Francis Bacon, lidelse og medlidenhet - Dokumentar.no

22 LE MONDE diplomatique – juni 2004 juni 2004 – LE MONDE diplomatique 23
PALESTINA: Det foreligger konkrete
planer om bygging av industriparker
langs Israels «separasjonmur». Dette
vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå
og arbeidslivsbestemmelser ikke
gjelder. Både palestinske og israelske
forretningsmenn ser dette som en unik
mulighet til å bruke billig palestinsk
arbeidskraft i et «sikret» område.
MERON RAPOPORT
Journalist, bosatt i Jerusalem
I Irtah, en landsby i utkanten av Tulkarem
på Vestbredden, kan bøndene fortsatt skimte
jordene sine fra husene på toppen av åsen,
men de har ikke kunnet bruke dem på et år.
Grøftene og piggtrådgjerdene som utgjør den
såkalte «separasjonsmuren» hindrer dem i
det. Og det er ikke alt: Den israelske hæren
truer med å konfiskere deres 500 dunam 1
land, mens palestinske forretningsmenn tilbyr
seg å kjøpe denne praktisk talt tapte jorda av
dem. Uansett hva bøndene gjør, er imidlertid
én ting så godt som sikker: Skjebnen til disse
landområdene er allerede bestemt. Det skal
bygges en industripark på begge sider av
muren ved hjelp av Israels myndigheter og
palestinske entreprenører. Bøndene som har
mistet levebrødet sitt på grunn av muren,
vil ikke ha noe annet valg enn å arbeide på
fabrikkene – for en tredjedel av minstelønna
i Israel.
Tulkarem er ikke noe enkelttilfelle.
Riktignok er byggingen av muren langt fra
ferdigstilt, bare 200 kilometer av de planlagte
700 er bygd. Men den israelske industri-,
handels- og arbeidsministeren, Ehud Olmert,
er en glødende forkjemper for at det skal bygges
en kjede av industriområder langs muren.
Deler av den israelske hæren, særlig de
delene som har med palestinernes dagligliv
å gjøre, ser dette som en naturlig fortsettelse
av muren. «Bare vent og se, det skal nok bli
fint» sa kommandanten for Israels militære
koordinasjon i Tulkarem til noen besøkende
da han inspiserte åpningen i muren, som
befinner seg rundt tre kilometer inne på
palestinsk territorium. «Her skal vi bygge
et industriområde, og alt skal bli bra. Det er
virkelig behov for slike anlegg i det palestinske
selvstyreområdet,» sier Gabi Bar, generaldirektør
for Midtøstensaker i det israelske
industridepartementet. Av sikkerhetsårsaker
kan man ikke etablere slike soner i Nablus, så
da er det bedre å bygge dem langs muren.
Ideen er i og for seg ikke ny. Etter Osloavtalen
i 1993 ble israelske og palestinske ledere
enige om bygging av ni industriparker langs
den grønne linjen på Vestbredden og i Gaza. 2
Fra Jenin i nord til Rafah i sør, skulle disse
fabrikkene skape arbeidsplasser for 100.000
palestinere. Planene ble imidlertid skrinlagt
da intifadaen brøt ut. Helt i starten av opprøret
brente en stor gruppe rasende palestinere
ned en israelskeid fabrikk i nærheten
av Tulkarem – som for
øvrig hadde det lovende
navnet «Fredsknoppene».
Industriområdet like ved
grensestasjonen i Erez,
mellom Gazastripen og
Israel, var under kontinuerlig
angrep fra palestinske
militære grupper.
Driften av industriparkene
i Erez og Tulkarem har likevel gått sin
gang. Rundt 4500 palestinere arbeider ved
Erez, og 500 arbeider på «Fredsknopp»anlegget
ved Tulkarem. Ingen har imidlertid
drømt om å bygge nye industriområder langs
den brennende grønne linjen. Muren har vekket
denne gamle ideen til live.
På palestinsk side har muren ført til at
arbeidsledigheten, som allerede var svært
høy (rundt 45 prosent arbeidsledige på
Vestbredden og 60 prosent i Gaza), har økt
enda mer. De 120 000 palestinerne som tidligere
arbeidet i Israel, både legalt og illegalt,
kan ikke dra dit lenger. I tillegg er tusenvis av
bønder (kanskje titusenvis, det er vanskelig å
beregne) avskåret fra sine landområder på den
«israelske» siden av muren, og har i praksis
Grå soner langs muren
mistet sitt levebrød. Med en viss kynisme
kan man si at muren oppfyller to nødvendige
betingelser for at de felles israelsk-palestinske
industriparkene skal bli en suksess – sikkerhet
(for israelske forretningsfolk) og arbeidsplasser
(for de palestinske arbeiderne).
Minister Ehud Olmert sier dette rett ut:
«Industriparkene vil løse problemene med
palestinsk arbeidsledighet og de høye lønnskostnadene
for israelske industriledere, som
for tiden flagger ut arbeidsplasser til Det fjerne
Østen. Industriparkene vil ikke utgjøre noe
sikkerhetsproblem, siden palestinerne ikke
kommer til å passere den grønne linjen». 3
På en konferanse i Jerusalem i desember
2003, der Saeb Bamya, en av lederne for Det
palestinske nasjonale økonomidepartementet,
var blant deltakerne, hørtes Olmert nesten ut
som Shimon Peres og hans nå nesten glemte
visjon om «et nytt Midtøsten». «Jeg vil ikke
la politikken forstyrre utviklingen av de økonomiske
båndene til våre
palestinske naboer,» sa
han til publikum, og
glemte at det var Israels
regjering som hadde
brutt alle offisielle
bånd til de palestinske
selvstyremyndighetene i
midten av 2001. 4
I januar var Olmert
også gjest på en konferanse organisert av Stef
Wertheimer, en berømt israelsk industrileder
som har lansert et initiativ for bygging av 100
industriparker i Midtøsten. Ifølge ham er det
«bedre å holde folk sysselsatt med arbeid enn
i frykt».
Produksjonskostnadene
ved industriparkene vil
være 70 prosent lavere enn
i Israel
Altruisme? Ønske om fred? «Hvorfor tror du
industriområdet i Erez fortsatt er attraktivt for
de 200 fabrikkene som er blitt værende der
til tross for terrorangrep?» spør Gabi Bar fra
industridepartementet. «Den viktigste grunnen
er de lave lønningene: rundt 1500 shekel
i Erez, sammenlignet med en minstelønn på
rundt 4500 shekel i Israel. 5 Arbeidsgiverne i
Erez er ikke underlagt israelsk arbeidslovgivning.»
Bar forteller at det forelå en plan om
å etablere «palestinske enklaver» på israelsk
territorium, der israelske arbeidslivsregler
ikke skulle gjelde, men den israelske fagorganisasjonen
Histadrut protesterte, og sa den
ikke ville akseptere apartheid mellom israelske
og palestinske arbeidere.
Det kan finnes en annen grunn til å investere
i disse industriområdene. Den største
fabrikken i det eksisterende industriområdet
i nærheten av Tulkarem er Geshuri, som har
spesialisert seg på pesticider og kjemiske
produkter. Frem til 1985 lå fabrikken like
ved den israelske kystbyen Netanya, men
etter klager på den vonde lukten fra fabrikken,
bestemte eierne seg for å flytte den til
et område med mer fleksible lover og mindre
høylytte naboer: Vestbredden. Palestinske
selvstyremyndigheter har krevd at Geshurifabrikken
flyttes fra Tulkarem, men til ingen
nytte. Fabrikksjefen, Raanan Geshuri, har
invitert «alle til å komme og se med egne
øyne at fabrikken er trygg», men om han
ikke klarte å overbevise sine israelske naboer
i Netanya, er det små sjanser for at han vil
overbevise mange i Tulkarem. Flere israelske
industriledere kan være fristet til å gjøre som
Geshuri og flytte noen av sine forurensende
fabrikker til industriområder der strengere
israelske miljøvernlover ikke vil gjelde.
Gabi Bar insisterer på at palestinerne tross
alt vil tjene på disse industriparkene. «I Erez
tjener en palestiner uansett mer enn i Gaza,»
konkluderer han. Og han har nok rett. I følge
en rapport fra FNs organisasjon for ernæring
og landbruk (FAO) fra mars 2004, lever rundt
40 prosent av palestinerne i «ernæringsmessig
utrygghet» (det vil si sult) og 60 prosent
befinner seg under den internasjonale fattigdomsgrensen
på 2,1 dollar om dagen.
Palestinerne trenger så absolutt et sted å jobbe
for å brødfø sine familier.
Abdel-Malek Jaber, palestinsk forretningsmann
og leder for PIEDCO (Palestinian Estate
Development Management Company), spiller
en nøkkelrolle i industriområde-initiativet.
Han sier han står den palestinske industriministeren
Maher al-Masri nært. Jaber arbeider
nå med å skaffe finansiering til de to første
industriparkene han har planer om å bygge.
Han er sikker på at industriområder langs
muren er den eneste løsningen for å redde
den palestinske økonomien, og at de også vil
ha positiv innvirkning på israelsk økonomi.
For de to økonomiene er tett sammenvevd: 86
prosent av palestinsk import i 2001 kom fra
Israel, mens 64 prosent av eksporten gikk til
Israel. De palestinske selvstyremyndighetene
er Israels tredje største handelspartner etter
EU og USA.
«Bare å holde den palestinske arbeidsledigheten
på dagens nivå, som allerede er høyt,
krever en årlig vekst på 7-8 prosent i den
PRIS: I begynnelsen av mai holdt
unge palestinske musikere en konsert
i Ramallah under ledelse av den
israelskargentinske dirigenten Daniel
Barenboim. Noen dager senere mottok
Barenboim den prestisjefylte israelske
Wolfprisen. Her er hans tale under
prisutdelingen, som fant sted i den israelske
nasjonalforsamlingen Knesset.
DANIEL BARENBOIM
Jeg vil uttrykke min dypeste takknemlighet
til Wolf-stiftelsen for den store ære som er
blitt meg til del i dag. Denne anerkjennelsen
er for meg ikke bare en ære, men også en
kilde til inspirasjon for ytterligere kunstnerisk
virksomhet.
Det var i 1952, fire år etter uavhengighetserklæringen,
at mine foreldre og jeg flyttet
© Francis Bacon: Studies from the Human Body II, Triptych, 1970
palestinske økonomien. Det er umulig,» forklarer
Jaber. «Vi må ta et skritt fremover, og
det var derfor jeg kom på ideen om industriparker
langs grensen. Israel er et velutviklet
land som tar del i den globale økonomien, og
vi kan bare tjene på dette. Vi kjører nå rett til
helvete i en fart på 100 kilometer i timen. Jeg
vil gi mennesker håp.»
De to første parkene skal bygges i Jalama,
nord for Jenin, og ved Tulkarem, rett overfor
landsbyen Irtah. Jaber sier han «har kjøpt
privat jord fra palestinere» og at han har sett
seg ut et annet område ved Betlehem. Han
Musikk som brobygger
fra Argentina til Israel. Jeg var ti år gammel.
Uavhengighetserklæringen var en inspirasjonskilde,
den fikk oss til å tro på idealer
som forvandlet oss fra jøder til israelere. Dette
bemerkelsesverdige dokumentet uttrykker en
forpliktelse: «Staten Israel vil sørge for en
utvikling av dette landet som vil komme alle
dets innbyggere til gode. Det vil grunnlegges
på prinsippene om frihet, rettferdighet og fred,
ledet av visjonene til Israels profeter. Det vil
sikre fullstendig likeverdige sosiale og politiske
rettigheter til alle sine innbyggere, uansett
tro, rase og kjønn. Det vil garantere full religions-
og tankefrihet, samt frihet når det gjelder
språk, utdanning og kultur.» Grunnleggerne av
staten Israel, de som skrev under på uavhengighetserklæringen,
forpliktet seg selv og oss
alle til å «søke fred og gode relasjoner til alle
nabostater og nabofolk».
I dag er det med dyp sorg jeg spør: Kan vi, på
tross av alt det vi har fått til, lukke øynene for
det uakseptable gapet mellom uavhengighetserklæringens
løfter og det som er innfridd,
gapet mellom Israels ideal og virkelighet? Er
det faktum at vi okkuperer og dominerer et
planlegger også å bygge to parker til, en ved
Rafah sør for Gazastripen, og en i Tarkumia,
ikke langt fra Hebron (al-Khalil) på sørsiden
av Vestbredden. Hver industripark vil gi
minst 15.000 arbeidsplasser, og hele prosjektet
ventes å skape 100.000 arbeidsplasser
totalt (arbeidsstyrken på Vestbredden er på
560.000).
Investorene har allerede vist interesse.
«Jeg ville ikke brukt 40 millioner dollar om
jeg ikke hadde kunder», sier Jaber, og håper
den første industriparken vil være i drift innen
18 måneder. Han har regnet ut at produksjonskostnadene
ved disse industriparkene vil
være 70 prosent lavere enn i Israel, på grunn
av lave lønns- og leieutgifter. Jaber gjør store
anstrengelser for å få israelerne til å føle seg
trygge. «Jeg er ikke naiv. For at disse parkene
skal fungere, må vi inngå avtaler om andre
sikkerhetsforanstaltninger.»
Gabi Bar uttaler seg mer spesifikt om hvordan
disse «sikkerhetsforanstaltningene» vil se ut.
«Den grunnleggende forutsetningen er at det
blir fullt israelsk sikkerhetsansvar ved disse
parkene. Om en fabrikk ligger i et område vi
har sikkerhetsansvaret for, kan vi si at denne
fabrikken er i Israel, og varene vil da utsettes
for færre sikkerhetskontroller enn en fabrikk
som befinner seg i Nablus.»
Sikkerhetsspørsmålet representerer den
største endringen i forhold til planene som
forelå før intifadaen.
Professor Rueven Horesh,
tidligere direktør i industridepartementet
under
Barak-regjeringen, forklarer
at den opprinnelige tanken
var at palestinerne skulle
ha det fulle ansvaret for
disse parkene, teknologien skulle bare flyttes
fra Israel til Palestina. Nå skal israelerne har
fullt sikkerhetsansvar, som betyr full israelsk
kontroll, selv om jorda forblir under palestinsk
eierskap og driften sikres av palestinere.
«Slike erklæringer hjelper oss ikke,» sier
Jaber med anstrøk av sinne i stemmen.
Her ligger imidlertid sakens kjerne: Vil disse
industriparkene være nok et unilateralt trekk
som israelerne påtvinger palestinerne, slik
som muren, eller vil det dreie seg om et samarbeid?
Sterke signaler tyder på at den første
varianten er mest sannsynlig. Den 29. februar
ble bøndene i noen landsbyer nordvest for
Jenin varslet, gjennom en kunngjøring i
en arabisk avis, om at innen 15 dager ville
rundt 6000 dunam av deres jord bli tatt «for
å gjennomføre den regionale planleggingen
av industriområdet i Shahak». Tusenvis av
dunam vil altså bli konfiskert for å utvide
dette industriområdet som ligger på «israelsk»
side av muren, på okkupert territorium
siden 1967.
Gabi Bar kjenner ikke til disse ekspropriasjonsordrene,
men han innrømmer at det
er «stor interesse» i Israel for å utvide dette
industriområdet, og at man har «tatt kontakt»
med palestinerne i den forbindelse. Bøndene
annet folk i overensstemmelse med uavhengighetserklæringen?
Har ett folks uavhengighet
noen som helst mening hvis det skjer på
bekostning av et annet folks grunnleggende
rettigheter? Kan det jødiske folk, som har
en historie full av tilbakevendende lidelse og
permanent forfølgelse, stille seg likegyldig til
et nabofolks rettigheter og lidelse? Kan staten
Israel tillate seg å opprettholde en urealistisk
drøm om en ideologisk slutt på konflikten – i
stedet for å søke en pragmatisk og humanitær
løsning basert på sosial rettferdighet?
På tross av alle objektive og subjektive
vanskeligheter, tror jeg at Israels fremtid og
dets plass blant verdens opplyste nasjoner
avhenger av hvorvidt vi er i stand til å oppfylle
våre grunnleggeres løfter, formulert
i uavhengighetserklæringen. Jeg har alltid
ment at det ikke finnes noen militær løsning
på den jødisk-arabiske konflikten, verken i
moralsk eller strategisk forstand. Men ettersom
en løsning jo er uunngåelig, spør jeg
meg selv: Hvorfor vente? Det er grunnen
til at jeg sammen med min nå avdøde venn
Edward Said grunnla et musikkverksted for
unge musikere fra hele Midtøsten, jøder og
arabere.
Selv om musikk, i kraft av å være en kunstart,
ikke kan kompromittere sine prinsipper, og
politikk er selve kompromissenes kunst, kan
musikk og politikk likevel møtes: Når poli-
i landsbyene Silat al-Harithia og Tura al-
Sharkia sverger på at ingen har snakket med
dem, og at palestinske funksjonærer har fortalt
dem at de ikke visste noe om saken.
Det samme skjer ved Tulkarem. Faiz al-Tanib
fra bondeorganisasjonen i området sier at
bønder fra Irtah og Far'un har mottatt brev fra
militæret om at hæren vil beslaglegge de 500
dunam de har på «israelsk» side av muren. Før
muren ble bygd livnærte rundt 50 mennesker
seg av denne jorda, nå kan de ikke bruke den
lenger. Industriparken vil trolig bli etablert
nettopp på disse 500 dunam, ved foten av
åsen Irtah ligger på. Dette er hva hærens
representanter har fortalt bøndene. Al-Tanib
forteller også at palestinske forretningsmenn
har tilbudt seg å kjøpe eller leie noe av jorda
fra bøndene. Navnet PIEDCO, Abdel-Malek
Jabers selskap, har vært nevnt. «Hvordan skal
et industriområde kunne hjelpe oss?» spør al-
Tanib. «50 familier vil miste jorda så 50 andre
familier skal kunne jobbe på fabrikkene der.
Hva er vitsen?»
Industriparkplanene fremstår i stor grad
som nok et unilateralt trekk fra israelsk side.
Gabi Bar benekter dette, og mener at dersom
en slik park bygges unilateralt «vil den bli
angrepet». Han legger imidlertid til at avtaler
vil kunne inngås lokalt, uten å involvere de
palestinske selvstyremyndighetene. Jaber
mener også at man ikke trenger å ha en
politisk avtale mellom de
palestinske selvstyremyndighetene
og Israel for at
disse industriparkene
skal fungere, selv om han
håper at en slik avtale
vil komme i stand snart.
Uansett, «alle i den palestinske
administrasjonen støtter dette», hevder
Jaber og legger til at palestinske selvstyremyndigheter
til og med har tilpasset loven om
utenlandske investeringer, slik at det ikke vil
være noen begrensninger på utenlandsk eierskap
i disse industriområdene.
Israelerne vil ha fullt
sikkerhetsansvar i
industriområdene
Mustafa Barghouti, lege og leder for Palestine
National Initiative, er langt mer skeptisk:
«Disse tingene fungerte ikke i Oslo-tiden, og
de vil ikke fungere nå. Det er bare kosmetikk
for å dekke til virkelighetens grelle ansikt. De
palestinske forretningsmennene bryr seg ikke
om palestinernes arbeidsledighet. De bryr seg
om sin egen arbeidsledighet. Denne planen
gir kun mening fra et israelsk synspunkt,
fordi den vil konsolidere apartheidpolitikken,
der palestinerne vil være et folk bestående av
slaver. Det vil ikke fungere.»
1 En dunam tilsvarer 1000 kvadratmeter.
2 Grensen fra før krigen i 1967.
3 Maariv, 22. september 2003.
4 Jerusalem Post, 16.desember 2003.
5 1500 shekel tilsvarer omtrent 2200 norske kroner, og
4500 shekel rundt 6700 norske kroner. O.a.
tikken overkommer grensene for den faktiske
tilværelsen og når det muliges høye sfærer.
Musikken er fantasiens kunst par excellence
– en kunst fri fra ordenes begrensinger, en
kunst som rører ved det dypeste i menneskets
tilværelse, en lydkunst som krysser alle
grenser. I kraft av alt dette kan musikken
føre israelernes og palestinernes følelser og
fantasi mot nye sfærer som overkommer vår
fantasi.
Derfor har jeg bestemt meg for å gi pengene
for denne prisen til musikkutdanningsprosjekter
i Israel og i Ramallah.
Takk.
Daniel Barenboim
Daniel Barenboim ble født i Argentina i 1942, foreldrene
var jøder av russisk avstamming. Familien
flyttet til Israel i 1952. Barenboim er i dag en verdenskjent
musiker og sjefsdirigent for Staatsoper
Unter den Linden i Berlin. Tidlig på 1990-tallet
møtte han den palestinskfødte Colombiaprofessoren
Edward Said, og de innledet et vennskap og et
samarbeid som både fikk politiske og musikalske
uttrykk, blant annet gjennom boken Parallels and
Paradoxes: Explorations in Music and Society, samtaler
mellom Barenboim og Said (2002). I august
2003 lanserte de ideen om å bygge opp det første
palestinske ungdomssymfoniorkester ved hjelp av
kulturstiftelsen Barenboim-Said.