Håper ikke du har det som Helge, men at de voksne ... - Advent Nytt

nesker samler seg i hans nærvær for å
ydmyke seg for ham og søke ham i lovsang,
bønn og anger.
Fikk du med deg hvordan Gud
beskriver dem som møtes for å tilbe
ham? Han kaller dem det «folket som
mitt navn er nevnt over». Og hvis folk
over hele verden bærer det navnet, blir
de kjent som en familie. Derfor er det
slik at når Gud skuer ned på et samfunn
av mennesker som samles i hans navn
for å tilbe ham, kaller han oss sin familie.
Det er ikke «elefanter i kirken» han
betegner oss som! Tilbedelse er når
Guds familie kommer sammen. Det er
en svært så opphøyd status! Når dørene
åpnes på vidt gap hver sabbat, åpnes de
for Guds barn, dem som kalles ved hans
navn.
Det er ikke rart at Paulus er så utvetydig
når han erklærer: «Derfor bøyer
jeg mine knær for Faderen, han som har
gitt navn til alt som heter far og barn i
himmel og på jord» (Ef 3,14.15). Vi
deler den samme Far, og vi bærer navnet
Hans barn.
Jeg vokste opp sammen med en lillesøster
og en lillebror, og jeg kan huske
min kjære mors gode råd, for hun ga
aldri opp håpet om at noen kloke formaninger
kunne demme opp for uønsket
oppførsel. Før vi styrtet ut av huset
for å oppsøke venner eller en fest i
nabolaget, pleide hun å legge hendene
sine på skuldrene våre og titte inn i
øynene våre mens hun formante: «Husk
hvem dere er, barn. Husk at dere tilhører
familien Nelson» Og ettersom vi var
glade i våre kjære foreldre, som ville at
vi skulle bære deres navn med stolthet,
tedde vi oss også godt – i alle fall for en
stund. Ja, det gikk vel bra helt til vi
glemte navnet og familien vi tilhørte.
Fra det tidspunktet kunne det jo gå litt
nedover….
«Hvis da dette folket som mitt navn
er nevnt over» er Guds vennlige måte å
legge hendene sine på våre skuldre på
og kikke inn i våre hjerter med en
påminnelse om at vi skal huske hvem vi
er og hvem vi tilhører – før vi spaserer
ut av huset. Felles tilbedelse er den sterke
og uopphørlige påminnelsen om at
vi alle er én familie, Guds familie, som
bærer hans navn.
Det faktum at fellestilbedelsen kommer
hver sjuende dag, viser at vi har et
■ ■ ■
B Ø N N E U K E N 2 0 0 2 – O N S D A G
barnlig behov for en påminnelse. At de
har valgt å leve uten denne ukentlige
fellesskapssamlingen, er en grunn til at
så mange barn og unge senere i livet har
kommet til nesten helt å glemme sin
himmelske Far og hans navn, som de en
gang hadde valgt å tilhøre. De husker
ikke Gud lenger, simpelthen fordi de
ikke lenger samles med Guds familie i
tilbedelse. Og fordi de ikke gjør det, går
det dessverre fort nedover med det
åndelige.
Vi får det ikke helt til alene
I løpet av de årene jeg har vært pastor,
har jeg møtt menn, kvinner og ungdom
som har forsøkt å leve utenfor det trosfellesskapet
de vokste opp i. De har
prøvd å finne sine egne veier uten den
åndelige familietilhørigheten de hadde
før. Jeg har sett deres tapre forsøk på å
utforme en privat enetilværelse i en verden
som ofte har vist seg kald og hard.
Noen av disse har da også greid seg
bemerkelsesverdig bra, både yrkesmessig
og økonomisk, men mellom linjene
i deres bekjennelser har jeg kunnet lese
smerten og ensomheten de bærer i sine
hjerter.
Nettopp til
slike mennesker
lyder en øm oppfordring
fra den
Far hvis navn de
en gang bar, og det
er en innbydelse
som rommes i ett
enkelt løfte: «Gud
lar ensomme finne
et hjem» (Sal
68,7). Lengselen
etter fellesskap er
trolig den dypeste
lengselen i vårt
postmoderne samfunn
ved begynnelsen
av det tredje
årtusen. En ny generasjon er ikke
lenger først og fremst på utkikk etter
vedtatte sannheter eller teologiske argumenter.
For det denne verden mest av
alt trenger, er tilhørighet og fellesskap.
Gud fører de ensomme inn i familier.
Mer enn før, søker han nå å slokke tørsten
som denne generasjons hjerter
bærer på. Mer enn før, må menighetene
åpne dørene på vidt gap for de
A D V E N T N Y T T – O K T O B E R 2 0 0 2
Tidens
største
lengsel,
er lengselen
etter
fellesskap
ensomme som higer etter et sted å høre
til, og som i et forsøk på å fylle den
lengselen lytter til Åndens kall til å
oppsøke Guds familie.
Enten vi har vandret langt borte, slik
den fortapte sønnen gjorde, eller har
holdt oss hjemme på samme måte som
den eldre sønnen, trenger vi Guds familie.
Jo, Gud fører de ensomme inn i
familier. Og der, enten det blir en liten
gruppe på en håndfull mennesker eller
en aktiv menighet på hundre eller en
enorm menighet på 3000, kan vi i felles
tilbedelse erfare det fellesskapet med
vår Far og hans familie som vi var skapt
for, og som våre hjerter lengter etter.
Likevel er felles tilbedelse noe mer
enn bare gleden over å finne samhørighet
og unngå ensomhet en gang i uken.
Hebreerbrevets forfatter formaner: «La
oss ha omtanke for hverandre, så vi
oppgløder hverandre til kjærlighet og
gode gjerninger. Og la oss ikke holde
oss borte når vår menighet samles, slik
som noen pleier å gjøre. La oss heller
oppmuntre hverandre, så mye mer som
dere ser at dagen nærmer seg» (Hebr
10,24.25). Når jeg møter andre i tilbedelse,
bringes noe virkelig og dyptfølt
inn i mitt hjerte og
mitt liv ganske
enkelt fordi jeg er
sammen med Gud
og andre mennesker
i den stunden
vi tilber sammen.
Dette er noe jeg
sårt behøver og
risikerer å forsømme
dersom jeg
bestemmer meg
for å holde meg
for meg selv. Hva
er det jeg føler?
Den berømte
amerikanske
evangelisten
Dwight D. Moody besøkte en gang en
forretningsmann som spurte: «Er det
ikke tilstrekkelig at jeg tilber Gud for
meg selv hver dag? Hvorfor skulle jeg
bry meg om det avbrekket det er å gå i
kirken uke etter uke?» Moody lyttet
uten å bemerke noe som helst. Til slutt
bøye han seg ned, grep fatt i glotanga,
stakk den inn i de knitrende flammene
og trakk ut en brennende kullbit som
23