Unikum januar 2021

MENINGER
TAKK.
Caroline Hansen
Skribent
Fortvilet, skjelven, frustrert, redd, oppgitt, urolig, engstelig og ikke
minst forvirret. 2020 skulle bli året der alt ble snudd på hodet, og verden
så ut til å falle fra hverandre. Likevel gjorde den ikke det.
For hva var det med 2020 som gjorde at verden så ut til å falle i grus?
At store flammer spiste opp over en femdel av Australias skoger? At et
virus skulle ta over hverdagen til hele verden, hvor nære 2 millioner
menneskeliv gikk tapt? Var det kanskje etterfølgende av viruset, med
arbeidsledighet og døden for mange arbeidsplasser? Eller var det en
maktkamp i USA vi holdt pusten til, imens vi vitnet galskapen utspille
seg? Og skulle det aller siste støtet være et jordras i lille Norge som
rystet oss alle?
«Katastrofeåret» skal det stå skrevet i historiebøkene, sier de.
Ikke før jeg rakk å rope “godt nytt år” inn i mobil røret, ta en slurk av
boblevannet, og labbe tilbake til sofakroken (eller isolasjon-hjørnet, om
du vil) var det allerede produsert og publisert en 2020-film på netflix.
Shit.
Vi mennesker har grått mye i året som gikk. Kanskje mer enn noen
gang før. Nødvendigvis var det ikke bare de vonde tårene som fant veien
ut, men det har også vært mange gode tårer. Tårer i symbolikken av
takknemlighet. Takknemlighet for at vi har mennesker i dette landet
som risikerer sitt eget liv hver dag. Sitt liv, for vårt. Mennesker som tar
på seg uniformen og bærer usynlige kapper vi andre ofte tar for gitt og
som en selvfølge.
For hva hadde vel verden vært uten mennesker med usynlige kapper?
Hva hadde lille Norge, på toppen av globusen, vært uten deg i den røde,
blå, sorte, hvite, grønne uniformen? Hva hadde vi vært uten deg som
hver dag dro hjemmefra, kanskje og i uvissheten av hva du skulle bruke
de neste timene på. Om de timene kom til å forandre livet ditt, mitt
eller noen andre sitt?
Jeg tror vi hadde vært ganske fortapt uten deg.
Vi falt ikke i grus i 2020. Og det er ikke på grunn av flaks, hell eller
lykke. Det er på grunn av en beredskap, nødetater, bioingeniører og
forskere som hver dag drar på jobb og redder verden litt etter litt. Selv
om de kanskje ikke vil innrømme det selv.
Derfor ønsker jeg å dedikere dette til deg:
TAKK.
TUSEN.
TAKK.
4