NORDISK BYGD - Nordisk Kulturlandskapsforbund

menter ble fjernet som drifthindre og tunet
endret seg med nye krav til boligstandard og
arbeidsmiljø. Siden da har jordbruket utviklet
seg i to retninger: Effektiv og intensiv drift i
sentrale jordbruksbygder og redusert drift eller
nedlegging i de marginale bygdene. Denne utviklingen
er såpass forsterket ved årtusenskiftet
at en i dag kanskje kan snakke om et ”tredje
hamskifte”, der det norske jordbruket må tilpasses
globale markedskrefter og økte krav om
lønnsomhet og stordrift. På den ene siden fører
dette til massiv bruksnedlegging, på den andre
siden til større bruk og samdrifter som overlevelsesstrategier.
Dagens storfjøs, både i og utenfor tunene, føyer
seg altså inn i rekken av endringer i jordbrukslandskapet
gjennom historien. Enhetslåvene må
i sin samtid ha blitt opplevd som en stor omveltning
i landskapet, trolig større enn dagens
fellesfjøs utgjør (i alle fall hittil). Det er liten
tvil om at storfjøsene er et helt legitimt uttrykk
for landbruksnæringen akkurat nå og slik sett
”hører hjemme” i dagens jordbrukslandskap.
De nye storfjøsene er uttrykk for dagens landbruk og
en del av landskapet. Hvis fjøsene får en gjennomtenkt
plassering og utforming, bidrar de til verdiene i et variert
og mangfoldig jordbrukslandskap. For Dyngvoll fellesfjøs
i Farsund, Vest-Agder, er det gjort bevisste farge-
og materialvalg, og lauvtrær er plantet rundt bygget.
Foto: Snorre Haukalid, Vest-Agder fylkeskommune
Jordbruk og
kulturminneforvaltning
Siden landbruket innførte virkemidler knyttet
til miljøtiltak og miljøhensyn omkring
45
1990, har kulturminneforvaltningen og landbruksmyndighetene
hatt et aktivt samarbeid.
Grunnleggende felles interesser i fortsatt bruk
av arealer og bygninger er basis for dette samarbeidet.
Gjennom daglig bruk og vedlikehold er
bøndene viktige kulturminneforvaltere.
Samtidig er det betydelige utfordringer knyttet
til at ny eller endret drift kan skade eller
ødelegge kulturminner, særlig kulturminner under
bakken som er automatisk freda. Av denne
grunn har en for eksempel fått til spesielle
høringsrutiner ved nydyrking.
Storfjøsene er nye bygningstyper i landskapet,
og tilsvarer industrihaller i størrelse. Gode
planprosesser må til for at terrenginngrep og
landskapsvirkning ikke ødelegger eller forringer
eksisterende verdier knyttet til kulturarven
i landbruket, både over og under markoverflaten.
Etter Riksantikvarens mening står konsekvensene
for kulturminner, kulturmiljø og
landskap ofte ikke i forhold til den ofte meget
enkle saksbehandlingen som ligger bak et klarsignal
for å gå i gang med bygging.
Målkonflikter i landbruket?
Norge har nasjonale mål om ivaretakelse av
jordbrukets kulturlandskap med dets kulturhistoriske
og estetiske verdier og biologiske mangfold.
Landskapsverdier utgjør sammen med
levende bygder hovedbidraget til landbrukets
produksjon av fellesgoder, og legitimerer en
fortsatt sterk offentlig satsing på landbruket.
Samtidig er en hovedstrategi i landbrukspolitikken
å sikre en mer robust volumproduksjon,
som innebærer en utvikling mot stadig færre og
større bruk. Samdrifter, særlig i melkeproduksjonen,
er en del av denne utviklingen. De store
nybyggene fremskyndes også av nye krav til
dyrehelse, bl.a. løsdrift. Så langt kan det virke
som om det bare er praktiske og økonomiske
hensyn som spiller inn ved planlegging av
storfjøsene. Men landbrukets sektoransvar for
miljøet gjelder også nye bygninger og konsekvensene
av disse. Hvis ikke en viser en tydeligere
bevissthet om kulturarv og landskapsverdier
også ved nybygg, mener Riksantikvaren at