Bibelgaven 2/2023

2 23 

BIBELSELSKAPETS INTERNASJONALE ARBEID 

Hovedtema 

Ett år med 

full krig i 

Ukraina 

Befolkningen i Øst-Ukraina har lenge stått overfor en humanitær katastrofe. I dette 

området har krigen rast helt siden 2014. I tillegg til bibler har Bibelselskapet også 

bidratt med medisiner, mat og klær. 

– Da vi ankom Donbas ble det trengsel. Våre frivillige medarbeidere måtte hele tiden 

gjenta: «Ikke press, alle vil få en bibel!»

GENERALSEKRETÆREN HAR ORDET 

BIBELGAVEN nummer 2 2023 

Årgang 62 

Bibelgaven (tidligere: Nytt om 

Bibelen) kommer ut fire ganger i året. 

Bibelen er «mat» for et folk i krig 

Bladet sendes gratis til alle givere og 

andre interesserte. 

OPPLAG DETTE NUMMER: 

18.000 

Ettertrykk er tillatt ved 

kildeangivelse. 

BIBELMISJONENS GAVEKONTO: 

3000.16.16869 

VIPPS: 94418 

I REDAKSJONEN 

Bjørn Håkon Hovde, bhh@bibel.no 

Ann-Catherine Kvistad, 

ack@bibel.no 

ANSVARLIG REDAKTØR/ 

BIBELMISJONSLEDER: 

Bernt G. Olsen 

bgo@bibel.no 

FORSIDEFOTO: 

Oleh Syrotkin/Det ukrainske 

bibelselskap 

LAYOUT: 

Ole Arnøy 

TRYKK: 

Andvord Grafisk as 

BIBELGAVEN 

Postboks 6624 St. Olavs plass, 

0129 Oslo 

GENERALSEKRETÆR: 

Øyvind Haraldseid, oh@bibel.no 

MELDING OM 

ADRESSEENDRING: 

Telefon 47 97 64 70 

giver@bibel.no 

Da ukrainerne våknet den 

24. februar i fjor, var forutsigbarheten 

borte. Frykten 

de hadde levd med siden 

2014, og som var blitt 

forsterket ved inngangen 

til den nye året 2022, var 

erstattet med utrygghet. 

Siden denne dagen har 

rundt åtte millioner ukrainere 

forlatt sin hverdag, sitt hjem 

og sitt land. 

Internasjonalt sammenlignes gjerne De 

forente bibelselskaper (UBS) med FN. 

Likheten er at begge organisasjoner har 

arbeid i tilnærmet alle land på kloden, 

og at de jobber med fred og forsoning 

mellom mennesker. Ulikheten består i at 

FN deler ut brød og klær, mens bibelselskapene 

har øye for at mennesket ikke 

lever av brød alene. Begge deler er 

viktig, og ofte er også brød en del av 

det bibelselskapene bringer med seg i 

tillegg til bibler. 

Krigen i Ukraina har med all tydelighet 

vist oss at behovet for bibler øker 

enormt når krig og krise rammer, og 

hverdagens trygghet blir borte. 

Bibelselskapets lager i Ukraina gikk 

tomt i løpet av året. 200 000 bibler har 

fått nye eiere. Mennesker som aldri har 

hatt en bibel, ber om å få en. De som 

Øyvind Haraldseid 

GENERALSEKRETÆR 

I BIBELSELSKAPET 

hele livet har hatt en 

bibel i bokhylla, men ikke 

brukt den, har begynt å 

lese den. 

Bibelen er først og fremst 

historien om Gud som 

ble menneske og flyttet 

inn i vårt nabolag. Men 

det er også historien om 

en Gud som har talt inn i 

ulike menneskers liv, til ulike tider og i 

ulike livssituasjoner. Det er historien om 

mennesker som under ulike omstendigheter 

har vendt seg til Gud. Noen i stillhet. 

Noen i rolig bønn. Noen med rop og 

i nød, noen har luftet sine anklager og 

sin frustrasjon. Bibelen lar oss forså at 

Gud tåler livene våre – uansett hvordan 

de er. Både det forutsigbare og det 

uforutsigbare. Både gleder, kriser, 

problemer og sorger. Gud er med oss – 

alle dager. Han lytter og bryr seg om 

både folk og land. Bibelen er «mat» for 

et folk i krig og lidelse. 

For oss i Bibelselskapet er det derfor 

viktig å stå sammen med det ukrainske 

folket og Bibelselskapet i landet. 

Sammen gjør vi Bibelen tilgjengelig for 

alle. 

Takk for at du er med oss i arbeidet 

gjennom ditt engasjement, dine gaver 

og dine bønner. • 

Vil du vite mer om 

testamentariske gaver? 

Hvis du ønsker å få tilsendt Bibelgavens brosjyre med informasjon om 

testamentariske gaver, kontakt oss på 

tlf. 47 97 64 70, eller e-post: giver@bibel.no 

2 

Bibelgaven I nummer 2 I 2023

FOTO: BJØRN HÅKON HOVDE 

8 

Krigen brakte barn og unge fra senteret «Fredens ark» på flukt til Polen, så til i Italia. Nå er de 

tilbake i Ukraina, i relativ trygghet. Galina (19) har her funnet kjærligheten med Ivan (22). 

Nå skal de gifte seg. 

2 23 

s 

UKRAINA: «Dere kommer med håp» 4 

UKRAINA : Eitt år med full krig 6 

UKRAINA : Fredens ark 8 

UKRAINA : Samarbeidet har gitt oss styrke 12 

UKRAINA : Bibel- og traumearbeid i krig 14 

VERDEN : Paven møter det ukrainske kyrkjerådet 18 

UKRAINA : Takk for biblane – vi treng fleire 19 

NORGE: Tidslinjen på samisk 20 

GULFEN: Styrking av migrantkyrkjene i Kuwait 22 

TYRKIA OG SYRIA: Jordskjelv i Tyrkia og Syria 23 

nummer 2 I 2023I Bibelgaven 3

BIBELGAVEN I UKRAINA 

TEKST: BERNT GREGER OLSEN I FOTO: DET UKRAINSKE BIBELSELSKAPET 

Bernt G. Olsen 

BIBELMISJONSLEDER 

«Slik jeg ser det, har 

dette aldri vært en 

kamp om kultur og 

språk, men om makt 

og innflytelse. For 

Bibelselskapet er det, 

nå som før, like 

naturlig å betjene alle 

menneskene i Ukraina 

med Bibelen på det 

språket de selv 

foretrekker. 

Uten kontinuerlig nye 

tilførsler går vi 

tomme. Vi trenger 

derfor fortsatt mye 

støtte til barnebibler, 

nytestamenter og 

hele bibler.» 

I byen Ruska Lozova i Øst-Ukraina er 90 prosent av befolkningen drevet på flukt. Blant de få gjenværende er Olena 

(i midten). – Dere er blant de få som husker på oss, ber for oss og besøker oss, sier hun. 

«Dere kommer med håp» 

Alle Bibelselskapets ansatte har så langt klart seg uskadet gjennom 

krigen. Det har også husene og kontoret i byene Kharkiv, Kherson, 

Kyiv og Lviv. Men vi har ansatte som har måttet forlate landet, og 

flere har sendt sine familier til tryggheten i vest - noen helt til 

Norge. 

Helt siden krigsutbruddet i 2014, da Krimhalvøya 

ble okkupert og krigen startet i 

Donetsk, har vi sett en økt tilstrømning til 

kirkene, og stor etterspørsel etter bibler. 

Etter det store angrepet i fjor har dette 

nådd høyder vi aldri tidligere har opplevd. 

Én ting er at mennesker tar imot en bibel, 

men her er det en tørst etter å få en bibel, 

som om det er noe man har ventet på hele 

livet. 

Det er tragisk å se de store flyktningestrømmene 

fra øst, men kanskje er det 

verre å se dem som har blitt igjen – fordi de 

ikke klarer å se for seg at noen vil ta imot 

og hjelpe dem. Dette er mennesker som 

har blitt boende igjen i krigssonen, og som 

opplever bombing hver eneste dag. Og 

selv de som tidligere har kalt seg ateister, 

og tatt sterk avstand fra religion, søker nå 

etter en mening med livet. Kanskje er det 

fordi alt annet rundt dem virker meningsløst? 

Det de har trodd på tidligere, holder 

ikke lenger mål. 

Russiske bibler 

Tradisjonelt har nesten hele befolkningen i 

øst vært russisktalende, men også der ser 

folket på seg selv som ukrainere. Selv om 

etterspørselen etter russiske bibler er langt 

mindre enn tidligere, må Bibelselskapet i 

Ukraina fortsette å trykke bibler på russisk 

- for også de lagrene er tomme. 

Slik jeg ser det, har dette aldri vært en 

kamp om kultur og språk, men om makt og 

4 


innflytelse. For Bibelselskapet er det, nå 

som før, like naturlig å betjene alle med det 

språket de selv foretrekker. 

Samarbeidspartnere 

Bibelselskapene i Norge og Ukraina er nære 

samarbeidspartnere. Den første avtalen ble 

underskrevet allerede i 2005. Vi har siden 

arbeidet systematisk for å utvikle samarbeidet 

til nye områder, noe som har gjort at 

Det ukrainske bibelselskap på mange måter 

er blitt eleven som ble flinkere enn læreren. 

Et av de arbeidsområdene vi har gitt mye 

støtte til, er bibeloversettelse til moderne 

ukrainsk. Et drøyt halvår før den russiske 

invasjonen kunne Bibelselskapet utgi en 

komplett ny oversettelse fra grunnspråkene 

hebraisk og gresk - for første gang utført på 

ukrainsk jord. Utgaven har hatt en nesten 

ubeskrivelig betydning. 

Det var denne utgaven som ble brukt, ikke 

minst ved lesningen av Salme 31 under 

krigens første dager. Siden fant bibler og 

nytestamenter fort veien til kjellere og 

bomberom hvor mennesker søkte tilflukt fra 

granater og bomber, og til flyktninger på 

busser, togperronger og andre steder, som 

søkte trygghet i og utenfor Ukraina. Mer 

enn noen andre har Norge bidratt til å gjøre 

dette mulig. 

Og i disse dager gjennomfører Bibelselskapet 

nok et løft midt i den vanskelige 

krigen: Lanseringen av en bibelutgivelse for 

de katolske og ortodokse kirkene (en bibel 

som inneholder noen flere bøker enn de 

utgavene vi kjenner best i Norge). 

Nå ber den nye, store ukrainske kirken nok 

en gang om bibler, og minner oss i Norge 

om at vi har lovet å hjelpe dem. Også den 

delen av kirken som, i hvert fall tidligere, har 

vært lojal mot Moskva trenger bibler. På 

tross av sin størrelse og styrke trenger de 

vår hjelp til, i det minste, å trykke en del av 

disse biblene. For selv om kirkene nok har 

en del egne ressurser, trengs alt hva de 

selv har til å hjelpe mennesker i nød, både 

på det menneskelige og åndelige plan. 

Bibelen gir håp 

«Mer enn noe annet trenger vi bibler. Når 

dere kommer, så må dere komme med 

håp,» uttalte en pastor i den verste krigssonen 

i øst. 

«Bibelen gir håp, og det er det vi trenger 

mer enn noe annet i denne tunge og 

vanskelige tiden.» 

Selv i en krigssituasjon må Bibelselskapet 

opprettholde en slags normalitet. Bibelen 

skal være tilgjengelig for dem som har 

penger og kan kjøpe den. Men mennesker 

som har blitt igjen i krigssonen, ber også 

om bibler. De har ikke penger - og må få 

den utdelt gratis. 

Dermed ser vi at det velfungerende, selvgående 

og aktive Bibelselskapet i Ukraina 

igjen trenger vår hjelp. 

Den lille byen Ruska 

Vi trenger din støtte 

Lozova i Kharkiv-provinsen 

har vært okkupert helt 

Vi har opprettholdt nær kontakt siden krigens 

første dager, og vi har gjort alt som er siden krigens første 

mulig for å formidle praktisk hjelp og støtte. dager. Før invasjonen 

Dette året har vært gjennom flere faser hadde byen 5000 innbyggere, 

nå er det færre 

etter at krigen startet med et akutt angrep 

på hovedstaden Kyiv. Da gikk Bibelselskapets 

mannskap og kontorer umiddelbart (bildet) er medlem av 

enn 500 tilbake. Olena 

inn i nødhjelpsarbeidet - med biler og hele bystyret, og forteller om 

deres store kontaktnett. Slik har det blitt de store ødeleggelsene, 

knyttet nye forbindelser som ikke fantes men også om hjelpen de 

tidligere. 

har mottatt fra lokale 

kirker og Bibelselskapet: 

– De humanitære hjelpeorganisasjonene 

besøker 

oss svært sjelden. Derfor 

er vi svært takknemlige 

for at dere kommer til oss 

med både nødhjelp og 

håp, i form av Guds ord, 

sier hun. 

Hun var blant dem som 

mottok en bibel da 

Bibelselskapets team 

Fungerende styreleder fader Vasilij (t.v.) og assisterende 

generalsekretær, Anatoliy Raychynets i den krigsherjede besøkte byen i februar. 

Donbas-regionen. 

– Vi lover å gjøre alt som 

Tidlig i krigen gikk Bibelselskapets lagre står i vår makt for å holde 

tomme. Etter hvert har vi fått trykket nye kontakten, og komme 

opplag av bibler, og de har kommet til tilbake å støtte dere, sier 

landet i stort antall. Men fortsatt er det ikke Oleksandr, Bibelnok. 

Biblene kommer først til Bibelselskapets 

kontor i byen Lviv, vest i Ukraina, og 

selskapets utsendte. 

sendes østover. Derfra distribueres biblene 

til de menneskene som ønsker og trenger 

dem mest. Uten kontinuerlig nye tilførsler 

går vi tomme. 

Vi trenger derfor mye støtte til barnebibler, 

nytestamenter og hele bibler. • 



TEKST OG FOTO: BJØRN HÅKON HOVDE 

Mannen til Katia blei 

drepen i krigen. Saman 

med fem barn klarte ho å 

flykte frå bomberegnet i 

byen Melitopol. Etter at 

familien kom fram til 

Lviv, blei eldstesonen 

utsett for ei sykkelulykke, 

og blinda på det 

eine auget. Framleis er 

han på sjukehus. 

– No treng vi hjelp til alt, 

seier Katia. 

Dei hadde planlagt å 

flykte ut av landet, men 

på grunn av ulykka har 

ho og barna stranda på 

eit lite rom i pinsekyrkja 

Golgata. 

– Dei få gongene eg har 

høve til å sjå fjernsyn, 

ser eg at alt no handlar 

om krigen. Det skjøner 

eg at er viktig. Men ikkje 

gløym dei som blir råka 

av sjukdom eller ulykker 

som ikkje er direkte 

relaterte til krigshandlingane. 

– Takk for at de kjem til 

oss med Guds ord midt i 

alt det vonde. Be for 

oss, seier Katia. 

Bohan (12 år) med den handikappa mor si, Yana og bestemor Marharyta i det vesle rommet i pinsekyrkja i Lviv. 

Eitt år med full krig 

24. februar var det eitt år sidan Russland gjekk til fullskala krig mot 

nabolandet Ukraina. 5,4 millionar menneske er så langt drivne på 

flukt. For mange av dei har kyrkjene blitt tilfluktsstader der dei har 

funne ein fellesskap, og næring for både kropp og sjel. 

I den vest-ukrainske byen Lviv møter vi den 

eldre kvinna, Marharyta, den handikappa 

dottera hennar, Yana med sonen Bohdan på 

12 år. 

– Utan naudhjelp hadde vi ikkje overlevd, 

og utan trua hadde vi mista alt håp, fortel 

Marharyta. Ho, dottera og sonen hennar, bur 

på eit 10 kvadratmeter lite rom i pinsekyrkja 

6 


Golgata, sør i den ukrainske byen Lviv, ikkje 

langt frå grensa til Polen. 

Sjølv om også Lviv har vore utsett for 

bombeangrep, og elektrisiteten anten er 

kutta eller rasjonert, opplevast det vesle 

rommet med køyesenger på kvar langvegg 

som ei trygg hamn. 

– Under flukta frå Bakhmud klamra vi oss til 

Gud, men først her i Lviv fekk vi kvar vår 

bibel, fortel den eldre kvinna. 

Naudhjelp og biblar 

I byen Mukatsjevo driv pastor Tibor eit 

arbeid for både lekam og sjel i kyrkja 

«Levande Gud». I kyrkjekjellaren pakkar 

flyktningen Yuri og frivillig medarbeidar 

Valeriy klede og rasjonar til menneske på 

flukt. 

På kjøkkenet står Olga, Svetlana og Anna 

ved grytene. 

– Kvar dag kjem det meir enn 70 menneske 

til kyrkja for å ete, det er både flyktningar 

og heimlause, fortel pastor Tibor. 

Han er ein god venn av Bibelselskapets 

assisterande generalsekretær, Anatoliy 

Raychynets, og har fleire gonger vore med 

han på dei farefulle reisene til Aust-Ukraina. 

– Ved fronten finst det ingen ateistar, seier 

Anatoliy. 

– Dei einaste gongene eg har opplevd at 

ein soldat har takka nei til ein bibel, er når 

vedkommande tilhøyrer islam eller ein 

annan religion. Men også muslimane 

klamrar seg til trua når døden kjem nær. 

Bibelbehov 

Bibelvener i Noreg veit at Bibelselskapet i 

Ukraina driv med omsetjing, trykking og 

distribusjon av biblar. Men ikkje alle veit kor 

omfattande arbeidet er, og at det også 

omfattar traumelindring og sjelesorg. 

– I byrjinga av krigen ønskte mange seg 

russiske biblar, men no spør dei aller fleste 

etter ukrainske biblar, fortel pastor Tibor. 

– Dessutan treng vi ulike typar biblar til 

mottakarane. Biblar med stor skrift til eldre 

og svaksynte. Og vi treng den nye bibelomsetjinga 

til ukrainsk, særleg ungdomar og 

unge vaksne ønskjer seg den, og sjølvsagt 

treng vi barnebiblar, seier han. 

– Behovet er umetteleg, og etter eitt år med 

full krig er etterspurnaden større enn nokon 

gong. 

Nokre flyktningar hadde ein bibel, men ofte 

er han brunnen, øydelagt eller har forsvunne 

som følgje av krigshandlingane. 

Svært mange hadde ikkje nokon bibel 

tidlegare, og heller ikkje noko aktivt forhold 

til kristen tru. Også dei ønskjer seg no Guds 

ord. 

– Desse menneska treng i tillegg hjelp til å 

ta Bibelen i bruk og vite korleis dei skal 

bruke han, fortel Tibor. 

Personlege offer 

Heile nasjonen vår er ramma, alle er mobil - 

iserte, og ingen kan halde seg vekk frå 

krigen. 

– Ein del menneske i kyrkjeleg teneste, har 

opplevd hjarte- og hjerneslag, eller andre 

helseproblem, berre fordi dei ikkje kunne 

tillate seg å ta ei pause når dei såg dei 

enorme behova kringom seg, fortel kommunikasjonsansvarleg 

Rostyslav Stasyuk 

ved Bibelselskapets Lviv-kontor. 

Sivilbefolkninga har ikkje hatt høve til å 

førebu seg til eit slikt kjenslefylt stress. Når 

det fyller deg dagleg kan det øydeleggje 

deg. 

– Etter kvart fekk vi ei forståing av at vi 

måtte prøve å ta grunnleggjande vare på 

oss sjølve, slik at vi varte lenger. Vi måtte 

endre tankesettet frå ideen om at dette var 

ein sprint, til at det er einmaraton, seier 

han. 

På den andre sida opplever mange å finne 

styrkje ein ikkje visste at ein hadde. 

– I arbeidet vi står i, er det lite som motiverer 

meir enn å vite at all innsats tel, kvar 

bibel som blir gitt bort har kraft i seg til å 

endre situasjonen og framtida for eit 

menneske. 

Tilbake til flyktningfamilien i pinsekyrkja: 

– Vi trur på Gud, vi ber heile tida og vi veit 

at Gud til sist vil overvinne det vonde og at 

krigen vil ta slutt, seier Marharyta. 

Kvar gong Bibelselskapets 

medarbeidarar dreg til 

frontlinja, eller frigjorde 

område, går dei alltid 

tomme for biblar. Alltid 

står det nokre menneske 

tilbake utan Bibelen. 

– Kva kan vi i Noreg gjere 

for å hjelpe? 

– Be om fred i Ukraina, be 

for krigsoffera, be for 

Kyrkja, for Bibelselskapet, 

prestane og andre frivillige. 

Som truande veit vi 

at alt er avhengig av Gud, 

og at vi ikkje kan gjere 

anna enn å leggje utfordringane 

i hendene hans, 

seier Rostyslav Stasyuk 

ved Bibelselskapets 

Lviv-kontor. 

– Dernest bed vi om støtte 

til biblar. Behova er mykje 

større enn forsyningane. 

Vi er takksame for infrastrukturen 

av kyrkjer og 

organisasjonar som jobbar 

mellom krigsofra. Det vi 

verkeleg treng pengar til, 

er derfor å trykkje fleire 

biblar - og så er vi sikre på 

at dei vil bli distribuerte på 

ein god måte. 

Foto: Det ukrainske bibelselskap 

– Utan Guds ord hadde vi gått til grunne. • nummer 2 I 2023I Bibelgaven 7



Job er helten min 

20. mars 2022 bombet 

væpnede russiske styrker 

en kunstskole i byen 

Mariupol, der hundrevis av 

mennesker hadde søkt 

tilflukt. Blant de omkomne 

var moren til Alexej (bildet) 

og Paulina (i blå jakke 

ved siden av sin bror) på 

hovedbildet til høyre. 

Deres far hadde omkommet 

i en ulykke to år 

tidligere. Oksana og 

Vladimir ved «Fredens 

ark» hentet dem, og 

evakuerte barna til Polen 

og deretter til Italia. Nå er 

de tilbake i hjemlandet. 

– Noen av barna vi reddet 

har allerede fått fosterforeldre, 

og nå jobber vi 

med å finne et godt hjem 

også til Alexej og Paulina, 

forteller Vladimir. 

– I Bibelen inspireres jeg 

særlig av historien om 

Job. Han hadde alt han 

trengte, men det ble tatt 

fra ham. Likevel sluttet 

han aldri å prise Gud, sier 

Alexej. 

Barna og ungdommene ved «Fredens ark» har enten mistet sine foreldre i krigen, eller kommet i en situasjon som gjorde 

at de måtte flykte fra hjembyen, Mariupol i Øst-Ukraina. 

Fredens ark 

Fra «Fredens ark» i byen Serednje har ekteparet Oksana og Vladimir 

etablert et hjem for 15 barn. De kommer alle fra storbyen Mariupol, og har 

bak seg en flukt som har brakt dem både til Polen og Italia. Ved et Guds 

mirakel er de nå tilbake til hjemlandet. 

Jeg, og assisterende generalsekretær i Det 

ukrainske bibelselskapet, Anatoliy 

Raychynets, leter oss fram på de hullete 

veiene i utkanten av Serednje da vi møter 

en ung gutt på sykkel. Vi spør ham etter 

veien til Oksanas og Vladimirs barnehjem. 

– Jeg bor jo der. Følg meg, sier han - og vi 

kjører i langsomt tempo bak syklisten foran 

oss. 

Idet vi kommer fram møtes vi av tre flagg, 

plassert i en klynge, utenfor inngangsdøra: 

Det ukrainske, det polske og det italienske. 

Vi skal snart få rede på hvorfor nettopp 

disse flaggene betyr ekstra mye for beboerne. 

Inne i huset er ungdommer i full gang med å 

forberede middag i det kombinerte kjøkkenet 

og stua. Langs veggene henger fotomontasjer 

som forteller om hele senterets 

historie, helt tilbake til 2016. Og også ikoner 

– som viser at dette er en katolsk institusjon. 

8 


Utenfor vaier det ukrainske, det polske og det italienske 

flagget. 

Arbeid fra 2015 

Oksana og Vladimir, og alle de femten 

«barna» deres, kommer fra Donetsk fylke i 

Øst-Ukraina som helt siden 2014 har vært 

rammet av krig. 

– I den katolske katedralen i Kiev ble det 

allerede i 2015 innstiftet en rednings misjon 

for dem som var rammet av krigen i øst. Den 

ble vårt kall, forteller Oksana. 

Siden det var, og fortsatt er, et stort behov 

for katolske prester, har ektemannen 

Vladimir fått unntak av paven til å kunne 

tjenestegjøre som kapellan, selv om han er 

gift. 

Vi møter dem begge i den lille byen 

Serednje, men det var ikke her det begynte: 

Ekteparets arbeid tok til i storbyen 

Mariupol, som en gang hadde en halv million 

innbyggere. I dag er det kun 100 000 

tilbake. 

– I 2016 satte de russiske separatistene inn 

et stort angrep mot byen da de forsøkte å 

utvide frontlinjene fra Donbas langs Asovhavet. 

Og de angrep med tungt artilleri, 

forteller Oksana. 

Den gangen, mens bombene falt, hadde hun 

et ærende i byen. Da bombene begynte å 

falle, kastet hun seg over en ung jente og 

beskyttet henne med sin egen kropp. 

– Med Guds hjelp overlevde vi angrepet. 

Men før vi forlot hverandre, utfordret jenta 

meg: Hun sa «Dere kommer og reiser, men 

vi trenger dere hver dag». 

– Jeg ble sterkt berørt av det hun sa, og 

hva vi hadde opplevd. Om ikke det var nok, 

kom jeg ved neste gatekryss i kontakt med 

en baptistprest som også hadde opplevd 

angrepet. 

«Det er ikke tvil. Vi må alle bli her litt til. De 

Ungdommene står for matlagingen 

nærmeste dagene vil vise oss hva vi skal 

gjøre,» sa baptistpastoren. 

Senteret i Sjerokino 

Vladimir var innviet til tjeneste, og Oksana 

støttet arbeidet på alle måter, selv da hun 

måtte overnatte i kaserner med bare 

«mannfolk». Gud holdt sin hånd over 

henne. 

– Da fortalte Oksana meg, sier Vladimir: 

«Jeg har fått høre om en stor, forlatt bygning 

i nærheten. Det er en gammel, russisk pionerleir 

i landsbyen Sjerokino. Tror du vi kan 

oppruste leiren, og lage et misjonssenter 

der?» 

Snart etter var «Fredens ark» etablert i den 

gamle pionerleiren. 

– Kort etter oppstarten av senteret, hentet 

vi inn foreldreløse barn, krigsofre og andre 

trengende. Men mange begynte også å 

oppsøke oss. Noen ville bare be, andre ville 

snakke med oss om sine opplevelser, sin 

frykt og sine traumer. 

Oksana kjenner Victoria gjennom traumebehandlingsprogrammet 

hun leder. 

– Vi inviterte Victoria til oss i Mariupol, men 

dessverre måtte det først utsettes på grunn 

av koronapandemien. Så brøt storkrigen ut 

24. februar 2022, og deretter har det vært 

umulig. 

Misjonen tar form 

I Sjerokino utviklet arbeidet seg i tre ulike 

retninger: Arbeidet blant barna, praktisk 

nødhjelpsarbeid og psykologisk omsorg, 

traumearbeid. 

– I alt dette arbeidet har Bibelselskapet 

støttet oss, sier Oksana. 

– Mange av dem som kom til oss ønsket 

kunnskap om kristen tro, og vi startet derfor 

Reportasjen fortsetter på neste side. 

Behov for bibler 

– Først da jeg kom i 

kontakt med Anatoliy i 

Bibelselskapet, skjønte jeg 

hvor alle biblene våre kom 

fra, smiler Vladimir. 

Oksana og Vladimir ved 

«Fredens ark» har alltid 

fått bibler via det katolske 

bispedømmet i Kiev. 

– Når jeg forteller vår 

biskop Vitaliy at jeg skal 

reise til Donetsk fylke, 

sender han oss alltid en 

forsyning med bibler fra 

Bibelselskapet. Både de 

klassiske, de kamuflasjefargede 

for militært personell 

og de med stor 

skrift, forteller Vladimir. 

Ved «Fredens ark» i 

Donetsk måtte de etterlate 

mange bibler og 

barnebibler. 

– Jeg håper at biblene 

som ble igjen i okkupert 

område, skal bli funnet, 

åpnet og lest av de som 

nå har tatt huset vårt, sier 

Oksana. 




Moren til Ivan (bildet) 

arbeidet som sykepleier 

ved et stort sykehus i 

Mariupol. Da bombene 

falt, og sykehuset fyltes av 

sårede, tok hun kontakt 

med Vladimir og Oksana: 

«Jeg må nå jobbe dag og 

natt på sykehuset. Min 

mann døde i en trefning 

for noen måneder siden, 

og jeg har ikke lenger 

mulighet til å ta hånd om 

sønnen min. Kan han bo 

hos dere på senteret?» 

Vladimir ønsket Ivan 

velkommen. 

– En dag fikk jeg en telefon. 

En venninne av moren 

fortalte at en rakett hadde 

truffet sykehuset. De 

fleste hadde blitt drept, 

også Ivans mor. 

– Da vi fortalte ham om 

det forferdelige som 

hadde skjedd, gråt Ivan 

og sa: «Jesus gav sitt liv 

for å redde mennesker. 

Det samme skjedde med 

min mor på sykehuset: 

Hun jobbet for å redde andres 

liv, men mistet sitt 

eget». 

– Da sa jeg til ham: «Du 

skal være stolt av din mor, 

Ivan, hun er en helt,» forteller 

Vladimir. 

10 Bibelgaven I nummer 2 I 2023 

Oksana og Vladimir har bygd opp «Fredens ark» 

å tilby Alfa-kurs. Via disse kursene ble det 

etablert bibelgrupper i hjemmene. Før vi 

måtte forlate det gamle «Fredens ark» og 

Sjerokino, hadde det vokst fram ti slike 

husgrupper. 

I løpet av de 6,5 årene arbeidet pågikk i 

Sjerokino ble det opparbeidet en menighet 

på over 50 mennesker som jevnlig kom til 

gudstjeneste og 10-11 husgrupper. 

– Vi så det var behov også i andre landsbyer, 

og fra senteret spredte arbeidet seg i 

nærmiljøet. Pastorer fra pinsekirken, 

baptistkirken og den katolske kirken har 

hjulpet hverandre i dette arbeidet, og stått 

sammen på tvers av kirkesamfunn, sier 

Vladimir. 

Krigen kommer nærmere 

Men hovedsaken var hele tida omsorgen 

for foreldreløse barn, eller barn som på 

andre måter var rammet av krigen. 

– Også jeg ble totalt forvandlet etter å ha 

tilbrakt tid med disse barna. De har alle 

opplevd helbredelse på tross av forferdelige 

tap. Hos oss føler de seg hjemme, og 

de opplever at de er verdifulle og har 

avstand til krigen, sier Oksana. 

Da invasjonen kom, skjedde alt raskt: 

– Jeg og vår medarbeider, Vasilij, hadde forberedt 

et kombinert bomberom og tilfluktsrom, 

med vann og mat. Skulle det komme 

et angrep, ville vi skjule oss der forteller 

Vladimir. 

Etter hvert innså ekteparet at situasjonen 

ble uholdbar. 

– Vi besluttet å sende barna til et hus for 

flyktninger i nærheten av hovedstaden Kyiv, 

sier Vladimir. 

Vasilij kjørte mellom dette senteret og 

«Fredens ark», og han hentet stadig nye 

grupper som måtte evakueres. Samtidig 

falt bombene omkring dem. 

– Jeg ringte til skoler og andre institusjoner 

i Mariupol – og spurte om de kjente til 

foreldreløse barn, for vi vil hente ut alle vi 

hadde plass til, forteller Oksana. 

Til Polen og Italia 

De siste turene til Mariupol skjedde under 

tungt artilleri. Da måtte barna ha skuddsikre 

vester. Like etter fikk Vladimir en telefon 

med beskjeden om at russerne nå 

hadde inntatt byen deres. 

– Jeg tok kontakt med en katolsk organisasjon 

i Polen, og fortalte at vi var tvunget ut 

av landet vårt, sier Vladimir. 

Deretter satte 42 mennesker - barn, unge 

og voksne – av gårde i biler til den polske 

grensen. 

– Da Oksana og den første kontingenten 

var ute av landet, fortsatte jeg og Vasilij 

med transport av barn som trengte redning.

Oksana og Paulina med valpene. 

I nesten fire måneder kjørte vi nesten nonstop 

mellom Vest- og Øst-Ukraina, forteller 

Vladimir. 

I mellomtiden hadde barna blitt transportert 

videre til Italia, som del av en avtale om å 

fordele flyktninger innad i EU. Men allerede 

i Polen hadde barna begynt å snakke om at 

de savnet hjemlandet, og ønsket seg 

tilbake. 

Nonnens hus 

Noen kvinner fra «Fredens ark» hadde i 

2017 besøkt et nonnekloster i Vest-Ukraina. 

Kvinnene der tilhørte en orden som hadde 

forpliktet seg til isolasjon. 

– Vi hadde den gangen snakket om virksomheten 

vår i Mariupol, og en av nonnene 

hadde sagt at hun ville være forbeder for 

oss, forklarer Oksana. 

På tross av at klosteret var stengt, hadde 

denne kvinnen tillatelse til å reise ut – 

ettersom hun eide et hus og en eiendom i 

byen Serednje. 

– Hun stilte nå sin eiendom til disposisjon 

for flyktninger, og på den måten kom vi i 

kontakt med nonnen, forteller Oksana. 

Først kjente de hverandre ikke igjen, men 

da de utvekslet telefonnummer og nonnen 

slo opp i sin notatbok, skjedde det noe 

uventet: 

«Men jeg har jo nummeret ditt fra før!» sa 

nonnen. 

Så husket hun: 

«Jeg har bedt for dere hver dag siden vi 

møttes forrige gang.» 

Et mirakel 

– Dette var et tegn fra Gud. Vi fikk en konkret 

bekreftelse om at denne kvinnens hus 

var tiltenkt oss, som det nye «Fredens ark», 

og nonnen lot oss kjøpe huset hennes. 

– 1. september i fjor hentet vi 23 barn og 

ungdommer fra Italia tilbake til Ukraina og 

til dette hjemmet, sier Oksana. 

Ekteparet sier at de har opplevd Guds 

levende hånd over alle deler av tjenesten: 

– I Mariupol hadde vi alt, til og med en liten 

Diana og Simba 

båt. Da vi måtte forlate stedet, tok vi med 

barna og de nødvendighetene vi kunne 

bære med oss. Like etter at vi forlot det 

gamle «Fredens ark» kom russiske soldater 

og plyndret alt: Møbler og vaskemaskiner – 

alt ble tatt. 

– Men vi har fått det hele tilbake. I løpet av 

bare seks måneder har vi her fått tilbake alt 

som vi brukte over seks år på å skaffe oss i 

Diana (14) har et spesielt 

Donetsk, sier Oksana. 

godt forhold til Simba: 

Galina skal gifte seg 

– Han er bare 1,5 år 

En av de eldste jentene på senteret, Galina gammel, og var bare en 

(19), har funnet seg en kjæreste – og skal kattunge da vi måtte 

snart gifte seg med Ivan (22). 

flykte. Etter bombingen i 

Da senteret ble etablert på nytt i Serednje, Mariupol ble han døv, 

hyret Vladimir inn to personer for å hjelpe til forteller Diana. 

å rehabilitere og utstyre huset. 

– Da vi var i Italia ble han 

– De viste seg å være far og sønn, og sønnen 

Ivan har blitt værende her, smiler 

Vladimir. 

– I en periode var også jeg på flukt. 

– Og så er han veldig glad 

Sammen med far jobbet jeg på et kraftverk i 

i fisk og kjøtt, forteller 

Tsjekkia, forteller Ivan. 

Diana. 

På den tiden brydde han seg ikke særlig, 

verken om Kirken eller Bibelen. 

– Men da jeg kom hit fikk jeg erfare hva 

Gud kan utrette. Helt konkret så jeg Guds 

kjærlighet utspille seg i handlinger foran 

øynene mine. Og Gud har også gitt meg 

kjærlighet til en kvinne som gave, smiler 

han – idet han gir Galina en stor klem, og 

trykker henne inntil seg. 

– Nå studerer jeg pedagogikk på universitetet. 

Jeg takker Gud for at han har gitt meg 

Ivan, og så er det kanskje vi to som skal 

overta senteret her når Vladimir og Oksana 

ikke orker mer, sier Galina lurt mens hun 

titter på forloveden sin. • 

På «Fredens ark» er det 

både to valper, og en katt, 

Simba. Katten har vært 

med barna helt fra 

Mariupol via Polen og 

Italia, og er nå tilbake i 

Ukraina 

skremt, og stakk av. Alle 

vi barna lette etter Simba i 

tre timer før vi fant han. 

nummer 2 I 2023I Bibelgaven 

11


TEKST: BJØRN HÅKON HOVDE I FOTO: BJØRN HÅKON HOVDE OG DET UKRAINSKE BIBELSELSKAP 

– Jeg vokste opp i en 

kristen familie på landsbygda, 

der de fleste 

hadde et aktivt forhold til 

sin lokale menighet. 

Myndighetene var 

imidlertid ikke like 

begeistret for Kirken. 

Dette var under 

Krustsjovs regime, på 

midten av 1960-tallet. 

– I påsken holdt mine 

foreldre meg hjemme. De 

mente at nettopp denne 

høytiden skulle forbeholdes 

bønn og kirkegang, 

ikke skole. 

– Under kommunismen 

kan jeg love deg at dette 

medførte store problemer 

og reprimander, både 

for meg og foreldrene 

mine, men kanskje ikke i 

like sterk grad som i de 

større byene. Vi kom 

greit gjennom det år 

etter år. 

Senere i livet har også 

jeg opplevd perioder da 

min tro har blitt utfordret. 

Etter at jeg ble gift var 

det imidlertid min svigermor, 

som både gjennom 

sine mange bønner og 

personlige utfordringer, 

inspirerte meg til å gå inn 

i kirkelig tjeneste, sier 

fader Vasyl. 

– Vi har alltid kunnet regne med støtte fra Det Norske Bibelselskap. Nå trenger vi dere mer enn noen gang, sier fader 

Vasyl, som er styrets nestleder i Det ukrainske bibelselskap. 

Samarbeidet har gitt oss styrke 

– Nå går bibellagrene tomme, advarer fader Vasyl Lutsyshyn. Han er 

sokneprest i den ortodokse Maria-himmelfarts-kirken i hjertet av 

Lviv, og har de siste månedene fungert som styreleder for det 

ukrainske bibelselskap. 

I mange år har han vært nestleder, men 

etter at styreleder, Grygoriy Komendant, 

mistet sitt hjem i krigen, ble drevet på flukt, 

og også opplevde sykdom, har Vasyl fått en 

stadig mer framtredende plass i 

Bibelselskapet. 

På tross av personlige tap og offer, har han 

overtatt flere oppgaver – som også innbefatter 

reiser til frontlinjene. 

– Min sønnesønn tjenestegjør som offiser i 

de ukrainske styrkene på østfronten. Hele 

dagen ber jeg for ham, og alle som nå gjør 

tjeneste for Ukraina, sier fader Vasyl. 

– Vårt bibelselskap er Norge stor takk 

skyldig. Støtten vi har mottatt gjennom 

mange tiår har ledet oss gjennom kriser, 

men også bidratt til at vi har kunnet bygge 

opp en kraftfull organisasjon som dekker 

hele dette store landet. At både dere og vi 

motiveres, og søker styrke i Guds ord, 

bringer oss styrke og mot, sier han. 

Sønnesønn ved frontlinjene 

– I mars, like etter at Russland hadde gått til 

full krig mot vårt land, ble min sønnesønn 

sendt til fronten ved Kherson, sørøst i 

Ukraina. Troppen hans var omringet - og de 

var overbevist om at de ville dø der, forteller 

Vasyl. 

12 


Først noen dager etter fikk han endelig 

kontakt via telefon: 

– «Du har lært meg at jeg skal be,» sa min 

sønnesønn. «Da alt så som mørkest ut, 

samlet vi oss rundt en svak lykt. Jeg tok 

fram den utslitte Bibelen du en gang gav 

meg, og vi leste Salme 31. Mens bombene 

falt rundt oss, gjorde vi ikke annet enn å be. 

Noen timer senere kunne vi, mot alle odds, 

komme fram fra skjulestedet med livet i 

behold. Gud er mektig!» 

Fader Vasyl snakker gjerne om bønnens 

makt, men er ikke like meddelsom om at 

hans kone, og nære venn, døde under 

koronapandemien. Sorgen over å ha mistet 

sin livsledsager svekker ikke hans tiltro til 

at Guds ord er redningen og framtida for 

Ukraina. 

– Gud gir og gud tar, sier han. 

Vasyl er mer opptatt av å vise hvordan 

Bibelen bringer håp og frelse til mennesker, 

uavhengig av utfordringene de står overfor. 

– På mine reiser i Ukraina opplever jeg alltid 

at menneskene er åpne for Bibelen. Også 

ved fronten distribueres det for eksempel 

barnebibler - fordi det der er fedre og 

besteforeldre som kjemper - og som ønsker 

en bibel både til seg selv, og en barnebibel 

til å ta med hjem til barn og barnebarn, 

forteller han. 

Krig splitter, Bibelen forener 

– I 2021 fullførte Det ukrainske bibelselskapet 

prosjektet «Håndskrevet bibel». 

Ulike mennesker, kvinner og menn, unge og 

eldre - fra forskjellige deler av landet, foran 

og bak frontlinjene, skrev hvert sitt vers. 

Også mennesker fra ulike kirkesamfunn, og 

med ulik bakgrunn, forente seg om å ferdigstille 

denne Bibelen, forteller fader Vasyl. 

I et krigsherjet Ukraina er denne Bibelen 

blitt et symbol på enhet. Den store, innbundne 

boken, som inneholder den største 

mengden forskjellige typer håndskrift fra 

moderne ukrainere, oppbevares nå i 

Bibelselskapets hus i hovedstaden Kiev. 

– Hvorfor er Bibelselskapet viktig? 

– Den Hellige Ånd sørget for at 

– Hvordan har 

Bibelselskapet ble etablert i Ukraina. Jeg krigen påvirket 

kom med i arbeidet noen år etter stiftelsen, 

bibelarbeidet 

og husker den første regel vi ble fortalt: 

«Når vi går inn i dette huset legger vi av oss og kirkene? 

alle trossetninger og bakgrunner som skiller 

oss. Vi skal være ett legeme i Kristus,» sier 

fader Vasyl. 

Vasyls møte med Bibelselskapet 

Vi beveger oss tilbake til 1998: 

– På den tiden deltok jeg ved en interkonfesjonell 

konferanse i Kiev sammen med 

patriarken for vår kirke. Han var svært 

inspirert etter denne samlingen. Da generalsekretæren 

for Bibelselskapet møtte oss i 

etterkant, sa han: «Dere er jo blant våre 

grunnleggere, men dere har ingen representant 

hos oss.» Patriarken pekte 

umiddelbart på meg, og sa: «Han skal være 

med i deres styre». 

– Jeg hadde ikke mye jeg skulle sagt, og jeg 

gikk hjem og tenkte over hvordan min rolle 

ville bli mellom alle protestantene og 

katolikkene. Og så ba jeg til Herren – og 

han gav meg et tydelig svar: «Her har du en 

tjeneste. Ta den!» 

– Jeg er takknemlig for at jeg gjennom 

arbeidet for Bibelselskapet også har blitt 

kjent med evangelisk mentalitet og åndelighet. 

Som kristne kan vi lære mye av 

hverandre, og vi er sannelig «ett legeme», 

sier fader Vasyl. 

Takker Norge 

– I 2007-2010 gikk vårt bibelselskap gjennom 

en krise. Jeg tror ikke vi kunne klart å 

komme ut av den uten støtte fra Norge. I 

2008 sendte Norge en delegasjon til oss. Bring mine varmeste 

Bibelmisjonsleder Bernt Olsen var da som hilsener til bibelvenner i 

en hønemor som tok vare på sine små Norge. 

kyllinger, erindrer Vasyl med et smil. 

– Jeg kjenner ikke alle Guds veier. Men han 

har visst valgt dere i Norge for at vi i 

Ukraina skal kunne opprettholde et sterkt 

bibelarbeid. Det har vært viktig for oss i 

flere tiår, men enda viktigere er det at vi kan 

stole på dere, og støtte oss til dere, under 

krisen vi nå gjennomlever. • 

– På tross av den store 

sorgen krigen har brakt til 

vårt folk, kan vi likevel 

skimte noe positivt: 

Ukrainere begynner i 

større grad å komme til 

Gud. Bibelen stoppes 

nemlig ikke av terror. Også 

under koronapandemien 

fant mennesker fram til 

Guds ord, og nå fortsetter 

de å gjøre det mens 

bombene faller. 

– Til fronten, og blant 

mennesker i krigssonene, 

er vi avhengig av gratis 

bibeldistribusjon, samtidig 

som vi støtter de lokale 

kirkene som driver nødhjelp. 

Mange har mistet 

tiltroen til internasjonale 

hjelpeorganisasjoner – 

som Røde Kors. De svermer 

rundt i Lviv, men våger 

sjelden ta turen inn i krigen 

i øst. Men der er vi! 

– Uten støtte fra norske 

bibelvenner hadde vi ikke 

kunnet opprettholde dette 

arbeidet. 



TEKST: BJØRN HÅKON HOVDE I FOTO: DAN AKSEL JACOBSEN OG BJØRN HÅKON HOVDE 

I februar samlet Victoria 

sine medarbeidere i 

byen Vynohradiv, helt 

vest i Ukraina. Byens 

navn kommer fra vinproduksjonen 

som 

preger området. I nesten 

hver eneste hage er det 

bygget opp espalirer 

som støtte for drueplantene, 

som har vært 

hovednæringen i dette 

området i flere hundre 

år. 

Også her høres flyalarmene, 

men området oppleves 

som relativt trygt. 

Derfor ble denne byen 

valgt for Veronicas kurs. 

Hotellet har også badstue 

og svømmebasseng, 

for Victoria 

ville belønne sine medarbeidere 

med et par 

dagers rekreasjon i 

tillegg til faglig påfyll. 

Victoria og barna har søkt tilflukt på Karmøy i Norge mens ektemann og pappa, Anatoliy, måtte være igjen i Ukraina. 

Bibel- og traumearbeid i krig 

I likhet med millioner av ukrainere har også Victoria Raychynets 

måtte legge på flukt fra krigen. Med seg hadde hun sine barn og 

foreldre, mens ektemannen Anatoliy ble værende tilbake i det 

krigsherjede hjemlandet. 

– Jeg og Anatoliy traff hverandre gjennom 

Bibelselskapet, og begge deler vi kjærligheten 

og engasjementet for Guds ord, 

forteller Victoria. 

Anatoliy Raychenets er for mange norske 

bibelvenner kjent som assisterende generalsekretær 

i Det ukrainske bibelselskap. 

Vi er undervegs i bil fra Transkarpatiske 

fylke, ved grensen til Slovakia, Ungarn og 

Romania. Dette er Anatoliys eget hjemsted, 

og han kjenner alle småbyene og regionens 

historie, som de siste hundre årene har 

tilhørt både Østerrike-Ungarn, 

Tsjekkoslovakia og Ukraina. Destinasjonen 

er storbyen Lviv, like ved grensa til Polen, 

og i bilen får vi god tid til samtale: 

– Jeg tror ikke mange kan sette seg inn i 

hvor mange oppgaver som hviler på 

Victoria, og ta inn over seg hennes stressende 

arbeidssituasjon, sier han. 

– Både hun og jeg er stadig på reise til områdene 

i øst, som er mest merket av krigen 

– og der det stadig pågår trefninger. Da går 

selvsagt alltid tankene til våre to barn i 

Norge. Vi reiser selvsagt aldri til frontlinjen 

sammen, sier han stille. 

Etter flukten til Norge fikk Victoria et 

engasjement for Det Norske Bibelselskap, 

der hennes arbeidsområde er å møte 

mennesker i krise med Guds ord. 

– Jeg har møtt mennesker som har sett 

krigen i hvitøyet, og min mann har mange 

ganger formidlet fortvilelsen og redselen 

soldatene i krigstjeneste opplever hver 

dag. Når livet og familien din står på spill, 

da er det kun Gud som gir håp, fortalte 

Victoria meg kvelden i forvegen. 

14 


Hun er likevel overbevist om at Gud har 

pekt ut retningen hun og mannen har valgt. 

Flukten 

Kvelden før krigen mot Russland brøt ut, 

hadde Victoria invitert bibelgruppen hun er 

en del av hjem til familiens leilighet i Kyiv. 

– På nyhetene hørte vi at russiske tropper 

hadde tatt stillinger ved grensene både i 

øst og nord. 

– Vi var redde, og derfor ble vi værende 

sammen lenger enn vanlig. Den kvelden 

kom Anatoliy sent hjem, og slo seg i lag 

med oss. Foran vinduene, og med tente 

stearinlys, delte vi bekymringer, tanker - og 

vi ba for hverandre, forteller hun. 

Ekteparet kom seg først til sengs ved 

to-tida om natta, etter at kvinnene i bibelgruppa 

hadde gått hjem. Bare to og en halv 

time senere blir de vekket av eksplosjoner 

og bomber. 

– Da trusselen først gikk opp for oss, levde 

vi som om tiden vi hadde igjen var våre 

siste dager. Mange mennesker søkte til 

kirkene for å finne trygghet og trøst i fellesskapet 

om Guds ord, forteller Victoria. 

– Jeg kan ikke flykte 

Neste morgen sto hun på en parkeringsplass 

der det var samlet mange andre flyktninger. 

Anatoliy var også der, men ikke for å 

bli med på fluktruten de hadde planlagt 

nordover. 

Victoria forteller: 

«Jeg kan ikke flykte,» sa Anatoliy til meg. 

«Hvordan ser du for deg at jeg skal kunne 

være pastor og hyrde for min menighet, 

hvis jeg setter meg i en bil og stikker av?» 

– Da gråt jeg. 

– Jeg måtte etterlate min mann, og jeg var 

ikke sikker på om jeg noensinne ville se 

ham igjen, forteller hun. 

Senere har mange andre ukrainske kvinner 

opplevd det samme som Victoria – for det 

ble beordret utreiseforbud for alle stridsdyktige 

menn. 

Krigens herjinger 

Øst i landet har krigen pågått siden 2014, 

men siden utbruddet av fullskala-krigen i 

februar 2022, har ødeleggelsene og lidelsene 

kommet enda nærmere, også for 

Victoria og Anatoliy. 

– Folket lider. Det er så mange krigsenker 

og farløse. Barna løper etter passerende 

biler og tigger om mat, klær, brensel og andre 

nødvendighetsartikler som de kan ta 

med tilbake til besteforeldre eller til dem 

de bor hos. 

– Fedrene er sendt i krigen, og mange har 

omkommet i krigshandlingene. Ofte søker 

dessverre de etterlatte mødrene tilflukt i 

alkohol, eller annen rus, mens hus og barn 

blir neglisjert, forteller Anatoliy. 

Traumelindring 

Det er disse menneskene som nå er fokus 

for Victorias arbeid: Krigsofre, flyktninger 

og andre mennesker som har gjennomgått 

dramatiske og livsendrende opplevelser. 

«Med Bibelen 

i krigen» 

– Jeg selv mange ganger, merket hvordan 

Gud har grepet inn i mitt liv, og gitt meg 

svar. Desto større fortvilelsen og maktesløsheten 

har vært, jo tydeligere har han 

pekt ut vegen jeg skulle velge, sier Victoria. 

Traumelindringsarbeidet hun driver har et 

tydelig bibelsk fokus. Med i teamet er både 

doktorer i psykologi og personer i helseministeriet, 

men også tv-personligheter. På 

ukrainsk nasjonalt tv ble det i vinter sendt 

en 22 minutter lang reportasje om Victorias 

og Bibelselskapets arbeid. 

– Mange av medarbeiderne står i en svært 

krevende arbeidssituasjon, og de har sterkt 

behov for å møtes og dele erfaringer, forteller 

hun. 

Derfor samlet hun i slutten av januar hele 

teamet til kurs og rekreasjon i den lille byen 

Vynohradiv helt vest i landet, i 

Transkarpatiske fylke. 

– Deltakerne har kommet fra hele landet, 

og mange har brukt dagevis på reisen hit, 

forteller hun. 

Arbeidet krever menneskekunnskap og 

personlig offervilje. Materiellet som brukes 

er basert på Bibelen, og finansieres og 

trykkes av Bibelselskapet. 

Dette krever ressurser som Det ukrainske 

bibelselskapet ikke alene kan ta hånd om. 

Derfor er Victorias arbeid avhengig av 

støtte fra norske bibelvenner. 

På de neste sidene forteller noen av 

kursdeltakerne om sine opplevelser. • 

Les historien, og se 

Dan Aksel Jacobsens 

flotte dokumentar, 

om Victoria og barnas 

dramatiske flukt på: 

https://bibel.no/victorias-flukt 

Eller skann 

QR-koden nedenfor: 




Victoria 

Victoria Raychynets er gift 

med Anatoliy, assisterende 

generalsekretær for 

Det ukrainske bibelselskap. 

Sammen med deres 

to barn og sine foreldre 

har hun søkt tilflukt på 

Karmøy i Norge. 

Hun er nå ansatt i Det 

Norske Bibelselskap som 

leder for traumelindringsarbeidet 

i Ukraina – et 

bibelbasert prosjekt hun 

har utviklet og drevet i 

flere år. 

På de foregående sidene 

forteller hun om de 

dramatiske timene og 

dagene da Russland gikk 

til fullskala krig mot sitt 

naboland. 

I slutten av januar arrangerte 

hun en samling for 

lokale ledere av dette 

arbeidet til faglig påfyll og 

rekreasjon i den lille byen 

Vynohradiv, like ved 

grensene til Slovakia, 

Ungarn og Romania. 

Oberst Mykola Korsun utenfor hotellet i Vynohradiv der Victoria samlet sitt team i månedsskiftet januar-februar i år. 

Obersten 

Deltakere i Victorias store team har kommet fra hele landet til faglig påfyll 

og rekreasjon i den idylliske byen Vynohradiv. En av dem er Mykola 

Korsun, oberst i Den ukrainske hæren. 

– Krigen er ubarmhjertig og rå. Både menneskene 

som er utsatt for volden, deres 

pårørende og de som forsøker å hjelpe 

dem, opplever nesten umenneskelige 

belastninger, sier han. 

Mykola gjenforteller en historie som ble 

delt under gårsdagens samling: 

– En kvinne i teamet hadde arbeidet som 

frivillig på det lokale sykehuset. Der var det 

innlagt en ung gutt med tydelige psykiske 

lidelser. Hun hadde flere ganger forsøkt å 

komme i kontakt med ham, men i løpet av 

tre uker sa han nesten ingenting, forteller 

Mykola. 

– Så plutselig en dag, tok han kontakt – og 

bad om å få snakke med kvinnen. 

Han hadde vært vitne til hvordan noen 

soldater hadde drept vennen hans, en ung 

gutt på bare 12-13 år. Vennen bodde sammen 

med sin mor på den okkuperte siden, 

men fikk tillatelse til å krysse fronten for å 

gå på skole. Der var det mulig for ham å se 

soldatenes posisjoner. 

– Når familien verken har mat eller brensel, 

skal det ikke mye til for å bestikke barn, 

sukker Mykola. 

Flere ganger hadde denne gutten overlevert 

informasjon i bytte mot mat, sukkertøy 

eller småpenger. Han måtte stoppes. 

Dessverre valgte soldatene den mest 

brutale måten. 

Da han ikke kom på skolen, hadde kameraten 

hans lett etter ham – og til slutt funnet 

vennen hengt i et skogholt. 

Obersten strever for å virke sterk og uberørt 

mens han forteller historien. 

– Vi er svært takknemlige for støttespillere i 

utlandet, og ikke minst, i Norge, som gjør 

oss i stand til å drive det viktigste traumebehandlingsprogrammet 

i hele Ukraina, sier 

han. • 

16 Bibelgaven I nummer 2 I 2023

Far og datter 

Boris og Julia er far og datter, og begge er engasjert i Bibelselskapets traumearbeid. Han 

har bak seg 25 års tjeneste i hæren, men er nå pensjonert. Julia er sykepleier, og har etter 

utbruddet av krigen arbeidet frivillig på sykehus, der hun stadig kommer i kontakt med 

mennesker som er berørt av krigen. 

– Noe av det viktigste vi har lært, er hvordan vi skal nærme oss mennesker i lidelse, og 

lære å være gode lyttere, forteller Boris. 

– Vi har begge erfart hvordan Guds ord bringer håp og trøst til krigsofre og flyktninger, 

som er i ferd med å gå til grunne, enten fysisk eller mentalt, sier Julia. 

En russer i teamet 

Olga er blant deltakerne i kurset. 

Hun er russer, og født i Sibir, men 

gift med en ukrainsk mann. 

– Som russer følte jeg en veldig 

skyld for krigen og lidelsene. Jeg 

hadde jo ikke noe med krigen å 

gjøre. Likevel gråt jeg hver gang jeg 

så det russiske passet mitt, 

forteller hun. 

– Første gang jeg deltok på traumekurs, 

opplevde jeg likevel støtte og 

omsorg i det kristne fellesskapet. 

Gud helbredet meg, og jeg forsto at 

jeg ikke tilhørte dem som skaper 

smerte, men dem som kommer med 

hjelp og omsorg, forteller hun. 

Traumelindring 

i Ukraina 

Hele den ukrainske 

nasjonen på 43 millioner 

mennesker lider nå under 

en krise uten sidestykke i 

Europa. Hele landet er 

berørt, men særlig rammet 

er de som fortsatt bor i 

konfliktområdene i øst, og 

alle dem som har blitt 

drevet på flukt. 

Både fysiske og mentale 

sår blør. Uten riktig 

behandling vil krigens 

konsekvenser bli enda 

mer dramatiske, og kan 

true hele nasjonens 

fremtid. 

– Vi tror at Gud, gjennom 

sitt evige ord, kan lege 

alle sår. Derfor ønsker vi å 

nå ut til alle ofre med hans 

helbredende ord, sier 

Victoria Raychynets i 



BIBELGAVEN I VATIKANET 

TEKST: CATHOLIC NEWS SERVICE. OMSETT: BJØRN HÅKON HOVDE I FOTO: ANATOLIY RAYCHENETS/DET UKRAINSKE BIBELSELSKAPET 

Meir enn 500 menneske hadde 

møtt fram ved lanseringa av Det 

nye testamentet på umbangala i 

Lunda Norte-provinsen, nordaust i 

Angola, den 12. juni 2022. 

Biblar til 723 

millionar 

I 2022 blei det ferdigstilt 

omsetjingar av biblar, 

nytestamente og bibeldelar 

på til saman 81 språk 

som snakkast av 723 

millionar. 56 språk, som 

blir brukte av over 100 

millionar menneske, 

kunne for første gong lese 

Guds ord på sitt eige 

språk: 14 språk fekk heile 

Bibelen, 5 fekk Det nye 

testamentet og 37 fekk 

delar av Bibelen. 

25 språk (623 millionar) 

fekk Guds ord i ny omsetjing. 

5,9 milliardar menneske 

har no heile Bibelen 

tilgjengeleg på hjartespråket, 

men det betyr at 

to milliardar av jordas 7,9 

milliardar innbyggjarar 

framleis manglar heile 

Bibelen på morsmålet sitt. 

201 millionar menneske 

som representerer 3776 

språk, har ingen delar av 

Bibelen omsett. 

FOTO: SILKE GABRISCH 

Bibelselselskapet var representert ved assisterande generalsekretær Anatoliy Raychynets då Det ukrainske kyrkjerådet 

besøkte Vatikanet i januar. 

Paven møter det ukrainske 

kyrkjerådet 

Når krigen herjar i landet, kan ikkje ukrainarane splitte seg mellom 

ulike kyrkjesamfunn og religiøse grupper, men må stå sameint bak 

«mor Ukraina», seier pave Frans. 

– Det katolske Ukraina, det ortodokse 

Ukraina og det protestantiske Ukraina er 

kvar for seg ikkje like viktige som eit 

sameint og samla Ukraina, uttalte han til 

medlemmer av Det ukrainske kyrkjerådet. 

Delegasjonen, som er samansett av leiarar 

frå alle kyrkjesamfunn Ukraina, og også har 

representantar frå dei jødiske og muslimske 

minoritetane i landet, besøkte Roma 24.- 

26. januar. 

– Eg takkar dykk for samhaldet de viser. For 

meg er dette stort – at de liksom barn i ein 

familie der alle bur spreidd, kjem saman når 

mora deira er sjuk, fortalde han. 

– De er eit forbilde i møte med alt det overflatiske 

som pregar kulturen vår i dag. 

Representantane frå rådet deltok også ved 

kveldsmessa i «Paulusbasilikaen utanfor 

murane» som avslutta bøneveka for kristen 

eining og blei leia av paven sjølv. 

– Eg er nær dykk, og eg får regelmessige 

oppdateringar frå president Zelensky om 

stoda i landet, sa paven. 

– Eg er også i dialog med fleire representantar 

for det ukrainske folket. Eg lyttar 

til alle saman, og ber for menneska i landet. 

Paven delte også historia om korleis han 

allereie som 11-åring lærte seg den 

bysantinske katolske liturgien frå ein 

ukrainsk prest i Argentina. 

– Heilt sidan den gongen har eg hatt eit 

stort hjarte for Ukraina og det ukrainske 

folket, sa han. • 

18 




Takk for biblane 

– vi treng fleire 

Andriy Sidanych er militær - 

kapellan i Den ukrainske nasjon - 

algarden og knytt til Kristihimmelfartskyrkja 

i Lviv. Heilt 

sidan Afghanistan-krigen har 

denne gresk-katolske kyrkja 

vore vigd til personar i militær 

teneste, men først for 11 år sidan 

blei ho gjenopna. 

– Dette er ei heilt spesiell kyrkje. Under 

sovjettida blei ho brukt til boklager, og 

truckar køyrde inn og ut av barokkbygninga, 

fortel pater Andriy. 

Før gjenopninga måtte det køyrast bort to 

og eit halvt lastebillass med duemøkk – før 

restaureringsarbeidet i det heile teke 

kunne ta til. 

– Mange av barna som soknar til denne 

kyrkja har far eller bestefar i krigen, fortel 

Andriy. 

– Historia om duemøkka inspirerte dei til å 

klippe ut pappduer - både til minne om 

kyrkjas fortid, men òg om dua som fredssymbol, 

og som symbol for Den heilage 

ande, seier han under omvisinga i kyrkja. 

Pater Andriy besøker jamleg fronten, og då 

har han alltid med seg biblar frå 


– Før reisene vender eg meg alltid til 

Bibelselskapet, og dei strekkjer seg til det 

ytste for at vi skal ha tilstrekkeleg med 

biblar til dei som kjempar for Ukraina. 

På den siste turen hadde han med både 

ukrainske og russiske biblar, og også lydbiblar. 

Ukrainske soldatar og offiserar med 

russisk som morsmål, får sjølvsagt også 

tilbod om ein bibel på sitt språk. 

– Men eg har erfart at mesteparten av dei 

som pleidde å snakke russisk no forsøker å 

gå over til ukrainsk språk, fortel Andriy. 

Ved fronten er lydbiblane særleg viktige - 

for soldatane har sjeldan høve til å ta fram 

Militærkapellan Andriy Sidanych ved Den gresk-katolske 

Kristi-himmelfartskyrkja i Lviv, Ukraina. 

ein bibel for å lese. Ofte er det verken lys 

eller forhold som gjer det mogleg. 

– Sjølv har eg også ein lydbibel heime - for 

om kvelden, eller ved straumbrot - er det 

ikkje alltid lys til å lese, og då kan eg heller 

lytte til Guds ord, seier Andriy. 

Bakanfor frontlinene, er det likevel også 

etterspurnad etter papirbiblar. 

– Ein del eldre er mest fortrulege med den 

gamle omsetjinga, men vi har erfart at 

yngre menneske ønskjer seg den nye 

Bibelen. Eg har derfor alltid med meg 

begge utgåver, seier han. 

Førebels finst ikkje den nye omsetjinga i ei 

utgåve som får plass i ei uniformslomme. 

– Vi håpar derfor at Bibelselskapet kan 

trykke ei militær utgåve av den nye omsetjinga, 

men vi veit at det kostar pengar – og 

at vi er avhengige av hjelp frå bibelvener i 

utlandet. 

Den militære 

Kristi-himmelfartskyrkja 

i 

Lviv 

Kyrkja er reist på byrjinga 

av 1600-talet i barokkstil. 

Etter verdskrigen blei ho 

stengt av den sovjetiske 

regjeringa og brukt som 

lager og bokdepot i fleire 

tiår. 

I 2010 ble bygninga tilbakeført 

til Den ukrainsk 

gresk-katolske kyrkja som 

straks etter starta eit omfattande 

restaureringsarbeid. 

Først måtte to lastebillass 

med duemøkk bli 

køyrd vekk frå det vakre 

bygget. Deretter opna 

kyrkjene dørene for 

gudsteneste og bøn - for 

første gong på 65 år, og 

lenge før restaureringa var 

ferdig. 

Kyrkja blei vigd til falne 

etter Afghanistankrigen, 

og har sidan vore ei 

«militær» kyrkje. 

Renovasjonsarbeidet 

starta i 2015 og held på 

framleis. 

– Eg er takksam for alle internasjonale 

vener som no støttar oss i tenesta vår. All 

ulykka og lidinga vi møter, er utfordrande 

også for oss i kyrkjeleg teneste og for sjelesørgjarar. 

Vi treng dykkar forbøn, og vi treng 

fleire biblar, seier pater Andriy. • nummer 2 I 2023I Bibelgaven 19

BIBELGAVEN I NORGE 

TEKST: BJØRN HÅKON HOVDE I FOTO: DAN AKSEL JACOBSEN, BIBELSELSKAPET, MARJA GUSTAD OG ARE TJIHKKHOM 

Marja Ristiinna Gaup Gustad er 

27 år. Hun gikk på Bibelskolen i 

Grimstad 2014-2015 og var stipendiat 

der året etter. Nå jobber 

hun som vernepleier i Ullern helsehus 

i Oslo. 

Nordsamisk 

«For meg har det vært en 

velsignelse å få jobbe med 

å oversette tidslinjen til 

nordsamisk. Det har vært 

både identitetsstyrkende 

og åndelig påfyll, samt 

utfordrende. Det gikk nokså 

sakte i begynnelsen da 

det er uvant å skrive samisk 

i dagliglivet, spesielt 

fokuset på korrekt setningsoppbygning 

og å 

holde styr på alle kasusene. 

Gjennom arbeidet har jeg 

fått utviklet mine samiske 

språkkunnskaper, noe 

som betyr mye for meg og 

min familie. Jeg har fått 

god hjelp av mor og tante. 

At jeg i tillegg får arbeide 

med bibelske tekster er 

dobbel bonus. Tekstene 

har gjort at jeg har sett på 

de kjente bibelhistoriene 

med et nytt blikk, og dette 

har vært til oppmuntring i 

troslivet.» 

Foto: Privat 

Tidslinjen på samisk 

Siden 2015 har Tidslinjen vært et skattet verktøy i trosopplæringen. For 

de som ennå ikke kjenner den, er Tidslinjen er en visuell nettbibel med de 

mest kjente bibelhistoriene presentert i kronologisk rekkefølge fra 

skapelse til åpenbaringen. Nå kommer den også på samisk. 

– Erfaring og tilbakemelding viser at både 

konfirmantarbeid, søndagskoler, og nå den 

offentlige skolen, drar nytte av disse ressursene, 

forteller Helene Fagervik, leder for 

bibelbrukssatsingen i Norge. 

Tidslinjen ble opprinnelig utviklet både som 

fysisk og digitalt produkt, men de siste 

årenes videreutvikling har stort sett knyttet 

seg til den digitale utgaven. 

Nye oversetterkrefter 

Denne ressursen ønsket også Samisk 

kirkeråd seg – og sørget derfor for at 

Bibelselskapet fikk støtte til å oversette alt 

stoff på tidslinjen.no til nordsamisk, 

lulesamisk og sørsamisk. 

– Å oversette tidslinjen til samisk ble en 

mulighet til å se etter nye oversetterkrefter 

i de samiske miljøene, sier Fagervik. 

– Til nordsamisk fikk vi tak i ei ung jente 

som hadde en drøm om å oversette Harry 

Potter til samisk. Etter å ha levert noen 

tekstprøver fikk Marja Gustad jobben med å 

oversette alle de 52 bibelfortellingene til 

nordsamisk, forteller hun. 

Tidslinjen.no ble høsten 2021 forbedret, slik 

at alle historiene og tekstene, med tilhørende 

lydfiler, ble åpnet for alle besøkende. 

De store forlagene har i liten grad satset på 

læremateriell i KRLE-faget. Og det foreligger 

derfor nokså få digitale ressurser. Derfor 

har Tidslinjen blitt mottatt med åpne armer 

av mange lærere. 

– Nå gleder vi oss over at hele Tidslinjen 

foreligger på nordsamisk, og at den også vil 

komme på lulesamisk om ikke lenge. 

– Som ansvarlig for prosjektet, har jeg opplevd 

arbeidet som særdeles spennende, 

selv om samisk for meg er et helt ukjent 

språk, sier Fagervik. 

20 Bibelgaven I nummer 2 I 2023

Are Tjihkkom er 20 år, interessert i 

teologi, og studerer nå lingvistikk 

ved Universitetet i Oslo. Som del av 

bachelor-studiene inngår også 

studiet av bibelske språk. 

Språkrøkt 

Både lulesamisk og sørsamisk er truede 

minoritetsspråk. Færre enn 1000 personer 

forstår språkene, og enda færre bruker dem 

aktivt. Tidslinjen presenteres med en 

metodikk som vil være til god hjelp for 

språklæring, ettersom man både kan lese 

tekst og høre innspillingen samtidig. 

– Vi vil ikke bli overrasket om Bibelen nok 

en gang bidrar både til språklæring, språkforståelse 

og språkglede, sier Fagervik. 

Innspillingen av tekstene har blitt gjort av 

samiske samarbeidspartnere med god 

kjennskap til språk og miljø. Det er 

Kautokeino nærradio som har spilt inn den 

nordsamiske teksten mens Tonemakeriet 

på Snåsa har stått for lydinnspillingen på 

lulesamisk. 

– Jeg har møtt et veldig sterkt engasjement 

for Bibelen, og for at Bibelens skatter må 

formidles med ypperste kvalitet til barn og 

unge. Det har også vært utrolig spennende 

å møte engasjementet for samisk språk og 

kultur, og se hvordan Bibelen kan være en 

plogspiss for økt språkkunnskap, sier hun. 

«Tidslinjen for meg har blitt 

Ájggebálges – Tidsstien. 

Innholdet er ei vandring fra 

de tidligste tider fram til 

Jesu tid og videre. 

Likeledes har arbeidet 

vært ei vandring gjennom 

sjanger, stil, språk, 

meining og tydning. Det 

har ikke bare gått ut på å 

gjendikte et verk fra norsk 

til samisk, men en smakebit 

på hva bibeloversetting 

er. 

Lulesamisk 

Norsk og KRLE 

Teolog og trosopplæringsleder Hilde 

Heitmann er Tidslinjens idéskaper, mens 

Bibelselskapet gjennom snart åtte år har 

produsert, videreutviklet og digitalisert 

konseptet. Fortelling og formidling vektlegges 

i læreplanene både for norsk- og 

KRLE-faget, og behovet for gode hjelpemidler 

er stort. 

– Det gjør Tidslinjen mer aktuell enn noen 

gang, og det er spennende å få tilbakemeldinger 

fra lærere i skolen som tar verktøyet 

i bruk. 

Derfor ønsker Bibelselskapet å fortsette 

satsingen på Tidslinjen, og vurderer fortløpende 

muligheter for forbedring og utvikling. 

I Bibelselskapets nettbokhandel er det 

fortellingsbøker, rettledninger og fysiske 

bannere til salgs – der hele Tidslinjen kan 

brettes ut for elevene. Om ikke lenge 

kommer også fargeleggingsbøker og annet 

materiell. 

– Ved å satse på å gjøre Tidslinjen digitalt 

tilgjengelig, også for nye språkgrupper, 

drømmer vi om at den skal nå inn til mange 

skoleelevers hjem, og at nye mennesker vil 

oppdage bibeltekstene for første gang, eller 

oppdage dem på nytt, sier Fagervik. • Foto: Privat 

Gjennom arbeidet blei jeg 

kjent med samisk høgprosastil 

og fikk utforske 

lyriske uttrykksmåter. 

Dette er jeg svært takknemlig 

for å ha fått oppleve, 

og jeg er svært takknemlig 

for høvet til å bidra 

til å formidle Bibelen på 

samisk, som er et så innflytelsesrikt 

og meiningsfullt 

skrift. Jeg håper at 

Ájggebálges blir for leseren 

slik den blei for meg: 

Ei vandring i Bibelen som 

samiskspråklige røyner 

som sitt eige, ei vandring 

som skaper tilhørighet og 

et forhold til Bibelen.» 


BIBELGAVEN I GULFEN 

TEKST OG FOTO: BIBELSELSKAPET I GULFEN.OMSETT: BJØRN HÅKON HOVDE 

Styrking av migrantkyrkjene 

i Kuwait 

Bibelselskapet i Gulfen arbeider intensivt for 

å støtte dei mange kyrkjene i Kuwait. 

Mellom anna skjer det ved å tilby opplæring 

og utvikle ressursar som hjelper dei med å 

nå fram til framandarbeidarane som stadig 

strøymer til landet. 

Over 70 prosent av Kuwaits 4,3 millionar innbyggjarar er 

utanlandske arbeidarar. Den offisielle religionen i Kuwait er 

islam, men migrantane kjem frå meir enn 100 ulike land og 

har tallause kulturelle, sosiale og religiøse bakgrunnar. 

Alvorlege psykiske helseproblem er svært utbreidde blant 

arbeidarane i Kuwait. Dei tøffe leve- og arbeidsvilkåra, ofte 

med utnytting og manglande lønnsutbetaling, gjer sjølvmord 

mellom arbeidarane altfor vanleg. 

Migrantmiljøa er prega av stor utskifting, og medlemsmassen 

til kyrkjelydane endrar seg stadig ettersom innvandrarar 

vender tilbake til opphavslandet og nye 

arbeidarar kjem til. Mange av dei kyrkjelege leiarane 

manglar formell teologisk utdanning. Derfor satsar 

Bibelselskapet på utdanningsmateriale, ressursar og 

opplæring av pastorar. 

Opplæringsseminar 

Bibelselskapet i Gulfen arrangerer også opplæringsseminar 

og workshops i kyrkjene. For kristne i Kuwait er dette 

einaste tilgjengelege vidareutdanning i bibelkunnskap. 

I 2023 vil Bibelselskapet gjennomføre tre slike seminar. 

Som del av arbeidet blir det også distribuert 1000 biblar på 

amharisk, tagalog, telugu og singalesisk. 

Så langt i år har det blitt halde to seminar: Det første for 

«Den Levande Guds kyrkje i Kuwait» (Telugu) og «Guds 

forsamling» (Singalesisk og Tamil) med cirka 150 til stades. 

Det andre blei halde for den internasjonale kyrkjelyden 

«Den nye pakt», med om lag 250 frammøtte. 

Jesu spørsmål 

Fokus for seminara i 2023 er dei bibelske døma på Jesu' 

spørsmål, som både stadfesta og utfordra etablerte åndelege 

sanningar i samtida. Kvart av dei tre seminara tek opp 

nokre få av dei 307 spørsmåla som Jesus stilte under 

tenesta si. 

Etter det første seminaret snakka pastor Reddy om kva 

seminaret hadde betydd for han: 

22 Bibelgaven I nummer 2 I 2023 

«Dette kurset har stadfesta trua vår på Jesus Kristus som 

den inkarnerte Gud. Kyrkjelyden min har alltid behov for slik 

bibelsk lære. Vi kjenner oss oppmuntra fordi samlinga har 

styrkt oss både åndeleg og trusmessig,» sa han. 

Sarah, ein annan av seminardeltakarane, delte ope kva ho 

sjølv hadde erfart gjennom undervisninga: 

«Takk Gud for at han har opna auga mine på dette kurset. 

Især blei eg råka av Jesu' spørsmål ‘Kven seier folk at eg 

er?’ Dette bør vere eit stort og presserande spørsmål også 

for kristne i vår tid. Eg kan ikkje anna enn å takke 

Bibelselskapet for at viktige bibelske tema blei presenterte 

på ein interessevekkjande og enkel måte.» 

«De dekker alle behova våre» 

Pastor Elia var også særs takksam for Bibelselskapets 

arbeid: 

«De er til stor hjelp for fattige kyrkjer som vår. Migrantane 

har få ressursar, men eit stort behov for bibelkunnskap og 

undervisning. Bibelselskapet gjer dette på ein utmerkt 

måte. Dagens samling var veldig oppmuntrande, og vil 

hjelpe folket vårt til å forstå at dei er viktige gjennom å 

gjere og ta del i Guds verk.» 

«De hjelper oss ikkje berre med undervisning, men også 

med biblar og anna undervisningsmateriale til arbeidet vi 

driv i grensestroka. Bøndene der har ikkje høve til å kome 

til kyrkja, og då må kyrkja kome til dei. Må Gud velsigne 

Bibelselskapet!» 

Forbønnsemne: 

• Be for dei som deltok på seminara, slik at dei kan vekse i 

forholdet til sin Frelsar, Jesus Kristus, og bli gitt mot til å 

dele trua si med andre. 

• Be for migrantkyrkjene i regionen. 

• Be for Bibelselskapet i Gulfen, slik at det kan halde fram 

med å støtte kyrkjene, og dekke behova deira for 

undervisning, opplæring og biblar.

Jordskjelv i Tyrkia og Syria 

Den latinsk-katolske katedralen i Iskenderun Tyrkia, 

ødelagt av jordskjelvet – som også rammet Syria. 

Bibelselskapet hjelper mennesker som rammes av krig og 

naturkatastrofer. 

BIBELGAVEN I TYRKIA OG SYRIA 

TEKST: BERNT GREGER OLSEN I FOTO: DET TYRKISKE BIBELSELSKAPET 

Jordskjelvet i Tyrkia og Syria rammet byen Aleppo hvor 

Bibelselskapet har hovedkontor. Skjelvet har forårsaket 

store skader, og krevd flere tusen liv. 

Hvor mange vet vi ikke. 

Bibelselskapets umiddelbare respons var å arbeide gjennom kirkene, gi 

trøst og håp til de som var rammet. Vi driver allerede et stort program for 

traumelinding på grunn av krigen som ennå ikke er over, og nå tilbys dette 

også til dem som er rammet av jordskjelvet. I tillegg kommer mange av 

Bibelselskapets støttespillere fra andre steder for å hjelpe til med 

nødhjelpsarbeid og oppfølging av dem som er rammet, særlig gjelder det 

barna. 

Det er bare mindre skader på Bibelselskapets kontorer, men hjemmene til 

alle ansatte er skadet i større eller mindre grad og enkelte kan ikke flytte 

tilbake før boligene er reparert.• 

nummer 2 I 2023 I Bibelgaven 23

Foto: Det ukrainske bibelselskap 

Stort behov for nytestamenter i Ukraina 

Krigen i Ukraina har ført til vekkelse, og behovet for 

bibler og nytestamenter er stort. 

Et nytestamente koster kun 32 kroner. 

Gi din gave på vedlagte giro, eller på VIPPS 94418 

(husk å skrive "Ukraina og ditt navn og din adresse" 

i meldingsfeltet). 

Alle som gir en gave vil få denne flotte 

pin’en. Den er laget i Ukraina og illustrerer 

Ukrainas rolle som Europas kornkammer.

Bibelgaven 2/2023

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?