Download the Catalogue PDF - Afgangs-undstillingen 2010

NO:
Trangen til nærvær
Men make their own history, but they do not make it
as they please; they do not make it under self-selected
circumstances, but under circumstances existing already,
given and transmitted from the past. The tradition of all
dead generations weighs like an nightmare on the brains
of the living.- Karl Marx, Eighteenth Brumaire of Louis
Bonaparte (1852) 1
Når vi skriver denne teksten, har verden plutselig forandret
seg litt. Vulkanutbruddet under isbreen Eyjafjallajøkull har
satt stort sett alle flyene i Europa på bakken, og folk ligger
værfast. Vi klarer ikke helt å bestemme oss for om verden
er blitt mindre eller større i løpet av de siste dagene.
Vest- og Øst-Europa
I går var vi i kontakt med kunstnerne Lisbeth Bik og Jos
Van der Pol, som hadde vært med på en utstilling i Trondheim
i Norge sammen med andre kunstnere fra Europa.
Når det ene flyet etter det andre ble kansellert, måtte
arrangørene finne en måte å få deltakerne sine hjem på.
Siden alle vanlige tog og busser også var fulle, leide de
sine egne to busser. Den ene fikk påskriften Vest-Europa
og den andre Øst-Europa. Bik Van der Pol, som skulle
til Rotterdam, ble satt på samme buss som reisende til
Paris, mens kunstnere fra Beograd og Krakow delte den
andre bussen.
Det var noe deilig anakronistisk over denne konkrete todelingen
av Europa, der hver del hadde sin egne skjebne,
adskilt fra den andre. Man ble hensatt til en tid preget av
Warszawa-pakt og NATO som delte Europa i to adskilte
verdener med bestemte, binære identiteter. Verden føltes
plutselig så liten når store landområder med ett slag ble
representert på én buss. Uansett hvor man skulle i den
delen av verden, var alle i samme båt(buss).
Lang vei hjem fra Odense
Men samtidig ble verden også mye større. Avstanden
mellom de to nabolandene Danmark og Norge ble mer
fysisk forståelig når reisen måtte foregå over flere dager
ved hjelp av det som fantes av ledige transportmidler.
Den lange omveien hjem etter vårt besøk ved det Fynske
Kunstakademi innebar tog, overnatting og en lang fergetur.
John Urry er en sosiolog som tar for seg mobilitet og
skriver om hvordan bevegelse i økende grad preger våre
liv – både i form av fysiske reiser (engelskmenn reiser for
eksempel fem ganger så mye i dag enn på 50-tallet og 41
millioner mennesker er flyktninger eller internt fordrevne)
og i form av nye medier, for eksempel reiser i virtuelle
medier som han beskriver som «virtual travel often in real
time on the internet so transcending geographical and
social distance; as Microsoft asks: ‘where do you want to
go today?’» 3
I april, på vei til det Fynske Kunstakademiet, var Karolin
blitt stående igjen på flyplassen i Oslo der den ene flygningen
etter den andre ble kansellert. Senere måtte hun
trå til som reddende bilsjåfør for to av Samisk Kunstfestivals
strandede kunstnere som forsøkte å komme seg til
Oslo fra Trondheim (500 km). På ferga satt Åse på Skype
og samlet et lite hoff av kolleger som satt fast et eller annet
sted. Ettersom dagene gikk, var vi i kontakt med flere
og flere som satt fast. Seminarer ble avlyst, planer lagt
om. «The more people travel corporeally, the more that
they seem to connect in cyberspace.» 4 Disse menneskene
var i høy grad tilstede på Internett mens de ventet
eller var underveis på sin alternative reiserute (ofte på tog,
buss eller båt der Internett er tilgjengelig, i motsetning til
på flyreiser).
Urry spør hva som er den særegne kvaliteten ved å møte
noen ansikt til ansikt. Hvorfor reiser folk i timevis bare for
å møte andre? Hva er denne trangen til nærhet? Et møte i
cyberspace blir ofte ansett som mindre ekte og autentisk
enn et møte der man fysisk er i samme rom.
«Real life is seen to comprise enduring,
face-to-face, communitarian connections, while the
mobile world is made up of fragile, mobile, airy and
inchoate connections. Examining the consequences
of the various new technologies rests upon a series of
what are seen as overlapping and reinforcing dichotomies:
real/ unreal, face-to-face/ life on the screen,
immobile/ mobile, community/ virtual and presence/
absence.» 5
Urry mener at slike dikotomier ikke lenger er gyldige eller
konstruktive, og at vi bør kvitte oss med dem. Det er
mange gjensidig avhengige måter å knytte seg til eller
være i kontakt med andre mennesker, og disse forbindelsesmåtene
er en økende del av et mobilt liv.
Kunstens «her og nå»
Kunst kan sies å ha et «her og nå» ved seg som er viktig
for dens vesen, og det legges vekt på betrakterens
fysiske tilstedeværelse for den fulle opplevelsen av verket.
Vil denne oppfatningen forandre seg i en stadig mer mobil
verden? Er en opplevelse av kunst i kunstrommet mer
ekte eller autentisk enn opplevelse gjennom Internett eller
i en katalog? De stadig flere biennalene har basert seg på
at folk vil reise for å se kunst, og dermed har biennalene
fått en økonomisk basis som ligner en turistøkonomi. Vil
andre måter å oppleve kunst på måter som er tilpasset vår
mobile livsform bli vanligere?
Katalogen kan være en slik form, et slikt «rom», som innebærer
både nærhet og distanse samtidig. Den skaper et
eget rom mellom permene, samtidig som den på et eller
annet vis relaterer til utstillingens fysiske tilstedeværelse.
I arbeidet med denne katalogen har vi valgt å fokusere
på å skape et eget rom som danner en utstilling i seg
selv. Kunstnerne har selv valgt hvordan de vil bruke dette
rommet, noen har skrevet tekst selv, andre har fått noen
til å skrive for seg. Denne katalogen vil også finnes på
websidene til Det Fynske Kunstakademi der den fritt kan
lastes ned og skrives ut. Den får sitt eget liv og sin egen
mobilitet tilpasset en verden der møter mellom mennesker
antar forskjellige former og den fysiske mobiliteten både
kan bli vanskelig (i form av vulkanskyer) og være uetisk (i
form av økende forurensning).
You gotta move it, move it
Hva preger den type samfunn der mobilitet eller det
nomadiske er et sentralt element? Zygmunt Bauman
beskriver moderniteten som delt i to faser: solid fra begynnelsen
og flytende i løpet av de siste femti år. Bauman
mener at moderniteten fra begynnelsen har hatt som sitt
fremste prosjekt å forandre og modernisere verden. Den
solide moderniteten tror på en
«(…) fully rational perfect world, rationally
perfect, or perfectly rational. And what is perfection?
As Renaissance master builder Leo Battista Alberti
put it, «perfection is a state in which every change
could be only change to the worse». So a perfect state
is the state in which all change should grind to a halt,
because you can’t improve on it. During the period of
«solid modernity» the most powerful thinkers were
convinced that it was a matter of acquiring enough
information, enough knowledge, and enough technological
skills in order to achieve such a perfect world.
Change was seen as temporary until we construct a
world which won’t require further change.» 6
I løpet av de siste 50 årene har vi beveget oss bort fra
den solide moderniteten til det Bauman kaller «liquid
modernity», altså noe ustabilt som ikke beholder sin
form over et lengre tidsrom. Menneskene preges av det
nomadiske og en økt følelse av usikkerhet hvor en kan
skifte fra én sosial posisjon til en annen. Bauman sier at
dette er en revolusjonær forandring. Siden alt er i konstant
bevegelse, ser vi ikke lenger etter et perfekt mål, for dette
kan aldri nås. For det første vil det perfekte stadiet ikke
kunne opprettholdes. For det andre vil den underliggende
grunnen, altså premissene for det perfekte stadiet,
alltid være i bevegelse. Så det eneste permanente i vår
tilværelse er forandring. Dermed må vi finne fram til nye
måter å oppføre oss på og nye måter å ha kontakt på som
stemmer overens med den nye tilværelsen.
You are only as good as your last project
Baumans beskrivelse av livet i den flytende moderniteten
er en god oppsummering av et aktivt virke som kunstner,
et virke som konstant er usikkert med tanke på økonomi,
sikkerhet og kunstneriske fremskritt. I den flytende moderniteten
er det fleksible arbeidslivet med prosjektarbeid
blitt en konstant tilværelse, som en stat, by eller totalitet
av prosjekter «Cité par projets» 7 – ikke bare for kunstnere,
men kanskje spesielt for dem.
I denne tilværelsen kan det usikre med fordel heller beskrives
som bevegelse, der den beste fremgangsmåten er å
være som haien, som er i stadig bevegelse: Den dør hvis
den står stille.
«(…) living in a «liquid» modern world breaks
down into three conditions. We need to act under
the condition of first: uncertainty; second: under the
condition of continuous risk which we try to calculate
but which in principle is not fully calculable, as there
are always surprises; and third: we need to act under
the condition of shifting trust. A common trend which
was trustworthy today may become condemned and
rejected tomorrow. This is not only true in the field of
work but everywhere.» 8
I en flytende modernitet er det viktig å lære seg å lære,
ettersom det ikke finnes noe endelig punkt der du er
utlært eller noe ideelt mål som kan nås, noe som vel alltid
har vært en læreregel innenfor kunsten. Det er vanlig å si
at ethvert stort kunstverk må ha en liten feil (flaw); hadde
det vært perfekt, ville det vært kun det, og ikke et sterkt
kunstverk. I forordet skriver rektor Merete Jankowski litt
om hvordan en kan lære å bli kunstner, og at det ved det
Fynske Kunstakademi legges det vekt på en kommunikasjon
med samtiden. I en kommunikasjon med en skiftende
samtid er det viktig både å lære og å glemme hva en
har lært, samtidig. En må hele tiden starte forfra og stille
spørsmål ved hva en har og kan.
«Because there is never a point when you
can actually sit down quietly and say: «I have arrived, I
have done it, now I can just gather the cream of profit
from my previous efforts.» There is no such moment
of time. Learning is now a life-long process. And today
learning consists, above all, in the ability of changing