Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
8 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 9<br />
Demokratiprosjekt uten troverdighet<br />
MIDTØSTEN: Drapet på Hamaslederen<br />
sjeik Ahmed Yassin lover ikke<br />
godt for Washingtons nye plan for<br />
et såkalt Greater Middle East, Stor-<br />
Midtøsten. Bush sliter med troverdigheten,<br />
ikke minst i de landene han vil<br />
«demokratisere».<br />
GILBERT ACHCAR<br />
Paris-VIII-universitetet. Sist utgitte verk: L’Orient incandescent (2003)<br />
<strong>og</strong> The Clash of Barbarisms: September 11 and the Making of the New<br />
World Disorder, 2002, Monthly Review Press.<br />
Bush-administrasjonen brukte tre typer<br />
begrunnelser for å rettferdiggjøre invasjonen<br />
i Irak. Den første var selvfølgelig «krigen<br />
mot terror», erklært i etterkant av 11. september<br />
2001. Uten et eneste bevis ble Saddam<br />
Hussein presentert for det amerikanske folk<br />
som Osama bin Ladens medskyldige, om<br />
ikke selve oppdragsgiveren for attentatet. Det<br />
andre argumentet for å gå til krig mot Irak<br />
var trusselen «masseødeleggelsesvåpnene»<br />
innebar. Vi vet nå at informasjonen fra USA<br />
<strong>og</strong> Storbritannia på dette området var full av<br />
løgn. Etter hvert som disse to argumentene<br />
– terror <strong>og</strong> masseødeleggelsesvåpen – svant<br />
hen, ble et tredje argument stadig viktigere:<br />
Washington lovet å gjøre Irak til en demokratisk<br />
modell, så forlokkende at den ville tjene<br />
som eksempel for hele Midtøsten.<br />
Dette argumentet ble fremsatt fra starten<br />
av kampanjen mot Irak, samtidig med de to<br />
andre, men ble spredt med spesielt stor iver<br />
av Bush-administrasjonens «nykonservative»<br />
venner, 1 som er svært aktive i Pentagon.<br />
Presidenten ga selv høytidelig uttrykk for sin<br />
ambisjon om å spre «demokratiske verdier»<br />
til Midtøsten. Det gjorde han allerede 26.<br />
februar 2003, like før invasjonen av Irak,<br />
foran American Enterprise Institute, en tankesmie<br />
som er kjent som et rede for «nykonservative»<br />
<strong>og</strong> kompromissløse Israel-tilhengere.<br />
Bush skrøt for øvrig av å ha «lånt» 20 personer<br />
herfra til sin administrasjon. 2 Senere,<br />
som for å klargjøre hvilke verdier det var som<br />
hovedsakelig skulle spres, foreslo den amerikanske<br />
presidenten 9. mai 2003 «opprettelsen<br />
av en frihandelssone mellom USA <strong>og</strong> Midt-<br />
Østen i løpet av ti år». 3<br />
Argumentasjonen om demokratisering har<br />
falt i god jord hos enkelte tilhengere av<br />
«humanitær krigføring» under Clinton-administrasjonen,<br />
folk som <strong>og</strong>så har støttet opp om<br />
Bushs harde linje. Harvard-professor <strong>og</strong> menneskerettighetsekspert<br />
Michael Ignatieff er en<br />
representant for denne kretsen som fremsetter<br />
sofistikerte argumenter for å komme administrasjonen<br />
til unnsetning, <strong>og</strong> veie opp for dens<br />
mer frustrerende resonnementer. I et oppsiktsvekkende<br />
essay publisert i begynnelsen<br />
av 2003 i søndagsbilaget til New York Times,<br />
skrøt Ignatieff – i en blasert tone, for bedre å<br />
overbevise – av «det amerikanske imperiets»<br />
fortreffelighet, som i <strong>hans</strong> fremstilling ble<br />
ensbetydende med «Det godes imperium».<br />
USA skulle være et «imperium light, et globalt<br />
hegemoni med goder som frie markeder,<br />
menneskerettigheter <strong>og</strong> demokrati, tvunget<br />
igjen<strong>no</strong>m av den mest fryktinngytende militærmakten<br />
verden <strong>no</strong>en gang har sett.» 4 Som<br />
avslutning på sin forsvarstale, skrev Ignatieff:<br />
«Det som taler i imperiets favør, er at det på<br />
steder som Irak representerer det siste håp,<br />
både for stabilitet <strong>og</strong> demokrati.» I etterpåklokskapens<br />
lys trer denne pr<strong>og</strong><strong>no</strong>sen frem i<br />
all sin uriktighet…<br />
Motsatt av disse «idealistiske» hyllestene fra<br />
«liberalere» – som de «pr<strong>og</strong>ressive» kalles i<br />
USA – har Bush-administrasjonens ambisjon<br />
om å bringe demokrati til den muslimske<br />
verden generelt <strong>og</strong> til Irak spesielt, møtt sterk<br />
kritikk fra «realistene». Adam Garfinkle,<br />
sjefredaktør for The National Interest, som<br />
er det viktigste teoretiske tidsskriftet til<br />
denne strømningen, advarte allerede høsten<br />
2002 kraftig mot naiviteten i denne typen<br />
tilnærming.<br />
Den første innsigelsen han<br />
trakk frem dreide seg om «demokratiets<br />
paradoks», definert av<br />
en annen Harvard-professor, den<br />
berømte Samuel Huntington:<br />
I <strong>no</strong>en regioner i verden kan<br />
demokratiet fungere til fordel<br />
for krefter som er fiendtlig innstilt<br />
overfor Vesten, forbildet for<br />
nettopp dette demokratiet. Den<br />
muslimske verden er regionen<br />
par excellence hvor denne loven<br />
blir bekreftet, hvor fiendtligheten<br />
til USA har nådd toppunktet.<br />
Garfinkles andre innsigelse var at en<br />
kampanje for demokrati i den arabiske verden<br />
«forutsetter enten en betydelig endring<br />
i USAs holdning overfor de udemokratiske<br />
herskerklasser i Saudi-Arabia, Egypt, Jordan<br />
<strong>og</strong> andre land vi i lang tid har betraktet som<br />
våre venner, eller en permanent situasjon med<br />
åpenbart diplomatisk hykleri.» 5<br />
Det er årsaken til at innbyggerne i den<br />
muslimske verden møter Washingtons demokratiske<br />
løfter med skepsis iblandet bitter<br />
ironi. De har kjent godt til dette hykleriet i<br />
lang tid. USAs virkelige tilhengere av demokrati<br />
understreker nettopp dette. Thomas<br />
Carothers, forsker ved Carnegie Endowment<br />
for International Peace, kritiserte for et år<br />
siden «personlighetsspaltningen» til president<br />
Bush <strong>og</strong> <strong>hans</strong> krets: «’Realisten Bush’ dyrker<br />
aktivt gode forbindelser med ’vennskapelige<br />
tyranner’ flere steder i verden, mens ’Nyreaganisten<br />
Bush’ kommer med gjentatte<br />
appeller om en ny <strong>og</strong> kraftig kampanje for<br />
demokrati i Midtøsten.» 6<br />
Sherle Schwenninger, meddirektør for pro-<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
grammet for global øko<strong>no</strong>misk politikk i<br />
New America Foundation, skriver i en artikkel<br />
om USAs strategi at «selve essensen i den<br />
amerikanske politikken de tre siste tiårene<br />
har vært i strid med demokratiet <strong>og</strong> arabisk<br />
selvbestemmelse.» Hver eneste president har<br />
fulgt den samme tredelte strategien som «har<br />
støtt den arabiske befolkningen grundig fra<br />
seg»: «finansieringen av forsvaret av Israel<br />
<strong>og</strong> fremmingen av en viss type fredsprosess»;<br />
«støtten til pro-amerikanske regjeringer i<br />
Egypt <strong>og</strong> Jordan»; «opprettholdelsen av<br />
nære allianser med de herskende familiene i<br />
oljestatene rundt Den persiske golf, spesielt<br />
kongefamilien i Saudi-Arabia.»<br />
Schwenninger legger til at «okkupasjonen<br />
av Irak har bare forsterket Amerikas legitimitetsproblemer.<br />
De fleste mennesker i regionen<br />
har bare fått bekreftet sin oppfatning om at<br />
USA er mer interessert i olje <strong>og</strong> sin dominerende<br />
militære posisjon, enn velferd for det<br />
irakiske folket». 7<br />
Fraværet av masseødeleggelsesvåpen i Irak<br />
<strong>og</strong> en situasjon preget av dyp folkelig mistillit,<br />
om ikke ren fiendtlighet, overfor USA, har<br />
fått George Bush til å utvide<br />
«den demokratiske salgsmappen».<br />
Med dette for øye, holdt<br />
han i USAs handelskammer<br />
en pr<strong>og</strong>rammatisk tale 6.<br />
<strong>no</strong>vember 2003 foran National<br />
Endowment for Democracy,<br />
en tankesmie som ble grunnlagt<br />
i 1983 etter inspirasjon<br />
fra Reagan-administrasjonen.<br />
Presidenten gjorde demokratibygging<br />
i den muslimske<br />
verden til hovedtema i sin<br />
tale, men viste samtidig hvor<br />
variabel <strong>hans</strong> oppfatning av<br />
demokrati er, gjen<strong>no</strong>m å gi rosende ord til<br />
eneveldige herskere i en lang rekke arabiske<br />
land: Marokko, Bahrain, Oman, Qatar,<br />
Jemen, Kuwait, Jordan, <strong>og</strong> til <strong>og</strong> med det<br />
saudiarabiske monarkiet. Samtidig refset han<br />
«de palestinske lederne, som blokkerer <strong>og</strong><br />
undergraver demokratiske reformer.» 8<br />
Noen dager senere fant det sted en styrkeprøve<br />
i Irak mellom på den ene siden<br />
«prokonsul» Paul Bremer, som det britiske<br />
tidsskriftet The Eco<strong>no</strong>mist kaller ham, <strong>og</strong><br />
<strong>hans</strong> irakiske samarbeidspartnere, <strong>og</strong> på<br />
den andre siden storayatolla Ali al-Hussein<br />
al-Sistani, den fremste åndelige lederen for<br />
sjiamuslimene i Irak.<br />
En i aller høyeste grad paradoksal styrkeprøve<br />
(jamfør Huntingtons paradoks), ettersom<br />
det var ayatollaen som krevde allmenn<br />
stemmerett, både i valget av grunnlovgivende<br />
forsamling <strong>og</strong> i ratifiseringen av en ny grunnlov,<br />
mens okkupasjonsmyndighetene hevdet<br />
det var umulig å organisere valg på kort sikt,<br />
for å rettferdiggjøre den formelle overføringen<br />
av makten til en irakisk regjering oppnevnt<br />
av Washington. Ved denne konfrontasjonen<br />
klarte ayatollaen – støttet av sine tilhengere<br />
<strong>og</strong> av massedemonstrasjoner – å tvinge gjen<strong>no</strong>m<br />
en megling fra FN, som endte med løfter<br />
om å avholde valg mot slutten av 2004.<br />
Innbyggerne i<br />
den muslimske<br />
verden møter<br />
Washingtons<br />
demokratiske<br />
løfter med<br />
skepsis iblandet<br />
bitter ironi.<br />
Dette har vært svært skadelig for Bushadministrasjonens<br />
«demokratiske image», <strong>og</strong><br />
med synkende meningsmålinger <strong>og</strong> et presidentvalg<br />
som bare er <strong>no</strong>en måneder unna,<br />
velger administrasjonen å lansere et nytt,<br />
oppsiktsvekkende initiativ. Den 13. februar<br />
i år publiserte den liberale arabiskspråklige<br />
<strong>og</strong> London-baserte dagsavisen Al-Hayat et<br />
arbeidsdokument (working paper) med tittelen<br />
«Partnerskap G8 – Stor-Midtøsten»<br />
(G-8 Greater Middle East Partnership), 9 som<br />
Washington hadde distribuert til G8-ledernes<br />
«sherpaer» i forkant av toppmøtet 8.-10. juni<br />
2004 på Sea Island i Georgia, USA.<br />
Dette amerikanske dokumentet forsyner<br />
seg grovt av rapportene om den arabiske<br />
verden som er utarbeidet under ledelse av<br />
Det arabiske fondet for sosial <strong>og</strong> øko<strong>no</strong>misk<br />
utvikling (AFSED) <strong>og</strong> den regionale avdelingen<br />
av FNs utviklingspr<strong>og</strong>ram (UNDP). 10<br />
Den utbredte fattigdommen, analfabetismen<br />
<strong>og</strong> arbeidsløsheten i arabiske land blir tatt<br />
opp, for å få det til å ringe i G8-medlemmenes<br />
alarmklokker. Deres «felles interesser»<br />
er ifølge dokumentet truet av «en økning<br />
i ekstremismen, terrorismen, internasjonal<br />
kriminalitet <strong>og</strong> illegal innvandring.» 11 Det er<br />
på denne bakgrunnen Washington kaller G8medlemmene<br />
inn på teppet, <strong>og</strong> sammenligner<br />
dette med initiativer som bare i <strong>no</strong>en grad<br />
går i samme retning – for eksempel Euro-<br />
Middelhavssamarbeidet («Barcelona-prosessen»)<br />
<strong>og</strong> den amerikanske statens Middle<br />
East Partnership Initiative – <strong>og</strong> påkaller den<br />
«multilaterale innsatsen for gje<strong>no</strong>ppbygging<br />
av Afghanistan <strong>og</strong> Irak» som om det dreide<br />
seg om én <strong>og</strong> samme prosess.<br />
Under overskriftene «Demokrati» <strong>og</strong><br />
«Kunnskapssamfunn» inneholder dokumentet<br />
flere forslag til initiativer, som alle har<br />
svært begrenset omfang, som for eksempel<br />
teknisk bistand fra G8 til de arabiske landene<br />
som avholder valg mellom 2004 <strong>og</strong> 2006. Det<br />
presiseres at det her er snakk om assistanse i<br />
forkant av valget (teknisk hjelp til å registrere<br />
velgere <strong>og</strong> opplæring av personell), <strong>og</strong> ikke<br />
overvåking av selve gjen<strong>no</strong>mføringen av det.<br />
Et annet initiativ er hjelp til opprettelse av<br />
utdanningssentre for kvinnelige ledere <strong>og</strong> for<br />
journalister, organer for juridisk assistanse<br />
(sharia-lov inkludert) <strong>og</strong> ikke-statlige organisasjoner,<br />
samt hjelp til utdanning av 100 000<br />
lærere innen 2008.<br />
Det er under overskriften «Øko<strong>no</strong>miske<br />
muligheter» de dristigste initiativene foreslås.<br />
Her oppmuntrer man til «en øko<strong>no</strong>misk transformasjon<br />
med en styrke tilsvarende omleggingen<br />
i de tidligere kommunistiske landene i<br />
Mellom- <strong>og</strong> Øst-Europa.» Nøkkelen til denne<br />
transformasjonen er selvfølgelig styrking<br />
av privat sektor – trylleformelen for demokratiets<br />
oppblomstring, ifølge Washingtons<br />
credo. Dokumentet viser en forbløffende<br />
naivitet når dette temaet omhandles. Med<br />
bare 100 millioner dollar årlig i fem år, skal<br />
man takket være «mikrofinansens» mirakler<br />
hjelpe 1 200 000 «entreprenører» ut av fattigdom<br />
(750 000 av dem kvinner), med et lån på<br />
400 dollar per person!<br />
De andre oppskriftene er mer konvensjonelle:<br />
opprettelse av en utviklingsbank for<br />
Stor-Midtøsten, etter modell av Den europeiske<br />
utviklingsbanken (EBRD). Dette til<br />
tross for at de arabiske landene allerede har<br />
minst én institusjon av denne typen, AFSED<br />
– forskjellen er bare at denne ikke styres av<br />
vestlige land. Et annet forslag er etablering av<br />
frisoner, selv om det allerede eksisterer flere<br />
slike soner i de arabiske landene. Man tar<br />
<strong>og</strong>så til orde for at det skal prioriteres høyt å<br />
presse på for medlemskap i Verdens handelsorganisasjon<br />
(WTO), <strong>og</strong> for gjen<strong>no</strong>mføring av<br />
de reformer dette krever.<br />
Etter at Al-Hayat offentliggjorde dette<br />
dokumentet, har det kommet en storm av<br />
protester <strong>og</strong> kritikk i den arabiske verden.<br />
Bare definisjonen «Stor-Midtøsten» (Greater<br />
Middle East) er svært problematisk: I tillegg<br />
til de arabiske landene består denne sonen av<br />
Afghanistan, Iran, Pakistan, Tyrkia <strong>og</strong> Israel –<br />
land som kun har ett felles kjennetegn, nemlig<br />
at de befinner seg i det området i verden hvor<br />
fiendtligheten til USA er sterkest, <strong>og</strong> hvor den<br />
anti-vestlige versjonen av islamsk fundamentalisme<br />
er mest utbredt. En fundamentalisme<br />
Washington har utpekt som fiende nummer<br />
én etter den kalde krigen.<br />
Utover de politisk-strategiske prioriteringene<br />
USA forsøker å få sine vestlige<br />
samarbeidspartnere til å slutte seg til, finnes<br />
det ingen ge<strong>og</strong>rafisk, kulturell eller øko<strong>no</strong>misk<br />
begrunnelse for denne typen regional<br />
sammensetning. Den er for utstrakt eller<br />
for avgrenset, avhengig av hvilke objektive<br />
kriterier man legger til grunn. Regjeringene<br />
i de aktuelle landene, i likhet med innbyggerne,<br />
ville ikke akseptere en slik tankegang<br />
– bortsett fra Israel, som deler Washingtons<br />
strategiske prioriteringer, <strong>og</strong> ser på de andre<br />
landene i området som sin viktigste kilde til<br />
bekymring.<br />
En av de aller første <strong>og</strong> kraftigste arabiske<br />
innsigelsene mot det amerikanske dokumentet<br />
kom fra sjefredaktøren for Arab<br />
Human Development Report, egypteren<br />
Nader Fergany. Han var forarget over måten<br />
Washington hadde benyttet seg av denne<br />
rapporten på, <strong>og</strong> publiserte en artikkel i Al-<br />
Hayat hvor han understreket at selve prosedyren<br />
– G8-medlemmene fikk kort tid til å ta<br />
stilling til dokumentet, <strong>og</strong> de arabiske statene<br />
fikk enda mindre tid – i seg selv er et uttrykk<br />
for «den arr<strong>og</strong>ante mentaliteten til dagens<br />
amerikanske administrasjon overfor resten<br />
av verden, som gjør at den handler som<br />
om den råder over stater <strong>og</strong> befolkningers<br />
skjebne.» 12<br />
Artikkelforfatteren kritiserer dokumentet<br />
for å generalisere funnene i et arbeid<br />
som utelukkende har konsentrert seg om<br />
de arabiske landene, <strong>og</strong> bruke dem til å<br />
beskrive et svært omfattende <strong>og</strong> uensartet<br />
område, hovedsakelig muslimsk <strong>og</strong> av de<br />
«nykonservative» betraktet som arnested for<br />
terror. Særegenhetene ved landene tas ikke i<br />
betraktning. Fergany legger frem<br />
flere grunner for kontant avvisning<br />
av prosjektet. For det første,<br />
at det er «påtvunget utenfra»,<br />
uten forutgående dial<strong>og</strong> med de<br />
viktigste berørte parter. Videre<br />
den manglende «troverdigheten»<br />
til en administrasjon som skaper<br />
grobunn for korrupsjon i den<br />
arabiske verden, <strong>og</strong> som truer<br />
dens interesser. Han legger til<br />
at dette nettopp er grunnen til<br />
at Washington-dokumentet støtter<br />
seg til rapporten fra UNDP/<br />
AFSED «som en drukkenbolt<br />
støtter seg til en lyktestolpe. Ikke for å bli<br />
opplyst, men for ikke å falle.»<br />
Fergany uttrykker en oppfatning som er<br />
svært utbredt i regionen når han skriver at<br />
Washington forsøker å «blande inn» Europa<br />
i sitt eget prosjekt. Dette gjelder spesielt de<br />
statene – fremfor alt Tyskland <strong>og</strong> Frankrike<br />
– som gikk imot invasjonen av Irak, <strong>og</strong><br />
dermed oppnådde «popularitet <strong>og</strong> respekt i<br />
den arabiske befolkningen, i så stor grad at<br />
krefter for forandring i regionen ser dem som<br />
viktige allierte.» Hvis disse landene slutter<br />
seg til de amerikanske posisjonene, fortsetter<br />
Fergany, «vil de miste store deler av den<br />
politiske kapital deres begrensede støtte til<br />
arabiske rettigheter var verdt», <strong>og</strong> forsømme<br />
en historisk mulighet for samarbeid med pr<strong>og</strong>ressive<br />
krefter i regionen. Han legger til at<br />
dette kanskje <strong>og</strong>så er en «skjult målsetning»<br />
med Washington-dokumentet.<br />
Fergany kritiserer spesielt USAs ønske<br />
om å påtvinge Midtøsten sin øko<strong>no</strong>miske<br />
modell. I tillegg ig<strong>no</strong>rerer dokumentet de<br />
mest grunnleggende problemene i den arabiske<br />
verden: Man postulerer at Israel skal<br />
integreres i den regionale helheten, uten<br />
engang å nevne palestinernes rettigheter.<br />
Dokumentet er kun interessert i gje<strong>no</strong>ppbyggingen<br />
av Irak – ikke landets suverenitet<br />
– i den grad dette innebærer «distribusjon av<br />
kontrakter til selskaper fra de statene som har<br />
bidratt til å ødelegge Irak.»<br />
Fergany konkluderer med å be de arabiske<br />
statene om å avvise det amerikanske<br />
prosjektet, samtidig som han understreker at<br />
en slik avvisning må ledsages av et oppriktig<br />
forsøk fra disse statene selv på<br />
å fremme reform, et autentisk<br />
prosjekt for renessanse i den<br />
arabiske verden. Hvis ikke, er<br />
avvisningen til ingen nytte. Det<br />
er et slikt reformprosjekt som<br />
skisseres i rapporten fra UNDP/<br />
AFSED. Den siste utgivelsen,<br />
som kom i oktober 2003, viste<br />
at man hadde tatt inn over seg<br />
den kritikken som ble fremmet<br />
mot den første utgaven av<br />
rapporten (juli 2002). Den ble<br />
kritisert for å tilpasse seg det<br />
nyliberale credo <strong>og</strong> neglisjere<br />
det ansvaret dominansen utenfra har for tilstanden<br />
i den arabiske verden. Rapporten fra<br />
2003 legger vekt på de arabiske øko<strong>no</strong>mienes<br />
avhengighet av Vesten, modererer til en viss<br />
grad den øko<strong>no</strong>miske liberalismen, <strong>og</strong> advarer<br />
mot å erstatte statlige mo<strong>no</strong>poler med<br />
private mo<strong>no</strong>poldannelser. Rapporten inneholder<br />
<strong>og</strong>så en kraftig kritikk av amerikansk<br />
<strong>og</strong> israelsk politikk i Midtøsten. 13<br />
Man postulerer<br />
at Israel skal<br />
integreres i<br />
den regionale<br />
helheten, uten<br />
engang å nevne<br />
palestinernes<br />
rettigheter.<br />
<strong>Pablo</strong> <strong>Picasso</strong>: Tyrefekter (1970)<br />
Dette troverdighetsproblemet er det amerikanske<br />
prosjektets mest tungtveiende<br />
problem. Selv svorne tilhengere av forandring<br />
i den arabiske verden forkaster det av<br />
denne grunn. Det er for eksempel tilfelle for<br />
den tunisiske menneskerettighetsaktivisten<br />
Moncef Marzouki som, <strong>og</strong>så han i Al-Hayat,<br />
understreker «den totale mangelen på troverdighet<br />
i USAs fremming av demokrati i den<br />
arabiske verden.» 14 Han legger til at «man<br />
kan til <strong>og</strong> med si at deres politikk tvert i mot<br />
ender med det motsatte, å sette døren på vidt<br />
gap for ekstremistiske, islamistiske krefter<br />
– slik vi ser det i Irak <strong>og</strong> <strong>og</strong>så kommer til å<br />
se det andre steder.»<br />
Den dype fiendtligheten Bush-administrasjonen<br />
vekker i den arabiske verden <strong>og</strong> mistilliten<br />
mot alt den kommer med, har tvunget<br />
Washingtons viktigste arabiske allierte – det<br />
vil si regimene i Egypt <strong>og</strong> Saudi-Arabia – til<br />
temmelig raskt å ta avstand fra det amerikanske<br />
initiativet. Egypts president Mubarak har<br />
til <strong>og</strong> med stilt seg i spissen for kritikken for å<br />
beskytte seg så godt han kan mot de kraftige<br />
reaksjonene initiativet er dømt til å provosere<br />
frem. Etter å ha gitt uttrykk for sine egne<br />
reservasjoner, ilte han til Riyadh for sammen<br />
med sitt saudiarabiske vertskap å publisere en<br />
felles erklæring som avviste at man «utenfra<br />
påtvinger de arabiske <strong>og</strong> muslimske landene<br />
en spesifikk type reformer». 15<br />
USAs arabiske allierte forsøker på sin side<br />
å stable på beina det «saudiarabiske initiativet»<br />
(som i utgangspunktet er inspirert av<br />
Washington) på det arabiske toppmøtet i<br />
Tunis 29. <strong>og</strong> 30. mars i år. Dette initiativet<br />
ble offentliggjort i januar 2003 med tanke på<br />
det forrige toppmøtet som skulle avholdes i<br />
Bahrain i mars samme år. Møtet ble flyttet<br />
til Sharm el-Sheikh i Egypt, <strong>og</strong> begrenset<br />
til en dag (1. mars) på grunn av Irak-krisen.<br />
Initiativet fra den saudiarabiske kronprins<br />
Abdallah var blitt politisk ubeleilig i en<br />
situasjon med regional spenning, <strong>og</strong> flere av<br />
<strong>hans</strong> kolleger advarte mot å underlegge seg<br />
Washingtons befalinger. Den syriske presidenten<br />
Bashar el-Assad var spesielt kritisk<br />
overfor de ulike «maskene» Washington<br />
tok i bruk for å føre verden bak lyset <strong>og</strong><br />
slå kloa i Irak: FNs våpeninspeksjoner,<br />
Sikkerhetsrådets resolusjoner, masseødeleggelsesvåpen,<br />
«spørsmålet om demokrati,<br />
deretter menneskerettigheter, <strong>og</strong> nå gir de<br />
oss løfter om utvikling.» 16<br />
Det saudiarabiske initiativet gikk ut på<br />
å få de arabiske statene til å vedta et nytt<br />
charter som fremmet «egen-reformer» <strong>og</strong><br />
utvikling av «politisk deltakelse», samt tiltak<br />
«for å støtte <strong>og</strong> fremme privat sektor» <strong>og</strong> på<br />
sikt etablere et «arabisk fellesmarked». Kort<br />
sagt, de samme oppskriftene – hvor kontrasten<br />
mellom de forsiktige formuleringene når<br />
det gjelder politiske spørsmål <strong>og</strong> de fundamentale<br />
<strong>og</strong> besluttsomme formuleringene<br />
angående øko<strong>no</strong>mi, er en tydelig indikasjon<br />
om at «liberaliseringen» i Midtøsten, med<br />
slike ledere, står i stor fare for å begrense seg<br />
til privatisering.<br />
1 For en spesielt naiv utlegning om demokratiseringspr<strong>og</strong>rammet<br />
i Midtøsten, se Victor Davis Hanson:<br />
«Democracy in the Middle East»<br />
2 George W. Bush, «President Discusses the Future of<br />
Iraq», Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 26.<br />
februar, 2003.<br />
3 George W. Bush, «Remarks by the President in<br />
Commencement Address at the University of South<br />
Carolina», Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 9.<br />
mai 2003.<br />
4 Michael Ignatieff, «The Burden», New York Times<br />
Magazine, 5. januar 2003.<br />
5 Adam Garfinkle, «The Impossible Imperative? Conjuring<br />
Arab Democracy», The National Interest, høsten 2002.<br />
6 Thomas Carothers, «Promoting Democracy and Fighting<br />
Terror», Foreign Affairs, januar/februar, 2003.<br />
7 Sherle Schwenninger, «Revamping American Grand<br />
Strategy», World Policy Journal, høsten 2002.<br />
8 «Remarks by the President at the 20th Anniversary of<br />
the National Endowment for Democracy, United States<br />
Chamber of Commerce», Det hvite hus, Washington, 6.<br />
<strong>no</strong>vember 2003.<br />
9 Den engelske originalteksten er tilgjengelig på dagsavisens<br />
engelskspråklige nettside: http://english.daralhayat.com<br />
10 UNDP <strong>og</strong> AFSED, Arab Human Development Report<br />
2002 <strong>og</strong> Arab Human Development Report 2003, New<br />
York. Tilgjengelig på engelsk, arabisk <strong>og</strong> fransk. Arabisk<br />
versjon kan lastes ned gratis på nettet. Se www.undp.org<br />
11 Legg merke til hvordan «illegal innvandring» sammenlignes<br />
med de andre ondene som listes opp.<br />
12 Nader Fergany, «Kritikk av prosjektet ’Stor-Midtøsten’:<br />
Araberne er nødt til å avvise en reform som kommer<br />
utenfra» (på arabisk), Al-Hayat, 19. februar 2004.<br />
13 Som straffereaksjon på dette har Bush-administrasjonen<br />
kraftig redusert USAs bidrag til AFSEDs budsjett i forhold<br />
til summen som allerede var vedtatt av Kongressen.<br />
14 Moncef Marzouki, «Det amerikanske demokratiprosjektet<br />
i Stor-Midtøsten – ja, men sammen med hvem?» (på<br />
arabisk), Al-Hayat, 23. februar, 2004.<br />
15 Se Nevine Khalil, «Winds of Change», Al-Ahram<br />
Weekly, Kairo, 26. februar 2004.<br />
16 Se Amira Howeidy, «Swan-Song for Arab Unity», Al-<br />
Ahram Weekly, 6. mars 2003.<br />
BØKER<br />
The Checkbook and the Cruise Missile.<br />
Conversations with Arundhati Roy<br />
Intervjuer av David Barsamian. South End Press,<br />
2004, 178 s.<br />
David Barsamian har tidligere utgitt bøker basert på<br />
samtaler <strong>og</strong> intervjuer med tenkere <strong>og</strong> aktivister som<br />
Noam Chomsky <strong>og</strong> Edvard Said. The Checkbook and the<br />
Cruise Missile inneholder samtaler med Arundhati Roy,<br />
som er berømt for sin skarpe politiske penn <strong>og</strong> evne til å<br />
sette ord på sitt <strong>og</strong> mange andres raseri, enten det rettes<br />
mot USAs krigføring eller massakrer av muslimer i India.<br />
Naomi Klein, som har skrevet forordet til denne boka,<br />
omtaler Arundhati Roy på følgende måte: «Gang på gang<br />
har hun brukt sine kunnskaper som forfatter <strong>og</strong> arkitekt til<br />
å hjelpe oss å visualisere imperiets usynlige arkitektur.»<br />
Hovedtemaene for Barsamians samtaler med Roy i denne<br />
boka er kunnskap, makt, terror, privatisering – <strong>og</strong> globaliseringen<br />
av motstand. I forbindelse med nettopp organiseringen<br />
av motstanden mot imperiet, sier hun at det er<br />
viktig å organisere møter som World Social Forum, men<br />
at det er samtidig avgjørende å angripe imperiet direkte.<br />
Det må bygges ned bit for bit, <strong>og</strong> Arundhati Roy foreslår<br />
å starte med å rette skytset mot <strong>no</strong>en få selskaper, for<br />
eksempel de som har fått lukrative kontrakter i det okkuperte<br />
Irak. We need to disrupt business as usual, sier hun.<br />
Hun legger <strong>og</strong>så vekt på betydningen av antikrigsdemonstrasjonene<br />
15. februar 2003: De fikk imperiets maske til<br />
å falle. Den kunnskapen om amerikansk utenrikspolitikk<br />
som før nærmest var forbeholdt professorer <strong>og</strong> tidligere<br />
CIA-agenter, ble street talk. Men det holder ikke å ha rett,<br />
vi må <strong>og</strong>så vinne, understreker Arundhati Roy, som bedre<br />
enn <strong>no</strong>en har evnen til å gjøre leseren rørt <strong>og</strong> rasende<br />
på samme tid.<br />
Stolen Youth. The Politics of Israel’s<br />
Detention of Palestinian Children<br />
Catherine Cook, Adam Hanieh <strong>og</strong> Adah Kay. Pluto<br />
Press, 2004, 197 s.<br />
Hundrevis av mindreårige palestinere blir hvert år arrestert<br />
av israelske myndigheter. Stolen Youth er den første<br />
boka som utforsker Israels fengsling av palestinske barn.<br />
Forfatterne har basert seg på førstehåndsinformasjon fra<br />
ansatte i internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner<br />
<strong>og</strong> ikke-statlige organisasjoner på Vestbredden <strong>og</strong> i<br />
Gaza, <strong>og</strong> boka inneholder <strong>og</strong>så intervjuer med palestinske<br />
barn som har vært fengslet. Boka er derfor sjokkerende<br />
lesning. Den tar for seg israelske myndigheters<br />
mishandling av mindreårige, som er blitt dokumentert<br />
av organisasjoner som Amnesty, men som det internasjonale<br />
samfunnet fortsatt lar passere. Forfatterne retter<br />
skarp kritikk nettopp mot måten dette internasjonale<br />
samfunnet fungerer på, det mangelfulle regelverket internasjonalt<br />
<strong>og</strong> FNs tilnærming. Hovedproblemet med disse<br />
internasjonale instansene, slik forfatterne ser det, er at<br />
de vil fremstå som nøytrale <strong>og</strong> ig<strong>no</strong>rerer virkelighetens<br />
maktforhold – <strong>no</strong>e mindreårige palestinske fanger er et<br />
ekstremt tydelig eksempel på.<br />
Boka er delt inn i tre deler: Den første setter bokas<br />
tema inn i den politiske konteksten, <strong>og</strong> foreslår et rammeverk<br />
for å forstå Israels behandling av palestinerne<br />
generelt <strong>og</strong> barn spesielt. Bokas andre del omhandler<br />
barnas opplevelser, fra det øyeblikk de blir fengslet til de<br />
løslates. 17 år gamle Mohammed Al Jaberi er en av de<br />
som forteller om da han selv <strong>og</strong> broren <strong>hans</strong> ble arrestert:<br />
«Det var fire soldater i bilen. De slo oss mens bilen<br />
kjørte i nesten en <strong>og</strong> en halv time. De bannet <strong>og</strong> kjeftet<br />
på oss hele veien, <strong>og</strong> truet oss med seksuelle overgrep.»<br />
Mohammed ble arrestert første gang i 2000 for steinkasting,<br />
<strong>og</strong> dømt til åtte måneders fengsel. Boka beskriver<br />
hvordan arrestasjonene foregår, hvordan den rettslige<br />
prosessen <strong>og</strong> fengselsoppholdet forløper. Bokas tredje<br />
del går mer i detalj rundt årsakene til at Israel fengsler<br />
barn, <strong>og</strong> hvilke konsekvenser dette har for det palestinske<br />
samfunnet. I siste instans handler det hele om å knuse<br />
motstanden mot Israels okkupasjon, <strong>og</strong> blokkere denne<br />
motstandens muligheter for å utvikle seg.<br />
Bay of Tigers.<br />
A journey through war-torn Angola<br />
Pedro Rosa Mendes. Granta Books, 2004, 321 s.<br />
I denne nærmest skjønnlitterære reportasjeboka forteller<br />
den portugisiske journalisten Pedro Rosa Mendes<br />
om sin reise gjen<strong>no</strong>m Afrika, fra Angola til Mosambik.<br />
Fremkomstmidlene var t<strong>og</strong> uten vinduer, dører <strong>og</strong> seter,<br />
falleferdige lastebiler <strong>og</strong> busser, båter <strong>og</strong> motorsykler. I<br />
det krigsherjede Angola, som har flere landminer enn<br />
mennesker, finner Mendes lange køer av landsbyboere<br />
som venter på akutt medisinsk behandling for smerter<br />
etter amputasjoner. Han intervjuer hjelpearbeidere <strong>og</strong><br />
korrupte lokale byråkrater, enker <strong>og</strong> foreldreløse barn,<br />
soldater <strong>og</strong> overlevende fra slagmarken – <strong>og</strong> setter<br />
sammen et bilde av et land som ingen reisehåndbøker<br />
kan matche, takket være Mendes’ evne til å videreformidle<br />
sine møter med mennesker underveis.