Kraftig kritikk av verdens helsesjef - Dokumentar.no

John Berger om billedkunstneren Nicolas de Staël, side 12-13 

Nordisk utgave 

www.diplomatique.net | politisk og kulturradikal månedsavis | juni 2003, nr 3, NOK 38, SEK 48, DKK 42 

Patentrettigheter versus rett til helse: 

Kraftig kritikk av verdens helsesjef 

Neste måned går Gro Harlem 

Brundtland av etter fem år som 

generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon. 

Hun har ført en 

omstridt politikk, og er blitt kritisert 

for unnfallenhet overfor legemiddelindustrien. 

Fattiges tilgang 

til billige medisiner har ikke vært 

noen kampsak for Brundtland i 

WHO. 

JEAN-LOUP MOTCHANE 

Professor ved Paris VII-universitetet. 

Denne artikkelen sto på trykk i franske Le Monde diplomatique 

i juli 2002. 

«Vi må beskytte patentrettigheter… for å sikre 

at forskningen utvikler ny teknologi…. Vi 

trenger mekanismer som kan forhindre at bil- 

JOHN BRADY KIESLING 

Kiesling var en av deltakerne på Fredskonferansen 

i Oslo, 28.-29-mai. Le Monde diplomatique bringer 

her hans innlegg på konferansen. 

Det er nå tre måneder siden jeg den 25. februar 

søkte avskjed fra min stilling i det amerikan- 

lige medisiner reeksporteres til land med god 

økonomi». Denne trosbekjennelsen til fordel 

for patentrettigheter i legemiddelindustrien 

stammer ikke fra en administrerende direktør 

i et multinasjonalt kjemi-foretak, men fra en 

tale Gro Harlem Brundtland, generaldirektør i 

Verdens Helseorganisasjon (WHO), holdt 29. 

januar 2001 på det årlige World Economic 

Forum i Davos. 

Under dette møtet var hun ikke sparsom 

med lovprisninger av legemiddelfirmaene: 

Hun bemerket at «industrien har gjort en 

betydelig innsats for å oppfylle sine forpliktelser 

gjennom å dele ut medisiner og å 

redusere prisene». En «innsats» som ikke 

var mindre imponerende tatt i betraktning at 

«legemiddelindustrien har sett faren for at 

prisreduksjon for medikamenter i utviklingsland 

kunne bli brukt som brekkstang for å 

påvirke forhandlingene med de landene som 

har ressurser nok til å kjøpe medisinene». 

Et moralens patent utstedt til multinasjonale 

selskaper – ganske nøyaktig fem uker før 

omtrent førti av dem etter planen skulle gå 

Et tilbaketrukket tilbakeblikk 

Den tidligere amerikanske diplomaten John Brady Kiesling trakk seg fra sin 

stilling som politisk rådgiver ved USAs ambassade i Athen i protest mot den 

planlagte Irak-krigen. Han reflekterer her over konsekvensene av krigen. 

ske utenriksdepartementet, og det er på tide 

å reflektere litt over denne avgjørelsen. Ble 

krigen en udelt katastrofe for USA? For Irak? 

For NATO-land som Norge? Lærer USA av 

sine feil? 

Jeg uttrykte ingen bekymring rundt de 

militære forutsetningene for invasjonen. Blitz- 

FENGSLER: Om den fengslende tenkemåten 3 

Sykdomsspredning i amerikanske fengsler 8 

Meningen med straffen 9 

ARBEID: Utrygghet, deltidsarbeid og fattige arbeidere 13-14 

Pierre Bourdieu om arbeidsledighet 13-14 

Arbeidet i den postindustrielle æra 15-16 

Kristina Bræin; Høflighetens dilemma 

til rettssak i Pretoria mot den sørafrikanske 

regjeringen. Sistnevnte hadde gjort seg skyldig 

i å planlegge import av kopimedisin 1 fra andre 

utviklingsland. 

13. mai 1998, helt i starten av sin periode 

som generaldirektør, presenterte Brundtland, 

tidligere statsminister i Norge, prinsippene 

for sin strategi på WHOs 51. helseforsamling 

(hvor alle WHOs medlemsland møter): «Vi må 

åpne oss opp for andre». Hvilke «andre»? I all 

hovedsak den private sektor, som man hadde 

tilbudt å inngå partnerskap med, i likhet med de 

viktigste multilaterale institusjonene: Verdensbanken, 

Det internasjonale pengefondet (IMF) 

og Verdens Handelsorganisasjon (WTO). 

En av Gro Harlem Brundtlands rådgivere 

i WHO, David Nabarro, underbygger overfor 

oss sin sjefs synspunkter på følgende måte: 

«Vi er fullstendig avhengig av privat finansiering. 

I løpet av de siste ti årene har nemlig 

regjeringene bevilget mindre og mindre; de 

store pengene befinner seg i privat sektor og 

fortsettelse side 2 

krieg-strategien var effektiv mot de irakiske 

soldatene, som var skammelig mangelfullt 

utrustet til møtet med den amerikanske krigsmaskinen. 

«Smarte bomber» kombinert med 

den manglende motstanden inne i Bagdad 

bidro til at de sivile tapene begrenset seg til 

noen få tusen. Mesteparten av Iraks nedslitte 

sivile infrastruktur forble intakt helt til plyndringen 

tok til. 

Vår manglende evne til å etablere orden 

og beskytte den sivile infrastrukturen etter 

Iraks militære kollaps, ble en stor skamplett 

på USAs omdømme. Den amerikanske regjeringen 

argumenterer imidlertid med at befolkningens 

generelle levevilkår allerede var så 

dårlige at noen tusen ekstra dødsfall som følge 

Hvor går 

Imperiet? 

Den amerikanske økonomien 

er mindre dominerende enn før 

– en grunnleggende svakhet 

ved verdens eneste supermakt. 

Okkupasjonen av Irak skaper 

uforutsette problemer for USA. 

Det britiske imperiet hadde større 

evne til å administrere sine kolonier. 

Selv om det amerikanske 

imperiet innebærer en stor global 

fare, vil det i historisk sammenheng 

være et forbigående fenomen 

– akkurat som alle de andre 

imperiene. Det er først og fremst 

interne grunner til dette, argumenterer 

Eric Hobsbawm. 

ERIC HOBSBAWM 

Britisk historiker, forfatter av bl.a. Ekstremismens 

tidsalder – det 20. århundrets historie 1914-1991 

(Utkom i 1994, norsk pocketutgave på Gyldendal, 

2003). 

Dagens verdenssituasjon savner sidestykke i 

historien. Fortidens mektige og globale imperier, 

som det spanske på 1500- og 1600-tallet 

og særlig det britiske på 1800- og 1900-tallet, 

hadde lite til felles med dagens amerikanske 

imperium. 

Globaliseringen slik vi ser den i dag, er 

historisk enestående på tre måter: i kraft av 

dens integrering, dens teknologi og dens 

politiske ideer. 

For det første er vår verden så integrert 

at selv dagligdagse handlinger er knyttet 

sammen så til de grader at enhver uregelmessighet 

får umiddelbare og globale konsekvenser. 

SARS rakk for eksempel å bli et globalt 

fenomen bare noen dager etter at det hadde 

begynt å spre seg fra en ukjent kilde et eller 

annet sted i Kina. Forstyrrelsene av verdens 

transportsystemer, alle slags internasjonale 

møter og institusjoner, globale markeder, selv 

hele økonomier, skjedde i et tempo som ville 

vært utenkelig i enhver tidligere periode. 

For det andre står vi overfor de enorme 

kreftene til en teknologi under kontinuerlig 

omveltning, både innenfor økonomi og fremfor 

alt når det gjelder militær kraft. Teknologi 

fortsettelse side 6-7 

av krig, lovløshet og kolera må anses å være 

en lav pris å betale for friheten folket nå kan 

nyte i et Irak uten Saddam. Det er altfor tidlig 

å komme med en slik vurdering. 

Forutsatt at tilstrekkelig mange milliarder 

dollar settes av til nødhjelp, at tilstrekkelig 

med internasjonal ekspertise mobiliseres og 

at USA og Storbritannia går inn for det, vil 

mesteparten av Irak gradvis stabiliseres. Om 

ett år eller to vil de fleste irakere leve på 

samme eksistensminimum som før invasjonen 

i mars, og i løpet av ti år vil nivået av relativ 

velstand i landet være det samme som i 1991. 

Vil Kongressen og skattebetalerne i USA 

fortsettelse side 7 

Alain Gresh om forholdet mellom Saudi-Arabia og USA 4-5 

Tsjetsjenia: «Normalisering» og fortsatt blodig undertrykkelse 

8 

Hans Magnus Enzensberger om krigsmotstanden 18 

Om Paris-utstillingen Hardcore – towards a new activism 19 

Peter Kemp om den franske filosofen Paul Ricœurs besøk i Danmark 20

2 

LE MONDE DIPLOMATIQUE – JUNI 2003 

Fortsetter fra side 1 

Kraftig kritikk… 

på finansmarkedene. Og siden den amerikanske 

økonomien er den største i verden, må 

vi sørge for at WHO fremstår som tiltalende 

overfor USA og finansmarkedene». 

Denne forsvarstalen for at WHO skal 

underlegge seg Washingtons deciderata, og for 

veldedighet fra de store selskapene, presenteres 

som en konstatering av en nødvendighet, mens 

den i virkeligheten ikke er annet en ren ideologi. 

Tilskudd fra det private representerer bare 

en brøkdel av organisasjonens ressurser. Dette 

får vi bekreftet av en diplomat og spesialist på 

FN-organisasjonene: «Brundtlands posisjonering 

overfor legemiddelindustrien henger sammen 

med hennes tilslutning til den nåværende 

globaliseringens verdier: hun har etablert et 

nært forhold til WTO, og hun gjør Verdensbankens 

talemåter til sine. Verdensbanken er 

for øvrig en av de viktigste økonomiske bidragsyterne 

til WHO. Om hun hadde inntatt en 

annen holdning, ville hun som generaldirektør 

sette seg opp mot amerikanerne, som har en 

avgjørende innflytelse». 

Under Verdens Handelsorganisasjons møte 

i Doha (Qatar) 13. november 2001 oppnådde 

utviklingsland med egen farmasøytisk 

industri endelig retten til å produsere mindre 

kostbare kopimedisiner av medikamenter 

som er beskyttet av patentrettigheter – riktignok 

bare i krisetilfeller, og uten å kunne 

eksportere disse kopiene til andre fattige 

land uten mulighet til å fremstille dem selv. 

Denne relative seieren hadde ingenting med 

ledelsen i Verdens Helseorganisasjon å gjøre, 

til tross for en modig holdning fra enkelte av 

WHOs representanter. 2 Den var et resultat av 

at NGO’er hadde slått alarm og av et kraftig 

press fra opinionen, og ikke minst skyldes den 

en spektakulær helomvending fra amerikanernes 

side. 

USA hadde i etterkant av 11. september 

2001 kommet med trusler overfor det tyske 

legemiddelfirmaet Bayer, produsent av et antibiotikum 

(Cipro) som brukes for å behandle 

miltbrann, om å selv fremstille kopier av dette 

legemiddelet dersom de ikke fikk betydelig 

avslag i prisen. Etter denne vellykkede 

utpressingen, var det problematisk å skulle 

motsette seg at andre stater prioriterte helse 

foran patentrettigheter. (Red.anm.: Under 

sluttforhandlingene om Doha-erklæringen i 

Genève i desember 2002 gjorde imidlertid de 

amerikanske representantene det de kunne for 

å undergrave avtalen). 

Som en bekreftelse av fremskrittet i Doha, 

som hierarkiet i WHO bidro lite til, vedtok 

endelig WHOs 55. helseforsamling 17. mai 

2002 ved konsensus (altså uten at USA motsatte 

seg det) en resolusjon som tok sikte på 

å «sikre tilgangen til livsnødvendige medisiner». 

Denne resolusjonen ber generaldirektøren 

om «i global målestokk å anbefale tiltak for 

å etablere et system av prisdifferensiering på 

livsnødvendige medisiner». 

Uten noe å frykte fra Washington og oppmuntret 

av mangfoldige delegasjoner, kunne 

Gro Harlem Brundtland endelig få WHO 

til å spille en aktiv rolle på et område hvor 

organisasjonen tidligere hadde utmerket seg 

ved sin tilbakeholdenhet. Det var for øvrig 

for å bøte på denne maktesløsheten – som 

preget organisasjonen også før Brundtland 

ble generaldirektør – at FN i 1996 opprettet 

UNAIDS-programmet for å samordne arbeidet 

for bekjempelse av Aids. Direktøren for 

UNAIDS, Peter Piot, hadde inntatt en helt 

annen holdning enn ledelsesapparatet i WHO. 

Allerede 29. november 2000, lenge før rettsaken 

i Pretoria, erklærte han sin «fulle støtte til 

regjeringers rett til å utstede tvangslisenser 3 , 

til parallellimport av medisiner, og til innførsel 

av kopimedisiner på markedet». I tillegg 

understreket han relativt fryktløst, at «reglene 

for den liberale økonomien har blitt uforenlige 

med globaliseringen av aidsepidemien. Det er 

nødvendig med en ny pakt mellom industrien 

I sine offentlige taler anser 

ikke Gro Harlem Brundtland 

helse som en rettighet 

og samfunnet». 4 

Men disse liberale økonomiske prinsippene 

er allikevel styrende for WHOs nåværende politikk. 

I 1980 erklærte daværende generaldirektør 

i WHO, Halfdan Mahler, at den offentlige 

utviklingshjelpen skulle ha som oppgave å sikre 

«helse for alle». Dette mobiliserende slagordet 

er nå kun et vagt minne. I sine offentlige taler 

anser ikke Gro Harlem Brundtland helse som 

en rettighet, men snarere som et redskap for 

økonomisk vekst. Foran et publikum bestående 

av næringslivsledere, bankfolk og statsledere, 

fastslo hun nylig at «en bedring i helsetilstanden 

vil i betydelig grad medføre en styrking av kreftene 

for økonomisk utvikling og for fattigdomsreduksjon». 

5 Og for å overbevise sine tilhørere 

om nødvendigheten av å investere på dette 

området, la hun vekt på de negative virkningene 

sykdom har på produksjonen: Aids ville 

medføre en reduksjon i brutto nasjonalprodukt 

på 1% hvert år i de hardest rammede regionene, 

og i løpet av 30 år ville malariaepidemien være 

ansvarlig for et tap på anslagsvis 100 milliarder 

i afrikansk produksjon, osv. 

En av bankrepresentantene i salen kommenterte 

denne typen argumentasjon overfor 

oss: «Sant nok er det nyttig og til og med nødvendig 

å anslå kostnadene ved sykdommer, og 

de tap de fører til. Det er ingen tvil om at helse 

er en viktig faktor i utviklingsspørsmål. Dette 

forsto også Bismarck på slutten av 1800-tallet. 

Han var den som først overbeviste sjefene om 

å innføre sykeforsikring for sine arbeidere som 

et ledd i å sikre driften av fabrikkene. Men å 

tro at man på et marked hvor arbeidskraften 

er globalisert, skal få næringslivsledere til å 

investere i helse, er litt naivt». 

17. mai 2001 trådte Kofi Annan inn på 

Brundtlands felt og foreslo å opprette et nytt 

globalt helsefond som, med et årlig budsjett på 

7 til 10 milliarder dollar, skulle ha bekjempelse 

av aids, tuberkulose og malaria som hovedoppgave. 

Annan grep uten store vanskeligheter 

inn på dette området som WHO ikke hadde 

oppnådd overbevisende resultater på. Når det 

er sagt, disponerer helsefondet i dag kun 200 

millioner dollar, til tross for løftene som ble 

gitt under G8-møtet i Genova i juli 2001 om 

å bevilge det 1,3 milliarder dollar. Et forsvinnende 

lite beløp i forhold til de 1,9 milliarder 

dollar som de ulike bidragsyterne til sammen 

har gitt løfter om, eller de 1,6 milliardene som 

er gitt til lignende programmer gjennom andre 

finansieringskilder. 6 

Opprettelsen av dette helsefondet ble først 

oppfattet som et viktig fremskritt, men fondets 

uavhengige og private status, 7 fratar i realiteten 

FN en stor del av ansvaret for den internasjonale 

helsepolitikken. WHO har ingen 

Brundtland har vært 

svært velvillig 

overfor private interesser 

sentral posisjon i fondet, noe som – i tillegg til 

opprettelsen av UNAIDS – i enda større grad 

forsterker organisasjonens marginale rolle på 

et område som er dens eksistensgrunnlag. 

WHO er en lite gjennomsiktig organisasjon, 

hvor industrilobbyer effektivt, men i det skjulte, 

forsvarer sine interesser i utarbeidelsen av 

arbeidsprogrammer. En ansatt i WHO bekrefter 

dette uten å nøle: «WHO befinner seg i sentrum 

for flere interessekonflikter. Og de offisielle 

tiltakene organisasjonen igangsetter er 

svært utilstrekkelige i forhold til å hindre en 

mer eller mindre skjult infiltrering av private 

interesser». 8 

Det har kommet protester fra mange hold 

mot Brundtlands velvillige politikk overfor 

private interesser. I et åpent brev til henne 

skriver Ralph Nader 9 at til tross for hennes 

innsats mot malaria, tuberkulose, nikotinavhengighet 

og tobakksindustrien er «mange 

bekymret over at WHO har akseptert at en 

håndfull store legemiddelfirmaer øver en utilbørlig 

innflytelse på organisasjonens politikk 

og programmer […]. WHO […] har redusert 

sin tradisjonelle rolle som pådriver for bruk av 

kopimedisin i de fattige landene». Brundtland 

avviser disse beskyldningene: «Jeg har tvert 

i mot», forteller hun oss, «lykkes i å styrke 

WHOs internasjonale omdømme og i å sette 

helse øverst på dagsorden i utformingen av 

den globale utviklingspolitikken». 

Oppsigelsesbrevet til Daphne Fresle 10 , en 

av Brundtlands ansatte i WHO, er imidlertid 

et overveldende anklageskrift for organisasjonen 

og for generaldirektøren selv. Fresle 

kritiserer «mangelen på entusiasme fra den 

nåværende administrasjonen når det gjelder 

å offentlig forsvare utviklingslandenes vitale 

interesser, noe som burde være organisasjonens 

hovedanliggende». I følge Fresle har WHO gått 

bort fra sitt tradisjonelle mål om helse for alle, 

til fordel for de mektige landene – ett av dem 

i særdeleshet – og for legemiddelindustrien. 

De siste WHO-rapportene, mente hun, hadde 

skadet WHOs rykte og troverdighet på grunn 

av mangel på vitenskapelig grundighet. 11 

Resultatene av politikken som er ført de siste 

tre årene 12 – og før det – kritiseres i brevet 

på det etiske planet, men Fresle fremhever 

også at WHO, med opprettelsen av det globale 

helsefondet, har mistet sitt politiske lederskap i 

helsespørsmål. 

I korridorene til den enorme bygningen som 

huser WHOs hovedkvarter i Genèves finere 

strøk, er det mange funksjonærer som når de 

blir spurt diskret deler Fresles synspunkter. 

En av dem, som beklager opprettelsen av 

det globale helsefondet, bemerker: «Til tross 

for WHOs svakheter, er det teoretisk mulig 

for alle de 191 medlemslandene å gjøre sin 

stemme hørt på Verdens helseforsamling. Nå 

er det slik at arbeidet for å bekjempe de tre 

viktigste sykdommene skal knyttes til beslutninger 

som tas mer eller mindre i det skjulte 

av administrasjonsrådet i en privat stiftelse, 

som i realiteten ikke er ansvarlig overfor det 

internasjonale samfunn». 

I følge en høyt plassert WHO-representant 

som har arbeidet med flere generaldirektører 

i organisasjonen, befinner WHO seg ved et 

veiskille i sin historie. Han mener det haster 

med å klart og tydelig definere hvordan organisasjonen 

skal forholde seg til den liberalistiske 

globaliseringen og de motstridende interessene 

til stater, folk og privat sektor. 13 Det er 

nødvendig at «stater eller regioner krever at 

WHO avholder en global generalforsamling 

for helsespørsmål, hvor alle parter kan legge 

frem hva de forventer seg av en internasjonal 

helsepolitikk». 

Det er få som i dag har klart for seg hva 

WHO egentlig skal tjene til. Men stadig flere 

mener at dagens utvikling i retning privatisering 

av helsesystemet i verden ikke vil tjene til annet 

enn å forsterke ulikhetene som allerede finnes. 

1 Disse kalles også generisk likeverdige legemidler fordi 

de virker på samme måte som det medikamentet de er 

«kopier» av. De inneholder samme virkestoff og har 

samme styrke. [O.a.] 

2 German Velasquez utmerket seg i så måte. Colombianeren 

er en av WHOs fremste eksperter på livsnødvendige 

medisiner, og en anerkjent forsvarer av rettighetene 

til de syke i fattige land. 26. mai 2001 i Rio de Janeiro 

ble han utsatt for et voldelig angrep, og to dager senere, 

i Miami, skjedde det samme. Overfallsmennene refererte 

til Velasquez’ engasjement mot politikken som føres 

i forhold til patentrettigheter i legemiddelindustrien. 

3 Tvangslisensiering, som omtales i artikkel 31 av 

TRIPS-avtalen (patentregelverket) i WTO, er en 

prosedyre som i akutte situasjoner tillater en regjering 

å utstede tvangslisens for å utnytte et patent uten tillatelse 

fra patentinnehaveren. 

4 Uttalelser gjengitt i den franske avisa Libération, 5. 

mars 2001. 

5 Why invest in health?», tale holdt av Gro Harlem 

Brundtland under en internasjonal konferanse i 

Amsterdam, 23. november 2000. 

6 Le Monde, 27. april 2002. 

7 Helsefondet ble etablert som et samarbeid mellom 

regjeringer, private organer, «det sivile samfunn», og 

internasjonale institusjoner. Fondets administrasjonsråd 

består av 7 representanter fra giverland, 7 fra 

utviklingsland, 2 fra privat sektor, og 2 fra NGO’er. De 

private aktørene er Fondation Bill og Melinda Gates, 

samt det anglo-amerikanske PLC. UNAIDS, WHO og 

Verdensbanken er også representert i ledelsen for fondet, 

men uten stemmerett. Verdensbanken har allikevel 

et sentralt ansvar, nemlig forvaltningen av pengene 

som bevilges fondet. 

8 Thomas Zeltner m.fl.: «Tobacco Industry Strategies 

to Undermine Tobacco Control Activities at the World 

Health Organization», rapport fra WHO, Genève, juli 

2002. Tilgjengelig på www.who.int/genevahearings/ 

inquiry.html 

9 23. juli 2001, tilgjengelig på www.cptech.org/ip/health/ 

nadebruno7232001.html. Ralph Nader var De Grønnes 

kandidat i presidentvalget i USA i 2000. 

10 Brev fra Daphne A. Fresle til Gro Harlem Brundtland, 

23. desember 2001, Genève. Fresle tilhørte WHOgruppen 

«Essential Drugs and Medicines Policy». 

11 En WHO-rapport om effektivisering av helsevesenet 

(Genève, 2001) inneholder en klassifisering av effektiviteten 

i helsevesenet i de ulike medlemslandene. 

De statistiske metodene som er tatt i bruk i rapporten, 

har fått kraftig kritikk. Se bl.a. Cella Almeida m.fl. 

«Methodological Concerns and Recommendations on 

Policy Consequences of the World Health Report», 

The Lancet, vol. 357, London, 26. mai 2001. 

12 Richard Holton; «WHO: the Casualties and Compromises 

of Renewal», The Lancet, vol. 359, no. 9, 317, 

London, 4. mai 2002. 

13 WHOs forhold til privat sektor har også konsekvenser 

for de rike landene. Det er for eksempel WHO som 

setter internasjonale standarder på så ulike områder 

som nitratinnhold i vann, svovelnivå i luften, dioksiner 

i forbindelse med forbrenning av avfall, stråling fra 

mobiltelefoner, og til og med behandling av mentalt 

syke. 

Mamma Karin Andersson; Rörd av Gudarna

Nordiske Le Monde diplomatique 

er en radikal månedsavis med politiske analyser 

og internasjonal kulturkritikk. Avisen skrives av 

internasjonale skribenter med god faglig bakgrunn. 

Nær en tredjedel av artiklene i nordiske 

Diplomatique initieres av vår redaksjon (disse 

er merket LMD Norden). Resten er et utvalg 

oversatte artikler fra franske Le Monde diplomatique. 

I stedet for bilder av statsledere, presenterer 

Diplomatique hver måned to kunstnere. 

Avisen er kritisk til imperialisme og nyliberalisme. 

Vi knytter oss til verdens undergrunnsdiplomati, 

subkulturene, nettverkene, bevegelsene, 

NGO’ene – «diplomatikken» nedenfra. 

Telefon: 00 47 22 43 42 45 

Adresse: Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo 

Internett: www.diplomatique.net 

Epost: redaksjon@diplomatique.net 

Ansvarlig redaktør: 

Truls Lie (tl@diplomatique.net) 

Redaksjonssekretær: 

Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) 

Redaksjonsmedarbeider: 

Grete Indahl (gi@diplomatique.net) 

Markedssjef: 

Hege Dalen (hd@diplomatque.net) 

Café Diplomatique: 

Arnt Christian Teigen (act@diplomatique.net) 

Oversettere: 

Agnete Øye, Kjell Olaf Jensen, Elin B. 

Tobiassen, Alexander Leborg, Eivind 

Lilleskjæret, Gøril Eldøen 

Formgivning: 

Marte Fæhn, Lucas Design 

Redaksjonsråd: 

Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, 

Knut Stene-Johansen, Knut Ove Eliassen, 

Erling Dokk Holm. I Sverige Sven-Olov 

Wallenstein og Arne Ruth. 

I Danmark Vibeke Sperling 

Le Monde diplomatique Frankrike 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: 00 33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: 

Martine Bulard, Maurice Lemoine, 

Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

Internasjonalt: 

Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. 

Argentina: Månedsavis utgitt av Capital 

intelectual. Bolivia: Supplement til El juguete 

rabioso. Brasil: Delvis publisering på internett 

ved Jornal do Brasil og Correio braziliense. 

Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos 

en los Sueños. Colombia: Månedsavis utgitt 

av Tebeo Communicaciones. Engelskspråklig 

utgivelse: Månedlig abonnements-supplement 

til Guardian Weekly. Forente Arabiske 

Emirater: Månedlig supplement til Akhbar Al 

Arab, 

distribusjon i hele Gulfen. Hellas: Ukentlig 

supplement til Eleftherotypia. Italia: Månedlig 

supplement til Il Manifesto. Jordan: Månedlig 

supplement Al Ra’ay. Jugoslavia: Månedlig 

supplement (på serbisk) til dagsavisen 

Politika, distribueres i hele eks-Jugoslavia. 

Luxemburg: Månedlig supplement (på tysk) til 

Tageblatt. Marokko: Månedlig supplement til Al 

Sahifa- 

Le Journal. Mexico: Månedsavis utgitt av 

Editorial sans frontières. Portugal: Utgis av 

Campo da Comunicacao. Spania: Månedsavis 

utgitt av Ediciones Cybermonde. Sveits: 

Månedlig supplement (på tysk) til 

Wochenzeitung. Tyskland: Månedlig supplement 

til Die Tageszeitung. Tyrkia: utgis månedlig av 

forlaget Okuyan Us Yayin. Venezuela: Månedlig 

supplement til Question. Østerrike: Månedlig 

supplement (på tysk) til Der Standard. 

Også tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, 

engelsk, katalansk, kinesisk, spansk, esperanto, 

gresk, italiensk, japansk, persisk, portugisisk, 

russisk, serbisk og tyrkisk. For mer informasjon, 

se www.monde-diplomatique.fr/int/ 

Årsabonnement 

NOK 380 i Norge 

SEK 480 i Sverige 

DKK 420 i Danmark 

EUR 55 i Finland og Europa 

EUR 60 Øvrige verden 

Kan registreres på www.diplomatique.net eller 

ved epost til abonnement@diplomatique.net 

Avisen selges i abonnement og løssalg. 

Dessuten vedlegges for tiden Diplomatique til 

abonnenter på Morgenbladet i Norge. 

Utgiver: Diplo AS. Trykk: Media Øst, Lillestrøm 

Den fengslende tenkemåten 

TRULS LIE 

Ansvarlig utgiver/redaktør 

nordiske Le Monde diplomatique 

I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker 

– langt over halvparten er landsbyens 

barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna 

blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige 

amerikanske offiseren for massakren «henrettet» 

egenhendig hundre av dem. 

My Lai-massakren i 1969 under 

Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. 

Amerikanske løytnant Calley ble dømt som 

ansvarlig for drapet på vietnameserne, men 

slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. 

Massemorderen ble så regnskapsfører hos 

en juvelhandler i Georgia. 1 

Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk 

livstidsdom? Hyttende never mot Calleys 

tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i 

Oslo og San Francisco den gang, viste at man 

nok ønsket mannen innesperret for livet. 

Men hvor legitim er enhver tids gjeldende 

moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis 

rettferdig av det norske Storting å 

innføre dødsstraff tidlig i mai 1945? 

Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, 

så kan det føre til opptøyer – som med Rodney 

King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite 

politimenn ble frikjent. Først når to av dem 

likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg. 

Ser man på den generelle økningen i antall 

fanger i verdens fengsler, så er troen på 

fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri 

fordoblet antall fengslede seg til to 

Hvor legitim er enhver 

tids gjeldende moralske 

rettferdighetsfølelse? 

millioner fanger i Clintons åtteårsperiode. 

Men er Norge noe bedre? Norge fengsler 

flest i Norden – de andre nordiske landene 

sender langt flere på alternative soningsformer 

utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet 

for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. 

Men det er i dag ennå ikke 

registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister 

Dørum og nedover i straffesystemet 

– justisministeren uttalte nå i mai at han bare 

er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen 

kan bevise at den fungerer. Til forskjell 

fra hans kollega i Danmark som vurderer 

bruk av ekstraordinær benådning for mindre 

alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe 

presset på de overfylte fengslene. 

Man glemmer lett at denne fengslende 

tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger 

om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie 

viser nok av eksempler på lovgivere som 

ville løse sosiale problemer med straffelovens 

hjelp. 2 Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt 

løst med Løsgjengerloven fra 1900, men 

straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud 

ble til slutt opphevet – det stred mot folks 

rettsoppfatning. 

I moderne tid er narkotikalovgivningen 

like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer 

liberale straffegjennomføringslov avvist 

av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren 

er i dag opportunt fengslet av det 

politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk 

nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt 

autoritært tilfredstiller en ullen redsel for 

de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg 

ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres 

de narkomane, de gis også en inhuman 

Nordiske kunstnere på Venezia-biennalen 2003 

Le Monde diplomatique presenterer i 

dette nummeret tre nordiske kunstnere 

som utgjør den nordiske paviljongen på 

Venezia-biennalen 15. juni til 2. november 

2003. 

Den nordiske paviljongen har i år tittelen 

«Devil-may-care» og de utvalgte 

kunstnerne er Liisa Lounila (Finland), 

Kristina Bræin (Norge) og Mamma 

Karin Andersson (Sverige). Office for Contemporary Art Norway har 

hovedansvaret for det nordiske bidraget til biennalen, og kuratorer for 

paviljongen er Anne Karin Jortveit og Andrea Kroksnes fra Museet for 

Samtidskunst i Oslo. 

Lounila, Bræin og Andersson er tre svært forskjellige kunstnere, men 

tar alle tre utgangspunkt i en åpen og dristig kunstnerisk holdning. De 

henter inspirasjon, materiale og referanser fra et omfattende felt – fra 

gamle mestere til Hollywood-filmer; Anderssons figurative malerier 

kan ses i forbindelse med den europeiske ekspresjonistiske tradisjonen. 

Bræins improviserte romlige installasjoner innebærer en form for kontinuitet 

med minimalismen og høymodernismens abstrakte språk. Lounilas 

«kroppsstraff» med stadige vagina- og anusundersøkelser 

på spesialtoaletter, anvendelse 

av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke 

fengsel opprinnelig de som skadet andre? 

I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere 

skade: I USA er det nå kjent at fengslede 

utsettes for farlige sykdommer som HIV og 

Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika 

og tatovering er forbudt – har fangene heller 

ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. 

Tatovering er en også en stor kilde 

til HIV-smitte. 3 Og i russiske fengsler smittes 

10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 

5 millioner kroner å kurere – millionen Norge 

nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. 

Det er heller fengselet som er problemet. 

Denne fengslende tenkemåten viser seg også 

der enkelte nykonservativt krever kriminalisering 

av doping i idretten. Men dette er bare 

en sak for idretten selv, i likhet med fusk på 

skolen. – Ja, det er usunt å dope seg, røyke, 

spise mye søtsaker eller drikke sukker, men 

det er i samme kategori som å ilegge straff for 

overdreven soling eller slanking. 

Og hvorfor har man igjen begynt å bruke 

psykiatriens merkelapp «psykopat» for å 

beholde enkelte innesperret? Begrepet ble 

lagt dødt på 60-tallet etter at det ble påvist 

at tilbakefall overhodet ikke kan forutsies 

av psykiatere. 4 Nå benyttes «diagnosen» for 

fengsel i påvente av gjentagne lovbrudd – du 

settes inn på «tidsubestemt forvaring». Vi har 

igjen fått «kampen om den forbryterske sjel», 

slik tittelen lyder på fjorårets norske bok fra 

idéhistorikeren Espen Schaaning. 

En ting er fengsel som samfunnsløsning – men 

hvem får gleden av denne innsperringen? Den 

fengslede er vel «den uautoriserte kriminelle, 

som har manglet dyktighet, hell eller mulighet 

til å utrykke sin kriminalitet innenfor maktstrukturen». 

5 Dette er ikke nødvendigvis 

dagens globalt organiserte storkjeltringer 

med sine nettverk av allianser. Slike «forbryterkonger» 

er gjerne nyttige når man trenger 

dem – om det er en Hussein eller en bin Laden. 

Og er man amerikansk løytnant på krigsoppdrag, 

skal man også slippe lett fra det. 

Når man fanger internasjonale forbrytere 

fra siciliansk, russisk eller albansk mafia, 

tyrkiske heroinligaer, kinesiske triader eller 

columbianske kokainnettverk i nettet, tyr ikke 

akkurat disse kristent-freudiansk til bibelen 

og dens moralske oppdragelse på cella – de 

benytter heller fengselets forbryterskole til å 

danne nye allianser. 

Ja, hvem er egentlig fengselet til for? Nestor 

Norge fengsler 

flest i Norden 

i norsk strafferett Johs. Andenæs erkjenner 

etter et langt liv at «de fleste og groveste misgjerninger 

er øvet av offentlige myndigheter i 

rettens navn.» 2 Men det virker som om de som 

vedtar lovene er hevet over dem – som med 

tilfellet Kissinger eller Berlusconi. 

Lovgiverne kan bli for ivrige – enten utstedes 

for mange straffelover, eller så holdes 

man selv for god for straffen. Den fengslende 

tenkemåten er vel politisk sett heller en vekst av 

disiplinerende eller normaliserende virkemidler 

– som gjør myndighetenes makt mer omfattende. 

I krigen mot enhver som kan erklæres 

som terrorist, er det den fengslende tanke som 

regjerer. Man fengsles også av medias kriminalfokus. 

videokunst har referanser til spesialeffekter 

i actionfilmer. Deres 

arbeider representerer samtidig 

en sabotasje, en destabilisering, 

en perversjon av både «høykultur» 

og «populærkultur», gjennom 

å innlemme fragmenter av 

undertrykte subkulturelle koder, 

elementer som samtidig strekker 

seg utover denne mainstream 

kulturen. 

«Devil-may-care» sier noe 

om denne «lykksalige kampen» 

– ingen kan fri seg helt fra en gitt 

kulturelt betinget situasjon, men 

disse kunstnerne viser at det finnes 

måter å utvide kunstnerisk praksis 

på som bringer oss hinsides konvensjonell 

tenkning knyttet til hva 

vi opplever når vi står overfor et 

kunstverk. For mer informasjon, 

se «Curatorial Statement» på 

LE MONDE DIPLOMATIQUE – JUNI 2003 3 

En ond konfliktsirkel som igjen legitimerer 

både økt statsapparat og medias overvåkning. 

Hva med rettferdighetsfølelsen? En rettsstat 

forholder seg noenlunde til hva et folk godtar 

eller etterspør av fengselsstraff som reaksjon. 

Men fengsel er ikke rettferdig og nyttig 

i mange av de nevnte tilfellene. Langt flere 

kunne i dag ha sonet utenfor murene. Samfunnstjeneste 

sørger også for at enkelte ikke 

mister kontakt med positive nettverk blant 

familie, venner og arbeidet. Og tar ikke minst 

vare på den straffedes rettferdighetsfølelse. 

Den berømte 47 år gamle spanske dommeren 

Emilio Calatayud dømmer helst til 

oppdragende samfunnstjeneste. Eksempelvis 

da den femtenårige faderløse dagdriveren stjal 

mel i et supermarked. Han viste seg å være 

analfabet, og ble dømt til å lære å lese og 

skrive. Gutten kom igjen etter fem måneder, 

leste nervøst opp et dikt, og utførte noen reg- 

Kristina Bræin; Høflighetens dilemma 

nestykker. 

Dommen som fulgte var «bestått!» 

© LMD Norden 

Se også side 8-9 

1 Paul Leer-Salvesen: Menneske og straff. 

Universitetsforlaget 1991. 

2 Johs. Andenæs: Straffen som problem. Exil Forlag 

1994. 

3 Se Megan Comfort, side 8. 

4 Nils Christie: Et humanistisk perpektiv på straffegjennomføringsloven 

(2002) 

Hvem får glede av 

denne innsperringen? 

5 Anarkistisk lesebok. Pax Forlag 1970.

4 


Saudi-Arabias dilemma: 

USA-allianse, terrorangrep og ønsker om reform 

Terrorangrepene i den saudiarabiske hovedstaden Riyadh i mai kan kanskje 

bli en vekker både for de saudiarabiske myndighetene og for landets 

nære allierte i USA. Forholdet mellom disse to landene er blitt satt på 

prøve den siste tiden og befolkningens skepsis til den amerikanske 

militære tilstedeværelsen i landet er økende. 

ALAIN GRESH 

Sjefredaktør franske Le Monde diplomatique, i 

Saudi-Arabia. 

Forholdet mellom de to landene var solid og 

hjertelig. Likevel sendte den saudiarabiske 

kronprisen en svært oppriktig beskjed til den 

amerikanske presidenten: «Hvis jeg var Dem, 

ville jeg ta initiativet til at Deres militærbase 

i landet vårt tas bort. Om nødvendig vil vi 

kunne stille den til Deres disposisjon igjen ved 

en senere anledning». Den amerikanske basen 

i Dhahran i det østlige Saudia-Arabia hadde 

i flere år møtt sterk kritikk fra flere hold i 

Midtøsten. Det var president John F. Kennedy 

som fikk dette brevet fra prins Faisal mot slutten 

av 1960. Noen måneder senere besluttet 

USA å trekke seg ut av Dhahran. 

Et av kongefamiliens medlemmer forteller 

om denne historiske hendelsen for å forklare 

en beslutning som nylig er fattet, og som alle 

politiske observatører forsøker å tolke, nemlig 

beslutningen om å trekke tilbake de amerikanske 

soldatene på prins Sultan-basen innen 

slutten av 2003. Er dette et tegn på en radikal 

endring i forholdet mellom de to landene? 

Overhodet ikke, sier vår samtalepartner, og 

forsetter sin forklaring: «I 1991 representerte 

Saddam Hussein en trussel, til tross for sitt 

nederlag i Golfkrigen. I tillegg var det blitt tatt 

en beslutning om å innføre flyforbudssoner i 

Irak. Tre land deltok i disse overvåkingsoperasjonene; 

USA, Storbritannia og Frankrike. Vi 

signerte Safwan-avtalen som tillot disse flyene 

å ta av fra vårt territorium. Det dreide seg ikke 

om noen ‘base’ i egentlig forstand». «Men», 

tilføyer prinsen med et smil, «vi har sans for 

hemmeligheter. Vi forklarte ikke dette overfor 

opinionen. Mange trodde oppriktig at vi hadde 

etablert en permanent amerikansk base». 

Mens Dhahran-basen i 1950-årene ble sterkt 

kritisert av arabiske nasjonalister - spesielt av 

Nassers Egypt, ble utstasjoneringen av ca. 4 

500 amerikanske soldater i Saudi-Arabia etter 

Golfkrigen i 1990-91 et fokus for radikale 

islamistiske organisasjoner og for Osama bin 

Laden. To attentater ble forøvrig begått mot 

amerikanske soldater i november 1995 og juni 

1996. 1 

Etter at Saddam Husseins regime falt, har 

Washington og Riyadh måttet ta i betraktning 

at den saudiarabiske befolkningen er stadig 

mer fiendtlig innstilt overfor den amerikanske 

militære tilstedeværelsen - en fiendtlighet 

som forsterkes av solidariteten overfor det 

palestinske folket etter at den andre intifadaen 

startet. Tilbaketrekningen fra prins Sultanbasen 

innebærer imidlertid på ingen måte en 

slutt på det militære samarbeidet mellom de 

to regjeringene, snarere tvert imot. USA vil 

fortsatt ha basen til sin disposisjon; antallet 

amerikanske befal skal etter planen økes, og 

generalstabskomiteen, som ikke har vært samlet 

siden sommeren 2001, 2 vil gjenoppta sine 

faste møter nå i sommer. Når alt kommer til 

alt, forklarer man i Riyadh, eksisterte det ingen 

amerikansk base før 1990, og det var kun en 

amerikansk militærstyrke «utenfor synsvidde» 

som garanterte kongedømmets sikkerhet. 3 

Den saudiarabiske 

befolkningen er stadig 

mer fiendtlig innstilt 

overfor den amerikanske 

militære tilstedeværelsen 

Den stilltiende, men effektive hjelpen 

Riyadh ga USA under krigen mot Irak – til 

tross for offisielle dementier – er et bevis på 

forståelsen mellom de to landene. I uken forut 

for konflikten økte antallet amerikanske soldater 

på kongedømmets territorium til nesten 

10 000 og prins Sultan-basen kunne tjene som 

kommandosenter for hele luftkrigen. 4 Parallelt 

etablerte elitetropper seg på flybasene i Arar 

og Tabuk, nordvest i landet. De utførte opp- 

drag i selve Irak. «Vi hadde aldri kunnet føre 

krigen mot Irak slik vi gjorde uten hjelpen fra 

Saudi-Arabia», oppsummerer en amerikansk 

diplomat i Riyadh. 

Spriket mellom kongedømmets offisielle 

posisjon – fordømmelsen av ethvert angrep 

mot Irak – og dets konkrete handlinger, 

forklarer Saudi-Arabias ambivalens overfor 

Frankrikes posisjon i Irak-konflikten. Mens 

den saudiarabiske opinionen viste entusiasme 

da Paris nektet å bøye seg for USAs diktat, 

kom regjeringen med stadig flere anklager. 

«Ved å nekte å stemme for en ny resolusjon i 

Irak, skjøv Frankrike USA i retning unilateral 

handling. De frigjorde seg fra FNs jerngrep. 

Ingen kan kontrollere dem lenger». Hva dette 

regjeringsmedlemmet ikke nevner, er at en 

resolusjon i Sikkerhetsrådet ville ha legitimert 

kongedømmets hjelp til USA. I fravær av en 

slik legitimitet måtte landet iføre seg en politisk 

«tvedrakt». 

Saudi-Arabia hadde ikke noe annet valg. 

Siden 11. september har kongefamiliens spillerom 

vært begrenset. Femten saudiaraberes 

medvirkning i angrepene på World Trade 

Center og Pentagon rystet den amerikanske 

opinionen, og utløste en strøm av anklager 

mot kongedømmet. Landet ble mistenkt for å 

være hovedsete for eksport av islamsk terrorisme. 

Etter grundige undersøkelser oppdaget 

amerikanske journalister til sin forskrekkelse 

at Saudi-Arabia ikke var et demokrati, at 

menneskerettigheter ikke ble respektert og 

at kvinnene var tvunget til å gå med skaut. 

Innflytelsesrike stemmer tilknyttet nykonservative 

eller kristenfundamentalistiske miljøer, 

Siden 11. september 2001 

har kongefamiliens spillerom 

vært begrenset 

anså Saudi-Arabia som det neste krigsmålet 

etter Irak, og talte til og med for en oppdeling 

av landet, blant annet gjennom opprettelsen 

av en «sjiamuslimsk republikk» i øst, som er 

oljeregionen i landet. 

I en slik kontekst ville et saudiarabisk «nei» til 

USAs krav angående Irak vært det rene selvmordet: 

det kunne ha fått selve grunnmuren i 

Saudi-Arabias utenrikspolitikk til å vakle. Den 

ble støpt 14. februar 1945, da kong Ibn Saud, 

kongedømmets grunnlegger, møtte president 

Franklin D. Roosevelt ombord på USS Quincy 

i Suez-kanalen. Det ble starten på en langsiktig 

allianse basert på betydelige fellesinteresser. 

Ibn Saud stolte på at USA ville forsvare 

kongedømmets integritet. I 1940-årene gjaldt 

det å motsette seg Irak og Jordans ambisjoner, 

i 1950-årene var det Nassers, og etter 1979 

faren for en spredning av revolusjonen i Iran. 

Denne «forsikringen» ble konkretisert i august 

1990, da 500 000 amerikanske soldater ble 

utstasjonert i Saudi-Arabia etter Iraks invasjon 

av Kuwait. Saudi-Arabias regjering overbeviste 

om at ingen andre land enn USA kan gi 

dem en lignende garanti. 

For USA er fordelen ved Saudi-Arabia 

først og fremst landets oljeressurser. De første 

funnene ble gjort i 1938 - av et amerikansk 

selskap. I løpet av noen tiår ble kongedømmet 

– som disponerer 25% av oljereservene internasjonalt 

– verdens fremste eksportør av olje. 

Saudi-Arabia forsyner den vestlige verden 

med dette viktige råstoffet til lav pris. Men det 

som gjør Saudi-Arabia uerstattelig, er at dette 

landet er det eneste som ved behov kan sende 

flere millioner ekstra oljefat ut på markedet. 

Saudi-Arabia har i det siste økt sin produksjon 

betraktelig ved to anledninger: etter 11. september 

2001 og under Irak-krisen. I løpet av 

en tiårsperiode vil ingen annen stat, selv ikke 

Irak, kunne spille en lignende rolle. 

«Men alliansen mellom USA og Saudi- 

Arabia kan ikke begrenses til byttehandelen 

‘sikkerhet mot olje’», bemerker en intellektuell. 

«Saudi-Arabia inntok under hele den kalde krigen 

en spesiell plass i den anti-sovjetiske planen 

gjennom å finansiere bevegelser som Unita i 

Angola og Contras i Nicaragua. I Afghanistan 

skulle Saudi-Arabia komme til å spille en 

sentral rolle i støtten til Mujahedin og bidro 

betraktelig til Moskvas nederlag i 1980-årene. 

Men Sovjetunionens sammenbrudd gjorde at 

Saudi-Arabia mistet en del av sin rolle». 

Tordenbraket den 11. september 2001 

gjorde at forholdet mellom USA og Saudi- 

Arabia, som så langt et begrenset antall ansvarspersoner 

hadde tatt seg av, ble diskutert i 

media. Den gjensidige mangelen på forståelse 

holder alle misforståelser i live. 

Abdelhamed Al-Ghathami, professor i litteraturkritikk 

ved Kong Saud-universitetet i 

Riyadh, har skrevet en bok om USAs kultur, 

og er stadig forundret over hva han oppdaget i 

dette landet på 1990-tallet. «Amerikanerne vet 

ingenting om Saudi-Arabia. De trodde at landet 

kun var en ørken befolket av beduiner. De 

var uvitende om at vi har byer, at det finnes en 

saudiarabisk middelklasse. Etter 11. september 

ser de på oss som det ondes kjerne. Hele samfunnet 

vårt betraktes som ensbetydende med 

terrorisme. Da den japanske Røde armé gjennomførte 

sine attentat, anså vi hele Japan som 

skyldig? En slik grov forenkling gir næring 

til terrorismen, for de radikale gruppene kan 

hevde at USAs skyteskive ikke bare er terrorismen, 

men samfunnet vårt i sin helhet, 

araberne, islam. Desto mer ettersom man hører 

amerikanske stemmer som åpent oppfordrer til 

en atombombing av Mekka, og som erklærer 

at profeten Muhammed var terrorist». 

600 familier av 11. september-ofre har saksøkt 

viktige ansvarspersoner og institusjoner, 

Kongedømmet flyter ikke 

lenger bare på et hav av olje, 

men også på et osean av 

ubrukt kapital 

især saudiarabiske – deriblant prins Sultan, 

den mektige forsvarsministeren – og krevd 

en erstatning på tusen milliarder dollar. Søksmålet 

er nylig utvidet til å gjelde innflytelsesrike 

representanter for den radikale religiøse 

tendensen, blant annet Salman Al Awdah og 

Safar Hawali. Et damoklessverd henger nå 

over de saudiarabiske investeringene i USA 

– beregnet til 450 milliarder dollar – som vil 

kunne bli konfiskert. Til tross for at ryktene 

om en massiv beslaglegging av disse beløpene 

virker grunnløse, nøler saudiaraberne heretter 

med å foreta ytterligere investeringer, noe som 

forklarer boomen ved Riyadhs børs og eiendomsmarked. 

Kongedømmet flyter ikke lenger 

bare på et hav av olje, men også på et osean av 

ubrukt kapital… 

I et forsøk på å rette opp sitt image, har 

Saudi-Arabia igangsatt en betydelig PR-kampanje 

– selskapet Qorvis Communication fikk 

14,6 millioner dollar den første halvdel av 

2002. «Et gedigent tap», slenger en saudiarabisk 

forretningsmann foraktelig ut. Det har vært 

mer effektivt for kronprins Abdallah å lansere 

et dristig fredsinitiativ for Midtøsten, noe som 

resulterte i at hele den arabiske verden under 

det arabiske toppmøtet i Beirut i mars 2002, 

aksepterte fred med Israel mot opprettelsen av 

en palestinsk stat. Den «stilltiende samarbeidsviljen» 

under Irak-krigen bidro også til en 

uskadeliggjøring av Pentagons «hauker», som 

er tilbøyelige til å mene at Washington burde 

«gi slipp på» Saudi-Arabia, ikke minst fordi 

USAs hær nå har militærbaser og fasiliteter i 

Irak og i alle Golfens emirater. 

«Det gikk lang tid før vi forsto hvilket 

sjokk den 11. september representerte for det 

amerikanske samfunnet», innrømmer et saudiarabisk 

regjeringsmedlem. Seks måneder etter 

attentatene forklarte sentrale representanter for 

innenriksdepartementet velvillig at det ikke 

fantes noe bevis på saudiaraberes medvirkning 

i disse angrepene. Selv om den offisielle 

versjonen nå har forandret seg, er saudiaraberne 

ofte skeptiske til amerikansk politikk, 

en skepsis som forsterkes av en friere presse. 

Forholdet mellom USA og Saudi-Arabia har 

aldri vært noe kjærlighetsforhold, men det er 

heretter merket av en dyp mistro. 

Abdel Mohsen El Akkas, en av lederne for 

pressegruppen Chark El Awsat og medlem av 

Majlis Al-Shura, konsultasjonsrådet, innrømmer 

det: «Ja, saudiaraberne nøler med å reise 

til USA nå. Mange historier er i omløp, noen 

av dem er fryktelige og beretter om svært 

dårlig behandling. Det sies at saudiarabere blir 

holdt tilbake ved mellomlandinger, for at de 

ikke skal rekke korresponderende fly, slik at 

planene deres forpurres, hvis de har noen…». 

Saudiaraberne kan konstatere en endring 

i situasjonen: det tar lengre tid å oppnå 

visum, og kontrollen i USA er blitt strengere. 

Redselen vokser og får eventuelle reisende til 

å miste motet. Studenter foretrekker å fortsette 

studiene i Canada, Australia eller Europa. 

Pressen skriver om de 130 saudiaraberne som 

holdes fanget på Guantanamo-basen, og får en 

behandling som står i skarp kontrast til de idealene 

USA påberoper seg. Hvis man tilføyer 

alle saudiarabernes – selv de mest «vestliggjortes»– 

ektefølte raseri med hensyn til 

undertrykkelsen av palestinerne, forstår man 

at boikottkampanjene rettet mot amerikanske 

produkter i det minste i teorien har muligheter 

for suksess – det er vanskelig å si hvor stor 

innvirkning de egentlig har annet enn på 

amerikanske sigaretter og enkelte franchiseselskaper 

som McDonald’s. 

Det er likevel kampen mot terrorisme som vil 

sette vennskapet mellom de to landene på den 

mest avgjørende prøven. Saken er langt fra 

enkel. «I løpet av de siste tiårene», forklarer 

en saudiarabisk journalist, «har kongedømmet 

eksportert sin meget strenge versjon av islam. 

Krigen i Afghanistan markerte høydepunktet 

for denne aktiviteten. Hele det politiske, 

religiøse og økonomiske nettverket som da ble

opprettet, «mistet jobben» da den kalde krigen 

tok slutt. Og enkelte omstilte seg ved å kjempe 

mot andre «vantro», som USA. 

Like etter Golfkrigen i 1990-91 begynte 

Riyadh å rydde opp i sine egne finanser: var 

ikke flere av de organisasjonene Saudi-Arabia 

støttet økonomisk, på Saddam Husseins side? 

Pengene gikk den gang gjennom ulemas-rådet 

(råd av islamske rettslærde) og dets leder, 

sjeik Abdelaziz Ben Baz, som fulgte lite med 

i hva hjelpen gikk til. Da han i juli 1993 ble 

utnevnt til mufti (muslimsk religiøs jurist), 

med ministerstatus, ble han samtidig fratatt 

en rekke økonomiske privilegier til fordel for 

det nye ministeriet for islamske anliggender 

og religiøse eiendommer. Men det viste seg 

at dette systemet også hadde store mangler, 

det helt nye statsapparatet fungerte ikke alltid 

Vil attentatene i Riyadh 13. 

mai markere et vendepunkt? 

like bra. 

Etter 11. september økte presset fra amerikanerne. 

«De to landene besluttet å samarbeide 

om å følge pengeoverføringene frem til mottaker, 

og dette samarbeidet har vist seg positivt 

for begge parter», forklarer Abel Mohsen El 

Akkas. «Vi holder på å utarbeide en ny lov i 

den forbindelse». I midten av mai kunngjorde 

autoritetene stengningen av alle utenlandskontorene 

til stiftelsen Al-Haramain, som 

Washington flere ganger har stilt spørsmålstegn 

ved. Overføringene av beløp til utlandet 

kontrolleres mye strengere. Amerikanerne 

bekrefter disse forbedringene, men hevder at 

saudiaraberne «fortsatt ikke har gått dypt nok 

ned i tingene». 

De saudiarabiske ledernes viktigste 

utfordring er imidlertid mer av samfunnsmessig 

enn av sikkerhetsmessig karakter. Før de 

forferdelige attentatene 13. mai 2003 var det 

flere som allerede hadde gjort oppmerksom på 

miljøer med grobunn for utvikling av «jihadistiske» 

(jihad = hellig krig) organisasjoner. 

Mansour Al-Ngidan skjuler et ironisk 

blikk bak tynne briller. Han ble født i 1970 

i Bourayda, en svært konservativ by i Nedj, 

kongedømmets vugge. Han studerte religion 

etter å ha gitt opp videregående skole, lærte 

Koranen utenat, sluttet seg til islamske bevegelser 

og «gikk til handling» ved at han 

forsøkte å sette fyr på en videobutikk. Han ble 

satt i fengsel, og under oppholdet i fangenskap 

tok han et oppgjør med seg selv og ble en 

av de mest urokkelige kritikerne av radikal 

religiøs tankegang: «Den krisen vi opplever, 

er først og fremst en tankens krise», forklarer 

han. «Vi påstår at vi ikke har noen befatning 

med terroristorganisasjoner, mens disse jo i 

virkeligheten henter næring hos oss, hos et 

visst antall religiøse ledere hvis prekener hyller 

Osama bin Laden, og til og med 11. september- 

angrepene». 

Mansour Al-Ngidan kritiserer tendensen 

til å «bannlyse» (takfir) alle de som har en 

holdning som avviker fra den gjeldende normen. 

Det har han selv vært offer for: fire 

religiøse ledere hang ham ut offentlig. Denne 

«jihadistisk-takfirske» tenkemåten går så langt 

som til å tillate bruk av vold mot de muslimske 

autoritetene, noe som forklarer de siste 

månedenes økning av væpnede sammenstøt 

mellom terrorister og lokale politistyrker. 

Hvorfor er likevel autoritetene så overbærende 

med disse ekstremistene? «Samme dag», 

klager han, «som pressen over fem spalter 

viser frem bildene av de 19 terroristene politiet 

leter etter (i første rekke saudiarabere), tillater 

autoritetene sjeik Soleiman Al-Awan – som 

åpent har sagt at Osama bin Laden vil seire 

og at Turki Al-Hamed og Ghazi Ghossabi 5 

må ‘ødelegges’ – å gjenoppta sine prekener 

og sin undervisning». Hvordan kan man på 

én og samme tid både fordømme talibanerne 

og være blind for de tusener av saudiarabiske 

ungdommer som deltok i krigen der borte etter 

11. september? 

«For å kunne forstå makthavernes nølende 

holdning», forklarer en journalist, «må en 

se tilbake på regimets grunnleggelse, det 

vil si pakten som i 1744 ble inngått mellom 

Mohamed Ibn Saud og den religiøse reformatoren 

Mohamed Ibn Abelwahhab. Avtalen 

instituerte en allianse mellom de religiøse og 

den politiske makten, men etablerte et ganske 

klart skille mellom statlige anliggender - som 

Saud-familien hadde ansvaret for, og religionen 

som ble forvaltet av det religiøse establishment. 

Ettersom den muslimske skolen de 

religiøse påberopte seg, var wahhabismen – en 

meget konservativ, men som fremfor alt en 

skole som prioriterer sosial fred – gikk alt bra, 

til tross for episodiske kriser». 

Alt forandrer seg i 1960-årene, da kongedømmet 

måtte ta opp kampen mot den egyptiske 

lederen Nasser, de arabiske nasjonalistene 

og de fremskrittsvennlige. Landet var ikke 

ideologisk rustet til nettopp det. Saudi-Arabia 

søkte da bistand hos organisasjonen Det 

muslimske brorskap hvis overordnede ledere 

ble forfulgt i de fremskrittsvennlige arabiske 

landene. De slår seg ned i kongedømmet, tar 

hånd om undervisningssystemet og påvirker 

det tradisjonelle religiøse lederskapet i retning 

av en mye mer politisk tenkemåte. Gjennom 

denne sammensmeltningen av «wahhabismen» 

og Det muslimske brorskap, oppstår 

etter Afghanistan-krigen en mindre, men aktiv 

bevegelse, den «jihadist-takfirske», som vipper 

over i voldsbruk. «Problemet», fortsetter 

journalisten – og bruker dermed den samme 

argumentasjonen som Ngidan – «er at det 

på idéplanet ofte er en sammenheng mellom 

jihadistene og en del av representantene for det 

religiøse establishment – anti-vestlige holdninger, 

fiendtlighet overfor kristne og jøder osv. 

Spørsmålet som stilles til kongefamilien er 

som følger: kan den utrydde den ene uten også 

å bekjempe den andre? Hvordan gjøre det uten 

samtidig å trekke i tvil monarkiets religiøse 

legitimitet?». 

13. mai 2003 bruker hele den saudiarabiske 

pressen førstesidene sine på bildene av nitten 

terrorister som er ettersøkt av politiet. Politiet 

har oppdaget et våpenlager med 55 granater, 

377 kilo sprengstoff, ammunisjon, falske papirer 

og forkledninger. Hvorfor denne plutselige 

offentliggjøringen, når arrestasjoner inntil da 

aldri var blitt offentliggjort? «Vi må vedkjenne 

oss at det finnes en ekstremistisk tankegang på 

vårt territorium», sier en lederskribent i dagsavisen 

Al-Watan. Innenriksministeren, prins 

Nayef, hadde i november 2002 for første gang 

offentlig trukket Det muslimske brorskap i tvil. 

Men makthaverne nøler med å kaste seg ut i en 

styrkeprøve, selv om et visst antall imamer har 

måttet fratre sine stillinger i perioden forut for 

Irak-krigen. Bare for noen uker siden hevdet 

vitterlig prins Nayef at det ikke fantes noe 

terroristnettverk i landet, skjønt man visste at 

hundrevis av arrestasjoner ble foretatt, og at 

nærmere hundre av dem ifølge diverse kilder 

hadde tilknytning til Al-Qaida. 

Vil attentatene i Riyadh 13. mai – hvor mer 

enn tretti mennesker mistet livet – markere 

et vendepunkt? Pressedebatten bærer bud 

om det, for eksempel kronprins Abdallahs 

ekstremt harde uttalelser: «Vi advarer spesielt 

de som prøver å rettferdiggjøre disse kriminelle 

handlingene i religionens navn. Og vi 

sier at enhver som prøver å gjøre det, vil bli 

betraktet som terroristenes medskyldige og 

behandlet deretter». «For første gang», sier 

fornøyd lederskribenten Daoud El Cheryan 

i dagsavisen Al-Hayat, «avviser ikke innen- 

Washingtons inntrengende 

oppfordringer om en «demokratisering» 

møter skepsis 

riksministeren, at disse angrepene er en del 

av vårt samfunn og vårt tankegods. Ingen kan 

benekt at det hos oss eksisterer en sympati for 

jihad-bevegelsen». 6 

Etter attentatene har makthaverne en ypperlig 

anledning til å isolere denne bevegelsen, 

som til tross for at den er svært mektig, likevel 

synes å appellere langt mindre til nyere generasjoner. 

Som professor Abdelhamed Al- 

Ghatahami bekrefter: «Jeg underviser siste året 

på universitetet, og har de siste tjue årene hatt 

grupper på 50 studenter. På midten av 1980-tallet 

var et halvt dusin av dem islamister; antallet 

økte på slutten av 80-tallet og på begynnelsen 

av 90-tallet. Da var de i flertall. Siden da har 

nedgangen vært tydelig. I år er det bare én 

av dem på mine forelesninger». Hva skyldes 

denne tilbakegangen? Sannsynligvis bunner 

den i desillusjon – en rekke av dem som deltok 

i Afghanistan-krigen kom skuffet tilbake, 

eller ble til og med utlevert til amerikanerne 

av stammefolkene. Dessuten er Saudi-Arabia 


Mamma Karin Andersson; Minnesluckorna öppnas alltid från Söder 

inne i en urbaniseringsprosess og i ferd med 

å åpne seg mot verden: satellitt-tv og internett 

har fratatt undervisningssystemet monopolet 

på de unges tanker. 

Er tiden moden for reformer? Det finnes 

mye motstand i det religiøse establishment, 

i statsapparatet – sikkerhetstjenestene inkludert, 

hvor jihadistenes innflytelse gjorde 

seg gjeldende på 1990-tallet – og i de deler 

av befolkningen som er fordervet av oppfordringer 

til hat men også opprørt over 

Washingtons politikk i Irak og Palestina. I en 

slik kontekst møtes Washingtons inntrengende 

oppfordringer om en «demokratisering» desto 

mer med skepsis, forklarer et medlem av 

Majlis Al-Shura, ettersom «alle er overbevist 

om at USAs press bunner i deres egne interesser 

og ikke våre. Det bidrar til å diskreditere 

dem som taler for en åpning, og får dem til å 

fremstå som utenlandske agenter». 

Vi befinner oss i en istiraha (ord dannet av 

begrepet «hvile»), omtrent tolv kilometer 

fra Riyadh. En stor hage, noen palmer og et 

tjuetalls bord samlet foran et podium hvor en 

økonom, dr. Abdelaziz Al Dakhil, holder tale. 

«Dette er en begivenhet», sier en av tilhørerne. 

«Det er første gang vi ‘går ut’, første gang vi 

holder møte på et offentlig sted». Størsteparten 

av de tilstedeværende har signert et brev, kalt 

«brevet fra de 104», som ble sendt kronprins 

Abdallah i januar. Underskriverne er liberalere 

eller moderate islamister, som ber spesielt om 

at det avholdes lokalvalg og valg til konsultasjonsrådet 

Majlis Al-Shura. De ber også om at 

borger- og minoritetsrettighetene garanteres 

og at kvinnenes rettigheter økes. Teksten 

hadde såpass stor gjennomslagskraft at kronprinsen 

mottok en delegasjon fra dem som 

hadde signert brevet. 

«Vi kjemper en kamp mot tiden. Vi er 

konfrontert med problemer som blir stadig 

mer akutte, både sosiale, økonomiske og 

politiske, forklarer taleren, og kommer med 

konkrete eksempler som fattigdom, stigende 

arbeidsløshet og usikkerhet blant ungdom. Vi 

er dessuten utsatt for et enormt amerikansk 

press. Vi kan svare på det på to måter: ved å 

rykke nærmere USA, komme med vakre utsagn 

og gå rundt grøten eller vi kan bestemme 

selv, iverksette reformer for å bedre friheten, 

menneskets rettigheter og å kjempe mot korrupsjonen. 

La oss fremtvinge reformer, selv 

om de er begrensede; valg av en fjerdedel av 

Majlis Al-Shuras medlemmer, lokalvalg osv. 

La oss ha mot til å bevege oss fremover mot de 

røde linjene som vi ennå ikke og på langt nær 

har nådd frem til, langt mindre trådt over». 

1 Bak det andre attentatet, i Al Khobar, stod radikale 

sjiamuslimske grupper. Les «Les mystères d’un attentat 

en Arabie saoudite» («Et mystisk attentat i Saudi- 

Arabia »), Le Monde diplomatique, september 1997. 

2 Les « Coup de froid sur les relations avec 

Washington » (» Kuldebølge i forholdet til 

Washington »), Le Monde diplomatique, mai 2002. 

3 Den amerikanske militærstyrken i Golfen økte kraftig 

fra 1987, i siste fase av krigen mellom Irak og Iran. 

4 Michael Dobbs, «US-Saudi Ties prove crucial in war»,

6 



Imperiet... 

er mer avgjørende i militære spørsmål i dag 

enn noen gang tidligere. En stat som sikter mot 

politisk makt i global sammenheng i dag, må 

i tillegg til å mestre denne teknologien, være 

svært stor. Tidligere spilte ikke størrelsen noen 

rolle. Storbritannia, som kontrollerte sin tids 

største imperium, var selv etter 1700- og 1800tallets 

målestokk bare en middels stor stat. Og 

på 1600-tallet kunne et land på størrelse med 

Sveits, nemlig Nederland, tydelig markere seg 

på den globale arenaen. I dag er det utenkelig 

at noen andre land enn de aller største – uansett 

hvor rike og teknologisk velutrustede de er 

– vil kunne bli globale stormakter. 

For det tredje har vi politikkens kompleksitet. 

Vi lever fremdeles i en tid med nasjonalstater 

– det eneste av globaliseringens 

aspekter der globaliseringen ikke virker. Men 

det er en besynderlig form for stater – i nesten 

alle spiller vanlige innbyggere en viktig rolle. 

Tidligere styrte beslutningstakerne staten uten 

nevneverdig interesse for hva flertallet i befolkningen 

mente. Regimene på slutten av 1800- 

og begynnelsen av 1900-tallet kunne regne 

med en mobilisering i folket som i våre dager 

er nærmest utenkelig. Men hva innbyggerne i 

dagens stater mener, eller er villig til å gjøre, 

må nå tas hensyn til i større grad enn tidligere. 

USAs imperieprosjekt er også enestående i 

den forstand at alle tidligere stormakter og 

imperier har vært klar over at de ikke var de 

eneste, og ingen av dem har siktet så høyt som 

til global dominans. Ingen regimer har trodd 

at de var usårbare, selv ikke de som har regnet 

seg selv som verdenssentre, som Kina og 

Romerriket på sitt største. Inntil slutten av den 

kalde krigen var enkeltstaters totale dominans 

på regionalt nivå det verste scenarioet verdenssamfunnet 

så for seg. Global rekkevidde, noe 

som ble mulig etter 1492, må ikke forveksles 

med global dominans. 

Britenes imperium på 1800-tallet var det 

eneste som var globalt i den forstand at det 

opererte over hele planeten, og i så måte var 

det en forgjenger til det amerikanske imperiet. 

Russerne drømte også i kommunistperioden 

om en endret verden, men de visste godt at 

selv da Sovjetunionen var på sitt mektigste, 

var verdensherredømme langt utenfor deres 

rekkevidde. Til tross for den kalde krigens 

retorikk, gjorde de heller aldri noen seriøse 

forsøk på å oppnå slik dominans. 

Forskjellene mellom USAs ambisjoner i dag 

og Storbritannias ambisjoner for mer enn 

hundre år siden er likevel tydelige. For det 

første er USA fysisk sett et enormt land med 

en av klodens største befolkninger, som fremdeles 

øker (til forskjell fra befolkningen i EU) 

takket være praktisk talt ubegrenset innvandring 

til landet. 

For det andre er det forskjeller i stilen. Da 

det britiske imperiet var på sitt største, okkuperte 

og administrerte britene en fjerdedel av 

klodens overflate. 1 USA har aldri vært noen 

egentlig kolonimakt, bortsett fra i en kort 

periode på slutten av 1800- og begynnelsen 

av 1900-tallet, da kolonial imperialisme var på 

moten internasjonalt. USA har for det meste 

operert med avhengige stater og satellittstater, 

og dessuten først og fremst på den vestlige 

halvkule, der de praktisk talt har vært uten 

konkurranse. Utover på 1900-tallet begynte 

USA, til forskjell fra det som hadde vært 

Storbritannias praksis, med væpnet intervensjon 

i disse statene. 

Ettersom de tidligere verdensimperienes 

fremste maktmiddel var marinen, tok britene 

kontrollen over strategisk viktige havnebaser 

og knutepunkter verden over. Det britiske 

flagget vaiet da som nå fra Gibraltar til St. 

Helena og Falklandsøyene. USA hadde ikke 

behov for slike baser utenfor Stillehavet før 

etter 1941, men da de begynte å ekspandere, 

gjorde de det i overensstemmelse med det som 

på den tiden gjerne ble kalt en koalisjon basert 

på frivillighet. I dag er situasjonen en annen. 

USA innser nå behovet for på kort sikt å kontrollere 

et stort antall militærbaser, så vel som 

på lengre sikt å kontrollere dem indirekte. 

For det tredje er det viktige forskjeller 

mellom imperiemaktenes indre struktur og 

ideologi. Storbritannia handlet ut fra egne og 

ikke universelle målsetninger, selv om propagandaapparatet 

naturligvis fant mer altruistiske 

motiver for imperiet. Dermed ble avskaffelsen 

av slaveriet brukt for å rettferdiggjøre 

britenes sjømilitære styrke på samme måte 

som menneskerettighetene i dag ofte tjener 

som rettferdiggjøring for USAs militærmakt. 

På den annen side er USA, som Frankrike og 

Russland etter revolusjonene, en stormakt som 

baserer seg på en universalistisk revolusjon, 

og har derfor den oppfatningen at resten av 

verden burde følge deres eksempel, og muligens 

til og med hjelpe til med å frigjøre resten 

av verden. Få ting er farligere enn stormakter 

som handler ut fra egne interesser i troen på at 

de ved å handle på den måten gjør menneske- 

Selv om USAs økonomi 

er stor, utgjør den en 

stadig mindre del av den 

globale økonomien 

heten en stor tjeneste. 

Den mest grunnleggende forskjellen er imidlertid 

at det britiske imperiet – selv om det var 

globalt og i en viss forstand mer globalt enn det 

amerikanske er i dag ettersom det alene kontrollerte 

verdenshavene i en grad som overgår 

kontrollen noen land kan ha over himmelrommet 

– aldri siktet mot verdensherredømme og 

ikke engang mot militær og politisk makt over 

landområder verken i Europa eller Amerika. 

Dette imperiet handlet ut fra Storbritannias 

grunnleggende interesser, nemlig de økonomiske, 

og begrenset innblandingen i lokale 

anliggender til et minimum. Britene var alltid 

oppmerksomme på sitt eget lands begrensede 

størrelse og ressurser. Etter 1918 var de dessuten 

smertelig klar over at imperiet sto for fall. 

På den annen side virket den første industrialiserte 

nasjonens globale imperium i en 

viss forstand sammen med spiren til den 

globaliseringen som den britiske økonomien 

senere gjorde så mye for å fremme. Innenfor 

det britiske imperiet, som var et internasjonalt 

handelssystem, utviklet det seg en stor industri 

hjemme i Storbritannia, og denne industrien 

baserte seg først og fremst på eksport 

av produkter til mindre utviklede land. Til 

gjengjeld ble Storbritannia det største markedet 

for verdens råvarer. 2 Da landet ikke lenger 

forsynte verden med egenproduserte varer, ble 

det et globalt finanssentrum. 

Dette var ikke tilfellet for USAs økonomi. 

Den hvilte på beskyttelsen av egen industri 

mot utenlandsk konkurranse i et potensielt 

gigantisk marked, og er fremdeles et viktig 

element i amerikansk politikk. Da den amerikanske 

industrien ble globalt dominerende, 

passet frihandelen den like godt som den 

hadde passet den britiske. En av svakhetene 

ved det 21. århundres amerikanske imperium 

er imidlertid nettopp at den amerikanske 

økonomien i dagens industrialiserte verden 

ikke lenger er så dominerende som den var. 3 

Til forskjell fra britene importerer amerikanerne 

produkter fra resten av verden i et enormt 

omfang, og både forretningsinteresser og 

velgere i USA er proteksjonistiske i forhold 

til denne tendensen. Det er en konflikt mellom 

ideologien til en verden dominert av amerikansk-kontrollert 

frihandel, og de politiske 

interessene til viktige elementer innenfor USA 

som er truet av denne frihandelen. 

En av få måter denne svakheten kan 

reduseres på, er en utvidelse av våpenhandelen. 

Dette er et annet aspekt som skiller det 

amerikanske fra det britiske imperiet. Etter 

annen verdenskrig har USA, i en fredsperiode 

uten sidestykke i moderne historie, kontinuerlig 

ført en usedvanlig offensiv opprustningspolitikk. 

Dominansen til det president 

Eisenhower kalte «the Military Industrial 

Complex» henger trolig sammen med denne 

opprustningen. I løpet av den kalde krigens 40 

år oppførte begge sider seg som om en krig ble 

utkjempet, eller i det minste var i ferd med å 

bryte ut. Det britiske imperiet nådde derimot 

sin topp i løpet av hundre år uten store internasjonale 

kriger – 1815–1914. 

Til tross for den åpenbare ujevnheten mellom 

USA og Sovjetunionens makt, har denne 

drivkraften bak den amerikanske våpenindustriens 

vekst bare blitt sterkere, selv før den 

kalde krigen var over, og den har fortsatt å 

vokse. 

Den kalde krigen hadde skaffet USA hegemoni 

i den vestlige verden. Landet sto imidlertid 

i spissen for en allianse, selv om ingen stilte 

spørsmål ved USAs relative makt. Makten 

befant seg i Washington og ingen andre steder. 

På den tiden kunne Europa se en logikk bak 

det amerikanske verdensimperiet, men i dag er 

ikke lenger USAs regjering og dens målsetninger 

allment akseptert. Det finnes ikke lenger 

noen koalisjon basert på frivillighet. USAs 

beslutninger er faktisk mer upopulære nå enn 

noen gang tidligere, og trolig mer upopulære 

enn noen annen stormakts politikk. 

Deretter ledet amerikanerne alliansen 

med en grad av aktsomhet som var vanlig 

i internasjonale spørsmål, om ikke annet så 

fordi europeerne ville måtte stå i frontlinjene 

under en eventuell krig mot sovjetstyrkene. 

Alliansen var avhengig av USAs våpenteknologi 

og derfor svært tett sammensveiset 

med denne supermakten. Amerikanerne 

motsatte seg et militært uavhengig Europa. 

Mamma Karin Andersson: Idag är igår imorgon 

Røttene til de langvarige gnisningene mellom 

USA og Frankrike, som har eksistert siden 

Charles de Gaulles dager, ligger i Frankrikes 

avvisning av at noen allianser mellom stater er 

permanente, og at landet insisterer på sitt eget 

potensial som uavhengig produsent av høyteknologisk 

militært utstyr. På tross av visse 

indre stridigheter var alliansen imidlertid en 

koalisjon basert på virkelig frivillighet. 

Etter Sovjetunionens sammenbrudd sto 

USA tilbake som den eneste supermakten, 

som ingen annen makt kunne eller ønsket å 

utfordre. Det at USA plutselig begynte å vise 

sin makt på en hensynsløs og uvanlig fiendtlig 

måte er derfor vanskelig å forstå, særlig fordi 

det verken er i tråd med den velprøvde imperietenkningen 

som oppsto under den kalde 

krigen, eller med USAs økonomiske interesser. 

Politikken som nylig er blitt rådende i 

Washington, virker på utenforstående så riv 

ruskende gal at det er vanskelig å forstå hva 

som egentlig er intensjonene bak den. Globalt 

overherredømme sikret med militær makt 

synes å være det som opptar de som dominerer, 

eller i det minste halvveis dominerer, 

beslutningsprosessene i Washington. Målet 

med dette herredømmet er fremdeles uklart. 

Vil strategien lykkes? Dagens verden er altfor 

komplisert til at én stat kan dominere den. Og 

med unntak av sin militære overlegenhet når 

det gjelder høyteknologiske våpen, er USA 

avhengig av sine inntekter, som avtar, eller 

potensielt gjør det. Selv om landets økonomi 

er stor, utgjør den en stadig mindre del av den 

globale økonomien. Den er sårbar både på kort 

og lang sikt. Forestill deg at OPEC-landene i 

morgen bestemte seg for å skrive regningene 

Det amerikanske imperiet 

er uten reell militær konkurranse 

og vil sannsynligvis 

fortsette å være det i 

overskuelig fremtid 

sine i euro istedenfor i dollar. 

USA har visse politiske fortrinn, men landet 

har skuslet bort de fleste av dem i løpet 

av de siste 18 månedene. Amerikanerne har 

fremdeles den begrensede fordelen at deres 

kultur og det engelske språket er dominerende 

i verdenssammenheng. Men det langt større 

fortrinnet amerikanerne har med tanke på 

deres imperieprosjekt, er militært. Det ameri-

kanske imperiet er uten reell militær konkurranse 

og vil sannsynligvis fortsette å være det 

i overskuelig fremtid. Det betyr imidlertid ikke 

at amerikanerne er uslåelige i enhver forstand 

selv om de er uslåelige i lokale kriger. Men i 

praksis er det ingen, ikke engang Kina, som er 

innenfor rekkevidde av USAs teknologi. Man 

I et rent militært 

perspektiv var Irak-krigen 

svært vellykket 

må vurdere nøye hva denne teknologiske overlegenheten 

impliserer. 

Amerikanerne sikter selvfølgelig ikke i teorien 

mot å okkupere hele verden. Det de sikter 

mot, er å gå til krig, innsette vennligsinnede 

regjeringer og reise hjem igjen. Det kommer 

ikke til å fungere. I et rent militært perspektiv 

var Irak-krigen svært vellykket. Men ettersom 

operasjonen var rent militær, overså amerikanerne 

hva som må gjøres når et land er okkupert, 

dersom man vil drive det og holde det ved 

like – slik britene gjorde gjennom den klassiske 

kolonimodellen India. Den «demokratimodellen» 

som USA vil tilby hele verden 

med Irak som eksempel, er en ikke-modell 

og irrelevant til dette formålet. Den oppfatningen 

at amerikanerne verken trenger noen 

genuint allierte blant andre land eller genuin 

støtte blant befolkningene i de landene USAs 

militære i dag kan erobre (men ikke effektivt 

administrere) er tankespinn. 

Krigen i Irak var et eksempel på amerikanske 

beslutningstakeres lettsindighet. Irak 

var blitt slått av USA tidligere, men hadde 

nektet å overgi seg. Landet var så svakt at det 

lett kunne overvinnes. Det var også i besittelse 

av visse verdier, nemlig olje, men først 

og fremst var invasjonen en øvelse i å vise sin 

internasjonale makt. Politikken som villstyringene 

i Washington fører, nemlig den som 

sikter mot en fullstendig omstrukturering av 

hele Midtøsten, gir ingen mening. Hvis målet 

er å avsette det saudiarabiske kongehuset, 

hva planlegger de å erstatte det med? Hvis de 

mener alvor med at de vil endre Midtøsten, 

vet vi jo at det eneste de behøver å gjøre, er 

å legge press på israelerne. Bush senior var 

innstilt på å gjøre det, men han som sitter i Det 

hvite hus i dag er det ikke. Han har i stedet 

latt sin administrasjon ødelegge ett av de to 

garantert sekulære regjeringene i Midtøsten, 

og han er i ferd med å gjøre et fremstøt mot 

det andre. 

Tomheten i denne politikken viser seg 

tydeligst i måten dens mål formuleres i fen- 


Et tilbaketrukket... 

stille alle disse milliardene til rådighet? Mest 

sannsynlig ikke mange nok, og ikke lenge nok. 

Vil regjeringen vende seg mot FN og andre 

internasjonale institusjoner for å hente inn 

ekspertise og skaffe seg legitimitet? Trolig ja, 

men motvillig og altfor sent for å få maksimalt 

utbytte av hjelpen. 

Krig sies å være politikk utført med andre 

midler. Vil USA etablere et demokratisk 

regime som vil tjene USAs (og verdens) interesser, 

som fred i regionen, stabile oljepriser 

og samarbeid mot anti-vestlige terroristgrupper? 

En form for demokratisk styre vil snart 

være på plass, med kontroll over et land som 

nøysomt er utparsellert til kurdiske ledere, 

sjiamuslimsk presteskap og forretningsoligarker 

i eksil. Disse nye lederne vil imidlertid 

snart oppdage at det å styre et samlet Irak med 

begrensede midler og med begrenset beskyttelse 

mot vilkårlig terrorvirksomhet er svært 

vanskelig. Snart vil det dannes en dyp og 

farlig kløft mellom den gruppen av irakiske 

lederne som er avhengige av USAs nærvær 

og den gruppen som har kommet til makten 

nettopp med sine løfter om å gjøre slutt på 

dette nærværet. Hvor stor motvekt den irakiske 

nasjonalismen vil være til de kurdiske 

og sjiamuslimske separatistenes ambisjoner, 

gjenstår å se. 

Har vi redusert trusselen fra masseødeleggelsesvåpen? 

Det er svært vanskelig å avgjøre hva 

som vil vokse frem i det nye Irak. USAs etterretning 

gjorde dårlig arbeid og var gjenstand 

for åpenlys politisk misbruk i forbindelse med 

Irak. Hvilken annen konklusjon kan andre land 

trekke enn at verken besittelse eller ikke-besit- 

gende PR-termer. Begreper som «ondskapens 

akse» og «veikartet for fred» er ikke ment å 

være politiske ytringer, men slagord som i 

sin tur akkumulerer sitt eget politiske potensial. 

Dette nye språket, som har spredd seg 

til hele verden i de siste 18 månedene, er en 

indikasjon på fraværet av den virkelige politikken. 

Bush selv er ingen politiker, men en 

posør. Politikere som Richard Perle og Paul 

Wolfowitz anvender Rambo-retorikk offentlig 

så vel som privat. Alt som betyr noe, er USAs 

overveldende makt. Med rene ord mener de at 

USA kan invadere et hvilket som helst land 

som er lite nok og hvor de kan vinne raskt 

nok. Dette er ikke politikk. Og det vil heller 

ikke fungere. 

Konsekvensene av dette vil være farlige for 

USA. På hjemmebane står ethvert land som 

sikter mot verdensherredømme først og fremst 

med militære midler, i fare for å bli militarisert. 

Faren for dette har vært grovt undervurdert. 

Internasjonalt er destabiliseringen av verdenssituasjonen 

det største faremomentet. 

Midtøsten, som bare er ett eksempel på denne 

destabiliseringen, er langt mer ustabil nå enn 

for ti eller fem år siden. Den amerikanske 

politikken svekker alle alternative tiltak, 

både formelle og uformelle, for å opprettholde 

orden. I Europa har den ødelagt NATO, 

intet stort tap, men forsøket på å gjøre denne 

organisasjonen om til en verdensomspennende 

militær politistyrke for USA er en ren 

parodi. USA har med overlegg sabotert Den 

De fleste amerikanere 

er ikke interessert i 

verdensdominans 

europeiske union, og landet sikter systematisk 

mot å ødelegge en annen av verdens store 

nyvinninger etter 1945, nemlig de velstående, 

demokratiske velferdsstatene. 

Det mange oppfatter som krisen som har 

rammet FNs troverdighet, er langt mindre 

dramatisk – FN har aldri vært i stand til å 

utføre annet enn marginale operasjoner på 

grunn av organisasjonens avhengighetsforhold 

til Sikkerhetsrådet, der USA har vetorett. 

Hvordan skal verden konfrontere, det vil si 

demme opp for USA? Mange mennesker, som 

i troen på at de ikke har makt til å konfrontere 

amerikanerne, foretrekker naturlig nok å slå 

seg sammen med dem. Langt farligere er de 

som forakter Pentagons ideologi, men som 

likevel støtter amerikanske prosjekter med den 

telse av masseødeleggelsesvåpen er en garanti 

for noe som helst i USAs øyne? 

Heldigvis ble ikke slike våpen brukt mot 

de amerikanske troppene. Hadde de det, måtte 

vi ha demonstrert at vi mente alvor med doktrinen 

om ubegrenset og nådeløs gjengjeldelse 

uten å ha noen gyldige mål å rette denne 

gjengjeldelsen imot, bare en sivilbefolkning 

hvis interesser vi hevdet å forsvare. 

Står USA tryggere mot global terrorisme? 

Nei, tvert imot. Etter å ha sett al-Jazeeras 

overføringer av krigen, har terroristgrupperingene 

gjenopptatt virksomheten og slått til mot 

en urovekkende tilfeldig sammensatt mengde 

internasjonale mål. Jeg har ikke noe grunnlag 

for å avgjøre hvilken logikk som ligger bak 

Al-Qaidas valg av Norge som ett av sine mål, 

men jeg noterer meg at geografikunnskapene 

til folk i Midtøsten er omtrent like gode som 

gjennomsnittsamerikanerens. 

Har vi undergravd det internasjonale samarbeidet 

mot terrorismen som følge av våre handlinger? 

Der tok jeg trolig feil, i det minste på 

kort sikt. Frykt virker samlende. Regjeringene 

i Midtøsten er tilstrekkelig livredde for sin 

egen befolkning til at de fremdeles samarbeider 

med oss på tross av det massive raseriet 

Irak-krigen vekket i folket. Regionen er imidlertid 

mer ustabil enn tidligere, og vi kan ikke 

Regionen er mer ustabil 

enn tidligere 

ta for gitt at de vennlige regimene overlever. 

Hva med USAs allianser? Bush-regjeringen 

har tydeligvis lært noe av dette rotet. Etter 

å ha demonisert Frankrike og FN, prøver vi nå 

forsiktig å avdemonisere dem, samtidig som 

vi unngår alt som lukter av unnskyldninger 

begrunnelse at de underveis vil eliminere lokal 

og regional urettferdighet. Disse menneskene, 

som kan kalles menneskerettighetenes imperialister, 

ble oppmuntret av Europas fiasko på 

Balkan i 1990-årene. Splittelsen over Irakkrigen 

viste at en minoritet av innflytelsesrike 

intellektuelle, som Michael Ignatieff og 

Bernard Kouchner, var tilbøyelige til å støtte 

den amerikanske intervensjonen fordi de 

mente at det er nødvendig med maktbruk for å 

stanse verdens ondskap. Man kan selvfølgelig 

hevde at enkelte regimer er så dårlige at de ved 

å forsvinne vil gi verden en nettogevinst. Men 

det er ikke nok til å rettferdiggjøre den globale 

faren som knytter seg til det å skape en verdensmakt 

som er grunnleggende uinteressert 

i en verden den ikke kan forstå, og samtidig 

i stand til å gå inn med væpnede styrker når 

som helst hvis noen gjør noe Washington ikke 

liker. 

Det er umulig å si hvor 

lenge amerikanernes 

overlegenhet vil vare 

Mot denne bakgrunnen ser vi et økende 

press på media, fordi i en verden der folkeopinionen 

er så viktig, blir den også grovt 

manipulert. 4 Under Golfkrigen ble det gjort 

systematiske forsøk på å unngå den samme 

situasjonen som man hadde sett i Vietnam, 

ved ikke å la mediene slippe til ved fronten. 

Disse forsøkene virket imidlertid ikke. Enkelte 

medier, for eksempel CNN, befant seg allerede 

i Bagdad og sendte rapporter som ikke passet 

med Washingtons versjon. Denne gangen 

glapp også kontrollen, og jakten på enda mer 

effektive metoder vil fortsette. De kan ha 

form av direkte kontroll, kanskje som siste 

utvei til og med kontroll over teknologien, og 

kombinasjonen av maktposisjoner og eierskap 

i mediebedrifter vil brukes enda mer effektivt 

enn det USA i dag opplever med for eksempel 

Fox News, og Italia med Silvio Berlusconi. 

Det er umulig å si hvor lenge amerikanernes 

nåværende overlegenhet vil vare. Det eneste 

som er helt sikkert, er at den i historisk sammenheng 

vil være et forbigående fenomen, 

akkurat som alle de andre imperiene. I løpet 

av én menneskealder har vi sett slutten på 

alle de store kolonimaktene, så vel som 

tyskernes knapt tolv år gamle «tusenårsrike» 

og Sovjetunionen, som i sin tid drømte om 

verdensrevolusjon. 

Det er interne grunner til at det amerikanske 

imperiet ikke vil vare. Den mest åpenbare 

og alt som kan fornærme en allerede opprørt 

amerikansk befolkning. 

Det kan vise seg at denne issmeltingen 

bare var midlertidig og taktisk; så snart vi 

har oppnådd Frankrikes og Russlands støtte 

til å oppheve sanksjonene mot Irak, kan vi 

vende tilbake til den populære FN-hetsen. 

Jeg tror imidlertid at de nykonservatives 

anti-FN-dogme har lavere oppslutning nå. En 

fornyet innsats settes inn for å gjøre NATO til 

en ressurs i arbeidet med å stabilisere Irak og 

Afghanistan, en innsats som skal overbevise 

amerikanske skeptikere om at denne alliansen 

fremdeles har en rolle å spille. Norges 

avgjørelse om å bidra til å gjenoppbygge Irak 

var en sjenerøs og nyttig gest som vil være til 

stor hjelp for den stadig kritiserte majoriteten 

av amerikanske beslutningstakere som fremdeles 

tror på allianser. 

Det viktigste resultatet av krigen var at president 

Bush overfor statsminister Blair motvilling 

forpliktet seg til på ny å la USA engasjere 

seg i fredsprosessen mellom israelere og palestinere 

i Midtøsten. Hans politiske rådgivere 

og instinkter hadde talt for å viderføre USAs 

passive pro-Likud-linje. Jeg er ikke optimistisk 

med tanke på utfallet. Jeg forventer ikke 

at president Bush har verken det mot eller den 

medlidenhet som skal til for å sette sin troverdighet 

på spill i forholdet til Israels statsminister 

Ariel Sharon. Likevel finnes håpet, og det 

må holdes ved like. Med mindre palestinerne 

har et snev av håp om bedre tider, utgjør 

Midtøsten en større og større fare for oss alle. 

Et avgjørende punkt på de nykonservatives 

dagsorden var å utviske fra amerikanernes bevissthet 

den lærdommen vi trakk etter Vietnamtragedien. 

Forsvarsminister Rumsfeld og hans 

stab av rådgivere forsøker nå å omskrive vår 

nyere historie for å hindre at vi lærer noe 

av Irak-invasjonen. Jeg tror at Rumsfelds 


av disse er at de fleste amerikanere verken er 

interessert i imperialisme eller verdensdominans 

i betydningen kontroll over verden. Det 

de er interessert i, er hva som vil skje med 

dem selv, hjemme i USA. Den amerikanske 

økonomien er så svak at før eller siden vil 

både regimet og dets velgere finne ut at det er 

mye viktigere å konsentrere seg om den enn 

USA har alvorlige problemer 

på hjemmebane 

å fortsette de militære eventyrene utenlands. 5 

Dette blir særlig aktuelt nå ettersom amerikanerne 

for en stor del selv betaler for de militære 

intervensjonene, noe som ikke var tilfellet 

under Golfkrigen og heller ikke i særlig stor 

grad under den kalde krigen. 

Siden 1997-98 har vi levd med en krise 

i den kapitalistiske verdensøkonomien. 

Økonomien kommer selvfølgelig ikke til å 

kollapse, men like fullt er det lite trolig at 

USA vil kunne fortsette med sine ambisiøse 

utenlandsprosjekter med slike alvorlige problemer 

på hjemmebane. Selv etter ordinær 

forretningsmålestokk mangler Bush en 

adekvat økonomisk politikk for USA. Den 

utenrikspolitikken Bush-administrasjonen nå 

fører, er ikke særlig hensiktsmessig for verken 

amerikanske imperieinteresser eller globale 

interesser, og i hvert fall ikke for interessene 

til den amerikanske kapitalismen. Følgelig 

er det uenigheter innad i den amerikanske 

regjeringen. 

Hovedspørsmålet er hva amerikanerne vil 

foreta seg nå, og hvordan de andre landene vil 

reagere. Vil enkelte land, som for eksempel 

Storbritannia – det eneste andre genuine medlemmet 

av den herskende koalisjonen – støtte 

hvilke som helst av USAs planer? Det viktigste 

er at andre land viser at det er grenser for 

hva USA kan bruke makten sin til. Det mest 

positive bidraget så langt, har kommet fra 

Tyrkia, som ganske enkelt fortalte at det er 

visse ting de ikke kommer til å gå med på selv 

om det vil koste dem dyrt. 

For øyeblikket er imidlertid hovedutfordringen 

– om ikke å demme opp for – så i 

hvert fall å skolere eller omskolere USA. Det 

var en tid da det amerikanske imperiet innså 

sine begrensninger, eller i det minste ønsket å 

handle som om det hadde begrensninger. Det 

var først og fremst fordi amerikanerne hadde 

noen andre å frykte, nemlig Sovjetunionen. 

I fraværet av denne typen frykt, må opplyst 

egeninteresse og skolering ta over. 

knusende byråkratiske seier over utenriksdepartementet 

vil vise seg å være dyrekjøpt ettersom 

ideologien den bygger på, ikke vil tåle et 

møte med Midtøstens virkelighet. 

Etter hvert som den amerikanske regjeringen 

distanserer seg fra situasjonen i Irak, 

har politikken vendt seg mot et mer passende 

tema: USA og den globale økonomien. Nå er 

det på tide at EU viser hvor sentral unionen 

er for amerikanske interesser. Den nye fransk/ 

tysk/belgisk/luxemburgske militærkommandoen 

er for amerikanerne en ubetydelig bagatell. 

Det er strømmen av varer, tjenester og 

særlig kapital til og fra USA som er garantisten 

for verdens fred og velstand. 

I mine øyne har Norge alltid – ved å innsette 

bra mennesker i diplomati og NGO’er, ved å 

bevilge en nokså sjenerøs andel av sin rikdom 

til utenlandshjelp og ved å mobilisere en stille 

De nykonservative vil 

utviske lærdommene fra 

Vietnam-tragedien 

idealisme i verdens tjeneste – hatt en rolle som 

langt overgår befolkningens størrelse. 

Norges vilje til å påta seg mer enn sin del 

av internasjonale forpliktelser er et viktig signal 

til en regjering som stiller seg avvisende til alle 

synspunkter som har sin opprinnelse utenfor 

Washington. Nå er det på tide at Norge stiller 

seg sammen med alle likesinnede EU-land for et 

oppdatert NATO, for begrensede internasjonale 

humanitære intervensjoner under FN-kontroll 

og for stabile transatlantiske forbindelser basert 

på gjensidig respekt, ikke forakt eller manglende 

forståelse. Målet vi oppnår, vil ikke være 

Clintons tiltrekkende, men dovne humanisme,

Kraftig kritikk av verdens helsesjef - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?