Skautdebatten - Dokumentar.no

24 LE MONDE diplomatique – februar 2004 

Parmalatskandalen 

IGNACIO RAMONET 

Ansvarlig utgiver av Le Monde diplomatique, Frankrike. 

«Lenge leve den etikkstyrte handel!» «Lenge 

leve moralske tiltak!» Slik var tonen under 

Verdens økonomiske forum i Davos i slutten 

av januar. Disse utropene ga uttrykk for et 

ønske om at kapitalismen skulle ta av på nytt, 

på et sunnere grunnlag. Det vil imidlertid bli 

lettere sagt enn gjort. For samtidig som denne 

viljen til en ny start ble meddelt, eksploderte 

Parmalat-skandalen for alles øyne. Og denne 

finansskandalen – etter sigende den største 

Europa har sett siden 1945 – varsler om 

sjokkbølger på linje med de katastrofale 

konsekvensene energikonsernet Enrons 

bedragerske konkurs i desember 2001 førte 

med seg. 1 

Parmalat var kroneksemplet på suksess 

som følge av den liberale globaliseringens 

dynamikk. Fra å være 

en liten familiebedrift 

basert på distribusjon 

av pasteurisert melk, 

grunnlagt i området 

rundt byen Parma 

på 1960-tallet, vokste Parmalat seg til en 

økonomisk gigant takket være den dyktige 

grunnleggeren, Calisto Tanzi, samt raus økonomisk 

støtte fra EU. Fra 1974 ekspanderte 

selskapet utover Italias grenser, og installerte 

seg først i Brasil, deretter i Venezuela og 

Ecuador. Antall filialer ble mangedoblet og 

Parmalat etablerte underselskaper i områder 

med skattefordeler (Isle of Man, Nederland, 

Luxemburg, Østerrike, Malta), og deretter i 

rene skatteparadis (Cayman-øyene, jomfruøyene, 

de Nederlandske Antiller 2 ). I 1990 ble 

selskapet oppført på børsen – det bekreftet da 

sin stilling som Italias syvende største private 

foretak, og verdens største produsent av melk 

med lang holdbarhet. Denne økonomiske 

Er det grunn til å tro at amerikanske 

myndigheter visste om eller var 

innblandet i attentatene 11. september? 

CHRISTOPHER POLLMANN 

I september 2000 ga Project for the New 

American Century 1 ut en rapport med tittelen 

Rebuilding America’s Defenses. Strategy, 

Forces and Resources for a New Century 

(Washington DC, 2000). I redaksjonen satt 

blant andre nåværende visepresident Richard 

Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld 

og viseforsvarsminister Paul Wolfowitz. 2 

Utredningen uttrykker vilje til å gjøre USA 

om til «morgendagens dominerende maktutøver», 

men understreker at dette vil være svært 

vanskelig uten en «utløsende katastrofal hendelse 

– et nytt Pearl Harbor». 

Attentatene den 11. september 2001 har 

ofte vært sammen- 

liknet nettopp med 

Pearl Harbor. Vi vet 

i dag at daværende 

president Franklin D. 

Roosevelt tre uker 

før angrepet var klar over at det ville finne 

sted den 7. desember 1941. Og for å gjøre 

det enda enklere for japanerne ble den amerikanske 

stillehavsflåten flyttet fra California 

til Hawaii. Stilt overfor et svært pasifistisk 

folk trengte regjeringen et påskudd for å gå 

til krig. 3 

Er det legitimt å tro at Bush-administrasjonen, 

eller en av dens sentrale avdelinger, sommeren 

2001 visste om de kommende attentatene, 

eller faktisk var innblandet i forberedelsene 

til angrepet? Er dette en latterlig tanke eller 

en velfundert hypotese? Allerede i 2002 

hadde den kanadiske professoren Michel 

Chossudovsky samlet flere indisier som trakk 

i tvil den offisielle tesen – som for øvrig aldri 

er blitt bevist – om muslimsk konspirasjon. 4 

Ettersom de store mediene knapt lot slike 

synspunkter slippe til, er det oppstått en folkelig 

higen etter kritiske undersøkelser, særlig i 

USA og Tyskland. Flere hundre tusen nettsteder 

har hengitt seg til slike studier. 

I Tyskland har store forlag nylig utgitt tre 

bøker om dette emnet. Den mest prestisjetunge 

av forfatterne er advokat Andreas von 

Denne skandalen har 

planetære ringvirkninger. 

Hvor mye visste de? 

Disse tre bøkene er alt annet 

enn ren anti-amerikanisme 

kolossen hadde rundt 37000 ansatte i over 

30 land, og salgstallene var i 2002 på 7,6 milliarder 

euro, 3 en sum som overgår bruttonasjonalproduktet 

i land som Paraguay, Bolivia, 

Angola og Senegal… 

Takket være denne enorme suksessen ble 

grunnlegger Calisto Tanzi betraktet som en 

sentral del av det italienske etablissementet 

– han ble medlem av styret i Cofindustria, 

den italienske arbeidsgiverforeningen. Og 

Parmalat-aksjene var en sikker vinner på 

børsen i Milano. 

Helt til den 11. november 2003. Da trekker 

regnskapskontrollører i tvil en investering 

på 500 millioner euro i Epicurum-fondet på 

Cayman-øyene. Byrået Standard & Poors 

senker straks noteringen på Parmalat-obligasjonene, 

og aksjekursene faller. Samtidig 

ber Avdelingen for markedsovervåking om 

klargjøring av hvordan 

Parmalat-gruppen vil 

betale gjeld som forfaller 

i slutten av 2003. 

Kreditorene og aksjonærene 

begynner å bli 

engstelige. For å berolige dem forteller da 

Parmalat-ledelsen at de har penger i bakhånd: 

3,95 milliarder euro er plassert i en Bank of 

America-filial på Cayman-øyene. Dette blir 

bevist av et dokument fra banken som går god 

for så vel obligasjoner som likviditet (rede 

penger). Ledelsen i Parmalat spiller kvitt eller 

dobbelt. Enten roer alle seg ned, aksjekursene 

stiger og virksomheten kan fortsette som før 

– eller så vedvarer mistroen og konkursen 

truer. 

Det er i dette avgjørende øyeblikket, når 

Parmalat-gruppen tror den vil slippe unna uten 

alvorlige mén, at den får nådestøtet: Den 19. 

desember meddeler Bank of America at dokumentet 

som skulle bevise eksistensen av 3,95 

Bülow. Han var fra 1969 til 1994 folkevalgt, 

forsknings- og teknologiminister, og også 

statssekretær i forsvarsdepartementet med 

ansvar for etterretningstjenesten. Hans undersøkelser 

5 er svært nøyaktige, og han er den 

eneste som tar for seg mysteriet med World 

Trade Centers bygning 7: Hvorfor hadde en 

avdeling av CIA tilholdssted i bygningen som 

raste sammen sju timer etter tvillingtårnene? 

Journalisten Gerhard Wisnewski står bak den 

mest rikholdige analysen, 6 en analyse med 

godt belegg i personlige undersøkelser og kontakt 

med flere vitner, blant andre Ernie Stull, 

borgermester i Shanksville, Pennsylvania, der 

Boeing 757-flyet United Airlines 93 skal ha 

styrtet. Han undersøker også grunnen til at 

de to tårnene raste sammen. Flere eksperter 

mener faktisk at flyene og brannene alene 

ikke var nok til å få dem til å falle. Fordi 

brannmenn, journalister og forbipasserende 

vitnet om eksplosjo- 

ner i tårnene, studerte 

Wisnewski en video 

fra TV-kanalen NBC 

som viser tårnene etter 

krasjene. Han la merke 

til en lang horisontal stripe med hvit røyk, og 

det antyder en type eksplosjon som ikke kan 

relateres til forbrenning av flybensin. 

Journalisten Mathias Bröckers og 

medieforskeren Andreas Hauß er mer 

varsomme. 7 Bröckers begynte allerede den 

13. september, som del av et vitenskapelig 

forskningsprosjekt rundt konspirasjonsteorier, 

sine undersøkelser av attentatene. 8 Hans 

fremgangsmåte var å vise at med de 

opplysninger en hadde, var hypotesen om en 

muslimsk sammensvergelse like troverdig 

som hypotesen om Bush-administrasjonens 

medvirkning. I den nye boken opptrer 

forfatterne som dokumentalister som avslører 

inkoherens, skyggesoner og forfalskninger i 

den offisielle versjonen av det som skjedde. 

Denne fremgangsmåten minner om den 

flere av 11. september-ofrenes pårørende 

benytter seg av i sin kamp mot USAs 

regjering: De fremhever ødeleggelse av bevis, 

tilbakeholdelse av informasjon og uvilje fra 

myndighetenes side mot å undersøke nye 

spor. 

Disse tre bøkene er alt annet enn ren anti- 

milliarder euro er falsk! Brevhodet er bare tilnærmelsesvis 

likt Bank of Americas – en enkel 

forfalskning utført med skanner! Aksjekursene 

raser. I løpet av noen få dager mister aksjene 

nesten all verdi. Mer enn 115 000 investorer 

og småsparere er ribbet, noen av dem ruinert. 

Skandalen begynner å ta form. Parmalats gjeld 

er på 11 milliarder euro! Og denne gjelden har 

i flere år bevisst vært skjult ved hjelp av et 

system basert på uredelig bokføring, feilaktige 

oppgjør, forfalskede dokumenter, fingert 

profitt og komplekse pyramidestrukturer av 

offshoreselskap – så infiltrert i hverandre at 

man umulig kunne spore penger og 

analysere regnskap. 

Denne svindelen var permanent, og så 

vanskelig å oppdage at Deutsche Bank dagen 

etter skandalen kjøpte 5,1 prosent av Parmalats 

kapital, mens børsanalytikere anbefalte kjøp av 

gruppens obligasjoner på det sterkeste (strong 

buy)… Revisjonsbyrå som Grant Thornton 

og Deloitte & Touche, samt store banker 

som Citgroup, er anklaget for medvirkning, 

og skadevirkningene av skatteparadis er nok 

en gang fremhevet. 4 Denne skandalen har 

planetære ringvirkninger. 

Etter Enrons konkurs slo tilhengerne av 

liberal globalisering fast at det nå var slutt på 

forbryterske ledere og tvilsomme bedrifter. 

Det kom til syvende og sist noe godt ut av 

Enron-affæren, mente de, fordi systemet i 

etterkant forbedret seg. Parmalat-skandalen 

viser klart at dette ikke er tilfelle. 

1 Enrons konkurs var et resultat av regnskapsjuks, og 

førte til at 5600 mennesker mistet jobben. 68 milliarder 

dollar (tilsvarende 466 milliarder norske kroner) forsvant 

sporløst. 

2 Øygrupper i Det karibiske hav. 

3 Tilsvarende 65 milliarder norske kroner. 

4 Jf. Pierre Bauchet, Concentration des multinationales et 

mutation de l’État, CNRT Éditions, Paris, 2003. 

amerikanisme. Deres analyser samstemmer 

på flere sentrale punkter, de vitner alle om 

solid ekspertise og kan vise til godt belagte 

refleksjoner og analyser, ofte med anglosaksiske 

kilder. De ønsker ikke å fremtre som 

sensasjonelle, men er likevel fulle av spenning, 

og takket være gode stikkordregistre og 

bibliografier, samt flere hundre referanser, gir 

de leserne mulighet til å verifisere og fortsette 

undersøkelsene, særlig fordi flere kilder finnes 

på internett. 

Man føler et visst ubehag når man leser 

disse tre tyske bøkene, som i så stor grad setter 

spørsmålstegn ved den offisielle historien. 

Journalisten Thierry Meyssan er blant de få 

som har fremhevet denne tvilen i Frankrike. 9 

Hans omstridte journalistiske metoder har 

imidlertid kastet en skygge over hans påstander. 

Kan man likevel gi opp å belyse en 

kriminell handling med så alvorlige følger, 

kun fordi én journalist er diskreditert? Den 

internasjonale konferansen for granskning 

av 11. september, som etter planen skal finne 

sted i San Francisco fra 26.-28. mars i år, kan 

kanskje bidra til å fremme bredere informasjon 

og mer objektive undersøkelser. 

1 Nykonservativ organisasjon hvis mål er å fremme amerikansk 

verdensherredømme (intet mindre). Etablert i juni 

1997. O.a. 

2 Disse tre er også, i likhet med Bushs yngre bror Jeb, blant 

organisasjonens grunnleggere. O.a. 

3 Robert Stinnett, Day of Deceit. The truth about FDR and 

Pearl Harbour, Free Press, New York, 1999. 

4 Guerre et mondialisation. La vérité derrière le 11 

septembre (Krig og globalisering. Sannheten bak 11. 

september), Serpent à plumes, Paris, 2002. 

5 Die CIA und der 11. September. Internationaler Terror 

und die Rolle der Geheimdienste (CIA og 11. september. 

Internasjonal terror og etterretningstjenestens rolle), 

Piper, München, 2003. En annen politiker, Michael 

Meacher, miljøminister i Tony Blairs regjeringer fra 

1997 til 2003, hevder også at attentatene fikk finne sted 

for at myndighetene skulle oppfylle sine oljedrømmer i 

Asia: «This war on terrorism is bogus», The Guardian, 6. 

september 2003. 

6 Operation 9/11. Angriff auf den Globus (Operasjon 9/11. 

Angrep på kloden), Knaur, München, 2003. 

7 Fakten, Fälschungen und die unterdrückten Beweise des 

11.9. (11. september: Fakta, løgner og tilbakeholdte bevis), 

Zweitausendeins, Frankfurt am Main, 2003. 

8 Verschwörungen, Verschwörungstheorien und 

die Geheimnisse des 11.9. (Konspirasjoner, 

konspirasjonsteorier og 11. septembers hemmelighet), 

Zweitausendeins, Frankfurt am Main, 2002. 

9 L’effroyable imposture (Det forferdelige bedraget), 11 

septembre et Le Pentagate, Carnot, Paris, 2002. 

Weng Fen: Wish For -- Fashion 

 

• Litteraturens Che Guevara: 20 år siden Julio Cortázars død se midtsidene 

 

 

 

www.diplomatique.net politiskfilosofisk månedsavis 

 

 

 

NORDISK UTGAVE 

«Jeg kunne ønske å forfølge 

ordet kjærlighet bokstavelig, 

så langt det går.» 

Gayatri Chakravorty Spivak 

Se intervju side 18-19 

februar 2004, nr. 2 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FRANKRIKE: Religion og verdslighet 

Det kan bli forbud mot «iøynefallende 

religiøse symboler» i franske skoler. 

Kvinnefrigjøring? Rasisme? Vi bringer to 

artikler med forskjellig syn på saken. Forsiden 

og side 4-5. 

AFRIKA: Postkolonialt helsevesen 

Helsevesenet på det afrikanske kontinent ble 

bygd på grunnlag av modeller som ble importert 

utenfra. Det haster med å få på plass et 

helsevesen i folks nærmiljø. Side 2. 

FN: Millenniumsmålene 

Hva «enhver har rett til» er tydeligvis 

forbeholdt Vesten. Side 3. 

 

DEMOKRATI: Nye alternativer? 

Porto Alegre i Brasil er verdenskjent for sin 

«deltakende budsjettering». Et demokratisk 

alternativ for resten av verden? Side 6. 

MILJØ: Klimaendringer 

De landene som bidrar minst til 

klimaendringer, er samtidig de som rammes 

hardest. Side 7. 

ISRAEL: Apartheid og atomvåpen 

Israels behandling av palestinerne er blitt 

sammenlignet med apartheidsystemet 

i Sør-Afrika. Vi ser også på Israels 

atomvåpenproduksjon. Side 8-9. 

EU-GRUNNLOV: Nyliberale rammer 

Hvis EU-konventets grunnlovstekst en gang SKAUTDEBATTEN: Forslaget religiøse overhoder som representanter for 

blir vedtatt, vil det bety en grunnlovsfesting om å forby religiøse symboler i franske motstanderne av loven, skyves de mange 

 

av nyliberalisme, ifølge Bernard Cassen. Side 

sekulære organisasjonene som nekter 

10-11. 

skoler har skapt debatt langt utover lan- å fremme sekularitet med forbud eller 

 

dets grenser. Debatten har i liten grad utelukkelse 

 

SRI LANKA: Våpenhvile 

 

Konflikten mellom de tamilske tigrene og den handlet om livet til jentene det dreier 

singalesiske hæren har krevd 60 000 liv de 20 seg om. Hva skjer med dem som utvises 

årene den har pågått. Side 14-15. 

fra skolen fordi de nekter å ta skautet 

KOSOVO: Status quo 

av seg? 

FN-administrasjonen i Kosovo kan foreløpig 

ikke settes opp på skrytelisten over vellykkete PIERRE TEVANIAN 

sivile operasjoner. Side 16. 

 

Forfatter og filosofilærer i Drancy, på en videregående skole der 10 

av 2000 elever går med skaut. Medlem av lærerorganisasjonen SNES 

IRAN: Valg 

(Syndicat national de l’enseignement secondaire) og bevegelsen 

Hvordan forholder ungdom i Teheran seg L’Émancipation («Frigjøringen»). 

til det kommende parlamentsvalget, og til 

politikk generelt? Vår journalist møtte mange I motsetning til det tilhengerne av denne 

brutte illusjoner. Side 17. 

loven – støttet av størstedelen av pressen 

– synes å mene, er det ikke slik at vi på den 

VOLDTEKT: Tause kvinner 

ene siden finner de verdslige, nødvendigvis 

Det er mange grunner til at voldtektsofre i favør av loven, og på den andre siden 

kvier seg for å snakke om det de har opplevd. «partisanene» eller «skautforsvarerne». Når 

Overgrepets natur, mistenkeliggjøring og media kun inviterer kvinner med skaut eller 

redsel for ikke å bli trodd, er blant dem. Side 

19. 

SPINOZA: Postfordisme 

Spinozas filosofi har de siste årene 

opplevd en internasjonal renessanse. Nye 

Spinozafortolkere har gitt viktige bidrag til 

forståelsen av «postfordismen». Side 20. 

UNIVERSITETER: Kvinneflertall 

Kvinnelige studenter er i ferd med å erobre 

danske universiteter. Ikke alle er så begeistret 

for det. Side 21. 

 

 

KONSPIRASJON: 11. september 

 

Flere nyutgitte bøker utfordrer den offisielle 

versjonen av attentatene i New York. Side 24. 

 

 

RAMONET: Parmalat-skandalen 

 

Det var kroneksemplet på et vellykket 

internasjonalt selskap. Så ble det heller et nytt 

 

Enron. Side 24. 

 

 

 

 

 

 

38 NOK (Norge) 

 

 

48 SEK (Sverige) 

 

 

42 DKK (Danmark) 

5.50 euro (Finland, Europa) 

9 771503 555007 

1 inn i skyggen. Blant disse 

finner vi la Ligue des droits de l’homme 

(Menneskerettighetsligaen), la Ligue de 

l’enseignement (Undervisningsforbundet) 

og den antirasistiske organisasjonen MRAP 

(Mouvement contre le racisme et pour l’amitié 

des peuples – Bevegelsen mot rasisme og for 

vennskap mellom folkeslag). Dette gjelder 

også de største lærerorganisasjonene og 

foreldreforeningene. 2 

Elevene skal naturligvis følge visse regler. 

De skal være tilstede i timene og vise respekt 

for sine medmennesker. Det er imidlertid ikke 

legitimt å mangedoble kravene til ungdom, 

som jo nettopp går på skolen for å lære og 

for å gå videre i livet. Glemmer vi dette, 

mister vår pedagogiske gjerning all mening. 

Uansett hva man måtte mene om det å gå med 

skaut og det å nekte å ta det av seg på skolen, 

rettferdiggjør ikke dette en så alvorlig følge 

som definitiv utvisning. Er ikke den offentlige 

skolen, på tross av sine mange nederlag, et 

uerstattelig forum der elevene kan tilegne seg 

kunnskap, dyktighet og vitnemål – noen av de 

viktigste forutsetninger for frigjøring? 

Nok et aspekt må her klargjøres, og det dreier 

seg om kvinners rettigheter. Uenigheten om 

hvorvidt unge jenter skal kunne gå med skaut 

på skolen medfører ikke en tvekamp mellom 

feminister og antirasister, som enkelte hevder. 

Det er ikke slik at alle feminister nødvendigvis 

er for loven og at alle antirasister er naget 

av en «postkolonial skyldfølelse», 

Et annet aspekt må også trekkes frem i 

lyset. Denne loven mot bruk av «iøynefallende 

religiøse symboler» er ikke, slik man gjerne 

vil ha det til, en nødvendig «påminnelse» om 

de store, men «glemte» sekulære prinsipper. 

Den representerer tvert om et brudd med 

disse. Det man egentlig har glemt er at 

kravet om sekularitet, slik de grunnleggende 

lovtekstene definerer dette (lovene av 1881, 

1882 og 1886), gjelder skolens lokaler, 

pensum og lærere – ikke elevene. 

3 som får 

dem til å føye seg blindt etter islamistenes 

vilje og neglisjere «forstadsjentenes» skjebne. 

En mengde feministiske organisasjoner og 

enkeltpersoner motarbeider forbudet, 4 selv 

om dette ikke kommer frem i media. 

Organisasjonen Femmes publiques 

(Offentlige kvinner) vil for eksempel ikke 

lenger være forbundet med «en feminisme 

som kun bygger på hevdelsen av prinsipper 

(’Nei til skaut, undertrykkelsens symbol!’)». 

En slik feminisme bekymrer seg ikke for 

de konkrete følger dette standpunktet får: 

«Denne holdningen virker kanskje godhjertet 

og radikal, men det den egentlig gjør er å 

godta unge kvinners utestengning fra skolen, 

deres påfølgende isolasjon og en mulig 

kapitulasjon for religiøse ekstremister og 

maskulin dominans.» 5 

Mot denne «prinsippfeminismen» står 

Femmes publiques for en «ansvarsfeminisme». 

De er bekymret over de utviste 

jentenes skjebne: «Selv om vi som andre av 

og til kan synes det er upassende å ha på seg 

skaut i timen, mener vi det er langt verre at en 

ung kvinne stenges ute fra undervisningen.» 6 

En antifeministisk lov 

Utvisning som middel er graverende når det 

rammer en person som beholder skautet på 

av religiøs overbevisning, som del av et ungdomsopprør 

eller for å bekrefte sin identitet. 

Det er katastrofalt når det slår ned på en elev 

som nekter å ta av seg skautet fordi hun er 

underlagt press: konsekvensen blir da at hun 

sendes alene tilbake til sine undertrykkere. 

fortsetter side 4-5 

RETTSSIKKERHET: På 

fangenskapet. Per dags dato er det ikke tatt finnes ingen tegn som antyder eksistensen av 

Guantanamo holdes fangene fortsatt i et ut noen offisiell siktelse mot fangene, og ad verken interneringssenteret eller de tallrike 

hoc-militærkommisjonene som ble varslet i tjenestebygningene som omgir det. 

juridisk vakuum, og vet ikke hva som vil 2001, er fremdeles ikke blitt opprettet. 

Når man nærmer seg høysikkerhetssonen, 

skje med dem. Jurister, medier og 

Vi oppholdt oss på Guantanamo-basen blir man tvunget til å kjøre videre i sikksakk 

menneskerettighetsorganisasjoner i flere dager, men fikk aldri kontakt med mellom oransje sperringer, slik at vaktpostene 

noen av fangene. Det sørget general Geoffrey lettere skal kunne kontrollere hver eneste bil. 

fordømmer Bushadministrasjonens Millers menn for – generalen er leirens kom- Etter at den muslimske fengselspresten og to 

omgåelse av lov og rett. 

mandant og sjef for Joint Task Force (JTF), tolker (feilaktig) ble anklaget for spionasje, 

som får sine ordrer direkte fra Pentagon. 

Journalister som besøker anleggene, blir 

AUGUSTA CONCHIGLIA 

holdt borte fra høysikkerhetsfengslene og får 

bare et glimt av fangene i Camp 4, hvor de 

Journalist. På Cuba for Le Monde diplomatique. 

«samarbeidsvillige» fangene holdes. Det er 

I nesten to år er rundt 660 «fiendtlig stridende» forbudt for journalister å snakke til fangene 

holdt internert i all hemmelighet på den eller å svare på deres anrop. 

amerikanske Guantanamo-basen på Cuba, i Guantanamo-basen opplevde en viss 

forakt for alle internasjonale bestemmelser. nedgangstid frem til høsten 2001 og krigen i 

De ble tatt til fange i Afghanistan eller Afghanistan, men har siden dette vokst uten 

Pakistan eller er blitt utlevert av tredjeland. stans. Den militære og sivile besetningen er 

Erklæringer fra USAs president i forbindelse tredoblet, slik at basen nå rommer 6000 sjeler. 

med «krigen mot terrorisme» er den eneste JTF-enhetene og fengselet er installert i en 

angivelige rettferdiggjøringen av dette tidligere ubebygd sone. På kartene over basen 

1 

Guantanamos svarte hull 

er sikkerhetstiltakene blitt forsterket. 

Camp Delta er delt i fire og kan ta imot 

1000 personer. Da vi var der, inneholdt den 

660 fanger av 42 forskjellige nasjonaliteter. 

Den er omgitt av flere nettinggjerder i 

metall, som er dekket av grønn nylon og 

med piggtråd som det går høyspent strøm 

gjennom, på toppen. I cellene står lyset på 

hele natten, og de blir hele tiden overvåket 

av voktere som går runder eller sitter i 

vakttårnene. Forholdene er så ille at leiren 

Weng Fen: Wish For -- fashion 

fortsetter side 22-23

2 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 3 

JEANPIERRE OLIVIER DE SARDAN 

Studieleder ved Skolen for højere studier i socialvidenskaberne 

(EHESS). Forskningsleder på Nationalcentret for videnskabelig 

forskning (CNRS), på Forskningsinstituttet for udvikling (IRD) og ved 

Undersøgelseslaboratoriet og forskningen i social dynamik og lokal 

udvikling (LASDEL, Niamey, Niger). 

De epidemiologiske data for det afrikanske 

kontinent – som er både overordentlig ufuldstændige 

og langt fra sandheden – sætter 

dødelighedsprocenten en del højere end for 

resten af planeten. Det drejer sig ikke blot 

om specifikke sygdomme som AIDS og 

malaria, som medierne er fokuserede på, 

men langt i højere grad og helt generelt om 

en sundhedssituation som er katastrofal, også 

selvom visse fremskridt er opnået i de sidste 

årtier. Af mæslinger eller under fødslen dør 

f.eks. hundrede tusinder af børn og mødre, 

som i nordens lande ville have overlevet uden 

problemer. 

Der peges normalt på to hovedfaktorer, 

den ene økonomisk, den anden kulturel. 

På den ene side er der det alt for dårlige 

sundhedsnet på landet, de menneskelige og 

finansielle midlers utilstrækkelighed, den 

herskende armod i sundhedsuddannelserne. 

Med ét ord: «underudviklingen» – forstået 

som en forfærdende mangel på midler og 

finansiering. Denne er ansvarlig for alle disse 

dødsfald, som i andre økonomiske kontekster 

teknisk set er til at undgå. På den anden side 

anklages den lokale kultur for at vaner og 

skikke, de folkelige forestillinger og praksis, 

ja til og med befolkningernes «uvidenhed», 

for at tale de syge fra at henvende sig til de 

sociale instanser i tide, og i stedet forlade 

sig for meget på «traditionelle» behandlinger 

eller helbredere. 

Oven i disse to ubestridelige faktorer føjer sig 

en anden til, som man næsten aldrig taler om, 

men som også bærer et stort ansvar: en stor 

del af sundhedspersonalets upassende opførsel, 

deres mangelfulde fagviden, deres foragt 

for de syge. 1 Ydmygelser, pengeafpresning, 

griskhed, «skideligeglad-holdning», vold, 

hyppigt arbejdsfravær, manglende motivation, 

«enhver er sig selv nærmest»-filosofi: 

alle disse onder, i deres tilknytning til en særligt 

svækket økonomisk og social kontekst, 

beretter brugerne («Man ser ikke engang på 

os» og «Sundhedspersonalet tænker kun på 

penge») og visse klartseende fagfolk om. 

Selvfølgelig møder man også i poli- og fødeklinikkerne 

et kompetent, hæderligt, samvittighedsfuldt 

og venligt sundhedspersonel. 

Men de er marginaliserede. Under sådanne 

forhold er under-frekventeringen af det 

offentlige sundhedsvæsen, de syges hyppige 

flugt, den manglende overholdelse af ordinationer 

direkte forbundne med denne næsten 

veterinære lægevidenskab som praktiseres 

af det officielle sundhedssystem i Niamy, i 

Abejdjan, såvel som i Dakar, Bamako eller 

Conakry. 

Når alt kommer til alt, er det ikke den 

moderne lægevidenskab, som befolkningerne 

forkaster. Dette vidner succesen for «apotekerne 

på jorden» om, dvs. markedsstandene 

med og dørsalget af moderne medikamenter, 

men som er tilvejebragt gennem smugling, 

Nærhedens lægepraksis 

HELSE: Den næsten totale mangel på en lægepraksis der på samme tid er nær, 

human, menneskelig og af høj kvalitet, er en af vores tids største skandaler på det 

afrikanske kontinent. En kæmpeudfordring, som det haster alvorligt med at løfte. 

svindlerier eller piratudgaver. Det samme 

vidner den spektakulære udbredelse af private, 

uformelle «lægepraksisser», som drives 

af en arbejdsaktiv sundhedsplejer (udenfor 

arbejdstiden, men ofte også indenfor) eller 

en pensioneret. Ligeledes er hjemmefødsler 

med en jordmoders hjælp eller i dennes hemmelige 

«arbejdsværelse» hyppige i byerne. I 

disse forskellig tilfælde søges, oprettes og 

praktiseres en ikke blot fysisk, men også 

social nærhed mellem patient og behandler. 

Dørsælgeren sælger de paracetamol og kloroquin 

stykvis, som der under hastige konsultationer 

– hvilke opnås efter megen tidsspilde 

– systematisk udskrives recepter på rundt 

omkring på poliklinikkerne. Desuden rådgiver 

dørsælgeren i et familiært hverdagssprog 

om hvad man skal tage i tilfælde af diaré, 

mavesmerter eller impotens… 

Denne type nærhedsbehandling i byområder, 

som efterspørgslen er stor på, er helt 

sikkert ikke nogen lægevidenskab af høj 

kvalitet, så langt fra. Dørsælgernes forfalskede 

eller forældede medikamenter kan ikke 

synderligt anbefales dem, som har råd til at 

betale apoteket de 10000 CFA franc (svarende 

til 15 euro), som de tager for behandlingen af 

receptudskrevne lægemidler. De få forskrifter 

og standardiserede indsprøjtninger, som gives 

én i baggården hos en gammel sygeplejerske 

med nostalgisk hang til kolonitidens recepter, 

har ganske sikkert ikke den samme værdi som 

den dyre konsultation hos en speciallæge på 

en anset privatklinik. Men, i det mindste får 

man for et ringe beløb opmærksomhed, der 

lyttes til én, der tales til én og man beroliges 

på ens eget sprog i familiære vendinger, man 

får et billigt «middel» som vækker håb, og 

somme tider lindrer ens symptomer. 

Det er indlysende, at man må stile efter en 

lægevidenskabelig praksis, som på samme 

tid er af høj kvali- 

tet og nærhedens 

(både socialt og 

geografisk) – én 

hvor fokus er på 

den syge og sygdomshelbredelse. 

Men hverken de 

sideløbende læger 

eller i endnu mindre grad samaritterne og 

matronerne er i stand til virkeligt at garantere 

en sådanne. Fremtiden synes at gå i retning 

af et ordentligt landsdækkende net af alment 

praktiserende læger, sammenknyttet med forsikringsformer 

der bringer dem inden for den 

finansielle rækkevidde for det størst mulige 

antal. Desværre er vi langt fra dette mål. 

De læger, som accepterer at skulle flytte fra 

byen eller at skulle slå sig ned i fattige eller 

afsidesliggende kvarter, er yderst sjældne. 

Ligeledes fremmer den næsten totale mangel 

på enhver form for sygesikring systematisk 

den uformelle sektor (billig og af ringe kvalitet) 

overfor den formelle sektor (privat eller 

offentlig). Spredningen af udgiftsopkrævning, 

som kapitalindskyderne pålægger de 

offentlige sundhedsuddannelser, har omskabt 

disse til behandlingscentrer mod betaling 

– ingen penge, ingen behandling. 

Problemet er, at på trods af de fine erklæringer 

derom, så er den offentlige sundhed i 

Den post-koloniale lægepraksis 

blev konstrueret på grundlag 

af modeller som importeredes 

udefra. 

Månedens kunstner: Weng Fen 

Denne måneden presenterer Le Monde 

diplomatique arbeider av fotografen Weng 

Fen (født 1961). Han tilhører en generasjon 

av unge kinesiske fotografer som portretterer 

et moderne Kina i forandring, og gir sine 

tolkninger av møtet mellom kinesisk kultur 

og den globaliserte verden. Kinas overgang 

fra kommunisme til kapitalisme har fått ulike 

uttrykk gjennom kinesisk visuell kunst. Weng 

Fei interesserer seg spesielt for hvordan gammelt 

og nytt, lokalt og globalt, preger hans 

hjemby Haiku på Hainan-øya, hvor han bor 

og arbeider. Motsetninger i det kinesiske 

intet afrikansk land i stand til at gennemføre 

den nødvendige radikale reform, fordi den i 

virkeligheden ikke prioriteres nationalt. Alle 

steder er den karakteriseret af inkonsekvens 

og en forbløffende kakofoni. De lokale eliter, 

som enten lader sig selv behandle på privatklinikker 

eller i udlandet, forlader sig stort set 

på de internationale organisationer, bilaterale 

samarbejdsaftaler, NGO’er eller humanitære 

samt religiøse organisationer. Den offentlige 

sundhedssektor lider særligt under staternes 

forfald, 2 som de strukturelle tilpasningsprogrammer 

med deres tilknytning til liberale 

politikker er en af hovedårsagerne til. 

Ministrene fra hvert enkelt land stiller sig 

tilfreds med at følge de skiftende retningslinjer 

(talrige igennem de sidste 40 år), som 

dikteres af de internationale institutioner, og 

omorganiseringen af de finansmidler som 

følger med: i halvfjerdserne handlede det 

om den primære sundhedspleje, i firserne 

om omkostningsdækning, i halvfemserne 

om en omorganisering af sundhedssystemet, 

i dag om hospitalsreformer. Hermed er ikke 

medtaget de utallige top-down operationer 

som kapitalindskydere bruger på sygdomme 

«à la mode» (Unicefs nationale vaccinationsdage 

eller forskellige aktioner mod AIDS er 

typiske eksempler derpå, for ikke at tale om 

de mange «lobbyer» og megen bistand som er 

bundet til denne eller hin mere eller mindre 

kendte, specifikke sygdom: bilharzioze hér, 

seglcellesygdom dér, spedalskhed andetsteds, 

noma i den zone, flodblindhed i hin anden 

etc.). 

Reelle reformer af nærhedsbehandlingens 

kvalitetsniveau er følgende – dvs. af «frontlinjen», 

det daglige samspil mellem de syge 

og sundhedspersonalet – den nødvendige 

mikstur for den offentlige politik på sundhedsområdet. 

Desuden, dér hvor det offentligesundhedsunder- 

skud ville være stærkt 

påkrævet, i mødet 

mellem nærheden og 

kvaliteten, forsynes 

det med et overmål 

af offentlig sundhed 

andetsteds – dér hvor 

den er mindst effektiv: 

med seminarer, administrationer, bureaukratier, 

kollokvier og organisationsskemaer. Rent 

faktisk, det offentlige sundhedssystem er for 

afrikanske læger den sikre vej til at forlade 

behandlingssystemet og blive rekrutteret af 

«udviklingsprojekter», af internationale organisationer 

(idet deres løn fem- eller tidobles) 

eller som et minimum af sundhedsadministrationen 

(dér kan de som bureaukrater udfærdige 

rapporter og indkassere «ekspeditionsafgifter»). 

Ligeledes forlader kliniklæger, som 

oftest de bedste, i stort tal den terapeutiske 

praksis, dvs. den praksis hvor de kan gøre 

mest nytte, for en specialisering indenfor 

den offentlige sundhedssektor. Efter opnåelse 

af specialiseringen taler de uden ophør om 

andres reformbehov uden nogensinde selv at 

sætte sådanne i værk. 

På de to strategiske områder som lægepraksisser 

i kvarterne (eller i landsbyen) og 

sygesikring er, forbliver erfaringerne alt for få 

samfunnet som følge av rask den raske globaliseringen 

og urbaniseringen er et sentralt 

tema i hans bilder. Ett eksempel er serien 

Sitting on the wall: En ung kinesisk jente sitter 

på en mur hvor hun kan se skyskraperne 

i byen. Kroppspråket hennes signaliserer at 

hun ønsker seg et nytt liv på andre siden, men 

hun uttrykker også underliggende bekymringer 

og redsel. Og hva er det egentlig som 

ligger bak henne? Det kommer ikke til syne 

i bildet. Nine Wishes of Chinese family er en 

serie fotografier med Weng Fen selv, hans 

kone og datter – en typisk kinesisk familie 

og punktuelle: oprettelse af nogle landsbylægepraksisser 

et sted, indretning af sygesikring 

et andet sted, fastsættelsen af en fødselspris 

et tredje sted. En virkelige opgørelse over 

høstede erfaringer på mellemlangt sigt har 

man ikke foretaget (efter at «det eksterne 

projekt» er blevet søsat, så drager erfaringen 

videre). Vi er altså stadig langt fra at kunne 

drage mulige almene slutninger af disse eller 

analoge erfaringer – anderledes udtrykt: drage 

almene slutninger om udformningen af en 

national, reformorienteret sundhedspolitik. 

Forskellige historiske årsager forklarer 

dette dramatiske fravær af en lægepraksis der 

på samme tid er en nærhedens (altså både i 

menneskelige og rumlige termer) og af høj 

kvalitet (idet at den garanterer mere og andet 

end lynhurtige konsultationer og standardiserede 

receptudskrivninger, hvilke er den 

almene tilstand i dag). Den første er arven fra 

kolonitiden, hvor man hovedsageligt havde 

en militær lægevidenskab, der var fokuseret 

på bekæmpelsen af de store regionale folkesygdomme 

(hvori den var effektiv), idet at 

den udelukkende uddannede underkvalificeret 

hjælpepersonale til ekspeditionsagtige 

funktioner. 3 

Den anden hidrører fra uafhængighedens 

begyndelse hvor man fokuserede på hospitalerne 

i hovedstæderne, dvs. på samme 

tid tunge og dyre bureaukratiske strukturer, 

men blottede for de tekniske midler og kompetencer 

der karakteriserer de tilsvarende 

vestlige hospitalsstrukturer. Den tredje kommer 

af manglen på en national prioritering 

af sundheden, den usammenhængende og 

bøjelige forvaltning af staten i almindelighed 

og sundhedssektoren i særdeleshed og kapitalindskydernes 

uophørlige kursskift. 

Den post-koloniale lægepraksis blev konstrueret 

på grundlag af modeller som importeredes 

udefra. Lokalt hvilede det til dels på 

bureaukratiserede sygeplejere, der udfyldte 

rollen som læge (diagnose og ordination), 

hvilket de ikke var uddannede til og altså ikke 

besad midlerne til, og til dels opbyggedes 

det omkring overfyldte og dysfunktionelle 

byhospitaler, hvor nye skrankepaver var mere 

optagede af egen status end af effektiviteten 

af den leverede service. Alt sammen i midten 

af en stadigt ringere og dårligere fungerende 

offentlig sektor, der i stadig mindre grad stod 

i brugerens tjeneste, men tværtom levede på 

egen bekostning. I den forstand er den næsten 

totale mangel på en lægepraksis der på 

samme tid er nær, human, menneskelig og af 

høj kvalitet, en af vores tids største skandaler. 

En kæmpeudfordring, som det haster alvorligt 

med at løfte. 

1 Læs Jaffré & Olivier de Sardan, Une médicine inhospitalière. 

Les difficiles relations entre soignants et soignés 

dans cinq capitales d’Afrique de L’Ouest, Paris, Karthala, 

2003. 

2 Læs Olivier de Sardans artikel «Dramatique déliquescence 

des Etats en Afrique», Le Monde Diplomatique, februar 

2000. 

3 Læs Bado, Médicine coloniale et grandes end’mies en 

Afrique, 1900-1960. Lèpre, trypanosomiase humaine et 

onchocerose, Paris, Karthala, 1996. 

som lever under ettbarns-politikken. De er 

kledd i det som regjeringen og næringslivet 

anser som tegn på «et godt liv». De ni 

ønskene tittelen spiller på er blant annet et 

lykkelig ekteskap, patriotisme, høy utdannelse, 

kontorjobb/hvitsnipparbeid, være moteriktig, 

og ha en aktiv livsstil. Ett av bildene 

i serien tematiserer nasjonalfølelsen (bildet 

er kalt patriotism), og viser familien foran et 

kart over Kina. Flere av Weng Fens arbeider 

fokuserer nettopp på kodene og reglene som 

forteller folk hvordan de skal oppføre seg, 

hva de skal gjøre, hva de skal ha på seg og 

hvor mange barn de skal ha. Hyperkolorerte, 

iscenesatte studiofotografier viser ulike 

former for «suksess» som anerkjennes i det 

kinesiske samfunnet. 

Le Monde diplomatique 

En radikal politisk-filosofisk månedsavis med samtidsanalyser og 

kulturkritikk. Avisen skrives av internasjonale skribenter med god 

faglig bakgrunn. 2/3 av artiklene i nordiske Le Monde diplomatique 

er et utvalg oversatte artikler fra den franske utgaven, og 

1/3 av artiklene initieres av vår redaksjon (disse er merket LMD 

Norden). Diplomatique llustreres hver måned med kunst. Avisen 

fører en kritisk linje mot imperialisme og nyliberalisme. Vi knytter 

oss til verdens undergrunnsdiplomati, subkulturene, nettverkene, 

bevegelsene, NGO’ene – «diplomatikken» nedenfra. 

Telefon: +47 22 43 42 45 (fra den 20. hver måned) 

Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge 

Websider: www.diplomatique.net 

Epost og artikler til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net 

Ansvarlig redaktør og utgiver: 

Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Redaksjonssekretærer: 

Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) 

Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) 

Danmark: Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) 

Oversettere: 

Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk 

Redaksjonsråd: 

Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove 

Eliassen, Erling Dokk Holm, 

i Sverige Sven-Olov Wallenstein og Arne Ruth, 

i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl 

Diplomatique-kredsen i Danmark: 

Niels Johan Juhl-Nielsen, njohan@diplomatique.net 

Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge 

Årsabonnement 

Norge 380 NOK 

Sverige 480 SEK 

Danmark 420 DKK 

Finland 55 euro 

Øvrige Europa 55 euro 

Øvrige verden 60 euro 

Kan registreres på www.diplomatique.net eller per epost til 

abonnement@diplomatique.net 

Avisen selges i abonnement og løssalg. 

Avisen vedlegges for tiden til Morgenbladets 

abonnenter i Norge frem til mars 2004. 

Annonser 

Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller evt. ta kontakt 

på annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 

Le Monde diplomatique internasjonalt 

Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. 

Frankrike: 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: +33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: 

Martine Bulard, Maurice Lemoine, 

Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

Obs. 

Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. 

Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. 

Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio 

braziliense. 

Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. 

Colombia: Månedsavis Dette utgitt er av Tebeo nest Communicaciones. siste 

Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab, distribusjon i 

hele Golfen. utgave som følger med til 

Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. 

Italia: Bilag til dagsavisen Morgenbladets 

Il Manifesto. 

Jordan: Bilag til Al Ra’ay. abonnenter. 

Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. 

Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. 

Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. 

Om du ønsker det, anbefaler vi deg 

Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere 

Jugoslavia. å tegne eget abonnement på 

Spania: Le Månedsavis Monde utgitt diplomatique av Ediciones Cybermonde. allerede nå. 

Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian 

Så går du ikke glipp av en utgave. 

Weekly. Se www.mondediplo.com 

Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. 

SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. 380 kroner (fra april) for 

Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. 

Tyrkia: Månedsavis årsabonnement utgitt av forlaget Okuyan i Norge. Us Yayin. 

Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. 

Registrer deg på 

Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, 

kinesisk, spansk, www.diplomatique.net 

esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, 

portugisisk, russisk, eller serbisk, ring tsjekkisk 22434245 

og tyrkisk. 

For mer informasjon, se www.diplomatique.net 

Det store hykleriet 

FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettigheter og tusenårsplaner 

vil bli praktisert så det monner av de privilegerte overfor de underprivilegerte? 

Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige 

pensjonsrettigheter med samme levestandard 

som i dag – vil jeg minne om et annet 

bilde fra utsiden. Man måste jamföra: 

FNs menneskerettighetserklæring forteller 

oss at «Enhver har som medlem av samfunnet 

rett til sosial trygghet og har krav på at de 

økonomiske, sosiale og kulturelle goder som 

er uunnværlige for hans verdighet og den frie 

utvikling av hans personlighet, blir skaffet til 

veie …» 1 

Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen 

bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 

189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs 

Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. 

Åtte mål for en mer rettferdig fordeling 

av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, 

grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon 

av barnedødelighet, sikre svangerskap, 

aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og 

reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 

2015. La meg gjennomgå disse: 

Første mål er å halvere andelen mennesker 

som lever i fattigdom (under en dollar 

dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 

land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika 

sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent 

fattigdom. I dag må én femtedel av klodens 

befolkning ta til takke med én prosent av 

verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene 

forbruker det samme som klodens 2.7 

milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående 

nordmann ta for seg femti ganger hva en 

fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen 

i verden som lider av underernæring. Afrika 

og Asia er fulle av triste historier om barn og 

voksne som spiser umoden mais eller tyr til 

blader og røtter for å overleve. De som er så 

uheldige å bli født på den kanten får stadig 

mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? 

Norge, Sverige og Finland halverte heller 

sin bistand for ti år siden. Danmark følger 

nå etter med milliardkutt. Den rike verdens 

totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder 

dollar. 

I vår del av verden opprettholder vi heller 

en levestandard på høyde med middelalderens 

fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i 

Norge en familie som fattig om barna ikke 

har råd til å gjøre det samme som naboens 

barn. 

I vår del av verden har vi kontroll over 

sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon 

erklærte i 2000 fedme for en global 

epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine 

foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. 

«Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig…» 

Mål nummer to gjelder grunnskole til alle 

fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den 

tredje verden er i dag analfabeter. Selv om 

man kan øyne stor fremgang i India, er svært 

mange fattige familier i andre land avhengig 

av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor 

ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest 

kritiske faktoren for landenes økonomisk 

utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får 

utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra 

offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb 

i rikere land. 

Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av 

skolen når fattigdommen er påtrengende. 

Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i 

Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner 

siden 1990. Gutter anses som mer verdt, 

jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal 

motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige 

analfabetene høyest barnedødelighet 

– 15 prosent av deres barn dør innen fem 

år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og 

fattigdom, sykdom, vold, misbruk og menneskehandel. 

«Enhver har rett til undervisning…» 

Mål nummer fire er at dødeligheten for 

barn under fem år skal reduseres med hele 

to tredjedeler. I dag er barnedødeligheten så 

stor at du kan regne med at 200 småunger 

dør i løpet av tiden du bruker på å lese denne 

kommentaren. Utviklingen går for langsomt 

når hvert tiende u-landsbarn dør. Av de 11 

millioner barn under fem som dør hvert år, 

er de fleste ofre for sykdommer som enkelt 

kunne forebygges. Fattigdom fører også til at 

alt for mange av de fattige barna mishandles, 

misbrukes, blir slaver, prostituerte eller soldater. 

Døden kan da heller komme som en 

befrielse. 

Spesielle mat-, helse- og vaksinasjonsprogram 

kan hjelpe barna. Ifølge Arbeiderpartiets 

leder Jens Stoltenberg vil det ikke koste mer 

enn 6 milliarder dollar å få vaksinert alle 

disse barna mot alvorlige sykdommer. 2 

Mens aidsepidemien er langt vanskeligere 

å håndtere, kan viktig vaksinasjon lett gjennomføres 

med et drypp på tungen. Utrolig at 

det skal være vanskelig å samle dette beløpet. 

Hadde man virkelig brydd seg i Norge, kunne 

vi alene ha løst dette ved å gi et «tiende» av 

oljefondet – naturressurser som tvilsomt bare 

tilhører Norge. 

«Barnet har rett til å få den best mulige medisinske 

behandling og hjelp til å komme seg etter 

sykdom…» 3 

Dessuten dør en halv million fattige kvinner 

årlig av å føde barn. Mål nummer fem er derfor 

å redusere dette med tre fjerdedeler. Til 

sammenligning mister én av 5.000 kvinner i 

Danmark livet i barsel, mens tilsvarende tall i 

visse afrikanske regioner er én av 13. 

Mål nummer seks gjelder intet mindre enn 

å stoppe spredning av aids og malaria. Det 

rike Vesten har klart dette, men i den tredje 

verden stiger antall smittede årlig med et tall 

tilsvarende Norges befolkning. Bildet av en 

aidssyk hvit homofil er for lengst erstattet 

av en hivsmittet svart kvinne. Sykdommen 

sprer seg da det mange steder i Afrika er 

sosialt akseptabelt med flere kjærester og 

bruk av prostituerte. Fattige ungjenter løper 

også gjerne til «Sugar Daddies» – menn 

som belønner sex med smykker og klær. Det 

eksisterer nå flere hiv-smittede unge kvinner 

enn unge menn. 

Beveger vi oss til mål nummer syv er 

ambisjonen blant annet å halvere antallet 

mennesker uten rent drikkevann innen 2015. 

I desember sa Klaus Töpfer, lederen av FNs 

miljøprogram (UNDP) 4 følgende: «Hver 

eneste dag vil ytterligere 300 000 mennesker 

gjøre krav på rent drikkevann hvis FNs millenniumsutviklings 

mål skal gjennomføres.… 

Et av seks mennesker, eller en milliard sjeler, 

er i øyeblikket avskåret fra denne mest basale 

av menneskets nødvendigheter.» 

Mulig? Prøv bare å se for deg en menneskemengde 

tilsvarende Norges befolkning 

som plutselig får rent drikkevann i løpet av 

et par uker. Og tenk deg at dette skulle skje 

4000 ganger fra målsettingen ble satt og frem 

til 2015. 

«Enhver har rett til en levestandard som er 

tilstrekkelig for hans og hans families helse og 

velvære…» 

Siste milleniumsmål for bekjempelse av fattigdom 

er ikke tidfestet. Det dreier seg om å 

utvikle et «globalt partnerskap» for utvikling. 

Skal global fordeling være rettferdig kreves 

en fungerende markedsøkonomi – en global 

frihandel uten dagens korrupsjon, umulige 

medisinpriser, samt rike lands ekskluderende 

tollbarrierer og nasjonale subsidier. Dessuten 

skal man sørge for en utbredelse av teknologiske 

fordeler til hele verden. Kan du virkelig 

se for deg at Kina, India og Afrika slippes inn 

i det globale partnerskaps varme? 

Apropos manglende globalt partnerskap: 

Norske LO – arbeidersolidaritetens fyrtårn 

– forlangte innvandringsstopp på 70-tallet da 

arbeidsledigheten oversteg 20 000. I dag vil 

man hindre arbeidsinnvandring fra de fattige 

nye EU-landene ved å gi dem arbeidsbetingelser 

som ikke frister norske arbeidsgivere. 

Så mye for internasjonal solidaritet. 

«Enhver har rett til en levestandard… som 

omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige 

sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av 

arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, 

alderdom…» 

Hvorfor ikke være ærlig? Hvem tror egentlig 

at disse rettighetene til «enhver» noen gang 

vil bli praktisert av de privilegerte overfor 

de underprivilegerte? For hvem er egentlig 

«enhver»? Om vi alle skulle være like, er 

noen tydeligvis likere enn andre. Rettighetene 

erklært i Vesten blir fort hykleriske og for 

høytsvevende for resten. Forskjellen på 

Vesten og resten vedvarer sannsynligvis til de 

fleste av oss går av med pensjon. 

For skal målene nevnt over kunne nås, må 

fattigdommen først minke – ellers vil verken 

barnedød, barseldød, sult, analfabetisme, 

vannforurensing eller aidspredning reduseres. 

En kamp mot fattigdom i en tid der klodens 

befolkning øker med femti prosent i løpet av 

kommende mannsalder. Tre milliarder nye 

mennesker med velstandskrav «enhver har 

rett til». 

«Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets 

kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den 

vitenskaplige fremgang og dens goder.» 

Sett fra den fattige verdens øyne er disse 

erklæringene og planene i virkeligheten for 

et hykleri å regne. Så la oss slutte å hykle. 

Vi og resten av den rike verden forsvarer med 

nebb og klør våre «Enhvers rett» til ufattelige 

privilegier. Er det ikke rett og slett på tide å 

innrømme at vi egentlig ikke liker å dele? 

© LMD Norden 

1 FNs Menneskerettighetserklæring, artikkel 22. I det følgende 

nevnes også artikkel 23 og 25. Se også de uthevede 

sitatene. 

2 Se også det norske tidsskriftet Samtiden som utkommer i 

februar måned. 

3 FNs barnekonvensjon, artikkel 24. 

4 Dette og mye av forannevnte tallinformasjon, se danske 

Information 24.12.03 til 5.1.04


Skautdebatten 

I desember 2003 ga Frankrikes president Jacques Chriac sin tilslutning til forslaget om å innføre 

en lov mot å bære «iøynefallende symboler på religiøs og politisk tilhørighet» i skolen. Det var rett 

etter at den såkalte Stasi-kommisjonen hadde lagt frem sin rapport som anbefalte et slikt lovforbud. 

Kommisjonens mandat var å gjennomgå hvordan den sekulære, franske grunnloven skal håndheves 

i praksis. Stat og kirke har vært atskilt i Frankrike siden 1905, og sekulære prinsipper har en spesielt 

sterk stilling. Lovforslaget, som skal behandles i den franske nasjonalforsamlingen 10. februar, har 

skapt debatt langt ut over Frankrikes grenser. Den har først og fremst handlet om muslimske jenters 

bruk av skaut (hijab), og i mindre grad om andre religiøse symboler. Det har de siste årene vært flere 

tilfeller hvor jenter er blitt utvist fra franske skoler eller sendt hjem fordi de har hatt på seg skaut på 

skolen. Vi bringer her to artikler som angriper spørsmålet om lovforbud fra to forskjellige vinkler. 

Symboler som splitter 

ØNSKER FORBUD: Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene 

som fremmer det som gjør alle mennesker like fremfor det som skiller dem fra 

hverandre. Derfor burde man ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering 

eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst motivert eller ikke. 

HENRI PEÑARUIZ 

Filosof, amanuensis ved Institutt for politiske studier i Paris, forfatter 

av Qu’est-ce que la laïcité ? (Hva er sekularitet?), «Folio-Actuel», 

Gallimard, Paris 2003. Peña-Ruiz var medlem av Stasi-kommisjonen, 

som før jul gikk inn for å forby bruk av «iøynefallende religiøse symboler» 

i den franske skolen. 

Hva politiske lover angår, har Lacordaire 1 

slått fast det vesentlige: «Der det er uenighet 

mellom sterk og svak, er det friheten som 

undertrykker og loven som befrir». For å ta 

et moderne eksempel: I perioder med stor 

arbeidsledighet er det oppsigelsesloven som 

beskytter de ansatte mot markedets makt. I 

et rettssamfunn som Den franske republikk 

fungerer lovene som garantier for alles 

beste. De skiller menneskenes befatning med 

hverandre fra den rå maktens mange fasetter. 

Sekulariteten virkeliggjør et slikt krav, og 

favoriserer slik kun det som er i fellesskapets 

interesse. Sekulariteten fremmer menneskenes 

moralske og intellektuelle uavhengighet, 

religionsfrihet og full likhet hva rettigheter 

angår – og dette gjelder samtlige individ, 

uavhengig av kjønn, opphav og religiøs overbevisning. 

Sekulariteten har aldri vært religionenes 

fiende, så lenge de kun bedriver åndelig virksomhet 

og ikke søker makt over det offentlige 

rom. Det er derfor skillet mellom statsmakten 

og enhver form for kirke, enhver religiøs, 

ideologisk eller kommersiell pressgruppe, er 

så viktig. Den offentlige skolen og alle offentlige 

tjenester må beskyttes mot innblanding 

fra pressgruppene. 

Det det dreier seg om i dag er hvorvidt et 

slikt offentlig rom – som er avgjørende for 

En antifeministisk lov... forts. fra side 1. 

De siste månedene er imidlertid tilhengerne 

av loven kommet opp med et nytt argument: 

Utvisningen og forsømmelsen av jentene som 

nekter å ta av seg skautet er visstnok et «nødvendig 

onde». Det skal være den eneste måten 

man kan beskytte alle de andre jentene på, og 

da særlig dem som bor blant «avleggse fanatikere» 

som forsøker å tvinge dem til å gå med 

skaut. Dette argumentet står ikke sin prøve. 

For det første: Rett nok finnes slike mennesker, 

men man kan ikke generalisere dette 

så kraftig at man gir inntrykk av at alle 

muslimske foreldre tvinger døtrene sine til 

å dekke seg til. Var det tilfelle, ville skolene 

vært fulle av elever med skaut – og myndighetenes 

statistikk viser at kun ett til to tusen 

av over to millioner skolepliktige jenter kler 

seg slik. 

For det andre: Når dette presset fra jentenes 

omgivelser finnes, medfører forbud og 

utvisning en svært stor risiko. Hvis de har 

makt nok til å tvinge henne til å bruke skaut, 

spørs det om trusler om utvisning har noen 

særlig betydning. Det er tvert om trolig at 

familien ikke vil ha noe mot å ta jenta tilbake 

for å gifte henne bort eller plassere henne i 

en religiøs skole (koranskole eller muslimske 

nettverk for skolestøtte). 

Med andre ord godtar man for en svært 

menneskenes frihet – skal kunne bestå. Er 

det så vanskelig å forstå at denne overdrevne, 

men svært så moteriktige, forherligelsen av 

forskjeller fører til krig? I en tid der sosiale 

og internasjonale spenninger er så kraftige, 

er det farlig å hevde at disse «forskjellene» 

betingelsesløst burde få fritt spillerom overalt. 

Slik beskjemmes, stigmatiseres og angripes 

de som ønsker å forbli frie, de som ikke 

godtar noen form for fanatisme, det være seg 

religiøs eller kulturell. 

Stasi-kommisjonens 2 høringer kastet lys over 

hvor alvorlige truslene som henger over disse 

personene er. Noen av dem som ble innkalt 

ønsket da også å bli intervjuet bak lukkede 

dører, av frykt for represalier. Kan vi akseptere 

at unge kvinner i belastede forsteder blir 

offer for fysisk og verbal vold fordi de nekter 

å gå med skaut? Kan vi akseptere at lærere 

ikke respekteres på grunn av deres kjønn 

eller det de lærer bort (det være seg artenes 

utvikling i biologitimen eller folkemordet på 

jødene i historie)? Kan vi akseptere at situasjonen 

i skolekantinene utvikles fra et ønske 

om å spise etter sin kulturs regler (noe alle har 

full rett til) til et krav om reserverte bord for 

visse trossamfunn? 

Vi må ikke være naive. Noen av dem som 

forsvarer det å bære religiøse symbol – og da 

særlig på skolen – er i god tro, selv om de 

helt klart ikke kjenner skolens egne krav. Det 

finnes imidlertid også de som er alt annet enn 

englebarn: organiserte grupper som på sofistikert 

vis benytter seg av en svært så dugelig 

frihets- og toleranseretorikk der de ennå ikke 

sitter med makten, men som bruker trusler og 

tvilsom gevinst (det at muslimske jenter 

kan ta av seg det uønskede hodeplagget på 

skolen, men er nødt til å ta det på igjen etter 

skoletid) et tungt offer: utvisning av dem som 

av egen vilje nekter å ta skautet av på skolen, 

men også dem som grunnet sterkt press ikke 

våger det. 

Er det ikke å foretrekke at den offentlige 

skolen tar imot alle jenter med skaut, både 

dem som har valgt det selv og dem som 

tvinges til det? Så kan man heller jobbe for 

at de som bærer det mot sin vilje skal klare å 

sette seg opp mot sine 

omgivelser og ta 

det av både på og 

utenfor skolen. Dette 

krever selvsagt tid og 

midler (og særlig flere 

ansatte), men det vil 

i det minste virkelig 

hjelpe dem som 

trenger det, uten å utelukke noen av dem, og 

heller ikke straffe dem som selv velger å gå 

med skaut. 

En annen grunn feministene har for å motsette 

seg dette forbudet, er at de nekter å godta 

noen form for tvang eller press mot kvinner. 

Ingen skal kunne tvinge dem til å skjule sin 

kropp, og ingen skal kunne presse dem til å 

vise den. «Det er samme type vold,» sier for 

Frigjøring oppnås ikke ved 

ydmykelse, beordring og 

undertrykkelse, men ved 

erobring av rettigheter. 

vold i de utsatte forstedene der de unektelig 

er de egentlige makthavere. Det er synd at 

visse organisasjoner – som jo gjør sitt ytterste 

for å forsvare sekulære og frie verdier – ennå 

ikke innser dette, og forholder seg fiendtlig 

til et lovforslag som vil styrke sekulariteten. 

Er den sekulære ånden i ferd med å svinne 

hen sammen med den bastante kampen for 

sosiale goder? 

Det er fryktelig å være tilskuer til en begrepsforvirring 

som fører til at man anser enhver 

polemikk mot religioner som rasistisk. Legg 

merke til hvor villfaren denne tankegangen er: 

Rasisme er myntet på et spesifikt folkeslag – 

hvilket folkeslag er kritikken av islam myntet 

på? Den arabiske befolkning? Demografisk 

sett er den en minoritet i den muslimske verden. 

Blandingen av kultur og religion, eller 

religion og identitet, er en gift som kun er til 

skade for denne debatten. 

Dersom vi begynner med rettsforfølgelse 

av en forfatter som latterliggjør islam, 3 må 

vi også bannlyse Voltaire, som skrev «la 

oss knuse det infame» med henblikk på den 

katolske klerikalismen. Det samme gjelder 

for Spinoza, som uttalte seg i svært kvasse 

ordelag om sin samtids fremskrittsfiendtlige 

teologer. Kolonialisme, rasisme og diskriminering 

av mennesker på grunn av deres opphav 

er helt klart foraktelig. Gjelder ikke det 

samme for kvinneundertrykkelse, påtvungen 

tro, ekskluderende identitetserkjennelse og 

religion omgjort til politisk maktdominans? 

Og burde man tie om de siste overgrepene 

under påskudd av å bekjempe de første? 

Selvfølgelig vil ikke en lov som forbyr 

iøynefallende religiøse symboler løse alle 

problemer, og det har da heller ikke vært 

hevdet. En slik lov vil imidlertid redde det 

offentlige rom, som tilhører oss alle, fra den 

faren som truer dersom man i toleransens 

eller den såkalt «åpne» eller «mangfoldige» 

eksempel tegneren Marjane Satrapi, som var 

nødt til å gå med skaut som barn i Iran. Selv 

om hun er «fullstendig mot bruk av skaut», er 

hun også uenig i at det bør forbys. For henne 

er et slikt forbud «like undertrykkende» som 

et påbud 7. 

Frigjøring oppnås med andre ord ikke 

ved ydmykelse, beordring og undertrykkelse, 

men ved erobring av rettigheter. Derfor er en 

lov som forbyr bruk av skaut på skolen et 

kraftig brudd med, og ikke en fortsettelse av, 

feministenes store kamper. Aldri tidligere har 

kvinnekampen tatt form av undertrykkelse av 

kvinner. 

Tvert om har 

kvinnene alltid 

kjempet for å oppnå 

rettigheter, som 

stemmerett, rett til 

arbeid, til å bestemme 

over egen kropp. Og 

de gangene de har 

slått ned på noe, har det vært seksualisert 

vold utført av menn; voldtekt eller 

seksuell trakassering. Det er en underlig 

feminisme, denne «prinsippfeminismen» 

– den går ut over kvinner, og bare kvinner. 

Ingen skjeggete ekstremist vil merke 

konsekvensene av denne loven! 

La oss nettopp snakke litt om ekstremistene. 

Weng Fen: Bird’s Eye View -Haikou 

sekularitetens navn deler opp det offentlige 

rom, innvilger visse privilegier til kommunitarister, 

bryter opp loven og slipper pressgrupper 

løs på Republikken. Sekulariteten 

trenger ingen adjektiv – i ti år nå har den 

såkalt «åpne» sekulariteten vist seg udyktig. 

I likhet med mange lærere, har representanter 

for rektorene og skoleledernes organisasjon 

fått nok av å måtte ordne opp selv, eller med 

andre ord måtte stole på sin egen svært relative 

overmakt. Det er dette budskapet, samt 

nødrop fra kvinner som ikke gir avkall på sin 

kultur eller religion – de vil bare ikke lenger 

kues eller trues hver dag – Stasi-kommisjonen 

svarer på, når den nå foreslår en lov om den 

sekulære offentligheten. Denne loven gjelder 

for alle religioner, og det er mildt sagt fullstendig 

uakseptabelt og feilaktig å karakterisere 

den som en lov som fremmer utelukkelse 

og stigmatisering. 

Stasi-kommisjonens medlemmer var ikke 

fra første stund overbevist om at det var riktig 

å utforme en slik lov, og det var med egen fri 

vilje de etter hvert sluttet seg til konklusjonen. 

Medlemmene er alle svært forskjellig fra 

hverandre, og dette alene burde holde for å 

tilbakevise alle de grunnløse beskyldningene 

kommisjonen møter. 

Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene 

som fremmer det som gjør alle 

mennesker like fremfor det som skiller dem 

fra hverandre. Derfor burde man ikke der 

oppmuntre til identitetsdifferensiering eller 

kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst 

motivert eller ikke. Representantene for 

den sekulære skolen benekter likevel ikke at 

forskjeller finnes, slik visse kritikeres (deriblant 

ekte antirepublikanere) evinnelige gnål 

absolutt skal ha det til. De vil bare sørge for 

at når disse forskjellene fremheves, så skal 

det kunne forenes med allmenne rettigheter 

og gjennomføres uten noen form for tvang. 

Når man lærer matematikk eller historie 

De som er for den nye loven advarer oss mot 

å være for snille eller blinde overfor handlingene 

til de gruppene som gjemmer seg «bak» 

jentene med skaut. Disse advarslene, som 

først kan virke realistiske, medfører imidlertid 

et dobbelt problem. 

For det første fremmer de ofte urovekkende 

forvirring: Det er ikke slik at alle 

muslimer med skjegg er farlige ekstremister. 

Det er heller ikke tilfelle at samtlige elever 

med skaut selv er militante ekstremister, eller 

offer for slik ekstremisme. Undersøkelser 

gjort av sosiologer har alle konkludert med 

at livssituasjonene er preget av mangfold: 

Omgivelsenes betydning og art er svært skiftende, 

og det samme gjelder for den mening 

de som går med skaut tillegger det. 8 

For det andre, dersom en viss andel av 

de jentene som går med skaut kommer fra 

miljøer med slike farlige grupper, vil disse 

nettopp stå «bak» jentene: Det er altså jentene 

som er i skuddlinjen – det er kun de som vil 

lide under denne strenge loven. Ekstremistene 

vil som sagt ikke merke noe til den. Det som 

verre er er at de bare vil dra nytte av den, 

ettersom de blir de utviste jentenes eneste 

samtalepartnerne. De vil mer enn noen gang 

før kunne kontrollere og indoktrinere dem, 

ved å starte egne koranskoler eller nettverk 

for skolestøtte. Og utvisningen av jenter 

som går med skaut vil kunne gi troverdighet 

er man ikke i samme situasjon som når man 

kjøper frimerker på posten eller tar toget. I 

søkingen etter kunnskap må man ha en åpen 

innstilling, noe som er uforenlig med det 

uimotsigelige argumentet om identitetsbekreftelse 

(en identitet som vel er innbilt, snarere 

enn fritt valgt, særlig i en alder da man 

er i stadig endring). Skolegården er ikke et 

uskyldig sted, og de friheter man har på gaten 

eller andre offentlige plasser, kan man ikke ha 

der. Mange av elevene er mindreårige, og det 

er urealistisk å tro at de er fullt og helt herre 

over seg selv – over det de er og det de gjør. 

En tretten år gammel jentunge med skaut som 

har lært utenat en kunngjøring fra Le Conseil 

d’État, 4 gir et bilde av hva «elevenes frihet» 

kan innebære. 

Den indre harmoni som rår på skolene skyldes 

i stor grad det faktum at elevene ikke først 

og fremst tenker på å markere seg eller vise 

seg som annerledes. Skulle de gjøre dette, 

som et resultat av ondskapsfullt press, er det i 

alle fall ikke vår oppgave å oppmuntre dem til 

det. Det vil ikke bli ulovlig å diskret uttrykke 

sin tro eller overbevisning, men alle uttrykk 

for religiøs tilhørighet ved bruk av klesplagg 

eller symboler vil forbys. Rektorer på flere 

skoler har registrert klikkdannelser av elever 

med samme religionstilhørighet i skolegården, 

med påfølgende risiko for spenning og 

sammenstøt. I tiden som kommer vil tusenvis 

av jenter være takknemlige overfor Den franske 

republikk for at den holdt i hevd deres rett 

til å gå uten skaut på skolen og sette seg ved 

siden av gutter, være på lik linje med dem. 

Og kom ikke her og påstå at de som fremmer 

denne loven og tanken om opplysende 

overtalelse ikke er åpne for dialog. Det er 

ikke mulig å samtale og overtale når man 

samtidig må kjempe mot krefter som vil 

prøve ut Republikkens og sekularitetens motstandsdyktighet. 

Kun loven vil gi rom for ekte 

dialog, for når den er på plass vil ikke lenger 

til ekstremistenes teorier om at de kun 

tilhører en «samfunnsgruppe», nemlig den 

muslimske, ettersom «Republikken kaster 

vrak på islam». 

Fredsprisvinneren Shirin Ebadi, berømt for 

å ha kjempet mot påbudet om å bruke skaut 

i Iran, forsøkte å formidle nettopp dette til 

franske myndigheter: «Skyver vi jentene 

med skaut bort fra skolen, vil de bare bli et 

lettere bytte for fundamentalistene […] Hvis 

demokratiske land glemmer menneskeretter 

i terrorkrigens navn, vil dette gi menneskerettighetsmotstanderne 

vann på mølla 

[…] Den eneste måten man kan bekjempe 

fundamentalisme på er ved kunnskap, kultur 

og lærdom.» 9 

Uansett om man angriper problemet fra en 

verdslig, feministisk eller antifundamentalistisk 

synsvinkel, møter man alltid det samme 

spørsmålet (som altfor ofte unngås): Hvilken 

skjebne venter de utviste jentene? Et slikt 

«offer» kan ikke på noen måte rettferdiggjøres. 

Det er forøvrig også viktig å ta med 

i betraktningen hvor mye skade de siste seks 

måneders fokusering på det muslimske skautet 

har forårsaket – blir lovforslaget vedtatt, 

risikerer vi at problemene øker i omfang. I 

tillegg til skaden den utviste eleven påføres, 

er det en risiko for at det utvikles et særdeles 

Weng Fen: Bird’s Eye View - Shenzhen 

dens prinsipper stå så utsatt til. Alle vet at en 

pedagogisk fremgangsmåte ikke kan forenes 

med vilkårlig maktkamp. Og hvordan kan 

man tro på dem som krever dialog på skolen 

uten å forby bruk av skaut, når jenter som har 

valgt å gå barhodet blir offer for verbal eller 

fysisk vold i enkelte utsatte forsteder? 

Selvfølgelig kan ikke sekulariteten ordne alt. 

Den gir oss både rettigheter og plikter, men 

i tunge sosiale omstendigheter kan det være 

vanskelig å tro på rettighetenes eksistens, og 

da er det ikke så lett å se hvorfor man skulle 

oppfylle pliktene. Det kan likevel ikke rettferdiggjøres 

å trekke den konklusjon at den 

sekulære statens krav er illegitime og at man 

derfor må gi avkall på å fremme disse krave- 

ne. Særlig ettersom det 

i flere tilfeller ikke er 

sosial urett det dreier 

seg om, men et politisk 

prosjekt som setter 

seg opp mot det sekulære. 

De som ønsker å 

fremme det verdslige 

må likevel ikke overse 

de sosiale forhold som gjør det troverdig. 

Den politiske kampen mot ekstremismens 

vold må forstås som et ønske om å fremme 

en fornuft som klarlegger problemenes reelle 

årsaker, fremfor en diagnostisk feilslutning 

som kriminaliserer Republikken, det moderne 

og den sekulære frigjøringen. Vi står her 

overfor en situasjon som minner ganske mye 

om den Marx beskrev da han angrep bruk 

av religionen som «et hjerte i en hjerteløs 

verden» (men ikke all religiøs tankegang 

som sådan). I Storbritannia har staten og 

offentlige tjenester trukket seg ut av de tyngst 

belastede forstedene. Dette har ført til at religiøse 

ekstremister har «overtatt» ansvaret for 

områdenes sosialpolitikk, og disse ekstremistene 

er såpass freidige at de karakteriserer seg 

som antikapitalistiske. Vi må ta med oss dette 

usunt klima på skolene. De resterende elevene 

vil møte disse signalene med forargelse, 

og de kan ikke uttrykke sin misnøye uten å bli 

sett på som ekstremister. 

Det er forøvrig vanskelig ikke å bekymre 

seg over de antiarabiske og antimuslimske 

strømningene som gjøres stuerene i denne 

debatten. 10 Bak en debatt som tilsynelatende 

dreier seg om sekularitet og religiøse symbol 

generelt, er vi rett og slett vitner til en debatt 

om det muslimske skautet og islam. Dette 

er en kjensgjerning, og ikke en grunnløs 

beskyldning. Islam har nå i et halvt år vært 

på avisenes og tidsskriftenes førstesider, og de 

som argumenter til fordel for den nye loven 

snakker om skaut og ingenting annet. 

Og det i en slik grad at det er vanskelig 

å forstå hvordan disse tilhengerne kan 

rettferdiggjøre en lovtekst som gjelder «alle 

religiøse symboler». Hvorfor skal man også 

forby kristenkorset og den jødiske kalotten 

(kippaen), når ingen de siste seks månedene 

har kunnet forklare hvorfor disse symbolene 

er problematiske? Fordi, sies det, at man ikke 

må gi inntrykk av å stigmatisere en spesifikk 

religion. Men hvorfor skulle man frykte dette 

dersom det faktisk er slik tilhengerne av loven 

vil ha det til, nemlig at problemet er undertrykkelsen 

av kvinner som går med skaut? 

Det sekulære er ikke en 

tilfeldig, spesifikk del av 

Frankrikes historie, det er en 

erobring som må bevares og 

fremmes. 

eksemplet på veien, og lære av det for ikke å 

gjøre den samme feilen i vårt eget land. 

Den religiøse ekstremismen er i virkeligheten 

medskyldig i den ekstreme liberalistiske avreguleringen 

som herjer i dagens samfunn. Den 

er objektivt sett medskyldig fordi den på subtilt 

vis unngår å stille en skikkelig diagnose, 

som kun bør trekke det kapitalistiske systemet 

i tvil, og ikke det vestlige samfunn som sådan. 

Subjektivt sett er ekstremistene medskyldige, 

fordi de opprettholder et mystisk livssyn som 

ser den økonomiske liberalismens globalisering 

som noe skjebnebestemt. Ved en uhederlig 

blanding av begreper ser de så dette som 

modernitetens eneste mulige fremtoning, og 

skaper slik en følelse av håpløshet fordi alle 

reelle alternativer utelukkes 

– og den eneste 

«løsningen» de har å 

tilby er barmhjertigheten. 

Det er derfor på 

høy tid å gjeninnføre 

den menneskelige 

frigjøringens virkelige 

vektstenger: sosial og politisk kamp mot kapitalismens 

avregulering og for offentlige tjenester 

– som medfører solidaritet, ikke barmhjertighet; 

kamp for intellektuell og moralsk 

frigjøring for alle, slik at en opplyst fornuft 

hjelper oss å holde stand mot skjebnesvanger 

ideologi; kamp for fullverdige rettigheter… 

en frihetsgaranti for alle mennesker, som slik 

oppnår reell etisk selvstendighet – de kan 

velge sin levemåte, sin seksualitet, hvordan 

de skal forholde seg til sine medmennesker, 

alt innenfor rammen av felles lover. De kan 

også fritt få tilgang på prevensjonsmidler og 

selvbestemt abort. 

Man kan argumentere for at familienes sosiale 

og kulturelle ulikheter truer mulighetene 

for likhet som den offentlige og sekulære sko- 

Vi må akseptere det innlysende: Militante 

sekularister har lenge kjempet for et forbud 

mot alle religiøse symboler, men – og dette 

er noe de nekter å innrømme – det er fokuseringen 

på det muslimske skautet som har 

gitt dem så bred støtte. Og det er i første 

rekke dette hodeplagget som faktisk vil rammes 

av loven; korset kan lett gjemmes under 

genseren. 11 

Hvordan er det mulig å ignorere at de 

elevene som går med skaut står lagelig til 

for hogg? De er syndebukker man går løs 

på for lettere å glemme de virkelige årsakene 

til maktdominansen og utestengningen som 

gjennomsyrer vårt samfunn: Økonomien 

liberaliseres, nød og fattigdom øker i omfang, 

myndighetenes sikkerhetspolitikk og sosiale 

kontroll dekker et stadig større område, og 

kjønnsdiskrimineringen vedvarer. Skolen på 

sin side har også flere alvorlige problemer 

(lærermangel, svært lave lønninger, elever 

som faller ut), og man bør heller bruke tiden 

på å gjøre noe for å løse disse problemene, og 

slutte å trakassere vanlige skoleelever. 

len fremmer. Det stemmer, men det er ikke 

skolen man da må gå til angrep på, men den 

sosiale urett som finner sted utenfor den. 

Det diskrimineres fortsatt på mange 

plan – en gjenspeiling av den vedvarende 

hverdagsrasismen – og som alt som gjør det 

verdslige sårbart, må dette danne bakgrunnen 

for våre refleksjoner. For eksempel kan 

diskriminering i forbindelse med ansettelser 

– noe de diskriminerte ofte lider under uten 

mulighet for hjelp – føre til at de mister troen 

på den republikanske modellen og de verdiene 

som forbindes med den. Så mens den 

sekulære skolen kjemper for frigjøring og 

gjør sitt beste for å virkeliggjøre de nødvendige 

intellektuelle forutsetningene for den, 

innfører samfunnet nye ulikheter. 

Derfor er det ikke underlig at en slags 

offertankegang fører til en feilslått forherligelse 

av en stigmatisert etnisk opprinnelse, ja 

til og med en fanatisk vektlegging av annerledeshet. 

Risikoen er stor for at kommunitarismen 

da vil skli ut. Prinsippenes storhet må 

ikke miste sin glans på grunn av praksisens 

lavmål. For det sekulære er ikke en tilfeldig, 

spesifikk del av Frankrikes historie, det er en 

erobring som må bevares og fremmes, og den 

har universell gyldighet. 

1 Jean Baptiste Henri Lacordaire (1802-1861), fransk dominikanerprest 

som blant mye annet var med på utgivelsen 

av det regimekritiske tidsskriftet L’Avenir (Fremtiden, 

første gang utgitt i 1830 – de viktigste utgiverne var 

– foruten Lacordaire – Lamennais og Gerbet). O.a. 

2 En kommisjon opprettet av president Chirac den 3. juli 

2003 for å utrede hvordan man kan gjennomføre sekularitetsprinsippet, 

navngitt etter dens leder, Bernard Stasi, 

som siden 1998 har fungert som mekler i Den franske 

republikk. De 20 kommisjonsmedlemmene leverte sine 

konklusjoner den 11. desember 2003. 

3 Allusjon til den franske forfatteren Michel Houellebecq 

som ble rettsforfulgt for sin bok Plateforme. O.a. 

4 Le Conseil d’État – «Statsrådet» – er den høyeste administrative 

jurisdiksjon i Frankrike. O.a. 

1 Jf. « Campus ou champ de bataille ? » («Campus eller 

slagplass?»), www.lmsi.net 

2 Som la Fédération syndicale unitaire (FSU – «Den samlede 

fagforening») og la Fédération des conseils de parents 

d’élèves (FCPE – «Foreldrerådet»). 

3 Se « Une loi pour interdire les signes religieux à l’école » 

(«En lov med forbud mot religiøse symboler på skolen»), 

avisen Libération, den 6. mai 2003. 

4 Som for eksempel Françoise Gaspard, Christine Delphy, 

Monique Crinon, Catherine Albertini, samt organisasjoner 

som Femmes publiques («Offentlige kvinner»), Femmes 

plurielles («Kvinner i flertall») eller Les Citoyennes des 

deux rives («Borgere av begge bredder»). Jf. Charlotte 

Nordmann (red.), Le foulard islamique en question (Det 

islamske skautet under lupen), Éditions Amsterdam, 

utgis den 16. mars. Se også listen over de 1000 første 

signaturene på oppropet «Oui à la laïcité, non aux lois 

d’exception » («Ja til sekularitet, nei til unntakslover») på 

http://www.lmsi.net 

5 «Det å være feminist innebærer ikke å stenge ute», 

www.sisyphe.org 

6 jf. www.sisyphe.org 

7 Marjane Satrapi, «Veiled threat», The Guardian, den 12. 

desember 2003. 

8 Jf. Françoise Gaspar og Farhad Khosrokhavar, Le 

foulard et la République (Skautet og Republikken), La 

Découverte, 1995, og Charlotte Nordmann (red.), op.cit. 

9 AFP, den 19. desember 2003 

10 Jf. Vincent Geisser, La nouvelle islamophobie (Den 

nye islamofobien), La Découverte, Paris, 2003, samt 

seminaret arrangert av MRAP i september 2003. 

11 «Kippaen» vil også rammes, noe som er like urettferdig, 

men når det er sagt må det også innrømmes at det er svært 

få elever som bærer kippa i den offentlige skolen.


VEGARD VELLE 

Frilansjournalist bosatt i Oslo. 

Er det mulig å oppnå mer demokrati innenfor 

dagens system? Ja, i byen Porto Alegre 

i Brasil, også kjent som arrangørbyen for 

Verdens sosiale forum, har et demokratieksperiment 

holdt ut i hele fjorten år. Det 

folkelige engasjementet har økt år for år, og 

i dag deltar ca 50.000 mennesker hvert år i 

denne prosessen. «Deltakende budsjettering» 

kalles styringsformen der befolkningen på 1,3 

millioner inviteres til å disponere en betydelig 

andel av byens budsjetter gjennom en serie 

med lokale allmøter. I bunn ligger forståelsen 

av at mer demokrati må bety økt demokratisk 

makt over de store pengemengdene som 

sirkulerer i systemet. Derfor studeres også 

modellen med stor interesse i radikale miljøer 

over hele verden. 

Modellen fungerer såpass bra at en rekke 

andre byer har adoptert den. I Brasil fungerer 

denne demokratiformen i 190 områder. 

Men også i Argentina og i Uruguay er deltakerdemokrati 

i funksjon, for eksempel i 

Montevideo, hovedstaden i Uruguay. Nylig 

har de tyske småbyene Mönchweiler, Groß- 

Umstadt og Warstein startet et prøveprosjekt 

med allmøter før kommunestyret behandler 

budsjettet. Også i den indiske delstaten 

Kerala har et liknende demokrati-eksperiment 

blitt prøvd ut. Og i Oslo vurderer forskjellige 

miljøer å kreve mer deltakerdemokrati i bypolitikken. 

Både Oslo Byforum og miljøet rundt 

kulturhuset Hausmania i Oslo vil i nærmeste 

fremtid arrangere møter om temaet. 

Til tross for en forverret nasjonal økonomi, 

har ordningen flere steder i verden betydd 

en forbedring av de fattiges leveforhold. 

Fattigkvarter har fått vann, kloakk, offentlig 

transport, asfalterte veier, fortauer og skoler. 

Korrupsjonen er kraftig redusert. 

I Porto Alegre fungerer modellen på følgende 

måte: Den demokratiske prosessen begynner 

hvert år i mars måned med et stort allmøte i 

hver av de 16 bydelene. Byadministrasjonen 

informerer om hvor langt de er kommet med 

å sette ut i livet de tiltakene som ble vedtatt 

året før. Medborgerne kan lufte frustrasjon og 

sette politikerne og byråkratene til veggs med 

spørsmål og kritikk. 

Deretter diskuteres bydelens behov, for 

eksempel hvor mye som skal brukes til skoler, 

offentlig transport og eldrepleie. Hvert 

allmøte vedtar en prioritert liste over oppgaver 

for bydelen og velger representanter som 

skal samarbeide med de andre bydelene. Etter 

at alle de 16 møtene er ferdige foreligger en 

oppgaveliste for hele byen. 

I forkant har det vært en lang prosess 

med møter i fagforeninger, mødregrupper, 

idrettslag og interesseorganisasjoner som 

har diskutert sine prioriteringer og valgt 

personer de ønsker skal stille som kandidater 

til offisielle verv. De samme nettverkene 

følger i løpet av året også opp fremgangen 

for tidligere vedtatte satsninger, finner ut av 

problemer og diskuterer nye prosjekter. I tillegg 

til de regionale møtene organiseres det 

møter i tematiske foraer. Fase to finner sted 

fra begynnelsen av juni til begynnelsen av 

juli. Da er forslag og prioriteringer klare. På 

en stor konferanse presenterer de forskjellige 

delegatene sine forslag for de kommunale 

myndighetene, og man velger representanter 

for det videre arbeidet med budsjettet. 

I byen, bydelene og i bydelenes lokalområder 

fordeles penger ut fra to objektive kriterier 

– befolkningsstørrelsen og dokumenterte 

behov, for eksempel antallet mennesker per 

helseklinikk eller antallet barn per skole i 

området. Det vurderes hvilke bydeler som er 

de mest forsømte og hvilke som ikke har så 

store behov. Disse objektive kriteriene kombineres 

med et tredje subjektivt kriterium, som 

er de lokale bydelsområdenes og bydelenes 

egne prioriteringer. 

Når fordelingsnøkkelen kombineres med 

byens finansielle ressurser skapes det endelige 

budsjettet, og arbeidet med å sette planene 

ut i livet kan begynne. 

Deltakerdemokrati som alternativ 

ØKONOMI: «Deltakende budsjettering» studeres med stor interesse i radikale miljøer over hele verden. 

I Porto Alegre finnes selve modellen for deltakerdemokrati. 

To sentrale lærdommer skinner gjennom: 

For det første forutsetter et slikt demokrati at 

valgte representanter og tjenestepersoner må 

kunne stilles til ansvar. For å oppfylle denne 

betingelsen har ansvarspersoner plikt til å 

stille opp på møter der de kan bli stilt spørsmål 

og møte kritikk. Det betyr at de, i motsetning 

til for eksempel bystyrerepresentantene i 

Oslo, konstant er under press nedenfra. 

Videre kan bydelsrepresentantene i Porto 

Alegre kun velges for to ett-årsperioder om 

gangen, noe som hindrer byråkratisering og 

som bidrar til at flere får praktisk erfaring 

med systemet. En tredje mekanisme er at 

valgte representanter 

når som helst kan trekkes 

tilbake fra sine verv 

dersom de ikke gjør det 

de er satt til å gjøre, 

såkalt «retorno». 

Den andre forutsetningen 

er at deltakerdemokratiet har demokratisk 

legitimitet hos dem det skal omfatte. 

Siden ordningen er blitt kjempet gjennom 

nedenfra, mener mange at den tilhører folket. 

De tillitsvalgte fra bydelen stiller selv på 

opptil to møter i uka i løpet av et helt år, uten 

noen form for kompensasjon, ikke engang til 

transport. 

Denne legitimiteten skyldes ikke minst 

de positive resultatene som de deltakende 

budsjettene har brakt med seg: 99 prosent 

av husholdningene i Porto Alegre har fått 

rent vann. I 1989 var kun 46 prosent av alle 

husholdningene tilkoblet kloakksystemet. I 

dag har 86 prosent av husholdningene kloakk. 

1 Femti skoler er bygd de siste ti årene, 

og antallet skoleelever som fortsetter med 

universitetsutdannelse har blitt fordoblet i 

perioden 1989 til 1995. 

Fattigkvarterene har skrumpet inn. Stadig 

flere bor i vanlige hus og ikke lenger i papp- 

og blikkskur. Et eksempel er Vila Planetario, 

et fattigslig område i bysenteret. Mange andre 

steder i verden har man fjernet slike fattigkvarterer 

med bulldosere og erstattet dem 

med luksusleiligheter og kontorer. Gjennom 

deltakende budsjettering har beboerne i stedet 

vunnet gjennom at de skal bli boende på 

samme sted i nybygde murhus. 2 

Utgifter og investeringer er blitt omfordelt 

fra sentrum til forstedene: Tidligere fantes det 

ikke offentlig transport. Gjennom aktiv deltakelse 

har innbyggerne sørget for at veiene er 

blitt asfaltert og bussforbindelser opprettet. 

En omfattende analyse 3 viser at de deltakende 

budsjettene generelt har fungert som 

et svært effektivt redskap for omfordeling av 

verdier – de fattigste bydelene har mottatt de 

relativt største investeringene per person. 

Ikke minst har deltakende budsjettering 

betydd økt deltakelse 

i den tidligere ikkeorganiserte 

delen 

av befolkningen: de 

fattige, de svarte og 

indianerne, som på 

deltakerbudsjettmøtene 

er overrepresentert. Også kvinner er 

sterkt overrepresentert, noe som er spesielt 

viktig i en region preget av «machismo». 

Det er ikke helt tilfeldig at demokratieksperimentet 

har lyktes så bra i Porto Alegre. 

Byen har en lang historie med radikale sosiale 

bevegelser. Under militærdiktaturet fra 1964- 

85 var Porto Alegre et sentrum for motstand. 

De såkalte nabolagsorganisasjonene skjulte 

forfulgte dissidenter. 

Senere krevde de samme rådene demokratisering 

av bystyret, slutt på korrupsjonen og 

en mer demokratisk budsjettprosess. Mange 

av rådene bidro sterkt til oppbyggingen 

av det brasilianske arbeiderpartiet (PT). 

Representanter fra dette partiet fikk deretter 

gjennomslag for at de lukkede byplanleggingsmøtene 

måtte åpnes for demokratisk 

deltakelse, og at folk skulle inviteres til å 

bidra i planleggingen av byens investeringer. 

Det lokale kan ha innflytelse 

over det globale dersom man 

stiller krav. 

Oppsummert viser deltakerdemokratiet seg å 

være en mer effektiv måte å styre byen på enn 

den gamle måten. Styringsmåten har redusert 

klientilismen, som kjøp av stemmer i bytte for 

kortsiktige fordeler – for eksempel en gratis 

lunsj eller et lotterilodd i et offentlig støttet 

Weng Fen: Wish For – Good Health 

utbyggingsprosjekt. Dette er ikke uviktig 

siden nettopp klientilismen er en viktig grunn 

til det enorme korrupsjonsproblemet, som 

ellers preger Brasil. 

Systemet har vist seg å være sosialt utjevnende 

og har økt den folkelige deltakelsen i 

de politiske beslutningsprosessene. Fremfor 

partipolitisk populisme eller pengemakt 

har grasrotas interesser blitt grunnlag for 

beslutninger. Dette viste seg for eksempel da 

en femstjerners hotellkjede ønsket å etablere 

seg på tomten til et tidligere kjernekraftverk, 

og fikk avslag. Byens borgere ønsket i stedet 

å bygge en park og et samlingslokale på 

området. Også da den franske matgiganten 

Carrefour ønsket å etablere seg, måtte de ta 

sosiale hensyn. 

Den generelle ideen er at multinasjonale 

selskaper som etablerer seg, selv må betale 

for de problemene de forårsaker. Det kan 

for eksempel bety at et selskap må bygge 

nye hus for folk som flyttes fra et område. 

Dessuten må de multinasjonale alltid betale 

skatt. Lærdommen er at det lokale kan ha 

innflytelse over det globale dersom man stiller 

krav. 

Deltakerdemokrati peker i retning av økt 

folkelig og demokratisk kontroll over økonomien. 

Det kolliderer derfor med nyliberalistisk 

tankegods. Liberalistiske ideer, som i Norge 

gjerne kalles for New Public Management, 

prediker jo at økonomien verken lar seg, eller 

bør, kontrolleres. Deltakerdemokrati forutsetter 

åpenhet, med andre ord det motsatte av 

dagens utvikling. I dag opplever vi at det åpne 

samfunnet gjemmes inn i styrerom, ofres bak 

stengte toll- og innvandringsgrenser, legges 

bak høye gjerder med politibeskyttelse, og 

kjøpes opp av storselskaper som henger opp 

reklame og firmalogoer. 

Noen sentrale innvendinger mot deltakerbudsjettet 

er verdt å nevne: For det første 

er midlene folk forvalter begrenset. Folk har 

direkte innflytelse over og kan nyinvestere ca 

15 prosent av Porto Alegres årlige budsjett på 

200 millioner dollar. Over tid har disse ressursene 

medført reelle forbedringer for mange av 

byboerne. Men en fare ved denne demokratiformen 

er at den kan bli en kanal for å lede 

misnøyen blant folk på bunnen vekk fra de 

større og viktigere strukturelle spørsmålene. 

De rike kaster en pengeslant eller to ned til 

de fattige, som blir opptatt av disse midlene 

istedenfor å engasjere seg mot de nyliberale 

(snik)angrepene. Folk tar ansvar for miseren 

istedenfor å konfrontere den. 

For det andre er Porto Alegre selve modellen 

for deltakerdemokrati. Ikke alle steder har 

denne organisasjonsformen fungert like bra, 

for eksempel i Sao Paulo-regionen. Der ble 

PTs borgermester knyttet til en korrupsjonsskandale, 

og deltakerbudsjettet ble kastet ut 

med badevannet. 

For det tredje krever ordningen et pågående 

engasjement. I det øyeblikk folk ikke deltar, 

er det ikke lenger et deltakerdemokrati, og 

systemet står i fare for å byråkratiseres. Skal 

deltakersystemet fortsette å fungere må folk 

se at systemet virker. 

Og det siste gjelder generelt. Når systemet 

ikke gir folk et bedre liv kan motløshet spre 

seg. Noen sier at problemet med dagens system 

er at makta korrumperer. Andre mener at 

også avmakten kan korrumpere. Det er når 

makten fjernes fra folket – og politikerne 

– at nytteløshet og desperasjon brer seg. Det 

håpefulle alternativet til denne nytteløsheten 

kommer i dag utvilsomt fra de nye radikale 

bevegelsene mot kapitalisme og krig, og folks 

kamp for alternativer som det i Porto Alegre. 

© LMD Norden 

1 Hillary Wainwright: Reclaim the State, Verso 2003 

2 Lorenz Khazaleh, www.geocities.com/iglu01/no/ 

globalisering/portoalegre-demokrati.html 

3 CIDADE/PMPA, Participatory Budget Research, Porto 

Alegre 2000 

AGNÈS SINAI 

Medforfatter til Sauver la terre (Å redde jorda), Fayard, Paris, oktober 

2003. 

Halvparten av de 150 000 innbyggerne i 

Mikronesia, myriaden av idylliske arkipeler 

i Stillehavet, opplever med jevne mellomrom 

at husene deres får skader eller blir ødelagt 

av uvær som er hyppigere og kraftigere enn 

noensinne. Kombinert med sterke tidevannsstrømmer 

og forskyvninger i regnsyklusen, 

forsterkes stormintensiteten av den økte 

vannstanden i havet. Det er registrert økende 

vannstand i denne regionen siden andre halvdel 

av 1900-tallet. Erosjonen langs kysten 

skjer raskere, høyere saltnivå i grunnvannet 

ødelegger plantasjer, og temperaturøkninger 

legger til rette for parasitter som rammer 

kopra-plantasjer. 

«Vi er de første som blir drept av klimaendringer,» 

sier en beveget Joseph Komo, 

medlem av Mikronesias offisielle delegasjon 

på den niende konferansen om klimaendringer. 

Den gikk av stabelen i Milano i desember 

2003 i regi av FN. Han kom for å be det internasjonale 

samfunnet om så raskt som mulig 

å åpne opp fondene som skal hjelpe sårbare 

land til å beskytte seg mot virkningene av 

global oppvarming. 

Kravene fra alliansen av små øystater 

(AOSIS) i klimaforhandlingene er: så raskt 

som mulig å sikre matvareressurser, etablere 

avsaltingsanlegg, bygge diker og utvikle 

bruken av solenergi. Denne svært aktive 

lobbyorganisasjonen ble opprettet i 1994 og 

representerer 43 småstater fra alle havområder 

og regioner i verden: Afrika, Karibia, 

Det indiske hav, Middelhavet, Stillehavet 

og Sørkinahavet. De regner alle med å være 

de første som rammes av konsekvensene av 

klimaendringer. 

På Maldivene forbereder man seg på det 

verste. En kunstig øy er under konstruksjon. 

Hulhumale, som den kalles, befinner seg 

omtrent 20 minutter fra arkipelets overbefolkede 

hovedstad Male. Den bygges to meter 

over havet for på sikt å kunne ta i mot rundt 

100 000 innbyggere. Ved kysten blankskures 

korallene av varme vannstrømmer, men alle 

rapportene til FNs klimapanel understreker 

hvor sårbare korallrevene er for hevet vannstand 

i havet, temperaturøkninger i vannet og 

i overflaten, og stadig kraftigere stormer. 

Andre utkantbefolkninger slutter seg 

til deres krav. Omtrent 155 000 inuitter fra 

Canada, Alaska, Grønland og Russland 

representeres av Inuittenes sirkumpolare 

konferanse. Den ledes av Sheila Watt-Cloutier, 

som også benyttet talestolen i Milano for å 

annonsere at hennes organisasjon planlegger 

å levere en rettslig anke til FNs Menneskerett 

ighetskommisjon. Ifølge inuittorganisasjonen 

bryter de landene som nekter å skrive under 

Kyotoprotokollen 1 – USA, Russland og 

Australia – menneskerettighetene fordi dette 

utgjør en trussel mot de gamle levemåtene til 

den innfødte befolkningen på Nordpolen. 

«I dag forandrer jorda seg bokstavelig talt 

under føttene våre,» erklærer Sheila Watt- 

Cloutier. I Canada forutser klimaforskere 

det utenkelige: I løpet av omtrent 50 år vil 

den berømte Nordøstpassasjen som binder 

sammen Atlanterhavet og Stillehavet via 

øyene nord i landet, være fullstendig isfri i 

sommerhalvåret. 

Innbyggerne i nordområdene befinner seg 

i samme båt, for å si det slik, som innbyggerne 

i Melanesia i Stillehavet. Likhetene 

mellom varselropene fra befolkninger som 

geografisk sett er langt unna hverandre, viser 

den ekstremt systematiske dimensjonen ved 

klimaendringene. «Etter oppvarmingen kommer 

smeltingen av isbreene og iskalottene 

til å være en av de viktigste årsakene til at 

havnivået øker i løpet av det 21. århundret,» 

advarer ekspertene i FNs klimapanel. 2 

Fra polene til Maldivene er hele biosfæren 

knyttet sammen, og dermed alt liv som 

befinner seg der. Det er imidlertid i utkanten 

av den industrialiserte verden man finner de 

regionene som er mest 

sårbare overfor klimaendringer. 

Noe som er 

desto mer urettferdig i 

og med at deres bidrag 

til oppvarmingen av 

atmosfæren er minimalt, 

mens bidraget 

fra de industrialiserte 

landene i Nord er 

massivt. 

Matematisk sett burde hvert individ 

kunne nyte godt av en like stor del av det 

økologiske rommet. Biosfæren kan klare en 

naturlig resirkulasjon av tre gigatonn (milliarder 

tonn) karbondioksyd per år, noe som 

innebærer et bærekraftig gjennomsnittsnivå 

på et halvt tonn drivhusgass årlig per innbygger 

på planeten: En innbygger i Burkina Faso 

kunne øke sitt nåværende utslipp på 100 kilo 

drivhusgasser til 500 kilo, mens en innbygger 

i USA, som gjennomsnittlig slipper ut 5000 

kilo, teoretisk sett burde slippe ut ti ganger 

mindre. 3 

Utslippslandene har åpenbart allerede 

produsert for mye til å kunne nå målet om lik 

utslippsmengde per hode, spesielt hvis en slik 

beregning tar hensyn til tidligere utslipp. Et 

annet scenario virker imidlertid som det mest 

sannsynlige: Økning av utslipp fra store utvi- 

Weng Fen: Sitting on the Wall (1) 

Klimaendringer sett fra sør 

MILJØ: De som bidrar minst til klimaendringer, er de som rammes hardest. Små øystater og andre 

utkantstrøk er blant de mest utsatte. De stiller nå krav om raske endringer i den globale miljøpolitikken. 

Kan Kyotoavtalen bli et redskap for dem? 

Det er i utkanten av den 

industrialiserte verden man 

finner de regionene som 

er mest sårbare overfor 

klimaendringer. 

klingsland som Kina, India, Brasil og Saudi- 

Arabia, som vil nå samme utslippsnivå som 

de industrialiserte landene i 2050. Innføring 

av lik utslippsmengde vil da ikke ha noen 

sammenheng med økologiske målsetninger. 

Store utviklingsland som Kina og India 

avviser for øyeblikket alt snakk om utslippsreduksjoner, 

så lenge de industrialiserte landene 

ikke følger opp sine forpliktelser. Under 

klimakonferansen i Delhi i 2002, skapte 

Indias miljøminister TR Balu proteststorm da 

han avviste utslippsreduksjoner som kunne 

innbefatte uviklingsland, deriblant India. De 

små øystatene følte seg latt i stikken. 

I tillegg til ulikheten mellom Nord og Sør, 

kommer altså uenighetene mellom landene 

i Sør. 77-gruppen (G77) 4 representerer et 

bredt spekter av ulike interesser. Den består 

av de store skogødeleggende landene Kina 

og Brasil og medlemsland i organisasjonen 

av oljeeksporterende land (OPEC), som 

krever økonomisk kompensasjon for en 

eventuell nedgang i oljeinntektene dersom 

bruken av fossil energi reduseres. Gruppen 

består samtidig også av ekstremt sårbare 

land som Mosambik, som ble rammet av 

oversvømmelser i 2000, og ministatene i 

Stillehavet – deres politiske kraft er at de har 

oppnådd en posisjon som symboler. 

I en situasjon hvor 

multilateralismen er 

satt på sidelinjen av 

USAs isolasjonisme, 

er kampen mot 

klimaendringer blitt 

en internasjonal 

politisk ønskedrøm. 

Kyotoprotokollen, 

arvtaker etter 

klimakonvensjonen i 1992, har helt siden den 

kom til verden i Japan i 1997, vært gjenstand 

for en kollektiv hermeneutisk virksomhet, en 

uendelig tekstanalyse. Tekstens fundamentale 

målsetninger – å garantere et stabilt klima 

for fremtidige generasjoner – blir borte i 

ekspertenes spissfindigheter, de fleste av dem 

fra Vesten. 

Noen vil nok innvende at dette i alle fall 

bidrar til at prosessen holdes i live. Bedre 

med ønskedrømmer enn ingenting. Det store 

temaet i protokollen er mekanismene som er 

etablert for å fastsette en pris per tonn karbondioksyd: 

Atmosfæren er ikke lenger gratis. 

Den kan omsettes på det internasjonale 

markedet. Det gjenstår å garantere at prisen 

gjenspeiler hvor sjeldent og skjørt dette fellesgodet 

er. 

Den «grønne utviklingsmekanismen» 

CDM (Clean development mecanism) er det 

eneste verktøyet for klimasamarbeid mellom 

Nord og Sør som foreslås i Kyoto-protokollen. 

CDM åpner for at industrialiserte land kan 

bidra til å finansiere og etablere prosjekter for 

utslippsreduksjon i Sør, i prinsippet gjennom 

bruk av teknologi som ikke er skadelig 

for miljøet: solenergi, demninger, rent 

drivstoff, og så videre. Til gjengjeld får de 

industrialiserte landene økte utslippskvoter i 

samsvar med de utslippene de på denne måten 

har «forhindret». 

Klimaforhandlingene i Milano i desember 

2003 handlet blant annet om hvilke fordeler 

CDM kan ha for land i Sør. Fra et geopolitisk 

ståsted, er tankegangen bak denne type 

ordninger at landene i Sør bare er passive 

mottakere av et system som er skapt for å 

overføre utslippskvoter til industrialiserte 

land. Investorenes ønsker og vilje bestemmer. 

Den eneste drivkraften er muligheten for å 

unngå å betale for økte utslippsmengder. 

Dette systemet vil trolig ikke bety noe for 

inuittene eller mikroneserne. I de landene som 

allerede forurenser lite, vil det være for liten 

gevinst å hente. De store utviklingslandene 

derimot, kan ha interesse av disse ordningene. 

Dette var grunnen til at Kina ble overbevist 

om å ratifisere Kyotoprotokollen i 2002, med 

det mål å tiltrekke seg investorer. Canada er 

Kinas mest aktive samarbeidspartner i forbindelse 

med finansiering av prosjekter for blant 

annet reduksjon av utslipp fra kullkraftverk, 

solcelleenergi og vannkraft. 

Det vil bli vanskelig å beregne «forhindrede 

utslipp» i land som Kina og Brasil, 

som forventer at et «spesialfond for klimaendringer» 

skal gi dem økonomiske midler til 

å skaffe en oversikt over sine utslipp – avskogingen 

i Amazonas i Brasil er et av områdene 

som ikke er kartlagt. Dette klimafondet, som 

administreres av Det internasjonale miljøfondet, 

vil ha et ubetydelig budsjett på 50 millioner 

dollar per år, og vil kanskje bli «operativt» 

fra 2005. Det vil hovedsakelig ha ansvar for å 

hjelpe de mest utsatte landene med å «tilpasse 

seg» virkningene av klimaendringer. Frem til 

da må inuitter og mikronesere fortsette å klare 

seg med det de har. 

Hvis de da ikke slutter seg til nettverket South 

South North, et av de mest oppmuntrende tiltakene 

som har dukket opp i den klimapolitiske 

malstrømmen den siste tiden. South South 

North består av organisasjoner og jurister fra 

Brasil, Sør-Afrika, Bangladesh og Indonesia. 

De arbeider hovedsakelig for en endring i 

utviklingsperspektivene og for å finne tilbake 

til det økologiske fokuset for mekanismene i 

Kyotoprotokollen. 5 

Nettverket arbeider for at CDM skal 

komme de berørte befolkningene til gode, 

gjennom å åpne for økologiske utviklingsmodeller 

som drives lokalt, og som også 

fortjener økonomisk støtte: solcelleinstallasjoner 

i Bangladesh, elektrisk drevet offentlig 

transport i Dhaka, forbedret oppvarming og 

solcellebaserte varmtvannsinstallasjoner i et 

fattig boligstrøk i Cape Town, utvinning av 

biogass fra en søppelfylling i Rio, rent drivstoff 

i bussene i Yogyakarta på Java. 

Denne typen prosjekter kan settes i verk 

overalt i Sør og vise at det er mulig for disse 

landene å orientere seg direkte mot en uvikling 

basert på ren og bærekraftig teknologi. 

For øyeblikket stanger en slik fremgangsmåte 

mot logikken i CDM, som paradoksalt nok 

setter de forurensende landene i fremste 

rekke. I Bangladesh, hvor utslippene av drivhusgasser 

er ubetydelige (mindre enn én bil 

per 1000 personer), er behovet for å redusere 

utslippene foreløpig ikke-eksisterende og landet 

kan derfor ikke tiltrekke seg investeringer 

i bytte mot utslippskvoter. 

Dette bekrefter at Kyotoprotokollen er en 

slags begrepsmessig ready-made som først og 

fremst tjener interessene til de industrialiserte 

landene og de store forurensende landene i 

Sør. Hvis ikke andre land i Sør finner andre 

veier, som leder til biosfærens overlevelse. 

1 Kyotoprotokollen ble undertegnet under den internasjonale 

miljøkonferansen i Japan i desember 1997, i regi av 

FN. Den forplikter de industrialiserte landene til å redusere 

sine utslipp av drivhusgasser med gjennomsnittlig 5 

prosent mellom 1990 og 2012. Denne målsetningen, som 

er beskjeden, står i fare for å mislykkes fordi ratifiseringen 

av avtalen har stoppet opp. Se også Frédéric Durand, 

”Au royaume des aveugles, l’’effet de serre’ est roi» (I de 

blindes rike er drivhuseffekten’ konge), Le Monde diplomatique, 

desember 2002. 

2 FNs klimapanel (IPCC), Climate Change 2001: The 

Scientific Basis, bind 1, s. 30, Genève 2001. 

3 Changements climatiques et solidarité internationale, 

publisert av Réseau Action Climat m.fl., Montreuil, 

november 2003. 

4 G77 ble etablert i 1964 av utviklingslandene. Selv om 

antall medlemmer nå er over 133, har organisasjonen 

beholdt navnet på grunn av dets historiske betydning. 

5 www.southsouthnorth.org


LEILA FARSAKH 

Forsker ved Center for International Studies, Massachusetts Institute 

of Technology (MIT), Boston. 

«Det minnet meg så mye om det som skjedde 

med oss svarte i Sør-Afrika. Jeg så ydmykelsen 

palestinerne blir utsatt for på sjekkposter 

og veisperringer, hvor de lider slik vi gjorde 

da hvite politifolk hindret oss i å bevege oss 

fritt omkring.» 1 Slik beskrev den sørafrikanske 

biskopen og fredsprisvinneren Desmond 

Tutu sitt besøk i det Hellige Land. Man har 

ofte trukket paralleller mellom det sørafrikanske 

apartheidsystemet og den palestinskisraelske 

situasjonen, men ofte uten at de 

forklares nærmere. Flere faktorer gjør at en 

slik sammenligning er nærliggende, men ikke 

alltid så enkel. 

Begge konfliktene har sin bakgrunn i 

kolonialisme. Både de hvite bosetterne i 

Sør-Afrika og sionismens pionerer slo seg 

ned i et land hvor det allerede fantes en 

befolkning. Som i Sør-Afrika kastet de som 

koloniserte Palestina ut de innfødte: to tredjedeler 

av den palestinske befolkningen som 

bodde på det territoriet den israelske staten 

ble grunnlagt på i 1948, ble fordrevet, og 

deres jord og eiendom ble overtatt. De som 

ble boende i «den jødiske staten» måtte leve 

under en segregerende lovgivning. Likevel, å 

peke på det kolonialistiske ved opprettelsen 

av staten Israel betyr ikke uten videre at den 

kan sidestilles med apartheidstyret i Sør- 

Afrika. Gershon Shafir, en av Israels ledende 

sosiologer, understreker at selv om kontroll av 

landområder står sentralt i begge konfliktene, 

har de utspilt seg i ulike historiske og økonomiske 

situasjoner, noe som har hatt betydning 

for hvordan konfliktene har utviklet seg og 

for forholdet mellom koloniherrene og den 

innfødte befolkningen. 2 

Hvite sørafrikanere og israelere forholdt seg 

faktisk forskjellig til den demografiske virkeligheten 

de møtte med hensyn til den innfødte 

befolkningen. I Palestina forsøkte det sionistiske 

prosjektet å benekte eksistensen av en 

ikke-jødisk befolkning på territoriet, 3 noe 

som uttrykkes i forestillingen om «et land 

uten folk for et folk uten land». Målsetningen 

var å etablere en jødisk befolkningsmessig 

dominans, ved å kaste ut palestinerne og 

samtidig hindre strukturell avhengighet av 

deres økonomi, spesielt palestinsk arbeidskraft. 

Før 1948 utgjorde palestinske arbeidere 

ikke mer enn en tredjedel av arbeidsstyrken 

i den jødiske sektoren, 4 og frem til krigen i 

juni 1967 utgjorde de ikke mer enn 15 prosent 

av arbeidskraften i Israel. 5 Situasjonen 

i Sør-Afrika var annerledes. Den innfødte 

befolkningen fortsatte å være i stort flertall, 

og fra 1913 utgjorde de svarte 75 prosent av 

arbeidskraften i landet. 

Det var i 1948 at det hvite mindretallet 

innførte apartheidsystemet i Sør-Afrika: et 

system av juridisk, økonomisk og bostedsrelatert 

diskriminering. I sentrum for denne 

politikken sto den territoriale segregeringen, 

en form for arbeiderreservater, avgrensede 

geografiske områder pekt ut av de hvite hvor 

de svarte skulle bo. Disse områdene tilsvarte 

13 prosent av det sørafrikanske territoriet. 

Mellom 1951 og 1970 ble det innført fire 

viktige lover 6 som omgjorde disse reservatene 

til såkalte bantustans. Dette innebar at 

de innfødte fikk «autonomi» med tilhørende 

rettigheter og ansvarsoppgaver. De fikk rett 

til å bestemme sin økonomiske politikk og 

administrere sivile saker og dagligliv. Til 

gjengjeld skulle alt som hadde med sikkerhet 

å gjøre styres i samband med kolonimakten, 

og bantustanene kunne heller ikke ha noen 

uavhengig utenrikspolitikk. I 1974 ble det 

opprettet statsborgerskap for bantustanene, 

og fra og med 1976 ble fire av ti bantustaner 

erklært uavhengige – befolkningen i disse var 

da ikke lenger sørafrikanske statsborgere. 

I Israel/Palestina ble det ikke etablert noen 

territorial segregasjonsstruktur, i hvert fall 

ikke frem til 1948. Mens det sørafrikanske 

apartheidregimet ville ha landet og 

befolkningen, ville israelerne i Palestina 

ha landet uten befolkningen. Men denne 

visjonen fikk en kraftig knekk av krigen i 

juni 1967, som forandret det demografiske 

Israelsk apartheid? 

PALESTINA: Kan palestinernes situasjon sammenlignes med apartheidsystemet 

i Sør-Afrika? Utviklingen de ti siste årene har gjort spørsmålet stadig mer relevant. 

Osloavtalen la grunnlaget for en «bantustanisering» av de okkuperte områdene på 

Vestbredden og i Gaza, skriver Leila Farsakh. 

forholdet mellom jøder og palestinere. Mer 

enn en million palestinere ble værende på de 

okkuperte områdene (Vestbredden, Gaza og 

Øst-Jerusalem), og utgjorde en tredjedel av 

befolkningen på alle landområdene som da 

var under israelsk kontroll. 

Selv om den israelske regjeringen videreførte 

sin politikk for overføring (transfer) av 

palestinerne til andre land i regionen – heller 

frivillig enn tvungen overføring – valgte flertallet 

av palestinerne å bli. Hvordan har Israel 

forholdt seg til denne befolkningen? Dette 

avgjørende spørsmålet er sentralt for en forståelse 

av de stadig tydeligere likhetstrekkene 

mellom Sør-Afrika og Israel/Palestina – på 

tross av de historiske 

forskjellene. 

Etter krigen i 1967 

har Israel utviklet sine 

krav på de okkuperte 

områdene. Da høyresiden 

vant valget i 1977, 

iverksatte Menachem 

Begins regjering en 

sammensatt politikk 

som baserte seg på 

territorial integrasjon og demografisk separasjon, 

i tråd med ønsket om å ta over landet uten 

folket. Det militære styret på Vestbredden og 

i Gaza beslagla palestinsk jord og satte opp 

sperringer i stadig større tempo for å legge 

til rette for israelske bosetninger. Bosetterne 

fortsatte å sortere under israelsk lovgivning, 

mens militærstyret innførte en rekke militære 

lover og dekreter som skulle styre den palestinske 

befolkningens sivile, økonomiske og 

juridiske saker. 

Disse dekretene kvalte den palestinske 

økonomien og forsterket dens avhengighet 

av Israel. Mellom 1967 og 1990 ble grensene 

mellom Israel og de okkuperte områdene 

holdt åpne, og mer enn en tredjedel av 

den palestinske arbeidsstyrken arbeidet i 

Israel og sto for mer enn en fjerdedel av 

bruttonasjonalproduktet i de okkuperte 

områdene. 

Frem til 1993 bygde Israel over 145 jødiske 

bosetninger med 196 000 nybyggere hvorav 

halvparten bodde i ti bosetninger i området 

rundt Øst-Jerusalem. 7 Målet med bosetningene 

var å veie opp for palestinsk befolkningsvekst, 

og spredningen av bosetninger utover 

hele det okkuperte området la grunnlaget for 

en geografisk oppsplitting av Vestbredden og 

Mens det sørafrikanske 

apartheidregimet ville ha landet 

og befolkningen, ville israelerne 

i Palestina ha landet uten 

befolkningen. 

Weng Fen 

Gaza. Mange observatører har bemerket at 

dette systemet med territorial integrasjon og 

sosial separasjon er en form for apartheidpolitikk 

fra Israels side, selv om den aldri har 

fått et slikt spesifikt institusjonalisert navn. 8 

Men å bruke apartheidmodellen for å 

forstå de palestinsk-israelske forholdene er 

likevel problematisk. For det første, angående 

den geografiske definisjonen av «israelsk 

apartheid”: gjelder den for hele Israel eller 

bare for de områdene Israel okkuperer? De 

palestinerne som lever innenfor Den grønne 

linjen (grensen fra før 1967) er israelske 

statsborgere med stemmerett, mens innbyggerne 

på Vestbredden og i Gaza ikke er det. 

Førstnevnte er ikke 

innesperret i bestemte 

soner som de ikke 

kan bevege seg ut av, 

og de er ikke ekskludert 

fra det politiske 

livet i Israel – selv 

om de blir utsatt for 

all slags diskriminering. 

Palestinerne på 

Vestbredden og i Gaza 

er en befolkning under okkupasjon, i påvente 

av en politisk løsning. 

Sammenligningen med apartheid kaster 

også frem en annen forskjell. Den afrikanske 

nasjonalkongressen (ANC), som var den 

viktigste politiske organisasjonen til den innfødte 

sørafrikanske befolkningen, forkastet 

de hvite afrikaanernes separatisme og krevde 

en slutt på apartheid og innføring av et demokratisk 

system som omfattet alle innbyggerne 

i Sør-Afrika. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen 

(PLO) på sin side aksepterte fra og 

med 1974 en delingsløsning for å oppnå rett 

til selvbestemmelse for det palestinske folket. 

Og i 1993, i forbindelse med Osloprosessen, 

anerkjente Israel PLO som sin eneste legitime 

forhandlingspartner og aksepterte ideen om å 

dele landet med palestinerne – fastsettelse av 

grensene og de palestinske territorienes status 

forble imidlertid uavklart. 

En tredje forskjell ligger i det internasjonale 

samfunnets holdning til disse 

konfliktene. Når det gjelder Sør-Afrika, 

aksepterte aldri det internasjonale samfunnet 

apartheidsystemet og heller ikke etableringen 

av atskilte statslignende områder for 

den innfødte befolkningen. I 1976, da den 

sørafrikanske regjeringen ville innlemme en 

av de ti bantustanene, Transkei, som uavhengig 

medlemsstat i FN, ble dette avslått 

av verdensorganisasjonen. 9 Når det gjelder 

Palestina, derimot, anbefaler FN sterkt at det 

etableres to uavhengige nasjonalstater som en 

løsning på konflikten. 

Resolusjon 181, den såkalte delingsplanen 

som ble vedtatt av FNs generalforsamling 29. 

november 1947, går inn for at det etableres en 

jødisk og en arabisk stat. Og Sikkerhetsrådets 

resolusjon 242, vedtatt 22. november 1967, 

som er vag angående palestinernes nasjonale 

rettigheter, hevder ikke desto mindre at fred 

i Midtøsten er avhengig av at Israel gir opp 

de områdene som ble okkupert under krigen 

i 1967 og anerkjenner alle statene i regionen. 

Osloprosessen baserte seg på resolusjon 242. 

På tross av de betydelige forskjellene mellom 

den palestinsk-israelske konflikten og det 

sørafrikanske apartheidsystemet, har begivenhetene 

de siste ti årene paradoksalt nok 

brakt dem nærmere hverandre. Osloavtalen 

institusjonaliserte både den samfunnsmessige 

separasjonen og den territoriale integrasjonen, 

og la dermed grunnlaget for en «bantustanisering» 

av de okkuperte områdene, som er blitt 

omformet til fragmenterte befolkningsreservater 

uten økonomiske muligheter og fratatt 

enhver politisk suverenitet. 

Det er en kjent sak at iverksettelsen av 

Osloavtalen førte til en territorial fragmentering 

av Vestbredden og Gazastripen. Selv 

om meningen var at de palestinske selvstyremyndighetene 

skulle styre over omtrent hele 

Vestbredden fra 1996, kontrollerte de i praksis 

bare 19 prosent i juli 2000 (sone A). 10 Man 

kan hevde at motstanden mot Osloprosessen 

– selvmordsattentat og deres konsekvenser i 

Israel, men også mordet på Yitzhak Rabin og 

valget av Benjamin Netanyahu – bidro til å 

forsinke den israelske tilbaketrekningen. Men 

det er likevel et faktum at i forkant av al- 

Aqsa-intifadaen var det palestinske myndighetsområdet 

fortsatt oppsplittet og 59 prosent 

av Vestbredden (unntatt Øst-Jerusalem) og 30 

prosent av Gazastripen var fortsatt utenfor 

palestinsk kontroll. 

Bosetningene har også vært et nøkkelelement 

i «bantustaniseringen» av de okkuperte 

områdene, selv om de ikke har vært like 

omfattende som i Sør-Afrika. C-sonene, som 

kontrolleres i sin helhet av israelerne, deler 

Vestbredden opp i tre store sektorer, som 

igjen er oppdelt i små befolkningsreservater 

som et resultat av fire store bosetningsområder 

(Jerusalem, Ariel/Shomron, Gush Erzuib, 

Benjamin/Jordan-dalen). Mellom 1993 og 

2000 ble innbyggertallet i bosetningene 

fordoblet og kom opp i 410 000, noe som 

tilsvarer 15 prosent av befolkningen på de 

okkuperte områdene. Israel har i tillegg bygd 

mer enn 400 kilometer omkjøringsveier og 72 

nye bosetninger. 11 

Fra et juridisk ståsted kan man si at 

Osloprosessen på tre viktige måter førte til 

at palestinernes situasjon nærmet seg de 

sørafrikanske bantustanene. For det første, 

gjorde ikke avtalen den palestinske innfødte 

befolkningen til den eneste autoriteten på 

de palestinske områdene. Den demokratisk 

valgte presidenten og den palestinske 

nasjonalforsamlingen fikk bare begrenset 

makt, og de israelske militærstyresmaktene 

i de okkuperte områdene, som ikke ble 

oppløst, fortsatte å «delegere» oppgavene 

(territorielle, sivile, juridiske) de palestinske 

selvstyremyndighetene var ment å skulle 

utføre. De fikk hovedsakelig sivil, eller 

funksjonell, myndighet over 93 prosent av 

den palestinske befolkningen, men territoriell 

myndighet over mindre enn 19 prosent av 

Vestbredden. 

For det andre setter ikke Osloavtalen folkeretten 

over israelsk lov. Den gjør ikke slutt 

på okkupasjonen, og nevner overhodet ikke 

Genèvekonvensjonen eller FNs resolusjon 

181 som, slik vi har sett, gir internasjonal 

legitimitet til en arabisk stat på de historisk 

sett palestinske områdene. Osloavtalen refererer 

kun til Sikkerhetsrådets resolusjon 242 

og 336 (som bekreftet førstnevnte i 1973), 

men disse resolusjonene er vage med hensyn 

til palestinernes rett til en egen stat, og når 

det gjelder de okkuperte områdenes grenser 

KNUT V. BERGEM 

Frilansjournalist. 

På enkelte områder ga utviklingen i 

Midtøsten i 2003 grunnlag for en forsiktig 

optimisme med tanke på fremtiden. Iran tillot 

omsider FNs våpeninspektører å inspisere 

landets kjernekraft-anlegg. Libya annonserte 

på sin side at landet vil oppgi ethvert forsøk 

på å utvikle nye masseødeleggelsesvåpen. Og 

Iraks masseødeleggelsvåpen viste seg som 

kjent å være ikke-eksisterende. 

I Det hellige land − Israel og Palestina − 

gikk derimot situasjonen fra vondt til verre. 

Israel oppleves nå som en større trussel mot 

verdensfreden enn Iran og Nord-Korea, viser 

en spørreundersøkelse blant innbyggerne i 15 

EU-land, offentliggjort 3. november. Likevel 

får Israel fortsette sin kjernefysiske opprustning 

i fred. Den jødiske staten har nå rast 

forbi Storbritannia og seilt opp som verdens 

femte største atommakt. Hvor lenge vil FN og 

verdens statsledere lukke øynene for det som 

foregår i Det hellige land? Og fortie det som 

har foregått? 

Det israelske kjernekraftprogrammet ble 

igangsatt på slutten av 1940-tallet, parallelt 

med opprettelsen av den jødiske staten. 

Det var atomkraften som skulle sikre Israels 

fremtid, ifølge landets første statsminister 

David Ben-Gurion, som både tenkte sivilt 

og militært. På energisiden måtte Israel 

kompensere for manglende naturressurser. 

Rent militært måtte den nyopprettede staten 

kompensere for et begrenset antall soldater. 

Atomkraft fremsto som den ideelle løsningen 

i begge henseender. 

Etter Suez-krisen i 1956 ble Frankrike Israels 

nærmeste forsvarsallierte og viktigste leverandør 

av såvel konvensjonelle våpen som 

uran. Franske forskere bisto også i oppbyggingen 

av Dimona-reaktoren, som fra midten 

av 60-tallet ble operasjonssentralen for den 

gryende og topphemmelige atomvåpenindustrien 

i Israel. 

Atomreaktoren i Negev-ørkenen ble første 

gang oppdaget av et amerikansk U2-fly i 

1958, og i årene som fulgte var reaktoren et 

kontinuerlig diskusjonsemne mellom amerikanske 

presidenter og israelske myndigheter. 

I første omgang hevdet israelerne at Dimonakomplekset 

var en tekstilfabrikk, uten at 

amerikanerne slo seg til ro. Etter at blant 

andre New York Times skrev om reaktoren i 

1960, måtte statsminister Ben-Gurion krype 

og utstrekning. 

For det tredje fokuserte Osloavtalen på 

nært samarbeid mellom israelerne og palestinerne, 

heller enn atskillelse av partene. 

Felleskomiteer skulle opprettes på alle områder, 

men først og fremst i sikkerhetsspørsmål, 

som fullt og helt ble værende under israelsk 

kontroll. Den samme typen sikkerhetsmessig 

samarbeid ble krevd i de sørafrikanske 

bantustanene. 

Måten Osloprosessen forholdt seg til den 

palestinske befolkningen på, minner også om 

«bantustanisering». Institusjonaliseringen av 

et system av sperringer og krav om tillatelse 

for å kunne bevege seg – noe som ble innført 

for første gang i 1990 – satte palestinerne i 

en tilsvarende situasjon som de svarte i Sør- 

Afrika i forbindelse med passlovene. Det er 

imidlertid en viktig forskjell: passlovene i 

Sør-Afrika ble opprinnelig innført for å sikre 

kontroll og tilførsel av billig arbeidskraft 

til den sørafrikanske økonomien, mens i 

Palestina ble det tilsvarende systemet innført 

hovedsakelig av sikkerhetsmessige årsaker 

– men konsekvensene er de samme. Sammen 

med israelsk territorial kontroll, har sperrings- 

og tillatelsessystemet allerede gjort 

Vestbredden og Gaza om til fragmenterte 

befolkningsreservater som ikke er økonomisk 

levedyktige. 

Israels svar på al-Aqsa-intifadaen, som 

startet i slutten av september 2000, har vært 

å utvikle dette systemet enda mer, og fortsette 

å splitte opp de palestinske områdene. I april 

2002 erklærte israelerne at Vestbredden og 

Gaza skulle deles opp i åtte hovedsoner, og at 

palestinerne måtte ha tillatelse for å oppholde 

Ulovlige våpenlagre 

ATOMVÅPEN: Israel oppleves nå som en større trussel mot 

verdensfreden enn Iran og Nord-Korea. Likevel får landet fortsette 

sin kjernefysiske opprustning i fred. 

til korset og innrømme at Dimona skulle 

huse en 24 megawatts reaktor, men kun «for 

fredelige formål.» Amerikanerne ville fortsatt 

ikke slå seg til ro, og etter massivt diplomatisk 

press tillot israelerne etterhvert spredte 

inspeksjoner. Tungtvannsleverandøren Norge 

var på en snarvisitt i 1961, og et amerikansk 

team besøkte anlegget for siste gang i 1969. 

Bevegelsesfriheten under inspeksjonene var 

imidlertid begrenset, for å si det forsiktig, og 

alle inspektørene vendte hjem tomhendte. 

At det foregikk 

v å p e n p r o d u k s j o n 

på Dinoma var likevel 

hevet over tvil. 

Hvordan skulle en 

ellers forklare det 

massive sikkerhetsopplegget rundt og over 

reaktoren; Under 6-dagers krigen i 1967 skjøt 

israelske styrker ned ett av sine egne Miragefly 

fordi det fløy for nær anlegget. I 1973 ble 

et libysk charterfly med 104 passasjerer skutt 

ned av samme grunn. Men akkurat hva og 

hvor mye som fantes i Dimona-reaktorens 

kjelleretasjer, forble uklart. 

I 1986 brast boblen, etter at London Sunday 

Times offentliggjorde utsmuglet materiale fra 

Mordechai Vanunu, mangeårig atomtekniker 

på Dimona-anlegget. Vanunus dokumenter 

og fotografier avdekket et sofistikert kjernefysisk 

program som langt overgikk det man 

hittil hadde forventet seg. Ifølge ekspertenes 

granskninger av materialet, omfattet lagrene 

på Dimona mer enn 200 kjernefysiske bomber 

og nøytronvåpen. Det kom også frem at 

Dimona-anlegget kunne produsere over 40 

kilo plutonium årlig, langt mer enn man tidligere 

hadde trodd. Det sto klart at anslagene 

over israelske kjernevåpen måtte oppjusteres. 

Israelske myndigheter var naturlig nok i 

harnisk. Rett før Vanunus materiale kom på 

trykk, ble han lurt til Roma av en kvinnelig 

Mossad-agent, dopet, kidnappet og ført 

tilbake til Israel. Her ble han idømt 18 års 

fengsel og umiddelbart plassert på enecelle. 

Der han fortsatt sitter. 

De forskjellige anslagene over antallet 

israelske atomvåpen varierer i dag 

kraftig. Bradford University Peace Studies 

Departement (BUPSD) opererer med 100, 

seg utenfor disse sonene. 12 Samtidig har 

spredningen av bosetninger fortsatt med 

uforminsket styrke, og mer enn 2500 nye 

hus og 52 nye bosetninger kom til mellom 

september 2000 og januar 2003. 13 Byggingen 

av en minst 600 kilometer lang mur mellom 

Israel og Vestbredden skaper en grense som 

er ensidig definert av Israel, den går utover 

grensene fra 1967 og skiller enda flere 

palestinske soner fra hverandre. 14 

Dessverre er ikke «veikartet for fred» stort 

annerledes enn Osloavtalen, det baserer 

seg på samme logikk som den. Veikartet 

understreker nødvendigheten av fremskritt 

når det gjelder sikkerhetsmessig samarbeid 

og etablering av palestinske institusjoner, noe 

som legitimerer den israelske regjeringens 

innblanding i palestinernes saker. Og selv 

om veikartet anbefaler at det opprettes en 

palestinsk stat innen 2005 med midlertidige 

grenser, sier det ingenting om på hvilken måte 

en slik stat kan være suveren og uavhengig 

uten å ha definitivt fastlagte grenser. Planen 

er også svært uklar på tre avgjørende 

spørsmål: bosetningenes fremtid, Jerusalem 

og de palestinske flyktningene. 

Den nye fredsplanen ser imidlertid for seg 

at det internasjonale samfunnet har en rolle å 

spille, noe som var fraværende i Osloavtalen. 

På papiret i alle fall, skal Kvartetten (USA, 

EU, Russland og FN) passe på at avtalen blir 

fulgt, og USA skal ha et spesielt ansvar for å 

følge opp samarbeidet mellom de to partene på 

nært hold. Men Kvartetten har ikke myndighet 

til å gjøre seg til dommer eller kontrollinstans. 

Veikartet sikrer i realiteten en internasjonal 

anerkjennelse av «bantustaniseringen» av 

Israel er i dag i verdenstoppen 

innenfor alle våpengrener. 

Federation of American Scientists (FAS) 

anslår et sted mellom 100 og 200, Stockholm 

International Peace Research Institute hevder 

det er i overkant av 200, mens det velrenommerte 

forsvars- og etterretningsorganet Jane's 

Intelligence Review i 1997 satte tallet til 400. 

Knesset-medlemmet Issam Mahoul uttalte i 

2000 at den kjernefysiske beholdningen lå et 

sted mellom 200 og 300. 

Israelske myndigheter sier derimot ingenting, 

og nekter hardnakket å underskrive 

Avtalen om ikke- 

spredning av atomvåpen, 

som ble gjort 

gjeldende i 1970. 

187 stater har i dag 

undertegnet denne 

avtalen. India, Pakistan, Cuba og Israel har 

latt være. Konsekvensen av å underskrive er 

at landene må slippe til Det internasjonale 

atomenergibyrået (IAEA), noe israelske myndigheter 

gjentatte ganger har gjort klart at de 

ikke akter å gjøre. Foreløpig har derfor ingen 

internasjonale observatører inspisert israelske 

våpenlagre, og noe eksakt tall på israelske 

kjernevåpen er umulig å fastslå. 

Vel så viktig som selve antallet atomvåpen 

et land besitter, er imidlertid atommaktenes 

leveringssystemer. Her er opplysningene 

vanskeligere å hemmeligholde, og oversikter 

fra ulike hold viser at Israel i dag er i 

verdenstoppen innenfor alle våpengrener. 

Fire ulike fly-skvadroner, F-15, F-16, F-4 

og Jaguar, kan alle frakte atomvåpen. Ved 

siden av israelernes fly, kan også de israelske 

Jericho 1 og 2-rakettene utstyres med kjernefysiske 

sprengladninger, med rekkevidder på 

henholdsvis 500 og 1450 kilometer. Til sjøs 

har Israel skaffet seg kjernefysisk slagkraft 

gjennom anskaffelsen av tre tysk-produserte 

undervannsbåter i Delfin-klassen. Ubåtene 

kan ramme alle arabiske land, pluss Iran 

– og Søreuropa – med sine langtrekkende 

Harpun-raketter, som i år ble modifisert og 

som også kan utstyres med kjernefysiske 

sprengladninger. 

I motsetning til de andre atommaktene, som 

selv finansierer sitt våpenprogram, bruker 

Israel de amerikanske skattebetalernes penger, 

vel vitende om at amerikanske politikere 

Vestbredden og Gaza, siden det internasjonale 

samfunnet har akseptert at det etableres en 

palestinsk stat med midlertidige grenser 

uten at bosetningene fjernes, og at Israel kan 

fortsette å definere grensene fra 1967 etter 

eget forgodtbefinnende. 

De historiske forskjellene til tross, utviklingen 

av den palestinsk-israelske konflikten gjør at 

den får stadig flere likhetstrekk med det 

sørafrikanske apartheidsystemet. Spørsmålet 

er om denne utviklingen er midlertidig eller 

varig, tatt i betraktning at de palestinske 

«bantustanene» verken er like store eller 

like klart definerte som de som tidligere var 

reservert for de svarte i Sør-Afrika. I tillegg 

har Israel mindre bruk for den palestinske 

arbeidskraften, som de siste ti årene er 

blitt erstattet av omkring 250 000 asiatiske, 

afrikanske og østeuropeiske arbeidere. Hvis 

utviklingen i retning «bantustanisering» 

fortsetter, vil den i alle fall rive bort 

mulighetene for en tostatsløsning. Om denne 

muligheten forsvinner vil Israel måtte bli både 

en apartheidstat og en tonasjonal stat, med 

mindre man iverksetter en massiv «transfer» 

av den palestinske befolkningen. 

1 The Guardian, London, 29. april 2002. 

2 Gerson Shafir, Land, Labour and the Origins of the 

stilltiende godkjenner den kjernefysiske opprustningen. 

Dette er selvfølgelig i strid med 

prinsipperklæringene i ikke-spredningsavtalen, 

som USA faktisk har underskrevet, uten 

at det ser ut til å spille noen rolle. Heller ikke 

at det israelske våpenprogrammet er i åpenbar 

strid med to FN-resolusjoner, henholdsvis 

nummer 487 og 687 fra FN sikkerhetsråd. 

Førstnevnte fastslår at Israel umiddelbart skal 

åpne sine atomvåpenlagre for IAEA. Den 

siste fastslår at Midtøsten bør være en atomvåpenfri 

sone. Men det er altså FNs ord. 

Forskjellen mellom USAs holdning til 

Iran, som har vært under kontinuerlig press 

det siste året, og USAs holdning til Israel, 

er selvfølgelig at Iran, som medlem av den 

notoriske «ondskapens akse»-troikaen, vurderes 

som en trussel mot «vestlige interesser», 

mens Israel er amerikanernes venn og alliansepartner 

i krigen mot terror. Derfor får vi nå 

(det betimelige) råkjøret mot Iran, mens Israel 

altså fortsatt unngår nærmere granskning av 

sine ulovlige våpenlagre. Slik den jødiske 

staten har unngått granskning siden landet 

startet produksjon av plutonium og utvikling 

av kjernevåpen på midten av 60-tallet. 

Når europeere flest nå vurderer Israel som 

det landet i verden som utgjør den største 

trusselen mot verdensfreden, bunner denne 

holdningen neppe i antisemittisme, slik både 

israelske og amerikanske talsmenn har uttalt 

etter at EU-undersøkelsen ble offentliggjort 

i fjor. Den bunner nok heller i erkjennelsen 

av at Israel i dag er en av verdens sterkeste 

militærmakter, at landet fører en blodig okkupasjonspolitikk, 

ukentlig krenker grensene i 

Sør-Libanon, nylig bombet nabolandet Syria 

– og som den eneste staten i Midtøsten sitter 

på et svært lager av biologiske, kjemiske og 

kjernefysiske våpen. 

Ikke dermed sagt at Israels naboland i 

Midtøsten ikke må underlegges krav om 

våpeninspeksjoner, eller at disse landene ikke 

fremstår som en sikkerhetsrisiko, på lik linje 

med Israel. 8 av de 14 landene respondentene 

i EU-undersøkelsen vurderte som de største 

truslene mot verdensfreden, kom da også 

fra den arabisk-muslimske delen av verden. 

Poenget er at prinsippene om våpenkontroll 

må gjelde likt for alle. Så enkelt er det. 

Det vil si; burde det være. I stedet fortsetter 

verden å late som om de ulovlige israelske 

våpenlagrene ikke finnes. 

© LMD Norden 

Israeli-Palestinian Conflict 1883-1914, Cambridge 

University Press, Cambridge, 1989. 

3 Ideen om utkastelse eller «transfer» av den innfødte 

befolkningen er innebygd i den sionistiske tankegangen 

helt fra starten. Nur Masalha, Expulsion of the 

Palestinians : the Concept of «Transfer» in Zionist 

Political Thought, 1882-1984, Institute of Palestine 

Studies, Washington DC, 1991. 

4 Baruch Kimmerling, Zionism and Economy, Schenkmen, 

Cambridge Massachusetts, 1983, s. 51. 

5 Israeli Central Bureau of Statistics, Statistical Abstract of 

Israel, Jérusalem, 2002, tabell 16.15. 

6 Det dreier seg her om Bantu Authorities Act fra 1951, 

Promotion of Bantu Self-Government Act fra 1959, og 

Bantu Homeland Citizenship Act fra 1970, med tillegg 

i 1974. 

7 Report on Israeli Settlements in the Occupied Territories, 

Fondation For Middle East Peace (FMEP), Washington 

DC, 2001, vol 11/6, tabell 1. 

8 Uri Davis, Israel : An Apartheid State, London, Zed 

Books, 1987. Roane Carey (red.), The New Intifada: 

Resisting Israel’s Apartheid, Verso London, 2001. 

Marwan Bishara, Israel/Palestine: Peace or Apartheid, 

Zed Books, London, 2001. 

9 Kerby, South Africa’s Bantustans: What Independence for 

the Transkei, World Council of Churches, Genève, 1987. 

10 Ifølge Oslo II skulle sone A (3 prosent av Vestbredden) 

fra slutten av september 1995 være under palestinsk 

kontroll, sone B (27 prosent) skulle styres i fellesskap, og 

sone C (73 prosent) skulle være under utelukket israelsk 

kontroll. Se kart i franske Le Monde diplomatiques Atlas 

fra januar 2003. 


FMEP, 2003, vol 13/2. 

12 The Israeli Security Zones make up 45,25 % of the West 

Bank, including 158 Israeli Colonies, Applied Research 

Institute Jerusalem, 2002 (www.poica.org/casestudies/ 

security-zones/). 


FMEP, 2002, vol 12/2. 

14 Til nå er 140 kilometer av muren blitt bygd. Den har 

avskåret 14 000 palestinske familier fra egen jord og 

fra andre deler av Palestina (Betselem 2003). Den nye 

traseen, som ble vedtatt av den israelske regjeringen 1. 

oktober, strekker seg helt sør på Vestbredden og blir 450 

kilometer lang. Se Gadi Algazy, «Ariel Sharons veikart», 

nordiske Le Monde diplomatique, juli 2003.


BERNARD CASSEN 

Direktør i Le Monde diplomatique og tidligere leder i Attac Frankrike. 

Det er vanskelig å ikke forundres over 

kontrasten mellom uttalelsene fra enkelte 

europeiske statsledere før og etter Brusseltoppmøtet 

12. og 13. desember 2003. Under 

ledelse av Silvio Berlusconi samlet møtet 

statsledere og regjeringssjefer fra de 15 

nåværende medlemslandene i Unionen og 

de 10 nykommerne som trer inn 1. mai 2004. 

Møtet skulle etter planen bli historisk gjennom 

å vedta en grunnlovstraktat utarbeidet 

av det som ble kalt Konventet for Europas 

fremtid. 1 Denne traktaten skulle erstatte forutgående 

traktater. 2 

Spenningen steg overalt, og fra alle kanter 

kom det advarsler om et eventuelt nederlag 

på regjeringskonferansen. Et nederlag kom 

til å bety nådestøtet for oppbyggingen av det 

europeiske fellesskapet, ble det sagt. Likevel 

konstaterte man tidlig på ettermiddagen 

den 13. desember, det vil si 24 timer før 

forhandlingene ifølge programmet skulle 

avsluttes, at uenighetene var uoverkommelige. 

Toppmøtet ble erklært for avsluttet av 

Berlusconi, som kunne reise tilbake til Italia 

og rekke en fotballkamp. Overraskelse: Ingen 

kommentarer tydet på dramatikk. Tonen ble 

satt av Jacques Chirac, som uttalte: «Dette er 

ingen krise med stor K.» 

Så det var ikke fare på ferde i huset til de 

25, som noen litt for raskt hadde erklært? 

Det europeiske fellesskapets historie er full 

av denne typen episoder, hvor bråhast og en 

fullstendig kunstig, men svært medieeksponert, 

tidsfrist brukes som pressmiddel for å 

forsøke å få forhandlinger i mål. Et annet 

klassisk kjennetegn, som på ingen måte står 

i motsetning til det første, og som prosessen 

som foreløpig strandet i Brussel er nok et 

eksempel på, er følgende: Utvidelser av Det 

europeiske økonomiske fellesskapet (EF), fra 

1993 Den europeiske union (EU), skjer uten 

at det blir vedtatt nødvendige institusjonelle 

tilpasninger. Når det gjelder den nyeste utvidelsen, 

som vil øke antall medlemsland fra 

15 til 25, får den heller ikke de nødvendige 

budsjettmessige konsekvenser. 

Vi kan tilføye at arbeidet til EU-konventet, 

og deretter regjeringskonferansen, vitner om 

de dyptgående demokratiske svakhetene som 

kjennetenger hele det europeiske fellesskapets 

historie. Disse svakhetene forverret seg 

betraktelig fra og med 1980-tallet, spesielt 

med Enhetsakten fra 1986. Stadig mer 

uhemmet økonomisk liberalisme anses ikke 

som én mulighet blant flere, en ideologi 

som eksplisitt bør underlegges allmenn 

stemmerett, men som et «fellesskapets 

gode», som ikke trenger å bli gjenstand for 

diskusjon og enda mindre trekkes i tvil. 

Det ble erklært som absolutt nødvendig at 

regjeringskonferansen halte i land en traktat 

som fastsatte de nye reglene for en union 

med 25 medlemmer – dette måtte skje før 

utvidelsen trer i kraft, det vil si før 1. mai 

2004. Dette påbudet kunne vært et uttrykk 

for elementær fornuft. Ingen tvil om det. Det 

ble imidlertid også diskret minnet om at disse 

nye reglene ikke skulle iverksettes før i 2009. 

Markedets 

grunnlov 

EU: Vanligvis setter en grunnlov opp en institusjonell ramme som gjør det mulig å 

velge mellom ulike politiske retninger, skriver Bernard Cassen. Dette er ikke tilfelle 

for EU-grunnloven, som foreløpig strandet i desember 2003. 

Med andre ord, uansett hva som skjedde i 

desember 2003, skulle den utvidede unionen 

fungere i minst fem år på grunnlag av den 

siste traktaten som hittil er vedtatt, nemlig 

Nicetraktaten fra desember 2000. 

Logisk sett fantes det altså et hastverk, 

men det var intet hastverk i tidsplanen som 

skulle legges i Brussel. Det logiske hastverket 

hadde også en funksjonell og fremfor alt 

politisk dimensjon: Hvis de 25 EU-landene 

fra og med våren 2004 begynner å arbeide ut 

fra et institusjonelt grunnlag som av de fleste 

anses som lite holdbart og uten perspektiver, 

står de i fare for å kjøre 

seg fast, ja til og med 

bli handlingslammet. 

Samtidig vil de 

statene – Spania 

og Polen – som 

gjennom Nicetraktaten 

oppnådde en relativ 

overmakt og som har begynt å utøve denne, 

være enda mindre interessert i å oppgi disse 

posisjonene, som det ikke er satt noen 

tidsbegrensning på. 

Uavhengig av det ideologiske innholdet, er 

konventets grunnlovsforslag 3 i alle fall et 

velkomment skritt i retning av en institusjonell 

opprenskning i EU, noe som burde 

vært gjort seinest innen 1995, da Østerrike, 

Finland og Sverige sluttet seg til de 12 

daværende medlemslandene. Kommisjonen 

uttrykte da også et sterkt ønske om dette. 

Verken Amsterdam- eller Nicetraktaten tok 

virkelig på alvor hvor utilstrekkelig organisasjonsmodellen 

fra 1957, beregnet på seks 

medlemsland, var blitt. 

På regjeringskonferansen var det enig- 

Denne traktaten, som kalles en 

grunnlov, respekterer ingen av 

grunnlovens kjennetegn. 

Weng Fen: Wish For – White Collar Life 

het om noen av de nye tiltakene Konventet 

foreslo: Dagens formannskap i EU, som går 

på rundgang mellom medlemslandene og 

varer i seks måneder (Irland første halvdel av 

2004, deretter Nederland) erstattes av et presidentembete 

i Det europeiske råd på to og et 

halvt år, hvor mandatet kan fornyes én gang. 

I tillegg vil Rådet utnevne en utenriksminister, 

som også vil fungere som visepresident i 

Europakommisjonen. 

Den tredje nyskapningen er at antall stemmeberettigede 

medlemmer i Kommisjonen 

reduseres til 15 (deriblant presidenten, som 

velges av EU-parlamentet 

etter forslag 

fra Rådet, samt 

visepresidenten/utenriksministeren). 

Dette 

betyr at 10 stater ikke 

kommer til å ha noen 

egen kommissær i full 

aktivitet. Resonnementet er fortreffelig hvis 

man respekterer ånden og formuleringene 

i EUs traktater: En kommissær er sant nok 

utnevnt av en regjering, men når han eller 

hun fungerer i stillingen, skal alle «nasjonale» 

reflekser fjernes og kommissæren skal 

tenke «europeisk». I teorien har det altså 

ingen betydning hvilken nasjonalitet kommissæren 

har, og trekker man argumentet ut i 

det absurde, kunne de alle komme fra samme 

land! Dette har selvfølgelig ingen rot i virkeligheten, 

og alle i Brussel vet svært godt 

at – for å ta et eksempel – de britiske kommissærene 

(en konservativ og en fra arbeiderpartiet) 

gjør felles sak i det øyeblikk britiske 

interesser – eller det som antas å være det 

– står på spill. 

Spørsmålet om antall kommissærer er 

selvfølgelig en del av dragkampen som 

endte med nederlag i Brussel, og som 

handlet om maktfordelingen mellom statene. 

Det som imidlertid sto mest sentralt, var 

det tilsynelatende tekniske spørsmålet om 

kvalifiserte flertallsavgjørelser. Det er mulig 

at det inngås et kompromiss hvor hvert land 

får en kommissær hver, noe som vil medføre 

at den utøvende makten i Brussel økes til 

25 medlemmer, kanskje hele 31 dersom de 

6 «store» landene (de fem nåværende samt 

Polen) får to kommissærer hver som i dagens 

ordning. Det vil i så fall være en garanti 

for ineffektivitet gjennom oppsplitting av 

ansvarsområder… 

Fordeling av makt, men hva slags makt? 

Diskusjonene på regjeringskonferansen 

konsentrerte seg først og fremst om et titalls 

punkter i Konventets grunnlovstekst. Tekstens 

tre første deler består av 342 punkter, i tillegg 

kommer de ti punktene i fjerde del («alminnelige 

og avsluttende bestemmelser»), som 

også inkluderer åtte protokoller og erklæringer. 

Diskusjonene handlet i langt større grad 

om maktfordeling mellom medlemslandene 

enn om EUs makt som sådan i forbindelse 

med interne europeiske forhold, og enda 

mindre om Unionens makt i forhold til resten 

av verden. Ordinære krangler mellom medlemmer 

hører ikke inn under storpolitikk. For 

eksempel er det nødvendig å sikre enstemmighet 

(tilfelle for Storbritannia, Irland eller 

Luxemburg) når man vil forhindre tiltak 

mot sosial og skattemessig dumping som i 

første rekke rammer partnerne i Unionen. 

Tilsvarende for Frankrike når det gjelder 

kultur, for å beskytte en audiovisuell industri 

som unionspartnerne ikke har noe med å 

gjøre. Man må beholde muligheten til å samle 

et mindretall som kan blokkere avgjørelser 

(Frankrike igjen), for så lenge som mulig å 

opprettholde en felles landbrukspolitikk som 

deres store landbruksaktører tjener stort på. 

Spania har lignende bekymringer, og akter å 

fortsette med å forsyne seg av EUs strukturfond, 

4 også etter innlemmelsen av ti nye land 

som alle er dårligere stilt enn Spania. Vi kan 

også regne med at Malta og Kypros vil slutte 

seg til Hellas’ motstand mot all begrensende 

lovgivning når det gjelder sikkerhet innen 

maritim transport. 

Handlingsrommet utenfor Unionen selv, er 

i stor grad lukket og låst av den atlantiske 

tilknytningen til flertallet av medlemslandene, 

og av NATOs kommandoposisjon. 

Grunnlovsforhandlingene har bekreftet 

NATOs rett til å gi (eller ikke gi) grønt 

lys for alle forsvarspolitiske europeiske 

initiativer. Man blir bedt om å bli henrykt 

over at George Bush sjenerøst nok ga Tony 

Blair tillatelse til å slutte seg til Frankrike 

og Tyskland for å inngå en innviklet avtale 

som åpner for opprettelsen av «en liten europeisk 

celle» i NATOs hovedkvarter i Mons i 

Belgia, og en annen «celle» i EU med ansvar 

for «strategisk planlegging av sivile/militære 

operasjoner». 

Man snakker rundt grøten, men spiren 

til forhandlinger om en virkelig europeisk 

forsvarspolitikk er der… I alle fall er reglene 

i grunnlovsforslaget (punkt 1-45) som 

omhandler «forsterket samarbeid» og 

som regulerer landenes rett til å gå lengre 

og raskere frem enn de andre i implementeringen 

av felles politikk, svært strenge: 

Det krever kvalifisert flertall med minst 

en tredjedel av statene i Det europeiske 

råd. Spørsmål: Finnes det ni EU-medlemmer 

som ønsker å frigjøre seg fra 

Washingtons formynderskap? Alle vet 

svaret på det spørsmålet. 

Hvis traktaten blir vedtatt slik den foreligger, 

hvilke handlingsmuligheter finnes 

da for regjeringer – til og med for 

et flertall av regjeringene – som ønsker 

å gå tilbake på 

den ultraliberale 

politikken internt 

i EU, og dermed 

på den nasjonale 

politikken som 

bare er en overføring 

av EUs? 

For eksempel når 

det gjelder liberaliseringen av det franske 

postvesenet, eller støtte til en strategisk 

industri som trues av nedleggelse (tilfelle 

for kraftselskapet Alstom). 

Denne traktaten, som kalles en grunnlov, 

respekterer ingen av grunnlovens 

kjennetegn: Fremfor alt mangler en 

demokratisk konstituerende prosess (som 

ville kreve valg på en konstituerende 

forsamling) og særlig mulighet for utskifting. 

Det store bedrageriet består faktisk i 

å forene – i tekstens tredje del og i noen 

punkter i første del – hele EUs politikk 

gjennom formuleringen av dens ideologiske 

forutsetninger. 

Vanligvis setter en grunnlov opp en 

institusjonell ramme som gjør det mulig 

å velge mellom ulike politiske retninger, 

som også kan stå i motsetning til 

hverandre. I denne teksten blir innholdet 

derimot symbolsk «konstitusjonalisert» 

på samme måte som rammeverket. «Den 

frie og uhindrede konkurransen» går 

foran alt annet, og offentlige tjenester 

(som ifølge EU-sjargongen kalles «av 

generell interesse») underlegges konkurransens 

regler; frihandel fremstilles som 

samsvarende med «fellesinteressen»; 

enhver restriksjon på kapitalbevegelser 

forbys; den europeiske sentralbanken 

skal være uavhengig. Punkter av denne 

typen presenteres ikke som oppfatninger 

man kan være enig eller uenig i, men som 

målsetninger på lik linje med arbeid for 

fred og oppmuntring til vitenskapelige og 

tekniske fremskritt. 

Hvis man skal gå tilbake på ett av disse 

punktene, krever det ny behandling av 

hele traktaten. Artikkel IV-7 stipulerer 

imidlertid at eventuelle endringer «vil tre 

i kraft etter ratifisering av alle medlemsstatene 

i samsvar med deres respektive 

konstitusjonelle regler». Dette betyr at 

denne tekstens ultraliberale filosofi er 

som hugget i stein: En eneste regjering 

av 25 kan hindre endringer. De politiske 

partiene som sverger til denne filosofien, 

inntar her en enormt dominerende posisjon. 

Den euforiske tonen fra ledende 

figurer i andre politiske grupperinger 

er mindre forståelig. Dette gjelder for 

eksempel tidligere minister for det franske 

sosialistpartiet, Elisabeth Guigou, 

som etter å ha gjort narr av dem som 

«gjør seg kostbare», konkluderte: «Det er 

derfor nødvendig å redde den europeiske 

konstitusjonen. For europeiske sosialister 

og sosialdemokrater, er dette en historisk 

og politisk plikt.» 5 

Andre tilhengere av denne teksten 

innrømmer at helliggjøringen av del tre 

(om Unionens politikk og funksjonsmåte) 

er svært overdreven, og at det ville 

være best å trekke denne delen ut av 

grunnlovstraktaten og underlegge den 

mindre begrensede revisjonsprosedyrer. 

Dette vil imidlertid ikke løse «det liberale 

spørsmålet» som andre deler av denne 

teksten reiser, og som man da ville bli 

nødt til å rense ut. 

Den foreløpige utsettelsen som EU-toppmøtet 

endte med, er nettopp foreløpig. 

Lanseringen av en union bestående av 

25 medlemmer basert på prosedyrene i 

Nicetraktaten og i en lite trivelig atmos- 

Stadig mer uhemmet 

økonomisk liberalisme anses 

ikke som én mulighet 

blant flere. 

fære, blir ikke lett. Men fremskyndelsen 

av vedtaket passer likevel bra for mange, 

spesielt i Frankrike. Hvis EUs parlamentsvalg 

i juni 2004 kan avholdes før 

en ny traktat er vedtatt, kan tilhengere 

og motstandere av grunnlovsteksten stå 

sammen på listene og vente med å gi 

uttrykk for sine uenigheter til etter valget. 

Den franske presidenten vil ikke bli 

nødt til å bekrefte (eller fornekte) sitt 

løfte om folkeavstemning før grunnloven 

ratifiseres. 

Forsinkelsen tjener imidlertid også alle 

de som mener at et annet Europa er mulig 

og til og med nødvendig. Å gjøre grunnlovsteksten 

allment tilgjengelig slik at så 

mange som mulig 

kan tilegne seg 

den og bedømme 

den virkelige rekkevidden 

av den, 

er en viktig samfunnsoppgave 

som 

igjen vil gjøre den 

europeiske dimensjonen 

til en del av hver enkelts umiddelbare 

miljø. For hvor mange EU-borgere 

vet at flertallet av lovene som vedtas av 

deres nasjonalforsamling ikke bygger på 

initiativer fra regjeringen eller fra nasjonale 

representanter, men er en overføring 

til fransk rett (eller spansk eller svensk) 

av bestemmelser som 15 representanter 

har gjort i Det europeiske råd. En rekke 

andre «reformer» som er vedtatt eller er 

under behandling i Frankrike (pensjoner, 

liberalistisk desentralisering i utdanningssektoren, 

statusen til det statseide strømselskapet 

EDF, trygdesystemet) har sitt 

utspring i befalinger fra Kommisjonen 

og Den europeiske sentralbanken ECB, 

som igjen viderefører befalinger fra 

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet 

og Organisasjonen for økonomisk 

samarbeid og utvikling (OECD). 

Man kan forstå at mange, enten de 

sverger til venstre- eller høyresiden, ikke 

er så begeistret for en eksponering av 

tekster som vil vise opinionen hvordan 

gode doktorer – under dekke av Europa 

– en gang for alle forsøker å utsette verdensdelen 

for en liberalistisk utrenskning. 

Hvis Europa er sykelig, er det opp til de 

som har et annet bilde av Europa enn det 

skrale vesenet vi ser i dag, å gi pasienten 

fargen tilbake. 

1 Se ”Une convention europeenne conventionnelle” 

(En konvensjonell europeisk konvensjon) og 

”Europa, en konvensjon for ingenting”, Henholdvis i 

Le Monde dplomatique juli 2002, og juli 2003. 

2 Romatraktaten (1958), Enhetsakten (1986), 

Maastrichtavtalen (1992), Amsterdamtraktaten 

(1997) og Nicetraktaten (2000). 

3 Grunnlovsteksten er blitt publisert slik den forelå 

fra konventet. I Frankrike finnes det i tillegg tre 

verk som også inkluderer utlegninger og kommentarer 

til teksten. Vi nevner først konventets leder 

Valéry Giscard d’Estaings bok La Constitution pour 

l’Europe (En konstitusjon for Europa), Fondation 

Robert Schuman/Albin Michel, Paris, 2003, 395 

sider. Denne boken inneholder en 75 sider lang introduksjon, 

som skal opplyse og fremfor alt rive med 

seg leseren, og ikke minst få sistnevnte til å sette pris 

på forfatteren. Den samme fremgangsmåten finner vi 

hos Olivier Duhamel, sosialistisk representant i konventet. 

Hans bok Pour l’Europe. Le texte intégral de 

la Constitution expliqué et commenté (For Europa. 

Grunnlovsteksten i sin helhet, med forklaringer og 

kommentarer), Seuil, Paris, 2003, 435 sider, som 

har et utmerket stikkordsregister, inneholder 146 

sider med utdrag fra Duhamels personlige dagbok, 

og klandrer på forhånd den ”beklagelige aggressiviteten 

til populistene”, som kunne finne noe å utsette 

på teksten. Det tredje verket, Vers une Constitution 

européenne (Mot en europeisk grunnlov), 10/18, 

Paris, 2003, 520 sider, presenteres og kommenteres 

uførlig – på en nøktern og faktaorientert måte – av 

diplomaten Etienne de Poncins. Beklageligvis mangler 

boken stikkordregister. 

4 Strukturfondene i EU skal gi hjelp til underutviklede 

regioner i Unionen [O.a.]. 

5 Elisabeth Guigou og Yann Saccucci, ”Il faut sauver 

la Constitution européenne”, Le Monde, 19. desember 

2003. 

Blokkerende minoritet eller kvalifisert flertall? 

Den viktigste grunnen til at forhandlingene 

i Brussel endte med nederlag var 

Spania og Polens kategoriske motstand 

mot endringer i reglene for beregning 

av kvalifisert flertall, slik de ble fastsatt 

i Nicetraktaten. Dette spørsmålet, som 

ved første øyekast kan virke en smule 

esoterisk, handler om de ulike statenes 

respektive makt når beslutninger skal 

tas, eller som vi skal se, når beslutninger 

skal forhindres. For forenklingens 

skyld kan vi si at Det europeiske råd 

(hvor representanter for regjeringene 

sidestilles) er Unionens lovgivende 

makt på alle områder. På enkelte av 

disse områdene (37 i Nicetraktaten, 

økt til omtrent 80 i grunnlovsforslaget), 

men ikke de viktigste, deler Rådet 

denne lovgivende makten med EUparlamentet. 

På noen områder tar EU-rådet 

avgjørelser ved enstemmighet, noe som 

gir hvert av medlemmene vetorett (det 

er 57 slike områder ifølge grunnlovsteksten, 

men de inkluderer de mest 

avgjørende: skattesystem, språkpolitikk, 

trygdeordninger og sosial beskyttelse, 

forsvar, og så videre). På andre 

områder gjøres det vedtak med kvalifisert 

flertall (et hundretalls tilfeller). Det 

er her vanskelighetene oppstår… 

Kvalifisert flertall innebærer at en 

stat kan være i sterk opposisjon til en 

beslutning, men likevel måtte føye seg 

etter den. Statene angriper dette spørsmålet 

gjennom å se for seg hvilke koalisjoner 

de kan skape for å fremme den 

politikken de ønsker, men i enda større 

grad hindre uønskede politiske beslutninger, 

for på den måten å indirekte 

skaffe seg vetorett. Koalisjonene kan 

være svært forskjellige alt etter hvilket 

tema det dreier seg om (Nord mot Sør, 

«små» land mot «store», «rike» mot 

«fattige», de som tjener på en felles 

landbrukspolitikk versus de som ikke 

gjør det, frihandelsideologer som er 

resignerte eller frenetiske, atlantisk 

orienterte eller ikke, og så videre). 

Grunnlovsprosjektets store fortrinn 

er at det er enkelt: En avgjørelse er 

vedtatt dersom den samler minst 

halvparten av statene (13 av 25) som 

til sammen representerer 60 prosent 

av befolkningen i Unionen. Frem til 

Nicetraktaten eksisterte det ingen slik 

demografisk klausul, kvalifisert flertall 

innebar 71,3 prosent av det totale 

antall stemmer hver stat var tildelt. 

Stemmeantallet spente fra Luxemburgs 

to stemmer til ti stemmer for de fire 

store landene (Tyskland, Frankrike, 

Italia, Storbritannia) og åtte til Spania. 

Nicetraktaten introduserte tre kriterier 

for vedtak: et flertall av medlemsstatene, 

72,3 prosent av det totale stemmeantallet, 

med mulighet for trekking 

av vedtaket dersom det kvalifiserte 

flertallet utgjør mindre enn 62 prosent 

av den totale befolkningen i Unionen. 

Disse kriteriene vil gjelde frem til 

2009, også etter at Unionen har fått 25 

medlemsland. Det sentrale spørsmålet 

knyttet til denne ordningen er selvsagt 

hvor mange stemmer hvert land 

skal ha, basert på landets folketall. I 

Nicetraktaten fikk Spania og Polen 

(omtrent 40 millioner innbyggere) 27 

stemmer hver, mens Tyskland (omtrent 

80 millioner innbyggere) bare fikk 29 

stemmer, det samme fikk Frankrike, 

Italia og Storbritannia, mens Malta, 

på den andre siden av skalaen, fikk 

tre. Denne beregningen ga Madrid og 

Warszawa status som «store», og ga 

dem en blokkeringsmulighet som de 

i stor grad vil miste dersom systemet 

med å telle antall stemmer forsvinner, 

samt at den demografiske terskelen 

senkes fra 62 til 60 prosent. For disse 

to hovedstedene dreide derfor kampen i 

Brussel seg – på en karikert måte – om 

«Nice eller døden!» 

BERNARD CASSEN 

Gør som Tiger Woods 

BOK: Midt i debatten om begejstringsindustrien 

kommer et nyt manifest fra forfatterne 

bag Funky Business og drømmen om 

dot.kommunisme. 

RUNE LYKKEBERG 

Journalist i danske Information. 

Jonas Ridderstråle & Kjell A Nordström: Karaoke capitalism 

– management for mankind. 324 s., 35 Euro. Bookhouse 

publishers. www.bookhouse.se 

Nu er vi alle sammen solister. Vi er alle sammen blevet høvdinge: Der 

er ikke flere menige indianere tilbage. Vi er alle stjerne for en aften, 

og den aften skal vare resten af livet: 

«Jeg er. Du er. Du har faktisk aldrig været mere dig selv end lige 

nu. Han er og hun er, men vi er ikke mere. Vores tids omkvæd er 

den vidunderligt eklektiske lyd af individualisme. Vores verden har 

bevæget sig fra bibelens Madonna til the Beatles‘ Madonna til den 

ikoniske kamæleon fra vi til jeg. Udtryk dig selv!» 

Det er svenskerne Jonas Ridderstråle og Kjell A. Nordström, 

der tegner tendenser. Nordström og Ridderstråle udgav i 1999 

bogen Funky Business og proklamerede, at Karl Marx var et geni 

og Karl Marx havde vundet: Arbejderne have overtaget produktionsmidlerne. 

For viden var kapital, og viden sad inde i hovedet på 

medarbejderne. Så når nu det nye samfund var et videnssamfund, 

måtte det det økonomiske demokrati blive en realitet. Dot.com blev 

til dot.kommunisme. Men på markedets vilkår! 

Funky business blev et manifest for en utopi. For nu at minde 

om den utopiske tilbøjelighed blandt advokaterne for denne udviklingstendens 

kan man minde om, hvad it-direktøren Jesper Bove 

sagde om it-boblen i 2000: «Den eneste grund til at der findes folk, 

der mener, at boblen kan briste, er, at der findes mennesker, der er 

over 30.» 

Nu er boblen gået i stykker, og det er svært at få øje på den 

virkeliggjorte dot.kommunisme. 

Nu har Ridderstråle og Nordström skrevet en ny bog, som 

reflekterer virkeligheden, efter Nasdaq-indekset gik ned med drømmen 

om det nye oprør. Og som de skriver i indledningen til Karaoke 

Capitalism: «No Logo. No Logic. No method. No moral. No fun. No 

funk. Dette er baggrundsmusikken til Karaoke Capitalism.» 

Ridderstråle og Nordström fester ikke længere, som de gjorde i 

1999. Som de siger: En dårlig forretningside bliver ikke til en god forretningside, 

bare fordi den kommer ud på nettet. Hvis man overfører 

kriterierne for den nye økonomi til ordinære industrivirksomheder 

og traditionelle institutioner bryder de sammen. Det betyder, at de 

økonomiske realiteter for pionervirksomheder ikke gælder for mere 

traditionelle organisationer. 

Men ellers gælder de allerede nu næsten gamle pointer fra 

Funky Business og festen fortsætter i resten af bogen: Vi er blevet 

individualiserede, man skal være innovativ og kreativ, og den 

enkelte medarbejder skal være i en rivende kompetenceudvikling. 

Ridderstråle og Nordström tror ikke på bureaukratier, men anbefaler 

‘amorokratier‘. De nye organisationer skal være motiveret af passion. 

Den enkelte skal elske sit arbejde. 

De gamle hierarkier er forældede. Den organisation som er 

struktureret lodret med overordnede og underordnede, er passé. Det 

gælder om at skabe vandrette netværk og ligeværdige relationer: 

«Budskabet er simpelt: Drop hierarkiet. Lego virker.» 

De gamle hierarkier er statiske. Udviklingen er dynamisk. Derfor 

kan hierarkiske organisationer ikke følge udviklingen. De bedste 

organisationer foregriber udviklingen: De forandrer sig, før det bliver 

nødvendigt. De er som bygget af Lego: Man kan bygge dem om 

hele tiden. 

Det er legetøj og kunstnere og sportsstjerner, som Ridderstråle 

og Nordström sætter som idealer. Man skal gøre ligesom verdens 

bedste golfspiller Tiger Woods: Man skal føre sin tilværelse, som om 

man var en superstjerne. Tiger Woods er ikke så god til det, man 

kalder «bunkerslag» . Betyder det at han træner bunkerslag? Nej: 

Tiger Woods øver sig i det, han er god til: At undgå at sende kuglen 

i bunkeren. Og sådan er det også for den enkelte medarbejder: Man 

skal identificere og udvikle sine unikke færdigheder, men samtidig 

være omstillingsparat. Analogien kan føres videre til organisationer, 

som skal være mobile, men stadigt fokuserede på deres «kernekompetence» 

. 

Det kendetegner Karaoke Capitalisme, at Ridderstråle og 

Nordström generaliserer specifikke tendenser: Det, der gør Tiger 

Woods til en stor stjerne, må også kunne overføres til andre felter. 

Det, der gælder for de mest innnovative professioner, gøres til almen 

lov. De konkluderer gerne deres redegørelse med et kort og koncist 

budskab. Det er ganske ironisk, at denne bog som postulerer 

mangfoldighed og diversitet baserer sig på en naiv forestilling om 

kosmologisk sammenhæng. De isolerer de mest spektakulære 

udviklingstendenserne og gør dem til sandheden om en samtid. Det 

hele er som Lego. 

Bogen er tilsyneladende skrevet for virksomhedsledere. Men 

efterhånden er vi alle ledere i vores eget liv, og vi skal elske vores 

profession, som om det var vores egen virksomhed, så vi er også alle 

virksomhedsledere. Eller tabere. Og taberne nævner de indimellem: 

Dem skal man også lige huske at tage sig af. Og naturen. Og Den 

Tredje Verden. Men det er som parenteser i en ny stor fortælling om 

den fagre fantastiske globaliserede verden. 

Karaoke Capitalism er symptomatisk: De for ikke så længe siden 

helt nye visioner om kernekompetencer og kærlighed i arbejdet 

virker allerede sentimentale. Men også som indlæg i en dansk kulturkampskontekst 

er Karaoke Capitalism interessant: Det er præcis 

den vision om det enkelte menneske som selvstyrende og kreativ 

entreprenør, som Anders Fogh Rasmussen har lagt sig diskret, men 

sikkert ud med. Det er den rundkredspædagogik i erhvervslivet, hvor 

alle er lige, og Lego er normen, som Anders Fogh Rasmussen har 

kritiseret. Det er den mest interessante del af kulturkampen, som 

forsvandt i protesterne efter hans åbningstal her i efteråret. 

© LMD Norden


OSÉ MANUEL FAJARDO 

pansk forfatter. Har blant annet skrevet Carta del fin del mundo (Brev 

ra verdens ende), 1996. 

e siste 20 årene har Paris vært målet for en 

onstant, men diskré valfart som det er fort 

jort å overse i masseturismens stim og ståk. 

en finner sted på Montparnasse-kirkegåren, 

nærmere bestemt foran en av gravene 

er, graven til den argentinske forfatteren 

ulio Cortázar, som døde den 12. februar 

984. Pilegrimene legger igjen lapper med 

rd de har rablet ned, kanskje i troen på at 

n trist formalitet som døden ikke kan hindre 

em i å holde kontakten med forfatteren. Det 

r lesere fra alle kanter av verden, mange av 

em er selv forfattere. Hver enkelt prøver ut 

in egen måte å møte Cortázar på. Den chienske 

romanforfatteren Luis Sepúlveda og 

eksikaneren Antonio Sarabia stikker en tent 

igarett inn i fugen i gravsteinen og lar den 

lme der til den har brent opp. Blant de nye 

ubanske forfatterne, som Amir Valle, Karla 

uárez eller Raúl Aguiar er det vanlig og 

esten en forpliktelse å oppsøke graven – for 

em som kan reise til Paris – og dra tilbake til 

uba med fotografier og bøker, som så vil gå 

ra hånd til hånd. En megetsigende hyllest til 

n mann som forpliktet seg så lidenskapelig 

g kritisk til den kubanske revolusjonen, nå 

om den er nede i en av sine dypeste bølgealer. 

Jeg har nu i flere år arbejdet i 

Unesco og andre internationale 

organismer, men jeg har alligevel 

bevaret en vis sans for humor og 

navnlig en bemærkelsesværdig 

evne til abstraktion, dvs. hvis jeg 

ikke bryder mig om en fyr, kan 

jeg simpelt hen beslutte at slette 

ham fra landkortet, og mens han 

taler og taler, er jeg gået over til 

Melville, og staklen tror, jeg lytter 

til ham. Hvis jeg synes om en 

pige, kan jeg tilsvarende abstrahere 

tøjet af hende, ikke så snart 

hun er kommet ind i mit synsfelt, 

og mens hun fortæller mig, om 

hvor køligt det er her til morgen, 

har jeg allerede i flere minutter 

beundret hendes lille bedårende 

navle. Det er nogle gange næsten 

sygeligt, så let jeg har ved det. 

Forleden mandag var det 

ørerne. Da arbejdsdagen startede 

var der et uhørt antal ører, som 

bevægede sig rundt i indgangshallen. 

Jeg fandt seks ører på 

mit kontor; i kantinen var der 

klokken tolv fem hundrede af 

dem, symmetrisk opstillet i dobbeltrækker. 

Det var skægt at se 

En av Raúl Aguiars noveller er da også 

et godt utgangspunkt for den som vil følge 

sporene etter den argentinske forfatteren, 

som ikke bare inkarnerte den såkalte latinamerikanske 

boomen (sammen med García 

Márquez, Vargas Llosa og Carlos Fuentes), 

men også den opprørsånden som gjorde seg så 

sterkt gjeldende på 1960- og 70-tallet. Aguiars 

novelle forteller, i typisk Cortázar-stil, om det 

fantastiske møtet mellom en ungpike fra vår 

tids Havanna, og selveste Cortázar. Hun lever 

en morgen i år 2003. Han i januar 1967. Det 

fine med novellen ligger 

i den melankolien det 

vekker hos leseren at 

han på forhånd kjenner 

de triste svarene som 

venter Cortázar når 

han vil høre nytt fra 

fortiden: «Jeg har tusen 

spørsmål. Er menneskene kommet til Mars? 

Og Vietnamkrigen? Hva har skjedd på Cuba 

i denne tiden? Lever Fidel fremdeles? Og 

Che? Har sosialismen endelig seiret? Vet du 

noe om Argentina?» Nesten en katalog over 

frustrasjoner. 

Det tok svært lang tid før denne lidenskapelige 

interessen for verden, i kjøtt og blod, våknet 

hos Julio Cortázar. Han innrømmet selv 

at han hadde «beskjeftiget seg svært lite med 

menneskeslekten» før han skrev El perseguidor 

(Forfølgeren), en av hans beste noveller. 

to ører i ny og næ stige til vejrs, 

træde ud af rækken og fjerne sig. 

De lignede vinger. 

Om tirsdagen valgte jeg, troede 

jeg, noget mere sjældent: 

armbåndsure. Jeg tog fejl, for 

til frokost kunne jeg se henved 

to hundrede af dem svæve over 

bordene i en pendulerende bevægelse, 

der mindede stærkt om den 

hand-ling at skære i en bøf. Om 

onsdagen foretrak jeg (med en 

vis skam) noget mere ordinært 

og valgte derfor knapperne. 

Hvilket syn for guder! Luften i 

hallen var fuld af stimer af fisk 

med uigennemsigtige øjne, som 

trak horisontalt gennem den, alt 

imens to, tre eller fire knapper 

i pendulsving gyngede på begge 

sider af hver lille horisontal 

bataillon. Trængslen i elevatoren 

var ubeskrivelig: hundredvis af 

ubevægelige, eller så godt som 

ubevægelige knapper i en forbløffende 

krystallografisk kubus. Jeg 

mindes i særdeleshed et vindue 

(det var om eftermiddagen) ud til 

den blå himmel. Otte røde knap- 

Han var da 45 år. Cortázar, sønn av argentinere, 

ble født i Brussel i 1914, og der fikk 

han «en måte å uttale R på som jeg aldri ble 

kvitt». Det var ett av de mange fysiske trekk 

som kjennetegnet Cortázar. Han var svært 

høy og veldig tynn. Ansiktet var skjeggløst 

det meste av livet, slik at han kom til å se ut 

som en evig tenåring. Øynene var enorme og 

satt langt fra hverandre, noe som gjorde blikket 

nærmest forundret og katteaktig. Også av 

natur var han individualistisk og gåtefull: «Jeg 

tror jeg var et metafysisk lite vesen fra jeg var 

syv-åtte år … Jeg 

svevet alltid i skyene. 

Virkeligheten 

som omga meg var 

ikke av større interesse 

for meg. Jeg 

så hulrommene, kan 

man si, rommet som 

er mellom to stoler, og ikke stolene. Derfor 

var jeg fra barnsben av fascinert av den fantastiske 

litteraturen.» 

Forfatterskapet begynte å vokse frem på 

fantasiens område, men akkurat som i det 

barnslige blikket hans, dukker det fantastiske 

i novellene opp som et mellomrom som føres 

inn i virkeligheten, i den hverdagslige diskursen, 

og forvandler den. Et hus som begynner 

å bli inntatt av et vesen som aldri navngis, i 

Casa Tomada (Inntatt hus). En fotograf som 

kommer overrumplende over en forførelsesscene 

mellom en ung mann og en kvinne, 

Cortázars litterære innsats var 

titanisk, men aldri høyttravende. 

Abstraktionens muligheder 

per beskrev den fineste vertikale 

linje, og her og der bevægede 

nogle små perlemorsindfattede 

og hemmelige skiver sig blødt 

vuggende. Den kvinde måtte 

være så smuk. 

Dagen efter var askeonsdag, en 

dag, hvor fordøjelsesprocesserne 

forekom mig at være en passende 

illustration af forholdene, hvorfor 

jeg klokken halv ti gnavent var 

vidne til ankomsten af hundredvis 

af poser fulde af en grågrumset 

grød, resultatet af en blanding 

af corn- flakes, kaffe med mælk 

og croissanter. I kantinen så 

jeg, hvordan en appelsin omhyg 

gelig blev skåret ud i både, der 

på et vist tidspunkt mistede deres 

form og sank en for en for til 

sidst at danne et hvidligt sekret. 

I denne tilstand bevægede appelsinen 

sig gennem gangen, steg 

fire etager ned, og efter at være 

trådt ind på kontoret indtog den 

en ubevægelig stilling et sted 

mellem en lænestols to armlæn. 

Lidt længere henne kunne 

man se en kvart liter stærk te 

Litteraturens Che Guevara 

Julio Cortázar var en forfatter som blandet det politiske og det hverdagslige med det fantastiske. Han fremholdt selv at «vi trenger mer enn 

noensinne språkets Che Guevara’er, og litteraturens revolusjonære mer enn revolusjonens litterater». 

i en tilsvarende hviletilstand. I 

parentes bemærket (min evne til 

abstraktion kender almindeligvis 

kun helt vilkårlige anvendelser) 

kunne jeg også se et hiv røg 

synke ned gennem et vertikalt 

rør, dele sig i to gennemsigtige 

blærer, stige op gennem røret 

igen og efter en graciøs spiralbevægelse 

fordele sig i barokke 

volutter. Senere (jeg var nu inde 

på et andet kontor) fandt jeg en 

undskyldning for igen at opsøge 

appelsinen, teen og røgen. Men 

røgen var forsvundet, og i stedet 

for appelsinen og teen var der to 

væmmeligt forvredne rør. Selv 

abstraktionen har sine bagsider; 

jeg hilste på rørene og vendte tilbage 

til mit kontor. Min sekretær 

græd, mens hun læste det dekret, 

der berettigede min afskedigelse. 

Som trøst besluttede jeg at abstrahere 

hendes tårer, og en tid lang 

så jeg henrevet disse bittesmå 

krystalklare kilder udspringe af 

luften og knuses mod sagsmapperne, 

blæksugeren og statstidende. 

Livet er fuldt af sådanne 

vidundere. 

og som, da han fotograferer den, blir fanget 

i sitt eget fotografi, i Las babas del diablo. 

(Djevelens spytt, eller Spindelvev). Den fantastiske 

åren var et konstant innslag i Julio 

Cortázars verk. 

Allerede som liten var hans forhold til ordene, 

til skrivingen, det samme som hans forhold 

til verden i sin alminnelighet. «Det forekommer 

meg at jeg er født til ikke å godta tingene 

slik de blir gitt meg.» Denne ukomfortable 

følelsen, denne opprørsviljen, skulle følge 

ham hele livet. Cortázar var en pasjonert leser 

av Rimbauds dikt og surrealistenes tekster, og 

i sitt verk bevarte og videreførte han, uten å 

gjenta dem slavisk, de prinsippene og estetiske 

målsettingene som surrealistene sto for. 

I likhet med dem, mente han fantasien utgjør 

en del av en høyere virkelighet som innbefatter 

både det rasjonelle og det irrasjonelle. Han 

delte deres tro på at vilkårlige møter var alt 

annet enn tilfeldige, og at en amour fou og 

slumpen fungerer som gåtefulle mekanismer 

som menneskenes skjebne formes gjennom. 

Det dobbelte møtet (med byen Paris og 

med La Maga) var nettopp det som ga livet 

og verket en radikal vending. I 1950 tok Julio 

Cortázar en kort tur til Paris, og under overfarten 

med båt skjedde ett av de overraskende 

møtene som skulle bli et konstant innslag i 

livet hans. Om bord var det en ung tysk pike 

av jødisk opprinnelse, Edith Aron. Hun hadde 

svart hår og grønne øyne. Cortázar festet seg 

snart ved henne. Heller ikke hans magre skikkelse 

og ansiktet til et forvokst barn unndro 

seg Ediths nysgjerrighet. De vekslet likevel 

bare noen ganske få ord. Da de kom til Paris, 

skilte de lag uten å oppgi noen som helst 

adresse, og etter noen dager møttes de i en 

bokhandel, ved noe som andre ville kalt et 

slumpetreff. De skiltes igjen uten å avtale noe 

nytt møte, og den merkelige kraften som trakk 

dem til hverandre, fikk dem til å møtes noen 

dager senere. Signalet var klart. Cortázar oppdaget 

at denne piken med det vakre smilet var 

«brå, komplisert, ironisk, entusiastisk». Med 

andre ord, uimotståelig. Da han i 1951 vendte 

tilbake til Paris for å slå seg ned der, møtte 

han henne ikke bare på nytt og innledet et 

forhold som med kortere eller lengre distanse 

(og med mange andre kvinner innimellom) 

varte hele livet, men hun skulle også bli til en 

person i hans mesterverk, romanen Rayuela 

(Paradis), idet det var hun som ga inspirasjonen 

til romanfiguren La Maga. 

Rayuela, som kom ut i 1963, handler også 

om Cortázars transcendentale møte med byen 

Paris. «Paris var den store eksistensielle rystelsen,» 

mintes han mange år senere. Det var 

der han oppdaget at han var latinamerikaner, 

for «på de fryktelige øyene der vi søramerikanere 

holder til (Argentina eller Mexico er 

like insulære som Cuba) er det noen ganger 

nødvendig å flytte til Europa for endelig å 

oppdage at stemmene kommer fra søsken». 

Historier om kronoper og famøser 

Julio Cortázar anses som en av de viktigste representantene for den fantastiske litteraturen. 

Lekende omgang med det absurde preger store deler av hans forfatterskap, i særdeleshet 

kortprosasamlingen Historier om kronoper og famøser (Historias de cronopios y de fames) 

som kom ut i 1962. Vi bringer her tre tekster fra dette verket, som nylig kom ut i dansk oversettelse 

(Historier om kronoper og famøser, Forlaget Basilisk, Købehavn, 2003. 

Oversettelse til dansk ved Peer F. Bundgård.) 

Når famøserne er ude at rejse 

og overnatter i en fremmed 

by, har de følgende vaner: En 

famøs finder hotellet og kontrollerer 

omhyggeligt priserne, 

sengetøjets kvalitet og farven 

på tæpperne. Den anden møder 

op på politistationen og får alle 

tres møbler og ejendomme samt 

indholdet af deres kufferter ført 

til protokols. Den tredje famøs 

tager ind til hospitalet, hvor han 

kopierer listen over vagtlægerne 

og deres respektive specialistuddannelser. 

Efter at have truffet disse 

forholdsregler samler de rejsende 

Rejser 

sig på byens hovedtorv, hvor de 

delagtiggør hinanden i deres iagttagelser 

og går ind på en café for 

at drikke en apperitif. Men inden 

da tager de hinanden i hånden 

og danser i ring. Denne dans 

kalder de «Famøsernes glæde». 

Når kronoperne er ud at rejse, 

er alle hoteller optaget, togene 

er allerede gået, det regner i 

skrigende strømme, og taxaerne 

vil ikke samle dem op eller forlanger 

uhørt høje priser for det. 

Kronoperne mister ikke modet 

af den grund, for de tror fuldt 

og fast, at sådan er det for alle, 

og før de falder i søvn, siger de 

til hinanden: «Sikke en smuk by, 

sikke en smuk, smuk by.» Og 

de drømmer hele natten, at der 

overalt i byen holdes storslåede 

fester, og at de er inviteret med. 

Den følgende morgen står de 

umådeligt glade op, og sådan 

rejser kronoperne. 

Forhåbningerne, som er fast 

bosiddende, lader tingene og 

menneskene rejse gennem sig, 

og de er som statuerne, man er 

nødt til at tage ud at se, fordi de 

ikke ulejliger sig med noget som 

helst. 

Stemmene til andre latinamerikanske forfattere, 

men også lesernes stemme, som gjorde den 

såkalte boomen mulig, i og med at de identifiserte 

seg med en ny litteratur som begynte å 

ta form. Så til de grader at den internasjonale 

suksessen til García Márquez, Vargas Llosa 

og Cortázar, som han hevdet, på en måte var 

uttrykk for et kollektivt ønske om å skape 

bånd mellom menneskene i Latin-Amerika, 

på tvers av landegrensene. Med andre ord, 

litteraturen kom i samklang med de revolusjonære 

omveltningene 

som akkurat da gikk 

over kontinentet, med 

sentrum og utgangspunkt 

i den kubanske 

revolusjonen. Ingenting 

kunne altså være mer 

naturlig enn den fascinasjonen 

som Cortázar 

meget snart følte for 

Cuba. Hans bånd til revolusjonen var der hele 

tiden, men han stilte seg også kritisk. Han 

opprettholdt alltid sine egne kriterier (hvilket 

fremgår av hans uttrykte beundring for den 

kubanske forfatteren Lezama Lima, også i de 

dogmatiske 70-årene), selv om han bestrebet 

seg på at kritikken ikke skulle kunne brukes 

av de politiske motstanderne av revolusjonen, 

hvilket medførte at han nærmest ble stående 

ensom, og ble sett på med ublide øyne både 

av castrismens fiender og av myndighetene 

på Cuba. 

For at bekæmpe den pragmatiske 

holdning til tilværelsen og 

den forfærdelige hang til kun at 

forfølge nyttige mål taler min 

ældste fætter for, at man skal 

trække et godt hår ud af hovedbunden, 

slå en knude midt på 

det og forsigtigt lade det falde 

ned gennem afløbet i vasken. 

Hænger håret fast i den lille rist, 

der normalt dækker nævnte afløb, 

behøver man blot at åbne lidt for 

vandhanen, og det vil forsvinde 

ud af syne. 

Herefter skal man uden at tøve 

et sekund iværksætte eftersøgningen 

af håret. Den første handling 

består ganske enkelt i at demontere 

vandlåsen for at se, om håret 

skulle hænge fast på indersiden 

af rørets ru belægning. Hvis man 

ikke finder det, skal den del af 

røret afdækkes, som går fra vandlåsen 

til det egentlige afløbsrør. 

Her vil der med sikkerhed dukke 

mange hår op, og man bør derfor 

under jagten på knuden regne 

med resten af familiens bistand til 

at undersøge dem ét for ét. Hvis 

knuden ikke dukker op, står man 

over for det interessante problem 

at skulle brække rørledningen fri 

«Det forekommer meg at jeg er 

født til ikke å godta tingene slik 

de blir gitt til meg.» 

Julio Cortázar 

Etter Rayuela søkte Cortázars verk en annen 

mulig virkelighet midt oppi redslene som preget 

noen tiårs undertrykkelse, men også håp. 

Han opplevde mai 1968 i Frankrike. Han utga 

romanen El libro de Manuel, der han gjorde 

sine betraktninger om de nye latinamerikanske 

geriljakrigerne, og han delte deres 

argumenter, men kunne ikke identifisere seg 

med deres revolusjon. Han fikk den franske 

Médici-prisen, og pengene ga han til den 

chilenske motstandskampen. Han var med 

i Russell-tribunalet, 

som fordømte bruddene 

på menneskerettighetene. 

Han støttet 

den sandinistiske 

revolusjonen. Parallelt 

med dette ble hans 

forfatterskap stadig 

mer utforskende, mer 

fritt. En frukt av disse 

bestrebelsene er bøker der han blander essay, 

kommentarer og noveller, som i Ultimo round, 

eller romaner med en komplisert oppbygning, 

som 62 modelo para armar. Cortázar selv formulerte 

dette ikke-dogmatiske båndet mellom 

litteraturen og revolusjonen da han fremholdt 

at «vi trenger mer enn noensinne språkets Che 

Guevara’er, og litteraturens revolusjonære 

mer enn revolusjonens litterater». Kjærlighet, 

revolusjon og skriving utgjorde med andre 

ord den trekanten som Cortázars eventyrlige 

livsverk bygde på. 

Hvordan man mister og genfinder et hår 

helt ned til stueetagen, men dette 

kræver imidlertid et opbud af 

betragtelige ressourcer, eftersom 

der i en otte-ti år skal arbejdes i 

et eller andet ministerium eller en 

forretning for at opspare penge til 

at købe de fire lejligheder, som 

befinder sig under min ældste 

fætters lejlighed, og alt dette med 

det kolossale handicap, at man 

i løbet af de otte-ti års arbejde 

ikke vil kunne unddrage sig den 

nagende mistanke, at håret ikke 

længere befinder sig i rørledningerne, 

og at det kun ved et 

usandsynligt tilfælde er blevet 

hængende i et eller andet rustent 

fremspring i røret. 

Den dag oprinder endelig, 

hvor vi kan brække rørene fri i 

alle lejlighederne, og vi vil da 

i flere måneder leve omgivet 

af vandfade og diverse bassiner 

fulde af vådt hår, samt af 

medhjælpere og tiggere, som vi 

betaler fyrsteligt for at lede, inddele, 

kategorisere og bibringe os 

de mulige hår, således at vi kan 

opnå den ønskede vished. Hvis 

håret ikke dukker op, indledes 

en meget mere uklar og kompliceret 

fase, da den efterfølgende 

rørstrækning fører os ud i byens 

kloaksystem. Efter erhvervelse 

af en specialdragt vil vi lære at 

smyge os ned gennem kloakledningerne 

sent ud på natten, 

udstyret med stærke lommelygter 

og iltmasker, og vi vil udforske 

hoved- og bigangene, om muligt 

bistået af rakkerpak, som vi har 

etableret kontakt med, og som 

vi vil være nødt til at skænke 

størsteparten af de penge, vi om 

dagen tjener i et ministerium eller 

en forretning. 

Vi vil meget hyppigt få indtryk 

af at være nået til vejs ende, 

fordi vil vil finde (eller få forelagt) 

hår, der ligner det, vi leder 

efter; men da man ikke kender 

til nogen tilfælde af hår med en 

knude på midten, uden at et menneske 

skulle have haft en finger 

med i spillet, ender vi næsten 

altid med at konstatere, at den 

pågældende knude er en simpel 

hævelse i hårrøret (uagtet, at vi 

heller aldrig har kendt til noget 

sådant) eller en vilkårlig silikat- 

eller oxidaflejring forårsaget af 

den langvarige kontakt med en 

fugtig overflade. Sandsynligvis 

vil vi på denne måde bane os 

Julio Cortázar endte sine dager i Paris, da 

han var blitt drevet i eksil av det argentinske 

diktaturet og gjort til fransk statsborger av 

president Mitterrand. Cortázars litterære 

innsats var titanisk, men aldri høyttravende. 

Hans store fortrinn var nok, som hans biograf 

Mario Goloboff har påpekt, at han «alltid 

var leken, alltid, og tross alt, antihøytidelig». 

Humoren og synet på kunsten som fornøyelse 

er trekk som går igjen i hele hans verk, og i 

noen tilfeller, som i Historias de cronopios 

y de famas, er disse faktisk hovedpersoner. 

Når vi møter Cortázar på nytt i dette rommet 

utenfor tiden, som på sidene i en bok, får vi 

igjen noe av en optimisme som kan virke 

malplassert i vår tid, da vi har mistet troen på 

alt og er blitt fatalister. Det er kanskje derfor 

de spørsmålene som Cortázar i Raúl Aguiars 

novelle stiller til den kubanske ungpiken av i 

dag, fyller oss med melankoli: De fører oss 

tilbake til noe som var kimen til en annen 

verden, noe som ligger i kjernen av oss selv, 

men som vi ikke kan finne, fordi vi ikke 

lenger forstår den møtenes kunst som Cortázar 

var en slik mester i. Kanskje er det derfor de 

leserne som dag etter dag kommer forbi hans 

grav i Paris, ikke bare er nysgjerrige turister. 

De er hans medsammensvorne. 

Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik 

Weng Fen: Sitting on the Wall 

vej gennem forskellige afsnit af 

hoved- og bigangene, indtil vi 

når frem til det sted, som ingen 

længere ville kunne beslutte sig 

til at trænge ind i: hovedrøret, 

som leder direkte ud i floden, 

affaldsstrømmenes brusende forening, 

hvor ingen penge, ingen 

både, ingen bestikkelse vil gøre 

det muligt for os at fortsætte 

eftersøgningen. 

Men inden da, og måske 

længe inden, for eksempel 

nogle få centimeter fra vaskens 

afløb, i nærheden af lejligheden 

på anden sal eller i den første 

underjordiske rørstrækning, kan 

det hænde, at vi finder håret. 

Bare tanken om den glæde, dette 

ville fremkalde, om den målløse 

beregning af de anstrengelser, vi 

ved lykkens mellemkomst var 

blevet skånet for, rækker til at 

berettige, vælge, ja, praktisk talt 

forlange udførelsen af en sådan 

opgave, som enhver fornuftig 

lærer burde anbefale selv sine 

purunge elever at påtage sig, i 

stedet for at udtørre deres sjæl 

med reguladetri eller Hjortens 

Flugt.


Weng Fen 

Skjør fredsprosess på Sri Lanka 

VÅPENHVILE: Maktkamp mellom 

presidenten og statsministeren 

på Sri Lanka førte til politisk krise i 

november 2003. Fredsforhandlingene 

ble midlertidig lagt på is og de norske 

fredsforhandlerne trakk seg ut. Ett år 

etter at våpenhvilen trådte i kraft kontrollerer 

De tamilske tigrene områder 

i nord, mens nasjonalistiske strømninger 

er på fremmarsj i den singalesiske 

befolkningen. 

CÉDRIC GOUVERNEUR 

Journalist, på Sri Lanka for Le Monde diplomatique. 

Det er 27. november 2003, og innbyggerne 

i den tamilske byen Batticaloa på østkysten 

av Sri Lanka feirer «heltenes dag», som 

de gjør hvert år. Dagen er til minne om 

de 17 000 geriljakrigerne fra De tamilske 

tigrene (Liberation Tigers of Tamil Eelam 

– LTTE) 1 som er blitt drept i løpet av 20 

år i kamp. Årets feiring har imidlertid en 

nesten offisiell karakter: Separatistene er 

legaliserte, og de har dekket byen med 

LTTEs flagg og reist et stort telt hvor de 

viser fotografier av tusentalls «martyrer» 

fra regionen. Den singalesiske hæren 

patruljerer midt i denne dekoren til ære 

for fienden. Men stemningen er ikke spent: 

Unge ubevæpnede soldater gjør til og med 

innkjøp i butikkene. Fredsprosessen forplikter, 

hver og en ser ut til å gjøre alt for at 

denne dagen skal forløpe knirkefritt. 

Siden 1983 har de hinduistiske tamilene 

i nordøst – 18 prosent av befolkningen 

– vært i krig mot den sentrale staten, som 

domineres av buddhistiske singalesere. 2 

Tamilene ble godt behandlet av den britiske 

kolonimakten ut fra det velkjente «splitt og 

hersk»-prinsippet, men etter uavhengigheten 

i 1948 befant de seg i en ubehagelig 

posisjon hvor de var et mindretall som 

hadde tjent på en fremmed okkupasjon. 

På 1950- og 60- tallet førte singalesiske 

regjeringer en sterkt diskriminerende politikk 

overfor tamilene, spesielt når det gjaldt 

språket. 

Tamilenes føderalistiske krav møtte døve 

ører, og de beveget seg etter hvert i separatistisk 

retning. I 1975 ble ordføreren i 

Jaffna drept av en 20 år gammel aktivist ved 

navn Velupillai Prabhakaran, grunnleggeren 

av LTTE. Bevæpnede tamilske grupper 

trente seg opp i India – New Dehli ville la 

Colombo betale for sin pro-amerikanisme. 

Konflikten brøt ut for alvor i juli 1983, 

da singalesiske ekstremister satte i gang 

pogromer som reaksjon på et bakholdsangrep 

fra LTTE. Tusener av tamiler gikk i 

dekning. Begge sider begikk massakre på 

sivile, mens LTTE kvittet seg med rivaler 

internt i den tamilske leiren. 

Konflikten internasjonaliseres i 1987. 

Den indiske regjeringen, ledet av Rajiv 

Gandhi, gjør flere forsøk på mekling. For 

å skaffe seg frie hender til å slå ned på et 

opprør igangsatt av det singalesiske ytterste 

venstre, 3 tillater Colombo utplassering av et 

indisk ekspedisjonskorps i nordøst-områdene, 

De indiske fredsbevarende styrker 

(IPKF). I motsetning til andre tamilske 

grupper, nekter LTTE å overgi våpnene 

sine til inderne og kjemper mot sine tidligere 

beskyttere. Rajiv Gandhi blir drept 

av LTTE i Madras 21. mai 1991. Etter å ha 

blitt utsatt for stadige angrep, trekker IPKF 

seg ut i 1990. Siden den gang har krigen 

mellom LTTE og hæren ført til 60 000 døde 

og 11 000 forsvunne. De spede forsøkene 

på dialog har lidd nederlag. 

«Heltenes dag» nærmer seg slutten, og 

Batticaloa tømmes for folk. Tamilene 

samler seg i innlandet, som kontrolleres 

av geriljaen. En strøm av kjøretøyer passerer 

den siste kontrollposten, hvorpå de hoper seg 

opp i en enorm bilkø mellom minefeltene. 

«Før våpenhvilen var det umulig å komme 

hit for å ære våre døde,» bemerker tamilene. 

Ved enden av veien kommer den gigantiske 

Theravai-kirkegården til syne. Den er omgitt 

av et kunstig tjern, og tusenvis av gravsteiner 

danner en stjerne, med statuer av geriljakrigere 

i midten. På hver minnestein er soldatens 

navn og dødsdato risset inn, men det finnes 

ingen fødselsdatoer. Dette er ikke overraskende, 

tatt i betraktning LTTEs massive bruk 

av barnesoldater. 

Flere titalls tusen personer presser seg inn 

mellom gravsteinene. Her og der skriker en 

mor eller en enke i sorg. Kvinnelige og mannlige 

«tigre», bevæpnet med angrepsvåpen, 

dirigerer den kompakte menneskemengden, 

og av og til høres et geværskudd i luften. 

Når skumringen kommer, tennes en fakkel 

ved hver grav, og hele området lyser opp. 

Effekten er gripende, den minner om militære 

minnestunder i totalitære stater. 

Mange tamiler sier «vår hær» eller «vår 

regjering» når de snakker om LTTE. Når man 

spør dem om metodene bevegelsen bruker 

– barnesoldater, massakre på sivile, og så 

videre – kommer alltid det samme svaret, 

gjerne ledsaget av et sukk som vitner om en 

taus avstandstaken: «Hadde det ikke vært for 

LTTE, ville singaleserne ha massakrert oss 

alle sammen.» I en situasjon med diskriminering 

og nedslakting, er tigrene blitt en slags 

Leviathan 4 for tamilene: 

En diktatorisk kraft som 

de – som folk – har overlatt 

sin kollektive sikkerhet 

og frigjøring til, på 

bekostning av sin individuelle 

frihet. «Tigrene 

kan skilte med svært 

stor støtte,» bemerker 

et vestlig medlem av en 

humanitær organisasjon. «Deres innflytelse 

over samfunnslivet er betydelig: Oppstår det 

et aldri så lite problem, tar folk kontakt med 

dem. De er allestedsnærværende og allmektige, 

krever inn skatt, rekvirerer kjøretøyer og 

arbeidskraft. Selvsagt er det ingen som tenker 

på å motsette seg dem.» 

Tamilene uttrykker takknemlighet overfor 

tigrene: «takket være dem, vil vi få vårt 

Eelam,» hører man ofte. Siden februar 2002 

har LTTE og Colombo overholdt våpenhvilen, 

det har vært få overtredelser. «Prosessen 

er solid,» bekrefter en europeisk diplomat. 

«Ingen drømmer om en militær seier, befolkningen 

er lei av krig. Den tidligere så kompromissløse 

Prabhakaran har byttet uavhengighet 

mot føderalisme, og det internasjonale samfunn 

passer på ved sykesenga.» I Tokyo i mai 

2003 lovet internasjonale givere et bidrag på 

4,5 milliarder dollar, betinget av en forhandlingsløsning. 

Under ledelse av Norge, dekker 

det skandinaviske observatørkorpset Sri 

Lanka Monitoring Mission (SLMM) landet 

med observatører som skal overvåke våpenhvilen. 

«Hver leir ønsker at våpenhvilen skal 

fungere, men det gjenstår å forhandle frem en 

endelig avtale. For øyeblikket har krigerne 

bare tatt fingeren vekk fra avtrekkeren,» sier 

den svenske lederen for SLMMs maritime 

avdeling i Jaffna, Magnus Karlsson. 

Den militære blindgaten som konflikten 

havnet i, forklarer hvorfor våpenhvilen kom: 

«Vi er den mektigste nasjonale frigjøringsbevegelsen 

i verden,» forteller Mahendram 

Balasingham oss, ikke uten stolthet. Han er 

en av lederne for geriljaen. Etter ydmykelsen 

av India og flere seire over den singalesiske 

hæren, fikk LTTE ry som uovervinnelige. 

De tamilske tigrene støtter seg på et effektivt 

internasjonalt nettverk, nærer seg på skattlegging 

av diasporaen og diverse former for lyssky 

handel. 5 

Hver enkelt av tigrene bærer en kapsel 

med cyanid rundt halsen – de oppfordres til 

å ta livet sitt fremfor å overgi seg. LTTE er 

nådeløse, og tyr i stor grad til selvmordsattentat 

– fra selvmordsbomberen som drepte 

Rajiv Gandhi i 1991 til angrepet på flyplassen 

i Colombo i 2001. Mellom november 1999 og 

april 2000, ble ekspertene forbløffet av tigrenes 

seirende motoffensiver. «Det ble da klart 

at Colombo aldri ville kunne bekjempe LTTE 

militært,» skriver en singalesisk statsviter. 6 

Magnus Karlsson nyanserer: «Offiserene 

erklærer overfor oss at de er i stand til å slå 

tigrene, men en slik seier ville etterfølges av 

en uendelig rekke attentater og kronisk utstabilitet. 

De er klar over at en varig løsning må 

komme gjennom forhandlinger.» 

Den 4. november 2003 gikk den singalesiske 

presidenten Chandrika Kumaratunga 

(People’s Alliance, PA, nasjonalistisk venstreside) 

til angrep på samarbeidsregjeringen til 

statsminister Ranil Wickremesinghe (United 

National Front, UNF, liberalt høyreparti), som 

ble anklaget for å gi tigrene for store innrømmelser. 

Presidenten sparket forsvars-, innenriks 

og informasjonsministeren, erklærte unntakstilstand 

(som til syvende og sist ikke ble 

innført), og oppløste parlamentet i to uker. 

Kumaratunga, som ble gjenvalgt i 2000, 

måtte samarbeide med UNF da partiet oppnådde 

114 av 225 seter under parlamentsvalget 

i desember 2001, og gi løfter om fred. Hun 

hadde selv tatt initiativ til forhandlinger med 

tigrene i perioden 1994-95, uten å lykkes. 

Hennes offensiv består i en kontant avvisning 

av «fredsforslagene» som LTTE la frem 1. 

november 2003. Selv om tigrene har erklært 

at de aksepterer 

en føderal løsning, 

fremstår de midlertidigeselvstyremyndighetene 

(ISGA) 

– strukturen de foreslår 

skal administrere 

deres Eelam – som 

en uavhengig stat 

som Colombo ikke 

kommer til å ha noen kontroll over. Dette er 

uakseptabelt for et flertall av singaleserne, 

som reagerer på det som ofte oppleves som 

en kapitulasjon overfor «terrorisme». 

To tredjedeler av Sri Lankas 

befolkning er motstandere 

av fredsprosessen, som til 

gjengjeld støttes av 

90 prosent av tamilene. 

To tredjedeler av Sri Lankas befolkning 

er motstandere av fredsprosessen, som til 

gjengjeld støttes av 90 prosent av tamilene. 7 

«Mange singalesere er bitre,» sier Kethesh 

Logonathan, forskningsleder ved Centre for 

Policy Alternatives (CPA) i Colombo. «De 

mener at regjeringen forsøker å roe LTTE ved 

å gi dem en tredjedel av landet uten motytelse. 

De frykter en deling av øya og oppfatter det 

internasjonale samfunnet som partisk.» Da 

EUs utenrikskommissær Chris Patten avla 

visitt hos Prabhakaran 26. november 2003, 

på den nådeløse geriljalederens fødselsdag, 

skapte det forargelse i Colombo. 

Singaleserne oppfatter sin øy som 

theravada-buddhismens vugge. De ser på 

seg selv som bærere av en kulturarv som de 

mener står i fare for å bli slukt av den indiske 

verden, som de innlemmer de hinduistiske 

tamilene i. 8 «For de fleste singalesere er 

tamilene en minoritet, som sant nok har 

rettigheter, men likevel en minoritet, som 

lever ved siden av det singalesiske folket,» 

forklarer Logonathan. Diskrimineringen 

av tamilene blir ofte oppfattet som en 

«gjenopprettelse av balansen» til fordel for 

majoriteten – overfor en minoritet som var 

privilegert under kolonistyret – og ikke som 

en rasistisk praksis. 

Gjennom sin overtakelse av styringen, 

har presidenten gitt nasjonalistiske 

opinionsstrømninger forrang i debatten. Tatt i 

betraktning hva som sto på spill for Sri Lankas 

fremtid, «var det utenkelig at halvparten 

av det politiske etablissementet ble holdt 

utenfor forhandlingene,» anslår Karlsson. 

Singaleserne må innta en fastere posisjon 

for å imøtegå glupske «tigere». Likevel er 

prosessen i dårlig forfatning: Forhandlingene 

mellom de to politiske lederne i Sri Lanka 

står i stampe, samtidig som det trengs to 

tredjedels flertall i parlamentet for å endre 

grunnloven, noe som er en forutsetning for 

enhver fredsavtale. 

Enda verre er det at presidenten truer med 

å utlyse nyvalg før tiden – en katastrofe for 

fredsprosessen tatt i betraktning den singalesiske 

opinionens nåværende tilstand. USA på 

sin side presser på for en gjenopptakelse av 

forhandlingene. De ønsker for enhver pris en 

strategisk stabilisering av Sri Lanka. Tigrene, 

som er urolige, flekker tenner: «Forvirringen 

i Colombo gjør at vi ikke lenger vet hvem 

vi skal diskutere med,» erklærer S.P. 

Tamilselvan. Han er leder for LTTEs politiske 

fløy. Trettiåringen med skader i ansiktet setter 

opp en truende mine: «Vi ønsker fred, men 

hvis tamilene tvinges til krig, er det LTTEs 

plikt å forsvare dem…» 

I et føderalt Sri Lanka, ville tigrene bli 

nødt til å underlegge seg Colombo. En slik 

innrømmelse er desto vanskeligere ettersom 

det i praksis allerede eksisterer en stat styrt 

av tigrene nord i landet. Etter Vavuniya, når 

den siste kontrollposten er passert, trer man 

inn i LTTE-sonen. Ved en gigantisk kontrollpost 

som kalles «Tamil Eelam tollstasjon», 

innkrever geriljasoldater avgift på varer som 

kommer fra sør. Lenger inn reiser Kilinochchi 

seg, en krigsherjet by som fungerer som tigrenes 

hovedsete, med deres administrasjon og 

politi. Der kan man se uniformerte betjenter 

levere ut fartsbøter i form av blanketter 

som betales på postkontoret, for å forhindre 

korrupsjon. LTTEs politisjef, Mahendram 

Balasingham, fremstår som entusiastisk: 

«Vårt politi er ubestikkelig og håndhever sin 

egen straffelov.» Han legger til: «Vår stat er 

i utvikling. Ødeleggelsen av fiendens statsstrukturer 

har gjort det mulig å utvide våre 

egne.» «Da vi jaget vekk hæren,» forteller 

Tamilselvan, «måtte vi etablere en administrasjon 

som kunne sørge for befolkningens 

behov.» Det enerådende partiet kontrollerer 

nå befolkningen uten å måtte stå til regnskap 

overfor Colombo. 

Helt nord i landet ligger Jaffna-halvøya. 

Tamilenes gamle, fremgangsrike by, som i 

dag kontrolleres av regjeringsstyrker, er blitt 

bombardert av hæren og av inderne. Jaffna er 

nå en minelagt by i ruiner. Den patruljeres av 

30 000 soldater, og en tredjedel av halvøya er 

klassifisert som «høyrisikosone». Etter å ha 

vært avskåret fra verden i årevis, begynner 

Jaffna litt etter litt å våkne til live: 170 000 

flyktninger har allerede vendt tilbake 9 – ofte 

til hus som er rekvirert av hæren. Det har i 

flere år vært mangel på elektrisitet, men dette 

er nå i ferd med å bedres, og butikkene fylles 

opp. Et annet tegn på at tidene forandrer seg, 

er de singalesiske turistene som kommer til 

byen i helgene. 

Befolkningen ser på hæren, «singaleserne», 

som en fremmed okkupasjonsstyrke, 

og venter på at de skal trekke seg ut – selv 

om de har oppført seg merkbart bedre etter 

at våpenhvilen ble inngått. Likevel, til tross 

for denne militære tilstedeværelsen, har 

LTTE makten over dagliglivet, gjennom 

sin innkreving av direkte og indirekte skatt. 

Statsadministrasjonen er en brikke i tigrenes 

spill – enkelte funksjonærer passer til og med 

på at skattene er blitt betalt til geriljaen. 

Om tigrene har all makt, som i Kilinochchi, 

eller delvis kontroll, som i Jaffna, er deres 

maktutøvelse brutalt effektiv. Human Rights 

Watch og Amnesty International anklager 

LTTE for å bruke våpenhvilen til å ta livet 

av sine motstandere. Menneskerettighetsorg 

anisasjonene kritiserer SLMM for å være for 

diplomatisk og handlingslammet; som om de 

er redde for å fornærme geriljaen. 10 Det skjer 

fem til tolv politiske drap hver måned i de 

nordøstlige områdene. 

V.K. Jakan, leder for Eelam People’s 

Democratic Party (EPDP), tar i mot oss 

i en bunker i Jaffna. «Siden våpenhvilen 

inntrådte, er fem av våre ledende medlemmer 

blitt drept og 20 andre er ’forsvunnet’,» 

forteller det tidligere parlamentsmedlemmet. 

Det skal sies at heller ikke EPDP har plettfri 

vandel, men LTTEs holdning overfor partiet 

lover ikke godt for ytringsfrihetens fremtid. 

Andre partier, som Tamil United Liberation 

Front (TULF) og Tamil Eelam Liberation 

60 000 døde etter 20 år med krig 

• 1948: Uavhengighet. Tamilene hadde en privilegert posisjon under det britiske kolonistyret. 

De utgjør nå en minoritet overfor den singalesiske befolkningen. Det iverksettes 

diskriminerende tiltak på tamilenes bekostning. 

• 1976: Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) grunnlegges, med støtte fra India. Det 

føderalistiske partiet Tamil United Liberation Front (TULF) vinner valget i nord og i øst, 

men er ikke i stand til å gjøre slutt på diskrimineringen. 

• Juli 1983: Pogromer mot tamiler etter bakholdsangrep fra LTTE. Borgerkrigen starter. 

• 1986-1987: LTTE utsletter konkurrerende tamilske geriljagrupper. 

• 1987-1990: Alliansene endrer seg, avtale mellom Sri Lanka og India. De indiske fredsbevarende 

styrker (IPKF) gjør front mot LTTE, samtidig som Colombo knuser et opprør 

igangsatt av det singalesiske ytterste venstre i sør. 

• 1990: IPKF trekker seg ut. LTTE tar kontroll over Jaffna – med delaktighet fra Colombo, 

som spiller på anti-indisk nasjonalisme. Fordriving av muslimer fra Jaffna. LTTE og 

Colombos hvetebrødsdager tar slutt, og borgerkrigen gjenopptas. 

• Mai 1993: Sri Lankas president Ranasinghe Premadesa blir drept av LTTE. 

• 21. mai 1991: Rajiv Gandhi blir drept av LTTE i Madras. 

• Desember 1995: Hæren gjenerobrer Jaffna. 

• Juli 1996: 1200 soldater blir drept av LTTE i Mullativu. 

• April 2000: LTTE erobrer Elephant pass, inngangen til Jaffna-halvøya. 

• Desember 2001: United National Front (UNF) vinner parlamentsvalget på et program 

for fred. 

• 22. februar 2002: Våpenhvile 

Organisation (TELO) har alliert seg med 

tigrene, og utropt dem til «tamilenes eneste 

representanter». Dette mer av frykt enn av 

overbevisning: «Det finnes ikke noe annet 

alternativ for det tamilske folket,» forklarer 

en av lederne i TELO for å rettferdiggjøre 

tilslutningen. Han vil være anonym. «Tigrene 

massakrerte kjempende medlemmer av TELO 

i 1986. Hvis jeg sier ett ord mot dem offentlig, 

er jeg død.» 

De alvorligste problemene er i øst, i Batticaloa 

og Trincomalee. Enkelte steder i denne regionen, 

som LTTE gjør krav på, utgjør muslimer 

(sju prosent av Sri Lankas befolkning) et flertall 

i befolkningen. De snakker tamilsk, men 

ser først og fremst på seg selv som muslimer. 

Tamiler som står LTTE nært beskylder denne 

innflytelsesrike minoriteten, som ofte driver 

med handel, for «å ha profitert på krigen og 

ha tystet til hæren». Med jevne mellomrom 

blir muslimer drept. I slutten av november 

2003 fant man for eksempel de lemlestede 

likene av tre bønder i Kinniya, ved havbukten 

i Trincomalee, i nærheten av en LTTE-leir. 

Hundrevis av forskremte familier flyktet fra 

området, mens hæren innførte portforbud. 

Drapsmennene har åpenbart som mål å jage 

den muslimske befolkningen vekk fra ettertraktede 

Trincomalee, en av de beste naturlige 

havnene i Asia. 

I Kattan Kudy tar de religiøse lederne i 

mot oss i nærheten av en moské hvor tigrene 

massakrerte 103 muslimer i bønn i 1990: 

«Det er vanskelig for oss å tro på LTTE når 

de hevder at de vil respektere våre rettigheter. 

Det er utenkelig å skulle leve under deres 

herredømme,» erklærer en talsmann, også 

han anonym. I kraft av sitt parti, Sri Lanka 

Muslim Congress (SLMC), som er med i 

regjeringskoalisjonen, vil muslimene ha sin 

plass rundt forhandlingsbordet. «Vi krever 

en atskilt politisk enhet som del av et desentralisert 

system, slik det er i Pondicherry.» 11 

Konklusjonen blir: «Fremtiden til dette landet 

er føderalisme, ikke etnisk rensing.» 

Sri Lanka går nå de første prøvende skritt 

på en lang vei til fred. Hvis fredsprosessen 

kommer i mål, vil LTTE få lovfestet styring 

av et Eelam som de i praksis kontrollerer. 

Geriljabevegelsen bærer på en tung gjeldsbyrde 

av menneskerettighetsbrudd, en gjeld det 

internasjonale samfunnet er villig til å ettergi, 

dersom en relativ stabilitet kan åpne for investeringer 

i dette potensielt ettertraktede landet. 

Når det er sagt, antar en rekke observatører 

at LTTE på mellomlang sikt vil utvikle seg – 

under innflytelse både fra pragmatiske ledere 

og fra den tamilske diaspora, som i løpet av 

20 år i eksil er blitt vant til vestlig demokrati 

– i retning av å bli mer og mer politikere og 

mindre og mindre geriljakrigere. 

1 Eelam betyr land. 

2 En minoritet av singaleserne og tamilene er kristne, og at 

det er mange katolikker i LTTE. For historien om konflikten, 

se bl.a. Eric Meyer, Sri Lanka entre particularisme et 

mondialisation, La documentation française, Paris, 2001. 

3 Oppstanden til Folkets frigjøringsfront (JVP) og undertrykkingen 

av den førte uten tvil til 30 000 drepte i perioden 

1987 til 1989. 

4 Den skotske filosofen Thomas Hobbes (1588-1679) definerer 

Leviathan som en sterk stat som menneskene ofrer 

sin frihet til, i bytte mot sikkerhet. 

5 LTTE disponerer til og med en lasteflåte. Se Peter 

Chalk, LTTE, international organizaton and operations, 

analyse for kanadiske sikkerhetstjenester, mars 2000. 

www.fas.org/irp/world/para/docs/com77e.htm 

6 Narayan Swamy, Tigers of Lanka, Vijitha Yapa 

Publications, Colombo, 2003 (oppdatert utgave). 

7 Meningsmåling publisert i desember 2003 av Centre for 

Policy Alternatives (CPA), Colombo www.cpalanka.org 

8 Om singalesisk nasjonalisme, se Eric Meyer, op.cit. 

9 I følge Høykommissæren for flyktninger, har 300 000 av 

800 000 interne flyktninger vendt tilbake til sine hjemsteder 

etter at våpenhvilen trådte i kraft. Jaffna-halvøya 

har 600 000 innbyggere, men befolkningen skal være 

900 000. Pressemelding fra Amnesty International og 

Human Rights Watch, august 2003. 

10 Pressemelding fra Amnesty International og Human 

Rights Watch, august 2003. 

11 Tidligere franskkontrollert område i India, som tidligere 

ble administrert som unionsterritorium, men nå har fått 

BØKER 

En författning för Europa? 

Erik Oddvar Eriksen, John Erik Fossum og Agustín 

Jose Menéndez (red.). Daidalos, Göteborg, 2003, 

258 s. 

I juni 2003 ble det lagt frem et utkast til grunnlov for 

EU. Grunnlovsforslaget reiser en rekke spørsmål om 

EUs fortsatte utvikling. Forhandlingene om EUs første 

grunnlov har ligget på is siden toppmøtet i Brussel i 

desember (se Bernard Cassen s. 10-11). Initiativet til 

En författning för Europa? kom fra en forskergruppe ved 

Universitetet i Oslo, hvis medlemmer bidrar med analyser 

av ulike sider ved konstitusjonsprosessen i EU. Sammen 

med juristene Dieter Grimm, Joseph Weiler, Ulrich Preuss 

og G. Frederico Mancini, samt filosofen Jürgen Habermas, 

tar de for seg spørsmål som: Hva er en grunnlov og hvilke 

funksjoner har den? Hvor går unionen? Holder den på 

å utvikles i retning av en egen stat, eller forblir den et 

redskap for medlemslandene? Hvordan er forholdet 

mellom stat og grunnlov? Er en grunnlov et skritt på 

veien til en statsdannelse, og i så fall hva slags type? 

Hvordan er utsiktene for en demokratisering av EU? 

Hvilken rolle spiller i denne sammenheng utarbeidelsen 

av en grunnlov? Hva er folket, det demos som skal styre 

seg selv? Finnes det eller kan det utvikles et europeisk 

demos? Hvilke karakteristikker vil det ha? Slik sett gir 

boken en utmerket bakgrunn for den som vil sette seg 

inn i EUs utvikling, uavhengig av om selve grunnloven 

havner på historiens skraphaug eller faller på plass i 

løpet av den irske formannskapsperioden frem mot 

valget til EU-parlament i juni. 

Obsolescent capitalism – contemporary 

politics and global disorder 

Samir Amin. Zed books, 2003, 190 s. 

Kapitalismen er foreldet og i ferd med å seniliseres. 

Systemets ambisjoner begrenser seg nå til å opprettholde 

de rikes velstand, mens de fattige, dømt til evig 

fattigdom, i stadig større grad demoniseres som fienden. 

Dette er temaet i denne boken, der den Paris-utdannede 

egypteren Samir Amin presenterer et nedslående bilde 

av klodens fremtid. Her til lands er han mest kjent for 

boken Eurosentrismen, men Amin har også vært direktør 

for IDEP (FNs planleggingsinstitutt for Afrika) fra 1970- 

80, direktør for Third World Forum i Dakar i Senegal, 

samt en av grunnleggerne av tankesmien World Forum 

for Alternatives. 

Han spår at vi vil få en verden der NATO og såkalte 

koalisjoner av villige vil ta over for FN, der USAs hegemoni 

vil være mer eller mindre komplett, og der millioner 

er dømt til å dø for å opprettholde den sosiale orden som 

er innført av USA, Europa og Japan. Amins analyse av 

golfkrigen, krigene i det tidligere Jugoslavia og krigen 

i Sentral-Asia avslører omfanget av USAs strategiske 

målsetning. Han hevder den politiske og militære dimensjonen 

i USAs dominans er like signifikant som USAs 

økonomiske overmakt når det gjelder å avgjøre den 

kapitalistiske utviklingens fremtid. Amin setter frem sine 

teser for å åpne en debatt om jordens fremtid, og trekker 

selv de mest radikale konklusjoner: Kapitalismen må 

overvinnes om menneskeheten skal overleve. 

FILM 

Breaking the Silence : Truth and Lies 

in the War on Terror 

John Pilger. Australia, 2003, 50 min. 

Breaking the Silence er en kritisk dokumentar om 

krigen mot terror etter 11. september. Den tar oss 

med til det «frigjorte» Afghanistan, der USA har fått 

sin militærbase og oljerørledning, mens folket har 

fått krigsherrene som «på mange måter er verre enn 

Taliban», ifølge en afghansk kvinne som intervjues. 

I september 2002 fortalte Tony Blair det britiske 

parlamentet at Saddam Husseins program for masseødeleggelsesvåpen 

var «aktivt, detaljert og voksende». 

«Oppdemmingspolitikken fungerer ikke. 

Våpenprogrammet er ikke lagt ned, det er oppe og går 

nå.» Ikke bare var hvert ord falskt, hevder den prisbelønte 

journalisten John Pilger i denne dokumentaren, 

det var en diger løgn oppfunnet i Washington få timer 

etter angrepene den 11. september 2001. Denne løgnen 

ble brukt til å narre det amerikanske folket og avlede 

medias oppmerksomhet fra den virkelige grunnen til 

angrepet på Irak. «Det var 95 prosent lureri, » forteller 

en tidligere høytstående CIA-mann. Gjennom arkivmateriale 

fra TV-stasjoner, samt Pilgers egne intervjuer med 

tidligere etterretningsoffiserer og høytstående medlemmer 

av Bush-administrasjonen, avslører dokumentaren 

at Bush og Blair hele tiden visste at Saddam Hussein 

i praksis allerede var avvæpnet. Både utenriksminister 

Colin Powell og nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza 

Rice gjorde det klart, før 11. september 2001, at Saddam 

Hussein ikke utgjorde noen trussel, verken for Amerika, 

Europa eller Midtøsten. 

Dokumentaren kan ses online på 

informationclearinghouse.info/article4848.htm 

Mer om John Pilger på www.johnpilger.com


JEANARNAULT DÉRENS 

Journalist, Beograd. Redaktør for tidsskriftet Courrier des Balkans 

Den 14. oktober ble det første møtet mellom 

representanter fra Beograd og Pristina etter 

Kosovokrigen avholdt i Wien. Noen dager 

etter møtet døde en eldre serbisk mann av 

sult. Han levde isolert i en albansk landsby 

hvor han ble latt i stikken av naboene sine, 

og hvor ingen ga han noen som helst form for 

hjelp. Denne tragiske «smånotisen» minner 

oss om den forferdelige situasjonen de 80 000 

serberne i Kosovo fortsatt befinner seg i, 1 og 

den daglige volden som fortsatt regjerer i FNprotektoratet 

fire og et halvt år etter at krigen 

tok slutt. 

NATOs intervensjon våren 1999 hadde 

som offisielt mål å gjøre slutt på Slobodan 

Milosevic og hans regimes overgrep mot den 

albanske befolkningen, og tvinge regimets 

sikkerhetsstyrker ut av Kosovo. FN-resolusjon 

1244, som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet 

11. juni 1999, innebar at Kosovo skulle settes 

under midlertidig FN-administrasjon, 

men at man samtidig skulle respektere «den 

territoriale integriteten til den jugoslaviske 

føderasjonen». Den 5. februar 2003 ble sistnevnte 

erstattet av Unionen mellom Serbia 

og Montenegro, som overtok føderasjonens 

internasjonale forpliktelser. 

Regjeringen i Beograd holder fast ved at 

resolusjon 1244 skal følges punkt for punkt. 

Dette innebærer en gradvis etablering av 

serbisk suverenitet over Kosovo. Ifølge 

resolusjonen skal for eksempel serbiske og 

montenegrinske sikkerhetsstyrker bringes 

tilbake til Kosovos grenseområder. Men 

FN-administrasjonen i Kosovo (UNMIK) 

har tvert i mot siden 1999 forsøkt å bygge 

opp statlige institusjoner i Kosovo ut av intet, 

ikke uten å stadig stange mot de permanente 

motsetningene knyttet til FNs eget mandat i 

provinsen. 

Etter gjentatte utsettelser, begynte man å 

privatisere bedrifter i Kosovo i mai 2003. 

Denne prosessen ledes av det såkalte Kosovo 

Trust Agency (KTA) som i sin tur kontrolleres 

av EU-institusjonen European Agency for 

Reconstruction (EAR). KTA har imidlertid 

bestemt seg for å stoppe den siste anbudsrunden, 

offentliggjort i september, hvor 22 

selskaper ble lagt ut for salg. Det er nemlig 

slik at statlige bedrifter i Kosovo hører inn 

under jugoslavisk lov. En amerikansk forretningsmann 

som har kjøpt et sagbruk i byen 

Pec, har anlagt søksmål overfor en domstol 

i New York. Og KTA står i fare for å bli 

rettsforfulgt for å ha privatisert det som ikke 

tilhører dem. 2 

Dette eksemplet illustrerer inntil det absurde 

begrensningene i det internasjonale mandatet. 

Det befinner seg i realiteten i en rettsløs 

situasjon hvor utvikling blir umulig – og det 

i en region der arbeidsledighet rammer minst 

50 prosent av befolkningen. «Da jeg kom til 

Kosovo i 2000, forsøkte mange internasjonale 

funksjonærer – på godt og vondt – å sette i 

gang prosjekter for økonomisk utvikling. Nå 

virker det som om alle har gitt opp ideen om 

at Kosovo kan produsere noe som helst, og at 

de eneste økonomiske mulighetene er internasjonale 

bidrag, overføringer fra albanere 

bosatt andre steder i Europa, samt profitt fra 

organisert kriminalitet,» innrømmer en desillusjonert 

«veteran» når det gjelder humani- 

Status quo i Kosovo 

UAVHENGIGHET: Problemene tårner seg opp i Kosovo, snart fem år etter 

NATOs intervensjon i 1999. Arbeidsledigheten er høy, og utsiktene til økonomisk 

utvikling er små. Samtidig er FNadministrasjonen ute av stand til 

å finne en løsning på spørsmålet om uavhengighet for Kosovo. 

tært arbeid i provinsen. 

Albanske ledere understreker at det internasjonale 

protektoratet bare er en midlertidig 

løsning, som ifølge dem skal være en etappe 

på veien mot selvstendighet for Kosovo, 

noe et overveldende flertall i befolkningen 

ønsker. Analytikeren Branislav Milosevic 

påpekte nylig at «Resolujon 1244 er blitt en 

slags Hellig skrift som ingen lenger tror på,» 

spesielt fordi UNMIK har vært «ute av stand 

til å pålegge en offisiell tolkning» av denne 

teksten. 3 

Og Kosovo ligner faktisk mer og mer på en 

skipbrudden båt, eller, som den albanske 

lederskribenten Veton Surroi skriver, «et fly 

uten pilot». 4 Møtet i Wien, fremstilt som 

avgjørende for Kosovos fremtid, ser mer ut 

som en kommunikasjonsmanøver fra det 

internasjonale samfunnets side. Man hadde 

behov for det sterke bildet av håndtrykk mellom 

serbiske og albanske representanter, som 

ikke kunne gjøre annet enn å underskrive på 

prinsippet om åpen dialog – presset som de 

var av faren for internasjonale represalier. 

Dette til tross for at de respektive posisjonene 

fortsatt i stor grad er uforenlige. 

Til alt overmål bestemte den nye UNMIKlederen 

Harri Holkeri dagen før møtet skulle 

finne sted, å ekskludere 

flere representanter fra 

Pristina-delegasjonen. 

Det dreide seg om 

ministeren Milorad 

Todorovic, som er av 

serbisk opprinnelse og 

ansvarlig for flyktningenes 

hjemvendelse, 

og Resmija Mumdzija, helseminister av tyrkisk 

avstamming. Statsministeren i Kosovo, 

Bajram Rexhepi, meldte avbud til forhandlingene, 

offisielt av protokollmessige årsaker. 

Rexhepi tilhører Kosovos demokratiske 

parti (PDK), som de fleste tidligere soldatene 

fra Kosovos frigjøringshær (UCK) har sluttet 

seg til. PDK hadde akseptert grunnlaget for 

møtet i Wien, men delegasjonen fra Pristina 

besto bare av Kosovos president Ibrahim 

Rugova, som har stor moralsk autoritet, men 

begrenset makt, og Nexhat Daci, president for 

Kosovos parlament og medlem av Kosovos 

demokratiske liga (LDK), som Rugova leder. 

De «moderate» i LDK befant seg dermed nok 

en gang i en ukomfortabel politisk situasjon, 

hvor de risikerte å bli beskyldt for «forræderi» 

dersom de virkelig innlot seg på samtaler 

med den serbiske fienden. 

Nikola Kabasic, som tidligere har arbeidet 

med menneskerettigheter i regionen nord 

i Kosovo hvor det hovedsakelig bor serbere, 

finner likevel ikke sterke nok ord for 

å fordømme LDKs nasjonalisme: «Ibrahim 

Rugova er en nasjonalist som ikke står mye 

tilbake for de andre nasjonalistene. I løpet av 

de to årene han har vært president i Kosovo, 

har han ikke én eneste gang tatt initiativ til å 

møte serbiske representanter, eller kommet og 

sett serbernes situasjon i enklavene, gettoene 

som huser 80 000 serbere.» Kabasic understreker 

at «virkelige forhandlinger kan bare 

finne sted dersom albanske politikere blir 

modige nok til å ta ansvar for sine serbiske 

medborgere, og tar klart avstand fra voldshandlingene 

og angrepene på bevegelsesfriheten 

og menneskerettighetene. De må slutte 

å behandle alle serbere som krigsforbrytere 

og annenrangs innbyggere.» 

For øyeblikket ser det ikke ut til at noen 

albanske ledere er interessert i å gå denne 

veien. Prisen for et slikt politisk mot kan 

bli for høy. Sivilsamfunnet i Kosovo, som 

utviklet seg i løpet av 1990-tallet og fortsatt 

er i sin spede begynnelse, forholder seg også 

taust. Siden 1999 har de få forsøkene på å 

oppnå dialog mellom ulike folkegrupper i 

Kosovo alltid kommet fra utenlandske aktører, 

og de har ikke oppnådd virkelig gehør i 

samfunnet. 

Kabasic fortsetter sin kritikk: «For albanerne 

har demagogiske overdrivelser overtatt 

for politikk, og for regjeringen i Beograd er 

Kosovo bare et innenrikspolitisk spørsmål 

som løftes frem i valgkamper. Og det internasjonale 

samfunnet forsøker i ny og ne å gi 

løfter til den ene eller den andre siden.» 

UNMIK og andre internasjonale organisasjoner 

har tusenvis av sivile funksjonærer i 

Kosovo. I kommunene har UNMIKs sivile 

administratorer rett til å handle etter eget 

skjønn, noe som gir dem mulighet til å overprøve 

vedtak som er tatt av kommunestyrene 

som ble valgt i 2001. Disse administratorene 

forlater ofte stillingene sine etter et halvt til 

ett år. Når funksjo- 

nærene møtes til 

middager, myldrer 

det av anekdoter: 

En viss administrator 

fra Bulgaria 

blandet sammen sitt 

personlige regnskap 

og kommunens, en 

annen, fra Mauretania, skal ha avvist en 

albansk fagforeningsdelegasjon og sagt til 

dem med myndig tone: «Nå har vi demokrati 

i Kosovo, nå finnes ikke lenger sosialisme 

eller fagforeninger.» 

Korrupsjonsavsløringer har med jevne 

mellomrom satt den internasjonale administrasjonen 

i et dårlig lys. Avsløringene har gått 

helt til topps i systemet. Den tidligere sjefen 

for Kosovos elektrisitetsselskap (KEK), 

opprinnelig fra Tyskland, ble for eksempel 

arrestert i desember 2002 av tysk politi – 4,5 

millioner euro i internasjonale bidrag hadde 

forsvunnet fra KEKs regnskap. 5 

Utviklingen av organisert 

kriminalitet er også et av 

FN-administrasjonens 

alvorligste nederlag. 

Utviklingen av organisert kriminalitet er også 

et av FN-administrasjonens alvorligste nederlag. 

Kosovo er mer enn noen sinne et sentralt 

knutepunkt for europeisk narkotika- og menneskehandel, 

og ulike former for smugling 

er i sterk utvikling ved grensen. FNs politistyrker 

deler sin myndighet med Kosovos 

politistyrker (KPS) som består av lokale folk. 

Agenter fra UCK og kriminelle grupper har 

selv infiltrert KPS, og de har også kontroll 

over tolker og oversettere, som FNs politibetjenter 

er avhengige av i sitt daglige arbeid. 

Den 14. oktober samlet rundt tusen 

demonstranter seg i Pristina for å protestere 

mot møtet i Wien. Folkebevegelsen for 

Kosovo (LPK) og Den nasjonale bevegelsen 

for Kosovos frigjøring (LKCK), to grupperinger 

som var involvert i UCKs kamphandlinger, 

men som siden har vært relativt marginale, 

krever en slutt på «den internasjonale 

okkupasjonen» av Kosovo. Helt i starten av 

NATOS intervensjon i Kosovo påpekte USAs 

tidligere utenriksminister Henry Kissinger at 

det «humanitære» motivet for intervensjonen 

ikke fritok de demokratiske landene fra å 

finne en løsning på problemene de skulle 

løse gjennom maktbruk. I stedet ble det 

paradoksale resultatet av Vestens intervensjon 

at NATOS fredsstyrker overtok de serbiske 

soldatenes rolle som et hinder for nasjonal 

selvstendighet for albanerne. 

Siden EU-toppmøtet i Tessaloniki i juni har 

det vokst frem en ny «europeisk doktrine» 

for Kosovo. I likhet med «det østlige Balkan» 

som helhet – det vil si Albania og de tidligere 

jugoslaviske republikkene, med unntak av 

Slovenia – vil Kosovo «naturligvis» føle seg 

kallet til å en dag melde seg inn i det forente 

Europa. Dette integrasjonsperspektivet skal 

sakte men sikkert løse opp de territoriale kravene 

og konfliktene, og markere starten på en 

ny, fredelig æra i regionen. Men EUs ledere 

nekter imidlertid å antyde noe tidspunkt for 

integrasjonen. 

Forlengelsen av status quo blir fremstilt 

som en naturlig følge av dette altfor vage perspektivet 

om europeisk integrasjon. Men utålmodigheten 

øker i den albanske befolkningen. 

Siden i vår har en ny gerilja, Den nasjonale 

albanske hæren (ANA) stått for flere attentat 

i Kosovo, Makedonia og i Presevo-dalen sør i 

Serbia. ANA krever at all «albansk jord» på 

Balkan forenes, og at det opprettes en «etnisk 

ren albansk stat». Allerede i 2001 oppsto det 

«perifere» albanske geriljagrupper i Presevodalen 

og i Makedonia som svar på den fastlåste 

situasjonen i Kosovo. 

ANA har sterke bånd til ulike kriminelle 

grupper, og har foreløpig liten støtte i 

befolkningen. Flertallet av albanere er mer 

opptatt av uavhengighet for Kosovo enn et 

«Stor-Albania». Likevel fortsetter det internasjonale 

samfunnet å motsette seg enhver 

endring av grensene i regionen, av redsel for 

de mulige kjedereaksjoner det kan medføre. 

Rugova hevder til ingen nytte at man skaper 

grobunn for ekstremisme ved å nekte Kosovo 

uavhengighet. 

For de europeiske landene som tar i mot flest 

albanske innvandrere, det vil si Tyskland, 

Sveits, Belgia og Sverige, har en løsning 

på krisen i Kosovo blitt et viktig innenrikspolitisk 

spørsmål. Siden 1999 har alle disse 

statene ført en mer eller mindre radikal 

politikk for hjemsendelse av flyktninger og 

asylsøkere. Radikaliseringen og fortvilelsen i 

den albanske befolkningen, som er den yngste 

i Europa, kan imidlertid i løpet av kort tid 

føre til en ny strøm av emigranter fra Kosovo. 

1 Rundt 200 000 serbere fra Kosovo har flyktet til Serbia 

og Motenegro. 

2 Se Tanja Matic og Alma Lama: Privatisations au Kosovo: 

mais à qui appartiennent les entreprises? (Privatiseringer i 

Kosovo: men hvem eier bedriftene?), IWPR, 24. oktober 

2003. Se www.balkans.eu.org/article3720.htm 

3 Se Branislav Milosevic, «Kosovo: La Serbie à la recherche 

d’une stratégie de sortie» (Kosovo: Serbia på jakt etter en 

utveisstrategi), Reporter, 7. oktober 2003. Fransk oversettelse 

på www.balkans.eu.org/article3674.htm 

4 Se Veton Surroi, «Y a-t-il un pilote dans l’avion? » (Er det 

en pilot i flyet ?), Koha Ditore, 1. oktober 2003. Fransk 

oversettelse på www.balkans.eu.org/article3651.htm 

5 Se Adriatik Kelmendi og Astrit Gashi, «Kosovo: corruption 

à la MINUK» (Kosovo: korrupsjon i UNMIK), 

IWPR, 9. desember 2002. Fransk oversettelse på 

www.balkans.eu.org/article2065.htm 

«Tehran Avenue» 

IRAN: Den 20. februar skal iranerne gå til stemmeurnene og velge ny 

nasjonalforsamling. Hvor mange unge velgere kommer til å delta i valget? 

WENDY KRISTIANASEN 

Journalist, London. 

I Teheran er skuffelsen over det politiske 

systemet komplett. Den 22 år gamle Noushin 

er journalist i Tehran Avenue, et hipt kulturelt 

nettmagasin. Hun var 16 år da Mohammad 

Khatami ble president 22. mai 1997, med 

20 av 30 millioner avgitte stemmer i ryggen 

(av totalt 33 millioner stemmeberettigede). 

Reformbevegelsen (dovvom-e khordad) fokuserte 

på «sivilsamfunnet», respekt for lovverket 

og ytringsfriheten. Under valgkampen 

trakk Khatami spesielt frem nødvendigheten 

av å samle de unges og kvinnenes ønsker og 

forhåpninger. Reformtilhengerne vant senere 

kommunevalget i 1999 og parlamentsvalget i 

2000, og deretter presidentvalget i 2001 (med 

mer enn 77 prosent av stemmene). 

For de unge i Teheran har ingenting 

egentlig forandret seg. Noushin sier: «Dette 

regimet klarte å spille på hver enkelts sårbare 

punkter, slik som religion, gudsfrykt og overtro. 

På mine foreldres tid var det noen som 

likte tanken på å vende tilbake til tradisjonen, 

men de fleste følte at de 

hadde fått langt mer enn 

de hadde regnet med. Da 

vi vokste opp, så vi våre 

foreldres reaksjoner på 

alt dette, og vi ble enda 

mer forvirret enn dem 

over hva som var rett og 

galt. Ubevisst begynte 

folk å avvise politikk som en eneste gigantisk 

løgn. Og det som var nytt i 1997 ble fort kjedelig 

da det ikke førte til noen forandring.» 

Noushin sier hun var «litt interessert i 

politikk» under oppveksten. «Men de som er 

yngre enn meg har fullstendig mistet interessen, 

og skylder på Den islamske republikken. 

Vi er alle blitt diplomater: Vi følger spillereglene 

for å få ting gjort.» 

Fra den islamske revolusjonen i 1979 og frem 

til 1990-tallet var det bare et mindretall som 

hadde kontakt med Vesten, gjennom å reise 

til utlandet for å studere. Så kom internett 

og parabolantennene til Iran. Vesten kom 

strømmende inn, og fylte de unge med nye 

inntrykk. «Amerika symboliserer frihet,» 

sier Noushin. «Alle vil bo der, eller i hvert 

fall dra dit og ha det gøy. Det er en blanding 

av folk med forskjellig bakgrunn, og systemet 

er ikke tvunget på befolkningen. Folk er mer 

tolerante der enn i Europa, hvor vi føler oss 

fremmede.» 

På gaten er kafeen det viktigste møtestedet, 

der gutter og jenter kan treffes utenfor hjemmet, 

i grupper eller par. «Dette skjer bare i 

Teheran,» presiserer Behrang med et dystert 

uttrykk i ansiktet. Han strøk til opptaksprøven 

ved universitetet i Teheran og studerer nå på 

veterinærhøyskolen i Tabriz. 1 

Teherans revolusjonære oppsynsmenn, 

som basijiene, er blitt mer løsslupne de to 

siste årene. Gutter som vil være kule, går med 

langt hår, og jentene presser grensene for den 

Jo mer alternativ man er og 

jo mer begrenset publikum 

man har, desto mer får man 

være i fred. 

Weng Fen 

islamske kleskoden: bukser, kappe utenpå og 

skaut. Svart er forbeholdt den tradisjonelle 

heldekkende klesdrakten for kvinner, chador, 

men er samtidig disse unge jentenes yndlingsfarge 

– de liker å gå med korte, ettersittende 

kapper. 

I nærheten av Teheran sentrum, i Motahariavenyen, 

ser jeg en ung jente i høyhælte, 

skinnende oransje sko, oransje veske, oransje 

skaut (redusert til det absolutte minimum) og 

en trang og kort kappe som så vidt dekket 

baken hennes. For ikke å glemme den matchende 

oransje leppestiften. En utfordrende 

selvhevdelse. 

Ikke så langt borte, i Laleh-parken, benytter 

fire gutter denne solfylte vinterfredagen til 

å spille gitar. Like ved glir en pen jente elegant 

forbi på rollerblades. Karina er 22 år gammel 

og armener. Hun har studert regnskap på en 

yrkesskole og skaffet seg en kontorjobb. Hun 

har på seg kort, trang jakke og et knallblått 

skaut som lar noen lysende røde lokker slippe 

ut – de rekker henne nesten til livet. 

«I parken er det bare parkpoliti, ikke basijier,» 

forklarer hun. «Og 

selv utenfor parken kan 

muslimske kvinner gå 

med lettere antrekk enn 

oss.» Så legger hun til: 

«Livet her er så kjedelig, 

det er ingen ting å gjøre, 

ingen steder å gå. Jeg 

liker ikke å gå på kino, 

der ser man bare filmer om det virkelige 

livet, og det har jeg allerede fått nok av.» Like 

i nærheten sitter grupper av unge mennesker 

rundt noen bord. Jentene sitter sammen, rett 

overfor guttene. Andre steder holder gutter 

og jenter hverandre fredelig i hendene på 

benkene i parken. 

Den virkelige moroa i Teheran skjer imidlertid 

på festene hjemme hos folk, av og til med 

alkohol – i utradisjonelle hjem. Noushins 

øyne lyser opp når hun beskriver disse begivenhetene: 

«De er unike. De består av grupper 

med sterke sosiale bånd, folk som kjenner 

hverandre godt.» Og de er sikre, beskyttet 

mot inntrengning utenfra. 

Maryam på 14 går fremdeles på skolen. 

Hun elsker kafeer, pizzarestauranter, hamburgerbarer 

og – selvfølgelig – fester. Hun og 

venninnene har sitt eget vokabular: 2 «kult» 

heter plus, «in» heter titanic, noe det er 

klasse over heter ba-class, jenter på mellom 

10 og 14 heter fenchul (finker), politifolk kalles 

cactus, hemmelige agenter kalles kaftar, 

og så videre. Maryam er særlig glad i den 

iranske popgruppa Arian, som har hatt stor 

kommersiell suksess (de har solgt over en 

halv million eksemplarer av de to albumene 

sine på CD og video). Det mest originale 

ved denne gruppa er de tre jente-vokalistene, 

iført kremgule hijab, som trosser det gamle 

kjønnsskillet og åpner et nytt rom for unge 

iranske kvinners drømmer. 

Denne kommersielle musikken blir forøvrig 

sett på med en viss forakt av de superkule 

folkene som driver Tehran Avenue. De organiserer 

musikkonkurranser med eksperimentelle 

grupper som sjelden opptrer offentlig. 

Arrangørene er fullstendig klar over at 

myndighetene holder godt øye med dem, 

men ettersom de forholder seg til et marginalt 

undergrunnsmiljø, er de ikke så veldig 

bekymret. Jo mer alternativ man er og jo mer 

begrenset publikum man har, desto mer får 

man være i fred. 

På nettstedet til Tehran Avenue 3 finner 

man (ofte uærbødige) anmeldelser (på persisk, 

men også på engelsk for annen generasjons 

utvandrede iranere) av det som skjer 

i Teheran: filmer, teaterforestillinger, utstillinger 

og konserter. Det er også artikler på 

nettstedet: En av dem portretterer et kvinnelig 

fotballag fra Teheran (med svart hijab over de 

skinnende røde draktene), en annen handler 

om seksualitet og aids, og bringer et intervju 

med innehaveren av en butikk som selger 

kondomer (lovlige) gjennom nettstedet sitt. 

Noushin skjelner mellom to generasjoner 

unge mennesker i Teheran: «De eldste, de 

mellom 23 og 30 år, ser ut til å fremheve 

det hellige ved sex, som noe man skal gjøre 

av kjærlighet, langsiktig, seriøst. De som er 

under 23, lever derimot i øyeblikket og holder 

ingen ting hellig, ikke engang sex. Det er 

bare en hendelse, noe midlertidig. For disse 

ungdommene, som har vokst opp sammen, er 

ikke det å være jomfru så viktig lenger.» 

Selv de «seriøse parene» kan imidlertid støte 

på problemer. Suksessfotografen Shirin på 

24 forklarer: «Man kan gå sammen på kino 

og på kafé, men man kan ikke dra på reise 

sammen med kjæresten sin eller ta ham med 

hjem til foreldrene sine. Så man er nødt til 

å gifte seg.» Det hjelper ikke at Iran har et 

forholdsvis enkelt system med «midlertidige 

ekteskap», da dette blir sett kraftig ned på. 

Shirin og kjæresten hennes måtte derfor gifte 

seg, selv om de hadde råd til et hjem, fordi 

«ekteskapet er betingelsen for å kunne leve 

sammen i dette landet. Vår identitet er alltid 

konsentrert rundt familien, og det betyr ikke 

bare foreldrene våre, men familien i videste 

forstand.» 

Den 25 år gamle Shahrzad kommer 

fra Shiraz og arbeider i reklamebransjen i 

Teheran. Hun er blant de få unge kvinnene 

som lever alene og har sin egen leilighet. «Det 

er tøft,» innrømmer hun. «Naboene mine holder 

kontinuerlig øye med når jeg kommer og 

går, de er som selvutnevnte slektninger.» 

Dr. Mohammad Sanati bekrefter alt dette. 

Han er professor i psykiatri ved universitetet i 

Teheran og leder 25 terapigrupper med 12-15 

deltakere i hver, mange av dem unge. Ifølge 

professor Sanati er under halvparten av dem 

fortsatt interessert i politikk, og ti prosent av 

disse er svært sinte. For eksempel Yassin, 

som var medlem av Studentenes Fagforening 

helt til han ble utvist fra universitetet: «Vi 

tar ikke politikken alvorlig lenger, slik som 

da Khatami kom til makten. Bare ti prosent 

av studentene betrakter seg som radikale nå 

for tiden.» 

Derimot er mange av de unge fortsatt religiøse, 

tror professor Sanati. Alle er enige om 

at religionen er til stede i hver eneste familie, 

i varierende grad, «først og fremst på grunn av 

tradisjon». Men på samme måte som de unge 

har avvist foreldrenes verdisystem, finner 

de som nå vender seg til religionen sin egen 

måte å gjøre det på. En ung mann kan for 

eksempel foreta en pilegrimsreise til Mashad 

med gullkjede rundt halsen, og dermed trosse 

regelen om at menn kun skal bære sølv. Det 

er interesse for å oppdage andre kulturer og å 

strukturere sitt religiøse liv selv (når og hvor 

man ber, faster og så videre). Kort sagt: Selv 

om unge mennesker i Teheran har avvist tradisjonelle 

verdier og islamsk politikk, kan det 

hende de beholder Gud. 

1 I 2003 var 63 prosent av universitetsstudentene i Iran 

kvinner, 

2 Fra en lommeordbok publisert av Nashre Markaz, 

Teheran, 2003. 

3 www.tehranavenue.com 

BØKER 

French Women Philosophers. A 

contemporary reader. Subjectivity, 

Identity, Alterity 

Christina Howells (red). Routledge, 2004, 453 s 

For første gang presenteres tekster av ledende franske 

kvinnelige filosofer for et engelsklesende publikum. En 

rekke temaer innenfor filosofi og teori berøres: etikk, 

psykoanalyse, juss, politikk, historie, vitenskap og 

rasjonalitet. Boken består av originale tekster oversatt 

til engelsk, med en introduksjon for hvert bidrag, hvor 

forfatteren presenteres. Blant bidragsyterne finner vi 

Luce Irigaray, Hélène Cixous, Françoise Balibar, Mireille 

Delmas-Marty, Michèle le Doeuff, med flere – alle nålevende, 

samtidige filosofer og akademikere. Samlingens 

utgangspunkt er at kvinner tradisjonelt sett er ekskludert 

fra filosofiens domene, til tross for at dette ikke er noen 

naturgitt motsetning. Dette relative «utenforskapet» i filosofien 

preger mange kvinnelige tenkere, i den forstand 

at de ofte er opptatt av «annethet» og «forskjeller», hvor 

de også utforsker sin egen identitet og rolle som kvinnelige 

intellektuelle. Samlingens undertittel Subjectivity, 

Identity, Alterity peker på noe av mangfoldet hos dagens 

kvinnelige tenkere i Frankrike, og berører hovedfokuset i 

mange av tekstene. Mange av dem sirkler rundt forståelsen 

av subjektet, og boken er også delt inn i kapitler 

om det etiske subjekt, det psykoanalytiske, det rasjonelle 

og vitenskapelige og det juridiske og politiske subjekt – 

hvert kapittel med en introduksjon til temaet. Samlingen 

er inspirert av feministisk tenkning, men inkluderer et 

vidt spekter av ulike tenkere fra forskjellige fagområder. 

Encyclopedia of feminist theories 

Lorraine Code. Routledge, ny utgave 2003, 530 s. 

Å lage en encyklopedi over feministiske teorier og 

begreper er en utfordrende oppgave. Fallgruvene er 

mange, spesielt tatt i betraktning mange feministiske 

tenkeres problematisering av definisjonsmakt, skepsis 

til det hierarkiserende og dogmatiserende som kan 

ligge i det å velge ut, strukturere og sette i bås. 

Oppslagsverk skal fremstå som objektive, skal de ikke? 

Dette oppslagsverket begynner med en introduksjon 

hvor nettopp disse problematiske sidene ved prosjektet 

diskuteres, og hvor redaktørene tilkjennegir sin misjon 

om å lage et dialogisk, mangfoldig oppslagsverk hvis 

tekster kan «destabilisere fasttømrede meninger og 

teorier, tilby innovative måter å lese og å se på.» Blant 

emnene som inngår i encyklopedien er tradisjonelle 

retninger innen feministisk tenkning og teoretiske 

undergrupper (for eksempel økofeminisme, sosialisme og 

feminisme, feministisk dekonstruksjon, svart feminisme), 

emner knyttet til ulike fagområder (som filosofi, sosiologi 

og antropologi), begreper innen kjønnsforskning, 

metodologi, feminismens forbindelser med andre teorier 

(for eksempel queer theory) og politiske spørsmål 

(reproduktive rettigheter, spiseforstyrrelser, fred). 

Galskabens historie i den klassiske 

periode 

Michel Foucault. Det lille Forlag, København, 2003, 

559 s. 

Vi vil gjerne tro at mennesket fra naturens side er skapt 

som homo sapiens, det fornuftige dyr, og at galskap, den 

demonstrative ufornuft, derfor må regnes blant kulturens 

byrder, hvis ikke den likner en sær defekt. Når Rousseau 

ville styre sivilisasjonen «tilbake til naturen», var han 

båret av denne tanken, men det er ikke bare den Michel 

Foucault (1926-84) følger i sin store, skjellsettende disputas 

fra 1961. Galskabens historie i den klassiske periode 

dekker tiden fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen 

av 1800-tallet, 200 år som reelt etablerer galskapen 

som fenomen, begrepsfester den, sperrer den inne og 

endelig forsøker å behandle den. Lenge blir de gale 

buret sammen med andre mistilpassede og forstyrrende 

elementer – tyver og omstreifere, tiggere og libertinere, 

gudsbespottere og demente – og samfunnets interesse 

er da kun å bringe dem under kontroll og legge dem i 

lenker. Gradvis får man så bruk for å differensiere, klassifisere 

og forstå, og da trer de gale og galskapen inn på 

scenen som et nyttig motbilde til det opplyste borgerskap 

og den sunne fornuft. Det er her Foucaults spesielle blikk 

på historien og det man sier og gjør – gjennom rapporter 

og institusjoner – tar form og viser at galskapens historie 

ikke så mye begynner med de gale, som med de fornuftige 

og deres behov for å underbygge og utbygge rasjonalitetens 

domene ved å avgrense seg fra de andre – de 

gale. Denne danske utgaven av Galskapens historie er den 

første fullstendige oversettelsen av verket i Norden. 

Bøkene er tilgjengelige på Norli bokhandel i Oslo


HILDE BONDEVIK & KNUT STENEJOHANSEN 

Henholdsvis stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning og 

professor i allmenn litteraturvitenskap, begge ved Universitetet i Oslo. 

Gayatri Chakravorty Spivak er opprinnelig 

fra India, og kom til USA som stipendiat 

i 1961. Hun er i dag professor i litteraturvitenskap 

ved Columbia University i New 

York. Nøkkelord som marxisme, feminisme 

og dekonstruksjon knyttes gjerne til Spivaks 

verk, betegnelser hun synes å rette mot hverandre 

i en produktiv brytning. I den fruktbare 

utvekslingen mellom feministisk og postkolonial 

tenkning de siste tiårene er hennes 

verk særlig viktige, og hun er spesielt sentral 

for «forskjellstenkningen» i feminismen. 

Gjennomgående preges hennes arbeider av 

en dekonstruktivistisk lese- og begrepsstrategi, 

som er merkbar i hennes kritikk av de 

samme teoretiske orienteringene hun assosieres 

med. Hun har blant annet kritisert vestlig 

feminisme for dens stereotype fremstilling 

av kvinnene i den tredje verden, og for en 

tendens til å overse kulturell variasjon, og 

hun har anklaget postkolonialismen for ikke å 

være seg nok bevisst sitt eget forhold til makt 

og imperialisme. Hennes siste bok Death of a 

Discipline (2003) dreier seg om litteraturvitenskapens 

fremtid. Spivak er en berømt foreleser 

og debattant. På Samtidskunstmuseet i 

Oslo satte hun straks tonen ved å svare på 

den norskspråklige introduksjonen med et 

klingende bengalsk. 

Gayatri Chakravorty Spivak, du har sagt at 

ditt liv er fullt av motsetninger. Kan du si litt 

om din teoretiske utvikling, og overgangen fra 

Calcutta til USA? 

«India ga meg en usedvanlig god 

grunnutdanning, først på en flott skole drevet 

av såkalte 'lavkaste-indere' – betegnelsen 

irriterer meg naturligvis grundig – som 

forsto kvinnenes posisjon og jobbet for deres 

utdannelse. Universitetet i Calcutta var basert 

på en modell fra London University, og inndelt 

i mindre colleges. Her ble man virkelig drillet i 

nærlesing, og kravene var svært høye. Vi hadde 

36 timers skriftlig eksamen. Jeg ble interessert 

i undervisning, lesing, forskning, kvinners 

betydning, og fant ut at jeg ville studere 

litteratur. Grunnen til at det ble nettopp Cornell 

var at jeg hadde hørt om Abrahms bok The 

Mirror and the Lamp. 1 Det var uvanlig for en 

som ville studere engelsk litteratur å dra andre 

steder enn til Oxford, Cambridge, Leeds eller 

London University. Min doktoravhandling om 

Yeats har jeg fra Cornell, hvor Paul de Man 

var min lærer og veileder. Han var svært viktig 

for meg. Han lærte meg å lese bokstavelig, 

Weng Fen: Wish For -- good marriage 

Feministisk forskjellstenkning 

FEMINISME OG KOLONIALISME: «Når jeg blir kalt ’Mrs. Spivak’, må jeg korrigere dette. 

Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare 

én mann,» sier Gayatri Chakravorty Spivak, som nylig gjestet Oslo. Hun er kritisk til vestlig feminisme og 

dens stereotype fremstilling av kvinner i den tredje verden. 

forfølge det bokstavelige, noe som var i tråd 

med hva jeg lærte av Tarak Nath Sen og Amal 

Bhattacharya, mine beste universitetslærere 

i Calcutta. Men dette var før de Man hadde 

lest Derrida, og etter mitt syn er det å lese 

bokstavelig det viktigste også hos Derrida. 

Noen ganger kan folk tenke om Derrida at 

denne mannen må være gal – hvordan kan 

han være så bokstavelig. Men det er ekstremt 

krevende å være bokstavelig. Det er risikabelt 

og viktig, fordi vi har for vane å konstruere 

svar før vi har gravd frem det bokstavelige. Det 

er langt mer komfortabelt å la det være, stenge 

igjen. Derfor er det ikke postkolonialistisk 

teori jeg underviser i, men lesing. Jeg forsøker 

å være så bokstavelig som mulig.» 

Du er kjent for din oversettelse av Jacques 

Derridas kanskje viktigste bok, Om grammatologien 

fra 1962. Hvordan kom du over den? 

Var det et strategisk valg? 

«Jeg var en ensom skikkelse, 25 år gammel, 

alene og langt unna de akademiske 

sirklene. Så jeg leste mye, kjøpte en masse 

bøker, og i en katalog kom jeg over en bok 

som så spennende ut, skrevet av en helt ukjent 

filosof. Boken viste seg å være fantastisk. 

Det var Om grammatologien. Hva skulle jeg 

gjøre? Jeg skrev til et forlag og sa at denne 

boken ville jeg oversette dersom jeg fikk lage 

et forord til den. De anså det nok som en naiv 

henvendelse, men ga meg en sjanse, og det ble 

en døråpner for meg.» 

Introduksjonen din til Om grammatologien 

er berømt. Der introduserer du benevnelsen 

«poststrukturalisme», som er gått inn i vår 

faglige sjargong. Og i din egen aktivitet, 

din undervisning og 

politiske filosofi, synes 

du å praktisere en form 

for dekonstruksjon. 

Men det er mange 

som hevder at 

d e k o n s t r u k s j o n e n 

er «død», og at 

poststrukturalismen er 

historie. Hva er din kommentar til det? 

«Dekonstruksjonen vil ikke forsvinne, 

den kommer ikke til å dø ut, simpelthen 

fordi den er noe som eksisterte lenge før 

ordet ’dekonstruksjon’ ble til. Det er en 

holdning, en måte å forholde seg til verden 

på. Dekonstruksjonen ble erklært død straks 

ordet ble formulert, og blir stadig utsatt for 

dette. Det har med den bokstavelige lesemåten 

å gjøre, det er så mye enklere å unnlate å lese 

verden bokstavelig. Som retning eller mote 

har jo dekonstruksjon skrumpet inn. Selv 

bruker jeg ikke ordet, jeg trenger det ikke. 

Riktignok har det vært et nyttig begrep, ved 

at det peker på noen enormt klare eksempler, 

men det bærer jo eksemplaritetens apori i 

seg.» 

Din forelesning på Samtidskunstmuseet her 

i Oslo var veldig rik, med mange kryssende 

refleksjonslinjer – historie, personlig investering 

i bildet, språkets posisjon, kjønnsperspektiver, 

forflytting av mening fra ett system 

til et annet. Når du på denne måten tar 

utgangspunkt i noen fotografier, hvilken plass 

gir du til bildet, som sådan? 

«Det er ikke bildet «som sådan» som 

interesserer meg. Som den litterære personen 

jeg er, interesserte jeg meg for disse ekstraordinære 

fotografienes avbildning av skrift. 

De er som brev. Jeg falt rett og slett for disse 

fotografiene, jeg ble forelsket i dem. De var 

bilder av skrift. Det var så mye ved dem jeg 

ikke kunne si noe om. Hvorfor tror du jeg 

viste nærbildet av skriften på tempelet? Jeg 

har aldri sett dette tempelet, men bildene 

forfulgte meg, og jeg dem. Kjærligheten er jo 

slik, altoppslukende.» 

Har du skrevet om kjærlighet? 

«Jeg tror ikke jeg kan det. I det øyeblikk 

jeg begynner å tenke på hva kjærlighet er, 

forsvinner den for meg. Jeg tror jeg er elsket 

der jeg ikke har noen ideer. Antakelig er jeg 

ikke en person det er lett å elske, i snever 

forstand. Men ikke desto mindre føler jeg at 

det finnes et stort personlig felt av kjærlighet 

som jeg trives i og næres av. Men jeg vet ikke 

helt hva det er, så jeg kan ikke skrive om 

kjærlighet.» 

Språket er på samme tid både for stort og 

for lite, som Roland 

Barthes 

sted? 

skriver et 

«Ja, men her 


har vi Derrida, som 

understreker at språket 

ikke er den siste 

instansen, språket 

forfører deg, og det 

er forskjell på forførelse og kjærlighet. Jeg 

kunne ønske å forfølge ordet kjærlighet 

bokstavelig, så langt det går. Språket er en 

slik ting som holder det ikke erkjennbare 

på avstand, og slik går virkeligheten til slutt 

alltid tapt, språklig. Så, det er grunnen til at 

jeg ikke kan skrive om kjærlighet.» 

«I det øyeblikk jeg begynner 

å tenke på hva kjærlighet er, 

forsvinner den for meg.» 

Om vi ser tilbake, er det slående hvor stor 

innflytelse fransk teori – Foucault, Barthes, 

Derrida, Kristeva, Deleuze – har hatt innenfor 

en rekke fag. Hvilken posisjon har fransk 

teori i dag, etter din mening? 

«Jeg tror ikke disse teoretikerne er 

Weng Fen: Wish For -- patriotism 

’franske’. Hva er det å være fransk? La meg 

antyde en historisk forklaring. En ting er for 

eksempel Derrida, hans algeriske bakgrunn. 

Derimot når Deleuze og Guattaris Mille 

plateaux (Tusen platåer) 2 etter min mening er 

skrevet i tråd med ’Den andre internasjonale’, 

er det fordi de bevarer uskylden i det 

kontinuerlige narrativ som strekker seg fra 

den borgerlige revolusjon til velferdsstaten. 

I stedet for å lese hva de faktisk skriver er 

det åpenbart mer komfortabelt å avfeie dem, 

si at det ikke er annet enn Platon, Nietzsche 

eller hva som helst, på nytt, og definere det 

som ’bare fransk’. Om jeg selv var en slik 

’nasjonalist’ kunne jeg vise at det ikke er 

annet enn hva vi på bengalsk kaller bhakti, 

men det ville ikke løse noe. Men om man lar 

disse teoretikerne influere på eller informere 

ens praksis, blir de på en fabelaktig måte 

avnasjonaliserte, selv om de naturligvis 

skriver på fransk, som er noe annet. Det 

er kommet ut en bok nylig, på fransk, kalt 

French Theory, 3 hvor jeg beskrives som en av 

frontfigurene for formidlingen av fransk teori. 

Det er et problem at det kalles ’fransk’ teori. 

Jeg har brukt lang tid på å rykke Marx ut av 

det europeiske opphavet; på samme måte er 

heller ikke disse teoretikerne ’franske’.» 

Du anses av mange som den mest innflytelsesrike 

når det gjelder utvekslingen mellom 

postkolonialisme og feminisme. Samtidig er 

du kritisk blant annet til postkolonialismebegrepet. 

Er det et dårlig begrep? 

«Nei, det er i seg selv ikke noe dårlig 

begrep. Jeg har i stigende grad problemer 

med ideen om det postkoloniale, og det av 

meget bestemte grunner, knyttet til et svært 

spesifikt USA-fenomen. Først og fremst skyldes 

det en rekke velplasserte akademikere 

som kaller seg postkoloniale. Som lærer sine 

studenter å arbeide ved hjelp av ferdig utformede 

konklusjoner, slutte seg til den trivielle 

postkolonialismens aksiomatikk, uten selv å 

gjøre seg noen anstrengelser, som om historien 

allerede var skrevet. Jeg kjenner til så 

mange eksempler på akademikere som ødelegger 

sine studenter på den måten. Kampen 

mot dominerende krefter er ikke noen dårlig 

ting, men den kan ikke formidles ved at man 

later som om den kan begrenses til å omfatte 

en selv og ens studenter.» 

Du nevnte innledningsvis betydningen av 

å kunne lese bokstavelig. Kan ikke kunsten å 

lese gi elever og studenter en kritisk bevissthet 

som de kan ta med seg ut i samfunnet? 

«Jo, jeg har et håp om det. En helt annen 

ting er om det vil bli oppfylt. For det finnes 

i pedagogisk sammenheng ingen direkte linje 

mellom estetikk og politikk, mellom filosofi 

BODIL PEDERSEN 

Bodil Pedersen er lektor på Roskilde Universitet, Danmark 

(RUC). Arbejder p.t. på et projekt for Center for Voldtægtsofre 

på Rigshospitalet. 

Der skrives og tales for tiden meget om voldtægt. 

I afslutningsdebatten ved en høring, 

arrangeret i Folketinget af Dansk Foreningen 

for Kvinderet, mente nogle af deltagerne at 

kvinder burde passe mere på for ikke at blive 

udsat for overgreb. Elisabeth Møller Jensen 

fra Kvinfo svarede, at man ligeså godt kunne 

foreslå, at unge mænd fik udgangsforbud om 

aftenen. Så behøvede kvinder ikke passe på, 

når de gik ud, og hyppigheden af voldelige 

overgreb ville i det hele taget falde drastisk. 

Forinden debatterede man bl.a. for og 

imod indføring af en lovparagraf om «uagtsom 

voldtægt». Hensigten med en sådan er at 

flere sager skal kunne blive ført i retten og 

flere krænkere skal kunne blive dømt. Nogle 

mente, det ville afbøde det problem, at mange 

sager henlægges på bevisets stilling. 

Et par dage senere nævnte en repræsentant 

for en forening, der tager sig af ofrenes interesser, 

at man kan blive skadet af en voldtægt 

(eller et seksualiseret overgreb, som man på 

mindre dramatiserende vis kan kalde det), 

måske endda for livet. Lige efter hans indslag 

fortalte en ung kvinde om, hvorledes sagen 

var gået hos anklage-myndigheden efter, at 

hun havde meldt et overgreb. 

Kvindens indslag udgør en undtagelse i 

en ophedet debat, hvor der er mange stemmer 

og mange synspunkter, men en debat 

hvor kvindernes egne stemmer er oftest tavse 

– eller rettere sagt: Deres stemmer høres 

sjældent i offentligheden. Derfor får vi også 

kun sjældent indsigt i deres egne perspektiver 

på overgrebene og i de betydninger, de får for 

deres liv. Vi må forlade os på ‘eksperternes‘ 

mere eller mindre brugbare udsagn. Nogle 

af kvinderne føler sig da også krænket af de 

skæve måder, hvorpå de selv til tider enten 

fremstilles eller ligefrem usynliggøres. 

Hvorfor er kvinderne mon tavse? Efter et seksualiseret 

overgreb er der som regel mindst 

tre forhold på spil, når kvinder tier om deres 

oplevelser. 

Det første er at de risikerer ikke at blive 

troet. På Center for Voldtægtsofre beretter 

mange kvinder om, hvorledes de har oplevet 

at andre, alt fra familie og venner til offentlighedens 

repræsentanter, stiller sig skeptiske 

overfor, hvad de fortæller. Da en ung kvinde 

blev spurgt om, hvad hun tænkte om det 

overgreb, som tre mænd med en kniv havde 

udsat hende for en sen vinteraften, svarede 

hun: «Det er så svært at finde ud af, hvad jeg 

og etikk. Hvis det er én ting jeg har lært gjennom 

mine 46 år som underviser, så er det at 

det ikke finnes noen nødvendig forbindelse 

mellom kunsten å lese og korrekt politisk 

praksis. Det er en for skjematisk oppfatning. 

Se praktisk på det, i vår verden er det så 

mange forhold som influerer på menneskets 

handlinger. Vil jeg være i stand til virkelig 

å undervise, og vil studentene virkelig lære 

noe? Hva vil det si å lære noe? Hva vil det si 

å lære bort? Jeg ser på meg selv som en mer 

ansvarlig person enn dem som iscenesetter 

seg selv som store postkoloniale figurer og 

ødelegger hodene på studentene sine.» 

Dette åpner for et annet perspektiv; du har 

levert tungt kritisk skyts mot sider ved vestlig 

feminisme. Om vi eksempelvis tar spørsmålet 

om hva det er som kan sies å forene kvinner i 

dag: Finnes det noen felles plattform for kvinners 

kamp eller strategi? 

«Det kvinner har felles, er antagelsene om 

kvinnen, sett fra den andre siden. Men igjen, 

man må være i stand til å lese dette. For det 

finnes oppfatninger – som ikke er like – om 

kvinner som fundamentalt sett ikke-menn, 

oppfatninger som ikke bare omfatter kvinner, 

men også homoseksuelle menn, og i den 

andre enden av skalaen, lesbiske kvinner. Når 

jeg blir kalt ’Mrs. Spivak’, må jeg korrigere 

dette. Det er en undertrykkende betegnelse 

som markerer at man er en kvinne som blir 

seksuelt tilfredsstilt av bare én mann. Det jeg 

her vil peke på, er at den største, eldste og mest 

globale institusjonen noensinne i menneskets 

historie, som skjærer igjennom alt – fra folk 

som er snille mot kvinner, eller som slår 

kvinner, folk med og uten utdanning, til folk 

En forbrydelse uden vidner 

VOLDTEKT: Tør voldtægtsofre stille sig op og fortælle om overgrebet? 

Hvorfor er kvinderne tavse? 

selv mener. De andre mener jo så meget, så 

jeg kommer til at mene som dem.« Det hun 

udtrykker er, at andre syntes hun ikke havde 

passet nok på, og at hun var så overvældet af 

andres ophidselse og bekymring over overgrebet, 

at hun ikke kunne finde ud af, hvad 

hun selv følte og tænkte. Andre kvinder kan 

havde den stik modsatte oplevelse. De ved 

udmærket godt hvad de føler og mener, men 

de bliver ikke hørt eller ikke troet, og bliver 

derfor også usikre på, hvad de skal gøre. 

Da det er det utænkelige der er sket, er det 

i forvejen svært at tro på sin egen oplevelse. 

Et seksualiseret overgreb, hvad enten der er 

tale om fuldbyrdet voldtægt eller forsøg på 

det, er som regel en forbrydelse uden andre 

vidner end kvinden selv. Hun er helt alene 

med oplevelsen af hvad der er sket, med 

mindre krænkeren tilstår, hvad der kun yderst 

sjældent er tilfældet. Hun er ikke part i sagen, 

men vidne i sagen. 

Det andet forhold der bidrager til at gøre 

kvinderne tavse er, at en 

del bliver mødt med undren 

over, at de ikke har gjort, 

det som andre mener er 

‘nok‘ modstand. Det sker 

fordi mange, der ikke selv 

har været udsat for et overgreb, 

tænker, at man bare 

kan løbe væk, slå fra sig eller råbe om hjælp. 

De færreste har fantasi til at forestille sig, at 

man kan blive så overrasket, så forskrækket, 

eller blive fysisk overmandet på en måde, så 

man slet og ret lader stå til. Der synes ikke at 

være noget bedre at gøre. I øvrigt er en del 

af kvinderne i en situation, hvor de risikerer 

at sætte liv og lemmer på spil ved at yde 

den noget opreklamerede fysiske modstand. 

Mange sager bliver henlagt, bl.a. fordi de af 

gode grunde ikke vil eller når at slå fra sig, 

eller fordi de ikke har ytret et højt og tydeligt 

nej. Andres respons kan ligeledes gøre kvinderne 

usikre på hvad de har gjort og på, hvordan 

de skal vurdere det. Og før overgrebet har 

de jo ligesom alle andre forestillet sig, at de 

selv ville kunne komme ud af en sådan situation. 

Kvinderne oplever ikke at blive forstået, 

når de taler om, hvad der skete. 

Det tredje forhold der bremser kvindernes 

stemmer i debatten er, at overgrebet er seksualiseret. 

Det vil sige, at det er et overgreb 

der i andres, og nogle gange i kvindernes 

egne forestillinger, er knyttet til seksualitet. 

som vil at kvinner skal bli næringslivsledere 

og presidenter – denne institusjonen er 

reproduktiv heteronormativitet. Jeg snakker 

ikke om individer. Når et land, et folk, eller en 

kultur virkelig er i fare, 

og noen annen måte 

å beskytte seg på er 

utenkelig, er det denne 

institusjonen som settes 

i gang. Religionen 

kan ikke løsrives fra 

dette, og selv når 

det transcendentale 

er privatisert, så er 

denne institusjonen 

til stede. Om man vil 

skape opposisjon, kan det ikke skje i form 

av noen motinstitusjon. For det første er det 

ikke noe håp om å skape noe tilsvarende 

til denne institusjonen, for det andre vil 

den aldri forsvinne. Det man må gjøre, er 

kontinuerlig å snu om på den, bruke den. 

For selv kjærligheten er der, kjærligheten er 

jo også ’uren’, til og med skeiv kjærlighet er 

lokalisert der. Så derfor er det ikke egentlig et 

spørsmål om hva kvinner har felles. Kampen 

er langt større.» 

Hva mener du om posisjonen som eksempelvis 

Judith Butler inntar i denne sammenhengen? 

«Hennes posisjon er ikke så forskjellig fra 

min. Mitt engasjement har gått mange retninger. 

Judith er yngre enn meg, og som lesbisk er hun 

opptatt av å konfrontere loven. Hun er særlig 

opptatt av amerikansk lovgivning. Jeg for min 

del kan ikke problematisere loven på denne 

måten. Som green card-innehaver ville det 

være å posisjonere meg selv som en sentral 

Eksperterne og pressen 

må lytte langt bedre til 

kvinderne selv. 

«Den største av alle 

innflyttere er for meg 

Aristoteles, som aldri ble 

borger av Aten.» 

Om seksualiserede overgreb handler om seksualitet 

eller ej kan diskuteres, og det er det 

da også blevet, men at mange associerer det 

med seksualitet er uundgåeligt. Også derfor 

er det yderst sjældent, at kvinder har lyst til 

at stå frem i offentligheden og fortælle om 

deres syn på det overgreb, de har været udsat 

for. De risikerer endnu engang at blive gjort 

til ofre – ofre ved ikke at blive troet, eller 

ofre for alverdens bebrejdelser, eller ofre 

for formidlingen af voldtægtssager som «ren 

underholdning», sådan som en journalist har 

kaldt dele af pressens fremstillinger. 

Der er flere grunde til, at kvindernes stemmer 

ikke kommer frem i debatten. Der er de 

kvinder, der aldrig henvender sig til nogen 

offentlighedsperson, der kan påtage sig at 

tale deres sag, men kun snakker med deres 

nærmeste om det. Og der er dem, der aldrig 

nogensinde fortæller nogen noget om, hvad 

der er sket. Nogle er blevet truet til tavshed, 

nogle har syntes det var for smertefuldt at 

tale om, og nogle syntes ikke at overgrebet 

var lige så traumatisk, som 

de overgreb de er blevet 

præsenteret for i medierne, 

og nogle ønsker ikke at 

skabe drama omkring deres 

person. 

At mange forskellige 

aktører i dag blander sig i 

den offentlige debat om overgrebene er med 

til at skabe et rum, i hvilket det bliver muligt 

for nogle kvinder selv at fremstille deres eget 

perspektiv. Men for andre vanskeliggør debatten 

det endnu mere, fordi de i den ikke kan 

genkende sig selv eller deres gerningsmand. 

De synes f.eks. ikke alle unge af etnisk anden 

oprindelse er potentielle gerningsmænd, selv 

om ham der forgreb sig på dem var det. De 

ønsker ikke at bidrage til fordommene. Eller 

de oplever ikke sig selv som uforsigtige, som 

nogen der ikke gjorde det rigtige i situationen. 

Men er det vigtigt at kvindernes egne stemmer 

høres i offentligheden, og i givet fald så 

hvorfor? Er det ikke godt nok med de uddannede 

eksperters syn på sagen? 

Hvis det skal blive muligt for andre kvinder 

at vide noget om, hvad man skal tage sig 

i agt for, så må eksperterne og pressen lytte 

langt bedre til kvinderne selv. De må skabes 

opmærksomhed omkring deres individuelle 

beretninger om hvor og hvordan overgrebene 

foregår og om, hvad man kan opleve bagefter. 

instans og samtidig som en eksepsjonell borger. 

Så jeg kan ikke gjøre dette til et fokus i mitt 

arbeide. Men jeg har skrevet om forskjellen 

på det globale og det planetære, i Imperatives 

to Re-imagine the 

Planet. 4 Der skriver 

jeg om hva det vil si å 

være en «resident». Jeg 

snakker også om dette i 

forbindelse med romanen 

Gora av den bengalske 

forfatteren Rabindranath 

Tagore. Den største av 

alle innflyttere er for meg 

Aristoteles, som aldri 

ble borger av Aten. Han 

berører det å være en fremmed, og samtidig 

en lærer. For meg er det lett å følge loven, alt 

jeg har å gjøre er å ta et statsborgerskap, mens 

en skeiv person ikke kan bli en heteronomisk 

borger. Jeg synes det Judith Butler gjør er 

flott.» 


Ditt eget engasjement i India, der du driver 

lærerutdanning blant de vanskeligst stilte 

lagene av befolkningen, er et prosjekt som du 

selv finansierer. Kan denne aktiviteten knyttes 

til tanker du gjør deg i artikkelen «Can the 

subaltern speak?» 5 

«Den ble skrevet for snart 20 år siden, 

da jeg trodde de teoretikerne vi omtalte var 

franske. Jeg ønsket å komme meg videre 

fra min teoretiske orientering, og jeg skrev 

om en ung bengalsk kvinne som tok sitt liv 

fordi hun ikke ble hørt på annen måte. Det 

jeg lærte av å skrive den artikkelen var at 

man er avhengig av en infrastruktur. Når den 

som er totalt utenfor systemet, protesterer, må 

Skal blive muligt at kunne genkende sig selv i 

beskrivelserne af overgrebene, er det ikke nok 

blot at fokusere på overgrebet og slet ikke på 

de mest dramatiske. Det er heller ikke nok at 

opremse symptomer som søvnløshed, angst 

og mareridt. Det er nemlig helt forskelligt, 

hvordan forskellige kvinder har det efter et 

overgreb. 

Det er ligeledes vigtigt for lovgiverne og 

for anklagemyndigheden at forstå og tage 

højde for, hvorfor mange af gode grunde ikke 

går til fysisk angreb på krænkeren. Det er 

kvinderne selv, der kan fortælle os hvad der 

foregår ved et overgreb, og hvad det betyder 

for dem. Kvinderne må have muligheder for 

at blive aktører i debatten og vidensudviklingen 

på lige fod med andre. Eller i det mindste 

på lige fod med den anklagede, som tvivlen 

kommer til gode. Dette sidste er ikke altid tilfældet 

for kvinderne, som tvivlen kan komme 

til at skade. 

At tvivlen skal komme den anklagede til 

gode og at den anklagede er uskyldig indtil 

det modsatte er bevist er et vigtige retsprincipper. 

Men det har i sager om seksualiserede 

overgreb for ofte betydet, at kvindens version 

af hændelsen skulle bevises, medens dette 

ikke på samme måde gjaldt for manden. Det 

er et stort problem i forhold til de følger, som 

denne form forbrydelse uden andre vidner 

end kvinderne selv får såvel for dem som 

for samfundets retsforståelse. Kendskab til 

og interesse for kvindernes erfaringer som 

udgangspunkt for og i tillæg til forskellige 

former for professionel viden kan bidrage til 

at løse op for problemet. Så længe ikke flere 

kvinder kan stå frem er det, psykologers, 

lægers, bistandsadvokaters, politiets, andre 

professionelles og pressens opgave at lytte 

godt til kvindernes stemmer og forsøge at 

formidle nuancerne i deres mange forskelligartede 

erfaringer. Dommene i flere af de 

seneste sager synes heldigvis at pege på en 

større indsigt i betydningen af kvindernes 

egne erfaringer og perspektiver. I disse er der 

blevet taget hensyn til, hvad det vurderes som 

sandsynligt, at en kvinde ville gå med til, og 

til hvad der i situationen kan have gjort det 

umuligt for kvinden at forsvare sig. Det er 

således ikke bare kvindens fremstilling, der 

skal sandsynliggøre, at hun ikke selv var ude 

om det. Den anklagede skal også sandsynliggøre 

sin fremstilling. Hvis kvindernes stemmer 

på denne måde kan blive hørt i retten, og 

tvivlen til en vis grad kan komme begge parter 

til gode, er der måske ikke længere behov 

for et begreb som «uagtsom voldtægt?» 

© LMD Norden 

det oppfattes som protest. Når det så ble et 

prosjekt i forlengelsen av dette, vet jeg ikke 

helt hvordan det startet, men jeg fant ut at 

jeg ville lære opp lokale lærere utenfor det 

offisielle utdanningssystemet. Jeg ønsker å 

utvikle en filosofi om undervisning ved selv 

å lære av disse folkene, som kulturelt sett 

er svært forskjellig fra meg. Meningen er at 

denne filosofien vil bli praktisert i mitt fravær. 

I alt er det nå elleve slike lærerskoler. Nå har 

jeg nettopp overtatt et pikehjem. Å finansiere 

en skole er ikke problemet, problemet er 

undervisningsformen, forholdet til folkenes 

egne språk. Dette er noe helt annet enn den 

overflatiske offisielle undervisningsformen, 

som endrer folks sinn på et øyeblikk. Blodet 

mitt koker når jeg ser hvordan slike skoler 

etableres, for eksempel måten man med et 

sveip vil omskolere seks tusen kvinner på i 

Afghanistan. Det dreier seg om språk. Dette 

er også knyttet til hva jeg tar opp i den siste 

boken min, Death of a Discipline, 6 som 

handler om litteraturvitenskap.» 

© LMD Norden 

1 M. H. Abrams, The Mirror and the Lamp : Romantic 

Theory and the Critical Tradition, Oxford University 

Press, New York 1953. 

2 Gilles Deleuze og Félix Guattari, Mille plateaux, Minuit, 

Paris 1980. Også utgitt på engelsk: A Thousand Plateaus. 

3 Francois Cusset, French Theory. Foucault, Derrida, 

Deleuze & Cie et les mutations de la vie intellectuelle aux 

Etats-Unis, Editions de la découverte, Paris 2003. 

4 Imperatives to Re-imagine the Planet, Passagen-Forlag, 

Wien 1999. 

5 Gayatri Chakravorty Spivak, "Can the Subaltern Speak? 

Speculations on Widow-Sacrifice,” i Wedge,7/8 (vinter/ 

vår 1985), ss. 120-130. 

6 Gayatri Chakravorty Spivak, Death of a Discipline, 

Columbia University Press, New York 2003.


AUGUSTO ILLUMINATI 

Professor i politisk filosofi ved Urbino-universitetet i Italia. 

Ettertiden har gitt Spinoza mange forkledninger: 

opplysningstenker, romantiker, idealist 

og materialist. Jeg vil undersøke hvorvidt han 

kler en ytterligere maske: den postfordistiske. 

Noen av Spinozas grunnleggende temaer 

– forkastelsen av enhver teleologi, av den 

dialektiske opprinnelse og prosess; mengden 

[multitudo]; avskaffelsen av det naturrettslige 

perspektiv; immanensplanet hvor kropper og 

sjeler plasserer seg; definisjonen av og bruken 

av makt [potentia]; destruktureringen av 

subjektet – konvergerer med kjennetegnene 

ved den aktuelle postfordistiske produksjonsmåten 

av rikdom og av sosiale relasjoner. Noe 

som rettferdiggjør tilnærmingen mellom noen 

av de mest betydelige italienske og franske 

fortolkere fra Althusser og Deleuze til Negri 

og Balibar. Også uforglemmelige Emilia 

Giancotti plasserer seg i den vanskelige skråningen 

mellom en materialistisk lesning som 

ennå hovedsakelig er fordistisk, og den nye 

postfordistiske lesningen. 

Spinoza kommer fra en alternativ teologisk 

og ontologisk tradisjon i forhold til Hobbes, 

som blant annet impliserer en fornektelse 

av subjektet på alle dets gyldighetsområder. 

Her er Gilles Deleuzes analyse avgjørende, 

fordi den innebærer en første avbøyning i 

postfordistisk retning: Hvis alle kropper og 

sjeler, hvis alle individer utfolder seg på det 

samme immanensplan, og kun differensierer 

seg gjennom kombinasjonenes større eller 

mindre hastighet – altså ikke som abstrakt 

skjema, men som levende sammensetning, 

kapasitet til på ulik måte å bli påvirket, sammensatt 

og dekompo- 

nert i innvendige og 

utvendige relasjoner 

mellom individene 

– så har vi dermed en 

type plan som styrer i 

kraft av seg selv. Uten 

behov for noen supplementær dimensjon, til 

forskjell fra et teleologisk plan, som henviser 

til en åpenbar eller skjult – men induserbar 

– transcendens. Det sistnevnte er et plan for 

formen, for den dialektiske utvikling og subjektet. 

Hegel motsatt Spinoza. 

Men slik beskriver man også – gjennom å 

utvide Deleuzes fortolkning – den samfunnsmessige 

overgangen fra fordisme til postfordisme, 

fra den keynesianske eller sosialistiske 

planøkonomien til en klassekamp på et horisontalt 

terreng, som mobiliserer – utbytter 

eller organiserer på revolusjonært vis – helheten 

av affekter, forskjeller og relasjonelle 

kapasiteter. Formet på denne måten, forblir 

arbeidskraften immanent i sine ytelser, liksom 

den politiske handling i forhold til begivenhetene, 

uten i overveiende grad å nedfelle seg i 

produkter som «eksternaliserer seg» i forhold 

til produsentene. En arbeidets umiddelbare 

«politisitet» (intransitivitet og offentlighet), 

uten spesielle representative formidlinger. 

Fra samlebånd til kontroll: To forskjellige 

krigsperspektiver (som i virkeligheten er sammenvevd 

og addert). Kroppen styres her på to 

ulike måter – hvorav den andre er svært mye 

nærmere mekanismen av parallellisme sjelkropp, 

den ubevisste dobbeltheten av kropp 

og tenkning, som innebærer mye mer enn 

dette, som vi nå vet. (Og hvor mye, vil ingeniøren 

og den tayloristiske tidsmåleren kunne 

påpeke). En mengde av kropper, og kroppene 

SPINOZA: Postfordisme 

FILOSOFISK DYPDYKK: Spinozas filosofi har opplevd en internasjonal renessanse de siste årene. 

Nyskapende Spinozafortolkere har gitt viktige bidrag til forståelsen av den såkalte «postfordistiske produksjonsmåte» 

– kjennetegnet ved blant annet fleksibilisering, justintimeprinsippet, affektivt og immaterielt arbeid. 1 

Av dette følger en 

spinozistisk vei til det 

Moderne. 

som mengder. Deres forhold komponeres, i 

sammentreffenes kausale historie, i henhold 

til lover om affinitet og frastøting: De gode 

forhold er de som øker makten, de onde de 

som dekomponerer eller undertrykker den. 

En etologisk etikk kontra en transcendent 

moral. Ikke påbud eller forbud, men reorganisering 

av affektene. 

Helt motsatt en disiplinær moral, motsatt 

det foucauldianske disiplinærsamfunn 

(identifiserbart med det tayloristisk-fordistiske 

samfunn), og som foregriper den typiske 

postfordistiske glidning mot kontrollsamfunnet 

– randomisert gjennom store statistiske 

aggregater, betrodd til den fleksible konsolideringen 

av fordistiske vaner som fra nå av 

er inderliggjort. Makten (potentia) er ikke en 

mer eller mindre uinnskrenket mulighet til å 

foreta valg, men en potensialitet som alltid er 

aktuell, identisk med sin egen essens, og som 

er myndighet (potestas) bare i betydningen 

av en ubegrenset evne til å bli påvirket. En 

absolutt makt til å eksistere, nærmere bestemt 

til å frembringe enhver ting, innenfor attributtet 

utstrekning; en makt til å forstå alt som er 

blitt frembrakt, i attributtet tenkning. «De to 

makter er som to halvdeler av det Absolutte», 

skriver Deleuze i Spinoza. Philosophie pratique. 

Et sammenfall av viten og praksis. 

Dette gjelder også for de intensive grader 

av makt som danner de uendelige modi. Det 

fordistiske samfunn – prosjektets og oppbyggingsviljens 

samfunn, basert på verdsliggjort 

antropomorfistisk teologi – blir etterfulgt av 

det postfordistiske samfunn, av et general 

intellect som kan betraktes som kollektiv 

intelligens og samtidig en helhet av relasjonelle 

og produktive praksiser, som totalitet 

av konfliktuelle, kompo- 

nerende og dekomponerende 

relasjoner, sted for 

epikureiske og lukretsianske 

sammentreff av krefter. 

Den vitensmakt som 

var sentrert om og som 

henvendte seg til individene, er blitt erstattet 

av et apparat grunnlagt på ikke-viten og på 

den preventive overvåkningen av begrensede 

grupper. Det fordistiske velferdssamfunnets 

forutseende og allvitende Gud er erstattet 

enten av en aristotelisk-averroistisk Gud som 

ikke kan oppnå kunnskap om det partikulære, 

eller av den negative teologiens Gud, som 

ikke en gang vet hvem han selv er. Indifferent 

overfor enkelttilfellet, virker han kausalt, og 

håndterer store befolkningsgrupper og begivenheter 

direkte. Så langt fra å svekkes, styrer 

han verden med markedets grusomhet og 

Internetts altgjennomtrengelighet. Han utøver 

sin egen makt over tingen – hvilken ting kan 

så motsette seg ham? 

I den aktuelle terminologi er samarbeid en 

alternativ betegnelse på mengden, den politiske 

eksistensen til de mange qua mange, til et 

nettverk av individer som ikke danner et folk, 

som altså ikke anerkjenner at deres enhet og 

sosialitet bare kan oppnås gjennom å overføre 

suverenitet til Staten, betraktet som det eneste 

stedet for politisk eksistens til en sammenhopning 

som ellers ville vært en formløs og 

ukontrollerbar masse. Derimot har mengden 

sin særegne enhet i seg selv, i det at den er et 

uttrykk for det samfunnsmessige samarbeid. 

Dets begjær innebærer intet umåtehold, til 

forskjell fra folkets selvnormativitet. Men 

naturligvis er det en bakside. I tilfelle av 

underkastelse, av manglende frigjøring, vil 

en frustrert mengdes frastøtende kommunitære 

segmentering erstatte den overvåkbare 

lydigheten til det underkastede og suverene 

folk, uten tilflukt til totalitær mystikk. 

Med utgangspunkt i den paradoksale tesen 

om at den spinozistiske filosofiens gjenstand 

er tomrommet (at den altså like fra begynnelsen 

av etablerer seg gjennom en Substans som 

ved å eksistere i det absolutte uten relasjoner, 

er dette samme intet), gjør Louis Althusser 

attributtene til aleatoriske og parallelle figurer, 

i likhet med det epikureiske regn av atomer, 

en parallelisme uten berøring eller møte, 

men som allerede i seg selv er et sammentreff 

nettopp på grunn av strukturen i forholdet 

mellom hvert attributts ulike elementer. 

Verden er gitthet, urokkelig faktisitet, prosess 

uten subjekt, sted for inskripsjon og filosofisk 

transkripsjon av de machiavellianske sammentreff 

av virtù og fortuna. Desto mer når 

det mest fullkomne og overbevisende eksempel 

på erkjennelse 

av tredje grad blir 

funnet i det jødiske 

folkets historie, som 

en erkjennelse av et 

objekt som på samme 

tid er singulært og 

universelt. I hvilken 

betydning? Som en 

individuering av singulære og innbyrdes 

stadig forskjellige tilfeller (kasus), ifølge en 

intuitiv metode (som nettopp er karakteristisk 

for den medisinske og psykoanalytiske diagnose), 

en gjennomgang av gjentagende eller 

konstante invarianter, som også kan gjenfinnes 

i andre singulariteter av den samme art. 

Det er nettopp slike konstanter som tillater 

en teoretisk og praktisk «behandling» 

(en terapi) i ulike tilfeller, uten å oppnå den 

grad av eksakthet og falsifiserbarhet som 

kjennetegner fysikkens eksperimenter, men 

med like stor stringens innenfor sitt område. 

Universelle singulariteter, alltid til stede, versus 

de imaginære allmennheter som har forfalt 

til blotte navn – konkrete abstraksjoner, 

som Marx senere vil kalle dem. Den tredje 

grad av erkjennelse som ekvivalent eller 

parallell til bevisstheten om egen dygd, om 

kroppens makt. Som Althusser uttrykker det i 

Den eneste materialistiske tradisjon: «Å leve 

fritt i tenkningen av ens egen kropps streben, 

(…) å tenke i tenkningens frihet og makt». 

Vi står altså overfor en komplett nominalistisk 

og aleatorisk materialisme, som det 

synes legitimt – med ulik betoning – å tilskrive 

Étienne Balibar, som hevder at ethvert 

individ er en virkning eller et moment i en 

individueringsprosess i forhold til omgivelsene, 

og i det unikes individualisering eller 

tilsynekomst. Bevaringen av det sammensatte 

individ, fordret av streben, er i virkeligheten 

en kontinuerlig regenerasjon, del for del, takket 

være utvekslingene med andre individer 

og med omgivelsene, en metastabil likevektstilstand, 

forøket med et energipotensiale, 

som fullbyrdes i den transindividuelle eller 

kulturelle dimensjon. 

Individet er ikke et liberalt atom, men 

en molekylær og mangfoldig blanding av 

samarbeid, tegn og tale, hvor det uttrykkes 

en flerfoldig konvergens av krefter, som fra 

tid til annen på nytt øser fra det førindividuelle 

dyp for å frembringe identiteter som er 

rikere på fantasi og fornuft. Den selvstendige 

kausalitet er et differensiale mellom aktivitet 

og passivitet som fordrer en uopphørlig og 

problematisk tilpasning fra individets side 

Fra den keynesianske eller 

sosialistiske planøkonomien til 

en klassekamp i et horisontalt 

terreng. 

til dets miljømessige og sosiale sammenheng 

– en forening med ens likeartede for gjennom 

selvbekreftelse å kunne motstå det ulikeartedes 

destruktive tendenser. Enhver erkjennelsestype 

er også knyttet til fellesskapet og 

gjør uunngåelig bruk av det imaginære for å 

gå fra et lavere til et høyere trinn av makt og 

realitet. 

Individ og stat er begge resultatet av en 

overensstemmelse, av en sammenhengende 

enhet av konvergerende krefter i stand til 

å beseire ytre hindringer og indre desintegrerende 

impulser. Individene konstituerer 

seg i forestillingsevnen gjennom å knytte 

relasjoner seg imellom, identifisere seg med 

utgangspunkt i den andre og vice versa. 

Dermed er kommunikasjon et avgjørende 

element, som opphever isolasjon og uvitenhet, 

men som imidlertid mister enhver liberal 

betydning og snarere blir en overordnet 

transindividuell kvalitet ved den opplevde 

kooperative makt i hvil- 

ken vi blir klar over at vi 

er evige. Demokratiets 

absolutte styreform er 

ikke en utopi, et grensestadium 

eller forjettet 

land, men snarere til 

stede i vårt daglige liv, i 

en intellektuell og affektiv 

virksomhet hvor vi er de adekvate årsaker 

til vår bevarelse, til en uunngåelig partiell 

evighet hvor størstedelen av vår sjel blir gjort 

evig på grunnlag av en kropp (også kollektiv) 

som er egnet til mange ting. Vi oversetter 

(stadig vilkårlig): Det dreier seg om relasjonaliteten 

til det felles intellekt som inkarnerer 

det levende arbeid og språkets frihet, ikke om 

føyeligheten til den atomiserte kropp underlagt 

arbeidsgiveren. 

Av dette følger en spinozistisk vei til det 

Moderne som er fullstendig forskjellig fra 

den som fører til den enhetlige nasjon, til den 

absolutte eller liberale stat. Et tema behandlet 

hos Antonio Negri (som opptegning av en 

ideell linje Machiavelli-Spinoza-Nietzsche- 

Marx, versus Hobbes-Rousseau-Hegel, en 

maktens krig versus ressentimentets dialektikk, 

en opphøyelse av konflikten og differensen, 

versus kontraktstenkningens syntese). 

Og behandlet hos Paolo Virno som grunnleggelse 

av mengden, av mangfoldet som er forutsatt 

av det Ene og ikke skal etableres som 

folk og stat. Den postfordistiske mengden 

(multitudo), endepunktet på den spinozistiske 

vei, er stedet for en voldsom motsigelse, som 

imidlertid omgår allmennviljen til det demokratiske 

folk i dets mangfoldige inkarnasjoner. 

I mengden betrakter vi ikke det triumferende 

sluttpunktet på en historisk dialektikk 

eller en tilbakevending til en naturlig fylde, 

men en fase av transindividuell individuering, 

arenaen for de samfunnsmessige individers 

affekter og konfliktuelle samarbeid. 

© LMD Norden 

På norsk finnes nå en fullstendig oversettelse av 

Spinozas hovedverk Etikken (Pax Forlag) 

1 Utdrag av et innlegg holdt på en konferanse ved Urbinouniversitetet 

4–6 oktober 2002. Den komplette teksten vil 

bli trykt i Spinoza: ricerche e prospettive. Materiali per 

una storia dello spinozismo in Italia (Atti delle Giornate 

di studio in ricordi di Emilia Giancotti, Urbino, 4–6 

ottobre 2002) redigert av D. Bostrenghi og C. Santinelli, 

Bibliopolis, Napoli 2004.) Hele innlegget er trykket i 

tidsskriftet Agora i deres spesialnummer om Spinoza. 

Oversatt fra italiensk av Ragnar B. Myklebust. 

. 

Kvindelige studerende erobrer universiteterne 

Universiteterne i Danmark oplever i 

disse år en demografisk revolution: 

Kvinderne kommer i overtal på en række 

uddannelser. Positivt for magtfordelingen, 

men uheldigt for universiteterne, 

mener kritiker af ‘den feminiserede studiekultur‘. 

SIDSEL NYHOLM 

Journalist i danske Information. 

Den tætte lugt af frikadeller og lasagne hænger 

tungt i luften i kantinen på Danmarks 

Tekniske Universitet (DTU), hvor der er 

godt fyldt op med spisende studerende af 

begge køn. Ved indgangen spiller nogle piger 

bordfodbold, og et opslag med overskriften 

«Dancing» bekendtgør, at «tango and funk 

has moved to Gedestalden in bygning 208». 

Det feminine islæt står stærkt på DTU, 

der tydeligvis ikke lever op til sit ry som 

en af mændenes sidste universitære bastioner. 

Omkring en fjerdedel af universitetets 

studerende er kvinder, og mændenes dominans 

er til at overse, fortæller de to 21-årige 

kemistuderende Christina Jørgensen og Marie 

Pedersen, som vi møder i kantinen. 

«Da jeg begyndte her, var jeg lidt overrasket 

over, at her var så mange piger. Man 

mærker ikke rigtig noget til, at her er flest 

drenge, og derfor er det ikke noget, jeg tænker 

så meget over. Jeg mærkede en meget større 

forskel, da jeg læste htx, hvor drengene virkelig 

dominerede,» siger Christina Jørgensen. 

På netop Kemi er kønsfordelingen ca. 

50-50 – «men det betyder ikke, at der går 

hønsegård i den, det er universitetsstuderende 

vist også for gamle til,» forsikrer Marie 

Pedersen. 

Også på DTU‘s uddannelser inden for 

levnedsmiddel, biotek, bygning og miljø er 

kvinderne stærkt repræsenteret og er flere steder 

i flertal. Kun på teknisk meget hardcore 

studieretninger som informatik, elektro og 

maskin kan det stadig være svært at opspore 

en kvindelig studerende. 

DTU er symptomatisk for den demografiske 

udvikling på de danske universiteter: De 

Kvinder på universitet 

• På de humanistiske fag er over 60 pct. af de 

studerende kvinder. 

• Der er stadig flest mænd på de tekniske, 

naturvidenskabelige og samfundsvidenskabelige 

fag, men der er ved at ske en udligning. 

• Andelen af kvindelige ph.d.studerende er ste- 

get med omkring en tredjedel siden 1992. Lidt 

under halvdelen af de ph.dstuderende i dag er 

kvinder. Tallet er stigende. 

• Otte pct. af landets professorer er kvinder. 

• Under 20 pct. af de øvrige universitetsansatte 

er kvinder. 

Kilder: Videnskabsministeriet og 

Magtudredningen 

Weng Fen: Wish For – Academic Degree 

kvindelige studerende overtager flere og flere 

studier, mens de fag, hvor mændene dominerer, 

kan tælles på stadig færre fingre. 

Selv fag, der bl.a. i kraft af deres status i 

samfundet tidligere har været mest for mænd 

– f.eks. teologi, jura og medicin – er ved at 

gennemgå en radikal forandring. Mens de 

fleste læger og præster i dag stadig er mænd, 

tiltrækker både medicin- og teologistudiet 

næsten dobbelt så mange kvindelige som 

mandlige studerende. På de store universiteter 

som helhed er seks ud af 10 studerende i dag 

kvinder, og tallet er stigende. 

Og kvindernes indtog er en ny udfordring 

for universiteterne, mener forfatter Bertill 

Nordahl, der har skrevet en række bøger om 

kønsroller og snart er aktuel med en ny bog 

om de unge kvinder. 

«Der sker voldsomme ændringer ved, at 

kvinderne strømmer ind på universiteterne. 

Når studiemiljøet bliver feminiseret, kommer 

de kvindelige værdier – der er mere private 

og mindre faglige og saglige end de mandlige 

– til at fylde for meget, og man får et snævert 

miljø, hvor det maskuline bliver problematiseret, 

fordi det kvindelige har svært ved at 

rumme andet end sig selv. Det kan have den 

konsekvens, at mændene føler sig fremmedgjorte,» 

siger han. 

Når kvindelige studerende ikke selv føler, 

deres dominans er problematisk, er det et 

udtryk for, at «kvindeligheden har sejret», 

siger Bertill Nordahl. Han mener, at den 

«feminiserede kultur» er ved at sprede sig i 

en bølgebevægelse til toppen af uddannelsesfødekæden. 

«Det samme sker nu for universitetet, 

som er sket for institutionsverdenen, folkeskolen 

og gymnasiet: Den feminine tendens 

til omsorg betyder, at man guider og nurser 

og bærer folk igennem, og det er ikke særlig 

smart, når man er oppe på det niveau,» siger 

han. Den bekymring deles dog ikke af Karen 

Sjørup, der er leder af Center for Ligestilling 

på Roskilde Universitetscenter. 

«Det er klart, at en overvægt af det ene 

køn generelt sætter en stemning, der holder 

det andet ude. Men det gælder først, når det 

ene køn er oppe på omkring 80 pct. dominans. 

Det sker ikke, fordi der kommer 56 

pct. kvinder på f.eks. et jurastudie. Jeg tror 

ikke, at vi er der, hvor man med nogen fornuft 

kan sige, at universiteterne er blevet sådan et 

kvindehelvede,» siger hun. 

Karen Sjørup afviser samtidig, at kvinder 

har et særligt værdisæt, der har tendens til at 

dominere studiekulturen: 

«Kvindelige værdier er noget, der flytter 

sig, og nutidens kvinder bliver ikke opdraget 

til sådan nogle specifikke værdier. Det er 

længe siden, at kvinder bare ville have noget 

med dyr eller børn at gøre.« 

Bertill Nordahl efterlyser alligevel en debat 

om betydningen af den ændrede kønssammensætning. 

«Når ét køn dominerer, taber begge. 

Kvinder må forstå, at når man i den grad 

fylder, har man også et ansvar for, at kulturen 

ikke bliver feminiseret. Det er tabu at 

diskutere, og kvinder er utrolig dårlige til 

at være selvkritiske over for det kvindelige 

uden at føle, at de falder deres køn i ryggen. 

Men det er noget, man bør være langt mere 

opmærksom på, for det går rasende stærkt. Vi 

vil gerne leve i et ligestillet samfund, og så er 

det også rimeligt at diskutere, at der er steder, 

hvor kvindeligheden fylder for meget,» siger 

han. Og det er ikke kun universiteterne selv, der 

påvirkes af den ændrede kønsbalance. 

«Der sker en stille revolution i samfundet, 

og jeg tror, at det vil slå markant igennem i 

løbet af 15-20 år. Den yngre generation af 

kvinder er langt mere aggressiv end sine forgængere 

og vil ikke acceptere kun at arbejde 

inden for omsorg. Jeg er ikke i tvivl om, at 

vi f.eks. vil se langt flere kvindelige ledere i 

den nære fremtid end nogensinde før. Det er 

vældig godt, for der er brug for det kvindelige 

i magten,» siger Bertill Nordahl. 

Det kan ikke undgås, at de mange veluddannede 

kvinder skubber til magtbalancen, 

mener også Karen Sjørup. Hun understreger 

dog, at der stadig er et stykke vej til et ligestillet 

samfund. 

«Vi må konstatere, at kvinder ikke magtmæssigt 

får det samme ud af en høj uddannelse, 

som mænd gør. Og samtidig er den 

tendens til, at kvinder kommer i flertal på 

universiteterne så ny, at der vil gå mindst 20 

år, før det slår igennem i magtfordelingen i 

samfundet,» siger hun. 

Samtidig søger en del kvinder efter endt 

uddannelse mindre magtfulde positioner, end 

mændene gør, påpeger hun: 

«Når kvinder kommer ind på nogle nye 

områder, danner der sig en ny kønsarbejdsdeling 

på et nyt niveau. Nu er der mange, der 

finder det forfærdeligt, at lægestudiet mere og 

mere bliver et kvindestudie, men mange kvindelige 

læger søger de specialer, der er mindre 

magt i, f.eks. almen praksis.« 

Der er også en tendens til, at de fag, kvinder 

vælger, har at gøre med omsorg, og det 

svækker automatisk prestigen, siger Karen 

Sjørup: 

«På nogle af de områder, kvinder arbejder 

med, bliver viden ikke nær så meget viden, 

når kvinder har den. I stedet opfatter man 

deres kunnen som noget, de kan pr. instinkt 

som f.eks. potentielle mødre.« 

Forestillingen om, at når kvinder går ind, 

går magten ud, er i nogen grad stadig gyldig, 

siger hun. 

«Der er noget om det, fordi kvinder ikke 

stiler så højt og ikke kommer med samme 

selvbevidsthed om, at de er Guds gave til 

menneskeheden, som mænd gør.» 

«Men også andre faktorer spiller ind. For 

30-40 år siden var præsten, læreren og lægen 

de små byers intelligentsia, men de har ikke 

længere samme status som samfundets spidser. 

Hvor man tidligere havde en meget mere 

entydig sammenhæng mellem magt og viden, 

bliver der i dag uddannet så mange akademikere, 

at der – groft sagt – ikke er magt nok 

at fordele.« 

Men kvindernes nye dominans er ikke 

nødvendigvis en prestigesvækkende faktor 

for universiteterne selv, mener Karen Sjørup. 

«På universitetet er man fokuseret på 

viden, og der er man tilbøjelig til at sige, 

at køn ikke betyder noget. Det, der betyder 

noget, er, at man har f.eks. en cand.phil. titel. 

Til gengæld forstærkes betydningen af kønnet 

i det omfang, kvinder går ind og forsker i 

områder, som mænd ikke synes er så prestigefulde.» 

Så der er en dobbelthed i det: 

«På den ene side står universiteterne i 

fare for at miste prestige ved, at kvinder 

kommer ind, men samtidig får kvinder også 

i stigende grad del i prestigen,» siger hun. 

© LMD Norden 

BØKER 

Den unge Heidegger 

Dan Zahavi, Søren Overgaard og Thomas Schwarz 

Wentzer (red). Akademisk Forlag, København, 2003, 

229 s. 

Martin Heidegger (1889-1976) er en av det 20. århundres 

mest innflytelsesrike filosofer. I de senere år har 

Heideggers tidligste forelesninger (1919-23) tiltrukket 

seg stadig større oppmerksomhet. Forelesningene, 

som først nylig er blitt offentliggjort, er på flere måter 

oppsiktsvekkende. Her foregripes Heideggers senere 

tanker på avgjørende vis, og samtidig lanseres mange 

originale ideer, som Heidegger ikke får videreutviklet i sin 

senere tenkning. Som leser av de tidlige forelesningene 

har man fornemmelsen av virkelig å være med i 

Heideggers filosofiske laboratorium. 

Med denne boken presenteres den unge Heidegger 

for et nordisk publikum for første gang. Her finnes bidrag 

fra danske, svenske, finske, norske og tyske forskere, 

kommer vidt omkring i Heideggers tidlige tenkning. Den 

unge Heideggers forsøk på å formulere en hermeneutisk 

fenomenologi om det «faktiske liv», belyses ut fra hans 

viktigste inspirasjonskilder (Aristoteles, Paulus, Husserl 

med flere), og både de sentrale temaer og Heideggers 

metodologiske refleksjoner analyseres inngående. 

Antologien, som også inneholder en grundig introduksjon, 

er en tiltrengt innføring i et uomgjengelig kapittel 

av Heideggers tenkning. 

Boken er tilgjengelig på Norli bokhandel i Oslo 

The Importance of Being Lazy. In 

Praise of Play, Leisure, and Vacations 

Al Gini. Routledge, 2003, 182 s. 

Vi har det så travelt at vi glemmer at det å jobbe mye ikke 

betyr at vi får til noe som betyr noe eller utgjør noen forskjell 

for noen, inkludert oss selv. Den amerikanske filosofiprofessoren 

Al Gini er et arbeidsjern som skriver om 

viktigheten av det å ikke arbeide. Å slappe av. Være litt 

lat. Hans tese er enkel: Selv om vi elsker jobben og finner 

kreativitet, suksess og glede i arbeidet, så trygler vi etter, 

begjærer og behøver vi like fullt det å ikke jobbe. 

Den store amerikanske fantasien dreier seg om fritid: 

feriesteder med trær, cruise i Karibien, rafting i elvestryk, 

lysene i Las Vegas. Men hver fjerde amerikaner tar aldri 

ferie i det hele tatt. Med en kultur basert på en mytologi 

støpt i hardt arbeid og forfedrenes store bedrifter, får 

mange amerikanere ikke gjort jobben godt nok. De vet 

hvordan de skal arbeide hardt, men ikke hvordan de 

skal koble av. 

Det vi virkelig trenger, sier Al Gini, er å komme litt 

unna. Boken tar oss med på bilturer med familien, til 

Disneyland, på handleorgier, på ekstremsportseventyr 

og inn i den ultimate ferie – pensjonisttilværelsen – og 

viser oss hvorfor vi setter så stor pris på ferie og hvorfor 

det å «gjøre ingenting» er et grunnleggende menneskelig 

behov. 

Uten skikkelig avslapning reduseres vi som mennesker 

og som samfunn. The Importance of Being Lazy er et 

veikart til lek, døs, glaning, rusling og unnasluntring uten 

dårlig samvittighet. 

Boken er tilgjengelig på Norli bokhandel i Oslo 

Att tänka det religiösa 

Eugenio Trías. Thales, Stockholm, 2003, 205 s. 

Den internasjonalt kjente spanske filosofen Eugenio 

Trías (født 1942) bedriver en filosofi i stadig dialog med 

kunsten og litteraturen, og «med en slags poetisk glans 

selv i de vanskelig tilgjengelige ontologiske avsnittene, 

og gjennomsyret av sin streben etter enkelhet og 

klarhet og vilje til syntese», skriver Oscar Hemer i 

forordet til denne boka. Eugenio Trías selv skriver: 

«Hele min filosofiske orientering har sitt utgangspunkt i 

bevisstheten om en forsømmelse i opplysningen og dens 

moderne fornuft, om noe sensurert og hemmet, som jeg 

kaller skyggen.» Att tänka det religiösa er en betraktning 

av den åndelige virkelighetens vilkår i vår tid. Religionen 

har, tenker Trías seg, noe å fortelle oss om den moderne 

fornuftens krise. 

Trías gjenskaper den vestlige fornuftens utviklingsgang 

i et spenn som strekker seg fra menneskehetens 

forhistoriske morgengry (med sine spor i hulemalerkunsten) 

via de store sivilisasjonene (Mesopotamia, Egypt, 

Iran, India, den greske og hebraiske verden), frem til dens 

fødsel i syntesen mellom det jødiske og det greske, og 

herfra via fornuftens gradvise utvikling frem til vår egen 

samtid. Att tänka det religiösa representerer noe nærmest 

tidligere utenkt i svensk livssynsdebatt, en kritisk selvrefleksjon 

ved selve den vestlige tenkningens rot.


Guantanamo... forts. fra s. 1. 

har registrert 32 selvmordsforsøk (utført av 

21 fanger). Ifølge kaptein John Edmondson, 

kirurgen som leder fengselssykehuset, får 

110 fanger (det vil si hver sjette) oppfølging 

på grunn av psykiske forstyrrelser, stort sett 

som følge av depresjoner. 25 av dem får 

psykiatrisk behandling. En annen fange som 

har gjennomført periodiske sultestreiker i ett 

år, var også innlagt under vårt besøk og fikk 

tilført næring intravenøst. 

I minst tre av de fire leirene er interneringsforholdene 

nedslående. Det er enheter 

på 48 celler i to rader med 24 i hver, og hver 

celle måler knapt to ganger to og en halv 

meter. Veggene og dørene er av metallnetting, 

noe som umuliggjør ethvert privatliv. Rutinen 

blir bare avbrutt av en ensom tjue minutters 

lufterunde i et stort bur på betonggulv, kombinert 

med en fem minutters dusj tre ganger i 

uken – og med reglementert mundur for hver 

forflytning: hånd- og fotjern forbundet med 

lenker. 

I Camp 4 får vi øye på en gruppe bestående 

av menn som ser ut til å være omtrent jevnaldrende, 

i underkant av 30, med fyldig skjegg 

og chechia på hodet. De 129 fangene i denne 

leiren lever i små grupper. Cellene er ikke 

fullt så trange her, og rommer inntil ti senger. 

Fangene spiser sammen, og flere ganger om 

dagen kan de gå ut på området inntil fengselet. 

Her er det klistret opp noen plakater om 

gjenoppbyggingsarbeidet i Afghanistan. 

I motsetning til fangene i de tre andre 

leirene, som har oransje drakter, er fangene 

i Camp 4 kledt i hvitt, «renhetens farge i 

islam», forklarer en av vokterne stolt. Han 

gjør oppmerksom på at disse fangene har fått 

ordentlige bønnetepper. I tillegg er Koranen 

delt ut til alle fangene etter sultestreiken som 

preget ukene etter at de kom hit. 2 

Det er åpenbart at Pentagon, ved å godta 

besøk av pressen, ønsker å rette opp det sterkt 

negative inntrykket fra de første månedene. 

Vi får derfor besøke «Camp Iguana», et lite 

hus som balanserer på en klippe over havet 

og er omgitt av sikkerhetsnetting i metall. 

Her har tre mindreårige «fiendtlig stridende» 

på mellom 13 og 15 år vært innesperret i 

over ett år. De følger kurs i engelsk, blir vi 

fortalt, de spiller litt fotball, og de har fått 

noen videokassetter. Det er imidlertid umulig 

å få se dem, og vil får heller ikke vite hvilken 

nasjonalitet de tilhører. 

Til slutt står også en omvei via Camp 

X-Ray på programmet. Det var hit fangene 

kom først, og hele verden har sett de uutholdelige 

bildene av de oransjekledte fangene i 

knestående, truet av vokternes våpen, lenket 

og holdt i total isolasjon, med hetter og hørselsvern. 

X-Ray ble opprinnelig bygd for å sperre 

de mest uregjerlige båtflyktningene fra Haiti 

inne, og også de av dem som var aids-smittet. 

Nå er denne leiren gjengrodd av tett 

vegetasjon og forlatt for godt. Snart er det 

Camp Deltas tur til å bli stengt. En Camp 5 

er nemlig under bygging, og første fase skal 

være avsluttet i juli 2004. Det blir et fengsel 

bygd i solide materialer for rundt 100 fanger, 

forbeholdt internerte med endelig dom fra 

«militærkommisjonene». Fengselet kommer 

også til å inneholde en eksekusjonssal for 

effektuering av dødsdommer … 

Det var 13. november 2001, da Nordalliansen 

tok kontrollen over Kabul, at presidentordren 

som lå til grunn for opprettelsen av 

interneringssenteret på Guantanamo, ble 

offentliggjort. Man måtte finne en vri for 

å ta imot dem som USAs president senere 

kom til å kalle «fiendtlig stridende». Dermed 

introduserte man et nytt «konsept», som var 

fremmed både for amerikansk rett og for 

folkeretten. 3 

«Bush-administrasjonen nekter å betrakte de 

'fiendtlig stridende' som krigsfanger, samtidig 

som de blir nektet retten til å stilles for en domstol 

som kan avgjøre deres status. Dette til tross for 

at den tredje Genève-konvensjonen krever 

dette, og den er ratifisert av USA,» sier Wendy 

Patten, som leder den juridiske avdelingen i 

Human Rights Watch. 4 «Militærkommisjonene, 

som ikke gir noen mulighet til å anke saken inn 

for en uavhengig domstol, kommer ikke til å 

garantere dem en rettferdig rettssak,» fortsetter 

hun. Bush-administrasjonen hevder for sin del 

at hensikten med valget av militærkommisjoner 

er å hindre at følsomme opplysninger skal bli 

offentlig kjent. 

Dette avvises av den tidligere militæradvokaten 

Eugene Fidell, som nå leder 

Nasjonalinstituttet for militærrett: «Det fantes 

minst to muligheter: straffedomstolene, 

som tidligere har tatt terrorismesaker oppe 

til doms, slik som attentatet mot World Trade 

Center i 1993, og krigsrettsdomstolene, slik 

som den som dømte Panamas president 

Manuel Noriega.» 5 

Én mann er kjernen i opprettelsen av 

disse kommisjonene: viseforsvarsminister 

Paul Wolfowitz. Det er han som skal velge ut 

dommere og anklagere, og som skal fastsette 

tiltalepunktene. Det er også han som skal 

utnevne de tre personene i panelet de dømte 

kan anke til. Og endelig er det han som skal 

vurdere dette panelets 

anbefalinger og 

avgjøre anken. 

«De militære 

kommer til å fungere 

som forhørsledere, 

anklagere, forsvarere, 

dommere og – dersom 

det blir avsagt 

dødsdommer – bødler. 

De vil bare stå til 

ansvar for president 

Bush», erklærte den 

britiske dommeren 

Lord Johan Steyn i et kraftig anklageskrift 

mot det han har kalt «jussens svarte hull på 

Guantanamo». 6 

20 måneder etter at straffeanstalten på 

Guantanamo ble opprettet, og mens den amerikanske 

administrasjonen fortsatt holdt stand 

mot appellene fra vestlige advokater og regjeringer 

som har noen av sine statsborgere blant 

fangene, tok saken plutselig en ny vending. 

Først kom den uventede avgjørelsen fra 

USAs høyesterett om å behandle anken fra 

familiene til 16 fanger (tolv kuwaitere, to briter 

og to australiere). Den 10. november 2003 

gikk nemlig USAs høyeste rettsinstans med 

på å vurdere om det amerikanske rettsvesenet 

hadde myndighet «til å avgjøre lovligheten 

av å internere utlendinger som er tatt til 

fange i utlandet i forbindelse med fiendtlige 

stridshandlinger, og som holdes internert på 

marinebasen Guantanamo». Jussprofessor 

David Cole ved Georgetown (Washington 

D.C.), forfatter av flere bøker om de autoritære 

utglidningene etter 11. september, 7 

«Bush-administrasjonen 

nekter å betrakte de ’fiendtlig 

stridende’ som krigsfanger, 

samtidig som de blir nektet 

retten til å stilles for en domstol 

som kan avgjøre deres status.» 

hadde likevel betrodd oss sin skepsis bare 

noen dager tidligere: «Det er bare to prosent 

av ankene til Høyesterett som blir tatt opp til 

behandling, og Høyesterett vurderer vanligvis 

bare de sakene hvor lavere domstoler har 

uttalt seg i forskjellige retninger.» Frem til 

da hadde de to lavere rettsinstansene bekreftet 

regjeringens holdning. Senere, den 18. 

desember, erklærte en appelldomstol i San 

Francisco at fangene på Guantanamo hadde 

rett til advokathjelp og skulle underlegges 

amerikansk lovgivning. 

Den 9. november, på en konferanse i Senteret 

for grunnlovsfestede rettigheter i Washington, 

brøt Al Gore tausheten de fremste lederne for 

det demokratiske partiet hadde stengt seg 

inne i, og erklærte at: «Spørsmålet om fangene 

på Guantanamo har voldt spesielt stor 

skade på det bildet verden har av Amerika, 

selv blant landets allierte. (…) De utlendingene 

som er internert på Guantanamo, må bli 

hørt av rettsvesenet for å få avgjort sin status, 

slik Genève-konvensjonen krever. (…) Den 

måten statsråd Rumsfeld har styrt spørsmålet 

om disse fangene på, har vært omtrent like 

veloverveid som planen hans for perioden 

etter krigen i Irak …» 

Før Gore hadde riktignok demokratiske 

senatorer som Patrick Leahy 8 ustanselig 

stilt spørsmål til den utøvende makt om 

beskyldningene om tortur mot fanger. 

Dette også når det gjelder utenomrettslige 

utleveringer av fanger fra Guantanamo til 

land i Midtøsten hvor tortur er vanlig. Han 

stilte også spørsmål ved de mistenkelige 

dødsfallene til to afghanere som ble holdt 

internert på Bagram-basen i Afghanistan, og 

om bruken av hardhendte forhørsteknikker 

som på militærspråket 

Wendy Patten 

kalles stress and duress 

(press og tvang). 9 

Senator Leahy fortalte 

oss uten omsvøp 

at «de internerte 

på Guantanamo 

må betraktes som 

krigsfanger» og 

«behandles på 

humanitært vis, i 

overensstemmelse 

med direktivene i Men 

neskerettighetskonven- 

sjonen». Men hans besluttsomhet var lenge et 

isolert fenomen blant amerikanske politikere. 

Advokatene til fangenes familier har 

imidlertid ikke spart på anstrengelsene. Tom 

Wilner i det velansette rådgivningsfirmaet 

Shearman & Sterling i Washington er 

engasjert som forsvarer av kuwaiternes 

familier, og han har holdt mediene våkne 

og samlet så mange kjente politikere som 

mulig. 

William Rogers er den ene av USAs to tidligere 

viseutenriksministere 10 som har rettet 

en «vennlig» henvendelse til Høyesterett. Da 

vi traff ham i Washington i begynnelsen av 

november, beklaget han «det amerikanske 

samfunns manglende bevissthet om alvoret 

i disse forholdene. Grunnlovsfestede rettigheter 

må ikke bli krenket under påskudd av 

at vi er i krig mot terrorismen. Tvert imot må 

vi forsvare prinsippene og holde folkeretten i 

hevd overfor disse utglidningene.» 

Rogers, som sist satt i president Gerald 

Fords regjering, har ikke harde nok ord for å 

fordømme den nåværende administrasjonens 

metoder: «Dette er en av de svarteste periodene 

i vår historie, etter McCarthyismen. I 

dag tyr man til de samme vilkårlige og undertrykkende 

metodene.» 

Kontreadmiral Donald Guter, som også 

har undertegnet henvendelsen, ledet marinens 

militære rettsapparat inntil han gikk av med 

pensjon i 2002. I den egenskap var han med 

på beslutningen om å bruke Guantanamobasen 

til å forhøre de internerte. «Å ta fangene 

til Guantanamo hadde en mening på 

grunn av påtrengende sikkerhetsbehov, men 

nå risikerer vi å se at enkelte av dem får livstidsdommer 

uten at det har kunnet finne sted 

noen rettferdig rettergang,» erklærte han 9. 

oktober 2003. 11 Tidligere dommere og anklagere 

har også insistert på å minne Høyesterett 

om at klausulene i Genève-konvensjonen er 

inkorporert i den amerikanske hærens reglement, 

og at det er ulovlig å se bort fra dem. 

Fred Korematsu, amerikaner av japansk 

avstamning, har også tatt et lignende initiativ. 

I 1942 bestred han den grunnlovsmessige 

lovligheten av dekretet som tillot interneringen 

av 120 000 amerikanske borgere av 

japansk opprinnelse under andre verdenskrig. 

Korematsu har nå også kommet med en 

henvendelse i forbindelse med Guantanamofangene, 

som et ledd i sitt arbeid for at amerikanerne 

ikke skal glemme en tvilsom periode 

i sin egen historie. 

I sin argumentasjon for Høyesterett, som 

ble fremført av riksadvokat Theodore Olson, 

gikk regjeringen forøvrig med en viss klønethet 

inn for at domstolen rett og slett skulle 

avvise å behandle ankene fordi «rettsvesenet 

i krigstid har for vane ikke å gripe inn i den 

utøvende makts avgjørelser». Uten å ha noen 

formening om den endelige «kjennelsen», 

som vil bli avsagt i juni 2004, har Høyesterett 

ønsket å fastslå at den alene kan «utsi loven», 

ikke regjeringen. 

Siden november 2003 har Guantanamo-saken 

begynt å dukke frem fra tausheten. I USA var 

allmennheten allerede forbauset over «kjeftingen» 

fra Den internasjonale Røde Korskomiteen 

da denne så bort fra sin vanlige tilbakeholdenhetsplikt 

og sa fra om fortvilelsen 

de internerte opplever som følge av den totale 

mangelen på fremtidsutsikter. 

Regjeringen har ikke kunnet forholde seg 

likegyldig til kritikken. I slutten av november 

varslet Pentagon om at mellom 100 og 140 

internerte snart ville bli løslatt (man venter 

fremdeles på denne løslatelsen). Ved samme 

anledning ble en militæradvokat oppnevnt 

som prosessfullmektig for å forsvare den 

australske fangen David Hicks. Hicks, som 

var utsatt for dårlig behandling, hadde satt i 

gang en sultestreik som førte til voldsomme 

avisskriverier. I strid med de opprinnelige 

reglene som var blitt fastsatt for militærkommisjonene, 

tillot Pentagon Hicks å søke 

bistand hos en sivil advokat etter eget valg, 

og Forsvarsdepartementet garanterte også at 

deres fremtidige samtaler skulle være konfidensielle. 

Dette skjedde takket være en avtale mellom 

USA og Australia, som lignet den USA 

inngikk med Storbritannia noen måneder før, 

og som uttrykkelig utelukker dødsdom for 

statsborgere fra disse landene. Advokatene 

til fire av de seks franske fangene, deriblant 

lederen av advokatforeningen i Paris, Paul- 

Albert Iweins, har uttrykt håp om at Frankrike 

vil oppnå «minst» tilsvarende garantier. 

Forgjeves – til tross for henvendelsene fra 

det franske utenriksdepartementet på Quai 

d'Orsay. 

Etter Hicks ble en amerikansk statsborger, 

Yaser Hamdi, den neste som fikk lov til å 

kontakte advokat. Hamdi var blitt arrestert 

i Afghanistan og i første omgang anbrakt 

på Guantanamo, inntil de militære fikk vite 

at han var amerikaner. I april 2002 ble han 

overført til fengselet på 

marinebasen i Norfolk, 

Virginia, hvor han 

siden har vært holdt 

i all hemmelighet. 

Regjeringen, som 

tidligere hadde erklært 

at militærkommisjonene 

utelukkende skulle 

være forbeholdt 

utlendinger, foretok 

straks en «utvidelse av 

militærrettens konsept til også å omfatte de 

amerikanske statsborgere som [regjeringen] 

ensidig pekte ut som 'fiendtlig stridende'.» 12 

Slik ga regjeringen seg rett til å internere disse 

fangene på ubestemt tid i militærfengsler, 

fratatt enhver kontakt med verden utenfor. 

Walker Lindh, «det amerikanske taliban-medlemmet» 

som ble tatt til fange i 

Afghanistan sammen med Hamdi, ble ikke 

desto mindre dømt av en straffedomstol i 

Alexandria (Virginia), og nøt godt av alle de 

rettigheter den amerikanske grunnloven gir 

en tiltalt. 13 Hamdi oppnådde til slutt tilgang 

til juridisk veiledning, én dag før fristen utløp 

for å levere de siste henvendelsene angående 

nettopp hans rettigheter til Høyesterett. 

Den hemmelige interneringen av Hamdi og en 

annen amerikansk statsborger, José Padilla, 14 

er blitt en temmelig pinlig sak for justisminister 

John Ashcrofts nærmeste krets. En av 

Ashcrofts tidligere assistenter, professor Viet 

Dinh som spilte en fremtredende rolle under 

arbeidet med antiterrorlovgivningen, har 

nemlig gitt uttrykk for sin uenighet i denne 

behandlingen av amerikanske statsborgere, og 

uttalt at han var glad for omleggingen. Dennis 

Archer, leder for Den amerikanske advokatforeningens 

400 000 medlemmer, beklaget 

imidlertid at Pentagon ikke ville gjøre denne 

behandlingen til et allment prinsipp. 

«Her har regjeringen drevet maktutøvelse 

etter eget forgodtbefinnende,» forklarer 

Wendy Patten i Human Rights Watch. 

«Pentagon hevder nemlig fortsatt at de 

'fiendtlig stridende' som er internert i USA 

ikke har noen lovfestet rett til å få tilgang til 

advokat. I det foreliggende tilfellet var denne 

innrømmelsen bare mulig fordi forhørene av 

fangen var sluttført. Kort sagt nekter man 

fremdeles å innse at retten til et forsvar ikke 

kan fratas noen, og at den ikke kan være 

avhengig av regjeringens velvilje.» 

Selv om Det hvite hus later til å være i ferd 

med å tape slaget om den amerikanske pressen, 

finnes det likevel enkelte ubetingede 

støttespillere, slik som Wall Street Journal. 

Som reaksjon på kritikken fra Den internasjonale 

Røde Kors-komiteen bebreidet avisen 

denne institusjonen «for å ha gått bort fra 

regelen om taushetsplikt og bevisst gitt seg 

inn på politikkens felt». 15 Ifølge Wall Street 

Journal må de 'fiendtlige stridende' «holdes 

Det er åpenbart at 

Pentagon, ved å godta besøk 

av pressen, ønsker å rette 

opp det sterkt negative 

inntrykket fra de første 

månedene. 

internert helt til krigen mot terrorismen er 

over». Og avisen tilføyer at dette «er ikke 

noen endeløs kamp, sammenlignet med krigen 

mot kriminalitet eller fattigdom. Det er 

en konflikt mellom USA og Al-Qaida-nettverket, 

de gruppene som er knyttet til det og 

de statene som har valgt å bistå USA. Denne 

konflikten vil ta slutt når Al-Qaida er knust og 

ikke lenger er i stand til å utføre angrep mot 

amerikanske mål …» 

Den internasjonale Røde Kors-komiteens 

generalrepresentant for 

Europa og Amerika, 

Béatrice Mégevand- 

Roggo, er av en helt 

annen oppfatning. 

Ifølge henne var 

konflikten i Afghanistan 

den eneste delen av 

«krigen» mellom USA 

og Al-Qaida som hadde 

noe med en virkelig 

væpnet internasjonal 

konflikt å gjøre: «Denne konflikten, som ble 

styrt av den tredje Genève-konvensjonen, tok 

slutt 19. juni 2002. Da trådte det afghanske 

storrådet Loya Jirga sammen og legitimerte 

president Karzais regjering. Den humanitære 

folkeretten 16 forutser imidlertid en mulighet 

for fortsatt å internere fanger, forutsatt 

at de er anklaget for presise forhold og 

underlagt en rettslig behandling i henhold 

til de minimumsgarantier som finnes i den 

tredje Genève-konvensjonen. For alle de 

som er arrestert etter 19. juni 2002, som et 

ledd i den indre konflikten som fortsetter 

«Patriotiske» lover 

Etter det som skjedde 11. september 2001, 

har muslimer fra de arabiske landene og 

Sørøst-Asia vært de fremste ofrene for 

Bush-administrasjonens frihetsdrepende tiltak. 

Mer enn 1000 er blitt arrestert på grunn 

av sin tro eller sin etniske opprinnelse. De 

har vært internert i uker og måneder, men 

ingen av dem er blitt tiltalt for terroristiske 

forbrytelser. 

Under dekke av kampen mot terrorisme 

kan administrasjonen nå faktisk gjennomføre 

operasjoner i all hemmelighet, slå ned på 

uønskede standpunkter, sette borgerne under 

overvåkning (selv når det ikke finnes noen 

grunn til å mistenke dem for kriminell virksomhet) 

og innhente følsomme opplysninger 

om privatlivet til utenlandske statsborgere 

og utlendinger som bor i USA, i etterforskningsøyemed. 

De mest kjente i dette arsenalet av lover 

er USA Patriot Act og Homeland Security 

Act (Loven om indre sikkerhet), som ble 

vedtatt 26. oktober 2001. De har fått følge 

av en overflod av andre tiltak og antiterrordekreter 

som er blitt besluttet av administrasjonen. 

Via denne omveien har administrasjonen 

selv tiltatt seg den myndigheten som 

Kongressen nektet den. 

Loven om borgernes rettigheter (Bill of 

Rights) er det hittil siste offeret for krigen 

mot terrorismen. 1 Visepresident Richard 

Cheney tonet flagg da han kort tid etter 11. 

september 2001 erklærte: «Mange tiltak vi 

å rase i Afghanistan, finnes det også 

forordninger i den humanitære folkeretten og 

grunnleggende garantier som fullt ut gjelder 

for fangene på Guantanamo. Konklusjonen 

blir at selv om det ikke foreligger noen plikt 

til å løslate alle de internerte på Guantanamo, 

foreligger det til gjengjeld en soleklar plikt 

til å gjøre dem til gjenstand for en rettslig 

behandling som styres av folkerettslige eller 

internrettslige regler. I dag er disse personene 

blitt holdt i månedsvis, ja til og med i årevis, 

i et totalt, juridisk vakuum: Det er nettopp det 

vi betrakter som uakseptabelt. Å si dette har 

ingen ting med politikk å gjøre, det inngår 

fullt ut i vår humanitære rolle.» 

Det begynner å oppstå en viss motstand blant 

amerikanerne, riktignok fortsatt forsiktig, 

mot unntakslovene. Bush-administrasjonen 

blir nå satt under kryssild av en voksende 

del av det juridiske «establishment», av de 

humanitære organisasjonene og av mediene, 

som fordømmer denne rettsfornektelsen 

overfor de internerte på Guantanamo. Bør da 

ikke administrasjonen, et snaut år før valget, 

hale fangene opp fra det «svarte hullet» den 

har kastet dem ned i, og i stedet å vende 

tilbake til folkerettens regler? 

1 Anklagene ble omdefinert, og tiltalen for spionasje 

forsvant. Den geistlige ble løslatt i påvente av rettssaken. 

2 Enkelte har erklært at de er ikke-troende, og én sier at 

han er katolikk. 

3 Jf. Olivier Audeoud: «Prisonniers sans droits», Le Monde 

diplomatique april 2002. Se også Den amerikanske 

advokatforenings studie av behandlingen av de «fiendtlig 

har vært nødt til å treffe, kommer til å inngå 

permanent i livet i Amerika, de vil bli en del 

av en ny 'normalitet'.» Dette er skremmende 

utsikter, ifølge advokat Deborah Pearlstein. 

For henne vil denne 'normaliteten' i virkeligheten 

si at man «fjerner seg fra rettsstaten. 

USA betrakter seg ikke lenger som knyttet 

til de prinsippene som lenge utgjorde denne 

statens grunnlag.» 2 

«For seks måneder siden,» bemerker 

jussprofessor David Cole, var sju prosent 

av amerikanerne bekymret over innskrenkningen 

av de individuelle friheter. I dag 

er denne andelen ifølge fjernsynsselskapet 

CBS på 52 prosent.» Alle de demokratiske 

presidentkandidatene har satt spørsmålstegn 

ved USA Patriot Act og stilt krav om at den 

må oppheves eller endres: «Det har pågått en 

stor debatt om nødvendigheten av å ofre retten 

til frihet på sikkerhetens alter. I praksis 

er det imidlertid først og fremst utlendingers 

rettigheter regjeringen har ofret. Men slik 

Hamdi- og Padilla-sakene (se hovedartikkel) 

viser, åpner kanskje det vi gjør mot utlendinger 

som er blitt amerikanske statsborgere, 

veien for det man kommer til å gjøre mot 

andre amerikanere i morgen.» 

Inngrepene i de grunnlovsfestede rettighetene 

begynte ikke med Bush. I kjølvannet 

av det første attentatet mot World Trade 

Center i 1993, og etter attentatet mot den 

føderale bygningen i Oklahoma i 1995, 

vedtok Kongressen Anti-Terrorism Act, 

stridende»: www.abanet.com 

4 Denne amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen 

har analysert lovene som ble vedtatt etter 11. september 

og rettighetene til de internerte på Guantanamo: 

www.hrw.org 

5 James Meek: «People the law forgot», The Guardian, 

London 3. desember 2003. 

6 Lord Steyn spilte en hovedrolle for å oppheve general 

Pinochets immunitet. Jf. Johan Steyn: «Guantanamo: A 

monstrous failure of justice», International Herald Tribune 

26. november 2003. 

7 Enemy Aliens, The New Press, New York 2003, og, 

sammen med James Dempsey, Terrorism and Constitution, 

The New Press 2002 

8 Senator Leahy fra Vermont, lederen for Senatets budsjettkomité, 

var blant de tolv senatorene som stemte mot loven 

som bevilget 87 milliarder dollar til gjenoppbygging av 

Irak i oktober 2003. 

9 Jf. rapporter fra HRW, samt «US decries abuse but defends 

interrogations», Washington Post 26. desember 2002. 

10 Den andre er Alexander Watson. Det kom seks henvendelser 

i tillegg til den fra advokatene til fangenes 

familier. 

11 Knight Ridder Newspapers 9. oktober 2003. 

12 Jf. David Cole: Enemy Aliens, op. cit. 

Weng Fen 

13 Lindh, som opprinnelig var anklaget for sammensvergelse 

og bistand til Al-Qaida, ble kjent skyldig i å ha 

«brutt embargoen mot Taliban» og gått med våpen. Han 

ble dømt til 20 års fengsel. 

14 José Padilla ble arrestert på flyplassen ved Chicago i mai 

2002 og anklaget for å ha samlet opplysninger om hvordan 

man lager en radioaktiv bombe, for Al-Qaida. Selv 

om en domstol ga Justisdepartementet ordre om å oppheve 

forbudet mot å kontakte en advokat, er denne ordren 

ennå ikke blitt utført, til tross for klager fra Advokatenes 

Menneskerettighetskomité. 

15 «Guantanamo on trial», Wall Street Journal, New York 

19. november 2003. 

16 Slik det fremgår av Genève-konvensjonen av 2. august 

1949, som er ratifisert av 191 stater. 

«et av de verste angrepene på Grunnloven 

på mange tiår». 3 Denne loven gjorde på 

ny forsamlinger til en mulig forbrytelse, 

og den opprettet en spesialdomstol med 

tilgang til hemmeligstemplet informasjon 

(forsvarshemmeligheter) for å kunne utvise 

utlendinger som var mistenkt for terrorisme. 

Og fremfor alt opphevet Antiterrorismeloven 

den loven – som bare var noen få år gammel 

– som forbød FBI å etterforske virksomhet 

som kom inn under First Amendment: retten 

til ytringsfrihet, til politisk og religiøs 

forsamlingsfrihet og pressefrihet. 

Nå har Justisdepartementet andre lover av 

samme type liggende klare. Departementet 

er angivelig i ferd med å legge siste hånd 

på Domestic security enhancement act, som 

ifølge jussprofessor Jack Balkin ved Yale gir 

staten «rett til å ta statsborgerskapet tilbake 

fra en person som angivelig står i forbindelse 

med en organisasjon som befinner seg på 

Justisdepartementetes svarteliste, selv om 

vedkommende ikke er klar over dette». 

Kort sagt, skriver Noam Chomsky, 4 «gi 

noen dollar til en islamsk velgjørenhetsorg 

anisasjon som Ashcroft har klassifisert som 

terroristisk, og du kan risikere å befinne 

deg på første fly ut av dette landet. Uten 

ankemulighet.» 

AUGUSTA CONCHIGLIA 

1 Nancy Chang, medlem av Senter for grunnlovsfestede 

rettigheter, i Lost Liberties, The New Press, New York 

2003. 

2 «Assessing the New Normal», www.lhcr.org, 2003. 

3 Terrorism and Constitution, The New Press, New York 

2002. 

4 Hegemony of Survival, America’s Quest for Global 

Dominance, American Empire Project 2003.

Skautdebatten - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?