Skautdebatten - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

10 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 11 BERNARD CASSEN Direktør i Le Monde diplomatique og tidligere leder i Attac Frankrike. Det er vanskelig å ikke forundres over kontrasten mellom uttalelsene fra enkelte europeiske statsledere før og etter Brusseltoppmøtet 12. og 13. desember 2003. Under ledelse av Silvio Berlusconi samlet møtet statsledere og regjeringssjefer fra de 15 nåværende medlemslandene i Unionen og de 10 nykommerne som trer inn 1. mai 2004. Møtet skulle etter planen bli historisk gjennom å vedta en grunnlovstraktat utarbeidet av det som ble kalt Konventet for Europas fremtid. 1 Denne traktaten skulle erstatte forutgående traktater. 2 Spenningen steg overalt, og fra alle kanter kom det advarsler om et eventuelt nederlag på regjeringskonferansen. Et nederlag kom til å bety nådestøtet for oppbyggingen av det europeiske fellesskapet, ble det sagt. Likevel konstaterte man tidlig på ettermiddagen den 13. desember, det vil si 24 timer før forhandlingene ifølge programmet skulle avsluttes, at uenighetene var uoverkommelige. Toppmøtet ble erklært for avsluttet av Berlusconi, som kunne reise tilbake til Italia og rekke en fotballkamp. Overraskelse: Ingen kommentarer tydet på dramatikk. Tonen ble satt av Jacques Chirac, som uttalte: «Dette er ingen krise med stor K.» Så det var ikke fare på ferde i huset til de 25, som noen litt for raskt hadde erklært? Det europeiske fellesskapets historie er full av denne typen episoder, hvor bråhast og en fullstendig kunstig, men svært medieeksponert, tidsfrist brukes som pressmiddel for å forsøke å få forhandlinger i mål. Et annet klassisk kjennetegn, som på ingen måte står i motsetning til det første, og som prosessen som foreløpig strandet i Brussel er nok et eksempel på, er følgende: Utvidelser av Det europeiske økonomiske fellesskapet (EF), fra 1993 Den europeiske union (EU), skjer uten at det blir vedtatt nødvendige institusjonelle tilpasninger. Når det gjelder den nyeste utvidelsen, som vil øke antall medlemsland fra 15 til 25, får den heller ikke de nødvendige budsjettmessige konsekvenser. Vi kan tilføye at arbeidet til EU-konventet, og deretter regjeringskonferansen, vitner om de dyptgående demokratiske svakhetene som kjennetenger hele det europeiske fellesskapets historie. Disse svakhetene forverret seg betraktelig fra og med 1980-tallet, spesielt med Enhetsakten fra 1986. Stadig mer uhemmet økonomisk liberalisme anses ikke som én mulighet blant flere, en ideologi som eksplisitt bør underlegges allmenn stemmerett, men som et «fellesskapets gode», som ikke trenger å bli gjenstand for diskusjon og enda mindre trekkes i tvil. Det ble erklært som absolutt nødvendig at regjeringskonferansen halte i land en traktat som fastsatte de nye reglene for en union med 25 medlemmer – dette måtte skje før utvidelsen trer i kraft, det vil si før 1. mai 2004. Dette påbudet kunne vært et uttrykk for elementær fornuft. Ingen tvil om det. Det ble imidlertid også diskret minnet om at disse nye reglene ikke skulle iverksettes før i 2009. Markedets grunnlov EU: Vanligvis setter en grunnlov opp en institusjonell ramme som gjør det mulig å velge mellom ulike politiske retninger, skriver Bernard Cassen. Dette er ikke tilfelle for EU-grunnloven, som foreløpig strandet i desember 2003. Med andre ord, uansett hva som skjedde i desember 2003, skulle den utvidede unionen fungere i minst fem år på grunnlag av den siste traktaten som hittil er vedtatt, nemlig Nicetraktaten fra desember 2000. Logisk sett fantes det altså et hastverk, men det var intet hastverk i tidsplanen som skulle legges i Brussel. Det logiske hastverket hadde også en funksjonell og fremfor alt politisk dimensjon: Hvis de 25 EU-landene fra og med våren 2004 begynner å arbeide ut fra et institusjonelt grunnlag som av de fleste anses som lite holdbart og uten perspektiver, står de i fare for å kjøre seg fast, ja til og med bli handlingslammet. Samtidig vil de statene – Spania og Polen – som gjennom Nicetraktaten oppnådde en relativ overmakt og som har begynt å utøve denne, være enda mindre interessert i å oppgi disse posisjonene, som det ikke er satt noen tidsbegrensning på. Uavhengig av det ideologiske innholdet, er konventets grunnlovsforslag 3 i alle fall et velkomment skritt i retning av en institusjonell opprenskning i EU, noe som burde vært gjort seinest innen 1995, da Østerrike, Finland og Sverige sluttet seg til de 12 daværende medlemslandene. Kommisjonen uttrykte da også et sterkt ønske om dette. Verken Amsterdam- eller Nicetraktaten tok virkelig på alvor hvor utilstrekkelig organisasjonsmodellen fra 1957, beregnet på seks medlemsland, var blitt. På regjeringskonferansen var det enig- Denne traktaten, som kalles en grunnlov, respekterer ingen av grunnlovens kjennetegn. Weng Fen: Wish For – White Collar Life het om noen av de nye tiltakene Konventet foreslo: Dagens formannskap i EU, som går på rundgang mellom medlemslandene og varer i seks måneder (Irland første halvdel av 2004, deretter Nederland) erstattes av et presidentembete i Det europeiske råd på to og et halvt år, hvor mandatet kan fornyes én gang. I tillegg vil Rådet utnevne en utenriksminister, som også vil fungere som visepresident i Europakommisjonen. Den tredje nyskapningen er at antall stemmeberettigede medlemmer i Kommisjonen reduseres til 15 (deriblant presidenten, som velges av EU-parlamentet etter forslag fra Rådet, samt visepresidenten/utenriksministeren). Dette betyr at 10 stater ikke kommer til å ha noen egen kommissær i full aktivitet. Resonnementet er fortreffelig hvis man respekterer ånden og formuleringene i EUs traktater: En kommissær er sant nok utnevnt av en regjering, men når han eller hun fungerer i stillingen, skal alle «nasjonale» reflekser fjernes og kommissæren skal tenke «europeisk». I teorien har det altså ingen betydning hvilken nasjonalitet kommissæren har, og trekker man argumentet ut i det absurde, kunne de alle komme fra samme land! Dette har selvfølgelig ingen rot i virkeligheten, og alle i Brussel vet svært godt at – for å ta et eksempel – de britiske kommissærene (en konservativ og en fra arbeiderpartiet) gjør felles sak i det øyeblikk britiske interesser – eller det som antas å være det – står på spill. Spørsmålet om antall kommissærer er selvfølgelig en del av dragkampen som endte med nederlag i Brussel, og som handlet om maktfordelingen mellom statene. Det som imidlertid sto mest sentralt, var det tilsynelatende tekniske spørsmålet om kvalifiserte flertallsavgjørelser. Det er mulig at det inngås et kompromiss hvor hvert land får en kommissær hver, noe som vil medføre at den utøvende makten i Brussel økes til 25 medlemmer, kanskje hele 31 dersom de 6 «store» landene (de fem nåværende samt Polen) får to kommissærer hver som i dagens ordning. Det vil i så fall være en garanti for ineffektivitet gjennom oppsplitting av ansvarsområder… Fordeling av makt, men hva slags makt? Diskusjonene på regjeringskonferansen konsentrerte seg først og fremst om et titalls punkter i Konventets grunnlovstekst. Tekstens tre første deler består av 342 punkter, i tillegg kommer de ti punktene i fjerde del («alminnelige og avsluttende bestemmelser»), som også inkluderer åtte protokoller og erklæringer. Diskusjonene handlet i langt større grad om maktfordeling mellom medlemslandene enn om EUs makt som sådan i forbindelse med interne europeiske forhold, og enda mindre om Unionens makt i forhold til resten av verden. Ordinære krangler mellom medlemmer hører ikke inn under storpolitikk. For eksempel er det nødvendig å sikre enstemmighet (tilfelle for Storbritannia, Irland eller Luxemburg) når man vil forhindre tiltak mot sosial og skattemessig dumping som i første rekke rammer partnerne i Unionen. Tilsvarende for Frankrike når det gjelder kultur, for å beskytte en audiovisuell industri som unionspartnerne ikke har noe med å gjøre. Man må beholde muligheten til å samle et mindretall som kan blokkere avgjørelser (Frankrike igjen), for så lenge som mulig å opprettholde en felles landbrukspolitikk som deres store landbruksaktører tjener stort på. Spania har lignende bekymringer, og akter å fortsette med å forsyne seg av EUs strukturfond, 4 også etter innlemmelsen av ti nye land som alle er dårligere stilt enn Spania. Vi kan også regne med at Malta og Kypros vil slutte seg til Hellas’ motstand mot all begrensende lovgivning når det gjelder sikkerhet innen maritim transport. Handlingsrommet utenfor Unionen selv, er i stor grad lukket og låst av den atlantiske tilknytningen til flertallet av medlemslandene, og av NATOs kommandoposisjon. Grunnlovsforhandlingene har bekreftet NATOs rett til å gi (eller ikke gi) grønt lys for alle forsvarspolitiske europeiske initiativer. Man blir bedt om å bli henrykt over at George Bush sjenerøst nok ga Tony Blair tillatelse til å slutte seg til Frankrike og Tyskland for å inngå en innviklet avtale som åpner for opprettelsen av «en liten europeisk celle» i NATOs hovedkvarter i Mons i Belgia, og en annen «celle» i EU med ansvar for «strategisk planlegging av sivile/militære operasjoner». Man snakker rundt grøten, men spiren til forhandlinger om en virkelig europeisk forsvarspolitikk er der… I alle fall er reglene i grunnlovsforslaget (punkt 1-45) som omhandler «forsterket samarbeid» og som regulerer landenes rett til å gå lengre og raskere frem enn de andre i implementeringen av felles politikk, svært strenge: Det krever kvalifisert flertall med minst en tredjedel av statene i Det europeiske råd. Spørsmål: Finnes det ni EU-medlemmer som ønsker å frigjøre seg fra Washingtons formynderskap? Alle vet svaret på det spørsmålet. Hvis traktaten blir vedtatt slik den foreligger, hvilke handlingsmuligheter finnes da for regjeringer – til og med for et flertall av regjeringene – som ønsker å gå tilbake på den ultraliberale politikken internt i EU, og dermed på den nasjonale politikken som bare er en overføring av EUs? For eksempel når det gjelder liberaliseringen av det franske postvesenet, eller støtte til en strategisk industri som trues av nedleggelse (tilfelle for kraftselskapet Alstom). Denne traktaten, som kalles en grunnlov, respekterer ingen av grunnlovens kjennetegn: Fremfor alt mangler en demokratisk konstituerende prosess (som ville kreve valg på en konstituerende forsamling) og særlig mulighet for utskifting. Det store bedrageriet består faktisk i å forene – i tekstens tredje del og i noen punkter i første del – hele EUs politikk gjennom formuleringen av dens ideologiske forutsetninger. Vanligvis setter en grunnlov opp en institusjonell ramme som gjør det mulig å velge mellom ulike politiske retninger, som også kan stå i motsetning til hverandre. I denne teksten blir innholdet derimot symbolsk «konstitusjonalisert» på samme måte som rammeverket. «Den frie og uhindrede konkurransen» går foran alt annet, og offentlige tjenester (som ifølge EU-sjargongen kalles «av generell interesse») underlegges konkurransens regler; frihandel fremstilles som samsvarende med «fellesinteressen»; enhver restriksjon på kapitalbevegelser forbys; den europeiske sentralbanken skal være uavhengig. Punkter av denne typen presenteres ikke som oppfatninger man kan være enig eller uenig i, men som målsetninger på lik linje med arbeid for fred og oppmuntring til vitenskapelige og tekniske fremskritt. Hvis man skal gå tilbake på ett av disse punktene, krever det ny behandling av hele traktaten. Artikkel IV-7 stipulerer imidlertid at eventuelle endringer «vil tre i kraft etter ratifisering av alle medlemsstatene i samsvar med deres respektive konstitusjonelle regler». Dette betyr at denne tekstens ultraliberale filosofi er som hugget i stein: En eneste regjering av 25 kan hindre endringer. De politiske partiene som sverger til denne filosofien, inntar her en enormt dominerende posisjon. Den euforiske tonen fra ledende figurer i andre politiske grupperinger er mindre forståelig. Dette gjelder for eksempel tidligere minister for det franske sosialistpartiet, Elisabeth Guigou, som etter å ha gjort narr av dem som «gjør seg kostbare», konkluderte: «Det er derfor nødvendig å redde den europeiske konstitusjonen. For europeiske sosialister og sosialdemokrater, er dette en historisk og politisk plikt.» 5 Andre tilhengere av denne teksten innrømmer at helliggjøringen av del tre (om Unionens politikk og funksjonsmåte) er svært overdreven, og at det ville være best å trekke denne delen ut av grunnlovstraktaten og underlegge den mindre begrensede revisjonsprosedyrer. Dette vil imidlertid ikke løse «det liberale spørsmålet» som andre deler av denne teksten reiser, og som man da ville bli nødt til å rense ut. Den foreløpige utsettelsen som EU-toppmøtet endte med, er nettopp foreløpig. Lanseringen av en union bestående av 25 medlemmer basert på prosedyrene i Nicetraktaten og i en lite trivelig atmos- Stadig mer uhemmet økonomisk liberalisme anses ikke som én mulighet blant flere. fære, blir ikke lett. Men fremskyndelsen av vedtaket passer likevel bra for mange, spesielt i Frankrike. Hvis EUs parlamentsvalg i juni 2004 kan avholdes før en ny traktat er vedtatt, kan tilhengere og motstandere av grunnlovsteksten stå sammen på listene og vente med å gi uttrykk for sine uenigheter til etter valget. Den franske presidenten vil ikke bli nødt til å bekrefte (eller fornekte) sitt løfte om folkeavstemning før grunnloven ratifiseres. Forsinkelsen tjener imidlertid også alle de som mener at et annet Europa er mulig og til og med nødvendig. Å gjøre grunnlovsteksten allment tilgjengelig slik at så mange som mulig kan tilegne seg den og bedømme den virkelige rekkevidden av den, er en viktig samfunnsoppgave som igjen vil gjøre den europeiske dimensjonen til en del av hver enkelts umiddelbare miljø. For hvor mange EU-borgere vet at flertallet av lovene som vedtas av deres nasjonalforsamling ikke bygger på initiativer fra regjeringen eller fra nasjonale representanter, men er en overføring til fransk rett (eller spansk eller svensk) av bestemmelser som 15 representanter har gjort i Det europeiske råd. En rekke andre «reformer» som er vedtatt eller er under behandling i Frankrike (pensjoner, liberalistisk desentralisering i utdanningssektoren, statusen til det statseide strømselskapet EDF, trygdesystemet) har sitt utspring i befalinger fra Kommisjonen og Den europeiske sentralbanken ECB, som igjen viderefører befalinger fra Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Man kan forstå at mange, enten de sverger til venstre- eller høyresiden, ikke er så begeistret for en eksponering av tekster som vil vise opinionen hvordan gode doktorer – under dekke av Europa – en gang for alle forsøker å utsette verdensdelen for en liberalistisk utrenskning. Hvis Europa er sykelig, er det opp til de som har et annet bilde av Europa enn det skrale vesenet vi ser i dag, å gi pasienten fargen tilbake. 1 Se ”Une convention europeenne conventionnelle” (En konvensjonell europeisk konvensjon) og ”Europa, en konvensjon for ingenting”, Henholdvis i Le Monde dplomatique juli 2002, og juli 2003. 2 Romatraktaten (1958), Enhetsakten (1986), Maastrichtavtalen (1992), Amsterdamtraktaten (1997) og Nicetraktaten (2000). 3 Grunnlovsteksten er blitt publisert slik den forelå fra konventet. I Frankrike finnes det i tillegg tre verk som også inkluderer utlegninger og kommentarer til teksten. Vi nevner først konventets leder Valéry Giscard d’Estaings bok La Constitution pour l’Europe (En konstitusjon for Europa), Fondation Robert Schuman/Albin Michel, Paris, 2003, 395 sider. Denne boken inneholder en 75 sider lang introduksjon, som skal opplyse og fremfor alt rive med seg leseren, og ikke minst få sistnevnte til å sette pris på forfatteren. Den samme fremgangsmåten finner vi hos Olivier Duhamel, sosialistisk representant i konventet. Hans bok Pour l’Europe. Le texte intégral de la Constitution expliqué et commenté (For Europa. Grunnlovsteksten i sin helhet, med forklaringer og kommentarer), Seuil, Paris, 2003, 435 sider, som har et utmerket stikkordsregister, inneholder 146 sider med utdrag fra Duhamels personlige dagbok, og klandrer på forhånd den ”beklagelige aggressiviteten til populistene”, som kunne finne noe å utsette på teksten. Det tredje verket, Vers une Constitution européenne (Mot en europeisk grunnlov), 10/18, Paris, 2003, 520 sider, presenteres og kommenteres uførlig – på en nøktern og faktaorientert måte – av diplomaten Etienne de Poncins. Beklageligvis mangler boken stikkordregister. 4 Strukturfondene i EU skal gi hjelp til underutviklede regioner i Unionen [O.a.]. 5 Elisabeth Guigou og Yann Saccucci, ”Il faut sauver la Constitution européenne”, Le Monde, 19. desember 2003. Blokkerende minoritet eller kvalifisert flertall? Den viktigste grunnen til at forhandlingene i Brussel endte med nederlag var Spania og Polens kategoriske motstand mot endringer i reglene for beregning av kvalifisert flertall, slik de ble fastsatt i Nicetraktaten. Dette spørsmålet, som ved første øyekast kan virke en smule esoterisk, handler om de ulike statenes respektive makt når beslutninger skal tas, eller som vi skal se, når beslutninger skal forhindres. For forenklingens skyld kan vi si at Det europeiske råd (hvor representanter for regjeringene sidestilles) er Unionens lovgivende makt på alle områder. På enkelte av disse områdene (37 i Nicetraktaten, økt til omtrent 80 i grunnlovsforslaget), men ikke de viktigste, deler Rådet denne lovgivende makten med EUparlamentet. På noen områder tar EU-rådet avgjørelser ved enstemmighet, noe som gir hvert av medlemmene vetorett (det er 57 slike områder ifølge grunnlovsteksten, men de inkluderer de mest avgjørende: skattesystem, språkpolitikk, trygdeordninger og sosial beskyttelse, forsvar, og så videre). På andre områder gjøres det vedtak med kvalifisert flertall (et hundretalls tilfeller). Det er her vanskelighetene oppstår… Kvalifisert flertall innebærer at en stat kan være i sterk opposisjon til en beslutning, men likevel måtte føye seg etter den. Statene angriper dette spørsmålet gjennom å se for seg hvilke koalisjoner de kan skape for å fremme den politikken de ønsker, men i enda større grad hindre uønskede politiske beslutninger, for på den måten å indirekte skaffe seg vetorett. Koalisjonene kan være svært forskjellige alt etter hvilket tema det dreier seg om (Nord mot Sør, «små» land mot «store», «rike» mot «fattige», de som tjener på en felles landbrukspolitikk versus de som ikke gjør det, frihandelsideologer som er resignerte eller frenetiske, atlantisk orienterte eller ikke, og så videre). Grunnlovsprosjektets store fortrinn er at det er enkelt: En avgjørelse er vedtatt dersom den samler minst halvparten av statene (13 av 25) som til sammen representerer 60 prosent av befolkningen i Unionen. Frem til Nicetraktaten eksisterte det ingen slik demografisk klausul, kvalifisert flertall innebar 71,3 prosent av det totale antall stemmer hver stat var tildelt. Stemmeantallet spente fra Luxemburgs to stemmer til ti stemmer for de fire store landene (Tyskland, Frankrike, Italia, Storbritannia) og åtte til Spania. Nicetraktaten introduserte tre kriterier for vedtak: et flertall av medlemsstatene, 72,3 prosent av det totale stemmeantallet, med mulighet for trekking av vedtaket dersom det kvalifiserte flertallet utgjør mindre enn 62 prosent av den totale befolkningen i Unionen. Disse kriteriene vil gjelde frem til 2009, også etter at Unionen har fått 25 medlemsland. Det sentrale spørsmålet knyttet til denne ordningen er selvsagt hvor mange stemmer hvert land skal ha, basert på landets folketall. I Nicetraktaten fikk Spania og Polen (omtrent 40 millioner innbyggere) 27 stemmer hver, mens Tyskland (omtrent 80 millioner innbyggere) bare fikk 29 stemmer, det samme fikk Frankrike, Italia og Storbritannia, mens Malta, på den andre siden av skalaen, fikk tre. Denne beregningen ga Madrid og Warszawa status som «store», og ga dem en blokkeringsmulighet som de i stor grad vil miste dersom systemet med å telle antall stemmer forsvinner, samt at den demografiske terskelen senkes fra 62 til 60 prosent. For disse to hovedstedene dreide derfor kampen i Brussel seg – på en karikert måte – om «Nice eller døden!» BERNARD CASSEN Gør som Tiger Woods BOK: Midt i debatten om begejstringsindustrien kommer et nyt manifest fra forfatterne bag Funky Business og drømmen om dot.kommunisme. RUNE LYKKEBERG Journalist i danske Information. Jonas Ridderstråle & Kjell A Nordström: Karaoke capitalism – management for mankind. 324 s., 35 Euro. Bookhouse publishers. www.bookhouse.se Nu er vi alle sammen solister. Vi er alle sammen blevet høvdinge: Der er ikke flere menige indianere tilbage. Vi er alle stjerne for en aften, og den aften skal vare resten af livet: «Jeg er. Du er. Du har faktisk aldrig været mere dig selv end lige nu. Han er og hun er, men vi er ikke mere. Vores tids omkvæd er den vidunderligt eklektiske lyd af individualisme. Vores verden har bevæget sig fra bibelens Madonna til the Beatles‘ Madonna til den ikoniske kamæleon fra vi til jeg. Udtryk dig selv!» Det er svenskerne Jonas Ridderstråle og Kjell A. Nordström, der tegner tendenser. Nordström og Ridderstråle udgav i 1999 bogen Funky Business og proklamerede, at Karl Marx var et geni og Karl Marx havde vundet: Arbejderne have overtaget produktionsmidlerne. For viden var kapital, og viden sad inde i hovedet på medarbejderne. Så når nu det nye samfund var et videnssamfund, måtte det det økonomiske demokrati blive en realitet. Dot.com blev til dot.kommunisme. Men på markedets vilkår! Funky business blev et manifest for en utopi. For nu at minde om den utopiske tilbøjelighed blandt advokaterne for denne udviklingstendens kan man minde om, hvad it-direktøren Jesper Bove sagde om it-boblen i 2000: «Den eneste grund til at der findes folk, der mener, at boblen kan briste, er, at der findes mennesker, der er over 30.» Nu er boblen gået i stykker, og det er svært at få øje på den virkeliggjorte dot.kommunisme. Nu har Ridderstråle og Nordström skrevet en ny bog, som reflekterer virkeligheden, efter Nasdaq-indekset gik ned med drømmen om det nye oprør. Og som de skriver i indledningen til Karaoke Capitalism: «No Logo. No Logic. No method. No moral. No fun. No funk. Dette er baggrundsmusikken til Karaoke Capitalism.» Ridderstråle og Nordström fester ikke længere, som de gjorde i 1999. Som de siger: En dårlig forretningside bliver ikke til en god forretningside, bare fordi den kommer ud på nettet. Hvis man overfører kriterierne for den nye økonomi til ordinære industrivirksomheder og traditionelle institutioner bryder de sammen. Det betyder, at de økonomiske realiteter for pionervirksomheder ikke gælder for mere traditionelle organisationer. Men ellers gælder de allerede nu næsten gamle pointer fra Funky Business og festen fortsætter i resten af bogen: Vi er blevet individualiserede, man skal være innovativ og kreativ, og den enkelte medarbejder skal være i en rivende kompetenceudvikling. Ridderstråle og Nordström tror ikke på bureaukratier, men anbefaler ‘amorokratier‘. De nye organisationer skal være motiveret af passion. Den enkelte skal elske sit arbejde. De gamle hierarkier er forældede. Den organisation som er struktureret lodret med overordnede og underordnede, er passé. Det gælder om at skabe vandrette netværk og ligeværdige relationer: «Budskabet er simpelt: Drop hierarkiet. Lego virker.» De gamle hierarkier er statiske. Udviklingen er dynamisk. Derfor kan hierarkiske organisationer ikke følge udviklingen. De bedste organisationer foregriber udviklingen: De forandrer sig, før det bliver nødvendigt. De er som bygget af Lego: Man kan bygge dem om hele tiden. Det er legetøj og kunstnere og sportsstjerner, som Ridderstråle og Nordström sætter som idealer. Man skal gøre ligesom verdens bedste golfspiller Tiger Woods: Man skal føre sin tilværelse, som om man var en superstjerne. Tiger Woods er ikke så god til det, man kalder «bunkerslag» . Betyder det at han træner bunkerslag? Nej: Tiger Woods øver sig i det, han er god til: At undgå at sende kuglen i bunkeren. Og sådan er det også for den enkelte medarbejder: Man skal identificere og udvikle sine unikke færdigheder, men samtidig være omstillingsparat. Analogien kan føres videre til organisationer, som skal være mobile, men stadigt fokuserede på deres «kernekompetence» . Det kendetegner Karaoke Capitalisme, at Ridderstråle og Nordström generaliserer specifikke tendenser: Det, der gør Tiger Woods til en stor stjerne, må også kunne overføres til andre felter. Det, der gælder for de mest innnovative professioner, gøres til almen lov. De konkluderer gerne deres redegørelse med et kort og koncist budskab. Det er ganske ironisk, at denne bog som postulerer mangfoldighed og diversitet baserer sig på en naiv forestilling om kosmologisk sammenhæng. De isolerer de mest spektakulære udviklingstendenserne og gør dem til sandheden om en samtid. Det hele er som Lego. Bogen er tilsyneladende skrevet for virksomhedsledere. Men efterhånden er vi alle ledere i vores eget liv, og vi skal elske vores profession, som om det var vores egen virksomhed, så vi er også alle virksomhedsledere. Eller tabere. Og taberne nævner de indimellem: Dem skal man også lige huske at tage sig af. Og naturen. Og Den Tredje Verden. Men det er som parenteser i en ny stor fortælling om den fagre fantastiske globaliserede verden. Karaoke Capitalism er symptomatisk: De for ikke så længe siden helt nye visioner om kernekompetencer og kærlighed i arbejdet virker allerede sentimentale. Men også som indlæg i en dansk kulturkampskontekst er Karaoke Capitalism interessant: Det er præcis den vision om det enkelte menneske som selvstyrende og kreativ entreprenør, som Anders Fogh Rasmussen har lagt sig diskret, men sikkert ud med. Det er den rundkredspædagogik i erhvervslivet, hvor alle er lige, og Lego er normen, som Anders Fogh Rasmussen har kritiseret. Det er den mest interessante del af kulturkampen, som forsvandt i protesterne efter hans åbningstal her i efteråret. © LMD Norden
12 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 13 OSÉ MANUEL FAJARDO pansk forfatter. Har blant annet skrevet Carta del fin del mundo (Brev ra verdens ende), 1996. e siste 20 årene har Paris vært målet for en onstant, men diskré valfart som det er fort jort å overse i masseturismens stim og ståk. en finner sted på Montparnasse-kirkegåren, nærmere bestemt foran en av gravene er, graven til den argentinske forfatteren ulio Cortázar, som døde den 12. februar 984. Pilegrimene legger igjen lapper med rd de har rablet ned, kanskje i troen på at n trist formalitet som døden ikke kan hindre em i å holde kontakten med forfatteren. Det r lesere fra alle kanter av verden, mange av em er selv forfattere. Hver enkelt prøver ut in egen måte å møte Cortázar på. Den chienske romanforfatteren Luis Sepúlveda og eksikaneren Antonio Sarabia stikker en tent igarett inn i fugen i gravsteinen og lar den lme der til den har brent opp. Blant de nye ubanske forfatterne, som Amir Valle, Karla uárez eller Raúl Aguiar er det vanlig og esten en forpliktelse å oppsøke graven – for em som kan reise til Paris – og dra tilbake til uba med fotografier og bøker, som så vil gå ra hånd til hånd. En megetsigende hyllest til n mann som forpliktet seg så lidenskapelig g kritisk til den kubanske revolusjonen, nå om den er nede i en av sine dypeste bølgealer. Jeg har nu i flere år arbejdet i Unesco og andre internationale organismer, men jeg har alligevel bevaret en vis sans for humor og navnlig en bemærkelsesværdig evne til abstraktion, dvs. hvis jeg ikke bryder mig om en fyr, kan jeg simpelt hen beslutte at slette ham fra landkortet, og mens han taler og taler, er jeg gået over til Melville, og staklen tror, jeg lytter til ham. Hvis jeg synes om en pige, kan jeg tilsvarende abstrahere tøjet af hende, ikke så snart hun er kommet ind i mit synsfelt, og mens hun fortæller mig, om hvor køligt det er her til morgen, har jeg allerede i flere minutter beundret hendes lille bedårende navle. Det er nogle gange næsten sygeligt, så let jeg har ved det. Forleden mandag var det ørerne. Da arbejdsdagen startede var der et uhørt antal ører, som bevægede sig rundt i indgangshallen. Jeg fandt seks ører på mit kontor; i kantinen var der klokken tolv fem hundrede af dem, symmetrisk opstillet i dobbeltrækker. Det var skægt at se En av Raúl Aguiars noveller er da også et godt utgangspunkt for den som vil følge sporene etter den argentinske forfatteren, som ikke bare inkarnerte den såkalte latinamerikanske boomen (sammen med García Márquez, Vargas Llosa og Carlos Fuentes), men også den opprørsånden som gjorde seg så sterkt gjeldende på 1960- og 70-tallet. Aguiars novelle forteller, i typisk Cortázar-stil, om det fantastiske møtet mellom en ungpike fra vår tids Havanna, og selveste Cortázar. Hun lever en morgen i år 2003. Han i januar 1967. Det fine med novellen ligger i den melankolien det vekker hos leseren at han på forhånd kjenner de triste svarene som venter Cortázar når han vil høre nytt fra fortiden: «Jeg har tusen spørsmål. Er menneskene kommet til Mars? Og Vietnamkrigen? Hva har skjedd på Cuba i denne tiden? Lever Fidel fremdeles? Og Che? Har sosialismen endelig seiret? Vet du noe om Argentina?» Nesten en katalog over frustrasjoner. Det tok svært lang tid før denne lidenskapelige interessen for verden, i kjøtt og blod, våknet hos Julio Cortázar. Han innrømmet selv at han hadde «beskjeftiget seg svært lite med menneskeslekten» før han skrev El perseguidor (Forfølgeren), en av hans beste noveller. to ører i ny og næ stige til vejrs, træde ud af rækken og fjerne sig. De lignede vinger. Om tirsdagen valgte jeg, troede jeg, noget mere sjældent: armbåndsure. Jeg tog fejl, for til frokost kunne jeg se henved to hundrede af dem svæve over bordene i en pendulerende bevægelse, der mindede stærkt om den hand-ling at skære i en bøf. Om onsdagen foretrak jeg (med en vis skam) noget mere ordinært og valgte derfor knapperne. Hvilket syn for guder! Luften i hallen var fuld af stimer af fisk med uigennemsigtige øjne, som trak horisontalt gennem den, alt imens to, tre eller fire knapper i pendulsving gyngede på begge sider af hver lille horisontal bataillon. Trængslen i elevatoren var ubeskrivelig: hundredvis af ubevægelige, eller så godt som ubevægelige knapper i en forbløffende krystallografisk kubus. Jeg mindes i særdeleshed et vindue (det var om eftermiddagen) ud til den blå himmel. Otte røde knap- Han var da 45 år. Cortázar, sønn av argentinere, ble født i Brussel i 1914, og der fikk han «en måte å uttale R på som jeg aldri ble kvitt». Det var ett av de mange fysiske trekk som kjennetegnet Cortázar. Han var svært høy og veldig tynn. Ansiktet var skjeggløst det meste av livet, slik at han kom til å se ut som en evig tenåring. Øynene var enorme og satt langt fra hverandre, noe som gjorde blikket nærmest forundret og katteaktig. Også av natur var han individualistisk og gåtefull: «Jeg tror jeg var et metafysisk lite vesen fra jeg var syv-åtte år … Jeg svevet alltid i skyene. Virkeligheten som omga meg var ikke av større interesse for meg. Jeg så hulrommene, kan man si, rommet som er mellom to stoler, og ikke stolene. Derfor var jeg fra barnsben av fascinert av den fantastiske litteraturen.» Forfatterskapet begynte å vokse frem på fantasiens område, men akkurat som i det barnslige blikket hans, dukker det fantastiske i novellene opp som et mellomrom som føres inn i virkeligheten, i den hverdagslige diskursen, og forvandler den. Et hus som begynner å bli inntatt av et vesen som aldri navngis, i Casa Tomada (Inntatt hus). En fotograf som kommer overrumplende over en forførelsesscene mellom en ung mann og en kvinne, Cortázars litterære innsats var titanisk, men aldri høyttravende. Abstraktionens muligheder per beskrev den fineste vertikale linje, og her og der bevægede nogle små perlemorsindfattede og hemmelige skiver sig blødt vuggende. Den kvinde måtte være så smuk. Dagen efter var askeonsdag, en dag, hvor fordøjelsesprocesserne forekom mig at være en passende illustration af forholdene, hvorfor jeg klokken halv ti gnavent var vidne til ankomsten af hundredvis af poser fulde af en grågrumset grød, resultatet af en blanding af corn- flakes, kaffe med mælk og croissanter. I kantinen så jeg, hvordan en appelsin omhyg gelig blev skåret ud i både, der på et vist tidspunkt mistede deres form og sank en for en for til sidst at danne et hvidligt sekret. I denne tilstand bevægede appelsinen sig gennem gangen, steg fire etager ned, og efter at være trådt ind på kontoret indtog den en ubevægelig stilling et sted mellem en lænestols to armlæn. Lidt længere henne kunne man se en kvart liter stærk te Litteraturens Che Guevara Julio Cortázar var en forfatter som blandet det politiske og det hverdagslige med det fantastiske. Han fremholdt selv at «vi trenger mer enn noensinne språkets Che Guevara’er, og litteraturens revolusjonære mer enn revolusjonens litterater». i en tilsvarende hviletilstand. I parentes bemærket (min evne til abstraktion kender almindeligvis kun helt vilkårlige anvendelser) kunne jeg også se et hiv røg synke ned gennem et vertikalt rør, dele sig i to gennemsigtige blærer, stige op gennem røret igen og efter en graciøs spiralbevægelse fordele sig i barokke volutter. Senere (jeg var nu inde på et andet kontor) fandt jeg en undskyldning for igen at opsøge appelsinen, teen og røgen. Men røgen var forsvundet, og i stedet for appelsinen og teen var der to væmmeligt forvredne rør. Selv abstraktionen har sine bagsider; jeg hilste på rørene og vendte tilbage til mit kontor. Min sekretær græd, mens hun læste det dekret, der berettigede min afskedigelse. Som trøst besluttede jeg at abstrahere hendes tårer, og en tid lang så jeg henrevet disse bittesmå krystalklare kilder udspringe af luften og knuses mod sagsmapperne, blæksugeren og statstidende. Livet er fuldt af sådanne vidundere. og som, da han fotograferer den, blir fanget i sitt eget fotografi, i Las babas del diablo. (Djevelens spytt, eller Spindelvev). Den fantastiske åren var et konstant innslag i Julio Cortázars verk. Allerede som liten var hans forhold til ordene, til skrivingen, det samme som hans forhold til verden i sin alminnelighet. «Det forekommer meg at jeg er født til ikke å godta tingene slik de blir gitt meg.» Denne ukomfortable følelsen, denne opprørsviljen, skulle følge ham hele livet. Cortázar var en pasjonert leser av Rimbauds dikt og surrealistenes tekster, og i sitt verk bevarte og videreførte han, uten å gjenta dem slavisk, de prinsippene og estetiske målsettingene som surrealistene sto for. I likhet med dem, mente han fantasien utgjør en del av en høyere virkelighet som innbefatter både det rasjonelle og det irrasjonelle. Han delte deres tro på at vilkårlige møter var alt annet enn tilfeldige, og at en amour fou og slumpen fungerer som gåtefulle mekanismer som menneskenes skjebne formes gjennom. Det dobbelte møtet (med byen Paris og med La Maga) var nettopp det som ga livet og verket en radikal vending. I 1950 tok Julio Cortázar en kort tur til Paris, og under overfarten med båt skjedde ett av de overraskende møtene som skulle bli et konstant innslag i livet hans. Om bord var det en ung tysk pike av jødisk opprinnelse, Edith Aron. Hun hadde svart hår og grønne øyne. Cortázar festet seg snart ved henne. Heller ikke hans magre skikkelse og ansiktet til et forvokst barn unndro seg Ediths nysgjerrighet. De vekslet likevel bare noen ganske få ord. Da de kom til Paris, skilte de lag uten å oppgi noen som helst adresse, og etter noen dager møttes de i en bokhandel, ved noe som andre ville kalt et slumpetreff. De skiltes igjen uten å avtale noe nytt møte, og den merkelige kraften som trakk dem til hverandre, fikk dem til å møtes noen dager senere. Signalet var klart. Cortázar oppdaget at denne piken med det vakre smilet var «brå, komplisert, ironisk, entusiastisk». Med andre ord, uimotståelig. Da han i 1951 vendte tilbake til Paris for å slå seg ned der, møtte han henne ikke bare på nytt og innledet et forhold som med kortere eller lengre distanse (og med mange andre kvinner innimellom) varte hele livet, men hun skulle også bli til en person i hans mesterverk, romanen Rayuela (Paradis), idet det var hun som ga inspirasjonen til romanfiguren La Maga. Rayuela, som kom ut i 1963, handler også om Cortázars transcendentale møte med byen Paris. «Paris var den store eksistensielle rystelsen,» mintes han mange år senere. Det var der han oppdaget at han var latinamerikaner, for «på de fryktelige øyene der vi søramerikanere holder til (Argentina eller Mexico er like insulære som Cuba) er det noen ganger nødvendig å flytte til Europa for endelig å oppdage at stemmene kommer fra søsken». Historier om kronoper og famøser Julio Cortázar anses som en av de viktigste representantene for den fantastiske litteraturen. Lekende omgang med det absurde preger store deler av hans forfatterskap, i særdeleshet kortprosasamlingen Historier om kronoper og famøser (Historias de cronopios y de fames) som kom ut i 1962. Vi bringer her tre tekster fra dette verket, som nylig kom ut i dansk oversettelse (Historier om kronoper og famøser, Forlaget Basilisk, Købehavn, 2003. Oversettelse til dansk ved Peer F. Bundgård.) Når famøserne er ude at rejse og overnatter i en fremmed by, har de følgende vaner: En famøs finder hotellet og kontrollerer omhyggeligt priserne, sengetøjets kvalitet og farven på tæpperne. Den anden møder op på politistationen og får alle tres møbler og ejendomme samt indholdet af deres kufferter ført til protokols. Den tredje famøs tager ind til hospitalet, hvor han kopierer listen over vagtlægerne og deres respektive specialistuddannelser. Efter at have truffet disse forholdsregler samler de rejsende Rejser sig på byens hovedtorv, hvor de delagtiggør hinanden i deres iagttagelser og går ind på en café for at drikke en apperitif. Men inden da tager de hinanden i hånden og danser i ring. Denne dans kalder de «Famøsernes glæde». Når kronoperne er ud at rejse, er alle hoteller optaget, togene er allerede gået, det regner i skrigende strømme, og taxaerne vil ikke samle dem op eller forlanger uhørt høje priser for det. Kronoperne mister ikke modet af den grund, for de tror fuldt og fast, at sådan er det for alle, og før de falder i søvn, siger de til hinanden: «Sikke en smuk by, sikke en smuk, smuk by.» Og de drømmer hele natten, at der overalt i byen holdes storslåede fester, og at de er inviteret med. Den følgende morgen står de umådeligt glade op, og sådan rejser kronoperne. Forhåbningerne, som er fast bosiddende, lader tingene og menneskene rejse gennem sig, og de er som statuerne, man er nødt til at tage ud at se, fordi de ikke ulejliger sig med noget som helst. Stemmene til andre latinamerikanske forfattere, men også lesernes stemme, som gjorde den såkalte boomen mulig, i og med at de identifiserte seg med en ny litteratur som begynte å ta form. Så til de grader at den internasjonale suksessen til García Márquez, Vargas Llosa og Cortázar, som han hevdet, på en måte var uttrykk for et kollektivt ønske om å skape bånd mellom menneskene i Latin-Amerika, på tvers av landegrensene. Med andre ord, litteraturen kom i samklang med de revolusjonære omveltningene som akkurat da gikk over kontinentet, med sentrum og utgangspunkt i den kubanske revolusjonen. Ingenting kunne altså være mer naturlig enn den fascinasjonen som Cortázar meget snart følte for Cuba. Hans bånd til revolusjonen var der hele tiden, men han stilte seg også kritisk. Han opprettholdt alltid sine egne kriterier (hvilket fremgår av hans uttrykte beundring for den kubanske forfatteren Lezama Lima, også i de dogmatiske 70-årene), selv om han bestrebet seg på at kritikken ikke skulle kunne brukes av de politiske motstanderne av revolusjonen, hvilket medførte at han nærmest ble stående ensom, og ble sett på med ublide øyne både av castrismens fiender og av myndighetene på Cuba. For at bekæmpe den pragmatiske holdning til tilværelsen og den forfærdelige hang til kun at forfølge nyttige mål taler min ældste fætter for, at man skal trække et godt hår ud af hovedbunden, slå en knude midt på det og forsigtigt lade det falde ned gennem afløbet i vasken. Hænger håret fast i den lille rist, der normalt dækker nævnte afløb, behøver man blot at åbne lidt for vandhanen, og det vil forsvinde ud af syne. Herefter skal man uden at tøve et sekund iværksætte eftersøgningen af håret. Den første handling består ganske enkelt i at demontere vandlåsen for at se, om håret skulle hænge fast på indersiden af rørets ru belægning. Hvis man ikke finder det, skal den del af røret afdækkes, som går fra vandlåsen til det egentlige afløbsrør. Her vil der med sikkerhed dukke mange hår op, og man bør derfor under jagten på knuden regne med resten af familiens bistand til at undersøge dem ét for ét. Hvis knuden ikke dukker op, står man over for det interessante problem at skulle brække rørledningen fri «Det forekommer meg at jeg er født til ikke å godta tingene slik de blir gitt til meg.» Julio Cortázar Etter Rayuela søkte Cortázars verk en annen mulig virkelighet midt oppi redslene som preget noen tiårs undertrykkelse, men også håp. Han opplevde mai 1968 i Frankrike. Han utga romanen El libro de Manuel, der han gjorde sine betraktninger om de nye latinamerikanske geriljakrigerne, og han delte deres argumenter, men kunne ikke identifisere seg med deres revolusjon. Han fikk den franske Médici-prisen, og pengene ga han til den chilenske motstandskampen. Han var med i Russell-tribunalet, som fordømte bruddene på menneskerettighetene. Han støttet den sandinistiske revolusjonen. Parallelt med dette ble hans forfatterskap stadig mer utforskende, mer fritt. En frukt av disse bestrebelsene er bøker der han blander essay, kommentarer og noveller, som i Ultimo round, eller romaner med en komplisert oppbygning, som 62 modelo para armar. Cortázar selv formulerte dette ikke-dogmatiske båndet mellom litteraturen og revolusjonen da han fremholdt at «vi trenger mer enn noensinne språkets Che Guevara’er, og litteraturens revolusjonære mer enn revolusjonens litterater». Kjærlighet, revolusjon og skriving utgjorde med andre ord den trekanten som Cortázars eventyrlige livsverk bygde på. Hvordan man mister og genfinder et hår helt ned til stueetagen, men dette kræver imidlertid et opbud af betragtelige ressourcer, eftersom der i en otte-ti år skal arbejdes i et eller andet ministerium eller en forretning for at opspare penge til at købe de fire lejligheder, som befinder sig under min ældste fætters lejlighed, og alt dette med det kolossale handicap, at man i løbet af de otte-ti års arbejde ikke vil kunne unddrage sig den nagende mistanke, at håret ikke længere befinder sig i rørledningerne, og at det kun ved et usandsynligt tilfælde er blevet hængende i et eller andet rustent fremspring i røret. Den dag oprinder endelig, hvor vi kan brække rørene fri i alle lejlighederne, og vi vil da i flere måneder leve omgivet af vandfade og diverse bassiner fulde af vådt hår, samt af medhjælpere og tiggere, som vi betaler fyrsteligt for at lede, inddele, kategorisere og bibringe os de mulige hår, således at vi kan opnå den ønskede vished. Hvis håret ikke dukker op, indledes en meget mere uklar og kompliceret fase, da den efterfølgende rørstrækning fører os ud i byens kloaksystem. Efter erhvervelse af en specialdragt vil vi lære at smyge os ned gennem kloakledningerne sent ud på natten, udstyret med stærke lommelygter og iltmasker, og vi vil udforske hoved- og bigangene, om muligt bistået af rakkerpak, som vi har etableret kontakt med, og som vi vil være nødt til at skænke størsteparten af de penge, vi om dagen tjener i et ministerium eller en forretning. Vi vil meget hyppigt få indtryk af at være nået til vejs ende, fordi vil vil finde (eller få forelagt) hår, der ligner det, vi leder efter; men da man ikke kender til nogen tilfælde af hår med en knude på midten, uden at et menneske skulle have haft en finger med i spillet, ender vi næsten altid med at konstatere, at den pågældende knude er en simpel hævelse i hårrøret (uagtet, at vi heller aldrig har kendt til noget sådant) eller en vilkårlig silikat- eller oxidaflejring forårsaget af den langvarige kontakt med en fugtig overflade. Sandsynligvis vil vi på denne måde bane os Julio Cortázar endte sine dager i Paris, da han var blitt drevet i eksil av det argentinske diktaturet og gjort til fransk statsborger av president Mitterrand. Cortázars litterære innsats var titanisk, men aldri høyttravende. Hans store fortrinn var nok, som hans biograf Mario Goloboff har påpekt, at han «alltid var leken, alltid, og tross alt, antihøytidelig». Humoren og synet på kunsten som fornøyelse er trekk som går igjen i hele hans verk, og i noen tilfeller, som i Historias de cronopios y de famas, er disse faktisk hovedpersoner. Når vi møter Cortázar på nytt i dette rommet utenfor tiden, som på sidene i en bok, får vi igjen noe av en optimisme som kan virke malplassert i vår tid, da vi har mistet troen på alt og er blitt fatalister. Det er kanskje derfor de spørsmålene som Cortázar i Raúl Aguiars novelle stiller til den kubanske ungpiken av i dag, fyller oss med melankoli: De fører oss tilbake til noe som var kimen til en annen verden, noe som ligger i kjernen av oss selv, men som vi ikke kan finne, fordi vi ikke lenger forstår den møtenes kunst som Cortázar var en slik mester i. Kanskje er det derfor de leserne som dag etter dag kommer forbi hans grav i Paris, ikke bare er nysgjerrige turister. De er hans medsammensvorne. Oversatt fra spansk av Kari og Kjell Risvik Weng Fen: Sitting on the Wall vej gennem forskellige afsnit af hoved- og bigangene, indtil vi når frem til det sted, som ingen længere ville kunne beslutte sig til at trænge ind i: hovedrøret, som leder direkte ud i floden, affaldsstrømmenes brusende forening, hvor ingen penge, ingen både, ingen bestikkelse vil gøre det muligt for os at fortsætte eftersøgningen. Men inden da, og måske længe inden, for eksempel nogle få centimeter fra vaskens afløb, i nærheden af lejligheden på anden sal eller i den første underjordiske rørstrækning, kan det hænde, at vi finder håret. Bare tanken om den glæde, dette ville fremkalde, om den målløse beregning af de anstrengelser, vi ved lykkens mellemkomst var blevet skånet for, rækker til at berettige, vælge, ja, praktisk talt forlange udførelsen af en sådan opgave, som enhver fornuftig lærer burde anbefale selv sine purunge elever at påtage sig, i stedet for at udtørre deres sjæl med reguladetri eller Hjortens Flugt.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - februar
Page 3 and 4: 4 LE MONDE diplomatique - februar 2
Page 5: 8 LE MONDE diplomatique - februar 2

Skautdebatten - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?