Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

30 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 31
Boken På sykeleiet – sykdom og medisin
i litteraturen utdyper og nyanserer sykdomsbegrepet.
Den representerer en
ny måte å tenke rundt litteratur og sykdom,
og er et viktig bidrag til alle som
forholder seg til sykdom – privat eller
i arbeidet. Dette utdraget er hentet fra
innledningen til denne boken, som kommer
ut i april. 1
JAN C. FRICH, EDVIN SCHEI,
KNUT STENEJOHANSEN
Jan C. Frich er lege ved Nevrologisk avdeling, Ullevål
Universitetssykehus, samt forsker ved Institutt for allmenn- og
samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo, og har i flere år undervist
i litteratur og medisin for medisinstudenter, sykepleiere og leger.
Edvin Schei er allmennpraktiserende lege og førsteamanuensis i allmennmedisin
ved Universitetet i Bergen. Han er leder for Filosofisk poliklinikk.
Knut Stene-Johansen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved
Universitetet i Oslo, og leder det tverrfaglige forskningsprosjektet
«INFECTIO – Teksten, tegnet og smerten. Humanistisk sykdomsforskning
med litteraturvitenskapelig og idéhistorisk perspektiv».
Det kan synes som om medisinsk forskning
og industri de siste tiår har stanget mot stadig
flere begrensninger og utfordringer skapt
av egen suksess. Medisinens opptatthet av
fremskrittet vedvarer like fullt. Prestisje,
kompetanse og kapital settes inn for å skape
fremskritt på områder hvor mulighetene for
helsegevinster av betydning er svært små.
Man kan for eksempel søke å sikre seg ved
å gjøre kostbar billeddiagnostikk av alle
med hodepine, eller utvikle nye og dyrere
medikamenter for sykdommer vi alt kan
behandle effektivt, eller begynne behandling
av sykdom med medikamenter som knapt
har målbar effekt. Behovet for å gjøre «alt»
kan igjen føre til meningsløse «fremskritt».
Hva er egentlig hensikten? Hva er medisinens
dypeste formål og egenart? Og hva er
konsekvensen av å gjennomgå en helsefaglig
utdannelse uten å tenke grundig og nøye over
slike spørsmål?
Den svake vektleggingen av refleksjon
omkring historie, formål og sammenheng
i medisinsk utdanning skyldes antakelig
en utbredt oppfatning av at medisinen steller
med biologiske størrelser – sykdommer
– som ikke påvirkes av oppfatninger og
fortolkninger, av sosiale og kulturelle forhold.
Studier av anatomi og sykdomstegn hos
døde mennesker gjorde det i sin tid mulig å
lage de første brukbare klassifikasjoner av
sykdommer. Siden tidlig på 1800-tallet har
medisinere kunnet beskrive sykdommer på
en slik måte at de kan kjennes igjen hos ulike
pasienter. Bøkenes beskrivelser kunne brukes
til å forutsi en sykdoms forløp og utfall. Dette
la grunnlag for den moderne sykdomsteorien,
som forutsetter at hver sykdom skyldes spesifikke
organforandringer og feilfunksjoner,
og at de sykelige forandringene har en klar
og avgrensbar årsak. Denne tenkemåten fikk
vind i seilene da bakteriene ble oppdaget og
kunne forklare bestemte infeksjonssykdommer.
Sykdom er et mer mangfoldig fenomen.
Ikke desto mindre utøves klinisk praksis for
Pablo Picasso: Portrett av kvinne i grønn kjole (1936)
ofte på basis av en forenklet forståelse av
sykdom: Det syke mennesket er bærer av
en bestemt sykdom som skyldes en bestemt
årsak som leger skal finne og fjerne. Hvem
pasienten er kan synes underordnet, fordi man
betrakter sykdommene som uavhengige av
individet, og pasientene som tilfeldige bærere
av sykdommene. Det er da ingen medisinsk
grunn for legen til å skaffe seg kunnskap
om pasienten som person, hvem hun er og
hva hun tenker, føler, ønsker osv., bortsett
fra alder, kjønn, ernæringstilstand og andre
harde data som har betydning for sykdommen.
Pasienten forutsettes å bli frisk når
sykdommen fjernes. På den annen side er det
ikke uvanlig at pasienter snakker om kroppen
som om den var en maskin og omtaler
legen som en mekaniker. Det er som om den
levende kroppen, det levende selvet og den
sosiale sammenhengen er fullstendig atskilte
fenomener.
Sykdommer skaper
lidelse gjennom betydning
Vitenskapeliggjøringen av medisinen på
1800-tallet svekket medisinens forankring
i det vi kaller humanistiske vitenskaper.
Men praktisk legevirksomhet vil i en viss
forstand alltid være humanistisk. Kroppens
og sykdommenes mekanismer kan og bør
riktignok utforskes naturvitenskapelig, et
hoftebrudd eller en hjerneblødning kan ikke
helbredes gjennom refleksjon og samtale. På
den andre siden må man alltid ha klart for seg
På sykeleiet
at sykdom lindres eller forverres av følelser,
opplevelser og menneskelige samspill. Både
følelser og opplevelser skapes av at mennesker
fortolker sanseinntrykk og mønstre,
og gjennom fortolkning utledes fenomenets
mening, dets betydning. Medisinen kan aldri
forske seg frem til noen endelig oppfatning
av betydningen av å rammes av en bestemt
sykdom, eller betydningen av et blikk, en
stemmeklang, en berøring fra lege eller sykepleier.
Betydningene er alltid nye for hver
enkelt pasient. I møtet med personen som er
blitt rammet må helsearbeideren alltid lære
av pasienten, hvis han eller hun skal forstå
hva en biologisk tilstand betyr. Legens evne
til å lære av sine pasienter, en evne som kommer
til nytte i hver eneste konsultasjon, er en
kompetanse av en annen art enn den naturvitenskapelige.
Litteratur og sykdom
Et sted i sin store roman På sporet av den tapte
tid begir forfatteren Marcel Proust seg ut i en
dialog med leseren. På leserens spørsmål om
hvilke fordeler glemsel kan ha, svarer fortelleren:
«Vel, kjære leser, det er jo bare sykelige
tilstander som utvikler vår observasjonsevne
og lærer oss å analysere mekanismer som
ellers ville være ukjente for oss.» 2 For den
som er satt til å helbrede sykdom, så vel som
for den som sliter med en lidelse, vil en slik
tanke om sykdommens positive sider gjerne
fortone seg som meningsløs. Sykdom er et
avvik fra menneskets naturtilstand, et avvik
og et onde som skal bekjempes: Forebygges,
kureres, og etterbehandles. Ingen er vel egentlig
uenig i dette, men fenomenet sykdom er,
når man tenker nøyere etter, langt mer komplisert
enn som så. Sykdom står i motsetning
til vekslende begreper om helse eller sunnhet,
og sykdom avhenger av hva man i et gitt
samfunn oppfatter som normalt. Selv med en
oppfatning som utelukkende baserer definisjonen
av sykdom på medisinens kunnskapsmessige
og normative premisser, vil sykdom
være en del av vårt liv som menneske, en del
av vår historie og vår kultur. Sykdom er et
svært sammensatt fenomen som involverer
oss alle på ulike vis: politisk, økonomisk og
sosialt, men også filosofisk, historisk, estetisk
– og litterært.
Hva har litteraturen å lære oss om sykdom?
Sykdom og medisin er et stadig tilbakevendende
tema i romaner, drama og lyrikk.
Tidlig var sykdom et symbol på den straff
som kunne ramme mennesket om det trosset
gudene. Når Sofokles i sin tragedie Kong
Oidipus lar pesten true byen, er sykdommen
gudenes straff. Først når forbrytelsen (drapet
på kong Laios) er sonet, vil byen bli frelst fra
pesten. Litteraturen bruker her sykdommen
i en oppdragende funksjon, den formidler
en moral og konsekvensene av visse handlinger.
I en videre forstand får litteraturen
også en beskrivende og forklarende virkning,
refleksjoner rundt sykdom og sunnhet blir en
kilde til erkjennelse. Sykdommen åpner for
refleksjon over eksistensens grunnvilkår, som
i Thomas Manns filmatiserte novelle Døden
i Venedig. Her fører sykdommen, som er en
epidemi, til en innsikt i grensene for menneskets
oppfattelse av skjønnhet og kunst.
Slik har sykdommens kompleksitet, dens
finurlige sammenvevning med selve livet,
vært gjenstand for litterær bearbeidelse opp
gjennom historien, ofte med overraskende
perspektiver som åpner for ny forståelse av
mennesket selv. Uventede sammenhenger
knyttes gjerne mellom sykdommen og dens
omgivelser. Fremstillingene kan variere fra
dypt tragiske og sorgtunge til fantasifulle og
muntre, eller halvt uforståelige, som i Franz
Kafkas underlige beretning En landsens lege.
I perioder har litteraturen og medisinen
gått hånd i hånd. I renessansen skrev for
eksempel den franske legen Rabelais en form
for litteratur hvor medisinens og litteraturens
språk går over i hverandre. Det finnes
mangfoldige eksempler på at litteraturen
har kommet medisinen i «forkjøpet» ved at
symptomer og tilstander er beskrevet litterært
lenge før de har fått fagmedisinske betegnelser
og forklaringer. Romanforfattere har
eksempelvis brukt medisinske oppslagsverk
og avhandlinger i sitt arbeide, for så i ettertid
se at medisinske verk tar opp og bruker den
litterære fremstillingen. Gustave Flauberts
roman Madame Bovary fra 1857 er et slikt
eksempel, med dens fremstilling av diagnosen
hysteri. Legesønnen Gustave hadde konsultert
medisinske oppslagsverk for å konstruere sin
hovedperson, Emma Bovary. I medisinske
verk fra tiden etter romanens utgivelse kan
vi finne tilfellet Emma beskrevet som typisk
eksempel på en hysterisk person.
Avstanden mellom litteraturen og medisinen
er i dag større. Er dette uttrykk for at
medisinen har fjernet seg fra kulturen og samfunnet,
fra livet slik det erfares? I så fall er det
som kan ha gått tapt, eller som risikerer å gå
tapt i medisinerens selvforståelse, en grunnleggende
refleksjon over livet, undringen
over hva et menneske er. Gitt at medisinen
i dag er svært preget av naturvitenskapelige
betraktningsmåter, tilbyr litteraturen en viktig
innfallsport til forståelse av sykdom, og ikke
minst til forståelsen av forståelsen: Hva vil
det si å «forstå» en sykdom, eller forstå hva
sykdom i sin videste forstand er og betyr?
Metafor, allegori og språk
Da den amerikanske forfatteren Susan Sontag
i 1977 skrev essayet Sykdom som metafor
fremhevet hun at sykdom lever sitt eget liv i
språket og kulturen, både innenfor og utenfor
den profesjonelle medisinens verden. Enkelte
av de billedlige talemåtene – metaforene
– som vi til daglig forstår og forklarer sykdom
med, kan henspeile til bestemte myter
eller årsaksforklaringer, som for eksempel
at den grådige og hensynsløse person er mer
utsatt for å få kreft. Slike myter kan virke stigmatiserende
og derfor ønsker Sontag ønsker å
avmytologisere sykdom. Særlig er hun kritisk
til for eksempel å tale om sykdom i militære
vendinger, som i karakteristikken av sykdom
«Etter at det begynte å gjøre vondt for alvor, skjer det noe underlig: Det er helt andre
minner, en helt annen alder som begynner å bli viktig for meg. Ekteskap, yrkesliv,
herregud! Det glir unna som det skulle være en bagatell, en kort episode, alt det
som nylig fylte verden og holdt meg våken med grubling utover natten iblant …»
Fra Lars Gustafssons roman En birøkters død (1978). Ett av mange eksempler på hvordan
sykdom fanges opp og bearbeides i litteraturen. Sett både fra pasientens, omverdenens og
behandlingsapparatets side er forståelsen av sykdommens mange sosiale,
kulturelle og eksistensielle aspekter viktigere i dag enn noensinne.
som noe som «invaderer» kroppen. Men det
er tvilsomt om det i det hele tatt er mulig å
avskaffe det sosialt og kulturelt betingede
sykdomsspråket.
Litteraturen kan gi oss innsikt i den
språklige bearbeiding av sykdom og åpne
oss for sykdommens språk. Vi kan avlese
sykdomsmytene og sykdomsforståelsen i
litterære tekster, noe som kan gi kunnskap
om forståelsen og forklaringen av sykdom
i et kulturelt og historisk perspektiv.
Romanene Trolldomsfjellet av Thomas Mann,
Kreftavdelingen av Alexander Solsjenitsyn
og den filmatiserte suksessromanen Pesten
av Albert Camus kan alle leses som allegorier.
Det innebærer at sykdommen brukes
som et bilde på noe annet, her som bilde på
sterke, onde, og destruktive politiske krefter:
Trolldomsfjellet er skrevet mellom to verdenskriger,
Pesten under andre verdenskrig,
og Kreftavdelingen under det totalitære, sovjetiske
kommuniststyret.
Sykdom som skjebne
eller sosial nødvendighet
Sykdom får i historiens løp ulike metaforer
og myter knyttet til seg, men også vekslende
plass i selve utformingen av det litterære
uttrykket. I den romantiske periode er sykdom
gjerne et varsel om – eller «symptom»
på – død, undergang (og dennes skjønnhet) og
livets forgjengelighet. Sykdom er i all hovedsak
gjenstand for en bestrebelse etter å forstå
tilstanden som bestemt av skjebnen. En god
illustrasjon er Henrik Wergelands dikt «Paa
sygelejet», fra syklusen Jødinnen:
Det Iisdryps Rislen i min Barm ..?
og disse Stik av Ild.?
Lad Døden kalde det sin Seir!
Det er min Himmels Foraarsveir,
dens Vaarfrembrud – snart kold snart varm
min Saligheds April.
Dog kjæmper Hjertet i mit Bryst
mod Dødens Trængen ind.
Det slaar den endnu Dag for Dag
tilbage kjækt med tunge Slag.
Mit Sind er roligt, klart og lyst
som kjern i Maaneskin.
Kanhende da min Torneflor
udsprungen jeg faaer se?
Først Kviste syv, saa to fremskjød,
ialt der elleve frembrød;
og kommer ikke Dødens Lee
den skyder fleer jeg troer.
…
… O Følelse som af et Bad!
Jeg Alt tilgivet har.
En finger paa mit Øje kom.
En Engels; det min Moders var.
Nu er min Sjel en toet Blom,
saa nyfødt, barneglad.
Sykdommen som klarhet, som kamp mot
inntrengning, menneskesinnet som et land-
skap, døden som noe tvetydig: både uønsket
og ønsket. Det er som om litteraturen er
det eneste som holder sykdommen i sjakk.
Sykdommen overvinnes, ikke bare fordi den
tillegges et metafysisk innhold, men også en
metaforisk funksjon: «En finger paa mit Øje
kom». Døden er med andre ord straks, allerede
før den har ankommet, gjenoppstandelsens
anledning. At diktet er skrevet på sykeleiet,
og det faktum at Wergeland dør bare måneder
etter å ha skrevet dette, 12. juli 1845, kan
tjene som en bevegende, sentimental ingrediens.
Men slik blir også sykdommen mer
enn kun et tema, den blir også del av selve
tekstens mening. Sykdommen blir en poetisk
faktor og drivkraft. Veien fra det konkrete
sykeleiet til diktet «Paa sykeleiet» viser til
sykdommen som en form for liv.
Kommunikasjonsproblemer i medisinen
I mange romaner fremstilles scener med
et møte mellom en lege og en pasient. En
avgjørende episode i en fortelling kan være
øyeblikket der legen presenterer pasienten for
en alvorlig diagnose. Selve møtet mellom lege
og pasient er en dagligdags scene, men ikke
desto mindre en av de mest avvikende kontekster
som finnes. Det har mye til felles med
skriftemålet ved at utsagn, samtaletemaer og
handlinger som er tabu i andre sammenhenger,
blir mulige fordi begge parter fortolker
dem som ikke-krenkende og ikke-skammelige.
Korrekt fortolkning av det andre sier og
gjør forutsetter en forståelse av den sammenhengen
(konteksten) man befinner seg i.
Mennesker som søker medisinsk behandling
uttrykker ofte på en mer eller mindre
tydelig måte at livet deres er fragmentert eller
gått i stå. Kanskje er det nyttig å betrakte
pasienten som tekst, eller fortelling? En slik
sammenlikning gjør oss oppmerksomme på
det «litterære» aspektet i hvordan mennesker
opplever og forholder seg til sykdom, og
betydningen av at en behandler har nødvendig
kompetanse til å lytte til kompleksiteten
i fortellingen og over tid lete seg frem til hva
en konkret «pasienttekst» dreier seg om. En
god lytter og fortolker kan lettere avdekke
årsakssammenhenger, og bidra til at den
enkelte pasient finner en konstruktiv ramme
for forståelse, sorg, forsoning og handling.
Noen ganger kan det by på utfordringer både
for behandler og pasient å forstå hva «pasientteksten»
handler om og hvilken retning fortellingen
skal ta. Ikke minst gjelder det å være
åpen for nye og andre fortellinger.
© LMD Norden
1 Jan C. Frich, Edvin Schei og Knut Stene-Johansen
(red.): På sykeleiet – sykdom og medisin i litteraturen,
Gyldendal, Oslo 2004. Antologien inneholder blant annet
utdrag av Holberg-epistler og Molière-skuespill, dikt av
Henrik Wergeland, Gunvor Hofmo og Tor Ulven, tekster
BØKER
Accounting for horror. Post-Genocide
Debates in Rwanda
Nigel Eltringham. Pluto Press, 2004, 232 s.
Folkemordet i Rwanda i 1994 var en grufull tragedie der
opp mot en million mennesker ble drept i løpet av mindre
enn fire måneder. I løpet av de ti årene som er gått, har
politiske ledere i Rwanda som har erkjent at det var et folkemord
som fant sted, forsøkt å klargjøre og forstå disse
hendelsene, som ofte er blitt fremstilt som irrasjonelt
barbari. De fleste er enige om at faktorer som kolonialisme,
etnisitet og kamp for kontroll av staten spilte en
viktig rolle i dette folkemordet. Det er imidlertid fortsatt
uenigheter om hvordan disse faktorene bidro, hvordan de
utviklet seg, og forholdet mellom dem. Disse debattene
kaster frem problemstillinger om hvordan vi generelt skal
forstå historiske hendelser, noe som er avgjørende for
mulighetene til å etablere varig fred og unngå katastrofer
av denne typen.
Forfatteren av Accounting for horror. Post-Genocide
Debates in Rwanda, Nigel Ethringham, er professor i
sosialantropologi ved SOAS-instituttet i London. Han
har i flere år arbeidet med konfliktløsning i Rwanda og
gjort omfattende forskning blant rwandesere i Europa
og i Rwanda. Han argumenterer for at konvensjonelle
metoder å fremstille historien på ikke er tilstrekkelig i
forhold til hendelser som i Rwanda, og hevder at absolutistiske
narrativer og representasjoner faktisk er med
på å forsterke den tenkningen som nørte opp under
folkemordet i utgangspunktet. Eltringham mener at hvis
vi skal forstå folkemordet, må vi utforske forholdet mellom
de mangfoldige forklaringene på det som skjedde,
og svare på spørsmålet om hvorfor ulike grupper i det
rwandesiske samfunnet snakker om folkemordet på så
forskjellige måter.
Se også Braeckman «Den internationale blindhed» og
Kagabo «Mindehøjtideligheternes betydning», s. 12,
Ville panique. Ailleurs commence ici.
Paul Virilio. Galilée, Paris, 2004, 160 s.
Etter tragedien i Madrid, får man nærmest følelsen av
å lese profetier i Paul Virilios nye bok, Ville panique
(Panikkbyen). Urbanisten og filosofen Virilio klargjør her
flerfoldige aspekter ved dagens terrorhandlinger. Han er
en lidenskapelig analytiker av «byen i krig», og noterer
at geopolitikken og geostrategien i dag – både i forbindelse
med attentatene i New York, Jerusalem, Istanbul og
Bagdad – smelter sammen med byens vegger, offentlige
gater og veier, kommunikasjonsmidler, høyhus og plasser.
«Konfliktenes geografiske dimensjon har radikalt
skiftet karakter,» skriver Virilio, «i så stor grad at den
metropolitiske konsentrasjon nå vinner over den antikke
nasjonalstatlige geopolitikk».
Virilio utviser nærmest synske evner når han
analyserer de mulige konsekvensene av velgermassens
atferd etter et massivt storbyattentat, når han tar
opp mulighetene for at det utvikler seg et «emosjonelt
demokrati»: «Vi står i dag ikke lenger overfor trusselen
om et ‘opinionsdemokrati’ som erstatning for de politiske
partienes representative demokrati. Det dreier seg
heller om en utglidning i retning et virkelig emosjonelt
demokrati – en kollektiv følelse som både er synkronisert
og globalisert.»
Jordskjelvet under valget i Spania som følge av attentatene
11. mars (og manipuleringen med informasjon)
kan se ut til å bekrefte Virilios prognoser.
Se også Ignacio Ramonet, s. 32
Colombia and the United States. War,
unrest and destabilization
Mario A. Murillo. Seven Stories Press, New York,
2004, 232 s.
Borgerkrigen i Colombia er i ferd med å overgå folkemordet
i Rwanda i oversikten over verdens verste humanitære
katastrofer. Dette rapporterte FN tidlig i februar
2004. I likhet med Rwanda-hendelsene, blir konflikten i
Colombia ofte fremstilt som en ugjennomtrengelig kamp
mellom brutale opprørere og landets stabilitets-søkende
sikkerhetsstyrker, som får operere uten straffeforfølgelse.
Men til forskjell fra Rwanda, er Colombia verdens tredje
største mottaker av bistand fra USA. I boka Colombia and
the United States. War, unrest and destabilization går
aktivist og forfatter Mario Murillo bak overskriftene om
narkotika, terrror og president Uribes repressive politikk,
og ser nærmere på de ødelagte sosiale strukturene i
Colombia og den amerikanske utenrikspolitikkens bidrag
til destabilisering av landet. Den blodige borgerkrigen i
Colombia har pågått i flere tiår, men hvordan startet den
egentlig? På 1980-tallet lanserte president Reagan sin
«krig mot narkotika»-kampanje, som sterkt har preget
forholdet mellom USA og Colombia siden. Samtidig har
strømmen av kokain fra Colombia til Nord-Amerika langt
fra stoppet opp i denne perioden, og har vært de væpnede
gruppenes viktigste inntektskilde. USAs økonomiske og
organisatoriske støtte til sikkerhetsstyrkene har direkte
ledet til spredning av paramilitære grupper som har
ført til at antall politiske drap har økt kraftig i løpet av
1990-tallet. Murillo stiller i denne boka USA til ansvar, og
stiller spørsmålstegn ved administrasjonenes militære
tilnærming, fra krigen mot narkotika til krigen mot terror.
Han går detaljert inn på konsekvensene av denne politikken
i Colombia, og hevder at det offisielle målet om å
spre demokrati og nedkjempe geriljagrupper, har ført til
en form for statsterror.