Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

32 LE MONDE diplomatique – april 2004 

Spanias emosjonelle valg 

IGNACIO RAMONET 

Ansvarlig utgiver, Le Monde diplomatique Frankrike. 

Som konsekvens av krigen i Irak og kampen 

mellom Al-Qaida-nettverket og USA, ble 

attentatene i Spania 11. mars en smertefull 

påminnelse om at verden ett år etter offensiven 

mot Bagdad fremstår som mer ustabil, 

mer voldelig og mer utrygg. 

Langt fra å innfri George W. Bushs løfter, 

har den «forebyggende» konflikten i 

Mesopotamia ikke svekket den islamistiske 

terroren. Tvert i mot. Ytterligere oppildnet av 

den katastrofale måten okkupasjonen i Irak 

føres på, utvides denne terroren til områder 

som tidligere ble spart for slike angrep: Bali, 

Marokko, Tyrkia, og nå EU. Denne gangen 

rammet den på en avskyelig måte studenter 

og arbeidere, hvorav mange innvandrere, om 

bord på forstadstog til Madrid. 

I tillegg til den betydningen disse forferdelige 

handlingene vil få på det internasjonale 

sjakkbrettet, kan det kanskje være nyttig å 

trekke noen lærdommer, og ikke bare politiske 

sådanne – i forbindelse med de store 

endringene hendelsen har skapt i det spanske 

samfunnet. 

For første gang har en aksjon fra en terroristgruppe 

ført til en helt ny type kjedekollisjon 

mellom en tragisk hendelse (selve attentatet), 

et mediesirkus med statsløgner i hovedrollen, 

BØKER: 

Bianco, rosso, verde… e azzurro. Mappe e 

colori dell’Italia politica. (Hvitt, rødt, grønt… 

og blått. Det politiske Italias kart og farger) 

Av Ilvo Diamanti. Il Mulino, Bologna, 2003, 181 sider. 

Le Nouveau prince (Den nye fyrsten), 

Av Pierre Musso. Editions de l’Aube, La Tour-d’Aigues, 

2003, 195 sider. 

ALAIN WASMES 

I fjor utkom to nødvendige bøker for den 

som vil forstå «berlusconismen» og det 

Italia som ga Silvio Berlusconi makten. Ilvo 

Diamanti understreker i sin bok fenomenets 

«kompleksitet», og sier seg dermed enig i 

Pierre Mussos påstand om at man ikke kan 

forklare dette fenomenet ved å redusere det 

til enkle begrep som «telepopulisme» eller 

«telekrati». Og det er enda mer feilslått å 

snakke om «telefascisme» eller «elektronisk 

peronisme». 

Selv om det er elementer av sannhet i disse 

forenklede forklaringene, forbigår de det viktigste 

når de reduserer den utrolige suksessen 

og et svært avgjørende valg (parlamentsvalget). 

Sjelden har man sett, i en demokratisk 

stat, at tre sterke tidsforløp legger seg oppå 

hverandre og støter mot hverandre med så stor 

intensitet: hendelsens tidsforløp, det mediale 

tidsforløp og det politiske tidsforløp. 

Et slikt sammenstøt måtte føre til kraftige 

forskyvninger. Vi kjenner hvilken effekt 

mediene har i våre «opinionsdemokratier». 

Etter attentatene i Madrid og det påfølgende 

valgresultatet, må vi kanskje begynne å 

snakke om «emosjonelle 

demokratier»? 1 For det 

er åpenbart at følelsene 

knyttet til tragedien ved 

Atocha veide svært tungt 

hos velgerne da de gikk 

til valgurnene tre dager 

senere. Enda mer siden det 

nå er bevist at José Maria 

Aznars Partido Popular, 

som ledet alle meningsmålinger i forkant 

av 11. mars, forsøkte å nyttiggjøre seg disse 

følelsene gjennom å manipulere med informasjon, 

dekke over indisiene som gikk i retning 

islamistisk terror, og hardnakket anklage 

sin «favorittfiende» ETA for å stå bak. 

Mens landet fortsatt var i sjokktilstand etter 

attentatene, ble valgkampen innstilt. Den ble 

imidlertid erstattet av en veritabel informasjonskrig. 

I den hensikt å føre opinionen bak 

til Il Cavaliere (ett av Berlusconis kallenavn) 

til det faktum at han kontrollerer samtlige italienske 

TV-selskaper. Ifølge Pierre Musso har 

et «symbolsk statskupp» funnet sted – erobringen 

av italienernes drømmer og forestillinger. 

Musso er professor i informasjons- og 

kommunikasjonsvitenskap, og understreker at 

«tv-mediet ikke bare er et manipulasjonsredskap», 

men «først og fremst en sosial forbindelse, 

det vil si et bånd – for ikke å si et speil 

– mellom et samfunn og dets forestillinger». 

Musso vil med sin bok vise hvordan Il 

Cavaliere utnyttet krisen i de tradisjonelle 

partiene for å gjøre dette symbolikkens fremste 

domene til sitt, og etablere sitt «hegemoni» 

(i den betydningen den marxistiske 

filosofen Antonio Gramsci gir dette begrepet: 

politisk og kulturelt herredømme over et samfunn). 

For å forstå fenomenet Berlusconi må 

man kjenne til historien om hvordan denne 

magnaten fra Milano kom til toppen, og det 

grunnleggende elementet i denne historien 

er de strategier han satte i verk i forhold til 

bruken av TV-mediet. Berlusconi går for 

øvrig også under kallenavnet «forestillingenes 

manager». 

I 1990-årenes politiske tomrom – som var 

Folk, enten det er i 

Spania eller andre steder, 

aksepterer ikke lenger å 

bli lurt. 

Berlusconis symbolske statskupp 

lyset, tok Partido Popular i bruk hele arsenalet 

av slagkraftige regjeringsredskaper (spesielt 

de statlige tv-kanalene) i tillegg til det innflytelsesrike 

nettverket av samarbeidsvillige 

medier (spesielt dagsavisene El Mundo og 

La Razon, samt radiostasjonen Cope, blant 

andre). 

Store deler av befolkningen møtte denne 

offisielle informasjonen med skepsis, og 

denne kom til uttrykk i aviser som El Pais 

og El Periódico, samt radiostasjoner som 

SER. I tillegg formidlet 

folk sin tvil gjennom epost 

og chat på internett, 

og gjennom millioner av 

tekstmeldinger sendt via 

mobiltelefon. Slik ble 

det bare i løpet av noen 

timer (det avgjørende 

kommunikasjonsmessige 

slaget fant sted om ettermiddagen 

lørdag 13. mars) etablert et svært 

effektivt nettverk av motstand mot løgnene og 

for spredning av motinformasjon, som klarte 

å mobilisere flere hundre tusen velgere. Deres 

stemmer sikret det spanske sosialistpartiet 

(PSOE) og José Luis Rodríguez Zapatero 

valgseieren. 

En av de moralske lærdommene som kan 

trekkes av dette, er borgernes eksepsjonelle 

følsomhet overfor manipulasjon i mediene. 

et resultat av kombinasjonen av Berlinmurens 

fall og den italienske antikorrupsjonsoperasjonen 

«Rene hender» – «investerer 

Berlusconi på nytt i symbolbruk og i italienernes 

drømmer». Han gir et bilde av seg 

selv som en slags ny Kristus som «inkarnerer 

og forener» de mest populære skikkelsene i 

Italia («formann i fotballklubben AC Milan, 

en rik og mektig lykkejeger, fjernsynets og 

Kirkens største stjerne – en slags pavefigur»). 

Samtidig gir han «forbrukerborgerne» i Italia 

«en liberal og konservativ amerikansk drøm, 

omformet av latinske og katolske tradisjoner», 

det vil si den drømmen hans tv-kanaler 

har formet i over to tiår. 

Med utgangspunkt i situasjonen i Italia 

tar Musso for seg den grunnleggende forbindelsen 

mellom politikk og billedbruk, en forbindelse 

som også har ført til en krise på den 

franske politiske scene. Har denne modellen 

et «eksportpotensial», slik Musso hevder? 

Både hans og Diamantis bok understreker 

egentlig i hvor stor grad situasjonen i Italia 

er spesifikk. 

Ilvo Diamanti, professor i statsvitenskap, 

undersøker hva som er igjen av de store lokalpolitiske 

tradisjonene (som i 50 år har preget 

 

• Pablo Picasso og hans kritikere se midtsidene 

 

 

 

 

 

 

 

www.diplomatique.net politiskfilosofisk månedsavis 

Symbolsk ulydighet 

9 771503 555007 

 

NORDISK UTGAVE 

«Det aller verste med hele 

opplevelsen var da de tok 

bilder av oss, og vi 

var helt nakne.» 

Mohammad Naim 

Se rapport om Afghanistan 

side 10-11 

april 2004, nr. 4 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

AKTIVISME: Norsk aktivisme kritiseres 

for ikke å være aktivistisk nok. Tar 

den politiske kulturen i Norge brodden 

av radikalismen og kreativiteten? 

ÅSE BRANDVOLD 

Journalist for Le Monde diplomatique. 

 

Mens miljøorganisasjonene i «miljønasjonen 

Norge» drev med sitt, mobiliserte miljøvernere 

i USA og Europa til i toppmøtet i Verdens 

Handelsorganisasjon i 1999. I forkant av 

«slaget i Seattle», som ble referansepunkt 

for den globaliseringskritiske bevegelsen, 

skjedde en radikalisering i den internasjonale 

miljøbevegelsen. Det oppsto grupper 

som Earth First! og Earth Liberation Front, 

som drev med direkteaksjoner og økologisk 

motivert sabotasje. I England hadde man miljøaktivister 

som hindret veibygging ved blant 

annet å bygge hytter i trærne og grave tunneler. 

Som følge av langvarige aksjoner ble 500 

av 600 veiprosjekter skrinlagt i Storbritannia 

fra 1992-97. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

38 NOK (Norge) 

 

 

48 SEK (Sverige) 

 

 

42 DKK (Danmark) 

5.50 euro (Finland, Europa) 

1 Ut fra disse miljøene dukket 

Reclaim The Streets-bevegelsen opp, etter 

at det ble forbudt å arrangere rave-parties 

i England i 1994. Ravere allierte seg med 

direkteaksjonister og lagde enorme gatefester. 

Mens raverne danset på stylter, gjemte miljøvernerne 

seg i skjørtene deres og plantet trær 

i asfalten ved hjelp av pressluftbor. 2 debatt. I etterkant av Alta ble bruken av sivil 

ulydighet heftig debattert. Aksjonsformer 

og virkemidler er og har vært gjenstand for 

kontinuerlig diskusjon både i norsk miljøbevegelse 

og andre aktivistmiljøer. Har radikaliseringen 

av miljøbevegelsen internasjonalt 

også funnet sted i Norge? Brukes nye aksjonsformer, 

inspirert av internasjonale erfaringer? 

Miljøbevegelsen i Norge er blitt beskyldt for 

å være for statstro, og spørsmålet er om globaliseringsaktivistene 

står i fare for å havne 

i den samme fella. Bevegelser kan lett ende 

opp med ufarlige symbolaksjoner. Går norske 

aktivister langt nok, mener de alvor? 

Den 24. mars i år ble ti aksjonister fra aksjonen 

«Stopp Regionfelt Østlandet» og Natur 

og Ungdom (NU) arrestert fordi de satt i 

veien for anleggsmaskinene som skal bygge 

det som er blitt betegnet som «norgeshistoriens 

største naturinngrep». Skytefeltet vil 

rasere urskog, et kjerneområde for bjørn og et 

populært jakt- og fiskeområde. Forsvaret vil 

slippe ut en rekke miljøgifter, blant annet tre 

og et halvt tonn hvitt fosfor årlig. Dette stoffet 

kan være dødelig selv i små doser og blir 

værende i naturen over lengre tid. 

Reclaim 

the Streets-bevegelsen var sentral i toppmøtedemonstrasjonene 

i Seattle, Praha og Genova. 

Akkurat som Mardøla- og Alta-aksjonene 

fikk miljøvern på dagsorden i Norge, har 

disse store demonstrasjonene satt globalisering 

på dagsorden internasjonalt. 

Men ikke uten kontroverser. Etter opptøyene 

i Gøteborg og Genova kom en stor volds- 

3 I slutten 

av mars prøvde aksjonistene nok en gang å få 

Forsvaret til å skrinlegge prosjektet, men ble 

fjernet av politiet. 

For Jørgen Johansen, mangeårig aktivist 

innen freds- og miljøbevegelsen og medforfatter 

av boka Den nødvendige ulydigheten, 4 

var dette et trist syn som han har sett altfor 

mange ganger før: 

– Den måten å aksjonere på var relativt 

effektiv under Mardøla-aksjonen5 Folk, enten det er i Spania eller andre steder, 

aksepterer ikke lenger å bli lurt. Og de anser 

medienes løgnaktige utglidninger som et av 

de største problemene i dagens demokrati. 

Partido Popular misbrukte gjentatte ganger 

sin kontroll over informasjonen. Både 

for å spre løgner som skulle rettferdiggjøre 

deres støtte til krigen i Irak, som flertallet av 

befolkningen var i mot, og for å dekke over 

sitt ansvar i forbindelse med miljøkatastrofen 

da oljetankeren Prestige sank. Partiet trodde 

nok at takket være den mediale hypnosen som 

et så grusomt attentat ville skape, kunne en 

løgn til slippe gjennom uten problemer. Men 

borgernes kommunikasjonsmessige opprør 

fikk partiet til å bukke under. 

Nederlaget til Aznar – som enkelte i 

Frankrike helt frem til 11. mars fremholdt 

som «en modell for høyresiden», mens de 

skottet bort på innenriksminister Sarkozy – 

i 

bør fungere som en påminnelse om det kloke 

1970, men nå burde de finne på noe nytt. 

råd man i Antikken vanligvis ga til politiske 

Miljøbevegelsen kopierer bare det som er 

ledere, spesielt når de var arrogante: «Veien 

er kort fra Kapitol til den tarpeiske klippe». fortsetter side 4-5 

Bare dødens leir triumferer 

Aznars vekst og fall 2 

Spania: Krisens mulighet 3 

USA: Kamp for mediemangfold 6 MIDTØSTEN: 

hele Palestina. Hans viktigste ved invasjonen i Libanon i 1982 2003 offentliggjør «veikartet for 

Likvidasjonen av Hamas- mål var å stanse okkupasjonen. I og massakrene i Sabra og Shatila. fred», utarbeidet av Kvartetten 

Washingtons plan for Midtøsten 8 

fjor sommer spilte han en sentral På dette tidspunktet hadde ennå (USA, Russland, EU og FN), gjør 

leder sjeik Ahmed Yassin rolle i erklæringen av en ensidig ingen selvmordsattentat satt sitt han gode miner til slett spill. 

Afghanistan: USAs overgrep 10 i mars er enda et ledd i våpenhvile som skulle vare i preg på intifadaen… 

Veikartet innebærer opprettel- 

to måneder.» Serraj avslutter Likud-lederen har imidlertid sen av en palestinsk stat som skal 

Folkemordet i Rwanda 12 Sharons plan om å få pales- slik: «Drapet på Yassin er en av andre prioriteringer enn israeler- foregå gjennom tre faser frem til 

tinerne til å oppgi alle former de siste spikrene i kisten til de nes sikkerhet. Han anser Oslo- 2005. I løpet av den første etap- 

EUs små og store stater 15 

for motstand. 

palestinske selvstyremyndigheavtalene som «den største kataspen krever planen: 

tene, som Sharon omhyggelig trofen som noen gang har rammet 

Shanghais brutale boligpolitikk 18 

har ødelagt. (…) Bare dødens leir Israel», og at de må fjernes, punkt - Av palestinerne: At de på nytt 

ALAIN GRESH 

triumferer.» En nedstigning i hel- for punkt. Den Sharon som blir anerkjenner Israels eksistensbe- 

USAs glemte soldater 20 

vete, som drar med seg Palestina, statsminister i 2000 er ikke den rettigelse og rett til sikkerhet, og 

Sjefredaktør i Le Monde diplomatique, Frankrike. 

Israel og kanskje 

hissige generalen avstår fra all vold. At de gjen- 

Diskret tankesmie 22 Eyad Serraj er en høyt respektert hele regionen. 

som sendte sine nomfører dyptgående reformer i 

Presidentvalg i Algerie 24 

person i Gaza. Han er psykiater, 

panservogner til de palestinske selvstyremyndig- 

og hjelper barn som er traumati- For tre år siden ga 

angrep på Beirut. hetene, og utnevner en statsmi- 

Det globale sivilsamfunn 26 sert av voldsopplevelser, kvinner Ariel Sharon det 

Han har lært av nister med vide fullmakter. 

som er blitt mishandlet i hjemmet, israelske folket løfter 

sine feil i 1982, og - Av israelerne: At de gir sin 

Hva er et menneske? 28 menn som er mentalt ødelagt av om sikkerhet og fred. 

gjør alt han kan for støtte til etableringen av en 

krig. Han har alltid forsvart men- Han vant valget, og 

å holde det israel- palestinsk stat, opphever port- 

Falske dokumentarfilmer 29 neskers rettigheter, og har i den Ehud Barak gikk inn 

ske folket samlet forbudene og gjeninnfører 

forbindelse fått se innsiden av i historiens glemme- 

og pleie det strate- bevegelsesfrihet. At de stanser 

Sykdom i litteraturen 30 de palestinske selvstyremyndigbok. Israelerne var i 

giske forholdet til angrepene mot den palestinhetenes 

fengsler. Den 22. mars, sjokk etter starten på den andre USA. Uten dermed å gi slipp på ske befolkningen, inkludert 

Ignacio Ramonet: Spania 32 etter drapet på den islamistiske intifadaen i slutten av september sine målsetninger. 

overtakelsene/ødeleggelsene av 

organisasjonen Hamas’ åndelige 2000 – som for øvrig ble utløst av 

hus, og at de gradvis trekker 

leder Ahmed Yassin, sendte Eyad Sharons besøk på høyden hvor Al På det diplomatiske plan utviser sine styrker ut av de områdene 

Serraj denne meldingen: «Han Aqsa-moskeen ligger – og sluttet Sharon en viss smidighet. Han som er blitt gjenokkupert siden 

hadde akseptert å gjøre slutt på opp om høyresidens gamle leder. erklærer seg villig til å gi «smer- 28. september 2000. I tillegg 

konflikten, gjennom etablering De ville tro på løftene hans, og tefulle innrømmelser» og rådfø- skal befolkningsveksten – også 

av en palestinsk stat ved siden valgte å skyve under teppet rer seg jevnlig med amerikanske den «naturlige» – i de jødiske 

av Israel. Han hadde gitt opp Sharons bakgrunn som krigsfor- ledere. Når disse, i kjølvannet 

Weng Fen: Wish For -- fashion 

drømmen om en islamsk stat i bryter, symbolisert fremfor alt av krigen mot Irak, den 30. april 

fortsetter side 27 

2 

Pablo Picasso: Guernica (1937) 

Pablo Picasso: Kvinne med håret frisert som i Arles på grønn bakgrunn (1937) 

1 Jf. Paul Virilio, Ville panique, Galilée, Paris, 2004. Se 

Les ellers i avisen: 

spesielt kapittelet med tittelen «Det emosjonelle demokrati», 

s. 35. 

2 Kapitol-høyden var det religiøse sentrum i antikkens Roma, 

det var der seierherrene kom for å ta imot triumfens æresbevisninger. 

Men en av fjellknausene på Kapitol-høyden 

ble kalt den tarpeiske klippe, og denne ble de dødsdømte 

kastet ut fra… 

italienske kommuner, provinser og regioner) i 

en tid hvor «partiene, fascinert av Berlusconis 

suksess, foretrekker å satse på kommunikasjon, 

og da særlig media, og velgerne har en 

tendens til å fokusere på lederen heller enn 

partiet». Diamanti har særlig studert rotfestingen 

til Forza Italia, dette partiet som ble 

grunnlagt uten særlig rot i virkeligheten av 

Berlusconi i 1994. Forfatteren konkluderer 

Den israelske 

med at dette partiet er «en ustødig og fly- 

statsministeren 

tende politisk enhet som er ute av stand til å 

beholde et sammenfattende synspunkt fra et 

holder bevisst 

valg til et annet.» 

voldsspiralen 

Il Cavaliere er den som holder dette partiet 

samlet, men det er bare på nasjonalt nivå. I 

i gang. 

lokalpolitikken må Forza Italia i stor grad ty 

til politikere fra det tidligere kristendemokratiske 

partiet og det tidligere sosialistpartiet. 

Berlusconis parti er derfor i ferd med å bli 

akkurat som de andre italienske partiene, med 

alle de motsigelser og svakheter denne typen 

organisasjon bærer i seg. Pierre Mussos og 

Ilvo Diamantis analyser fører til at man spør 

seg hvor lenge fenomenet Berlusconi kan 

vare. Uten lederens karismatiske fremtoning, 

virker det lite trolig at «det asurblå Italia» 

(Forza Italias farge) kan overleve.

2 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 3 

Aznars nyliberale merittliste 

SPANIA: José Maria Aznar fikk en uventet dramatisk slutt på sin åtte år lange regjeringsperiode. 

I løpet av disse årene har han ført en politikk som har fått enkelte til å utpeke Aznar og hans Partido Popular 

som modell for konservative partier i Europa, helt frem til terrorangrepet og valgnederlaget i mars. 

JOSÉ VIDALBENEYTO 

Professor ved Paris- og Madrid-universitetene, bestyrer ved Collège 

Miguel Servet, Paris. 

José María Aznars åtte år ved makten i Spania 

har betydd åtte års satsning på NATO og den 

liberal-konservative modellen. Denne ble drevet 

enda lenger i løpet av hans andre periode, 

fra mars 2000. På det økonomiske området, 

der han har oppnådd best resultater, har det 

mest karakteristiske trekket vært finanspolitikken. 

Spania har her fulgt den generelle 

tendensen i de vestlige økonomiene, men 

med et tempo og en intensitet som har vært 

helt unik. Man har under Aznar vært vitne 

til en overgang fra realøkonomi til aggressiv 

finansøkonomi, og det har gitt seg utslag i en 

vekst som ligger over snittet i EU. Veksten i 

Spania har de siste årene ligget på 2,3 prosent, 

mens den i Frankrike og Tyskland så vidt har 

vært over null. Overgangen har også skjedd 

innenfor rammene av den strenge budsjettbalansen 

som ble forutsatt i Maastricht-avtalen: 

kontrollert inflasjon, underskudd som ikke 

overstiger tre prosent og en gjeld under 60 

prosent av bruttonasjonalproduktet. Denne 

suksessen skyldes imidlertid ikke utelukkende 

den valgte modellens fortreffelighet, 

men to massive kapitalinnsprøytinger som 

ikke vil gjenta seg under Aznars sosialistiske 

etterfølger, José Luis Rodríguez Zapatero. 

Det gjelder for det første bidrag fra EU 

som beløper seg til nesten en prosent av 

bruttonasjonalproduktet, til sammen over åtte 

milliarder euro i året. For det andre utbyttet 

av privatiseringene, som under Aznar har ligget 

tett oppunder 40 milliarder euro. Disse 

privatiseringene har også gjort det mulig for 

Aznar å innsette ledere for de privatiserte 

bedriftene, en lang rekke menn fra hans egen 

stall: Francisco González i Argentaria, Juan 

Villalonga i Telefónica, Alfonso Cortina i 

Repsol, César Abierta i Tabacalera, Miguel 

Blesa i Caja Madrid, Xavier Irala i Iberia, og 

så videre. 

I tillegg til disse avgjørende bidragene kommer 

omfattende kutt i de sosiale utgiftene 

og en drastisk reduksjon av den offentlige 

finansieringen på så viktige områder som 

forskning og utvikling. Boligbyggingen har 

vært den store bærebjelken for den økonomiske 

veksten i Spania i disse årene. Denne 

«mursteinsboomen» har hovedsakelig vært 

basert på de lave rentene, i størrelsesorden 

to prosent, som har vært mulig takket være 

euroen og EUs monetære politikk. Følgen 

av dette har vært at prisen per kvadratmeter 

er mer enn fordoblet, hvilket har gjort store 

innhugg i familiebudsjettene. Boligutgiftene 

utgjør nå over 40 prosent av de samlede inntektene. 

I visse områder, som Madrid, når de 

opp i 60 prosent. 

Alt dette har gitt seg utslag i en uoverkommelig 

gjeldsbyrde, som gjenspeiler seg 

i befolkningens samlede lån, som nå over- 

skrider 500 milliarder euro. Til gjengjeld har 

den sosiale boligbyggingen sunket med 30 

prosent, fra 67 000 boliger i 1995 til 42 000 

i 2003, et brudd på valgløftene til Partido 

Popular (PP), som gikk ut på å bygge 420 000 

boliger før mars 2004. 

Helt i tråd med den konservative modellen har 

Aznar kunnet skilte med at man har redusert 

skatten og gjennom dette skapt nye arbeidsplasser. 

I begge tilfeller er det mer snakk om 

en politisk PR-jippo enn en realitet, for de tre 

skattereformene som er blitt gjennomført i 

løpet av disse åtte årene, har riktignok redusert 

skattesatsene, men denne reduksjonen er 

for en stor del blitt oppveid av at inntektsskatten 

ikke er blitt justert i 

takt med inflasjonen. Ifølge 

beregninger gjort av det spanske 

fagforbundet Comisiones 

Obreras har det reelle resultatet 

vært at skattebyrden har økt 

med 2,3 prosentpoeng, slik at 

den nå ligger på 35,9 prosent. 

Hva arbeidsmarkedet angår, 

har ledigheten riktignok gått 

betydelig ned, fra 23 prosent 

i 1995 til omtrent 11 prosent i 

2003, som fremdeles er tre prosentpoeng høyere 

enn det europeiske gjennomsnittet på åtte 

prosent. Prisen for å skape disse arbeidsplassene, 

i alt nesten 4,5 millioner, har vært høy: 

nærmere 32 prosent av dem er midlertidige. 

Fagforeningene har prøvd å motarbeide denne 

utviklingen, og det har de tre siste årene ført 

til omfattende mobiliseringer og sammenstøt, 

især når regjeringen har villet gjøre det billigere 

å si opp folk, innføre strengere vilkår 

for å motta ledighetstrygd, eller gradvis 

avvikle Plan for landarbeid (PER) til fordel 

for dagsarbeid i Andalucía og Extremadura. 

Regjeringen forsøkte å tvinge gjennom en 

arbeidsreform, kjent som el decretazo, noe 

som førte til en spesielt hard generalstreik. 

Enda en sørgelig rekord: Under PP har 

antall dødelige arbeidsulykker, med fire daglige 

dødsfall, plassert Spania på topp i Europa 

når det gjelder ulykkesrisiko. De sosiale tilbakeskrittene 

som har funnet sted under Aznar, 

kan spores på alle samfunnsområder. Her skal 

bare nevnes to svært avslørende fakta: Spania 

er det landet som gir minst bistand til nødlidende 

familier, og det som prosentvis bruker 

minst av bruttonasjonalproduktet til sosiale 

utgifter. 

Noen av de tiltakene som har vært mest 

oppskrytt i regjeringsvennlige aviser, som den 

vesle skatteletten til familier med barn under 

tre år, er simpelthen latterlige. Den sosialpolitikken 

som er utarbeidet med tanke på 

pensjonister og eldre er like begredelig. Bare 

tre prosent av en befolkningsgruppe som blir 

stadig større (over sju millioner, altså mer 

enn aldersgruppen som er under 16 år) mottar 

direkte hjelp fra staten. 

Det er imidlertid på utenrikspolitikkens 

område at Aznars personlige innsats har vært 

mest kritikkverdig. I den første fasen av det 

spanske demokratiet førte utenriksministrene 

fra UCD (Unión de Centro Democrático) en 

vellykket politikk der Spania skaffet seg en 

posisjon som et seriøst og prisverdig land. 

Deretter fulgte tolv års sosialistisk styre 

som gjorde Spania til en nasjon med tyngde 

i internasjonal sammenheng, større enn landets 

økonomiske eller militære betydning 

skulle tilsi. 

Fra år 2000, og særlig de tre siste årene av 

den andre perioden, har imidlertid Aznar sløst 

bort hele denne kapitalen og kastet over bord 

20 års opparbeidet velvilje. Fra 1996 etablerte 

han et spesielt forhold 

til Blair, til skade for samarbeidet 

med den fransk-tyske 

aksen. Et konkret uttrykk for 

denne vendingen fremgår av 

de offentlige brevene han 

undertegnet sammen med 

den britiske lederen vedrørende 

europeiske økonomiske 

reformer. Andre eksempler 

er retningen han prøver å 

styre Sentrumdemokratenes 

Internasjonale (IDC) i, samt hans erklærte 

fiendskap til det kubanske regimet, et brudd 

med sosialistenes avventende holdning. 

På det utenrikspolitiske området står Aznar 

for et direkte presidentstyre, noe som allerede 

ble åpenbart da han gjorde José Piqué til utenriksminister, 

og som ble enda grellere da han 

oppnevnte Ana del Palacio til denne stillingen 

og reduserte henne til å spille rollen som lydig 

administrator. 

De sosiale 

tilbakeskrittene 

som har funnet 

sted under Aznar, 

kan spores på alle 

samfunnsområder. 

Aznars tilnærming til president George W. 

Bush, som begynte under presidentens første 

reise til Europa i 2001, ble til total oppslutning 

etter attentatene 11. september samme 

år. Han har gitt betingelsesløs støtte til Bushs 

kriger, han forsvarte invasjonen i Irak, og han 

deltok sammen med Bush og Blair på møtet 

på Azorene 17. mars 2003, for å velsigne 

krigsutbruddet. Denne politikken, i tillegg 

til Aznars 13 besøk i USA, hans foredrag 

ved amerikanske universiteter til støtte for 

krigen, og hans innlegg i den amerikanske 

kongressen, innebærer en klar innlemmelse i 

den amerikanske presidentens internasjonale 

krets. 

«De åttes brev», som Aznar tok initiativ 

til og som ble undertegnet av Storbritannia, 

Italia og fem østeuropeiske land, ga full 

støtte til Bush og forsvarte forsvarsminister 

Rumsfeld mot «det gamle Europa», anført av 

Tyskland og Frankrike. Den uttrykte fiendtligheten 

overfor den harde kjernen i EU fortsatte 

under debatten om EUs grunnlov, der Aznar, 

sammen med Polen, blokkerte enhver mulig 

overenskomst, da han insisterte på å beholde 

den maktfordelingen som ble fastlangt i Nicetraktaten 

(desember 2000), og diskvalifiserte 

Le Monde diplomatique – femti år i Frankrike, ett år i Norden 

TRULS LIE 

Ansvarlig redaktør, nordiske Le Monde diplomatique. 

I april for ett år siden kom første nordiske 

utgave av Le Monde diplomatique. 

I mai måned for femti år siden (1954) 

kom første utgave av franske Le Monde 

diplomatique – med undertittelen «Avis 

for diplomatiske kretser og store internasjonale 

organisasjoner». Den gang var Le 

Monde diplomatique i første rekke rettet 

mot ambassader, som et utenriksbilag til 

dagsavisen Le Monde. Dette endret seg fra 

begynnelsen av 70-tallet. Le Monde diplomatique 

har i dag en selvstendig redaksjon, 

og 49 prosent eies av de ansatte og venneforeningen 

Les Amis du Monde diplomatique. 

50-årsjubileet i Frankrike feires med 

stormønstringen Voix de la résistance 

(Motstandens stemmer) i Paris 8. mai – med 

deltakere som Arundhati Roy, Naomi Klein, 

Toni Negri og Jacques Derrida. Jubileets 

kunstbok markerer også hvordan tekst og 

kunstverk kommer i dialog på avissidene 

– bildet illustrerer ikke, men skaper betydning 

og deltar i meningsbæringen. Fremfor 

endeløse repetisjoner av verdens presidentfjes. 

Avisen finnes i dag på 17 språk, og leses 

av rundt fem millioner over hele verden. 

Le Monde diplomatiques lesere oppgir to 

hovedgrunner til sin interesse: 1. Avisens 

radikale og dyptpløyende analyse av verdens 

storpolitikk. 2. Artiklene fra geografiske 

områder av verden som er lite dekket i vestlige 

(eller nordiske media). 

Hovedsakelig er Le Monde diplomatique 

en radikal månedsavis. Radikaliteten ligger 

i det å yte motstand, med et åpent ønske om 

grunnleggende reformer i forhold til uhemmet 

markedsliberalisme og imperialisme. 

Avisprosjektet bryr seg, er engasjert, er et 

prosjekt med internasjonalt moralsk ansvar. 

Eksempelvis initierte Ignacio Ramonet i 

franske Le Monde diplomatique den nå 

verdensomspennende bevegelsen Attac 

med lederartikkelen «Avvæpne markedet» i 

desember 1997. 

Ett år i Norden har allerede gitt oss nærmere 

40 000 lesere – hovedparten er norske, rundt 

ti prosent danske og noen svenske. Fortsetter 

opplagsveksten er vår non-profitt avis økonomisk 

selvbærende i løpet av andre året. 

Det første året hadde vi også glede av 

å bli distribuert til Morgenbladets abonnenter 

i Norge. Vi vedlegges nå fast til 

Klassekampens dagsabonnenter som 

deres internasjonale «månedsmagasin». 

Klassekampen kan også følge opp enkelte 

av sakene lokalt. Nordiske Diplomatique 

har nå tilknyttet to egne journalister og en 

«researcher» for å bringe en undersøkende/ 

oppsøkende artikkel i hvert nummer (se forsiden). 

Annet eget stoff hentes hovedsakelig 

fra andre internasjonale media, deriblant en 

artikkel om hovedkunstneren som benyttes 

til illustrasjon av avisen (se side 16-17). 

Vi mener at Norge trenger en sterkere internasjonal 

orientering i journalistikken – grenseløs 

på flere måter. Diplomatique er i så 

måte et dristig, men nødvendig avisprosjekt. 

de to store landene for ikke å ha overholdt 

stabilitetspakten. 

Å bryte samholdet i et Europa midt oppi 

en vanskelig integrasjonsprosess, på et tidspunkt 

da utvidelsen medfører en betydelig 

svekkelse av det opprinnelige prosjektet, kan 

bare betegnes som ansvarsløshet. Især med 

tanke på at denne holdningen ikke har fått 

noen positive utslag for Spania eller for landets 

bedrifter i Irak, og heller ikke i Gibraltar, 

der striden mellom Spania og Storbritannia 

har vært fastlåst siden 1984. 

Aznars arroganse og hans ubetenksomme 

erklæringer har også representert en direkte 

trussel i forhold av avgjørende betydning for 

Spania – for eksempel da han truet Marokko 

etter de mislykkede forhandlingene om en 

fiskeriavtale med EU, eller i forbindelse med 

den begredelige episoden ved den lille øya 

Perejil. 1 Nok et eksempel på Aznars aggressive 

retorikk kom i det sørgelige intervjuet 

med Le Monde 9. mars i år, der han uttrykte 

sin forakt for Jacques Chirac, angrep Det 

europeiske råd, priste den amerikanske 

modellen, ignorerte Frankrike, belærte alle 

og enhver og glorifiserte sine egne ideer og 

overbevisninger. 

Denne ubehøvlede framferden, denne 

selvgodheten, ble bare verre i løpet av Aznars 

to perioder, og ble til slutt utålelig. Dette 

karikaturlignende forfallet gikk hånd i hånd 

med en styrking av de mest reaksjonære 

elementene på den konservative høyresiden. 

Gjeninnføringen av religionsundervisningen 

på de videregående skolene og lovprisningen 

av verdiene i Spanias «uforgjengelige enhet», 

stilte spanjolene overfor dilemmaet om «to 

Spania», som man trodde man hadde lagt bak 

seg. Dette ga ny næring til en ideologisk strid 

og en indre spenning som var forsvunnet. Det 

er helt klart det mest negative aspektet ved 

Aznars lange regjeringstid. 

Det han virkelig har lyktes med, har 

vært oppbyggingen av et sterkt og solid parti. 

Det gjenstår likevel et ubesvart spørsmål. 

Hvordan kunne en ubetydelig, nesten intetsigende 

personlighet, blottet for karisma, uten 

større sosial ryggdekning og med beskjedne 

økonomiske midler, gjøre seg så sterkt gjeldende 

og representere den herskende klassen 

i Spania, og bygge opp et så effektivt apparat 

for å erobre makten? Uten Blairs flotte fremtreden, 

uten Berlusconis muligheter for å øve 

innflytelse, klarte Aznar å fylle en funksjon 

som er utslagsgivende i vår tids politiske 

partier: Han har fungert som en uforsonlig 

bandeleder. Det har vært nøkkelen til hans 

suksess. Kanskje også til hans fiasko. 

Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik 

1 Rabat og Madrid strides om kontrollen over denne ubeboelige 

klippen som befinner seg omtrent 200 meter fra den 

marokkanske kysten. Den 11. juli 2002 ble Persil okkupert 

av marokkanske soldater, og ble tatt tilbake av Spania den 

17. juli etter en militæroperasjon. 

Vi søker et internasjonalt ansvar – i 

betydningen internasjonal solidaritet fremfor 

liberalistisk globalisering. Vi stemmer heller 

ikke for et «Festung Norwegen», med en 

offentlighet som er seg selv nok – selvnytende, 

navlebeskuende og kulturoppsnobbende. 

Vi i nord har stor frihet til å være politiske, 

til å kunne delta ansvarlig i internasjonale 

og lokale «polis». Nye bevegelser, 

subkulturer, nettverk, NGO’er, «undergrunnsdiplomatier» 

og kreative samarbeid 

er derfor også våre fora. Nordiske Le 

Monde diplomatique knytter nå til seg et 

selvstendig nettverk – en krets av rundt 50 

mennesker som tar internasjonalt ansvar. 

Avisen skal i likhet med Frankrike være mer 

enn et papirforum og nettsted, vi vil også 

skape fysiske møtesteder for dialog. 

Takk kjære lesere for at dere er der. Jo flere 

som kommer til, jo større innflytelse får vi i 

den norske og nordiske offentligheten. Vårt ettårsjubileum 

feires med 32 siders avis, og Cafe 

Diplomatique i Oslo 30. april (se side 27). 

Le Monde diplomatique 

Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme 

Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av 

internasjonalt anerkjente skribenter 

Undersøkende journalistikk 

Filosofiske refleksjoner om samtiden 

Alternativ globalisering 

Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg 

oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er 

dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden). 

Avisens hovedspråk er norsk. 

Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned) 

Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge 

Websider: www.diplomatique.net 

Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net 

Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) 

Oversettere: 

Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk 

Diplomatiquekretsen: 

Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) 

Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net) 

og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) 

Redaksjonsråd: 

Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove 

Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og 

Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl 

Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge 

Årsabonnement (12 utgaver) 

Norge 380 NOK 

Sverige 480 SEK 

Danmark 420 DKK 

Finland 55 euro 

Øvrige Europa 55 euro 

Øvrige verden 60 euro 

Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement 

registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45 

eller per epost til abonnement@diplomatique.net. 

Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til 

dagsabonnenter på Klassekampen i Norge. 

Annonser 

Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på 

annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 

Le Monde diplomatique internasjonalt 

Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk. 

Frankrike: 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: +33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: 

Martine Bulard, Maurice Lemoine, 

Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. 

Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. 

Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio 

braziliense. 

Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. 

Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones. 

Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab. 

Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. 

Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto. 

Jordan: Bilag til Al Ra’ay. 

Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. 

Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. 

Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. 

Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere 

Jugoslavia. 

Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde. 

Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian 

Weekly. Se www.mondediplo.com 

Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. 

SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. 

Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. 

Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin. 

Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. 

Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, 

kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, 

portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk. 

For mer informasjon, se www.diplomatique.net 

Krisens mulighed 

FILOSOFI: I lyset af Madrid 11. marts 

rejser sig atter spørgsmålet, hvad en 

krisetilstand er. 

ALEXANDER CARNERA 

Filosof og frilansjournalist i Danmark. 

I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter 

spørgsmålet, hvordan vi mennesker reagerer 

på en krise, og hvad en krisetilstand er. Er den 

en undtagelsessituation, er den et terapeutisk 

anliggende, eller er den simpelthen måden, 

vi må forstå vores historie og os selv på? 

Er krisen indre eller er den ydre i forhold til 

historien? Hvis ikke den længere er noget, vi 

skal udover, hvordan så reagere på den? 

Måske vi kan se det spanske folks reaktion 

på den forestående krisetilstand igennem J.M. 

Coetzees roman Vanære. I romanen Vanære, 

som J.M. Coetzee blev tildelt Nobelprisen i 

litteratur for i 2003, voldtages en hvid kvinde 

i midten af tyverne af tre sorte mænd på sit 

lille landsted. Da begivenheden indtræffer, 

bor offerets far sammen med sin datter, efter 

at være blevet ekskluderet af universitetet, 

da han forgreb sig på en af sine studerende. 

Voldtægten sender dem begge ned i et sort 

hul, men måden, de håndterer den efterfølgende 

krise på, er meget forskellig. Faderen 

insisterer på, at hun flytter bort, men hun 

insisterer på at blive boende. Han hævder, at 

hun af hensyn til hendes sikkerhed bør rejse 

bort til et andet distrikt, og at hun ikke bør 

leve alene som kvinde; hun derimod insisterer 

på, at der ikke er et andet og bedre liv, 

og søger at bekræfte det liv, der er for hende 

– et liv, der blander sig med dyrene og måske 

med en anden kvinde. Senere gifter hun sig 

med naboen, som formentlig kender én af de 

mænd, der voldtog hende. Giftermålet har til 

formål at yde hende en lokal beskyttelse samt 

hjælp til drift af landbruget. En «kontrakt», 

hun finder som en god løsning, men som 

faderen finder usmagelig. Endelig beslutter 

hun sig for at beholde det barn, hun vil få 

som følge af voldtægten – en beslutning, der 

endnu engang sender faderens moral til tælling. 

De er begge ramt af vanære, eller skam: 

faderen som følge af sin seksuelle omgang 

med én af sine studerende og hun som følge 

af voldtægten. 

Coetzees roman kan ses som en undersøgelse 

af, hvad en krise overhovedet er, og romanen 

viser, at den efterfølgende håndtering af 

krisen rummer en etik. Hvordan reagere på 

krisen? Reagerer vi blot med afsky og vender 

vi os reaktivt og dermed 

uproduktivt mod den frygtelige 

begivenhed (voldtægten), eller 

ser vi skammen og krisen som 

en mulighed for at forstå det liv, 

vi lever og som en mulighed for 

at skabe en ny forskel sammen 

med andre? Frem for at redegøre 

for voldtægtsmændenes 

grusomhed og (for)dømme dem 

i sandhedens, i retfærdighedens 

og i frihedens navn søger 

Coetzee at gribe og acceptere 

krisen som en grundlæggende konflikt; at 

gøre krisen til et indre vilkår. Mens faderen 

ser krisen som en tilstand, vi skal overkomme, 

ser datteren krisen som et grundvilkår. I stedet 

for at jagte de ansvarlige gerningsmænd, 

hvilket blot reducerer krisen til en terapeutisk 

eller socialpsykologisk diagnose, søger hun 

at gøre krisen til et produktivt anliggende. 

Krisen er ikke udenfor hende, som noget hun 

kan slippe af med, hvis blot hun flytter til et 

andet sted, eller hvis gerningsmændene bliver 

straffet. Krisen er den menneskelige histories 

inderside. Krisen er blevet en del af selve 

hendes menneskelige mulighedsrum. Det er 

gennem en øget forståelse af krisen, at vi øger 

vores mulighed for at handle anderledes end 

blot reaktivt. Krisen kan derfor betragtes som 

en opladning til forståelse, indsigt og mulig 

handlekraft. 

Den franske filosof Gilles Deleuze skriver et 

Mens faderen 

ser krisen som 

en tilstand, vi 

skal overkomme, 

ser datteren 

krisen som et 

grundvilkår. 

Pablo Picasso (1881-1973) presenteres nå i København 

på Arken Museum for Moderne Kunst frem til 13. juni. PICASSO 

- TIL ALLE TIDER favner hele Pablo Picassos verk. Her vises over 

100 sjelden sette verk fra bl.a. barnebarnet Bernard Ruiz-Picassos 

enestående samling. Utstillingen viser også verk fra Göteborg 

sted en kort og barsk formel for en håndtering 

af krisen: han taler om «at samle sårets kraft 

mod alle ar». Når vi handlingslammes «arres» 

vi – vi mister vores formåen til at gå i kontakt 

med andre ting i verden, til at eksperimentere 

med hvad vi kan gøre; og vores formåen til 

at mærke verden, vores kraft til at påvirke 

og blive påvirket, går tabt. Vi står tilbage og 

forbliver indenfor moralismens «hvad bør 

jeg gøre» eller «hvem skal straffes». Når vi 

udsættes for vold og mærker såret, stækkes vi 

og jages tilbage. Der går længere og længere 

tid, mellem at vi blander os med andre kræfter, 

mellem at vi vover et eksperiment og til 

sidst holder vi op med det. Vi 

holder op på det kropslige og 

mentale plan med at forsøge at 

blive til noget andet; sårene er 

blevet for mange og for angstfulde. 

Men ligger der ikke i 

denne opgivelse en fare for, at vi 

lader os forblive «dumme», dvs. 

uvidende om kræfterne udenfor, 

og bliver følelsesløs netop dér, 

hvor følere kunne række ud 

efter at blive til i forhold til nye 

intensiteter, nye livsmuligheder? 

Der efterlades en usynlig forhærdelse, og 

dumheden bliver da et ar. Denne usynlige 

forhærdelsesproducere er en afstumpethed og 

en affektmæssig amputation. Arret er et dødt 

sted, og følelsesløshed er nu blevet til en integreret 

del af det passive, reaktive menneske, 

det tilpassede menneske eller den tilpassede 

tænksomme samfundsborger. 

Men hvis krisen er historiens og vores eget 

eksistensvilkår, er enhver krise (ligesom 

parforholdets krise ofte vil vise) mættet 

med både reaktive og aktive affekter. Det er 

således løgn, når man, på baggrund af tidens 

kriser i Israel, Spanien, USA mv. hævder, at 

krisen altid kun er mættet af triste og reaktive 

kræfter/affekter, altså frygt. Denne løgn 

hæmmer åbenhed, som er negativt bevidnet 

og lukket af et ar. I dette lys kan vi forstå en 

aktiv etik, som «såret mod alle ar», dvs. vilje 

til genåbning af eksperimenter med udvidelse 

Pablo Picasso: Kvinne i ferd med å trekke en nål (1921) 

af kraften til at blive påvirket og påvirke, 

dér hvor afstumpning og forhærdelse havde 

vundet, en modstand mod og følsomhed 

(«skam») overfor dumhed og arrogance. 

Eftersom spanierne ved ministerpræsidentvalget 

reagerede, som de gjorde (mangfoldige, 

spontane demonstrationer samt ny 

politisk stemme), blev «arret» til et «håb», 

navnet for dén impuls, der får menneskedyret 

til at sende en føler ud overhovedet. Ikke 

forløsningens håb om at realisere subjektet 

i historien, men kampen for begivenhedens 

anden mulighed, krisen bliver selve historiens 

dramatiserende kraft. I stedet for selvbegrænsning 

handler det nu om at blande sig 

med forskellige muligheder; det handler ikke 

længere om en frelse fra denne verdens frygt, 

som dele af den teologisk-politiske kultur ofte 

prædiker; noget som vi også i vesten forsøger 

at markedsføre. 

I krisens situation har vi ikke brug for 

handlingslammende moralsk ideologi, men 

for en etik, der kan modaktualisere de kaotiske 

følelser til en ny produktiv tanke, en ny 

følsomhed, der får os til at handle på ny. Når 

vi forsøger at samle de forvirrede kræfter til 

en tanke, til et begreb (hos Coetzee er det 

vanæren – skammen), er frygten ikke længere 

blot passiv; en ny følsomhed opstår. Dermed 

reducerer vi ikke den frygtelige begivenhed 

til en given tingstilstand, vi modaktualiserer 

den ved at begribe os selv som begivenhed, 

som krise. Vi vil og mærker ikke blot frygten, 

vi vil og mærker alle de andre individer som 

begivenheder, begivenhedens potentialitet. Er 

det ikke denne kraft, der aktualiseres i mange 

spanieres udladning i disse dage? Er det ikke 

denne impuls, hvor mennesker gør sig selv til 

årsag, og ikke blot til en virkning af en allerede 

installeret ideologi, der er brug for? Håbet 

for fremtiden ligger ikke i at udviske krisen, 

vi skal ikke håbe på noget, der afløser krisen, 

for der er kun håb for den, der opgiver håbet 

for en fjern fremtid, og i stedet investerer sin 

energi og kraft for de muligheder, der ligger 

iboende i krisen – igen og igen… © LMD Norden 

Se også Ignacio Ramonet, side 32 

Konstmuseum, Kunstsammlungen Chemnitz, Galleri Faurschou og 

en rekke europeiske privatsamlinger. 

Verkene av Picasso i denne utgave av Le Monde diplomatique er 

benyttet med tillatelse fra Arken. 

Se også artikkel side 16-17.


...forts. fra side 1 

gjort før. De første fem gangene Greenpeace 

klatret opp i en fabrikkpipe var det kreativt. 

Da fikk de oppslag i verdenspressen. Men når 

de har gjort det 500 ganger, blir det maksimalt 

et oppslag i lokalavisa. Det er lite nyskapning. 

De grunnleggende prinsippene er de samme, 

men man må utvikle dem. 

Nina Haukland var aktiv i det europeiske miljønettverket 

European Youth Forest Action 

(Eyfa) og klimanettverket Rising Tide på 

slutten av 1990-tallet. Eksempelvis deltok 

hun i å arrangere demonstrasjonene i Praha i 

2000. Da hun kom tilbake til Norge og Natur 

og Ungdom i 2001 ble hun skuffet: 

– De aller fleste aksjonene vi gjorde 

var rent symbolske. Regionfeltaksjonen 

er nok et eksempel. Norsk miljøbevegelse 

gjør for mye papirarbeid. Båndene til 

Miljøverndepartementet er altfor sterke. Det 

 

 

 

 

 

 

 

 

blir rett og slett for mye byråkrati og for lite 

aksjonisme, sier hun og foreslår alternative 

aksjonsmåter: 

– Man kunne gravd tunneler, slik at 

anleggsmaskinene ikke kunne kjøre inn. Og 

så kunne man flettet et spin- 

delvev av taukonstruksjoner i 

trærne og rett og slett bosatt 

seg der. Det er for lite vilje 

til virkelig å gå inn for en sak. 

Det nytter ikke bare å reise opp 

iblant for å aksjonere. Man må 

være der helt til man vinner 

saken, sier Nina Haukland. 

Hun finner mye mer av de 

dypøkologiske holdningene 

Arne Næss representerer i internasjonal miljøbevegelse 

enn hjemme i Norge: 

– Man lever mer som man lærer, og det 

er mer rom for personlig initiativ. I Norge 

går for mye tid til skolering og kunnskap om 

saksgang. 

 

 

– Norsk 

miljøbevegelse 

gjør for mye 

papirarbeid. 

Nina Haukland 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Per Selle, professor ved institutt for sammenlignende 

politikk ved Universitetet i Bergen, 

har forsket på politiske bevegelser i Norge og 

funnet ut at de jevnt over er sterkt knyttet opp 

mot det offentlige: 

– Det offentliges rolle er stor i 

organisasjonslivet. Uansett hvilken 

gruppering man representerer, 

søker man staten om midler. Man 

må dermed rapportere hva man har 

brukt dem til. Jeg vil ikke si det 

er en kooptering, for forholdet går 

begge veier. Det er heller snakk om 

en kultur. Staten har tradisjon for å 

samarbeide med organisasjonene, 

og organisasjoner henvender seg til 

staten for å få ting gjort. 

– Det spesielle med norsk miljøbevegelse 

er at den i tillegg til den statlige forbindelsen, 

har en sterk forankring i lokalsamfunnene. 

Man har en forestilling om at «det 

virkelige livet» er i periferien. Sjølstyre og 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bilder fra aksjoner mot skytefeltet. Alle bilder side 45 © Natur og Ungdom 

autonome lokalsamfunn er viktig. Dette er et 

syn der menneske og natur er bundet organisk 

sammen, men der mennesket likevel står 

øverst. Når miljøet kommer i konflikt med 

lokalsamfunnet, slik det gjør i spørsmål om 

hvalfangst, selfangst og rovdyr, trues denne 

harmonien. I alle andre land er miljøbevegelsen 

imot hvalfangst og skyting av ulv. I 

Norge er man pragmatisk. Lokalsamfunnspe 

rspektivet har blant annet gjort at mer radikalt 

dyrevern har vanskelig for å finne fotfeste i 

Norge, sier Selle. 

– Hvilke fordeler og ulemper har sterk 

forankring til stat og lokalsamfunn? 

– Fordelene er innflytelsen. Uten sterk 

tilknytning til statlige og kommunale institusjoner 

ville påvirkningskraften til miljøvernerne 

være begrenset. Det er snakk om 

organisasjoner med avgrenset oppslutning, 

men det har lyktes dem å endre det politiske 

språket. Ingen er lenger i tvil om at miljøvern 

er viktig. Ulempene er at de kan bli utydelige 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

og lite radikale. Konsekvensen kan være at 

visse grupper ikke støtter opp om arbeidet 

deres, sier Selle. 

– Hvordan ser framtida til norsk miljøbevegelse 

ut? 

– Jeg tror urbane miljøvernere vil stå sterkere. 

Forankringen til lokalsamfunn er i ferd 

med å svekkes. At vi begynner å få en bypolitikk 

her i landet er et tegn på det. 

Ane H. Kismul, leder i Natur og Ungdom, 

hevder på sin side at organisa- 

sjonen er blitt mye mer aktivistisk 

de siste tre årene: 

– Det er en NU-aksjon 

nesten hver eneste dag et sted 

i landet. Vi er blitt flinkere til å 

prioritere hva vi skal gjøre. Vi 

velger først hvilke saker vi skal 

jobbe med, og så ser vi hvilket 

papirarbeid det er hensiktsmessig 

å gjøre. Vi lar oss ikke styre 

av alle de papirene vi får i postkassen, 

sier hun. 

Kismul mener at analysen 

Per Selle kommer med ikke gjelder NU: 

– Han har skrevet om folk som har byttet 

stillinger mellom miljøvernorganisasjoner og 

forvaltningen. Det gjelder jo ikke oss, siden 

vi er en ungdomsorganisasjon hvor ingen er 

over 25 år, sier hun. 

Kritikken om at miljøbevegelsen er lite 

nyskapende har hun hørt før. 

– Det er klart at miljøbevegelsen kan bli 

bedre på det vi gjør. Men NU gjør faktisk 

ganske mange nyskapende ting. I forkant av 

Altaaksjonene 

Det var med aksjonene i Alta fra 1979-81 at 

det virkelig ble en stor og synlig miljøbevegelse 

i Norge. 5000 mennesker var innom 

den første store leiren sommeren 1979. Siden 

ble det flere leirer i Alta, også vinterstid. Men 

mest kjent er kanskje leiren en gruppe sultestreikende 

samer satte opp foran Stortinget 

i Oslo. Aksjonstrening gikk hånd i hånd 

med opplæring i økofilosofi. Arne Næss og 

Sigmund Kvaløy Sætreng var de store ideologene. 

De bidro til å systematisere Ghandis 

tanker om ikkevold. Kraftutbygging og industrialisering 

ble sett på som vold mot menneskelig 

og biologisk mangfold. Ikkevoldelige 

motstandsteknikker ble ikke valgt ut fra 

rene strategiske hensyn, men fordi man ville 

bevare mangfoldet. 

Flere hundre mennesker ble i løpet av 

Alta-aksjonene arrestert og bøtelagt. Etter 

hvert som aksjonene dro ut, tok politiet i bruk 

paragraf 222, den såkalte tvangsparagrafen 

som ga mulighet for strengere straff. I tillegg 

ble fire personer i aksjonsledelsen tiltalt og 

dømt etter oppviglerparagrafen. Sympatien for 

«oppviglerne» var enorm. Rettslokalet var fylt 

av blomster fra sympatisører over hele landet. 

aksjonen mot Snøhvit-utbyggingen hadde vi 

for eksempel Aksjonist-aksjonær-kampanjen. 

Samtidig som vi mobiliserte folk til å sette 

seg på liste for sivil ulydighet, tilbød vi folk å 

kjøpe aksjer for oss i Statoil, slik at vi kunne 

komme innenfor på Statoils generalforsamling. 

Vi har også malt bussfiler der vi syns 

det skal være bussfil, og satt fyr på kuer 

i pappmasjé foran Stortinget. I forkant av 

Snøhvit-aksjonene, brukte vi internett til å gi 

politiske oppdateringer til 16-17-åringer over 

hele landet, slik at de kunne 

Mens raverne danset 

på stylter, gjemte 

miljøvernerne seg 

i skjørtene deres 

og plantet trær i 

asfalten ved hjelp av 

pressluftbor. 

drive lobbyvirksomhet i 

forhold til sine lokalpolitikere, 

sier Kismul. 

Kurt Oddekalv, utbryter 

fra Naturvernforbundet, er 

leder av Miljøvernforbundet 

– en organisasjon Per Selle 

kaller en moderne miljøorganisasjon. 

Oddekalv 

mener det er for mye 

syting, mimring og alt for 

sterke bånd til staten i norsk 

miljøbevegelse: 

– Bellona gjorde mye spennende før de ble 

helt korrumperte av næringslivet. Natur og 

Ungdom er for smale. De er aksjonister, men 

de er ikke utholdende nok. Vi er fokuserte, 

konkrete og nøkterne. Vår type aksjonisme er 

å gå inn og definere et miljøproblem. Vi lager 

løsninger. Opplysningstiden er forbi. Folk vet 

at miljøet er truet. Nå etterspør de løsninger, 

og det kan vi tilby. Naturvernforbundet får 4- 

5 millioner kroner av staten. Vi får 180 000. 

Selv om aksjonistene tapte slaget om utbyggingen, 

vant de opinionen. I løpet av 1980tallet 

fikk vi en verneplan for vassdrag i 

Norge, og mange så det som en seier da 

Gro Harlem Brundtland i 1989 kom med 

en offentlig innrømmelse om at Alta-utbyggingen 

hadde vært unødvendig. Brundtland 

hadde i 1983 fått i oppdrag å lede arbeidet 

med «Verdenskommisjonen for miljø og 

utvikling ». Med kommisjonens sluttrapport 

«Vår felles framtid» ble begrepet «bærekraftig 

utvikling» kjent og populært. 

Interessen for miljøvern økte, men den 

var annerledes enn den økofilosofiske. Det 

var ikke lenger et absolutt motsetningsforhold 

mellom vekst og vern. Sluttrapporten 

argumenterte for at ressursgrunnlaget kan 

bevares samtidig som sosial og økonomisk 

utvikling skulle være mulig. 1 Mange mener 

at begrepets opprinnelige budskap om at vi 

må bevare ressursene for framtidige generasjoner, 

er blitt utvannet. Blant dem er leder 

for Worldwatch-institute, Øystein Dahle, som 

velger å kalle det «bare kraftig utvikling». 

1 St. meld nr 58, Miljøvernpolitikk for en bærekraftig 

utvikling. 

Alle bilder side 45 © Natur og Ungdom 

Vi får ikke dårlig samvittighet av å motta 

200 000 kroner fra en dagligvarebutikk fordi 

vi lærer dem å sortere avfallet sitt. Nå skal 

vi få penger til en kampanje for trygg mat 

ved å selge et miljøbrød vi har utviklet, sier 

Oddekalv og har følgende beskjed til resten 

av miljøbevegelsen. 

– Brett opp ermene og jobb miljøvern! 

Kjøpe aksjer, tilby konsulenttjenester og selge 

brød – er dette framtida for norske miljøaktivister? 

Eller er det på tide å ta fram pressluftboret? 

Etter arrestasjonene av aktivister 

ved regionfelt Østlandet trengs en debatt om 

hvilke virkemidler både miljøbevegelsen og 

andre bevegelser kan vinne sine saker med. 

Det er ikke nødvendigvis nok med symbolsk 

ulydighet. 

© LMD Norden 

1 «Down with Empire! Up with Spring!», Do or Die 

– Voices from the Ecological Resistance, nummer 10 

(2003). www.eco-action.org/dod/no10/empire.htm 

2 Naomi Klein, No Logo (2000). 

3 Faktaark om hvitt fosfor, www.nu.no/utskrift/3265 

4 Jørgen Johansen, Åsne Berre Persen, Den nødvendige ulydigheten, 

(1998). http://www1.sv.no/oslo/org/ulydighet- 

3.htm 

5 Mardøla-aksjonen: I forbindelse med kampen for å redde 

Mardalsfossen i Møre og 

Romsdal i 1970, ble sivil ulydighet brukt for første gang i 

naturvernarbeidet i Norge. I kjølvannet av Mardøla-aksjonen 

fulgte en langvarig innsats som ledet til en serie 

verneplaner for norske vassdrag. 

6 St. meld nr 58, Miljøvernpolitikk for en bærekraftig 

utvikling. 

Changemaker treffer 

Lillian Halvorsen ved 

Institutt for kulturstudier 

ved Universitetet i 

Oslo forsker på sosiale 

bevegelser, og har valgt 

Changemaker som 

kasus. Hun mener organisasjonens 

oppsving 

har kommet fordi de 

treffer veldig godt med 

sakene sine: 

– De har vokst på 

å fronte motstanden 

mot bombingen av 

Afghanistan og krigen 

i Irak. Dessuten har 

flere års arbeid med 

etisk handel gitt dem 

troverdighet i en sak 

som mange synes er 

viktig. Særlig ble de 

synlige da de fikk 

undertøysprodusenten 

Triumph ut av Burma. 

Jeg synes de er dyktige 

til å jobbe bevisst med 

handlingsalternativer 

i kommunikasjonen 

med medlemmene. De 

blir ikke passivisert 

gjennom bare å betale 

en medlemsavgift. 

Faktisk trenger man 

ikke betale medlemsavgift 

for å være med i 

Changemaker. Det holder 

å gi et minstebeløp 

til Kirkens Nødhjelp. 

– Hvordan er forholdet 

til moderorganisasjonen? 

– De har utfordret 

moderorganisasjonen 

helt siden de startet og 

har nok vært med på 

å radikalisere Kirkens 

Nødhjelp (KN) betraktelig. 

Et godt eksempel 

er KNs pågående boikottaksjon 

mot Coca- 

Cola, sier Halvorsen. 

C h a n g e m a k e r s 

hovedsak vil fortsatt 

være fred, med spesielt 

fokus på Forsvarets 

langtidsplan. Arbeidet 

med sletting av diktatorgjelden 

vil også 

ha høy prioritering. 

Denne kampanjen har 

vekket internasjonal 

oppmerksomhet, og 

Changemaker ble i 

den forbindelse invitert 

til å delta i en paneldebatt 

arrangert av 

den britiske avisa The 

Observer i slutten av 

mars. Organisasjonens 

nestleder, Jostein Hole 

Kobbeltvedt, stilte i 

London sammen med 

forfatteren Noreena 

Hertz og en sen- 

Kreativ ulydighet 

• «Jeg kan dessverre ikke komme på jobb i 

dag, da jeg er homofil.» Flere tusen svenske 

homofile ringte inn denne beskjeden 

til arbeidsplassene sine på 70-tallet da 

homofili fortsatt hadde status som en 

sykdom. 

• I 1964 skulle det norske tennislaget spille 

mot det hvite Sør-Afrika på Madserud tennisbane 

i Oslo. På tribunen satt flere apartheid-motstandere 

med lommene fulle av 

tennisballer. Da kampen skulle starte ble 

det kastet hundrevis av tennisballer ut på 

banen, og kampen måtte utsettes og gjennomføres 

et annet sted. 

• Regnskogsaktivister fra britiske Earth 

First! gjennomførte på 90-tallet såkalt 

«etisk butikktyveri» der regnskogmøbler 

ble stjålet fra butikker og levert inn til 

politistasjonen, koordinert med indianeraksjoner 

mot hogsten i Amazonas samme 

dag. 

• Når maktmennesker får en bløtkake midt 

i ansiktet, åpenbarer deres virkelige karakter 

seg. Dette er teorien til «bløtkakebrigadenes 

far», Nöel Godin. I over 20 år har 

bløtkakekasting blitt brukt som strategi for 

å få kjepphøye maktmennesker til å miste 

maska. Både Bill Gates og direktøren i 

Verdensbanken har fått seg en dypp. Det 

mest kjente eksempelet på bløtkakekasting 

i Norge var da Boligaksjonen i Bergen 

kastet kake på tidligere kommunalminister 

Sylvia Brustad. 

• Under Haugesundkonferansen 18. 

februar i år, prøvde Kurt Oddekalv seg 

på en lignende taktikk. Han klippet slipset 

av nærings- og handelsminister Ansgar 

Gabrielsen, fordi han mener opprydningsarbeidet 

etter Rocknes-ulykken har vært 

altfor dårlig. Oddekalv sa til VG etterpå at 

han skulle henge opp slipset sammen med 

det han klipte av tidligere miljøvernminister 

Thorbjørn Berntsen i 1991. 

Mens Attac mistet 800 medlemmer i fjor, økte Changemaker sin 

medlemsmasse med 25 prosent, fra 2000 til 2500 medlemmer. 

tral representant fra 

Verdensbanken, melder 

changemaker.no. 

Attac, som ble etablert 

i Norge i 2001 med 

stor medlemstilstrømming, 

tapte medlemmer 

i 2003. 

– Attac fikk enorm 

oppmerksomhet da vi 

startet. Alle medlemmene 

kom på én gang, 

og så har mange falt 

fra når nyhetens interesse 

har gitt seg. Slik 

forklarer organisasjonssekretær 

Sigrid Klæboe 

Jacobsen at organisasjonen 

har gått fra 4000 

til 3200 medlemmer. 

Hun opplyser at Attacs 

hovedsak framover 

vil være privatisering 

lokalt og globalt. Men 

de vil også jobbe med 

fredsarbeid, valutaskatt 

og handelsarbeid. 

ÅSE BRANDVOLD


Kamp for mediemangfold 

USA: Motstanden mot konsentrasjon 

av medieeierskap 

i USA øker og er i ferd med å 

bli en organisert bevegelse. 

Mediepolitiske avreguleringer 

og manipulering med informasjon 

er derfor blitt et sentralt 

tema i den amerikanske valgkampen. 

ERIC KLINENBERG 

Professor ved New York University, forfatter av Heat 

Wave: A Social Autopsy of Disaster in Chicago, 

University of Chicago Press, 2002. 

Utgjør visse amerikanske mediebedrifter 

en trussel mot den globale 

sikkerheten? Siden 11. september 

har feilrapportering av internasjonalt 

stoff i nyhetene i USA bidratt 

stort til oppbyggingen av krigsstøtte 

i befolkningen. I følge en 

meningsmåling utført av University 

of Maryland, tror 60 prosent av 

alle amerikanere og 80 prosent av 

Fox News-seerne på minst én av 

disse påstandene: 1) Det er funnet 

masseødeleggelsesvåpen i Irak. 

2) Det finnes bevis på forbindelser 

mellom Irak og Al-Qaida. 3) 

Verdensopinionen støttet USAs 

krig mot Irak. 

Det er faktisk slik at jo mer folk 

ser på Fox News, jo større er sannsynligheten 

for at de tror på en av 

disse påstandene. 1 Ifølge direktør 

Jeff Cohen ved medieovervåkningsorganisasjonen 

Fairness and 

Accuracy in Reporting (FAIR), 

viser denne undersøkelsen at om 

løgnen bare er stor nok og blir 

gjentatt ofte nok, så vil den til slutt 

gå for å være sann. Og disse falske 

sannhetene har konsekvenser, ikke 

HØYREPOPULISME: Hvis 

venstresiden i USA skal vinne frem, må 

den begynne å snakke med de mange 

vanlige amerikanere som stemmer på 

Bush. 

TOM FRANK 

Direktør for tidsskriftet The Baffle (Chicago), forfatter av One market 

under God: Extreme Capitalism, Market populism and the End of 

Economic Democracy, Doubleday, New York, 2000. 

Det gikk for en tid siden en reklame på tv 

i Iowa, der en av de da ledende figurene i 

Demokratenes presidentnominasjon, Howard 

Dean, ble anklaget for å være «kulturelitens» 

kandidat: en «skatteøkende, statsekspanderende, 

latte-drikkende, sushi-spisende, 

Volvo-kjørende, New York Times-lesende, 

kroppspiercende, Hollywood-elskende venstreavviker», 

som ikke hadde noe med å prate 

med vanlige folk i Iowa. 

Reklamen ble finansiert av Club for 

Growth, en Washington-basert organisasjon 

som fokuserer på å knytte bånd mellom rike 

pro-business-folk og pro-business-politikere. 

Organisasjonen består av økonomer som er 

motstandere av statlig styring, prominente 

menn med midler og store tenkere innenfor 

den Nye Økonomien. De er anerkjente genier 

som har brukt de siste ti årene på å snakke om 

avreguleringer og skattesenking som om det 

dreide seg om Kristi andre oppstandelse. 

Med andre ord: De som så Jesus i den evig 

stigende Nasdaq-børsen, og insisterte på at 

privatisering og avregulering var direktiver 

fra historien selv, finansierer nå tv-reklamer 

som tar avstand fra «eliten». 

I dette paradokset ligger noe av mysteriet i 

USA, cirka år 2004. Takket være den politiske 

høyredreiningen de siste 30 årene, er velstanden 

i dag konsentrert på færre hender enn 

minst legitimerer de president Bushs 

radikale utenrikspolitikk overfor de 

menneskene som kunne stemt ham 

ut av presidentkontorene. 

Den progressive journalisten John 

Nichols hevder at «om vi hadde 

hatt ærlige, sannhetssøkende 

medier, så hadde ikke George Bush 

vært president, og vi ville ikke ført 

krig mot Irak». For kort tid siden 

kunne dette vært tom retorikk, men 

2003 representerte et vannskille for 

medieaktivismen i USA. I dag leder 

John Nichols organisasjonen Free 

Press, som arbeider for reformer 

av mediene og er en del av en raskt 

voksende sosial bevegelse som 

utfordrer den amerikanske journalistikkens 

struktur og sammensetning. 

Ifølge kongressmedlem 

Bernie Sanders «er spørsmålet om 

selskapenes kontroll over mediene 

for første gang i USAs historie blitt 

et aktuelt politisk spørsmål.» Hans 

kollega Maurice Hinchey legger 

til at mediereformer «er det mest 

kritiske spørsmålet det amerikanske 

folk står overfor. Det handler om å 

kontrollere debatten, og demokratiets 

fundament står på spill.» Men 

hvordan kan man få igjennom en 

meningsfull mediereform i et land 

der ti enorme selskaper kontrollerer 

nyhetsbildet? 2 Hva kan en slik 

bevegelse oppnå? 

To sammenfallende hendelser 

i fjor – de kommersielle nyhetsmedienes 

ukritiske dekning av 

krigen i Irak og Den føderale kommunikasjonskommisjonens 

(FCC) 

svært upopulære beslutning om 

å gå enda lenger i avreguleringen 

av medieindustrien inspirerte millioner 

av amerikanere til å protestere. 

I november organiserte Free 

Press den største konferansen om 

mediereformer noensinne i USAs 

Republikanernes røst 

den har vært siden 1920-tallet. Arbeiderne 

har mindre innflytelse over sine egne 

arbeidsforhold enn noen gang i vår levetid, 

og selskapene er blitt de mektigste aktørene 

i verden. Men denne høyredreiningen – som 

fortsatt lever i beste velgående – klarer likevel 

å selge seg selv som en krig mot «elitene», et 

rettmessig opprør fra mannen i gata mot en 

motbydelig overklasse. 

På toppen av det hele sitter president 

George W. Bush, tidligere oljemann fra Texas, 

Yale-student, sønn av en tidligere president og 

barnebarn av en senator. Han nyter dermed 

godt av alle de fordeler det øverste USA drysser 

ned over sine sønner. Bush erklærer samtidig 

at han har et «populistisk drag», på grunn 

av all «hån» han og hans Texas-kompanjonger 

utsettes for fra spradebassene i øst. 

Bushs populisme er reell. Hans avsky for 

østkystsnobbene er objektivt sett latterlig, 

men den er ærlig følt. Mannen har unektelig 

noe folkelig ved seg, hans evne til å snakke 

med vanlige folk som om han er en av dem, 

er en kjent sak. Og de ser ut til å like mannen 

genuint. Alt tyder på at Bush vil være i stand 

til å sanke en betydelig andel av stemmene 

fra den hvite middelklassen under presidentvalget 

i november, slik han gjorde det for fire 

år siden. Til gjengjeld stemte 90 prosent av 

svarte amerikanere på Demokratene i 2000. 

En gang i tiden var populismen selve morsmålet 

til den amerikanske venstresiden. 1 Man 

kunne regne med at arbeiderklassen stemte 

for sterkere fagforeninger, en regulert økonomi 

og ulike programmer for økonomisk 

trygghet. På denne tiden var Republikanerne, 

som var imot alt dette, klart definert som 

partiet for bedriftsledere, som talsmenn for 

samfunnets elite. 

Republikanerne er fortsatt bedriftslederpartiet, 

men de har samtidig brukt år på å 

bygge opp sin egen populismetilnærming, 

et blandingsprodukt av anti-intellektualisme, 

historie. Konferansen pågikk over 

tre dager i Madison, Wisconsin, og 

2000 mennesker deltok – inkludert 

Jesse Jackson, presidentkandidat 

for Demokratene i 1984 og 1988, 

Bernie Sanders, John Sweeney, 

leder for den faglige sammenslutningen 

AFL-CIO, og historikeren 

Studs Terkel. Akkurat som 

økologer gjorde miljøvern til en 

viktig politisk sak for 30 år siden, 

politiserer dagens medieaktivister 

nå spørsmålet om endringer i mediene. 

Kampanjen har allerede hatt en 

effekt, men du vil neppe se det på 

amerikansk tv eller lese om det i 

mainstreampressen. 

FCC har lenge lagt rammene for 

USAs mediepolitikk. De har innført 

teknisk kompliserte regler nesten 

uten offentlig innsyn, 

siden kommersielle 

nyhetsselskaper foretrekker 

å holde dette 

ute av nyhetsbildet. 

Under ledelse av 

frimarkedsfundamentalisten 

Michael 

Powell (sønn av 

u t e n r i k s m i n i s t e r 

Colin) gikk FCC 

svært langt, og anbefalte 

en lovgivning 

som tillater store 

mediekonglomerater 

å øke sin andel av 

markedet. I de åtte 

årene frem mot denne viktige politiske 

beslutningen i 2003 brukte 

telekommunikasjons- og kringkastingsindustrien 

– de samme 

selskapene som FCC skal regulere 

– nesten tre millioner dollar på over 

2500 fullt betalte turer for FCCmedlemmer 

og -ansatte til byer som 

Las Vegas, Hong Kong og Rio. De 

største kringkasterne hadde over 70 

«Fox og Clear 

Channel 

organiserer 

markeringer til 

støtte for krigen. 

Våre medier går 

til sengs med 

panservogner» 

Jesse Jackson 

private møter med FCC-representanter. 

For Charles Lewis, leder av 

Senter for offentlig integritet (CPI), 

var det åpenbart at «FCC har vært i 

klørne på industrien». 

Mens FCC forberedte seg på å 

kunngjøre beslutningen om avregulering 

i 2003, skrev to millioner 

amerikanere – et sensasjonelt høyt 

antall – brev til kommisjonen, og 

99 prosent av disse uttrykte motstand 

mot avreguleringen. To av de 

fem FCC-medlemmene, Michael 

Copps og Jonathan Adelstein, lyttet 

til dette demokratiske ønsket 

og stemte for å beholde de eksisterende 

eierskapsbegrensningene. 

De tre andre medlemmene, Michael 

Powell, Kevin Martin (tidligere 

rådgiver for Bush-kampanjen) 

og Kathleen Abernathy (tidligere 

direktør i telekommunikasjonsindustrien), 

valgte å se bort fra 

det massive folkelige 

engasjementet. Den 

2. juni offentliggjorde 

FCC sin kjennelse, 

som tillater aviser å eie 

tv-stasjoner i samme 

by og gir kringkastingsselskaper 

rett 

til å kjøpe opp andre 

lokale og nasjonale 

tv-stasjoner. I følge 

Jonathan Adelstein 

var dette «det største 

og mest ødeleggende 

tilbakeslaget for beskyttelsen av 

forbrukerne i amerikansk mediehistorie». 

En hendelse som viser hvor alvorlig 

denne utviklingen er, fant sted for 

to år siden i byen Minot i Nord- 

Carolina. Et tog med fire vogner fulle 

av ammoniakk sporet av, og mer enn 

800 000 liter ammoniakk ble spredt 

påtrengende gudsprat og sentimental fremmaning 

av middle America, i all sin ydmyke 

gjennomsnittlighet. Richard Nixon var den 

første republikanske presidenten som forsto 

hvilken makt som lå i denne kombinasjonen, 

og alle seirende republikanere siden hans 

administrasjon har også fremstilt seg i et 

populistisk lys. George W. Bush er bare den 

siste – og en av de mest vellykkede – i en 

lang linje av business-vennlige politikere som 

benytter seg av de underkuedes språk. 

Denne høyrepopulismen virker. Den vinner 

frem. Politikerne snakker dens språk, og 

det samme gjør avisspaltistene, tv-personlighetene, 

noen tusen talsmenn fra næringslivet, 

børsmeglere på Wall Street, reklamefolk og 

finansjournalister. Selv Hollywood, som høyresiden 

elsker å hate, bruker dette språket. 

Høyrepopulismen antar hovedsakelig to 

former. Den varianten vi så mest av på 1990tallet 

var markedspopulismen, som har sine 

røtter i Wall Streets PR-strategier. Her er 

den grunnleggende ideen at det frie marked 

er demokratiets essens. Siden vi alle tar del 

i markeder – gjennom å kjøpe aksjer, velge 

mellom barberskumtyper, se film X i stedet 

for film Y – er markedene et uttrykk for folkets 

røst. Markedet gir oss det vi vil ha, velter 

det gamle regimet, gir makt til den lille mann. 

Siden markedet bare er mennesker som finner 

ut av ting på sin egen uransakelige måte, 

er ethvert forsøk på å regulere eller på annen 

måte blande seg inn i markedet per definisjon 

intet annet enn arroganse. 2 

I gode tider, som for noen år siden, fremstiller 

høyrepopulismen vanlige amerikanere 

som ett med selskapene. På 1990-tallet kunne 

amerikanske tv-seere kontinuerlig se miniserier 

der børsen var «revolusjonsmaker», der 

små gamle damer utvekslet investortips, der 

småbarn realiserte sitt sanne jeg gjennom produkter, 

og der vanlige folk solte seg i glansen 

av alle de flotte nye millionærene investeringene 

deres hadde skapt. Selv Enron var med 

på spillet, og sammenlignet sin kampanje for 

avregulering av elektrisitetsforsyningen med 

borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. 

I løpet av boomen ble politikere fra begge 

partier skjønt enige om at privatisering og 

utover skogområdet. Da myndighetene 

i byen ville advare innbyggerne 

om det som hadde skjedd, oppdaget 

de at de seks lokalradioene var i hendene 

på ett og samme konglomerat. 

For å redusere kostnadene, hadde 

disse eierne samlet virksomheten 

på ett kontor, som var tomt akkurat 

den dagen. Sendingene besto av 

musikk og forhåndsinnspilte talkshow-programmer. 

Advarselen om 

ammoniakk-utslippet kunne derfor 

ikke bli sendt på det nødvendige 

tidspunktet. 

Demokrater og progressive var 

ikke de eneste motstanderne 

av FCCs avreguleringsplaner. 

Republikanske kongressledere som 

alltid hadde støttet Michael Powell, 

forsto betydningen av den folkelige 

responsen mot FCC, og mange av 

dem endret holdning. 

I 1997 kjempet den konservative 

Mississippi-senatoren Trent Lott for 

å få Powell inn i FCC. Den 6. juni 

2003 kunngjorde Lott imidlertid at 

«hvis konsentrasjonen blir for stor, 

vil selskapene ikke lenger måtte 

konkurrere om priser eller produkter. 

Det blir mindre initiativ til å 

produsere noe nytt, noe annerledes, 

noe med fornuftig pris eller noe 

som målbærer andre synspunkter. I 

noen markeder er det allerede slik 

at annonsører og kunder ikke har 

noe valg, og er nødt til å bruke ett 

bestemt medium. Denne situasjonen 

vil bare forverres med FCCs 

nye regler. Store riksdekkende 

aviskjeder har allerede så godt 

som monopol enkelte steder. Økt 

konsentrasjon av medieeierskap 

kan være i de store Washington- og 

New York-baserte mediegigantenes 

interesse, men det vil ikke være i 

tråd med interessene til medieforbrukere 

som deg og meg.» 

avregulering var den riktige veien å gå for å 

gi folket medbestemmelsesrett i økonomiske 

spørsmål. Aviskronikører fra alle leire forsikret 

om at hver gang en fagforening ble knust 

i USA, hylte arbeiderne av glede over å bli 

frigjort. 

Markedspopulismen gjør det imidlertid ikke 

like bra i dårlige tider. Da trekker den seg 

sakte tilbake til fløyene og overlater hovedscenen 

til den gode, gamle tilbakeslagspopulismen: 

en samling av klagemål mot de 

«venstreradikale», ikke på grunn av deres 

manglende tiltro til det frie marked, men på 

grunn av all ukulturen de har tvunget nedover 

middle America. De har legalisert abort, 

avskaffet bønn i den offentlige skolen og truer 

nå med å tillate homofile å gifte seg. Vanlige 

folks fiende er på ny den «liberale elite», 

intellektuelle som tror de vet bedre enn alle 

andre. Igjen settes den lille mann opp mot en 

hånlig, foraktende tegneserieversjon av overklassen, 

og igjen fremstår Det republikanske 

parti som den lille manns redning. 

Denne populismen er besatt av konsumentkulturens 

symbolisme. I stedet for å 

irettesette de mektige – ofte republikanere 

– direkte, kritiserer den de snobbete og delikate 

tingene man antar de mektige liker, som 

spesielle kaffesorter, trendy restauranter, prestisjetunge 

universiteter, ferier i Europa og, 

fremfor alt, importerte biler. 

Slike «pysete» tilbøyeligheter kontrasterer 

tilbakeslagspopulismen med et idyllisk heartland, 

3 der ekte amerikanere spiser store biffer 

og drikker Budweiser, vet alt om gårdsbruk 

og kjører amerikanske biler. Fordelen med 

dette fokuset på forbruksvarer er at det snur 

opp ned på klassemotsetningene. De tingene 

som knyttes til «eliten» er også knyttet til 

mennesker med høy utdanning, og som er 

en pålitelig liberal velgerkrets. Liberalerne 

blir snobbene og Republikanerne de som 

støttes av millioner av vanlige folk. Det at 

høyrefløyens oljemillionærer i Houston eller 

Wichita også gjerne ferierer i Europa, drikker 

fancy kaffe og kjører Jaguar, overses rett og 

slett, som om det var naturstridig. 

Ekte amerikanerne avskyr «elitene» og deres 

I september 2003 stemte både 

den republikaner-dominerte Kongressen 

og Senatet for å omgjøre 

FCCs vedtak. Det hvite hus truet 

imidlertid med å legge ned veto 

mot enhver endring, og presset 

Kongressen til å akseptere et «kompromiss» 

som legaliserte eierandelene 

til News Corporation (som eier 

Fox) og Viacom (som eier CBS og 

UPN) – som tidligere hadde gått ut 

over eierskapsbegrensningene. Det 

endelige forslaget fra Kongressen 

beholdt adgangen til kryss-eierskap 

og tillot et selskap å eie både de 

største tv-stasjonene og den ledende 

avisen i et marked. 3 

Kampen mot FCC har likevel bare 

så vidt begynt, og Kongressen vil 

vende tilbake til mediereguleringsspørsmålet. 

Michael Powells radikale 

agenda har hatt den utilsiktede 

konsekvensen at mediestyring er 

blitt en viktig politisk sak, og kandidatene 

til både Kongressen og 

presidentvalget vil måtte ta dette 

opp i løpet av årets valgkamp. 

Jeff Cohen, som har jobbet med 

mediepolitikk i 15 år, sier at FCC 

«aldri før har stått overfor en mer 

helhetlig, sammenhengende og 

effektiv kampanje». Som senator 

Lott forstår, bryr amerikanere seg 

i stor grad om tv, radio og til og 

med pressen, og de er opprørt over 

mangelen på kvalitet og mangfold i 

det nåværende kommersielle tilbudet. 

Bernie Sanders rapporterer at 

folk i valgkretsen hans med større 

sannsynlighet vil delta på politiske 

møter om media enn om noe annet 

tema. 

Amerikanere erfarer konsekvensene 

av mediekonsentrasjonen hver 

gang de skrur på radioen eller fjernsynet. 

Telekommunikasjonsloven 

av 1996 avregulerte radiomarkedet 

så grundig at antallet stasjonseiere 

sank med 34 prosent på sju år, og 

ett selskap, Clear Channel, driver 

nå over 1200 stasjoner. I noen byer 

driver ett selskap størsteparten av 

de lokale stasjonene, og lytterne 

pompøse stil, og derfor stemmer de på menn 

som snakker rett fra levra, som George W. 

Bush, hans far, Ronald Reagan og Richard 

Nixon – Østkystens ultimate mobbeoffer. Da 

de først var valgt, gjorde imidlertid alle disse 

sitt beste for å overøse landets elite med politiske 

gaver av alle slag. 

De massive forvrengningene i denne 

republikanske fremstillingen av eliten i USA, 

burde være åpenbare for alle som har øyne å 

se med. For det første det absurde utgangspunktet 

som tilsier at den amerikanske overklassen 

er en samling venstreradikalere. Den 

ene varianten av høyrepopulismen raser mot 

liberalernes sushi-spising og body-piercing, 

mens den andre varianten hyller dem som 

spiser sushi og piercer seg som kløktige entreprenører 

eller som konsumenter som prøver 

å finne sin stil. Den ene høyrepopulismen 

avskyr Hollywoods spredning av «dårlige 

verdier», mens den andre hyller Hollywoods 

kreativitet og hevder Hollywood bare gir folket 

det de vil ha. Og like fullt er det de samme 

organisasjonene, ofte de samme individene, 

som fremmer begge disse republikanske strategiene. 

Konservative intellektuelle skifter 

frem og tilbake mellom dem uten å blunke. 

Hvorfor er ikke disse selvmotsigelsene ødeleggende 

for høyresiden? En del av svaret er 

at liberalerne nekter å ta tilbakeslagspopulismen 

seriøst. De gidder rett og slett ikke å 

svare på stereotypen av dem selv som en elite 

med eksklusiv smak, fordi de ser det som et 

åpenbart bedrag, fabrikkert av strategene på 

høyresiden. En mindre klikk av liberalere 

bryr seg ikke med det fordi de mener den 

konservative populismen bare er kamuflasje 

for rasisme, som de ser på som en nasjonal 

epidemi. Problemet i deres øyne er nynazister 

og høyreekstreme militstyper som Timothy 

McVeigh. Det er middle Americas sanne 

ansikt, og det vi burde konsentrere oss om. 

Jeg støtte på en spektakulær versjon av 

denne patologien på et møte arrangert av venstrefolk 

i Chicago. Etter å ha lyttet til en knusende 

og grundig kritikk av medieindustrien, 

reiste jeg meg opp og påpekte at millioner av 

vanlige amerikanere, ofte kirkegjengere, faktisk 

deler denne mediekritikken uten å vite 

om det. De blander rett og slett bare «libe- 

har problemer med å finne det de 

ønsker å høre. Lokal-tv er like 

utsatt. I følge Jonathan Adelstein 

«finansieres i dag rundt 14 prosent 

av alle programmer på lokal-tv 

gjennom betalte infomercials. Så 

det er mulig vi får strammere magemuskler, 

men vi får et mer kvapsete 

demokrati». 

Problemet med det kvapsete demokratiet 

blir mest synlig i krigsdekningen. 

Før invasjonen i Irak ga 

amerikanske medier, inkludert New 

York Times og Washington Post, 

nesten ingen plass til det flertallet 

av amerikanerne som var imot å 

angripe Irak før våpeninspeksjonene 

var fullført og uten bred internasjonal 

støtte og FN-aksept. Disse 

mediene vil fortsatt ikke innrømme 

de dødelige og ødeleggende konsekvensene 

av denne kampanjen. 

Det er velkjent at USAs medier 

sjelden rapporterer om sivile ofre 

i Irak og Afghanistan fordi, som 

Colin Powell sier, «vi teller ikke 

fiendens døde». De store nyhetsselskapene 

samarbeider også med 

Pentagon for å hvitvaske krigen, 

og de viser sjelden bilder av døde 

amerikanske soldater eller transfer 

tubes (kister) som de bringes hjem 

i. De sender også få rapporter om 

antallet alvorlig sårede soldater. 

Amy Goodman, programleder 

for den uavhengige radiokanalen 

Pacificas populære 

show «Democracy Now», mener 

at «om vi her i landet i én uke 

fikk se det som resten av verden 

ser – og da snakker jeg ikke bare 

om Al-Jazeera, jeg snakker også 

om forskjellen på CNN og CNN 

International 4 – så ville ikke amerikanerne 

støtte denne krigen. Men 

mesteparten av reportasjene ligner 

reklamer for militært utstyr.» 

Ifølge John Stauber, medforfatter 

av boken Weapons of Mass 

Deception og redaktør for nettstedet 

PRwatch.com, mener at «krigen 

ikke ville ha funnet sted uten medienes 

delaktighet». 

ralisme» sammen med de økonomiske og 

industrielle kreftene som kontrollerer informasjonen. 

Jeg oppfordret taleren til å gjøre et 

forsøk på å etablere kontakt med disse vanlige 

menneskene, og prøve å vende deres klassefrustrasjoner 

mot høyresiden. Jeg ble nesten 

umiddelbart satt på plass av en annen i salen 

som rasende erklærte at hun ikke ville ta del i 

noe forsøk på å nå ut til Ku Klux Klan! 

Det er en flik av sannhet i tilbakeslagsstereotypien 

av liberalismen. Visse typer venstrefolk 

ferierer faktisk i Europa, kjører Volvo 

og drikker caffe latte. Og det er en liten, men 

veldig høylydt del av den amerikanske venstresiden 

som ikke har annet enn forakt til 

overs for arbeiderklassen. Om du noen gang 

deltar på et lokalt møte for en dyrevernorganisasjon, 

eller rusler rundt 

på ett av eliteuniversitetene, 

vil du legge merke til at 

visse typer venstreorientert 

politikk i USA så absolutt 

er forbeholdt medlemmer 

av den skolerte øvre middelklassen. 

Noe for folk som 

anser politikk mer som en 

slags individuell terapi enn 

et prosjekt for bygging av en 

bevegelse. 

For denne avarten av 

radikalere er politisk aktivitet 

en slags mild og lindrende åndelighet, en 

måte å komme i kontakt med de undertryktes 

dype virkelighet på, og vise at man bryr seg. 

Buttons og klistremerker annonserer desperat 

liberalerens godhet for omverden, det 

samme gjør hans eller hennes «etiske» valg 

av forbruksartikler. Venstresidens magasiner 

fremstiller motstand som noe glamorøst, og 

trykker bilder fra forrige måneds demonstrasjon 

på samme måte som sladrebladene viser 

bilder fra veldedighetsball. Det fins til og 

med et parfymemerke ved navn Activist. 

Så har vi den typen venstrefolk som anser det 

å være på venstresiden som en slags nedarvet 

ære, et tegn på nobelt blod. Det har lite for 

seg å prøve å overbevise andre om saken, vil 

de hevde, og spesielt i uopplyste områder som 

det dype Midtvesten. Du er enten født med 

Et klart tegn på den økende mistroen 

overfor USAs krigsdekning så vi 

da krigen startet og et rekordantall 

seere slo over til BBCs tv-nyheter 

for mer troverdig dekning. På 

Madison-konferansen klaget kongressrepresentanten 

Tami Baldwin 

over at «som medlem av USAs kongress 

må jeg ofte gå til utenlandsk 

presse for å få grundig og troverdig 

informasjon – ikke bare om Irak, 

men også om andre forhold». 

I følge Jesse Jackson skyldes 

variasjonene i ulike nasjoners opinion 

omkring Irak-konflikten i stor 

grad forskjeller i nyhetsrapporteringen. 

Under sluttsesjonen i Madison 

hevdet han at «vi har undervurdert 

betydningen av mediekontroll 

for vår kamp. Hvorfor var det 

større demonstrasjoner mot krigen 

i Europa? Fordi de får bedre informasjon 

om krigen. Fox og Clear 

Channel organiserer markeringer til 

støtte for krigen. Våre medier går til 

sengs med panservogner.» 

Medieaktivister fokuserer i år på 

de akutte problemene i Irak og 

med FCC, men prosjektet deres er 

så avgjort ikke bare å «reformere» 

industrien slik at den vender tilbake 

til tilstanden fra før 2003. John 

Nichols insisterer på at «å omgjøre 

det eller ikke. Venstrefolk med disse tendensene 

er ikke egentlig interessert i den amerikanske 

venstresidens katastrofale tilbakegang 

som sosial kraft, og at dens sosiale bevegelser 

tørker inn og blåser vekk. Om ikke annet kan 

de faktisk forstå seg på denne tilbakegangen: 

Venstresiden består av mennesker med sympati 

for de undertrykte, ikke de undertrykte 

selv. Den er en veldedighetsoperasjon. 

For disse folkene er ikke en krympende 

venstreside et problem som en gang kan få 

konsekvenser for deres materielle velstand, 

frata dem helsetilbudet eller innflytelsen på 

arbeidsplassen. Slike ting står ikke på spill 

for denne typen liberalere. Snarere tvert 

imot: Det å ha få mennesker på venstresiden 

gjør den bare mer forlokkende for dem. 

Overfladisk ikke-konformitet er det den «kreative» 

hvitsnippsklassen 

setter høyest av alt, og jo 

mer ensom man er i sin 

politiske godhet, jo mer 

ikke-konform og opprørsk 

kan man fremstå. Å 

få være mot de flaggsvingende 

massene – å ikke 

marsjere sammen med 

dem i trettitallslignende 

massedemonstrasjoner – 

er et mål for denne typen 

liberalere. Det å være på 

venstresiden handler ikke 

om å gjøre felles sak med andre, men om å 

korrigere andre og peke ut feilene deres. 

En liten, men veldig 

høylydt del av 

den amerikanske 

venstresiden har 

ikke annet enn 

forakt til overs for 

arbeiderklassen. 

Pablo Picasso: Flaske på et bird (1912/13) 

I likhet med den amerikanske venstresiden, 

misforstår også mange europeere den amerikanske 

konservatismen. Et spektakulært 

eksempel på dette fikk vi se under diskusjonene 

i FN i forkant av Irak-krigen. Frankrikes 

utenriksminister, Dominique de Villepin, 

trodde åpenbart at han gjorde fremskritt i å 

overbevise Bushs tilhengere hver gang han 

slo ned på feilaktige påstander fra amerikanernes 

side. 

Her var han, en velkledd og dannet mann 

som snakket flere forskjellige språk, og som 

fikk åpen applaus fra FN-delegater fra store 

deler av verden da han irettesatte USAs utenriksminister 

– som stoisk tok imot fornærmelsene 

fra sin sosiale overmann. 

april 2004 – LE MONDE diplomatique 7 

FCCs avregulering er ikke nok. Det 

bringer oss bare tilbake til 2. juni 

2003, da vi allerede hadde startet 

en illegal krig støttet av partiske 

medier». Hans kollega, Free Presslederen 

Robert McChesney, sier at 

USA lenge har vært i klørne på 

«mediemonopoler», slik at mediebevegelsens 

langsiktige mål må 

være å transformere feltet og oppnå 

en mer demokratisk offentlighet. 

Det å bryte opp konglomeratenes 

kontroll over mediene er deres første 

mål, og de ser fjorårets protester 

mot FCC som et bud om fremtidige 

seire. De neste utfordringene? Å 

oppnå større og mer stabile statlige 

bevilgninger til offentlig kringkasting, 

samt økte subsidier til nonprofit-medier, 

står øverst på mange 

av aktivistenes dagsorden. 

Free Press og nasjonale organisasjoner 

som FAIR, Media Access, 

Media Channel og et hundretalls 

lokale medieaktivistgrupper som 

nå ser dagens lys, er klar over de 

mange hindringene som ligger 

foran dem. Bevegelsen er realistisk, 

men også ambisiøs. Lederne for 

bevegelsen har hentet pågangsmot 

fra de usedvanlige begivenhetene i 

løpet av det året som er gått, og de 

er klare til kamp. 

1 Se Harold Meyerson, «Fact-Free News», 

Washington Post National Weekly Edition, 

20. oktober 2003. På dette tidspunktet 

trodde 48 prosent av amerikanerne at USA 

hadde bevist tette forbindelser mellom Irak 

og Al-Qaida, 22 prosent trodde USA hadde 

funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak, og 

25 prosent trodde de fleste landene i verden 

hadde støttet opp om invasjonen. 

2 Se Eric Klinenberg, «Monopoliseringen av 

amerikanske medier», nordiske Le Monde 

diplomatique, april 2003. 

3 Jack Welch, tidligere leder i General Electric 

har uttalt at denne konsentrasjonen ikke 

skaper noen som helst problemer og fremla 

som bevis for dette at tv-selskapet NBC (som 

eies av General Electric) av og til «ga ham 

følelsen av å være mellom hendene på kommunister, 

men [at han] ikke kunne gjøre noe 

med det». Business Week, 8. mars 2004. 

4 CNN International sender nyhetsprogrammer 

som har mindre av det amerikanske 

småstoffet og kjendissladderet, og hadde 

også en noe mer balansert krigsdekning enn 

CNN i USA. 

Det den briljante Villepin overså så totalt, var 

at amerikanske konservative ikke bryr seg 

om at argumentene deres bestrides. USA er 

den militante symbolismens land, en bildenes 

nasjon. Bushs oppgave var ikke å vinne over 

FN, men å mobilisere krigsstøtte innenlands, 

og han kunne ikke håpet på en bedre populistisk 

dramaturgi enn kampen mellom en klossete, 

fattig amerikaner og en selvsikker, diktlesende 

franskmann. Denne mannen var den 

hatede «liberale elite» i egen høye person, 

en perfekt motspiller for høyrepopulistiske 

amerikanere. Med sin lærde, prinsippfaste 

motstand solgte derfor Villepin krigen til 

amerikanerne langt mer effektivt enn Bush 

selv. Ja, jeg tror faktisk at om en utenriksminister 

fra et annet land hadde ført an i striden 

mot USA, så kunne krigen kanskje vært 

unngått. Om Bush er riktig smart, vil han få i 

stand en slags gjentakelse av konfrontasjonen 

med Villepin rett før valget i november. 

I mellomtiden avstår politiske kommentatorer 

fra å rette opp eller diskutere den genuine 

kulturelle kraften som ligger i tilbakeslagsretorikken. 

Den vender tilbake og overrasker 

dem like mye hvert fjerde år. Slik oppstår det 

valgskred der man minst venter det, og høyrefolk 

der det burde vært venstrefolk, grasrotraseri 

der det burde vært tilfredshet. Så lenge 

den amerikanske venstresiden ikke kaster et 

langt, fordomsfritt blikk ned i det amerikanske 

folkedypet – og etablerer kontakt med den 

typen folk som tror at en stemme til Bush er 

et slag mot eliten – er de dømt til å fortsette 

ferden inn i glemmeboka. En slik fiasko er 

enda mer dramatisk for Europa og resten av 

verden: Prisen er kriger og politiske pålegg 

fra et USA de nekter å forstå. 

1 Se Serge Halimi og Loïc Wacquant, «Sirkus 

Schwarzenegger», Nordiske Le Monde diplomatique, 

november 2003. 

2 Se Tom Frank, One market under God: Extreme Calitalism, 

Market populism and the End of Economic Democracy, 

Doubleday, New York, 2000. 

3 I presidentvalget i 2000 ble demokratene feid av banen i 

nesten alle stater langt fra kysten, mens de vant i California, 

New York, Massachusetts, symboler på den foraktede kosmopolitismen…


Demokratiprosjekt uten troverdighet 

MIDTØSTEN: Drapet på Hamaslederen 

sjeik Ahmed Yassin lover ikke 

godt for Washingtons nye plan for 

et såkalt Greater Middle East, Stor- 

Midtøsten. Bush sliter med troverdigheten, 

ikke minst i de landene han vil 

«demokratisere». 

GILBERT ACHCAR 

Paris-VIII-universitetet. Sist utgitte verk: L’Orient incandescent (2003) 

og The Clash of Barbarisms: September 11 and the Making of the New 

World Disorder, 2002, Monthly Review Press. 

Bush-administrasjonen brukte tre typer 

begrunnelser for å rettferdiggjøre invasjonen 

i Irak. Den første var selvfølgelig «krigen 

mot terror», erklært i etterkant av 11. september 

2001. Uten et eneste bevis ble Saddam 

Hussein presentert for det amerikanske folk 

som Osama bin Ladens medskyldige, om 

ikke selve oppdragsgiveren for attentatet. Det 

andre argumentet for å gå til krig mot Irak 

var trusselen «masseødeleggelsesvåpnene» 

innebar. Vi vet nå at informasjonen fra USA 

og Storbritannia på dette området var full av 

løgn. Etter hvert som disse to argumentene 

– terror og masseødeleggelsesvåpen – svant 

hen, ble et tredje argument stadig viktigere: 

Washington lovet å gjøre Irak til en demokratisk 

modell, så forlokkende at den ville tjene 

som eksempel for hele Midtøsten. 

Dette argumentet ble fremsatt fra starten 

av kampanjen mot Irak, samtidig med de to 

andre, men ble spredt med spesielt stor iver 

av Bush-administrasjonens «nykonservative» 

venner, 1 som er svært aktive i Pentagon. 

Presidenten ga selv høytidelig uttrykk for sin 

ambisjon om å spre «demokratiske verdier» 

til Midtøsten. Det gjorde han allerede 26. 

februar 2003, like før invasjonen av Irak, 

foran American Enterprise Institute, en tankesmie 

som er kjent som et rede for «nykonservative» 

og kompromissløse Israel-tilhengere. 

Bush skrøt for øvrig av å ha «lånt» 20 personer 

herfra til sin administrasjon. 2 Senere, 

som for å klargjøre hvilke verdier det var som 

hovedsakelig skulle spres, foreslo den amerikanske 

presidenten 9. mai 2003 «opprettelsen 

av en frihandelssone mellom USA og Midt- 

Østen i løpet av ti år». 3 

Argumentasjonen om demokratisering har 

falt i god jord hos enkelte tilhengere av 

«humanitær krigføring» under Clinton-administrasjonen, 

folk som også har støttet opp om 

Bushs harde linje. Harvard-professor og menneskerettighetsekspert 

Michael Ignatieff er en 

representant for denne kretsen som fremsetter 

sofistikerte argumenter for å komme administrasjonen 

til unnsetning, og veie opp for dens 

mer frustrerende resonnementer. I et oppsiktsvekkende 

essay publisert i begynnelsen 

av 2003 i søndagsbilaget til New York Times, 

skrøt Ignatieff – i en blasert tone, for bedre å 

overbevise – av «det amerikanske imperiets» 

fortreffelighet, som i hans fremstilling ble 

ensbetydende med «Det godes imperium». 

USA skulle være et «imperium light, et globalt 

hegemoni med goder som frie markeder, 

menneskerettigheter og demokrati, tvunget 

igjennom av den mest fryktinngytende militærmakten 

verden noen gang har sett.» 4 Som 

avslutning på sin forsvarstale, skrev Ignatieff: 

«Det som taler i imperiets favør, er at det på 

steder som Irak representerer det siste håp, 

både for stabilitet og demokrati.» I etterpåklokskapens 

lys trer denne prognosen frem i 

all sin uriktighet… 

Motsatt av disse «idealistiske» hyllestene fra 

«liberalere» – som de «progressive» kalles i 

USA – har Bush-administrasjonens ambisjon 

om å bringe demokrati til den muslimske 

verden generelt og til Irak spesielt, møtt sterk 

kritikk fra «realistene». Adam Garfinkle, 

sjefredaktør for The National Interest, som 

er det viktigste teoretiske tidsskriftet til 

denne strømningen, advarte allerede høsten 

2002 kraftig mot naiviteten i denne typen 

tilnærming. 

Den første innsigelsen han 

trakk frem dreide seg om «demokratiets 

paradoks», definert av 

en annen Harvard-professor, den 

berømte Samuel Huntington: 

I noen regioner i verden kan 

demokratiet fungere til fordel 

for krefter som er fiendtlig innstilt 

overfor Vesten, forbildet for 

nettopp dette demokratiet. Den 

muslimske verden er regionen 

par excellence hvor denne loven 

blir bekreftet, hvor fiendtligheten 

til USA har nådd toppunktet. 

Garfinkles andre innsigelse var at en 

kampanje for demokrati i den arabiske verden 

«forutsetter enten en betydelig endring 

i USAs holdning overfor de udemokratiske 

herskerklasser i Saudi-Arabia, Egypt, Jordan 

og andre land vi i lang tid har betraktet som 

våre venner, eller en permanent situasjon med 

åpenbart diplomatisk hykleri.» 5 

Det er årsaken til at innbyggerne i den 

muslimske verden møter Washingtons demokratiske 

løfter med skepsis iblandet bitter 

ironi. De har kjent godt til dette hykleriet i 

lang tid. USAs virkelige tilhengere av demokrati 

understreker nettopp dette. Thomas 

Carothers, forsker ved Carnegie Endowment 

for International Peace, kritiserte for et år 

siden «personlighetsspaltningen» til president 

Bush og hans krets: «’Realisten Bush’ dyrker 

aktivt gode forbindelser med ’vennskapelige 

tyranner’ flere steder i verden, mens ’Nyreaganisten 

Bush’ kommer med gjentatte 

appeller om en ny og kraftig kampanje for 

demokrati i Midtøsten.» 6 

Sherle Schwenninger, meddirektør for pro- 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

grammet for global økonomisk politikk i 

New America Foundation, skriver i en artikkel 

om USAs strategi at «selve essensen i den 

amerikanske politikken de tre siste tiårene 

har vært i strid med demokratiet og arabisk 

selvbestemmelse.» Hver eneste president har 

fulgt den samme tredelte strategien som «har 

støtt den arabiske befolkningen grundig fra 

seg»: «finansieringen av forsvaret av Israel 

og fremmingen av en viss type fredsprosess»; 

«støtten til pro-amerikanske regjeringer i 

Egypt og Jordan»; «opprettholdelsen av 

nære allianser med de herskende familiene i 

oljestatene rundt Den persiske golf, spesielt 

kongefamilien i Saudi-Arabia.» 

Schwenninger legger til at «okkupasjonen 

av Irak har bare forsterket Amerikas legitimitetsproblemer. 

De fleste mennesker i regionen 

har bare fått bekreftet sin oppfatning om at 

USA er mer interessert i olje og sin dominerende 

militære posisjon, enn velferd for det 

irakiske folket». 7 

Fraværet av masseødeleggelsesvåpen i Irak 

og en situasjon preget av dyp folkelig mistillit, 

om ikke ren fiendtlighet, overfor USA, har 

fått George Bush til å utvide 

«den demokratiske salgsmappen». 

Med dette for øye, holdt 

han i USAs handelskammer 

en programmatisk tale 6. 

november 2003 foran National 

Endowment for Democracy, 

en tankesmie som ble grunnlagt 

i 1983 etter inspirasjon 

fra Reagan-administrasjonen. 

Presidenten gjorde demokratibygging 

i den muslimske 

verden til hovedtema i sin 

tale, men viste samtidig hvor 

variabel hans oppfatning av 

demokrati er, gjennom å gi rosende ord til 

eneveldige herskere i en lang rekke arabiske 

land: Marokko, Bahrain, Oman, Qatar, 

Jemen, Kuwait, Jordan, og til og med det 

saudiarabiske monarkiet. Samtidig refset han 

«de palestinske lederne, som blokkerer og 

undergraver demokratiske reformer.» 8 

Noen dager senere fant det sted en styrkeprøve 

i Irak mellom på den ene siden 

«prokonsul» Paul Bremer, som det britiske 

tidsskriftet The Economist kaller ham, og 

hans irakiske samarbeidspartnere, og på 

den andre siden storayatolla Ali al-Hussein 

al-Sistani, den fremste åndelige lederen for 

sjiamuslimene i Irak. 

En i aller høyeste grad paradoksal styrkeprøve 

(jamfør Huntingtons paradoks), ettersom 

det var ayatollaen som krevde allmenn 

stemmerett, både i valget av grunnlovgivende 

forsamling og i ratifiseringen av en ny grunnlov, 

mens okkupasjonsmyndighetene hevdet 

det var umulig å organisere valg på kort sikt, 

for å rettferdiggjøre den formelle overføringen 

av makten til en irakisk regjering oppnevnt 

av Washington. Ved denne konfrontasjonen 

klarte ayatollaen – støttet av sine tilhengere 

og av massedemonstrasjoner – å tvinge gjennom 

en megling fra FN, som endte med løfter 

om å avholde valg mot slutten av 2004. 

Innbyggerne i 

den muslimske 

verden møter 

Washingtons 

demokratiske 

løfter med 

skepsis iblandet 

bitter ironi. 

Dette har vært svært skadelig for Bushadministrasjonens 

«demokratiske image», og 

med synkende meningsmålinger og et presidentvalg 

som bare er noen måneder unna, 

velger administrasjonen å lansere et nytt, 

oppsiktsvekkende initiativ. Den 13. februar 

i år publiserte den liberale arabiskspråklige 

og London-baserte dagsavisen Al-Hayat et 

arbeidsdokument (working paper) med tittelen 

«Partnerskap G8 – Stor-Midtøsten» 

(G-8 Greater Middle East Partnership), 9 som 

Washington hadde distribuert til G8-ledernes 

«sherpaer» i forkant av toppmøtet 8.-10. juni 

2004 på Sea Island i Georgia, USA. 

Dette amerikanske dokumentet forsyner 

seg grovt av rapportene om den arabiske 

verden som er utarbeidet under ledelse av 

Det arabiske fondet for sosial og økonomisk 

utvikling (AFSED) og den regionale avdelingen 

av FNs utviklingsprogram (UNDP). 10 

Den utbredte fattigdommen, analfabetismen 

og arbeidsløsheten i arabiske land blir tatt 

opp, for å få det til å ringe i G8-medlemmenes 

alarmklokker. Deres «felles interesser» 

er ifølge dokumentet truet av «en økning 

i ekstremismen, terrorismen, internasjonal 

kriminalitet og illegal innvandring.» 11 Det er 

på denne bakgrunnen Washington kaller G8medlemmene 

inn på teppet, og sammenligner 

dette med initiativer som bare i noen grad 

går i samme retning – for eksempel Euro- 

Middelhavssamarbeidet («Barcelona-prosessen») 

og den amerikanske statens Middle 

East Partnership Initiative – og påkaller den 

«multilaterale innsatsen for gjenoppbygging 

av Afghanistan og Irak» som om det dreide 

seg om én og samme prosess. 

Under overskriftene «Demokrati» og 

«Kunnskapssamfunn» inneholder dokumentet 

flere forslag til initiativer, som alle har 

svært begrenset omfang, som for eksempel 

teknisk bistand fra G8 til de arabiske landene 

som avholder valg mellom 2004 og 2006. Det 

presiseres at det her er snakk om assistanse i 

forkant av valget (teknisk hjelp til å registrere 

velgere og opplæring av personell), og ikke 

overvåking av selve gjennomføringen av det. 

Et annet initiativ er hjelp til opprettelse av 

utdanningssentre for kvinnelige ledere og for 

journalister, organer for juridisk assistanse 

(sharia-lov inkludert) og ikke-statlige organisasjoner, 

samt hjelp til utdanning av 100 000 

lærere innen 2008. 

Det er under overskriften «Økonomiske 

muligheter» de dristigste initiativene foreslås. 

Her oppmuntrer man til «en økonomisk transformasjon 

med en styrke tilsvarende omleggingen 

i de tidligere kommunistiske landene i 

Mellom- og Øst-Europa.» Nøkkelen til denne 

transformasjonen er selvfølgelig styrking 

av privat sektor – trylleformelen for demokratiets 

oppblomstring, ifølge Washingtons 

credo. Dokumentet viser en forbløffende 

naivitet når dette temaet omhandles. Med 

bare 100 millioner dollar årlig i fem år, skal 

man takket være «mikrofinansens» mirakler 

hjelpe 1 200 000 «entreprenører» ut av fattigdom 

(750 000 av dem kvinner), med et lån på 

400 dollar per person! 

De andre oppskriftene er mer konvensjonelle: 

opprettelse av en utviklingsbank for 

Stor-Midtøsten, etter modell av Den europeiske 

utviklingsbanken (EBRD). Dette til 

tross for at de arabiske landene allerede har 

minst én institusjon av denne typen, AFSED 

– forskjellen er bare at denne ikke styres av 

vestlige land. Et annet forslag er etablering av 

frisoner, selv om det allerede eksisterer flere 

slike soner i de arabiske landene. Man tar 

også til orde for at det skal prioriteres høyt å 

presse på for medlemskap i Verdens handelsorganisasjon 

(WTO), og for gjennomføring av 

de reformer dette krever. 

Etter at Al-Hayat offentliggjorde dette 

dokumentet, har det kommet en storm av 

protester og kritikk i den arabiske verden. 

Bare definisjonen «Stor-Midtøsten» (Greater 

Middle East) er svært problematisk: I tillegg 

til de arabiske landene består denne sonen av 

Afghanistan, Iran, Pakistan, Tyrkia og Israel – 

land som kun har ett felles kjennetegn, nemlig 

at de befinner seg i det området i verden hvor 

fiendtligheten til USA er sterkest, og hvor den 

anti-vestlige versjonen av islamsk fundamentalisme 

er mest utbredt. En fundamentalisme 

Washington har utpekt som fiende nummer 

én etter den kalde krigen. 

Utover de politisk-strategiske prioriteringene 

USA forsøker å få sine vestlige 

samarbeidspartnere til å slutte seg til, finnes 

det ingen geografisk, kulturell eller økonomisk 

begrunnelse for denne typen regional 

sammensetning. Den er for utstrakt eller 

for avgrenset, avhengig av hvilke objektive 

kriterier man legger til grunn. Regjeringene 

i de aktuelle landene, i likhet med innbyggerne, 

ville ikke akseptere en slik tankegang 

– bortsett fra Israel, som deler Washingtons 

strategiske prioriteringer, og ser på de andre 

landene i området som sin viktigste kilde til 

bekymring. 

En av de aller første og kraftigste arabiske 

innsigelsene mot det amerikanske dokumentet 

kom fra sjefredaktøren for Arab 

Human Development Report, egypteren 

Nader Fergany. Han var forarget over måten 

Washington hadde benyttet seg av denne 

rapporten på, og publiserte en artikkel i Al- 

Hayat hvor han understreket at selve prosedyren 

– G8-medlemmene fikk kort tid til å ta 

stilling til dokumentet, og de arabiske statene 

fikk enda mindre tid – i seg selv er et uttrykk 

for «den arrogante mentaliteten til dagens 

amerikanske administrasjon overfor resten 

av verden, som gjør at den handler som 

om den råder over stater og befolkningers 

skjebne.» 12 

Artikkelforfatteren kritiserer dokumentet 

for å generalisere funnene i et arbeid 

som utelukkende har konsentrert seg om 

de arabiske landene, og bruke dem til å 

beskrive et svært omfattende og uensartet 

område, hovedsakelig muslimsk og av de 

«nykonservative» betraktet som arnested for 

terror. Særegenhetene ved landene tas ikke i 

betraktning. Fergany legger frem 

flere grunner for kontant avvisning 

av prosjektet. For det første, 

at det er «påtvunget utenfra», 

uten forutgående dialog med de 

viktigste berørte parter. Videre 

den manglende «troverdigheten» 

til en administrasjon som skaper 

grobunn for korrupsjon i den 

arabiske verden, og som truer 

dens interesser. Han legger til 

at dette nettopp er grunnen til 

at Washington-dokumentet støtter 

seg til rapporten fra UNDP/ 

AFSED «som en drukkenbolt 

støtter seg til en lyktestolpe. Ikke for å bli 

opplyst, men for ikke å falle.» 

Fergany uttrykker en oppfatning som er 

svært utbredt i regionen når han skriver at 

Washington forsøker å «blande inn» Europa 

i sitt eget prosjekt. Dette gjelder spesielt de 

statene – fremfor alt Tyskland og Frankrike 

– som gikk imot invasjonen av Irak, og 

dermed oppnådde «popularitet og respekt i 

den arabiske befolkningen, i så stor grad at 

krefter for forandring i regionen ser dem som 

viktige allierte.» Hvis disse landene slutter 

seg til de amerikanske posisjonene, fortsetter 

Fergany, «vil de miste store deler av den 

politiske kapital deres begrensede støtte til 

arabiske rettigheter var verdt», og forsømme 

en historisk mulighet for samarbeid med progressive 

krefter i regionen. Han legger til at 

dette kanskje også er en «skjult målsetning» 

med Washington-dokumentet. 

Fergany kritiserer spesielt USAs ønske 

om å påtvinge Midtøsten sin økonomiske 

modell. I tillegg ignorerer dokumentet de 

mest grunnleggende problemene i den arabiske 

verden: Man postulerer at Israel skal 

integreres i den regionale helheten, uten 

engang å nevne palestinernes rettigheter. 

Dokumentet er kun interessert i gjenoppbyggingen 

av Irak – ikke landets suverenitet 

– i den grad dette innebærer «distribusjon av 

kontrakter til selskaper fra de statene som har 

bidratt til å ødelegge Irak.» 

Fergany konkluderer med å be de arabiske 

statene om å avvise det amerikanske 

prosjektet, samtidig som han understreker at 

en slik avvisning må ledsages av et oppriktig 

forsøk fra disse statene selv på 

å fremme reform, et autentisk 

prosjekt for renessanse i den 

arabiske verden. Hvis ikke, er 

avvisningen til ingen nytte. Det 

er et slikt reformprosjekt som 

skisseres i rapporten fra UNDP/ 

AFSED. Den siste utgivelsen, 

som kom i oktober 2003, viste 

at man hadde tatt inn over seg 

den kritikken som ble fremmet 

mot den første utgaven av 

rapporten (juli 2002). Den ble 

kritisert for å tilpasse seg det 

nyliberale credo og neglisjere 

det ansvaret dominansen utenfra har for tilstanden 

i den arabiske verden. Rapporten fra 

2003 legger vekt på de arabiske økonomienes 

avhengighet av Vesten, modererer til en viss 

grad den økonomiske liberalismen, og advarer 

mot å erstatte statlige monopoler med 

private monopoldannelser. Rapporten inneholder 

også en kraftig kritikk av amerikansk 

og israelsk politikk i Midtøsten. 13 

Man postulerer 

at Israel skal 

integreres i 

den regionale 

helheten, uten 

engang å nevne 

palestinernes 

rettigheter. 

Pablo Picasso: Tyrefekter (1970) 

Dette troverdighetsproblemet er det amerikanske 

prosjektets mest tungtveiende 

problem. Selv svorne tilhengere av forandring 

i den arabiske verden forkaster det av 

denne grunn. Det er for eksempel tilfelle for 

den tunisiske menneskerettighetsaktivisten 

Moncef Marzouki som, også han i Al-Hayat, 

understreker «den totale mangelen på troverdighet 

i USAs fremming av demokrati i den 

arabiske verden.» 14 Han legger til at «man 

kan til og med si at deres politikk tvert i mot 

ender med det motsatte, å sette døren på vidt 

gap for ekstremistiske, islamistiske krefter 

– slik vi ser det i Irak og også kommer til å 

se det andre steder.» 

Den dype fiendtligheten Bush-administrasjonen 

vekker i den arabiske verden og mistilliten 

mot alt den kommer med, har tvunget 

Washingtons viktigste arabiske allierte – det 

vil si regimene i Egypt og Saudi-Arabia – til 

temmelig raskt å ta avstand fra det amerikanske 

initiativet. Egypts president Mubarak har 

til og med stilt seg i spissen for kritikken for å 

beskytte seg så godt han kan mot de kraftige 

reaksjonene initiativet er dømt til å provosere 

frem. Etter å ha gitt uttrykk for sine egne 

reservasjoner, ilte han til Riyadh for sammen 

med sitt saudiarabiske vertskap å publisere en 

felles erklæring som avviste at man «utenfra 

påtvinger de arabiske og muslimske landene 

en spesifikk type reformer». 15 

USAs arabiske allierte forsøker på sin side 

å stable på beina det «saudiarabiske initiativet» 

(som i utgangspunktet er inspirert av 

Washington) på det arabiske toppmøtet i 

Tunis 29. og 30. mars i år. Dette initiativet 

ble offentliggjort i januar 2003 med tanke på 

det forrige toppmøtet som skulle avholdes i 

Bahrain i mars samme år. Møtet ble flyttet 

til Sharm el-Sheikh i Egypt, og begrenset 

til en dag (1. mars) på grunn av Irak-krisen. 

Initiativet fra den saudiarabiske kronprins 

Abdallah var blitt politisk ubeleilig i en 

situasjon med regional spenning, og flere av 

hans kolleger advarte mot å underlegge seg 

Washingtons befalinger. Den syriske presidenten 

Bashar el-Assad var spesielt kritisk 

overfor de ulike «maskene» Washington 

tok i bruk for å føre verden bak lyset og 

slå kloa i Irak: FNs våpeninspeksjoner, 

Sikkerhetsrådets resolusjoner, masseødeleggelsesvåpen, 

«spørsmålet om demokrati, 

deretter menneskerettigheter, og nå gir de 

oss løfter om utvikling.» 16 

Det saudiarabiske initiativet gikk ut på 

å få de arabiske statene til å vedta et nytt 

charter som fremmet «egen-reformer» og 

utvikling av «politisk deltakelse», samt tiltak 

«for å støtte og fremme privat sektor» og på 

sikt etablere et «arabisk fellesmarked». Kort 

sagt, de samme oppskriftene – hvor kontrasten 

mellom de forsiktige formuleringene når 

det gjelder politiske spørsmål og de fundamentale 

og besluttsomme formuleringene 

angående økonomi, er en tydelig indikasjon 

om at «liberaliseringen» i Midtøsten, med 

slike ledere, står i stor fare for å begrense seg 

til privatisering. 

1 For en spesielt naiv utlegning om demokratiseringsprogrammet 

i Midtøsten, se Victor Davis Hanson: 

«Democracy in the Middle East» 

2 George W. Bush, «President Discusses the Future of 

Iraq», Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 26. 

februar, 2003. 

3 George W. Bush, «Remarks by the President in 

Commencement Address at the University of South 

Carolina», Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 9. 

mai 2003. 

4 Michael Ignatieff, «The Burden», New York Times 

Magazine, 5. januar 2003. 

5 Adam Garfinkle, «The Impossible Imperative? Conjuring 

Arab Democracy», The National Interest, høsten 2002. 

6 Thomas Carothers, «Promoting Democracy and Fighting 

Terror», Foreign Affairs, januar/februar, 2003. 

7 Sherle Schwenninger, «Revamping American Grand 

Strategy», World Policy Journal, høsten 2002. 

8 «Remarks by the President at the 20th Anniversary of 

the National Endowment for Democracy, United States 

Chamber of Commerce», Det hvite hus, Washington, 6. 

november 2003. 

9 Den engelske originalteksten er tilgjengelig på dagsavisens 

engelskspråklige nettside: http://english.daralhayat.com 

10 UNDP og AFSED, Arab Human Development Report 

2002 og Arab Human Development Report 2003, New 

York. Tilgjengelig på engelsk, arabisk og fransk. Arabisk 

versjon kan lastes ned gratis på nettet. Se www.undp.org 

11 Legg merke til hvordan «illegal innvandring» sammenlignes 

med de andre ondene som listes opp. 

12 Nader Fergany, «Kritikk av prosjektet ’Stor-Midtøsten’: 

Araberne er nødt til å avvise en reform som kommer 

utenfra» (på arabisk), Al-Hayat, 19. februar 2004. 

13 Som straffereaksjon på dette har Bush-administrasjonen 

kraftig redusert USAs bidrag til AFSEDs budsjett i forhold 

til summen som allerede var vedtatt av Kongressen. 

14 Moncef Marzouki, «Det amerikanske demokratiprosjektet 

i Stor-Midtøsten – ja, men sammen med hvem?» (på 

arabisk), Al-Hayat, 23. februar, 2004. 

15 Se Nevine Khalil, «Winds of Change», Al-Ahram 

Weekly, Kairo, 26. februar 2004. 

16 Se Amira Howeidy, «Swan-Song for Arab Unity», Al- 

Ahram Weekly, 6. mars 2003. 

BØKER 

The Checkbook and the Cruise Missile. 

Conversations with Arundhati Roy 

Intervjuer av David Barsamian. South End Press, 

2004, 178 s. 

David Barsamian har tidligere utgitt bøker basert på 

samtaler og intervjuer med tenkere og aktivister som 

Noam Chomsky og Edvard Said. The Checkbook and the 

Cruise Missile inneholder samtaler med Arundhati Roy, 

som er berømt for sin skarpe politiske penn og evne til å 

sette ord på sitt og mange andres raseri, enten det rettes 

mot USAs krigføring eller massakrer av muslimer i India. 

Naomi Klein, som har skrevet forordet til denne boka, 

omtaler Arundhati Roy på følgende måte: «Gang på gang 

har hun brukt sine kunnskaper som forfatter og arkitekt til 

å hjelpe oss å visualisere imperiets usynlige arkitektur.» 

Hovedtemaene for Barsamians samtaler med Roy i denne 

boka er kunnskap, makt, terror, privatisering – og globaliseringen 

av motstand. I forbindelse med nettopp organiseringen 

av motstanden mot imperiet, sier hun at det er 

viktig å organisere møter som World Social Forum, men 

at det er samtidig avgjørende å angripe imperiet direkte. 

Det må bygges ned bit for bit, og Arundhati Roy foreslår 

å starte med å rette skytset mot noen få selskaper, for 

eksempel de som har fått lukrative kontrakter i det okkuperte 

Irak. We need to disrupt business as usual, sier hun. 

Hun legger også vekt på betydningen av antikrigsdemonstrasjonene 

15. februar 2003: De fikk imperiets maske til 

å falle. Den kunnskapen om amerikansk utenrikspolitikk 

som før nærmest var forbeholdt professorer og tidligere 

CIA-agenter, ble street talk. Men det holder ikke å ha rett, 

vi må også vinne, understreker Arundhati Roy, som bedre 

enn noen har evnen til å gjøre leseren rørt og rasende 

på samme tid. 

Stolen Youth. The Politics of Israel’s 

Detention of Palestinian Children 

Catherine Cook, Adam Hanieh og Adah Kay. Pluto 

Press, 2004, 197 s. 

Hundrevis av mindreårige palestinere blir hvert år arrestert 

av israelske myndigheter. Stolen Youth er den første 

boka som utforsker Israels fengsling av palestinske barn. 

Forfatterne har basert seg på førstehåndsinformasjon fra 

ansatte i internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner 

og ikke-statlige organisasjoner på Vestbredden og i 

Gaza, og boka inneholder også intervjuer med palestinske 

barn som har vært fengslet. Boka er derfor sjokkerende 

lesning. Den tar for seg israelske myndigheters 

mishandling av mindreårige, som er blitt dokumentert 

av organisasjoner som Amnesty, men som det internasjonale 

samfunnet fortsatt lar passere. Forfatterne retter 

skarp kritikk nettopp mot måten dette internasjonale 

samfunnet fungerer på, det mangelfulle regelverket internasjonalt 

og FNs tilnærming. Hovedproblemet med disse 

internasjonale instansene, slik forfatterne ser det, er at 

de vil fremstå som nøytrale og ignorerer virkelighetens 

maktforhold – noe mindreårige palestinske fanger er et 

ekstremt tydelig eksempel på. 

Boka er delt inn i tre deler: Den første setter bokas 

tema inn i den politiske konteksten, og foreslår et rammeverk 

for å forstå Israels behandling av palestinerne 

generelt og barn spesielt. Bokas andre del omhandler 

barnas opplevelser, fra det øyeblikk de blir fengslet til de 

løslates. 17 år gamle Mohammed Al Jaberi er en av de 

som forteller om da han selv og broren hans ble arrestert: 

«Det var fire soldater i bilen. De slo oss mens bilen 

kjørte i nesten en og en halv time. De bannet og kjeftet 

på oss hele veien, og truet oss med seksuelle overgrep.» 

Mohammed ble arrestert første gang i 2000 for steinkasting, 

og dømt til åtte måneders fengsel. Boka beskriver 

hvordan arrestasjonene foregår, hvordan den rettslige 

prosessen og fengselsoppholdet forløper. Bokas tredje 

del går mer i detalj rundt årsakene til at Israel fengsler 

barn, og hvilke konsekvenser dette har for det palestinske 

samfunnet. I siste instans handler det hele om å knuse 

motstanden mot Israels okkupasjon, og blokkere denne 

motstandens muligheter for å utvikle seg. 

Bay of Tigers. 

A journey through war-torn Angola 

Pedro Rosa Mendes. Granta Books, 2004, 321 s. 

I denne nærmest skjønnlitterære reportasjeboka forteller 

den portugisiske journalisten Pedro Rosa Mendes 

om sin reise gjennom Afrika, fra Angola til Mosambik. 

Fremkomstmidlene var tog uten vinduer, dører og seter, 

falleferdige lastebiler og busser, båter og motorsykler. I 

det krigsherjede Angola, som har flere landminer enn 

mennesker, finner Mendes lange køer av landsbyboere 

som venter på akutt medisinsk behandling for smerter 

etter amputasjoner. Han intervjuer hjelpearbeidere og 

korrupte lokale byråkrater, enker og foreldreløse barn, 

soldater og overlevende fra slagmarken – og setter 

sammen et bilde av et land som ingen reisehåndbøker 

kan matche, takket være Mendes’ evne til å videreformidle 

sine møter med mennesker underveis.


Overgrep i Afghanistan 

RAPPORT: Den amerikanske organisasjonen 

Human Rights Watch publiserte 9. 

mars en rapport som kraftig kritiserer amerikanske 

styrkers fremferd i Afghanistan. 

Rapporten forteller om tortur og mishandling 

av afghanske fanger og sivile. Her er 

utdrag fra rapporten. 1 

Utilbørlig maktbruk under arrestasjoner: 

Amerikanske styrker bruker jevnlig militærmakt 

når de utfører arrestasjoner i 

Afghanistan, av og til uten at det tas tilstrekkelig 

hensyn til internasjonal humanitær rett 

og menneskerettighetserklæringen. Det ser 

ut til at amerikanske militære regler beregnet 

på stridssituasjoner ofte iverksettes der sivile 

arrestasjonsprosedyrer burde gjelde. I tillegg 

er det kommet frem at feilaktig og mangelfull 

etterretning har ført til arrestasjoner 

av sivile som ikke har deltatt i stridigheter, 

unødvendige sivile dødsfall og skader under 

arrestasjoner, samt utilbørlig ødeleggelse av 

sivile boliger og eiendom. Det finnes også 

troverdige vitnesbyrd om at amerikanske 

styrker har slått og mishandlet personer 

under arrestasjoner, og at afghanske tropper 

som har bistått amerikanerne har mishandlet 

lokale innbyggere og plyndret hjemmene til 

de anholdte. 

Ifølge talspersoner for FN i Kabul, har 

deres kontor mottatt en rekke klager om 

USA-ledede operasjoner i områder sør, sørøst 

og øst i Afghanistan hvor koalisjonsstyrkene 

skal ha brukt utilbørlig makt. I disse klagene 

hevdes det ofte at amerikanske styrker er blitt 

manipulert av lokale afghanske styrker, inkludert 

lokale afghanske «fiksere» og tolker, at 

amerikanske styrker uten å være klar over det 

har vært innblandet i lokale rivaliseringer, og 

at de amerikanske styrkenes tilstedeværelse 

har gjort det mulig for enkelte afghanere å 

presse lokale innbyggere for penger og true 

sine motstandere. (…) 

Personen som var ansvarlig for FNs innsamling 

av klager omkring USA-ledede operasjoner 

i 2002 uttaler at mange at klagene 

omhandlet bruken av «cowboy-lignende overdreven 

makt» mot innbyggere «som vanligvis 

viser seg å være lovlydige borgere». Denne 

personen registrerte tilfeller der amerikanske 

styrker «sprengte dører ved hjelp av granater 

i stedet for å banke på», og hardhendt behandling 

av kvinner og barn. 

Human Rights Watch er spesielt bekymret 

over bruken av såkalt suppressing fire under 

arrestasjoner – det vil si vilkårlig, massiv 

og vedvarende skyting for å lamme mulige 

fiendtlige styrker. Human Rights Watch 

mener at bruken av denne typen skyting (uten 

at fienden har åpnet ild) ikke hører hjemme 

under arrestasjoner i boligområder hvor det 

ikke foregår stridigheter mens operasjonen 

pågår. 

Ahmed Khan og hans sønner: 

En natt sent i juli 2002 ble Ahmed Khans 

hjem raidet av amerikanske styrker. Han bor 

i Zurmat-distriktet i Paktia-provinsen. Dette 

distriktet er ikke fullstendig stabilt, men er 

under tett kontroll av USA-allierte afghanske 

styrker – dette var tilfelle også i juli 

2002. Mens raidet pågikk, ble Ahmed Khan 

arrestert sammen med sine to sønner på 17 

og 18 år. En lokal gårdbruker døde som følge 

av skuddveksling under arrestasjonen, og en 

kvinne i et nabohus ble såret. Human Rights 

Watch snakket med flere naboer og andre 

vitner til operasjonen, som Ahmed Khan 

beskrev slik: 

Det var i innhøstingstiden. Gårdbrukerne 

sov ved høysåtene… Det var omtrent 

klokka ni om kvelden. Vi hadde lagt oss, 

men sov ikke ennå… Plutselig hørte vi 

masse bråk. Huset ristet, tårnene [hjørnene 

på huset] var truffet… Operasjonen 

hadde startet. Det kom noen helikoptre, vi 

kunne høre at de sirklet rundt og skjøt med 

automatvåpen. Det var et enormt leven. Vi 

hørte også eksplosjoner. Ett av tårnene ble 

ødelagt, og de sprengte hull i veggen. 

Ifølge Ahmed Khan gjemte han og familien 

seg på soveromsgulvet i andre etasje mens 

skytingen pågikk. Vinduer og dører i huset ble 

skutt i stykker. Naboene sa de så helikoptre 

skyte på huset og området rundt det. Ahmed 

Khan beskrev hvordan de amerikanske styrkene 

trengte seg inn i huset mens de fortsatt 

skjøt med våpnene sine: 

Jeg så ut gjennom de knuste vinduene her og 

så at det var mange soldater utenfor. De skjøt 

mot døra [inngangsdøra], åpnet den og kom 

opp disse trappene. De kom inn gjennom vinduene… 

De tok seg inn i huset gjennom vinduene 

som var knust av skytingen og eksplosjonene. 

De kom opp på rommet vårt, sparket 

inn døra og gikk inn med lykter og maskingevær. 

De ga oss signal om å løfte armene. Det 

var ingen afghanere sammen med dem, ingen 

som snakket pasjtun. Senere så vi en tolk nede 

på gårdsplassen… Så bandt de 

fast mennenes hender og sa til 

kvinnene at de skulle gå ut på 

gårdsplassen. De tok oss ut 

dit også. 

Deretter begynte troppene, 

inkludert afghanske soldater, å 

gjennomsøke huset, og brukte 

våpnene sine til å få opp låser. 

De [amerikanske soldater] fikk kvinnene til 

å gå til det andre huset [på andre siden av 

gårdsplassen]. Så gjennomsøkte de huset. De 

knuste alle vinduene, rev dørene av skapene. 

De skjøt bokser åpne og veltet dem rundt… 

[Senere] trakk de hetter over hodene på 

oss, og førte oss ut. Vi ble løftet opp, inn i et 

helikopter. Jeg kunne høre rotorene. Vi var i 

helikopteret lenge… Jeg vet ikke hvor lenge. 

Senere fikk jeg vite at jeg var i Bagram. 

Etter angrepet ble liket av en lokal landarbeider, 

Niaz Mohammad, funnet. En nabo 

fortalte Human Rights Watch: 

[Senere] fant vi liket av en mann som var 

drept. Det var Niaz Mohammad. Han hadde 

en kule i foten, og en i ryggen. Den hadde gått 

inn i ryggen hans og kommet ut rett ved hjertet. 

Han ble funnet i nærheten av mølla. 

Ahmed Khan og hans naboer fortalte Human 

Rights Watch at Niaz Mohammad hadde 

sovet utendørs, ved haugene av innhøstet 

hvete, for å passe på at ingen kom og stjal 

avlingen. (…) 

Ahmed Khans familie sa at de hadde mistet 

mange av sine mest verdifulle eiendeler i 

løpet av den natten huset deres ble raidet. 

Amerikanske styrker inndro noen bøker og 

fire automatvåpen, som de senere leverte 

tilbake til Ahmed Khan, da han og tenåringssønnene 

hans ble løslatt. Men Ahmed Khan 

fortalte at andre eiendeler fortsatt var borte: 

De stjal alle mine eiendeler… Jeg vet ikke 

hvem de var. Amerikanerne leverte tilbake 

noen ting til oss, men mange smykker forsvant. 

Kvinnene var i det andre rommet. De 

så ingenting… Amerikanerne kan ha tatt 

smykkene, eller afghanerne kan ha gjort 

det. Jeg vet ikke. Jeg mistet mange eiendeler. 

Jeg vet ikke hva som ble borte den 

«Det aller verste med 

hele opplevelsen var 

da de tok bilder av 

oss, og vi var helt 

nakne.» 

Mohammad Naim 

natta. Mange smykker ble tatt. (…) 

Vilkårlige eller feilaktige arrestasjoner og 

ubegrenset varetekt: 

Amerikanske styrker i Afghanistan tar jevnlig 

til fange soldater og sivile som har tatt til 

våpen mot amerikanske og afghanske styrker 

og koalisjonsstyrker. Dette skjer både under 

kamp og fengslingsoperasjoner. Likevel 

arresterer amerikanske styrker regelmessig 

sivile som ikke har deltatt direkte i kamphandlinger, 

og av og til i situasjoner der 

arrestasjonen virker vilkårlig eller basert på 

dårlig eller feilaktig etterretning. 

Amerikanske styrker anholder av og til 

alle menn i militær alder som befinner seg 

i nærheten av et område hvor det foregår en 

operasjon. Andre ganger ser det ut til at personer 

arresteres fordi amerikanske ansvarshavende 

har bestemt at de utgjør en sikkerhetsrisiko 

eller er nyttige i etterretningsøyemed 

– for eksempel religiøse ledere eller lokale 

stammeledere som kan ha politiske bånd til 

Taliban, eller sivile som er observert i nærheten 

av åsteder for nylige angrep. Human 

Rights Watch har intervjuet mange afghanere 

som er blitt arrestert for rett og slett å ha vært 

på feil sted til feil tid. 

For mange av disse mennene er arrestasjon 

starten på en prøvelse som kan innbære slag 

og andre former for mishandling, gjentatte 

og tilsynelatende vilkårlige 

avhør, og fangenskap i uker 

og måneder uten rett til besøk 

av familie. Når de til slutt blir 

løslatt, kommer mange hjem 

til et hus som er plyndret av 

afghanske tropper. 

I slutten av mai 2002 raidet 

amerikanske styrker to 

hjem i landsbyen Karmati i 

nærheten av byen Gardez. De arresterte fem 

afghanske menn, som alle senere ble løslatt 

og vendte tilbake til hjembyen. Ifølge vitner 

benyttet de amerikanske styrkene helikoptre 

og fly for å patruljere område,t og de skal ha 

iverksatt «suppressing fire». Raidet fant sted 

i et område som utelukkende besto av boliger, 

og det finnes ikke bevis for at de amerikanske 

styrkene møtte noen form for motstand. 

Kirmati var på dette tidspunktet, og er fortsatt, 

kontrollert av afghanske styrker alliert 

med amerikanerne. 

Fem personer ble anholdt: Mohammed 

Naim og hans bror Sherbat, Ahmaddullah 

og hans bror Amanullah, samt Khoja 

Mohammad. Mohammad Naim beskrev raidet 

slik: 

Det var seint på kvelden, etter midnatt. 

Plutselig hørte vi masse bråk, veldig høyt, 

forvirrende… Jeg gikk ut på gårdsplassen. 

Plutselig var det en mann der, han rettet et 

gevær mot meg. Så jeg overga meg. 

Mohammad Naims bror fortalte en lignende 

historie. Brødrene Ahmaddullah og 

Amanullah ble arrestert i et hus like ved. En 

annen landsbybeboer, Khoja Mohammad, ble 

arrestert da han kom ut av huset sitt for å se 

hva som foregikk i de andre husene. (…) 

De fem mennene ble brakt til Bagram. 

Mohammad Naim beskrev hva som skjedde 

etter at de landet: 

Vi ble kastet inn i et rom, med ansiktene ned 

mot golvet. Vi ble værende der en stund. Så 

kom de og løftet meg opp og førte meg et eller 

annet sted. De tok av meg bindet for øynene. 

Jeg så at jeg var alene. Det var noen andre 

mennesker i rommet, men jeg var den eneste 

fangen. 

Jeg lå på gulvet, og en mann sto over meg. 

Han hadde en fot på ryggen min. Akkurat da 

var det en tolk i rommet. Han spurte meg, 

«hva heter du?», og jeg svarte. De tvang meg 

til å ta av meg alle klærne, så jeg var naken. 

De tok bilder av oss, nakne. Så fikk vi nye 

klær, som var mørkeblå. 

En mann kom inn, han hadde en plastpose. Så 

dro han hånden gjennom håret mitt, ristet det. 

Så rev han ut litt av håret mitt og litt av skjegget, 

og puttet det i posen… Det aller verste 

med hele opplevelsen var da de tok bilder av 

oss, og vi var helt nakne. Helt nakne. Det var 

fullstendig ydmykende. 

Ifølge Mohammed Naim og Sherbat, var 

avhørene i Bagram de påfølgende dagene 

ekstremt generelle, noe som tydet på at de 

amerikanske etterforskerne ikke ante hvem 

de to brødrene var: 

Under avhørene spurte de oss, «Hvem er 

dere?», «Hva gjør dere?». Jeg sa til dem: 

«Jeg er slakter. Jeg er bare en slakter med 

en butikk i landsbyen.» De viste meg bilde av 

Khoja Mohammad [en av de andre arresterte 

fra landsbyen] og spurte meg om jeg kjente 

han. «Selvfølgelig kjenner jeg han – han er 

naboen min,» sa jeg. (…) 

Etter seksten dager i varetekt, hvorav seks 

dager med avhør, ble de fem mennene løslatt. 

Said Sherbat fortalte: 

Da de løslot oss, kom en amerikaner og sa 

via tolk: «Vi beklager. Vi beklager på vegne av 

Amerika og også på vegne av president Bush. 

Vi beklager.» De sa de ville hjelpe oss ved å 

gi oss erstatning for det som hadde skjedd. De 

sa vi skulle få hjelp. Men det fikk vi aldri. 

Så satte de på oss hetter igjen, plasserte oss 

i helikopteret, og fraktet oss til Gardez. Da 

vi landet i Gardez, kjørte de oss videre i en 

lastebil. Vi ba dem stoppe før vi kom til landsbyen 

vår, vi ville gå den siste strekningen til 

fots. Tolken ga oss omtrent tretti tusen [gamle] 

aghanis [omtrent 70 amerikanske cent] så vi i 

alle fall kunne kjøpe oss litt te. (…) 

CIAs interneringssentre: 

CIA-agenter har vært virksomme over hele 

Afghanistan siden rett etter 11. september 

2001, og ledet etterretnings- og militæroperasjoner. 

CIA disponerer et høyt bevoktet 

operasjonssenter i Kabul, i bydelen 

Ariana Chowk. Sentret er omgitt av en 13 

meter høy mur, piggtråd og vakttårn. CIA 

kontrollerer også et eget avhørs- og fengselsanlegg 

ved Bagram flybase, selv om 

USA aldri offisielt har innrømmet dette. 

Det er nærmest umulig å vite hvem som 

holdes fanget her og hvor lenge, hvordan 

fengslingsforholdene er, samt grunner til 

løslatelse eller overføring til andre USAkontrollerte 

anlegg. 

Human Rights Watch har intervjuet en 

tidligere fange, som tidligere var høyt plassert 

i Taliban-styret. Han ble holdt fanget 

ved et ukjent anlegg i nærheten av Kabul 

i åtte måneder, bevoktet av afghanske soldater, 

men avhørt av amerikansk personell 

kledd i sivil. Siden alt amerikansk militært 

personell har ordre om å gå i uniform 

i Afghanistan, er det mulig at de som 

utførte avhørene var fra CIA. Denne tidligere 

Taliban-lederen fortalte at det også var 

andre fanger i den samme bygningen: han 

hørte stemmene deres, og vakter som snakket 

om andre fanger i korridoren utenfor 

cella hans. Han fortalte at han samarbeidet 

med amerikanerne og at han ikke ble dårlig 

behandlet. Han tror han ble holdt ved et 

afghansk interneringssenter i Shashdarakområdet 

i Kabul eller ved CIAs Ariana 

Chowk-anlegg. (…) 

Lovens standarder for fengsling av sivile og 

soldater i Afghanistan: 

Internasjonal humanitær rett skal gir beskyttelse 

til alle personer som er brakt i varetekt 

i situasjoner med væpnet konflikt. Siden 

Hamid Karzais regjering ble etablert, har de 

vedvarende kamphandlingene i Afghanistan 

blitt betraktet som en «ikke-internasjonal» 

konflikt, altså en intern væpnet konflikt. 

Personer som blir arrestert under en intern 

konflikt skal behandles i henhold til artikkel 

3 i Genève-konvensjonen, gjeldende internasjonal 

humanitær rett, samt menneskerettighetserklæringen. 

Under en intern konflikt kan personer som 

blir pågrepet for å ha deltatt i væpnet konflikt 

tiltales for å ha tatt til våpen mot regjeringen. 

Dette er annerledes enn i en internasjonal 

væpnet konflikt, hvor soldater vanligvis har 

rett til «den stridendes privilegium», som 

beskytter dem mot tiltale for delaktighet 

i kampene. Dette betyr at den afghanske 

regjeringen kan reise tiltale mot personer som 

pågripes i dag, for brudd mot afghansk lov. 

Slike saker må imidlertid prøves for domstoler 

som oppfyller internasjonale krav til 

rettferdig rettergang. 

Personer som pågripes uten å ha deltatt 

direkte i kamper, må anklages for kriminelle 

forhold eller løslates. Ifølge menneskerettighetene 

har disse personene rett til juridisk 

hjelp, og saken deres skal prøves for en upartisk 

og uavhengig domstol. I en situasjon med 

erklært unntakstilstand, kan noen av disse kravene 

delvis falle bort, men dette skal «strengt 

begrenses til det situasjonen krever». Retten 

til en rettferdig rettergang og en uavhengig 

og upartisk domstol kan for eksempel aldri 

oppheves. 

USA hevder fremdeles at det foregår en 

internasjonal væpnet konflikt i Afghanistan. 

Selv om dette skulle være tilfelle, ville amerikanernes 

behandling av fanger fortsatt være i 

strid med internasjonal lov. Under internasjonale 

væpnede konflikter kan sivile anholdes 

av «nødvendige sikkerhetsårsaker», men de 

kan ikke holdes på ubestemt tid. Den fjerde 

Genève-konvensjonen tillater fengsling «bare 

dersom dette er absolutt nødvendig av hensyn 

til den anholdende maktens sikkerhet.» Selv 

da har arrestanten rett til å få fengslingen «så 

fort som mulig» prøvd for en domstol eller 

et råd den anholdende makten har etablert til 

dette formål. Dette betyr at de fleste regler 

som gjelder for ikke-internasjonale konflikter 

også gjelder for internasjonale konflikter. 

Gjennom å se bort fra disse reglene, bryter 

USA internasjonal lov. 

Dårlig behandling av fanger: 

Human Rights Watch har mottatt troverdig 

informasjon om dårlig behandling av fanger 

ved interneringssenteret i Bagram. Det ser ut 

til at behandlingen av internerte personer var 

spesielt hard i løpet av de første månedene 

etter at USA opprettet dette senteret mot slutten 

av 2001. 

To personer som ble holdt fanget i Bagram 

i mars 2002 (og som senere ble sendt til 

Guantanamo-basen og til slutt løslatt og sendt 

hjem igjen) beskrev overfor Human Rights 

Watch hvordan de ble holdt i ei celle i flere 

uker, en gruppe mennesker sammen, i bare 

undertøyet. Ifølge de to mennene, ble det satt 

opp lyskastere utenfor cella, og amerikanske 

soldater byttet på å holde fangene våkne ved 

å slå løs på metallveggene med batonger. 

Fangene fortalte at de var vettskremte og forvirrede 

på grunn av søvnberøvelse, noe som 

skal ha pågått i flere uker. De sier at de under 

avhør ble tvunget til å stå oppreist i lange 

perioder med skarpt lys rett inn i øynene. 

De ble fortalt at de ikke ville bli forhørt før 

de hadde stått ubevegelige i en time, og de 

fikk ikke engang lov til å røre på hodet. Hvis 

de likevel bevegde seg, sa avhørslederne at 

«klokka ble nullstilt». Bakenfor lyset og via 

tolker, skrek amerikansk personell spørsmål 

til fangene. 

To andre fanger som ble holdt i Bagram 

mot slutten av 2002 fortalte en reporter fra 

New York Times om hvordan de ble lenket 

fast stående, nakne, i flere uker 

om gangen. De ble nektet søvn 

og noen ganger slått. 

En reporter tilknyttet Associated 

Press intervjuet to fanger som 

ble holdt i Bagram mot slutten 

av 2002 og i begynnelsen av 

2003: Saif-ur-Rahman og Abdul 

Qayyum. Qayyum ble arrestert 

i august 2002, og Rahman i desember 2002. 

Begge ble holdt fanget i mer enn to måneder. 

De to mennene, som ble intervjuet uavhengig 

av hverandre, beskrev lignende opplevelser 

i fengslingsperioden: de ble nektet søvn, 

tvunget til å stå oppreist i lange perioder, og 

fikk ydmykende bemerkninger fra kvinnelige 

soldater. 

Rahman sa at han tilbrakte den første 

natten i fangenskap i ei iskald celle, han 

ble kledd naken og fikk kaldt vann helt over 

seg. Han tror han befant seg på en militærbase 

i Jalalabad på dette tidspunktet. Senere, i 

Bagram, fortalte han at amerikanske soldater 

tvang ham til å ligge på gulvet, naken, holdt 

nede ved hjelp av en stol. Han fortalte også 

at han hele tiden var lenket fast, også mens 

han sov, og fikk ikke lov til å snakke med 

andre fanger. Qayyum og Rahman hadde forbindelser 

til en lokal kommandant i Kunar- 

Forhørsledere 

fra militæret 

og CIA bruker 

søvnberøvelse 

som metode. 

Pablo Picasso: Mann med en gitar (1911/13) 

provinsen, Rohullah Wakil, som ble valgt 

inn i storrådet Loya Jirga i Kabul i 2002. 

Han ble arrestert i august 2002, og er fortsatt 

fengslet. 

Ifølge personer som er løslatt fra Bagramfengslet, 

straffer amerikanerne fanger når 

de bryter reglene. Det kan dreie seg om at 

man snakker til en annen fange eller roper 

til vaktene. Fangene blir tatt ut, 

i lenker, og tvunget til å holde 

armene over hodet. Lenkene 

blir så hengt over en dør, slik at 

de ikke kan ta armene ned. Slik 

beordres de til å stå i flere perioder 

på to timer om gangen. En 

fange som ble intervjuet hadde 

selv gjennomgått en slik straff, 

og forteller om store smerter i 

armene. (…) 

Flere amerikanske ansvarshavende har uttalt seg 

anonymt til media og bekreftet at forhørsledere fra 

militæret og CIA bruker søvnberøvelse som metode, 

og at fanger noen ganger må stå eller knele i 

timevis med svarte hetter over hodet eller briller 

med svartmalte glass, i smertefulle stillinger. 

I mars 2003 fortalte en amerikansk 

ansvarshavende til en New York Times-reporter 

at Omar Faruq, en fange ved Bagram-basen 

som ble påstått å ha nære bånd til Osama bin 

Laden, ble utsatt for avhør som «ikke var 

virkelig tortur, men så nært opp til det man 

kommer.» Den amerikanske representanten sa 

at Faruq fikk svært lite mat og ble utsatt for 

lys- og søvnberøvelse, langvarig isolasjon og 

romtemperaturer fra 38 ned til -12° C. 

Den samme måneden fortalte amerikanske 

ansvarshavende en annen reporter fra New 

York Times om avhørene av Abu Zubaydah, 

mistenkt for å være al-Qaida-leder. Han ble 

arrestert i mars 2003 og sannsynligvis holdt 

i Bagram. Abu Zubaydah ble skutt i brystet, 

lysken og hoften da han ble tatt til fange i 

Pakistan, og ifølge en av de intervjuede amerikanerne 

skal forhørsledere senere ha manipulert 

med den smertestillende medisinen 

hans da de avhørte ham. Militære forhørsledere 

uttalte følgende til Wall Street Journal: 

Forhørsledere kan også spille på fangenes 

fobier, for eksempel redsel for rotter eller 

katter. De kan også gi seg ut for å være forhørsledere 

fra land som er kjent for bruk av 

tortur, eller true med å sende fangene til et 

slikt land. Fanger kan bli avkledd, barbert 

under tvang, og fratatt religiøse objekter eller 

toalettsaker. (…) 

Dødsfall i amerikansk fangenskap 

To afghanere døde i fangenskap ved Bagram 

flybase i desember 2002. Begge dødsfallene 

ble konstatert som drap av amerikanske militærleger 

som utførte obduksjon. 

Den ene av de to avdøde fangene, Dilawar, 

var 22 år gammel og fra det sørøstlige 

Afghanistan, i nærheten av byen Khost. Han 

døde 10. desember 2002 som følge av «skader 

påført gjennom stump vold mot nedre 

kroppsdeler som medførte komplikasjoner 

av kransarteriesykdom», i følge dødsattesten 

hans. New York Times skaffet seg tilgang til 

denne attesten, som ble skrevet av en patolog 

knyttet til militæret. 

Den andre avdøde fangen. Mullah 

Habibullah, var rundt 30 år gammel og kom 

fra den sørlige provinsen Oruzgan. Han døde 

tidligere, 3. desember 2002. En militær talsmann 

ved Bagram-basen bekreftet overfor 

reportere fra New York Times at en militærpatolog 

hadde konstatert Mullah Habibullahs 

død som drap. Dødsårsaken var «lungeemboli 

[blodpropp i lungene] som følge av skader 

påført gjennom stump vold mot bena.» Begge 

militærlegene ble kontaktet av Human Rights 

Watch i november og desember 2003, men 

avslo å la seg intervjue. (…) 

Lovens standarder angående fysisk 

behandling av fanger: 

Forbudet mot mishandling og tortur av fanger 

er grunnleggende både i internasjonal humanitær 

rett og menneskerettighetserklæringen. 

(…) 

Mens internasjonal lov tillater disiplinering og 

straff av fanger som bryter nødvendige regler, 

må slik straff ilegges av retten eller av en administrativ 

instans med slik myndighet. Tortur eller 

annen mishandling skal aldri finne sted. (…) 

Langvarig fastlenking av fanger strider mot 

forbudet mot mishandling i internasjonal 

lov, og kan betraktes som en form for tortur. 

Spesialrapportøren for tortur har gjentatte 

ganger og i ulike sammenhenger betegnet 

langvarig fastlenking som et eksempel på 

tortur. FNs generalsekretær har også referert 

til dette som et eksempel på en forbudt torturmetode. 

Langvarig søvnberøvelse og kulde kan 

også stride mot forbudene i internasjonal 

lov mot mishandling, og kan betraktes som 

en form for tortur. Det amerikanske utenriksdepartementet 

har i sin rapport «Country 

Reports on Human Rights Practices» gjentatte 

ganger inkludert søvnberøvelse og kulde 

blant eksemplene på tortur. 

1 Rapporten, som har tittelen «Enduring Freedom. Abuses 

by US Forces in Afghanistan», er tilgjengelig i sin helhet 

på hrw.org/reports/2004/afghanistan0304/


Den internationale blindhed 

RWANDA: En million døde på 100 dage og verden skulle ikke have vidst noget derom? 

COLETTE BRAECKMAN 

Journalist i Le Soir, Bruxelles. 

Siden uafhængigheden i 1962 vidste alle de, 

som interesserede sig for Rwanda, at ilden 

ulmede. Allerede i 1959 fordrev hutuerne 

med assistance fra belgierne, som havde valgt 

at satse på den etniske majoritet, mere end 

300.000 tutsier. Rwandas Patriotiske Front 

(RPF) var en politisk-militær organisation, 

hvis engelsktalende medlemmer var flygtninge 

i Uganda og kæmpede derfra for at kunne 

vende tilbage. Fra og med RPF’s indtræden i 

krigen i oktober 1990 fulgtes deres fremgang 

med massakrer på tutsier. 

I oktober 1993 blev en række fredsaftaler 

underskrevet i Arusha i Tanzania under pres 

fra pengedonorerne. De imødeså oprettelsen 

af en overgangsregering, hvor RPF ville 

være repræsenteret sammen med den politiske 

opposition. En FN-fredsstyrke skulle 

garantere freden. Det var kun de udenlandske 

diplomater, som dengang var optimistiske. 

I en sådan grad, at Sikkerhedsrådets medlemmer 

vurderede, at en detachement på 

2548 mand var tilstrækkelig – i stedet for 

de 4500 som den øverstbefalende for FN’s 

mission i Rwanda (UNAMIR), den canadiske 

general Romeo Dallaire, havde forlangt 

– og indskrænkede dens mandat til kapitel 

VI i FN-chartret, som forbyder brugen af 

våbenmagt. Tillige er det sandt, at Rwanda, 

som er fattigt og tilsyneladende uden nogen 

strategisk interesse, blev ramt af efterspillet 

af USA’s nederlag i Somalia nogle måneder 

tidligere og at ingen, udover belgierne og 

franskmændene, rigtigt ønskede at engagere 

sig dér. 1 

Alligevel skortede det ikke på foruroligende 

signaler. Regimets hårde tilhængere havde 

slået sig sammen for at kunne opstarte 

Radio-Television Mille Collines, som rakkede 

fredsaftalerne ned og sendte en hadsk 

propaganda imod RPF, tutsier i almindelighed 

og den belgiske deling, som blev beskyldt for 

at have taget part til fordel for RPF. Fra og 

med oktober 1993 rekrutteredes titusindvis 

af unge hutuer til de lejre, som man kunne 

skimte langs vejen, dér blev de trænet i håndteringen 

af skydevåben og macheter. Hvordan 

kunne det samarbejdende belgiske og franske 

militær, som holdt deres regeringer informerede 

om de mindste troppebevægelser, ignorere 

denne mobilisering? 

På denne tid blev de tilkendte kreditter fra 

Verdensbanken ligeledes omdirigeret til indkøb 

af skydevåben og hakker. Takket været 

Crédit Lyonnais’s kreditgarantier, havde 

Egypten klaret adskillige leverancer af våben 

og ammunition. I oktober 1993 bidrog tutsiske 

militærfolks mord i Burundi på den lovligt 

valgte hutupræsident Melchior Ndadaye til en 

tilspidsning af spændingerne i Rwanda. 

I januar 1994 forvandledes mistanken til 

vished, da en informant bekræftede overfor 

UNAMIR, at alle tutsier var blevet behørigt 

registreret. Informanten beskrev træningen 

af Interhahamwe (de, som dræber sammen), 

oprettelsen af våben- og ammunitionslagre 

og leverede beviset for sine påstande, da han 

førte FN’s blå hjelme til et våbendepot i kælderen 

under præsidentens partihovedsæde. 

Han understregede ligeledes de trusler, som 

hang over de belgiske blå hjelme. 

Men det kodede telegram, som general 

Dallaire sendte til New York den 15. januar, 

hvori han bad om tilladelse til 

at optrævle våbenlagrene, mød- 

tes ikke af det forventede svar: 

afdelingen for fredsbevarende 

operationer, som i perioden ledtes 

af Kofi Annan, forbød ham enhver 

indgriben. 2 Oven i alt dette bragte 

de vestlige ambassadører problemet 

på banen overfor præsident 

Juvénal Habyarimana, mens sidstnævnte 

på samme tid benægtede 

fakta og lod våbnene distribuere til alle landets 

kommuner. 

Trods advarslerne fra den belgiske udenrigsminister 

Willy Claes, da denne var i 

Kigali i februar. Trods mordet på Félicien 

Gatabazi, minister for offentlige arbejder og 

formand for det socialdemokratiske parti. 

Trods brevene til general Dallaire fra flere 

højtstående officerer, der røbede en «machiavellisk 

plan». Trods mangedoblingen af attentater 

og den næsten håndgribelige stigning af 

volden, ændredes der på intet. UNAMIR’s 

mandat forandredes ikke og Sikkerhedsrådet 

nøjedes med at udtrykke dets «bekymringer» 

den 17. februar. 

Attentatet (bag- og gerningsmænd er fortsat 

ukendte) mod præsident Habyarimanas 

fly den 6. april 1994 blev startskuddet på 

folkemordet. En målrettet mordkampagne 

– planlagt over flere måneder og omhyggeligt 

udført – mod kendte, moderate hutuer og 

simple borgere af tutsisk ophav blev fremstillet 

som «udtryk for folkets vrede» som følge 

af mordet på statsoverhovedet. FN-styrkerne 

var på det tidspunkt spredt ud over landet, 

de manglede våben og tropper. Da general 

Dallaire og hans assistent Luc Marechal erfarede 

om morgenen den 7. april, at ti belgiske 

Mindehøjtidelighedernes betydning 

ERINDRINGSKONFLIKT: Hvordan mindes et folkemord som har revet et land i filler? 

JOSÉ KAGABO 

Lektor ved Skolen for Højere Studier i Socialvidenskaberne i Paris. 

Hvert år den syvende april mindes Rwanda 

folkemordet fra april til juli 1994 på omkring 

én million tutsier og hutuer i opposition. 1 

Folkemordets realitet blev dog bestridt, inden 

det blev et erindringsobjekt. En fornægtelse, 

der tjente til at stille spørgsmålstegn ved 

Rwandas nye magthaveres legitimitet. Disse 

bestod af en koalition af medlemmer af 

Rwandas Patriotiske Front (RPF) samt partier, 

der alle havde modsat sig «Endlösungen». 

Rent faktisk havde visse europæiske magter 

forsøgt (læs Colette Braeckmans artikel) at 

påtvinge Rwanda en «forhandlet» udgang 

på krisen mellem sejrherrerne i krigen fra 

1990-94 (RPF og dens hær fra Uganda) og 

repræsentanterne for det faldne regime (de 

ansvarlige for forbrydelsen). Stadig et helt 

år efter hændelserne taltes der her og der om 

udifferentierede massakrer eller om «dobbelt 

folkemord». 

I denne konfuse kontekst blev mindehøjtideligheden 

på årsdagen for folkemordet noget 

forvirrende. Dette i en sådan grad at valget af 

en dato blev genstand for heftig diskussion. 

Skulle mindehøjtideligheden finde sted den 6. 

april – dagen for påbegyndelse af blodbadet, 

men også for mordet på præsident Juvénal 

Habyarimana – eller den 4. juli – den officielle 

dato for folkemordets ophør som følge 

af indgreb fra RPF´s hær? Denne debat dækkede 

i virkeligheden over et prekært spørgsmål. 

Skulle både tutsier og hutuer inkluderes 

i den samme mindehøjtidelighed eller ej? 

Hutuerne endte med – da valget faldt på den 

7. april – at blive del af erindringen. Denne 

symbolik gjorde det desuden muligt at svejse 

(i det mindste virtuelt) det nye regeringshold 

sammen. Republikkens præsident (Pasteur 

Bizimungu), statsministeren og ministrene 

for udenrigs- og indenrigsanliggender samt 

informationsministeren var alle hutuer, mens 

tutsierne primært knyttede sig til kontrollen 

med hæren, navnlig Paul Kagame, der blev 

både vicepræsident og forsvarsminister. 

De semantiske mislyde afslørede dog snart en 

alvorlig erindringskonflikt. Når statschefen 

talte om folkemordet, foretrak han fx at bruge 

to termer: ishyano (i flertal amahano) og itsembatsemba. 

Den første svarer blot til en vag 

betegnelse for en ulykke, den anden er blot 

et lydord, som er dannet efter udsagnsordet 

gutsemba, som betyder ødelægge, udrydde. 

Han genkaldte sig altså udryddelsen i sine 

taler men uden at præcisere motivet og genstanden 

for folkemordet. Først med den første 

internationale konference om folkemordet i 

november 1995 i Kigali ryddedes misforståelserne 

af vejen. Denne sammenkomst var for 

rwandaerne udtryk for, at hele verden endelig 

anerkendte deres tragedie. 

blåhjelme med ansvar for beskyttelsen af premierministeren 

var i vanskeligheder i Kigali, 

blev spørgsmålet om at komme dem til hjælp 

end ikke rejst. 

Mens ligene blev samlet op af renovationsvognene, 

mens dræberkohorterne gennempløjede 

byen, mens general Dallaire 

forlangte forstærkninger, handlede det især 

om at evakuere udenlandske statsborgere. 

Med det mål for øje afsendte franskmændene 

i hast en styrke på 450 mand, belgierne 

sendte 450 faldskærmssoldater og yderligere 

500 til Kenya, 80 italienere tilsluttede sig 

operationen, mens 250 amerikanske rangers 

befandt sig i Burundi. Hvis de havde fundet 

fælles fodslag med UNAMIR, så havde disse 

vestlige tropper uden tvivl kunne dæmme 

op eller blokere for massakrerne i Kigali, 

lukke den ekstremistiske radio og gennemtvinge 

en våbenhvile. Men 

efter ordrer fra deres regeringer 

begrænsede disse styrker sig 

til en mission, der undsatte 

udenlandske borgere, mens de 

overlod civile tutsier, inklusiv 

blandede ægtepar, ambassadeansatte, 

herunder personalet på 

det franske kulturcenter, og de 

dusinvis af tutsier, som havde 

søgt om beskyttelse under FN, 

til deres skæbne. De blå hjelme overlod man 

ligeledes til deres egen afmagt. Efter ordre fra 

den franske præsident François Mitterrand, 

sørgede franskmændene dog for at præsident 

Habyarimanas enke, som hørte til i de 

«hårdes» klan, og nogle af regimets kendte 

personer bragtes i sikker forvaring. 

Termen 

«folkemord» 

indebar en 

forpligtelse til 

at gribe ind . 

Rwanda var dog endnu ikke fuldstændig 

overladt til sig selv. Men efter at ti blåhjelme 

chokerende var blevet dræbt, bekendtgjorde 

den belgiske udenrigsminister Willy Claes 

den 12. april overfor FN’s generalsekretær 

Boutros Boutros-Ghali, at den belgiske styrke 

i UNAMIR snarligt ville trække sig ud og han 

kastede sig ud i en diplomatisk aktion for at 

overtale de øvrige lande til det samme. 

På denne tid var Rwanda et ikke-permanent 

medlem af FN’s Sikkerhedsråd, og deres 

repræsentant havde tilknytning til ekstremisterne. 

Repræsentanter for regeringen blev 

officielt modtaget i Paris. Frankrig leverede 

fortsat våben via Goma til Nord Kivu. 

Amerikanerne og briterne modsatte sig konstant 

troppeforstærkninger til UNAMIR, som 

om det eneste vigtige var intet at gøre. Den 

amerikanske udenrigsminister Madeleine 

Albright sørgede i øvrigt for at forbyde brugen 

af termen «folkemord», fordi det indebar 

Fra og med 1996 tegnede konturerne sig for 

en veritabel «erindringspolitik». Den anden 

mindehøjtidelighed afholdtes i Muhororo, 

den region hvorfra den nye statschef stammede 

– en bastion for hutuekstremismen og dermed 

en region hvor massakrerne havde været 

ubarmhjertige. Præsident Bizimungu holdte 

dér en lejlighedstale, der mindede om årsagerne 

til tragedien. En officiel fortolkning af 

historien, der insisterede på det internationale 

samfunds ansvar (koloniseringen, støtten til 

det regime der var ansvarlig for folkemordet, 

evakueringen af FN’s mæglingsstyrke mens 

massakrerne foregik). Idet han henvendte 

sig til et mindre opløb af bønder, som fulgte 

ceremonien på afstand – efter alt at dømme 

uden at forstå det store – hudflettede han kollektivt 

hutuerne: «Ved jeres handlinger, ved 

jeres grusomhed har I vist, at vi hutuer alle 

sammen er nogle dyr!». 

Til den tredje mindehøjtidelighed, den 7. 

april 1997, valgtes Murambi, hvor der findes 

en gigantisk massegrav. Kommunen 

befinder sig i den sydlige del af landet, i 

Gikongoro-præfekturet, zonen for Operation 

Turqoise, hvor den franske hær havde «stillet 

sig imellem» folkemorderne og deres ofre. 

Præsident Bizimungu (der ikke er kendt som 

nuanceringens mester) fortalte historien om 

en elefant, der gik løs på en myre. Det store 

dyr regnede med, at dets vægt ville række til 

en forpligtelse til at gribe ind, og mod slutningen 

af april talte Boutros Boutros-Ghali 

stadigvæk om en «borgerkrig». Den 21. april 

valgte Sikkerhedsrådet med dets resolution 

912 at reducere FN-styrken i Rwanda, som 

kom til at tælle mindre end 500 blåhjelme. 

Denne sidste FN-styrke var uden føde, uden 

ammunition og uden køretøjer, ja, uden drikkevand. 

De var ude af stand til at redde de 

civile, der anmodede om beskyttelse eller 

hjælp, selvom de modigt og med succes gennemførte 

flere undsætningsoperationer. 

Når pressen interesserede sig for Rwanda, så 

var det for at få optagelser af de lig, som flød 

på Viktoriasøen ud for Ugandas bredder, eller 

for at følge den masseudvandring af hutuer 

der – efter at have begået deres forbrydelse 

– var flygtet mod Tanzania for at undslippe 

gengældelsen. 

Lang tid før dette var Philippe Gaillard 

(på vegne af Røde Kors’ Internationale 

Komite), Læger uden Grænser (hvis ledelse 

og syge var blevet massakreret i Butare 3) 

og general Dallaire selv fremkommet igen 

og igen med frygtelige vidnesbyrd, med råb 

om hjælp. Det var først den 11-12. maj, hvor 

FN-kommissæren for menneskerettigheder, 

José Ayala Lasse, ankom til skuepladsen, 

at han endelig brugte termen: folkedrab. 

På dette tidspunkt talte pressen i dets store 

flertal stadig om «interetniske massakrer», 

om «stammekrige». Alt imens myrderierne 

var sat i gang og organiseret af den indsatte 

overgangsregering, som forordnedes efter 

Habyarimanas død. Rwanda blev beskrevet 

som en «sammenbrudt stat», nedkastet i en 

form for barbarisk anomali. Som om man 

for enhver pris måtte overføre klicheen om 

Somalia som dette særdeles hierarkiserede 

land, hvor borgerne har for vane at adlyde de 

ordrer, som kommer oppe fra… 

Det er først i juni, at tragedien begynder 

at gøre indtryk på opinionen. På trods af 

amerikansk modstand endte Sikkerhedsrådet 

med at stemme for et forstærket UNAMIR 

2, men FN fandt hverken soldaterne eller 

pengene til at få missionen op at stå. USA 

blev forespurgt, om de kunne levere køretøjer 

og panservogne, de forventede at blive 

betalt forud… Hvad RPF angik, så rykkede 

de langsomt men sikkert frem mod Kigali. 

De snuppede deres modstandere og disses 

ofre i en knibtangsmanøvre; de vurderede, at 

en udenlandsk intervention efterhånden var 

formålsløs. 

Ikke blot fordi de fleste tutsier allerede var 

døde, men i endnu højere grad fordi de ikke 

at mase undermåleren, men kampens udfald 

blev anderledes. Statsoverhovedet sluttede 

med: «Hvor er elefanten i dag? Myren er 

der stadig!» Organisatorerne bag mindehøjtideligheden 

inviterede en overlevende på 

scenen, og de som ikke rigtig havde fattet 

dyremetaforen forstod nu, at den omtalte elefant 

var Frankrig – myren var Rwanda. Vidnet 

beskyldte formelt det franske militær for at 

have dækket over myrderierne og for at have 

forsøgt at skjule massegraven i Murambi, idet 

de havde anlagt en vollyballbane dér. Det 

andet stærkt bevægede øjeblik under mindehøjtideligheden 

var anklageskriftet mod 

biskoppen i Gikongoro, Augustin Misago, 

som stod anklaget for folkemord og for at 

have flygtet fra landet sammen med den 

franske hær. Især i Frankrig betragter nogle 

forsøget på at gøre udlændinge ansvarlige 

for folkemordet som en afpresningsstrategi i 

forhold til det internationale samfund og en 

politisk manipulation med det mål at bestyrke 

den siddende magt. En skematisk fortolkning. 

Det er korrekt, at de rwandesiske autoriteter 

henvender sig på samme tid til verdensoffentligheden 

og lokalbefolkningen, men vi 

mangler stadig at forstå hvorfor og med hvilket 

mål for øje. 

Således placerede præsident Bizimungus 

bemærkninger sig i 1996 i den overordentlig 

komplekse kontekst i tiden umiddelbart 

var indstillede på at lade sig frarøve deres sejr. 

Da var det, at Frankrig tog initiativet: den 22. 

juni fik det Sikkerhedsrådets tilladelse til at 

iværksætte en operation under kapitel 7, som 

tillader brugen af våbenmagt. 

Det var for sent at redde de hundrede 

tusinder af civile, som var forsvundet i løbet 

af de første uger af folkemordet, og kun 

10.000 til 15.000 personer havde kunnet samles 

i lejrene i Nyarushishi og Bisesero, men 

det var endnu muligt at forsøge at redde den 

midlertidige regering. Sidstnævnte modtog 

entusiastisk franskmændene, idet de håbede, 

at Operation Turquoise ville sinke RPF’s 

fremrykning og gennemtvinge en forhandling 

om en opdeling af territoriet. Men RPF’s 

hurtige fremrykning og i sidste ende stemningen 

i befolkningen bevirkede, at den franske 

regering blev delt i spørgsmålet. Overfor militæret, 

som ville «knække rygraden på RPF», 

og som ikke lagde skjul på deres solidaritet 

med deres tidligere hutuske våbenbrødre, 

«de fransktalende», som de havde uddannet 

og udstyret, stod Edouard Balladur, som 

besluttede at mindske de militære ambitioner 

for Operation Turquoise. Det franske militær 

var forpligtet til at tage kontakt med RPF og 

måtte stille sig tilfreds med i den vestlige 

del af landet at skabe en «sikker humanitær 

zone», hvorhen alle de ekstremistiske grupper 

såvel som den midlertidige regering efterfølgende 

blev stævnede, området rummede 

således millioner af civile hutuer. 

Franskmændene var ude af stand til at forhindre 

talløse massakrer i området. De forsøgte 

ikke at afvæbne militær- og militsfolk. De 

passede omhyggeligt på ikke at arrestere de 

ansvarlige bag folkemordet, som efterfølgende 

søgte tilflugt i Zaire og forbød ikke 

Mille Collines-radioens hadske udsendelser. 

Franskmændene havde taget kamphelikoptere, 

Jaguar- og Miragefly, hundrede panservogne 

og morterer, men for få lastvogne og medikamenter, 

hvorfor de stod magtesløse overfor en 

koleraepidemi, som brød ud i Goma og slog 

mere end 40.000 hutuflygtninge ihjel. 

Med franskmændenes tilstedeværelse og 

de nye bekvemme kommunikationskanaler 

kom pressen – langt om længe gjort modtagelige 

for tragedien i Rwanda – såvel som de 

humanitære organisationer også til gerningsstedet. 

De nye magthavere måtte indrette sig 

i en uafviselig udørk: statsfunktionærerne var 

flygtede med sagsakter, køretøjer og bankindskud, 

300.000 forældreløse børn strejfede 

rundt i landet. Men det internationale samfund 

viste uvilje imod at gribe ind og hjælpe 

RPF. Nogle gav dem skyld for det «dobbelte 

efter folkedrabet. De overlevendes smerte, 

deres frygt og bitterhed var tilspidset i en 

sådan grad, at ingen turde begive sig ud på 

landet i Rwanda. Udenfor landet, navnlig i 

flygtningelejrene mod øst i den nuværende 

Demokratiske Republik Congo (dengang 

Zaire), truede de tidligere rwandesiske 

væbnede styrker og militser med at generobre 

magten og at «gøre arbejdet færdig». 2 

Statschefens skræmmende tale var uden tvivl 

en advarsel imod ethvert forsøg på at danne 

alliance med de ekstremistnetværk, som formodedes 

at have forgreninger i landet. 

Det «muskelpumpede» sprog i 1997 skrev 

sig ind i en kontekst af stærke spændinger 

mellem Rwanda og Frankrig. Rwandaerne 

mistænkte Paris for fortsat at hjælpe ekstremisterne 

fra det forrige regime, der var 

flygtede til Zaire, og begyndte at forberede 

den internationale offentlighed på «kæmpens» 

invasion af de Store Søer. 3 For øvrigt 

forværredes forbindelserne mellem Rwandas 

regering og Vatikanet, efterhånden som anklagerne 

mod den katolske kirke tog til (meddelagtighed 

med det forrige regime og visse af 

dets medlemmers deltagelse i folkemordet). I 

den voldsomme anklage mod biskop Misago 

genlød altså mistroen. 

Selvom den aktuelle statschef Paul Kagames 

personlighed og kommunikationsstil er meget 

anderledes end hans forgængeres, så henven- 

folkemord», andre forlangte, at regimet gav 

en «forsoningsløn», alt imens ligene fortsat 

fyldtes i massegrave. 

På trods af sine gode forbindelser til USA 

og Storbritannien kostede det i virkeligheden 

RPF dyrt at have erobret magten i et frankofont 

land uden at have opnået de gamle kolonialmagters 

samtykke. 

Tilstedeværelsen af mere end to millioner 

hutuflygtninge i Kivu-lejren, som blev ledt 

af bagmændene bag folkemordet og fik fødevaremidler 

gennem den humanitære hjælp, 

bidrog til varigt at destabilisere regionen. 

Efter forgæves at have forlangt overfor FN’s 

organer at flytte den trussel, som lejrene 

udgjorde for landet, indledte Paul Kagame, 

som sad i spidsen for RPF, i oktober 1996 

en offensiv rettet mod at forhindre de rwandesiske 

flygtninges tilbagevenden ved at 

der hans taler sig altid på samme tid til det 

internationale samfund og den interne opinion. 

Tonelejet er roligere men altid bestemt. 

Således ironiserede præsidenten i forbindelse 

med mindehøjtideligheden i april 2003 over 

det internationale samfunds credo siden 

holocaust om «Aldrig igen», og han mindede 

om, at Rwandas folk var blevet overladt til 

sig selv i 1994. 4 Overfor den belgiske udenrigsminister 

Louis Michel understregede han 

sin regerings faste holdning: «Vi vil ingen 

anstrengelse sky i kampen mod dem, som fra 

nær eller fjern vil forsøge at vælte os ud i en 

lignende situation. Vores «Aldrig igen» bør 

og må omsættes til handling.» Det er nemt at 

gætte, at præsident Kagame hentyder til den 

rolle, som hans land har spillet og kunne være 

fristet til fortsat at spille i Congo. Eftersom 

vigtige valg stod for døren i sommeren 2003 

(til præsidentembedet og den lovgivende 

forsamling), så henvendte den anden del 

sig til oppositionens kandidater. «Om dagen 

holder de positive taler om værdien af menneskerettighederne, 

om nødvendigheden af 

at stå sammen og forsones. (…) Om natten 

skifter de samme personer sproget ud og 

udbreder historier, der splitter og sætter folk 

op imod hinanden.» Til ingens overraskelse 

genvalgtes Kagame til præsidentembedet i 

slutningen af august med en vælgertilslutning 

på 95 procent. Hans nærmeste rival var 

kørt i sænk efter beskyldninger om brug af 

sprede dem over det umådeligt store Zaire 

(som senere er blevet til den Demokratiske 

Republik Congo). 

Det internationale samfund havde været 

ude af stand til at forhindre et planlagt og 

bebudet folkemord og assisterede snart efter 

til endnu et skridt i tragedien. Syv måneder 

senere omstyrtedes marskal Josef Désiré 

Mobuto, som blev understøttet til det allersidste 

af franskmændene, af Laurent Désiré 

Kabila og hans rwandesiske og ugandiske 

allierede. Indtil en ny krig brød ud i 1998, 

var rwandaerne konstant på jagt efter 

Interhahamwe-folk på flugt og hengav sig 

samtidig med, sammen med deres ugandiske 

allierede, til udplyndring af Congos 

ressourcer. Til folkemordets én million døde 

fulgte der yderligere tre millioner forglemte 

congolesiske ofre – tilfangetagne af krigen, af 

udplyndringen af naturressourcerne og af en 

etnisk propaganda. 

Til den kommende mindehøjtidelighed den 7. 

april 2004 er der forventninger om noget særligt 

opsigtsvækkende. Ti år efter hændelserne 

taler man allerede om en statusopgørelse. 

Men af hvad? Uden tvivl vil det kunne dreje 

sig om tilbagetrækning af rwandesiske tropper 

fra den Demokratiske Republik Congo, 

om de overståede demokratiske valg, om 

den gode økonomiske styring (genoprettelse 

af infrastruktur, af administrationen og den 

offentlige service), om skabelsen af decentrale 

domstole for at accelerere domfældelsen 

over folkemordets formodede bagmænd, 5 om 

den nationale forsoning. 6 

Når det kommer til folkemordet, har de 

overlevende og Rwandas regering en fornemmelse 

af at have opnået det internationale 

samfunds anerkendelse. Bemærkelsesværdig 

var den undskyldning, som den belgiske 

statsminister Guy Verhofstads gav i forbindelse 

med mindehøjtideligheden i år 2000. Af 

de implicerede lande i folkemordets historie 

er det kun Frankrig, som fortsat stiller sig 

forbeholden frem. 7 

Påmindelsen om det internationale ansvar 

synes som endemål at have bekræftelsen af 

den nationale suverænitet. Det er en måde at 

sige på: «Efter det som er sket, og i betragtning 

af den måde I har handlet på, så skal I 

ikke komme og belære os om moral». 

Skjeletter av mennesker drept under folkemordet i 1994 i Rwanda. © AFP/Scanpix 

guds- og menneskeforladt magtkamp mellem 

frankofone og anglofone lande om kontrollen 

af hjertet af Afrika. 

Se også side 14, «Massakrenes mekanismer» 

1 Linda Merlvern, A people betrayed, The Role of the 

West in the Rwanda’s Genocide, Zed books, London, 

2000. Gerard Prunier, The Rwanda Crisis: History of a 

Genocide, C Hurst & Co., 1998. 

2 Romeo Dallaire, Shake Hands with the Devil: The Failure 

of Humanity in Rwanda, Random House of Canada Ltd., 

2003. Læs mere på: www.willum.com/dansk/rwanda/ 

index.htm 

3 Allison Desforges, «Leave None to Tell the Story. 

Genocide in Rwanda.», en Human Rights Watch Rapport, 

1999. Find den under: www.hrw.org/reports/1999/ 

rwanda/ 

Det drejer sig mindre om at beskylde end 

om at insistere på muligheden for en anden 

type af politisk forbindelse med de tidligere 

kolonimagter. Tilbage står det smertelige 

spørgsmål om erindringens plads – den individuelle 

og kollektive – som tydeligvis hverken 

kan ordnes med en officiel iscenesættelse 

eller på meget kort sigt. 

1 Diskussionen om antallet af døde svinger mellem 800.000 

og 1,5 mio. 

2 I mordernes uhyggelige sprogkode i 1994 betød «arbejde» 

at myrde tutsier. 

3 Læs Colette Braeckman, Le Soir, den 7. og den 9. april 

1997. 

4 Læs Colette Braeckman, «Fra Rwanda til Zaire. 

Folkemordets chokbølge», Le Monde diplomatique, september 

1996. Philippe Leymarie, «La politique de France 

en questions», Le Monde diplomatique, september 1998. 

5 Siden marts 2001 tillader en lov domstole kaldet gacaca 

- en reference til en traditionel retspraksis. De oprettedes 

for at løse den nærmest umulige opgave med at dømme et 

stort antal af de tiltalte – 120.000 tilfangetagne afventede 

dom i 2003. Man tæller i dag mere end 8000 domstole 

over hele landet. 

6 Læs Anne-Cécile Robert, «I Rwanda – at leve med folkemordet», 

Le Monde diplomatique, juli, 2000. 

7 Xavier Emmanuelli, sekretæren for premierministerens 

akutte, humanitære nødhjælpsprogram, gennemførte, da 

Alain Juppé var Frankrigs premierminister, en meget diskret 

andagtsrejse. Læs Philippe Leymarie, «La politique 

de France au Rwanda en questions», Le Monde diplomatique, 

september, 1998.


JACQUES SEMELIN 

Forskningsdirektør ved CNRS (CERI) og professor ved Sciences Po i 

Paris. Forfatter av blant annet Analyser le massacre. Réflexions comparatives, 

coll. «Questions de Recherche», CERI, Paris, 2002. 1 

Etter at FN-konvensjonen om folkemord ble 

vedtatt 9. desember 1948, er dette begrepet 

blitt forankret i språket som betegnelsen på 

den absolutte ondskap, grusomhet på sitt mest 

ekstreme, med tilintetgjøring av forsvarsløse 

sivilbefolkninger som følge. Begrepet «folkemord» 

(genocide) ble oppfunnet i 1944 av 

den polske juristen Raphael Lemkin, og det 

har fått stadig større internasjonal utbredelse. 

I løpet av andre halvdel av 1900-tallet har 

man brukt begrepet «folkemord» om nesten 

alle konflikter med et stort antall sivile ofre: 

Kambodsja, Burundi, Rwanda, Guatemala, 

Colombia, Irak, Bosnia, Sudan, Tsjetsjenia, 

og så videre. 

Begrepet er også blitt brukt med tilbakevirkende 

kraft for å beskrive grekernes massakre 

av innbyggerne på Melos (5. århundre f.Kr.), 

massakren i den franske Vendée-regionen i 

1793, massakren av indianere i Nord-Amerika 

og av armenerne i 1915 – for ikke å glemme 

sultkatastrofene i Ukraina, deportasjonene 

av befolkningsgrupper i Sovjetunionen 

under Stalin, og selvfølgelig utryddelsen av 

europeiske jøder og sigøynere under andre 

verdenskrig. I tillegg er betegnelsen brukt 

om amerikanernes atombombeangrep i 

Hiroshima og Nagasaki. Dette er naturligvis 

ikke en uttømmende liste… 

Bruken av begrepet «folkemord» om 

så forskjellige historiske situasjoner, fører 

med seg en lang rekke motforestillinger og 

opphetede debatter. Den mangfoldige bruken 

uttrykker et behov for å kunne ty til et 

universelt begrep i beskrivelsen av et massivt 

fenomen på 1900-tallet: ødeleggelsen 

av sivile befolkninger. Det har også oppstått 

andre begrep, som politicide (1988) og democide 

(1994), men genocide brukes fortsatt i 

overveldende grad, og det utvikles til og med 

egne «genocide studies». Denne forskningen 

formidles videre i tidsskriftet Journal of 

Genocide Research. 2 

Det første problemet knyttet til ordet «folkemord» 

har altså å gjøre med hvordan det 

brukes. Det inngår i alle former for humanitær, 

politisk og identitetsmessig retorikk. Å 

avdekke hva som ligger bak bruken av dette 

begrepet utgjør i seg selv et helt forskningsfelt. 

Fremfor alt handler det om hukommelsen: 

å få alle til å ta inn over seg akkurat det 

folkemordet en befolkning hevder å ha vært 

offer for i fortiden. Det mest talende eksemplet 

på dette området er armenernes kamp for 

anerkjennelse av at deres folkegruppe er blitt 

utsatt for folkemord. 

Bruken av dette begrepet handler også om 

humanitær hjelp, når ikke-statlige organisasjoner 

(NGOer) går ut og sier at et folk står 

i fare for å bli utsatt for folkemord. Begrepet 

er i så henseende ment å sette en støkk i opinionen, 

som igjen kan skape åpning for internasjonal 

inngripen. Også rettslige spørsmål 

står på spill når man bruker dette begrepet, 

altså når udåden er gjort og det gjelder å få 

internasjonale domstoler til å rettsforfølge de 

ansvarlige for «forbrytelsen folkemord». 

Begrepet kan også være kronen på verket i 

en svært aggressiv retorikk rettet mot en politisk 

fiende. For eksempel erklærte serberne i 

Kosovo seg ofre for folkemord fra albanernes 

side allerede midt på 1980-tallet, mens delegater 

på Durban-konferansen 3 i Sør-Afrika i 

2001 anklaget Israel for å være i gang med et 

reelt folkemord på palestinerne. En åpenbar 

konklusjon er at ordet like mye fungerer som 

symbolsk skjold – for å befeste folkets identitet 

som offer – som et løftet sverd mot den 

livsfarlige fienden. 

Kan vi håpe på at forskerne kan komme 

med begrepsavklaringer? Ikke egentlig. 

Definisjonene florerer, og det er stor avstand 

mellom psykologen Israel Charny, som hevder 

at alle massakrer er folkemord (inkludert 

Tsjernobyl-ulykken), og historikeren Stephan 

Katz, som mener at det bare er blitt begått ett 

folkemord i historien, mot jødene. 

Meningene er også delte om hvordan man 

skal forholde seg til FNs definisjon. Noen 

bruker 1948-konvensjonen om folkemord 

som grunnlag for sitt arbeid, og gir den til 

og med en «sosiologisk tolkning», slik amerikanske 

Helen Fein har gjort. De fleste banebrytende 

verk om folkemord starter for øvrig 

med en diskusjon av konvensjonen. 4 Andre 

innvender at forskning innen fag som sosiologi 

og historie ikke bør bygge på en juridisk, 

det vil si normativ, tekst. De forsøker heller 

å utvikle «genocide studies» med analyseredskaper 

som hører samfunnsvitenskapene 

til. Med dette som mål, tar de 

utgangspunkt i en analyse av 

massakren (som en handling 

– som oftest kollektiv – hvor 

ikke-stridende blir drept), og 

spør seg i hvilke sammenhenger 

og under hvilke forhold en 

massakre eller en serie massakrer 

kan bli et folkemord. 5 

Ett av flere problemer er: 

Konvensjonen fra 1948 legger 

stor vekt på «intensjonen om å 

utslette en gruppe som sådan» i 

sin definisjon av folkemord. Det er imidlertid 

problematisk å overføre dette til historien. 

Enkelte katastrofale hendelser ser ikke ut til 

å ha vært «villet», som for eksempel hungersnøden 

i 1958-62 i det kommunistiske 

Kina (mellom 20 og 43 millioner døde). Per 

dags dato har ingen kunnet bevise at Mao, 

med det vanvittige «Store spranget», hadde 

som intensjon å ødelegge sitt folk. Disse 

massive dødstallene har mer å gjøre med 

partiets ubøyelighet, utopiske voluntarisme, 

økonomiske inkompetanse, og så videre. 

Det er annerledes med hungersnøden i 

Ukraina i 1932-33 (6-7 millioner døde). Her 

er Stalins forbryterske vilje mye lettere å peke 

på. Det er ingen tvil om at Moskva på dette 

tidspunktet ønsket å tilintetgjøre alle spirer til 

motstand. Var dette da et folkemord? Noen 

svarer ja, mens andre svarer nei på bakgrunn 

av at Stalins tilintetgjørende intensjon ikke 

gikk ut på å eliminere den ukrainske befolkningen 

som sådan. Også andre folkegrupper 

ble kraftig rammet av hungersnøden (kosakkområder, 

Kuban, Sentral-Asia). Uansett står 

historikeren alltid i fare for å ta på seg rollen 

som anklager, for å bevise at alt var nøye 

planlagt. Dette til tross for at historien skapes 

av sammentreff og usikkerheter, og ikke er 

forutbestemt. 

Forskerne er imidlertid enige på ett punkt: 

at fremveksten av «genocide studies» betinger 

en utvikling av komparativ forskning. 

Også her kan man sette fingeren på manglende 

metodologisk presisjon når enkelte gir 

seg til å sammenligne svært forskjellige tilfeller. 

Likevel har det kommet ut flere viktige 

kollektive verk de ti siste årene, som bringer 

sammen ulike casestudier. Det nyeste verket 

av denne typen er skrevet av historikerne Ben 

Kiernan og Robert Gellately. 6 De komparative 

studiene bekrefter alltid at hvert histo- 

Utsnitt av forrige sides bilde. Rwanda (1994). © AFP/Scanpix 

Massakrenes mekanismer 

FOLKEMORD: Motsetningene som blusset opp igjen i Kosovo i slutten av mars 

understreker de væpnede «løsningenes» nederlag. Samtidig, ti år etter tragedien i 

Rwanda, blir Vestens ansvar fortsatt underslått. Hvordan utløses voldsspiralen som 

fører til massakrer? Forskere som arbeider med dette advarer mot en for lettvint 

bruk av begrepet folkemord, og forsøker å finne ut hva som kjennetegner 

denne formen for krig mot sivile. 

Vi vet hvilken 

avgjørende rolle 

intellektuelle 

har spilt i den 

forutgående 

etableringen av 

fiendebilder. 

riske tilfelle er særegent, men gjør det også 

mulig å avdekke felles problemstillinger, for 

eksempel når det gjelder selve iverksettelsen 

av handlingen. 

Forskningen på Holocaust brukes her 

ofte som referanse, med utgangspunkt i 

Christopher Brownings mesterverk Ordinary 

Men (1992). En forsker som tar for seg enten 

det nå er Kambodsja, Rwanda eller Bosnia 

– alle tilfeller hvor man har tippet over til 

massiv voldsbruk – tvinges til å benytte seg 

av flere tolkningsmåter for å løse gåten. 

Bør man for eksempel tillegge ideologien, 

eller mer generelt den politiske forestillingen 

om forkasting av Den andre, avgjørende vekt 

fordi den på forhånd bygger 

opp under massakren? Vi 

vet hvilken avgjørende rolle 

intellektuelle har spilt i den 

forutgående etableringen av 

fiendebilder. Men selv om 

denne ideologiske matrisen 

fungerer som springbrett for 

massemord, gir den aldri en 

tilstrekkelig forklaring på 

selve iverksettelsen av handlingen. 

Beregning i forbindelse 

med en massakre må også tas 

i betraktning, det vil si den kalde avgjørelsen 

(eller en rekke avgjørelser) om å massakrere 

massivt, avgjørelser som blir tatt av et lite 

antall høytstående personer. Massakren 

henger svært ofte sammen med en bevisst 

strategi, enten målet er å «renske territoriet», 

erobre makten eller bedrive rasehygiene. 

Men risikerer man ikke her å se bort fra 

den totalt irrasjonelle siden ved massakren, 

og enda mer ved folkemordet – som et nærmest 

delirisk prosjekt for å etablere en orden 

av enhet og renhet? «Genocide studies» 

kaller nødvendigvis på tverrfaglighet, fra 

psykopatologi til antropologi, via historie og 

statsvitenskap, uten dermed å ha ambisjoner 

om å forklare alt. 

Et annet spørsmål gjennomsyrer forskningen 

omkring folkemord: Er det sterke eller svake 

stater som begår folkemord? Tesen om den 

sterke stat virker umiddelbart mest sannsynlig, 

tatt i betraktning den makten som kreves 

for å utføre en massakre eller et folkemord: 

makt til ødeleggelse, organisering, propaganda, 

og så videre. Dette er i tråd med Rudolf 

Rummels tenkning: «Den absolutte makt 

dreper absolutt». 

Tesen om den sterke stat har imidlertid 

fått et skudd for baugen fra forskere som ser 

nærmere på den generelle konteksten denne 

makten befinner seg i. De bemerker at makthaverne 

det dreier seg om befinner seg i en 

usikker situasjon som nettopp er av en slik 

natur at den kan forklare deres vilje til å massakrere. 

Å ta i betraktning krigens kontekst er 

avgjørende her. 

Historikere som Philippe Burrin og 

Christian Gerlach mener for eksempel at 

beslutningen om Endlösung, som nazistene 

etter all sannsynlighet tok fra og med desember 

1941, ikke kan ses løsrevet fra det faktum 

at de på dette tidspunktet innså at de ikke 

kunne vinne krigen mot Sovjetunionen. Det 

er altså med vissheten om et mulig nederlag 

– forsterket av USAs inntreden i krigen etter 

bombingen av Pearl Harbor 6. desember 1941 

– at Hitler kan ha bestemt seg for å i alle fall 

lykkes med sin andre fundamentale målsetning: 

utryddelsen av jødene. 

Et lignende resonnement kan også ha 

funnet sted i forbindelse med massakrene 

på armenerne, som ble iverksatt etter at 

Tyrkia hadde lidd et knusende nederlag mot 

Russland. Dette i en krigskontekst hvor «ungtyrkernes 

regjering» betraktet den armenske 

minoriteten i Det osmanske riket som en medsammensvoren 

alliansepartner for Russland. 

En slik tilnærming styrker tesen om at det 

først og fremst er svake stater som setter i 

gang massakrer, stater som ser på seg selv 

som sårbare eller tror at de ikke kan vinne en 

krig uten å tilintetgjøre sivile folkegrupper. 

Å utvikle kunnskapen om voldshandlinger 

som fører til massakrer og til og med til 

folkemord, er en prioritert oppgave for samfunnsvitenskapene. 

Menneskehetens historie 

veier spesielt tungt på dette området. På 

begynnelsen av 1900-tallet var 10 prosent av 

krigsofrene sivile. På slutten av 1900-tallet 

var forholdet motsatt: sivile utgjorde 80-90 

prosent av ofrene. 

En satsing på dette forskningsområdet 

innebærer også betydelige praktiske konsekvenser. 

Først og fremst når det gjelder 

hvordan man tenker omkring fremtiden til 

land som har vært gjennom slike hendelser. 

Misforholdet er ofte stort mellom internasjonale 

eksperters appell om «forsoning», og 

opplevelsen «i felten» av at det er utenkelig, 

fordi massakrene har etterlatt seg så store 

traumer i befolkningen. Å forsøke å etablere 

fred i disse landene forutsetter en forståelse 

av denne tunge børen av traumer, og ikke en 

fornektelse av den gjennom løsningsforslag 

som påtvinges utenfra. 

I like stor grad er det nødvendig med en 

praktisk refleksjon rundt situasjonen forut 

for krisen: Kan man forhindre et folkemord, 

og på hvilken måte? Noen ser for seg varslingstiltak 

(early warning) som skal sikre 

at pre-folkemord-situasjoner oppdages, og 

forestiller seg måter å effektivt komme de 

truede befolkningene til unnsetning på. I den 

forbindelse bør Gareth Evans og Mohamed 

Sahnouns tilnærming nevnes. 7 Slike forslag 

til forebyggende tiltak kan imidlertid forbli 

fromme ønsker i den grad statene lar seg styre 

av egoistiske interesser og ikke viser politisk 

vilje til å sette tiltakene ut i livet. 

Arbeidet som gjøres av NGOer og journalister 

er også spesielt viktig, om så bare for å 

hindre at en tragedie viskes ut av den internasjonale 

offentligheten, slik vi nå ser det med 

Tsjetsjenia. Samtidig går opinionen lei av alle 

dramaene mediene flommer over av. Og det er 

grunnen til at det som «aldri mer» skal skje, 

stadig gjentar seg. Dessverre er ikke faren for 

folkemord et tilbakelagt stadium ennå. 

1 Fransk og engelsk versjon (Toward a vocabulary of 

massacre and genocide) kan lastes ned på www.cerisciencespo.com/archive/dessus.htm 

2 Grunnlagt i 1999 av den amerikanske historikeren Henry 

Huttenbach. www.tandf.co.uk/journals 

3 Durban-konferansen ble arrangert av FN, og handlet om 

rasisme. USA og Israel trakk seg fra konferansen i protest 

mot språkbruken mot Israel, hvor deres behandling av palestinerne 

ble betegnet som rasistisk. O.a. 

4 For eksempel Frank Chalk og Kurt Jonassohn, The History 

and Sociology of Genocide, New Haven, Yale University 

Press, 1990 og Yves Ternon, L’Etat criminel (Den kriminelle 

staten), Seuil, Paris, 1995. 

5 Jeg bruker selv denne fremgangsmåten. Jf. «Du massacre au 

processus génocidaire», Revue internationale des sciences 

sociales, Paris, desember 2002. 

6 Ben Kiernan og Robert Gellately, Spectre of Genocide: 

Mass murder in a historical perspective, Cambridge 

University Press, Cambridge, 2003. 

7 Gareth Evans og Mohamed Sahnoun, «The Responsibility 

to Protect», Foreign Affairs, New York, november-desember 

2002. 

JEANCLAUDE BOYER 

Professor emeritus ved institutt for europeiske studier, 

Paris VIII-universitetet. Sist utgitte verk: Les Villes 

européennes (De europeiske byene), Hachette, «Carré 

géographique», Paris, 2003. 

På grunn av historiske tilfeldigheter 

består Europa av stater med svært 

ulikt folketall. Blant de femten 

nåværende medlemslandene i EU, 

har ti land mellom 0,4 og 16 millioner 

innbyggere, mens fem land 

har mellom 41 og 82 millioner 

innbyggere. EU-institusjonene har 

tradisjonelt tatt høyde for denne 

forskjellen gjennom antall kommissærer 

statene har fått: en til små 

stater, to til de store. 

I Vest-Europa ble grensene stabilisert 

etter andre verdenskrig, mens 

det i Øst-Europa har vært annerledes: 

Kommunismens fall økte den 

politiske oppdelingen av Øst- og 

Mellom-Europa, med oppløsningen 

av Sovjetunionen og Jugoslavia 

og splittelsen av Tsjekkoslovakia. 

Polen (mer enn 40 millioner innbyggere) 

er nå den største av de ti 

statene som trer inn i EU 1. mai 

2004. De ni andre statene har en 

befolkning på 0,4 til 10 millioner. 

Institusjonene som ble skapt av 

Romatraktaten i 1957 og etablert 1. 

januar 1958 var svært fordelaktige 

for de små statene som var med fra 

starten, det vil si Benelux-landene. 

På dette tidspunktet utgjorde de 

imidlertid bare 3 av 6 stater, og 

det var ingen fare for at de kunne 

skaffe seg en dominerende posisjon. 

De påfølgende utvidelsene 

har brutt denne balansen. Fra 1. mai 

2004 består EU av 25 medlemsland, 

hvorav 19 små stater og 6 store, som 

riktignok representerer tre fjerdedeler 

av befolkningen i unionen. EU 

står derfor overfor et dilemma som 

er typisk for enhver overnasjonal 

konstruksjon: krav om enstemmighet 

skaper nærmest lammelse 

i beslutningsprosessene etter hvert 

som antall medlemmer øker, mens 

flertallsprinsippet slites mellom to 

tenkemåter, representasjon av borgerne 

eller representasjon av stater. 

I teorien fremstår mellomstatlige 

strukturer (det europeiske 

råd, ministerrådet) og regelen om 

enstemmighet som best egnet til å 

beskytte de små statene. I realiteten 

er sistnevnte flinke til å trekke seg 

i tide i institusjoner hvor betydningen 

av nasjonal tilhørighet i alle fall 

delvis er i ferd med å viskes ut: EUparlamentet 

og Kommisjonen. Selv 

om medlemmene av Kommisjonen 

utnevnes av regjeringene, er den et 

kollegium som behandler medlemsstatene 

temmelig likt, og den har 

ingen betenkeligheter med å stille 

til veggs store land dersom disse 

handler i strid med EUs regelverk. 

I mellomstatlige forhandlinger tas 

det derimot mindre hensyn til de 

små landenes interesser enn til de 

stores. En uskreven regel er at man 

ikke skal sette noen av de store 

landene i gapestokken, og i hvert 

fall ikke to av dem! Frankrike og 

Tysklands manglende respekt for 

stabilitetspakten er et ferskt eksempel 

på dette. Her ser vi hvordan 

internasjonale relasjoner – som 

fortsatt i svært stor grad baseres på 

makt- og styrkeforhold – overføres 

Kunstig skille 

mellom små og store stater? 

EU: Ti nye stater trer inn i EU 1. mai 2004. Da vil unionen bestå av 19 små og 6 store medlemsland, 

befolkningsmessig sett. Skillet mellom små og store er imidlertid ikke det viktigste skillet i EU. De 

små utgjør sjelden en felles blokk mot de store. 

på europeisk nivå. 

Østerrikerne har bemerket, 

antakeligvis med rette, at boikottiltakene 

mot Østerrike etter de høyreekstremes 

valgseier i 2000, neppe 

ville blitt iverksatt mot en stor stat, 

Frankrike for eksempel. 

Når det gjelder relasjonene internt 

i unionen, er selv enstemmigheten 

problematisk. Når en eneste stat 

blokkerer et vedtak, utsettes denne 

staten for et betydelig press, og 

presset er sterkere jo mindre staten 

«veier» befolkningsmessig og 

i unionens bruttonasjonalprodukt. 

Hvis det er Storbritannia som stadig 

legger hindringer i veien, forsøker 

man tålmodig å finne frem til kompromissløsninger. 

Hvis det derimot 

er Luxemburg som setter seg på 

bakbeina, gjør man det klart overfor 

landets forhandlingsledere at 

dette er en upassende posisjon: Man 

kan til nød akseptere at de nekter å 

stemme for ett eller to tiltak som 

er av særlig betydning for landet, 

men at de likevel har interesse av å 

finne allierte, for eksempel når det 

gjelder skattesystemet. Som regel, 

også overfor små stater, forsøker 

likevel Kommisjonen og Rådet å 

unngå brudd. 

Forhandlingene med de nye 

medlemslandene viser dette: I 

utarbeidelsen av EUs grunnlovsprosjekt 

1 har mediene fremfor alt 

lagt vekt på det største landet blant 

nykommerne, Polen, og deres urokkelighet 

i forhold til beregningen av 

kvalifisert flertall. Til tross for dette 

har en lang rekke mer diskrete diskusjoner 

funnet sted, og de har i stor 

grad vært fordelaktige for de nye 

medlemslandene. Selv lille Malta 

(400 000 innbyggere) har oppnådd 

garantier, utsettelser, unntak og 

økonomiske fordeler som ikke er til 

å kimse av: stadfesting av landets 

nøytralitet, opprettholdelse av landets 

abortforbud, fortsatte restriksjoner 

på kjøp av fritidsboliger, 

særskilte økonomiske tiltak (innenfor 

rammen av strukturfondene) 

for Gozo-øya, momsfritak på visse 

produkter frem til slutten av 2009… 

Forhandlingene pågår fortsatt om to 

ømtålige temaer: skatteparadis og 

bankmessige «fasiliteter». 

Denne muligheten til å direkte forsvare 

nasjonale interesser forklarer 

hvorfor små stater aldri har etablert 

noen egen koalisjon, ikke engang 

en virkelig lobby. Det finnes riktignok 

grupperinger med en lang 

historie bak seg, slik som Beneluxlandene 

og Nordisk Råd (dette står 

imidlertid delvis utenfor unionen, 

i og med at Norge og Island ikke 

er med). Slike gruppedannelser 

har imidlertid aldri, ikke engang i 

Benelux-landenes tilfelle, ført til 

en harmonisering av holdningene 

i europapolitikken. Faktisk har de 

små landenes strategier alltid vært 

svært mangfoldige. Noen har valgt 

å handle på egenhånd, og søkt støtte 

fra et stort land som de har kulturelle 

og økonomiske bånd til. Andre, 

spesielt Nederland (den rikeste og 

befolkningsmessig største av de 

små statene), har enkelte ganger 

forsøkt å samle opposisjon mot de 

store landenes dominans, da spesielt 

de fransk-tyske «parhestene». 

Bare i forbindelse med svært sjeldne 

institusjonelle kontroverser har 

de små landene sett ut til å danne 

en blokk. Selv under forberedelsene 

av Nicetraktaten i desember 2000, 

førte den proporsjonelle beregningen 

av stemmene i Ministerrådet til 

et forvirrende sammensurium, hvor 

de små statenes enkeltinteresser 

ofte veide tyngre enn det kollektive 

forsvaret: Det gjaldt for eksempel 

Belgia, som fremfor alt konsentrerte 

seg om å få like mange stemmer 

som Nederland! 

Det gjenstår da bare ett spørsmål 

hvor de små statene har inngått 

i en nærmest uangripelig felles 

front: Kommisjonens sammensetning. 

Opprettholdelsen av de gamle 

reglene (en kommissær for de små 

landene og to for de store) førte 

etter hvert til at denne utøvende 

instansen ble for stor. Under Nicetoppmøtet 

holdt de små landene 

hardt fast på «sine» seter, mens 

de store godtok å gi slipp på sin 

De små statene har 

uten tvil et større 

behov for EU enn de 

store, men samtidig 

har de mer å tape når 

det gjelder autonomi 

og identitet. 

andre kommissær. Dette dreide seg 

imidlertid bare om en midlertidig 

ordning, i påvente av en generell 

omlegging av EU-institusjonene. 

«Konventet for Europas fremtid» 

foreslår i sitt grunnlovsutkast å 

skille mellom kommissærer i full 

funksjon og kommissærer uten 

stemmerett. Dette førte til en storm 

av protester fra de små statene, som 

med letthet kunne forestille seg 

konsekvensene av en slik operasjon. 

De har allerede erfart noe lignende 

med Den europeiske sentralbanken, 

hvor de store statenes avgjørende 

innflytelse er blitt institusjonalisert 

gjennom reformen fra april 2003 

(de fem landene med høyest bruttonasjonalprodukt 

tillegges en spesiell 

posisjon). 

Vi må likevel ikke begrense oss til 

de institusjonelle spørsmålene som 

har stått øverst på EUs dagsorden 

det siste året, og som har skygget 

over andre sentrale aspekter 

ved unionens utvikling. Uansett 

hvilket område man tar for seg 

– finans, økonomi, sosialpolitikk, 

kultur, utenrikspolitikk, forsvar 

– er det nesten umulig å finne 

noe skille som går mellom store 

og små stater. I dagens EU, for 

eksempel, står Storbritannia og 

Irland utenfor Schengen-området, 

mens Storbritannia, Sverige og 

Danmark har sagt nei til å innføre 

euroen. Ønsket om å begrense 

budsjettoverføringene til EU til 1 

prosent av bruttonasjonalprodukt 

ble uttrykt i desember 2003 av tre 

store stater (Frankrike, Tyskland, 

Storbritannia), men også tre små 

(Nederland, Sverige, Østerrike). 

USAs krig i Irak ble støttet av så 

forskjellige land som Storbritannia, 

Nederland, Polen og Ungarn. 

Skillene etableres altså etter 

andre kriterier enn størrelsen på 

landet: utviklingsnivå, kulturelle 

tradisjoner, hva som er oppnådd av 

sosiale og miljømessige tiltak, nøytralitet 

eller behov for beskyttelse, 

og så videre. Man kan finne fellestrekk 

mellom Middelhavslandene, 

de gamle kommunistiske landene, 

mellom tilhengerne av Europa 

kun som frihandelssone, mellom 

tilhengerne av velferdsstaten (hvor 

vingeklippet den enn er), mellom 

USA-tilhengerne – uten at disse 

leirene kun omfatter store eller 

små land. 

Kanskje bidro oppstyret rundt 

stabiliseringspakten, som Tyskland 

og Frankrike fikk tillatelse til å 

avvike fra, til å skissere en skillelinje 

mellom store og små land: 

tilhengerne av streng respekt for 

reglene rekrutteres spesielt blant 

de små statene, hvor man opprøres 

av et totaktssystem hvor størrelse 

gir særfordeler, og hvor det spiller 

en rolle om man er «mektig 

eller fattig». Likevel var det bare 

Nederland, Østerrike og Finland 

(samt Spania) som til syvende og 

sist stemte for respekt for pakten. 

Snarere enn om felles standpunkter 

kan man snakke om en særegen 

holdning fra små land (eller mange 

av dem), som bestemmes av spesifikke 

faktorer. 2 Den første er 

avhengigheten av omverden, som 

nødvendigvis er sterkere for små 

stater enn for store stater, som 

har tilgang til varierte ressurser 

og produksjon innenlands, samt 

et større indre marked. De store 

statene (fremfor alt Tyskland) er 

samtidig de største kundene og 

leverandørene til de små statene, 

noe som unektelig skaper bånd og 

interessefellesskap mellom dem. 

Utenlandsinvesteringer spiller ofte 

en viktig rolle her, i en kontekst 

hvor styrkeforholdene står i de 

multinasjonale selskapenes favør. 

Tilhørigheten til EU, og eventuelt 

euro-området, er en måte å minimere 

risikoene og gjøre sin stemme 

hørt på den internasjonale scenen. 

De små statene har uten tvil et 

større behov for EU enn de store, 

men samtidig har de mer å tape når 

det gjelder autonomi og identitet. 

La oss ikke glemme at de fleste 

av disse statene har sitt eget språk 

– EU vil omfatte 20 offisielle språk 

fra 1. mai 2004 – og sin egen kultur. 

De er svært knyttet til sin i mange 

tilfeller nyvunne uavhengighet, 

en uavhengighet som for noen av 

dem er et resultat av hard kamp. 

Nasjonalfølelsen er ikke mindre 

sterk (kanskje tvert i mot) i de små 

landene enn i de mektigere statene. 

Riktig nok er det mange av 

de små statene som har et spesielt 

forhold til en eller flere store 

stater, men det er ofte snakk om 

et subtilt spill av tiltrekning og 

frastøting, for eksempel Østerrikes 

holdning overfor Tyskland eller, i 

enda større grad, Irlands forhold til 

Storbritannia. De små statene har 

også nære bånd til andre små stater, 

men er lite interessert i å oppløses 

i regionale grupperinger: Benelux, 

de nordiske eller skandinaviske 

landene og de baltiske statene er 

enheter som er mer håndgripelige 

i Paris enn blant innbyggerne som 

bor i disse områdene… 

Derfor oppstår tilsynelatende 

motsetningsfylte reaksjoner i EUsammenheng 

– noen ganger en 

forsonende holdning, andre ganger 

hardnakket prinsippfasthet. Å vise 

urokkelighet i noen symbolske saker 

er en måte å vise overfor sitt lands 

opinion at man fortsatt er i stand til 

å forsvare landets identitet mot det 

europeiske «trollet». Velgerne, som 

er mindre følsomme enn sine ledere 

overfor økonomisk og politisk «realisme», 

presser i denne retning. I 

flere folkeavstemninger de siste 

årene har regjeringene lidd nederlag 

(Danmark, Irland, Sverige). Statens 

størrelse har kvalitativ betydning 

for hvordan den fungerer internt, 

forholdet mellom innbyggerne og 

måten man forholder seg til forandring 

på. EU-medlemskap innebærer 

derfor en mer markert endring i 

de små landene enn i de store, og 

dette kan forklare vanskelighetene 

med å takle de interne relasjonene i 

unionen, selv for gamle travere som 

Benelux-landene. 

Et skille mellom landene på 

grunn av størrelse er altså ikke 

fullstendig kunstig. Det er imidlertid 

ikke det eneste skillet i EU, og 

heller ikke det viktigste. Og dersom 

man fokuserer på motsetningen mellom 

store og små stater, favoriserer 

man en institusjonell tilnærming til 

det europeiske unionsprosjektet på 

bekostning av innholdet i politikken 

som føres. 

1 Se Bernard Cassen, «Markedets grunnlov», 

Nordiske Le Monde diplomatique, februar 

2004. 

2 Se Michel Dumollin, Geneviève Duchenne 

(red.), Les Petits Etats et la contruction européenne, 

PIE Peter Lang, Brussel, 2002. 

Abonnent? 

Som abonnent på Le Monde diplomatique får du 

årlig to numre gratis i forhold til å kjøpe i løssalg. 

Dessuten har du tilgang til de elektroniske artiklene. 

Registrer deg på www.diplomatique.net 

eller på telefon 22434245


BILLEDKUNST: Pablo 

Picassos fænomenale kunstneriske 

produktion tiltrak sig 

opmærksomhed fra forfattere 

og kritikere helt tilbage til hans 

tidligste udstillinger i Spanien og 

frem til slutningen af en knap 

firsårig karriere, der hovedsagelig 

udspillede sig i Frankrig. 

Verker av Picasso illustrerer 

denne udgave av Le Monde 

diplomatique. 

MARILYN MCCULLY 

Kunsthistoriker. 

«Picasso-litteraturen» er enorm: Der 

er nok blevet skrevet flere ord om 

denne mand og hans kunst end om 

nogen anden kunstner i historien, 

og samtidig har den kendsgerning, 

at hvert trin af hans kunstneriske 

udvikling blev genstand for kritisk 

bedømmelse i hans egen levetid, 

bidraget både til hans internationale 

berømmelse og hans ekstraordinære 

kommercielle succes. Enhver, der 

mødte Picasso, havde noget at bemærke 

om hans magnetiske personlighed 

og hans kunsts kolossale status, og 

forfattere blev ofte hans hengivne, 

ukritiske fans. Samtidig indeholder 

Picasso-litteraturen dog også en støt 

strøm af ondsindede angreb, generelt 

fra folk, der var jaloux eller misundelige 

på Picassos enorme berømmelse 

og kreative energi, og fra dem, der var 

uforstående overfor den måde, hvorpå 

han tilsyneladende opgav former og 

metoder – specielt i forhold til kubismen 

– som de havde gjort sig så store 

anstrengelser for at forstå. 

Selv den dag i dag formår Picassos 

gigantiske produktion, der afspejler 

talrige niveauer af eksperimenteren 

og reference – for ikke at tale om 

den hast, hvormed han arbejdede i de 

forskellige medier – at desorientere 

visse kritikere, der stadig fortvivles 

over det, de opfatter som hans mange 

«stilskift», som de tillægger bevidste 

betydningsforandringer. Ved mere end 

en lejlighed sammenfattede kunstneren 

selv sit værks tilsyneladende 

paradoksale natur ved for eksempel at 

sige, at en kubistisk komposition blot 

var bagsiden af en klassicistisk ditto 

og at begge i grunden var det samme. 

Jo mere man studerer Picassos kunstneriske 

produktion, des bedre forstår 

man sandheden i kunstnerens egen 

bemærkning. Et værk af Picasso fra et 

hvilket som helst tidspunkt i hans karriere 

ville reelt aldrig 

kunne forveksles med 

en andens værk. 

I sin anerkendte 

forelæsning, Enheden 

i Picassos kunst 

(1969), argumenterer 

kunsthistorikeren 

Meyer Schapiro for, 

at kunstneren over 

sin lange løbebane 

nåede frem til «en 

erkendelse af kunstens 

natur … der forblev et stærkt 

element i hans senere værker, nemlig 

en tro på kunsten som radikal forandringsproces». 

2 I den sammenhæng 

kan tegning ses ikke blot som det 

vigtigste middel i Picassos virke til 

at udforske og opfinde formerne til 

at realisere denne «radikale forandring» 

med, men også som en måde 

til at udtrykke hans kreative potentiale 

med stor umiddelbarhed. Netop 

tegneprocessen er en af konstanterne 

i hans kunst. Et andet sammenkædende 

element er læren fra kubismen. 

Den tilgang til form og rum, der lå i 

Picasso og Braques revolutionerende 

forehavende – der i høj grad havde at 

gøre med at gengive tredimensionelle 

genstande på todimensionelle flader 

– udgjorde fundamentet for de efterfølgende 

udviklinger i Picassos kunst 

i mange forskellige medier gennem 

resten af hans liv. 

«Jeg tvivler på, om 

Picasso nogensinde 

gør sine malerier 

færdige, mareridtene 

er for barbariske til at 

kunne blive ved.» 

Gelett Burgess 

Et kontroversielt punkt, som tidligt 

blev fremført af kritikerne angående 

alsidigheden af Picassos kunst, drejede 

sig om, i hvor vid udstrækning 

han trak på andre kunstneres værker 

som inspiration. Selvom hans første 

udstilling i Barcelona (1900), som 

fortrinsvis bestod af portrættegninger 

i kul af lokale kunstnere og forfattere 

(se f.eks. Santiago Rusiñol), tiltrak 

sig megen positiv opmærksomhed, 

blev den unge andalusier dog også 

angrebet for at have lagt sig for tæt 

op ad den katalanske portrætmaler 

Ramon Casas: «Sandt nok, det er 

ikke let at finde sin egen vej, det er de 

færreste forundt at bruge deres evner 

i rette øjemed lige fra begyndelsen, 

men ligeså sandt er det, at man for at 

opnå personlighed i sin kunst ikke må 

basere den på andres kunst og følge i 

deres spor …». 3 

En lignende reaktion fremprovokerede 

Picassos første, i al hast udførte 

udstilling i Paris af oliemalerier – de 

fleste af dem på karton – i Vollards 

galleri (1901), om end man overdrev 

antallet af inspirationskilder: 

«[Foruden Goya]…genkender 

man let mange mulige indflydelser 

– Delacroix, Manet…, Monet, Van 

Gogh, Pissarro, Toulouse-Lautrec, 

Degas, Forain, måske Rops …Hver 

indflydelse er flygtig, sat fri så snart 

den er fanget: man ser, at Picassos 

hastværk endnu ikke har givet ham tid 

til at skabe en personlig stil…Faren for 

ham ligger netop i denne frembrusen, 

der meget vel kan føre til overfladisk 

virtuositet og letkøbt succes.» 4 

Allerede i 1912 blev der dog sat 

spørgsmålstegn ved denne opfattelse: 

«Hvor end Picasso sætter sin hånd, 

efterlader han et aftryk af sit geni. 

Han har en evne til assimilering ulig 

enhver anden kunstner, og vi kan give 

de mest karakteristiske perioder i hans 

kunst navn efter den indflydelse eller 

indskydelse, der foranledigede dem. 

Picasso har dog sjældent underlagt 

sig disse indflydelser. Tværtimod har 

mange af dem hævet sig op på hans 

niveau.» 5 

Ikke desto mindre udstak kritikeren 

Gustave Coquiot to år senere de 

«perioder» i Picassos kunst – blå, rosa 

og så videre – som kunsthistorikere og 

kritikere fortsat bruger i diskussionen 

af hans udvikling, hvilket fremhæver 

det, der gerne bliver karakteriseret 

som forskellene i hans fremgangsmåde 

snarere end enheden. 6 

Forfattere fra den tidlige periode genkendte 

også i Picassos værk deres egen 

tids kunstneriske ånd – i Barcelona ved 

århundredskiftet var der en modernista 

stemning, i Paris var det hans 

beskæftigelse med udstødte eksistenser 

som emne (se 

f.eks. side 22 Divan 

Japonais (kvinde i 

teatret)). Tilsvarende 

indså de, at den 

unge kunstner havde 

potentialet til at 

skabe en ny retning, 

hvilket selvfølgelig 

blev tilfældet med 

kubismen. Om end 

kubismens motiver 

altid var traditionelle 

– figurer, stilleben og 

landskaber – var den revolutionerende 

opbrydning af form, rum og lys samt 

den principielt monokrome palet i 

Picassos værker fra 1909-12 til dels et 

resultat af de formelle udforskninger, 

han havde foretaget i sine tegninger 

og lejlighedsvis i forbindelse med 

fotografiske eksperimenter. Samtidig 

fik Picasso meget ud af sit samarbejde 

med Georges Braque, især hvad 

angår deres fordybelse i deres kunsts 

matière, hvad enten det drejede sig 

om traditionelt oliemaleri eller collagernes 

utraditionelle materialer. 

Til at begynde med var kritikerne 

generelt i vildrede over kubismen, 

først og fremmest på grund af det, der 

blev opfattet som et overfald på den 

menneskelige form – især hvad angår 

det traditionsrige motiv, den nøgne 

kvinde. Amerikaneren Gelett Burgess 

skrev, efter at have besøgt kunstneren 

i hans atelier i Paris i 1908: «Jeg 

tvivler på, om Picasso nogensinde gør 

sine malerier færdige, mareridtene er 

for barbariske til at kunne blive ved; 

at udføre sådanne profaniteter ville 

være umuligt. Så vi betragter hans 

pyramidale kvinder, hans lavafrikanske 

karikaturer, figurer med vinde 

og skæve øjne, med forvrængede ben 

og – unævneligt værre ting, og sammenstykker 

deraf hvad vi nu kan af 

ideer». 7. 

Andre var hurtigere i opfattelsen. 

Den italienske kritiker og maler 

Ardengo Soffici skrev i 1911, at den 

kubistiske fremgangsmåde for Picasso 

betyder, «at han ikke længere behøver 

at begrænse og modulere kroppe i 

præcise omrids og sætte legemsdel på 

legemsdel med den i hvert afbildede 

væsen og genstand indeholdte logik 

…Tegning [er blevet] et instrument 

for fri og dristig deformation…et 

føjeligt instrument, der evner tusinde 

afskygninger af de mest underfundige 

og flygtige tvetydigheder af betydning». 

8 Picasso var begejstret over 

Sofficis artikel. Han skrev til ham 

(på sit ufuldendte fransk): «Jeg blev 

rørt over at læse Deres artikel i La 

Voce om mig. Hvad kan jeg sige til 

Dem om den? Vi har kendt hinanden 

i lang tid, og vi diskuterede mine idéer 

og Deres for nyligt i Paris. Jeg vil blot 

takke Dem for at have mod til at forsvare 

mig i et land som vores kunne 

jeg næsten sige». 9 

I samme artikel bemærkede Soffici 

også, at Picassos kubistiske tegninger 

opnåede en «hieroglyfs værdi», 

og at kunstneren ligesom Mallarmé 

befriede tingene fra beskrivelse ved 

at kredse om dem og på poetisk vis 

anskue dem fra alle vinkler. Denne 

litterære analogi foregriber meget 

senere semiologiske «læsninger» ved 

forfattere som Rosalind Krauss 10 af 

papiers collés (1912-14) – tegninger, 

hvor «klippet papir» påsættes med lim 

eller nåle. I et papier collé-stilleben 

kan den afbildede genstand for eksempel 

være angivet ved et aspekt af sin 

form, såsom en kurve (af en flaske 

eller en bordplade), ved det rum, den 

optager (angivet ved sin skygge), eller 

ved genstanden selv, f.eks. en stump 

avispapir. At alle komponenterne også 

kan stå for noget andet – det samme 

stykke avispapir kan være klippet ud 

i form af et glas [side 5] – udvider 

mulighederne for repræsentation og 

betydningsdannelse. 

Den største kontrovers i Picasso-kritikken 

opstod i tiden under og lige 

efter første verdenskrig, da kunstneren 

især af mange af sine kunstnerkolleger 

(deriblandt Braque) blev anset for 

at have gjort en kovending, et tilbagetog 

fra avantgardistisk kubisme til 

fordel for en mere traditionel tilgang. 

Maleren Gino Severini erindrede, 

at begrebet «neoklassicisme» blev 

brugt om dem begge: «Men jeg må 

på vegne af [Picasso og mig selv] 

sige, at de kritikere, der støvede det 

ord op, tog grundigt fejl». Den italienske 

maler fortsætter med at sige, 

at Picassos opdagelse af Pompeji og 

romersk skulptur i 1917 rent faktisk 

ikke forhindrede ham i at male nogle 

af sine bedste kubistiske stilleben eller 

for den sags skyld «nogle portrætter i 

en stil, der lå tæt op ad Ingres». 11 

Picasso blev tilsyneladende endnu 

engang angrebet af kritikerne for sin 

fortsatte udforskning af form, mens 

han samtidig tog livtag med og derved 

omformede ældre kunst. Gennem 

hans oplevelse af italiensk kunst fik 

skalaforhold ny betydning og blev et 

fast element i hans kunst – hvad enten 

motivet genkaldte en klassisk tidsalder 

eller surrealistisk fabuleren. 

Picassos samarbejde med det russiske 

balletkompagni Ballets Russes 

(som han rejste til Italien med) gav 

anledning til myten om, at han havde 

startet krigen som kubist, men var 

kommet ud af den som neoklassicist. 

Visse historikere har ligefrem hævdet, 

at Picasso fremmanede Ingres i sin 

kunst i denne periode for at distancere 

sig fra kubismen, der især blandt 

franske «patrioter» blev regnet for art 

boche og slået i hartkorn med tyske 

intellektuelle og politiske idéer. 12 

Picasso og hans kritikere 

Værkerne selv understøtter dog ikke 

dette synspunkt. Picassos kunsthandler 

i efterkrigsårene, Paul Rosenberg, 

opfordrede godt nok kunstneren til at 

udstille sine «salgbare» klassicistiske 

lærreder og pasteltegninger i hans 

fashionable galleri, men købte samtidig 

selv adskillige af Picassos senere 

kubistiske kompositioner, deriblandt 

Tre musikanter (1921) og et antal i 

bund og grund kubistiske stilleben 

(1919-1922) (se Komposition med blå 

cigarkasse). 

Maurice Raynal, der skrev den første 

monografi om Picasso (1922), forbløffedes 

over kunstnerens afvigelse fra 

hvad han betragtede som kubismens 

«renhed». Picassos tilbagevenden til 

en klassisk tilgang var i følge Raynal 

udtryk for en krise, der afspejler kunst- 

nerens tvivl om i hvilken retning hans 

kunst skulle gå efter krigen. 13 Andre, 

især i Tyskland (hvor Picassos seneste 

værker blev udstillet i München i 

1922), forsøgte at skabe forbindelse 

mellem de «klassicistiske» pasteltegninger 

og malerier, navnlig dem malet 

ved Fontainebleau i 1921, og den 

afrikanske kunsts indfly- 

delse på kubismen: 

«Spændingen i 

Picasso strækkes 

ekstremt ud i begge retninger; 

den er uforsonlig. 

Enderne kan dårligt 

føres sammen længere 

– og dog, selv når 

forskellen er mest ekstrem, forbliver 

han på uforklarlig vis den samme… 

En mand fra Malaga er måske halvt 

Saracener… De kæmpe portræthove- 

Guernica slog 

én gang for alle 

hans navn fast 

på verdensplan. 

der, der er ganske skulpturelle, ganske 

solide og ganske fredfyldt formgivet, 

og har mere at gøre med Maillol 

og Renoir end den hyppigt nævnte 

Ingres… hvad er det meningen, de 

skal være? Jeg fristes til at tro, at det 

klassicistiske her af en nabo til Afrika 

er omformet til en fetich.» 14 

I midten af 1920erne 

bidrog surrealisterne til 

krisen i kritikken ved at 

fortolke Picassos kubisme 

i lyset af de automatiske 

teknikker (noget 

kunstneren altid afviste) 

og ved at åbne for en 

surrealistisk fortolkning af, hvad der 

i virkeligheden – specielt hvad angår 

stillebenene – var kubismens meget 

konkrete indhold, hvor abstrakt det 

Picasso (1928): Kvindelig figur (Metamorfose) 

end måtte være. Max Morise, en 

nær bekendt af André Breton, skrev 

i det første nummer af La Révolution 

Surréaliste (1924): «De første kubistiske 

billeder: Der var ingen forudfattet 

idé med krav om repræsentation 

af nogen art; linierne blev arrangeret 

efterhånden som de opstod, så at sige 

tilfældigt; det er som om ren inspiration 

styrer denne form for maleri». 15 

Og i 1930 skrev Louis Aragon om det 

lyriske potentiale (som han antyder, at 

ophavsmændene var uvidende om), 

der for de surrealistiske malere lå i 

procedurerne ved collage: 

«Hvad forstod disse søgende 

[Picasso og Braque] i begyndelsen 

af, hvad de lavede, hvad hensigten var 

med det imiterede træ, spillekortene, 

sandet, smergelpapiret, spejlstumperne? 

Det betyder kun lidt. Nogle 

handlede i leg, andre i trods – de 

havde gjort enorme fremskridt fra det 

øjeblik, opklæbningen optrådte for 

første gang. Med kreativiteten som 

undskyldning kunne de gøre kort proces 

med fordomme og alskens tøven. 

Da først collageprincippet var blevet 

lukket ind, bevægede malerne sig 

uafvidende fra hvid magi til sort magi. 

Det var for sent at vende om.» 16 

Picassos værker fra 1930erne afspejler 

tydeligere end nogensinde den frigjorte 

seksualitet både i det surrealistiske 

miljø, hvor han arbejdede, og i hans 

egne motiver, der var en videreudvikling 

af 1920ernes klassicistiske 

nøgenfigurer, for hvem stranden nu 

var blevet en sexlegeplads. Samtidig 

med at selve formerne for eksempel 

i Kvinder i færd med at spille bold 

på stranden, 1932 gøres til genstand 

for forvrængning – bittesmå hoveder, 

overdrevne seksuelle kendetegn og 

forlænget gestik – er disse værker 

også på en måde en slags «frigjort 

kubisme» på grund af reduktionen 

af former til deres grundlæggende 

elementer, der ser ud som om de er 

sat sammen af allerede eksisterende 

skulpturelle komponenter (i den forstand 

er de ikke uden forbindelse til 

kunstnerens skulpturelle arbejder fra 

perioden (se denne side, Kvindelig 

figur (Metamorfose). Der er en frihed 

i den måde, hvorpå de badende bevæger 

sig og forholder sig til hinanden 

indenfor deres komprimerede rumlige 

kulisser – farverne svæver ligeledes 

aldeles uafhængigt ud og ind imellem 

figurerne – først og fremmest formidlet 

gennem penselstrøgenes karakter 

af tegning. 

Guernica, det vægstore lærred 

Picasso malede i 1937 til den republikanske 

pavillon ved verdensudstillingen 

i Paris, slog én gang for alle 

hans navn fast på verdensplan (se 

side 32). Kunstneren tog i dette værk 

tyrefægtningens rituelle og symbolske 

kraft som motiv for at skabe en komposition, 

der ville bevæge sig udover 

de konkrete omstændigheder omkring 

bombningen af den baskiske by, der 

lagde navn til maleriet. I sit arbejde 

med tegninger og i de forskellige faser 

af maleriet kæmpede kunstneren 

bevidst imod det sentimentale for at 

opnå en dristig, ny form for udtryksfuldhed 

ved at flade formerne ud, 

fjerne enhver antydning af farve til 

fordel for en umiddelbar farveholdning 

af sort, hvid og grå og ved at 

begrænse handlingsstedet til, hvad der 

principielt set er et «kubistisk» rum af 

flader. Christian Zervos (udgiver af 

det ræsonnerede katalog over Picassos 

værk) beskriver, hvordan «dramaet i 

de første faser af billedet udspilledes 

i fri luft», men at kunstneren ændrede 

det til et snævert rum: «Er det ikke 

langt mere effektivt for tragedien, at 

den hensættes til en smal scene i et 

ydmygt interiør, der derved bliver et 

offer- og renselsesalter med alle dets 

mystiske dyder?» 17 Typisk for Picasso 

at gå i lag med en radikal forandring 

af sin egen kubisme i arbejdet med 

et maleri i monumentalt format, der 

skulle formidle det universelle folkelige 

oprør over krigens rædsler. 

Da han var midt i tresserne, begav 

Picasso sig ud på nye ruter af kunstnerisk 

udforskning i et bredt udvalg 

af medier, der svarede til hans følelse 

af optimisme hen mod slutningen af 

anden verdenskrig. I lighed med sin 

vennekreds, hvoraf mange var kommunister 

(Picasso selv meldte sig ind 

i partiet i 1944), delte han periodens 

politiske engagement og den overbevisning, 

at kunstnere kan bidrage til 

et bedre samfund og til fred. Hans 

beslutning om at arbejde med keramik 

i Sydfrankrig skal til dels ses i lyset af 

dette. Kunstneren opfattede værkerne 

som «Picasso-souvenirs», genstande 

der kunne købes af tilfældige turister 

snarere end af hans sædvanlige, privilegerede 

samlere. Hans samleverske 

på det tidspunkt, Françoise Gilot, 

erindrede, at «[hans kunsthandlere] 

ikke var så ivrige efter at [sælge hans] 

keramik, eftersom Picasso lavede så 

mange af dem og til tider i faconer de 

ikke fandt passende. De små terrakottafigurer, 

de såkaldte «tanagras», hvor 

han foldede leret, var vidunderlige 

skulpturer, men mange af de andre var 

skønne alene i kraft af deres udsmykning. 

Eftersom det var keramik, blev 

alle værkerne stadig regnet for kunsthåndværk. 

Hvor meget han end holdt 

af litografierne og den anden grafik, 

var Kahnweiler overhovedet ikke 

interesseret i keramikken.» 18 

På trods af sine kunsthandleres 

modvilje overfor keramik udførte (og 

beholdte) Picasso tusindvis af enestående 

værker gennem de sidste 25 år 

af sit liv. Ligesom i maleriet var forvandlingsprocessen, 

den «radikale transformation», 

i centrum for 

disse aktiviteter, denne 

gang i et tredimensionelt 

medium, hvor han 

eksperimenterede med 

traditionelle keramiske 

udsmykningsteknikker. 

I en serie aflange 

fade for eksempel 

forvandles de forskellige 

genstande gennem 

bemaling og skulpturel 

manipulation til hoveder, fuglereder, 

vandbassiner, selv tyrefægterarenaer. 

De er ikke længere brugsgenstande, 

men kunstværker. 

Picasso blev livet igennem kritiseret 

for at arbejde hurtigt, for frit at tilegne 

sig ældre, kunsthistoriske kilder og 

specielt for sine såkaldte forvrængninger. 

Hvad sidstnævnte angår 

forklarede Picasso engang i samtale 

med kunsthandleren Julien Levy sin 

brug af en forbløffende dobbeltprofil 

i portrætterne af Dora Maar: «Denne 

dobbeltprofil, som den kaldes, er udelukkende 

et resultat af, at jeg holder 

øjnene åbne. Enhver maler bør altid 

holde øjnene åbne. Og hvordan når 

man derved frem til at se sandfærdigt, 

at se ét eller to øjne, vil du måske 

spørge? Det forestiller simpelthen 

min kæreste Dora Maars ansigt, når 

jeg kysser hende». 19 Dobbeltprofilen 

bliver et nøgleelement i det visuelle 

sprog, Picasso benyttede i sine sene 

værker – såvel i portrætter af sin 

anden kone, Jacqueline, som i billeder 

af spanske tyrefægtere (Tyrefægter, 

side 3). Hvad angår nogle af de kompositioner, 

han udførte hen imod slutningen 

af sit liv, vedkendte Picasso, at 

selv nærbilledet af en fjernsynsskærm 

var en kilde til inspiration. 

Siden Picassos død i 1973 har 

nogle kritikere affejet hans sene maleri 

som letbenet: «Uartikulerede skriblerier 

udført af en hektisk gammel 

mand i dødens forkammer». 20 Andre, 

deriblandt Pierre Daix, har diskuteret 

de allersidste malerier i sammenhæng 

med hans værk som helhed: «Går vi 

tæt ind på disse værker, vil vi se, at 

hans skødesløshed var bevidst: Han 

gendriver i dem ikke blot behovet for 

‘finish’, men også traditionelt håndværk…Picasso 

går til yderligheder i 

sin afmontering af billedrepræsentationens 

sprog. Således vender han 60 år 

senere tilbage til et problem, der blev 

opstillet af hans første papiers collés: 

Præcis på hvilken måde bibringer 

maleprocessen lærredet betydning?» 

Og andetsteds: 

«En af Picassos største landvindinger 

[var] at afstedkomme denne 

generalisering af håndværket, hvorved 

personligt og upersonligt maleri, 

assemblage, collage, skulptur og alle 

tegne- og graveringsressourcer bliver 

elementer i et eneste formsprog, der 

i lige høj grad evner humor og monumentale 

effekter, lyriskhed og ironi, 

virtuositet og ekstrem fattigdom og 

vulgaritet.» 21 

Den personlige karakter af Picassos 

sene værker – deriblandt referencer 

til hans ungdom i Spanien, kvinderne 

i hans liv, spanske stormænd og tyrefægtning 

– og de bevidste allusioner 

til kunsthistorien – selvportrætter 

i Rembrandt-klæder eller Venus’er 

baseret på Cranach – bringer dette 

studie tilbage til udgangspunktet. De 

sidste 30 år af Picassos kreative virke 

synes stadig at desorientere visse kriti- 

april 2004 – LE MONDE diplomatique 17 

Han delte 

periodens politiske 

engagement og 

den overbevisning, 

at kunstnere kan 

bidrage til et bedre 

samfund og til fred. 

kere og historikere, hvoraf nogle undlader 

at inddrage denne gruppe værker 

i deres vurdering af hans liv og kunstneriske 

produktion. Konfuse, som de 

er over kunstnerens rige visuelle sprog, 

udtrykt i et bredt spektrum af medier, 

kommer mange af Picassos seneste 

kritikere ikke til at forstå enheden i 

hans kunst – i metode, billedsprog og 

navnlig hans store opfindsomhed (det 

som Schapiro mente med «radikal 

transformation») – der er åbenbar i 

hvert eneste kunstværk, hvad enten 

der er tale om revolutionær kubisme 

eller en genopfindelse af ældre kunst. 

Christian Zervos’ betragtninger, 

nedskrevet næsten et 

halvt århundrede før 

den afsluttende fase af 

kunstnerens lange karriere, 

udtrykker med 

en kritikers ord både 

det kreative fænomen, 

kunstneren var, og de 

misundelige eller desorienterede 

reaktioner, 

han kunne fremprovokere: 

«I Picassos seneste 

værker ser man et 

møde mellem særegne gaver, en måde 

at tænke på, der er udrustet med alle 

former for bevægelse, en måde at 

male på, der er rig på personlige tillempninger. 

Han benytter sig af mere 

frihed, end der er et enkelt menneske 

forundt. Han fører sine analyser videre, 

end man er vant til at se. 

Han udviser en sådan ugenerthed 

overfor konsekvenserne af sine handlinger, 

at hans værk bliver en skandale. 

Et temperament, der ædes op af 

alle former for nysgerrighed og som 

ikke har tålmodighed til forsigtigt, 

reflekterende arbejde. 

Og han er ugleset.» 22 

© LMD Norden / Marilyn McCully 2004 

1 Christian Zervos: Picasso Oeuvres 1920-1926 

(Paris, 1926), s. 15 

2 Meyer Schapiro: The Unity of Picasso’s Art 

(New York, 2000), s. 41 

3 Manuel Rodríguez Codolà: La Vanguardia (3. 

februar 1900); gengivet i Marilyn McCully: A 

Picasso Anthology (London, 1981), s. 22 

4 Félicien Fagus: La Revue blanche (15. juli 

1901); gengivet i Pierre Daix og Georges 

Boudaille: Picasso: The Blue and Rose 

Periods, overs. Phoebe Pool (Greenwich, CT, 

1967), s. 333 

5 Josep Junoy: Arte y Artistas (Barcelona, 1912); 

gengivet i Vell i Nou (1. juli 1917), ss. 452-3 

6 Gustave Coquiot: Cubistes, futuristes, passéistes, 

(Paris, 1914) 

7 Gelett Burgess: «The Wild Men of Paris», The 

Architectural Record (maj 1910), s. 408 

8 Ardengo Soffici: «Picasso e Braque», La Voce 

(24. august 1911), ss. 635-6 

9 Brev fra Picasso til Soffici (efterår 1911), 

Archivio Soffici, Florence; gengivet i 

Jean-François Rodriguez: Rictus Soffici e 

Apollinaire paladini dello scultore Medardo 

Rosso (Poggio a Caiano, 2003), s. 54 

10 Rosalind E. Krauss: The Originality of the 

Avant-Garde and Other Modernist Myths 

(Cambridge, MA, 1986) 

11 Gino Severini: The Life of a Painter, overs. 

Jennifer Franchina (Princeton, NJ, 1995), s. 

271 

12 Kenneth Silver: Esprit de Corps (London, 

1989) 

13 Maurice Raynal: Picasso (Paris, 1922), s. 

108 

14 Wilhelm Hausenstein: «Gespräch über Pablo 

Picasso», Ganymed (1922), ss. 291-2 

15 Max Morise: «Les Yeux enchantés», La 

Révolution Surréaliste (1. december 1924), 

s. 27 

16 Louis Aragon: La Peinture au défi, katalog 

til Exposition de Collages, Galerie Goemans 

(Paris, marts 1930); gengivet i Aragon: 

Chroniques 1918-1932 (Paris, 1988), s. 375 

17 Christian Zervos, «Histoire d’un tableau de 

Picasso», Cahiers d’Art (1937), s. 4 

18 McCully interview med Gilot, i «Picasso’s 

Model Partner», Royal Academy Magazine 

(efterår 1998), s. 42 

19 Julien Levy: Memoir of an Art Gallery (New 

York, 1977), s. 177 

20 Douglas Cooper, i Connaissance des Arts (juli 

1973), s. 23 

21 Pierre Daix: «L’arrière-saison de Picasso ou 

l’art de rester à l’avant-garde», XXe Siècle, 

december 1973), ss. 13-16 

22 Zervos 1926, op.cit.


PHILIPPE PATAUD CÉLÉRIER 

KINA: Shanghai er den første «globale byen» i Kina, og befinner seg i sentrum av dette enorme landets sosiale og økonomiske mutasjoner. 

Dette har store konsekvenser for byens befolkning. Siden begynnelsen av 1990-tallet er 2,5 millioner mennesker blitt tvangsflyttet 

fra sine boliger i sentrum. Høyhusene skyter opp som bambusskudd i de gamle arbeiderstrøkene. 

Journalist, Forfatter av Xi, parce que ce n’est que le commencement 

(Xi, fordi det bare er begynnelsen), utkommer i september på forlaget 

Nil. 

Arbeidere haster forbi. En ung kvinne flyter 

på en rosa og blå bølge: en virvlende kraft 

trekker kroppen hennes inn i den begjærlige 

banen til rør og avløp, mens klosettskåler 

dukker frem som friske korallrev: «American 

standard», annonserer den nyeste reklameplakaten 

langs motorveien. Noen meter 

bortenfor har en gruppe nysgjerrige samlet 

seg foran en sikkerhetssperring. Dette røde 

og hvite plastbåndet som vanligvis avgrenser 

et sted hvor det har skjedd noe påfallende, 

hvor en forulykket ligger på bakken, hvor 

en bygning kan komme til å rase sammen. 

Ikke noe sånt her. Bare en restaurant som 

står solid plassert midt i restene av revne hus. 

Restauranten er endevendt. I skyggene høres 

hulking. Hvordan kan stedet fortsatt holde det 

gående i dette fullstendig ødelagte området? 

Sannsynligvis på grunn av rene tilfeldigheter. 

Myndighetene har altså ikke tatt feil når de 

holder skuelystne unna ved hjelp av røde og 

hvite sperringer som vanligvis signaliserer at 

noe er rast sammen – her avgrenses det som 

fortsatt står oppe. 

En gammel dame forteller hva som har 

skjedd: «En gruppe menn kom hit grytidlig 

i dag morges. De ramponerte alt: stoler, bord, 

glasskap, kopper og kar. Kokken ble angrepet. 

Eieren vil ikke forlate stedet, for etter at han 

gikk med på å selge restauranten, har kommunen 

redusert godtgjørelsen til halvparten 

av det som ble lovet i utgangspunktet!» Men 

hva skal han gjøre? De som forsøker å bli 

værende i boligene de har eid gjennom fire 

generasjoner opplever at strømmen og vannet 

blir stengt av. Hvis man er offentlig ansatt, 

risikerer man å miste jobben, og bli plaget på 

gata av merkelige bøller med kepi – politilue 

– på hodet. «Politifolk får overtidsbetaling fra 

eiendomsinvestorer! Datteren min er blitt forflyttet 

til en annen bolig 20 kilometer herfra. 

Hun har ikke hatt noen jobb siden. Hun var 

avisbud! Hva skal det bli av henne?» 

Scenen utspiller seg langs elva Suzhou, ikke 

River smått 

og bygger høyt 

langt fra jernbanestasjonen Zhabei, et arbeiderstrøk 

nord i Shanghai. Det var her de første 

fagforeningene oppsto, i tekstilindustrien, 

mellom 1924 og 1927. 1 Den franske forfatteren 

Malraux skrev i Menneskets lodd (La 

Condition humaine): «Det er erklært generalstreik 

i Chapei!» Kommunistene svelget 

cyanid for å unnslippe nasjonalistene mens 

lokomotivene hvinte. I dag overdøver gravemaskinene 

stemmene til de eiendomsløse. 

Siden 1990-tallet har to og en halv million 

av de rundt ti millioner innbyggerne i 

Shanghais ti sentrumsbydeler allerede blitt 

ekspropriert. 2 Her, i området på høyre side 

av elva, har myndighetene reist et banner 

hvor det står: «La oss beskytte vårt folk! I 

24 år har Partiet ført den samme vellykkete 

politikken!» Et annet banner kunngjør: «La 

oss forbedre våre liv! La oss forbedre våre 

bydeler!» 

Tv-kanalene er blitt kalt hit. De har vist 

hvor helsefarlig dette svært tettbygde boligområdet 

var. En ung kvinne vitnet om tilstanden 

foran kamera: «Husene 

våre er råtne! Jeg vil heller 

bo i et høyhus hvor jeg kan 

se sola hver morgen! Det er 

innlagt vann der! Nå er det 

slutt på drittarbeidet med 

nattpottene!» Så kom eiendomsinvestoren 

og -administratoren 

på tv-skjermen, 

begge for å beklage seg over 

disse medtatte bygningene. 

Nesten skamfulle innbyggere 

ble bedt om å skrive under 

på at de gir opp boligen sin mot en fastsatt 

godtgjørelse eller en erstatningsbolig som 

de enten kan leie eller kjøpe – et bosted som 

skal stå i samsvar kvalitetsmessig med boligen 

som rives. Det dreier seg om de enorme 

høyhusene som invaderer utkanten av byen. 

Fram til 1980-tallet ble boliger utdelt til 

arbeiderne gratis eller mot en symbolsk husleie. 

Dette var en del av statens sosialpolitikk. 

Dette systemet, som ble avskaffet i 1998, ga 

statlige bedrifter mulighet til å kompensere 

for de lave lønningene. Denne fordelen hadde 

imidlertid en bakside: leieinntektene var for 

lave til å dekke utgifter til vedlikehold av bygningene. 

Statlige bedrifter fikk stadig færre 

inntjeningskilder, og mange av dem bremset 

opp renovasjonsarbeidet. Gjennomsnittlig 

boligflate per person falt til fire kvadratmeter 

i 1979. Restruktureringen sto for døren, og 

tiden var ute for ikke-lønnsomme investeringer. 

Men hvordan snu en sosial ytelse til en 

kommersiell vare for å tiltrekke seg private 

investorer? Arkitekt og byplanlegger Zhang 

Liang forklarer: «Under Deng Xiaopings 

innflytelse iverksettes økonomiske reformer 

på 1980-tallet, hvor grunnverdi omgjøres 

til differensialrente. Kvadratmeterprisen blir 

dermed avhengig av en rekke kriterier: geografiske 

(sentrum, utkant, nærhet til t-banestasjon), 

økonomiske (avhengig av formål: 

kontorer, boliger, grøntarealer), og sosiale 

kriterier (takserte strøk eller ikke).» 3 

«Bu po bu li! – uten ødeleggelse, ingen 

oppbygging!» Eiendomsspekulantene gjør 

Maos ord fra kulturrevolusjonen til sine. 

«Full nedriving gjør at vi 

kan bygge høyhus, øke 

boligflaten samtidig som 

vi fortetter reisverket,» 

fortsetter Zhang. Byggene 

er desto mer lønnsomme 

ettersom ekspropriasjonsgodtgjørelsene 

fastsettes 

av lokale myndigheter 

og dekkes av byggherrer 

med liten respekt for 

loven. Har ikke mange 

eiendomsfirmaer lokale 

funksjonærer blant sine aksjonærer? 

De som forsøker å bli 

værende i boligene de 

har eid gjennom fire 

generasjoner opplever 

at strømmen og vannet 

blir stengt av. 

«300 000 yuan 4 per husstand? Godtgjørelse 

som dekker kjøp av en 90 kvadratmeter stor 

leilighet utenfor motorvei tre?» Liu smiler 

bittert når han hører de offisielle erklæringene. 

Han har bare mottatt 120 000 yuan, det 

vil si 40 000 per person, ut fra maksimalgrensen 

på tre medlemmer per husstand. Det var 

godtgjørelsen for det lille huset familien eide 

ved bredden av Suzhou, som nå er revet. 

Liu foretrakk dette fastsatte beløpet fremfor 

erstatningsboligen han ble tilbudt: «I en 

forstad med dårlige transportmuligheter og 

uten skole for min eneste datter. Med erstatningssummen 

har jeg råd til å betale leie hos 

venner som fortsatt bor i dette nabolaget, og 

beholde jobben som sikkerhetsvakt ved det 

sentrale postkontoret i Suzhou. Umulig å 

kjøpe noe her når kvadratmeterprisen nærmer 

seg 5000 yuan.» 

Liu vet at kompensasjonene ofte er enda 

mindre rettferdige. Ett eksempel er en beboer 

som fikk lav godtgjørelse (100 000 yuan) 

fordi hans eiendom – dobbelt så stor som Lius 

– skulle bli en del av et planlagt grøntområde. 

Det skulle vise seg at «grøntområdet» bare 

var en liten hageflekk ved inngangspartiet til 

et nytt kjøpesenter. Denne omdisponeringen 

av eiendommen førte ikke til at det ble gitt 

noen tilleggserstatning, til tross for at byggherren 

solgte eiendommen videre til en tre 

ganger så høy kvadratmeterpris – og da var 

det ikke bare én flate, men 30 etasjer. 

«Kommunen bryter omhyggelig opp den 

solidariteten som kunne holdt de eksproprierte 

sammen,» sier Liu. «De som umiddelbart 

godtar erstatningsleilighet, kan velge mellom 

forskjellige boliger som ikke ligger så lang 

unna sentrum.» Prosedyren for de mer gjenstridige 

er velkjent: advarsler, trakassering, 

trusler, utkastelser. Og, som straff for motstanden, 

en enda større urettferdighet: «Du 

ser de raserte takene der borte. Byggherren 

gikk konkurs, og kommunen har ikke midler 

til å gi erstatning eller finne nye boliger til 

beboerne, selv om de har ødelagt husene 

deres. I to år har de bodd der midt i ruinene, 

bak en vegg kommunen har reist for å ikke 

skremme vekk hotellgjestene ved siden av 

– eller de fremtidige eierne av residensene 

som skal bygges.» 

For langs Suzhou-elva vokser fine boligstrøk 

opp like fort som bambus. Navnene klinger 

anglosaksisk: «Brilliant City», «Rhine City». 

Akkurat der hvor elva gjør en stor bue ruver 

to enorme høyhus. «Bare én yuan! Se rikdommen 

på nært hold!» Mannen, en oppsagt 

arbeider, roper til de forbipasserende og tilbyr 

dem en kikkert. «Se!» De to høyhusene er 

reist av et eiendomsselskap i Hongkong. De er 

hundre meter høye og består av 32 etasjer, 208 

møblerte leiligheter på 120 til 165 kvadratme- 

ter med utstyrt kjøkken, flere bad, toetasjes 

stuer og skinnende hvite toaletter. Beboerne 

disponerer fellesarealer som er avstengt fra 

omverdenen: små hager, svømmebasseng og 

treningshall. Kvadratmeterprisen er mellom 

7000 og 17000 yuan, avhengig av etasjen. 

Leilighetene ble solgt på under ett år. 

Kjøperne er først og fremst fra Hong Kong, 

folk fra andre steder i verden – siden 2001 

har de kunnet kjøpe i eget navn – eller nyrike 

kinesere fra provinsen, spesielt fra Wenzhou i 

Zhejiang-provinsen. Andre foretrekker å leie: 

10 000 til 13 000 yuan i gjennomsnitt per 

måned. Ekstreme priser sammenlignet med 

de 1000 til 2000 yuan en vanlig leilighet koster, 

eller den gjennomsnittlige husleien på 50 

til 100 yuan for de små husene som er i ferd 

med å ødelegges langs elva. 

Suzhou-elva på sin side avindustrialiseres. 

Vannet renses til glede for investorer og fremtidige 

beboere. «Ja, strøket blir finere, men vi 

tjener ingenting på det,» sier Liu. «Vi kastes 

på dør fordi vi tjener for lite. Og vi er ikke 

sterke nok til å kreve vår rett.» 

Urettferdigheten oppleves enda sterkere 

i og med at korrupsjonen gjennomsyrer 

eiendomsmarkedet. Det har en vitalitet uten 

sidestykke «tatt i betraktning arbeidet med å 

bekjempe den underutviklede boligsituasjonen 

og eiendomsstrukturene som stammer fra 

Maos tid – kombinert med en befolkningsøkning 

tilsvarende hele Frankrikes befolkning 

hvert femte år,» kommenterer økonomen 

Jean-François Huchet. 5 Beijing-avisa China 

Business pekte nylig på at 88 prosent av 

de 479 boligtransaksjonene som fant sted 

i Shanghai mellom 2001 og 2003 foregikk 

utenom de påbudte offentlige auksjonene. 6 

«Loven er blitt et spill for galleriet som kun 

tjener de mektiges interesser,» sier en kinesisk 

jurist. 

Bare et fåtall advokater forsvarer dem som 

mister husene sine. Under påskudd av å sette 

offentlige hensyn foran private interesser, har 

domstolene systematisk avvist klagemål, selv 

om disse ikke krever annet enn at loven blir 

fulgt. Som for eksempel loven om at byggherren 

plikter å skaffe de omplasserte familiene 

boliger i forstedene som er dobbelt så store 

som sentrumsboligene som rives. Denne 

loven respekteres sjelden. 

Zheng Enchong-saken illustrerer godt hvor 

alvorlig situasjonen er. Denne advokaten 

har forsvart rundt 500 eksproprierte familier 

– uten å ha vunnet en eneste sak! Zheng, som 

er 54 år gammel og bosatt i Shanghai, er også 

blitt fratatt advokatlisensen sin. I tillegg ble 

han arrestert i juni 2003 anklaget for å ha 

utlevert statshemmeligheter til en utenlandsk 

organisasjon, som viser seg å være ingen ringere 

enn Human Rights in China. 7 Blant de 

hemmelighetene som skulle være ulovlig gitt 

videre, er informasjon knyttet til en streik på 

en matvarefabrikk i Shanghai. 

Ledelsen ved denne fabrikken hadde gitt 

beskjed om at halvparten av arbeidsstokken 

skulle sies opp, og få en fastsatt erstatning 

på 30 000 yuan. Dette ble fulgt av protester, 

demonstrasjoner, oppløsning, og gjengjeldelse. 

Spesialetterforskningsenheten ved den 

offentlige sikkerhetstjenesten i Shanghai 

ble umiddelbart kalt inn for å gjøre en 

håndskriftsgranskning av et 

oppslag som var hengt på 

veggen inne på fabrikken: 

«Jeg har ingenting å spise, 

jeg kommer til å slippe ut 

gift,» sto det på plakaten. 

Zheng Enchong ble 29. 

oktober 2003 dømt til tre 

års fengsel for å ha gitt 

videre denne informasjonen. 

Begrepet «statshemmelighet» har alltid vært 

svært tøyelig i Kina, og denne tøyeligheten 

er spesielt stor når den gir staten mulighet til 

å uskadeliggjøre en folkelig, stridslysten og 

brysom advokat. 

I sitt forsvar av familier som er ulovlig 

ekspropriert, har Zheng Enchong ikke gått 

av veien for å kritisere den bedragerske praksisen 

til en høyt plassert byggherre, Zhou 

Zhengyi, den ellevte rikeste mannen i Kina 

ifølge tidsskriftet Forbes (2002). Han er en 

venn av Huang Ju, som er medlem av den 

faste komiteen i politbyrået, Partiets høyeste 

organ. Huang kan takke den gamle partilederen 

(og tidligere ordføreren i Shanghai) Jiang 

Zemin, for denne posisjonen. Han sørget for 

I dag overdøver 

gravemaskinene 

stemmene til de 

eiendomsløse. 

Museet for Samtidskunst, Oslo: 17.04 – 15.08: LETT SOM F… , Shanghai Assemblage 2000 – 2004 

I Shanghai foregår endringer i stort format og i et oppjaget tempo. Utstillingen viser reaksjoner på endring og deltakelse i det å bli til noe annet. 

En bred presentasjon av kunst fra de siste fire årene – med temaer som å være underveis, møtet med det fremmede, forelskelse, 

arkitektoniske endringer, terrorisme, nåtid og tradisjon, lek med ord og den lange marsjen til og forbi moderniteten. 

å infiltrere komiteen – gjennom å nominere 

fem av ni medlemmer – før hans rival, partisjef 

Hu Jintao, tok over som Kinas president. 

Noen av de eksproprierte forsøker å bringe 

sin sak oppover i hierarkiet ved å «reise til 

Beijing» for å komme i direkte kontakt med 

Hu Jintao. Det betyr blant annet å overliste 

den offentlige sikkerhetstjenesten i Shanghai 

som får beskjed av lokale myndigheter om 

å rykke ut til Zhabei-stasjonen når Beijingtoget 

ankommer. Blant de aller dårligst stilte 

er det noen som har satt fyr på seg selv på 

Folkets plass i Shanghai. 8 Bilder av dette er 

katastrofale for regimet. 

Situasjonen fikk en uventet vending da 

ankedomstolen 19. desember 2003 erklærte 

dommen mot advokat Zheng ugyldig. Har 

denne kjennelsen sammenheng med Hu 

Jintaos innflytelse – et forsøk på å undergrave 

Jiang Zemins autoritet? Sistnevnte er jo en 

innflytelsesrik rival og leder for den sentrale 

militærkommisjonen. Eller er kjennelsen et 

uttrykk for en felles vilje i de høyeste instanser 

om å rette en pekefinger mot 

næringslivet – selve garantien for 

sosial stabilitet og økonomisk 

vekst, der eiendomssektoren er et 

av de sentrale vekstområdene? 

Denne statusen svekkes i alle 

fall ikke av lovendringen som 

partiledelsen la fram for kongressen 

mot slutten av 2003, der 

man foreslår å gjøre respekten 

for den private eiendomsretten til en del av 

Grunnloven. Dette formuleres slik, i følge det 

offisielle nyhetsbyrået Xinhua (Nye Kina): 

«Privat eiendom som er ervervet på lovlig 

vis skal ikke krenkes.» En bekreftelse av det 

kinesiske ordtaket om at lovene innføres når 

de herskendes moral svikter… eller forveksles 

med deres nye berettigelse: å opprettholde 

veksten. 

Etter 29 år med økonomiske reformer kan 

den vellykkede overgangen til markedsøkonomi 

ikke lenger gå utenom visse markedsøkonomiske 

mekanismer: respekten for privat 

eiendomsrett, samt for dem som holder tannhjulene 

i gang til beste for Partiet, nemlig de 

millioner av små private entreprenører – disse 

«kontrarevolusjonære» som ble hedret på den 

16. partikongressen til det kinesiske kommunistpartiet 

i november 2002 i svulstige vendinger 

som «fremskredne produktivkrefter». 

I mellomtiden har «byplanleggingen forverret 

den sosiale kløften gjennom et stadig 

sterkere skille mellom sentrum og utkant. 

Det blir mindre og mindre sosial blanding i 

disse byene som uniformeres gjennom identiske 

fremgangsmåter som brukes igjen og 

igjen,» konkluderer arkitekten og byplanleggeren 

Zhang Liang. Intensiv urbanisering, 

gradvis oppløsning av familiestrukturer, 

fattigdomsøkning som ikke kompenseres av 

familiesolidaritet: Hvordan skal disse store, 

identitetsløse områdene hanskes med dette i 

tiden fremover? 

1 Arbeiderfagforeningene ble knust av Chiang Kai-shek, 

med støtte fra Den grønne hånd-banden og det store borgerskapet 

i Shanghai. Se Marie-Claire Bergère, Histoire 

de Shanghai, Fayard, Paris, 2002. 

2 Shanghai betegner både en urban og en rural provinsby 

på 6340 kvadratkilometer, men også sentrum, med ti 

bydeler: Yangpu, Hongkou, Zhabei, Putuo, Changning, 

Jing’an, Huangpu, Xuhui, Luwan, Nanshi. Byen har 15 

millioner innbyggere, i tillegg til tre millioner innvandrere 

som ikke er registrerte, men berøres i like stor grad av 

utkastelsene. 

3 Zhang Liang, La Naissance du concept de patrimoine en 

Chine, Editions Recherches Ipraus, Paris, 2003. Man må 

skille mellom eiendomsretten som den kinesiske staten 

har vært alene om siden 1949, og retten til bruk av landeiendom, 

som kan overføres til private. Loven av 1987 

har overført til kommunestyrene å administrerer og ta ut 

fortjeneste fra disse overføringene av bruksretten – som 

kan vare fra 30 til 90 år. 

4 10,63 yuans Rmb tilsvarer en euro (ca 8 norske kroner). 

5 «Vingt cinq ans de réforme en Chine: Révolution économique, 

conservatisme politique» (20 år med reformer 

i Kina : økonomisk revolusjon, politisk konservatisme), 

Esprit, Paris februar 2004. 

6 China’s urban renewal brings protests, police, David J. 

Lynch; USA Today, McLean (Virginia), 14. november 

2003. 

7 The legal time bomb of urban redevelopment, Liu Qing, 

China Rights Forum, nr. 2, www.HRIChina.org, 2003. 

8 Man telte tre slike forsøk på fem uker i august/september 

2003.


HOWARD ZINN 

Det store sviket 

VETERANER: I talene sine takker Bush de amerikanske soldatene som tjenestegjør i Irak. Men han vil ikke besøke de 

unge mennene og kvinnene som kommer tilbake fra krigen blinde eller uten armer og bein. Dette sviket har en lang historie. 

Amerikansk historiker. Forfatter av blant annet A People’s 

History of the United States, New York, Harper and Row 

Publishers, utgitt for første gang i 1980. 

Den 30. desember 2003 så jeg et fotografi 

på forsiden av New York Times, 

som illustrasjon til en artikkel av Jeffrey 

Gettleman. Jeg kan ikke få dette bildet ut 

av hodet. Det viste en ung mann sittende 

i en stol foran en sjetteklasse i Blairsville, 

Pennsylvania. En kvinne sto ved siden av 

ham. Det var ikke klassens lærer, men 

den unge karens mor. Hun var med for å 

hjelpe, for sønnen var blind. 

Gutten på bildet var Jeremy Feldbusch, 

24 år gammel. Han var sersjant i USAs 

Army Rangers, som holdt vakt ved en 

demning langs Eufrat-elva i Irak 3. april 

2003 da en granat eksploderte 30 meter 

unna. Granatsplinter rev opp ansiktet 

hans. Da han våknet etter å ha ligget i 

koma i fem uker på et militærsykehus, 

kunne han ikke se. To uker seinere ble 

han tildelt utmerkelsene Purple Heart og 

Bronze Star, men han kunne fortsatt ikke 

se. Faren hans sa, sittende ved sengekanten 

til sønnen sin: «Kanskje Gud mente 

du hadde sett nok dreping.» 

Avisene den dagen rapporterte at 477 

amerikanske soldater var blitt drept under 

krigen. Det som vanligvis ikke rapporteres, 

er at for hvert dødsfall er det fire 

eller fem menn og kvinner som er blitt 

alvorlig såret. 

Begrepet «alvorlig såret» er milevis 

fra å beskrive de forferdelsene dette 

innebærer. Sersjant Feldbuschs mor, 

Charlene Feldbusch, som sammen med 

faren praktisk talt bodde ved siden av 

sønnens sykehusseng i to måneder, så en 

dag en ung kvinnelig soldat som kreket 

seg forbi henne i korridoren. Hun hadde 

ingen bein, og hennes tre år gamle sønn 

kom kravlende etter henne. 

Charlene Feldbusch begynte å gråte. 

Seinere fortalte hun Gettleman: «Vet du 

hvor mange ganger jeg gikk frem og tilbake 

i disse korridorene og så disse menneskene 

uten armer og bein, og tenkte: 

Hvorfor kunne ikke det vært sønnen min? 

Hvorfor øynene?» 

Hvor mange av de nå tre tusen eller 

flere «alvorlig 

sårede» har kommet 

tilbake blinde, 

eller uten armer og 

bein? Skuespilleren 

Cher fortalte på 

n y h e t s k a n a l e n 

C-Span en dag at 

hun hadde besøkt 

Walter Reed-sykehuset 

i Washington 

DC, og møtt soldater 

som var kommet 

tilbake fra krigen: «Den første personen 

jeg støtte på da jeg gikk inn på sykehuset, 

var en gutt på 19 eller 20 år som hadde 

mistet begge armene… alle hadde mistet 

enten en arm… et bein eller to bein… 

Jeg mener bare at hvis det ikke var 

noe grunnlag for denne krigen, er dette 

det mest rystende jeg noen gang har 

sett… Jeg lurer også på hvorfor Cheney, 

Wolfowitz, Bremer og presidenten ikke 

lar seg avfotografere sammen med disse 

guttene? For jeg forstår ikke hvorfor 

disse guttene blir gjemt bort… det er 

ikke til å tro.» 

«Jeg lurer også på hvorfor 

Cheney, Wolfowitz, 

Bremer og presidenten 

ikke lar seg avfotografere 

sammen med disse 

guttene?» 

Cher 

Å sende unge menn og kvinner en halv 

verden bort, inn i et annet land, utstyrt 

med de mest avskrekkende våpen, men 

likevel utsatt for geriljaangrep som kan 

gjøre dem blinde eller lemleste dem – er 

ikke det det ultimate svik fra vår regjerings 

side overfor våre unge? 

Ofte forstår soldatenes familier dette 

før sønnene og døtrene selv gjør det, og 

forsøker å argumentere med dem før de 

reiser. Det gjorde Ruth Aitken overfor sin 

sønn, som var kaptein i hæren. Hun fortalte 

ham at det var en krig for olje, mens 

han insisterte på at han skulle forsvare 

landet mot terrorister. Han ble drept 4. 

april 2003, under kamper rundt Bagdad 

flyplass. «Han gjorde jobben sin,» sa 

moren. «Men det gjør meg sint at hele 

denne krigen ble solgt til det amerikanske 

folk og til soldatene som noe den 

ikke var.» 

Kendall Waters-Bey fra Baltimore, 

stabssersjant i marinekorpset, ble også 

drept i Irak. Faren holdt opp et fotografi 

av sønnen foran nyhetskameraene, og sa: 

«President Bush, du tok min eneste sønn 

fra meg.» En annen far, Fernando Suarez 

del Solar fra Escondido i California, 

uttalte til reportere at hans sønn, som var 

visekorporal i marinen, hadde dødd for 

«Bushs olje». 

Selvfølgelig er ikke disse soldatene og 

deres familier de eneste som er blitt 

sveket. Det irakiske folket, som ble lovet 

frihet fra tyranniet, fikk sitt land – som 

allerede var ødelagt av to kriger og ti år 

med sanksjoner – angrepet av den mektigste 

krigsmaskinen i historien. USAs 

militære lanserte med stolthet sin shock 

and awe-kampanje. Den skulle ta livet av 

ti tusen eller flere irakiske menn, kvinner 

og barn, lemleste mange flere – og føre 

til at landet ramlet fullstendig sammen. 

Okkupasjonshæren, som var så effektiv 

i sin ødeleggelse, sto deretter og så på 

mens Iraks historiske monumenter ble 

plyndret og lagt ruiner. 

Listen over svik er lang. Denne regjeringen 

har sveket verdens forhåpninger 

om fred. Etter at 50 millioner mennesker 

døde under andre verdenskrig, ble De 

forente nasjoner etablert for, som FNpakten 

erklærer: «… å redde fremtidige 

generasjoner fra krigens 

svøpe.» 

Det amerikanske 

folket er sveket. Selv 

om den kalde krigen 

er over og «kommunismens 

trussel» ikke lenger 

kan rettferdiggjøre 

stjelingen av trillioner 

av skattepenger til militærbudsjettet, 

fortsetter 

dette tyveriet av den 

nasjonale rikdommen… 

Det forsetter på bekostning av de syke, 

barna, de gamle, de hjemløse, de arbeidsledige 

– og utvisker alle forhåpninger om 

at det etter Sovjetunionens fall ville 

komme et «fredsutbytte» som skulle gi 

velferd til alle. 

Vi kommer dermed tilbake til det ultimate 

sviket, sviket mot de unge som 

er blitt sendt til krig med høyttravende 

løfter og løgner om frihet og demokrati, 

om plikt og patriotisme. Vi kjenner 

historien altfor dårlig til å huske 

at disse løftene, disse løgnene, kan 

Billedkrønike fra San Francisco, av Thomas Bilanges: 

Det er elleve timers tidsforskjell mellom San 

Francisco og Bagdad. Det sto skrevet hver dag, sammen 

med værmeldingen og opplysninger om månens posisjon, 

i spesialbilaget til avisen San Francisco Chronicle. 

Jeg oppholdt meg i San Francisco mens det som ble 

spores langt tilbake i landets fortid. 

Unge menn – gutter faktisk, for verdens 

hærer, inkludert vår egen, har alltid bestått 

av gutter – ble lokket inn i grunnlovsfedrenes 

revolusjonære hær ved hjelp av Uavhe 

ngighetserklæringens store ord. Men de ble 

dårlig behandlet, gikk i filler og uten støvler, 

mens offiserene deres levde i luksus og 

kjøpmenn dro inn krigsprofitter. Tusener 

begikk mytteri, og noen ble henrettet etter 

ordre fra general Washington. Etter krigen, 

da bønder i Vest-Massachusetts, mange av 

dem veteraner, gjorde 

opprør mot tvangsnedleggingen 

av gårdene 

deres, ble de slått tilbake 

med makt… 

Det har en lang historie, 

dette sviket mot 

dem som sendes for å 

drepe og dø i kriger. Når 

soldater skjønner dette, 

gjør de opprør. Tusener 

deserterte i krigen mot Mexico, og under 

den amerikanske borgerkrigen var det dyp 

forargelse over at de rike kunne kjøpe seg 

fri fra militærtjeneste og at finansherrer 

som J.P. Morgan profiterte på at haugene 

av lik ble stadig høyere på slagmarken. 

De svarte soldatene som vervet seg til 

Nordstatenes unionshær og var avgjørende 

for seieren, kom hjem til fattigdom og 

rasisme. 

Bushadministrasjonen 

kutter i 

bevilgningene til 

veteraner. 

Soldatene som kom hjem fra første verdenskrig, 

mange av dem lemlestede og 

sjokkskadde, ble hard rammet av den 

økonomiske depresjonen, som kom knapt 

tolv år etter at krigen var over. Arbeidsløse 

og med sultende familier, samlet de seg 

i Washington, tjue tusen av dem fra alle 

kanter av landet. De satte opp telt i hovedstaden 

og krevde at Kongressen betalte 

dem den bonusen de var blitt lovet. I stedet 

ble hæren tilkalt, og veteranene ble skutt 

mot, tåregasset og spredt. 

Kanskje var det for å viske ut dette grufulle 

minnet, eller kanskje var det gløden 

fra den store seieren over fascismen, men 

veteranene fra andre verdenskrig fikk i 

alle fall en soldatenes Bill of Rights: gratis 

college-utdanning, huslån med lav rente og 

livsforsikring. 

Veteranene fra Vietnam-krigen derimot, 

kom hjem og opplevde at den samme 

regjeringen som hadde sendt dem ut i en 

umoralsk og fruktesløs krig – som hadde 

skadet så mange av dem, både i kropp og 

sinn – nå helst ville glemme dem. USA 

hadde sprayet store deler av Vietnam med 

det kjemiske middelet Agent Orange, som 

for vietnameserne førte til mange hundre 

tusener døde, krefttilfeller og misdannelser. 

Svært mange amerikanske soldater 

ble også utsatt for dette. Titusener ba 

Veteranadministrasjonen om hjelp, og 

viste til sykdom og misdannelser hos 

barna sine. Men regjeringen nektet å ta 

ansvar for dette. Likevel, et søksmål mot 

Dow Chemical, som produserte Agent 

Orange, førte til et forlik på 180 millioner 

dollar, med 1000 dollar til hver familie, 

noe som tyder på at mer enn hundre tusen 

familier krevde erstatning for skader knyttet 

til bruken av dette kjemiske middelet. 

Samtidig som regjeringen pøser milliarder 

inn i krigføring, har den ikke 

råd til å ta hånd om Vietnam-veteranene 

som er hjemløse, som venter i 

Veteranadministrasjonens sykehus, eller 

som lider av mentale forstyrrelser. Et sjokkerende 

høyt antall begår selvmord. Det er 

en bitter arv. 

USAs regjering skrøt av at bare 148 amerikanske 

soldater døde i kamp under den 

første golfkrigen i 1991, selv om tallet på 

irakiske døde kan ha vært rundt 100 000. 

Regjeringen har imidlertid holdt skjult 

for befolkningen at 206 000 veteraner fra 

denne krigen leverte erstatningskrav til 

Veteranadministrasjonen for skader og 

sykdommer de fikk under krigen. 

I de omtrent tolv årene som er gått 

siden den første golfkrigen har 

8300 veteraner dødd, og 160 000 

uføresøknader er innvilget av 

Veteranadministrasjonen. 

Sviket mot soldater og veteraner 

forsetter i den såkalte «krigen 

mot terror». Løftene om at USAs 

militære styrker ville bli tatt imot 

som frigjørere har smuldret opp 

etter hvert som soldater er blitt drept hver 

dag i en dødelig geriljakrig som forteller 

soldatene at de er uønsket i Irak. I en artikkel 

i juli i fjor i Christian Science Monitor 

uttaler en offiser i tredje infanteridivisjon 

i Irak følgende: «Vær ikke i tvil, moralen 

hos de fleste soldatene jeg har truffet er 

helt på bånn.» 

Og de som kommer tilbake i live, men 

blinde og uten armer eller bein, opplever 

at Bush-administrasjonen kutter i bevilgningene 

til veteraner. I sin State of the 

Union-tale gikk Bush gjennom de vanlige 

takksigelsene til de som tjenestegjør i Irak, 

men fortsatte å se bort fra det faktum at 

tusener har kommet sårede tilbake, fra en 

krig som blir stadig mer upopulær. 

Bushs kjappe Thanksgiving-tur til Irak, 

som ble hausset opp i media, ble oppfattet 

på en annen måte av en militærsykepleier 

i Landstuhl, Tyskland, der krigsskadde blir 

behandlet. Hun sendte ut en e-post hvor 

hun skrev: «Min ’Bush Thanksgiving’ 

var litt annerledes. Jeg tilbrakte den på 

sykehuset hvor jeg tok hånd om en ung 

løytnant fra West Point, som var blitt 

såret i Irak… Når han presset knyttnevene 

mot øynene sine og rugget hodet frem og 

tilbake, så han ut som en liten gutt. Det 

gjorde de alle, alle de 19 på avdelingen 

den dagen, noen uten bein, øyne, eller 

verre… Det er synd Bush ikke inkluderte 

oss i sine ferieplaner… Mennene sa det 

samme, men du kommer aldri til å lese om 

det i avisen.» 

Da Jeremy Feldbusch, blindet i krigen, 

kom tilbake til sin hjemby Blairsville, en 

gammel kullgruveby med 3600 innbyggere, 

ble det holdt en parade for ham og 

ordføreren æret ham. Jeg kom til å tenke 

på den blinde, armløse og beinløse soldaten 

i Dalton Trumbos roman Johnny Got 

His Gun. Han ligger i sykesenga si, ute 

av stand til å snakke eller høre, og tenker 

tilbake på den dagen han skulle sendes ut 

i krigen og hjembyen hans holdt avskjedsfest 

for ham, med taler om kamp for frihet 

og demokrati. Etter hvert lærer han å kommunisere 

gjennom å taste morsesignaler 

med hodet, og han ber myndighetene om 

å ta ham med til klasserom overalt, for å 

vise barna hva krig er. Men myndighetene 

svarer aldri. «I et forferdelig øyeblikk så 

han hva det hele handlet om. De ønsket 

bare å glemme ham.» På en måte ba denne 

romanen – i likhet med de hjemkomne 

veteranene – oss om ikke å glemme. 

kalt «lynkrigen» pågikk, jeg var der fra onsdag 15. 

mars til søndag 20. april. Hver morgen, når jeg tok 

bussen til sentrum, kikket jeg på folk mens bylandskapet 

rullet forbi utenfor vinduene. Dette er historien 

om en dagsavis og et dagligliv. Lokal tid.


MAKT: I 30 år har Trilateral 

Commission samlet mektige næringslivsledere, 

politikere og akademikere 

fra USA, Europa og Japan bak lukkede 

dører. Medieoppmerksomheten er liten, 

men innflytelsen er stor. 

OLIVIER BOIRAL 

Professor ved Laval-universitetet, Canada. 

Organisasjonen Trilateral Commission ble 

grunnlagt i juli 1973, etter initiativ fra David 

Rockefeller, den amerikanske kapitalismens 

gallionsfigur. Kommisjonen er en lukket 

krets for den internasjonale politiske og 

økonomiske eliten. Den består av toppledere, 

er svært aktiv og har vært kilde til en rekke 

kontroverser, særlig i begynnelsen. Den 

gangen var det meningen at kommisjonen 

skulle være et privat organ for planlegging og 

orientering av utenrikspolitikken for landene i 

Nykonservativ eksepsjonalisme 

FILOSOFI: Det politiskes normative 

dimensjon står svakt i den nåværende 

amerikanske administrasjonen. 

Inspirasjonen fra suverenitetstenkningen 

til politiske tenkere som Carl Schmitt og 

Leo Strauss er imidlertid sterkt tilstede. 

STÅLE R. S. FINKE 

Professor i filosofi, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet. 

Like før ettårsdagen for den amerikanske 

invasjonen i Irak fikk europeere et håndfast 

vitnesbyrd om det forfeilede i USAs geopolitiske 

strategi: Utvidelsen av en intensivert 

voldsspiral medførte grusomme tap av uskyldige 

liv i Madrid. Hendelsen er dypt rystende 

for europeere, men også et utgangspunkt 

for politisk ettertenksomhet. Forskjellene 

mellom Washingtons nykonservative og det 

europeiske alternativet er blitt enda tydeligere 

enn før. 

Hvilke forutsetninger og ulike idéhistoriske 

premisser ligger til grunn for det som 

i dag omtales som henholdsvis «amerikansk 

eksepsjonalisme» og «europeisk rettighetstenkning»? 

Utfordringen fra de nykonservative 

består nettopp i deres idémessige styrke og 

fornyede interesse for tidlig moderne politisk 

filosofi hos blant andre Niccolo Machiavelli 

og Thomas Hobbes. Mindre kjent er det kanskje 

at deres bearbeidelse av og forpliktelse til 

klassikernes politiske ideer er formidlet gjennom 

en type suverenitetstenkning som man 

finner hos Carl Schmitt og Leo Strauss. 

Det er kjent at de såkalte nykonservative i 

USA står i et intimt forhold til den tyske 

filosofen Leo Strauss’ tenkning. Strauss 

emigrerte fra Tyskland til USA før andre 

verdenskrig, etablerte seg som filosof og fikk 

etter hvert nærmest kultstatus i politiske miljøer. 

En av de mer kjente straussianere som 

også er oversatt til norsk, er Allan Bloom. 

Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, som var 

sentral i utformingen av USAs nye sikkerhetsstrategi, 

er elev av Bloom. Litt mindre kjent 

er det at Leo Strauss selv var nært forbundet 

med den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt. 

Sistnevnte var en av de fremste kritikerne 

av Weimar-republikkens sosialdemokratiske 

aspirasjoner og har blitt kalt det tredje rikets 

kronjurist. 

Det politisk vesentlige er for Schmitt konsentrert 

i det hobbesianske begrepet om 

suverenitet. For Schmitt sto Hobbes i en 

ambivalent stilling: Han både avslørte det 

moderne begrepet om «det 

politiske» samtidig som han 

tildekket dets radikalitet til fordel 

for en liberal modell. Hos 

Hobbes innebærer nemlig den 

rasjonelle forpliktelsen overfor 

suverenen en etablering av en 

rettstilstand som også medfører 

enkeltindividets rett til selvforsvar. 

Ifølge Schmitt er svakheten 

ved Hobbes’ modell blant annet 

at borgerne ikke forholder seg til den permanente 

muligheten for terror og tilintetgjørelse 

innenfor den siviliserte liberale tilstand – at 

man ikke er beredt til å ofre livet for den gjeldende 

politiske makt. 

Det spesielle i både Schmitts og 

Strauss’ lesning av Hobbes består i at de 

gjør ham til en politisk eksistensfilosof. 

Det blir dermed forståelig hvordan det 

eksepsjonelle – og det å sette et forhold 

mellom venn og fiende – kan utgjøre kjernen 

i begrepet om politisk suverenitet. Mot 

denne bakgrunnen blir det også forståelig 

hvordan de nykonservative kan nærme seg 

«trekanten» (USA, Europa og Japan). I stiftelsesdokumentet 

står følgende: «Kommisjonen 

konsentrerer seg om analysen av de politiske 

hovedspørsmålene som Nord-Amerika, Vest- 

Europa og Japan står overfor, og går inn for å 

utvikle praktiske måter å handle i fellesskap 

på. Kommisjonen består av mer enn 200 

medlemmer, fremtredende borgere fra de tre 

regionene som har engasjert seg på forskjellige 

områder.» 1 

Det dreier seg altså om en ugjennomsiktig 

en mytisk forståelse av statlig suverenitet. 

Det kan kanskje synes vanskelig å samle 

de nokså sprikende motiver hos enkelte 

nykonservative under en felles paraply, 

men et tydelig trekk ved de fleste av dem 

er at de definerer sitt ståsted som politisk 

sett anti-liberalt, og restaurerer religiøse og 

nasjonalistiske dygder. Den schmittianske 

resonansen i den nykonservative kulturkritikken 

er mest fremtredende i angrepet på 

velferdsstaten. Hos Schmitt og senere hos 

for eksempel Himmelfarb og Kristol, representerer 

sosialdemokratiet en type feilslått 

sosialrettslig politikk som kun bidrar til 

oppløsningen av viktige verdimønstre, og i 

tillegg en nøytralisering av staten til fordel 

for en kamp mellom særinte- 

resser. «Nykonservatismen 

aksepterer uten betenkeligheter 

politikkens prioritet i 

forhold til det økonomiske,» 

ifølge Kristol. 1 Denne prioriteringen 

av det politiske er 

ment som en måte å situere 

statlig intervensjon i en sammenheng 

hvor det dreier seg 

om å opprettholde og bevare 

opposisjonen mellom staten og sivilsamfunnet 

(det borgerlige samfunn) – i kontrast til en 

velferdsstatlig form for intervensjonisme. 

Det dreier seg om 

å opprettholde 

og bevare 

opposisjonen 

mellom staten og 

sivilsamfunnet. 

Picasso (1901): Divan Japonais (kvinne i teatret) 

Har amerikansk nykonservatisme noe som 

helst å gjøre med Schmitts form for totalitær 

statstenkning og hans nærmest apokalyptiske 

politiske visjon? I vår tid har apokalyptiske 

motiver og demoniserende fordreininger av 

politiske forhold stadig oftere gjort seg gjeldende 

i den amerikanske administrasjonens 

retoriske krumspring. Fiendebildet man søker 

å etablere gir inntrykk av at man er prisgitt 

en allestedsnærværende trussel, og konstitu- 

Diskret diskusjon 

organisasjon der lederne for multinasjonale 

selskaper, banksjefer, politikere, utenrikspolitiske 

eksperter og akademikere omgås bak 

lukkede dører og slipper belastende eksponering 

i mediene. Opprettelsen av denne organisasjonen 

skjedde i en periode med usikkerhet 

og turbulens i internasjonal politikk. Det 

virket som om styringen av verdensøkonomien 

skulle glippe for de rike landenes eliter. 

Særlig i Europa så venstrekreftene mektige 

ut, og den økende sammenkoblingen mellom 

de store økonomiske spørsmålene kalte på 

et nærmere samarbeid mellom stormaktene. 

Trilateral Commission ble raskt ett av de 

viktigste redskapene for dette samarbeidet 

– den gikk både inn for å beskytte de multinasjonale 

selskapenes interesser og «opplyse» 

de politiske ledernes avgjørelser ved hjelp av 

sine analyser. 2 

Filosofkongene i Platons idealstat betrakter 

ideenes verden for så å la sin transcendente 

visdom innprentes i administreringen av jordiske 

anliggender. På samme måte har eliten 

som er samlet i denne svært lite demokratiske 

institusjonen tatt på seg oppgaven å definere 

kriteriene for «god styring» av verden. 

Kommisjonen formidler et platonsk ideal om 

orden og overvåkning, som skal besørges av 

en privilegert klasse av teknokrater som setter 

sin egen ekspertise og erfaring over de 

enkle samfunnsborgeres profane krav: «Et 

beskyttet sted, nemlig trekantsamfunnet, der 

viten er lov,» kommenterer filosofiprofessor 

Gilbert Larochelle. «Plassert over det hele er 

det vaktposter som våker, overvåker. Det å ty 

til ekspertisen er ikke noen luksus, det gjør 

det mulig å stille samfunnet ansikt til ansikt 

med seg selv. Økt velvære oppnås bare takket 

være de beste, som beveger seg høyt oppe i 

sine inspirerte sfærer, produserer kriterier og 

formidler dem nedover.» 3 

Dette fåmannsveldet innen internasjonal 

politikk holder sine årlige møter i forskjellige 

byer i «trekantens» land. Her blir de 

forskjellige temaene diskutert med en diskresjon 

ingen medier ser ut til å ville forstyrre. 

Møtene gjengis i form av årlige rapporter 

(The Trialogue) og temadokumenter (Triangle 

Papers), produsert av håndplukkede amerikanske, 

europeiske og japanske eksperter. 

erer samtidig den eneste reale og historiske 

integrasjonsfaktor i en verden av venner: 

Vennskapet mellom gode stater samles i 

brennpunktet av politisk suveren makt. 

Likevel er det viktig å understreke at 

en slik Schmitt-inspirert nykonservatisme i 

forhold til utenrikspolitikken ikke på noen 

måte virkelig kan utfordre de konstitusjonelle 

tradisjonene og prinsippene det amerikanske 

demokratiet hviler på. Heller ikke kan den 

sies å være typisk for «det amerikanske». 

Eksepsjonalismen er ideen til folk som 

Kristol, Pearl og Wolfowitz, og den motsies 

av lange amerikanske tradisjoner med multilaterale 

forpliktelser. Det er derfor viktig å 

være klar over hvilke omstendigheter som ligger 

til grunn for de nykonservatives tilsynelatende 

suksess i å fortrenge konstitusjonelle og 

liberale prinsipper. 

Terrorhandlingen den 11. september 2001 

påminnet amerikanerne om en permanent 

mulighet for en implosjon av en eksistensiell 

naturtilstand i Schmitts og Strauss’ forstand. 

Bush-administrasjonens overspente retorikk 

har hatt spesielt gode betingelser, skjønt dette 

har begynt å endre seg etter at bedraget om 

Iraks masseødeleggelsesvåpen ble kjent. 

Den kontingente (vilkårlige) betingelsen 

for de nykonservatives troverdighet og resonans 

gjør at politisk suverenitet blir forstått 

og definert i en enkel opposisjon: Sikkerhet 

er bare mulig ved en suveren definisjon av 

terrortrusselen som en på samme tid indre og 

ytre fiende. 

Terrortrusselen er på denne måten en del 

av en internasjonal «naturtilstand», permanent 

tilstede i politikken som dens betingelse. 

Behandlingen av potensielle fiender kan derfor 

ikke overlates til internasjonale domstoler 

eller et fellesskap av stater. For å opprettholde 

suverenitet og eksepsjonalitet i det politiske, 

Disse offentlige dokumentene, som har vært 

produsert i 30 års tid nå, formidler Trilateral 

Commissions opptatthet av globale problemer 

som blir ansett for å overskride landenes 

nasjonale suverenitet og invitere til globale 

inngrep fra de rike landenes side: reform av 

internasjonale institusjoner, globalisering av 

markedene, miljøspørsmål, internasjonale 

finanser, liberalisering av økonomien, regionalisering 

av handelen, forholdet mellom øst 

og vest (spesielt i begynnelsen av kommisjonens 

levetid), de fattige landenes gjeldsbyrde, 

og så videre. 

Disse intervensjonene baserer seg på noen 

grunnleggende tanker som i stor utstrekning 

er blitt overtatt av politikerne. Den første av 

disse tankene er behovet for en «ny verdensorden». 

Den nasjonale rammen er angivelig 

for snever til å kunne behandle de store, 

globale spørsmålene – disse spørsmålenes 

«kompleksitet» og «avhengighet av hverandre» 

understrekes om og om igjen. En slik 

analyse rettferdiggjør og legitimerer kommisjonens 

virksomhet, både som et privilegert 

observatorium og som arbeidsleder for denne 

nye internasjonale arkitekturen. 

Attentatene den 11. september ga dermed, 

på møtet i Washington i april 2002, 

en ny anledning til å minne om behovet for 

en «verdensorden» og for et «globalt svar». 

Ved denne anledningen ble klodens viktigste 

ledere pålagt å samarbeide om denne orden 

og dette svaret, under amerikanernes ledelse. 

På dette årlige møtet i Trilateral Commission 

var USAs utenriksminister Colin Powell, forsvarsminister 

Donald Rumsfeld, visepresident 

Richard Cheney og sentralbankdirektør Alan 

Greenspan til stede. 4 

Den andre grunnleggende tanken, som 

springer ut av den første, er formynderrollen 

landene i trekanten – særlig USA – spiller for 

omformingen av det internasjonale systemet. 

De rike landene oppfordres til å uttale seg 

med én stemme, og forene sine krefter for å 

fremme klodens «stabilitet» ved å allmenngjøre 

den dominerende økonomiske modellen. 

De liberale demokratiene er økonomiens, 

finansenes og teknologiens «vitale sentrum», 

og de andre landene må nå frem til dette sen- 

innrømmes muligheten for, og eventuelt nødvendigheten 

av, å sette demokratiske friheter 

og rettigheter ut av spill. Ved blant annet 

overvåkning av telefon, e-post og bruk av 

elektroniske banktjenester, i tillegg til utvidede 

fullmakter til bruk av tortur ved forhør, 

tvilsomme opphevelser av krigsfangers status 

og krav på beskyttelse, domfellelse uten rettssak, 

forkjøpsskyting av sivile og annet. 

Robert Kagan står for den mest aktuelle 

nykonservative tolkningen av denne historiske 

situasjonen. Hans populariseringer 

av den europeiske politiske filosofien hos 

Machiavelli, Hobbes og Kant i boken Power 

and Weakness 2 ville neppe imponert en 

prominent skribent som Schmitt, men den 

intellektuelle arven er likevel tydelig. Hans 

analyser søker tilflukt i en forenklet nietzscheansk 

psykologi hvor det politiske føres 

tilbake til relasjoner av styrke og svakhet: 

Kun den svake forfekter gyldigheten av positiv 

og internasjonal rett; den sterke har ikke 

behov for denne typen forsikringer. Retten 

som sådan er bare et middel for organisering 

av en vareøkonomi og for reguleringen av et 

privatsamfunn, den har ingen unik moralskpraktisk 

gyldighetsdimensjon, men er en 

«strategy of weakness». 

I analysen av internasjonale relasjoner kan 

det derfor ikke legges annet til grunn enn en 

evne til å dominere med militærmakt, evnen 

til å intervenere for å opprettholde sin egen 

posisjon i en gitt konstellasjon mellom stater. 

Kagan skriver: «Svakhetens psykologi er 

enkel nok å forstå. En mann utstyrt bare med 

en kniv kan vurdere en bjørn som lusker rundt 

i skogen som en fare han må tolerere – siden 

det å angripe bjørnen med en kniv faktisk er 

atskillig mer risikofylt enn å ligge lavt og 

håpe på at den aldri vil angripe. Den samme 

mannen utstyrt med rifle vil imidlertid vur- 

trum ved å godta den overkommandoen det 

har tildelt seg selv. 

USAs ensidige opptreden later likevel til å 

ha satt samholdet mellom landene i trekanten 

på prøve. Uenigheten landene i mellom er 

også kommet frem i kommisjonens diskusjoner. 

I sin tale 6. april 2002, på det tidligere 

nevnte møtet, forsvarte for eksempel Colin 

Powell USAs holdning på de viktigste punktene 

hvor resten av verden var uenig: Kyotoavtalen, 

den internasjonale straffedomstolen, 

analysen av «ondskapens 

akse», USAs intervensjon 

i Irak, støtten til Israels 

politikk, og så videre. 

De liberale demokratienes 

hegemoni styrker 

troen på globaliseringens 

og den økonomiske liberaliseringensfortreffelighet, 

en tro som kommer 

til uttrykk i uttalelser fra 

Trilateral Commission. Den økonomiske globaliseringen 

og utviklingen av verdenshandelen 

tjener angivelig fremskrittet og forbedrer 

livsbetingelsene for de store massene. Men da 

forutsetter man riktignok at det settes spørsmålstegn 

ved nasjonal suverenitet og at alle 

proteksjonistiske tiltak fjernes. Denne nyliberale 

trosbekjennelsen står ofte i sentrum for 

diskusjonene. 

På årsmøtet til Trilateral Commission i Seoul 

i april 2003 ble spesielt spørsmålet om den 

økonomiske integreringen av landene i 

Sørøst-Asia og Kinas deltakelse i globaliseringen 

diskutert. De to foregående årsmøtene 

hadde gitt Mike Moore, generaldirektøren i 

Verdens Handelsorganisasjon (WTO), anledning 

til å forkynne frihandelens saliggjørende 

egenskaper. Etter å ha rakket ned på antiglobaliseringsbevegelsen, 

erklærte Moore til og 

med at det var «tvingende nødvendig å gang 

på gang minne om de overveldende bevisene 

for at internasjonal handel styrker den økonomiske 

veksten». 5 

WTO-direktørens tirade mot de gruppene 

som krever en annen globalisering (som han 

kalte «e-hippier»), understreker det tredje 

grunnleggende kjennetegnet ved Trilateral 

Commission: dens aversjon mot folkebevegel- 

dere annerledes hva som utgjør en utholdelig 

risiko». 

Vi ser her konturene av 

en vag, ugjennomsiktig 

makt, som vever 

sine bånd via 

lukkede klubber og 

internasjonale møter. 

Typisk for Kagan er at den politiske aktøren i 

dette bildet aldri anerkjenner motparten som 

dialogpartner, verken som person eller som 

konkret annen, kun som 

potensiell fiende, en farlig 

bjørn. Spørsmålet om hva 

slags politisk og moralsk 

dialog man har med sine 

medborgere – og spesielt 

med andre stater og deres 

ledere – kan derfor ikke 

engang stilles: Det eksisterer 

ingen gjensidige forpliktelser 

som etablerer normative 

bånd mellom partene – bare 

den svake parten vil benytte 

appeller til normativitet som retorisk strategi. 

Det er gjennomgående i Kagans analyser at 

det ikke er noen forskjell på det å overbevise 

og det å overtale, og den beste form for overtalelse 

tar form av en ren maktfordring: «I en 

konfrontasjon mellom virkelige eller potensielle 

motstandere foretrekker amerikanere 

tvang snarere enn overtalelse, vektlegging av 

straffende sanksjoner snarere enn oppmuntringer 

til bedre oppførsel.» Det er slik sett 

lett å forstå at diplomatiet raskt kan utspille 

sin rolle, og at politikken – snarere enn å 

beskjeftige seg med tannløse strategier for 

overtalelse – heller bør bekreftes i sin suverene 

maktrealitet. 

Hva er så problemene med denne analysen? I 

den grad vi kan stole på at USAs «kosmopolitiske 

despotisme» (Ulrich Beck) er ment å 

bombe såkalte onde regimer inn i en liberaldemokratisk 

modernitet, kan det synes som 

om eksempelvis en angrepskrig som i Irak 

i hvert fall vil la seg legitimere i etterkant. 

Fiendebildet man 

søker å etablere 

gir inntrykk av at 

man er prisgitt en 

allestedsnærværende 

trussel. 

ser. Denne aversjonen kom til uttrykk i kommisjonens 

berømmelige rapport om styringen 

av demokratiene, ført i pennen av Michel 

Crozier, Samuel Huntington og Joji Watanuki 

i 1975. 6 Allerede på det tidspunktet fordømte 

forfatterne det «overmål av demokrati» som 

de mente kom til uttrykk i datidens protestdemonstrasjoner. 

Disse demonstrasjonene satte, 

ikke helt ulikt det som skjer i dag, spørsmålstegn 

ved USAs utenrikspolitikk (CIAs rolle 

under militærkuppet i Chile, Vietnam-krigen 

og så videre), og de krevde 

anerkjennelse av nye sosiale 

rettigheter. Rapporten førte 

den gang til en rekke kritiske 

kommentarer, hvor skytset 

ble rettet mot demokraten 

Jimmy Carters presidentskap 

– Carter var nemlig medlem 

av Trilateral Commission (i 

likhet med president Clinton 

senere). 7 

Siden begynnelsen av 1980-årene har pressens 

interesse for denne typen institusjoner 

først og fremst rettet seg mot møter som er 

mer åpne og medievennlige, som Verdens 

økonomiske forum i Davos. De spørsmålene 

som tas opp i Trilateral Commission og de 

høyt plasserte deltakerne på de siste årsmøtene, 

understreker ikke desto mindre kommisjonens 

fortsatt store innflytelse. 8 

Trilateral Commission er langt fra noen 

«gammel sjøorm» som dukker opp til 

overflaten til glede for visse esoterikere og 

tilhengere av konspirasjonsteorier. Den er 

en veletablert institusjon, og dens diskresjon 

gjør det lettere for politiske ledere og storkonserner 

å inngå avtaler i det skjulte. «Jeg 

håper da virkelig at de synspunktene som 

formuleres av disse erfarne menneskene, får 

reell innflytelse over verdenspolitikken!» fikk 

vi til svar av en tidligere statsråd fra Canada 

som har vært med på flere av kommisjonens 

arbeider. Dermed gjentok han grunnleggeren 

David Rockefellers uttalelse: «Noen 

ganger er de tankene som har kommet frem 

i rapportene fra Trilateral Commission, blitt 

offisiell politikk. Kommisjonens anbefalinger 

er alltid blitt diskutert seriøst utenfor vår 

krets, og de har spilt en rolle for regjeringenes 

Som Jürgen Habermas har påpekt, ser legitimeringsspørsmålet 

i denne saken ut til å være 

avgjort i det øyeblikket statuen av Saddam 

Hussein faller fra sokkelen. Men den despotiske 

humanismen miskjenner den normative 

dimensjonen ved dette tilfellet: Ingen innlemmelse 

i en liberal-demokratisk 

modernitet kan foregå uten 

at det på forhånd foreligger 

en anerkjennelse av 1) den 

andres likeberettigelse som 

dialogpartner i et fellesskap 

av demokratiske rettsstater 

(i hvert fall en foregripelse 

av en slik likeberettigelse) 

og dermed 2) en konsensus 

mellom frie og demokratiske 

stater om hvordan en slik 

demokratiseringsprosess skal 

gjennomføres. 

Det første punktet forutsetter en forpliktelse 

overfor annetheten i andre tradisjoner og 

kulturer, noe som innebærer muligheten for 

alternative fortolkninger av premissene for et 

rettighetsdemokrati. Det andre punktet innebærer 

i praksis forpliktelser overfor folkeretten 

og kravet om en autorisasjon gjennom 

FNs sikkerhetsråd. Ingen av de foreliggende 

forsøkene på å rettferdiggjøre krigen i Irak 

strekker til her, og dette er blitt enda klarere 

i løpet av året som har gått siden invasjonen. 

De nykonservative nøyer seg imidlertid med 

å forsikre seg selv og resten av verden med 

eksepsjonaliteten i øyeblikket – evnen til å 

handle og la seierherrens suksess virke estetisk 

selvlegitimerende. 

Forholdet mellom en etablert rettsorden og 

dens historiske mulighet baserer seg ifølge 

Schmitt på et paradoks som skyldes at det 

politiske alltid allerede må forutsettes som 

en suveren eksistensgrunn for staten og sivil- 

tankeprosesser og for formuleringen av deres 

avgjørelser.» 9 

Vi ser her konturene av en vag, ugjennomsiktig 

makt, som vever sine bånd via lukkede 

klubber og internasjonale møter. Davos-forumet 

er bare det mest demonstrative av disse. 

På disse åstedene for møter, utvekslinger og 

kjøpslåinger utarbeides de analysene og kompromissene 

som ofte går forut for de store 

beslutningene. Trilateral Commission er en 

av brikkene på dette sjakkbrettet. Den konsoliderer 

alliansen mellom makthaverne i de 

multinasjonale selskapene, finansverdenen og 

politikken, takket være et innflytelsesnettverk 

med forgreninger til de viktigste sektorene i 

samfunnet. 

1 Antallet «distingverte borgere» som får innpass i Trilateral 

Commission er senere utvidet og omfatter i dag mer enn 

300 medlemmer. Raymond Barre, Thierry de Montbrial 

og Denis Kessler deltok i disse arbeidene. Montbrial er i 

tillegg medlem i «Bilderberg-gruppen». 

2 Om «beslutningstakernettverk» av denne typen, se 

Geoffrey Guens, Tous pouvoirs confondus, EPO, Brussel, 

2003. 

3 Gilbert Larochelle, L’imaginaire technocratique, Boréal, 

Montréal, 1990, s. 279. 

4 Disse deltakernes taler, samt mer informasjon om og publikasjoner 

fra Trilateral Commission, er tilgjengelige på 

kommisjonens offisielle internettside: www.trilateral.org/ 

5 Mike Moore, The Multilateral Trading Regime Is a 

Force for Good: Defend It, Improve It, møte i Trilateral 

Commission, 11. mars 2001. 

6 Michel Crozier, Samuel Huntington og Joji Watanuki, 

The Crisis of Democracy: Report on the Governability 

of Democracies to the Trilateral Commission, New York 

University Press, 1975. 

7 Zbigniew Brzezinski var en av de store arkitektene bak 

denne organisasjonen før han ble Carters fremste sikkerhetsrådgiver. 

8 For eksempel Bill Clinton, George Bush, Henry Kissinger, 

George Soros, Valéry Giscard D’Estaing, Ernesto Zedillo, 

Madeleine Albright. I tillegg til disse politikerne kan man 

legge til en rekke ledere for multinasjonale selskaper som 

Exxon-Mobil, General Electric, Daimler-Chrysler, Levi 

Strauss, Kodak, Xerox, ABB, Johnson & Johnson, Alcan, 

Power Corporation osv. 

9 David Rockefeller, Georges Berthoin og Takeshi 

Watanabe (1978), Forord til Task Force Reports: 9-14, 

New York University Press, s. IX. 

samfunnet. Kagan demonstrerer den samme 

logikken når han opphøyer momentet av kontingens 

og historisk faktisitet til selve politikkens 

fundament: «Europas nye kantianske 

orden kunne blomstre under beskyttelsen av 

en amerikansk makt utøvet i en hobbesiansk 

verden. Amerikansk makt gjorde det mulig 

for europeere å tro at makt ikke lenger var 

nødvendig.» 

Er dette imidlertid så rammende for et 

begrep om normativ frihet og rett, som Kagan 

og de nykonservative vil ha det til? I tillegg 

bør man spørre seg om deres alternativer 

virkelig løser det normative paradokset eller 

om det snarere forsterker det. Nykonservativ 

karikatur av den liberalrettslige begrunnelsen 

for det politiskes normative dimensjon er 

lite treffende. I tradisjonen for fornuftsrett 

fra Kant og Fichte, og senere hos Rawls og 

Habermas, er øyeblikket av faktisitet og vilkårlighet 

allerede i utgangspunktet betraktet 

som en dimensjon ved begrepet om «det politiske» 

– som inngår som en del av premissene 

for dets praktisk-moralske gyldighet. 

Rettsstatens konstitusjonelle og prosedurale 

regler for demokratisk beslutning og legitimering, 

frembringer en formidling av rett og 

moral som forsoner spenningen mellom faktisitet, 

kontingens og normativ gyldighet. Om 

fullbyrdelsen av denne ideen alltid må være 

av foreløpig karakter i internasjonal politikk 

er den ikke desto mindre retningsgivende for 

praksis. Politisk handling foregår riktignok 

i historien, som Kagan påpeker, men dens 

normative forpliktelser kan ikke avlastes med 

en henvisning til historisk skjebne eller myten 

om en eksepsjonell suverenitet. © LMD Norden 

1 Reflections of a Neoconservative. Basic Books: New York, 

1983, s. xiii. 

2 Kagans bok Makten og Paradiset ble nylig oversatt til norsk 

(Cappelen, 2003.)


Valg i et skadeskutt Algerie 

PRESIDENTVALG: En traumatisert algerisk 

befolkning engasjerer seg lite i 

kappestriden mellom ulike deler av den 

politiske eliten foran valget 8. april. Folk 

har mer enn nok med å komme seg på 

beina igjen etter ti blodige år. 

LYES SI ZOUBIR 

Journalist, Alger. 

Søndag 8. februar 2003. Nesten hele Algerie 

sitter klistret foran tv-apparatet for å se 

kvartfinalen i Afrika-mesterskapet i fotball: 

I Sfax, Tunisia, spiller Algeries landslag mot 

Marokko. Seks minutter før kampen er over 

scorer algerierne; de er så godt som kvalifisert 

til semifinalen. De algeriske tv-titterne 

venter ikke til dommeren blåser i fløyta – 

flere millioner springer ut i gatene i alle byene 

i landet. Fra Tlemcen til Annaba, fra Alger til 

Tamanrasset eksploderer Algerie i glede. «Vi 

hadde ikke sett liknende oppstyr siden 1990, 

da Algerie vant Afrika-mesterskapet på hjemmebane. 

Selv folk som vanligvis ikke bryr seg 

om fotball ble grepet av stemningen,» forteller 

den algeriske arkitekten Hamid Mokrani. 

Men akk! Noen sekunder før slutt utligner 

marokkanerne, og i ekstraomgangene avgjør 

de kampen til sin fordel. Algerie er ute av 

mesterskapet. «Vi var helt fortvilte, vi gråt 

av raseri,»fortsetter Hamid. «Rundt meg så 

jeg mennesker bryte sammen. Folk bannet og 

det kom til og med til slagsmål mellom folk 

som fem minutter tidligere hadde gratulert 

hverandre med seieren. Vi hadde så lyst til å 

være lykkelige, men nok en gang ble vi dypt 

skuffet.» 

Og historien stopper ikke der. Dagen etter 

kom det rykter om at Algerie likevel hadde 

vunnet kampen – det marokkanske landslaget 

var diskvalifisert på grunn av doping! De 

falske ryktene ble spredt med lynets hastighet, 

og medførte ny euforisk feiring, enda 

mer intens enn dagen før. Selv om de lokale 

mediene dementerte ryktene gjentatte ganger, 

fortsatte festen i flere timer. «Det var rene 

galskapen. Kvinnene hylte av glede, bilene 

tutet. Alle kunne skrive under på at nyheten 

var offisiell, at selv Al Jazeera og Eurosport 

hadde bekreftet den. For en skam!», sukker 

Aziz Chellig, en 38-årig kjøpmann fra Oran. 

«Jeg trodde på det jeg også,» legger Hamid 

Mokrani til. «Det hjalp lite at en spak stemme 

inni meg minnet om at de samme ryktene 

hadde versert etter Algeries nederlag i VM i 

1982 – jeg ville tro på dette. Det var likevel 

naivt å innbille seg at vi kunne kvalifisere 

oss til semifinalen. Alt går jo nord og ned for 

dette landet!» 

Nederlaget mot yndlingsfienden Marokko, 

inntrykket av å ha gjort seg til latter og ydmykelsen 

når ryktene forstummet – samt de voldsomme 

batongslagene det tunisiske politiet ga 

algeriske supportere (ifølge offisielle tall ble 

nesten 60 såret, andre kilder hevder det var 

200) – gjorde at den stumme mistrøstigheten 

som har preget det algeriske samfunnet siden 

slutten av 1990-tallet, kom opp til overflaten. 

Dette er et hardt prøvet samfunn, forklarer 

en minister under forhenværende president 

Houari Boumediene 1 : «[…] sårene har langt 

fra grodd, og derfor venter man desperat på 

gode nyheter, en mulighet til å kunne le fritt 

og glemme disse ulykksalige årene med terrorisme 

og katastrofer.» 

Tolv år etter at valgseieren til Den islamske 

redningsfront (FIS) ble annullert – en episode 

som markerte begynnelsen på den «algeriske 

natten» – klarer ikke folket lenger å skjule sin 

fortvilelse. «Det er mange følelser på spill. 

Man gråter for nesten ingenting. Et slående 

eksempel er bryllupsfeiringene. Folk er ikke 

så livlige som før, det virker som om de 

kjeder seg. Da terrorismen raste som verst, 

ville de tvert om slå seg løs for enhver pris. 

De grep hver minste anledning for å more 

seg. Det algeriske samfunnet er kanskje i 

ferd med å komme til live igjen, men det står 

opp fra de døde ikledd en grå maske,» sier en 

trist Yasmina T., statsansatt med utdanning fra 

Den nasjonale forvaltningshøyskolen, ENA. 

Flere sosiologer sier som henne at nostalgien 

for 1970- og 80-årene aldri har vært så sterk 

som nå. Et tegn på dette er det enorme antallet 

mennesker som samles ved gjenvisning av filmer 

eller sportsbegivenheter fra disse tiårene. 

«Det er en fortvilelse som først og fremst 

rammer de voksne, de som har kjent et 'annet 

Algerie', et Algerie der det var 

utenkelig å måtte vokte seg for 

naboen eller ta til våpen for å 

beskytte slekt og venner,» sier 

den tidligere ministeren. «Det 

er først nå, når terrorismen 

langsomt forsvinner, at de legger 

merke til de skadene samfunnet 

har lidd. Vi har hatt en fryktelig 

tilbakegang hva menneskelige 

verdier, intellektuell nysgjerrighet og åpenhet 

mot resten av verden angår. Ærlig talt er det 

først nå, når vi ser tilbake på denne tiden, at 

vi lamslått innser omfanget av marerittet – jeg 

tenker da særlig på massakrene mellom 1996 

og 1998.» Traumet stikker så dypt at samtlige 

generasjoner er merket av det. 

Det gjelder også den aldersgruppen 

algerierne iblant kaller vieille France 2 , som 

vanligvis var svært velstelt og formelt kledd 

i henhold til kleskoder nedarvet fra kolonitiden. 

De var alltid nybarberte, brukte slips og 

hadde nypussede sko, til tross for alt støvet 

i gatene. Nå har til og med disse begynt å la 

det skure, og er nå like uflidde i klærne som 

de yngre. 

«Det som verre er,» sier en kjent algerisk 

allmennlege, «er at flere og flere av de som 

bygde det uavhengige Algerie, og som siden 

90-tallet er blitt mer og mer marginalisert 

Traumet 

stikker så dypt 

at samtlige 

generasjoner er 

merket av det. 

Pablo Picasso: Kubistisk komposisjon (ca 1910) 

av systemet, ikke lenger bryr seg om helsetilstanden 

sin. Mange har gitt helt opp og 

venter bare på å dø.» Og de er ikke de eneste 

som har gitt opp. Selvmordsraten er en annen 

foruroligende faktor, som også vitner om 

algeriernes lede. Ifølge Foreningen for privatpraktiserende 

psykiatere, som organiserte et 

seminar i Alger i februar 2003, har «selvmord 

og selvmordsforsøk økt klart de siste fire-fem 

årene». De offisielle tallene vitner om to til 

fem selvmord og 34 selvmordsforsøk per 

100 000. innbygger. 

Dette nivået er riktignok 15 til 20 

ganger lavere enn gjennomsnittet 

i de europeiske landene, men 

psykiaterne slår likevel alarm. 

De er enige med Dr. Mohammed 

Boudef, professor i psykiatri og 

overlege ved sykehuset i Annaba, 

som stiller seg kritisk til de offisielle 

statistikkene og mener de ikke gjengir 

virkeligheten. De kritiserer også fraværet 

av forebyggende tiltak. Algerie har kun ett 

mottaks- og forebyggingssenter for suicidale 

personer – og det ligger nettopp i Annaba. En 

dråpe i havet av angst og frykt fremkalt av ti 

års ekstrem vold i Algerie. «Ikke bare klarer 

ikke styresmaktene svare på hvorfor mordere 

forblir ustraffet og bortførte mennesker fremdeles 

er forsvunnet. De er også ute av stand til 

å sette i gang en skikkelig helsepolitikk som 

kunne redusere de psykiske og også fysiske 

konsekvensene av alle disse årene med strid,» 

fortsetter den algeriske legen, før han viser til 

en grufull statistikk: En million barn under 15 

år skal ha vært ofre for eller direkte vitner til 

terroristenes voldshandlinger, og nesten ingen 

av disse får psykologisk oppfølging. 

Algeriske ledere vil ikke vedkjenne seg 

omfanget av disse traumene; de foretrekker 

heller å snakke om hvor flinke de er til å 

gjøre slutt på volden. Ifølge en halvoffisiell 

rapport fra innenriksdepartementet, skal sammenstøt 

forbundet med terrorisme ha ført 

til mindre enn 1500 dødsfall i 2003, hvorav 

450 bevæpnede islamister. Et tall som ifølge 

denne rapporten er lavere enn tallet på døde 

i trafikkulykker (4000 i gjennomsnitt), og på 

ingen måte sammenliknbart med det «svarte 

tiåret», da mellom 100 000 og 200 000 måtte 

bøte med livet. 

Et tegn på nedgangen i motstanden fra 

radikale islamistiske organisasjoner er at de 

væpnede gruppenes geografiske stillinger er 

forandret. Skal man tro ledelsen for hæren, 

har disse gått i oppløsning etter nederlaget 

til Salafist-gruppen for forkynnelse og krig, 

GSPC. Den var lenge den best strukturerte av 

organisasjonene som ville felle regimet med 

våpen for å bygge en islamsk republikk. Den 

gamle «emiren» Hassan Hateb mistet sine 

menns tillit, og skal nå være isolert i Kabyliaregionen. 

Den nye lederen, Nabil Sahraoui, 

kalt Abu Ibrahim, skal imidlertid ha ført 

gruppen, som i begynnelsen av 2003 besto 

av rundt 500 menn, østover mot grensen. Den 

blodtørstige Væpnet islamsk gruppe, GIA, 

skal ikke ha flere enn et trettitalls avdelinger 

igjen, samlet i Mitidja-regionen, et sletteområde 

utenfor Alger. Flere andre opprørsgrupper, 

som Haoumet daâwa salafia (Forsvarerne 

av den salafistiske forkynnelse), skal imidlertid 

fremdeles være aktive i enkelte områder på 

landsbygda i vest. 

«GIA kan ikke lenger stille opp flere 

kompanier på 100 mann hver,» forklarer en 

spesialist på sikkerhetsspørsmål som ønsker 

å være anonym. «Det nettverket av støttepersoner 

de hadde i byene, er for det meste blitt 

oppløst. På landsbygda har hæren tatt knekken 

på infrastrukturen deres gjennom sine 

tunge operasjoner. Noen små, men mobile 

grupper er imidlertid fremdeles aktive. De 

er hardbarkede, kjenner området godt, og kan 

fortsette å herje i flere år. De kan til og med 

utgjøre en reell trussel, dersom den politiske 

situasjonen forverrer seg igjen eller den politiske 

islamismen står opp fra asken.» 

Algerierne er ikke uvitende om dette aspektet, 

men det er ikke det de først og fremst er 

opptatt av. De siste par årene har folk forsøkt 

å komme i gjenge igjen, starte et normalt liv, 

selv om det har vært unntakstilstand i landet 

siden 9. februar 1992. Avisenes forsider viser 

at den uavhengige pressen går god for tanken 

om at terrorismens dager er talte, og at portforbudenes 

redselstid, de falske veisperringene 

og til og med nattlige bortføringer utført 

av ukjente i politiuniformer, tilhører fortiden. 

«Vi kan puste fritt nå. Jeg er ikke så redd 

som før», innrømmer Faysal R., en 40-årig 

ingeniør som bor i forstaden Ain Naadja, 

sørøst for hovedstaden. Men han smiler ikke. 

«En stund sov jeg praktisk talt aldri. Jeg lå 

hele natten og lyttet til lydene utenfra, gjettet 

på hvor ekkoene fra skuddsalvene kom fra, 

skvatt ved den minste lille knirking i trappen. 

Nå sover jeg bedre, men jeg er alltid litt engstelig 

før jeg går ut av huset om morgenen. I 

1996 oppdaget jeg et avkappet hode plassert 

på bilen til en av naboene. Vi fant aldri ut 

hvem sitt hode det var.» 

Medlemmene av opposisjonspartiene går 

gjerne med på at det er mindre vold, men de 

advarer mot å ta seieren på forskudd. «Folk 

er helt klart mindre redde. Det store flertallet 

har akseptert ideen om at de væpnede gruppene 

er slått,» forsikrer en ledende figur i De 

sosialistiske krefters parti, FFS (opposisjonsparti 

som er for en dialog med islamistene). 

«Man må imidlertid ikke tro at volden er helt 

forsvunnet. Selv om de store byene faktisk 

spares for attentater, er situasjonen ganske 

annerledes på landsbygda. Flere veier, særlig 

i vest og midt i landet, er fremdeles farlige, og 

isolerte grender er fremdeles bytte for nattlige 

mordere.» 

Det mest foruroligende er økningen i kriminaliteten. 

Nyheter om grufulle mord og 

væpnede angrep dukker til stadighet opp 

i pressen. Også private næringslivsledere 

har innsett at de må forsvare seg mot denne 

«vanlige» volden. 35-årige Tewfik B. er forhenværende 

soldat. Da livet i militæret tok 

slutt hadde han ingen problemer med å finne 

jobb: Han beskytter privatpersoner. «Det er 

svart arbeid,» forklarer han, men det er godt 

betalt. «Når en kjøpmann fra landsbygda må 

reise til Alger med mye penger i kontanter, 

tar han kontakt med meg, og ganske ofte 

gjør jeg jobben sammen med to, tre gamle 

kolleger som trenger litt ekstra for å klare seg 

ut måneden.» 

I mai 2003 ga Det nasjonale økonomi- og 

samfunnsrådet, CNES, ut en detaljert rapport 

om forverringen av kriminaliteten. Rapporten 

understreker fremveksten av strukturerte 

kriminelle organisasjoner, spesialisert i 

utpressing, tyveri, narkotikatrafikk og prostitusjon. 

Dette varselropet blir forsterket av 

militærpolitiets offisielle statistikker, som 

viser at nesten 5000 forbrytelser ble begått i 

løpet av de fire første månedene av 2003 – av 

disse var 407 voldskriminalitet (terrorisme 

ikke medregnet). Dette innebærer en økning 

på 35 prosent i forhold til 2002. Det verste 

er at myndighetene spår mer enn 100 prosent 

økning av kriminaliteten for 2004 og 2005. 

«Det er vanskelig å demme opp for dette,» 

medgir et medlem av CNES, som legger til at 

Alger og Oran er de farligste byene. 

Utryggheten kan ikke alene forklare det 

algeriske samfunnets trøstesløshet. «Det at 

vi er deprimert er kun et symptom,» forklarer 

Rachid B., medlem i fagforeningen på industristedet 

Rouiba. «Algerierne er klar over 

dette: Selv om terrorismen er nedkjempet, 

har ingen gjort noe med de grunnleggende 

problemene. Mange tror at det hele kan 

begynne på nytt.» Det usunne politiske klimaet 

rett før årets presidentvalg er ikke uten 

skyld i all pessimismen. Siden sommeren 

2003 har folk hatt følelsen av nok en gang å 

leve i en periode med usikkerhet som varsler 

Status quo for kvinnene 

om voldeligheter. 

Løslatelsen av to forhenværende FISledere, 

Abassi Madani og Ali Benhadj, åpnet 

gamle sår, og viste at spørsmålet om den 

politiske islamismens plass i samfunnet ennå 

ikke er avklart. «Fundamentalistene er der 

ennå,» sier en skeptisk journalist fra avisen 

El Watan. Både angrende syndere, tidligere 

ledere og aktivister i FIS stikker nå hodet 

frem igjen.» I Doha (Qatar) den 15. januar 

2004 uttalte Madani at FIS ønsket å komme 

tilbake på den politiske scenen. Til tross for at 

islamistlederen egentlig hadde 

garantert myndighetene at han 

ikke skulle uttale seg offentlig 

før han reiste til Malaysia for å 

bli operert, holdt han en pressekonferanse 

hvor han annonserte 

et «fredsalternativ», som 

forutsatte en utsettelse av presidentvalget 

og amnesti til alle 

de fengslede islamistene. 

Det som imidlertid foruroliget 

motstanderne av den 

politiske islamismen mest, var 

at Madani tok opp igjen sine 

ideer fra begynnelsen av 1990-tallet: Han 

krevde «valg av en ny suveren konstitusjonell 

forsamling som skal utarbeide en grunnlov for 

en ny republikk». Og denne nye republikken 

kunne garantere «full frihet så lenge det er 

innenfor de islamske prinsippenes rammer». 

Dette får feministene til å steile (se egen sak). 

De beklager sterkt islamismens gjenoppstandelse, 

særlig i en situasjon preget av ubesluttsomhet 

fra de virkelige makthaverne. 

«Folk er urolige fordi hæren paradoksalt 

nok gir uttrykk for at den ikke vil velge 

side i striden mellom president Abdelaziz 

Bouteflika og hans motstandere,» forklarer 

lederskribenten Saadoune al-Maqari i avisen 

Le Quotidien d’Oran. Denne nølingen blir 

tolket som et svakhetstegn som kan føre til 

at volden igjen blusser opp. «Det verste er 

at den politiske situasjonen er uforståelig for 

Zohra M. er 42 år gammel og arbeider i et laboratorium. Hun er enslig, i likhet med 20 

prosent av de algeriske kvinnene som bor i byer (de vil utgjøre 30 prosent i 2010). Hun bor 

alene i en boligblokk i sentrum av Alger. Regelmessig opplever hun at anonyme personer 

skriver ondsinnede bemerkninger på døren og postkassen hennes. «Tankegangen til disse 

idiotene er enkel,» sukker hun. «Det at jeg bor alene betyr at jeg er en kvinne som er lett på 

tråden. Gudskjelov har jeg en bror som kommer og besøker meg med jevne mellomrom. De 

som skulle være fristet til å gå til angrep på meg vet at jeg har en mann i familien.» 

Zohra M. føler likevel at hun er nødt til å være diskret, og kan ikke engang tenke på 

å invitere venner hjem til seg, og i alle fall ikke en eventuell beiler. «Det ville være å 

underskrive min egen dødsdom,» sier hun og minner om at angrep på enslige kvinner er 

mangedoblet de senere årene, uten at myndighetene løfter så mye som en finger for å gjøre 

noe med det. Snarere tvert om. Gjerningsmennene bak et barbarisk angrep på enslige kvinner 

i Hassi Messaoud i juli 2001 ble praktisk talt ikke rettsforfulgt, og byer og landsbyer 

i Algerie er regelmessig vitner til denne typen angrep. Som oftest er gjerningsmennene 

religiøse menn som handler i sedelighetens navn, og ofrene er kvinner som kun er skyldige 

i én ting: å bo alene. 

«Økningen av antall enslige kvinner er en alvorlig realitet som krever av styresmaktene at 

de reagerer raskt, hvis vi skal unngå at samfunnet fører voldstendensene sine over på dem,» 

advarer en dommer som mener det haster med å kvitte seg med den gjeldende familieloven. 

Denne sørgelig berømte lovteksten – som blant annet tillater flerkoneri og setter algeriske 

kvinner under menns formynderskap hele livet – vi snart fylle 20 år. Den ble vedtatt 9. 

juni 1984 av parlamentarikere fra Nasjonal frigjøringsfront (FLN), som den gangen var det 

eneste eksisterende partiet. 

Feministorganisasjonene i Algerie mobiliserer til dette jubileet, og med slagordet «20 år, 

barakat!» (20 år, nok er nok!) krever de at denne loven oppheves fullstendig. «Terrorismens 

nederlag har ikke endret noen verdens ting, kvinnenes situasjon er fremdeles den samme,» 

sier journalisten Nadia opprørt. «Makthaverne har brukt oss for å skaffe støtte i utlandet, 

men nå vil de ikke risikere noe som kan vekke islamistene til live!» 

Kandidatene til presidentvalget foretrekker nemlig å uttrykke seg vagt når det gjelder 

kvinners rettigheter. De er klar over hvor viktig islamistenes stemmer er, og de streber etter å 

oppnå støtte fra de «presentable» religiøse partiene, som Samfunnsbevegelsen for fred, MSP 

(tidligere Hamas). Ingen av kandidatene har derfor våget å nevne noe om at familieloven bør 

oppheves, ikke engang at den bør revideres. President Bouteflika ga våren 2003 til kjenne 

at han skulle endre denne loven, men har siden ikke gjort noe med det. 

På dette området er Algerie dårligst i klassen i Nord-Afrika, etter at kong Mohammed VI 

av Marokko bestemte at deres Moudawana, marokkanernes familielov, skulle reformeres. 

mannen i gata,» fortsetter al-Maqari, og viser 

til den bitre striden om kontroll av partiet 

Nasjonal frigjøringsfront, FLN. 

Det tidligere eneveldige partiet slites 

mellom to klaner. På den ene siden står 

«legitimistene», samlet rundt den tidligere 

statsministeren Ali Benflis, som også er kandidat 

til presidentvalget. På den andre siden 

står de som skal «sette ting på plass igjen», 

tilhengere av nåværende president Bouteflika. 

De vil på ny ta kontroll over dette partiet som 

30. desember 2003 ble pålagt av domstolen 

i Alger å legge sin aktivitet 

på is. 

Det hele er en storslagen 

farse med regionale undertoner: 

Bouteflika er opprinnelig 

fra vest, Benflis 

fra øst. Algerierne klarer 

imidlertid ikke å le av dette, 

for det er så altfor representativt 

for et politisk liv 

i full oppløsning. I tillegg 

til alt dette kommer den 

svært spente situasjonen i 

Kabylia, hvor stammerådene 

har besluttet å boikotte valget. Bouteflikas 

motstandere truer for øvrig også med boikott, 

for å protestere mot den forutinntatte ledelsen, 

som blindt følger innenriksminister Yazid 

Zerhounis ordre. Med mindre hæren til slutt 

bestemmer seg for å utsette valget. 

«Denne politikken 

for politikkens skyld 

interesserer meg 

ikke. Det er uansett 

allerede avgjort hvem 

som vil vinne.» 

LYES SI ZOUBIR 

Nawal, 25 år. 

«Denne politikken for politikkens skyld 

interesserer meg ikke. Det er uansett allerede 

avgjort hvem som vil vinne,» skyter den 25årige 

oversetteren Nawal inn. Midt i den dystre 

atmosfæren som gjennomsyrer Algerie, 

er hun representant for en generasjon som 

skaper optimisme blant flere observatører. 

Hun var tidligere ansatt i Khalifa-banken, og 

etter at den gikk konkurs fant hun en ny jobb 

som er halvveis svart, halvveis lovlig hos en 

privat importør. «Khalifa prøvde å få noe 

gjort. Alle de unge drømmer om å gjøre som 

han. Han burde aldri gått inn i politikken,» 

slår hun fast, og oppsummerer ungdommens 

syn på den falne millionæren. Hun holder på 

den jobben hun har, men går på «intervju 

etter intervju» for å finne noe bedre. «For 

1000 dinarer høyere lønn bytter jeg jobb. Det 

er bare sånn det er,» legger hun til. Hun vil 

imidlertid ikke prøve lykken i utlandet – ikke 

ennå: «Hvis jeg reiser en dag, skal jeg ha mye 

erfaring og nok penger. Jeg har ikke lyst til 

å leve i elendighet, sånn som alle haragas 

(papirløse innvandrere) gjør.» 

Foreldrene til Nawal, som er statsansatte, 

innrømmer at de er forfjamset over disse 

holdningene. «Den generasjonen spør ikke 

– den tar,» er farens analyse. «Nawal var ti 

år gammel da opprørene i 1988 brøt ut. Hele 

ungdomstiden hennes har vært merket av 

vold. Hun har ikke de samme holdepunktene 

som vi har.» Pressen opplever det samme 

fenomenet, forklarer Saadoune al-Maqari: 

«De unge frilanserne oppfører seg iblant som 

rene kremmere. De har en bestillingsbok, og 

forhandler med flere aviser for å selge én 

artikkel. For dem er det helt normalt.» 

Disse gruppene er mer diskrete enn Khalifa, 

og som ekspertene i tidsskriftet Nord Sud 

Export skrev i 2003, føler de ingen som helst 

tilknytning til «sosialismen». De er tilhengere 

av en absolutt liberalisme og sliter sakte men 

sikkert ned en samfunnspakt som allerede 

er dårlig stilt etter 1990-tallets økonomiske 

reformer. «Ettersom de ikke har kunnet 

engasjere seg i partier eller fagforeninger, 

har ikke denne ungdomsgenerasjonen noen 

politisk eller faglig bevissthet,» sier økonomen 

Ali Chouarbia. «De kommende årene vil 

være utslagsgivende for den nye økonomiske 

modellen. Hvis de sosiopolitiske aktørene 

forblir passive, vil landet litt etter litt gå inn i 

en laissez faire-æra som vil øke ulikhetene.» 

Den sosiale tilstanden i forkant av presidentvalget 

bekrefter denne bekymringen. 

I 2003 har Algerie håvet inn mer enn 24 

milliarder dollar på utenlandshandel, og valutareservene 

har kommet opp i over 30 milliarder 

dollar. Ingen har sett noe liknende siden 

1962, men den halvparten av befolkningen 

som lever under fattigdomsgrensen får liten 

glede av dette. Pensjonerte, offentlig ansatte 

og arbeidsledige overlever kun takket være 

familiesolidaritet. «Jeg har regnet ut at lønnen 

min bidrar til å livberge 20 mennesker. Det er 

dobbelt så mange som for ti år siden,» forteller 

en ingeniør som jobber for Sonatrach, det 

mektige oljeselskapet. Hans to sønner på 28 

og 30 år er begge arbeidsledige, og han må 

ta seg av dem, en søster og hennes fire barn, 

samt flere slektninger fra hjemstedet som 

ikke ville overlevd uten hans hjelp. 

Andre er ikke så heldige. De siste årene 

har algerierne kunnet se at det finnes hjemløse 

iblant dem. I hovedstaden og de store 

byene streifer hele familier rundt i gatene, 

på jakt etter mat. «De store idealers Algerie 

er passé. Vi lever definitivt i et samfunn med 

store sosiale skiller,» sier den forhenværende 

ministeren under president Boumediene. Og 

han konkluderer: «Den galopperende fattigdommen 

kan på kort sikt legge til rette for en 

oppblomstring av vold og terror.» 

1 Boumediene, hvis egentlige navn var Mohamed 

Boukharouba, var president i Algerie fra 1965 til sin død i 

1978. Landet var svært stabilt under hans styre, med jevn 

økonomisk vekst og internasjonal påvirkningskraft. O.a. 

2 «Gamle Frankrike» – fast fransk uttrykk for å betegne 

en foreldet, svært raffinert høflighet og medfølgende 

stil. O.a.


NIELS JOHAN JUHLNIELSEN & ANDERS MICHELSEN 

Niels Johan Juhl-Nielsen er formand for Beredskabsforum i 

Københavns Kommune og aktivist i Mellemfolkeligt Samvirke blandt 

andet på World Social Forum i Mumbai 2004. Anders Michelsen er 

adjunkt på Københavns Universitet og pt. bosat i Sri Lanka. Begge er 

medstiftere af Le Monde Diplomatique–kredsen i Danmark. 

Efter World Social Forum i Mumbai i Indien, 

januar 2004 ligner det globale civilsamfund 

en vaskeægte succes. Denne politiske bevægelse 

har aldrig været stærkere og efter ti år i 

støbeskeen er den i dag en reel politisk kraft 

på globalt plan. 

Sagt anderledes: der findes i dag en 

infrastruktur for politisk aktion og debat på 

globalt plan, som er omfattende og velkonsolideret, 

og i høj grad uafhængig af eksisterende 

institutioner, fora og interesser. En ny 

type politisk offentlighed, eller en ny social 

«sfære» som det hedder i civilsamfundets nye 

årbog Global Civil Society 2003. 1 Samtidig 

har dette central betydning for forståelsen af 

nutidige sociale, politiske og kulturelle fænomener 

i videre forstand, hvilket man kan læse 

i næsten alle bogens indlæg, fra diskussioner 

om fraværet af civilsamfunds-initiativer over 

for biokemiske våben, til den internationale 

kvindebevægelses succes. Ulrick Beck 

argumenterer således for at den traditionelle 

socialvidenskab er principielt blind overfor 

globaliseringen, hvorfor et nyt kosmopolitisk 

videnskabsprogram må formuleres. Dette 

perspektiveres også af bogens fremragende 

statistiske materiale, som er stærk og nuanceret 

læsning af civilsamfundet under dannelse, 

f.eks. når det afspejler globale værdisæt hos 

den uddannede middelklasse, eller netværk 

mellem Nord og Syd. 

Men først og fremmest tager det globale 

civilsamfund et første konkret skridt mod 

en «politisk civilisering» af hvad Edward 

Said betegnede som «eet samlet globalt 

miljø.» Statsræsonen, markedskræfterne og 

transnationale korporationer står her overfor 

en alternativ og komplementær definition af 

det globale per se, som også peger et andet 

sted hen end den etablerede multilateralisme, 

f.eks. i FN-systemet. Man kan også læse årbogen 

som et alternativ til de mange forsøg på 

Pablo Picasso: Kvinne i ferd med å skrive brev (1936) 

«regional» oprustning, som man f.eks. kunne 

læse i Jacques Derrida og Jürgen Habermas 

spektakulære, fælles forsvar for den europæiske 

model sidste år. 

Det globale civilsamfund er i de seneste 

år blevet en selvbevidst paraply af individer, 

bevægelser, netværk og organisationer, 

der f.eks. også går udover de mange «nongovernmental 

organizations» NGOer og 

INGOer, der deltager i processen. Det har 

ikke blot ændret konkrete forløb af globale 

begivenheder, f.eks. i «the Battle of WTO in 

Seattle» i 1999. Det har medvirket til at styrke 

kravet om revision af globaliseringen, måske 

især i forhold til problemerne med privatisering, 

markedsøkonomi og handelsaftaler 

– «handelsrøveriet» – også på regeringsplan, 

som man kunne se i WTO-rundens sammenbrud 

i Cancun sidste år. I Mumbai kunne de 

ca. 100.000 deltagere næppe overskue deres 

eget momentum, og med god grund: fra en 

spredt aktivisme har bevægelsen udviklet sig 

til en omfattende social form, som i dag viser 

sig i en voksende mængde af «sociale fora» 

på globalt, regionalt og lokalt plan, også i 

Skandinavien. Visionerne har udviklet sig 

tilsvarende og går i dag langt udover kritik af 

globaliseringen. I en rapport fra 2002, fra The 

International Forum on Globalization argumenterer 

prominente aktivister som David 

Korten, Vandana Shiva og Walden Bello for 

at den globale markedsøkonomi realistisk kan 

indrettes efter en «regional bæredygtighed» 

hvor befolkninger skal kunne stemme sig 

ud af globalt økonomisk samkvem. Uden det 

globale civilsamfund havde denne debat om 

alternativer været utænkelig. 

Og alligevel. I den anden udgave af London 

School of Economics årbog, Global Civil 

Society 2003, melder eftertænksomheden 

sig. I forordet skriver Anthony Giddens, at 

det globale civilsamfund i dag udgør blot een 

måde at tænke alternativt på. Parallelt med det 

globale civilsamfund er der opstået andre former 

for globaliseringskritik. Giddens mener, 

at Irak-krigen uundgåeligt præger temaerne i 

årbogen, som et «residual-problem» fra den 

kolde krig, fra «1989». Dermed menes først 

og fremmest at civilsamfundets føjer sig ind 

«Vi lever i eet samlet globalt miljø, med et enormt antal af økologiske, økonomiske, 

sociale, og politiske problemer, der flår i dets kun utydeligt opfattede, 

grundlæggende ufortolkede og uforståede væv. Enhver med bare en vag fornemmelse 

af denne helhed bliver chokeret over, hvordan hensynsløst selviske 

og snævre interesser, – patriotisme, chauvinisme, etnisk, religiøs og racsitisk 

had – i realiteten kan betyde masse ødelæggelse. Verden kan simpelthen ikke 

tillade sig noget sådan ret mange gange mere.» 

Edward Said, Culture and Imperialism (1993) 

«Det hurtigt voksende og grænseoverskridende netværk mellem Nord og Syd 

er den vigtigste kraft for fred, demokrati, fair handel, 

menneskerettigheder og bæredygtig udvikling». 

Walden Bello, leder af Focus on the Global South (TERRAVIVA, World Social Forum) 

«Det første skridt i retning af at åbne debatten om de tilsyneladende konflikter mellem 

markedets værdier og menneskerettighedernes værdier, er at anerkende, 

at målsætningerne for de internationale menneskerettigeheder 

og den internationale handel faktisk har meget tilfælles.» 

Mary Robinson, tidligere United Nations High Commissioner for Human Rights 

(TERRAVIVA, World Social Forum) 

«Min gruppe og jeg er tilstede fordi vi vil bekæmpe religiøs fundamentalisme og 

kæmpe for kvinders rettigheder, og, først og fremmest, arbejde for at skabe en platform 

for fred og harmoni mellem Indien og Pakistan. Den religiøse fundamentalisme 

er en direkte trussel mod demokrati, fred og kvinder i Pakistan og andre steder. 

Derfor mener jeg at alle progressive kræfter må forene sig om at 

bekæmpe truslen fra den religiøse fundamentalisme.» 

Generalsekretær for Labour Party Pakistan og formand for 

Pakistan Social Forum på WSF, Farooq Tariq (TERRAVIVA, World Social Forum) 

Status over det globale civilsamfund 

i nye sociale strukturer efter bipolaritetens 

afslutning i 1989. Giddens «retrospektive» 

perspektiv kan diskuteres, men Bush-regeringens 

radikale unilateralisme går alligevel som 

en rød tråd gennem årbogen. Forsøget på at 

presse traditionel amerikansk isolationisme til 

en neokonservativ og nationalistisk pax americana, 

«empire» som det indimellem hedder, 

kommer uundgåeligt i konflikt med store dele 

af det globale civilsamfund. New York Times 

beskrev massedemonstrationerne i 800 byer 

med 11 millioner deltagere mod Irakkrigen 

den 15 februar 2003 som en manifestation 

af den «anden supermagt» og New Yorker 

beskrev demonstrationerne som den største 

en-dags demonstration i verdenshistorien. 

Det globale cilvilsamfund bryder således 

med det internationale konsensusklima 

som prægede Clintons administration og i 

Danmark Nyrup-regeringen. Et nyt globalt 

konfliktmønster er ved at danne sig som 

erstatter 90ernes bløde magtudøvelse med 

en hårdere og potent konflikt. Forsåvidt civilsamfundet 

er et produkt af 90ernes tolerante 

politiske klima, som årbogens redaktører 

mener, antyder Irak-krigen at det måske 

først kommer til udfoldelse i et konfliktperspektiv. 

Globaliseringen har ændret karakter. 

Triumfparader a la Francis Fukuyamas 

«the end of history» eller det modsatte, 

Huntingtons «clash of civilizations» (eller 

Nyrup-regeringen repressivt tolerante 

udvalgsdemokrati) synes at blive erstattet af 

en detaljeret og strategisk vidtgående kamp 

om det globale terræn. Globaliseringen 

kan hverken naturaliseres eller ignoreres. 

Den løber tværtimod gennem international, 

regional og lokal politik som et stadigt mere 

synligt spørgsmål om alternativer: om løsninger, 

normer og værdier, uanset om debatten 

er økonomisk, politisk, eller kulturel. Derfor 

står det globale civilsamfund overfor et paradoks: 

i takt med at omgivelserne er blevet 

tvunget til at tage bevægelsen alvorligt har 

alternativer meldt sig, også til det globale 

civilsamfund. 

Årbogens hovedtema kan læses som et forsøg 

på at afklare dette oparbejdede og kurante 

paradoks på mindst tre områder: strukturer, 

aktører og forståelsesrammer. I den første 

årbog defineredes det globale civilsamfund 

som en «sfære af ideer, værdier, institutioner, 

organisationer, netværk, og individer lokaliseret 

mellem familie stat, og marked, og 

opererende hinsides grænserne for nationalsamfund, 

politikker og økonomier». 

I den forstand bliver det globale civilsamfund 

en del af efterkrigstidens historie, for 

eksempel 70erns antiautoritære græsrodsbevægelse 

og antikapitalisme, kvindebevægelsen, 

fredsbevægelsen i 80erne osv.. Det 

globale civilsamfund er det seneste og måske 

mest udfoldede udtryk for aspirationerne hos 

en «post-materiel» middelklasse med multikulturelle 

og åbne værdier. 

Mary Kaldor og Diego Muro mener i en 

af årbogens vigtigste artikler, at denne pluralistiske 

definition stadig er relevant, men 

at den også rejser problemer, for eksempel i 

forhold til, hvad de kalder «counter-enlightenment». 

Det globale civilsamfund har «en 

mørkere side» som kommer til udtryk i et 

voksende antal af ret forskellige religiøse og 

nationalistiske grupperinger, fra Al Qaeda 

til den israelske bosætterbevægelse Gush 

Emunin. Årbogens analytiske indfaldsvinkel 

kan derfor læses som en selvkritisk reflektion 

af civilsamfundets voksende betydning. 

Forfatterne præsenterer i artiklen en oversigt 

over mere end 30 grupper der f.eks. omfatter 

Groupe Islamique Armé GIA, i Algeriet, 

Liberation Tigers of Tamil Eelam, LTTE i Sri 

Lanka, Serbian Radical Party i Serbien, Gush 

Emunin i Israel, og Al Qaeda struktureret i 

forhold til gruppernes operationer, lederfigurer, 

målsætninger, strategi, medlemsprofil, 

alder, globale forbindelser, og websider. 

Pointen er at det globale civilsamfund 

manifesterer sig gennem differentiering. For 

eksempel kan man betragte en forvandling 

af ideologisk motiverede projekter i 70ernes 

nye venstre, for eksempel den «røde terror», 

til nationale og religiøse målsætninger. Videre 

kan de nye grupper differentieres gennem en 

distinktion mellem «voldelige midler», «eksklusivitet» 

og «fundamentalisme». Selvom 

mange af disse grupper definerer sig gennem 

kritik af oplysningstraditionerne, repræsenterer 

de altså også en interessant differentiering, 

«Hvad der er nyt i hvad man kan kalde antioplysningens 

projekter i den aktuelle æra er 

globaliseringen (…) både civilsamfundet og 

ekstremistgrupperne vi beskriver arbejder på 

tværs af grænser og konkurrerer i et globalt 

rum,» skriver Kaldor og Muro. 

Konfliktperspektivet afspejler en ganske 

særlig stratifiering af det globale civilsamfund. 

Årbogens redaktører argumenterer 

for at holdningerne til globaliseringen 

traditionelt har samlet sig i fire forskellige 

grupperinger «tilhængere», «reformister», 

«modstandere» [rejectionists] og «alternative», 

som civilsamfundet falder ind i. 

Imidlertid har en ny position har meldt sig: 

regressivisterne, der ser globalisering som et 

nulsumsspil, det gælder om at få afgjort til 

egen fordel, «individer, grupperinger, firmaer, 

selv regeringer, som er for globalisering, 

når det er i deres egen bestemte interesse». 

Denne gruppe definerer sig selvfølgelig 

gennem amerikansk politiks omsving efter 

Bush«s valg og 11. september, men i videre 

forstand dækker den også nationale og religiøse 

grupperinger og deres alliancer på kryds 

og tværs af det globale terræn, f.eks. mellem 

det kristne højre i USA og zionister i Israel. 

Den regressive position anty- 

der, hvordan globaliseringen er 

ved at blive både kompleks og 

konkret, som man kan se i programmet 

for WSF i Mumbai. 

Civilsamfundet kan for eksempel 

stratifieres gennem forskellige 

typer af manifestationer – redaktørerne 

nævner opgøret med statsstyring 

og reform af velfærdsmodellerne 

gennem «new public 

management» som en mulig 

kontekst, «corporate facets», 

dannelsen af «social kapital» 

og «aktivisme» som andre. Det 

globale civilsamfundet har fået kontinuerte 

konturer hedder det, en «infrastruktur» der 

kan skaleres, spredes, organiseres og komponeres 

i forhold til målsætninger og værdier, 

uanset hvor i det politiske spektrum man 

befinder sig. 

Irak-krigen og krigsmodstanden bliver 

derfor en afgørende brudlinie i det globale 

civilsamfund. På den ene side kunne man 

betragte regressivister i aktion, på den anden 

side en hidtil uset krigsmodstand formuleret 

gennem civilsamfundet. Dette kan selvfølgelig 

betragtes som et spørgsmål om folkelig 

mangfoldighed mod «empire» men årbogen 

tegner et langt mere nuanceret billede af hvad 

der kan karakteriseres som skabelsen af selvorganiseret 

social form. Horisontalt i forhold 

til skalering, spredning, organisation og komposition, 

vertikalt i forhold til temaer som 

«public management», «corporate facets», 

«social kapital». Sagt anderledes: det globale 

civilsamfund arbejder på kryds og tværs af 

eksisterende brudlinier og derfor arbejdes der 

for eksempel i rammerne af «privatisering» 

i new public mangement, og med corporate 

facet i et græsrodsformat, eller terrorisme i 

fundamentalistisk format. 

Her ligger også et væsentlig problem for 

det globale civilsamfund forstået som politisk 

alternativ. På WSF i Mumbai sagde Roberto 

Savio, medlem af WSF«s Internationale 

kommitte, at bevægelsen star overfor tre vigtige 

udfordringer: (1) hvordan organiseres en 

fortsat demokratisk deltagelse, (2) hvordan 

kan man fortsat mobilisere civilsamfundet, 

og (3) – som det måske vigtigste – hvordan 

kan man opstille effektive politiske alternativer 

til neoliberalismen. Man kan tilføje, at 

det i dag er helt afgørende, at det globale 

civilsamfund opstiller en ny slags progressi- 

Relevante links til det globale civilsamfund: 

on mod eksplicitte politiske mål, der bevarer 

den omfattende pluralisme og samtidig blive 

en politisk spiller i forhold til FN-systemet 

eller World Economic Forum. Men kan de 

valg der nødvendigvis må foretages i en 

sådan process forenes med de strukturelle 

træk ved civilsamfundet som årbogen debatterer? 

Sagt anderledes kan kampagner for en 

ny verdensorden i cilvilsamfundsregi også 

forenes med det forhold at cilvilsamfundet 

er en social form? 

At globaliseringen er kommet for at blive, 

er mildt sagt. Årbogen demonstrerer med 

vældig kvalitet, ikke mindst i det statistiske 

materiale, at globaliseringen er et af nutidens 

mest brændende aktuelle spørgsmål. Selv i de 

tilfælde hvor globaliseringen kritiseres eller 

forvaltes regressivt, er der ikke tvivl. Det 

nye højre kan takke globaliseringen for sin 

eksistens, uanset om det drejer sig om Dansk 

Folkeparti eller endnu mørkere kræfter som 

Al Qaeda. I det omfang man i det globale 

civilsamfund ser en revitalisering af det nye 

venstre, er konklusionen den samme. 

Alligevel må man spørge: hvad er globalisering, 

når alt kommer til alt? Der findes i 

dag et opulent supermarked af teoridannelse 

om globaliseringen, termen selv har eksisteret 

siden 1961. Alligevel er 

årbogens diskrete paradoks 

også at genfinde på et mere 

abstrakt plan: kan globaliseringen 

og det globale civilsamfund 

for alvor betragtes som 

udtryk for Saids «miljø«? Eller 

bedre: hvis globaliseringen er 

udtryk for en global social 

form, er denne form i sine 

manifestationer så også global? 

Og videre, er det globale 

miljø stadigvæk «dybest set 

en ufortolket og ikke begrebet 

struktur» som Said skrev i 

Culture and Imperialism fra 1993? 

Den engelske udviklingssociolog Ankie 

Hoogvelt har argumenteret for, at forestillingen 

om globalisering=ekspansion er et 

grundlæggende problem i globaliseringsdebatten. 

Hoogvelt foreslår at man interesserer 

sig for «de tegn på implosion» af det 

historiske verdenssystem, som vokser frem 

i de postindustrielle produktionssystem eller 

det globaliserede finanssystem. Man kan 

populært sagt godt forestille sig et verdenssystem 

som er mere globalt, samtidig med 

det implicerer momenter af reservation, 

tilbagetrækning, men, paradoksalt, fra et 

udgangspunkt af global universalitet. En 

interessant betegnelse for en sådan proces 

– ikke nødvendigvis den korrekte – ville 

være at indføre systemteoriens begreb om 

kompleksitet. Det globale civilsamfund 

viser imidlertid også, at denne kompleksitet 

forvaltes gennem skabelsen af nye sociale 

former. I dag gøres der intense forsøg på 

at aktivere disse former – som «polity» – i 

alternativer til den « kapitalismens nye ånd» 

(Luc Boltanski & Ève Chiapello). 

Det er Global Civil Society 2003s fortjeneste 

at stå med det ene ben i den etablerede 

globaliseringsdebat, mens den med det andet 

ben viser de svimlende perspektiver i det 

globale civilsamfund. Da rapporten kan 

downloades frit er der ingen undskyldning 

for forsømmelse her. Da denne anmeldelse 

skrives i LMD kan vi anbefale civilsamfunds-pionerer 

i alle lande at forene eder om 

studiet af denne bog. 

© LMD Norden 

Årbogen kan 

læses som 

en selvkritisk 

reflektion af 

civilsamfundets 

voksende 

betydning. 

1 Mary Kaldor, Helmut Anheier & Marlies Glasius 

(eds), Global Civil Society 2003. Oxford: 

Oxford University Press 2003. Download: 

www.lse.ac.uk/Depts/global/Yearbook/outline2003.htm 

Global Civil Society 2003: www.lse.ac.uk/Depts/global/Yearbook/outline2003.htm 

World Social Forum: www.worldsocialforum.org 

World Social Forum India: www.wsfindia.org 

International Forum on Globalisation: www.ifg.org 

UN Millennium Campaign: www.undp.org/mdg) 

The Campaign for Reform of International Institutions: www.reformcampaign.net 

Mellemfolkeligt Samvirke: www.ms.dk 

ATTAC: attac.org 

Stiftung Entwicklung und Frieden: www.sef-bonn.org/de/index.php 

Rosa Luxemburg Stiftung: www.rosalux.de/ 

Wem gehört die Welt?: www.wem-gehoert-die-welt.de/ 

GlobeNet3: www.globenet3.org 

Bare dødens leir triumferer 

... forts. fra side 1 

etableringen av en palestinsk stat, opphever 

portforbudene og gjeninnfører bevegelsesfrihet. 

At de stanser angrepene mot 

den palestinske befolkningen, inkludert 

overtakelsene/ødeleggelsene av hus, og at 

de gradvis trekker sine styrker ut av de 

områdene som er blitt gjenokkupert siden 

28. september 2000. I tillegg skal befolkningsveksten 

– også den «naturlige» – i de 

jødiske bosetningene fryses, og alle ulovlige 

bosetninger skal fjernes (det vil si de 

bosetninger som er etablert uten eksplisitt 

tillatelse fra regjeringen. Alle bosetningene 

er imidlertid ulovlige i henhold til folkeretten.) 

De palestinske selvstyremyndighetene igangsetter 

reformer: De utnevner en statsminister 

og sikrer streng kontroll over økonomien. 

Sharon på sin side gjør ingen innrømmelser. 

Han nekter å trekke israelske styrker tilbake 

til grensene fra før intifadaen, og går heller 

ikke med på å fjerne flertallet av de «ulovlige» 

bosetningene. Palestinske innbyggere 

stenges fortsatt inne og kan ikke bevege seg 

fritt. Den nyutnevnte palestinske statsministeren, 

Mahmoud Abbas (Abu Mazen), som er 

en av de mest moderate palestinske lederne, 

får dermed ikke noe handlingsrom overhodet, 

og går av etter kort tid. Den 10. september 

2003 overtas statsministerposten av Ahmed 

Qurie (Abu Ala). Våpenhvilen som blir 

erklært 29. juni 2003 av alle de palestinske 

organisasjonene, inkludert Hamas og Islamsk 

hellig krig, fører ikke til at likvidasjonene fra 

israelsk side opphører. Kort sagt, den israelske 

statsministeren holder bevisst voldsspiralen 

i gang og svarer på selvmordsbomber med 

statsterrorisme. 

Ingenting får Ariel Sharon til å vike. Han 

tviholder på ett eneste mål: Å sørge for at 

den palestinske befolkningen kapitulerer 

og oppgir alle former for motstand. For å 

oppnå dette må man bruke harde midler, 

noe den israelske hæren gjør i felten: systematisk 

ødeleggelse av infrastruktur, blinde 

bombeangrep på flyktningeleirer, riving av 

hus, angrep på sykehus, ødeleggelse av alle 

sosiale og materielle livsvilkår for palestinerne. 

Hovedsiktemålet er de palestinske 

selvstyremyndighetene og president Yassir 

Arafat. Hvert eneste selvmordsangrep fra 

Hamas fører til en opptrapping av angrepene 

rettet mot selvstyremyndighetene, mens de 

som tar på seg ansvaret for selvmordsbombene 

går fri i Gaza. 

Det er først etter å ha tømt selvstyremyndighetene 

for enhver substans, at den israelske 

regjeringen sommeren 2003 bestemmer 

seg for å gå til angrep på Hamas. Hadde ikke 

alle palestinske fraksjoner nylig undertegnet 

en våpenhvile, med håp om nye fredsforhandlinger? 

Den 21. august blir likevel Ismail Abu 

Shanab, en av de viktigste lederne for den 

islamistiske bevegelsen, offer for en målrettet 

likvidasjon. Dette blir betraktet som et 

«alvorlig brudd» på den fjerde Genève-konvensjonen, 

en kriminell handling som burde 

rettsforfølges. Og volden fortsetter … 

Statsminister Sharon håper fortsatt å få palestinerne 

til å akseptere «den langsiktige løs- 

ningen» han har sett for seg siden 1998: noen 

bantustans inneklemt mellom en jernring av 

jødiske bosetninger. Palestinerne vil få lokalt 

selvstyre i disse enklavene, men ikke noen 

form for suverenitet. Den israelske regjeringen 

vender her tilbake til den gamle koloniale 

måten å herske over «innfødte» befolkningsgrupper 

på. Som en gigantisk «innrømmelse» 

vil Sharon gå med på å kalle dette for en 

palestinsk «stat», selv om den overhodet ikke 

har noen uavhengighet. 

For å sette sitt program ut i livet, har 

Sharons regjering igangsatt byggingen av en 

«sikkerhetsmur». Målet med denne muren 

er ikke å skille palestinere og israelere fra 

hverandre, men å stenge flertallet av palestinerne 

på Vestbredden inne i gettoer. Muren 

spiser seg dypt inn på palestinske områder, 

fører til ubotelige ødeleggelser i økosystemet, 

legger beslag på vannressurser, isolerer 

Jerusalem fra Jordandalen, og vil innen 2005 

dele Vestbredden inn i tre fullstendig atskilte 

soner. 

På tross av denne strategien, forsterker 

USA sin støtte til Ariel Sharon, mens EU 

nøyer seg med ærbødige fordømmelser, 

som forsterker palestinernes fortvilelse. De 

overlates til seg selv, uten noen som helst 

beskyttelse, overfor de gjentatte bruddene på 

folkeretten som får gå ustraffet hen. 

Etter å ha gravlagt «veikartet for fred», puster 

Sharon liv i tanken om en fullstendig tilbaketrekning 

fra Gaza. Han er ute etter å berolige 

israelerne, som vil ha en slutt på krigen og 

ytrer ønske om tilbaketrekning fra de okkuperte 

områdene og bosetningene. Med noen 

tusen nybyggere og mer enn en million palestinere, 

har Gazastripen alltid vært et mareritt 

for okkupasjonsmakten. Sharon kan nok 

komme til å iverksette en slik tilbaketrekning, 

men han vil samtidig trekke ut tiden (tilbaketrekningen 

skal ikke finne sted før i 2005) og 

få president Bush til å gi flere konsesjoner til 

Israel (anerkjennelse av israelsk kontroll over 

de store bosetningene.) 

Denne planen fører til tautrekking i 

regjeringskoalisjonen og møter motstand fra 

enkelte militære talsmenn, som er redde for 

en gjentakelse av den forhastede tilbaketrekningen 

fra Sør-Libanon i mai 2000: Hamas 

kan komme til å fremstå som den store 

seierherren. Bekymringen blir ikke mindre 

av at alle palestinske fraksjoner forhandler 

om kontrollen av Gaza og at sjeik Ahmed 

Yassin erklærer at han er rede til å stanse alle 

militære operasjoner ledet fra dette området 

dersom tilbaketrekningen er total. 1 

Situasjonen er derfor kompleks, og Ariel 

Sharon har ytterligere formørket tingenes 

tilstand gjennom å få grunnleggeren for den 

islamistiske bevegelsen drept. Det bryr han 

seg imidlertid neppe om, for han vet at det 

er gjennom en opptrapping av volden han 

kan få gjennomslag for sitt syn. Israelere og 

palestinere vil fortsette å betale prisen for 

denne galskapen, som kan strekke seg utover 

Midtøstens grenser. Eyad Serraj har advart 

oss: «Bare dødens leir triumferer.» 

1 Erklæring gjengitt på nettsiden til Hamas’ væpnede fløy, 

17. mars 2004. 

Café Diplomatique 

Fredag 30. april kl 19.00 

på Kulturkafeen Renseriet 

Kolstadgata 17 (bak Tøyensenteret) 

«Det idealistiske arbeidet» 

• Innlegg ved bl.a. Bjørgulv Braanen (Klassekampen), Truls Lie 

(Le Monde diplomatique) og journalist Vegard Velle 

• Utdrag fra Charlie Chaplins film Modern Times 

• Etno- og teknojazz frem til 01.00 

Se ellers www.diplomatique.net for nærmere program


Hvad vil det sige at være menneske? 

Filosofiens opgave er at studere mennesket 

som et normativt væsen, der 

kan påtage sig en rationel forpligtelse, 

siger den amerikanske filosof Robert 

Brandom i dette interview. 

JULIE ZAHLE 

Den amerikanske filosof Robert Brandom er 

netop blevet tildelt den prestigefyldte Mellon 

Distinguished Achievement Award på 1,5 

million dollars. 

Ifølge The Mellon Foundation er han 

«en af de mest kreative filosoffer der arbejder 

inden for sprog- og bevidsthedsfilosofi 

idag». 

Brandom er professor i filosofi ved 

University of Pittsburgh. Hans foreløbige 

hovedværk er Making It Explicit fra 1994. 

Det er en mere end 600 sider lang diskussion 

centreret omkring et fundamentalt spørgsmål 

indenfor sprogfilosofien, nemlig hvordan vi 

skal forstå sproglig mening, dvs. det forhold 

at nogle af vores lyde er ord, der betyder noget. 

Brandoms svar på dette og andre filosofiske 

spørgsmål adskiller sig fra mainstream amerikansk 

filosofi ved at det ikke blot trækker på 

den engelsksprogede, men også i høj grad på 

den tyske filosofiske tradition. 

– Hvad er udgangspunktet for din analyse af 

sproglig mening i ‘Making It Explicit‘? 

– Det underliggende spørgsmål er, hvem 

vi er: hvordan adskiller vi mennesker os fra 

dyrene? Mit svar på dette spørgsmål kan 

føres tilbage til den tyske filosof Immanuel 

Kant. Kant var den første der hævdede at 

mennesket, til forskel fra dyrene, er et normativt 

væsen. Det, der er specielt ved os, er, 

at vore opfattelser og handlinger er noget 

vi er ansvarlige for: de forpligter. Nærmere 

bestemt mente Kant, at det vi er ansvarlige 

for eller forpligter os på er, at vi skal kunne 

begrunde vore opfattelser og handlinger. 

(1946 -2004) 

Susan Okin 

FILOSOFI: Den politiske teoretikeren 

Susan Moller Okin (født 1946) døde 

nylig, så altfor tidlig. En innflytelsesrik 

tenker om likestilling, familie og rettferdighet 

er gått bort. 

ANDREAS FØLLESDAL 

Professor i filosofi, Oslo. 

Susan Moller Okin bidro til å få fram kvinneperspektivet 

i politisk tenkning på mange 

måter, ved historiske arbeider, og både teoretiske 

og mer konkrete statsvitenskapelige 

bidrag. Av særlig interesse for norske lesere 

er blant annet bidragene om kvinnerettet utviklingspolitikk 

og om minoritetskvinner i det 

flerkulturelle samfunn. 

Hun ble født i New Zealand, og ble utdannet 

ved Oxford før hun tok doktorgrad ved 

Harvard-universitetet i 1975. Fra 1990 var 

hun professor ved Stanford-universitetet. 

En av hennes viktige bøker var om kvinner 

i vestlig politisk tenkning. Hun påviste at når 

mange av de klassiske filosofene som Hobbes 

og Locke skrev om individer, var det faktisk 

mannen som familiens overhode de skrev om. 

De bekymret seg for interessekonfliktene og 

fellesinteressene mellom individer i samfunnet, 

men overså konflikter mellom familiemedlemmer. 

John Stuart Mill var derimot 

svært opptatt av dette temaet, og av preging 

– I den forstand er vi underlagt normer for 

rationalitet. Jeg er frem for alt interesseret i 

at forstå denne normative dimension forstået 

som det at vore opfattelser og handlinger 

vurderes ud fra vores begrundelser herfor. 

Det er denne normative dimension, jeg mener 

karakteriserer os som mennesker. 

– I din bog kombinerer du denne kantianske 

pointe med Wittgensteins idé at mening er 

brug. Kunne du forklare hvad dette «mening 

er brug» betyder? 

– De fleste filosoffer i det 

20. århundrede anlagde en 

formel betragtningsmåde på 

sprog. De betragtede naturlige 

sprog i analogi til matematiske 

og logiske sprog. Wittgenstein 

skilte sig ud fra denne tradition 

ved i stedet at anskue sproget 

ud fra, hvad vi kunne kalde, en 

antropologisk synsvinkel. Han 

var optaget af sprog som sproglig 

praksis, som noget vi gør. 

– Så når Wittgenstein spurgte, 

hvad mening er, så tænkte han på mening 

som noget, der manifesterer sig i vores brug 

af sproget. Han mente, at meningsbegrebets 

teoretiske rolle er at forklare, hvorfor det er 

korrekt at bruge sproget på én snarere end 

på en anden måde. Jeg er helt enig med 

Wittgenstein i dette: den teoretiske pointe i at 

tale om mening er at komme til klarhed over 

de implicitte normer der ligger bag vores 

sproglige praksis. 

– Imidlertid adskiller min teori sig fra 

Wittgenstein ved, at jeg lægger vægt på 

begrundelser eller slutninger. Når Kants, 

og efterfølgende Hegels, understregning af 

begrundelser kombineres med Wittgensteins 

syn på mening som brug eller praksis, så bliver 

resultatet, at sproglig praksis skal ses som 

havende en kerne – en rational kerne. 

– Wittgenstein mente ikke, at sproglig 

praksis har nogen kerne. Jeg mener, at 

kernen i sproglige praksisser er det at bede 

om og give begrundelser. Min påstand er, 

til kjønnsroller. Hvordan kunne og burde 

barn oppdras til likhet, uten ’makt på den ene 

side og lydighet på den andre’? Okin tok opp 

denne utfordringen fra Mill, og bidro selv til å 

sette fokus på familiens rolle i å opprettholde 

kjønnsrollemønstre. 

Hun kritiserte også nyere politisk filosofi 

for manglende oppmerksomhet om kvinners 

situasjon. Hun hevdet for eksempel at John 

Rawls’ rettferdighetsteori overser familien 

og kjønnsrolleproblemer, siden denne teorien 

særlig er opptatt av offentlige samfunnsinstitusjoner 

samlet. Et av hennes gode poeng er 

utvilsomt at mange viktige dilemmaer om likhet 

og likeverd mellom menn og kvinner ikke 

blir uttømmende behandlet av slike teorier. 

Hvordan institusjoner hemmer rettferdighet 

både i familien og i arbeidslivet er sentrale 

temaer hun selv satte på dagsorden og belyste. 

For eksempel var hun opptatt av at familien 

som oppdragelsesarena må gjenspeile det 

likeverdet og valgmulighetene som borgere 

må ha i storsamfunnet. Derfor kan vi ikke 

uten videre forsvare en drastisk skjevfordeling 

av roller og ansvar mellom mor og far, 

selv om den er gjort på fritt grunnlag. Det er 

uheldig hvis barn ikke opplever og dermed 

ikke forstår at det finnes andre måter å fordele 

oppgaver på. Ellers kan barna lett tro at 

«typiske» kjønnsroller ikke bare er vanlige, 

men også normativt riktige. Den feilslutningen 

gjorde mange av de gamle filosofene. 

Susan Moller Okin deltok på mange forskningsfelt 

med temaer som spente fra de mer 

teoretiske til de svært konkrete. Hun påviste 

for eksempel at påståtte spenninger mellom 

fornuft og følelser er en overforenkling av 

det moralske: Det er ikke en grunnleggende 

at den måde et fokus på praksis kan danne 

baggrund for en analyse af mening er ved at 

se på, hvad der kan tjene som grund til hvad, 

hvornår man kan slutte sig fra en ting til en 

anden. Så jeg mener at man kan siges at forstå 

en sproglig ytring, et udsagn, hvis man ved, 

hvad der kunne være af grunde for eller imod 

dets fremsættelse, og hvad der følger og ikke 

følger af at fremsætte det. 

– Kunne du prøve at give et eksempel på, 

hvad du mener med, at man kun forstår et 

udsagn, hvis man ved hvad 

der kunne begrunde det, og 

hvad det kunne bruges som 

begrundelse for? 

– Tag for eksempel 

udsagnet «den er rød». En 

papegøje kunne blive trænet 

til at udstøde «den er rød», 

hver gang den blev præsenteret 

for noget rødt. Men 

jeg tror ikke, at vi under 

disse omstændigheder ville 

være parat til at sige, at 

papegøjen forstod hvad den sagde. Blot det 

at sige «den er rød» når man ser noget rødt er 

simpelthen ikke nok. Så vi må spørge: Hvad 

mere skal der til? 

– Jo, en tolvårig ved, at hvis noget er rødt så 

har det en farve, og at hvis noget er rødt, så kan 

det ikke samtidigt være grønt. Det ved papegøjen 

ikke: Den ved ikke, hvad der kan bruges 

som begrundelse for et udsagn, og hvad der 

kan eller ikke kan udledes fra et udsagn. Det 

er derfor den ikke kan siges at forstå meningen 

med udsagnet «den er rød» – det er derfor den 

ikke forstår begrebet «rød». 

– Kan du uddybe hvordan dit syn på sproglig 

mening adskiller sig fra andre teorier om 

mening idag? 

– Jeg nævnte før, at der er to traditioner 

inden for sprogfilosofien det 20. århundrede: 

en formel logisk-matematisk tradition (der 

typisk forbindes med de Logiske Positivister, 

Tarski og moderne matematisk logik) og en 

antropologisk tradition (der typisk forbindes 

– At tale om mening 

er at komme til 

klarhed over de 

implicitte normer 

der ligger bag vores 

sproglige praksis. 

Robert Brandom 

konflikt mellom teorier om rettferdige samfunnsinstitusjoner 

og «omsorgsetikk». Tvert 

imot bygger mange rettferdighetsteorier på 

antagelser om at vi har ansvar og omsorg for 

hverandre som likeverdige innbyggere av vår 

felles sosiale verden. 

To av hennes mer konkrete prosjekter 

anvendte dette perspektivet på kvinner i 

ulike deler av verden. Det temaet hun skulle 

arbeide med ved det prestisjetunge Radcliffe 

Institute i år var kjønn, økonomisk utvikling 

og kvinners menneskerettigheter, temaer som 

også har stått sentralt i norsk bistandspolitikk 

og menneskerettighetsinnsats. Hun var særlig 

opptatt av hvordan Verdensbankens og IMFs 

politikk hadde utilsiktede skadevirkninger 

for kvinner og barn, stikk i strid med FNs 

målsetninger. 

Et annet av hennes praktiske bidrag er særlig 

relevant for de siste ukers hijab-debatt i Norge 

og Europa. Hun utfordret det «flerkulturelle» 

samfunn som blant annet vil tillate hijab og 

andre tradisjoner som kan hemme kvinners 

likeverdige samfunnsdeltakelse. Hun spurte: 

«Er det flerkulturelle samfunn også bra for 

kvinner?» Artikkelen vakte slik oppsikt at 

reaksjonene på den fort kom i bokform, med 

en lang rekke kjente bidragsytere. 

Mange samfunn har lenge drevet en 

bevisst assimileringspolitikk for minoritetsgrupper 

for å innordne deres kultur i flertallskulturen. 

Slike strategier har etter hvert vakt 

stor motstand. I Norge har vi for eksempel 

hatt viktige debatter om overgrep mot samer 

og sigøynere. Resultatet har ofte vært mer 

tolerante strategier, som lar minoritetskulturene 

blomstre i noe større grad: støtte til religiøse 

privatskoler, tillatelse til å bære hijab 

i den offentlige skole. Men hva bør vi gjøre 

med Wittgenstein, amerikanske pragmatister 

som William James og John Dewey, og med 

Heidegger i Sein und Zeit). Disse to traditioner 

har haft meget lidt at sige til hinanden. 

Den mest generelle måde hvorpå jeg adskiller 

mig fra de fleste, der i dag er optaget af 

lignende spørgsmål består i, at jeg eksplicit 

forsøger at samtænke disse to traditioner. 

– Lige nu er du i gang med et andet filosofihistorisk 

projekt: en bog om den tyske filosof 

Hegel. Hvad mener du, at vi kan lære af 

Hegel idag? 

– Jeg har talt om den kantianske revolution, 

der bestod i at anskue os mennesker som 

normative væsener. Kant gjorde spørgsmålet 

om, hvad det vil sige, at vi er ansvarlige eller 

kan forpligte os til et hovedpunkt på den filosofiske 

dagsorden. Men hvis du spurgte ham, 

hvad normer er for noget, og hvor de kommer 

fra, så havde han overraskende lidt at sige. 

– I den næste filosofiske generation kommer 

Hegel så og siger, at normer er socialt 

instituerede: Før mennesker holdt hinanden 

ansvarlige, behandlede hinanden som 

forpligtede, så var der ikke ansvar eller 

forpligtelser i verden. Hegel bibeholdt den 

Kantianske understregning af begrundelser, 

men til forskel fra Kant så han normerne som 

iboende de faktiske sociale praksisser mennesker 

tager del i. 

– Den idé, at de sociale institutioner er der, 

hvor normerne skal findes, blev genoptaget af 

den sene Wittgenstein. Men hos Wittgenstein 

kombineres denne indsigt ikke med understregningen 

af begrundelser som hos Hegel. Så 

jeg mener, at Hegel kan give os en særlig indsigt 

i, hvordan vi skal tænke om sådan nogle 

væsener som os. 

– Mere generelt, hvad ser du som filosofiens 

opgave? 

– Hvis jeg skal sige det meget kort, så 

mener jeg at filosofiens opgave er at studere 

mennesket som et normativt væsen, der kan 

påtage sig en rationel forpligtelse og således 

begrunde sine opfattelser og handlinger. 

© LMD Norden / Information 

når slike minoritetsskikker skader kvinner? 

Hvordan bør vi avveie krav om minoriteters 

grupperettigheter mot likestillingsidealene? 

Okin avviste at respekt for minoritetene krever 

at man respekterer det som skjer bak lukkede 

dører og internt i disse samfunnene – det 

ville være å gjenta feilene som preget vestlig 

politisk teori altfor lenge. Siden mange av 

minoritetenes kulturelle særpreg er særlig 

belastende for kvinner er en reflektert grenseoppgang 

påkrevet. I vestlige samfunn er 

det kanskje særlig uforsvarlig å la minoritetskvinner 

ha mindre beskyttelse mot overgrep 

enn andre kvinner har, simpelthen begrunnet 

med respekt for minoritetene. Særlig vanskelig 

er det å respektere gruppers selvstyre når 

den interne kulturen preger gutter og jenter 

til roller de ikke lett kan velge bort. Hvilke 

minoriteter, og hvem i disse minoritetsgruppene 

skal respekteres? spør Okin. Vi må 

finne gode svar, for ellers blir ikke grupperettigheter 

del av løsningen, men i stedet del av 

problemet. 

Det er til syvende og sist enkeltindividenes 

behov og interesser som må begrunne grupperettigheter. 

Derfor kan vi ikke akseptere 

at slike spørsmål kun besvares av gruppens 

selverklærte ledere, som hovedsakelig er 

eldre menn. 

Okin mente, på dette området som på alle 

andre, at kvinner må være fullt delaktige i 

samtaler, forhandlinger og beslutninger om 

hvordan makt skal brukes, så lenge deres 

interesser står på spill. På dette punktet, som 

på så mange andre, levde Susan Okin som 

hun lærte. 

© LMD Norden 

Blindt spor 

FILM: Nogle tilsyneladende dokumentariske film er såkaldte mockumentaries, altså snyd. 

Andre opererer i en grænseegn mellem sandt og falsk, hvilket kan være endnu mere frustrerende. 

LARS MOVIN 

Frilans journalist. 

Dokumentarfilm er den eneste kunstart, der 

som udgangspunkt bruger selve virkeligheden 

som råstof. Men det er ikke alt, der 

glimter, som er guld. Og ikke alt, hvad der 

i en dokumentarfilm giver sig ud for at være 

virkeligt eller autentisk, er nødvendigvis den 

skinbarlige sandhed. 

En ekstrem lektion i den retning fik undertegnede 

i forbindelse med en opgave som 

jurymedlem ved kortfilmfestivalen i Kraków 

for år tilbage. Efter den sædvanlige parlamenteren 

endte juryen med at give en af priserne 

i dokumentarkategorien til en hollandsk produktion, 

The Red Rag. En medrivende historie 

om to brødre, et par regulære 

særlinge, så dygtigt lavet, at 

man mange steder undervejs 

imponeredes over, at det var 

lykkedes filmmagerne at få 

alle disse unikke situationer i 

kassen. Instruktøren kom op 

på scenen, takkede for prisen 

og sluttede sin lille tale med 

at rose juryen for, at vi havde 

haft mod til at betænke filmen 

med netop en dokumentarpris 

– idet historien 

jo naturligvis var det pure 

opspind fra start til slut! 

Man kunne vaske hænderne 

og sige, at det var festivalarrangørernes 

fejl, at filmen var anbragt 

i dokumentarkategorien. Men det ændrer 

ikke ved det principielle i sagen. Grænsen 

mellem fiktion og dokumentarisme er under 

alle omstændigheder flydende. Og lige så 

vel som der kan være noget sandt i enhver 

fiktionsfilm, er det sundt ind imellem at blive 

mindet om, at der med garanti er en vis grad 

af manipulation og iscenesættelse forbundet 

med enhver dokumentarfilm. 

Erkendelsen af de varierende grader af 

snyd og svindel, der således altid er knyttet til 

fænomenet dokumentarisme, kombineret med 

en lede ved især tv-mediets ofte fordrejende 

og iscenesættende dokumentariske formater, 

førte på et tidspunkt til en mindre bølge af 

såkaldte mockumentaries (mock = at gøre nar 

ad ved at efterligne). Altså film, der mimer de 

dokumentariske greb og genrekonvensioner, 

men som er falske fra ende til anden. 

Ærindet med mockumentary-film er gerne 

at kritisere visse filmtypers omgang med 

sandhedsbegrebet samt at skærpe opmærksomheden 

på dokumentarismens faldgruber. 

Og hvis dét var filmmagernes mål med The 

Red Rag, må man sige, at det lykkedes til 

fulde. Selv om vi i juryen fik røde ører dengang 

i Kraków, er jeg i bagklogskabens lys 

lige ved at sige, at prisen var fortjent. 

Det 

dokumentariske 

element i 

Vakvagany 

udvikler sig til 

en blanding af 

en gyser og en 

menneskelig 

tragedie. 

Vi springer nu frem til cph:dox, efterårets 

succesrige dokumentarfilmfestival i 

København. Ved en af visningerne ruller en 

film over lærredet, der fremkalder minder 

om oplevelsen i Kraków. Instruktøren er 

den amerikanske medieprofessor Benjamin 

Meade. Titlen er Vakvagany (ungarsk metafor 

for "blindt spor"). Og for at det ikke skal 

være løgn, har handlingen visse træk tilfælles 

med The Red Rag, idet hovedpersonerne er to 

søskende, et par skrammede eksistenser med 

flere skeletter i skabet, end godt er. 

Men hér hører enhver lighed også op. 

Hvor The Red Rag lignede en klassisk observerende 

dokumentarfilm i fluen-på-væggen 

traditionen, præsenterer Vakvagany sig fra 

starten som en metafilm: En intellektuel øvelse, 

sammensat dels af dokumentarisk stof, 

dels af refleksioner over filmens materiale 

og selve vores forhold til at aflæse formodede 

autentiske optagelser. 

Historien er som følger (hvis vi tager 

filmen for pålydende): Benjamin Meade var 

gæsteprofessor i Budapest. Her blev han via 

en ungarsk kollega tilbudt at købe fire ruller 

smalfilm, som en lokal flyttemand havde fået 

op under neglene i forbindelse med 

tømningen af en ældre ejendom. 

Tilbage i USA satte Meade filmene i 

en fremviser og fandt indholdet både 

mærkværdigt og foruroligende. 

Tilsyneladende var der tale 

om private smalfilmsoptagelser, 

som dokumenterede episoder i en 

families liv fra umiddelbart efter 

Anden Verdenskrig til midten af 

60‘erne. Men noget var galt. Ikke 

alene virkede optagelserne lidt for 

professionelle (alle fire familiemedlemmer 

optrådte ofte sammen 

på billederne, som altså måtte 

være filmet af en femte person). 

Også indholdet af flere sekvenser 

stødte øjet. Faren var tilsyneladende involveret 

i mystiske aktiviteter med smykker 

og andre værdier, og visse optagelser af 

mere privat tilsnit lignede bestemt ikke den 

type situationer, man normalt foreviger på 

smalfilm. 

Meade besluttede at rejse tilbage til Ungarn 

for at finde ud af mere om familien på 

filmstrimlerne. Faren viste sig at være en 

relativt kendt skikkelse, en vis Locsei, en 

embedsmand med ansvar for at returnere 

jødisk ejendom, der var konfiskeret under 

krigen, til de rette ejere. Han og hustruen 

døde omkring 1990, og børnene var nu 

midaldrende. Sønnen Erno havde udviklet 

sig til en overvægtig, alkoholiseret og mentalt 

handicappet social taber, mens datteren 

Atuska førte en tilværelse som eneboer og 

(forståeligt nok) blev stiktosset og nægtede 

at medvirke i filmen, da filmholdet bogstavelig 

talt brød ind i hendes hus for at stille 

spørgsmål om familiens historie. 

Det dokumentariske element i Vakvagany 

udvikler sig med andre ord til en blanding 

af en gyser og en menneskelig tragedie, 

efterhånden som stadig flere brikker til puslespillet 

omkring sammenhængene mellem de 

foruroligende undertoner i de gamle smalfilm 

og de to dysfunktionelle børns livshistorier 

dukker op. 

Meade tager atter hjem til USA og grubler 

over, hvordan han skal få en helhed ud af de 

gamle film og de nye optagelser. Løsningen 

bliver at introducere et tredje lag, hvor et 

panel af uvildige personer bedes om at kommentere 

og fortolke materialet: forfatteren 

James Ellroy, filmmanden Stan Brakhage og 

psykiateren Roy Menninger. At de tre udlæg- 

ger episoderne på de gamle smalfilm vidt 

forskelligt, er forventeligt. 

Mere interessant er deres overordnede 

refleksioner over selve den måde, vi afkoder 

og fortolker filmbilleder på. Over de formelle 

træk, der gør os i tvivl om, hvorvidt der er 

tale om autentiske privatoptagelser eller mere 

professionelle iscenesættelser af en art. Og 

over de indholdsmæssige elementer, der får 

os til instinktivt at konstruere en historie 

om de pågældende personer ud fra nogle ret 

beset temmelig uklare og usammenhængende 

hændelser. 

Er Vakvagany dokumentar, mockumentary, 

spidsfindig metafilm eller lidt af det hele? 

Efter tre gennemsyn er denne signatur stadig 

i tvivl. Men at indholdet er anfægtende og 

sine steder direkte provokerende, kan der 

ikke herske tvivl om. 

Hvad der er mest interessant er imidlertid, 

at selv om det ret beset er indholdet, der burde 

bekymre os mest – hvis det er autentisk – er 

filmen skruet så sindrigt sammen, at det er 

selve ubehaget ved måske at blive taget ved 

næsen (som juryen i Kraków), den konstant 

lurende tvivl om, hvilke lag der (måske) er 

autentiske, og hvilke der (måske) ikke er, som 

optager langt den største del af det rådvilde 

publikums mentale energi. 

Se også www.vakvagany.com/ 

© LMD Norden / Information


Boken På sykeleiet – sykdom og medisin 

i litteraturen utdyper og nyanserer sykdomsbegrepet. 

Den representerer en 

ny måte å tenke rundt litteratur og sykdom, 

og er et viktig bidrag til alle som 

forholder seg til sykdom – privat eller 

i arbeidet. Dette utdraget er hentet fra 

innledningen til denne boken, som kommer 

ut i april. 1 

JAN C. FRICH, EDVIN SCHEI, 

KNUT STENEJOHANSEN 

Jan C. Frich er lege ved Nevrologisk avdeling, Ullevål 

Universitetssykehus, samt forsker ved Institutt for allmenn- og 

samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo, og har i flere år undervist 

i litteratur og medisin for medisinstudenter, sykepleiere og leger. 

Edvin Schei er allmennpraktiserende lege og førsteamanuensis i allmennmedisin 

ved Universitetet i Bergen. Han er leder for Filosofisk poliklinikk. 

Knut Stene-Johansen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved 

Universitetet i Oslo, og leder det tverrfaglige forskningsprosjektet 

«INFECTIO – Teksten, tegnet og smerten. Humanistisk sykdomsforskning 

med litteraturvitenskapelig og idéhistorisk perspektiv». 

Det kan synes som om medisinsk forskning 

og industri de siste tiår har stanget mot stadig 

flere begrensninger og utfordringer skapt 

av egen suksess. Medisinens opptatthet av 

fremskrittet vedvarer like fullt. Prestisje, 

kompetanse og kapital settes inn for å skape 

fremskritt på områder hvor mulighetene for 

helsegevinster av betydning er svært små. 

Man kan for eksempel søke å sikre seg ved 

å gjøre kostbar billeddiagnostikk av alle 

med hodepine, eller utvikle nye og dyrere 

medikamenter for sykdommer vi alt kan 

behandle effektivt, eller begynne behandling 

av sykdom med medikamenter som knapt 

har målbar effekt. Behovet for å gjøre «alt» 

kan igjen føre til meningsløse «fremskritt». 

Hva er egentlig hensikten? Hva er medisinens 

dypeste formål og egenart? Og hva er 

konsekvensen av å gjennomgå en helsefaglig 

utdannelse uten å tenke grundig og nøye over 

slike spørsmål? 

Den svake vektleggingen av refleksjon 

omkring historie, formål og sammenheng 

i medisinsk utdanning skyldes antakelig 

en utbredt oppfatning av at medisinen steller 

med biologiske størrelser – sykdommer 

– som ikke påvirkes av oppfatninger og 

fortolkninger, av sosiale og kulturelle forhold. 

Studier av anatomi og sykdomstegn hos 

døde mennesker gjorde det i sin tid mulig å 

lage de første brukbare klassifikasjoner av 

sykdommer. Siden tidlig på 1800-tallet har 

medisinere kunnet beskrive sykdommer på 

en slik måte at de kan kjennes igjen hos ulike 

pasienter. Bøkenes beskrivelser kunne brukes 

til å forutsi en sykdoms forløp og utfall. Dette 

la grunnlag for den moderne sykdomsteorien, 

som forutsetter at hver sykdom skyldes spesifikke 

organforandringer og feilfunksjoner, 

og at de sykelige forandringene har en klar 

og avgrensbar årsak. Denne tenkemåten fikk 

vind i seilene da bakteriene ble oppdaget og 

kunne forklare bestemte infeksjonssykdommer. 

Sykdom er et mer mangfoldig fenomen. 

Ikke desto mindre utøves klinisk praksis for 

Pablo Picasso: Portrett av kvinne i grønn kjole (1936) 

ofte på basis av en forenklet forståelse av 

sykdom: Det syke mennesket er bærer av 

en bestemt sykdom som skyldes en bestemt 

årsak som leger skal finne og fjerne. Hvem 

pasienten er kan synes underordnet, fordi man 

betrakter sykdommene som uavhengige av 

individet, og pasientene som tilfeldige bærere 

av sykdommene. Det er da ingen medisinsk 

grunn for legen til å skaffe seg kunnskap 

om pasienten som person, hvem hun er og 

hva hun tenker, føler, ønsker osv., bortsett 

fra alder, kjønn, ernæringstilstand og andre 

harde data som har betydning for sykdommen. 

Pasienten forutsettes å bli frisk når 

sykdommen fjernes. På den annen side er det 

ikke uvanlig at pasienter snakker om kroppen 

som om den var en maskin og omtaler 

legen som en mekaniker. Det er som om den 

levende kroppen, det levende selvet og den 

sosiale sammenhengen er fullstendig atskilte 

fenomener. 

Sykdommer skaper 

lidelse gjennom betydning 

Vitenskapeliggjøringen av medisinen på 

1800-tallet svekket medisinens forankring 

i det vi kaller humanistiske vitenskaper. 

Men praktisk legevirksomhet vil i en viss 

forstand alltid være humanistisk. Kroppens 

og sykdommenes mekanismer kan og bør 

riktignok utforskes naturvitenskapelig, et 

hoftebrudd eller en hjerneblødning kan ikke 

helbredes gjennom refleksjon og samtale. På 

den andre siden må man alltid ha klart for seg 

På sykeleiet 

at sykdom lindres eller forverres av følelser, 

opplevelser og menneskelige samspill. Både 

følelser og opplevelser skapes av at mennesker 

fortolker sanseinntrykk og mønstre, 

og gjennom fortolkning utledes fenomenets 

mening, dets betydning. Medisinen kan aldri 

forske seg frem til noen endelig oppfatning 

av betydningen av å rammes av en bestemt 

sykdom, eller betydningen av et blikk, en 

stemmeklang, en berøring fra lege eller sykepleier. 

Betydningene er alltid nye for hver 

enkelt pasient. I møtet med personen som er 

blitt rammet må helsearbeideren alltid lære 

av pasienten, hvis han eller hun skal forstå 

hva en biologisk tilstand betyr. Legens evne 

til å lære av sine pasienter, en evne som kommer 

til nytte i hver eneste konsultasjon, er en 

kompetanse av en annen art enn den naturvitenskapelige. 

Litteratur og sykdom 

Et sted i sin store roman På sporet av den tapte 

tid begir forfatteren Marcel Proust seg ut i en 

dialog med leseren. På leserens spørsmål om 

hvilke fordeler glemsel kan ha, svarer fortelleren: 

«Vel, kjære leser, det er jo bare sykelige 

tilstander som utvikler vår observasjonsevne 

og lærer oss å analysere mekanismer som 

ellers ville være ukjente for oss.» 2 For den 

som er satt til å helbrede sykdom, så vel som 

for den som sliter med en lidelse, vil en slik 

tanke om sykdommens positive sider gjerne 

fortone seg som meningsløs. Sykdom er et 

avvik fra menneskets naturtilstand, et avvik 

og et onde som skal bekjempes: Forebygges, 

kureres, og etterbehandles. Ingen er vel egentlig 

uenig i dette, men fenomenet sykdom er, 

når man tenker nøyere etter, langt mer komplisert 

enn som så. Sykdom står i motsetning 

til vekslende begreper om helse eller sunnhet, 

og sykdom avhenger av hva man i et gitt 

samfunn oppfatter som normalt. Selv med en 

oppfatning som utelukkende baserer definisjonen 

av sykdom på medisinens kunnskapsmessige 

og normative premisser, vil sykdom 

være en del av vårt liv som menneske, en del 

av vår historie og vår kultur. Sykdom er et 

svært sammensatt fenomen som involverer 

oss alle på ulike vis: politisk, økonomisk og 

sosialt, men også filosofisk, historisk, estetisk 

– og litterært. 

Hva har litteraturen å lære oss om sykdom? 

Sykdom og medisin er et stadig tilbakevendende 

tema i romaner, drama og lyrikk. 

Tidlig var sykdom et symbol på den straff 

som kunne ramme mennesket om det trosset 

gudene. Når Sofokles i sin tragedie Kong 

Oidipus lar pesten true byen, er sykdommen 

gudenes straff. Først når forbrytelsen (drapet 

på kong Laios) er sonet, vil byen bli frelst fra 

pesten. Litteraturen bruker her sykdommen 

i en oppdragende funksjon, den formidler 

en moral og konsekvensene av visse handlinger. 

I en videre forstand får litteraturen 

også en beskrivende og forklarende virkning, 

refleksjoner rundt sykdom og sunnhet blir en 

kilde til erkjennelse. Sykdommen åpner for 

refleksjon over eksistensens grunnvilkår, som 

i Thomas Manns filmatiserte novelle Døden 

i Venedig. Her fører sykdommen, som er en 

epidemi, til en innsikt i grensene for menneskets 

oppfattelse av skjønnhet og kunst. 

Slik har sykdommens kompleksitet, dens 

finurlige sammenvevning med selve livet, 

vært gjenstand for litterær bearbeidelse opp 

gjennom historien, ofte med overraskende 

perspektiver som åpner for ny forståelse av 

mennesket selv. Uventede sammenhenger 

knyttes gjerne mellom sykdommen og dens 

omgivelser. Fremstillingene kan variere fra 

dypt tragiske og sorgtunge til fantasifulle og 

muntre, eller halvt uforståelige, som i Franz 

Kafkas underlige beretning En landsens lege. 

I perioder har litteraturen og medisinen 

gått hånd i hånd. I renessansen skrev for 

eksempel den franske legen Rabelais en form 

for litteratur hvor medisinens og litteraturens 

språk går over i hverandre. Det finnes 

mangfoldige eksempler på at litteraturen 

har kommet medisinen i «forkjøpet» ved at 

symptomer og tilstander er beskrevet litterært 

lenge før de har fått fagmedisinske betegnelser 

og forklaringer. Romanforfattere har 

eksempelvis brukt medisinske oppslagsverk 

og avhandlinger i sitt arbeide, for så i ettertid 

se at medisinske verk tar opp og bruker den 

litterære fremstillingen. Gustave Flauberts 

roman Madame Bovary fra 1857 er et slikt 

eksempel, med dens fremstilling av diagnosen 

hysteri. Legesønnen Gustave hadde konsultert 

medisinske oppslagsverk for å konstruere sin 

hovedperson, Emma Bovary. I medisinske 

verk fra tiden etter romanens utgivelse kan 

vi finne tilfellet Emma beskrevet som typisk 

eksempel på en hysterisk person. 

Avstanden mellom litteraturen og medisinen 

er i dag større. Er dette uttrykk for at 

medisinen har fjernet seg fra kulturen og samfunnet, 

fra livet slik det erfares? I så fall er det 

som kan ha gått tapt, eller som risikerer å gå 

tapt i medisinerens selvforståelse, en grunnleggende 

refleksjon over livet, undringen 

over hva et menneske er. Gitt at medisinen 

i dag er svært preget av naturvitenskapelige 

betraktningsmåter, tilbyr litteraturen en viktig 

innfallsport til forståelse av sykdom, og ikke 

minst til forståelsen av forståelsen: Hva vil 

det si å «forstå» en sykdom, eller forstå hva 

sykdom i sin videste forstand er og betyr? 

Metafor, allegori og språk 

Da den amerikanske forfatteren Susan Sontag 

i 1977 skrev essayet Sykdom som metafor 

fremhevet hun at sykdom lever sitt eget liv i 

språket og kulturen, både innenfor og utenfor 

den profesjonelle medisinens verden. Enkelte 

av de billedlige talemåtene – metaforene 

– som vi til daglig forstår og forklarer sykdom 

med, kan henspeile til bestemte myter 

eller årsaksforklaringer, som for eksempel 

at den grådige og hensynsløse person er mer 

utsatt for å få kreft. Slike myter kan virke stigmatiserende 

og derfor ønsker Sontag ønsker å 

avmytologisere sykdom. Særlig er hun kritisk 

til for eksempel å tale om sykdom i militære 

vendinger, som i karakteristikken av sykdom 

«Etter at det begynte å gjøre vondt for alvor, skjer det noe underlig: Det er helt andre 

minner, en helt annen alder som begynner å bli viktig for meg. Ekteskap, yrkesliv, 

herregud! Det glir unna som det skulle være en bagatell, en kort episode, alt det 

som nylig fylte verden og holdt meg våken med grubling utover natten iblant …» 

Fra Lars Gustafssons roman En birøkters død (1978). Ett av mange eksempler på hvordan 

sykdom fanges opp og bearbeides i litteraturen. Sett både fra pasientens, omverdenens og 

behandlingsapparatets side er forståelsen av sykdommens mange sosiale, 

kulturelle og eksistensielle aspekter viktigere i dag enn noensinne. 

som noe som «invaderer» kroppen. Men det 

er tvilsomt om det i det hele tatt er mulig å 

avskaffe det sosialt og kulturelt betingede 

sykdomsspråket. 

Litteraturen kan gi oss innsikt i den 

språklige bearbeiding av sykdom og åpne 

oss for sykdommens språk. Vi kan avlese 

sykdomsmytene og sykdomsforståelsen i 

litterære tekster, noe som kan gi kunnskap 

om forståelsen og forklaringen av sykdom 

i et kulturelt og historisk perspektiv. 

Romanene Trolldomsfjellet av Thomas Mann, 

Kreftavdelingen av Alexander Solsjenitsyn 

og den filmatiserte suksessromanen Pesten 

av Albert Camus kan alle leses som allegorier. 

Det innebærer at sykdommen brukes 

som et bilde på noe annet, her som bilde på 

sterke, onde, og destruktive politiske krefter: 

Trolldomsfjellet er skrevet mellom to verdenskriger, 

Pesten under andre verdenskrig, 

og Kreftavdelingen under det totalitære, sovjetiske 

kommuniststyret. 

Sykdom som skjebne 

eller sosial nødvendighet 

Sykdom får i historiens løp ulike metaforer 

og myter knyttet til seg, men også vekslende 

plass i selve utformingen av det litterære 

uttrykket. I den romantiske periode er sykdom 

gjerne et varsel om – eller «symptom» 

på – død, undergang (og dennes skjønnhet) og 

livets forgjengelighet. Sykdom er i all hovedsak 

gjenstand for en bestrebelse etter å forstå 

tilstanden som bestemt av skjebnen. En god 

illustrasjon er Henrik Wergelands dikt «Paa 

sygelejet», fra syklusen Jødinnen: 

Det Iisdryps Rislen i min Barm ..? 

og disse Stik av Ild.? 

Lad Døden kalde det sin Seir! 

Det er min Himmels Foraarsveir, 

dens Vaarfrembrud – snart kold snart varm 

min Saligheds April. 

Dog kjæmper Hjertet i mit Bryst 

mod Dødens Trængen ind. 

Det slaar den endnu Dag for Dag 

tilbage kjækt med tunge Slag. 

Mit Sind er roligt, klart og lyst 

som kjern i Maaneskin. 

Kanhende da min Torneflor 

udsprungen jeg faaer se? 

Først Kviste syv, saa to fremskjød, 

ialt der elleve frembrød; 

og kommer ikke Dødens Lee 

den skyder fleer jeg troer. 

… 

… O Følelse som af et Bad! 

Jeg Alt tilgivet har. 

En finger paa mit Øje kom. 

En Engels; det min Moders var. 

Nu er min Sjel en toet Blom, 

saa nyfødt, barneglad. 

Sykdommen som klarhet, som kamp mot 

inntrengning, menneskesinnet som et land- 

skap, døden som noe tvetydig: både uønsket 

og ønsket. Det er som om litteraturen er 

det eneste som holder sykdommen i sjakk. 

Sykdommen overvinnes, ikke bare fordi den 

tillegges et metafysisk innhold, men også en 

metaforisk funksjon: «En finger paa mit Øje 

kom». Døden er med andre ord straks, allerede 

før den har ankommet, gjenoppstandelsens 

anledning. At diktet er skrevet på sykeleiet, 

og det faktum at Wergeland dør bare måneder 

etter å ha skrevet dette, 12. juli 1845, kan 

tjene som en bevegende, sentimental ingrediens. 

Men slik blir også sykdommen mer 

enn kun et tema, den blir også del av selve 

tekstens mening. Sykdommen blir en poetisk 

faktor og drivkraft. Veien fra det konkrete 

sykeleiet til diktet «Paa sykeleiet» viser til 

sykdommen som en form for liv. 

Kommunikasjonsproblemer i medisinen 

I mange romaner fremstilles scener med 

et møte mellom en lege og en pasient. En 

avgjørende episode i en fortelling kan være 

øyeblikket der legen presenterer pasienten for 

en alvorlig diagnose. Selve møtet mellom lege 

og pasient er en dagligdags scene, men ikke 

desto mindre en av de mest avvikende kontekster 

som finnes. Det har mye til felles med 

skriftemålet ved at utsagn, samtaletemaer og 

handlinger som er tabu i andre sammenhenger, 

blir mulige fordi begge parter fortolker 

dem som ikke-krenkende og ikke-skammelige. 

Korrekt fortolkning av det andre sier og 

gjør forutsetter en forståelse av den sammenhengen 

(konteksten) man befinner seg i. 

Mennesker som søker medisinsk behandling 

uttrykker ofte på en mer eller mindre 

tydelig måte at livet deres er fragmentert eller 

gått i stå. Kanskje er det nyttig å betrakte 

pasienten som tekst, eller fortelling? En slik 

sammenlikning gjør oss oppmerksomme på 

det «litterære» aspektet i hvordan mennesker 

opplever og forholder seg til sykdom, og 

betydningen av at en behandler har nødvendig 

kompetanse til å lytte til kompleksiteten 

i fortellingen og over tid lete seg frem til hva 

en konkret «pasienttekst» dreier seg om. En 

god lytter og fortolker kan lettere avdekke 

årsakssammenhenger, og bidra til at den 

enkelte pasient finner en konstruktiv ramme 

for forståelse, sorg, forsoning og handling. 

Noen ganger kan det by på utfordringer både 

for behandler og pasient å forstå hva «pasientteksten» 

handler om og hvilken retning fortellingen 

skal ta. Ikke minst gjelder det å være 

åpen for nye og andre fortellinger. 

© LMD Norden 

1 Jan C. Frich, Edvin Schei og Knut Stene-Johansen 

(red.): På sykeleiet – sykdom og medisin i litteraturen, 

Gyldendal, Oslo 2004. Antologien inneholder blant annet 

utdrag av Holberg-epistler og Molière-skuespill, dikt av 

Henrik Wergeland, Gunvor Hofmo og Tor Ulven, tekster 

BØKER 

Accounting for horror. Post-Genocide 

Debates in Rwanda 

Nigel Eltringham. Pluto Press, 2004, 232 s. 

Folkemordet i Rwanda i 1994 var en grufull tragedie der 

opp mot en million mennesker ble drept i løpet av mindre 

enn fire måneder. I løpet av de ti årene som er gått, har 

politiske ledere i Rwanda som har erkjent at det var et folkemord 

som fant sted, forsøkt å klargjøre og forstå disse 

hendelsene, som ofte er blitt fremstilt som irrasjonelt 

barbari. De fleste er enige om at faktorer som kolonialisme, 

etnisitet og kamp for kontroll av staten spilte en 

viktig rolle i dette folkemordet. Det er imidlertid fortsatt 

uenigheter om hvordan disse faktorene bidro, hvordan de 

utviklet seg, og forholdet mellom dem. Disse debattene 

kaster frem problemstillinger om hvordan vi generelt skal 

forstå historiske hendelser, noe som er avgjørende for 

mulighetene til å etablere varig fred og unngå katastrofer 

av denne typen. 

Forfatteren av Accounting for horror. Post-Genocide 

Debates in Rwanda, Nigel Ethringham, er professor i 

sosialantropologi ved SOAS-instituttet i London. Han 

har i flere år arbeidet med konfliktløsning i Rwanda og 

gjort omfattende forskning blant rwandesere i Europa 

og i Rwanda. Han argumenterer for at konvensjonelle 

metoder å fremstille historien på ikke er tilstrekkelig i 

forhold til hendelser som i Rwanda, og hevder at absolutistiske 

narrativer og representasjoner faktisk er med 

på å forsterke den tenkningen som nørte opp under 

folkemordet i utgangspunktet. Eltringham mener at hvis 

vi skal forstå folkemordet, må vi utforske forholdet mellom 

de mangfoldige forklaringene på det som skjedde, 

og svare på spørsmålet om hvorfor ulike grupper i det 

rwandesiske samfunnet snakker om folkemordet på så 

forskjellige måter. 

Se også Braeckman «Den internationale blindhed» og 

Kagabo «Mindehøjtideligheternes betydning», s. 12, 

Ville panique. Ailleurs commence ici. 

Paul Virilio. Galilée, Paris, 2004, 160 s. 

Etter tragedien i Madrid, får man nærmest følelsen av 

å lese profetier i Paul Virilios nye bok, Ville panique 

(Panikkbyen). Urbanisten og filosofen Virilio klargjør her 

flerfoldige aspekter ved dagens terrorhandlinger. Han er 

en lidenskapelig analytiker av «byen i krig», og noterer 

at geopolitikken og geostrategien i dag – både i forbindelse 

med attentatene i New York, Jerusalem, Istanbul og 

Bagdad – smelter sammen med byens vegger, offentlige 

gater og veier, kommunikasjonsmidler, høyhus og plasser. 

«Konfliktenes geografiske dimensjon har radikalt 

skiftet karakter,» skriver Virilio, «i så stor grad at den 

metropolitiske konsentrasjon nå vinner over den antikke 

nasjonalstatlige geopolitikk». 

Virilio utviser nærmest synske evner når han 

analyserer de mulige konsekvensene av velgermassens 

atferd etter et massivt storbyattentat, når han tar 

opp mulighetene for at det utvikler seg et «emosjonelt 

demokrati»: «Vi står i dag ikke lenger overfor trusselen 

om et ‘opinionsdemokrati’ som erstatning for de politiske 

partienes representative demokrati. Det dreier seg 

heller om en utglidning i retning et virkelig emosjonelt 

demokrati – en kollektiv følelse som både er synkronisert 

og globalisert.» 

Jordskjelvet under valget i Spania som følge av attentatene 

11. mars (og manipuleringen med informasjon) 

kan se ut til å bekrefte Virilios prognoser. 

Se også Ignacio Ramonet, s. 32 

Colombia and the United States. War, 

unrest and destabilization 

Mario A. Murillo. Seven Stories Press, New York, 

2004, 232 s. 

Borgerkrigen i Colombia er i ferd med å overgå folkemordet 

i Rwanda i oversikten over verdens verste humanitære 

katastrofer. Dette rapporterte FN tidlig i februar 

2004. I likhet med Rwanda-hendelsene, blir konflikten i 

Colombia ofte fremstilt som en ugjennomtrengelig kamp 

mellom brutale opprørere og landets stabilitets-søkende 

sikkerhetsstyrker, som får operere uten straffeforfølgelse. 

Men til forskjell fra Rwanda, er Colombia verdens tredje 

største mottaker av bistand fra USA. I boka Colombia and 

the United States. War, unrest and destabilization går 

aktivist og forfatter Mario Murillo bak overskriftene om 

narkotika, terrror og president Uribes repressive politikk, 

og ser nærmere på de ødelagte sosiale strukturene i 

Colombia og den amerikanske utenrikspolitikkens bidrag 

til destabilisering av landet. Den blodige borgerkrigen i 

Colombia har pågått i flere tiår, men hvordan startet den 

egentlig? På 1980-tallet lanserte president Reagan sin 

«krig mot narkotika»-kampanje, som sterkt har preget 

forholdet mellom USA og Colombia siden. Samtidig har 

strømmen av kokain fra Colombia til Nord-Amerika langt 

fra stoppet opp i denne perioden, og har vært de væpnede 

gruppenes viktigste inntektskilde. USAs økonomiske og 

organisatoriske støtte til sikkerhetsstyrkene har direkte 

ledet til spredning av paramilitære grupper som har 

ført til at antall politiske drap har økt kraftig i løpet av 

1990-tallet. Murillo stiller i denne boka USA til ansvar, og 

stiller spørsmålstegn ved administrasjonenes militære 

tilnærming, fra krigen mot narkotika til krigen mot terror. 

Han går detaljert inn på konsekvensene av denne politikken 

i Colombia, og hevder at det offisielle målet om å 

spre demokrati og nedkjempe geriljagrupper, har ført til 

en form for statsterror.

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?