Billedkunst: Simon Nicholas' fiktive og reelle ... - Dokumentar.no

22 LE MONDE diplomatique – mai 2004 mai 2004 – LE MONDE diplomatique 23
Jeff Wall: Morning Cleaning (1999). Fra utstillingen Tableaux på Astrup Fearnley Museet i Oslo. Varer til 23. mai 2004.
Patent på plyndring
BOKESSAY: Opphavsrettigheter og patenter, og lovreguleringene av disse, er av helt avgjørende betydning for vår tid.
Den indiske miljøforskeren og aktivisten Vandana Shiva viser hvordan forskning på genteknologi og manipulasjoner av livsformer
eies og utnyttes av store selskaper. Med Patent på plyndring 1 introduseres nå Vandana Shiva for norske lesere. Vi bringer her et utdrag fra boken.
VANDANA SHIVA
Anerkjent indisk miljøforsker og -aktivist. I 1993 ble hun tildelt den
«alternative» fredsprisen, Right Livelihood Award. Hun har skrevet flere
bøker, blant annet om miljøpolitikk. Shiva var på Norgesbesøk i april.
Frem til 1980-årene grep ikke patenter inn i
hverdagslivet vårt. De eneste som var opptatt
av patenter, var derfor oppfinnere i form av
patentsøkere, patentkontrollører og patentjurister.
To begivenheter i 1980-årene endret
dette for bestandig og har gjort «patentet»
til et viktig spørsmål med innvirkning på
den jevne mann og kvinne. Den første var
en bestemmelse i amerikansk høyesterett om
at liv skulle anses som en oppfinnelse, og
dermed gi det amerikanske patentkontoret tillatelse
til å gi patenter på liv. Den andre var at
USA innførte patenter og intellektuelle eiendomsrettigheter
(Intellectual Property Rights
– IPR) under Uruguay-runden i GATT.
Bare tenk over følgende: Den 12. april
1988 bevilget Det amerikanske patentkontoret
det første pattedyrpatentet på en mus til
firmaet DuPont. Infiserte gener fra kylling og
mennesker var injisert i musens permanente
genlinje for å påføre den kreft. Hensikten med
«kreftmus»-patentet til DuPont var å bidra til
å finne en behandling for kreft, men dette
lyktes ikke. Selv om kreftmusen ble kjent
som «Harvard-musen», ettersom forskningen
på den foregikk ved Harvard, er det mer
korrekt å kalle den «DuPont-musen» fordi
DuPont har patentet. Patentet som DuPont
fikk lisens på, er usedvanlig omfattende.
DuPont har patenteierskap til enhver dyreart
– enten det er livsformer, rotter, katter eller
sjimpanser – med genlinjer som er manipulert
til å inneholde ulike kreftfremkallende gener.
Patentet er trolig blant det mest omfattende
som noen gang er gitt. DuPont markedsfører
altså verdens første patentdyr med det treffende
varemerket «Kreftmusen».
En sau ved navn Tracy er en «bioteknologisk
oppfinnelse» utført av vitenskapsmenn
ved Pharmaceutical Protein Ltd (PPL). Tracy
kalles for en «celle-bioreaktor av pattedyrslekten»,
ettersom pattekjertlene hennes er
manipulert til å produsere protein til den farmasøytiske
industrien ved hjelp av injiserte
menneskegener. Ron James, daværende direktør
for PPL, har uttalt at «patterdyrkjertelen er
en førsteklasses fabrikk». For å lage en kopi
av Tracy var det imidlertid nødvendig å klone
dyr. Vitenskapsmenn ved PPL og Roslin
Institute «skapte» derfor Dolly, som selvsagt
ble patentmerket som en «oppfinnelse» utført
av Roslin, og som PPLs eiendom.
Det amerikanske firmaet Biocyte har patent
på alle navlestrengceller fra fostre og nyfødte
barn. Et annet amerikansk firma, Myriad
Pharmaceuticals, har patentmerket brystkreftgenet
og har monopol på all diagnostisk bruk
av dette patentmerkede genet.
Forskere ved National Institute of Health
(NIH) i Storbritannia har patentmerket en
metode for genterapi. Metoden ble bevilget til
Genetic Therapy, som i neste omgang solgte
det for 395 millioner dollar til Sandoz, som
så slo seg sammen med Ciba Geigy og dannet
Novartis. Dermed har en av verdens «gengiganter»
eiendomsrettighetene til en terapi
som ble utviklet på det offentlige området.
I 1994 kjøpte Amgen patentet på det
såkalte fedmegenet fra Rockefeller University
for 90 millioner dollar. Når vi vet at amerikanerne
bruker 30 milliarder dollar årlig på
slankepiller og vektreduksjonsprogrammer,
kan patentet på fedmegenet gi en avkastning
på milliarder i et samfunn der industrimat i
seg selv fører til fedme.
I 1995 ga den amerikanske regjeringen
et patent til seg selv på en cellelinje fra
Hagahaifolket på Papua Ny-Guinea. Genset,
et fransk selskap, har en avtale med den
kinesiske regjeringen om å samle inn og
patentbeskytte DNA fra stammer i fjerntliggende
områder.
I dag ser det altså ut til at selskaper, kommersielle
laboratorier, universiteter, forskere
og fremfor alt regjeringer deltar i «et risikofylt
rotterace» for å samle inn «patenter» som kan
selges for milliarder av dollar. Avslutningen
på det tyvende århundret ble dermed preget
av patenter som ble gitt på tradisjonelle kunnskaper
og planter, og på mikroorganismer,
gener og dyr, til og med på menneskeceller
og proteiner.
The Trade Related Intellectual Property
Rights (TRIP) Agreement (Avtalen om
intellektuell handelsrelatert eiendomsrett) i
GATT/WTO har globalisert patentlovene etter
amerikansk mønster. Dette har vidtrekkende
følger og innvirkninger ikke bare på vår evne
til å dekke våre grunnleggende behov for mat
og medisiner, men også for demokratiet og
suverenitetsprinsippet. At patenter gjøres uni-
verselle slik at de dekker alle områder, også
livsformer, har ført til at patentene invaderer
våre skoger og bondegårder, våre kjøkken og
våre hager, hvor vi dyrker legeplanter. Nå gis
det patenter ikke bare på maskiner, men på
livsformer og biologisk mangfold; ikke bare
på nye oppfinnelser, men på våre bestemødres
kunnskaper. Tradisjonelle kunnskaper som
India har benyttet i mange hundre år til hverdagens
behov – neem, haldi, karela, jamun,
kali mirch, bhu-amla og hundrevis av andre
planter som brukes i mat og medisiner – står
i overhengende fare for å bli patentbelagt av
den vestlige verden for kommersiell gevinst.
Dette er ensbetydende med biotyveri. Og i
motsetning til den vanlige oppfatning, nemlig
at IPR-systemet etter vestlig modell, særlig
amerikanske patentlover, vil avverge intellektuelt
tyveri, vil det snarere fremskynde det, ja
av og til krenke menneskerettighetene.
Patentlobbyer i Vesten vil derimot ha oss
til å tro at patenter er nødvendige for å få
vekst og høy levestandard i frie markeder
som realiseres gjennom teknologiskaping.
IPR bidrar til å stimulere investeringer, særlig
utenlandske direkte investeringer (FDI),
teknologioverføringer fra Nord til Sør, samt
forskning og innovasjon, ved å la investorer
erstatte FOU-kostnader (Forsknings- og
utviklingskostnader). Hovedpoenget er altså
at fellesgodene ved patentbeskyttelse og
åpenhet i stor grad oppveier kostnadene ved
kunstige monopoler på markedsplassen.
Virkeligheten er derimot ganske annerledes.
IPR er blitt benyttet til ren «politisk
undertrykkelse» fra industrilandenes side,
særlig USA. Mot slutten av 1970-årene
og i 1980-årene hadde den amerikanske
regjeringen innsett at en alvorlig, strukturell
teknologisk avgrunn var i ferd med å åpne
seg mellom deres egen økonomi og Japan.
Politikken ble derfor fokusert mot en kraftig
nedkjøling av de kunstige fordelene som
amerikansk industri fremdeles nøt godt av
gjennom en omfattende utenlandsk IPR-politikk.
En oversikt som ble utarbeidet i USA i
1984, viser dette tydelig. Mer enn 80 prosent
av de selskapene som ble kontaktet, påpekte
at «å blokkere tekniske områder» uten å
ha til hensikt å utnytte oppfinnelsen var et
viktig motiv for patentbeskyttelse. Patenter
beskrives som «trumfkort» i forhandlinger
om lisenser. Patentsystemet «regulerer» med
andre ord konkurransen. Det stimulerer ikke
nødvendigvis teknologigenerering, og i enda
mindre grad utbredelsen.
La oss se litt på den neste delen av argumentet,
nemlig at IPR-systemene er avgjørende
for å gi næring til nasjonal økonomisk vekst
og investering. Summene som bioteknologiske
selskaper bruker på FOU trekker dette
i tvil. De har brukt over syv milliarder dollar
årlig på FOU, og bare i 1995 ble over tolv
milliarder dollar investert i denne sektoren,
til tross for svak eller usikker patentbeskyttelse
i mange av verdens største markeder,
deriblant EU.
Profittmotivet, uten støtte fra IPR, later til
å fungere godt nok i seg selv, selv innenfor
den høyteknologiske, høyrisikofylte FOUsektoren.
Vi ser altså at det ikke er noen forbindelse
mellom investering og IPR, og det
finnes heller ikke noen bekreftet forbindelse
mellom investering i FOU og økonomisk
vekst.
Direkte utenlandsk investering er dessuten
samlet på hendene til et lite antall selskaper,
og flyter innenfor de samme selskapene tvers
over landegrensene. Ti utviklingsland alene
absorberer åtte prosent av all FDI som flyter
mot Sør. Dette må veies mot det som alle
utviklingsland betaler i royalties til utenlandske
IPR-innehavere, som trekker ut dyrebare
reserver. Det er ingen overraskelse at ca. sytti
prosent av den globale betalingen i royalty og
lisensavgifter inkluderer overføringer mellom
de opprinnelige MNC og deres utenlandske
filialer.
Påstanden om at patentbeskyttelse på
innovasjoner gjør det mulig for oppfinnere
å erstatte FOU-kostnader er også svak.
Empiriske data viser at i industrilandene
erstatter industrien mellom femten og tyve
prosent av sine FOU-kostnader gjennom
patenter, mens i et land som India ligger tallet
for en innenlandsk oppfinner på mellom 0,5
til to prosent.
IPR er egentlig en markedsvridning, et
monopol og subsidium som er sanksjonert
av regjeringen. IPR setter territoriale grenser
rundt teknologier og andre oppfinnelser slik
at firmaene kan skaffe seg høyere profitt.
På lang sikt kan et sterkt IPR-system føre til
prisskiller og mange metoder som fordreier
Norges rolle
HELENE BANK
Seniorrådgiver ved IGNIS (Institutt for globalt nettverksarbeid, informasjon og studer), Oslo.
Utdrag fra forordet til Patent på plyndring.
Motsatsen til patenter er offentliggjøring – publisering. Dette
har vært en vesentlig kilde til spredning av kunnskap innen
matproduksjon og medisin tidligere, og det har bidratt til et
utviklingsarbeid på gårdene som har vært avgjørende for det
mangfold av dyre- og plantearter som er utviklet innen matproduksjonen
i alle land. Det gjør slike arter til et felleseie,
hevder Vandana Shiva.
Også i Norge har denne offentliggjøringen funnet sted, i tillegg
til offentlig forskning for å styrke utviklingsarbeidet. På
grunn av våre naturforhold er matproduksjonen spredt i et
svært variert landskap med svært ulike produksjonsforhold.
Bonden som kjenner sin jord og sitt lokale klima, har alltid
måttet være på jakt etter plante- og dyrearter som passet til
hans gård. Han har byttet frø med naboen, lånt oksen og
markedene, slik som patentbrønn, bundne
salg, krysslisenser og lisensavslag.
Patenter er derfor i bunn og grunn konfliktfylte.
De fører med seg konflikter mellom
individuelle rettigheter og allmenn, offentlig
interesse. Patentsystemer er grobunn
for grunnleggende konflikt mellom privat
eierskap, etablering av monopoler og private
fordeler på den ene siden, og allmenn
interesse og sosiale goder innenfor vitenskap
og teknologi på den andre. På grunn av
den innebygde konflikten mellom privat og
offentlig interesse gir patentlover med sterk
beskyttelse av private interesser samtidig
svak beskyttelse av allmennhetens interesser.
Det finnes derimot ingen «sterk» eller «svak»
patentlov i absolutt betydning av ordet. Styrke
og svakhet er i bunn og grunn relativt alt etter
hvilken interesse som beskyt-
tes. Den ensidige henvisningen
til «sterke systemer» i debatten
om IPR i GATT inneholder
en underliggende, stilltiende
forståelse av at det kun er forretningsinteresser
som teller.
Patenter på levende organismer gjør det
menneskelige samfunn fattig etisk, økologisk
og økonomisk, selv om de gir kommersiell
gevinst til en håndfull konserner. Dersom det
menneskelige samfunnet i hele sitt mangfold
skal berikes etisk, økologisk og økonomisk,
må vi finne alternativer til patenter. Patenter
gjenspeiler menneskelig arroganse ettersom
de vurderer vitenskapsmenn som «skapere»
av levende organismer. Belønning for innovasjon
på disse områdene må baseres på en
erkjennelse av at kreativitet og generative
strukturer ligger innebygd i alle levende organismer.
Patenter gir patentinnehaveren enerett til
sin oppfinnelse, som omfatter det å skape,
fremme, utøve, selge og spre patentartikkelen
eller substansen, så vel som å bruke og utnytte
den patentbeskyttede metoden eller prosessen
til å fremstille en ting eller en substans. Når
det gjelder patent på liv, innebærer dette at en
patentholder kan hindre andre i å lage eller
bruke patentbeskyttet frø, planter og dyr.
Ettersom levende ressurser og
Dette er
ensbetydende
med biotyveri.
livsformer «lager» seg selv, og
bøndene alltid har lagret frø
og holdt på kalvene sine, blir
lagring av frø og utveksling
behandlet som «intellektuelt
eiendomstyveri» i patentlover
etter vestlig mønster.
Patenter gjenspeiler også
den vestlige sivilisasjonens
arroganse når det gjelder
patenter på neem. Egenskapene
til neem, som gjør den nyttig
som biologisk soppmiddel, har vært kjent
og benyttet i India gjennom århundrer. De er
ikke oppfunnet av vitenskapsmenn som ble
tildelt patenter på biologisk soppmiddel av
neem. Denne formen for intellektuell eiendomsrett
er egentlig intellektuell «tyverirett».
For å unngå slike tyverier er det viktig at den
kollektive innovasjonen i samfunn i den tredje
verden blir anerkjent.
Lover fra kolonitiden trygget markedene
i koloniene for utenlandske handelsmenn og
investorer. Suverenitetslover i den tredje verden,
som Patent Law of India (Den indiske
patentloven) av 1970, har måttet finne frem til
en likeverdig balanse mellom investorens og
forbrukernes interesser. Målet har vært å sikre
at monopolistisk og restriktiv praksis ikke
hindrer vitenskapelig og teknologisk utvikling
og avbryter den industrielle veksten.
Suverenitetslovene i den tredje verden ble
utformet for å forholde seg til det faktum at
industrilandene har brukt patentsystemene
for å hindre tradisjonelle folkeslag i den
tredje verden i deres industrielle produksjon,
og for å bevare dem utelukkende som marked
for industriprodukter. Men endringene som
ble påtvunget India gjennom
TRIP, undergraver de garantiene
som var ment å beskytte offentlige
interesser, og skaper nye
konflikter. Med disse endringene
vil det indiske folkets grunnleggende
rettigheter og grunnbehov
bli undergravd på tre måter. For det første
vil patentmonopolene føre til prisøkning på
varer som medisiner. For det andre vil patentbeskyttelse
av tradisjonell kunnskap gjøre frø
og medisiner uoppnåelige for de fattige, som
vil få selve sin eksistens truet (se kapitlet om
biotyveri). For det tredje vil patentbeskyttelse
av livsformer og biologisk mangfold svekke
den tredje verdens suverene makt over sine
ressurser og skape etiske problemer forbundet
med patentbeskyttelse av liv (se kapitlet
om trusler mot biologisk mangfold.) Presset
for å få et enslydende patentsystem som kan
pålegges globalt, kan ikke rettferdiggjøres ut
fra empiriske data om innvirkningen patenter
har på allmenne goder, særlig i den tredje
verden.
Mange har stilt spørsmål ved de etiske ideene
som ligger i patentbeskyttelse på liv. Senator
Mark Hatfield, leder i den amerikanske kongressens
kamp mot patenter på dyr, oppsummerte
argumentet slik: «Patentbeskyttelse på
dyr bringer det etiske spørs-
Patenter på levende
organismer gjør
det menneskelige
samfunn fattig
etisk, økologisk og
økonomisk.
målet om ærefrykt for livet
frem i lyset. Vil fremtidige
generasjoner følge moralen
i denne patentpolitikken
og se på liv utelukkende
som et kjemisk produkt og
oppfinnelse, uten større
verdi og mening enn industriprodukter?
Eller vil ærefrykten
for livet vinne over
den fristelsen det er å gjøre
liv som er skapt av Gud til
handelsvarer?»
Men som vi ser, er ikke patentbeskyttelse
knyttet bare til dyr. La oss se på John
Moore, som fikk behandling for miltkreft
på Californias universitetssykehus. I 1984
patentbeskyttet legen Moores cellelinje uten
samtykke fra pasienten. «Mo-cellelinjen»
tilpasset driften. Denne virksomheten er internasjonalt anerkjent
som en rettighet – bondens privilegium, eller bondens
rettighet – og har bidratt til å skape mangfold, robusthet og
selvfølgelig nytt materiale å forske på. Bondens rettighet har
levd side om side med rettigheter som kommersielle plante-
og dyreforedlere hadde, og dermed hindret monopolisering
av matproduksjonen. Norges spesielle natur og historiske
forhold kan være én av flere grunner til at Norge har hatt en
spesiell rolle i internasjonale forhandlinger når det gjelder
rettigheter til biologisk materiale:
• Det skjedde i 1992 under FNs toppmøte om bærekraftig
utvikling, da Norge i tett samarbeid med Etiopia sikret en
avtaletekst som krevde at all kommersialisering av biologisk
materiale og kunnskap om dets anvendelse skulle garantere
en rettferdig overskuddsdeling med de tradisjonelle urfolkssamfunn
som hadde tatt vare på det og utviklet kunnskapen.
• Det skjedde også i 1995 da det ble gjort viktige unntak i
WTOs patentavtale, slik at land kunne unnta planter og dyr
fra patentering.
• I 2000 arbeidet Norge aktivt sammen med en rekke utviklingsland
for at Cartagena-protokollen under FN skulle
stadfeste hvert enkelt lands rett til å avgjøre om de ville
importere genmodifiserte planter, dyr og mikroorganismer
(alle slike organismer er patenterte, og import vil kunne
påvirke rettighetssystemet i landet).
ble deretter solgt til farmasigiganten Sandoz.
Beregninger rundt cellelinjens endelige verdi
har vist seg å ligge på over tre milliarder
dollar. Da Moore anklaget legen for å ha tilegnet
seg hans cellelinje, mente appellretten
i California at det var besynderlig at Moore
ikke kunne eie sitt eget vev, og at universitetet
og biotekselskapene ikke fant noe unormalt
i at de haddes kontroll over Moores milt, og
heller ikke i at de patentbeskyttet en levende
organisme fra den. John Moore beskriver
hvordan det er å være kjent som patentnummer
4 438 032: «Uten min viten eller samtykke,
ble jeg fratatt retten til å bestemme over
mitt eget, unike genetiske materiale – jeg ble
styrt, narret, løyet for og til slutt krenket på en
utrolig arrogant og nedverdigende måte.»
Den amerikanske regjeringens patent på
Hagahai-folket ble fraveket i 1996 som følge
av en verdensomspennende protestaksjon.
Patentet ble utfordret av leger og aktivister
i Europa, og måtte tilbakekalles i 1999.
Medisinerne kalte patentet «umoralsk og
uetisk» og mener at patenter av denne typen
går for langt.
I fem år, mellom 1994 og 1999, hver gang
den indiske regjeringen har introdusert lover
knyttet til WTO, har patentdebatten vært
det heteste temaet i det indiske parlamentet.
Selv om vi har passert 1. januar 2000, som
var siste frist for å iverksette TRIP, er striden
rundt patentet fremdeles levende, og den vil
fortsette å rase i dette tusenåret. Min befatning
med patentspørsmålet og IPR begynte i
midten av 1980-årene da nye bioteknologier
og patentbeskyttelse på livsformer dukket
opp, og IPR ble introdusert i Uruguay-runden
av GATT-forhandlingene. Min vedvarende
bekymring for økologi og likhet har vært
grunnlaget for mitt engasjement for patentlover.
Som økolog er jeg opptatt av å bevare
biologisk mangfold og ærefrykt for alt liv, og
jeg mener at patent på liv skaper dype etiske
problemer med vidtrekkende følger for mennesker
og andre arter.
I vår verden påvirker patenter vårt dagligliv
– enten vi er bønder med rett til å lagre frø
og derfor får vår rett truet av patenter, eller vi
er forbrukere med rett til mat og medisin og
får vår rett undergravet av patentmonopoler,
eller vi er forskere med frihet til å utveksle
kunnskaper og får vår rett blokkert av patentregimer.
Ettersom patenter har innvirkning
på alle sider av dagliglivet vårt, bør vi være
aktive i å utforme de patentlovene som styrer
samfunnet vårt. I den første kolonitiden
mistet urbefolkningen sitt land. Gjennom
intellektuelle eiendomsretter og patenter, blir
de frarøvet sjel og legeme – selve livet blir
kolonisert. Derfor kan vi ikke lenger overlate
patentspørsmål til patentjurister og intellektuelle
eiendomseksperter.
© LMD Norden
1 Vandana Shiva: Patent på plyndring. Opphavsrettigheter,
etikk og nykolonialisme. Spartacus Forlag, april 2004.
• I 2001 spilte Norge også en rolle under utarbeiding av
avtalen om plantegenetiske ressurser i FNs matvare- og
landbruksorganisasjon. Der ble man enige om at land kunne
unnta viktige mat- og fôr-ressurser som har opphav i landet,
fra patentering.
• Da FN feiret tiårsjubileet for toppmøtet om bærekraftig
utvikling i Johannesburg i 2002, var det igjen Norge og
Etiopia som sto i spissen for en motstand mot at internasjonale
handelsavtaler – herunder patentavtalen i WTO – skulle
overordnes de internasjonale miljøavtalene.
Derfor var det overraskende at den norske regjering, med
minimalt flertall (ti mot ni, Høyre mot Kristelig folkeparti
og Venstre) i 2003 anbefalte Stortinget å godta EUs direktiv
om Rettslig vern av bioteknologiske oppfinnelser, fordi det
brøt med en lang norsk tradisjon av global tenkning på dette
feltet. Like overraskende var det at Stortinget 17. juni 2003,
uten særlige betenkninger, vedtok regjeringens anbefaling
til lov.
Utviklingsland får i dag liten støtte fra Norge når de
krever at effekten av patentavtalen i WTO må evalueres,
og avtalen eventuelt revideres, en avtalefestet revisjon som
amerikanerne ikke ønsker. Det ligger inne forslag om å se
på hvorvidt avtalen har ført til reelle teknologioverføringer,
eller om den kanskje har hindret slik overføring. Det ligger
forslag om å endre avtalen på områder knyttet til patent på