Helse- og oppvekst, for jeg likte å jobbe med mennesker. Noe som kanskje er rart å tenke at en med autisme vil. Det tok tid å bli vant til å være profesjonell og vise samme empati som andre, men da jeg først fikk det til, så synes folk rundt meg at jeg passer til denne typen arbeid. Hvordan går det nå? Hva har så blitt veien videre etter videregående for meg? Først gikk jeg lærerutdanning. Etter å ha jobbet på fritidsklubb skjønte jeg at jeg likte å jobbe med barn. Men her var første gang jeg så min autistiske side svekke meg. Jeg er veldig flink «en til en», men å stå foran en klasse, det fikk meg til å føle på sterk sosial angst. Det trakk fram mange usikkerheter, og jeg var redd for å ikke forklare ting faglig godt nok. Når jeg snakker, blir jeg ofte enten veldig faglig eller for lite faglig. Noe som ikke er et problem om de ikke skal lære det best mulig, men det funker ikke særlig bra i en klasse. I tillegg så kobler hjernen min ut om det blir mye uro. Det opplevdes som en utrolig vanskelig situasjon å skulle roe ned en urolig klasse, samtidig som en skulle holde seg pedagogisk, med fagspråk. Det blir for mye for meg. Som jeg skrev, vi er ikke sosialt underutviklet, men trenger lenger tid til å lære og bruker mer energi på å opprettholde sosiale forhold. Etter en samtale med studieveilederen min ble jeg anbefalt sykepleie. Det ble anbefalt fordi jeg da slapp å måtte forholde meg til så mange samtidig, i tillegg passet det til mitt ønske om å jobbe med mennesker. Jeg stortrives i utdanningen så langt. De legger veldig til rette for læring, i større grad enn på lærerutdanningen. På sykepleie har de egne læringsgrupper, der studenter fra året over er studentveileder og jobber i kollokviegrupper med oss i fagene. Denne strukturen fungerte veldig godt, for da fikk jeg jobbet med andre om fag og de kunne tilpasse det til mitt nivå. Jeg fant også ut jeg var veldig flink i fagene og har bidratt med å forklare temaene for de andre studentene. Så hva har funket for meg? Jeg var heldig som startet å jobbe på en fritidsklubb hvor jeg ble venn med kollegaene mine. Dette hjalp meg med å holde motet mitt oppe om at jeg kunne få ekte venner. Det hjalp også mye da jeg begynte på videregående hvor jeg fikk gode venner i klassen. Det var først her jeg fikk muligheten til å skikkelig lære meg de sosiale normene. Jeg beholdt ikke vennskapene etterpå, men har fortsatt kontakt med noen, til forskjell fra de jeg kjente på ungdomsskolen. Det fine med universitet, er at du kan møte mange nye mennesker, med mange ulike personligheter, og i mange ulike situasjoner. Jeg har prøvd meg litt rundt, alt fra studentbaren til studentavisen, før jeg til slutt fant gruppen min. I studentavisen er vi en gjeng raringer, med egne problemer. Dette passet så godt for meg og jeg føler nesten at vi har blitt en liten familie. Ønsket om å utvide vennesirkelen motiverte meg også til å ta kontakt med SIA-helse. De hjalp meg med å bli en roligere person, og håndtere alle sanseinntrykkene rundt meg. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien og har venner i klassen som har troen på meg, som ser hvor flink jeg er. Dette er noe som motiverer meg til å lære å bli bedre på sosialt samspill, selv med mine utfordringer. For å si det sånn, har jeg en lang vei å gå for å bli sikker på meg selv og andre, men det hjelper utrolig mye at andre har troen på meg. Når det kommer til andre utfordringer, så finnes det heldigvis muligheter for oss som sliter ekstra med skolearbeid. Det første året som student visste jeg studiet ville bli tungt, og at jeg ikke hadde kapasitet til å jobbe ved siden. Lånekassen har ekstrastipend for de som har en medisinsk grunn til å ikke jobbe. Derfor anbefaler jeg alle som har grunnlaget til det, å snakke med legen for å få sendt inn dokumentasjon. På det viset kan du få litt ekstra penger inn i en tung studiehverdag med høye utgifter. I tillegg til dette kan man kontakte tilrettelegingskontoret på UIA, for å få tilrettelegging i skolegangen. Dette kan gjelde alt fra tilrettelagt undervisning til tilrettelagte læremidler. Det var jeg selv ikke klar over før jeg søkte dette opp nå på UIA.no, og noe jeg skulle ønske jeg fikk informasjon om fra første studiedag på UIA. Noe jeg vet at flere har dratt nytte av, er derimot tilrettelagt eksamen med eget rom og lengre tid. De med konsentrasjonsvansker eller de som av andre grunner bruker lengre tid per oppgave, kan ha stor nytte av dette. Siden vi ikke er dummere enn andre studenter, fasiliterer dette at vi kan opprettholde samme kvalitet og standard som studenter uten tilleggsutfordringer. Det siste jeg vil nevne, som gjelder alle studenter, er å utnytte seg av skrivestue. Skrivestue er et rom på biblioteket der hvor alle studenter kan få hjelp med skriveprosessen. Skal du behandle personer annerledes? Det er så mye ved et menneske som man ikke kan se ved første øyekast, men bare fordi man ikke kan se det, skal man ikke vende et blindt øye til at det finnes studenter der ute som sliter med et ‚usynlig‘ problem. Jeg mener ikke med denne artikkelen at du skal overanalysere hver person du møter, og prøve å finne ut av om det er en underliggende diagnose, men at du har forståelse for oss som faktisk sliter. Ikke minst vil jeg oppklare misforståelser rundt diagnosene. Du vet ikke alltid hvorfor noen oppfører seg annerledes, eller har større problemer å lære noe enn deg. Det jeg prøver å si er; tenk deg om før du kommenter andre, og aksepter dem for dem de er. Og til de av dere som kjenner dere igjen; vi har instanser her ved UiA som kan hjelpe. 24
ENTERTAINMENT PIT STOP Down 1. snake lady 2. a combined sport 3. tool for shaping sculptures 4. worlds first civilization 7. worlds most popular food Across 5. snake in latin 6. NaCl 8. celebration 9. NSAID 10. a tropical cyclone 11. first dog in space 12. head of faculty Illustrasjon: freepik 25 SEPTEMBER <strong>OKTOBER</strong> 2023 <strong>UNIKUM</strong> NR 87 25
Change language