Unikum februar 2021

NOVELLE
DET FARLIGE
KJÆRLIGHETSSP
Julie Pettersen
Skribent
Han var mer enn en Tinder-date,
samtidig som han var for lite til å kalles min.
For fraværende til og betegnes som en venn,
men heller ikke betydningsløs nok til å kalle en
fremmed. Hadde det vært opp til Facebook, ville
vi falt under kategorien «det er komplisert» på
et visst tidspunkt.
«Ta på meg»,
kommanderte jeg bedrøvet.
Han hadde så vidt rukket å sette seg ned i
den nyoppredde senga, før jeg smøyg meg
inntil ham som ei katte i løpetida. Det kilte i
hele kroppen idet ansiktet hans nærmet seg.
En kald hånd la seg på kinnet, og jeg kjente
svetten i mine egne. I halvmørket skimtet jeg
munnvikene hans gli opp.
Fanken.
Det lure smilet hans fikk meg alltid til å miste
kontrollen. Det gjorde meg mo i knærne. I fyr
og flamme. Jeg vet ikke om det var den sterke
lukten fra duftlysene, eller lyden av den hese
pusten hans som lokket meg inn i lidenskapens
berusende tåketilstand. Uansett hva det
måtte være, var det for fristende til å holde seg
unna.
Han visste nøyaktig hva han gjorde,
og han visste at han var flink.
Det var nettopp det som gjorde at lysten min
aldri lot seg temme. I begjærets makt, lot jeg
meg selv fråtse i smaken hans. Han var en sult
jeg ikke klarte å mette. En tørst jeg ikke ville
slukke. Den sterkeste nikotin jeg ikke kunne
være foruten. Når det er sagt, var det på tide
å komme i gang. Jeg var utålmodig, og tiden
knapp. Selv på en torsdag måtte det jo være lov
å unne seg den gode smaken av lørdag.
… Vi var definisjonen på en ikke-triviell
løsning.
To likheter som gav falsk ekvivalens. Et klassisk
eksempel på et moderne eventyr, hvor
protagonistene kun er i stand til å tilby hverandre
kroppslig kontakt. Tiet om både fortid
og fremtid. Alt vi kunne gjøre var å fortsette
og balansere på den hårfine linjen om å ikke
kreve mer, og ikke kreve mindre …
«Som du vil»,
hvisket en leken stavangerdialekt i det fjerne.
Fingrene våre flettet seg sammen, og jeg kunne
høre meg selv gispe av begjær. Hjertet banket
så hardt at jeg kjente elektriske strømninger
bevege seg gjennom hele kroppen. For å ikke
la meg selv svinne hen, rettet jeg oppmerksomheten
mot det skinnende stålkjedet som danset
rundt nakken hans. Forsiktig grep jeg tak i det,
og dro han mot meg.
Det var noe med han som var så unormalt.
Spesielt, eller sært, rettere sagt. Han var en
slags magnetisk, mystisk og uredd egenart.
Noe helt utenom det vanlige. Med andre ord;
«avhengighetsskapende» i mitt vokabular. Når
sant skal sies, tok jeg meg selv i å romantisere
han. Diktet han opp til å være mer enn det
han var. Slikket meg om munnen etter sukker,
men fikk bare salt. Det kan hende årsaken til
betattheten kun lå i det faktum at han var ung,
med for mye testosteron i kroppen. Hvem vet?
All uvissheten gjorde meg tung i hodet – og
selv for meg var ikke det en hverdagskost å
innrømme.
12
Foto: Adobe Stock