Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

6 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 7 Østeuropeernes amerikanske drøm ALLIANSER: Når flertallet av de tidligere kommunistiske landene i Sentral- og Øst-Europa går inn i EU, vil USA forsøke å befeste sin posisjon på kontinentet – på bekostning av «Det gamle Europa», anført av Tyskland og Frankrike. THOMAS SCHREIBER Journalist, professor tilknyttet Den militære spesialskolen i Saint-Cyr Coëtquidan. USA har ingen dominerende posisjon i EU, som utvides 1. mai 2004, men regner med å dra fordeler av de ti nye medlemslandenes inntreden i unionen. USA har i lang tid pleiet sitt forhold til disse landene. Haukene i Pentagon, spesielt Richard Perle – Donald Rumsfelds mangeårige rådgiver som gikk av 18. februar 2004 fra sin post i Pentagon «for ikke å hemme president Bush under valgkampen [sic] – mener at Amerika aggressivt må forsvare sin modell overfor «det gamle» Europa. For dem gir EU-utvidelsen USA en mulighet til å omgruppere et flertall av medlemslandene for å forhindre at det utvidede Europa blir en motvekt til Amerika. 1 En annen «guru» i amerikansk utenrikspolitikk, Zbigniew Brezinski, oppsummerer dette paradokset på følgende måte: «Mens den amerikanske makten står i senit, står den politiske situasjonen i verden i nadir.» 2 Derfor vil USA, når flertallet av de tidligere kommunistiske landene i Sentral- og Øst-Europa går inn i EU, forsøke å befeste sin posisjon på kontinentet, spesielt i øst. Regionen har på ingen måte mistet sin strategiske viktighet, til tross for de totalitære regimenes fall. Vi står snarere overfor innledningen til et nytt kapittel i den strategien Washington kontinuerlig utvikler i dette området. Denne strategiske politikken er ført uten avbrudd siden slutten av andre verdenskrig, både med demokratiske og republikanske leietakere i Det hvite hus, men ulike administrasjoner har valgt forskjellige retninger. Grundig lesning av de årlige rapportene om den nasjonale sikkerhetsstrategien siden 1947, gir et godt innblikk i målsetningene for USAs politikk overfor den kommunistiske delen av verden. Gapet mellom propaganda og virkelighet åpenbarer seg til fulle. Samtidig som man kritiserte Moskvas unilaterale tolkning av Jalta-avtalen 3, tilpasset amerikanerne seg etter hvert Sovjets kontroll av landene i Øst- Europa. Dette blir tydelig når man ser på hvordan ordbruken utviklet seg i disse årsrapportene. I 1947 snakket man fortsatt om «oppdemmingspolitikk» (containment) overfor kom- Polsk lobby i USA I 1920 lå polakkene på fjerdeplass blant amerikanerne som var født utenfor USA, foran kanadiere, briter og irer. Men de store omveltningene som har skjedd siden i den etniske sammensetningen av befolkningen til fordel for ikkeeuropeiske innvandrere, har redusert befolkningsandelen med polsk avstamming betraktelig. De utgjør likevel 10,5 millioner i dag, og er absolutt den største og mest innflytelsesrike befolkningsgruppen med røtter til den gamle sovjetblokken. Mange av dem deltar i interessekoalisjoner (lobbyer) og lokale grupper for å påvirke beslutningstakere til å gjøre politiske vedtak som er i deres hjemlands interesse – både reell og antatt interesse. Polish American Congress (PAC) er en slik koalisjon, og samler omtrent 3000 organisasjoner. 1 Siden den ble grunnlagt for rundt 60 år siden, har PAC arbeidet med alle problemer som direkte eller indirekte er knyttet til Polen. PAC organiserer jevnlig støtte- og protestkampanjer i forbindelse med offisielle prosjekter, utnevnelser og tiltak av alle slag. munismen. På begynnelsen av 1950-tallet skulle kommunismen «rulles tilbake» (rollback) gjennom mer eller mindre hemmelig finansiering av antikommunistiske organisasjoner etablert av emigrerte østeuropeere i USA. I tillegg kom lanseringen av Radio Free Europe, et sentralt våpen i den psykologiske krigføringen. Likevel, som det også fremkommer av memoarene til amerikanske ledere, hadde USA ikke til hensikt å gå utover formelle protester, verken i 1956 (sovjetisk intervensjon i Ungarn), i 1968 («Prahavåren» slås ned) eller i 1981 (beleiring av Polen). Fra 1956 inneholder det amerikanske diplomatiske vokabularet uttrykket «fredelig engasjement» og vektlegger «brobygging» mellom øst og vest. 4 På 1960-tallet gikk Washington til og med til det skritt å fraråde aktiviteten til enkelte antikommunistiske organisasjoner, som ble vurdert som «for aggressive». Det var ikke lenger snakk om «frigjøring av land i fangenskap». Det nye uttrykket på moten var «differensiering» mellom de kommunistiske landene. USAs lederskap fulgte med en viss interesse president Charles de Gaulles politikk for «avspenning, forståelse og samarbeid», og i enda større grad tyske Willy Brandts lansering av Ostpolitik. Under Richard Nixons presidentskap (1969- 1974) og Henry Kissingers «herredømme», akselererte Washingtons «avspenningspolitikk» overfor Øst-Europa. I løpet av 1970-tallet kom den amerikansk-sovjetiske SALT-avtalen om begrensning av strategiske våpen. Samtidig ble det bilaterale forholdet mellom USA og flere av medlemslandene i Warszawa-pakten tydelig forbedret. I likhet med Frankrike under Charles de Gaulle, var Richard Nixons USA først og fremst interessert i Romania, som ble styrt av Nikolae Ceausescu. Det var spesielt Romanias forsøk på uavhengighet i utenrikspolitikken som ble verdsatt. Bucuresti hadde faktisk distansert seg fra Moskva i en viss grad: anerkjennelse av Den føderale tyske republikk, nøytralitet i konflikten mellom Kina og Sovjet og opprettholdelse av diplomatiske forbindelser med Israel etter seksdagerskrigen i 1967. I tillegg nektet Romania å delta i invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Ceausescus regime var imidlertid et av de mest undertrykkende i den kommunistiske verden. Det forhindret likevel ikke at Romania, takket være amerikansk støtte, ble det første landet i Warszawa-pakten som ble innlemmet i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. For Polen og Ungarn var situasjonen omvendt. Regimene i disse landene ga en rekke signaler om liberalisering internt, men utenrikspolitisk sto de på linje med Sovjet. Mange studenter og forskere kunne oppnå Ford- og Fullbright-stipendier for å reise til USA, utstyrt med pass som de fleste andre innbyggere i øst – rumenere inkludert – ikke skulle få tilgang til på lenge. I august 1975 ble det avholdt et «toppmøte» i Helsinki, hvor alle landene på kontinentet (utenom Albania) var representert, samt Canada og USA. Det viste seg imidlertid at president Gerald Ford, som tok over etter Richard Nixons «Watergate»-fall, ikke var særlig vel bevandret i internasjonale problemer. Europeerne vektla de humanitære problemene, mens amerikanerne så ut til å nøye seg med status quo. Under valgkampen i 1976, omtalte Gerald Ford til og med Romania og Polen som «suverene og uavhengige» stater. President Jimmy Carter valgte et annet spor. Hans viktigste rådgiver, Zbigniew Brezinski, av polsk avstamming, anbefalte en «mer dynamisk» politikk. Uten å gå inn for en destabilisering av de kommunistiske regimene, foreslo Brezinski at USA la hovedvekt på oppmuntring av alle opposisjonelles aktiviteter. Dette fokus på intellektuelle dissidenter ga seg utslag i en lang rekke invitasjoner til USA og anerkjennelse av arbeidet til organisasjoner som Helsinki Watch og Amnesty International. Fra da av ble respekten for menneskerettighetene nøye overvåket av ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som i stor grad ble finansiert av den amerikanske administrasjonen. Carter-administrasjonen støttet seg også til Radio Free Europe, som fikk i oppgave å gjenspeile den «nye» amerikanske politikken: å bidra til fredelig transformasjon av de sittende regimene fremfor å arbeide for å velte dem. På denne tiden var det ingen i USA som trodde på et sammenbrudd i øst – de mest optimistiske ekspertene drømte om en omvendt «finlandisering», en gradvis utvikling i retning uavhengighet for kjernelandene i Warszawa-pakten. De østeuropeiske kontingentene begynner å bli rammet av den irakiske motstanden. Da Ronald Reagan kom til makten, ble den psykologiske krigføringen styrket. I 1983 besøkte visepresident George Bush (den eldre) Jugoslavia, Romania og Ungarn. I desember samme år annonserte Washington etableringen av National Endowment for Democracy, som ble finansiert av demokratene og republikanerne, men også av det amerikanske utenriksdepartementet og CIA. National Endowment for Democracy skulle støtte partier, fagforeninger, aviser, forlag og grupperinger som arbeidet for «demokratiske ideer». Blant dem som fikk Lokale diskusjonsmøter avholdes over hele landet, hvorpå resolusjoner vedtas og sendes til regjeringsmedlemmer og parlamentarikere – spesielt til «landsmenn». Etter Sovjetunionens sammenbrudd har PAC – hvor de nykonservative har sentrale posisjoner – spilt en sentral rolle i kampanjen for Polens medlemskap i NATO. PACs engasjement for polsk EU-medlemskap har vært mer diskret… Hvetebrødsdagene mellom Bushs USA og Polen ser imidlertid ut til å gå mot slutten. Siden februar 2004 har det vært snakk om redusering av antall polske soldater i Irak. Warszawa vil til og med foreslå å overføre kommandoen over «sin» okkupasjonssone til NATO. Landet er nemlig på randen av konkurs. 2 Økonomiske og sosiale problemer står høyere på dagsorden enn status som regional stormakt takket være deltakelse i det irakiske eventyret, og et flertall av polakkene revurderer landets forbindelser til USA. Mange sier seg frustrerte av en annen grunn. Selv om Polen har engasjert seg militært på amerikansk side, må polakkene fortsatt ha visum for å komme inn i USA, «som støtte var Solidarnosc i Polen og utgivere av uavhengige publikasjoner – samizdats – i Ungarn. Ingen av regimene som ble utsatt for denne «innblandingen» innførte forbud mot den. Regimene var allerede inne i oppløsningsfasen, som skjøt fart i 1989. Amerikanske ledere fulgte nøye med på begivenhetene. I juli 1989 reiste George Bush den eldre, som da var blitt president, til Polen og Ungarn. Senere forklarte han: «Sovjeterne fryktet at denne reisen hadde som mål å oppmuntre til oppstand, selv ufrivillig. Det var heller motsatt, jeg delte enkelte av deres bekymringer.» 5 De «store» holdt sitt årlige møte i Paris samme år – den franske revolusjonens tohundreårsjubileum forpliktet. President Bush plasserte Øst-Europa i sentrum for diskusjonene, og uttrykte ønske om å etablere et betydelig hjelpeprogram for de to landene han nettopp hadde besøkt. Han unngikk imidlertid å fornærme Moskva, hvor Mikhail Gorbatsjov var under press fra tilhengere av den harde linjen, som ikke så med blide øyne på liberaliseringen i Polen og Ungarn. Enkelte amerikanere av ungarsk og polsk avstamming hadde nøkkelposisjoner i administrasjonen og i næringslivet i USA, og de øvde merkbar innflytelse på Bushs politikk. Polske og ungarske lobbygrupper bidro for eksempel til at senatet 20. september godkjente et forslag om å gi 1,2 milliarder dollar i støtte over tre år til de to landene. Selv om Ungarn og Polen fortsatt var kommuniststyrte land, ble de altså viktige samarbeidspartnere for Washington. Den baltiske lobbyen på sin side var ikke fornøyd med Washingtons varsomhet. De var utålmodige, og ville ikke vente på en gradvis liberalisering av de kommunistiske regimene. De krevde tvert imot umiddelbar uavhengighet for Litauen, Latvia og Estland. Det skal sies at USA aldri anerkjente Sovjetunionens annektering av Baltikum og opprettholdt «virtuelle» diplomatiske forbindelser med disse landene. Baltiske representanter øvde også press på de 34 statene som undertegnet Helsinki-avtalen, om å la de baltiske landene delta som uavhengige stater på «toppmøtet» i Paris i november 1990, som skulle gravlegge den kalde krigen. Washingtons forlegenhet og den steile holdningen fra Paris og skyldtes følgende konstatering: Sovjetunionens forsvinning var ennå ikke programmert. Og den internasjonale oppmerksomheten gikk i retning Golfen, hvor frigjøringen av Irak sto for døren etter den irakiske invasjonen i august 1990… Det skulle drøye helt til juni 1991 før Washington begynte å interessere seg for Balkan. På det tidspunktet hadde Slovenia og Kroatia erklært seg uavhengige og Jugoslavia innbyggere i en fiendtlig stat». 3 Selv president Aleksander Kwasniewski, som besøkte Washington i februar, oppnådde bare et vagt løfte: «om noen måneder» vil amerikanske funksjonærer i innvandringsmyndighetene etablere seg på flyplassen i Warszawa for å gjennomføre kontroller før polakker utstyrt med visa flyr til USA. Denne prosedyren, forsikrer man med ufrivillig ironi, vil forenkle formalitetene ved andre kontroller, når den reisende først har landet i Amerika. Polakkene ergrer seg også over at amerikanske investeringer er merkbart lavere enn engasjementet var under krigen i Irak. Selv om «lobbyen» i USA holder et skarpt øye med politikken og sørger for å minne George W. Bush om at stemmene fra den polskættede befolkningen i USA kan komme til å bli avgjørende for hans gjenvalg. 1 www.polamcon.org 2 Le Monde, 13. februar, 2004. 3 Le Nouvel Observateur, Paris, 5. februar 2004. THOMAS SCHREIBER var kastet inn i borgerkrig. USA observerte, ikke uten tilfredshet, hvordan de fransk-britiske meklingsforsøkene mislyktes. Under president Bill Clinton ble USAs militære og politiske inntreden i konflikten forberedt, noe diplomaten Richard Holbrooke fikk ansvar for. 6 Parallelt med dette gjorde den amerikanske administrasjonen en ny vending i politikken overfor Sentral- og Øst-Europa: «å oppmuntre til demokrati». Washington satset fremfor alt på NATO, som landene i regionen ønsket å bli medlem av – i større grad enn å tre inn i de europeiske institusjonene. Dette var også årsaken til nederlaget for det franske prosjektet om en europeisk føderasjon, lagt frem i Praha i juni 1991. Polakkene, ungarerne og tsjekkerne snakket kanskje om Europa, men de drømte om Amerika… I juli 1995 opphevet det amerikanske senatet unilateralt embargoen mot våpenleveranser til Bosnia-Hercegovina, og ga dermed et signal om USAs engasjement i konflikten. I august kom den kroatiske offensiven, forberedt og bevæpnet av amerikanske «sivile», fulgt av NATOs bombeangrep fra lufta mot serbiske stillinger rundt Sarajevo. Så, i slutten av november, startet fredsforhandlingene på den amerikanske militærbasen Dayton i Ohio. USA skjøv her de europeiske forhandlerne ut på sidelinjen, og markerte dermed begynnelsen på sin reelle tilstedeværelse i Sentral- og Øst-Europa, samt stans i kamphandlingene på Balkan. Det europeiske diplomatiet bivåner maktesløst denne «invasjonen» 7 iscenesatt av Zbigniew Brezinski og Richard Holbrooke, deretter av USAs utenriksminister Madeleine Albright. Disse er spesialister på «det andre Europa», og arbeider utrettelig for en styrking av amerikansk lederskap i øst. USA har allerede på dette tidspunktet på egen hånd satt opp listen over de første landene som vil nyte godt av en NATOutvidelse: Polen, Ungarn og Tsjekkia. Og de tvinger igjennom disse landenes kandidatur i juli 1997, på toppmøtet i Madrid. Valget av nettopp disse landene har sammenheng med sterke polske og ungarske lobbyer, og Madeleine Albrights tsjekkiske avstamming. Men fremfor alt representerer denne trioen interessante markeder for amerikansk våpenindustri, spesielt med tanke på en kommende utskifting av foreldet sovjetisk utrustning. USAs hegemoniske politikk uttrykkes gjennom den absolutte kontrollen over NATO, slik man kunne se i forbindelse med krigene i Bosnia og Kosovo. Den kommer imidlertid også til uttrykk gjennom at USA skaffer seg økonomisk innpass i Sentral- og Øst-Europa. I de tre baltiske landene er den amerikanske tilstedeværelsen enda mer iøynefallende: Siden 1991 har flere tusen amerikanere av litauisk, latvisk eller estisk opprinnelse «vendt hjem» til Baltikum. De dyktigste blant dem kommer raskt inn i ledende stillinger i administrasjonen, hæren eller næringslivet – og befolker leiren av «kompromissløse USA-tilhengere». Etter 11. september 2001 har ambisjonene til George W. Bushs USA fått voldsomme uttrykk. 8 Den 20. september 2002 erklærer man gjennom den «nye nasjonale sikkerhetsstrategien»: «Selv om USA er beredt til å sette alle krefter inn på å oppnå støtte fra det internasjonale samfunn, vil vi ikke nøle med å handle på egenhånd, om nødvendig, for å utøve vår rett til selvforsvar gjennom forebyggende handlinger mot terroristene.» Selv om denne teksten spesifikt omhandler nasjonalt forsvar mot terrorisme, omfatter den også uten tvil forsvaret av «hypermaktens» strategiske, politiske og økonomiske interesser. 9 Bilateralismen erstatter multilateralismen i forholdet til de allierte. Å slippe flere land inn i NATO er en måte å skape enda tettere forbindelser til disse landene. Dette var nettopp tilfellet i november 2002 under toppmøtet i Praha, som skulle ratifisere den andre utvidelsen av organisasjonen. Rumenere og bulgarere gledet seg over å bli NATO-medlemmer, i påvente av å kunne tre inn i Den europeiske union. De tre baltiske landene inngikk allerede i 2001 viktige avtaler om militært samarbeid med USA. Alle landene i øst dyrker illusjonen om en gang å bli fullverdige allierte med Amerika – i avtalene, men også i virkeligheten. Derfor stilte de alle seg bak Washington under Irak-krisen i 2003, selv før krigen brøt ut. Midt under basketaket mellom Frankrike og USA, publiserte åtte europeiske land et «brev» til støtte for USA. Blant disse var Polen, Tsjekkia og Ungarn, som ble tatt opp i NATO under den første utvidelsen. Den 5. februar offentliggjorde ti sentral- og østeuropeiske land et lignende brev. Disse ti var Latvia, Litauen, Estland, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Romania, Albania, Kroatia og Makedonia: alle kandidater for NATO-medlemskap. 10 Ingen av landene som undertegnet dette «brevet fra de ti» var uvitende om at ideen til initiativet hadde kommet fra Bruce Jackson, rådgiver i Pentagon. Tretten fremtidige EU-medlemmer demonstrerte altså sin forkjærlighet for USA, noe som gjenspeilte den innflytelsen Washington har oppnådd i Sentral- og Øst-Europa i løpet av det siste tiåret. Likevel kan ikke disse landene betraktes som en ensartet blokk som er betingelsesløst proamerikansk. Den ungarske statsministeren Peter Medgyessy svarte slik da han ble intervjuet om sin deltakelse i initiativet: «Hvis jeg ikke hadde signert dette berømte brevet, ville man beskyldt meg for å avvise den transatlantiske solidariteten.» «Med andre ord var brevet en felle?», spurte journalisten. Svar: «Nettopp.» 11 Den 17. februar 2003 i Brussel, midt under Det europeiske råds ekstraordinære toppmøte, angrep president Jacques Chirac landene «som har mistet en god anledning til å tie stille.» En storm av protester fra øst fulgte. Også den franske statslederens nærmeste mente at han godt kunne uttrykt seg litt annerledes, for ikke å krenke legitime følelser. Det er en kjent sak at presidentens utfall først og fremst rettet seg mot Polen, som akkurat hadde valgt å kjøpe amerikanske F16-fly fremfor en europeisk modell. Men presidenten ville også rette oppmerksomheten mot den totale Franz Widerberg: Vinget 207x118 2003. Foto©: Thomas Widerberg motsetningen mellom det proamerikanske engasjementet og det europeiske grunnlovsprosjektet. Sistnevnte stadfester i artikkel 1- 15 at «Medlemslandene slutter aktivt og uten reservasjoner opp om Unionens utenrikspolitikk og felles sikkerhetspolitikk, med lojalitet og gjensidig solidaritet, og avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan hindre dens effektivitet» 12 … Noen uker senere startet krigen i Irak. Helt fra første stund var den østeuropeiske opinionen forbeholden, og i mange tilfeller avvisende, til ethvert militært engasjement. 13 De regjeringene som fikk «anmodning» fra USA om å bidra med tropper i Irak, bestemte seg for å sende begrensede kontingenter, hovedsakelig bestående av ikke-stridende personell. Et unntak var Polen, som trådte frem som regional stormakt og sentral strategisk alliert for USA i denne delen av det europeiske kontinentet. 14 Flere tusen polske soldater ble sendt til Midtøsten, hvor Polen fikk kommandoen over en sone i det okkuperte Irak. En søt hevn for Polen, som så ofte i sin tusenårige historie er blitt ydmyket av sine naboer i øst og vest. Denne gangen er det polakkene som okkuperer… I første omgang kunne de østeuropeiske statene som sendte styrker til Irak glede seg over at de ville få belønning for sitt engasjement i dette militære eventyret. Alle håper de på å få sin del av kaka i gjenoppbyggingen av landet, men også nyte godt av at amerikanske militærbaser flyttes fra Tyskland til Øst-Europa. Utleie av militærbaser i Romania til det amerikanske flyvåpenet våren 2003 brakte inn flere titalls millioner dollar. Enkelte satser på at et stort antall amerikanske soldater og deres familier om kort tid vil stasjoneres rundt visse polske, rumenske og bulgarske byer – et løfte om sikkerhet og velstand… Disse dagdrømmerne bør våkne opp. Selv om Washington vurderer å flytte enkelte baser fra Tyskland til Øst-Europa, vil det innebære en kraftig reduksjon av militært personell takket være modernisering. 15 Av de 120 000 amerikanske soldatene som er stasjonert i Europa, vil nærmere en tredjedel sendes hjem. Denne omorganiseringen, som vil foregå over flere år, skal legge til rette for en raskere utplassering av styrker fra USA i krisesituasjoner. Planen er å nærme seg krisesoner i Midtøsten og Sentral-Asia, men også Polakkene, ungarerne og tsjekkerne snakket kanskje om Europa, men de drømte om Amerika… i Kaukasus – i første omgang Georgia, USAs nye foretrukne samarbeidspartner. Utenriksminister Colin Powell har for øvrig bekreftet Washingtons ønske om å etablere midlertidige installasjoner. Blandede reaksjoner fra russisk side: Forsvarsminister Sergei Ivanov uttalte at han «kunne til nød ha forståelse for at det ble etablert baser i Bulgaria og Romania, ved traseer for eventuelle terrorister, men i Polen og i de baltiske landene – det er uforståelig.» 16 En ting er i alle fall sikkert: Sivile og militære representanter fra USA reiser til Sentral- og Øst-Europa og lovpriser fordelene med et nært samarbeid med Washington. Millioner av dollar drysser ned over de «allierte» som bestemmer seg for å modernisere hæren, forutsatt at det nødvendige utstyret kjøpes fra USA. For ikke å glemme Bush-administrasjonens oppmuntringer til de amerikanske selskapene som deltar i bygging av «strategiske» motorveier gjennom Balkan-regionen. Disse «misjonærene» har imidlertid ingen lett oppgave. Ett år etter at krigen i Irak startet, er selv de mest standhaftige tilhengerne av den amerikanske politikken i ferd med å miste motet. Med god grunn: De østeuropeiske kontingentene begynner å bli rammet av den irakiske motstanden. Løgnene om masseødeleggelsesvåpen sprekker for alles øyne, og de mislykkede forsøkene på stabilisering i Irak gjør at tiltroen til USA synker i opinionen og like inn i statsapparatet. De nykonservative kunne riktignok glede seg over uventet tilslutning fra Serbia, som sa seg villig til å sende 7-800 soldater… men det var før attentatet i Madrid. Under sitt siste besøk i Beograd, snakket Pentagons Cathleen Stevens om USAs «interesse» for reformer i den serbiske hæren. Jo mer komplisert situasjonen i Irak blir, jo mer vil enkelte i de østeuropeiske politiske miljøene begynne å tenke gjennom hvilken rolle Europa bør spille. Litt etter litt vil de nye EU-medlemmene, i likhet med fremtidige kandidater for medlemskap, begynne å ta inn over seg viktigheten av «det gamle» Europa for deres egen fremtid. 17 Hvis USA skal fortsette å være deres allierte og venn, vil de bli våre konkurrenter. 1 Jf. hans siste bok, redigert sammen med Davis Frum, en av George W. Bushs rådgivere. Sitert i Marianne, 19. januar 2004. 2 Det arabiske ordet nadir betyr «motsatt» – diametralt motsatt retning av senit. O.a. Se Brezinskis artikkel: «Pour une nouvelle stratégie américaine de paix et de sécurité» (For en ny amerikansk strategi for fred og sikkerhet), i Politique étrangère, nr 3-4, 2003. 3 Jalta-avtalen ble inngått av de allierte i 1944. Med utgangspunkt i denne avtalen krevde Sovjet at det skulle etableres vennligsinnede regimer i grensestatene i Øst- Europa. Dette betydde i praksis kommunistiske regjeringer, også der storparten av befolkningen satte seg i mot dette. Kilde: www.norgeslexi.com. O.a. 4 Se Bennet Kovrig Of Walls and Bridges : The United States and Europe, New York University Press, 1991, sitert av Ignac Romsics, Volt egyszer egy rendszervaltas (på ungarsk), Rubicon Könyvek, Budapest, 2003. 5 George Bush og Brent Scowcroft, A World Transformed, Knopf, 1998. 6 Ibid. 7 Se Madeleine Albright, Madam Secretary: A Memoir, 1993. 8 Pascal Boniface, La France contre l’Empire, Robert Laffont, Paris, 2003. 9 Christian Saint-Etienne (forord av Hubert Védrine), La puissance ou la mort (Makten eller døden), Seuil, Paris, 2003. 10 Wall Street Journal, 30. januar 2003, Le Monde 7., 8. og 27. februar 2003, samt Pascal Boniface og Christian Saint-Etienne, op.cit. 11 Libération, 19. februar, 2003. 12 Le Monde, 19. februar, 2003 13 Catherine Samary, «Fracture et espoirs de la nouvelle Europe», franske Le Monde diplomatique, november 2003. 14 Marcin Zaborowski og Kerry Longhurst, «America’s protégé in the East? The emergence of Poland as a regional leader», Informations Affairs, nr. 79, desember 2003. 15 «All ready on the Western Front», Time Magazine, 19. januar 2004. 16 Le Figaro, 7. mars, 2004. 17 Catherine Samary, op.cit.
8 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 9 Ny historisk fase for menneskeheden UDVIKLING: At forene menneskehedens behov indbyrdes bliver en større udfordring end at få menneskehedens og jordens behov forenet. ALBERT JACQUARD Genetiker, professor på Collège de France. Har forfattet J’accuse l’économie triomphante, Paris, 2000, og Dieu?, Stock, Paris, 2003. Den første til at forstå og sætte ord på den mutation, som menneskeheden i øjeblikket undergår, var hverken en politiker eller en videnskabsmand, men en digter. Paul Valéry skrev i 1945 i Regards sur le monde actuel: «Tiden for den afsluttede verden begynder.» Det er på tide at drage konsekvenserne af den konstatering – vi træder ind i en ny historisk fase for menneskeheden. Globale udfordringer - er der ressourcer nok i verden til at løse de store globale udfordringer? - er det nødvendigt at prioritere mellem dem? - hvad er de mest påtrængende problemer at få løst? Mandag den 10. maj 2004 kl. 16.30 - 18.00 To uger inden den stort anlagte konference Copenhagen Consensus, som arrangeres af Institut for Miljøvurdering med Bjørn Lomborg i spidsen, inviterer Politiken til læsermøde med Bjørn Lomborg og Knud Vilby. Politikens foredragssal, Vestergade 28, København Ordstyrer: Niels Johan Juhl-Nielsen, Diplomatique Kredsen, Danmark. Arrangør: Politiken i samarbejde med nordiske Le Monde Diplomatique. Indtil for ganske nylig var det muligt at betragte domænet, som var vores, som praktisk talt uudtømmeligt. Verdenskortene havde store vidder med betegnelsen Terra incognita. Domænets goder kunne endeløst blive fornyet. Blev man fordrevet fra et territorium, fandtes der let et andet. I dag har vi ikke mere et andet sted. Nogle optimister forestiller sig, at vi kan undslippe denne grænse, idet vi slår os ned på en anden planet. Men vi kender allerede solsystemet og ingen af dem ville på lang sigt kunne huse menneskeheden. Planeter i kredsløb om andre stjerner er så langt væk, at en opdagelsesrejsendes tur-retur ville tage flere århundrede. Er vi kloge nok, så må vi se i øjnene, at vi for altid er knyttede til at bebo jorden. Vi bliver nødt til at tage hensyn til de grænser, som det sætter for os. Selvfølgelig kommer vi til at sætte flere spor på månen og bevæge os rundt på Mars, men der vil være tale om opdagelsesrejser og ikke om erobringer. Denne konstatering er på ingen måde dårligt nyt – den gør os i stand til klart at definere ordlyden af ægteskabskontrakten mellem jorden og menneskeheden og til at forme et realistisk projekt for, hvorledes vi kan leve med hinanden. Jorden er i dag kendt terræn, vi har været i alle dens afkroge, vi har skrevet dens historie, vi er begyndt at gøre dens rigdomme op. Menneskeheden som term er ikke blot betegnelsen for de cirka seks milliarder individer, der pt. eksisterer, men totaliteten af de mennesker, der har været, er og – dem vi ikke må glemme – de, som vil blive. Lad os håbe at denne udgør en total på flere tusinde milliarder individer (i det mindste hypotetisk, såfremt det kollektive selvmord undgås, hvilket møjsommeligt forberedes i stater i Hvem definerer den globale scene? ALTERNATIVER: I slutningen af maj afholdes to konferencer i København med to vidt forskellige verdensanskuelser som udgangspunkt. NIELS JOHAN JUHLNIELSEN Er formand for Beredskabsforum i Københavns Kommune og aktivist i Mellemfolkeligt Samvirke, blandt andet på World Social Forum i Mumbai 2004. Bjørn Lomborg, kendt for bl.a. den kontroversielle udgivelse The Skeptical Environmentalist og udpeget af Time Magazine som én af de 100 mest indflydelsesrige personer i verden, er klar med et nyt projekt. Sammen med det nyliberalistiske ugemagasin The Economist og Cambridge University Press arrangerer han og Institut for Miljøvurdering i dagene 24.-28. maj 2004 konferencen Copenhagen Consensus i København. I en pressemeddelelse fra Instituttet hedder det: «Copenhagen Consensus sætter fokus på verdens vigtigste udfordringer fra klimaændring og epidemier til korruption og underernæring. Hvordan kan man sikre en bedre prioritering af indsatsen overfor verdens store problemer?» Formålet med Copenhagen Consensus er således at nå frem til en prioriteret liste over løsninger på verdens store udfordringer. Ni af verdens førende økonomiske eksperter, hvoraf fire er nobelpristagere, deltager. Konferencen og dens eksperter vil tage udgangspunkt i en liste over 10 store globale udfordringer. Franz Widerberg: Kysset 200x350 2004. Foto©: Thomas Widerberg Forud for annonceringen af konferencen er de 32 globale risikoscenarier blevet reduceret til 10. Bjørn Lomborg udtaler i den multimediapræsentation, der er koblet til hjemmesiden, at «Det ville være ideelt, hvis vi havde penge til det hele.» Med et tænkt budget på 50 milliarder dollars vil Lomborg forsøge at prioritere og således levere et bidrag til «den globale prioriteringsdiskussion». Det vil ske i form af en strengt faglig økonomisk prioriteringsliste over de udfordringer, «som det bedst kan betale sig at sætte ind overfor», og som «bliver så konkret, at den kan benyttes direkte af politikerne». Et bogprojekt redigeret af Bjørn Lomborg med titlen Global Crisis, Global Solutions på 700 sider med 80 tabeller og 60 grafer er allerede annonceret til at udkomme i efteråret 2004. Bjørn Lomborgs kometagtige entré på verdensscenen er sket fra udgivelsen af The Skeptical Environmentalist, over udnævnelsen af den borgerlige regering i Danmark til direktør for Institut for Miljøvurdering og til nu i samarbejde med The Economist at afholde konferencen Copenhagen Consensus og være med i Time Magazines «stjernerække». Lomborgs hele «set up» må således udtrykke et behov i tiden hos «den herskende klasse» for at finde argumenter til ikke bare nogle dominerende udviklingstendenser, men givetvis også til mulige nye tiltag. Bjørn Lomborgs egen baggrund som uddannet statistiker lader sig ikke fornægte i hans platform. Den rene økonomiske tilgang til verdensproblemerne med alle dens udfor- besiddelse af masseødelæggelsesvåben, især atomvåben.). Det er selvindlysende, at de mennesker, som endnu er ufødte, ikke kan give udtryk for deres synspunkter. Derfor, såfremt vi ønsker at udbrede demokratiet ikke blot i rummet, men også i tiden, da må vi tage hensyn til deres behov, lytte til dem på trods af fraværet af deres stemme. Det nuværende store tal af mennesker skjuler for os vor arts skrøbelighed. Igennem næsten hele dens historie har det totale antal været meget lille, miljøets blinde kræfter havde kunnet få den til at forsvinde. Men i modsætning til vore omgivelser, så er vi i stand til ikke blot passivt at underkaste os skæbnen. Det er blot for små ti tusinde år siden, at vi ved hjælp af landbruget fandt ud af at få mere føde ud af jorden, end den spontant gav fra sig. Vores antal voksede og oversteg i begyndelsen af den kristne epoke to eller tre millioner mennesker. Den forblev på det niveau, indtil den igen over de sidste par århundrede steg så hurtigt, at man kunne tale om en demografisk eksplosion. Man kunne blive i tvivl om det positive i denne eksplosion for den sidste del af det 20. århundrede. Den svarer til en fordobling af vores antal for hvert 40. år, en rytme der selvfølgelig er uholdbar. Heldigvis har det vist sig, at rytmen formindskes igen, hurtigere end demograferne spåede. Forudsigelserne taler for tiden om en stabilisering omkring de ni milliarder inden udgangen af det 21. århundrede. Problemstillingen synes altså at stå klar: hvorledes forenes vores behov med vores planets fællesbo. Spørgsmålet stilles tit på følgende måde: Kan jorden brødføde så mange mennesker? Svaret derpå er ja. Selv uden en ny «grøn revolution» vil der være tilstrækkelig med fødevarer til alle. Ganske vist sulter mange mennesker i dag, men det er lige så meget et redistributionsproblem som et produktionsproblem. Rent faktisk forekommer knapheden ikke at true på fødevareområdet. Truslen hænger derimod over de goder, som økonomerne tidligere regnede som værdiløse, fordi de var uudtømmelige – luften og vandet. Efterhånden som den vestlige levevis har bredt sig, er vi blevet gjort opmærksomme på klimaets skrøbelighed, som disse to goder afhænger af. De er langt fra uudtømmelige og nådeløst overladt til den forurening, der pga. vores adfærd lægger sig som et liglagen om planeten. Først nu forstår vi, idet vi har konstateret kli- dringer er derfor «gefundenes Fressen» for enhver nyliberalistisk regering, fra Anders Fogh Rasmussen til George W. Bush. Men op gennem sidste halvdel af det 20. århundrede blev der udviklet platforme for «global bæredygtig ansvarlighed», hvor blot skal nævnes bidragene fra FN’s Rio-konference i 1992 og Johannesburg konferencen i 2002. Her var økonomer og statistikere ikke de førende, og resultaterne blev opnået gennem megen demokratisk «bøvl» i samarbejder mellem regeringsrepræsentanter, erhvervsliv og det globale civile samfund med dens mange sociale bevægelser. Ved disse «tre-sektor» forhandlinger om globale udfordringer er platformen anderledes omfattende og kompleks. Således bliver beskrivelsen af «den globale scene» afgørende for den kontekst, hvori vi finder vore løsningsmuligheder. Det kan i sig selv være problematisk at sætte fokus, at opstille 30 risikoscenarier, men det er desuden udtryk for en reduktionisme i forhold til problemernes kompleksitet. En ren økonomistisk tilgang kan vel næppe rumme en global bæredygtig ansvarlighed. Costbenefit analysen bliver handlingsvejledende og ud glider etikken. Og hvad med hensynet til vore efterkommere, som Brundtland-rapporten i sin tid gjorde os opmærksomme på under det vestlige materielle boom i sidste halvdel af det 20. århundrede? Er det «os» der har magten på jorden nu, der skal lukke og slukke? Væksten, den markedsøkonomiske profitmaksimering sættes i højsædet på miljøets og vore efterkommeres bekostning. maets evolution, Paul Valérys advarsel: konsekvenserne af vores handlinger overstiger, hvad vores miljø kan klare. Konsekvenserne er som oftest irreversible. Det er altså påtrængende, at vi i fællesskab diskuterer vores handlen. Dette er indlysende for alle de goder, som jorden tilbyder os, men som den kun kan tilbyde én gang. At ødelægge dem er at berøve vores efterkommere dem for altid. Alt, hvad der ikke kan blive fornyet burde egentlig betragtes som «menneskehedens fællesarv». Dette begreb er fremsat af Unesco med kunstværker for øje. Templer og katedraler tilhører ikke rigtigt hverken individer eller fællesskaber, men derimod hele menneskeheden. Ingen har ret til at ødelægge dem. Dét, som accepteres enstemmigt, når det kommer til templet i Borobodur eller katedralen i Chartres (undere skabt af mennesket), burde også være det, når det kom til regnskoven i Amazonas eller for alle oliekilder (naturundere). Det går ikke ud på at forbyde os enhver gestus, der måtte forandre planeten, men om ikke at skride til handling før vi har vurderet konsekvenserne og taget hensyn til fællesinteressen, de levendes såvel som de endnu ufødtes. Hvordan kunne man etablere en lobby, der talte i de endnu ufødtes navn? Nok er de ufødte, men stadig berørte. Heldigvis ser man allerede, at erkendelsen af nødvendigheden for at menneskeheden på en gennemtænkt måde forvalter sin fællesarv, efterhånden breder sig. De første tiltag i en sådan retning er allerede taget. Antarktis er et eksempel. Historien begyndte ellers dårligt. På verdenskortene fremstilledes dette enorme kontinent som en udskåret lagkage – et dusin nationer stred med hinanden om suveræniteten med den begrundelse, at de havde udforsket den. Eftersom en international aftale blev underskrevet i 1959, sejrede fornuften i enden. Dette kontinent er fra nu af beskyttet, alt hvad der ville kunne forstyrre den lokale ligevægt er underkastet strenge restriktioner. Antarktis betragtes som del af menneskehedens fællesarv. Intet forhindrer, at denne anerkendelse lige så stille udfoldes til at gælde alle kontinenterne. Det bliver sværere for mennesker at nå til en indbyrdes forståelse med hinanden end at nå til en forståelse med planeten. Den første konsekvens af deres domænes grænser er deres uundgåelige gensidige afhængighed. FN’s milleniummål udgør det fælles globale grundlag der er udviklet i kampen mod fattigdom og ulighed, og som Lomborg med sit initiativ nu udfordrer. I konceptet for konferencen Copenhagen Conscience, der afholdes i København parallelt med Copenhagen Consensus for at fastholde visionen om bæredygtighed som princip for verdens fremtid hedder det bl.a.: «De industrialiserede lande har tilstrækkelige ressourcer til at kunne forbedre miljøet og bekæmpe fattigdommen på samme tid. Det er ikke nødvendigt at vente med det ene, indtil man har ordnet det andet. Klimaforandring er en alvorlig trussel, som hovedsageligt er menneskeskabt. Den kan modvirkes, hvis vi er villige til at ændre politik. Prioritering af økonomiske ressourcer i samfundet er en nødvendighed. Men det giver ingen mening alene at prioritere mellem miljøforbedringer og u-landsbistand. Ressourcer spenderet på militær, rumfart og meget andet må også med i en samlet prioritering. U-landshjælp virker, hvis den er ordentlig tilrettelagt, og den bør kombineres med bedre adgang til i-landenes markeder for u-landenes produkter.» Naturligvis må der anføres og integreres økonomiske betragtninger, når talen er om «udvikling» og ikke mindst om global udvikling, men som tidligere nævnt er den helhed, der udgør «omverdensbeskrivelsen» eller beskrivelsen af «den globale scene» afgørende som udgangspunkt. Bevidstgørelsen om grænsen er ikke blot påtvunget pga. vores voksende antal, men især pga. af den utrolige udvikling af kommunikationsmedierne. Hvor rejsetiden tidligere taltes i uger eller måneder, kan den i dag gøres op i timer og minutter; informationer transmitteres øjeblikkeligt: vi er øjenvidner til begivenheder, som udspiller sig på andre kontinenter. Det er ikke længere muligt at forestille sig en eller anden strålende afsondrethed. Den enes beslutning, om det så er et individ, et fællesskab eller en nation, har nødvendigvis på kort eller lang sigt konsekvenser for alle andre. Enhver har derfor et ord at sige om alle andres beslutninger. Denne tvang kan forekomme tung i det. I virkeligheden er den enhvers adgangsnøgle til en virkelig human retsstilling. At forsøge at undslippe den, ville være at give afkald på en grundlæggende rigdom: vores «menneskelighed», som vi ikke har fra naturen, men som er vores eget konstrukt. Selv uden en ny «grøn revolution» vil der være tilstrækkelig med fødevarer til alle. Er det «os» der har magten på jorden nu, der skal lukke og slukke? «Man fødes ikke som menneske, man bliver det», sagde allerede Erasmus. Naturen skænker os rent faktisk alle de nødvendige informationer til at skabe et medlem af arten Homo Sapiens, men adgangen til bevidstheden om væren strømmer fra en anden kilde. Denne kilde kan kun være mødet med andre mennesker. Det er ham, som vi taler om, når vi siger, at «jeg’et» ikke er den talende selv: det er en person, formet af de bånd, som alle disse møder resulterede i. Vores særkende, den præstation som adskiller os radikalt fra andre levende væsener er fylden i vores omgang med hinanden. Isolerede er vi blot pattedyr; det er møderne, der gør os til mennesker. Den gensidige afhængighed, som vores domænes grænser pålægger os, skaber de gunstige betingelser for mødernes mangedobling; den er en chance, men vi mangler stadig at finde ud at drage fordel deraf. At mødes er en svær kunst, det skal man lære – at undervise alle i dette er alle fællesskabers første opgave. Nu er det sådan, at den samfundsmodel, som i dag dominerer, den vestlige model, kan så absolut bryste sig af en fantastisk succes, hvad angår effektivitet, men den har helt og aldeles slået fejl, når det kommer til at sætte Filippinerne var et af pionérlandene, når det gjaldt at følge op på beslutningerne fra Rio-konferencen i 1992. Man tog hjem fra konferencen og påbegyndte udarbejdelsen af en national Agenda 21 og vandt anerkendelse som nyskabende med hensyn til en udviklingsstrategi, der kan udrydde fattigdommen og opnå bæredygtig udvikling på én og samme tid. Filippinerne er et af de første lande i verden, som har udtrykt, at økonomisk udvikling står i tæt forbindelse med og forstærkes gennem strategisk at forsøge at fremme udviklingens andre dimensioner. Unægtelig med en anden «klangbund» er lignende forsøg på en helhedsorientering sket i regi af Verdensbanken (Comprehensive Development Framework) og IMF’s løbende interesse for institutionel økonomi. I dokumentet «Poverty Eradication through Sustainable Integrated Area Development» (SIAD) fra år 2000 giver «Præsidentens kontor» (Filippinerne) et overblik over fattigdomsbekæmpelse gennem bæredygtig, integreret lokal udvikling. Ud over at indføre 7 udviklingsniveauer opstiller Filippinerne det tre-sektorale partnerskab eller tre-grening som i et særligt indbyrdes afhængighedsforhold styrer energier, talenter og ressourcer inden for «de tre nøgle-institutioner» i samfundet, som er «regering-politik», «forretningsverdenen-økonomi» og «civilsamfundet-det socialkulturelle». SIAD-programmet mod fattigdomsbekæmpelse tilsigter således at være flerdimentionelle og søger at bane mennesker sammen. Den har begået den fejl at tage konkurrencen som motor, dvs. enhver kamps mod alle andre. Det menneskelige eventyr er møderne. At reducere disse til en konfrontation hvor man finder en vinder og en taber, det er at tabe hele fylden i et møde, som kunne være til fordel for alle. Alligevel er dét, hvad vores samfund stiller frem som en nødvendighed. Den overdrevne plads som medierne giver til ubetydelige begivenheder, hvor sportsresultater er det mest ekstreme eksempel på den karikerende forvanskning. Enhvers liv, ethvert individ eller kollektiv, reduceres således til en række slag, der til tider vindes, men som munder ud i en på forhånd tabt krig. Et kæmpespild! Det er påkrævet, at vi erstatter konkurrencemodellen med en kappestridsmodel, dvs. kampen mod sig selv med de andres hjælp. Dette ville være en revolution for os vesterlændinge; den kan finde sted på fredelig vis, hvis den påbegyndes i skolen. Vi har en chance for at deltage i et skift af æra. Om vi vil det eller ej, menneskeheden betræder nye veje. Valget af retning kan kun ske i fællesskab. Derfor må vi danne verdensomspændende styringsstrukturer, hvortil FN og visse specialiserede organisationer som Unesco og Verdenssundhedsorganisationen (WHO) står som skitse til. Men for at give denne organisation de nødvendige magtbeføjelser, som menneskehedens gensidige afhængighed fordrer, så må dens måde at fungere på ændres radikalt. Dette kræver selvfølgelig et meget langsigtet arbejde. Dog er det muligt at markere på en hurtig og symbolsk måde, det nødvendige opbrud for den nuværende organisation. For at begynde med det allernemmeste så kunne dette opbrud angå placeringen af FN’s hovedsæde. Manhattan – symbolet på en konkurrencekultur, en triumferende økonomi og en nådesløs finanskapital – er ikke nødvendigvis prædestineret til at være rammen for de møder, hvor befolkningernes ængstelser og forhåbninger tilkendegives. I jagten efter en anden mere passende placering søger manges blikke langt væk fra New York, langt væk fra den for tiden mest arrogante nation. Hvorfor ikke vende blikkene mod de bakker, hvor menneskene gennem århundrede har udtrykt deres optagethed af menneskenes fælles skæbne – Jerusalem. Isolerede er vi blot pattedyr; det er møderne, der gør os til mennesker. vejen for integrering af nationale programmer og initiativer. Der er seks elementer, der karakteriserer det særlige ved SIAD’s metode til fremme af fattigdomsbekæmpelse indenfor rammerne af helhedsorienteret bæredygtig udvikling. Det drejer sig om: • udviklingens syv dimensioner • tre-sektoriale partnerskaber eller tregrening af medaktører og interessegrupper • distrikts- og lokalsamfunds-baserede visioner, planer, programmer og projekter som rummer en koncis beskrivelse af, hvad begreberne bæredygtig, integreret og lokalt forankret indebærer • et begreb om hvor et udviklingsinitiativ kan tage sit afsæt • evne til at integrere hensigtsmæssige nationale programmer og initiativer • evne til at forholde sig til globaliseringens udfordring. For det globale civilsamfund er Bjørn Lomborgs «udviklingskoncept» i sig selv en udfordring. Parallelkonferencen Copenhagen Conscience vil forhåbentlig kunne give inspiration til at videreudvikle civilsamfundets praksis, organisatorisk som indholdsmæssigt. © LMD Norden Se også: Lomborg-konferencen: www.copenhagenconsensus.dk Parallelkonferencen: www.copenhagenconscience.dk Milleniummålene: www.2015.dk BØKER Imperialisme i dag Imperialism without colonies Harry Magdoff. Monthly Review Press, New York, 2003, 152 sider. Empire of Capital Ellen Meiksins Wood. Verso, London, 2003, 182 sider, 15 pund. The New Imperialism David Harvey. Oxford University Press, Oxford, 2003, 253 sider, 16,99 pund. Siden 11. september 2001 er det kommet en strøm av utgivelser som tar opp imperialismens nødvendighet. Det haster å tvinge frem demokratiske verdier (deriblant markedsøkonomien), eller bedre: å møte det «førmoderne kaos» ansikt til ansikt, for å sitere Robert Cooper, Tony Blairs tidligere rådgiver (som nå er blitt rådgiver for EUs utenrikspolitiske koordinator Javier Solana.) Stilt overfor denne nye varianten av «den hvite manns byrde», understreker tre amerikanske forfattere hvor aktuell marxistisk imperialismeteori fra 1900-tallet er. Harry Magdoffs bok Imperialism without colonies består av seks artikler utgitt mellom 1965 og 1978. Disse artiklene gjør rede for elementer av kontinuitet i amerikansk utenrikspolitikk, og viser fremfor alt hvordan USA gjentatte ganger har brukt militær makt for å få sin vilje gjennom i internasjonale økonomiske spørsmål. Som de to andre marxistiske forfatterne, Ellen Meiksins Wood og David Harvey, peker Magdoff på den i deres øyne misvisende jamføringen av imperialisme og kolonialisme. Ellen Meiksins Wood utforsker i sin bok forholdet mellom globalisering og imperialisme, for å komme til en bedre forståelse av det særegne ved imperialisme under kapitalens dominans. I fortsettelsen av en tese hun har forsvart i tidligere verk, viser Wood at siden økonomi og politikk (i teorien) er atskilt i det kapitalistiske systemet, blir staten mer uunnværlig enn noensinne i globaliseringens tidsalder. Utvidelsen av den økonomiske dominansen til dagens imperialisme er imidlertid ikke lenger direkte knyttet til den politiske og militære kontroll den utøver. USA sikrer, til syvende og sist, en orden som er nødvendig for «stabiliteten». Denne oppgaven overgår imidlertid landets militære kapasitet, selv om den er enorm. For øvrig melder det seg et problem når ett land blir den kapitalistiske verdensordens eneste vokter: «Hvem skal passe på vokteren»? I sin analyse av de grunnleggende trekkene ved dagens imperialisme, trekker David Harvey frem noen essensielle episoder fra den amerikanske imperialismens fremvekst og dominans. «Kapitalismen internaliserer bedragersk og ødeleggende praksis,» skriver han. Denne praksisen gir næring til en permanent dynamikk kjennetegnet ved «akkumulasjon gjennom fratakelse av eiendom», et uttrykk som hos Harvey erstatter Marx’ begrep om «primitiv opphopning». Dette begrepets virkelige historie besto ifølge Marx av «erobring, undertrykking, væpnet plyndring, den brutale voldens regime». Denne «akkumulasjon gjennom fratakelse av eiendom», kan være opptakten til en bølge av industriell ekspansjon (for eksempel i enkelte land i Sør), slik den var det i den europeiske kapitalismens barndom. Men, som forfatteren sier, «man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg»… I Europa vil disse bøkene kunne stimulere til en utvikling av forskningen omkring imperialisme, og da ikke bare den amerikanske imperialismen (som altfor ofte bare omdøpes til «det amerikanske imperium»), men også Det gamle kontinentets «alternative» imperialisme, og dens ulike varianter. Hvorfor ikke begynne med en av dette kontinentets pilarer, nemlig Frankrike? CLAUDE SERFATI
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - mai 2004
Page 3: 4 LE MONDE diplomatique - mai 2004

Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?