Kraftig kritikk av verdens helsesjef - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

4 LE MONDE DIPLOMATIQUE – JUNI 2003 Saudi-Arabias dilemma: USA-allianse, terrorangrep og ønsker om reform Terrorangrepene i den saudiarabiske hovedstaden Riyadh i mai kan kanskje bli en vekker både for de saudiarabiske myndighetene og for landets nære allierte i USA. Forholdet mellom disse to landene er blitt satt på prøve den siste tiden og befolkningens skepsis til den amerikanske militære tilstedeværelsen i landet er økende. ALAIN GRESH Sjefredaktør franske Le Monde diplomatique, i Saudi-Arabia. Forholdet mellom de to landene var solid og hjertelig. Likevel sendte den saudiarabiske kronprisen en svært oppriktig beskjed til den amerikanske presidenten: «Hvis jeg var Dem, ville jeg ta initiativet til at Deres militærbase i landet vårt tas bort. Om nødvendig vil vi kunne stille den til Deres disposisjon igjen ved en senere anledning». Den amerikanske basen i Dhahran i det østlige Saudia-Arabia hadde i flere år møtt sterk kritikk fra flere hold i Midtøsten. Det var president John F. Kennedy som fikk dette brevet fra prins Faisal mot slutten av 1960. Noen måneder senere besluttet USA å trekke seg ut av Dhahran. Et av kongefamiliens medlemmer forteller om denne historiske hendelsen for å forklare en beslutning som nylig er fattet, og som alle politiske observatører forsøker å tolke, nemlig beslutningen om å trekke tilbake de amerikanske soldatene på prins Sultan-basen innen slutten av 2003. Er dette et tegn på en radikal endring i forholdet mellom de to landene? Overhodet ikke, sier vår samtalepartner, og forsetter sin forklaring: «I 1991 representerte Saddam Hussein en trussel, til tross for sitt nederlag i Golfkrigen. I tillegg var det blitt tatt en beslutning om å innføre flyforbudssoner i Irak. Tre land deltok i disse overvåkingsoperasjonene; USA, Storbritannia og Frankrike. Vi signerte Safwan-avtalen som tillot disse flyene å ta av fra vårt territorium. Det dreide seg ikke om noen ‘base’ i egentlig forstand». «Men», tilføyer prinsen med et smil, «vi har sans for hemmeligheter. Vi forklarte ikke dette overfor opinionen. Mange trodde oppriktig at vi hadde etablert en permanent amerikansk base». Mens Dhahran-basen i 1950-årene ble sterkt kritisert av arabiske nasjonalister - spesielt av Nassers Egypt, ble utstasjoneringen av ca. 4 500 amerikanske soldater i Saudi-Arabia etter Golfkrigen i 1990-91 et fokus for radikale islamistiske organisasjoner og for Osama bin Laden. To attentater ble forøvrig begått mot amerikanske soldater i november 1995 og juni 1996. 1 Etter at Saddam Husseins regime falt, har Washington og Riyadh måttet ta i betraktning at den saudiarabiske befolkningen er stadig mer fiendtlig innstilt overfor den amerikanske militære tilstedeværelsen - en fiendtlighet som forsterkes av solidariteten overfor det palestinske folket etter at den andre intifadaen startet. Tilbaketrekningen fra prins Sultanbasen innebærer imidlertid på ingen måte en slutt på det militære samarbeidet mellom de to regjeringene, snarere tvert imot. USA vil fortsatt ha basen til sin disposisjon; antallet amerikanske befal skal etter planen økes, og generalstabskomiteen, som ikke har vært samlet siden sommeren 2001, 2 vil gjenoppta sine faste møter nå i sommer. Når alt kommer til alt, forklarer man i Riyadh, eksisterte det ingen amerikansk base før 1990, og det var kun en amerikansk militærstyrke «utenfor synsvidde» som garanterte kongedømmets sikkerhet. 3 Den saudiarabiske befolkningen er stadig mer fiendtlig innstilt overfor den amerikanske militære tilstedeværelsen Den stilltiende, men effektive hjelpen Riyadh ga USA under krigen mot Irak – til tross for offisielle dementier – er et bevis på forståelsen mellom de to landene. I uken forut for konflikten økte antallet amerikanske soldater på kongedømmets territorium til nesten 10 000 og prins Sultan-basen kunne tjene som kommandosenter for hele luftkrigen. 4 Parallelt etablerte elitetropper seg på flybasene i Arar og Tabuk, nordvest i landet. De utførte opp- drag i selve Irak. «Vi hadde aldri kunnet føre krigen mot Irak slik vi gjorde uten hjelpen fra Saudi-Arabia», oppsummerer en amerikansk diplomat i Riyadh. Spriket mellom kongedømmets offisielle posisjon – fordømmelsen av ethvert angrep mot Irak – og dets konkrete handlinger, forklarer Saudi-Arabias ambivalens overfor Frankrikes posisjon i Irak-konflikten. Mens den saudiarabiske opinionen viste entusiasme da Paris nektet å bøye seg for USAs diktat, kom regjeringen med stadig flere anklager. «Ved å nekte å stemme for en ny resolusjon i Irak, skjøv Frankrike USA i retning unilateral handling. De frigjorde seg fra FNs jerngrep. Ingen kan kontrollere dem lenger». Hva dette regjeringsmedlemmet ikke nevner, er at en resolusjon i Sikkerhetsrådet ville ha legitimert kongedømmets hjelp til USA. I fravær av en slik legitimitet måtte landet iføre seg en politisk «tvedrakt». Saudi-Arabia hadde ikke noe annet valg. Siden 11. september har kongefamiliens spillerom vært begrenset. Femten saudiaraberes medvirkning i angrepene på World Trade Center og Pentagon rystet den amerikanske opinionen, og utløste en strøm av anklager mot kongedømmet. Landet ble mistenkt for å være hovedsete for eksport av islamsk terrorisme. Etter grundige undersøkelser oppdaget amerikanske journalister til sin forskrekkelse at Saudi-Arabia ikke var et demokrati, at menneskerettigheter ikke ble respektert og at kvinnene var tvunget til å gå med skaut. Innflytelsesrike stemmer tilknyttet nykonservative eller kristenfundamentalistiske miljøer, Siden 11. september 2001 har kongefamiliens spillerom vært begrenset anså Saudi-Arabia som det neste krigsmålet etter Irak, og talte til og med for en oppdeling av landet, blant annet gjennom opprettelsen av en «sjiamuslimsk republikk» i øst, som er oljeregionen i landet. I en slik kontekst ville et saudiarabisk «nei» til USAs krav angående Irak vært det rene selvmordet: det kunne ha fått selve grunnmuren i Saudi-Arabias utenrikspolitikk til å vakle. Den ble støpt 14. februar 1945, da kong Ibn Saud, kongedømmets grunnlegger, møtte president Franklin D. Roosevelt ombord på USS Quincy i Suez-kanalen. Det ble starten på en langsiktig allianse basert på betydelige fellesinteresser. Ibn Saud stolte på at USA ville forsvare kongedømmets integritet. I 1940-årene gjaldt det å motsette seg Irak og Jordans ambisjoner, i 1950-årene var det Nassers, og etter 1979 faren for en spredning av revolusjonen i Iran. Denne «forsikringen» ble konkretisert i august 1990, da 500 000 amerikanske soldater ble utstasjonert i Saudi-Arabia etter Iraks invasjon av Kuwait. Saudi-Arabias regjering overbeviste om at ingen andre land enn USA kan gi dem en lignende garanti. For USA er fordelen ved Saudi-Arabia først og fremst landets oljeressurser. De første funnene ble gjort i 1938 - av et amerikansk selskap. I løpet av noen tiår ble kongedømmet – som disponerer 25% av oljereservene internasjonalt – verdens fremste eksportør av olje. Saudi-Arabia forsyner den vestlige verden med dette viktige råstoffet til lav pris. Men det som gjør Saudi-Arabia uerstattelig, er at dette landet er det eneste som ved behov kan sende flere millioner ekstra oljefat ut på markedet. Saudi-Arabia har i det siste økt sin produksjon betraktelig ved to anledninger: etter 11. september 2001 og under Irak-krisen. I løpet av en tiårsperiode vil ingen annen stat, selv ikke Irak, kunne spille en lignende rolle. «Men alliansen mellom USA og Saudi- Arabia kan ikke begrenses til byttehandelen ‘sikkerhet mot olje’», bemerker en intellektuell. «Saudi-Arabia inntok under hele den kalde krigen en spesiell plass i den anti-sovjetiske planen gjennom å finansiere bevegelser som Unita i Angola og Contras i Nicaragua. I Afghanistan skulle Saudi-Arabia komme til å spille en sentral rolle i støtten til Mujahedin og bidro betraktelig til Moskvas nederlag i 1980-årene. Men Sovjetunionens sammenbrudd gjorde at Saudi-Arabia mistet en del av sin rolle». Tordenbraket den 11. september 2001 gjorde at forholdet mellom USA og Saudi- Arabia, som så langt et begrenset antall ansvarspersoner hadde tatt seg av, ble diskutert i media. Den gjensidige mangelen på forståelse holder alle misforståelser i live. Abdelhamed Al-Ghathami, professor i litteraturkritikk ved Kong Saud-universitetet i Riyadh, har skrevet en bok om USAs kultur, og er stadig forundret over hva han oppdaget i dette landet på 1990-tallet. «Amerikanerne vet ingenting om Saudi-Arabia. De trodde at landet kun var en ørken befolket av beduiner. De var uvitende om at vi har byer, at det finnes en saudiarabisk middelklasse. Etter 11. september ser de på oss som det ondes kjerne. Hele samfunnet vårt betraktes som ensbetydende med terrorisme. Da den japanske Røde armé gjennomførte sine attentat, anså vi hele Japan som skyldig? En slik grov forenkling gir næring til terrorismen, for de radikale gruppene kan hevde at USAs skyteskive ikke bare er terrorismen, men samfunnet vårt i sin helhet, araberne, islam. Desto mer ettersom man hører amerikanske stemmer som åpent oppfordrer til en atombombing av Mekka, og som erklærer at profeten Muhammed var terrorist». 600 familier av 11. september-ofre har saksøkt viktige ansvarspersoner og institusjoner, Kongedømmet flyter ikke lenger bare på et hav av olje, men også på et osean av ubrukt kapital især saudiarabiske – deriblant prins Sultan, den mektige forsvarsministeren – og krevd en erstatning på tusen milliarder dollar. Søksmålet er nylig utvidet til å gjelde innflytelsesrike representanter for den radikale religiøse tendensen, blant annet Salman Al Awdah og Safar Hawali. Et damoklessverd henger nå over de saudiarabiske investeringene i USA – beregnet til 450 milliarder dollar – som vil kunne bli konfiskert. Til tross for at ryktene om en massiv beslaglegging av disse beløpene virker grunnløse, nøler saudiaraberne heretter med å foreta ytterligere investeringer, noe som forklarer boomen ved Riyadhs børs og eiendomsmarked. Kongedømmet flyter ikke lenger bare på et hav av olje, men også på et osean av ubrukt kapital… I et forsøk på å rette opp sitt image, har Saudi-Arabia igangsatt en betydelig PR-kampanje – selskapet Qorvis Communication fikk 14,6 millioner dollar den første halvdel av 2002. «Et gedigent tap», slenger en saudiarabisk forretningsmann foraktelig ut. Det har vært mer effektivt for kronprins Abdallah å lansere et dristig fredsinitiativ for Midtøsten, noe som resulterte i at hele den arabiske verden under det arabiske toppmøtet i Beirut i mars 2002, aksepterte fred med Israel mot opprettelsen av en palestinsk stat. Den «stilltiende samarbeidsviljen» under Irak-krigen bidro også til en uskadeliggjøring av Pentagons «hauker», som er tilbøyelige til å mene at Washington burde «gi slipp på» Saudi-Arabia, ikke minst fordi USAs hær nå har militærbaser og fasiliteter i Irak og i alle Golfens emirater. «Det gikk lang tid før vi forsto hvilket sjokk den 11. september representerte for det amerikanske samfunnet», innrømmer et saudiarabisk regjeringsmedlem. Seks måneder etter attentatene forklarte sentrale representanter for innenriksdepartementet velvillig at det ikke fantes noe bevis på saudiaraberes medvirkning i disse angrepene. Selv om den offisielle versjonen nå har forandret seg, er saudiaraberne ofte skeptiske til amerikansk politikk, en skepsis som forsterkes av en friere presse. Forholdet mellom USA og Saudi-Arabia har aldri vært noe kjærlighetsforhold, men det er heretter merket av en dyp mistro. Abdel Mohsen El Akkas, en av lederne for pressegruppen Chark El Awsat og medlem av Majlis Al-Shura, konsultasjonsrådet, innrømmer det: «Ja, saudiaraberne nøler med å reise til USA nå. Mange historier er i omløp, noen av dem er fryktelige og beretter om svært dårlig behandling. Det sies at saudiarabere blir holdt tilbake ved mellomlandinger, for at de ikke skal rekke korresponderende fly, slik at planene deres forpurres, hvis de har noen…». Saudiaraberne kan konstatere en endring i situasjonen: det tar lengre tid å oppnå visum, og kontrollen i USA er blitt strengere. Redselen vokser og får eventuelle reisende til å miste motet. Studenter foretrekker å fortsette studiene i Canada, Australia eller Europa. Pressen skriver om de 130 saudiaraberne som holdes fanget på Guantanamo-basen, og får en behandling som står i skarp kontrast til de idealene USA påberoper seg. Hvis man tilføyer alle saudiarabernes – selv de mest «vestliggjortes»– ektefølte raseri med hensyn til undertrykkelsen av palestinerne, forstår man at boikottkampanjene rettet mot amerikanske produkter i det minste i teorien har muligheter for suksess – det er vanskelig å si hvor stor innvirkning de egentlig har annet enn på amerikanske sigaretter og enkelte franchiseselskaper som McDonald’s. Det er likevel kampen mot terrorisme som vil sette vennskapet mellom de to landene på den mest avgjørende prøven. Saken er langt fra enkel. «I løpet av de siste tiårene», forklarer en saudiarabisk journalist, «har kongedømmet eksportert sin meget strenge versjon av islam. Krigen i Afghanistan markerte høydepunktet for denne aktiviteten. Hele det politiske, religiøse og økonomiske nettverket som da ble
opprettet, «mistet jobben» da den kalde krigen tok slutt. Og enkelte omstilte seg ved å kjempe mot andre «vantro», som USA. Like etter Golfkrigen i 1990-91 begynte Riyadh å rydde opp i sine egne finanser: var ikke flere av de organisasjonene Saudi-Arabia støttet økonomisk, på Saddam Husseins side? Pengene gikk den gang gjennom ulemas-rådet (råd av islamske rettslærde) og dets leder, sjeik Abdelaziz Ben Baz, som fulgte lite med i hva hjelpen gikk til. Da han i juli 1993 ble utnevnt til mufti (muslimsk religiøs jurist), med ministerstatus, ble han samtidig fratatt en rekke økonomiske privilegier til fordel for det nye ministeriet for islamske anliggender og religiøse eiendommer. Men det viste seg at dette systemet også hadde store mangler, det helt nye statsapparatet fungerte ikke alltid Vil attentatene i Riyadh 13. mai markere et vendepunkt? like bra. Etter 11. september økte presset fra amerikanerne. «De to landene besluttet å samarbeide om å følge pengeoverføringene frem til mottaker, og dette samarbeidet har vist seg positivt for begge parter», forklarer Abel Mohsen El Akkas. «Vi holder på å utarbeide en ny lov i den forbindelse». I midten av mai kunngjorde autoritetene stengningen av alle utenlandskontorene til stiftelsen Al-Haramain, som Washington flere ganger har stilt spørsmålstegn ved. Overføringene av beløp til utlandet kontrolleres mye strengere. Amerikanerne bekrefter disse forbedringene, men hevder at saudiaraberne «fortsatt ikke har gått dypt nok ned i tingene». De saudiarabiske ledernes viktigste utfordring er imidlertid mer av samfunnsmessig enn av sikkerhetsmessig karakter. Før de forferdelige attentatene 13. mai 2003 var det flere som allerede hadde gjort oppmerksom på miljøer med grobunn for utvikling av «jihadistiske» (jihad = hellig krig) organisasjoner. Mansour Al-Ngidan skjuler et ironisk blikk bak tynne briller. Han ble født i 1970 i Bourayda, en svært konservativ by i Nedj, kongedømmets vugge. Han studerte religion etter å ha gitt opp videregående skole, lærte Koranen utenat, sluttet seg til islamske bevegelser og «gikk til handling» ved at han forsøkte å sette fyr på en videobutikk. Han ble satt i fengsel, og under oppholdet i fangenskap tok han et oppgjør med seg selv og ble en av de mest urokkelige kritikerne av radikal religiøs tankegang: «Den krisen vi opplever, er først og fremst en tankens krise», forklarer han. «Vi påstår at vi ikke har noen befatning med terroristorganisasjoner, mens disse jo i virkeligheten henter næring hos oss, hos et visst antall religiøse ledere hvis prekener hyller Osama bin Laden, og til og med 11. september- angrepene». Mansour Al-Ngidan kritiserer tendensen til å «bannlyse» (takfir) alle de som har en holdning som avviker fra den gjeldende normen. Det har han selv vært offer for: fire religiøse ledere hang ham ut offentlig. Denne «jihadistisk-takfirske» tenkemåten går så langt som til å tillate bruk av vold mot de muslimske autoritetene, noe som forklarer de siste månedenes økning av væpnede sammenstøt mellom terrorister og lokale politistyrker. Hvorfor er likevel autoritetene så overbærende med disse ekstremistene? «Samme dag», klager han, «som pressen over fem spalter viser frem bildene av de 19 terroristene politiet leter etter (i første rekke saudiarabere), tillater autoritetene sjeik Soleiman Al-Awan – som åpent har sagt at Osama bin Laden vil seire og at Turki Al-Hamed og Ghazi Ghossabi 5 må ‘ødelegges’ – å gjenoppta sine prekener og sin undervisning». Hvordan kan man på én og samme tid både fordømme talibanerne og være blind for de tusener av saudiarabiske ungdommer som deltok i krigen der borte etter 11. september? «For å kunne forstå makthavernes nølende holdning», forklarer en journalist, «må en se tilbake på regimets grunnleggelse, det vil si pakten som i 1744 ble inngått mellom Mohamed Ibn Saud og den religiøse reformatoren Mohamed Ibn Abelwahhab. Avtalen instituerte en allianse mellom de religiøse og den politiske makten, men etablerte et ganske klart skille mellom statlige anliggender - som Saud-familien hadde ansvaret for, og religionen som ble forvaltet av det religiøse establishment. Ettersom den muslimske skolen de religiøse påberopte seg, var wahhabismen – en meget konservativ, men som fremfor alt en skole som prioriterer sosial fred – gikk alt bra, til tross for episodiske kriser». Alt forandrer seg i 1960-årene, da kongedømmet måtte ta opp kampen mot den egyptiske lederen Nasser, de arabiske nasjonalistene og de fremskrittsvennlige. Landet var ikke ideologisk rustet til nettopp det. Saudi-Arabia søkte da bistand hos organisasjonen Det muslimske brorskap hvis overordnede ledere ble forfulgt i de fremskrittsvennlige arabiske landene. De slår seg ned i kongedømmet, tar hånd om undervisningssystemet og påvirker det tradisjonelle religiøse lederskapet i retning av en mye mer politisk tenkemåte. Gjennom denne sammensmeltningen av «wahhabismen» og Det muslimske brorskap, oppstår etter Afghanistan-krigen en mindre, men aktiv bevegelse, den «jihadist-takfirske», som vipper over i voldsbruk. «Problemet», fortsetter journalisten – og bruker dermed den samme argumentasjonen som Ngidan – «er at det på idéplanet ofte er en sammenheng mellom jihadistene og en del av representantene for det religiøse establishment – anti-vestlige holdninger, fiendtlighet overfor kristne og jøder osv. Spørsmålet som stilles til kongefamilien er som følger: kan den utrydde den ene uten også å bekjempe den andre? Hvordan gjøre det uten samtidig å trekke i tvil monarkiets religiøse legitimitet?». 13. mai 2003 bruker hele den saudiarabiske pressen førstesidene sine på bildene av nitten terrorister som er ettersøkt av politiet. Politiet har oppdaget et våpenlager med 55 granater, 377 kilo sprengstoff, ammunisjon, falske papirer og forkledninger. Hvorfor denne plutselige offentliggjøringen, når arrestasjoner inntil da aldri var blitt offentliggjort? «Vi må vedkjenne oss at det finnes en ekstremistisk tankegang på vårt territorium», sier en lederskribent i dagsavisen Al-Watan. Innenriksministeren, prins Nayef, hadde i november 2002 for første gang offentlig trukket Det muslimske brorskap i tvil. Men makthaverne nøler med å kaste seg ut i en styrkeprøve, selv om et visst antall imamer har måttet fratre sine stillinger i perioden forut for Irak-krigen. Bare for noen uker siden hevdet vitterlig prins Nayef at det ikke fantes noe terroristnettverk i landet, skjønt man visste at hundrevis av arrestasjoner ble foretatt, og at nærmere hundre av dem ifølge diverse kilder hadde tilknytning til Al-Qaida. Vil attentatene i Riyadh 13. mai – hvor mer enn tretti mennesker mistet livet – markere et vendepunkt? Pressedebatten bærer bud om det, for eksempel kronprins Abdallahs ekstremt harde uttalelser: «Vi advarer spesielt de som prøver å rettferdiggjøre disse kriminelle handlingene i religionens navn. Og vi sier at enhver som prøver å gjøre det, vil bli betraktet som terroristenes medskyldige og behandlet deretter». «For første gang», sier fornøyd lederskribenten Daoud El Cheryan i dagsavisen Al-Hayat, «avviser ikke innen- Washingtons inntrengende oppfordringer om en «demokratisering» møter skepsis riksministeren, at disse angrepene er en del av vårt samfunn og vårt tankegods. Ingen kan benekt at det hos oss eksisterer en sympati for jihad-bevegelsen». 6 Etter attentatene har makthaverne en ypperlig anledning til å isolere denne bevegelsen, som til tross for at den er svært mektig, likevel synes å appellere langt mindre til nyere generasjoner. Som professor Abdelhamed Al- Ghatahami bekrefter: «Jeg underviser siste året på universitetet, og har de siste tjue årene hatt grupper på 50 studenter. På midten av 1980-tallet var et halvt dusin av dem islamister; antallet økte på slutten av 80-tallet og på begynnelsen av 90-tallet. Da var de i flertall. Siden da har nedgangen vært tydelig. I år er det bare én av dem på mine forelesninger». Hva skyldes denne tilbakegangen? Sannsynligvis bunner den i desillusjon – en rekke av dem som deltok i Afghanistan-krigen kom skuffet tilbake, eller ble til og med utlevert til amerikanerne av stammefolkene. Dessuten er Saudi-Arabia LE MONDE DIPLOMATIQUE – JUNI 2003 5 Mamma Karin Andersson; Minnesluckorna öppnas alltid från Söder inne i en urbaniseringsprosess og i ferd med å åpne seg mot verden: satellitt-tv og internett har fratatt undervisningssystemet monopolet på de unges tanker. Er tiden moden for reformer? Det finnes mye motstand i det religiøse establishment, i statsapparatet – sikkerhetstjenestene inkludert, hvor jihadistenes innflytelse gjorde seg gjeldende på 1990-tallet – og i de deler av befolkningen som er fordervet av oppfordringer til hat men også opprørt over Washingtons politikk i Irak og Palestina. I en slik kontekst møtes Washingtons inntrengende oppfordringer om en «demokratisering» desto mer med skepsis, forklarer et medlem av Majlis Al-Shura, ettersom «alle er overbevist om at USAs press bunner i deres egne interesser og ikke våre. Det bidrar til å diskreditere dem som taler for en åpning, og får dem til å fremstå som utenlandske agenter». Vi befinner oss i en istiraha (ord dannet av begrepet «hvile»), omtrent tolv kilometer fra Riyadh. En stor hage, noen palmer og et tjuetalls bord samlet foran et podium hvor en økonom, dr. Abdelaziz Al Dakhil, holder tale. «Dette er en begivenhet», sier en av tilhørerne. «Det er første gang vi ‘går ut’, første gang vi holder møte på et offentlig sted». Størsteparten av de tilstedeværende har signert et brev, kalt «brevet fra de 104», som ble sendt kronprins Abdallah i januar. Underskriverne er liberalere eller moderate islamister, som ber spesielt om at det avholdes lokalvalg og valg til konsultasjonsrådet Majlis Al-Shura. De ber også om at borger- og minoritetsrettighetene garanteres og at kvinnenes rettigheter økes. Teksten hadde såpass stor gjennomslagskraft at kronprinsen mottok en delegasjon fra dem som hadde signert brevet. «Vi kjemper en kamp mot tiden. Vi er konfrontert med problemer som blir stadig mer akutte, både sosiale, økonomiske og politiske, forklarer taleren, og kommer med konkrete eksempler som fattigdom, stigende arbeidsløshet og usikkerhet blant ungdom. Vi er dessuten utsatt for et enormt amerikansk press. Vi kan svare på det på to måter: ved å rykke nærmere USA, komme med vakre utsagn og gå rundt grøten eller vi kan bestemme selv, iverksette reformer for å bedre friheten, menneskets rettigheter og å kjempe mot korrupsjonen. La oss fremtvinge reformer, selv om de er begrensede; valg av en fjerdedel av Majlis Al-Shuras medlemmer, lokalvalg osv. La oss ha mot til å bevege oss fremover mot de røde linjene som vi ennå ikke og på langt nær har nådd frem til, langt mindre trådt over». 1 Bak det andre attentatet, i Al Khobar, stod radikale sjiamuslimske grupper. Les «Les mystères d’un attentat en Arabie saoudite» («Et mystisk attentat i Saudi- Arabia »), Le Monde diplomatique, september 1997. 2 Les « Coup de froid sur les relations avec Washington » (» Kuldebølge i forholdet til Washington »), Le Monde diplomatique, mai 2002. 3 Den amerikanske militærstyrken i Golfen økte kraftig fra 1987, i siste fase av krigen mellom Irak og Iran. 4 Michael Dobbs, «US-Saudi Ties prove crucial in war»,
Page 1 and 2: John Berger om billedkunstneren Nic
Page 3: Nordiske Le Monde diplomatique er e
Page 7: kanske imperiet er uten reell milit

Kraftig kritikk av verdens helsesjef - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?