir mer og mer usikker på om man har noe som helst ved seg selv som er virkelig. - Den automatiske delen (det falske selvet), det er den som møter verden, den maska man lager. Det ekte selvet føles som om det er fanget bak et glass, uten mulighet for å interagere med omverden. Jeg ble kun en tilskuer. I MØTE MED ANDRE Når du ikke er «virkelig sikker» på hvem du er, får kontakt med andre mennesker potensielt sett mer drastiske konsekvenser enn normalt. ‘Den andre’ kan hjelpe deg nærmere å finne deg selv, eller muligens ta fra deg enda mer. Men når man opplever å stå på utrygg grunn, blir man først og fremst fokusert på å bevare den svake identitetsfølelsen man fremdeles har ved å gjemme vekk sitt ‘ekte jeg’ og holde seg usynlig for andres inntrengende, dømmende blikk. Johannes forklarer at han havnet i relasjoner med SEPTEMBER <strong>2019</strong> UNIKUM NR 7 23
Page 1: Studentavisen for Agder GRATIS | S
Page 4 and 5: TEKST: DINA TEGNANDER OG VEGARD MØ
Page 6 and 7: En kvinnelig medstudent forteller a
Page 8 and 9: AKTUELT HVORDAN PÅVIRKES DU AV DE
Page 10 and 11: AKTUELT TEKST: HELENE ALSAKER Valge
Page 12 and 13: 12
Page 14 and 15: 14
Page 16 and 17: TEKST OG FOTO: HERMAN NICOLAI SØNJ
Page 18 and 19: Studentnytt TEKST: VEGARD MØLLER O
Page 20 and 21: UiA og STA - Sammen for mangfold KO
Page 24 and 25: 24 folk som var selvopptatte nok ti
Page 26 and 27: TEKST OG FOTO: INGRID KRISTIANSEN M
Page 28 and 29: Kulturkalender Kristiansand Ukentli
Page 30 and 31: 30
Page 32 and 33: UTENRIKS TEKST: KRISTIN KNUTSEN | I
Page 34 and 35: (no headline - on purpose !) I had
Page 36 and 37: TEKST OG ILLUSTRASJON: MARIUS JAHNS
Page 38 and 39: KOMMENTAR woke af q nazi u Å DETTE
Page 40: 40

Unikum september 2019

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?