Håper ikke du har det som Helge, men at de voksne ... - Advent Nytt

enevning, men i forbindelse med et
kongerike som allerede var kommet til
oss og likevel evig i sin prakt. En hjertets
overgivelse til ham er det som gir
oss adgang og borgerrett til dette riket,
det som for lenge siden av profeten
Daniel ble skildret som «et evig rike»
(Dan 7,27). Vi adopteres inn i Guds
familie og utpekes derved til ambassadører
for de gode nyhetene om hans
kjærlighet og frelse. Vi mottar det privilegium
å kunne representere ham mens
vi bærer hans budskap ut til hvert folk
og hver nasjon. Vi mottar hans nåde på
en slik måte at vi bare undrer oss over
de gavene han lar strømme ned over
oss. Bakgrunnen for det hele er ikke at
vi har oppsøkt ham, men at han har
oppsøkt oss, han som er den gode hyrden
som leter etter sauene sine.
Avguder i samtiden
Hele tiden etter at synden kom inn i vår
verden, har menneskene vært fristet til
å sette noen eller noe i Guds sted. En
kan nesten si at menneskenes historie
langt på vei domineres av tidligere kulturers
gudeverdener. Ofte dannet de seg
ulike guder for ulike aspekter av tilværelsen.
Denne fristelsen var så sterk at
til og med paktens folk, Israel, ga etter
for den, tross profetenes klare advarsler
og bitende ironi.
Profeten Jeremia anmoder folket om
å tenke igjennom hva de gir seg ut på:
«Gudebildene ligner fugleskremslene i
en agurkåker; de
kan ikke snakke,
og de må bæres,
for de kan ikke gå.
Frykt ikke for
dem! De gjør
ingen skade, men
kan heller ikke
gjøre noe godt.
Ingen er som du,
Herre. Stor er du,
stort og mektig er
ditt navn. Hvem
må ikke frykte
deg, folkenes
konge, slik som det sømmer seg? For
blant alle vismenn hos folkene, i alle
riker er det ingen som du» (Jer 10,5-7).
Det vitner om en helt grunnleggende
feil når mennesker som er skapt av Gud
i hans bilde, selv lager seg guder i sitt
>
B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – F Ø R S T E S A B B A T
Tilbedelse
springer
ut fra
hvem Gud
egentlig er
eget bilde. Stikk i strid med Skaperens
hensikt begynte de som tilvirket slike
gudebilder, å bøye seg ned for dem.
Dagens verden er blitt ganske sofistikert
og utviklet, men fristelsen til å la
andre ting få den plassen som den
sanne Gud skulle ha hatt, lever fortsatt
iblant oss. Fristelsene i dag er ofte av
ikke-materiell art: Det vedvarende jaget
etter makt, ære, berømmelse, beundring,
rikdom eller andre saker som til
enhver tid måtte være på moten.
Virkningen blir imidlertid den samme:
Tilbøyeligheten til å søke Gud, som
Gud selv la ned i oss, fortrenges eller
settes ut av spill. Ofte opphøyer vi ting
vi opplever som nyttige i våre liv. Når
disse tingene blir viktigere enn våre
gudsforhold, blir de våre avguder, vår
tids falske guder.
Våre hjerter må være med
Vi kan spørre oss selv: Hva betyr det
egentlig å tilbe? Kan tilbedelse anses
som det å utføre en handling som er viet
til Gud? Jo, sann tilbedelse innbefatter
handlinger. Helt fra begynnelsen innstiftet
Gud spesielle gudstjenester der
folk skulle komme til ham i tilbedelse.
Under utferden fra Egypt ga han detaljerte
forskrifter om en helligdom der
folket kunne nærme seg ham idet de
utførte foreskrevne ritualer som skulle
lære dem om Guds majestet og hans
anstrengelser for å berge alle som kommer
til ham i tro.
Denne formen
for tilbedelse var
ikke ment å være
begrenset til en
utsøkt folkegruppe.
Hos profeten
Jesaja kan vi få
øye på en meget
omfattende invitasjon:
«Og de fremmede
som har
sluttet seg til
Herren, som vil
tjene Herren og
elske hans navn og
være hans tjenere, … dem fører jeg til
mitt hellige fjell og lar dem glede seg i
mitt hus der de kan be. Deres brennoffer
og slaktoffer skal bli mottatt vel på
mitt alter. For mitt hus skal kalles et
bønnens hus for alle folk. Ja, så lyder
ordet fra Herren vår Gud» (Jes 56,6-8).
Evangeliets verdensomspennende invitasjon
er oppfyllelsen av disse ordene.
Den lovede Messias er kommet, og
gjennom hans tjeneste er innbydelsen
til frelsen sendt ut til alle mennesker.
Men Jesus selv henledet vår oppmerksomhet
på et tema som tidligere
kom fra profetenes lepper. Riktignok
innebærer tilbedelse at en skal tre fram
for Gud på en skikkelig måte, med lovsang,
bøyde knær og offergaver. Men til
og med før dette dukker det opp et
annet uunnværlig element i enhver tilbedelse:
Behovet for å overgi sitt hjerte
til ham. Dette er en lekse som ofte slår
imot oss i Jesu tjeneste og undervisning.
Enkens småmynter representerte
en enorm gave i kraft av hennes helhjertede
overgivelse av hjertet til Gud, ikke
på grunn av pengeverdien som sådan.
Jesu undervisning ved Tempelporten
minner oss igjen om at en tilbedelse
som er Gud til behag innledes med at vi
svarer ham i takksigelse. Uten at vi forstår
dette prinsippet, vil den mekaniske
religionsutøvelsens seremonier falle
kraftesløse til jorden. Guds fremste
ønske er å se at vi godtar Åndens edle
invitasjon til å tre fram for ham med alt
vi er og har. En slik tilnærming vil være
som en røkelse for hans trone.
Hvorfor tilbe?
Enda et spørsmål trenger seg på i
dagens stadig mer sekulariserte verden:
Hvorfor skal vi tilbe Gud? Vi kan gi et
enkelt svar: Simpelthen fordi han er den
han er. Det er bare fordi han har åpenbart
seg for oss, at vi kan kjenne ham.
Uten dette ville vi bare sitte igjen med
spekulasjoner som gjør oss usikre på
hvem vi er, hvor vi kommer ifra og hva
vår utgang vil bli. Det er nettopp ved å
besvare disse spørsmålene at vi kan forstå
hva som betyr mest i dag.
Gjennom sine kommentarer om
hvordan Gud betrakter menneskelige
aktiviteter gjennom historien, forteller
Bibelen oss om Guds person. Der framstår
vi som hans skapninger og målet
for hans omsorg. Vi blir hans forløste
folk som han bereder en evig plan for.
Han selv har opptrådt midt iblant oss
for å vise veien, og ifølge hans løfter
kommer han snart tilbake.
Han er den Gud som taler, som vi vil
14 A D V E N T N Y T T – O K T O B E R 2 0 0 2 ■ ■ ■