Unikum 04 April Web
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Embla Eskilt Hagalisletto<br />
Skribent<br />
Foto: AdobeStock // Angela<br />
Revebjeller<br />
Du vet vel hvorfor du er på legevakta?<br />
«Nei.»<br />
Det kan du ikke mene.<br />
«Jeg hadde forstått det om jeg befant meg inne på legevakta.<br />
Men jeg befinner meg utenfor.»<br />
Hvorfor?<br />
«Det vet jeg ikke. Jeg har nå i alle fall et rep i neven.»<br />
Klatre eller fly, dette rep kan få deg til å gjøre så mangt. Det<br />
står et mENnesKe på parkeringsplassen utenfor legevakta.<br />
Ingen biler kommer inn og ingen kjører ut. Og når mEnNesket<br />
har stått der en stund, bestemmer det seg for å snu. Det går<br />
ut på veien og følger de gnissende, tynne beltene. Knyter sitt<br />
eget belte strammere om livet. Håper at det ikke vil komme<br />
en trikk. Trikkeskinnene skjelver, og det gnisser i stål. Et<br />
vindkast.<br />
Hun kjenner at noe løsner. En uvant<br />
fornemmelse av at ting grøter seg sammen,<br />
av at noe blir slapt, det er håret hennes som<br />
faller. Klirring av en dueklokke? Hun snur seg.<br />
Der ligger den hvite strikken hennes, på glinsende<br />
våt asfalt. Der kommer en trikk, den er ikke så langt<br />
unna, kjører mot henne, så hun hopper ut av sporet. Slutter<br />
å se på trikken, den er borte for lengst, vender heller blikket ned<br />
mot strikken. Den blir ikke skitten, men opplyst der den ligger.<br />
Så stryker en stilk med revebjeller henne i nakken. Hun bøyer<br />
seg raskt, plukker opp strikken igjen og binder håret stramt<br />
sammen, i en hestehale. Går inn i sporet igjen, den blå hingsten<br />
har kjørt opp en bred sti for henne. Og fortsetter, fortsetter.<br />
«Det lyder noe i det fjerne, men jeg vet ikke hva.»<br />
Det er den ringende lyden av revebjeller. De setter i gang et<br />
hesteløp.<br />
«Alle andre hører dem vel.»<br />
Ja. Kom, du også.<br />
Bak startgrinda står hestene klare. Klirrende revebjeller på en<br />
opphengt snor over målstreken hvisker at de skal løpe, løpe som<br />
de aldri har løpt før. Løpe seg i hjel. Hestene stamper hovene<br />
mot ferskensand, gjør seg klare og revene skriker på tribunen.<br />
Pang.<br />
Hestene skyter ifra, og vinden grer seg straks igjennom flagrende<br />
maner. De dras framover, framover, det går fortere og fortere.<br />
Snart løper de ikke selv, og vinden mister seg selv i farten.<br />
Hestene slepes av rep, som gnisser seg imot leggene deres og<br />
det svir. Repene trekker dem, de pisker og slår imot sanden for<br />
å trekke med seg hestene enda raskere. De svir brennemerker<br />
i de rasende hesters bein. Et dyr snubler, resten snubler, de<br />
faller alle sammen. Tauene gir seg ikke. Om enn de må slepe<br />
hestene langs bakken og skrubbe dem for deres egne skinn, vil<br />
de fortsette, og de fortsetter. Hestehovene ryker. Den vinner ja<br />
den vinner, og blir skutt over en målstrek. Den gule stripa er<br />
så vidt synlig på ferskensanden. Repene slakkes, og hesten blir<br />
sluppet, endelig. Repene hyler og er så lykkelige, vender<br />
blikket mot reveflokken på tribunen. De er<br />
borte, alle sammen. Dro vel hjem, fordi de<br />
ikke ville se mer.<br />
Hesten ligger flatt utstrakt på den slitne<br />
sanden. Den vender et tørst fjes opp mot en<br />
hvit himmel, der henger kun tørre skyer. Åpner<br />
munnen, prøver å snakke, men det lyder bare en<br />
svak hvesing. Han hvisker til det som er bak skyene,<br />
kanskje var der en sol en gang: jeg er lykkelig og jeg vant. Visst<br />
er jeg lykkelig. Så glor han hungrig på revebjellene som henger<br />
så høyt, høyt der oppe.<br />
32