OKTOBER_UNIKUM_WEB

Helse- og oppvekst, for jeg likte å jobbe med mennesker. Noe som
kanskje er rart å tenke at en med autisme vil. Det tok tid å bli vant
til å være profesjonell og vise samme empati som andre, men da
jeg først fikk det til, så synes folk rundt meg at jeg passer til denne
typen arbeid.
Hvordan går det nå?
Hva har så blitt veien videre etter
videregående for meg? Først gikk jeg
lærerutdanning. Etter å ha jobbet på
fritidsklubb skjønte jeg at jeg likte å jobbe
med barn. Men her var første gang jeg
så min autistiske side svekke meg. Jeg er
veldig flink «en til en», men å stå foran en
klasse, det fikk meg til å føle på sterk sosial
angst. Det trakk fram mange usikkerheter,
og jeg var redd for å ikke forklare ting faglig
godt nok. Når jeg snakker, blir jeg ofte enten veldig
faglig eller for lite faglig. Noe som ikke er et problem om de ikke
skal lære det best mulig, men det funker ikke særlig bra i en
klasse. I tillegg så kobler hjernen min ut om det blir mye uro. Det
opplevdes som en utrolig vanskelig situasjon å skulle roe ned en
urolig klasse, samtidig som en skulle holde seg pedagogisk, med
fagspråk. Det blir for mye for meg. Som jeg skrev, vi er ikke sosialt
underutviklet, men trenger lenger tid til å lære og bruker mer
energi på å opprettholde sosiale forhold.
Etter en samtale med studieveilederen min ble jeg anbefalt
sykepleie. Det ble anbefalt fordi jeg da slapp å måtte forholde meg
til så mange samtidig, i tillegg passet det til mitt ønske om å jobbe
med mennesker. Jeg stortrives i utdanningen så langt. De legger
veldig til rette for læring, i større grad enn på lærerutdanningen. På
sykepleie har de egne læringsgrupper, der studenter fra året over
er studentveileder og jobber i kollokviegrupper med oss i fagene.
Denne strukturen fungerte veldig godt, for da fikk jeg jobbet med
andre om fag og de kunne tilpasse det til mitt nivå. Jeg fant også ut
jeg var veldig flink i fagene og har bidratt med å forklare temaene
for de andre studentene.
Så hva har funket for meg?
Jeg var heldig som startet å jobbe på en fritidsklubb hvor jeg ble
venn med kollegaene mine. Dette hjalp meg med å holde motet
mitt oppe om at jeg kunne få ekte venner. Det hjalp også mye da jeg
begynte på videregående hvor jeg fikk gode venner i klassen. Det
var først her jeg fikk muligheten til å skikkelig lære meg de sosiale
normene. Jeg beholdt ikke vennskapene etterpå, men har fortsatt
kontakt med noen, til forskjell fra de jeg kjente på ungdomsskolen.
Det fine med universitet, er at du kan møte mange nye mennesker,
med mange ulike personligheter, og i mange ulike situasjoner. Jeg
har prøvd meg litt rundt, alt fra studentbaren til studentavisen,
før jeg til slutt fant gruppen min. I studentavisen er vi en gjeng
raringer, med egne problemer. Dette passet så godt for meg og
jeg føler nesten at vi har blitt en liten familie. Ønsket om å utvide
vennesirkelen motiverte meg også til å ta kontakt med SIA-helse.
De hjalp meg med å bli en roligere person, og håndtere alle
sanseinntrykkene rundt meg. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien og
har venner i klassen som har troen på meg, som ser hvor flink jeg
er. Dette er noe som motiverer meg til å lære å bli bedre på sosialt
samspill, selv med mine utfordringer. For å si det sånn, har jeg en
lang vei å gå for å bli sikker på meg selv og andre, men det hjelper
utrolig mye at andre har troen på meg.
Når det kommer til andre utfordringer, så finnes det heldigvis
muligheter for oss som sliter ekstra med skolearbeid. Det første året
som student visste jeg studiet ville bli tungt, og at jeg ikke hadde
kapasitet til å jobbe ved siden. Lånekassen har ekstrastipend for de
som har en medisinsk grunn til å ikke jobbe. Derfor anbefaler jeg
alle som har grunnlaget til det, å snakke med legen for å få sendt
inn dokumentasjon. På det viset kan du få litt ekstra penger inn
i en tung studiehverdag med høye utgifter. I tillegg til dette kan
man kontakte tilrettelegingskontoret på UIA, for å få tilrettelegging
i skolegangen. Dette kan gjelde alt fra tilrettelagt undervisning
til tilrettelagte læremidler. Det var jeg selv ikke klar over før
jeg søkte dette opp nå på UIA.no, og noe jeg skulle ønske jeg fikk
informasjon om fra første studiedag på UIA. Noe jeg vet at flere
har dratt nytte av, er derimot tilrettelagt
eksamen med eget rom og lengre tid.
De med konsentrasjonsvansker
eller de som av andre grunner
bruker lengre tid per oppgave,
kan ha stor nytte av dette. Siden
vi ikke er dummere enn andre
studenter, fasiliterer dette at vi
kan opprettholde samme kvalitet
og standard som studenter uten
tilleggsutfordringer. Det siste jeg
vil nevne, som gjelder alle studenter,
er å utnytte seg av skrivestue.
Skrivestue er et rom på biblioteket
der hvor alle studenter kan få hjelp med
skriveprosessen.
Skal du behandle personer annerledes?
Det er så mye ved et menneske som man ikke kan se ved første
øyekast, men bare fordi man ikke kan se det, skal man ikke vende
et blindt øye til at det finnes studenter der ute som sliter med et
‚usynlig‘ problem. Jeg mener ikke med denne artikkelen at du skal
overanalysere hver person du møter, og prøve å finne ut av om
det er en underliggende diagnose, men at du har forståelse for
oss som faktisk sliter. Ikke minst vil jeg oppklare misforståelser
rundt diagnosene. Du vet ikke alltid hvorfor noen oppfører seg
annerledes, eller har større problemer å lære noe enn deg. Det jeg
prøver å si er; tenk deg om før du kommenter andre, og aksepter
dem for dem de er.
Og til de av dere som kjenner dere igjen; vi har
instanser her ved UiA som kan hjelpe.
24