Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

24 LE MONDE diplomatique – mai 2004 

Å gjøre motstand er å si nei. Nei til forakt. 

Nei til arroganse. Nei til økonomisk knusing. 

Nei til verdens nye herskere. Nei til finansherrene. 

Nei til G8. Nei til Washington-konsensusen. 

Nei til det totalitære marked. Nei 

til altomfattende frihandel. Nei til «det ondes 

pokerspillere» (Verdensbanken, IMF, OECD, 

WTO) og deres dominans. Nei til overproduksjonsøkonomi. 

Nei til genmodifiserte 

organismer. Nei til permanent privatisering. 

Nei til den ustoppelige utvidelsen av privat 

sektor. Nei til utstøtelse. Nei til sexisme. Nei 

Le Monde diplomatique – 50 år i Frankrike 

 

MAI 1955: Bandung-konferansen i april 1955 samlet 

sentrale statledere i den tredje verden. Her gjengis den indonesiske 

president Sukarnos åpningstale på konferansen. Le 

Monde diplomatiques undertittel på denne tiden er «Avis for 

diplomatiske kretser og store internasjonale organisasjoner». 

 

JUNI 1979: Avisens logo er endret, og Claude Julien 

har overtatt redaktørstolen. Hovedsak er det europeiske prosjektet: 

«Drømmenes Europa, virkelighetens Europa». 

Mangfoldig motstand 

til sosial tilbakegang. Nei til nedbygging av 

trygdeordninger. Nei til fattigdom. Nei til 

ulikhet. Nei til forbigåelsen av landene i Sør. 

Nei til at 30 000 fattige barn dør hver eneste 

dag. Nei til ødeleggelsen av miljøet. Nei til 

militært hegemoni for én eneste supermakt. 

Nei til forkjøpskrig. Nei til invasjonskriger. 

Nei til terrorisme. Nei til angrep på sivilbefolkninger. 

Nei til rasisme. Nei til antisemittisme. 

Nei til islamofobi. Nei til sikkerhetsregimer. 

Nei til generalisert overvåking. Nei til 

tankepoliti. Nei til krymping av kulturen. Nei 

IGNACIO RAMONET 

Ansvarlig utgiver, Le Monde diplomatique, Frankrike. 

 

DESEMBER 1960: Valget av John F. Kennedy i 

november 1960 ble hyllet av Le Monde diplomatique over 

fem spalter på forsiden – med en helt spesiell ærbødighet 

som ikke kommer til å prege avisen i fremtiden. 

 

til mer sensur. Nei til medier som sprer løgner. 

Nei til medier som manipulerer oss. 

Å gjøre motstand er også å kunne si ja. Ja 

til solidaritet mellom jordas seks milliarder 

innbyggere. Ja til kvinners rettigheter. Ja til 

et fornyet FN. Ja til en ny Marshallplan for 

Afrika. Ja til definitiv utryddelse av analfabetisme. 

Ja til en internasjonal offensiv mot 

den digitale kløften. Ja til internasjonalt 

moratorium knyttet til ivaretakelse av drikkevann. 

Ja til generiske kopimedisiner for 

alle. Ja til besluttsom handling mot Aids. 

MAI 1984: Gjeldsproblematikk er et av Le Monde 

diplomatiques viktigste temaer: «Den tredje verden stilt overfor 

bankene». I undersaken spørres det om Israel kan komme 

til å gi opp sin direkte kontroll av Sør-Libanon. 

Ja til bevaring av minoritetskulturer. Ja til 

urbefolkningers rettigheter. Ja til sosial og 

økonomisk rettferdighet. Ja til et mer sosialt 

og mindre profitthungrig Europa. Ja til 

Porto Allegre-konsensusen. Ja til tobinskatt 

til hjelp for samfunnsborgerne. Ja til skatt 

på våpensalg. Ja til sletting av de fattige 

landenes gjeld. Ja til forbud mot skatteparadiser. 

Å gjøre motstand er å drømme om at en 

annen verden er mulig. Og bidra til å bygge 

den. 

 

• Billedkunst: Simon Nicholas’ fiktive og reelle bylandskaper se midtsidene 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

www.diplomatique.net politiskfilosofisk månedsavis 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tid for samfunnslønn? 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

RADIKAL REFORM: 

Kan samfunnslønn bli den neste nyskapende 

 

 

JUNI 1968: Studentbevegelsen og streikene i mai 1968 

 

Samfunnslønn kan forenkle trygdesyste- 

sosialpolitiske reformen i Norge? Penger i 

satte Frankrike på hodet, Le Monde diplomatique stiller 

lomma. Ingen behovsprøving. Ingen betin- 

spørsmålet «revolt eller revolusjon?» 

met og gjøre en rekke stønadsordninger 

gelser. Ingen tidsbegrensning. Rett og slett en 

overflødige – slik som sosialhjelp, stu 

slags minstepensjon for alle. Flere nobelpri- 

 

stakere i økonomi har kommet til at det kan 

diefinansiering og kunstnerlønn. 

være billigere for staten å bare lukke øynene 

 

 

og betale alle det samme beløpet, i stedet for å 

VEGARD VELLE 

 

opprettholde dagens dyre og tungrodde tryg- 

 

debyråkrati. Flere forskere peker også på at en 

Journalist for nordiske Le Monde diplomatique. 

 

slik ordning vil kunne føre til nytenkning og 

et styrket kulturliv. 

Les ellers i avisen: Samfunnslønn kan defineres som en 

inntekt som gis ubetinget til alle på indivi- 

 

Skolepolitikkens hamskifte 2 duell basis, uten 

 

behovsprøving eller krav til 

 

 

arbeidsinnsats. Moralfilosofen og økonomen 

Den truende samfunnslønnen 3 Philippe van Parijs har i boken Real freedom 

for all (1995) forsøkt å gi en filosofisk 

Østeuropeernes amerikanske drøm 6 

 

 

Globale 

fremtidsperspektiver 

8 

 

 

Palestina: en universell konflikt 10 

 

IRAK: På rekordtid har 

«En kapitalistisk drøm». Slik 

okkupasjonsmyndighetene beskrev det engelske tidsskriftet 

 

The Economist i september 2003 

i Irak innført handelsregler de nye økonomiske strukturene 

som er mer liberale enn de som ble 

etablert av de amerikan- 

ske okkupasjonsmyndighetene i 

som i dag gjelder i USA. 

Irak, CPA (Coalition Provisional 

Motstanden som forener sjia Authority). 

og sunnimuslimer mot okku 

 

pasjonen 

kaster imidlertid 

 

 

skygger 

over frihandelspara- 

 

 

 

diset. 

 

 

 

38 NOK (Norge) 

 

 

48 SEK (Sverige) 

IBRAHIM 

 

WARDE 

 

Forsker ved Center for International Studies, 

42 DKK (Danmark) 

Massachusetts Institute of Technology (Cambridge, 

 

5.50 euro (Finland, Europa) 

Massachusetts), forfatter av The Financial War 

 

 

9 771503 555007 

on Terror (IB Tauris, London, publiseres i 2004) 

1 Feminismens utfordringer 11 

Tvangssteriliseringer i Peru 16 

Aktivister som medieyndlinger 18 

Når sjefen leker Big Brother 20 

En rekke vedtak 

Økologisk genmodifisering 21 

signert av Paul Bremer, USAs 

sivile administrator i Irak, førte 

Patent på plyndring 22 

til en radikal forandring av det 

irakiske økonomiske systemet: 

Ramonet: Motstand 24 

Inntektsskatten skulle ikke overstige 

15 prosent, og importskatten 

ble opphevet (og erstattet 

av en avgift på 5 prosent for 

 

gjenoppbyggingsarbeid). Det 

DESEMBER 1997: Ignacio Ramonets lederartikkel 

finansielle og monetære systemet 

«Å avvæpne markedet» avslutter med en oppfordring om å 

ble fullstendig fornyet – nærmere 

«etablere den verdensomspennende ikke-statlige organisa- 

200 offentlige bedrifter skulle 

sjonen Attac», Artikkelen fikk uante konsekvenser... 

privatiseres. Etter mer enn 40 

NORDISK UTGAVE 

Det frie markedets eldorado 

«Det ble organisert 

’steriliseringsfestivaler’ 

på landet og i slumbyene: 

en dag med leker, dans, 

konserter, dukketeater, 

fyrverkeri, sport, overdådige 

måltider, gratis tannlege- og 

frisørbesøk.» 

FRANÇOISE BARTHÉLEMY 

Se artikkel om Peru side 16-17 

mai 2004, nr. 5 

 

 

begrunnelse for en universell og vilkårsløs møtt med ydmykende tester og intervjuer. 

grunninntekt basert på tanken om å sikre 

«virkelig frihet for alle». 

Sosialhjelpssatsene varierer svært mye fra 

En mer pragmatisk begrunnelse for en kommune til kommune. I stedet for at de 

vilkårsløs samfunnslønn er at den kan bidra enkelte kommunene fastsetter sosialstønaden, 

til å åpne opp den såkalte fattigdoms- eller basert på økonomisk styrke, kunne man tatt 

trygdefellen, et fastlåst avhengighetsforhold en nasjonal debatt om hvilket nivå den stat- 

til hjelpeapparatet. Mange blir værende i lige samfunnslønnen skulle ligge på. Knut 

en trygde- eller sosialhjelpssituasjon fordi Halvorsen, professor i sosialpolitikk ved 

prisen for å forlate den til fordel for et usik- Høgskolen i Oslo, har arbeidet mye med 

kert arbeid kan bli for høy. Hver selvstendig temaet samfunnslønn og er en sterk forsvarer 

inntjente krone avkorter trygde- eller sosial- av ordningen: 

pengene. 

– Samfunnslønnen må ligge på et såpass 

Økonomisk sosialhjelp har ikke løst fat- høyt økonomisk nivå at det faktisk er mulig 

tigdomsproblemet – og heller ikke skammen å leve av den i perioder av livet. Nivået kan 

eller stigmatiseringen forbundet med det å 

motta trygde- eller sosialpenger. Bedre blir 

for eksempel tilsvare dagens minstepensjon, 

det ikke når man på sosialkontoret ofte blir 

fortsetter side 4-5 

år med planøkonomi skulle 

Irak plutselig bli en gigantisk 

frihandelssone. Med sin ganske 

så ensidige logikk kunne Donald 

Rumsfeld rettferdiggjøre denne 

sjokkterapien. Ifølge USAs 

Halliburton er blitt 

selve symbolet på 

«gudfarkapitalismen» 

i USA. 

forsvarsminister, en av de store 

oppdragsgiverne bak «gjenoppbyggingen», 

skulle «markedsøkonomien 

favoriseres, ikke stalinistiske 

styringssystemer». 2 

Simon Nicholas: Level I (2002) 

Den mest kontroversielle reformen 

hang sammen med reguleringen 

– eller snarere mangelen 

på regulering – av utenlandske 

investeringer. Vedtak 39, datert 

19. september 2003, åpnet faktisk 

hele landet, med unntak av 

naturressursene, for utenlandske 

investorer. Disse investorene 

trengte verken forhåndsgodkjenning 

eller lokale samarbeidspartnere 

for å etablere seg i landet. 

De måtte heller ikke forplikte 

seg til å reinvestere overskuddet. 

Vedtaket nevnte ingenting om 

kontrollorganer eller -mekanismer, 

men etablerte mer liberale 

regler enn de som i dag gjelder 

i USA og Storbritannia (hvor for 

fortsetter side 14-15

2 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 3 

SKOLEN: Man kan konkurrere om kunnskap. Men fellesskap, solidaritet og medmenneskelighet kan 

det ikke konkurreres om. Dette er ikke forbruksgoder, men livsformer som må dyrkes etter sin egen art. 

Et ideologisk hamskifte 

LARS LØVLIE 

Professor i pedagogikk, Universitetet i Oslo. 

I begynnelsen av februar i år bestemte den 

norske utdanningsminister Kristin Clemet at 

universiteter og høgskoler ikke skal omgjøres 

til stiftelser. Dermed falt Ryssdalutvalgets 

flertallsinnstilling. Institusjonene blir ikke til 

bedrifter i konkurranse med hverandre, men 

fortsetter som statlige forvaltningsorganer. 

Budskapet kom i en kronikk i Aftenposten 

– en tributt til den offentlige diskusjonen. 

Kronikken grunnga ministerens retrett fra 

ideen om å kommersialisere høgre utdanning, 

og det vant hun respekt for. Men hvor lenge 

kan motstanderne nyte seieren? I slutten av 

februar antydet statssekretær Bjørn Haugstad 

i utdanningsdepartementet omkamp ved å 

si at departementet har rom for langt større 

detaljstyring i høyere utdanning enn det som 

har vært tilfelle til nå, og at denne retten kan 

departementet komme til å bruke. Dette ligner 

en strategi som en tidligere utdanningsminister, 

Gudmund Hernes, i sin tid annonserte: 

Når tiltak fra departementet møter for sterk 

motstand, bøyer man av og når målet ved 

omgående manøvrer. 

Strategien passer med en annen, som har 

vært brukt i skolepolitikken i Clemets regjeringsperiode. 

Den er av typen stegvise framstøt, 

tilsynelatende ubetydelige, men viktige 

nok til at Utdanningsforbundets leder, Helga 

Hjetland, har ropt ulv og grått sine modige 

tårer over det som har skjedd. Hva drev 

damen til det, hva har egentlig skjedd? – Et 

ideologisk hamskifte uten de store fakter. 

For det første har den politiske ideologien på 

mindre enn ti år skiftet fra en massiv støtte 

til enhetsskolen i Gudmund Hernes-perioden, 

til nedbygging under Kristin Clemets 

regime. 1990-tallets skolepolitikk var støpt 

i enhetsskolens form. Tiåret lovet å befeste 

enhetsskolen, i stedet ble det enhetsskolens 

ideologiske avskjedsshow. Hernes’ imponerende 

prosjekt lyste opp og sluknet på 90-tallets 

himmel, som annet rakettskrap. Nå er det 

ikke engang pent å snakke om enhetsskolen, 

selv forkjemperne for den tyr heller til betegnelsen 

fellesskolen, uten at det hjelper. 

For det andre står 2000-tallet i konkurranseskolens 

tegn. Da første runde av 

OECDs store kunnskapsundersøkelse PISA 

(Programme for International Student 

Assessment) ble gjennomført i 2000, ga 

resultatet Tyskland PISA-sjokk. Nasjonens 

skoleprestasjoner var middelmådige, elevene 

lå tilmed etter de skandinaviske landenes 

elever. PISA er i og for seg en omfattende 

kunnskapsprøve. Men den ble i beste nyliberale 

ånd brukt til å sette konkurranse på kartet. 

Politisk ble den lest som en ren rangering 

av landenes elevprestasjoner fra best til verst, 

den ble til et verdensmesterskap i skoleprestasjoner. 

Konkurransereglene er enkle: det 

som læres i den norske skolen, måles opp 

mot andre lands skoler. Og det som ikke kan 

måles, ja, det skyves lett ut av fokus. 

Utdannings- og forskningsdepartementets 

(UFDs) hjemmeside forteller at Finland vant 

PISA-konkurransen i leseferdighet. I matematikk 

og naturfag skåret norske 15-åringer 

nær gjennomsnittet i OECD land, men igjen 

skåret Finland langt bedre enn Norge og 

de andre nordiske landene. For matematikk 

skåret alle de nordiske landene signifikant 

bedre enn Norge, mens for naturfag lå Island 

likt med Norge, mens Sverige skåret bedre og 

Danmark dårligere. For et menneske med et 

anstrøk av skandinavisme i blodet, er ikke 

dette det verste man kan tenke seg. Norge er 

da i trivelig selskap, resultatene viser snarere 

likhet enn forskjell i måten å tenke og drive 

skole på. Men konkurransementaliteten tåler 

ikke likhet. 

Men denne regjeringen har ikke hele ansvaret 

for det som skjer. Per Østerud og Jan Johnsen 

observerer i en artikkel i den nylig utkomne 

boken Skolen er død – leve skolen!, at konkurransemetaforene 

kom i 

omløp allerede på 90-tallet. Da 

oppfordret statsminister Gro 

Harlem Brundtland nasjonen til 

å være best når det gjelder, og 

fikk fullt hus da Norge gjorde 

nettopp det i vinterolympiaden 

på Lillehammer i 1994. Og det 

var utdanningsminister Hernes 

som i samme tidsrom ville 

mønstre alle landets lærere under konkurransedemokratiets 

fane. Det finnes likevel 

en forskjell mellom Hernes’ form og den til 

Clemet. Hernes stilte aldri sitt lys under en 

skjeppe, han ga til beste av sine tanker og 

strategier fritt og freidig i alle medier, han 

iscenesatte seg selv som landets erkebiskop 

og suverene overlærer, og trivdes strålende i 

rollen som retoriker og maktperson. Kristin 

Clemet følger en annen strategi. Ideologisk 

er hun lavmælt, nesten ikke til å merke – hun 

vil slett ikke være med på snakket om at 

markedstenkningen har noen innflytelse i 

utdanningspolitikken, og nyliberal, det er hun 

i hvert fall ikke! Da ansatte og studenter i fjor 

protesterte mot at Universitetet i Oslo skulle 

bli en frittstående stiftelse, bedyret ministeren 

straks at kvalitetsreformen i høgre utdanning 

verken dreier seg om liberalisme eller privatisering, 

men om minimale justeringer i den 

rådende ordningen. 

Det antydes nå i terapeutisk stil at 

Blindernprofessorenes frykt for den uavhengige 

forskningen er en frykt for framtiden 

– et alvorlig tilfelle av akademisk paranoia. 

Vanviddet slo ifølge departementet 

ut i fjor, etter «Professoroppropet» mot 

Ryssdalutvalget. Det fikk statssekretær 

Haugstad til å skjenne på blindernfolket for å 

kaste det bedre argument overbord – de burde 

holdt seg til diskursen og ikke til pamfletten, 

altså ikke til et politisk uttrykk som tross alt 

har hatt en vesentlig plass i det sivile samfunns 

retoriske repertoar siden de engelske 

kaffehusene på 1700-tallet. Hernes kunne 

kjennes på sitt ord. Clemet må kjennes på 

Café Diplomatique 

Fredag 30. april kl 19.00 

på Kulturkafeen Renseriet 

Kolstadgata 17 (bak Tøyensenteret) 

«Samfunnslønn og idealisme» 

• Innlegg ved bl.a. Bjørgulv Braanen (Klassekampen), Truls Lie 

(Le Monde diplomatique) og journalist Vegard Velle 

• Utdrag fra Charlie Chaplins film Modern Times 

• Sufijazz ved Rolf Nystrøm og Pouyan Abdoli frem til 01.00 

Se ellers www.diplomatique.net for nærmere program 

Hernes kunne 

kjennes på sitt ord. 

Clemet må kjennes 

på sine handlinger. 

sine handlinger, og har mye å vise til. Jeg kan 

nevne prestasjonslønn for lærerne, foreldrebetaling 

i skolen, skolenes eksamensresultater 

lagt ut på nettet – den såkalte Skoleporten, 

friskoleloven, og nå nylig forslag om fritt 

skolevalg i videregående. Hun vil ikke bli tatt 

for å være ideologisk, men handler målrettet 

i skolepolitikken. 

Tiltakene skaper konkurranse gjennom å markere 

forskjeller mellom individer, grupper og 

institusjoner. Forskjellsbehandling motiverer 

til større innsats og høyere læringsutbytte, 

uten å utjevne forskjellene. Hvis forskjellene 

utjevnes, synker jo en arbeidsmotivasjon 

basert på konkurranse. Det vanker nå priser i 

skolen for godt utviklingsarbeid, og bonus på 

de beste. Små kamper om knappe goder kan 

drive et stort spill. Misforstå ikke, jeg er ikke 

mot at vi opplyses om skolenes innsats og at 

initiativ belønnes. Men det er verdt å peke på 

tendensen til å erstatte det tradisjonelle solidaritetsspillet 

med konkurransespillene.PISA-under- 

søkelsen satte scenen for det 

globale konkurransespillet, og 

Norge går nå inn i rollene. 

Hver for seg er ikke 

departementets konkurransetiltak 

så tydelige for mannen 

i gata, men sammen gjør de 

en forskjell. I dagens utdanningspolitiske 

klima virker disse tiltakene 

over tid til å realisere et kunnskapsmarked 

som drives av tilbud og etterspørsel, og som 

reguleres etter brukerne behov for utdanningstjenester. 

At departementet ønsker en 

sterkere privatisering av skolen, er hevet over 

tvil, friskoleloven av i år bærer bud om det. 

Ønsket om friskoler i Norge er i og for seg 

ikke urimelig, tatt i betraktning at Norge har 

rundt 2 prosent elever i friskolen, mot rundt 

25 prosent i Danmark og over halvparten av 

elevene for eksempel i Nederland. Hvorfor er 

ikke tallet større for Norge? Svaret er nok at 

nordmenn flest trives godt med enhetsskolen, 

og at barna går på skolen med vennene fra 

nabolaget. 

Privatskolene som har dukket opp i løpet av 

de siste årene, er stort sett kristne menighetsskoler. 

Noen kom- 

muner har også vurdert 

de økonomiske fordelene 

ved å støtte opprettelsen 

av friskoler – de får jo 85 

prosent direkte statsstøtte. 

Folk som kjemper mot 

nedleggelse av grendeskolen 

kan også tenke seg å bruke friskoleloven, 

og starte for seg selv. Men konkurranseutsettingen 

går tregt. Forslaget om å innføre 

videregående friskoler kan forandre på dette, 

for disse skolene kan appellere til initiativrike 

og pengesterke foreldre som ser at konkurransen 

om framtiden for alvor begynner i 

videregående skole. Da knyttes konkurranse 

til konsum, og skolens tjenester blir del av det 

private forbruket. Friskole er en fin betegnelse, 

for frihet vil vi gjerne ha. Men friskolen 

gir først og fremst frihet til de ressurssterke. 

Fritt skolevalg er fritt for dem med de beste 

karakterene, men selvsagt ikke så fritt for 

individer med lav kulturell kapital og dårlige 

skoleprestasjoner. Den nyliberale frihet er en 

valgfrihet. Valgfriheten er en frihet for dem 

som har valget, men ikke for dem som mangler 

valgmulighetene. Den enes valgfrihet blir 

her den andres ufrihet. 

Mange lærere protesterte da prestasjonslønnen 

kom, ikke bare fordi trynefaktoren ble 

et viktig kriterium for lønnsøkning, men 

fordi den brakte konkurranse inn i et rom der 

den ikke hører hjemme, i klasserommet og i 

det pedagogiske arbeidet. Det er tre grunner 

til at skolefolk protesterte mot konkurranse 

om lønn, selv om de var klar over at det på 

sikt kunne skape et lønnsløft for alle. For det 

første bryter det med den tradisjonelle norske 

tanken om å dra lasset sammen, dele på 

knappe goder og å skape likhet, ikke bare i 

muligheter, men også i resultater. Tanken har 

gitt et sterkt driv til integrering i et fellesskap 

der ingen skulle føle seg utenfor. For det 

Konkurransemetaforene 

kom i omløp allerede på 

90tallet. 

andre bryter konkurransen med det klassiske 

danningsidealet om selvutvikling og indrestyring 

som ikke krever ytre belønning, men 

er et mål i seg selv. For det tredje har ikke 

omsorg, oppdragelse og danning en pris. Den 

passer ikke i en kalkyle, derfor kan den ikke 

konkurranseutsettes. Det har vist seg tydeligst 

i eldreomsorgen. Man kan konkurrere 

om kunnskap. Men fellesskap, solidaritet og 

medmenneskelighet kan det ikke konkurreres 

om. De er ikke forbruksgoder, men livsformer 

som må dyrkes etter sin egen art. 

Hernes representerte den gamle statspaternalismen, 

med ham selv som fellesskapets 

samlende autoritet og velgjører. Den nye 

ideologien bygger ned staten, og baserer 

seg på marked og medier. I 2000 foreslo 

Mjøsutvalget å se studentene som brukere 

av service-universitetets tjenester, og innsatte 

markedstenkningen i stedet for det humboldtske 

forsknings- og danningsuniversitetet. 

Sentral i Mjøsutvalget var daværende rektor 

ved Norges Handelshøgskole i Bergen, Victor 

D. Normann. I et foredrag på Høgskolen i 

Lillehammer om utvalgets syn, var budskapet 

til høgskolene at de måtte basere seg på tilbud 

og etterspørsel. Den skolen som ikke kunne 

konkurrere på pris og kvalitet i det internasjonale 

marked var ikke liv laga. Tilhørerne så 

for seg både MIT og Harvard innta den åpne 

campusen på Storhove og gjøre dem arbeidsløse. 

Noen så foredraget som en oppmuntring 

til entreprenørskap. Andre så riset bak speilet: 

vinn eller forsvinn. 

Det har alltid vært konkurranse i skolen. 

Men den tilsvarte et ord som har gått delvis i 

glemmeboken, nemlig kappleiken. Det dreier 

seg om løkkefotballen, skiløpingen og sykkelturene. 

Kappleiken var ikke organisert, 

men spontan, ikke styrt av foreldrene, men 

skapt i gutte- eller jenteflokken. Det var ingen 

belønninger, men litt status og anerkjennelse, 

ja, kanskje en pokal også. Men det viktigste 

var å måle krefter med andre og mestre seg 

selv. Enhetsskolen tok over dette elementet 

av lek, men i kontrollerte former, slik at alle 

fikk prøvd seg etter evne og talent. Riktignok 

var det noen som alltid fikk sistevalget 

når det skulle spilles ball, men de ble ofte 

oppfordret til å drive med andre ting imens. 

Nå er det ikke lek lenger, 

men alvor, og det har de 

voksne bestemt. I konkurranseskolen 

er sistevalget et 

nederlag allerede før spillet 

er satt i gang. 

Når kappleik blir til 

konkurranse mister vi 

ikke bare et ord, men en kultur. Én ting er at 

gutte- eller jentegjengen kappes, eller klassen 

har kunnskapskonkurranse. Det er frihet på 

lokalplanet. Det finnes nok av eksempler på 

elever som ikke ønsker å konkurrere, men å 

samarbeide, som skyr kampen og heller pusler 

med å finne ut av ting. Når staten derimot 

fremmer konkurranseideologien i skolen, kan 

ikke elevene selv velge om de vil konkurrere 

eller ikke. Nå skal de konkurrere fordi skolene 

konkurrerer, fordi landsdelene konkurrerer, 

fordi nasjonene konkurrerer… 

Det tegner ikke godt for friheten i norsk 

skole når konkurranse blir obligatorisk, og 

slår over i tvang. 

© LMD Norden 

Rettelser 

I artikkelen «Verdenslitteraturens diktatur» 

(Le Monde diplomatique, mars 2004) 

kom vi til å skrive at den italienske avisen 

La Repubblica tilhører Mondadori-gruppen 

som kontrolleres av Silvio Berlusconi. 

Dette er ikke tilfellet, avisen tilhører gruppen 

Espresso, eid av Benedetti-familien. 

I artikkelen «Irak – hva nå?» (Le Monde 

diplomatique, mars 2004) forekommer 

en feilstaving av den unge sjiamuslimske 

lederens navn. Det skal være Moqtada 

Al-Sadr (ikke Al-Badr). Han har for øvrig 

ikke tittelen ayatolla. 

Le Monde diplomatique 

Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av 

internasjonalt anerkjente skribenter 

Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme 

Undersøkende journalistikk 

Filosofiske refleksjoner om samtiden 

Alternativ globalisering 

Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg 

oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er 

dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden). 

Avisens hovedspråk er norsk. 

Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned) 

Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge 

Websider: www.diplomatique.net 

Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net 

Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) 

Oversettere: 

Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk 

Diplomatiquekretsen: 

Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) 

Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net) 

og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) 

Redaksjonsråd: 

Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove 

Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og 

Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl 

Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge 

Årsabonnement (12 utgaver) 

Norge 380 NOK 

Sverige 480 SEK 

Danmark 420 DKK 

Finland 55 euro 

Øvrige Europa 55 euro 

Øvrige verden 60 euro 

Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement 

registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45 

eller per epost til abonnement@diplomatique.net. 

Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til 

dagsabonnenter på Klassekampen i Norge. 

Annonser 

Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på 

annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 

Le Monde diplomatique internasjonalt 

Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk. 

Frankrike: 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: +33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: 

Martine Bulard, Maurice Lemoine, 

Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. 

Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. 

Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio 

braziliense. 

Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. 

Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones. 

Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab. 

Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. 

Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto. 

Jordan: Bilag til Al Ra’ay. 

Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. 

Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. 

Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. 

Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere 

Jugoslavia. 

Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde. 

Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian 

Weekly. Se www.mondediplo.com 

Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. 

SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. 

Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. 

Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin. 

Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. 

Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, 

kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, 

portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk. 

For mer informasjon, se www.diplomatique.net 

Den truende samfunnslønnen 

Norge, med sin rikdom og erfaring som 

velferdsstat, er blant de få land som kan 

innføre samfunnslønn. 

TRULS LIE 

Ansvarlig redaktør og utgiver, nordiske Le Monde diplomatique 

Forakten. Overfor de som ikke arbeider, men 

driver lediggang. Parasittene. De andre. Som 

ikke har vanlig jobb. De med arbeidsledighetstrygd. 

De som utnytter systemet. Dyrker 

hobbyen. Det sosiale. Fritiden. Uproduktive 

er de. De er klienter. Sosiale tilfeller. Folk 

som faller utenfor. Utenfor lønnsarbeidet. 

Utenfor normal arbeidsdag. Irriterende utenfor. 

Lukket ute. Utelukket. 

Hva betyr det egentlig å være lønnsarbeider 

i dag? Det vanlige lønnsarbeidet er under 

forandring. 

Et par generasjoner er nå fostret opp og 

utdannet i kommunikasjonssamfunnet. Mens 

Henry Fords bilfabrikker (se også side 20) 

var kjennetegnet av samlebåndsproduksjon, 

standardiserte arbeidsrutiner, homogene forbruksmønstre 

og byråkratiske fagforeninger, 

kom «postfordismen» med fleksible små 

produksjonsenheter, kunnskapsbasert teknologi, 

differensiert arbeidskraft og spesialiserte 

produkter. 

Arbeidet har derfor blitt stadig mer immaterielt. 

Flere arbeider nå med informasjon og 

kommunikasjon – og «produserer» således 

samfunnet ved å danne ny subjektivitet, identitet, 

verdier, handlings- og forbruksmønstre. 

Det immaterielle arbeidet vever sammen 

kroppsarbeid og kommunikasjon, arbeid og 

fritid, økonomi og kultur. Det immaterielle 

arbeidet arbeider med språket selv, gjennom 

behandling av symboler, og bygging av relasjoner. 

Med kommunikasjonssamfunnet nærmer 

vi oss hva Karl Marx en gang kalte det «generelle 

intellekt». Mens industrien 

tidligere blandet «kjøtt og metall» 

– slik Chaplin viser oss i filmen 

Modern Times – er mennesket som 

tannhjul i maskineriet i dag mer 

metaforisk forstått. «Kyborger» 

som konstant kommuniserer med 

sine mobiler, internett og medier. 

Det nye kollektive kunnskapsarbeidet 

er også et resultat av 

fremvoksende urbanitet (se også 

Simon Nicholas sine bilder i 

denne avisen). Det immaterielle 

arbeidet pågår hele døgnet, 

er gjennomstrømmende, og 

allestedsnærværende i lokale og 

globale nettverk. 

I dag er det derfor for snevert å måle et lands 

produksjon og vekst ut fra det tradisjonelt 

produktive og «målbare» lønnsarbeidet. Dette 

er bare en del av samfunnsproduksjonen. 

Samfunnsøkonomien har tradisjonelt vært 

avhengig av at det oppdras, opplæres og drives 

omsorg uten lønn. En stor del av det nye 

immaterielle arbeidet er også ulønnet: Kunst 

og kultur, refleksjon og debatt, idealisme og 

politisk engasjement. De arbeidsledige og 

utelukkede bidrar faktisk også til «samfunnsproduksjonen». 

Det gjør også gruppen av 

stadig flere arbeidsledige akademikere. 1 Ikke 

alle slike kommunikative nettverk kan måles 

i tradisjonell «produktiv» forstand. 

Derfor er det interessant å merke seg 

lønnsarbeidets historisk sett sentrale rolle. Når 

det gjaldt de fattige – de utelukkede – tenkte 

Marx på dem verken som produktive eller 

uproduktive: De sto utenfor produksjonen på 

samme måte som primitive står utenfor sivilisasjonen. 

Og arbeiderklassens organisasjoner 

opplevde i likhet med kapitalistene de fattige 

eller «uproduktive» som farlige – ikke bare 

som parasitter, tyver, narkomane og prostituerte, 

men også som politisk ustabile. 

De som ikke lar seg innordne er truende 

Det «erotiske» 

ligger i spillet 

mellom 

forbudene i 

den strenge 

arbeidslogikken 

og våre dyriske 

lengsler mot 

overskridelse. 

for systemene. Derfor organiserer stat og 

kapital en rekke «tilfangetakelsesapparat» for 

å holde styr på de uproduktive: Slik uteliggere, 

pengeløse og kvinner undertrykkes av 

eiendomsforholdene, slik velferdssamfunnet 

skaper klienter eller slik lønnsarbeidsløse 

mennesker fratas verdi. 

Når det er for snevert å definere lønnsarbeidet 

som hele dreiepunktet for dagens samfunnsproduksjon, 

er tiden moden for å innføre 

samfunnslønn til de andre (eksempelvis 100 

000 kroner). Arbeidslønnen har lenge vært en 

sinnrik innretning for å organisere samfunnet 

– gjennom økonomisk praksis 

og institusjonaliserende atferd. 

Særlig når pengene «predikeres» 

av stat, næringsliv og media 

som livets målestokk og målsetting. 

Dessuten organiserer staten 

befolkningen i dag gjennom 

skatter, bøter og avgifter – gammel 

disiplin er erstattet av pengepungens 

indirekte kontroll. 

Det er eksempelvis vanskelig 

i dag å tenke seg streikende 

arbeidere i norske teknologi- og 

våpenfabrikker som ikke streiker 

for høyere arbeidslønninger, 

men markerer politisk avsky 

overfor Israels statsterrorisme. 

I det minste undergraves den kapital/ 

statlige ideologiske pengekontrollen med 

postfordismens immaterielle arbeid og de 

utelukkedes langsomt økende innflytelse. 

Det vokser frem en subversiv motmakt – et 

proletariat som ikke lenger bare utgjøres av 

lønnsarbeideren. Det begynner den marxistiske 

venstresiden å forstå. Det nye proletariatet 

består også av en mangfoldig mengde 

mennesker og små selvstendige virksomheter 

som verken stempler inn eller «kobler av» 

fra arbeidet. Det «generelle intellekt» er en 

produksjon av intellektuelt og immaterielt 

overskudd som utover å være ettertraktet 

i kommunikasjonssamfunnet, også utgjør 

en truende bevisstgjøring for eksisterende 

maktforhold. I det nye proletariatet dannes 

nettverk av idealister, ungdom, husmødre, 

studenter, pensjonister, skribenter, kunstnere, 

hackere, intellektuelle og livsnytende 

anarkister som beveger seg på siden av det 

tradisjonelle målbare lønnsarbeidet. Det nye 

proletariatet, er ikke bare «barneavlere» i 

ordets opprinnelig betydning: Å avle barn 

samt arbeide for livets opphold. 

Samfunnsøkonomien er faktisk helt avhengig 

av de mange «ulønnedes» kreativitet og 

omsorg for å opprettholde veksten. Det er 

Simon Nicholas: In the City (of Glass) (2003) 

også en grunn til å betale samfunnslønn – til 

de som ikke direkte regnes under årets brutto 

nasjonalprodukt. Skaperkraft og eksistensiell 

glede kommer ikke alene av en nyliberalisme 

som driver på med nye varianter av samme 

varer. 

Norges olje- og overskuddsøkonomi kan 

finansiere samfunnslønn – basert på ideen 

om at naturressursene skal tilfalle befolkningen 

(se side 1, 4 og 5). 

Franske Georges Bataille nevner nettopp 

naturen som det ødslende og sprudlende, 

selve naturens avsindighet. 2 Det «erotiske» 

ligger i spillet mellom forbudene i den strenge 

arbeidslogikken og våre dyriske lengsler mot 

overskridelse. Så hva passer bedre enn at nettopp 

naturen kan muliggjøre samfunnslønnen? 

På tide med å vise tillit og gi den enkelte 

ansvar med samfunnslønn. Med et økonomisk 

eksistensminimum kunne sivilsamfunnet 

og den enkelte selv klare å fylle dagen med 

mening, samarbeide om samfunnets utvikling 

og bedre sine eksistensforhold uten hele tiden 

å måtte bekymre seg for lønnsinntekten. 

Ordningen med samfunnslønn må anta at 

mottakerne indirekte bidrar til samfunnet på 

en eller annen måte. Ja, er det ikke på tide at 

ulønnede arbeidere slutter å stå der med tiggerhånden 

til stipendkomiteer, statsinstitusjoner, 

familiefar eller næringslivets sponsorer? 

I stedet kan de få en økonomisk mulighet til å 

være irrasjonelle, uttrykksfulle, omsorgsfulle 

eller svært menneskelige «outsidere». 

Nobelprisvinnere i økonomi har foreslått 

samfunnslønn. Samfunnsøkonomisk vil nok 

ikke ordningen netto tappe statskassen for så 

enormt mye mer. Man ville da fjerne et overhengende 

byråkratisk apparat. Dessuten ville 

et eksistensminimum ikke friste alle. 

Selv om motforestillingene er mange, er 

det verdt å diskutere muligheten. Norge, med 

sin rikdom og erfaring som velferdsstat, er 

blant de få land som kan innføre samfunnslønn. 

Norge kunne være foregangsland for 

en variant av samfunnslønn – der arbeid også 

betyr samarbeid. 

Skal den enkle og utelukkende nyliberalismen 

gjenstå som fremtidens eneste livsform 

– om det så er i Norge eller Kina? Ved siden 

av den profittdrevne konkurransen må det i vår 

levetid også kunne finnes andre rom. Vil fremtiden 

tilgi oss om vi ikke tar ansvar for å danne 

slike alternativer, når vi har muligheten? 

© LMD Norden 

1 Se Aftenposten 28. april. 

2 Georges Bataille, Erotismen (1957, Pax Forlag 1996) 

SIMON NICHOLAS stiller ut 48 arbeider i forbindelse med utstillingen Concourse på Galleri Brandstrup i Oslo, frem til 9. mai 2004. 

Utstillings tittel Concourse (fra det latinske concurrere, å løpe sammen) er hentet fra arkitekturens språk, og betyr en hall eller en plass hvor 

folk møtes. I flere av Nicholas’ bilder aner vi de arkitektoniske konturene av Turbine Hall på Tate Modern museet i London. Andre bilder er 

inspirert av et avisfotografi fra en datakonferanse i det enorme Vikingskipet på Hamar, som med letthet kan romme flere tusen mennesker. 

Et utvalg av Nicholas’ arbeider benyttes i denne utgaven av Le Monde diplomatique. Se også artikkel om Nicholas s. 12-13. 

FRANZ WIDERBERG ble nylig 70 år. I den forbindelse åpnes utstillinger i Oslo i Kunsterforbundet, Galleri Brandstrup (15.05 

- 20.06) og en retrospektiv utstilling i Trondheim Kunstforening i mai. Deretter i Telemarksgalleriet sammen med sønnene Thomas og Nico 

Widerberg. I juli vises bilder på Stiklestad der Franz Widerberg står for årets Olsokutstilling. Bilder av Widerberg benyttes på side 7, 8 og 

11 i denne utgaven av Le Monde diplomatique.

4 LE MONDE diplomatique – mai 2004 LE MONDE diplomatique – mai 2004 5 

...fortsetter fra side 1: 

Samfunnslønn? 

rundt 100.000 kroner, sier han. 

– Dette gir en materiell grunntrygghet, 

men ikke en høy levestandard. 

Problemet med dagens 

velferdsapparat er 

at det ikke er fin- 

masket nok. Mange 

faller gjennom 

sikkerhetsnettet. 

En samfunnslønn 

til alle vil være en 

langt mer bunnsolid 

støtteordning. Det 

er vanskelig å tenke 

seg at noen kan leve 

på samfunnslønn 

hele livet. Men det 

kan eksempelvis 

være aktuelt i en tid mens man 

studerer, arbeider som kunstner, 

etablerer sin egen virksomhet eller 

ønsker å leve ut et brennende engasjement. 

Samfunnslønnen 

kan for eksempel 

tilsvare dagens 

minstepensjon, 

rundt 100 000 

kroner. 

Knut Halvorsen, HiO 

Spørsmålet er om mange ville miste 

motivasjonen for vanlig lønnsarbeid 

dersom samfunnslønn var tilgjengelig: 

– Det er usannsynlig at arbeidsmotivasjonen 

synker mye på grunn 

av samfunnslønn. Til det er den for 

lav. Incitamentet til å jobbe forsterkes 

ytterligere ved at arbeidsinntekter 

opp til et visst nivå ikke 

trekkes fra samfunnslønnen, sier 

Halvorsen. 

Man trenger imidlertid et system 

for å finansiere en slik ordning. 

Halvorsen mener det er usikkert 

hvordan den vil slå ut økonomisk: 

– Man kunne hente penger fra 

den norske grunnrenten – oljen. 

Oljefondet kunne fordeles på alle 

voksne borgere i Norge. For det 

andre måtte samfunnslønnen ses i 

sammenheng med skattesystemet. 

De som har høy lønn i utgangspunktet 

vil ikke få samfunnslønn 

på toppen. Denne ville måtte trekkes 

fra. 

I Norge har man langt 

på vei allerede en 

samfunnslønn, ikke 

minst som følge av 

universelle trygdeordninger 

som barnetrygd, 

minstepensjon 

til attføringsklienter, 

uføre og eldre. I tillegg 

kommer økonomisk 

sosialhjelp og næringsstøtten. 

Problemet er at 

dagens støtteordninger 

er basert på et uhyre komplisert 

regelverk og et ugjennomtrengelig 

administrativt kontrollapparat. 

Antall mennesker i Norge som 

mottar forskjellige typer økonomisk 

støtte fra staten er økende. Drøyt 

300.000 er uføretrygdet. Omtrent 

120.000 mennesker er arbeidsløse. 

Rundt 100.000 går på attføring 

eller rehabilitering. I underkant av 

130.000 mottar økonomisk sosialhjelp. 

623.000 mennesker mottar 

alderspensjon, og 34.000 har 

avtalefestet pensjon (AFP). Rundt 

25.000 personer mottar støtte som 

etterlatte ektefeller. I overkant av 

220.000 elever og studenter mottar 

studiestøtte. I tillegg kommer sykemeldte 

arbeidstakere og personer 

som mottar forskjellige former for 

næringsstøtte. 

Nylig har Velferdsalliansen gått 

sammen med Fellesorganisasjonen 

for barnevernpedagoger, sosionomer 

og vernepleiere om å kreve 

en garantert minsteinntekt for 

sosialhjelpsmottakere, arbeids- 

Naturressurser finansierer 

Kunne det norske oljefondet fordeles på alle voksne borgere i Norge? 

En modell for ideen om en samfunnslønn 

finnes i Alaska. Der innførte man allerede i 

1983 en type borgerinntektssystem, en såkalt 

dividende (utbytte). The Alaska Permanent 

Fund, som ble etablert for å sikre befolkningens 

felles arverettigheter til olje- og 

andre naturressurser, fordeler hvert år deler 

av overskuddet fra investeringer i aksjer, 

obligasjoner og statlig eiendom. Mottakerne 

er samtlige kvinner, menn og barn som har 

vært bosatt i Alaska i minst ett år. 

Det årlige utbyttet varierer, og i 2003 ble 

det utbetalt 1107 dollar, den laveste dividenden 

på mange år. I 2000 var beløpet i under- 

løse, aleneforeldre og personer 

på rehabilitering og attføring. 

Organisasjonene argumenterer for 

at personer i disse gruppene skal 

motta 125.000 kroner i året, tilsvarende 

beløpet Statens institutt 

for forbruksforskning (SIFO) har 

satt opp for et nøkternt forbruk. 

Leder for Velferdsalliansen, Leif 

Mørkved, sier til Le Monde diplomatique: 

– Hele samfunnet vil spare penger 

på en garantert minsteinntekt. 

Det vil gi en plusseffekt i forhold til 

rusomsorgen, kriminalomsorgen og 

helsevesenet. Fattigdom ligger bak 

mange samfunnsproblemer. 

Samtidig vil en samfunnslønn 

være lett å forstå og administrere. 

Ifølge Knut Halvorsen vil ordningen 

forenkle trygdesystemet og gjøre en 

rekke stønadsordnin- 

ger overflødige, slik 

som økonomisk sosialhjelp, 

grunnytelser i 

folketrygden, studiefinansiering,alderspensjon, 

penger til 

arbeidsmarkedstiltak, 

grunnytelsen i attføring, 

landbruksstøtte 

og kunstnerlønn. 

kant av 2000 dollar per person. Det betyr at 

en familie på fire mottok tilsvarende rundt 

75.000 kroner. 1 

I Sør-Afrika har det også vært omfattende 

diskusjoner rundt forslaget om å innføre en 

månedlig grunninntekt på 100 rand (omtrent 

100 kroner) til alle mellom 7 og 65 år. 

Fattigdommen i Sør-Afrika er omfattende 

og arbeidsløsheten er høy. Derfor har fagforeninger 

kjempet for den konstitusjonelle 

rettigheten til en universell ytelse til alle fra 

vugge til grav. En slik ytelse vil løfte 22 millioner 

mennesker ut av dyp fattigdom. 

Også i Brasil skjer det en lignende utvik- 

Det vil være mulig 

å kutte drastisk ned 

på bemanningen i 

institusjoner som har til oppgave å 

skille de som har rett til støtte fra 

de som ikke har det. Dette gjelder i 

Trygdeetaten (9000 ansatte), i Aetat 

(5000 ansatte) og i de kommunale 

sosialtjenestene (5500 ansatte). 

Saksbehandlerne her forholder seg 

stort sett til den samme gruppen 

mennesker. 

Normann Aanseland, professor 

i landbruksøkonomi ved Norges 

Landbrukshøyskole, sier til Le 

Monde diplomatique at en samfunnslønn 

også ville gjøre det mulig 

å kutte store deler av landbruksbyråkratiet: 

– Det finnes i dag hele 100 virkemidler 

for bønder administrert 

av Statens landbruksforvaltning. 

Mange av disse ville bli overflødige 

hvis bønder kunne motta samfunnslønn 

i stedet for subsidier. Totalt 

finnes det mellom fem og ti tusen 

landbruksbyråkrater i Norge. 

– Men vil man frem i politikken 

nytter det ikke å komme med forslag 

om samfunnslønn. Likevel vil 

jeg forsvare denne ordningen både 

moralsk og politisk. Den ville gi 

en bedre fordelingspolitikk. Vi har 

problemer med å treffe dem som 

har det virkelig 

Tanken om at 

samfunnslønn vil 

kunne bidra til 

avvikling av en lang 

rekke byråkratiske 

ordninger, er 

besnærende. 

Finn Langeland, NHO 

vondt. De svake 

gruppene ville 

komme bedre ut. 

Knut Halvorsen 

påpeker at Norge 

har økonomi til 

å gjennomføre 

dette: 

– En samfunnslønn 

ville utfordre 

tradisjonell nyttetenkning, 

for 

eksempel knyttet 

til lønnsarbeidet og arbeidslinjen. 

Innføringen av dette konkurrerende 

fordelingsprinsippet ville være et 

kjempespennende sosialt eksperiment. 

– En samfunnslønn ville også 

være en vanvittig stimulans for 

kultursektoren. Mange vordende 

kunstnere ville slippe å ta vanlige 

jobber og kunne istedenfor vie seg 

ling. Den 8. januar i år signerte president 

Lula en oppsiktsvekkende lov som skal 

utrydde sult og utjevne sosiale forskjeller 

i en av verdens minst egalitære stater. Det 

handler om det ambisiøse prosjektet om å 

etablere en «betingelsesløs grunninntekt, 

eller borgerinntekt» for alle brasilianske 

statsborgere og utlendinger som har bodd 

i Brasil i fem år eller mer. Inntekten skal 

utbetales månedlig med samme beløp til 

alle, og «dekke minimumsutgifter til mat, 

bolig, utdannelse og helseomsorg». 

Loven trer i kraft i 2005 og vil realiseres 

trinnvis ved å gi prioritet til de mest trengen- 

til kunsten. Mange ville kunne 

utfolde sine interesser på en helt 

annen måte enn innenfor dagens 

trange system. 

Sannsynligvis ville ordningen 

maksimere selvvalgt deltakelse. 

Folk får time out fra arbeidslivet. 

De kan investere i utdanning, ta 

sabbatsår, pusse opp bolig, reise, 

ta seg av eldre og barn eller delta i 

frivillige organisasjoner og politikk. 

Samfunnslønn vil dermed kunne gi 

bedre balanse mellom arbeidsliv, 

familie og sivilsamfunn, og gi større 

fleksibilitet og valgfrihet. Folk kan 

erkjenne at de har behov for påfyll i 

forkant av at de blir utbrente. 

I Finland og Danmark har samfunnslønn 

lenge stått på den politiske 

dagsorden. Danmark innførte 

på 1990-tallet en såkalt «orlovsordning». 

Arbeidstakere kunne ta 

seg fri fra jobben i et år og motta 

en lav lønn. Mange brukte denne 

muligheten til å ta en pause og gjøre 

noe helt annet. Eldre ektepar reiste 

jorda rundt med oppsparte penger. 

Ordningen ble imidlertid avviklet 

fordi såpass mange ønsket å benytte 

seg av den. 

I Norge har interessen for samfunnslønn 

vært heller laber. Et 

hederlig unntak er sosialantropologen 

Cato Wadel som ut fra en kritisk 

drøfting av arbeidsbegrepet (1978) 

kom frem til at samfunnslønn ville 

være den eneste rettferdige løsning 

på fordelingsproblemene. 

Anarkisten Syphilia 

Morgenstierne (1999) og den tidligere 

anarkisten Christian Vennerød 

(1982) har også argumentert for 

samfunnslønn (under vignetten 

borgerlønn). I de etablerte politiske 

miljøene har debatten om samfunns- 

de lagene av befolkningen. Lovens ambisjon 

er likevel å gradvis erstatte de behovsprøvde 

ordningene som i dag er lite sjenerøse. Disse 

fungerer også dårlig ettersom over 50 prosent 

av den aktive befolkningen arbeider 

utenfor det offisielle arbeidsmarkedet. De 

fanger dermed ikke opp de reelle behovene. 

Finansieringen av borgerinntekten skal 

blant annet baseres på renter av investeringer 

i Brasils naturressurser. Den kan med 

andre ord betraktes som et utbytte basert på 

felles goder. 

1 Se også Bergens Tidende 27.01.04 

lønn vært mager. Ordningen ble 

likevel foreslått av Arbeiderpartiet 

allerede i 1971. I utkastet til partiets 

arbeidsprogram for 1981-85 nevnes 

også at en «garantert minsteinntekt» 

må utredes. I dag er Venstre det partiet 

som sterkest, om enn ikke alt for 

høylytt, støtter kravet. 

Venstres leder Lars Sponheim påpeker 

overfor Le Monde diplomatique 

at en ordning med samfunnslønn 

ville tvinge oss til en ny gjennomgang 

av holdninger og spørsmål 

rundt definisjoner av arbeid og 

verdiskaping: 

– Samfunnslønn vil i realiteten 

bety en anerkjennelse av at 

individet selv i større grad skal 

kunne definere sitt arbeid og virke. 

Arbeidsbegrepet vil kunne utvides 

til beste for enkeltmennesket og for 

samfunnet. 

– Samfunnslønn innebærer i 

realiteten en helt ny type tenkning 

om forholdet mellom staten og 

borgerne. Fra å være definert som 

sosialklienter, trygdemottakere og 

låntakere, gis borgerne en grunntrygghet 

som vil gi grobunn for 

positiv utvikling av den enkeltes 

ressurser. Troen på menneskets iboende 

muligheter og evner til å realisere 

disse må være 

fundamentet i 

fremtidens politikk, 

mener Sponheim. 

Tidligere leder av 

Arbeider par tiet, 

Reiulf Steen, er en 

av de som har gått 

inn for samfunnslønn. 

Han mener 

det hefter det såpass 

mange svakheter ved dagens trygdesystem 

at det bør reformeres: 

– Systemet er fryktelig komplisert. 

Jeg kjenner fremdeles ikke et 

eneste menneske som har oversikt 

over alle trygde- og støtteordningene 

som finnes. Som pensjonist 

har jeg ikke en gang klart å skaffe 

meg full oversikt over beregningen 

av min egen pensjon. 

Om årsakene til at samfunnslønn 

har stått svakt i Norge, sier Steen: 

– Norge er i for stor grad preget 

av luthersk samfunnsmoral. Er det 

noe galt i å gi noen mulighet til å 

komme seg ut av tidsklemma en 

stund? Jeg tror nok mange ville 

være interessert i å tjene litt mindre 

dersom de kunne tegne, male, 

reise vekk eller ta seg av eldre i en 

periode. 

– Dagens samfunn gjør at stadig 

flere av oss trenger å studere gjen- 

– Norge er i for 

stor grad preget 

av luthersk 

samfunnsmoral. 

Reiulf Steen 

nom hele livet. En samfunnslønn vil 

oppmuntre til livslang læring. Da 

kan mennesker i alle livsfaser ta seg 

fri til å studere, mener Steen. 

Ideen om en samfunnslønn er ikke 

ny. I 1796 foreslo den engelske 

filosofen Thomas Paine en genuinely 

unconditional grant (støtte 

uten forpliktelser). Hans poeng var 

at verden og dens ressurser ikke 

tilhørte noen og at alle hadde lik 

rett til å utnytte dem. De som hadde 

eiendom burde derfor betale grunnrente 

til de eiendomsløse. 

Den første som foreslo en genuin 

minsteinntektsordning var Brusseladvokaten 

Joseph Charlier i boken 

Solution du probléme social ou constitution 

humanitaire fra 1848. 

Etter andre verdenskrig økte 

interessen for samfunnslønn kraftig 

blant sosialfilosofer og sosialpolitiske 

forskere. Det ble etablert egne 

forskningsinstitusjoner og nettverk. 

Det viktigste internasjonale nettverket 

er Basic Income European 

Network (BIEN), som ble etablert 

i 1986. Av institusjoner kan nevnes 

de britiske Citizen’s Income Trust 

og Citizen’s Income Study Centre. 

Hele syv nobelpristakere i 

økonomi har vist stor interesse for 

utformingen av en 

samfunnslønnsord- 

ning (James Meade, 

Milton Friedman, 

Paul Samuelson, 

Herbert Simon, 

Robert Solow, Jan 

Tinbergen og James 

Tobin). I nyere tid 

har den tyske filosofen 

Thomas Pogge 

foreslått en global 

samfunnslønn der alle verdens 

fattige får en såkalt dividende 

(utbytte) fra alle nasjonalstaters 

salg av naturressurser og fra avgifter 

på forurensning. Bakgrunnen er 

tanken om at alle skal kunne nyte 

godt av jordas naturressurser og 

teknologiske fremskritt. 

Sven Stokkeland har skrevet hovedoppgaven 

Borgerlønn hvor han 

blant annet tar for seg motforestillingene 

mot en slik ordning: 

– De to viktigste innsigelsene 

mot samfunnslønn er det som kan 

kalles umulighetsteoremet og 

parasittinnvendingen. Førstnevnte 

handler om at samfunnslønn enten 

vil være for lav til å være sosialt 

akseptabel, eller for høy til at økonomien 

kan bære den. 

– Dette skyldes at man forsøker 

å gjøre to ting på en gang – på den 

ene siden å gi en ytelse som er 

romslig nok til å hjelpe dem som 

i utgangspunktet trenger den, og 

på den andre siden at ytelsen ikke 

må være så høy at den undergraver 

arbeidstilbudet. 

– Parasittinnvendingen er en 

kritikk av at man ikke stiller noen 

krav til de som mottar pengene, og 

at samfunnet avviker fra gjensidighetsprinsippet. 

Dette er et prinsipp 

om at alle som nyter fruktene av 

sosialt samarbeid har en tilsvarende 

plikt til å gi et produktivt bidrag tilbake. 

Noe annet ville være utbytting 

av den produktive, skattebetalende 

delen av befolkningen, forteller 

Stokkeland. 

Informasjonsdirektør Finn 

Langeland i Næringslivets 

Hovedorganisasjon (NHO) slutter 

seg til den siste kritikken: 

– NHO har ikke tatt stilling til 

samfunnslønn. Jeg finner imidlertid 

mange betenkelige sider ved 

forslaget, spesielt når det gjelder 

dette med å yte og deretter få 

noe tilbake. Tolv prosent av den 

arbeidsføre befolkningen mottar 

syke- eller uføretrygd. I tillegg er 

arbeidsløsheten fortsatt relativt høy, 

målt etter hva vi er vant til her i 

landet. Det er neppe grunn til å tro 

at samfunnslønn til alle vil være 

et tiltak som kan bringe flere inn 

på arbeidsmarkedet, snarere tvert i 

mot, mener Langeland. 

Spørsmålet er om samfunnslønnen 

når det kommer til stykke 

likevel kan være lønnsom for samfunnet: 

– Det kan jeg vanskelig tenke 

meg. Vi vet ingenting om hvordan 

denne ordningen vil påvirke samfunnsmoralen. 

Hvis X antall mennesker 

velger å motta samfunnslønn 

fremfor å arbeide, risikerer vi at en 

lang rekke samfunnsfunksjoner 

bryter sammen. Jeg tror en slik ordning 

vil skape flere problemer enn 

den løser. 

Men er et beløp på 100.000 nok 

til at folk flykter fra arbeidslivet? 

– Mange vil nok oppfatte 

100.000 kroner for ikke å gjøre 

noe som relativt god betaling. Husk 

også at det finnes et svart arbeidsmarked. 

Disse pengene vil kunne 

virke som en spore til å gå inn i den 

svarte sektoren. 

I en tid der Norge trenger mer 

nytenkning, mener mange at nettopp 

samfunnslønn er konstruktivt 

for å få en slik effekt. Til det svarer 

Langeland: 

– Forslaget er fremmet, og 

det vil bli debattert. Tanken om 

at samfunnslønn vil kunne bidra 

til avvikling av en lang rekke 

byråkratiske ordninger, er besnærende. 

Men fokus når det gjelder 

nytenkningen bør være hvordan 

vi best kan utnytte 

våre ressurser, styrke 

økonomien, øke sysselsettingen 

og trygge 

velferden. Vi lever 

i et av verdens mest 

privilegerte land, og 

har råd til å ta en 

debatt om et tema 

som samfunnslønn, 

noe som for det store 

flertall av verdens 

innbyggere fortoner 

seg som en ren illusjon. 

Men heller ikke 

i rike Norge kan vi lukke øynene 

for at vi må yte, før vi kan nyte. 

Knut Halvorsen understreker på 

sin side at gjennomføring av en 

slik radikal reform krever at visse 

forutsetninger er tilstede: 

– Tilstrekkelig mange må finne 

den nåværende situasjonen uholdbar. 

Og tilstrekkelig mange må dele 

en visjon om en bedre måte å løse 

problemene, og handle i forhold 

til dette. Det kan være nødvendig 

som et første skritt å inngå kompromisser 

for å sikre oppslutning 

om samfunnslønn, primært når det 

gjelder prinsippet om ubetinget 

betaling. Man kan for eksempel 

begrense samfunnslønnen til personer 

mellom 18 og 25 år, og gi dem 

ytelser tilsvarende folketrygdens 

minstepensjon. Flertallet av disse 

er i dag forsørget av foreldre, gjennom 

studiestøtte eller økonomisk 

sosialhjelp. 

Samfunnslønn til denne kategorien 

imøtekommer idealet om like 

Simon Nicholas alle bilder: In the City (of Glass) (20022004) 

«Økonomisk sosialhjelp har ikke løst fattigdomsproblemet – og heller ikke skammen eller stigmatiseringen forbundet med det å motta trygde- eller sosialpenger.» 

muligheter. Alle gis gode muligheter 

ved starten av voksentilværelsen 

– nettopp på et tidspunkt hvor de 

skal frigjøre seg fra foreldrene, 

skaffe seg bolig og kanskje etablere 

egen familie. 

Samtidig er det 

mulig å tenke seg 

vilkår for mottak 

av samfunnslønn, 

for eksempel at 

man forplikter seg 

til å delta i godkjent 

utdanning, yrkesopplæring, 

frivillig 

organisasjonsarbeid, 

alternativt omsorgsarbeid 

eller på annen 

måte gi noe tilbake 

til fellesskapet: 

– Man bør ikke sette for høye 

krav siden ordningen skal være en 

rettighet. Den eneste forpliktelsen 

kan for øvrig være at mottakerne 

av samfunnslønn må benytte seg 

av stemmeretten ved stortings- og 

kommunevalg, foreslår Halvorsen. 

– Samfunnslønn 

vil i realiteten bety 

en anerkjennelse 

av at individet selv 

i større grad skal 

kunne definere sitt 

arbeid og virke. 

Lars Sponheim 

Er samfunnslønn en realistisk 

samfunnsreform? Ja, ifølge nobelprisvinner 

James Meade. Han 

skrev i Economic Journal i 1978: 

«Historien viser at det som ikke er 

’politisk mulig’ kan endre seg ganske 

radikalt og ganske raskt over 

tid. Ingenting blir politisk mulig 

med mindre det først blir foreslått 

og diskutert av en organisert gruppe 

mennesker». 

© LMD Norden 

Se også «Big Brother management», side 20 

Mer informasjon på: 

www.etes.ucl.ac.be/bien/ 

www.citizensincome.org 

www.apfc.org/


Østeuropeernes amerikanske drøm 

ALLIANSER: Når flertallet av de 

tidligere kommunistiske landene i 

Sentral- og Øst-Europa går inn i EU, vil 

USA forsøke å befeste sin posisjon på 

kontinentet – på bekostning av «Det 

gamle Europa», anført av Tyskland og 

Frankrike. 

THOMAS SCHREIBER 

Journalist, professor tilknyttet Den militære spesialskolen i Saint-Cyr 

Coëtquidan. 

USA har ingen dominerende posisjon i EU, 

som utvides 1. mai 2004, men regner med å 

dra fordeler av de ti nye medlemslandenes 

inntreden i unionen. USA har i lang tid pleiet 

sitt forhold til disse landene. 

Haukene i Pentagon, spesielt Richard Perle 

– Donald Rumsfelds mangeårige rådgiver 

som gikk av 18. februar 2004 fra sin post i 

Pentagon «for ikke å hemme president Bush 

under valgkampen [sic] – mener at Amerika 

aggressivt må forsvare sin modell overfor 

«det gamle» Europa. For dem gir EU-utvidelsen 

USA en mulighet til å omgruppere et flertall 

av medlemslandene for å forhindre at det 

utvidede Europa blir en motvekt til Amerika. 1 

En annen «guru» i amerikansk utenrikspolitikk, 

Zbigniew Brezinski, oppsummerer dette 

paradokset på følgende måte: «Mens den 

amerikanske makten står i senit, står den 

politiske situasjonen i verden i nadir.» 2 

Derfor vil USA, når flertallet av de 

tidligere kommunistiske landene i Sentral- 

og Øst-Europa går inn i EU, forsøke å 

befeste sin posisjon på kontinentet, spesielt 

i øst. Regionen har på ingen måte mistet 

sin strategiske viktighet, til tross for de 

totalitære regimenes fall. Vi står snarere 

overfor innledningen til et nytt kapittel i den 

strategien Washington kontinuerlig utvikler i 

dette området. Denne strategiske politikken 

er ført uten avbrudd siden slutten av andre 

verdenskrig, både med demokratiske og 

republikanske leietakere i Det hvite hus, men 

ulike administrasjoner har valgt forskjellige 

retninger. 

Grundig lesning av de årlige rapportene om 

den nasjonale sikkerhetsstrategien siden 1947, 

gir et godt innblikk i målsetningene for USAs 

politikk overfor den kommunistiske delen av 

verden. Gapet mellom propaganda og virkelighet 

åpenbarer seg til fulle. Samtidig som 

man kritiserte Moskvas unilaterale tolkning 

av Jalta-avtalen 3, tilpasset amerikanerne seg 

etter hvert Sovjets kontroll av landene i Øst- 

Europa. 

Dette blir tydelig når man ser på hvordan 

ordbruken utviklet seg i disse årsrapportene. 

I 1947 snakket man fortsatt om «oppdemmingspolitikk» 

(containment) overfor kom- 

Polsk lobby i USA 

I 1920 lå polakkene på fjerdeplass blant amerikanerne som 

var født utenfor USA, foran kanadiere, briter og irer. Men 

de store omveltningene som har skjedd siden i den etniske 

sammensetningen av befolkningen til fordel for ikkeeuropeiske 

innvandrere, har redusert befolkningsandelen 

med polsk avstamming betraktelig. De utgjør likevel 

10,5 millioner i dag, og er absolutt den største og mest 

innflytelsesrike befolkningsgruppen med røtter til den gamle 

sovjetblokken. 

Mange av dem deltar i interessekoalisjoner (lobbyer) og 

lokale grupper for å påvirke beslutningstakere til å gjøre 

politiske vedtak som er i deres hjemlands interesse – både 

reell og antatt interesse. Polish American Congress (PAC) er 

en slik koalisjon, og samler omtrent 3000 organisasjoner. 1 

Siden den ble grunnlagt for rundt 60 år siden, har PAC arbeidet 

med alle problemer som direkte eller indirekte er knyttet 

til Polen. PAC organiserer jevnlig støtte- og protestkampanjer 

i forbindelse med offisielle prosjekter, utnevnelser og 

tiltak av alle slag. 

munismen. På begynnelsen av 1950-tallet 

skulle kommunismen «rulles tilbake» (rollback) 

gjennom mer eller mindre hemmelig 

finansiering av antikommunistiske organisasjoner 

etablert av emigrerte østeuropeere 

i USA. I tillegg kom lanseringen av Radio 

Free Europe, et sentralt våpen i den psykologiske 

krigføringen. Likevel, som det også 

fremkommer av memoarene til amerikanske 

ledere, hadde USA ikke til hensikt å gå 

utover formelle protester, verken i 1956 (sovjetisk 

intervensjon i Ungarn), i 1968 («Prahavåren» 

slås ned) eller i 1981 (beleiring av 

Polen). Fra 1956 inneholder det amerikanske 

diplomatiske vokabularet uttrykket «fredelig 

engasjement» og vektlegger «brobygging» 

mellom øst og vest. 4 

På 1960-tallet gikk Washington 

til og med til det skritt å fraråde 

aktiviteten til enkelte antikommunistiske 

organisasjoner, som 

ble vurdert som «for aggressive». 

Det var ikke lenger snakk om 

«frigjøring av land i fangenskap». 

Det nye uttrykket på moten var 

«differensiering» mellom de kommunistiske 

landene. USAs lederskap 

fulgte med en viss interesse 

president Charles de Gaulles politikk 

for «avspenning, forståelse og 

samarbeid», og i enda større grad tyske Willy 

Brandts lansering av Ostpolitik. 

Under Richard Nixons presidentskap (1969- 

1974) og Henry Kissingers «herredømme», 

akselererte Washingtons «avspenningspolitikk» 

overfor Øst-Europa. I løpet av 

1970-tallet kom den amerikansk-sovjetiske 

SALT-avtalen om begrensning av strategiske 

våpen. Samtidig ble det bilaterale forholdet 

mellom USA og flere av medlemslandene i 

Warszawa-pakten tydelig forbedret. 

I likhet med Frankrike under Charles 

de Gaulle, var Richard Nixons USA først 

og fremst interessert i Romania, som 

ble styrt av Nikolae Ceausescu. Det var 

spesielt Romanias forsøk på uavhengighet 

i utenrikspolitikken som ble verdsatt. 

Bucuresti hadde faktisk distansert seg fra 

Moskva i en viss grad: anerkjennelse av 

Den føderale tyske republikk, nøytralitet 

i konflikten mellom Kina og Sovjet og 

opprettholdelse av diplomatiske forbindelser 

med Israel etter seksdagerskrigen i 1967. I 

tillegg nektet Romania å delta i invasjonen av 

Tsjekkoslovakia i 1968. Ceausescus regime 

var imidlertid et av de mest undertrykkende 

i den kommunistiske verden. Det forhindret 

likevel ikke at Romania, takket være 

amerikansk støtte, ble det første landet i 

Warszawa-pakten som ble innlemmet i 

Det internasjonale pengefondet (IMF) og 

Verdensbanken. 

For Polen og Ungarn var situasjonen 

omvendt. Regimene i disse landene ga en 

rekke signaler om liberalisering internt, men 

utenrikspolitisk sto de på linje med Sovjet. 

Mange studenter og forskere kunne oppnå 

Ford- og Fullbright-stipendier for å reise til 

USA, utstyrt med pass som de fleste andre 

innbyggere i øst – rumenere inkludert – ikke 

skulle få tilgang til på lenge. 

I august 1975 ble det avholdt et «toppmøte» 

i Helsinki, hvor alle landene på kontinentet 

(utenom Albania) var representert, samt 

Canada og USA. Det viste seg imidlertid 

at president Gerald Ford, som tok over etter 

Richard Nixons «Watergate»-fall, ikke var 

særlig vel bevandret i internasjonale problemer. 

Europeerne vektla de humanitære problemene, 

mens amerikanerne 

så ut til å nøye seg med status 

quo. Under valgkampen i 1976, 

omtalte Gerald Ford til og med 

Romania og Polen som «suverene 

og uavhengige» stater. 

President Jimmy Carter valgte 

et annet spor. Hans viktigste 

rådgiver, Zbigniew Brezinski, 

av polsk avstamming, anbefalte 

en «mer dynamisk» politikk. 

Uten å gå inn for en destabilisering 

av de kommunistiske 

regimene, foreslo Brezinski at 

USA la hovedvekt på oppmuntring av alle 

opposisjonelles aktiviteter. Dette fokus på 

intellektuelle dissidenter ga seg utslag i en 

lang rekke invitasjoner til USA og anerkjennelse 

av arbeidet til organisasjoner som 

Helsinki Watch og Amnesty International. Fra 

da av ble respekten for menneskerettighetene 

nøye overvåket av ikke-statlige organisasjoner 

(NGOer) som i stor grad ble finansiert av 

den amerikanske administrasjonen. 

Carter-administrasjonen støttet seg også 

til Radio Free Europe, som fikk i oppgave å 

gjenspeile den «nye» amerikanske politikken: 

å bidra til fredelig transformasjon av de sittende 

regimene fremfor å arbeide for å velte 

dem. På denne tiden var det ingen i USA 

som trodde på et sammenbrudd i øst – de 

mest optimistiske ekspertene drømte om en 

omvendt «finlandisering», en gradvis utvikling 

i retning uavhengighet for kjernelandene 

i Warszawa-pakten. 

De 

østeuropeiske 

kontingentene 

begynner å 

bli rammet av 

den irakiske 

motstanden. 

Da Ronald Reagan kom til makten, ble den 

psykologiske krigføringen styrket. I 1983 

besøkte visepresident George Bush (den 

eldre) Jugoslavia, Romania og Ungarn. I 

desember samme år annonserte Washington 

etableringen av National Endowment 

for Democracy, som ble finansiert av 

demokratene og republikanerne, men også 

av det amerikanske utenriksdepartementet 

og CIA. National Endowment for Democracy 

skulle støtte partier, fagforeninger, aviser, 

forlag og grupperinger som arbeidet for 

«demokratiske ideer». Blant dem som fikk 

Lokale diskusjonsmøter avholdes over hele landet, hvorpå 

resolusjoner vedtas og sendes til regjeringsmedlemmer 

og parlamentarikere – spesielt til «landsmenn». Etter 

Sovjetunionens sammenbrudd har PAC – hvor de nykonservative 

har sentrale posisjoner – spilt en sentral rolle i kampanjen 

for Polens medlemskap i NATO. PACs engasjement 

for polsk EU-medlemskap har vært mer diskret… 

Hvetebrødsdagene mellom Bushs USA og Polen ser 

imidlertid ut til å gå mot slutten. Siden februar 2004 har det 

vært snakk om redusering av antall polske soldater i Irak. 

Warszawa vil til og med foreslå å overføre kommandoen 

over «sin» okkupasjonssone til NATO. Landet er nemlig på 

randen av konkurs. 2 

Økonomiske og sosiale problemer står høyere på 

dagsorden enn status som regional stormakt takket være 

deltakelse i det irakiske eventyret, og et flertall av polakkene 

revurderer landets forbindelser til USA. 

Mange sier seg frustrerte av en annen grunn. Selv om 

Polen har engasjert seg militært på amerikansk side, må 

polakkene fortsatt ha visum for å komme inn i USA, «som 

støtte var Solidarnosc i Polen og utgivere 

av uavhengige publikasjoner – samizdats – i 

Ungarn. 

Ingen av regimene som ble utsatt for denne 

«innblandingen» innførte forbud mot den. 

Regimene var allerede inne i oppløsningsfasen, 

som skjøt fart i 1989. Amerikanske 

ledere fulgte nøye med på begivenhetene. I 

juli 1989 reiste George Bush den eldre, som 

da var blitt president, til Polen og Ungarn. 

Senere forklarte han: «Sovjeterne fryktet at 

denne reisen hadde som mål å oppmuntre 

til oppstand, selv ufrivillig. Det var heller 

motsatt, jeg delte enkelte av deres bekymringer.» 

5 

De «store» holdt sitt årlige møte i Paris 

samme år – den franske revolusjonens 

tohundreårsjubileum forpliktet. President 

Bush plasserte Øst-Europa i sentrum for 

diskusjonene, og uttrykte ønske om å etablere 

et betydelig hjelpeprogram for de to landene 

han nettopp hadde besøkt. Han unngikk imidlertid 

å fornærme Moskva, hvor Mikhail 

Gorbatsjov var under press fra tilhengere av 

den harde linjen, som ikke så med blide øyne 

på liberaliseringen i Polen og Ungarn. 

Enkelte amerikanere av ungarsk og polsk 

avstamming hadde nøkkelposisjoner i 

administrasjonen og i næringslivet i USA, 

og de øvde merkbar innflytelse på Bushs 

politikk. Polske og ungarske lobbygrupper 

bidro for eksempel til at senatet 20. 

september godkjente et forslag om å gi 1,2 

milliarder dollar i støtte over tre år til de to 

landene. Selv om Ungarn og Polen fortsatt 

var kommuniststyrte land, ble de altså viktige 

samarbeidspartnere for Washington. 

Den baltiske lobbyen på sin side var ikke 

fornøyd med Washingtons varsomhet. De var 

utålmodige, og ville ikke vente på en gradvis 

liberalisering av de kommunistiske regimene. 

De krevde tvert imot umiddelbar uavhengighet 

for Litauen, Latvia og Estland. Det skal sies 

at USA aldri anerkjente Sovjetunionens 

annektering av Baltikum og opprettholdt 

«virtuelle» diplomatiske forbindelser med 

disse landene. Baltiske representanter øvde 

også press på de 34 statene som undertegnet 

Helsinki-avtalen, om å la de baltiske landene 

delta som uavhengige stater på «toppmøtet» i 

Paris i november 1990, som skulle gravlegge 

den kalde krigen. Washingtons forlegenhet og 

den steile holdningen fra Paris og skyldtes 

følgende konstatering: Sovjetunionens 

forsvinning var ennå ikke programmert. Og 

den internasjonale oppmerksomheten gikk 

i retning Golfen, hvor frigjøringen av Irak 

sto for døren etter den irakiske invasjonen i 

august 1990… 

Det skulle drøye helt til juni 1991 før 

Washington begynte å interessere seg for 

Balkan. På det tidspunktet hadde Slovenia og 

Kroatia erklært seg uavhengige og Jugoslavia 

innbyggere i en fiendtlig stat». 3 Selv president Aleksander 

Kwasniewski, som besøkte Washington i februar, oppnådde 

bare et vagt løfte: «om noen måneder» vil amerikanske 

funksjonærer i innvandringsmyndighetene etablere seg på 

flyplassen i Warszawa for å gjennomføre kontroller før 

polakker utstyrt med visa flyr til USA. Denne prosedyren, 

forsikrer man med ufrivillig ironi, vil forenkle formalitetene 

ved andre kontroller, når den reisende først har landet 

i Amerika. 

Polakkene ergrer seg også over at amerikanske investeringer 

er merkbart lavere enn engasjementet var under krigen i 

Irak. Selv om «lobbyen» i USA holder et skarpt øye med 

politikken og sørger for å minne George W. Bush om at 

stemmene fra den polskættede befolkningen i USA kan 

komme til å bli avgjørende for hans gjenvalg. 

1 www.polamcon.org 

2 Le Monde, 13. februar, 2004. 

3 Le Nouvel Observateur, Paris, 5. februar 2004. 

THOMAS SCHREIBER 

var kastet inn i borgerkrig. USA observerte, 

ikke uten tilfredshet, hvordan de fransk-britiske 

meklingsforsøkene mislyktes. Under 

president Bill Clinton ble USAs militære og 

politiske inntreden i konflikten forberedt, noe 

diplomaten Richard Holbrooke fikk ansvar 

for. 6 

Parallelt med dette gjorde den amerikanske 

administrasjonen en ny vending i politikken 

overfor Sentral- og Øst-Europa: «å oppmuntre 

til demokrati». Washington satset fremfor 

alt på NATO, som landene i regionen ønsket 

å bli medlem av – i større grad enn å tre inn 

i de europeiske institusjonene. Dette var også 

årsaken til nederlaget for det franske prosjektet 

om en europeisk føderasjon, lagt frem i 

Praha i juni 1991. Polakkene, ungarerne og 

tsjekkerne snakket kanskje om Europa, men 

de drømte om Amerika… 

I juli 1995 opphevet det amerikanske 

senatet unilateralt embargoen mot våpenleveranser 

til Bosnia-Hercegovina, og ga dermed 

et signal om USAs engasjement i konflikten. 

I august kom den kroatiske offensiven, forberedt 

og bevæpnet av amerikanske «sivile», 

fulgt av NATOs bombeangrep fra lufta mot 

serbiske stillinger rundt Sarajevo. Så, i slutten 

av november, startet fredsforhandlingene på 

den amerikanske militærbasen Dayton i Ohio. 

USA skjøv her de europeiske forhandlerne ut 

på sidelinjen, og markerte dermed begynnelsen 

på sin reelle tilstedeværelse i Sentral- og 

Øst-Europa, samt stans i kamphandlingene 

på Balkan. 

Det europeiske diplomatiet bivåner maktesløst 

denne «invasjonen» 7 iscenesatt av 

Zbigniew Brezinski og Richard Holbrooke, 

deretter av USAs utenriksminister Madeleine 

Albright. Disse er spesialister på «det andre 

Europa», og arbeider utrettelig for en styrking 

av amerikansk lederskap i øst. 

USA har allerede på dette tidspunktet 

på egen hånd satt opp listen over de første 

landene som vil nyte godt av en NATOutvidelse: 

Polen, Ungarn og Tsjekkia. Og de 

tvinger igjennom disse landenes kandidatur 

i juli 1997, på toppmøtet i Madrid. Valget 

av nettopp disse landene har sammenheng 

med sterke polske og ungarske lobbyer, og 

Madeleine Albrights tsjekkiske avstamming. 

Men fremfor alt representerer denne trioen 

interessante markeder for amerikansk våpenindustri, 

spesielt med tanke på en kommende 

utskifting av foreldet sovjetisk utrustning. 

USAs hegemoniske politikk uttrykkes 

gjennom den absolutte kontrollen over NATO, 

slik man kunne se i forbindelse med krigene 

i Bosnia og Kosovo. Den kommer imidlertid 

også til uttrykk gjennom at USA skaffer seg 

økonomisk innpass i Sentral- og Øst-Europa. 

I de tre baltiske landene er den amerikanske 

tilstedeværelsen enda mer iøynefallende: 

Siden 1991 har flere tusen amerikanere 

av litauisk, latvisk eller estisk opprinnelse 

«vendt hjem» til Baltikum. De dyktigste blant 

dem kommer raskt inn i ledende stillinger i 

administrasjonen, hæren eller næringslivet 

– og befolker leiren av «kompromissløse 

USA-tilhengere». 

Etter 11. september 2001 har ambisjonene 

til George W. Bushs USA fått voldsomme 

uttrykk. 8 Den 20. september 2002 erklærer 

man gjennom den «nye nasjonale sikkerhetsstrategien»: 

«Selv om USA er beredt til 

å sette alle krefter inn på å oppnå støtte fra 

det internasjonale samfunn, vil vi ikke nøle 

med å handle på egenhånd, om nødvendig, 

for å utøve vår rett til selvforsvar gjennom 

forebyggende handlinger mot terroristene.» 

Selv om denne teksten spesifikt omhandler 

nasjonalt forsvar mot terrorisme, omfatter 

den også uten tvil forsvaret av «hypermaktens» 

strategiske, politiske og økonomiske 

interesser. 9 

Bilateralismen erstatter multilateralismen 

i forholdet til de allierte. Å slippe flere 

land inn i NATO er en måte å skape enda 

tettere forbindelser til disse landene. Dette 

var nettopp tilfellet i november 2002 under 

toppmøtet i Praha, som skulle ratifisere 

den andre utvidelsen av organisasjonen. 

Rumenere og bulgarere gledet seg over å bli 

NATO-medlemmer, i påvente av å kunne tre 

inn i Den europeiske union. De tre baltiske 

landene inngikk allerede i 2001 viktige 

avtaler om militært samarbeid med USA. 

Alle landene i øst dyrker illusjonen om en 

gang å bli fullverdige allierte med Amerika 

– i avtalene, men også i virkeligheten. 

Derfor stilte de alle seg bak Washington 

under Irak-krisen i 2003, selv før krigen 

brøt ut. 

Midt under basketaket mellom Frankrike 

og USA, publiserte åtte europeiske land et 

«brev» til støtte for USA. Blant disse var 

Polen, Tsjekkia og Ungarn, som ble tatt opp 

i NATO under den første utvidelsen. Den 5. 

februar offentliggjorde ti sentral- og østeuropeiske 

land et lignende brev. Disse ti var 

Latvia, Litauen, Estland, Slovakia, Slovenia, 

Bulgaria, Romania, Albania, Kroatia og 

Makedonia: alle kandidater for NATO-medlemskap. 

10 Ingen av landene som undertegnet 

dette «brevet fra de ti» var uvitende 

om at ideen til initiativet hadde 

kommet fra Bruce Jackson, rådgiver 

i Pentagon. Tretten fremtidige 

EU-medlemmer demonstrerte altså 

sin forkjærlighet for USA, noe 

som gjenspeilte den innflytelsen 

Washington har oppnådd i Sentral- 

og Øst-Europa i løpet av det siste 

tiåret. 

Likevel kan ikke disse landene 

betraktes som en ensartet blokk som 

er betingelsesløst proamerikansk. 

Den ungarske statsministeren Peter 

Medgyessy svarte slik da han ble 

intervjuet om sin deltakelse i initiativet: 

«Hvis jeg ikke hadde signert dette berømte 

brevet, ville man beskyldt meg for å avvise 

den transatlantiske solidariteten.» «Med 

andre ord var brevet en felle?», spurte journalisten. 

Svar: «Nettopp.» 11 

Den 17. februar 2003 i Brussel, midt under 

Det europeiske råds ekstraordinære toppmøte, 

angrep president Jacques Chirac landene 

«som har mistet en god anledning til å tie stille.» 

En storm av protester fra øst fulgte. Også 

den franske statslederens nærmeste mente at 

han godt kunne uttrykt seg litt annerledes, 

for ikke å krenke legitime følelser. Det er en 

kjent sak at presidentens utfall først og fremst 

rettet seg mot Polen, som akkurat hadde 

valgt å kjøpe amerikanske F16-fly fremfor 

en europeisk modell. Men presidenten ville 

også rette oppmerksomheten mot den totale 

Franz Widerberg: Vinget 207x118 2003. Foto©: Thomas Widerberg 

motsetningen mellom det proamerikanske 

engasjementet og det europeiske grunnlovsprosjektet. 

Sistnevnte stadfester i artikkel 1- 

15 at «Medlemslandene slutter aktivt og uten 

reservasjoner opp om Unionens utenrikspolitikk 

og felles sikkerhetspolitikk, med lojalitet 

og gjensidig solidaritet, og avstår fra enhver 

handling som strider mot Unionens interesser 

eller kan hindre dens effektivitet» 12 … 

Noen uker senere startet krigen i Irak. Helt fra 

første stund var den østeuropeiske opinionen 

forbeholden, og i mange tilfeller avvisende, 

til ethvert militært engasjement. 13 De regjeringene 

som fikk «anmodning» fra USA om 

å bidra med tropper i Irak, bestemte seg for 

å sende begrensede kontingenter, hovedsakelig 

bestående av ikke-stridende personell. Et 

unntak var Polen, som trådte frem som regional 

stormakt og sentral strategisk alliert for 

USA i denne delen av det europeiske kontinentet. 

14 Flere tusen polske soldater ble sendt 

til Midtøsten, hvor Polen fikk kommandoen 

over en sone i det okkuperte Irak. 

En søt hevn for Polen, som så 

ofte i sin tusenårige historie er 

blitt ydmyket av sine naboer i 

øst og vest. Denne gangen er det 

polakkene som okkuperer… 

I første omgang kunne de 

østeuropeiske statene som sendte 

styrker til Irak glede seg over 

at de ville få belønning for sitt 

engasjement i dette militære 

eventyret. Alle håper de på å få 

sin del av kaka i gjenoppbyggingen 

av landet, men også nyte godt 

av at amerikanske militærbaser 

flyttes fra Tyskland til Øst-Europa. Utleie av 

militærbaser i Romania til det amerikanske 

flyvåpenet våren 2003 brakte inn flere titalls 

millioner dollar. Enkelte satser på at et stort 

antall amerikanske soldater og deres familier 

om kort tid vil stasjoneres rundt visse polske, 

rumenske og bulgarske byer – et løfte om sikkerhet 

og velstand… 

Disse dagdrømmerne bør våkne opp. Selv 

om Washington vurderer å flytte enkelte 

baser fra Tyskland til Øst-Europa, vil det 

innebære en kraftig reduksjon av militært 

personell takket være modernisering. 15 Av 

de 120 000 amerikanske soldatene som er 

stasjonert i Europa, vil nærmere en tredjedel 

sendes hjem. Denne omorganiseringen, som 

vil foregå over flere år, skal legge til rette for 

en raskere utplassering av styrker fra USA i 

krisesituasjoner. Planen er å nærme seg krisesoner 

i Midtøsten og Sentral-Asia, men også 

Polakkene, 

ungarerne og 

tsjekkerne 

snakket 

kanskje om 

Europa, men 

de drømte om 

Amerika… 

i Kaukasus – i første omgang Georgia, USAs 

nye foretrukne samarbeidspartner. 

Utenriksminister Colin Powell har for øvrig 

bekreftet Washingtons ønske om å etablere 

midlertidige installasjoner. Blandede reaksjoner 

fra russisk side: Forsvarsminister Sergei 

Ivanov uttalte at han «kunne til nød ha forståelse 

for at det ble etablert baser i Bulgaria 

og Romania, ved traseer for eventuelle terrorister, 

men i Polen og i de baltiske landene 

– det er uforståelig.» 16 En ting er i alle fall 

sikkert: Sivile og militære representanter fra 

USA reiser til Sentral- og Øst-Europa og 

lovpriser fordelene med et nært samarbeid 

med Washington. Millioner av dollar drysser 

ned over de «allierte» som bestemmer 

seg for å modernisere hæren, forutsatt at det 

nødvendige utstyret kjøpes fra USA. For ikke 

å glemme Bush-administrasjonens oppmuntringer 

til de amerikanske selskapene som 

deltar i bygging av «strategiske» motorveier 

gjennom Balkan-regionen. 

Disse «misjonærene» har imidlertid ingen 

lett oppgave. Ett år etter at krigen i Irak startet, 

er selv de mest standhaftige tilhengerne 

av den amerikanske politikken i ferd med å 

miste motet. Med god grunn: De østeuropeiske 

kontingentene begynner å bli rammet 

av den irakiske motstanden. Løgnene om 

masseødeleggelsesvåpen sprekker for alles 

øyne, og de mislykkede forsøkene på stabilisering 

i Irak gjør at tiltroen til USA synker 

i opinionen og like inn i statsapparatet. De 

nykonservative kunne riktignok glede seg 

over uventet tilslutning fra Serbia, som sa 

seg villig til å sende 7-800 soldater… men 

det var før attentatet i Madrid. Under sitt siste 

besøk i Beograd, snakket Pentagons Cathleen 

Stevens om USAs «interesse» for reformer i 

den serbiske hæren. 

Jo mer komplisert situasjonen i Irak blir, jo 

mer vil enkelte i de østeuropeiske politiske 

miljøene begynne å tenke gjennom hvilken 

rolle Europa bør spille. Litt etter litt vil de 

nye EU-medlemmene, i likhet med fremtidige 

kandidater for medlemskap, begynne å ta inn 

over seg viktigheten av «det gamle» Europa 

for deres egen fremtid. 17 Hvis USA skal fortsette 

å være deres allierte og venn, vil de bli 

våre konkurrenter. 

1 Jf. hans siste bok, redigert sammen med Davis Frum, 

en av George W. Bushs rådgivere. Sitert i Marianne, 19. 

januar 2004. 

2 Det arabiske ordet nadir betyr «motsatt» – diametralt motsatt 

retning av senit. O.a. Se Brezinskis artikkel: «Pour 

une nouvelle stratégie américaine de paix et de sécurité» 

(For en ny amerikansk strategi for fred og sikkerhet), i 

Politique étrangère, nr 3-4, 2003. 

3 Jalta-avtalen ble inngått av de allierte i 1944. Med 

utgangspunkt i denne avtalen krevde Sovjet at det skulle 

etableres vennligsinnede regimer i grensestatene i Øst- 

Europa. Dette betydde i praksis kommunistiske regjeringer, 

også der storparten av befolkningen satte seg i mot 

dette. Kilde: www.norgeslexi.com. O.a. 

4 Se Bennet Kovrig Of Walls and Bridges : The United 

States and Europe, New York University Press, 1991, 

sitert av Ignac Romsics, Volt egyszer egy rendszervaltas 

(på ungarsk), Rubicon Könyvek, Budapest, 2003. 

5 George Bush og Brent Scowcroft, A World Transformed, 

Knopf, 1998. 

6 Ibid. 

7 Se Madeleine Albright, Madam Secretary: A Memoir, 

1993. 

8 Pascal Boniface, La France contre l’Empire, Robert 

Laffont, Paris, 2003. 

9 Christian Saint-Etienne (forord av Hubert Védrine), La 

puissance ou la mort (Makten eller døden), Seuil, Paris, 

2003. 

10 Wall Street Journal, 30. januar 2003, Le Monde 7., 8. 

og 27. februar 2003, samt Pascal Boniface og Christian 

Saint-Etienne, op.cit. 

11 Libération, 19. februar, 2003. 

12 Le Monde, 19. februar, 2003 

13 Catherine Samary, «Fracture et espoirs de la nouvelle 

Europe», franske Le Monde diplomatique, november 

2003. 

14 Marcin Zaborowski og Kerry Longhurst, «America’s 

protégé in the East? The emergence of Poland as a regional 

leader», Informations Affairs, nr. 79, desember 2003. 

15 «All ready on the Western Front», Time Magazine, 19. 

januar 2004. 

16 Le Figaro, 7. mars, 2004. 

17 Catherine Samary, op.cit.


Ny historisk fase for menneskeheden 

UDVIKLING: At forene menneskehedens 

behov indbyrdes bliver en større 

udfordring end at få menneskehedens 

og jordens behov forenet. 

ALBERT JACQUARD 

Genetiker, professor på Collège de France. Har forfattet J’accuse 

l’économie triomphante, Paris, 2000, og Dieu?, Stock, Paris, 

2003. 

Den første til at forstå og sætte ord på den 

mutation, som menneskeheden i øjeblikket 

undergår, var hverken en politiker eller en 

videnskabsmand, men en digter. Paul Valéry 

skrev i 1945 i Regards sur le monde actuel: 

«Tiden for den afsluttede verden begynder.» 

Det er på tide at drage konsekvenserne af den 

konstatering – vi træder ind i en ny historisk 

fase for menneskeheden. 

Globale 

udfordringer 

- er der ressourcer nok i verden til at 

løse de store globale udfordringer? 

- er det nødvendigt at prioritere 

mellem dem? 

- hvad er de mest påtrængende 

problemer at få løst? 

Mandag den 10. maj 2004 

kl. 16.30 - 18.00 

To uger inden den stort anlagte konference 

Copenhagen Consensus, som 

arrangeres af Institut for Miljøvurdering 

med Bjørn Lomborg i spidsen, inviterer 

Politiken til læsermøde med Bjørn 

Lomborg og Knud Vilby. 

Politikens foredragssal, 

Vestergade 28, København 

Ordstyrer: Niels Johan Juhl-Nielsen, 

Diplomatique Kredsen, Danmark. 

Arrangør: Politiken i samarbejde med 

nordiske Le Monde Diplomatique. 

Indtil for ganske nylig var det muligt at 

betragte domænet, som var vores, som praktisk 

talt uudtømmeligt. Verdenskortene havde 

store vidder med betegnelsen Terra incognita. 

Domænets goder kunne endeløst blive fornyet. 

Blev man fordrevet fra et territorium, 

fandtes der let et andet. I dag har vi ikke mere 

et andet sted. 

Nogle optimister forestiller sig, at vi kan 

undslippe denne grænse, idet vi slår os ned 

på en anden planet. Men vi kender allerede 

solsystemet og ingen af dem ville på lang 

sigt kunne huse menneskeheden. Planeter i 

kredsløb om andre stjerner er så langt væk, 

at en opdagelsesrejsendes tur-retur ville tage 

flere århundrede. Er vi kloge nok, så må vi se 

i øjnene, at vi for altid er knyttede til at bebo 

jorden. Vi bliver nødt til at tage hensyn til de 

grænser, som det sætter for os. Selvfølgelig 

kommer vi til at sætte flere spor på månen 

og bevæge os rundt på Mars, men der vil 

være tale om opdagelsesrejser og ikke om 

erobringer. 

Denne konstatering er på ingen måde dårligt 

nyt – den gør os i stand til klart at definere 

ordlyden af ægteskabskontrakten mellem 

jorden og menneskeheden og til at forme et 

realistisk projekt for, hvorledes vi kan leve 

med hinanden. 

Jorden er i dag kendt terræn, vi har været i 

alle dens afkroge, vi har skrevet dens historie, 

vi er begyndt at gøre dens rigdomme op. 

Menneskeheden som term er ikke blot 

betegnelsen for de cirka seks milliarder 

individer, der pt. eksisterer, men totaliteten af 

de mennesker, der har været, er og – dem vi 

ikke må glemme – de, som vil blive. Lad os 

håbe at denne udgør en total på flere tusinde 

milliarder individer (i det mindste hypotetisk, 

såfremt det kollektive selvmord undgås, 

hvilket møjsommeligt forberedes i stater i 

Hvem definerer den globale scene? 

ALTERNATIVER: I slutningen 

af maj afholdes to konferencer i 

København med to vidt forskellige 

verdensanskuelser som udgangspunkt. 

NIELS JOHAN JUHLNIELSEN 

Er formand for Beredskabsforum i Københavns Kommune og aktivist 

i Mellemfolkeligt Samvirke, blandt andet på World Social Forum i 

Mumbai 2004. 

Bjørn Lomborg, kendt for bl.a. den kontroversielle 

udgivelse The Skeptical 

Environmentalist og udpeget af Time 

Magazine som én af de 100 mest indflydelsesrige 

personer i verden, er klar med et nyt 

projekt. Sammen med det nyliberalistiske 

ugemagasin The Economist og Cambridge 

University Press arrangerer han og Institut 

for Miljøvurdering i dagene 24.-28. maj 

2004 konferencen Copenhagen Consensus 

i København. 

I en pressemeddelelse fra Instituttet 

hedder det: «Copenhagen Consensus sætter 

fokus på verdens vigtigste udfordringer fra 

klimaændring og epidemier til korruption 

og underernæring. Hvordan kan man sikre 

en bedre prioritering af indsatsen overfor 

verdens store problemer?» 

Formålet med Copenhagen Consensus er 

således at nå frem til en prioriteret liste over 

løsninger på verdens store udfordringer. Ni af 

verdens førende økonomiske eksperter, hvoraf 

fire er nobelpristagere, deltager. Konferencen 

og dens eksperter vil tage udgangspunkt i en 

liste over 10 store globale udfordringer. 

Franz Widerberg: Kysset 200x350 2004. Foto©: Thomas Widerberg 

Forud for annonceringen af konferencen er 

de 32 globale risikoscenarier blevet reduceret 

til 10. Bjørn Lomborg udtaler i den multimediapræsentation, 

der er koblet til hjemmesiden, 

at «Det ville være ideelt, hvis vi havde 

penge til det hele.» Med et tænkt budget på 

50 milliarder dollars vil Lomborg forsøge at 

prioritere og således levere et bidrag til «den 

globale prioriteringsdiskussion». Det vil ske 

i form af en strengt faglig økonomisk prioriteringsliste 

over de udfordringer, «som det 

bedst kan betale sig at sætte ind overfor», og 

som «bliver så konkret, at den kan benyttes 

direkte af politikerne». 

Et bogprojekt redigeret af Bjørn Lomborg 

med titlen Global Crisis, Global Solutions 

på 700 sider med 80 tabeller og 60 grafer er 

allerede annonceret til at udkomme i efteråret 

2004. 

Bjørn Lomborgs kometagtige entré på verdensscenen 

er sket fra udgivelsen af The 

Skeptical Environmentalist, over udnævnelsen 

af den borgerlige regering i Danmark 

til direktør for Institut for Miljøvurdering 

og til nu i samarbejde med The Economist 

at afholde konferencen Copenhagen 

Consensus og være med i Time Magazines 

«stjernerække». Lomborgs hele «set up» må 

således udtrykke et behov i tiden hos «den 

herskende klasse» for at finde argumenter 

til ikke bare nogle dominerende udviklingstendenser, 

men givetvis også til mulige nye 

tiltag. 

Bjørn Lomborgs egen baggrund som 

uddannet statistiker lader sig ikke fornægte i 

hans platform. Den rene økonomiske tilgang 

til verdensproblemerne med alle dens udfor- 

besiddelse af masseødelæggelsesvåben, især 

atomvåben.). Det er selvindlysende, at de 

mennesker, som endnu er ufødte, ikke kan 

give udtryk for deres synspunkter. Derfor, 

såfremt vi ønsker at udbrede demokratiet ikke 

blot i rummet, men også i tiden, da må vi tage 

hensyn til deres behov, lytte til dem på trods 

af fraværet af deres stemme. 

Det nuværende store tal af mennesker 

skjuler for os vor arts skrøbelighed. Igennem 

næsten hele dens historie har det totale antal 

været meget lille, miljøets blinde kræfter 

havde kunnet få den til at forsvinde. Men i 

modsætning til vore omgivelser, så er vi i 

stand til ikke blot passivt at underkaste os 

skæbnen. Det er blot for små ti tusinde år 

siden, at vi ved hjælp af landbruget fandt 

ud af at få mere føde ud af jorden, end den 

spontant gav fra sig. Vores antal voksede og 

oversteg i begyndelsen af den kristne epoke 

to eller tre millioner mennesker. Den forblev 

på det niveau, indtil den igen over de sidste 

par århundrede steg så hurtigt, at man kunne 

tale om en demografisk eksplosion. 

Man kunne blive i tvivl om det positive i 

denne eksplosion for den sidste del af det 

20. århundrede. Den svarer til en fordobling 

af vores antal for hvert 40. år, en rytme der 

selvfølgelig er uholdbar. Heldigvis har det 

vist sig, at rytmen formindskes igen, hurtigere 

end demograferne spåede. Forudsigelserne 

taler for tiden om en stabilisering omkring 

de ni milliarder inden udgangen af det 21. 

århundrede. Problemstillingen synes altså at 

stå klar: hvorledes forenes vores behov med 

vores planets fællesbo. 

Spørgsmålet stilles tit på følgende måde: 

Kan jorden brødføde så mange mennesker? 

Svaret derpå er ja. Selv uden en ny «grøn 

revolution» vil der være tilstrækkelig med 

fødevarer til alle. Ganske vist sulter mange 

mennesker i dag, men det er lige så meget 

et redistributionsproblem som et produktionsproblem. 

Rent faktisk forekommer knapheden ikke 

at true på fødevareområdet. Truslen hænger 

derimod over de goder, som økonomerne 

tidligere regnede som værdiløse, fordi de 

var uudtømmelige – luften og vandet. 

Efterhånden som den vestlige levevis har 

bredt sig, er vi blevet gjort opmærksomme 

på klimaets skrøbelighed, som disse to goder 

afhænger af. De er langt fra uudtømmelige og 

nådeløst overladt til den forurening, der pga. 

vores adfærd lægger sig som et liglagen om 

planeten. 

Først nu forstår vi, idet vi har konstateret kli- 

dringer er derfor «gefundenes Fressen» for 

enhver nyliberalistisk regering, fra Anders 

Fogh Rasmussen til George W. Bush. 

Men op gennem sidste halvdel af det 20. 

århundrede blev der udviklet platforme for 

«global bæredygtig ansvarlighed», hvor blot 

skal nævnes bidragene fra FN’s Rio-konference 

i 1992 og Johannesburg konferencen 

i 2002. Her var økonomer og statistikere 

ikke de førende, og resultaterne blev opnået 

gennem megen demokratisk «bøvl» i samarbejder 

mellem regeringsrepræsentanter, 

erhvervsliv og det globale civile samfund 

med dens mange sociale bevægelser. Ved 

disse «tre-sektor» forhandlinger om globale 

udfordringer er platformen anderledes 

omfattende og kompleks. 

Således bliver beskrivelsen af «den globale 

scene» afgørende for den kontekst, hvori vi 

finder vore løsningsmuligheder. Det kan i 

sig selv være problematisk at sætte fokus, 

at opstille 30 risikoscenarier, men det er 

desuden udtryk for en reduktionisme i forhold 

til problemernes kompleksitet. En ren 

økonomistisk tilgang kan vel næppe rumme 

en global bæredygtig ansvarlighed. Costbenefit 

analysen bliver handlingsvejledende 

og ud glider etikken. Og hvad med hensynet 

til vore efterkommere, som Brundtland-rapporten 

i sin tid gjorde os opmærksomme på 

under det vestlige materielle boom i sidste 

halvdel af det 20. århundrede? Er det «os» 

der har magten på jorden nu, der skal lukke 

og slukke? Væksten, den markedsøkonomiske 

profitmaksimering sættes i højsædet 

på miljøets og vore efterkommeres bekostning. 

maets evolution, Paul Valérys advarsel: konsekvenserne 

af vores handlinger overstiger, 

hvad vores miljø kan klare. Konsekvenserne 

er som oftest irreversible. Det er altså 

påtrængende, at vi i fællesskab diskuterer 

vores handlen. Dette er indlysende for alle de 

goder, som jorden tilbyder os, men 

som den kun kan tilbyde én gang. 

At ødelægge dem er at berøve 

vores efterkommere dem for altid. 

Alt, hvad der ikke kan blive fornyet 

burde egentlig betragtes som 

«menneskehedens fællesarv». 

Dette begreb er fremsat af 

Unesco med kunstværker for øje. 

Templer og katedraler tilhører 

ikke rigtigt hverken individer eller 

fællesskaber, men derimod hele 

menneskeheden. Ingen har ret til at 

ødelægge dem. Dét, som accepteres 

enstemmigt, når det kommer til templet i 

Borobodur eller katedralen i Chartres (undere 

skabt af mennesket), burde også være det, når 

det kom til regnskoven i Amazonas eller for 

alle oliekilder (naturundere). 

Det går ikke ud på at forbyde os enhver 

gestus, der måtte forandre planeten, men om 

ikke at skride til handling før vi har vurderet 

konsekvenserne og taget hensyn til fællesinteressen, 

de levendes såvel som de endnu 

ufødtes. Hvordan kunne man etablere en 

lobby, der talte i de endnu ufødtes navn? Nok 

er de ufødte, men stadig berørte. 

Heldigvis ser man allerede, at erkendelsen af 

nødvendigheden for at menneskeheden på en 

gennemtænkt måde forvalter sin fællesarv, 

efterhånden breder sig. De første tiltag i en 

sådan retning er allerede taget. Antarktis er 

et eksempel. Historien begyndte ellers dårligt. 

På verdenskortene fremstilledes dette 

enorme kontinent som en udskåret lagkage 

– et dusin nationer stred med hinanden om 

suveræniteten med den begrundelse, at de 

havde udforsket den. Eftersom en international 

aftale blev underskrevet i 1959, sejrede 

fornuften i enden. Dette kontinent er fra nu af 

beskyttet, alt hvad der ville kunne forstyrre 

den lokale ligevægt er underkastet strenge 

restriktioner. Antarktis betragtes som del af 

menneskehedens fællesarv. Intet forhindrer, 

at denne anerkendelse lige så stille udfoldes 

til at gælde alle kontinenterne. 

Det bliver sværere for mennesker at nå til 

en indbyrdes forståelse med hinanden end at 

nå til en forståelse med planeten. Den første 

konsekvens af deres domænes grænser er 

deres uundgåelige gensidige afhængighed. 

FN’s milleniummål udgør det fælles globale 

grundlag der er udviklet i kampen mod 

fattigdom og ulighed, og som Lomborg med 

sit initiativ nu udfordrer. 

I konceptet for konferencen Copenhagen 

Conscience, der afholdes i København 

parallelt med Copenhagen Consensus for at 

fastholde visionen om bæredygtighed som 

princip for verdens fremtid hedder det bl.a.: 

«De industrialiserede lande har tilstrækkelige 

ressourcer til at kunne forbedre miljøet 

og bekæmpe fattigdommen på 

samme tid. Det er ikke nødvendigt 

at vente med det ene, 

indtil man har ordnet det andet. 

Klimaforandring er en alvorlig 

trussel, som hovedsageligt er 

menneskeskabt. Den kan modvirkes, 

hvis vi er villige til at ændre 

politik. Prioritering af økonomiske 

ressourcer i samfundet er en 

nødvendighed. Men det giver ingen mening 

alene at prioritere mellem miljøforbedringer 

og u-landsbistand. Ressourcer spenderet på 

militær, rumfart og meget andet må også med 

i en samlet prioritering. U-landshjælp virker, 

hvis den er ordentlig tilrettelagt, og den bør 

kombineres med bedre adgang til i-landenes 

markeder for u-landenes produkter.» 

Naturligvis må der anføres og integreres 

økonomiske betragtninger, når 

talen er om «udvikling» og ikke mindst 

om global udvikling, men som tidligere 

nævnt er den helhed, der udgør «omverdensbeskrivelsen» 

eller beskrivelsen 

af «den globale scene» afgørende som 

udgangspunkt. 

Bevidstgørelsen om grænsen er ikke blot 

påtvunget pga. vores voksende antal, men 

især pga. af den utrolige udvikling af kommunikationsmedierne. 

Hvor rejsetiden tidligere 

taltes i uger eller måneder, kan den i dag 

gøres op i timer og minutter; informationer 

transmitteres øjeblikkeligt: vi 

er øjenvidner til begivenheder, 

som udspiller sig på andre kontinenter. 

Det er ikke længere 

muligt at forestille sig en eller 

anden strålende afsondrethed. 

Den enes beslutning, om det så 

er et individ, et fællesskab eller 

en nation, har nødvendigvis på 

kort eller lang sigt konsekvenser 

for alle andre. Enhver har 

derfor et ord at sige om alle 

andres beslutninger. 

Denne tvang kan forekomme 

tung i det. I virkeligheden er den enhvers 

adgangsnøgle til en virkelig human retsstilling. 

At forsøge at undslippe den, ville være 

at give afkald på en grundlæggende rigdom: 

vores «menneskelighed», som vi ikke har fra 

naturen, men som er vores eget konstrukt. 

Selv uden 

en ny «grøn 

revolution» 

vil der være 

tilstrækkelig 

med fødevarer 

til alle. 

Er det «os» der 

har magten på 

jorden nu, der 

skal lukke og 

slukke? 

«Man fødes ikke som menneske, man bliver 

det», sagde allerede Erasmus. Naturen 

skænker os rent faktisk alle de nødvendige 

informationer til at skabe et medlem af arten 

Homo Sapiens, men adgangen til bevidstheden 

om væren strømmer fra en anden kilde. 

Denne kilde kan kun være mødet med andre 

mennesker. Det er ham, som vi taler om, når 

vi siger, at «jeg’et» ikke er den talende selv: 

det er en person, formet af de bånd, som alle 

disse møder resulterede i. Vores særkende, 

den præstation som adskiller os 

radikalt fra andre levende væsener 

er fylden i vores omgang med hinanden. 

Isolerede er vi blot pattedyr; 

det er møderne, der gør os til mennesker. 

Den gensidige afhængighed, som 

vores domænes grænser pålægger 

os, skaber de gunstige betingelser 

for mødernes mangedobling; den 

er en chance, men vi mangler stadig 

at finde ud at drage fordel deraf. At 

mødes er en svær kunst, det skal man lære 

– at undervise alle i dette er alle fællesskabers 

første opgave. 

Nu er det sådan, at den samfundsmodel, som 

i dag dominerer, den vestlige model, kan så 

absolut bryste sig af en fantastisk succes, 

hvad angår effektivitet, men den har helt og 

aldeles slået fejl, når det kommer til at sætte 

Filippinerne var et af pionérlandene, når 

det gjaldt at følge op på beslutningerne fra 

Rio-konferencen i 1992. Man tog hjem fra 

konferencen og påbegyndte udarbejdelsen 

af en national Agenda 21 og vandt anerkendelse 

som nyskabende med hensyn til 

en udviklingsstrategi, der kan udrydde fattigdommen 

og opnå bæredygtig udvikling 

på én og samme tid. Filippinerne er et af de 

første lande i verden, som har udtrykt, at økonomisk 

udvikling står i tæt forbindelse med 

og forstærkes gennem strategisk at forsøge 

at fremme udviklingens andre 

dimensioner. Unægtelig med en 

anden «klangbund» er lignende 

forsøg på en helhedsorientering 

sket i regi af Verdensbanken 

(Comprehensive Development 

Framework) og IMF’s løbende 

interesse for institutionel økonomi. 

I dokumentet «Poverty 

Eradication through Sustainable Integrated 

Area Development» (SIAD) fra år 2000 

giver «Præsidentens kontor» (Filippinerne) 

et overblik over fattigdomsbekæmpelse 

gennem bæredygtig, integreret lokal 

udvikling. Ud over at indføre 7 udviklingsniveauer 

opstiller Filippinerne det tre-sektorale 

partnerskab eller tre-grening som i 

et særligt indbyrdes afhængighedsforhold 

styrer energier, talenter og ressourcer inden 

for «de tre nøgle-institutioner» i samfundet, 

som er «regering-politik», «forretningsverdenen-økonomi» 

og «civilsamfundet-det 

socialkulturelle». SIAD-programmet mod 

fattigdomsbekæmpelse tilsigter således at 

være flerdimentionelle og søger at bane 

mennesker sammen. Den har begået den fejl 

at tage konkurrencen som motor, dvs. enhver 

kamps mod alle andre. 

Det menneskelige eventyr er møderne. At 

reducere disse til en konfrontation hvor man 

finder en vinder og en taber, det er at tabe 

hele fylden i et møde, som kunne være til 

fordel for alle. Alligevel er dét, hvad vores 

samfund stiller frem som en nødvendighed. 

Den overdrevne plads som medierne giver 

til ubetydelige begivenheder, hvor sportsresultater 

er det mest ekstreme eksempel på 

den karikerende forvanskning. Enhvers liv, 

ethvert individ eller kollektiv, reduceres således 

til en række slag, der til tider vindes, men 

som munder ud i en på forhånd tabt krig. Et 

kæmpespild! 

Det er påkrævet, at vi erstatter konkurrencemodellen 

med en kappestridsmodel, dvs. 

kampen mod sig selv med de andres hjælp. 

Dette ville være en revolution for os vesterlændinge; 

den kan finde sted på fredelig vis, 

hvis den påbegyndes i skolen. 

Vi har en chance for at deltage i et skift af 

æra. Om vi vil det eller ej, menneskeheden 

betræder nye veje. Valget af retning kan kun 

ske i fællesskab. Derfor må vi danne verdensomspændende 

styringsstrukturer, hvortil FN 

og visse specialiserede organisationer som 

Unesco og Verdenssundhedsorganisationen 

(WHO) står som skitse til. Men for at give 

denne organisation de nødvendige magtbeføjelser, 

som menneskehedens gensidige 

afhængighed fordrer, så må dens måde at 

fungere på ændres radikalt. 

Dette kræver selvfølgelig et meget langsigtet 

arbejde. Dog er det muligt at markere 

på en hurtig og symbolsk måde, 

det nødvendige opbrud for den 

nuværende organisation. For at 

begynde med det allernemmeste 

så kunne dette opbrud angå 

placeringen af FN’s hovedsæde. 

Manhattan – symbolet på en 

konkurrencekultur, en triumferende 

økonomi og en nådesløs 

finanskapital – er ikke nødvendigvis 

prædestineret til at være 

rammen for de møder, hvor 

befolkningernes ængstelser og forhåbninger 

tilkendegives. I jagten efter en anden mere 

passende placering søger manges blikke 

langt væk fra New York, langt væk fra den 

for tiden mest arrogante nation. Hvorfor ikke 

vende blikkene mod de bakker, hvor menneskene 

gennem århundrede har udtrykt deres 

optagethed af menneskenes fælles skæbne 

– Jerusalem. 

Isolerede 

er vi blot 

pattedyr; det 

er møderne, 

der gør os til 

mennesker. 

vejen for integrering af nationale programmer 

og initiativer. 

Der er seks elementer, der karakteriserer det 

særlige ved SIAD’s metode til fremme af fattigdomsbekæmpelse 

indenfor rammerne af 

helhedsorienteret bæredygtig udvikling. Det 

drejer sig om: 

• udviklingens syv dimensioner 

• tre-sektoriale partnerskaber eller tregrening 

af medaktører og interessegrupper 

• distrikts- og lokalsamfunds-baserede 

visioner, planer, programmer og projekter 

som rummer en koncis beskrivelse af, hvad 

begreberne bæredygtig, integreret og lokalt 

forankret indebærer 

• et begreb om hvor et udviklingsinitiativ kan 

tage sit afsæt 

• evne til at integrere hensigtsmæssige nationale 

programmer og initiativer 

• evne til at forholde sig til globaliseringens 

udfordring. 

For det globale civilsamfund er Bjørn 

Lomborgs «udviklingskoncept» i sig selv en 

udfordring. Parallelkonferencen Copenhagen 

Conscience vil forhåbentlig kunne give inspiration 

til at videreudvikle civilsamfundets 

praksis, organisatorisk som indholdsmæssigt. 

© LMD Norden 

Se også: 

Lomborg-konferencen: 

www.copenhagenconsensus.dk 

Parallelkonferencen: 

www.copenhagenconscience.dk 

Milleniummålene: 

www.2015.dk 

BØKER 

Imperialisme i dag 

Imperialism without colonies 

Harry Magdoff. Monthly Review Press, New York, 

2003, 152 sider. 

Empire of Capital 

Ellen Meiksins Wood. Verso, London, 2003, 182 

sider, 15 pund. 

The New Imperialism 

David Harvey. Oxford University Press, Oxford, 

2003, 253 sider, 16,99 pund. 

Siden 11. september 2001 er det kommet en 

strøm av utgivelser som tar opp imperialismens 

nødvendighet. Det haster å tvinge frem 

demokratiske verdier (deriblant markedsøkonomien), 

eller bedre: å møte det «førmoderne 

kaos» ansikt til ansikt, for å sitere Robert 

Cooper, Tony Blairs tidligere rådgiver (som 

nå er blitt rådgiver for EUs utenrikspolitiske 

koordinator Javier Solana.) Stilt overfor 

denne nye varianten av «den hvite manns 

byrde», understreker tre amerikanske forfattere 

hvor aktuell marxistisk imperialismeteori 

fra 1900-tallet er. 

Harry Magdoffs bok Imperialism without 

colonies består av seks artikler utgitt mellom 

1965 og 1978. Disse artiklene gjør rede for 

elementer av kontinuitet i amerikansk utenrikspolitikk, 

og viser fremfor alt hvordan 

USA gjentatte ganger har brukt militær makt 

for å få sin vilje gjennom i internasjonale 

økonomiske spørsmål. Som de to andre marxistiske 

forfatterne, Ellen Meiksins Wood og 

David Harvey, peker Magdoff på den i deres 

øyne misvisende jamføringen av imperialisme 

og kolonialisme. 

Ellen Meiksins Wood utforsker i sin bok forholdet 

mellom globalisering og imperialisme, 

for å komme til en bedre forståelse av det 

særegne ved imperialisme under kapitalens 

dominans. I fortsettelsen av en tese hun har 

forsvart i tidligere verk, viser Wood at siden 

økonomi og politikk (i teorien) er atskilt i 

det kapitalistiske systemet, blir staten mer 

uunnværlig enn noensinne i globaliseringens 

tidsalder. 

Utvidelsen av den økonomiske dominansen 

til dagens imperialisme er imidlertid ikke 

lenger direkte knyttet til den politiske og 

militære kontroll den utøver. USA sikrer, til 

syvende og sist, en orden som er nødvendig 

for «stabiliteten». Denne oppgaven overgår 

imidlertid landets militære kapasitet, selv 

om den er enorm. For øvrig melder det seg 

et problem når ett land blir den kapitalistiske 

verdensordens eneste vokter: «Hvem skal 

passe på vokteren»? 

I sin analyse av de grunnleggende trekkene 

ved dagens imperialisme, trekker David 

Harvey frem noen essensielle episoder fra 

den amerikanske imperialismens fremvekst 

og dominans. «Kapitalismen internaliserer 

bedragersk og ødeleggende praksis,» 

skriver han. Denne praksisen gir næring til 

en permanent dynamikk kjennetegnet ved 

«akkumulasjon gjennom fratakelse av eiendom», 

et uttrykk som hos Harvey erstatter 

Marx’ begrep om «primitiv opphopning». 

Dette begrepets virkelige historie besto ifølge 

Marx av «erobring, undertrykking, væpnet 

plyndring, den brutale voldens regime». 

Denne «akkumulasjon gjennom fratakelse av 

eiendom», kan være opptakten til en bølge av 

industriell ekspansjon (for eksempel i enkelte 

land i Sør), slik den var det i den europeiske 

kapitalismens barndom. Men, som forfatteren 

sier, «man kan ikke lage omelett uten å knuse 

noen egg»… 

I Europa vil disse bøkene kunne stimulere til 

en utvikling av forskningen omkring imperialisme, 

og da ikke bare den amerikanske 

imperialismen (som altfor ofte bare omdøpes 

til «det amerikanske imperium»), men også 

Det gamle kontinentets «alternative» imperialisme, 

og dens ulike varianter. Hvorfor ikke 

begynne med en av dette kontinentets pilarer, 

nemlig Frankrike? 

CLAUDE SERFATI


ETIENNE BALIBAR 

Professor emeritus ved Université de Paris X Nanterre. 

Palestinernes sak er universell 

Hvorfor støtter vi palestinernes sak – en sak 

man i våre øyne kan måle politiske utsagns 

verdighet og ansvarlighet ut fra? Jeg vil svare 

på dette spørsmålet i mitt eget navn, men 

meningsfellene er mange, og innbefatter flere 

enn de som engasjerer seg for en «rettferdig 

fred» i Midtøsten. Mitt utgangspunkt er at 

denne saken er universell. Den er likevel ikke 

opplagt, og det er ikke bare fordi man aldri 

har sett noe lignende verken i historien eller i 

politikken. For hver dag som går kan vi bare 

konstatere at vi er altfor involvert i konflikten 

til å kunne forholde oss nøytrale, og altfor 

langt unna til å få fullstendig oversikt over alle 

sakens sider. Vi må i alle fall ta inn over oss 

at vanskelighetene med å innta en «objektiv» 

holdning i forhold til den palestinsk-israelske 

tragedien også er en del av det som gjør det 

så vanskelig å finne en løsning. 

I juridiske og rettslige termer er det ingen 

absolutt skillelinje i denne konflikten – det 

dreier seg ikke om en krig mellom de «gode» 

og de «onde» – men konflikten har en klar 

ubalanse som er blitt stadig sterkere. Israel, 

en av verdens militære stormakter, disponerer 

hele spekteret av moderne våpen og har 

nære bånd til hypermakten USA. De hevder 

at deres aksjoner kun gjennomføres for å 

beskytte den israelske sivilbefolkningen. 

Israelerne har historiske grunner til å føle seg 

kollektivt truet, men i dag er det palestinerne 

som kjemper for å overleve som folk. 

Den israelske befolkning stammer fra overlevende 

etter den moderne historiens største 

folkemord. Det internasjonale samfunn ga 

dem rett til å etablere en stat i det området 

de gamle hebreerne omtalte som «det lovede 

land». Jøder fra arabiske land og andre deler 

av verden emigrerte til denne staten frivillig 

eller under tvang. Israelerne kom i konflikt 

med fiendtlige omgivelser som nektet dem 

eksistensrett – de snudde opp ned på situasjonen, 

og gikk fra forsvar til erobring. 

Krigen i 1948 1 ble igangsatt av de arabiske 

statene, men Israel brukte den til å sette i gang 

omfattende etnisk rensing. Etter denne krigen 

og de påfølgende konfliktene ble Israel en av 

verdens dominerende nasjoner. I 1967 okkuperte 

og koloniserte israelerne de 22 prosent 

som var igjen av det historiske Palestina, og 

gjennomførte dermed en folkerettsstridig 

handling som blir mer og mer ugjenkallelig. 

Konfliktens logiske utgang, som noen sier seg 

enig i og andre fornekter, er enten at palestinerne 

gjøres til undersåtter i en stor «jødisk 

stat», eller en ny massiv fordrivelse av palestinerne. 

Eventuelt en kombinasjon av de to. 

En tredjedel av palestinerne lever allerede i 

eksil, de fleste som flyktninger, ofte under 

elendige forhold. Den israelske staten nekter 

dem enhver rett til å vende tilbake, og 

araberstatene har ingen intensjoner om å 

integrere dem og gi dem borgerrettigheter. 

Det er et «overflødig» folk hvis kollektive 

katastrofe er blitt en del av den nasjonale 

bevisstheten. Palestinerne venter fortsatt på 

at det internasjonale samfunn skal holde 

sitt løfte om å gi dem selvstendighet i en 

levedyktig stat. I stedet har de blitt avspist 

med en stagnerende selvstyremyndighet, og 

holdes kollektivt ansvarlig for angrepene på 

sine naboer i Israel. 

Før den andre intifadaen 2 hadde observatører 

merket seg det palestinske sivilsamfunnets 

forbløffende motstandsevne under okkupasjonen. 

Palestinerne hadde dyrket jorden, 

utviklet et helse- og skolevesen, gitt liv til 

kunstnere og forfattere, opparbeidet solidaritet 

mellom familier og i organisasjonsliv. 

De siste årene har Israels regjering og hær 

klart å ødelegge disse ressursene gjennom 

systematisk ødeleggelse av infrastruktur og 

MIDTØSTEN: Konflikten mellom palestinerne og israelerne er ikke en kamp mellom de 

«gode» og de «onde», men konflikten har en klar ubalanse som er blitt stadig sterkere. 

eksistensgrunnlag. De har drevet en morderisk 

statsterrorisme som ikke skiller mellom 

stridende og vanlige innbyggere. De har lammet 

palestinernes administrasjon, lagt beslag 

på deres jord og stykket opp landområder. 

Israelske myndigheter hevder de kun søker 

en «akseptabel samtalepartner», men har i 

virkeligheten systematisk nørt opp under 

ideologiske motsetninger og kamper mellom 

klaner i det palestinske samfunnet – vel å 

merke uten å være den grunnleggende årsaken 

til disse motsetningene. Vi nærmer oss en 

tid da den doble uavhengigheten forespeilet 

av internasjonale avtaler ikke lenger er mulig 

å gjennomføre – med dramatiske konsekvenser, 

også for Israel. 

Kan fornektelsen av selve eksistensen til det 

palestinske folket (fra Naqba 3 til muren som 

nå bygges) rettferdiggjøre alle former for 

motstand – inkludert terroren fra forskjellige 

organisasjoner (muslimske eller 

ikke) mot Israels sivilbefolkning? 

Spørsmålet må stilles. Ikke bare 

for å «svare» på Israel og Israelforsvarernes 

argumenter, men av 

mer grunnleggende årsaker. Og 

ikke bare i moralske, men også i 

politiske ordelag. 

Terrorismen kan forklares ut 

fra håpløshet og avmakt, ut fra 

ideologi eller som et svar på statlig 

terrorisme. Uansett er terrorismen 

katastrofal for palestinernes 

kamp. For det første passer den som hånd i 

hanske med Israels strategi for å ødelegge det 

palestinske samfunnet, og den gir stadig nye 

anledninger for Israel til å øke voldsbruken, 

selv om dette koster dyrt, både i form av 

ressurser og menneskeliv. Derfor er det ikke 

overraskende at den israelske regjeringen 

vedlikeholder terrorens vekstvilkår, og regelmessig 

fremprovoserer nye aksjoner med sine 

egne angrep. 

For det andre lammer terrorismen flertallet 

av de kreftene i det israelske samfunnet 

som kunne engasjere seg for å få slutt på erobringspolitikken. 

Dermed reduseres mulighetene 

for avtaler om forsoning mellom de to 

folkene, og det åpner for nihilisme på begge 

sider. Terrorismen medfører også en oppfatning 

av heroisme som en hellig offergjerning, 

særlig blant unge palestinere, og et syn på 

menneskelivets verdi utelukkende i et vennfiende-perspektiv. 

Alle historiske erfaringer 

sier oss at dette over lang tid fører til at menneskenes 

evne til å leve sammen blir ødelagt. 

At deler av det palestinske samfunnet tyr 

til terrorisme som svar på kolonimaktens 

vold forandrer likevel ikke på noen måte 

situasjonens asymmetri, sett fra et rettslig og 

juridisk standpunkt. Det gir ikke Israel rett til 

å tilintetgjøre sin motstander under påskudd 

av å forsvare seg. Det risikerer imidlertid å 

utsette på uviss tid muligheten for en seier 

over okkupanten, eller viske denne muligheten 

helt ut. Terrorismen er derfor ytterst 

selvdestruktiv, og det er palestinerne selv 

som må løse dette problemet. Det betyr ikke 

at det internasjonale samfunn passivt skal 

vente på at styrkeforholdene endres slik at 

«de svakes våpen» ikke lenger fremstår som 

eneste mulighet. 

Disse problemene har imidlertid fullstendig 

skiftet karakter etter 11. september 2001 

og krigene mot Afghanistan og Irak. Den 

israelske koloniseringen og den palestinske 

motstanden illustrerer at i dagens verdenssituasjon 

er det «loven om at det verste alltid 

skjer» som gjelder. Den palestinsk-israelske 

konflikten er fanget i en verdensomspennende 

voldstendens som overalt fremmer 

en ensidig logikk: kampen mellom «gode» 

og «onde» krefter. Dette visker samtidig ut 

den politiske betydningen som kjennetegner 

denne konflikten spesielt. 

Palestinerne 

forvandles 

til symboler 

for «hellige 

kriger» som 

ikke er deres. 

Slik oppstår en ny, grunnleggende asymmetri, 

hvor hver av partene paradoksalt nok blir den 

andres speil. Israel har alltid ansett palestinernes 

væpnede kamp som en forlengelse av 

«internasjonal terrorisme», en forgjenger til 

«globaliseringen av terror» som både USA og 

islamske fundamentalister driver frem i dag. 

Palestinerne på sin side er som alltid solidariske 

med den arabiske verden, til tross for at 

denne ikke har holdt seg for god til å forråde 

dem. Iblant har palestinerne vært fristet til å 

glorifisere sine fienders argeste motstandere: 

I går var det Saddam Hussein, i morgen kanskje 

Osama bin Laden, eller den som eventuelt 

måtte avløse ham. Oppfatningen av at det 

foregår en global kamp mellom to fiendtlige 

verdener, Østen og Vesten, får fotfeste. I et 

slikt verdensbilde vil den palestinsk-israelske 

konflikten bare være et ledd i den større 

kampen, og bare kunne løses indirekte gjennom 

den ene eller den andre leirens absolutte 

«seier». Dramaets aktører mister 

derfor evnen til å ta initiativ, 

unntatt når det gjelder å fyre opp 

under spiralen av gjensidig «motterror». 

Mange palestinere kjemper av all 

kraft mot denne tendensen, som 

er katastrofal for palestinerne. De 

forvandles til symboler for «hellige 

kriger» som ikke er deres, 

og blir de fremste ofrene den 

dagen regionen settes i brann. 

Utviklingen er også svært bekymringsverdig 

for Israel, med mindre man innbiller seg at 

landet kan bygge seg opp som en festning 

under permanent unntakstilstand i hjertet av 

den arabiske verden. Igjen, mange israelere 

har en forutanelse av dette, uten foreløpig å 

trekke de ytterste konsekvensene av det. 

Voldstendensen er en fare for hele verden, 

som kan oppleve at «sivilisasjonenes 

sammenstøt» brer seg, og absorberer og 

forvansker alle problemer i forbindelse med 

landområder, selvstyre og samfunnsånd, 

kolonisering og avkolonisering, rikdom og 

fattigdom, religiøse konflikter og kulturell 

avstand. Den palestinsk-israelske konflikten 

er alt dette i konsentrert form. Derfor er det i 

alles interesse, særlig de land som hører til i 

samme geopolitiske område, å forsøke – hvis 

det ikke er for sent – å få i stand løsninger 

basert på folkenes eksistensrett, rett til sikkerhet 

og oppreisning for påført lidelse. 

Det sies ofte at støtte til palestinernes sak 

innebærer å trekke i tvil staten Israels legitimitet. 

Men like lite som enkelte gruppers 

bruk av terrorisme opphever det rettmessige 

ved palestinernes sak, opphever Israels 

urettmessige politikk landets eksistensrett 

som «suveren» politisk enhet. Dette legger i 

seg selv ingen føringer verken for suverenitetens 

utstrekning eller for hvilke lokale eller 

regionale rammer israelerne kan gå med på 

å avgrense sin suverenitet til for å sikre sin 

demokratiske eksistens i fremtiden. 

To kjensgjerninger, som for øvrig henger 

sammen, gjør denne legitimiteten sårbar – de 

kan til og med trekke hele denne legitimiteten 

i tvil hos store deler av verdens befolkning. 

Den ene har å gjøre med definisjonen av 

Israel som «jødisk stat». Ikke bare fortsetter 

denne staten å ekspandere på bekostning 

av palestinerne, men også innenfor Israels 

grenser gjøres de palestinske innbyggerne til 

annenrangs borgere. De er frarøvet sentrale 

rettigheter, og står ikke på like fot med «ekte» 

israelere når det gjelder tilhørighet til felles 

jord. For det andre kan staten Israels legitimitet 

verken moralsk eller juridisk begrunnes 

i en hellig opprinnelsesmyte eller i en forvandling 

av masseutryddelsen deres forfedre 

var offer for til en «suveren rett» som setter 

israelerne over internasjonale bestemmelser. 

Ei heller gir dette grunnlag for å trium- 

fere gjennom bruk av makt. Israels legitimitet 

avhenger av nabofolkenes anerkjennelse, og 

fremfor alt anerkjennelse fra det folket som 

ble «omplassert» i denne svært spesielle 

koloniseringsprosessen. 

Derfor er det nødvendig for israelerne at 

palestinerne oppnår selvstyre i like stor grad 

som israelerne selv, kanskje til og med at de 

inngår et forbund med hverandre. I begynnelsen 

aksepterte ikke den arabiske verden 

Israels legitimitet, og enkelte gjør det fortsatt 

ikke, deriblant mange palestinere. Men dersom 

Israel lykkes i å ødelegge Palestina og 

dets folk, vil en slik anerkjennelse bli umulig, 

og Israel vil følgelig aldri bli en stat på lik 

linje med andre stater. 

Hva kan utenforstående gjøre for å øve innflytelse 

på denne konflikten, som får globale 

proporsjoner og dermed truer deres egen sikkerhet? 

Det er visselig kun de tilstedeværende 

motstanderne som kan komme frem til en 

løsning, og den vil aldri se dagens lys med 

mindre den har et rettferdig grunnlag. Med et 

slikt grunnlag står alle fremtidsperspektiver 

åpne, og det er ikke opp til oss – utenforstående 

«vitner» eller «venner» – å erklære 

hva som kan rettes opp og hva som ikke kan 

det, etter en århundrelang kamp mellom de 

to nasjonale prosjektene til to folkeslag på 

samme jord. Konfrontasjonen mellom dem 

har likevel aldri vært så offentlig som den er 

nå. Palestinere og israelere er til stede i verden 

utenfor, representert av sine allierte, sine 

interesser, ideologiske strømninger, familie, 

kultur og religion. Mange land griper også 

inn i hverdagslivet til de to respektive samfunnene 

gjennom humanitære eller militære 

programmer, investeringer og vitenskapelig 

samarbeid, befolkningstilskudd, diplomati, 

og så videre. 

Ingen tror en løsning kan påtvinges utenfra, 

men det er heller ingen som mener en løsning 

er mulig uten internasjonal mekling. I tillegg 

til FN, hvis historiske troverdighet står på 

spill, avhenger mye av USA, Europa og den 

arabiske verden. De bærer alle et tungt ansvar 

i denne konflikten. I påvente av endringer i 

den amerikanske holdningen, som er prisgitt 

dramatiske hendelser eller tilfeldige innenrikspolitiske 

skiftninger, har Europa en nøkkelposisjon. 

Ikke bare kan europeerne gjøre 

sitt synspunkt gjeldende, men de kan også få 

arabiske land til å delta i meklingsprosessen. 

Intet «veikart» klarer seg uten en demokratisk 

gjenopprettelse av balansen – noe palestinernes 

tillit avhenger av – med deltakelse fra 

hele regionen, slik at «sivilisasjonenes sammenstøt» 

kan nøytraliseres. 

Det er derfor viktig at den offentlige 

opinionen engasjerer seg i denne retning, 

og at det gjøres på prinsipielt grunnlag. Det 

krever respekt både for historiske hendelser 

og dagens kriser, og for at en løsning må 

bygges på rettferdighet. Dette er ikke en 

selvfølge. Enda mindre selvfølgelig er det 

at verdensopinionen vil være i stand til 

å forvandle tilknytning til folkegrupper 

og symbolsk identifikasjon til evne til å 

resonnere og ta initiativer. Man kan ikke med 

ærligheten i behold hevde at det er likevekt 

mellom to svært ulike parter, men i det 

øyeblikk opinionen samlet hever stemmen 

for å be verden komme det undertrykte 

Palestina til hjelp, må denne saken opp på et 

universelt plan. Er det for sent å få dette til? 

Ja, det er sent, men det finnes ikke noe annet 

alternativ. 

1 Den 15. mai, en dag etter proklamasjonen av staten Israel, 

angrep styrker fra Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon 

den nye staten. O.a. 

2 Brøt ut høsten 2000. O.a. 

3 Naqba betyr katastrofe. Naqba-dagen (14. mai) markerer 

dagen palestinerne ble drevet ut, og staten Israel proklamert 

i 1948. O.a. 

CHRISTINE DELPHY 

Forfatter av blant annet Pour sortir du libéralisme (For å gå ut av 

liberalismen) med Yves Salesse, og L’Ennemi principal. Penser 

le genre (Den viktigste fienden. Å tenke kjønn), Paris, henholdsvis 

2002 og 2001. 

Det snakkes ofte om alt den feministiske 

bevegelsen har oppnådd. Men ingen sosiale 

fremskritt, selv når de er kommet inn i lovverket, 

er skrevet i stein. Nyere historie viser 

dette til fulle. Kvinners rettigheter er spesielt 

sårbare, og støter på flere typer hindringer: 

«maskulinistiske» angrep, ideologisk «backlash» 

1 og politisk uvilje – og fremfor alt, 

hamringen av myten om at «vi har oppnådd 

likestilling». 

Den patriarkalske motoffensiven viser seg 

i alle land. Overalt skyves særlig kvinner frem 

for å fortelle at feminisme ikke er veien å gå 

og heller ikke har vært det, videre at den ikke 

har noen funksjon, i alle fall ikke nå lenger, 

eller at den alltid har vært skadelig eller er 

blitt det. Blant disse kvinnene finnes tidligere 

feminister eller sympatisører, og deres 

ord nytes med en glupskhet som før i tiden 

var forbeholdt «bekjennelsene» til gamle 

stalinister. 

Temaene, som ofte er lånt fra USA, er de 

samme overalt: Feministene overdriver fordi 

undertrykking av kvinner er et tilbakelagt 

stadium, seksuell trakassering eksisterer ikke, 

ei heller voldtekt i parforhold. 2 I Frankrike 

blandes det hele sammen til en sjåvinistisk 

saus. Når det gjelder verdier og moral, skal 

det visstnok også eksistere et «fransk unntak» 

3: Relasjonene mellom kjønnene påstås å 

være idylliske, og den ubehøvlete utenlandske 

sexismen vil vike plassen for den utsøkte galliske 

forførelsen. Man kan spørre seg hvordan 

ellers intelligente mennesker kan få seg til å 

tro – til tross for undersøkelser, statistikk og 

hendelser som viser hvor slående likhetene er 

mellom landene – at kvinneundertrykkingen 

stopper opp ved Annemasse eller Port-Bou, 

som skyene fra Tsjernobyl i sin tid. 

Når internasjonale konvensjoner og EUdirektiver 

ikke settes ut i livet, når nasjonal 

lovgivning som forbyr kjønnsdiskriminering 

anvendes like lite som lovene mot rasisme, er 

det på sin plass å snakke om en overenskomst 

som ikke er uttalt, men likevel reell, mellom 

alle aktørene: arbeidsgivere, fagforeninger, 

rettsvesenet, staten, mediene. I Frankrike har 

loven fra 1983 om likestilling i arbeidslivet 

aldri blitt praktisert. Loven ble 

for øvrig skapt for ikke å brukes, 

om man kan si det slik, fordi den 

ikke inneholder noen straffereaksjoner 

overhodet. Den såkalte 

«Génisson»-loven fra 2001 innførte 

visse sanksjonsmuligheter, 

og i forkant av regionalvalget i 

Frankrike i mars 2004 annonserte 

president Chirac at han ville sørge 

for at denne loven ble tatt i bruk. 4 

Et løfte som kan betraktes som 

en innrømmelse, siden det kreves 

inngripen fra presidenten for at en lov skal 

betraktes som noe annet enn et stykke papir. 

Abortloven brytes morgen, middag og kveld 

av sykehusene, vakthavende leger, sosialtjenestene 

og staten, som ikke etablerer sentre 

for selvbestemt abort slik den er pålagt å 

gjøre. Det viser seg at kontinuerlig kamp er 

nødvendig for å hindre at abortloven rett og 

slett forsvinner mellom «funksjonsfeilene» og 

undergravingsvirksomheten til motstandere 

av kvinners rett til å velge. 

Dette er desto viktigere i og med at de 

«maskulinistiske» lobbyene er godt organisert 

og svært pengesterke, både i Frankrike 

og internasjonalt. Dag etter dag, år etter år, 

får departementer og parlamentsmedlemmer 

inn lovendringsforslag omkring saker som 

selvbestemt abort, seksuell trakassering og 

skilsmisse fra disse pressgruppene. De driver 

også med åpne aksjoner, like spektakulære 

som anti-abortgruppenes fremgangsmåter, 

men slike åpne aksjoner hører likevel med til 

unntakene. Som oftest opererer disse pressgruppene 

i det skjulte: utdanner «eksperter» 

som vitner i rettssaker, skriver «psykologiske» 

bøker hvor advokatene til voldelige ekte- 

Feminismens utfordringer 

KVINNEKAMP: En av de viktigste utfordringene for feminismen i dag er å gi kvinner anledning til å definere sin egen frigjøring 

gjennom utveksling av felles erfaringer av undertrykking. Vår farligste fiende er myten om at kampen er vunnet. 

Mange 

kvinner har 

et distansert 

forhold til 

sin egen 

undertrykking. 

menn eller incestuøse 

fedre, samt «backlash»-forfattere, 

får 

muligheten til å spre 

sine argumenter. 5 I 

tillegg til å angripe 

retten til selvbestemt 

abort, retter de skytset 

mot straffelovgivning 

knyttet til menns 

vold mot kvinner og 

barn. 

Derfor bruker den 

feministiske bevegelsen 

store deler av 

sine krefter på å få 

innført lover og deretter 

sørge for at de 

blir håndhevet. Dette 

kan imidlertid ikke være bevegelsens eneste 

mål. Den slående ulikheten mellom kvinner 

og menn på arbeidsmarkedet hviler på utbyttingen 

av kvinners arbeid i hjemmet. Denne 

utbyttingen er en del av samfunnssystemets 

beinbygning, i likhet med klassedelingen. 

Den er skjult, men likefullt en del av selve 

fundamentet for dagens sosiale strukturer, og 

kan derfor ikke fjernes gjennom lovgivning. 

Hvordan sette søkelyset på denne tildekkede 

økonomiske utbyttingen av kvinner, som 

tilsynelatende bare handler om forhandlinger 

mellom individene i et parforhold, men egentlig 

er en del av grunnlaget for den patriarkalske 

organiseringen av våre samfunn? Å finne 

riktig angrepsvinkel i dette spørsmålet er en 

utfordring som den feministiske bevegelsen 

ennå ikke har tatt, selv om noen forslag er 

blitt lagt frem. 6 

I tillegg til alt dette har to eller tre generasjoner 

unge kvinner, som burde tatt over 

stafettpinnen fra 1970-tallets feminister, holdt 

seg på avstand fra denne bevegelsen. Hva 

den har stått for og hvilke kamper den har 

utkjempet, har vært lite kjent. Mediene har 

valgt anti-feminisme, med kampanjer som 

gir et negativt bilde av feminister: «stygge og 

frustrerte», «anti-menn», «bare lesbiske»… 

Men det mest effektive våpenet er hamringen 

av ideen om at «alt er vunnet, det er ikke mer 

å gjøre…» Det er bare brette opp armene og 

vise at man fortjener all denne likestillingen. 7 

Og hvis kvinnene ikke lykkes med det, er det 

deres egen feil, ikke samfunnets. De legger 

skylden på seg selv. 

Påstanden om «den eksisterende 

likestillingen» er ikke bare 

en løgn, den er også en gift som 

trenger seg inn i sjela på kvinner 

og ødelegger selvfølelsen deres 

og deres ofte svake tro på at de 

er fullverdige individer – helt 

og holdent, ikke halvveis. En av 

utfordringene for feminismen i 

dag er derfor å forklare denne 

situasjonen, å vise at de som hersker 

aldri vil oppgi sine privilegier 

av seg selv – ikke i noen land eller i noen 

sosiale forhold. Det er nødvendig å mane 

kvinner til kamp, og for å klare det – og det 

er kanskje det aller vanskeligste – overbevise 

dem om at de er verdt det. 

Overalt er det satt opp ideologiske sperringer 

mot enhver handling i retning virkelig likestilling 

– og det skjer i selve likestillingens 

navn. I Frankrike har politikerne, både fra 

venstre og høyre, samt en del av intelligentsiaen, 

støttet seg på republikken som konsept 

– for å motsette seg krav fra grupper som er 

dannet på grunn av en felles opplevd undertrykking: 

kvinner, homofile, arbeidere, ofre 

for rasisme. All henvisning til kategorier eller 

grupper anses for å stride mot republikkens 

ånd, og dermed mot likhetstankegangen. 

Denne logikken ble satt opp mot forslaget 

fra Frankrikes konstitusjonelle råd i 1982 

om kvotering (25 prosent) av kvinner på 

valglistene. 

Det var altså i den republikanske universalismens 

navn at kampen mot kjønnskvoteringsloven 

ble angrepet. Man kunne saktens 

angripe den for å være basert på essensialistiske 

argumenter, men ikke for å forsøke å 

Franz Widerberg: Stjernebeltet 200x190 

2003. Foto©: Thomas Widerberg 

rette opp en åpenbar 

diskriminering når 

det gjaldt adgang 

til politiske verv. 

På samme måte 

blir homofile eller 

etterkommere av 

innvandrere ofte 

mistenkt for å motarbeide 

republikkens 

prinsipper – selv 

om de organiserer 

seg sammen som 

utstøtte grupper og 

bare ber om å få en 

plass i denne republikken! 

Gjennom å 

opprettholde denne 

sammenblandingen 

av erklært likhet og 

reell likhet, ender enkelte opp med å gjøre 

republikken til et våpen mot den reelle likheten. 

Å minne om at likhet er et ideal som 

må bygges opp i en virkelighet som er gjennomsyret 

av ulikheter, er fortsatt en hovedutfordring 

for feminismen. 

En bevegelse skal ikke bare bevege seg 

fremover, men også stake ut retningen. 

Undertrykkingens kartografi og 

frigjøringens form er aldri fastlagt 

én gang for alle. Internt i den 

feministiske bevegelsen er et av 

de avgjørende målene å gjenfinne 

gløden knyttet til dens spesielle 

prinsipper om særegen kvinneorganisering. 

Disse prinsippene gjør 

den feministiske bevegelsen til en 

modell for egen-frigjøring – hvor 

de undertrykte ikke bare kjemper 

for sin egen frigjøring, men også 

definerer den. 

De feministiske kampene er mangfoldige 

(for selvbestemt abort, lesbiskes rettigheter, 

mot vold, og så videre). De representerer stor 

variasjon med hensyn til organisasjonsform 

(lokale grupper, nasjonale sammenslutninger, 

koalisjoner, kommisjoner i ikke-statlige 

internasjonale organisasjoner, NGOer). En 

stor del av kvinnekampen foregår innenfor 

grupper som består av både kvinner og menn. 

Noen grupper har bevisst valgt å organisere 

begge kjønn. Andre har ikke nødvendigvis 

valgt dette bevisst, men består i praksis av 

begge kjønn, slik som kvinnekommisjoner i 

fagforeninger, NGOer, lokale grupper eller 

partier. Denne blandingen er nødvendig for 

at kvinnekampen skal spre seg, og sikrer 

at den er tilstede i en lang rekke sammenhenger, 

både aktivistiske og institusjonelle. 

Kvinneforskningen utvikles for eksempel 

innenfor forskningssentre og universiteter. 

Disse kjønnsblandede forgreiningene er både 

et tegn på kvinnekampens evne til å nå et stort 

publikum, og en forutsetning for at den skal 

lykkes med å få innflytelse. 

Dette betyr ikke at særegen kvinneorganisering 

er uviktig. Langt i fra. Da denne formen 

for organisering ble innført i Frankrike i 1970 

av Mouvement de libération des femmes 

(MLF – Bevegelsen for kvinnenes frigjøring), 

skapte det sterke reaksjoner i samfunnet, også 

hos den forrige generasjonens feminister. For 

særorganiseringen skjedde på bakgrunn av et 

teoretisk brudd med de tidligere analysene 

omkring kvinnenes underordning: Det var 

ikke lenger snakk om en «kvinnetilstand» 

som alle, både kvinner og menn, ble like 

hardt rammet av, men om undertrykking av 

kvinner. 

MLF var ikke først og fremst opptatt av å 

forbedre lovgivningen. Deres mål var annerledes 

ambisiøst og annerledes utopisk. Lovene 

som ble innført var et velkomment biprodukt 

av et arbeid som ikke hadde noen umiddelbar 

konkret målsetning, i likhet med grunnforskningen 

på universitetene. Og i den grad 

dette biproduktet så dagens lys, var det også 

nettopp fordi det ikke var det endelige målet, 

nettopp fordi lista var lagt høyere. Denne 

«irrealistiske» ambisjonen – som tillot bevegelsen 

å sette parentes rundt de umiddelbare 

resultatene – ga en glød som gjorde at sakene 

også ble vunnet der og da. 

Empati kan 

aldri erstatte 

erfaring. 

Medlidenhet 

er ikke det 

samme som 

lidelse. 

Datidens kampanje for kriminalisering av 

voldtekt sprang ut av tenkningen innenfor 

såkalte «bevissthetsskapende grupper». 

Gjennom å få frem og dele felles erfaringer, 

oppdaget kvinnene i disse gruppene at deres 

problemer ikke var spesielle, og ikke kunne 

løses individuelt. På samme måte gjorde 

diskusjonene om seksualitet det mulig å 

sette i gang kampanjer for retten til abort, for 

kriminalisering av voldtekt, mot menns vold i 

parforhold. Vitenskapelige teorier og vulgariseringer 

omkring seksualitet ble kraftig utfordret, 

og erklært både verdiløse og ugyldige, 

i likhet med rasjonaliseringer av mannlig 

dominans. I dag er denne kritikken nærmest 

uhørlig i møte med en hevnlysten strøm av 

patriarkalsk erotisme, med ufarliggjøring av 

prostitusjon, pornografi og sadomasochisme 

som felles grunnlag. 

I dag, 33 år etter, lever den feministiske 

bevegelsen fortsatt på at perspektivene ble 

snudd på hodet de første årene, takket 

være særorganiseringen. Denne formen for 

organisering er nødvendig, ikke bare fordi 

menn ikke har samme interesse som kvinner 

– verken objektivt eller subjektivt – av å 

slåss for kvinnefrigjøring. Først og fremst er 

denne formen for organisering viktig fordi de 

undertrykte selv bør definere sin opplevelse 

av undertrykking og dermed sin 

egen frigjøring, hvis ikke gjør 

andre det for dem. 8 Det er umulig 

å gjøre dette i en gruppe som 

inkluderer personer som tilhører 

den objektivt undertrykkende 

gruppen, personer som ikke vet, og 

heller ikke kan vite (bortsett fra i 

helt spesielle tilfeller) hvordan det 

er å bli behandlet som en kvinne 

– eller som svart, homse, araber, 

lesbisk – hver bidige dag av sitt liv. 

Empati kan aldri erstatte erfaring. 

Medlidenhet er ikke det samme som lidelse. 

Selvsagt har menn en rolle å spille i den 

feministiske bevegelsen, men de kan ikke 

spille den samme rollen som kvinner. Likevel 

blir særorganisering sett ned på, og noen ganger 

også oppfattet som et tilbakelagt stadium 

for bevegelsen. Selv grupper som likevel 

bare består av kvinner, er ikke nødvendigvis 

opptatt av å dra fordel av dette – respekten 

for dagsorden går foran utveksling av felles 

erfaringer. Resultatet er at mange kvinner har 

et distansert forhold til sin egen undertrykking. 

Men dersom den politiske kampen ikke 

får næring fra en levende, nærmest kroppslig 

bevissthet om undertrykkingens eksistens, 

blir den et filantropisk prosjekt. Når kvinner 

blir filantroper overfor seg selv, når de ikke 

lenger husker eller vil glemme at de selv er 

de ydmykede og trakasserte kvinnene de 

snakker om, mister de sin kraft. Å beholde, 

finne tilbake til denne kraften er også en av 

utfordringene for den feministiske bevegelsen 

i det nye århundret. Og for alle de undertryktes 

bevegelser. 

1 Tilbakeslaget for kvinnene utforskes av Susan Faludi 

i hennes berømte bok Backlash: The undeclared war 

against women, som kom ut i 1991 i USA. Norsk utgave: 

Det store tilbakeslaget, Aschehoug, 1993. 

2 Intervju med Elisabeth Badinter i L’Express, 24. april 

2003 og Marcella Iacub og Hervé Le Bras i Les Temps 

modernes, Paris, 1. kvartal 2003. Motsvar til disse finnes i 

Gisèle Halimis artikkel «Le ’complot’ féministe», franske 

Le Monde diplomatique, august 2003. 

3 Tema «Kvinner: noe spesifikt fransk», i Le Débat, nr. 87, 

november-desember 1995. 

4 «Chirac se penche sur l’inégalité homme-femme au travail» 

(Chirac tar fatt på ulikhetene mellom kvinner og 

menn i arbeidslivet), Le Monde, 27. februar 2004. 

5 De fremsetter villig vekk påstander om «falske anklager» 

fra barn, og snakker om «falske minner-syndromet». 

Slike uttrykk og mange flere er blitt spredt i det franske 

rettsapparatet og i den juridiske utdanningen av «eksperter» 

som Hubert Van Gijseghem og Paul Bensoussan, i 

særedeleshet. 

6 Se «A contresens de l’égalité» og spesielt «Par où attaquer 

le partage inégal du travail ménager?» (Hvorfra angripe 

den ulike fordelingen av husarbeidet?), Nouvelles questions 

féministes, Vol. 22, nr. 3, 2003. 

7 Marianne Bellens, «Deuxième sexe et féminisme… et 

la génération montante?» i C. Delpy og S. Chaperon: 

Cinquantenaire du Deuxième sexe (Femtiårsjubileum for 

Det annet kjønn), Paris, Syllepse, 2002. 

8 «Nos amis et nous: fondements cachés de quelques discours 

pseudo-féministes», i L’ennemi principal, bind 1, 

Economie politique du patriarcat, Paris, Syllepse, 1998.


BILLEDKUNST: Simon Nicholas er 

født i England i 1954, og har vært bosatt i 

Norge siden 1986. Han stiller for tiden ut 

12 store malerier og 36 mindre arbeider 

i forbindelse med utstillingen Concourse 

på Galleri Brandstrup i Oslo, frem til 9. 

mai 2004. Et utvalg av disse verkene 

publiseres i denne utgaven av Le Monde 

diplomatique. Nicholas’ fiktive og reelle 

bylandskaper er en anledning til å møte 

byen på en ny måte. Utstillingens tittel 

Concourse er hentet fra arkitekturens 

språk, og betyr en hall eller en plass hvor 

folk møtes. 

KEVIN JACKSON 

Kunstskribent og forfatter. Har fulgt Simon Nicholas’ utvikling i en 

årrekke. 

Simon Nicholas’ valg av tittel, Concourse, et 

«vrimlested», inneholder en oppfordring om at 

vi ikke bare må ha ordets dagligdagse, arkitektoniske 

betydning i tankene. Vi må også huske 

at det skriver seg fra det latinske concurrere, «å 

løpe sammen». Når det blir lest på denne måten, 

er det et vennlig, godartet ord. Stadig på samme 

måte som i maleriene fra slutten av 1990-årene 

antyder det et syn på menneskemengder som 

er det stikk motsatte av det både venstre- og 

høyresidens pessimistiske kunstnere og tenkere 

uttrykte. Disse betraktet det urbane mylderet 

som en flom av fortapte sjeler (T. S. Eliot i The 

Waste Land), som utbrente automater (Fritz 

Lang i Metropolis), eller som en vill bøling, 

tanketomt destruktiv og moden for å la seg 

utnytte av karismatiske ledere (Elias Canetti i 

Flokker og makt, og dusinvis av andre). 

På sin plass er denne patrisiske dysterheten 

vel og bra – eller vel og dårlig. Men av og 

til er en menneskemengde tross alt bare deg, 

meg og vennene våre sammen med hundrevis 

av mennesker som oss. Selv om opplevelsen 

av å befinne seg i en folkemasse kan være 

klaustrofobisk og til og med skremmende, 

kan den også være underholdende og spen- 

Simon Nicholas: Turbine Hall III (2003) 

nende. Enhver som ser på idrettsarrangementer 

fra tribunen og ikke bare på tv, kan bekrefte 

dette. Når Nicholas snakker om folkemengden 

som tema, viser han ofte til den fengslende, 

ikke-koreograferte «dansen» som oppføres av 

storbyens fotgjengere, der de klarer å sverme 

rundt hverandre mens de bemerkelsesverdig 

sjelden støter sammen eller snubler. Han viser 

også til følelsen av en intelligent «organisme» 

som oppstår når man betrakter denne stammedansen 

fra et komfortabelt utsiktssted. Det 

er delvis dette intuitivt elegante aspektet ved 

folkemengden som beskjeftiger Nicholas. 

Ikke så å forstå at bildene hans alltid er 

jublende på en likefrem måte. Som vi vet, 

kan et «vrimlested» også bringe tanken hen på 

en turnering eller en konkurranse. Ved å forflytte 

seg innendørs for å skildre fullstappede 

arbeidsplasser (glødende dataskjermer er en ny 

form for fargede rektangler som blikket hans 

kan gripe fatt i), erkjenner Nicholas stilltiende 

det enerverende ved et liv tilbrakt i konkurrerende 

arbeidsomhet, og det i en økonomi som 

har liten medfølelse med tapere og folk som 

ikke blir til noe. Likevel er ikke dette et politisk 

verk i noen direkte forstand. Nicholas foretrekker 

å fange inn de konkurrerende ikke mens de 

sliter, men i mer avslappede øyeblikk: mens de 

henger og slenger i en kaffe- eller røykepause, 

glor ned fra balkongene sine, suger i seg den 

forholdsvis friske luften i et stort atrium, stimler 

sammen og prater. En dystrere eller mer 

satirisk maler enn Nicholas ville sikkert gjengi 

de dramatiske, horisontale eller halvt horisontale 

stripene med skikkelser på en måte som 

antyder høns stappet inn i rekker av bur, eller 

kanskje de konsentriske sirklene og malebolgene 

i Dantes inferno. Men her er skikkelsene 

besluttsomt ikke-fortapte, og de horisontale 

stripene er like elegante og forlokkende som et 

mønster hentet fra haute couture. 

En forandring som ikke virker så umiddelbart 

opplagt i det innholdsmessige temaet for 

Concourse, er at ingen av de seneste verkene 

hentyder til New York. De fleste arbeidsplassene 

som skildres her, er tillempninger av en opprinnelig 

buet bygning i Chicago. Andre malerier 

hentyder til den store turbinhallen i det nyeste av 

Londons store kunstmuseer, nemlig Tate Modern, 

en ombygd kraftstasjon. (Nicholas er skarpt opp- 

merksom på analogier og likheter. Han merker 

seg det fine mønsteret boltene danner i de store 

metalldragerne, og han sammenligner helhetsvirkningen 

med viftehvelvene i kirker. I støttestagenes 

nettverksmønster ser han en etterlevning 

av avstiverne for skroget i et av årgangsflyene til 

Royal Air Force, nemlig Wellington-maskinen.) 

Ett bilde fører det store prosjektet helt tilbake 

til Nicholas’ adopterte hjemland, Norge. 

Dette bildet var inspirert av et avisfotografi fra 

en datakonferanse i det enorme Vikingskipet på 

Hamar, som med letthet kan romme flere tusen 

mennesker. Bildet var fremdeles under arbeid 

den dagen jeg så det under et besøk i Nicholas’ 

atelier. Det er åpenbart et av hans mektigste og 

mest gjennomførte verker til dags dato, og det 

peker videre mot fremtidige bedrifter. I likhet 

med de fleste andre seriøse kunstnere kan 

også Nicholas sies å ha Janusansikt. Han skuer 

bestandig i retning av fremtiden, når det gjelder 

hans egen utvikling. (Han innrømmer at en av 

arbeidsmetodene hans går ut på å gi seg selv så 

vanskelige tekniske problemer at det kan fortone 

seg som en straff, for så å se om han kan 

løse dem, og i tilfelle hvordan.) 

Simon Nicholas: Mezzanine (2002) 

Simon Nicholas 

Samtidig skuer han ofte bakover mot de mentorene 

som betyr noe. De viktigste referansepunktene 

hans kan være like eklektiske som 

de er imponerende. Han spøker for eksempel 

med at «i likhet med Piranesi» 

er han «egentlig en frustrert 

arkitekt», og at en av de tingene 

som gjør den nåværende 

malemetoden hans tilfredsstillende, 

er at den gjør det mulig 

for ham å «bygge» fantasiutsyn 

i kolossal målestokk. Mer 

seriøst viser han til Mondrians 

eksempel: «Det er umulig ikke 

å tenke på Mondrian som en 

stor maler». Straks denne 

sammenligningen er trukket 

opp, trer Nicholas’ higen etter 

ren form øyeblikkelig frem i klart, nytt lys. 

Men de navnene som nevnes oftest blant 

alle de store i kunsthistorien som kommer 

tumlende ut når man presser Nicholas til å 

snakke om hvem han føler sterkest tilknytning 

til, er Velazquez og Manet. Det henger 

et maleri av Velazquez i Londons National 

Gallery, Den kongelige villsvinjakten, som har 

hatt stor betydning for Nicholas i det siste, av 

alle mulige grunner. Blant annet når det gjelder 

fremstillingen av menneskemengder. Eller de 

oppfinnsomme, mangfoldige perspektivene og 

lyskildene. Jeg overlater den 

Når Nicholas snakker 

om folkemengden som 

tema, viser han ofte til 

den fengslende, ikkekoreograferte 

«dansen» 

som oppføres av 

storbyens fotgjengere. 

hyggelige oppgaven med å 

finne frem til andre hentydninger 

og tilpasninger til 

den interesserte leser. 

Hva Manet angår … tja, 

noe av det første jeg gjorde 

da jeg kom tilbake til 

England etter mitt beklagelig 

korte opphold i Oslo, 

var å trekke frem en bok 

med reproduksjoner fra 

hyllen og slå opp et svært 

berømt fransk maleri som jeg trodde jeg kjente 

omtrent like godt som de fleste: Bardisken på 

Folies-Bergère (1881-82). Plutselig grep jeg 

meg i ikke bare å legge merke til den velkjente 

umuligheten i bartenderskens speilbilde, som 

har gjort betrakterne svimle i over hundre år, 

men også til mengden av drikkende mennesker 

som har samlet seg i den øvre tredjedelen av 

Simon Nicholas: In the City (of Glass) (2003) 

bildet. Videre var det de dristige, horisontale 

stripene som ble dannet av bardisken og dens 

speilbilde, søylene som nesten krysser hverandre 

i en nærliggende, blek farge, og de mer 

subtile gule, horisontale linjene som utgjør 

speilets ramme … 

Jeg visste allerede at Simon Nicholas’ malerier 

kan gjøre meg (og forhåpentlig andre) i stand til 

å betrakte urbane folkemengder og bygninger 

på forskjellige måter. Nå vet jeg at de kanskje 

kan hjelpe meg til å se helt nye ting i eldre 

kunstverk. En av de eldste kritiske tekstene 

i vestlig tradisjon forteller oss at kunstens 

dobbelte forpliktelse er å undervise og å glede. 

Den overfladiske gleden ved Simon Nicholas’ 

malerier bør være åpenbar selv etter det 

flyktigste blikk. Den dypere tilfredsstillelsen 

blir først åpenbar med tiden, etter hvert som 

verkene byr på sine forskjellige, avanserte 

leksjoner i hvordan vi ser og hvordan vi ser 

på nytt. Glede og undervisning – få utøvende 

kunstnere kan by på begge deler i så omfattende 

grad. 

© LMD Norden


...fortsetter fra side 1: 

Det frie markedets eldorado 

eksempel mediesektoren og våpensektoren 

ikke er åpne for internasjonal konkurranse). 

Og det gikk langt utover Verdensbankens 

anbefalinger hva direkte utenlandsinvesteringer 

angår. 3 

De multinasjonale selskapene hadde dermed 

oppnådd alt de ville – eller i alle fall nesten 

alt. Flere triste sjeler mente likevel at reformene 

ikke gikk langt nok. Den berømte 

Harvard-økonomen Robert Barro hilste de 

«edle» reformene – forankret i «juss og 

privateiendom» – velkommen, men syntes 

det var beklagelig at oljeindustrien kunne 

bli betraktet som et «felles gode», og dermed 

holdes utenfor utenlandske investorers 

rekkevidde. 4 I samme ånd klagde et stort 

advokatfirma over at «de irakiske bedriftenes 

regnskap måtte gjøres på arabisk». 5 

På tross av denne typen forbehold, var 

forretningsverden i en euforisk tilstand. Gje 

noppbyggingskontraktene innebar kolossale 

beløp; som verdens nest største oljeprodusent 

var Iraks potensial gigantisk. Man snakket 

om århundrets kontrakter, gullrush og det frie 

markedets eldorado. Irak skulle bli den første 

«islamske tigeren», og tjene som vindu og 

modell for hele den islamske verden. 

Det er imidlertid langt fra fastslått at disse 

reformene er lovlige eller at de vil overleve et 

irakisk selvstyre. Med utgangspunkt i Haagkonvensjonen 

og Geneve-konvensjonen 6 

har flere spesialister slått fast at en okkupasjonsmakt 

ikke har rett til å ty til denne 

typen «reformer». 7 Slike innsigelser har 

imidlertid ikke skapt nevneverdig bekymring 

hos amerikanske myndigheter. Da en 

journalist konfronterte president George W. 

Bush med påstanden om at flere amerikanske 

beslutninger vanskelig kunne sies å være 

i overensstemmelse med folkeretten, svarte 

presidenten hovmodig: «Folkeretten? Da får 

jeg vel ringe advokaten min, da.» 8 

Andre tok disse problemstillingene mer 

alvorlig. Lekkasjer i britisk presse avslørte 

for eksempel at riksadvokat Lord Goldsmith 

allerede den 26. mars 2003 hadde underrettet 

statsminister Tony Blair om at «gjennomføring 

av store strukturelle, tvungne reformer 

strider mot folkeretten». 9 Regjeringens 

fremste juridiske rådgiver baserte seg på 

Haag-konvensjonens artikkel 43, der det står: 

«Når den legitime makts autoritet faktisk er 

overført til okkupanten, skal denne foreta alle 

mulige disposisjoner for å gjenopprette og 

sikre – i den grad det er mulig – offentlig ro 

og sikkerhet, men samtidig respektere, med 

mindre absolutte hindre står i veien for dette, 

landets gjeldende lover.» 

Etter at Saddam Husseins regime falt har det 

motsatte skjedd. De provisoriske myndighetene 

har langt fra sikret ro og orden, men snarere 

inntatt en likegyldig holdning i forhold 

til plyndringer og utrygghet. Samtidig bruker 

de en enorm mengde tid og energi på å innføre 

lover for å viske ut fortiden. Spørsmålet 

om Iraks økonomiske fremtid – som nå på 

grunn av dårlig planlegging og altfor rask 

gjennomføring er mer uviss enn noensinne 

– hadde imidlertid vært aktuelt i lang tid. 

Forhenværende finansminister Paul O’Neill 10 

har avslørt at Bush-administrasjonen allerede 

i begynnelsen av 2001 begynte å arbeide på 

en strategi for å sikre oljekontrakter i Irak 

– lenge før attentatene den 11. september 

samme år. 11 

Flere av de viktigste medlemmene av 

Bush-administrasjonen (blant andre presidenten 

selv, visepresident Richard Cheney 

og nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza 

Rice) er veteraner i oljeindustrien, og traktet 

etter ressursene i dette potensielt velstående 

landet som var tvunget i kne av et grusomt 

diktatur, tre kriger, og tolv år med internasjonale 

sanksjoner. Det var opplest og vedtatt at 

et «frigjort» Irak ville ønske sine «frigjørere» 

velkommen med åpne armer. 

Det viste seg imidlertid å være langt vanskeligere 

enn planlagt å bringe fred til Irak. 

Høsten 2003 ga flere initiativ uttrykk for at 

USA igjen begynte å søke støtte i det internasjonale 

samfunn etter å ha stått alene og vist 

muskler i to år. Den 16. oktober 2003 stemte 

FN enstemmig for resolusjon 1511, som 

legitimerte den amerikanske tilstedeværelsen 

i Irak. Den 23. og 24. oktober ble det på amerikansk 

initiativ – men i FNs navn – holdt en 

giverlandskonferanse i Madrid, med 63 land, 

20 internasjonale organisasjoner, og 13 ikkestatlige 

organisasjoner (NGOer). 

Utfallet av denne konferansen, som amerikanerne 

karakteriserte som en «enorm suksess», 

var 33 milliarder dollar i forskjellige 

bidrag. I virkeligheten dreide det seg om en 

broket og upresis samling lån og donasjoner, 

bilaterale og multilaterale tilskudds- og hjelpeavtaler 

(ofte i forbindelse med kontrakter 

for nasjonale selskaper) fra flere land som ga 

sin støtte under forutsetning av at man skulle 

opprette ro og orden, samt etablere en plan 

for overgang til irakisk selvstyre. Man var 

for øvrig langt fra den sum- 

men Verdensbanken mente var 

nødvendig for å få den irakiske 

økonomien på fote igjen (56 

milliarder dollar over fire år) 

– men USA kunne i alle fall 

smykke seg med støtte fra det 

«internasjonale samfunn». 

Noen dager etter denne konferansen godkjente 

den amerikanske kongressen et budsjettilskudd 

på 87 milliarder dollar til finansiering 

av krigene i Irak og Afghanistan. Den nette 

sum av 18,6 milliarder dollar var spesifikt 

avsatt til militære kontrakter og gjenoppbygging 

av Irak. Etter press fra Det hvite hus ble 

et lovendringsforslag om strenge sanksjoner 

mot bedrag i forbindelse med de offentlige 

kontraktene forkastet. Senator Richard 

Durbin, demokrat fra Illinois, hadde tidligere 

fremhevet «de svært gode politiske kontaktene» 

til selskapene som fikk de fleste kontraktene, 

og sa seg forundret over at lovforslaget 

ble avvist: «Jeg forstår ikke hvorfor man 

skulle være motvillig til å rettslig forfølge de 

som svindler regjeringen og de amerikanske 

skattebetalerne i krigstid». 

Den 5. desember 2003 annonserte president 

Bush at tidligere utenriksminister under 

Bush senior, James Baker, var sendt av gårde 

i ekspressfart til flere europeiske hovedsteder 

– blant andre Paris, Berlin og Moskva – for 

å starte forhandlinger om lettelser av den 

irakiske utenlandsgjelden. Denne var offisielt 

beregnet til 130 milliarder dollar, og representerte 

et betydelig hinder som kunne gjøre 

gjenoppbyggingen umulig. Ettersom den i tillegg 

hovedsakelig var opparbeidet av en diktator, 

kunne det også hevdes at det var urimelig 

å legge den på det irakiske folks skuldre. 

Ultraliberale lover 

lar selskapene 

importere så mye 

arbeidskraft de vil. 

Simon Nicholas: Escalator (2002) 

At USA sendte en overbevist multilateralist 

som Baker til «fredsleirens» hovedsteder, ble 

tolket som et tegn på at de nykonservative 

ikke lenger seilte i medvind. 

Svaret lot ikke vente på seg. Samme dag 

som Bush offentliggjorde Bakers oppdrag, 

signerte viseforsvarsminister Paul Wolfowitz 

et rundskriv som annonserte at et visst 

antall land – deriblant Frankrike, Tyskland, 

Russland og Canada – var utelukket fra de 

viktigste kontraktene for gjenoppbygging. 26 

kontrakter med en samlet verdi av 18,6 milliarder 

dollar skulle forbeholdes 

de 63 landene USA betraktet 

som koalisjonspartnere, de 

som hadde deltatt i eller støttet 

den militære offensiven 

mot Irak. Disse kontraktene 

omhandlet alt fra utrustning 

av den irakiske hæren til gjenoppbygging 

av oljeindustriens 

infrastruktur, kommunikasjonssystemer, og 

vann- og elektrisitetsforsyningen. Det virker 

som om Wolfowitz, den nykonservative bevegelsens 

fremste teoretiker og hovedarkitekt 

bak USAs Irak-eventyr, på nytt ville stille «de 

moderates leir» overfor et fait accompli. 

Wolfowitz hevdet i rundskrivet at meningen 

med denne favoriseringen, som var nødvendig 

for å beskytte «grunnleggende amerikanske 

sikkerhetsinteresser», var å «oppmuntre til et 

utvidet internasjonalt samarbeid i Irak, også 

for fremtiden», for slik å oppnå en mer stabil 

situasjon. Viseforsvarsministerens beslutning 

førte til forutsigbare og forutsette protester. 

EU slo fast at disse restriksjonene stred mot 

Verdens handelsorganisasjons (WTO) avtale 

om offentlig innkjøp, som forbyr enhver forskjellsbehandling 

mellom nasjonale og utenlandske 

aktører. I kongressen raste den innflytelsesrike 

senatoren Joseph Biden (demokrat 

fra Delaware) mot rundskrivet og kalte det 

«verdiløst skryt» som ikke gjorde «noen ting 

for å beskytte våre sikkerhetsinteresser, og alt 

for å fjerne oss fra land vi trenger i Irak». 

Bush-administrasjonen stadfestet likevel 

denne nye holdningen, og åpnet dermed 

sår som ikke hadde fått tid til å gro. Ett år 

i forveien hadde for øvrig utenriksminister 

Colin Powell advart de som motsatte seg 

krigen om at de måtte «tåle konsekvensene». 

Gjengjeldelsens time var altså slagen. Scott 

McClellan, talsmann for Det hvite hus, uttalte 

derfor «at det bare var rett og rimelig at de 

viktigste kontraktene gikk til det irakiske folk 

og landene som sammen med USA deler den 

vanskelige oppgaven det er å bygge et fritt, 

demokratisk og velstående Irak.» 

Utenriksdepartementet presiserte straks at 

det ikke dreide seg om et ekskluderende, men 

et inkluderende tiltak. Kontraktene var ikke 

utelukkende forbeholdt USA, men kunne 

også gis til selskap i 62 andre land (deriblant 

Storbritannia, Italia, Spania og Polen, men 

også land som Rwanda, Palau og Tonga). 

Det storsinnede Pentagon la til at listen over 

koalisjonspartnere fortsatt var åpen, og at de 

som slo seg sammen med USA kunne få flere 

muligheter i fremtiden. 12 

Talsmannen til den amerikanske handelsministeren 

Robert Zoellick tilbakeviste 

anklagene om proteksjonisme. Han hevdet 

at «kontraktene inngått av de amerikanske 

okkupasjonsmyndighetene i Irak (CPA) ikke 

rammes av de vanlige forpliktelser ved internasjonal 

handel, da CPA er en enhet som faller 

utenfor disse forpliktelsene», og fremviste 

nok en gang en svært selektiv tilnærming til 

folkeretten. 

Presidenten selv er den som klarest har gitt 

uttrykk for administrasjonens holdning i 

dette spørsmålet: «Bruken av amerikanske 

dollar gjenspeiler det faktum at amerikanske 

soldater og deres allierte har risikert livet. Det 

hele er svært enkelt: Våre soldater risikerte 

livet, våre allierte risikerte livet, og derfor vil 

kontraktene gjenspeile dette. Det er for øvrig 

også det våre skattebetalere forventer.» Bushadministrasjonen 

hadde lenge vært taus om 

handelsaspektene ved krigen, og kun snakket 

om masseødeleggelsesvåpen og frigjøring av 

det irakiske folk. 13 Men når kontraktene først 

kom på bordet la ikke den amerikanske presidenten 

skjul på at det var rettferdig at disse 

ble betraktet som krigsutbytte. Og fordelingen 

av utbyttet burde være proporsjonalt med spilt 

blod. 

Selv i USA er det imidlertid kontroverser 

omkring gjenoppbyggingskontraktene. Hver 

dag kommer nye avsløringer som bekrefter 

påstandene om administrativt rot, interessekonflikter, 

tillitsbrudd, underslag, overfakturering 

og slett arbeid. Et begrenset 

antall amerikanske selskap, som alle står 

Bush-administrasjonen nær, kunne grafse til 

seg krigsutbyttet. Selv Storbritannia, USAs 

trofaste allierte, følte seg tilsidesatt: Britiske 

kontrakter begrenset seg til et minimum, og 

Blairs regjering måtte nærmest be på sine 

knær for å få igjennom noen få «positivt diskriminerende» 

vedtak. 14 

Ifølge en rapport utført av Center for Public 

Integrity har de 71 selskapene og entreprenørene 

som har halt i land kontrakter for gjenoppbyggingen 

av Irak og Afghanistan gitt mer 

enn 500 000 dollar til George W. Bushs valgkampanjer. 

Det er mer enn noen annen politiker 

har mottatt de siste tolv årene. Rapporten 

viser at «90 prosent av de beste avtalene […] 

har gått til selskap som enten har ledere med 

sterke bånd til kongressmedlemmer eller har 

tidligere regjeringsansvarlige i sin stab. Eller 

til selskap som selv var med på å dele ut 

kontraktene.» Senterets leder Charles Lewis 

sier at «ingen statlig instans har overvåket 

eller kontrollert tildelingsprosedyren som 

helhet, noe som viser i hvilken grad dette 

systemet åpner for sløsing, svindel og vennetjenester.» 

15 

På tross av løftene om gjennomsiktighet, 

har de mest lukrative kontraktene blitt 

delt ut uten offentlig tilkjennelse. Det saftige 

gjenoppbyggingsmarkedet er nesten 

fullstendig under amerikanske selskapers 

kontroll. I første rekke blant disse finner vi 

Halliburton (oljeingeniører) – representert 

av filialen Kellogg Brown & Root (KBR) 

– og Bechtel (bygg- og anleggsindustri). 

Begge disse selskapene har nære bånd til 

haukene i Washington. Rett nok har de også 

en viss erfaring med arbeid i Irak. I 1983 

kunne Bechtel, som hadde gode kontakter i 

Reagan-administrasjonen, bygge en oljerørledning 

i Irak, etter at daværende forsvarsminister 

Donald Rumsfeld hadde forhandlet 

frem en direkte avtale med Saddam Hussein. 

Halliburton – som for øvrig hadde nåværende 

visepresident Richard Cheney som 

toppsjef fra 1995 til 2000 – inngikk en spesiell 

unntaksavtale som gjorde at de kunne 

opprettholde sine interesser i Irak, på tross 

av de internasjonale sanksjonene. 

Halliburton er blitt selve symbolet på «gudfarkapitalismen» 

i USA. Den demokratiske 

representanten Henry Waxman (California) 

har avslørt at KBR inngikk en svært langvarig 

avtale om reparasjon av oljebrønner med 

ingeniørkorpset til den amerikanske hæren. 

Tilbudet ble aldri lyst ut offentlig. KBR har 

i tillegg til gjenoppbyggingen av oljebrønnene 

også oppnådd retten til å administrere 

sine egne anlegg, og selge produksjonen. 

Man kan likeså godt si rett ut at selskapet har 

fått konsesjonsrett til en del av de irakiske 

oljereservene. 

Waxman kan videre fortelle at denne kontrakten 

skal ha blitt finansiert av FNs «oljefor-mat-program», 

som raskt ble omdøpt til 

«Utviklingsfondet for Irak». Det ser ut til 

at flere lover og regler er innført kun for å 

beskytte slike investeringer. Et eksempel: Den 

22. mai 2003 signerte Bush dekret 13303, som 

beskytter hele oljeindustrien mot «alle former 

for domsavsigelser, forordninger, tilbakeholding 

og beslagleggelser, så vel som alle andre 

rettslige tiltak». Ifølge Tom Devine, direktør 

av Government Accountability Project, «ble 

oljeindustrien dermed stilt over så vel amerikansk 

som internasjonal lov». 16 

Halliburton er altså beskyttet mot ethvert 

juridisk problem, men også mot økonomisk 

risiko: Selskapets kontrakter ble på grunn av 

den prekære og usikre situasjonen forhandlet 

på et indefinite quantity/indefinite deliverygrunnlag. 

Det vil si at foretaket kan fakturere 

samtlige kostnader til regjeringen, og legge 

til en profittmargin på mellom en og sju prosent. 

17 Dette er prosedyrer som åpner for all 

mulig misbruk og interessekonflikter. 

To ganger har KBR blitt tatt på fersk gjerning. 

Første gang hadde selskapet økt prisen 

på importert drivstoff til Irak med over 60 

prosent: En «gallon» (i overkant av 3,5 liter) 

bensin, kjøpt for 70 cent i Kuwait, ble solgt til 

den amerikanske hæren for 1,59 dollar med et 

totalt overskudd på 61 millioner dollar. KBR 

forsvarte prisøkningen ved å vise til transportkostnadene 

(selv om Kuwait som kjent er 

et av Iraks naboland), og den store risikoen 

transporten innebar. Noen uker senere ble selskapet 

anklaget for å ha overfakturert proviantforsyning 

til amerikanske soldater (med et 

utbytte på 16 millioner dollar denne gangen). 

En rapport utarbeidet av Pentagon hevder for 

øvrig at KBRs (og Bechtels) innsats i Irak 

preges av slett utført arbeid. 18 Og disse avsløringene 

er bare toppen av isfjellet. 

USAs regjering har nøyd seg med å sette 

i gang undersøkelser, skape nye revisjonssystemer, 

og gi løfter om mer gjennomsiktighet. 

KBR kan likevel fortsette å håve inn kontrakter 

og tjene gode penger på amerikanske skattebetaleres 

og det irakiske folks bekostning. 

USAs visepresident er en av dem som kan 

nyte godt av disse avkast- 

ningene: Cheney mottok 

«etterlønn» fra Halliburton 

de to første årene han var i 

Det hvite hus (150 000 dollar 

i 2001 og 160 000 dollar 

i 2002), og han skal fortsatt 

eie omtrent 433 000 aksjer i 

det samme selskapet… aksjer 

som naturligvis stiger i verdi når gruppen gjør 

det godt. 19 

Grensen mellom politikk og forretninger blir 

mer og mer uklar, og irakiske kontrakter anses 

for å være en rask vei til store penger. Richard 

Perle er en av dem som har nytt godt av sin 

dobbeltrolle. Som formann i Pentagons rådgivende 

komité var han den ivrigste forkjemperen 

for en utvidelse av krigen i Irak (og i 

andre land). Som privatperson grunnla han 

Trireme International, et kapitalrisiko-selskap 

hvis fremste mål er å sko seg på militære 

konflikter. 20 Joe Albaugh, som var leder for 

Bushs valgkampanje i 2000, har grunnlagt 

New Bridge Strategies, som skal gjøre det 

enklere å skaffe seg irakiske kontrakter. 

Den innbitt nykonservative Douglas Feith, 

Pentagons nummer tre, har direkte ansvar 

for gjennomføringen av gjenoppbyggingen. 

Det overrasker vel ingen at hans gamle 

advokatfirma jobber mot det samme mål som 

Albaughs selskap. 

Vi vil ganske sikkert se den samme 

politiseringen i irakiske selskap. Av de 115 

Et skadelig tilbakeskritt 

ANTISEMITTISME: Det finnes urovekkende 

tegn til økende antisemittisme i den arabiske verden. 

Heldigvis er også motkreftene tilstede. 

DOMINIQUE VIDAL 

Redaktør i Le Monde diplomatique, Frankrike. 

Lenge var antisemittisk propaganda i den arabiske verden en 

marginal affære. De tre siste årene har imidlertid slik propaganda 

dessverre økt i styrke i flere land. Denne urovekkende 

utviklingen er selvsagt ikke uten sammenheng med forverringen 

av situasjonen i Palestina. Det mislykkede Camp Davidtoppmøtet 

i juli 2000, utbruddet av den andre Intifadaen og 

den israelske hærens økende undertrykkelse har påvirket 

folkeopinionen. Det er i denne fruktbare jorden de ultranasjonalistiske 

og religiøse strømningene planter sine giftige frø, og 

ikke uten medskyldige blant makthaverne. 

Det var i 2002 mye snakk om den egyptiske TV-serien 

Rytter uten hest, der en oppdiktet ridder spidder den sionistiske 

dragen, og avslører et «jødisk komplott mot Palestina». 

Serien var inspirert av boken Sions vises protokoller. 1 

Dette usannferdige verket, som ble skrevet i 1905 på oppdrag 

av den russiske tsaren, er åpenbart seiglivet. Mot slutten 

av 2003 fortalte journalisten Robert Fisk 2 harmdirrende at 

han hadde funnet en ny utgave av Sions vises protokoller i 

Beirut. I den forbindelse skrev han i The Independent: «Jeg 

er alltid forsiktig med å anklage arabere for antisemittisme, 

for de er selv semitter. Men hvordan kan dette ondskapsfulle 

lille verket dukke opp igjen i et såpass sofistikert land som 

Libanon?» 3 Fisk mente en av årsakene var «avgjørelsen 

Hizbollahs TV-kanal hadde tatt om å vise en serie ved navn 

Al-Shatat (Diaspora) i løpet av fastemåneden Ramadan. 

Serien utgir seg for å være en presentasjon av sionismens 

historie fra 1812 til 1948 og refererer til et ’jødisk komplott’ 

om verdensherredømme». Serien viste til og med noe som 

skulle forestille et rituelt drap. 

Også i Tunis ble det referert til protokollene: Tidsskriftet 

Tunis Hebdo mente at man i den siste sionistiske verdenskongressen 

kunne finne bevis på at protokollene «fremdeles er 

like ’ferske’ og aktuelle. Ingen rynke, ingen oppløsning, intet 

Grensen mellom 

politikk og 

forretninger blir 

mer og mer uklar. 

prosjektene amerikanske okkupasjonsmyndigheter 

hadde registrert mot slutten av 2003, 

skal 25 være i irakiske hender. I et økonomisk 

landskap ribbet for all form for beskyttelse, er 

det trolig at kun innvidde – de som står nær 

okkupasjonsmakten eller Iraks midlertidige 

styringsråd (de 25 medlemmene i rådet ble 

for øvrig nominert av amerikanerne) – vil 

kunne skaffe seg kontrakter. 

Og det irakiske folk? Skal man tro offisielle 

taler, er det Iraks innbyggere som til syvende 

og sist vil nyte godt av den nye orden. USAs 

styresmakter oppmuntrer ustanselig irakerne 

til å benytte seg av den økonomiske «friheten». 

Da USAs handelsminister kom på et 

kort besøk i Irak, var han svært 

begeistret over det «fenomenale 

fremskritt» han kunne 

bevitne med egne øyne. Han 

roste også den dominerende 

bedriftsånden. For at alle skulle 

forstå hvor fantastisk dette var, 

fortalte han en rørende historie 

til en kjendisjournalist fra CNN 

(som for øvrig er kjent for velvillig å spre 

regjeringens propaganda): «Jeg stanset ved 

veikanten og kjøpte en cola av en ung gutt, en 

ung gründer.» 21 

Gjennomsnittsirakeren har ennå ikke hatt 

anledning til å glede seg over at landet er blitt 

et frihandelseldorado. Økonomiske vanskeligheter 

som inflasjon, rasjonering, oljemangel, 

og særlig arbeidsledighet – har forsterket kaoset 

og sikkerhetsproblemene. «Slankingen» 

av den offentlige administrasjonen og oppløsingen 

av hæren har mangedoblet rekkene 

av arbeidsledige. Ultraliberale lover lar selskapene 

importere så mye arbeidskraft de vil 

og eksportere overskudd uten noen form for 

restriksjoner. Det hjelper ikke at amerikanske 

ledere kan forsikre om at «uroen» er et resultat 

av «utenlandsk infiltrasjon»: det er liten tillit 

mellom irakerne og selskapene som arbeider 

med gjenoppbygging. Når det allestedsnærværende 

Kellogg Brown & Root tar seg av 

de amerikanske troppenes proviantforsyning 

(som de som nevnt tar seg godt betalt for), er 

leverandørene saudiarabere, og de ansatte for 

det meste indere eller bangladeshere. Irakerne 

spor av oksidering». 4 Fire måneder tidligere hadde den saudiarabiske 

avisen Al-Watan kommet med følgende latterlige 

uttalelse: «De jødiske rabbinerne har nylig erklært en fatwa 

[sic] som slår fast at ’Irak er en del av Stor-Israel’.» 5 

I Marokko ble oppmuntringen til antisemittisk hat – for øvrig 

kraftig kritisert av våre kolleger i avisen Journal – akkompagnert 

av voldsepisoder, noen ganger med døden til følge. 

Mot slutten av 2003 ble for øvrig ni personer idømt strenge 

fengselsstraffer for mordet på Albert Rebibo, en jøde fra 

Casablanca. 6 

Loven er ikke alene om å reagere. I Marokko ble det satt 

i gang en underskriftskampanje mot denne volden som bryter 

så kraftig med landets tradisjoner. Og vi husker oppropet 

mot konferansen i Beirut i 2001 som benektet Holocausts 

eksistens. 7 La oss i denne forbindelse minne om det Edward 

Said 8 en gang skrev i Le Monde diplomatique: «Påstanden om 

at Holocaust skal være fabrikkert av sionistene sirkulerer flere 

steder, og det kan vi ikke akseptere. Hvordan kan vi forvente 

av verdens innbyggere at de skal forstå arabernes lidelser, 

hvis vi selv fornekter andres lidelser (selv om det dreier seg 

om våre undertrykkere)? Hvordan kan vi forvente dette, hvis 

vi viser oss ute av stand til å ta stilling til fakta bare fordi de 

forstyrrer trangsyntheten som er så utbredt blant intellektuelle 

konformister som nekter å se forbindelsen mellom Holocaust 

og Israel […] Ved å anerkjenne historien om Holocaust og 

folkemordets galskap, vil vi vinne i troverdighet hva vår egen 

historie angår; det vil gi oss rett til å be israelere og jøder om 

å se forbindelsen mellom Holocaust og den urett som begås 

mot palestinere.» 9 

Motet til Edward Said inspirerte mange. I Egypt førte den 

nevnte TV-serien i 2002 til høylytt kritikk fra journalister, 

men også fra organisasjoner og enkeltmennesker. TV-kanalen 

så seg tvunget til å dempe ned presentasjonen av serien, slik 

at påstandene fra Sions vises protokoller ble trukket i tvil. 

Den viktigste kritikken av denne serien kom uten tvil i en 

serie artikler i avisen Al-Ahram, 10 skrevet av Osama Al-Baz, 

rådgiver for Egypts president Hosni Mubarak. Al-Baz fortalte 

her en sannere versjon av historien, fra Sions vises protokoller 

til Midtøsten-konfliktens egenart, uten å glemme Hitlers 

folkemord. «Hver enkelt av oss må forstå at han ved å angripe 

er ekskludert fra disse jobbene. Hvorfor? De 

kunne forsøke å forgifte troppene. 22 

1 «Let’s all go to the yard sale», The Economist, 25. september, 

2003. 

2 Daphne Eviatar, «Free-Market Iraq? Not so fast», The 

New York Times, 10. januar, 2004 

3 World Bank’s Guidelines on the Treatment of Foreign 

Direct Investment. 

4 Robert J. Barro, «A step in the Right Direction for Iraq», 

Business Week, 5. april, 2004. Fire år tidligere hevdet 

Barro i det samme tidsskriftet at «ingen har gjort mer for 

å vise markedsøkonomiens forrang enn Pinochet og hans 

rådgivere». 

5 Pillsbury Winthrop LLP, «Reconstruction of Iraq», 

International Trade News Brief, 23. september, 2003. 

6 Haag-konvensjonen av 1907 om respekt for krigslovene, 

Geneve-konvensjonen av 1949 om beskyttelse av krigsofre. 

O.a. 

7 Se Alan Audi, «Iraq’s New Investment Law and the 

Standard of Civilization», Georgetown Law Journal, 

Volume 93, Nr. 1, 2004 

8 «Boomerang Diplomacy», The Washington Post, 12. 

desember, 2003. 

9 John Kampfner, «Blair was told it would be illegal to 

occupy Iraq», New Statesman, 26. mai, 2003. 

10 Paul O’Neill ble sparket av Bush i desember 2002 fordi 

han var uenig i presidentens skattelettepolitikk. O.a. 

11 Ron Suskind, The Price of Loyalty: George W. Bush, the 

White House, and the Education of Paul O’Neill, New 

York, Simon and Schuster, 2004, s. 96. 

12 The Washington Post, 10. desember, 2003. 

13 Se «L’ordre américain, coûte que coûte» (Amerikansk 

orden, koste hva det koste vil), Le Monde Diplomatique, 

april 2003. 

14 Terry Macalistair, «Leak reveals ministers’ fears over 

Iraqi contracts: Campaign to stop British firms being cut 

out by US», The Guardian, 13. februar, 2004. 

15 www.publicintegrity.org/wow/report.aspx?aid=75 

16 www.whistleblower.org 

17 George Anders og Susan Warren, «For Halliburton, 

Uncle Sam Brings Lumps, Steady Profits», The Wall 

Street Journal, 19. januar, 2004. 

18 Paul Krugman, «Patriots and Profits», The New York 

Times, 16. desember, 2003. 

19 Halliburton-aksjene nådde toppen med 54,69 dollar i september 

2000, og sank deretter til 9,10 dollar som laveste 

nivå i juli 2002. I dag ligger aksjeverdien rundt 30 dollar. 

20 En serie avsløringer rundt hans forretninger fikk ham 

imidlertid til å gå av som formann i komiteen, og senere 

frasi seg sin stilling. 

21 CNN, Wolf Blitzer, 19. oktober, 2003. 

22 «Jobs for the boys – and for foreigners», The Economist, 

9. oktober, 2003. 

jødene som rase eller folk (og dermed gjøre seg til talsmann 

for en inhuman og rasistisk tilnærming), skader nasjonens 

interesser.» Al-Baz la også til følgende: «De som kritiserer 

Israel trenger ikke ty til antisemittisme for å fordømme landets 

politikk.» 

Etter jødenes forvisning fra Spania, fra og med 1492, tok 

den arabiske verden imot en god del av dem. I likhet med de 

kristne ga også araberne dem lavere status. De var dhimmi, 

det vil si laverestående i forhold til muslimer, men hadde likevel 

større status enn de hadde hatt i Europa. De ble spart for 

forfølgelsene som pågikk i Europa, og som vi alle vet er ikke 

Auschwitz et arabisk navn. Med unntak av pogromene under 

Ali Rachid i Irak i 1941, var det først etter andre verdenskrig 

og opprettelsen av staten Israel (men ikke staten Palestina, 

slik FNs delingsplan forutsatte) at voldshandlinger, enkelte 

ganger massive, ble begått mot jøder – som emigrerte til den 

unge jødiske staten, emigrasjoner arrangert av israelske myndigheter. 

Det samme skjedde da nordafrikanske land fikk sin 

uavhengighet. 

Dagens antisemittiske propaganda i den arabiske verden er 

altså et virkelig tilbakeskritt, som kan gjøre stor skade. 

1 Skrevet i 1905 av Sergei Nilus, angivelig på oppdrag av tsar Nikolai II. Sions 

vises protokoller er en ansamling usanne historier om hvordan jødene planlegger 

å oppnå verdensherredømme. Boken skulle legitimere tsarregimets jødeforfølgelser, 

og ble også flittig lest og brukt av Adolf Hitler. O.a. 

2 Utenrikskorrespondent for den britiske avisa The Independent, med base i 

Beirut. Har oppholdt seg i Midtøsten de siste 23 årene, og har blant annet dekket 

den iranske revolusjonen, massakrene i Sabra og Shatilla, krigen mellom 

Irak og Iran. Fisk var en av få utenlandske journalister som var igjen i Bagdad 

under fjorårets krig. O.a. 

3 The Independent, London, 8. november 2003. 

4 Tunis Hebdo, 17. november 2003. 

5 Al-Watan, Riyadh, 19. juli 2003. 

6 Le Monde, Paris, 5. november 2003. 

7 Le Monde, Paris, 16. mars 2001. 

8 Edward Said (1935-2003) var palestiner og født i Jerusalem. Han emigrerte til 

USA hvor han ble professor i sammenliknende litteratur. Mest kjent for sin bok 

Orientalismen og for sin utrettelige innsats for palestinernes rettigheter. O.a. 

9 Edward Said, «Israël-Palestine: pour une troisième voie» (Israel-Palestina: for 

en tredje vei), Le Monde diplomatique, august 1998. 

10 Al-Ahram, Kairo, 23., 24. og 25. desember 2002.


Brutal befolkningskontroll i Peru 

STERILISERING: I løpet av andre 

halvdel av 1990-tallet ble et storstilt 

familieplanleggingsprogram gjennomført 

i Peru, med massive steriliseringer av 

urbefolkningskvinner. De som ble sterilisert 

fikk lite eller ingen informasjon om 

hva de ble utsatt for. 

FRANÇOISE BARTHÉLEMY 

Journalist, i Peru for Le Monde diplomatique. 

Hayllacocha er et urbefolkningssamfunn som 

befinner seg på pampasen i Laguna, rundt 

femti kilometer fra Cuzco i Peru. Vi er i høylandet 

i Andes-området, hvor bøndene pløyer 

jorda gjennom å manøvrere plogskjæret med 

hendene mens oksen trekker plogen. I en av 

de falleferdige hyttene med halmtak bor en 

modig kvinne med hender deformert av leddgikt, 

Hilaria Supa Huamán. Hun er akkurat 

kommet tilbake fra chacraen, en liten jordlapp 

hvor det dyrkes hvete, mais og poteter. 

I 1991 var Hilaria en av grunnleggerne av 

Bondesammenslutningen for kvinner i Anta, 

en provins med rundt 80 000 

innbyggere, hovedsakelig 

bønder. Tre år senere ble hun 

generalsekretær i organisasjonen, 

og det var i kraft av 

denne stillingen hun deltok på 

den fjerde kvinnekonferansen 

i Beijing i 1995. Her fikk hun 

anledning til å diskutere med 

den daværende presidenten i 

Peru, Alberto Fujimori. «Han 

begynte å fortelle meg om et 

helse- og familieplanleggingsprogram 

han ville lansere. Jeg 

sa: ’OK, men betingelsen må være at begge 

ektefeller tar avgjørelsene sammen.’ Ja, selvsagt,’ 

svarte han.» 

Noen måneder senere, etter kraftig press 

fra landsbyens sykepleier og uten å ha fått 

grundig informasjon, gjennomgikk Hilaria 

en mageoperasjon som ga henne store komplikasjoner 

i etterkant. «De håner deg og 

sier: ’Skal det tyte ut unger av deg som hos 

grisene? Mannen din kommer til å bli forbannet 

om du ikke gjør noe!’ Etterpå forsikrer de 

deg om at du blir frisk igjen med en gang. Det 

er løgn. Sårene gror fort utenpå, men ikke på 

innsiden, for vi arbeider så hardt.» Hilaria er 

ikke den eneste som sliter med ettervirkninger 

av slike inngrep. En av hennes venninner, 

en mor som bor med familien sin i Mollepata, 

har fortalt at hun er «veldig svekket». Også 

hun er blitt sterilisert. 

Samtidig som dette skjedde med Hilaria og 

hennes venninne, kom det urovekkende nyheter 

fra flere landsbysamfunn – Mollepata, 

Limatambo, Ancahuasi. Señoras som kom til 

helsekontroll med barna sine ble stengt inne, 

noen ganger både ti og tjue kvinner sammen. 

De ble fortalt at de skulle vaksineres, men ble 

lagt inn på operasjonssaler hvor de fikk narkose. 

En etter en kom de ut, i svime. Senere 

forsto de – et forferdelig sjokk – at de var blitt 

sterilisert, at de aldri kunne få barn mer. 

Sammen med andre kvinner bestemte 

Hilaria seg for å gå offentlig ut og ta avstand 

fra disse inngrepene. Ledelsen for bondesammenslutningen 

reagerte med å ekskludere 

kvinnene. Etter trusler de mener er pønsket 

ut av gynekologen Washington Ortiz – han 

har samme stilling i dag – trakk flere opererte 

kvinner sine klagemål. Likevel vokste 

protestbevegelsen. «Vårt styre har tatt 

avstand fra praksisen med tvangssterilisering, 

både i kommunene og i hele regionen,» sa 

Rosas Beltrán, ordfører i Anta by og leder 

av Nettverket av jordbrukskommuner i Peru 

(REMURPE). 1 «Sammen med Defensoria del 

Pueblo 2 i Cuzco har vi organisert motstand, 

og gitt hjelp til ofrene.» 

Den 8. september 2001, mindre enn ett år 

etter at Alberto Fujimori ble avsatt av nasjonalforsamlingen 

og søkte tilflukt i Japan, 

etablerte helseminister Luis Solari en spesialkommisjon. 

Den skulle se nærmere på hva 

som hadde foregått i forbindelse med «programmet 

for frivillig kirurgisk antikonsepsjon» 

(AQV). Fem personer fikk i oppdrag 

å gjennomføre undersøkelsen: Legen Juan 

Succár, kommisjonens leder, legen Maita 

Garcia Trovato, leder for den nasjonale organisasjonen 

av katolske leger, antropologen 

Esperanza Reyes og Hilaria Supa Huamán. 

Samme måned etablerte Kongressen en 

parlamentarikerkommisjon som skulle undersøke 

«uregelmessighetene» innenfor AQVprogrammet 

under Fujimoris regjeringstid. 

Kommisjonens leder var Hector Chávez 

Chuchón fra det konservative partiet Unidad 

Popular og president i Sammenslutningen av 

leger i regionen Ayacucho, Andahuaylas og 

Huancavelica. 

I juli 2002 offentliggjorde kommisjonen 

som ble oppnevnt av helsedepartementet en 

137 sider lang «sluttrapport» der det kom 

frem at mellom 1995 og 2000 ble 331 600 

kvinner sterilisert, mens 25 590 menn gjennomgikk 

det samme. 3 I rapporten konstateres 

det at «disse personene ble fanget inn, enten 

gjennom press, lureri eller trusler, eller ved 

at man tilbød dem matvarer – uten at de fikk 

tilstrekkelig informasjon og dermed ikke 

kunne ta noen avgjørelse på bakgrunn av 

reell kunnskap.» 

Det hele ble gjennomført i forbindelse med 

det som ble kalt Plan for 

offentlig helse. Det egentlige 

målet med denne planen 

var å redusere antall fødsler 

i de fattigste områdene i 

Peru. Med andre ord, i all 

hovedsak urbefolkninger 

i «glemte» soner: Det 

andinske sierra (fjellet), 

Amazonas’ selva (skog) og 

slumbyer rundt Lima. 

Selv om mange offentlige 

dokumenter var blitt 

ødelagt, fantes 56 dokumenter 

som ga faktainformasjon om programmet 

og pekte ut de ansvarlige. I fremste rekke sto 

tidligere president Fujimori, som måned for 

måned fikk oppdateringer om antall utførte 

inngrep. Informasjonen ble gitt av staben til 

de tidligere helseministrene Eduardo Yong 

Motta (1994-1996), Marino Costa Bauer 

(1996-19998) og Alejandro Aguinaga (1999- 

2000). 

Offentliggjøringen av helsedepartementets 

rapport utløste umiddelbart en voldsom 

debatt om tallene den oppga («på villspor», i 

følge dem som bare vedgikk 200 til 300 kritikkverdige 

tilfeller) og hvilke hensikter som 

lå bak. Alejandro Aguinaga forsvarte iherdig 

helseplanen, som i hans øyne ga tusenvis 

av par muligheten til å unngå uønskede 

svangerskap eller abortinngrep, i tillegg til 

å «betraktelig» redusere – og det med god 

grunn – barnedødeligheten og antall dødsfall 

i barselseng. 

I avisen La Republica 25. juli 2002, henviste 

Costa Bauer til en undersøkelse utført 

av et amerikansk byrå mellom 1996 og 2000 

da han hevdet at «90 prosent av kvinner i 

fruktbar alder er svært fornøyd med familieplanleggingsmetodene 

de har fått tilgang 

til.» På samme avisside kunne man imidlertid 

lese historien til en mor, Ligia Ríos. Hun 

forklarte hvordan representanter fra det peruanske 

sosialvesenet trakasserte henne helt til 

hun gikk med på å la seg sterilisere. Etter 

inngrepet slet hun med feber, blødninger og 

uutholdelige smerter og ble nødt til å slutte 

å arbeide. 

Verdens 

Helseorganisasjon 

lovpriste Perus 

«suksess» 

når det gjaldt 

familieplanlegging. 

Etter at helsedepartementets rapport ble overlevert 

Kongressen 23. juli 2002, vedtok kongressmedlemmene 

å anklage Fujimori og de 

tre tidligere helseministrene for «folkemord» 

og «forbrytelser mot menneskeheten». Samme 

dato, ett år senere, ble disse anklagepunktene 

tatt opp igjen av Kongresskommisjonen 

for menneskerettigheter, ledet av Dora 

Nuñes, representant fra partiet FIM (Frente 

Independiente Moralizador). De ba om at 

statsadvokaten iverksatte etterforskning, noe 

som ble avvist av Den lovgivende maktens 

permanente kommisjon. Fra kommisjon til 

kommisjon kjørte debattene seg fast… 

I mellomtiden befant den hovedanklagede 

seg i Tokyo. Regjeringen innvilget ham 

japansk statsborgerskap, noe som beskytter 

ham mot en eventuell utlevering til Peru. Han 

nektet enhver skyld: Han hadde ikke satt i 

gang tvungen sterilisering. Tvert i mot, for 

første gang i landets historie fikk peruanske 

kvinner muligheten til å velge et ansvarlig 

moderskap! 

I flere år nå har imidlertid både peruanske 

og utenlandske forskere – anerkjent for sine 

seriøse fremgangsmåter – arbeidet for å finne 

sannheten. 4 Etter oppdrag fra Den amerikanske 

komiteen for forsvar av kvinners rettigheter, 

innhentet advokaten og sosiologen 

Giulia Tamayo vitnesbyrd fra et hundretall 

kvinner fra Lima, Cuzco, Loreto, Piura og 

San Martin. Tamayos konklusjoner ble publisert 

22. juni 1998 av El Comercio, den største 

avisen i hovedstaden. Hun kunne fortelle om 

en uakseptabel praksis med inngrep uten 

samtykke på forhånd, om komplikasjoner 

etter operasjonene og overtramp av alle slag. 

I tillegg, dødsfall på grunn av slurv, uholdbare 

sanitære forhold, utilstrekkelig opplæring av 

personell, dårlig helsetilstand hos pasientene 

(tuberkulose, underernæring), samt uoppdagede 

graviditeter. 

Ett år etter ble disse funnene samlet i en 

bok, som ble utgitt sammen med en dokumentarvideo, 

Nada personal (Ingenting 

personlig). Denne inneholder en dramatisk 

avsløring: Det som i begynnelsen fremsto 

som regjeringens «målsetninger» når 

det gjaldt antall steriliseringer, ble raskt 

forvandlet til «kvoter»: Hver lege og hver 

helseinstitusjon måtte fylle sin kvote med 

steriliseringer. Gode resultater ga belønning, 

dårlige resultater straffet seg. Nada personal 

handler om en statlig politikk bygd på iskald 

beregning. 

De peruanske ansvarlige som satt med 

makten i den aktuelle perioden har aldri 

innrømmet eksistensen av slike kvoter. Det 

som likevel ikke kan benektes er antallet steriliseringer 

og spesielt den ekstreme økningen 

av inngrep innenfor AQV-programmet: 

fra 81 762 steriliseringer i 1996 til 109 689 

i 1997. Et «toppunkt». Året etter er antall 

inngrep i fritt fall – ned til 25 995. 

Uansett, stillheten hersker, både i Peru 

og andre steder. «Man forsøker å dysse ned 

denne saken,» sier Hilaria Supa før hun igjen 

begir seg ut på åkeren. «Men vi kommer ikke 

til å slå oss til ro med det. Fordi altfor mange 

kvinner har det vondt. Fordi altfor mange folk 

er blitt lurt. Og de ansvarlige høyt oppe i systemet 

har fått være i fred.» 

Arequipa, «den hvite by», som ligger i 2300 

meters høyde i den vestlige delen 

av Andesfjellene, har lang tradi- 

sjon for sosial kamp og opprør. 

Byen var i opposisjon til Fujimoris 

regime. Tidligere rektor ved universitetet, 

Juan Manuell Guillén, 

var ordfører i byen frem til 2003. 

Han støttet opp om Arequipa-innbyggernes 

kraftige protester mot 

planene om å privatisere to strømleverandører. 

Nåværende president Alejandro 

Toledo måtte gi opp prosjektet. «Det er i 

mine øyne en nær sammenheng mellom 

den nyliberale politikken Det internasjonale 

pengefondet (IMF) og Verdensbanken tvinger 

Peru til å gjennomføre, og programmet for 

familieplanlegging som Fujimori pønsket 

ut,» sier Guillén. «I bytte mot nye lån og 

reforhandling av gjelden, krever IMF privatiseringer 

– også i helsesektoren – og åpning 

for utenlandsk kapital, men også kontroll av 

befolkningsøkningen. Fattige, ja svært fattige, 

og ’potensielt farlige’ sektorer i befolkningen 

er målgruppen. Dette har ført til brudd på 

individuelle rettigheter, familiers rettigheter, 

og mer generelt brudd på etiske prinsipper 

som samfunnet burde bygge på.» 

Det berømmelige Programmet for reproduktiv 

helse og familieplanlegging ble imidlertid 

presentert på kløktig vis, den 28. juli 

1995. Staten ville gi familier med lav inntekt 

og utdanning tilgang til ulike metoder for 

familieplanlegging – som bedre stilte familier 

allerede benyttet seg av, erklærte Fujimori, 

før han kom med sin freidige konklusjon: «Vi 

har vært og vi vil fortsette å være en regjering 

uten tabuer eller ’hellige kyr’. Peruanske 

kvinner skal råde over sin egen skjebne!» 

Hvem finansierte disse prosjektene? Det 

peruanske finansdepartementet bekostet det 

selvsagt ikke alene. Den statlige amerikanske 

bistandsorganisasjonen USAID var den viktigste 

tekniske og økonomiske bidragsyteren, 

med en bevilgning på 36 millioner dollar. 

Dette var sju ganger så mye som bidraget fra 

den nest største giveren, FNs befolkningsfond 

UNFPA. USAID fikk grønt lys fra den republikanerdominerte 

amerikanske kongressen, 

som vanligvis er svært negativ til programmer 

for fødselskontroll, men oppmerksomheten 

på dette tidspunktet var rettet mot innenrikspolitiske 

saker, spesielt kampen mot president 

Bill Clintons politikk. Et viktig økonomisk 

bidrag – rundt to millioner dollar – kom også 

fra den japanske stiftelsen Nippon Zaidan. 

Denne stiftelsens direktør, Ayako Sono, skal 

i dag være en av Fujimoris viktigste beskyttere 

i Tokyo. 

Diverse ikke-statlige organisasjoner 

(NGOer), som amerikanske Pathfinder, mottok 

penger, i likhet med den feministiske 

peruanske organisasjonen Manuela Ramos. 5 

Disse kvinnene, som sammen med aktivister 

fra kvinnesenteret Flora Tristan siden 1970tallet 

har kjempet for kvinners rettigheter, la 

ikke skjul på sin entusiasme over å endelig 

få muligheten til å slå tilbake de «bakstreverske» 

holdningene til den katolske kirken, som 

via enkelte av sine medlemmer er knyttet til 

den konservative katolske organisasjonen 

Opus dei (Guds verk). 

Ganske riktig erklærte kirkens overhoder 

umiddelbart krig mot avgjørelsen om å 

fremme fødselskontroll ved hjelp av «kunstige» 

midler og innføre seksualundervisning 

i skolen. Senere, da de feministiske NGOene 

ble informert om tvangssteriliseringen, ante 

de spesielt én fare: De konservative sektorene 

ville benytte seg av dette for å tilintetgjøre 

hele familieplanleggingsprogrammet. Selv 

om visse «feilgrep» ble fordømt fra sak til 

sak, valgte kvinneorganisasjonene å støtte 

opp om regjeringsstrategien som ble oppmuntret 

av store internasjonale organer. 

Fujimori ble gjenvalgt i 1995, med 64 prosent 

av stemmene. Dette til tross for det egeninitierte 

statskuppet 5. april 1992 og «fujisjokket» 

som besto av ultraliberale tiltak presentert 

som nødvendige tilpasninger. Fujimori kunne 

sole seg i glansen av seieren over terroren fra 

organisasjonen Lysende Sti. «Det var på dette 

tidspunktet han begynte å ta radikale beslutninger 

omkring det tabubelagte temaet fødselskontroll,» 

sier Raul Wiener, statsviter og 

koordinator av motstandsbevegelsen mot den 

amerikanske frihandelssonen FTAA (Free 

Trade Area of The Americas). 

«Som den gode matematiker 

han er, er Fujimori lidenskapelig 

opptatt av tall. Å redusere 

antall fødsler per kvinne, for 

på den måten å redusere fattigdommen, 

det er matematikk. 

Alt er lov for å få denne kalkylen 

i havn, inkludert de mest 

brutale fremgangsmåter.» 

Den 9. september 1995 la Fujimori 

frem et lovendringsforslag knyttet til «den 

generelle befolkningsloven», for å åpne for 

bruk av sterilisering. 6 Samme måned vedtok 

Kongressen en tekst som legitimerer denne 

metoden, i likhet med andre prevensjonsmidler 

som sprøyter, piller, pessar, kondomer og 

så videre. Et viktig punkt: Sterilisering skulle 

være gratis. Med frenetisk glød gikk man til 

verks, alle departementene deltok, og i spissen 

sto det nylig opprettede Departementet til 

fremme av kvinner og menneskelig utvikling 

(Promudeh). 

Mellom 1995 og 

2000 ble 

331 600 kvinner 

sterilisert. 

Legene på sin side ble engasjert for perioder 

på tre måneder, som deretter kunne fornyes. 

De hadde ikke lov til å nekte å delta av samvittighetsmessige 

årsaker. Det ble organisert 

«steriliseringsfestivaler» (sic) på landet og 

i pueblos jóvenes (slumbyer): en dag med 

leker, dans, konserter, teater, dukketeater, 

fyrverkeri, sport, overdådige måltider, gratis 

tannlege- og frisørbesøk. Plakater med bilder 

av «moderne» familier (med få barn) og 

«tilbakestående» familier (med en myldrende 

ungeflokk). Skilt med annonser på spansk: 

«Gratis: Operasjoner for kvinner og menn». 

Mot slutten av dagen hadde faktisk legene, 

som var kommet inn fra byene, fullført sitt 

oppdrag. Men hvor mye forsto bøndene, som 

snakker quechua, og kvinnene, som for det 

meste er analfabeter, av informasjonen legene 

ga og av «samtykkebrevene» de fikk folk til 

å undertegne? 

«Kvinnelige leger, sykepleiere og hjelpepleiere 

skravlet med landsbykvinnene 

på den lokale helsestasjonen og skaffet 

seg tillit gjennom å tilby dem olje, hvete, 

sukker og ris,» forteller D.W., som er guide 

ved turistmålet Machu Picchu. «Alt dette 

skjedde samtidig som staten igangsatte 

hjelpeprogrammer for mat og utbygging 

av infrastruktur i de mest bortgjemte strøk. 

Fujimori kom personlig på besøk, kledd i 

poncho steg han ut av helikopteret for å 

innvie sitt verk. Han ble hyllet, forgudet. 

Man kalte ham El Chino Bueno» (Den 

gode kineseren). 

Denne konteksten forklarer – i alle 

fall delvis – hvorfor seriøse aviser som 

La Republica og El Comercio var så forsiktige. 

I tillegg til at stemmer utenfra, 

som Verdens Helseorganisasjon (WHO), 

stadig vekk lovpriste Perus «suksess» når 

det gjaldt familieplanlegging. 7 Innenlands 

kom beskyldningene om påstått «misbruk» 

selvfølgelig fra den katolske kirken: Var 

disse anklagene troverdige og velbegrunnede? 

Det drøyde til andre halvdel av 1996 før 

en journalist fra El Comercio, Julia Maria 

Urrunaga, begynte å interessere seg for hva 

som foregikk dypt inne i provinsene. Hun 

hadde fått høre en trist historie om ei ung 

jente fra Tocache, en landsby i Amazonas’ 

skoger. Julia reiste dit for å finne ut hva 

som hadde skjedd med denne jenta, som 

var blitt hentet til sykehuset og sterilisert. 

Umiddelbart etter operasjonen ble hun sendt 

hjem, med motorsykkeldrosje. Tjue minutters 

ferd på en humpete skogsvei. Det brøt ut en 

infeksjon og jenta døde. 

«Jeg dro hjem til huset hennes og møtte 

kvinnene i nabolaget – de skalv av skrekk. 

De hadde vært igjennom den samme operasjonen 

og deres rasende ektemenn hadde bare 

skjellsord å si til dem: putas! Deretter så jeg 

de to små sønnene til den døde kvinnen. Disse 

forlatte barna kom på førstesiden av avisen, 

og reportasjen markerte at det som var holdt 

skjult skulle avdekkes.» Fagforeninger, kvinnegrupper, 

katolikker, samt parlamentarikere 

fra opposisjonspartiene, deriblant Beatriz 

Merino (FIM), engasjerte seg. Men samfunnet 

som helhet, med sterk dominans fra 

byene, reagerte bare så vidt. «Enda mindre 

i dag, med de sosiale problemene og krisen 

peruanerne er oppe i. Hver og en tenker på 

seg selv, noe som forsterkes av en dyp skuffelse 

over de som styrer.» 

Cuzco er et «levende museum» over inkasivilisasjonen, 

i mer enn 3400 meters høyde 

oppe i Andesfjellene. Her arbeidet legen 

Ramón Figueroa i 1995 som kirurg i den 

offentlige helsesektoren (Salubrista). Han var 

også direktør ved regionssykehuset. Gjennom 

den peruanske legeforeningen gikk han og 

noen av hans kolleger offentlig ut mot steriliseringskampanjen 

allerede i 1996. De la 

spesielt vekt på den rasistiske siden av den: 

«Klimaet var spent. Å direkte angripe en 

autoritær og undertrykkende regjering, og det 

korrupte nettverket den støttet seg på, innebar 

alvorlige trusler mot oss,» forteller venstreradikale 

Figueroa, som i dag er aktiv i Det 

desentralistiske demokratiske partiet (PDD). 

«Vi ble oppfattet som ’subversive elementer’. 

Litt etter litt gikk regjeringen mer eller mindre 

bort fra denne umenneskelige politikken, 

men uten noen form for selvkritikk.» 

Den 43 år gamle Fernando 

Robles Callomanay er av aymara- 

indiansk avstamming, og har i to 

år vært ordfører i Ilave, den nest 

største byen i Puno-regionen. 

«Regjeringen drev rett og slett 

med ’etnisk rensing’, de angrep 

urbefolkningsgruppene og ikke 

de hvite eller kreolene,» sier 

han. «Konsekvensene merkes i 

flere deler av det økonomiske og 

sosiale livet, spesielt er de demografiske 

konsekvensene store.» Antall fødsler 

har gått kraftig ned, skolene tømmes. Det vil 

bli nødvendig å slå sammen skoler, og andre 

vil forsvinne på grunn av manglende midler. I 

tillegg sliter flertallet av landsbykvinnene som 

har gjennomgått sterilisering, med forskjellige 

plager – sykdommer, depresjoner. «De blir sett 

ned på av sine omgivelser. De få mennene som 

er blitt sterilisert blir kalt ’de kastrerte’». 

Det kom også indignerte reaksjoner fra USA 

– om enn noe sent. De kom spesielt etter at 

Population Research Institute (PRI) sendte 

en representant, David Morrison, til Peru 

sammen med et kamerateam. Deres reportasje 

ble ferdigstilt i januar 1998, og vekket 

såpass stor interesse i Kongressen at det ble 

organisert offentlige høringer hvor ofre for 

tvangssterilisering avla vitnemål. Samtidig, 

i Lima, begynte ombudsmannens kontor, La 

Defensoría del Pueblo, å arbeide med en voksende 

bunke klagemål. 

Alt dette fikk den amerikanske kongressen 

til å revurdere bistanden som var beregnet 

på familieplanleggingsprogrammene. Den 

22. oktober 1998 ble lovendringsforslaget 

Amendment Tiahrt 8 vedtatt. Det innebar en 

regulering av USAID-pengene som var blitt 

bevilget til Peru og andre land. For å bli tildelt 

penger, måtte mottakerlandet heretter oppfylle 

svært strenge krav. Prisverdige signaler 

når det gjaldt respekten for menneskerettighetene… 

Men etter en ny befaring i desember 

1999 i provinsene Ayacucho og Huánuco, 

kunne den samme David Morrison avsløre 

at tvang, mangelfull informasjon, trusler og 

skitne triks fortsatte som før. «Likevel,» skrev 

han, «sender USAID fremdeles penger til den 

peruanske regjeringen. En finansiering som 

nå er ulovlig.» 9 

Siden har reglene for sterilisering blitt svært 

nøye revurdert og korrigert. Det gjelder 

for øvrig hele fødselskontrollpolitikken. 

Reaksjonære krefter i den katolske kirken 

har styrket seg og har stor innflytelse over 

politikken som føres. Nestleder i president 

Alejandro Toledos parti Perú Posible, Luis 

Solari, er utdannet lege fra San Marcos-universitetet 

og karakteriserer seg selv om «en 

troende mann». Da han ble helseminister i 

2001, tok han initiativ til etableringen av spesialkommisjonen 

som ett år senere offentliggjorde 

den oppsiktsvekkende sluttrapporten 

om tvangssteriliseringene. Flere har uttrykt 

bekymring omkring hans hensikter med rapporten. 

«Ved å gjøre dette, satte han til side de 

forutgående undersøkelsene – spesielt de som 

satte kvinnens frihet i sentrum – og han tvang 

igjennom sine egne konservative oppfatninger,» 

sier Roxana Vásquez, 

advokat i komiteen for for- 

svar av kvinners rettigheter 

i Latin-Amerika og Karibia 

(CLADEM-Peru) og leder for 

den ikke-statlige organisasjonen 

DEMUS. «For hva er det 

viktigste for oss? Jo, at kvinners 

rettigheter garanteres. Ta 

for eksempel abort – det er forbudt 

og kan føre til rettslig forfølgelse. 

Middelklassekvinner 

kan gjøre det uten å risikere noe. De kvinnene 

som dør fordi de har brukt strikkepinner 

– mer enn 350 000 hvert år – det er de fattige. 

Luis Solari og hans etterfølger i helsedepartementet, 

Fernando Carbone, har vært og er 

motstandere av prevensjonsmidler.» Selv om 

det kan virke som om den nåværende ministeren, 

Alvaro Vidal, har et mer åpent sinn, er 

«Sårene gror fort 

utenpå, men ikke 

på innsiden, for 

vi arbeider så 

hardt.» 

Hilaria Supa Huamán 

Simon Nicholas: Turbine Hall (2002) 

ingenting vunnet. De forventede reformene 

står i stampe, noe Kommisjonen for sannhet 

og forsoning (CVR) understreker. 

Denne kommisjonen har forsøkt å oppsummere 

og analysere årsakene til den politisk 

motiverte volden i løpet av de siste 20 årene 

i Peru. Ifølge deres sluttrapport, som ble 

offentliggjort 28. august 2003, har konflikten 

avdekket «de enorme sosiale splittelsene som 

har eksistert og som føres videre i det peruanske 

samfunnet», slik som «sammenhengen 

mellom å leve i fattigdom og sjansen for å bli 

utsatt for disse voldshandlingene.» Ofrene 

er i all hovedsak landsbyfolk som snakker 

quechua og lever i de fattigste regionene 

– «ubetydelige» mennesker, som resten av 

landet ikke bryr seg om. 

«Denne tragedien har flere likhetstrekk 

med tvangssteriliseringen av kvinner,» konkluderer 

Salomón Lerner Febres, rektor ved 

det katolske universitetet i Peru og representant 

for CVR. «Likevel, man snakker ikke 

lenger om disse kvinnene. I mine øyne har 

ideologi tåkelagt alt i denne forferdelige historien: 

Feministenes stahet, Opus deis iherdige 

arbeid for å ta saken i sine hender, og de 

ansvarlige politikernes skamløse utnyttelse av 

den generelle uvitenheten og likegyldigheten. 

På mitt universitet skal vi etablere et institutt 

for menneskerettigheter og demokrati. Og 

vi vil bringe temaet massesterilisering opp 

igjen.» 

En forbrytelse som når alt kommer til alt ikke 

har ført til særlig mye bråk 

1 Grunnlagt i Lima i januar 2000, reetablert to år senere da 

organisasjonen gikk sammen med Nettverket av alternative 

kommuner i Peru. Organisasjonen får støtte fra byråer for 

internasjonalt teknisk samarbeid, blant annet i Frankrike 

og i Storbritannia. Mail: remurpe@hotmail.com, nett: 

www.remurpe.org.pe 

2 Ombudsmannens kontor. 

3 Mannlig sterilisering (vasektomi) innebærer at røret som 

fører spermiene fra testiklene til penis, skjæres over eller 

blokkeres. Når kvinner steriliseres blir eggstokkene kuttet 

og knyttet sammen. O.a. 

4 Se studien til peruanske Raquel Hurtado, rådgiver for 

offentlig helse: «Aplicación de la anticonceptión quirúrgica 

como política de población en el Perú y violaciones 

a los Derechos humanos: un análisis desde la perspectiva 

de género», Lima 2000, Se også boken til statsviter og 

journalist Maria-Christine Zauzich for Den tyske kommisjonen 

for rettferdighet og fred. Utgitt på tysk i mars 

2000, oversatt til spansk: Perú:Politica de Población y 

Derechos humanos. Campañas de esterilización 1996- 

1998, Lima, april 2000. 

5 Man anslår at den peruanske NGOen Reprosalud Manuela 

Ramos mottok rundt 25 millioner dollar fra USAID mellom 

1995 og 2000. 

6 Befolkningsloven, som ble vedtatt i 1985 forbød kirurgisk 

sterilisering. Et nasjonalt befolkningsråd fikk ansvaret for 

å overvåke at denne loven ble fulgt. Dette rådet ble senere 

erstattet av departementet til fremme av kvinner og menneskelig 

utvikling, Promudeh. 

7 Under et internasjonalt seminar om reformer i helsevesenet 

i februar 1996 fikk Alberto Fujimoris åpnings foredrag 

full anerkjennelse fra WHO og Den panamerikanske helseorganisasjonen 

(PHO). 

8 Vedtaket er oppkalt etter den republikanske kongressrepresentanten 

Todd Tiahrt (Kansas), som fremmet forslaget. 

9 David Morrison, Population Research Institute Review, 

januar-februar 2000. 

BØKER 

Portrait of Jacques Derrida as a Young 

Jewish Saint 

Hélène Cixous. Columbia University Press, New York, 

2004, 136 s. 

Hvem kan si «jeg er jødisk» og hva betyr «jøde» egentlig? 

Hva betyr det for Jacques Derrida, grunnlegger av 

dekonstruksjonen og utfordrer av grenser og fasttømrede 

identiteter? I Portrait of Jacques Derrida as a Young 

Jewish Saint følger den franske feministen og filosofen 

Hélène Cixous de sammenfiltrede trådene av jødiskhet 

og ikke-jødiskhet som går gjennom livet og arbeidet til 

en av de viktigste nålevende filosofer i verden. Cixous 

har kjent Derrida i mange år. De vokste begge opp som 

franske jøder i Algerie og deler «en tilhørighet bygd på 

eksklusjon og ikke-tilhørighet» – de var ikke algeriske, 

de var avvist av Frankrike, og deres jødiskhet var skjult. 

Jødedom innpakket i katolisisme er ett eksempel på identitetens 

ubestemmelighet som har preget tenkeren Cixous 

kaller «A Jewish Saint». I kraft av å være en av Derridas 

samtidige intellektuelle, har Cixous’ tanker om skrift bånd 

til Derridas dekonstruksjon, som søker å overkomme 

binære motsetninger som mann/kvinne, jøde/ikke-jøde, 

og viske ut de ekskluderende grenser som er innebygd i 

vestlig tenkning. Cixous bruker metonymi, alliterasjon, rim, 

neologismer og ordspill for å holde teksten i kontinuerlig 

bevegelse. Hun blander biografi og tekstkommentarer, og 

resultatet er et lekende portrett av Derrida, hans arbeid og 

hans (ikke-)jødiskhet. Cixous innfrir dermed sin innledende 

«advarsel» til leserne: «Dere har selvfølgelig gjettet at dette 

vil bli et nokså uortodokst portrett.» 

Tilgjengelig på Norli bokhandel i Oslo 

Agora. Journal for metafysisk spekulasjon 

Nr. 1-2, 2004, 244 s. 

Arkitektur er tema for siste nummer av det norske tidsskriftet 

Agora, nærmere bestemt forholdet mellom arkitektur 

og filosofi opp gjennom historien og da spesielt fra tiden 

før den omfattende teoretiseringen av arkitektur som har 

foregått siden 1960-tallet. Denne utgaven av Agora inneholder 

både nyskrevne artikler som tar for seg forskjellige 

sider ved temaet, og oversatte tekster av Hegel, Semper, 

Cerdà, Bötticher, Ruskin, Broch, Loos, Le Corbusier og 

Adorno. Redaktørene Mari Lending og Kristin Gjesdal skriver 

i forordet at «Vårt håp er at utvalget av oversettelser 

kan fungere som et kritisk kompendium som belyser forholdet 

mellom arkitektur og filosofi gjennom en periode der 

arkitekturtenkningen fremdeles var spekulativ – der arkitekturen 

fremdeles lot seg tenke med, og ikke bare om.» 

Agoras «kompendium» tar utgangspunkt i Hegel, en av 

de filosofer som tidlig beskjeftiget seg med arkitektur, og 

ønsket å gi en systematisk redegjørelse for arkitekturens 

vesen og dens forhold til de andre kunstartene. Hegel anså 

arkitekturen for å være den første kunstformen. Han la vekt 

på den spesielle forbindelsen mellom filosofi og arkitektur, 

og mente sistnevnte kunne ses på som en modell for filosofien 

og dens utvikling i retning systematisering av erfaringskategorier 

og logiske forbindelser. Agora beveger seg 

frem til moderne tid og presenterer mot slutten oversatte 

artikler av Le Corbusier og Adorno. Le Corbusier var en 

arkitekt som tydelig lot seg inspirere av klassisk filosofi, og 

skriver her blant annet at «Arkitekturen (eller mer presist, 

huset) er opplyste gulvflater.» 

The Bubble of American Supremacy – 

Correcting the Misuse of American Power 

George Soros. Weidenfeld & Nicholson, 2004. 207 s. 

Mens andre milliardærer som Steve Forbes og Ross Perot 

har forsøkt å selv stille som presidentkandidater i USA, velger 

George Soros en annen rolle. Hans primære mål er nå å 

overtale det amerikanske folk til å ikke gjenvelge president 

Bush ved valget i november. Den selvproklamerte «Sorosdoktrinen», 

Soros’ forsøk på å slå ring om «det åpne samfunn», 

står sentralt, og belyses gjennom sitater fra Soros’ 

bøker og taler. Og selv om doktrinen er lånte fjær fra Karl 

Poppers fjærdrakt, gir Soros den tyngde gjennom sin 

ekspertise innen internasjonal finans, og gjennom å være 

George Soros. Når han bruker metaforer fra eget fagområde, 

og sammenligner USAs overherredømme i dag med en 

børsboble like før bristepunktet, er det kanskje grunn til å 

spisse ørene, i alle fall dersom mannen har like mye innsikt 

på andre områder enn det rent finansielle. Mannen som 

ble filantrop etter å ha samlet seg en formue på rause sju 

milliarder dollar, mener Bush-administrasjonen har utnyttet 

hendelsene den 11. september 2001 på en slu og villedende 

måte. Bush-administrasjonen skal ha gjort dette for 

å få det amerikanske folket med på noe de ellers ikke ville 

blitt med på. Soros mener Bush-drømmen om amerikansk 

overherredømme er uoppnåelig, farlig og en tverrvending 

i forhold til USAs tradisjonelle prinsipper. Soros fyrer også 

av en kraftig bredside mot Bush-doktrinens «forebyggende 

krig». De ledende kreftene i Washington i dag oppfatter lov 

og legitimitet bare som pynt, og militærmakt som eneste 

valuta i internasjonal politikk. Mot dette setter han opp 

en alternativ doktrine, som omfatter blant annet økt utviklingshjelp 

og bedre internasjonale handelsregler, og som 

lar militær inngripen være en siste utvei. 

Tilgjengelig på Tronsmo bokhandel i Oslo


«Antireklame» selger 

REPRESSIV TOLERANSE: 

Storaksjoner mot reklame på metroen 

i Paris er blitt et hett tema i franske 

medier. Antireklamebevegelsen fremstilles 

som trendfenomen på glanset papir. 

Få forsøker å finne ut hvorfor bevegelsen 

har oppstått. 

FRANÇOIS BRUNE 

Forfatter av Bonheur conforme (Konform lykke), Gallimard, 1985 og 

De l’idéologie aujourd’hui (Om ideologi i dag), Parangon, 2004. 

Mot slutten av fjoråret ble franske medier 

plutselig klar over av det fantes reklame på 

metroen. At grupper av ungdommer hadde 

bestemt seg for at nok er nok, og gikk til 

angrep på plakatene, som ble sprayet fulle av 

frihetlige formuleringer. Og at transportselskapet 

i Paris, RATP, forarget hadde forlangt en 

million euro (omtrent åtte millioner kroner) i 

erstatning fra et sekstitalls aktivister som ble 

tatt på fersk gjerning. Etter at franske aviser og 

tidsskrifter oppdaget dette, har de pøst på med 

reportasjer som fremstiller saken som «trendstoff» 

– med fare for å skape bekymring blant 

sine egne annonsører, som finansierer dem. 

Hvor kommer de fra, disse brigadene som 

sprayer ned reklamens orden? Og hvorfor har 

mediene fremstått som talerør for kritikken av 

det systemet de livnærer seg på? 

Den 17. oktober 2003 troppet rundt tre hundre 

«malere» opp på metroen i Paris og dekket 

et hundretalls reklameboards med maling, 

svarte kors og hevnlystne slagord. 1 De fremmøtte 

hadde fulgt internett-oppfordringen fra 

alliansen «Stopub» (Stopp reklamen), som 

består av kulturarbeidere, studenter, lærere, 

arbeidsledige, fattige, og så videre. Alle reagerer 

mot at verden og folks bevissthet gjøres 

til varer, en utvikling som reklamen både driver 

frem og stiller ut. Deltakerne i aksjonen 

ønsket ikke å la mediene personifisere bevegelsen, 

og alle presenterte seg derfor med det 

samme navnet: Robert Johnson. Denne første 

aksjonen, som ble fulgt av en tilsvarende 

aksjon 7. november, fikk svært lite oppmerksomhet 

i pressen, og ble fullstendig ignorert 

av tv-kanalene. 

Den 28. november møtte tusen aktivister 

opp på metrostasjonene som var utgangspunkt 

for en ny storaksjon. RATP hadde imidlertid 

sørget for å mobilisere flere busser med 

politifolk for å opprettholde reklamens orden. 

Nærmere tre hundre aktivister ble plukket opp 

og arrestert, ofte uten at de hadde fått tid til å 

gjøre noe. Samtidig ble innehaveren av nettstedet 

stopub.ouvaton.org nødt til å utlevere 

navnet på den eneste ansvarspersonen han 

kjente til: en ung datakyndig som hadde satt 

opp det anklagede nettstedet på frivillig basis. 

Det var på dette tidspunktet mediene oppdaget 

saken, vekket av den klassiske dynamikken 

aksjon-reaksjon. 

Den 19. desember tok «antireklame»-alliansene 

initiativ til en sprayekveld i flere franske 

byer. De var oppglødd av politiets undertrykking 

av aksjonen 28. november og av den 

stigende interessen fra enkelte aviser. RATP 

og Métrobus (som administrerer reklamen i 

kollektivtransporten) valgte så å stevne 62 

av de flere hundre aktivistene som var blitt 

anholdt, og krevde solidarisk nok at de skulle 

betale den beskjedne erstatningssum av en 

million euro. 

Da begynte mediene å røre på seg for alvor: 

Fra desember 2003 til februar 2004 kom et uendelig 

antall intervjuforespørsler til organisasjoner, 

halvkjente aktivister, spesialister på reklamens 

ideologi – for ikke å snakke om reportasjer 

under jorda med ungdommer som våger, 

på en kreativ og ikkevoldelig måte, å utfordre 

forbrukersamfunnets våpen og symboler. Aviser 

og tidsskrifter som Libération, Le Nouvel 

Observateur, Technikart, Le Monde, VSD, Le 

Figaro og L’Echo des savanes har slått opp store 

artikler akkompagnert av bilder, omtrentlige 

sitater og underlige portretter – med samtykke 

fra aktivistene, som bruker medieoppstusset til 

å skape oppmerksomhet omkring det skammelige 

rettsoppgjøret mot de 62 aktivistene. 

Radiokanalene kom etter, litt mer beskjedent, 

og deretter tv-kanalene. Den 10. mars toppes 

det hele ved at Libération bruker sin førsteside 

til saken, under tittelen: «Antireklame: Den 

spontane generasjon på tiltalebenken». 2 

For å kunne forstå hvordan denne bevegelsen 

har oppstått, må vi unngå å forklare nyhetsbildet 

ved hjelp av nyhetsbildet. Det er ingen 

tvil om at disse aksjonene skjer i kjølvannet 

av den franske lærerstreiken i 2003, de 

frilansende kulturarbeidernes bevegelse 3 og 

angrepene på forskningen i Frankrike – som 

har gitt næring til kritikken av at «kulturen og 

bevisstheten gjøres til varer». Likevel, disse 

utløsende begivenhetene gjør ikke antireklame-bevegelsen 

til et produkt av en «spontan 

generasjon». Den har dyptgående årsaker som 

bærer bud om at den kommer til å vare lenge, 

kanskje i andre former. 

Det første elementet er forsterkningen av 

reklamepresset som har skjedd i løpet av de 

siste fire årene. Invadering av det offentlige 

rom: busser dekket av bilder, duftreklame på 

jernbanestasjoner, lydreklame i korridorene på 

metroen, produktplassering i filmer. Systemet 

trenger også inn i skolen: reklameskilt inne 

i skolebygninger, sponsing av skolegårder, 

utstilling av reklamesymboler. Sexismen i 

reklamen blir stadig råere: porno-chic er på 

moten, tv-overførte show sikter seg inn under 

beltestedet, spekket av reklameinnslag med 

samme bestemmelsessted. Reklamens stadig 

strammere grep skaper reaksjoner. 

Går vi enda dypere, ser vi det stadig større 

gapet mellom fattiggjøringen i de lavere sjiktene 

(nettopp på metroen) og overflodsmyten 

som brettes ut over reklameplakatene – reklamens 

skamløshet blir mer og mer uutholdelig. 

Den falske «lykken» i overforbruket skaper 

frustrasjon blant dem som hengir seg til det, 

og den allestedsnærværende feiringen av 

penger er en konstant hån mot ofrene for den 

økende fattigdommen. 

I rundt 20 år har analyser av medie- og 

reklamesystemet, samt det aktivistiske arbeidet 

som er gjort av en del organisasjoner, 

lagt grunnlaget for en bevisst motstand mot 

ideologien om at «alt er til salgs». 4 Bøker, 

essays og dokumentasjon (Fra Naomi Kleins 

No Logo til franske Putain de ta marque! 

av Paul Ariès 5), spesialiserte tidsskrifter 

(blant andre Adbusters) har stått for en stadig 

skarpere «reklamekritikk», som dagens 

«antireklame»-bevegelse i stor grad har fått 

næring fra og brukt som utgangspunkt for 

sine aksjoner. 

Protestene kan altså ikke reduseres til en 

overfladisk forkastelse av reklameflommen. 

Den henger sammen med andre former for 

militant bevisstgjøring: radikal kritikk av 

økonomisk liberalisme og 

«en verden til salgs», den 

økologiske ødeleggelsen 

av planeten som er direkte 

knyttet til livsførselen «forbrukersamfunnet» 

fremmer, 

demokratier som spiller 

fallitt overfor økonomiske 

påbud. De mest fremskredne 

av aktivistene nøyer seg ikke med å rispe 

litt i lakken på reklameplakatene: De ser 

sammenhengen mellom det globale og det 

lokale, mellom markedets imperialisme og 

forbrukets ideologi. 

En av «antireklame»-alliansene erklærer 

dette i klartekst: «Vårt offentlige rom er tatt 

over av en håndfull multinasjonale selskaper 

som står i spissen for merke-økonomien, med 

sitt vedheng av verdensomspennende onder: 

avlokalisering, skamløs utbytting av den 

tredje verden, kommersialisering av naturressurser 

og kultur – og av menneskene selv.» 

Her ligger betydningen og nødvendigheten av 

offentlig motstand. 

Men akk: Om medienes plutselige forkjærlighet 

for antireklamens «korsfarere» (glanset 

papir, dobbeltsider, fargerike bilder) kanskje 

overrasket enkelte observatører, har de nok 

blitt beroliget av å lese artiklene. Disse hastverksarbeidene 

skriver seg rett inn i rekken av 

velkjente mediale fremgangsmåter for utnytting 

og ufarliggjøring. 

Først, vaksinen: Man innrømmer at 

reklamen enkelte ganger misbruker sin 

makt (utbredelse, sexisme, fordumming). 

Journalistene våre, som dermed slutter seg 

til denne gode saken, blir allierte. Ikke uten 

en viss arroganse kan de snuse på dette sekstiåtteraktige 

opprøret i form av spraymaling 

underground. Dette beroliger alle, spesielt 

de mest subtile reklameforsvarerne. For stilt 

overfor reklamens «utglidinger» beviser 

Det kan være 

vanskelig for aktivister 

å unnslippe forsøkene 

på ufarliggjøring. 

denne anarkistiske friheten paradoksalt nok 

at man kan tilpasse seg systemet, noe lederskribenten 

i avisen Libération sier rett ut: 

«Ettersom for mye reklame betyr døden for 

reklamen, kan denne motstanden være av det 

gode. Spesielt dersom den bidrar til å fornye 

sjangeren.» 6 

Fremgangsmåte nummer to handler om sammenblanding: 

Omtrent som begrepet «antiglobalisering», 

kan begrepet «antireklame» 

være en måte å sette merkelapp på et fenomen 

uten å lete etter sammenhenger, som kunne 

vise seg å være politiske. Man later som om 

man griper virkeligheten mens man egentlig 

konstruerer den – med utgangspunkt i et velkjent 

skjema for «samfunnsfenomener» som 

ikke kan forklares ved hjelp av fornuften. 

Det er betydningsfullt nok uttrykket «virvar» 

som går igjen i artiklene om «antireklame»bevegelsen. 

Man tegner opp en uensartet 

gruppering av folk som har fått nok av systemet, 

miljøvernere som er 

grønnere enn De grønne, 

gammeldagse «reklamofober», 

studenter som er 

«ny-situasjonistiske» uten 

å vite det selv, hemmelighetskremmende 

anarkister 

som åpenlyst slår ut i full 

blomst, ikkevoldelige taggere 

som driver med free style, og selv fundamentalistiske 

skaut-forsvarere – alle deltar 

mer eller mindre i «sivil ulydighet» (et begrep 

som stadig gjentas uten å bli forklart). 

For å gi inntrykk av at man er «informert» 

slenger man på noen henvisninger til militante 

organisasjoner (legale, men akterutseilte), 

engasjerte tidsskrifter, angrende reklamefolk 

og så videre. Kort sagt, man filmer et «fenomen» 

i stedet for å analysere fundamentet for 

en bevegelse. Det hele skaper en slags galakseeffekt 

hvor man forsøker å direkte «koble 

på» leserne, det vil si målgruppen som man 

denne uka selger «antireklame» til… 

Samtidig som artiklene beskriver dette 

vakre kaoset, som tilsynelatende bare henger 

sammen gjennom ordet «anti», lager man en 

skillelinje mellom gamle og nye, mellom baktroppen 

som reflekterer (altfor rigide reklamekritikere, 

institusjonelle «reklamofober», 

strukturerte organisasjoner) og fortroppen 

som handler (spontan generasjon, umiddelbar 

reaksjon, internett-mobilisering). Hippe 

reportere, innprentet av postmodernitetens 

kanon, hyller hos «ny-reklamofobene» det 

instinktives forrang over det rasjonelle. 

Det mediene liker, er den tilsynelatende 

«ungdommeligheten», spraymalernes hyperbevegelighet, 

deres storbyvariant av geriljakrig 

– noe som for eksempel får kulturtidsskriftet 

Technikart til å begynne å skrive på 

engelsk, for å være «in»: «no pub last night, 

underground, free style». Det er på grunn av 

Simon Nicholas: Red Atrium (2003) 

sin free style-måte å aksjonere politisk på, 7 

at «antireklame»-bevegelsen oppfattes som 

overbevisende. Siden den faktisk er en del 

av det som er «trendy» akkurat nå, kan den 

bare være et forbigående motefenomen, og 

dermed ufarlig. 

Denne subtile behandlingen i mediene kan 

imidlertid være temmelig tilgivelig sammenlignet 

med den gigantiske institusjonelle 

ufarliggjøringen RATP nå forsøker seg på. 

Transportselskapet hengte en gulrot på 

batongen da det i slutten av mars plutselig 

annonserte at kunstnere av alle slag skulle 

få «uttrykke seg fritt» på 47 reklameboards 

(Tilsvarende en tusendel av RATPs årlige 

reklameinntekter) i en uke. Reklameskilter 

for «antireklame», altså… 

Like etter satt den svært grønne organisasjonen 

Agir pour l’environnement (Handle 

for miljøet) «i klisteret» da de kjøpte noen 

reklameplasser fra Métrobus som de skulle 

bruke til å kritisere «reklameforurensingen». 8 

Casseurs de pub (franske Adbusters) reagerte 

kraftig på dette, noe som var på sin plass. For 

selv om det kan være vanskelig for aktivister 

å unnslippe forsøkene på ufarliggjøring, er 

det fullstendig nytteløst å late som om man 

«ufarliggjør sine ufarliggjørere». Den lille 

fisken som går inn i magen på den store for å 

spise den opp innenfra, representer en strategi 

som fortsatt ikke har stått sin prøve. 

1 Ett av slagordene som ble sprayet på plakatene, var ”Au 

lieu de dé-penser: pensez!” (Istedenfor å kjøpe: tenk!). 

Spiller på likheten mellom ordet dépenser (forbruke, 

kjøpe – eller bokstavelig: av-tenke) og ordet penser, 

tenke. O.a. 

2 Ved siden av tittelen siteres reklamefolk som erklærer: 

«Antireklamene tvinger oss til å bli bedre.» 

3 Les intermittents, de midlertidig ansatte kulturarbeiderne, 

gikk til streik sommeren 2003 i protest mot kraftige forverringer 

av deres rettigheter m.h.t. arbeidsledighetstrygd 

i perioder de ikke har jobb. Streiken førte til at flere 

festivaler, blant annet den internasjonale teaterfestivalen 

i Avignon, ble avlyst. O.a. 

4 Jf. «De l’organisation de la résistance» (Om organiseringen 

av motstand), franske Le Monde diplomatique, mai 

2001, og mer generelt temaartiklene om «La pieuvre 

publicitaire» (Reklamens fangarmer) i samme utgave. 

5 Paul Ariès, Putain de ta marque!, Golias, Paris, 2003. 

6 Libération, 10. mars 2004. 

7 Technikart, februar 2004. Journalisten presiserer: «Vårt 

forhold til reklamen er for intimt og tvetydig til at man 

kan nøye seg med grå og moraliserende enveis-løpesedler.» 

Desto mer intimt siden tidsskriftet selv tynges av en 

reklame som man av og til har vanskelig for å skille fra 

artiklene… 

8 Casseurs de pub (franske Adbusters) sendte dem en 

streng, men legitim, reaksjon på dette. De nektet for 

øvrig å delta i en ’debatt’ 18. mars 2004 i regi av Agir 

sur l’environnement om temaet «Reklamen fremsetter 

et forurensende budskap.» En av paneldeltakerne skulle 

være Frédéric Beigbeder, angrende reklamemann som 

nå er ansvarlig for forlaget Flammarions tv-reklame. 

Casseurs de pub var også svært kritisk til at forsvarerne av 

de 62 spraymalerne på metroen fant det for godt å innkalle 

Beigbeder som vitne i rettssaken, sammen med fotografen 

Olivier Toscani, som tidligere laget reklamer for Benetton 

og som «på det mest kvalmende vis har utnyttet all verdens 

elendighet,» ifølge Casseurs de pub. 

CARSTEN JUHL 

Lektor ved Det kongelige Danske Kunstakademi, afdelingen 

for teori og formidling. 

Da Kunstakademiets Billedkunstskoler i 

2002 udgav lærebogen Kunst og filosofi 

redigeret af Stig Brøgger og Otto Pedersen, 

anholdte et par anmeldere udvalget af 

monograferede filosoffer: Af de i alt 22 

tænkere – den ældste var Edmund Husserl 

og den yngste Mario Perniola – som 

forskellige danske forfattere og en norsk 

havde præsenteret, var de 14 franske! 

Fem var tysk/østrigske, to italienske, mens 

en var spanier. Og der manglede givetvis 

to-tre tyske og to-tre italienske filosoffer, 

men f.eks. var Jean-Luc Nancy og Jacques 

Rancière ikke med i antologien… For at 

undgå enhver misfortåelse, så må det straks 

tilføjes, at den danske kulturdebat ikke 

bruger de samme fordelingstal, når udenlandske 

tænkere skal inddrages. 

Per Aage Brandt skriver her 

om sin oplevelse af udviklingen 

inden for dette opbrud af 

teorier: 

Det var egentlig filosofi, jeg ville have 

læst, dengang i tresserne, men trods det 

københavnske filosofikum, der i 1963-64 

var en stor oplevelse for mig, fornemmede 

jeg alligevel, at det ville blive et 

liv i selskab med den logiske empirismes 

væbnere: pedanter og tørvetrillere, der 

i så fald ventede. Så jeg valgte at læse 

romansk filologi, hvilket førte lige ind 

i tressernes franske strukturalisme. Her 

var der eksplosiv vækst: Foucault, Lévi- 

Strauss, Lacan og Derrida – især de to 

sidste, som jeg var med til at oversætte i de 

meget tidligere 70ere – og Greimas, hvis 

strukturelle semiotik var et projekt, som 

blev en af de store udfordringer for mine 

egne arbejder, og som jeg skulle komme 

til at arbejde sammen med til langt ind 

i 80erne. Kritikeren, litteraturforskeren 

og senere digteren Svend Johansen var 

i disse stormfulde 1960ere blandt de 

store inspiratorer i kraft af de seminarer 

i fænomenologisk tekstanalyse, han holdt 

på Romansk Institut, ikke mindst om 

Flaubert. Niels Egebak vendte hjem fra 

Paris med litterære og fænomenologiske 

ideer, især fra Barthes’ seminarer, og gav 

sig til at publicere bøger (Beckett palimpsest, 

etc.), artikler og tidsskriftet Exil, 

der gjorde et stort indtryk i Danmark, 

ikke mindst i Århus, hvor han blev lektor 

ved Nordisk Institut. 

I 1967 havde en gruppe formalistisk og 

strukturalistisk indstillede studerende fra 

forskellige fag stiftet tidsskriftet Poetik, 

Per Aage Brandt – 60 år 

Ikke desto mindre ville der være seriøst 

belæg for en sådan prioritering inden for 

tænkningen, eftersom den lokale import 

ikke bare står i gæld til franske tænkere, 

men også bygger videre på danske 

forskeres opdagelser inden for humanistisk 

videnskab, opdagelser der var 

mere end egnede til at gå i dialog med 

det 20. århundredes parallelle franske 

eksplosion inden for filosofi af enhver 

art. I den forbindelse bør man nævne 

lingvistikken med Louis Hjemslev i 

spidsen og den danske fænomenolog 

og psykolog E. Tranekjær Rasmussen. 

Mere direkte brobyggere har endog 

forfattet deres disputatser på fransk: 

Det gælder litteraturteoretikeren Svend 

Johansen og den hermeneutiske filosof 

Peter Kemp. 

der senere spaltede sig i Kultur og klasse 

og Semiotik. Men i ’68, hvor studenteroprøret 

rasede, og jeg da også var med i det 

besatte rektorkontor, var Poetik en levende 

del af balladen, idet vi på Romansk, 

hvor barrikaderne var lige så høje som på 

Psykologi, og hvor vi bl.a. havde inviteret 

Jacques Sauvageot, en af oratorerne fra 

Paris, til at fyre yderligere op under mindeværdige 

massemøder, ligefrem havde 

oprettet et Frit Universitet, der varede et 

par år. Den besatte rektor Mogens Fog var 

så venlig at stille lokaler til rådighed for 

os ved Frue Plads i Københavns midte. 

Hensigten var at få videnskabeliggjort 

fagene, hvilket vi mente var politisk nødvendigt 

og strukturalistisk muligt, om jeg 

så må sige. Professorerne var både upolitiske 

og uvidenskabelige, 

syntes vi, og vi mente, de to 

u’er hang sammen. 

Al denne litterære fænomenologi 

fik mig til at se 

nærmere på Merleau-Ponty, 

hvis essays, især fra Signes, 

jeg samlede til en antologi, 

der udkom i 1969. Selv 

tænkte jeg mere i retning 

af, hvad jeg nu vil kalde en strukturel 

fænomenologi, som skulle være meget 

mere åben for tekstteori, semantik og 

grammatik, narratologi, udsigelsesteori, 

«semiotisk psykoanalyse»; sådan forstod 

jeg dengang Lacan: det imaginære = 

ikonisk, det symbolske = symbolsk, det 

reelle = indeksikalsk – og med begærets 

udsigelse i centrum kunne man få en 

diegese – en subjektets gennemløben 

de semiotiske registre i det ubevidste… 

Bent Rosenbaum, Harly Sonne, Christian 

Grambye og jeg gik så i gang med at 

beskrive diegetiske processer i litteratur 

og psykotisk tekst (der formodedes at 

Det samme gælder for den danske 

humanist og videnskabsmand Per 

Aage Brandt, der frem for nogen tegner 

relationen mellem lokal forskning 

og en dynamisk inddragelse af filosofi 

og videnskabsteori fra Frankrig. 

For Per Aage Brandt har ikke bare 

grundlagt semiotikken i Danmark, 

men også videreudviklet den i et 

internationalt forskerforum og fået 

den bragt i et frugtbart forhold til 

den eksperimenterende litteratur i 

landet (Forfatterskolen i København). 

Endelig har Per Aage Brandt forestået 

en række oversættelser til dansk af 

afgørende franske tænkere og forskere 

som f.eks. Bataille, Merleau-Ponty, 

Derrida, Serres, Testart, Jacob og 

Greimas. 

blotlægge disse subjektsgennemløb). 

Men en bestemt forfatter bed sig fast: 

Georges Bataille, som jeg oversatte (Den 

indre erfaring, etc.), og hvis fænomenologi 

gik tæt på de menneskelige oplevelser, 

der faktisk er forbundet med politiske 

og erotiske oplevelser, forekom det mig 

– og det gør det for så vidt stadig. 

I 1980erne skrev jeg først en disputats, 

som blev forkastet og udgivet på 

Basilisk. Denne afhandling bar titlen 

Sandheden, sætningen og døden, og den 

belyste diegesens princip gennem en 

undersøgelse af dens analytiske egenskaber 

i dialog med Greimas, Mauss, 

Bataille og anvendt på både antropologisk 

materiale, hentet i aztekisk kultur, 

og spansk-amerikansk 

litteratur. Så blev jeg klar 

over, at de modale betydninger 

– kunnen, skullen, 

villen osv. – der holder 

sprog, tanke og sociale 

forhold sammen, måtte 

beskrives dynamisk. René 

Thoms katastrofeteori 

blev inddraget og anvendt 

i en række usædvanlige 

fortolkninger i min anden disputats, der 

blev forsvaret i Paris i 1987 (udgivet 

godt fem år senere), på Sorbonne og 

med Greimas i panelet. Nu var fænomenologien 

ved at blive kognitiv – vi 

tænker ikke i symboler overhovedet, 

men i former-og-kræfter, dynamisk 

ladede billeder, som vi umiddelbart 

reagerer på med krop og følelser. 

Men i ’68, hvor 

studenteroprøret 

rasede, var 

Poetik en 

levende del af 

balladen. 

1990erne stod i den dynamiske og kognitive 

semiotiks tegn, kan man sige. Nu var 

ambitionen i det netværk, jeg var med til 

at opretholde med seminarer, kollokvier, 

forskermøder og publikationer, i grunden 

at reformulere hele humaniora – at understrege 

fællesskabet mellem disciplinerne 

som led i en kollektiv bestræbelse på at 

etablere en videnskab om mennesket, en 

science humaine i bogstavelig forstand. 

Mennesker har kun den samme krop og 

det samme hoved til alt, hvad de foretager 

sig i deres «livsverden», som Husserl 

havde foreslået at sige. Så hvordan ser 

en livsverden ud? Hvilke komponenter 

består den af, og skulle man mon kunne 

beskrive den som en struktur, der varieres 

i de historiske kulturer og samfund? Det 

synes jeg stadig er et godt spørgsmål. 

Lige så godt som et andet, jeg gang på 

gang forsøger at om ikke løse, så dog 

omformulere teknisk: det forekommer 

mig sikkert, at vore «sind», vor «bevidsthed», 

evne til nærværende oplevelse, 

fantasi, drøm, erindren og forventen, 

osv. besidder en almen «arkitektur», 

der omfatter gestaltning, kategorisering, 

begrebsdannelse, situationsopfattelse 

osv. – men hvordan ser denne mentale 

arkitektur så egentlig ud? Hvis man 

kunne få et solidt billede af livsverdenens 

betydningsstruktur plus den mentale 

arkitektur, der er forudsætningen for, at 

vi overhovedet kan tilskrive den fysiske, 

biologiske, sociale, kulturelle og abstrakt 

begrebslige verden nogen som helst 

mening, ja så ville vi faktisk være i færd 

med at udvikle en science humaine.» 

©LMD Norden 

Georg Brandes 

BOK: Jørgen Knudsen: Georg Brandes. 

Uovervindelig taber 191427. 728 s. ill., Gyldendal. 

Udkom i april. 

Med uendelig omhu og stor, ikke ukritisk indlevelse har Jørgen Knudsen 

så fuldført sin Georg Brandes-biografi, af omfang usædvanlig i dansk 

kritikhistorie med sine i alt 2.756 sider fordelt på otte bind, hvortil 

kommer et personregister på 80 sider til demonstration af det krydsfelt 

af levende og afdøde personligheder, hans eksistens bestod af, et 

mødested ikke bare for Jørgen Knudsens interesse, men for den halve 

verdens begejstring og arrigskab. 

Uovervindelig taber er overskriften for hans sene år 1914-27, et 

spejl af forrige dels Magt og afmagt, altså en mand til stadighed i 

modsigelsens tegn, som et tidligere bind hedder. Årene op til Første 

Verdenskrig var ikke noget højdedrag i hans levned, en rastløs periode 

uden hovedværker, beslaglagt af den europæisk intellektuelles polemikker, 

kronikker, foredrag, rejser, korrespondance – efter eget sigende 

modtog han stadig henved 500 breve, i hvert fald kurve fulde ved de 

fire daglige ombæringer, man dengang var begunstiget med. Dertil en 

velorganiseret klapjagt på attraktive kvinder, en ubændig interesse, som 

fulgte ham livet ud – en ydre gnist af den erotiske ild, der gennemglødede 

hans væsen og atter nøje kortlægges af den skånselsløse biograf. 

Han har trodset datteren Ediths ihærdige hærværk med broderesaks 

og tusch for at slette alt, hvad der kunne skæmme hans og især hans 

forsømte vivs minde. Lugten af brændte breve fornemmes, men der er 

dokumentation endda i form af nyfrigivent materiale, især den dagbog, 

han så omhyggeligt førte. »Da Voltaire var impotent fra fyrretyveårsalderen 

af, simplificeres hans levned megt«, lød Brandes‘ tvivlsomme 

påstand. Det gjaldt ikke for ham selv. Intet skjul blev heller dengang lagt 

på hans lange samliv med den uundværlige sekretær Gertrud Rung. Hun 

var gift med forfatterkollegaen Otto Rung, der forholdt sig i tænderskærende 

ro trods hendes langvarige fravær under rejser – når da ikke den 

gamle erobrer var alene og måtte tilstå diverse sidespring ved siden af 

tilbagevendende intimt nærvær af en rivalinde. 

Jørgen Knudsen er grundig i udarbejdelsen af detaljernes mønster 

og får i lange passager og sluttede, tematiske kapitler en fortælling ud 

af det brogede stof om denne mands ufattelige kapacitet, der nu tog til 

i trods mod sygdom, modgang og årenes flugt. En af plagerne hos den 

gamle forkæmper for den frie tankes ret var frafaldet af tilhængere, de 

troløse, de valne, de tilpassede eller dem, der anstændigt nok voksede 

i andre retninger: forrædere mod fornuftens store sag. Han holdt nøje 

mandtal i en egenhændig ‘forræder-fortegnelse‘, og ligesom Knudsen 

førhen rekonstruerede en ‘Leporelloliste‘ over erobringer, får vi nu 

en kommenteret, forklarende registrant over sådanne fjendskaber, 

fra gennembrudsårene og langthen: Drachmann, Gjellerup, Johannes 

Jørgensen, Helge Rode, Bjørnson, Vilhelm Andersen, Andersen Nexø, Kai 

Friis Møller o.m.fl. Med misantropens vellyst spejlede han fænomenet i 

bogen om Cæsar. Skuffelsen over, hvad han anså for fornuftsargumentets 

fallit nær og fjern kastede ham ud i en tiltagende menneskeforagt. 

Trods den overvældende stofmængde lykkes det Jørgen Knudsen 

at finde balancen mellem det små og det store, mellem privatlivets 

mysterier, de voksende politiske stridigheder lokalt og globalt og selve 

forfatterskabet, der får grundige analyser. Den svære konkordans mellem 

liv og værk leverede Brandes selv et mønster for, både tidligere og 

nu her med fire velvoksne biografier, »fire store maskiner«. 

Først kom bogen om Goethe, det store selvberoende menneske, 

indbegrebet af klassisk europæisk dannelse, et gammelt helteideal 

for Brandes. Den udarbejdedes som en refleks af Første Verdenskrigs 

udbrud, den store jordrystelse for Georg Brandes, der så alle sine idealer 

kuldkastet under dette nationalistiske selvmord. Her er omdrejningspunktet 

i hans skæbne, et uovervindeligt nederlag i tankens og virkelighedens 

verden. Det er bragende godt skildret af Jørgen Knudsen, idet 

hans værk her udfolder sig i engageret historieskrivning, med et godt 

greb om et psykologisk, ideologisk, politisk og litterært sammensurium. 

En verden bryder sammen og rejser sig i et egensindigt litterært modtræk 

af helteskikkelser. 

Der bejledes til Georg Brandes fra alle de stridende parters side. 

Han undsagde især ententemagternes hysteriske nationalisme, og de 

intellektuelles hele krigsgalskab, hvad der kostede ham ikke mindst de 

franske forbindelsers venskab. Værst var vennen Clemenceaus offentlige 

fordømmelse: Adieu Brandes! for hans påståede tyskervenlighed. 

Brandes‘ skrifter om verdenskrigen viser hans uhyggelige forudseenhed 

om tragediens afslutning, Versailles-traktatens uforstandige og hoverende 

farlighed med dens indbyggede konsekvenser. At få ret er ingen 

lykke. Georg Brandes følte tabet af alt, men Knudsen formulerer med 

forsigtighed hans uovervindelighed i krigsårenes isolation. 

Han beskriver affattelsen også af bogen om Voltaire, der kom i hæfter 

1916-17, fortolker værket, fremhæver ouverturen som noget af det 

smukkeste, Brandes skrev, og det gælder i øvrigt ligeledes anslagene i 

de næste, Cæsar-biografien med dens sære optagethed af herskergeniets 

imperialistiske krige. Litteraturen var den første kampplads med 

værket om Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur fra 

1872 og videre frem. Det blev den politiske Georg Brandes, der fik overtaget, 

men med den noget uformelige Michelangelo fra 1921 vandt han 

tilbage i kunstens verden med alle øjemenneskets og erindringsevnens 

sanser vakt. De sidste boglige opgør tog han med protestantismens 

snæversyn og overtro i nogle småskrifter, før han døde med den trofaste 

Gertrud ved sin side, kort efter sin 85 års fødselsdag. 

Det har krævet ikke så lidt af Jørgen Knudsen at opretholde sit 

udtalte heltebillede af Georg Brandes, den aristokratiske radikalist med 

så mange graverende egenskaber indvævet i storsindet. Han anmærker 

den egocentriske generøsitet, der skulle lægge ryg til ustyrlige angreb 

for jødisk udanskhed, umoral, uvidenskabelighed og meget andet med 

u-. Blandingen af hyldest, frygt og foragt, strømmende kontakt og 

påtvungen isolation træder godt frem i portrættet af det farlige overmenneske, 

den rørende hjælper, den benhårde modstander af national 

og religiøs intolerance. 

Knudsen lægger rent ud og blotter en højaktuel snitflade i kulturdebatten 

med sammenfatningen af Brandes‘ langsigtede sejr over risikoen 

for at Danmark skulle havne i en smålig, ondsindet og selvretfærdig 

bonde- og højskolereligiøsitet. «Når Søren Krarup ikke er statsminister 

i dag, så har den frisindede oplysning, som Brandes var talsmand for, 

en del af æren. Han fik ikke indført det bedste, men han var med til at 

hindre det værste.» 

Jørgen Knudsen begrunder den brede behandling og omstændeligheden 

i denne sidste del af biografien med det meget nye materiale, 

som er frigivet i arkiverne og med sin betragtning af alderdommen ikke 

som et slutstadium, en udklingen, men som et resultat. Og det har han 

fået meget andet end sidetal ud af. Til hjælp for overskueligheden har 

han forsynet bogen med en grundig indholdsfortegnelse, resumeer, en 

kronologisk oversigt over Georg Brandes‘ liv, en bibliografi samt et efterord, 

hvor han nærmest anmelder sig selv. Det er altsammen positivt. 

TORBEN BROSTRØM 

© LMD Norden/Information


Big Brothermanagement 

LEDELSE: Arbeidssøkere bes om å utlevere sitt indre liv i personlighetstester, mens bedriftsledere sendes på overlevelseskurs 

i villmarken. Var det noen som sa rasjonell økonomi? 

STÉPHANE HAEFLIGER 

Sosiolog, Universitetet i Lausanne. 

En gang i tiden forventet arbeidsgiverne av 

sine ansatte at de ganske enkelt møtte opp 

på jobb. Nå kreves det at de skal være gjennomsiktige. 

Frederick Winslow Taylor og 

Henry Ford var ute etter kropper som kunne 

holde hjulene i gang på fabrikkene. Nå er det 

medarbeidernes verdier, livssyn, indre liv og 

personlighet som er gjenstand for arbeidsgivernes 

begjær. En svært viktig utvikling, 

sosiologisk sett. Under innflytelse fra postmoderne 

ledelsesteori, er grensen mellom privatsfæren 

og den offentlige sfære i ferd med 

å viskes ut – slik vi har sett det i dokusåpen 

Big Brother, som eksponerer en intimitet man 

tidligere holdt utenfor tv-skjermene. 

Lederne søker «total effektivitet» gjennom 

«matrise-organisasjon», 1 nettverkstenkning, 

virtuelle kontorer – og nøkkelord som team, 

task force, incentive og fringe benefit. 2 Denne 

ledelsesmodellen forutsetter en mutant-medarbeider, 

en slags supermann – og dennes personlige 

egenskaper er like viktig for yrkeskarrieren 

som den faglige kompetansen. 

Tidligere tiders personalsjefer var riktignok 

interessert i sine fremtidige ansattes 

politiske holdninger og fagforeningsengasjement, 

men var først og fremst opptatt av kandidatenes 

«tekniske» ferdigheter – bekreftet 

av erfaring og vitnemål, arbeidsattester og 

kontrakter. Dagens personalsjefer fullbyrder 

sine undersøkelser gjennom nitide studier av 

kandidatenes «personlighetsprofil», «sosiale 

kompetanse», «emosjonelle intelligens» 

(EQ), standhaftighet, evne til å knytte kontakter, 

stimulere interne nettverk, kommunisere, 

håndtere konflikter… Kort sagt, i hvilken 

grad de lever opp til de nye kravene til organisasjonsmessig 

briljans. 

Dette betyr at bedriftene, under intervjuer 

og samtaler med arbeidssøkere og ansatte, 

tillater seg noe det tidligere ikke var aksept 

for: å forhøre seg på en kvasi-vitenskapelig 

måte om medarbeiderens personlige verdier 

(er du en type som tar styring eller som følger 

andre?), psyke (er du «emosjonell» eller 

«rasjonell»?), intime forhold (Har du behov 

for bekreftelse? Hvorfor ble du skilt?), personlige 

egenskaper (dine tre sterkeste sider), 

livssyn (hvilke verdier står du for?), sosialt 

nettverk (din fars eller din partners yrke, 

medlemskap i foreninger som Rotary, Lions, 

Kiwanis), evne til å overbevise, organisere, 

kommunisere (anser du deg som emosjonelt 

intelligent?). Og så videre. 

Denne formen for Big Brother-management 

krever fullstendig gjennomsiktighet på 

personlige områder som tidligere 

var forbeholdt individet. «Selvet» 

tilhører ikke lenger bare en selv. 

Det er blitt et erobringsfelt for 

bedriftene. 

For at bedriftene skal lykkes 

med dette, er det blitt utviklet og 

finpusset en lang rekke «verktøy» 

for administrasjon og ledelse. 

Blant disse er psykometriske tester 

og andre morsomme assessment 

centers. 3 Utgangspunktet 

for alt dette er bedriftsledelsenes redsel for 

å gjøre feilvurderinger i ansettelsesprosessen. 

De regner med at en feilansettelse vil koste 

dem dyrt, og de har alle lest sammendrag av 

det berømte verket The Peter Principle. 4 

Ingenting er mer betryggende da enn en 

ekstern konsulentrapport som bekrefter den 

omfattende kompetansen stillingen krever. Jo 

dyrere rapporten er, jo mer seriøst tas den. Så 

blir det organisert regelmessige assessment 

centers, noen ganger internt i selve bedriften, 

andre ganger utenfor; noen ganger på en 

svært profesjonell måte, andre ganger ikke. 

Disse «lærde» fremgangsmåtene er ofte ment 

å skulle finne ut om kandidaten passer til 

stillingsprofilen, deler bedriftens verdier, og 

knytter seg til kundene samtidig som han eller 

hun lever og ånder for sitt «team». Man kan 

kalle det «anti-teflon»-ledelse, som krever at 

medarbeideren smelter fullstendig sammen 

med bedriften. 

Med stor hjelp fra psykometriske tester – 

den best kjente er fortsatt Myers-Briggs Type 

Indicator (MBTI) 5 – kan konsulentene tilby 

arbeidsgiverne en beroligende «vitenskapelig» 

syntese av kandidatens personlighet. 

Rollespill, strukturert intervju, konfrontasjon 

og simulasjonsteknikker brukes også for å få 

tilgang til kandidatens personlige sider. 

Praksisen er kanskje velbegrunnet, men 

det er på sin plass å stille spørsmålstegn ved 

den naive «vitenskapelige» ambisjonen disse 

fremgangsmåtene uttrykker. Spesielt siden 

rekruttering fortsatt er en svært subjektiv 

disiplin. Hvordan man enn snur og vender på 

«Selvet» tilhører 

ikke lenger 

bare en selv. 

Det er blitt et 

erobringsfelt for 

bedriftene. 

Simon Nicholas: Computer fair (2004) 

det, er det faktisk en svært kompleks øvelse 

å skulle observere en eller flere kandidater 

i løpet av noen timer, og identifisere de 

viktigste atferdstrekkene deres. I tillegg til å 

vurdere dem opp mot den kompetansen den 

aktuelle stillingen krever, og mer generelt 

opp mot «bedriftens kultur» 

– for øvrig et annet merkelig 

sosiologisk konsept. 

Den vitenskapelige distansen 

i denne typen ansettelsesøvelser 

er så godt som lik null. Det 

samme gjelder fysiognomoni, 

grafologi og numerologi, 6 tre 

disipliner som utrolig nok fortsatt 

brukes av rekrutteringskonsulenter. 

For øyeblikket kan det 

virke som om alt er tillatt, og 

bedriftene ansetter egne coaches, psykiatere 

og psykoanalytikere. Svært merkverdig i et 

økonomisk system som for øvrig fremstilles 

som svært rasjonelt. 

De psykometriske testene er bare ett av 

mange redskaper i den omfangsrike verktøykassen 

for postmoderne lederskap. Opplæring 

og utdanning er neste trinn. Det er unødvendig 

å presisere at det her ikke dreier seg om 

«teknisk» opplæring (for eksempel datakurs 

som gir grunnleggende kunnskaper i bruk av 

programvare), men «atferdsmessig» opplæring, 

nært forbundet med individets personlige 

utvikling. 

Bedrifsledelsene nøler ikke lenger med å 

sende sine avdelingsledere på overlevelseskurs 

i skogen, hvor de skal bo i telt en hel 

uke og gå rundt i kamuflasjedrakt, utkledd 

som rangers. Nylig ble lederne i en stor 

sveitsisk bank oppfordret til å tilbringe en 

uke på en sykehusavdeling for aids-pasienter. 

Transactional Analysis (TA) og nevrolingvistisk 

programmering (NLP), personorientert 

coaching, enneagram (empirisk modell 

som tar utgangspunkt i ni fundamentale personlighetstyper) 

har sin plass i enhver bedrifts 

opplæringsprogram – dette gjelder selv de 

mest konservative og blodfattige selskaper. 

Villmarksliv, outdoors, settes for øvrig 

svært høyt: elverafting i fjellene, eller mer 

eksklusivt, vandring på glødende kull under 

ledelse av den siste guruen på moten, Antony 

Robbins 7, for ikke å glemme strikkhopping i 

dype dalfører… 

Det er også vanlig med kurs i «suksessens 

psykologi», meditasjon, frigjøring av positiv 

energi, «futurisering», selvledelse, selvhevdelse, 

konflikthåndtering og identifisering av 

«begrensende» oppfatninger, for å nevne noe. 

Kursene som tilbys har altså ikke det banale 

formål å utdanne deltakerne, men snarere 

en «transformasjon» av individene. «Berike 

medarbeidernes liv», «utvikle deres oppmerksomhet», 

«stimulere deres kreativitet»: 

slik lyder noen av de edle målsetningene til 

dagens ledere. 

De ansatte lar seg selvsagt ikke lure av denne 

forskrudde utviklingen. De forstår uten vanskeligheter 

at denne formen for ledelse er 

en strategi for å «sette individene i arbeid, 

kontrollere dem, gjøre dem til fanger av sitt 

eget begjær, manipulere dem, forføre dem.» 8 

Mange vet svært godt hvordan de skal sette 

disse manøvrene ut av spill og finne måter 

å stå i mot den påkrevde gjennomsiktigheten 

og obligatoriske utleveringen. De føler 

intuitivt at denne typen ledelse har som mål å 

fjerne avstanden mellom arbeider og bedrift, 

og forsøker å sikre de ansattes tilhørighet til 

organisasjonens verdier. De har ikke lyst til å 

gå på glødende kull, gjennomgå overlevelsesraid, 

eller kurses i «selvledelse». De vil heller 

ikke psykoanalyseres på arbeidsplassen. De 

vet så altfor godt at bedriften ikke tilbyr dem 

tilstrekkelig oppfølging og beskyttelse til at 

de kan si alt, vise alt, avsløre alt og gi arbeidsgiveren 

adgang til deres innerste tanker og 

deres identitet som kvinne eller mann. 

1 Matrise-organisasjon: Innebærer at en arbeidstaker er 

tilsatt i en linjeorganisasjon hvor nærmeste overordnede 

opptrer som arbeidsgiverrepresentant, samtidig som den 

tilsatte stilles til disposisjon for en eller flere prosjektorganisasjoner 

eller fagavdelinger med egen prosjektleder/ 

fagleder. O.a. 

2 Bokstavelig talt et frynsegode, i form av penger (bonuser) 

eller for eksempel kurs/videreutdanning, 

3 Psykometri er måling og kvantitativ analyse av psykiske 

fenomener. Assessment center (AC) er personvurdering 

basert på kombinert bruk av test, intervju og simuleringsteknikker. 

O.a. 

4 Skrevet av managementsatirikeren Laurence J. Peter, utgitt 

i 1969. Et av de mest kjente sitatene fra boken er «Alle 

har en tendens til å stige i gradene til de når sitt nivå av 

inkompetanse». O.a. 

5 Vi kan også nevne LIFO (Life Orientations), TMS (Team 

Management System), Leonardo 345, CAPP, Alter Ego, 

D5D, 16-PF-R, og så videre… 

6 Personlighetsanalyse basert henholdsvis på utseende, 

håndskrift/signatur og fødselsdata/navn. O.a. 

7 Amerikansk coaching-spesialist som arrangerer spektakulære 

seminarer som personlig utvikling, gjerne med 

flere tusen deltakere i salen. 

8 Eugène Enriquez, «avsluttende bemerkning» i Les jeux 

du pouvoir et du désir dans l’entreprise (Makten og 

begjærets spill i bedriften), Editions Desclée de Brouwer, 

1997, s. 397. 

DEBATT: Ei vurdering kan vise at 

genmodifiserte organismer ikkje i seg 

sjølve er antiøkologiske. 

ÅSMUND BJØRNSTAD OG CARY FOWLER 

Henholdvis professor i planteforedling, og professor i utviklingsstudiar 

samt forskingsdirektør ved NORAGRIC, Norges Landbrukshøgskole. 

Verda over er det motstand mot genmodifiserte 

organismer (forkorta GMO). Dei blir sett 

på som trugsmål mot småbønder, biologisk 

mangfald og nasjonal sjølvråderett. Å akseptere 

bruk av slike planter er å bukke under 

for transnasjonale selskap, der Monsanto er 

djevel nummer en. 

Mange ser på GMO som antiøkologiske og 

biologisk skadelege i seg sjølve. Førestillinga 

om at GMO «besmitter andre arter» og inneber 

«genetisk forurensing» 1 er ein viktig del 

av den biologiske argumentasjonen til mange 

miljø-organisasjonar. 

Vi er redd slike argument nå 

trugar med å skade dei høgare måla 

vi deler med mange anti-GMO 

grupper: Korleis kan dei som Franz 

Fanon kalla «Jordas fordømte» 

utvikle samfunn med ei sikker matvareforsyning? 

I diskusjonar om GMOar kan 

det vere nyttig å skilje mellom tre 

ulike «argumentasjonsnivå»: 

Risiko-nivået: Er GMOar «trygge»? 

Vil dei medføre allergiar eller 

andre helseskadar? Vil dei invadere 

naturmiljøet på ein uavvendeleg 

måte? 

Interessekonflikt-nivået: Kven 

eig og kontrollerer GMOane? Kven 

vil tene på slike teknologiar? Er det 

tenkeleg at fattige småbønder kan 

ha nytte av dei? 

Etikk- eller hybrisnivået: Har 

menneska rett til å endre andre 

livsformer så radikalt? Bør vi 

krysse artsgrenser? Er GMOar ei 

«ureining» av Naturen? Er det simpelthen 

feil å tukle med Naturen? 

Motstandarar og tilhengarar av 

GMO spelar oftast det eine nivået 

ut mot det andre. På spørsmålet 

«Kvifor trur du GMOar er risikable?» 

kan svaret vere at «Dei 

er unaturlege» (etikk-nivået). 

Biologen svarar at «Ingen planter 

er så grundig testa» (risiko), og får 

til svar: «Så du trur på Monsanto?» 

(interessekonflikt). 

Resultatet blir forvirring. 

Forskaren ristar på hovudet og 

mumlar «irrasjonelt» eller «emosjonelt», 

medan miljøførkjemparen 

slyngar ut «kjøpt av biotek-industrien». 

Sjakk matt. 

Vi meiner ei nøktern vurdering vil 

vise at GMOar ikkje i seg sjølve 

er antiøkologiske. Tvert om liknar tanken 

bak GMOar sterkt på grunnprinsippet i eit 

økologisk/organisk landbruk: å bruke biologisk 

informasjon for å fremje og stabilisere 

produksjonen i harmoni med naturen. 

Med biologisk informasjon meiner vi 

kunnskap om å kontrollere skadedyr med 

naturlege fiendar, sjukdomar med vekstskifte 

eller resistens – kort sagt bruke det biologiske 

mangfaldet. Planteforedling ved hjelp 

av GMOar er eit nytt tilskot i verktøykassa. 

Kvifor skulle vi nekte oss dette? Om ein vill 

potetart har lært seg å motstå eit visst insekt, 

kvifor skulle ikkje denne erfaringa bli den 

dyrka poteten til del? Dei fleste nyare potetsortar 

har i dag gen frå andre artar, innført 

ved (oftast svært brysam) kjønna kryssing. Er 

det så prinsipielt annleis om genet blir innført 

ukjønna, som eit «transgen»? Eller kjem frå 

ein bakterie? 

Å halde organiske jorde 100 prosent reine 

for slike transgen vil ikkje bli lett. Kanadiske 

bønder har nyleg fått sjå korleis biene fraktar 

pollen frå nabo til nabo. EU-kommisjonen går 

nå inn for eit prinsipp om «sam-eksistens», og 

diskuterer kva som er akseptable «grenseverdiar». 

For vind- eller insektpollinerte artar er 

dette relevant, men er det alltid slik? 

Ta dette eksempelet: Dei fleste nyare 

eplehagar brukar småvaksne grunnstammer 

Ein økologisk sunn idé 

for at frukta kan bli hausta utan å måtte klatre. 

Ulempa er at rotveksten også er hemma, 

og trea treng å bli støtta opp med ein påle. 

Professor Margareta Welander 2 i Sverige har 

utvikla GMO-grunnstammer der eit bakterielt 

gen tredoblar rotveksten, så trea truleg kan 

stå ved eiga hjelp. Om alle GMOar er farlege, 

må også desse vere det – men på kva måte? 

Pollen blir ikkje spreidd, men kan genet skape 

allergiar? Dette bør sjølvsagt bli sjekka, men 

a priori er det usannsynleg, ettersom genet for 

det første ikkje finst i frukta, og for det andre 

bare gjer rotcellene meir kjenslege for eit heilt 

vanleg plantehormon. 3 

Kan miljøet ha nytte av GMOar? 

Tilfelle 1: Fosfor er ei viktig kjelde til ureining 

frå intensivt landbruk. Ei viktig kjelde 

er ufordøyd fytinsyre frå kornbaserte kraftfór. 

Mykje av fosforet går ut igjen i gjødsla og 

sidan i vatn og elver. For å gjere fytinsyra 

lettare forøyeleg blir fóret tilsett eit enzym 

(fytase) frå ein sopp. Ein ny dansk GMO har 

lært kveiten å lage enzymet sjølv. 4 Fosfortapet 

kan bli halvert. Skal vi forby slike sortar? I 

bygg er det laga ein tradisjonell mutasjon 

med lågt fytinsyreinnhald. 5 Denne vil gå 

glatt igjennom godkjenninga – effekten er 

den same, men den er ikkje GMO! Den same 

mutasjonen i ris kan lette jern- og sinkopptaket 

for mange fattige ris-etarar i Asia. Ingen 

GMO, ingen protestar. Det er ingen rimeleg 

logikk i slike resonnement. 

Tilfelle 2: Produksjon av bomull er 

ansvarleg for 50 prosent av verdas forbruk av 

insektmiddel. Insekta blir resistente mot det 

eine etter det andre. Kinesiske bønder brukte 

på 90-talet ein mikstur av ulike middel i eit 

svært risikabelt arbeidsmiljø. Frå 1997 tok 

dei i bruk GMO-sortar med 

eit insektresistensgen frå bakterien 

Bacillus thuringiensis, 

forkorta Bt. (Denne bakterien 

har i mange tiår blitt brukt i 

pulverform i organisk dyrking.) 

I 2001 dekte GMO-sortar 31 

prosent av bomullsarealet i 

Kina, i visse provinsar nær 100 prosent. 

Forbruket av insektmiddel var redusert med 

25 prosent samanlikna med midt på 90-talet 

(av samla forbruk på landsbasis, varierer med 

provinsen). Forgiftingar og yrkeskadar viste 

Har menneska 

rett til å endre 

andre livsformer 

så radikalt? 

ein endå klarare trend. Trass i dyrare frø fekk 

produsentane meir att. 6 

Men bioteknologien har ikkje avskaffa 

Darwins naturlege utval. Resistens mot 

Bt som «pro-toksin» finst alt, på grunn av 

langvarig bruk som organisk middel. Ennå 

er det ikkje påvist resistens mot den aktive 

gifta som finst i GMOane. For å hindre at så 

skjer er amerikanske dyrkarar pålagt å dyrke 

både mottakelege og GMO-sortar. 7 Eit slikt 

krav finst ikkje i Kina, noko som er ein stor 

risiko. Einsarta produksjon er ikkje måten å 

ta vare på ein så verdfull ressurs som Bt-gena. 

Men dette gjeld også i vanleg landbruk – ikkje 

bare GMO! 

Kan dei fattige ha nytte av GMO? 

Javisst! Den berømte «gylne risen», ein 

GMO med auka innhald av provitamin-A, er 

utvikla av professor Ingo Potrykus i Zürich 

for å hindre at born som lever av ris får 

A-vitaminmangel og blir tidleg blinde. Den 

biologiske bragda var å få ei rekke med fire 

gen inn i risen og virke saman. Men dette var 

bare det første steget. For å kunne tilby GMOrisen 

«gratis og utan vilkår til fattige» måtte 

Potrykus nytte 70 patenterte teknologiar med 

32 eigarar. Først klaga han over at «kva enn 

ein driv med av offentleg forsking, ligg alt i 

industriens hender». Seinare endra han meining, 

fordi eigarane gav han frie hender med 

bruk til dette formålet. Indiske forskarar lagar 

nå GMO-variantar av dei rissortane fattigfolk 

brukar mest av. Potrykus hevdar at endå «den 

gylne risen svarar til alt GMO-motstandarane 

før har sett som krav», gjer dei nå «alt i si 

makt for å hindre at risen når småbøndene». 8 

Det står att å sjå kva som skjer når den 

når fram dit. Det har blitt peika på at i ein 

einsidig ris-kost er opptaket av 

provitamin-A begrensa av andre 

faktorar. 9 Det er ingen grunn 

til utifrå dette å hausse opp ei 

«GMO-løysing på fattigdomen», 

men heller ingen grunn 

til å nekte eit nyttig bidrag. Vi 

ser det som eit større problem 

at det er så lite offentleg forsking på fattigfolks 

problem, særleg i «små» vekstar. Om 

den internasjonale landbruksforskinga hadde 

rådd over Monsantos forskingsbudsjett, ville 

vi neppe spurt om GMOar kan kome fattige 

til nytte. 

Simon Nicholas: Concourse II (2000) 

I Canberra, Australia, ligg det private instituttet 

Center for the Application of Molecular 

Biology in International Agriculture 

(CAMBIA). Her har dei gått ein annan veg, 

nemleg å utvikle ein open tilgjengeleg bioteknologi 

for å sikre at fattigfolk og offentlege 

interesser ikkje står med luva i handa når det 

gjeld bioteknologien. 

Grunnleggaren av CAMBIA er Dr. Richard 

Jefferson, ein av pionerane innan plantebioteknologi. 

10 Han viser til skilnaden mellom 

Microsoft og Linux. Der den eine hegnar 

om sine rettar, skaper den andre eit nettverk 

med stadig nyutvikling. Jefferson hevdar at 

bioteknologien må bruke Linux-metoden for 

å frigjere kreativitet og stille verktøya til rådvelde 

så fattige kan bruke dei til å hjelpe seg 

sjølve. Den inngrodde skepsisen til bioteknologi 

og GMO er, etter hans meining, ei krise 

for forskinga, men er ikkje om forskinga! Den 

utbreidde mistilliten til store 

selskap blir uttrykt som uro 

over «risikable GMOar». Den 

reflekterer at folk kjenner seg 

avmektige og avmektiggjorte. 

Bioteknologien er ikkje «vår», 

men «deira». Samtidig går ein 

viktig og frigjerande teknologi 

som GMO tapt der den trengst 

mest. 

Jefferson skil mellom «verktøy» 

og «produkt». Verktøy 

er alltid utvikla på basis av 

tidlegare erfaringar, ofte fritt 

tilgjengelege og «opne». Linux 

er «open» men ikkje gratis 

– brukaren forpliktar seg (i 

prinsippet) til nyskaping og til å 

dele desse med andre. Dette er 

eit alternativ til dagens system 

der selskapa set patentgjerde 

kring verktøya og dermed kontrollerer 

alle produkta som kan 

bli til – og dessutan sjølve får 

problem med tilgang. Jefferson 

meiner at det er fundamentalt 

for alle at verktøya er «opne» 

– til å utvikle produkt som kan 

vere verna. Innovasjon både i 

nye verktøy og i produkt vil 

bli resultatet av slike «open 

source» system. På CAMBIAs 

teiknebrett er nye og enkle 

metodar å genmodifisere ris, 

rimelege genetiske fingeravtrykksmetodar 

m.m. 

Liksom Jefferson ser vi på 

den økonomiske bindinga av 

universiteta til private firma 

som ein god grunn til offentleg 

skepsis til bioteknologisk 

forsking og GMO. Likevel: 

Ved å nytte veike biologiske 

anti-GMO-argument, kan 

miljøsida tape debatten både i 

EU og elles. 11 Dei skulle i staden fokusere på 

nøkkelspørsmålet: Kven kontrollerer genmodifiseringa? 

© LMD Norden 

1 Sjå Susan George: Hvem skal kontrollere genmodifiseringen? 

Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003. 

2 M. Welander, pers. medd. Feltforsøk med desse grunnstammene 

har kome i gang frå 2003. 

3 Det er grunn til å tru at mange selskap vil utøve ein sterk 

eigenkontroll når det gjeld allergiar. Den største amerikanske 

produsenten av soyabønnesortar vraka ein GMO 

med eit gen frå paranøtt. Endå dette gav ein markert betre 

proteinkvalitet og skulle bli brukt til fór, kunne det brukt 

som mat føre til allergi i 1-2 prosent av forbrukarane. 

Eikvar kopling mellom soya og allergi var kommersielt 

utenkeleg. 

4 Brinch-Pedersen et al. (2002) Trends in Plant Science 7(3) 

p. 118-126. 

5 Rasmussen & Hatzack (2002) Hereditas 129:107-112. 

6 Pray et al. (2002) Plant Journal 31(4):423-430. 

7 Endå dette ofte blir sløyfa, særleg av mindre produsentar. 

(Nature 28.10. 2003). 

8 Otrykus (2001) Plant Physiology 125:1157-1161. 

9 Nestle (2003) www.checkbiotech.org 03.dec.2003. 

10 Sjå www.cambia.org for meir informasjon. 

11 Som eksempel på vanskane med å bruke biologiske 

’smitte’-argument mot GMO i Brasil, sjå artikkelen 

Vaklende motstand mot genmodifisering, Nordiske Le 

Monde diplomatique, januar 2004.


Jeff Wall: Morning Cleaning (1999). Fra utstillingen Tableaux på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Varer til 23. mai 2004. 

Patent på plyndring 

BOKESSAY: Opphavsrettigheter og patenter, og lovreguleringene av disse, er av helt avgjørende betydning for vår tid. 

Den indiske miljøforskeren og aktivisten Vandana Shiva viser hvordan forskning på genteknologi og manipulasjoner av livsformer 

eies og utnyttes av store selskaper. Med Patent på plyndring 1 introduseres nå Vandana Shiva for norske lesere. Vi bringer her et utdrag fra boken. 

VANDANA SHIVA 

Anerkjent indisk miljøforsker og -aktivist. I 1993 ble hun tildelt den 

«alternative» fredsprisen, Right Livelihood Award. Hun har skrevet flere 

bøker, blant annet om miljøpolitikk. Shiva var på Norgesbesøk i april. 

Frem til 1980-årene grep ikke patenter inn i 

hverdagslivet vårt. De eneste som var opptatt 

av patenter, var derfor oppfinnere i form av 

patentsøkere, patentkontrollører og patentjurister. 

To begivenheter i 1980-årene endret 

dette for bestandig og har gjort «patentet» 

til et viktig spørsmål med innvirkning på 

den jevne mann og kvinne. Den første var 

en bestemmelse i amerikansk høyesterett om 

at liv skulle anses som en oppfinnelse, og 

dermed gi det amerikanske patentkontoret tillatelse 

til å gi patenter på liv. Den andre var at 

USA innførte patenter og intellektuelle eiendomsrettigheter 

(Intellectual Property Rights 

– IPR) under Uruguay-runden i GATT. 

Bare tenk over følgende: Den 12. april 

1988 bevilget Det amerikanske patentkontoret 

det første pattedyrpatentet på en mus til 

firmaet DuPont. Infiserte gener fra kylling og 

mennesker var injisert i musens permanente 

genlinje for å påføre den kreft. Hensikten med 

«kreftmus»-patentet til DuPont var å bidra til 

å finne en behandling for kreft, men dette 

lyktes ikke. Selv om kreftmusen ble kjent 

som «Harvard-musen», ettersom forskningen 

på den foregikk ved Harvard, er det mer 

korrekt å kalle den «DuPont-musen» fordi 

DuPont har patentet. Patentet som DuPont 

fikk lisens på, er usedvanlig omfattende. 

DuPont har patenteierskap til enhver dyreart 

– enten det er livsformer, rotter, katter eller 

sjimpanser – med genlinjer som er manipulert 

til å inneholde ulike kreftfremkallende gener. 

Patentet er trolig blant det mest omfattende 

som noen gang er gitt. DuPont markedsfører 

altså verdens første patentdyr med det treffende 

varemerket «Kreftmusen». 

En sau ved navn Tracy er en «bioteknologisk 

oppfinnelse» utført av vitenskapsmenn 

ved Pharmaceutical Protein Ltd (PPL). Tracy 

kalles for en «celle-bioreaktor av pattedyrslekten», 

ettersom pattekjertlene hennes er 

manipulert til å produsere protein til den farmasøytiske 

industrien ved hjelp av injiserte 

menneskegener. Ron James, daværende direktør 

for PPL, har uttalt at «patterdyrkjertelen er 

en førsteklasses fabrikk». For å lage en kopi 

av Tracy var det imidlertid nødvendig å klone 

dyr. Vitenskapsmenn ved PPL og Roslin 

Institute «skapte» derfor Dolly, som selvsagt 

ble patentmerket som en «oppfinnelse» utført 

av Roslin, og som PPLs eiendom. 

Det amerikanske firmaet Biocyte har patent 

på alle navlestrengceller fra fostre og nyfødte 

barn. Et annet amerikansk firma, Myriad 

Pharmaceuticals, har patentmerket brystkreftgenet 

og har monopol på all diagnostisk bruk 

av dette patentmerkede genet. 

Forskere ved National Institute of Health 

(NIH) i Storbritannia har patentmerket en 

metode for genterapi. Metoden ble bevilget til 

Genetic Therapy, som i neste omgang solgte 

det for 395 millioner dollar til Sandoz, som 

så slo seg sammen med Ciba Geigy og dannet 

Novartis. Dermed har en av verdens «gengiganter» 

eiendomsrettighetene til en terapi 

som ble utviklet på det offentlige området. 

I 1994 kjøpte Amgen patentet på det 

såkalte fedmegenet fra Rockefeller University 

for 90 millioner dollar. Når vi vet at amerikanerne 

bruker 30 milliarder dollar årlig på 

slankepiller og vektreduksjonsprogrammer, 

kan patentet på fedmegenet gi en avkastning 

på milliarder i et samfunn der industrimat i 

seg selv fører til fedme. 

I 1995 ga den amerikanske regjeringen 

et patent til seg selv på en cellelinje fra 

Hagahaifolket på Papua Ny-Guinea. Genset, 

et fransk selskap, har en avtale med den 

kinesiske regjeringen om å samle inn og 

patentbeskytte DNA fra stammer i fjerntliggende 

områder. 

I dag ser det altså ut til at selskaper, kommersielle 

laboratorier, universiteter, forskere 

og fremfor alt regjeringer deltar i «et risikofylt 

rotterace» for å samle inn «patenter» som kan 

selges for milliarder av dollar. Avslutningen 

på det tyvende århundret ble dermed preget 

av patenter som ble gitt på tradisjonelle kunnskaper 

og planter, og på mikroorganismer, 

gener og dyr, til og med på menneskeceller 

og proteiner. 

The Trade Related Intellectual Property 

Rights (TRIP) Agreement (Avtalen om 

intellektuell handelsrelatert eiendomsrett) i 

GATT/WTO har globalisert patentlovene etter 

amerikansk mønster. Dette har vidtrekkende 

følger og innvirkninger ikke bare på vår evne 

til å dekke våre grunnleggende behov for mat 

og medisiner, men også for demokratiet og 

suverenitetsprinsippet. At patenter gjøres uni- 

verselle slik at de dekker alle områder, også 

livsformer, har ført til at patentene invaderer 

våre skoger og bondegårder, våre kjøkken og 

våre hager, hvor vi dyrker legeplanter. Nå gis 

det patenter ikke bare på maskiner, men på 

livsformer og biologisk mangfold; ikke bare 

på nye oppfinnelser, men på våre bestemødres 

kunnskaper. Tradisjonelle kunnskaper som 

India har benyttet i mange hundre år til hverdagens 

behov – neem, haldi, karela, jamun, 

kali mirch, bhu-amla og hundrevis av andre 

planter som brukes i mat og medisiner – står 

i overhengende fare for å bli patentbelagt av 

den vestlige verden for kommersiell gevinst. 

Dette er ensbetydende med biotyveri. Og i 

motsetning til den vanlige oppfatning, nemlig 

at IPR-systemet etter vestlig modell, særlig 

amerikanske patentlover, vil avverge intellektuelt 

tyveri, vil det snarere fremskynde det, ja 

av og til krenke menneskerettighetene. 

Patentlobbyer i Vesten vil derimot ha oss 

til å tro at patenter er nødvendige for å få 

vekst og høy levestandard i frie markeder 

som realiseres gjennom teknologiskaping. 

IPR bidrar til å stimulere investeringer, særlig 

utenlandske direkte investeringer (FDI), 

teknologioverføringer fra Nord til Sør, samt 

forskning og innovasjon, ved å la investorer 

erstatte FOU-kostnader (Forsknings- og 

utviklingskostnader). Hovedpoenget er altså 

at fellesgodene ved patentbeskyttelse og 

åpenhet i stor grad oppveier kostnadene ved 

kunstige monopoler på markedsplassen. 

Virkeligheten er derimot ganske annerledes. 

IPR er blitt benyttet til ren «politisk 

undertrykkelse» fra industrilandenes side, 

særlig USA. Mot slutten av 1970-årene 

og i 1980-årene hadde den amerikanske 

regjeringen innsett at en alvorlig, strukturell 

teknologisk avgrunn var i ferd med å åpne 

seg mellom deres egen økonomi og Japan. 

Politikken ble derfor fokusert mot en kraftig 

nedkjøling av de kunstige fordelene som 

amerikansk industri fremdeles nøt godt av 

gjennom en omfattende utenlandsk IPR-politikk. 

En oversikt som ble utarbeidet i USA i 

1984, viser dette tydelig. Mer enn 80 prosent 

av de selskapene som ble kontaktet, påpekte 

at «å blokkere tekniske områder» uten å 

ha til hensikt å utnytte oppfinnelsen var et 

viktig motiv for patentbeskyttelse. Patenter 

beskrives som «trumfkort» i forhandlinger 

om lisenser. Patentsystemet «regulerer» med 

andre ord konkurransen. Det stimulerer ikke 

nødvendigvis teknologigenerering, og i enda 

mindre grad utbredelsen. 

La oss se litt på den neste delen av argumentet, 

nemlig at IPR-systemene er avgjørende 

for å gi næring til nasjonal økonomisk vekst 

og investering. Summene som bioteknologiske 

selskaper bruker på FOU trekker dette 

i tvil. De har brukt over syv milliarder dollar 

årlig på FOU, og bare i 1995 ble over tolv 

milliarder dollar investert i denne sektoren, 

til tross for svak eller usikker patentbeskyttelse 

i mange av verdens største markeder, 

deriblant EU. 

Profittmotivet, uten støtte fra IPR, later til 

å fungere godt nok i seg selv, selv innenfor 

den høyteknologiske, høyrisikofylte FOUsektoren. 

Vi ser altså at det ikke er noen forbindelse 

mellom investering og IPR, og det 

finnes heller ikke noen bekreftet forbindelse 

mellom investering i FOU og økonomisk 

vekst. 

Direkte utenlandsk investering er dessuten 

samlet på hendene til et lite antall selskaper, 

og flyter innenfor de samme selskapene tvers 

over landegrensene. Ti utviklingsland alene 

absorberer åtte prosent av all FDI som flyter 

mot Sør. Dette må veies mot det som alle 

utviklingsland betaler i royalties til utenlandske 

IPR-innehavere, som trekker ut dyrebare 

reserver. Det er ingen overraskelse at ca. sytti 

prosent av den globale betalingen i royalty og 

lisensavgifter inkluderer overføringer mellom 

de opprinnelige MNC og deres utenlandske 

filialer. 

Påstanden om at patentbeskyttelse på 

innovasjoner gjør det mulig for oppfinnere 

å erstatte FOU-kostnader er også svak. 

Empiriske data viser at i industrilandene 

erstatter industrien mellom femten og tyve 

prosent av sine FOU-kostnader gjennom 

patenter, mens i et land som India ligger tallet 

for en innenlandsk oppfinner på mellom 0,5 

til to prosent. 

IPR er egentlig en markedsvridning, et 

monopol og subsidium som er sanksjonert 

av regjeringen. IPR setter territoriale grenser 

rundt teknologier og andre oppfinnelser slik 

at firmaene kan skaffe seg høyere profitt. 

På lang sikt kan et sterkt IPR-system føre til 

prisskiller og mange metoder som fordreier 

Norges rolle 

HELENE BANK 

Seniorrådgiver ved IGNIS (Institutt for globalt nettverksarbeid, informasjon og studer), Oslo. 

Utdrag fra forordet til Patent på plyndring. 

Motsatsen til patenter er offentliggjøring – publisering. Dette 

har vært en vesentlig kilde til spredning av kunnskap innen 

matproduksjon og medisin tidligere, og det har bidratt til et 

utviklingsarbeid på gårdene som har vært avgjørende for det 

mangfold av dyre- og plantearter som er utviklet innen matproduksjonen 

i alle land. Det gjør slike arter til et felleseie, 

hevder Vandana Shiva. 

Også i Norge har denne offentliggjøringen funnet sted, i tillegg 

til offentlig forskning for å styrke utviklingsarbeidet. På 

grunn av våre naturforhold er matproduksjonen spredt i et 

svært variert landskap med svært ulike produksjonsforhold. 

Bonden som kjenner sin jord og sitt lokale klima, har alltid 

måttet være på jakt etter plante- og dyrearter som passet til 

hans gård. Han har byttet frø med naboen, lånt oksen og 

markedene, slik som patentbrønn, bundne 

salg, krysslisenser og lisensavslag. 

Patenter er derfor i bunn og grunn konfliktfylte. 

De fører med seg konflikter mellom 

individuelle rettigheter og allmenn, offentlig 

interesse. Patentsystemer er grobunn 

for grunnleggende konflikt mellom privat 

eierskap, etablering av monopoler og private 

fordeler på den ene siden, og allmenn 

interesse og sosiale goder innenfor vitenskap 

og teknologi på den andre. På grunn av 

den innebygde konflikten mellom privat og 

offentlig interesse gir patentlover med sterk 

beskyttelse av private interesser samtidig 

svak beskyttelse av allmennhetens interesser. 

Det finnes derimot ingen «sterk» eller «svak» 

patentlov i absolutt betydning av ordet. Styrke 

og svakhet er i bunn og grunn relativt alt etter 

hvilken interesse som beskyt- 

tes. Den ensidige henvisningen 

til «sterke systemer» i debatten 

om IPR i GATT inneholder 

en underliggende, stilltiende 

forståelse av at det kun er forretningsinteresser 

som teller. 

Patenter på levende organismer gjør det 

menneskelige samfunn fattig etisk, økologisk 

og økonomisk, selv om de gir kommersiell 

gevinst til en håndfull konserner. Dersom det 

menneskelige samfunnet i hele sitt mangfold 

skal berikes etisk, økologisk og økonomisk, 

må vi finne alternativer til patenter. Patenter 

gjenspeiler menneskelig arroganse ettersom 

de vurderer vitenskapsmenn som «skapere» 

av levende organismer. Belønning for innovasjon 

på disse områdene må baseres på en 

erkjennelse av at kreativitet og generative 

strukturer ligger innebygd i alle levende organismer. 

Patenter gir patentinnehaveren enerett til 

sin oppfinnelse, som omfatter det å skape, 

fremme, utøve, selge og spre patentartikkelen 

eller substansen, så vel som å bruke og utnytte 

den patentbeskyttede metoden eller prosessen 

til å fremstille en ting eller en substans. Når 

det gjelder patent på liv, innebærer dette at en 

patentholder kan hindre andre i å lage eller 

bruke patentbeskyttet frø, planter og dyr. 

Ettersom levende ressurser og 

Dette er 

ensbetydende 

med biotyveri. 

livsformer «lager» seg selv, og 

bøndene alltid har lagret frø 

og holdt på kalvene sine, blir 

lagring av frø og utveksling 

behandlet som «intellektuelt 

eiendomstyveri» i patentlover 

etter vestlig mønster. 

Patenter gjenspeiler også 

den vestlige sivilisasjonens 

arroganse når det gjelder 

patenter på neem. Egenskapene 

til neem, som gjør den nyttig 

som biologisk soppmiddel, har vært kjent 

og benyttet i India gjennom århundrer. De er 

ikke oppfunnet av vitenskapsmenn som ble 

tildelt patenter på biologisk soppmiddel av 

neem. Denne formen for intellektuell eiendomsrett 

er egentlig intellektuell «tyverirett». 

For å unngå slike tyverier er det viktig at den 

kollektive innovasjonen i samfunn i den tredje 

verden blir anerkjent. 

Lover fra kolonitiden trygget markedene 

i koloniene for utenlandske handelsmenn og 

investorer. Suverenitetslover i den tredje verden, 

som Patent Law of India (Den indiske 

patentloven) av 1970, har måttet finne frem til 

en likeverdig balanse mellom investorens og 

forbrukernes interesser. Målet har vært å sikre 

at monopolistisk og restriktiv praksis ikke 

hindrer vitenskapelig og teknologisk utvikling 

og avbryter den industrielle veksten. 

Suverenitetslovene i den tredje verden ble 

utformet for å forholde seg til det faktum at 

industrilandene har brukt patentsystemene 

for å hindre tradisjonelle folkeslag i den 

tredje verden i deres industrielle produksjon, 

og for å bevare dem utelukkende som marked 

for industriprodukter. Men endringene som 

ble påtvunget India gjennom 

TRIP, undergraver de garantiene 

som var ment å beskytte offentlige 

interesser, og skaper nye 

konflikter. Med disse endringene 

vil det indiske folkets grunnleggende 

rettigheter og grunnbehov 

bli undergravd på tre måter. For det første 

vil patentmonopolene føre til prisøkning på 

varer som medisiner. For det andre vil patentbeskyttelse 

av tradisjonell kunnskap gjøre frø 

og medisiner uoppnåelige for de fattige, som 

vil få selve sin eksistens truet (se kapitlet om 

biotyveri). For det tredje vil patentbeskyttelse 

av livsformer og biologisk mangfold svekke 

den tredje verdens suverene makt over sine 

ressurser og skape etiske problemer forbundet 

med patentbeskyttelse av liv (se kapitlet 

om trusler mot biologisk mangfold.) Presset 

for å få et enslydende patentsystem som kan 

pålegges globalt, kan ikke rettferdiggjøres ut 

fra empiriske data om innvirkningen patenter 

har på allmenne goder, særlig i den tredje 

verden. 

Mange har stilt spørsmål ved de etiske ideene 

som ligger i patentbeskyttelse på liv. Senator 

Mark Hatfield, leder i den amerikanske kongressens 

kamp mot patenter på dyr, oppsummerte 

argumentet slik: «Patentbeskyttelse på 

dyr bringer det etiske spørs- 

Patenter på levende 

organismer gjør 

det menneskelige 

samfunn fattig 

etisk, økologisk og 

økonomisk. 

målet om ærefrykt for livet 

frem i lyset. Vil fremtidige 

generasjoner følge moralen 

i denne patentpolitikken 

og se på liv utelukkende 

som et kjemisk produkt og 

oppfinnelse, uten større 

verdi og mening enn industriprodukter? 

Eller vil ærefrykten 

for livet vinne over 

den fristelsen det er å gjøre 

liv som er skapt av Gud til 

handelsvarer?» 

Men som vi ser, er ikke patentbeskyttelse 

knyttet bare til dyr. La oss se på John 

Moore, som fikk behandling for miltkreft 

på Californias universitetssykehus. I 1984 

patentbeskyttet legen Moores cellelinje uten 

samtykke fra pasienten. «Mo-cellelinjen» 

tilpasset driften. Denne virksomheten er internasjonalt anerkjent 

som en rettighet – bondens privilegium, eller bondens 

rettighet – og har bidratt til å skape mangfold, robusthet og 

selvfølgelig nytt materiale å forske på. Bondens rettighet har 

levd side om side med rettigheter som kommersielle plante- 

og dyreforedlere hadde, og dermed hindret monopolisering 

av matproduksjonen. Norges spesielle natur og historiske 

forhold kan være én av flere grunner til at Norge har hatt en 

spesiell rolle i internasjonale forhandlinger når det gjelder 

rettigheter til biologisk materiale: 

• Det skjedde i 1992 under FNs toppmøte om bærekraftig 

utvikling, da Norge i tett samarbeid med Etiopia sikret en 

avtaletekst som krevde at all kommersialisering av biologisk 

materiale og kunnskap om dets anvendelse skulle garantere 

en rettferdig overskuddsdeling med de tradisjonelle urfolkssamfunn 

som hadde tatt vare på det og utviklet kunnskapen. 

• Det skjedde også i 1995 da det ble gjort viktige unntak i 

WTOs patentavtale, slik at land kunne unnta planter og dyr 

fra patentering. 

• I 2000 arbeidet Norge aktivt sammen med en rekke utviklingsland 

for at Cartagena-protokollen under FN skulle 

stadfeste hvert enkelt lands rett til å avgjøre om de ville 

importere genmodifiserte planter, dyr og mikroorganismer 

(alle slike organismer er patenterte, og import vil kunne 

påvirke rettighetssystemet i landet). 

ble deretter solgt til farmasigiganten Sandoz. 

Beregninger rundt cellelinjens endelige verdi 

har vist seg å ligge på over tre milliarder 

dollar. Da Moore anklaget legen for å ha tilegnet 

seg hans cellelinje, mente appellretten 

i California at det var besynderlig at Moore 

ikke kunne eie sitt eget vev, og at universitetet 

og biotekselskapene ikke fant noe unormalt 

i at de haddes kontroll over Moores milt, og 

heller ikke i at de patentbeskyttet en levende 

organisme fra den. John Moore beskriver 

hvordan det er å være kjent som patentnummer 

4 438 032: «Uten min viten eller samtykke, 

ble jeg fratatt retten til å bestemme over 

mitt eget, unike genetiske materiale – jeg ble 

styrt, narret, løyet for og til slutt krenket på en 

utrolig arrogant og nedverdigende måte.» 

Den amerikanske regjeringens patent på 

Hagahai-folket ble fraveket i 1996 som følge 

av en verdensomspennende protestaksjon. 

Patentet ble utfordret av leger og aktivister 

i Europa, og måtte tilbakekalles i 1999. 

Medisinerne kalte patentet «umoralsk og 

uetisk» og mener at patenter av denne typen 

går for langt. 

I fem år, mellom 1994 og 1999, hver gang 

den indiske regjeringen har introdusert lover 

knyttet til WTO, har patentdebatten vært 

det heteste temaet i det indiske parlamentet. 

Selv om vi har passert 1. januar 2000, som 

var siste frist for å iverksette TRIP, er striden 

rundt patentet fremdeles levende, og den vil 

fortsette å rase i dette tusenåret. Min befatning 

med patentspørsmålet og IPR begynte i 

midten av 1980-årene da nye bioteknologier 

og patentbeskyttelse på livsformer dukket 

opp, og IPR ble introdusert i Uruguay-runden 

av GATT-forhandlingene. Min vedvarende 

bekymring for økologi og likhet har vært 

grunnlaget for mitt engasjement for patentlover. 

Som økolog er jeg opptatt av å bevare 

biologisk mangfold og ærefrykt for alt liv, og 

jeg mener at patent på liv skaper dype etiske 

problemer med vidtrekkende følger for mennesker 

og andre arter. 

I vår verden påvirker patenter vårt dagligliv 

– enten vi er bønder med rett til å lagre frø 

og derfor får vår rett truet av patenter, eller vi 

er forbrukere med rett til mat og medisin og 

får vår rett undergravet av patentmonopoler, 

eller vi er forskere med frihet til å utveksle 

kunnskaper og får vår rett blokkert av patentregimer. 

Ettersom patenter har innvirkning 

på alle sider av dagliglivet vårt, bør vi være 

aktive i å utforme de patentlovene som styrer 

samfunnet vårt. I den første kolonitiden 

mistet urbefolkningen sitt land. Gjennom 

intellektuelle eiendomsretter og patenter, blir 

de frarøvet sjel og legeme – selve livet blir 

kolonisert. Derfor kan vi ikke lenger overlate 

patentspørsmål til patentjurister og intellektuelle 

eiendomseksperter. 

© LMD Norden 

1 Vandana Shiva: Patent på plyndring. Opphavsrettigheter, 

etikk og nykolonialisme. Spartacus Forlag, april 2004. 

• I 2001 spilte Norge også en rolle under utarbeiding av 

avtalen om plantegenetiske ressurser i FNs matvare- og 

landbruksorganisasjon. Der ble man enige om at land kunne 

unnta viktige mat- og fôr-ressurser som har opphav i landet, 

fra patentering. 

• Da FN feiret tiårsjubileet for toppmøtet om bærekraftig 

utvikling i Johannesburg i 2002, var det igjen Norge og 

Etiopia som sto i spissen for en motstand mot at internasjonale 

handelsavtaler – herunder patentavtalen i WTO – skulle 

overordnes de internasjonale miljøavtalene. 

Derfor var det overraskende at den norske regjering, med 

minimalt flertall (ti mot ni, Høyre mot Kristelig folkeparti 

og Venstre) i 2003 anbefalte Stortinget å godta EUs direktiv 

om Rettslig vern av bioteknologiske oppfinnelser, fordi det 

brøt med en lang norsk tradisjon av global tenkning på dette 

feltet. Like overraskende var det at Stortinget 17. juni 2003, 

uten særlige betenkninger, vedtok regjeringens anbefaling 

til lov. 

Utviklingsland får i dag liten støtte fra Norge når de 

krever at effekten av patentavtalen i WTO må evalueres, 

og avtalen eventuelt revideres, en avtalefestet revisjon som 

amerikanerne ikke ønsker. Det ligger inne forslag om å se 

på hvorvidt avtalen har ført til reelle teknologioverføringer, 

eller om den kanskje har hindret slik overføring. Det ligger 

forslag om å endre avtalen på områder knyttet til patent på

Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?