Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

6 LE MONDE diplomatique – april 2004 Kamp for mediemangfold USA: Motstanden mot konsentrasjon av medieeierskap i USA øker og er i ferd med å bli en organisert bevegelse. Mediepolitiske avreguleringer og manipulering med informasjon er derfor blitt et sentralt tema i den amerikanske valgkampen. ERIC KLINENBERG Professor ved New York University, forfatter av Heat Wave: A Social Autopsy of Disaster in Chicago, University of Chicago Press, 2002. Utgjør visse amerikanske mediebedrifter en trussel mot den globale sikkerheten? Siden 11. september har feilrapportering av internasjonalt stoff i nyhetene i USA bidratt stort til oppbyggingen av krigsstøtte i befolkningen. I følge en meningsmåling utført av University of Maryland, tror 60 prosent av alle amerikanere og 80 prosent av Fox News-seerne på minst én av disse påstandene: 1) Det er funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak. 2) Det finnes bevis på forbindelser mellom Irak og Al-Qaida. 3) Verdensopinionen støttet USAs krig mot Irak. Det er faktisk slik at jo mer folk ser på Fox News, jo større er sannsynligheten for at de tror på en av disse påstandene. 1 Ifølge direktør Jeff Cohen ved medieovervåkningsorganisasjonen Fairness and Accuracy in Reporting (FAIR), viser denne undersøkelsen at om løgnen bare er stor nok og blir gjentatt ofte nok, så vil den til slutt gå for å være sann. Og disse falske sannhetene har konsekvenser, ikke HØYREPOPULISME: Hvis venstresiden i USA skal vinne frem, må den begynne å snakke med de mange vanlige amerikanere som stemmer på Bush. TOM FRANK Direktør for tidsskriftet The Baffle (Chicago), forfatter av One market under God: Extreme Capitalism, Market populism and the End of Economic Democracy, Doubleday, New York, 2000. Det gikk for en tid siden en reklame på tv i Iowa, der en av de da ledende figurene i Demokratenes presidentnominasjon, Howard Dean, ble anklaget for å være «kulturelitens» kandidat: en «skatteøkende, statsekspanderende, latte-drikkende, sushi-spisende, Volvo-kjørende, New York Times-lesende, kroppspiercende, Hollywood-elskende venstreavviker», som ikke hadde noe med å prate med vanlige folk i Iowa. Reklamen ble finansiert av Club for Growth, en Washington-basert organisasjon som fokuserer på å knytte bånd mellom rike pro-business-folk og pro-business-politikere. Organisasjonen består av økonomer som er motstandere av statlig styring, prominente menn med midler og store tenkere innenfor den Nye Økonomien. De er anerkjente genier som har brukt de siste ti årene på å snakke om avreguleringer og skattesenking som om det dreide seg om Kristi andre oppstandelse. Med andre ord: De som så Jesus i den evig stigende Nasdaq-børsen, og insisterte på at privatisering og avregulering var direktiver fra historien selv, finansierer nå tv-reklamer som tar avstand fra «eliten». I dette paradokset ligger noe av mysteriet i USA, cirka år 2004. Takket være den politiske høyredreiningen de siste 30 årene, er velstanden i dag konsentrert på færre hender enn minst legitimerer de president Bushs radikale utenrikspolitikk overfor de menneskene som kunne stemt ham ut av presidentkontorene. Den progressive journalisten John Nichols hevder at «om vi hadde hatt ærlige, sannhetssøkende medier, så hadde ikke George Bush vært president, og vi ville ikke ført krig mot Irak». For kort tid siden kunne dette vært tom retorikk, men 2003 representerte et vannskille for medieaktivismen i USA. I dag leder John Nichols organisasjonen Free Press, som arbeider for reformer av mediene og er en del av en raskt voksende sosial bevegelse som utfordrer den amerikanske journalistikkens struktur og sammensetning. Ifølge kongressmedlem Bernie Sanders «er spørsmålet om selskapenes kontroll over mediene for første gang i USAs historie blitt et aktuelt politisk spørsmål.» Hans kollega Maurice Hinchey legger til at mediereformer «er det mest kritiske spørsmålet det amerikanske folk står overfor. Det handler om å kontrollere debatten, og demokratiets fundament står på spill.» Men hvordan kan man få igjennom en meningsfull mediereform i et land der ti enorme selskaper kontrollerer nyhetsbildet? 2 Hva kan en slik bevegelse oppnå? To sammenfallende hendelser i fjor – de kommersielle nyhetsmedienes ukritiske dekning av krigen i Irak og Den føderale kommunikasjonskommisjonens (FCC) svært upopulære beslutning om å gå enda lenger i avreguleringen av medieindustrien inspirerte millioner av amerikanere til å protestere. I november organiserte Free Press den største konferansen om mediereformer noensinne i USAs Republikanernes røst den har vært siden 1920-tallet. Arbeiderne har mindre innflytelse over sine egne arbeidsforhold enn noen gang i vår levetid, og selskapene er blitt de mektigste aktørene i verden. Men denne høyredreiningen – som fortsatt lever i beste velgående – klarer likevel å selge seg selv som en krig mot «elitene», et rettmessig opprør fra mannen i gata mot en motbydelig overklasse. På toppen av det hele sitter president George W. Bush, tidligere oljemann fra Texas, Yale-student, sønn av en tidligere president og barnebarn av en senator. Han nyter dermed godt av alle de fordeler det øverste USA drysser ned over sine sønner. Bush erklærer samtidig at han har et «populistisk drag», på grunn av all «hån» han og hans Texas-kompanjonger utsettes for fra spradebassene i øst. Bushs populisme er reell. Hans avsky for østkystsnobbene er objektivt sett latterlig, men den er ærlig følt. Mannen har unektelig noe folkelig ved seg, hans evne til å snakke med vanlige folk som om han er en av dem, er en kjent sak. Og de ser ut til å like mannen genuint. Alt tyder på at Bush vil være i stand til å sanke en betydelig andel av stemmene fra den hvite middelklassen under presidentvalget i november, slik han gjorde det for fire år siden. Til gjengjeld stemte 90 prosent av svarte amerikanere på Demokratene i 2000. En gang i tiden var populismen selve morsmålet til den amerikanske venstresiden. 1 Man kunne regne med at arbeiderklassen stemte for sterkere fagforeninger, en regulert økonomi og ulike programmer for økonomisk trygghet. På denne tiden var Republikanerne, som var imot alt dette, klart definert som partiet for bedriftsledere, som talsmenn for samfunnets elite. Republikanerne er fortsatt bedriftslederpartiet, men de har samtidig brukt år på å bygge opp sin egen populismetilnærming, et blandingsprodukt av anti-intellektualisme, historie. Konferansen pågikk over tre dager i Madison, Wisconsin, og 2000 mennesker deltok – inkludert Jesse Jackson, presidentkandidat for Demokratene i 1984 og 1988, Bernie Sanders, John Sweeney, leder for den faglige sammenslutningen AFL-CIO, og historikeren Studs Terkel. Akkurat som økologer gjorde miljøvern til en viktig politisk sak for 30 år siden, politiserer dagens medieaktivister nå spørsmålet om endringer i mediene. Kampanjen har allerede hatt en effekt, men du vil neppe se det på amerikansk tv eller lese om det i mainstreampressen. FCC har lenge lagt rammene for USAs mediepolitikk. De har innført teknisk kompliserte regler nesten uten offentlig innsyn, siden kommersielle nyhetsselskaper foretrekker å holde dette ute av nyhetsbildet. Under ledelse av frimarkedsfundamentalisten Michael Powell (sønn av u t e n r i k s m i n i s t e r Colin) gikk FCC svært langt, og anbefalte en lovgivning som tillater store mediekonglomerater å øke sin andel av markedet. I de åtte årene frem mot denne viktige politiske beslutningen i 2003 brukte telekommunikasjons- og kringkastingsindustrien – de samme selskapene som FCC skal regulere – nesten tre millioner dollar på over 2500 fullt betalte turer for FCCmedlemmer og -ansatte til byer som Las Vegas, Hong Kong og Rio. De største kringkasterne hadde over 70 «Fox og Clear Channel organiserer markeringer til støtte for krigen. Våre medier går til sengs med panservogner» Jesse Jackson private møter med FCC-representanter. For Charles Lewis, leder av Senter for offentlig integritet (CPI), var det åpenbart at «FCC har vært i klørne på industrien». Mens FCC forberedte seg på å kunngjøre beslutningen om avregulering i 2003, skrev to millioner amerikanere – et sensasjonelt høyt antall – brev til kommisjonen, og 99 prosent av disse uttrykte motstand mot avreguleringen. To av de fem FCC-medlemmene, Michael Copps og Jonathan Adelstein, lyttet til dette demokratiske ønsket og stemte for å beholde de eksisterende eierskapsbegrensningene. De tre andre medlemmene, Michael Powell, Kevin Martin (tidligere rådgiver for Bush-kampanjen) og Kathleen Abernathy (tidligere direktør i telekommunikasjonsindustrien), valgte å se bort fra det massive folkelige engasjementet. Den 2. juni offentliggjorde FCC sin kjennelse, som tillater aviser å eie tv-stasjoner i samme by og gir kringkastingsselskaper rett til å kjøpe opp andre lokale og nasjonale tv-stasjoner. I følge Jonathan Adelstein var dette «det største og mest ødeleggende tilbakeslaget for beskyttelsen av forbrukerne i amerikansk mediehistorie». En hendelse som viser hvor alvorlig denne utviklingen er, fant sted for to år siden i byen Minot i Nord- Carolina. Et tog med fire vogner fulle av ammoniakk sporet av, og mer enn 800 000 liter ammoniakk ble spredt påtrengende gudsprat og sentimental fremmaning av middle America, i all sin ydmyke gjennomsnittlighet. Richard Nixon var den første republikanske presidenten som forsto hvilken makt som lå i denne kombinasjonen, og alle seirende republikanere siden hans administrasjon har også fremstilt seg i et populistisk lys. George W. Bush er bare den siste – og en av de mest vellykkede – i en lang linje av business-vennlige politikere som benytter seg av de underkuedes språk. Denne høyrepopulismen virker. Den vinner frem. Politikerne snakker dens språk, og det samme gjør avisspaltistene, tv-personlighetene, noen tusen talsmenn fra næringslivet, børsmeglere på Wall Street, reklamefolk og finansjournalister. Selv Hollywood, som høyresiden elsker å hate, bruker dette språket. Høyrepopulismen antar hovedsakelig to former. Den varianten vi så mest av på 1990tallet var markedspopulismen, som har sine røtter i Wall Streets PR-strategier. Her er den grunnleggende ideen at det frie marked er demokratiets essens. Siden vi alle tar del i markeder – gjennom å kjøpe aksjer, velge mellom barberskumtyper, se film X i stedet for film Y – er markedene et uttrykk for folkets røst. Markedet gir oss det vi vil ha, velter det gamle regimet, gir makt til den lille mann. Siden markedet bare er mennesker som finner ut av ting på sin egen uransakelige måte, er ethvert forsøk på å regulere eller på annen måte blande seg inn i markedet per definisjon intet annet enn arroganse. 2 I gode tider, som for noen år siden, fremstiller høyrepopulismen vanlige amerikanere som ett med selskapene. På 1990-tallet kunne amerikanske tv-seere kontinuerlig se miniserier der børsen var «revolusjonsmaker», der små gamle damer utvekslet investortips, der småbarn realiserte sitt sanne jeg gjennom produkter, og der vanlige folk solte seg i glansen av alle de flotte nye millionærene investeringene deres hadde skapt. Selv Enron var med på spillet, og sammenlignet sin kampanje for avregulering av elektrisitetsforsyningen med borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. I løpet av boomen ble politikere fra begge partier skjønt enige om at privatisering og utover skogområdet. Da myndighetene i byen ville advare innbyggerne om det som hadde skjedd, oppdaget de at de seks lokalradioene var i hendene på ett og samme konglomerat. For å redusere kostnadene, hadde disse eierne samlet virksomheten på ett kontor, som var tomt akkurat den dagen. Sendingene besto av musikk og forhåndsinnspilte talkshow-programmer. Advarselen om ammoniakk-utslippet kunne derfor ikke bli sendt på det nødvendige tidspunktet. Demokrater og progressive var ikke de eneste motstanderne av FCCs avreguleringsplaner. Republikanske kongressledere som alltid hadde støttet Michael Powell, forsto betydningen av den folkelige responsen mot FCC, og mange av dem endret holdning. I 1997 kjempet den konservative Mississippi-senatoren Trent Lott for å få Powell inn i FCC. Den 6. juni 2003 kunngjorde Lott imidlertid at «hvis konsentrasjonen blir for stor, vil selskapene ikke lenger måtte konkurrere om priser eller produkter. Det blir mindre initiativ til å produsere noe nytt, noe annerledes, noe med fornuftig pris eller noe som målbærer andre synspunkter. I noen markeder er det allerede slik at annonsører og kunder ikke har noe valg, og er nødt til å bruke ett bestemt medium. Denne situasjonen vil bare forverres med FCCs nye regler. Store riksdekkende aviskjeder har allerede så godt som monopol enkelte steder. Økt konsentrasjon av medieeierskap kan være i de store Washington- og New York-baserte mediegigantenes interesse, men det vil ikke være i tråd med interessene til medieforbrukere som deg og meg.» avregulering var den riktige veien å gå for å gi folket medbestemmelsesrett i økonomiske spørsmål. Aviskronikører fra alle leire forsikret om at hver gang en fagforening ble knust i USA, hylte arbeiderne av glede over å bli frigjort. Markedspopulismen gjør det imidlertid ikke like bra i dårlige tider. Da trekker den seg sakte tilbake til fløyene og overlater hovedscenen til den gode, gamle tilbakeslagspopulismen: en samling av klagemål mot de «venstreradikale», ikke på grunn av deres manglende tiltro til det frie marked, men på grunn av all ukulturen de har tvunget nedover middle America. De har legalisert abort, avskaffet bønn i den offentlige skolen og truer nå med å tillate homofile å gifte seg. Vanlige folks fiende er på ny den «liberale elite», intellektuelle som tror de vet bedre enn alle andre. Igjen settes den lille mann opp mot en hånlig, foraktende tegneserieversjon av overklassen, og igjen fremstår Det republikanske parti som den lille manns redning. Denne populismen er besatt av konsumentkulturens symbolisme. I stedet for å irettesette de mektige – ofte republikanere – direkte, kritiserer den de snobbete og delikate tingene man antar de mektige liker, som spesielle kaffesorter, trendy restauranter, prestisjetunge universiteter, ferier i Europa og, fremfor alt, importerte biler. Slike «pysete» tilbøyeligheter kontrasterer tilbakeslagspopulismen med et idyllisk heartland, 3 der ekte amerikanere spiser store biffer og drikker Budweiser, vet alt om gårdsbruk og kjører amerikanske biler. Fordelen med dette fokuset på forbruksvarer er at det snur opp ned på klassemotsetningene. De tingene som knyttes til «eliten» er også knyttet til mennesker med høy utdanning, og som er en pålitelig liberal velgerkrets. Liberalerne blir snobbene og Republikanerne de som støttes av millioner av vanlige folk. Det at høyrefløyens oljemillionærer i Houston eller Wichita også gjerne ferierer i Europa, drikker fancy kaffe og kjører Jaguar, overses rett og slett, som om det var naturstridig. Ekte amerikanerne avskyr «elitene» og deres I september 2003 stemte både den republikaner-dominerte Kongressen og Senatet for å omgjøre FCCs vedtak. Det hvite hus truet imidlertid med å legge ned veto mot enhver endring, og presset Kongressen til å akseptere et «kompromiss» som legaliserte eierandelene til News Corporation (som eier Fox) og Viacom (som eier CBS og UPN) – som tidligere hadde gått ut over eierskapsbegrensningene. Det endelige forslaget fra Kongressen beholdt adgangen til kryss-eierskap og tillot et selskap å eie både de største tv-stasjonene og den ledende avisen i et marked. 3 Kampen mot FCC har likevel bare så vidt begynt, og Kongressen vil vende tilbake til mediereguleringsspørsmålet. Michael Powells radikale agenda har hatt den utilsiktede konsekvensen at mediestyring er blitt en viktig politisk sak, og kandidatene til både Kongressen og presidentvalget vil måtte ta dette opp i løpet av årets valgkamp. Jeff Cohen, som har jobbet med mediepolitikk i 15 år, sier at FCC «aldri før har stått overfor en mer helhetlig, sammenhengende og effektiv kampanje». Som senator Lott forstår, bryr amerikanere seg i stor grad om tv, radio og til og med pressen, og de er opprørt over mangelen på kvalitet og mangfold i det nåværende kommersielle tilbudet. Bernie Sanders rapporterer at folk i valgkretsen hans med større sannsynlighet vil delta på politiske møter om media enn om noe annet tema. Amerikanere erfarer konsekvensene av mediekonsentrasjonen hver gang de skrur på radioen eller fjernsynet. Telekommunikasjonsloven av 1996 avregulerte radiomarkedet så grundig at antallet stasjonseiere sank med 34 prosent på sju år, og ett selskap, Clear Channel, driver nå over 1200 stasjoner. I noen byer driver ett selskap størsteparten av de lokale stasjonene, og lytterne pompøse stil, og derfor stemmer de på menn som snakker rett fra levra, som George W. Bush, hans far, Ronald Reagan og Richard Nixon – Østkystens ultimate mobbeoffer. Da de først var valgt, gjorde imidlertid alle disse sitt beste for å overøse landets elite med politiske gaver av alle slag. De massive forvrengningene i denne republikanske fremstillingen av eliten i USA, burde være åpenbare for alle som har øyne å se med. For det første det absurde utgangspunktet som tilsier at den amerikanske overklassen er en samling venstreradikalere. Den ene varianten av høyrepopulismen raser mot liberalernes sushi-spising og body-piercing, mens den andre varianten hyller dem som spiser sushi og piercer seg som kløktige entreprenører eller som konsumenter som prøver å finne sin stil. Den ene høyrepopulismen avskyr Hollywoods spredning av «dårlige verdier», mens den andre hyller Hollywoods kreativitet og hevder Hollywood bare gir folket det de vil ha. Og like fullt er det de samme organisasjonene, ofte de samme individene, som fremmer begge disse republikanske strategiene. Konservative intellektuelle skifter frem og tilbake mellom dem uten å blunke. Hvorfor er ikke disse selvmotsigelsene ødeleggende for høyresiden? En del av svaret er at liberalerne nekter å ta tilbakeslagspopulismen seriøst. De gidder rett og slett ikke å svare på stereotypen av dem selv som en elite med eksklusiv smak, fordi de ser det som et åpenbart bedrag, fabrikkert av strategene på høyresiden. En mindre klikk av liberalere bryr seg ikke med det fordi de mener den konservative populismen bare er kamuflasje for rasisme, som de ser på som en nasjonal epidemi. Problemet i deres øyne er nynazister og høyreekstreme militstyper som Timothy McVeigh. Det er middle Americas sanne ansikt, og det vi burde konsentrere oss om. Jeg støtte på en spektakulær versjon av denne patologien på et møte arrangert av venstrefolk i Chicago. Etter å ha lyttet til en knusende og grundig kritikk av medieindustrien, reiste jeg meg opp og påpekte at millioner av vanlige amerikanere, ofte kirkegjengere, faktisk deler denne mediekritikken uten å vite om det. De blander rett og slett bare «libe- har problemer med å finne det de ønsker å høre. Lokal-tv er like utsatt. I følge Jonathan Adelstein «finansieres i dag rundt 14 prosent av alle programmer på lokal-tv gjennom betalte infomercials. Så det er mulig vi får strammere magemuskler, men vi får et mer kvapsete demokrati». Problemet med det kvapsete demokratiet blir mest synlig i krigsdekningen. Før invasjonen i Irak ga amerikanske medier, inkludert New York Times og Washington Post, nesten ingen plass til det flertallet av amerikanerne som var imot å angripe Irak før våpeninspeksjonene var fullført og uten bred internasjonal støtte og FN-aksept. Disse mediene vil fortsatt ikke innrømme de dødelige og ødeleggende konsekvensene av denne kampanjen. Det er velkjent at USAs medier sjelden rapporterer om sivile ofre i Irak og Afghanistan fordi, som Colin Powell sier, «vi teller ikke fiendens døde». De store nyhetsselskapene samarbeider også med Pentagon for å hvitvaske krigen, og de viser sjelden bilder av døde amerikanske soldater eller transfer tubes (kister) som de bringes hjem i. De sender også få rapporter om antallet alvorlig sårede soldater. Amy Goodman, programleder for den uavhengige radiokanalen Pacificas populære show «Democracy Now», mener at «om vi her i landet i én uke fikk se det som resten av verden ser – og da snakker jeg ikke bare om Al-Jazeera, jeg snakker også om forskjellen på CNN og CNN International 4 – så ville ikke amerikanerne støtte denne krigen. Men mesteparten av reportasjene ligner reklamer for militært utstyr.» Ifølge John Stauber, medforfatter av boken Weapons of Mass Deception og redaktør for nettstedet PRwatch.com, mener at «krigen ikke ville ha funnet sted uten medienes delaktighet». ralisme» sammen med de økonomiske og industrielle kreftene som kontrollerer informasjonen. Jeg oppfordret taleren til å gjøre et forsøk på å etablere kontakt med disse vanlige menneskene, og prøve å vende deres klassefrustrasjoner mot høyresiden. Jeg ble nesten umiddelbart satt på plass av en annen i salen som rasende erklærte at hun ikke ville ta del i noe forsøk på å nå ut til Ku Klux Klan! Det er en flik av sannhet i tilbakeslagsstereotypien av liberalismen. Visse typer venstrefolk ferierer faktisk i Europa, kjører Volvo og drikker caffe latte. Og det er en liten, men veldig høylydt del av den amerikanske venstresiden som ikke har annet enn forakt til overs for arbeiderklassen. Om du noen gang deltar på et lokalt møte for en dyrevernorganisasjon, eller rusler rundt på ett av eliteuniversitetene, vil du legge merke til at visse typer venstreorientert politikk i USA så absolutt er forbeholdt medlemmer av den skolerte øvre middelklassen. Noe for folk som anser politikk mer som en slags individuell terapi enn et prosjekt for bygging av en bevegelse. For denne avarten av radikalere er politisk aktivitet en slags mild og lindrende åndelighet, en måte å komme i kontakt med de undertryktes dype virkelighet på, og vise at man bryr seg. Buttons og klistremerker annonserer desperat liberalerens godhet for omverden, det samme gjør hans eller hennes «etiske» valg av forbruksartikler. Venstresidens magasiner fremstiller motstand som noe glamorøst, og trykker bilder fra forrige måneds demonstrasjon på samme måte som sladrebladene viser bilder fra veldedighetsball. Det fins til og med et parfymemerke ved navn Activist. Så har vi den typen venstrefolk som anser det å være på venstresiden som en slags nedarvet ære, et tegn på nobelt blod. Det har lite for seg å prøve å overbevise andre om saken, vil de hevde, og spesielt i uopplyste områder som det dype Midtvesten. Du er enten født med Et klart tegn på den økende mistroen overfor USAs krigsdekning så vi da krigen startet og et rekordantall seere slo over til BBCs tv-nyheter for mer troverdig dekning. På Madison-konferansen klaget kongressrepresentanten Tami Baldwin over at «som medlem av USAs kongress må jeg ofte gå til utenlandsk presse for å få grundig og troverdig informasjon – ikke bare om Irak, men også om andre forhold». I følge Jesse Jackson skyldes variasjonene i ulike nasjoners opinion omkring Irak-konflikten i stor grad forskjeller i nyhetsrapporteringen. Under sluttsesjonen i Madison hevdet han at «vi har undervurdert betydningen av mediekontroll for vår kamp. Hvorfor var det større demonstrasjoner mot krigen i Europa? Fordi de får bedre informasjon om krigen. Fox og Clear Channel organiserer markeringer til støtte for krigen. Våre medier går til sengs med panservogner.» Medieaktivister fokuserer i år på de akutte problemene i Irak og med FCC, men prosjektet deres er så avgjort ikke bare å «reformere» industrien slik at den vender tilbake til tilstanden fra før 2003. John Nichols insisterer på at «å omgjøre det eller ikke. Venstrefolk med disse tendensene er ikke egentlig interessert i den amerikanske venstresidens katastrofale tilbakegang som sosial kraft, og at dens sosiale bevegelser tørker inn og blåser vekk. Om ikke annet kan de faktisk forstå seg på denne tilbakegangen: Venstresiden består av mennesker med sympati for de undertrykte, ikke de undertrykte selv. Den er en veldedighetsoperasjon. For disse folkene er ikke en krympende venstreside et problem som en gang kan få konsekvenser for deres materielle velstand, frata dem helsetilbudet eller innflytelsen på arbeidsplassen. Slike ting står ikke på spill for denne typen liberalere. Snarere tvert imot: Det å ha få mennesker på venstresiden gjør den bare mer forlokkende for dem. Overfladisk ikke-konformitet er det den «kreative» hvitsnippsklassen setter høyest av alt, og jo mer ensom man er i sin politiske godhet, jo mer ikke-konform og opprørsk kan man fremstå. Å få være mot de flaggsvingende massene – å ikke marsjere sammen med dem i trettitallslignende massedemonstrasjoner – er et mål for denne typen liberalere. Det å være på venstresiden handler ikke om å gjøre felles sak med andre, men om å korrigere andre og peke ut feilene deres. En liten, men veldig høylydt del av den amerikanske venstresiden har ikke annet enn forakt til overs for arbeiderklassen. Pablo Picasso: Flaske på et bird (1912/13) I likhet med den amerikanske venstresiden, misforstår også mange europeere den amerikanske konservatismen. Et spektakulært eksempel på dette fikk vi se under diskusjonene i FN i forkant av Irak-krigen. Frankrikes utenriksminister, Dominique de Villepin, trodde åpenbart at han gjorde fremskritt i å overbevise Bushs tilhengere hver gang han slo ned på feilaktige påstander fra amerikanernes side. Her var han, en velkledd og dannet mann som snakket flere forskjellige språk, og som fikk åpen applaus fra FN-delegater fra store deler av verden da han irettesatte USAs utenriksminister – som stoisk tok imot fornærmelsene fra sin sosiale overmann. april 2004 – LE MONDE diplomatique 7 FCCs avregulering er ikke nok. Det bringer oss bare tilbake til 2. juni 2003, da vi allerede hadde startet en illegal krig støttet av partiske medier». Hans kollega, Free Presslederen Robert McChesney, sier at USA lenge har vært i klørne på «mediemonopoler», slik at mediebevegelsens langsiktige mål må være å transformere feltet og oppnå en mer demokratisk offentlighet. Det å bryte opp konglomeratenes kontroll over mediene er deres første mål, og de ser fjorårets protester mot FCC som et bud om fremtidige seire. De neste utfordringene? Å oppnå større og mer stabile statlige bevilgninger til offentlig kringkasting, samt økte subsidier til nonprofit-medier, står øverst på mange av aktivistenes dagsorden. Free Press og nasjonale organisasjoner som FAIR, Media Access, Media Channel og et hundretalls lokale medieaktivistgrupper som nå ser dagens lys, er klar over de mange hindringene som ligger foran dem. Bevegelsen er realistisk, men også ambisiøs. Lederne for bevegelsen har hentet pågangsmot fra de usedvanlige begivenhetene i løpet av det året som er gått, og de er klare til kamp. 1 Se Harold Meyerson, «Fact-Free News», Washington Post National Weekly Edition, 20. oktober 2003. På dette tidspunktet trodde 48 prosent av amerikanerne at USA hadde bevist tette forbindelser mellom Irak og Al-Qaida, 22 prosent trodde USA hadde funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak, og 25 prosent trodde de fleste landene i verden hadde støttet opp om invasjonen. 2 Se Eric Klinenberg, «Monopoliseringen av amerikanske medier», nordiske Le Monde diplomatique, april 2003. 3 Jack Welch, tidligere leder i General Electric har uttalt at denne konsentrasjonen ikke skaper noen som helst problemer og fremla som bevis for dette at tv-selskapet NBC (som eies av General Electric) av og til «ga ham følelsen av å være mellom hendene på kommunister, men [at han] ikke kunne gjøre noe med det». Business Week, 8. mars 2004. 4 CNN International sender nyhetsprogrammer som har mindre av det amerikanske småstoffet og kjendissladderet, og hadde også en noe mer balansert krigsdekning enn CNN i USA. Det den briljante Villepin overså så totalt, var at amerikanske konservative ikke bryr seg om at argumentene deres bestrides. USA er den militante symbolismens land, en bildenes nasjon. Bushs oppgave var ikke å vinne over FN, men å mobilisere krigsstøtte innenlands, og han kunne ikke håpet på en bedre populistisk dramaturgi enn kampen mellom en klossete, fattig amerikaner og en selvsikker, diktlesende franskmann. Denne mannen var den hatede «liberale elite» i egen høye person, en perfekt motspiller for høyrepopulistiske amerikanere. Med sin lærde, prinsippfaste motstand solgte derfor Villepin krigen til amerikanerne langt mer effektivt enn Bush selv. Ja, jeg tror faktisk at om en utenriksminister fra et annet land hadde ført an i striden mot USA, så kunne krigen kanskje vært unngått. Om Bush er riktig smart, vil han få i stand en slags gjentakelse av konfrontasjonen med Villepin rett før valget i november. I mellomtiden avstår politiske kommentatorer fra å rette opp eller diskutere den genuine kulturelle kraften som ligger i tilbakeslagsretorikken. Den vender tilbake og overrasker dem like mye hvert fjerde år. Slik oppstår det valgskred der man minst venter det, og høyrefolk der det burde vært venstrefolk, grasrotraseri der det burde vært tilfredshet. Så lenge den amerikanske venstresiden ikke kaster et langt, fordomsfritt blikk ned i det amerikanske folkedypet – og etablerer kontakt med den typen folk som tror at en stemme til Bush er et slag mot eliten – er de dømt til å fortsette ferden inn i glemmeboka. En slik fiasko er enda mer dramatisk for Europa og resten av verden: Prisen er kriger og politiske pålegg fra et USA de nekter å forstå. 1 Se Serge Halimi og Loïc Wacquant, «Sirkus Schwarzenegger», Nordiske Le Monde diplomatique, november 2003. 2 Se Tom Frank, One market under God: Extreme Calitalism, Market populism and the End of Economic Democracy, Doubleday, New York, 2000. 3 I presidentvalget i 2000 ble demokratene feid av banen i nesten alle stater langt fra kysten, mens de vant i California, New York, Massachusetts, symboler på den foraktede kosmopolitismen…
8 LE MONDE diplomatique – april 2004 april 2004 – LE MONDE diplomatique 9 Demokratiprosjekt uten troverdighet MIDTØSTEN: Drapet på Hamaslederen sjeik Ahmed Yassin lover ikke godt for Washingtons nye plan for et såkalt Greater Middle East, Stor- Midtøsten. Bush sliter med troverdigheten, ikke minst i de landene han vil «demokratisere». GILBERT ACHCAR Paris-VIII-universitetet. Sist utgitte verk: L’Orient incandescent (2003) og The Clash of Barbarisms: September 11 and the Making of the New World Disorder, 2002, Monthly Review Press. Bush-administrasjonen brukte tre typer begrunnelser for å rettferdiggjøre invasjonen i Irak. Den første var selvfølgelig «krigen mot terror», erklært i etterkant av 11. september 2001. Uten et eneste bevis ble Saddam Hussein presentert for det amerikanske folk som Osama bin Ladens medskyldige, om ikke selve oppdragsgiveren for attentatet. Det andre argumentet for å gå til krig mot Irak var trusselen «masseødeleggelsesvåpnene» innebar. Vi vet nå at informasjonen fra USA og Storbritannia på dette området var full av løgn. Etter hvert som disse to argumentene – terror og masseødeleggelsesvåpen – svant hen, ble et tredje argument stadig viktigere: Washington lovet å gjøre Irak til en demokratisk modell, så forlokkende at den ville tjene som eksempel for hele Midtøsten. Dette argumentet ble fremsatt fra starten av kampanjen mot Irak, samtidig med de to andre, men ble spredt med spesielt stor iver av Bush-administrasjonens «nykonservative» venner, 1 som er svært aktive i Pentagon. Presidenten ga selv høytidelig uttrykk for sin ambisjon om å spre «demokratiske verdier» til Midtøsten. Det gjorde han allerede 26. februar 2003, like før invasjonen av Irak, foran American Enterprise Institute, en tankesmie som er kjent som et rede for «nykonservative» og kompromissløse Israel-tilhengere. Bush skrøt for øvrig av å ha «lånt» 20 personer herfra til sin administrasjon. 2 Senere, som for å klargjøre hvilke verdier det var som hovedsakelig skulle spres, foreslo den amerikanske presidenten 9. mai 2003 «opprettelsen av en frihandelssone mellom USA og Midt- Østen i løpet av ti år». 3 Argumentasjonen om demokratisering har falt i god jord hos enkelte tilhengere av «humanitær krigføring» under Clinton-administrasjonen, folk som også har støttet opp om Bushs harde linje. Harvard-professor og menneskerettighetsekspert Michael Ignatieff er en representant for denne kretsen som fremsetter sofistikerte argumenter for å komme administrasjonen til unnsetning, og veie opp for dens mer frustrerende resonnementer. I et oppsiktsvekkende essay publisert i begynnelsen av 2003 i søndagsbilaget til New York Times, skrøt Ignatieff – i en blasert tone, for bedre å overbevise – av «det amerikanske imperiets» fortreffelighet, som i hans fremstilling ble ensbetydende med «Det godes imperium». USA skulle være et «imperium light, et globalt hegemoni med goder som frie markeder, menneskerettigheter og demokrati, tvunget igjennom av den mest fryktinngytende militærmakten verden noen gang har sett.» 4 Som avslutning på sin forsvarstale, skrev Ignatieff: «Det som taler i imperiets favør, er at det på steder som Irak representerer det siste håp, både for stabilitet og demokrati.» I etterpåklokskapens lys trer denne prognosen frem i all sin uriktighet… Motsatt av disse «idealistiske» hyllestene fra «liberalere» – som de «progressive» kalles i USA – har Bush-administrasjonens ambisjon om å bringe demokrati til den muslimske verden generelt og til Irak spesielt, møtt sterk kritikk fra «realistene». Adam Garfinkle, sjefredaktør for The National Interest, som er det viktigste teoretiske tidsskriftet til denne strømningen, advarte allerede høsten 2002 kraftig mot naiviteten i denne typen tilnærming. Den første innsigelsen han trakk frem dreide seg om «demokratiets paradoks», definert av en annen Harvard-professor, den berømte Samuel Huntington: I noen regioner i verden kan demokratiet fungere til fordel for krefter som er fiendtlig innstilt overfor Vesten, forbildet for nettopp dette demokratiet. Den muslimske verden er regionen par excellence hvor denne loven blir bekreftet, hvor fiendtligheten til USA har nådd toppunktet. Garfinkles andre innsigelse var at en kampanje for demokrati i den arabiske verden «forutsetter enten en betydelig endring i USAs holdning overfor de udemokratiske herskerklasser i Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og andre land vi i lang tid har betraktet som våre venner, eller en permanent situasjon med åpenbart diplomatisk hykleri.» 5 Det er årsaken til at innbyggerne i den muslimske verden møter Washingtons demokratiske løfter med skepsis iblandet bitter ironi. De har kjent godt til dette hykleriet i lang tid. USAs virkelige tilhengere av demokrati understreker nettopp dette. Thomas Carothers, forsker ved Carnegie Endowment for International Peace, kritiserte for et år siden «personlighetsspaltningen» til president Bush og hans krets: «’Realisten Bush’ dyrker aktivt gode forbindelser med ’vennskapelige tyranner’ flere steder i verden, mens ’Nyreaganisten Bush’ kommer med gjentatte appeller om en ny og kraftig kampanje for demokrati i Midtøsten.» 6 Sherle Schwenninger, meddirektør for pro- grammet for global økonomisk politikk i New America Foundation, skriver i en artikkel om USAs strategi at «selve essensen i den amerikanske politikken de tre siste tiårene har vært i strid med demokratiet og arabisk selvbestemmelse.» Hver eneste president har fulgt den samme tredelte strategien som «har støtt den arabiske befolkningen grundig fra seg»: «finansieringen av forsvaret av Israel og fremmingen av en viss type fredsprosess»; «støtten til pro-amerikanske regjeringer i Egypt og Jordan»; «opprettholdelsen av nære allianser med de herskende familiene i oljestatene rundt Den persiske golf, spesielt kongefamilien i Saudi-Arabia.» Schwenninger legger til at «okkupasjonen av Irak har bare forsterket Amerikas legitimitetsproblemer. De fleste mennesker i regionen har bare fått bekreftet sin oppfatning om at USA er mer interessert i olje og sin dominerende militære posisjon, enn velferd for det irakiske folket». 7 Fraværet av masseødeleggelsesvåpen i Irak og en situasjon preget av dyp folkelig mistillit, om ikke ren fiendtlighet, overfor USA, har fått George Bush til å utvide «den demokratiske salgsmappen». Med dette for øye, holdt han i USAs handelskammer en programmatisk tale 6. november 2003 foran National Endowment for Democracy, en tankesmie som ble grunnlagt i 1983 etter inspirasjon fra Reagan-administrasjonen. Presidenten gjorde demokratibygging i den muslimske verden til hovedtema i sin tale, men viste samtidig hvor variabel hans oppfatning av demokrati er, gjennom å gi rosende ord til eneveldige herskere i en lang rekke arabiske land: Marokko, Bahrain, Oman, Qatar, Jemen, Kuwait, Jordan, og til og med det saudiarabiske monarkiet. Samtidig refset han «de palestinske lederne, som blokkerer og undergraver demokratiske reformer.» 8 Noen dager senere fant det sted en styrkeprøve i Irak mellom på den ene siden «prokonsul» Paul Bremer, som det britiske tidsskriftet The Economist kaller ham, og hans irakiske samarbeidspartnere, og på den andre siden storayatolla Ali al-Hussein al-Sistani, den fremste åndelige lederen for sjiamuslimene i Irak. En i aller høyeste grad paradoksal styrkeprøve (jamfør Huntingtons paradoks), ettersom det var ayatollaen som krevde allmenn stemmerett, både i valget av grunnlovgivende forsamling og i ratifiseringen av en ny grunnlov, mens okkupasjonsmyndighetene hevdet det var umulig å organisere valg på kort sikt, for å rettferdiggjøre den formelle overføringen av makten til en irakisk regjering oppnevnt av Washington. Ved denne konfrontasjonen klarte ayatollaen – støttet av sine tilhengere og av massedemonstrasjoner – å tvinge gjennom en megling fra FN, som endte med løfter om å avholde valg mot slutten av 2004. Innbyggerne i den muslimske verden møter Washingtons demokratiske løfter med skepsis iblandet bitter ironi. Dette har vært svært skadelig for Bushadministrasjonens «demokratiske image», og med synkende meningsmålinger og et presidentvalg som bare er noen måneder unna, velger administrasjonen å lansere et nytt, oppsiktsvekkende initiativ. Den 13. februar i år publiserte den liberale arabiskspråklige og London-baserte dagsavisen Al-Hayat et arbeidsdokument (working paper) med tittelen «Partnerskap G8 – Stor-Midtøsten» (G-8 Greater Middle East Partnership), 9 som Washington hadde distribuert til G8-ledernes «sherpaer» i forkant av toppmøtet 8.-10. juni 2004 på Sea Island i Georgia, USA. Dette amerikanske dokumentet forsyner seg grovt av rapportene om den arabiske verden som er utarbeidet under ledelse av Det arabiske fondet for sosial og økonomisk utvikling (AFSED) og den regionale avdelingen av FNs utviklingsprogram (UNDP). 10 Den utbredte fattigdommen, analfabetismen og arbeidsløsheten i arabiske land blir tatt opp, for å få det til å ringe i G8-medlemmenes alarmklokker. Deres «felles interesser» er ifølge dokumentet truet av «en økning i ekstremismen, terrorismen, internasjonal kriminalitet og illegal innvandring.» 11 Det er på denne bakgrunnen Washington kaller G8medlemmene inn på teppet, og sammenligner dette med initiativer som bare i noen grad går i samme retning – for eksempel Euro- Middelhavssamarbeidet («Barcelona-prosessen») og den amerikanske statens Middle East Partnership Initiative – og påkaller den «multilaterale innsatsen for gjenoppbygging av Afghanistan og Irak» som om det dreide seg om én og samme prosess. Under overskriftene «Demokrati» og «Kunnskapssamfunn» inneholder dokumentet flere forslag til initiativer, som alle har svært begrenset omfang, som for eksempel teknisk bistand fra G8 til de arabiske landene som avholder valg mellom 2004 og 2006. Det presiseres at det her er snakk om assistanse i forkant av valget (teknisk hjelp til å registrere velgere og opplæring av personell), og ikke overvåking av selve gjennomføringen av det. Et annet initiativ er hjelp til opprettelse av utdanningssentre for kvinnelige ledere og for journalister, organer for juridisk assistanse (sharia-lov inkludert) og ikke-statlige organisasjoner, samt hjelp til utdanning av 100 000 lærere innen 2008. Det er under overskriften «Økonomiske muligheter» de dristigste initiativene foreslås. Her oppmuntrer man til «en økonomisk transformasjon med en styrke tilsvarende omleggingen i de tidligere kommunistiske landene i Mellom- og Øst-Europa.» Nøkkelen til denne transformasjonen er selvfølgelig styrking av privat sektor – trylleformelen for demokratiets oppblomstring, ifølge Washingtons credo. Dokumentet viser en forbløffende naivitet når dette temaet omhandles. Med bare 100 millioner dollar årlig i fem år, skal man takket være «mikrofinansens» mirakler hjelpe 1 200 000 «entreprenører» ut av fattigdom (750 000 av dem kvinner), med et lån på 400 dollar per person! De andre oppskriftene er mer konvensjonelle: opprettelse av en utviklingsbank for Stor-Midtøsten, etter modell av Den europeiske utviklingsbanken (EBRD). Dette til tross for at de arabiske landene allerede har minst én institusjon av denne typen, AFSED – forskjellen er bare at denne ikke styres av vestlige land. Et annet forslag er etablering av frisoner, selv om det allerede eksisterer flere slike soner i de arabiske landene. Man tar også til orde for at det skal prioriteres høyt å presse på for medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og for gjennomføring av de reformer dette krever. Etter at Al-Hayat offentliggjorde dette dokumentet, har det kommet en storm av protester og kritikk i den arabiske verden. Bare definisjonen «Stor-Midtøsten» (Greater Middle East) er svært problematisk: I tillegg til de arabiske landene består denne sonen av Afghanistan, Iran, Pakistan, Tyrkia og Israel – land som kun har ett felles kjennetegn, nemlig at de befinner seg i det området i verden hvor fiendtligheten til USA er sterkest, og hvor den anti-vestlige versjonen av islamsk fundamentalisme er mest utbredt. En fundamentalisme Washington har utpekt som fiende nummer én etter den kalde krigen. Utover de politisk-strategiske prioriteringene USA forsøker å få sine vestlige samarbeidspartnere til å slutte seg til, finnes det ingen geografisk, kulturell eller økonomisk begrunnelse for denne typen regional sammensetning. Den er for utstrakt eller for avgrenset, avhengig av hvilke objektive kriterier man legger til grunn. Regjeringene i de aktuelle landene, i likhet med innbyggerne, ville ikke akseptere en slik tankegang – bortsett fra Israel, som deler Washingtons strategiske prioriteringer, og ser på de andre landene i området som sin viktigste kilde til bekymring. En av de aller første og kraftigste arabiske innsigelsene mot det amerikanske dokumentet kom fra sjefredaktøren for Arab Human Development Report, egypteren Nader Fergany. Han var forarget over måten Washington hadde benyttet seg av denne rapporten på, og publiserte en artikkel i Al- Hayat hvor han understreket at selve prosedyren – G8-medlemmene fikk kort tid til å ta stilling til dokumentet, og de arabiske statene fikk enda mindre tid – i seg selv er et uttrykk for «den arrogante mentaliteten til dagens amerikanske administrasjon overfor resten av verden, som gjør at den handler som om den råder over stater og befolkningers skjebne.» 12 Artikkelforfatteren kritiserer dokumentet for å generalisere funnene i et arbeid som utelukkende har konsentrert seg om de arabiske landene, og bruke dem til å beskrive et svært omfattende og uensartet område, hovedsakelig muslimsk og av de «nykonservative» betraktet som arnested for terror. Særegenhetene ved landene tas ikke i betraktning. Fergany legger frem flere grunner for kontant avvisning av prosjektet. For det første, at det er «påtvunget utenfra», uten forutgående dialog med de viktigste berørte parter. Videre den manglende «troverdigheten» til en administrasjon som skaper grobunn for korrupsjon i den arabiske verden, og som truer dens interesser. Han legger til at dette nettopp er grunnen til at Washington-dokumentet støtter seg til rapporten fra UNDP/ AFSED «som en drukkenbolt støtter seg til en lyktestolpe. Ikke for å bli opplyst, men for ikke å falle.» Fergany uttrykker en oppfatning som er svært utbredt i regionen når han skriver at Washington forsøker å «blande inn» Europa i sitt eget prosjekt. Dette gjelder spesielt de statene – fremfor alt Tyskland og Frankrike – som gikk imot invasjonen av Irak, og dermed oppnådde «popularitet og respekt i den arabiske befolkningen, i så stor grad at krefter for forandring i regionen ser dem som viktige allierte.» Hvis disse landene slutter seg til de amerikanske posisjonene, fortsetter Fergany, «vil de miste store deler av den politiske kapital deres begrensede støtte til arabiske rettigheter var verdt», og forsømme en historisk mulighet for samarbeid med progressive krefter i regionen. Han legger til at dette kanskje også er en «skjult målsetning» med Washington-dokumentet. Fergany kritiserer spesielt USAs ønske om å påtvinge Midtøsten sin økonomiske modell. I tillegg ignorerer dokumentet de mest grunnleggende problemene i den arabiske verden: Man postulerer at Israel skal integreres i den regionale helheten, uten engang å nevne palestinernes rettigheter. Dokumentet er kun interessert i gjenoppbyggingen av Irak – ikke landets suverenitet – i den grad dette innebærer «distribusjon av kontrakter til selskaper fra de statene som har bidratt til å ødelegge Irak.» Fergany konkluderer med å be de arabiske statene om å avvise det amerikanske prosjektet, samtidig som han understreker at en slik avvisning må ledsages av et oppriktig forsøk fra disse statene selv på å fremme reform, et autentisk prosjekt for renessanse i den arabiske verden. Hvis ikke, er avvisningen til ingen nytte. Det er et slikt reformprosjekt som skisseres i rapporten fra UNDP/ AFSED. Den siste utgivelsen, som kom i oktober 2003, viste at man hadde tatt inn over seg den kritikken som ble fremmet mot den første utgaven av rapporten (juli 2002). Den ble kritisert for å tilpasse seg det nyliberale credo og neglisjere det ansvaret dominansen utenfra har for tilstanden i den arabiske verden. Rapporten fra 2003 legger vekt på de arabiske økonomienes avhengighet av Vesten, modererer til en viss grad den økonomiske liberalismen, og advarer mot å erstatte statlige monopoler med private monopoldannelser. Rapporten inneholder også en kraftig kritikk av amerikansk og israelsk politikk i Midtøsten. 13 Man postulerer at Israel skal integreres i den regionale helheten, uten engang å nevne palestinernes rettigheter. Pablo Picasso: Tyrefekter (1970) Dette troverdighetsproblemet er det amerikanske prosjektets mest tungtveiende problem. Selv svorne tilhengere av forandring i den arabiske verden forkaster det av denne grunn. Det er for eksempel tilfelle for den tunisiske menneskerettighetsaktivisten Moncef Marzouki som, også han i Al-Hayat, understreker «den totale mangelen på troverdighet i USAs fremming av demokrati i den arabiske verden.» 14 Han legger til at «man kan til og med si at deres politikk tvert i mot ender med det motsatte, å sette døren på vidt gap for ekstremistiske, islamistiske krefter – slik vi ser det i Irak og også kommer til å se det andre steder.» Den dype fiendtligheten Bush-administrasjonen vekker i den arabiske verden og mistilliten mot alt den kommer med, har tvunget Washingtons viktigste arabiske allierte – det vil si regimene i Egypt og Saudi-Arabia – til temmelig raskt å ta avstand fra det amerikanske initiativet. Egypts president Mubarak har til og med stilt seg i spissen for kritikken for å beskytte seg så godt han kan mot de kraftige reaksjonene initiativet er dømt til å provosere frem. Etter å ha gitt uttrykk for sine egne reservasjoner, ilte han til Riyadh for sammen med sitt saudiarabiske vertskap å publisere en felles erklæring som avviste at man «utenfra påtvinger de arabiske og muslimske landene en spesifikk type reformer». 15 USAs arabiske allierte forsøker på sin side å stable på beina det «saudiarabiske initiativet» (som i utgangspunktet er inspirert av Washington) på det arabiske toppmøtet i Tunis 29. og 30. mars i år. Dette initiativet ble offentliggjort i januar 2003 med tanke på det forrige toppmøtet som skulle avholdes i Bahrain i mars samme år. Møtet ble flyttet til Sharm el-Sheikh i Egypt, og begrenset til en dag (1. mars) på grunn av Irak-krisen. Initiativet fra den saudiarabiske kronprins Abdallah var blitt politisk ubeleilig i en situasjon med regional spenning, og flere av hans kolleger advarte mot å underlegge seg Washingtons befalinger. Den syriske presidenten Bashar el-Assad var spesielt kritisk overfor de ulike «maskene» Washington tok i bruk for å føre verden bak lyset og slå kloa i Irak: FNs våpeninspeksjoner, Sikkerhetsrådets resolusjoner, masseødeleggelsesvåpen, «spørsmålet om demokrati, deretter menneskerettigheter, og nå gir de oss løfter om utvikling.» 16 Det saudiarabiske initiativet gikk ut på å få de arabiske statene til å vedta et nytt charter som fremmet «egen-reformer» og utvikling av «politisk deltakelse», samt tiltak «for å støtte og fremme privat sektor» og på sikt etablere et «arabisk fellesmarked». Kort sagt, de samme oppskriftene – hvor kontrasten mellom de forsiktige formuleringene når det gjelder politiske spørsmål og de fundamentale og besluttsomme formuleringene angående økonomi, er en tydelig indikasjon om at «liberaliseringen» i Midtøsten, med slike ledere, står i stor fare for å begrense seg til privatisering. 1 For en spesielt naiv utlegning om demokratiseringsprogrammet i Midtøsten, se Victor Davis Hanson: «Democracy in the Middle East» 2 George W. Bush, «President Discusses the Future of Iraq», Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 26. februar, 2003. 3 George W. Bush, «Remarks by the President in Commencement Address at the University of South Carolina», Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 9. mai 2003. 4 Michael Ignatieff, «The Burden», New York Times Magazine, 5. januar 2003. 5 Adam Garfinkle, «The Impossible Imperative? Conjuring Arab Democracy», The National Interest, høsten 2002. 6 Thomas Carothers, «Promoting Democracy and Fighting Terror», Foreign Affairs, januar/februar, 2003. 7 Sherle Schwenninger, «Revamping American Grand Strategy», World Policy Journal, høsten 2002. 8 «Remarks by the President at the 20th Anniversary of the National Endowment for Democracy, United States Chamber of Commerce», Det hvite hus, Washington, 6. november 2003. 9 Den engelske originalteksten er tilgjengelig på dagsavisens engelskspråklige nettside: http://english.daralhayat.com 10 UNDP og AFSED, Arab Human Development Report 2002 og Arab Human Development Report 2003, New York. Tilgjengelig på engelsk, arabisk og fransk. Arabisk versjon kan lastes ned gratis på nettet. Se www.undp.org 11 Legg merke til hvordan «illegal innvandring» sammenlignes med de andre ondene som listes opp. 12 Nader Fergany, «Kritikk av prosjektet ’Stor-Midtøsten’: Araberne er nødt til å avvise en reform som kommer utenfra» (på arabisk), Al-Hayat, 19. februar 2004. 13 Som straffereaksjon på dette har Bush-administrasjonen kraftig redusert USAs bidrag til AFSEDs budsjett i forhold til summen som allerede var vedtatt av Kongressen. 14 Moncef Marzouki, «Det amerikanske demokratiprosjektet i Stor-Midtøsten – ja, men sammen med hvem?» (på arabisk), Al-Hayat, 23. februar, 2004. 15 Se Nevine Khalil, «Winds of Change», Al-Ahram Weekly, Kairo, 26. februar 2004. 16 Se Amira Howeidy, «Swan-Song for Arab Unity», Al- Ahram Weekly, 6. mars 2003. BØKER The Checkbook and the Cruise Missile. Conversations with Arundhati Roy Intervjuer av David Barsamian. South End Press, 2004, 178 s. David Barsamian har tidligere utgitt bøker basert på samtaler og intervjuer med tenkere og aktivister som Noam Chomsky og Edvard Said. The Checkbook and the Cruise Missile inneholder samtaler med Arundhati Roy, som er berømt for sin skarpe politiske penn og evne til å sette ord på sitt og mange andres raseri, enten det rettes mot USAs krigføring eller massakrer av muslimer i India. Naomi Klein, som har skrevet forordet til denne boka, omtaler Arundhati Roy på følgende måte: «Gang på gang har hun brukt sine kunnskaper som forfatter og arkitekt til å hjelpe oss å visualisere imperiets usynlige arkitektur.» Hovedtemaene for Barsamians samtaler med Roy i denne boka er kunnskap, makt, terror, privatisering – og globaliseringen av motstand. I forbindelse med nettopp organiseringen av motstanden mot imperiet, sier hun at det er viktig å organisere møter som World Social Forum, men at det er samtidig avgjørende å angripe imperiet direkte. Det må bygges ned bit for bit, og Arundhati Roy foreslår å starte med å rette skytset mot noen få selskaper, for eksempel de som har fått lukrative kontrakter i det okkuperte Irak. We need to disrupt business as usual, sier hun. Hun legger også vekt på betydningen av antikrigsdemonstrasjonene 15. februar 2003: De fikk imperiets maske til å falle. Den kunnskapen om amerikansk utenrikspolitikk som før nærmest var forbeholdt professorer og tidligere CIA-agenter, ble street talk. Men det holder ikke å ha rett, vi må også vinne, understreker Arundhati Roy, som bedre enn noen har evnen til å gjøre leseren rørt og rasende på samme tid. Stolen Youth. The Politics of Israel’s Detention of Palestinian Children Catherine Cook, Adam Hanieh og Adah Kay. Pluto Press, 2004, 197 s. Hundrevis av mindreårige palestinere blir hvert år arrestert av israelske myndigheter. Stolen Youth er den første boka som utforsker Israels fengsling av palestinske barn. Forfatterne har basert seg på førstehåndsinformasjon fra ansatte i internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og ikke-statlige organisasjoner på Vestbredden og i Gaza, og boka inneholder også intervjuer med palestinske barn som har vært fengslet. Boka er derfor sjokkerende lesning. Den tar for seg israelske myndigheters mishandling av mindreårige, som er blitt dokumentert av organisasjoner som Amnesty, men som det internasjonale samfunnet fortsatt lar passere. Forfatterne retter skarp kritikk nettopp mot måten dette internasjonale samfunnet fungerer på, det mangelfulle regelverket internasjonalt og FNs tilnærming. Hovedproblemet med disse internasjonale instansene, slik forfatterne ser det, er at de vil fremstå som nøytrale og ignorerer virkelighetens maktforhold – noe mindreårige palestinske fanger er et ekstremt tydelig eksempel på. Boka er delt inn i tre deler: Den første setter bokas tema inn i den politiske konteksten, og foreslår et rammeverk for å forstå Israels behandling av palestinerne generelt og barn spesielt. Bokas andre del omhandler barnas opplevelser, fra det øyeblikk de blir fengslet til de løslates. 17 år gamle Mohammed Al Jaberi er en av de som forteller om da han selv og broren hans ble arrestert: «Det var fire soldater i bilen. De slo oss mens bilen kjørte i nesten en og en halv time. De bannet og kjeftet på oss hele veien, og truet oss med seksuelle overgrep.» Mohammed ble arrestert første gang i 2000 for steinkasting, og dømt til åtte måneders fengsel. Boka beskriver hvordan arrestasjonene foregår, hvordan den rettslige prosessen og fengselsoppholdet forløper. Bokas tredje del går mer i detalj rundt årsakene til at Israel fengsler barn, og hvilke konsekvenser dette har for det palestinske samfunnet. I siste instans handler det hele om å knuse motstanden mot Israels okkupasjon, og blokkere denne motstandens muligheter for å utvikle seg. Bay of Tigers. A journey through war-torn Angola Pedro Rosa Mendes. Granta Books, 2004, 321 s. I denne nærmest skjønnlitterære reportasjeboka forteller den portugisiske journalisten Pedro Rosa Mendes om sin reise gjennom Afrika, fra Angola til Mosambik. Fremkomstmidlene var tog uten vinduer, dører og seter, falleferdige lastebiler og busser, båter og motorsykler. I det krigsherjede Angola, som har flere landminer enn mennesker, finner Mendes lange køer av landsbyboere som venter på akutt medisinsk behandling for smerter etter amputasjoner. Han intervjuer hjelpearbeidere og korrupte lokale byråkrater, enker og foreldreløse barn, soldater og overlevende fra slagmarken – og setter sammen et bilde av et land som ingen reisehåndbøker kan matche, takket være Mendes’ evne til å videreformidle sine møter med mennesker underveis.
Page 1 and 2: 32 LE MONDE diplomatique - april 20
Page 3: 4 LE MONDE diplomatique - april 200

Pablo Picasso og hans kritikere - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?