Skautdebatten - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

2 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 3 JEANPIERRE OLIVIER DE SARDAN Studieleder ved Skolen for højere studier i socialvidenskaberne (EHESS). Forskningsleder på Nationalcentret for videnskabelig forskning (CNRS), på Forskningsinstituttet for udvikling (IRD) og ved Undersøgelseslaboratoriet og forskningen i social dynamik og lokal udvikling (LASDEL, Niamey, Niger). De epidemiologiske data for det afrikanske kontinent – som er både overordentlig ufuldstændige og langt fra sandheden – sætter dødelighedsprocenten en del højere end for resten af planeten. Det drejer sig ikke blot om specifikke sygdomme som AIDS og malaria, som medierne er fokuserede på, men langt i højere grad og helt generelt om en sundhedssituation som er katastrofal, også selvom visse fremskridt er opnået i de sidste årtier. Af mæslinger eller under fødslen dør f.eks. hundrede tusinder af børn og mødre, som i nordens lande ville have overlevet uden problemer. Der peges normalt på to hovedfaktorer, den ene økonomisk, den anden kulturel. På den ene side er der det alt for dårlige sundhedsnet på landet, de menneskelige og finansielle midlers utilstrækkelighed, den herskende armod i sundhedsuddannelserne. Med ét ord: «underudviklingen» – forstået som en forfærdende mangel på midler og finansiering. Denne er ansvarlig for alle disse dødsfald, som i andre økonomiske kontekster teknisk set er til at undgå. På den anden side anklages den lokale kultur for at vaner og skikke, de folkelige forestillinger og praksis, ja til og med befolkningernes «uvidenhed», for at tale de syge fra at henvende sig til de sociale instanser i tide, og i stedet forlade sig for meget på «traditionelle» behandlinger eller helbredere. Oven i disse to ubestridelige faktorer føjer sig en anden til, som man næsten aldrig taler om, men som også bærer et stort ansvar: en stor del af sundhedspersonalets upassende opførsel, deres mangelfulde fagviden, deres foragt for de syge. 1 Ydmygelser, pengeafpresning, griskhed, «skideligeglad-holdning», vold, hyppigt arbejdsfravær, manglende motivation, «enhver er sig selv nærmest»-filosofi: alle disse onder, i deres tilknytning til en særligt svækket økonomisk og social kontekst, beretter brugerne («Man ser ikke engang på os» og «Sundhedspersonalet tænker kun på penge») og visse klartseende fagfolk om. Selvfølgelig møder man også i poli- og fødeklinikkerne et kompetent, hæderligt, samvittighedsfuldt og venligt sundhedspersonel. Men de er marginaliserede. Under sådanne forhold er under-frekventeringen af det offentlige sundhedsvæsen, de syges hyppige flugt, den manglende overholdelse af ordinationer direkte forbundne med denne næsten veterinære lægevidenskab som praktiseres af det officielle sundhedssystem i Niamy, i Abejdjan, såvel som i Dakar, Bamako eller Conakry. Når alt kommer til alt, er det ikke den moderne lægevidenskab, som befolkningerne forkaster. Dette vidner succesen for «apotekerne på jorden» om, dvs. markedsstandene med og dørsalget af moderne medikamenter, men som er tilvejebragt gennem smugling, Nærhedens lægepraksis HELSE: Den næsten totale mangel på en lægepraksis der på samme tid er nær, human, menneskelig og af høj kvalitet, er en af vores tids største skandaler på det afrikanske kontinent. En kæmpeudfordring, som det haster alvorligt med at løfte. svindlerier eller piratudgaver. Det samme vidner den spektakulære udbredelse af private, uformelle «lægepraksisser», som drives af en arbejdsaktiv sundhedsplejer (udenfor arbejdstiden, men ofte også indenfor) eller en pensioneret. Ligeledes er hjemmefødsler med en jordmoders hjælp eller i dennes hemmelige «arbejdsværelse» hyppige i byerne. I disse forskellig tilfælde søges, oprettes og praktiseres en ikke blot fysisk, men også social nærhed mellem patient og behandler. Dørsælgeren sælger de paracetamol og kloroquin stykvis, som der under hastige konsultationer – hvilke opnås efter megen tidsspilde – systematisk udskrives recepter på rundt omkring på poliklinikkerne. Desuden rådgiver dørsælgeren i et familiært hverdagssprog om hvad man skal tage i tilfælde af diaré, mavesmerter eller impotens… Denne type nærhedsbehandling i byområder, som efterspørgslen er stor på, er helt sikkert ikke nogen lægevidenskab af høj kvalitet, så langt fra. Dørsælgernes forfalskede eller forældede medikamenter kan ikke synderligt anbefales dem, som har råd til at betale apoteket de 10000 CFA franc (svarende til 15 euro), som de tager for behandlingen af receptudskrevne lægemidler. De få forskrifter og standardiserede indsprøjtninger, som gives én i baggården hos en gammel sygeplejerske med nostalgisk hang til kolonitidens recepter, har ganske sikkert ikke den samme værdi som den dyre konsultation hos en speciallæge på en anset privatklinik. Men, i det mindste får man for et ringe beløb opmærksomhed, der lyttes til én, der tales til én og man beroliges på ens eget sprog i familiære vendinger, man får et billigt «middel» som vækker håb, og somme tider lindrer ens symptomer. Det er indlysende, at man må stile efter en lægevidenskabelig praksis, som på samme tid er af høj kvalitet og nærhedens (både socialt og geografisk) – én hvor fokus er på den syge og sygdomshelbredelse. Men hverken de sideløbende læger eller i endnu mindre grad samaritterne og matronerne er i stand til virkeligt at garantere en sådanne. Fremtiden synes at gå i retning af et ordentligt landsdækkende net af alment praktiserende læger, sammenknyttet med forsikringsformer der bringer dem inden for den finansielle rækkevidde for det størst mulige antal. Desværre er vi langt fra dette mål. De læger, som accepterer at skulle flytte fra byen eller at skulle slå sig ned i fattige eller afsidesliggende kvarter, er yderst sjældne. Ligeledes fremmer den næsten totale mangel på enhver form for sygesikring systematisk den uformelle sektor (billig og af ringe kvalitet) overfor den formelle sektor (privat eller offentlig). Spredningen af udgiftsopkrævning, som kapitalindskyderne pålægger de offentlige sundhedsuddannelser, har omskabt disse til behandlingscentrer mod betaling – ingen penge, ingen behandling. Problemet er, at på trods af de fine erklæringer derom, så er den offentlige sundhed i Den post-koloniale lægepraksis blev konstrueret på grundlag af modeller som importeredes udefra. Månedens kunstner: Weng Fen Denne måneden presenterer Le Monde diplomatique arbeider av fotografen Weng Fen (født 1961). Han tilhører en generasjon av unge kinesiske fotografer som portretterer et moderne Kina i forandring, og gir sine tolkninger av møtet mellom kinesisk kultur og den globaliserte verden. Kinas overgang fra kommunisme til kapitalisme har fått ulike uttrykk gjennom kinesisk visuell kunst. Weng Fei interesserer seg spesielt for hvordan gammelt og nytt, lokalt og globalt, preger hans hjemby Haiku på Hainan-øya, hvor han bor og arbeider. Motsetninger i det kinesiske intet afrikansk land i stand til at gennemføre den nødvendige radikale reform, fordi den i virkeligheden ikke prioriteres nationalt. Alle steder er den karakteriseret af inkonsekvens og en forbløffende kakofoni. De lokale eliter, som enten lader sig selv behandle på privatklinikker eller i udlandet, forlader sig stort set på de internationale organisationer, bilaterale samarbejdsaftaler, NGO’er eller humanitære samt religiøse organisationer. Den offentlige sundhedssektor lider særligt under staternes forfald, 2 som de strukturelle tilpasningsprogrammer med deres tilknytning til liberale politikker er en af hovedårsagerne til. Ministrene fra hvert enkelt land stiller sig tilfreds med at følge de skiftende retningslinjer (talrige igennem de sidste 40 år), som dikteres af de internationale institutioner, og omorganiseringen af de finansmidler som følger med: i halvfjerdserne handlede det om den primære sundhedspleje, i firserne om omkostningsdækning, i halvfemserne om en omorganisering af sundhedssystemet, i dag om hospitalsreformer. Hermed er ikke medtaget de utallige top-down operationer som kapitalindskydere bruger på sygdomme «à la mode» (Unicefs nationale vaccinationsdage eller forskellige aktioner mod AIDS er typiske eksempler derpå, for ikke at tale om de mange «lobbyer» og megen bistand som er bundet til denne eller hin mere eller mindre kendte, specifikke sygdom: bilharzioze hér, seglcellesygdom dér, spedalskhed andetsteds, noma i den zone, flodblindhed i hin anden etc.). Reelle reformer af nærhedsbehandlingens kvalitetsniveau er følgende – dvs. af «frontlinjen», det daglige samspil mellem de syge og sundhedspersonalet – den nødvendige mikstur for den offentlige politik på sundhedsområdet. Desuden, dér hvor det offentligesundhedsunder- skud ville være stærkt påkrævet, i mødet mellem nærheden og kvaliteten, forsynes det med et overmål af offentlig sundhed andetsteds – dér hvor den er mindst effektiv: med seminarer, administrationer, bureaukratier, kollokvier og organisationsskemaer. Rent faktisk, det offentlige sundhedssystem er for afrikanske læger den sikre vej til at forlade behandlingssystemet og blive rekrutteret af «udviklingsprojekter», af internationale organisationer (idet deres løn fem- eller tidobles) eller som et minimum af sundhedsadministrationen (dér kan de som bureaukrater udfærdige rapporter og indkassere «ekspeditionsafgifter»). Ligeledes forlader kliniklæger, som oftest de bedste, i stort tal den terapeutiske praksis, dvs. den praksis hvor de kan gøre mest nytte, for en specialisering indenfor den offentlige sundhedssektor. Efter opnåelse af specialiseringen taler de uden ophør om andres reformbehov uden nogensinde selv at sætte sådanne i værk. På de to strategiske områder som lægepraksisser i kvarterne (eller i landsbyen) og sygesikring er, forbliver erfaringerne alt for få samfunnet som følge av rask den raske globaliseringen og urbaniseringen er et sentralt tema i hans bilder. Ett eksempel er serien Sitting on the wall: En ung kinesisk jente sitter på en mur hvor hun kan se skyskraperne i byen. Kroppspråket hennes signaliserer at hun ønsker seg et nytt liv på andre siden, men hun uttrykker også underliggende bekymringer og redsel. Og hva er det egentlig som ligger bak henne? Det kommer ikke til syne i bildet. Nine Wishes of Chinese family er en serie fotografier med Weng Fen selv, hans kone og datter – en typisk kinesisk familie og punktuelle: oprettelse af nogle landsbylægepraksisser et sted, indretning af sygesikring et andet sted, fastsættelsen af en fødselspris et tredje sted. En virkelige opgørelse over høstede erfaringer på mellemlangt sigt har man ikke foretaget (efter at «det eksterne projekt» er blevet søsat, så drager erfaringen videre). Vi er altså stadig langt fra at kunne drage mulige almene slutninger af disse eller analoge erfaringer – anderledes udtrykt: drage almene slutninger om udformningen af en national, reformorienteret sundhedspolitik. Forskellige historiske årsager forklarer dette dramatiske fravær af en lægepraksis der på samme tid er en nærhedens (altså både i menneskelige og rumlige termer) og af høj kvalitet (idet at den garanterer mere og andet end lynhurtige konsultationer og standardiserede receptudskrivninger, hvilke er den almene tilstand i dag). Den første er arven fra kolonitiden, hvor man hovedsageligt havde en militær lægevidenskab, der var fokuseret på bekæmpelsen af de store regionale folkesygdomme (hvori den var effektiv), idet at den udelukkende uddannede underkvalificeret hjælpepersonale til ekspeditionsagtige funktioner. 3 Den anden hidrører fra uafhængighedens begyndelse hvor man fokuserede på hospitalerne i hovedstæderne, dvs. på samme tid tunge og dyre bureaukratiske strukturer, men blottede for de tekniske midler og kompetencer der karakteriserer de tilsvarende vestlige hospitalsstrukturer. Den tredje kommer af manglen på en national prioritering af sundheden, den usammenhængende og bøjelige forvaltning af staten i almindelighed og sundhedssektoren i særdeleshed og kapitalindskydernes uophørlige kursskift. Den post-koloniale lægepraksis blev konstrueret på grundlag af modeller som importeredes udefra. Lokalt hvilede det til dels på bureaukratiserede sygeplejere, der udfyldte rollen som læge (diagnose og ordination), hvilket de ikke var uddannede til og altså ikke besad midlerne til, og til dels opbyggedes det omkring overfyldte og dysfunktionelle byhospitaler, hvor nye skrankepaver var mere optagede af egen status end af effektiviteten af den leverede service. Alt sammen i midten af en stadigt ringere og dårligere fungerende offentlig sektor, der i stadig mindre grad stod i brugerens tjeneste, men tværtom levede på egen bekostning. I den forstand er den næsten totale mangel på en lægepraksis der på samme tid er nær, human, menneskelig og af høj kvalitet, en af vores tids største skandaler. En kæmpeudfordring, som det haster alvorligt med at løfte. 1 Læs Jaffré & Olivier de Sardan, Une médicine inhospitalière. Les difficiles relations entre soignants et soignés dans cinq capitales d’Afrique de L’Ouest, Paris, Karthala, 2003. 2 Læs Olivier de Sardans artikel «Dramatique déliquescence des Etats en Afrique», Le Monde Diplomatique, februar 2000. 3 Læs Bado, Médicine coloniale et grandes end’mies en Afrique, 1900-1960. Lèpre, trypanosomiase humaine et onchocerose, Paris, Karthala, 1996. som lever under ettbarns-politikken. De er kledd i det som regjeringen og næringslivet anser som tegn på «et godt liv». De ni ønskene tittelen spiller på er blant annet et lykkelig ekteskap, patriotisme, høy utdannelse, kontorjobb/hvitsnipparbeid, være moteriktig, og ha en aktiv livsstil. Ett av bildene i serien tematiserer nasjonalfølelsen (bildet er kalt patriotism), og viser familien foran et kart over Kina. Flere av Weng Fens arbeider fokuserer nettopp på kodene og reglene som forteller folk hvordan de skal oppføre seg, hva de skal gjøre, hva de skal ha på seg og hvor mange barn de skal ha. Hyperkolorerte, iscenesatte studiofotografier viser ulike former for «suksess» som anerkjennes i det kinesiske samfunnet. Le Monde diplomatique En radikal politisk-filosofisk månedsavis med samtidsanalyser og kulturkritikk. Avisen skrives av internasjonale skribenter med god faglig bakgrunn. 2/3 av artiklene i nordiske Le Monde diplomatique er et utvalg oversatte artikler fra den franske utgaven, og 1/3 av artiklene initieres av vår redaksjon (disse er merket LMD Norden). Diplomatique llustreres hver måned med kunst. Avisen fører en kritisk linje mot imperialisme og nyliberalisme. Vi knytter oss til verdens undergrunnsdiplomati, subkulturene, nettverkene, bevegelsene, NGO’ene – «diplomatikken» nedenfra. Telefon: +47 22 43 42 45 (fra den 20. hver måned) Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge Websider: www.diplomatique.net Epost og artikler til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net) Redaksjonssekretærer: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) Danmark: Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) Oversettere: Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk Redaksjonsråd: Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl Diplomatique-kredsen i Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, njohan@diplomatique.net Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge Årsabonnement Norge 380 NOK Sverige 480 SEK Danmark 420 DKK Finland 55 euro Øvrige Europa 55 euro Øvrige verden 60 euro Kan registreres på www.diplomatique.net eller per epost til abonnement@diplomatique.net Avisen selges i abonnement og løssalg. Avisen vedlegges for tiden til Morgenbladets abonnenter i Norge frem til mars 2004. Annonser Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller evt. ta kontakt på annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 Le Monde diplomatique internasjonalt Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Frankrike: 1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris Telefon: +33 1 53 94 96 01 Internett: www.monde-diplomatique.fr Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet Direktør: Bernard Cassen Sjefredaktør: Alain Gresh Assisterende sjefredaktører: Martine Bulard, Maurice Lemoine, Dominique Vidal Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, Anne-Cécile Robert Obs. Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio braziliense. Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. Colombia: Månedsavis Dette utgitt er av Tebeo nest Communicaciones. siste Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab, distribusjon i hele Golfen. utgave som følger med til Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. Italia: Bilag til dagsavisen Morgenbladets Il Manifesto. Jordan: Bilag til Al Ra’ay. abonnenter. Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. Om du ønsker det, anbefaler vi deg Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere Jugoslavia. å tegne eget abonnement på Spania: Le Månedsavis Monde utgitt diplomatique av Ediciones Cybermonde. allerede nå. Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian Så går du ikke glipp av en utgave. Weekly. Se www.mondediplo.com Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. 380 kroner (fra april) for Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. Tyrkia: Månedsavis årsabonnement utgitt av forlaget Okuyan i Norge. Us Yayin. Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. Registrer deg på Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, kinesisk, spansk, www.diplomatique.net esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, portugisisk, russisk, eller serbisk, ring tsjekkisk 22434245 og tyrkisk. For mer informasjon, se www.diplomatique.net Det store hykleriet FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettigheter og tusenårsplaner vil bli praktisert så det monner av de privilegerte overfor de underprivilegerte? Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige pensjonsrettigheter med samme levestandard som i dag – vil jeg minne om et annet bilde fra utsiden. Man måste jamföra: FNs menneskerettighetserklæring forteller oss at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie …» 1 Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. Åtte mål for en mer rettferdig fordeling av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon av barnedødelighet, sikre svangerskap, aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 2015. La meg gjennomgå disse: Første mål er å halvere andelen mennesker som lever i fattigdom (under en dollar dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent fattigdom. I dag må én femtedel av klodens befolkning ta til takke med én prosent av verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene forbruker det samme som klodens 2.7 milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående nordmann ta for seg femti ganger hva en fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen i verden som lider av underernæring. Afrika og Asia er fulle av triste historier om barn og voksne som spiser umoden mais eller tyr til blader og røtter for å overleve. De som er så uheldige å bli født på den kanten får stadig mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? Norge, Sverige og Finland halverte heller sin bistand for ti år siden. Danmark følger nå etter med milliardkutt. Den rike verdens totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder dollar. I vår del av verden opprettholder vi heller en levestandard på høyde med middelalderens fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i Norge en familie som fattig om barna ikke har råd til å gjøre det samme som naboens barn. I vår del av verden har vi kontroll over sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon erklærte i 2000 fedme for en global epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. «Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig…» Mål nummer to gjelder grunnskole til alle fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den tredje verden er i dag analfabeter. Selv om man kan øyne stor fremgang i India, er svært mange fattige familier i andre land avhengig av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest kritiske faktoren for landenes økonomisk utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb i rikere land. Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av skolen når fattigdommen er påtrengende. Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner siden 1990. Gutter anses som mer verdt, jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige analfabetene høyest barnedødelighet – 15 prosent av deres barn dør innen fem år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og fattigdom, sykdom, vold, misbruk og menneskehandel. «Enhver har rett til undervisning…» Mål nummer fire er at dødeligheten for barn under fem år skal reduseres med hele to tredjedeler. I dag er barnedødeligheten så stor at du kan regne med at 200 småunger dør i løpet av tiden du bruker på å lese denne kommentaren. Utviklingen går for langsomt når hvert tiende u-landsbarn dør. Av de 11 millioner barn under fem som dør hvert år, er de fleste ofre for sykdommer som enkelt kunne forebygges. Fattigdom fører også til at alt for mange av de fattige barna mishandles, misbrukes, blir slaver, prostituerte eller soldater. Døden kan da heller komme som en befrielse. Spesielle mat-, helse- og vaksinasjonsprogram kan hjelpe barna. Ifølge Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg vil det ikke koste mer enn 6 milliarder dollar å få vaksinert alle disse barna mot alvorlige sykdommer. 2 Mens aidsepidemien er langt vanskeligere å håndtere, kan viktig vaksinasjon lett gjennomføres med et drypp på tungen. Utrolig at det skal være vanskelig å samle dette beløpet. Hadde man virkelig brydd seg i Norge, kunne vi alene ha løst dette ved å gi et «tiende» av oljefondet – naturressurser som tvilsomt bare tilhører Norge. «Barnet har rett til å få den best mulige medisinske behandling og hjelp til å komme seg etter sykdom…» 3 Dessuten dør en halv million fattige kvinner årlig av å føde barn. Mål nummer fem er derfor å redusere dette med tre fjerdedeler. Til sammenligning mister én av 5.000 kvinner i Danmark livet i barsel, mens tilsvarende tall i visse afrikanske regioner er én av 13. Mål nummer seks gjelder intet mindre enn å stoppe spredning av aids og malaria. Det rike Vesten har klart dette, men i den tredje verden stiger antall smittede årlig med et tall tilsvarende Norges befolkning. Bildet av en aidssyk hvit homofil er for lengst erstattet av en hivsmittet svart kvinne. Sykdommen sprer seg da det mange steder i Afrika er sosialt akseptabelt med flere kjærester og bruk av prostituerte. Fattige ungjenter løper også gjerne til «Sugar Daddies» – menn som belønner sex med smykker og klær. Det eksisterer nå flere hiv-smittede unge kvinner enn unge menn. Beveger vi oss til mål nummer syv er ambisjonen blant annet å halvere antallet mennesker uten rent drikkevann innen 2015. I desember sa Klaus Töpfer, lederen av FNs miljøprogram (UNDP) 4 følgende: «Hver eneste dag vil ytterligere 300 000 mennesker gjøre krav på rent drikkevann hvis FNs millenniumsutviklings mål skal gjennomføres.… Et av seks mennesker, eller en milliard sjeler, er i øyeblikket avskåret fra denne mest basale av menneskets nødvendigheter.» Mulig? Prøv bare å se for deg en menneskemengde tilsvarende Norges befolkning som plutselig får rent drikkevann i løpet av et par uker. Og tenk deg at dette skulle skje 4000 ganger fra målsettingen ble satt og frem til 2015. «Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære…» Siste milleniumsmål for bekjempelse av fattigdom er ikke tidfestet. Det dreier seg om å utvikle et «globalt partnerskap» for utvikling. Skal global fordeling være rettferdig kreves en fungerende markedsøkonomi – en global frihandel uten dagens korrupsjon, umulige medisinpriser, samt rike lands ekskluderende tollbarrierer og nasjonale subsidier. Dessuten skal man sørge for en utbredelse av teknologiske fordeler til hele verden. Kan du virkelig se for deg at Kina, India og Afrika slippes inn i det globale partnerskaps varme? Apropos manglende globalt partnerskap: Norske LO – arbeidersolidaritetens fyrtårn – forlangte innvandringsstopp på 70-tallet da arbeidsledigheten oversteg 20 000. I dag vil man hindre arbeidsinnvandring fra de fattige nye EU-landene ved å gi dem arbeidsbetingelser som ikke frister norske arbeidsgivere. Så mye for internasjonal solidaritet. «Enhver har rett til en levestandard… som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom…» Hvorfor ikke være ærlig? Hvem tror egentlig at disse rettighetene til «enhver» noen gang vil bli praktisert av de privilegerte overfor de underprivilegerte? For hvem er egentlig «enhver»? Om vi alle skulle være like, er noen tydeligvis likere enn andre. Rettighetene erklært i Vesten blir fort hykleriske og for høytsvevende for resten. Forskjellen på Vesten og resten vedvarer sannsynligvis til de fleste av oss går av med pensjon. For skal målene nevnt over kunne nås, må fattigdommen først minke – ellers vil verken barnedød, barseldød, sult, analfabetisme, vannforurensing eller aidspredning reduseres. En kamp mot fattigdom i en tid der klodens befolkning øker med femti prosent i løpet av kommende mannsalder. Tre milliarder nye mennesker med velstandskrav «enhver har rett til». «Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskaplige fremgang og dens goder.» Sett fra den fattige verdens øyne er disse erklæringene og planene i virkeligheten for et hykleri å regne. Så la oss slutte å hykle. Vi og resten av den rike verden forsvarer med nebb og klør våre «Enhvers rett» til ufattelige privilegier. Er det ikke rett og slett på tide å innrømme at vi egentlig ikke liker å dele? © LMD Norden 1 FNs Menneskerettighetserklæring, artikkel 22. I det følgende nevnes også artikkel 23 og 25. Se også de uthevede sitatene. 2 Se også det norske tidsskriftet Samtiden som utkommer i februar måned. 3 FNs barnekonvensjon, artikkel 24. 4 Dette og mye av forannevnte tallinformasjon, se danske Information 24.12.03 til 5.1.04
4 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 5 Skautdebatten I desember 2003 ga Frankrikes president Jacques Chriac sin tilslutning til forslaget om å innføre en lov mot å bære «iøynefallende symboler på religiøs og politisk tilhørighet» i skolen. Det var rett etter at den såkalte Stasi-kommisjonen hadde lagt frem sin rapport som anbefalte et slikt lovforbud. Kommisjonens mandat var å gjennomgå hvordan den sekulære, franske grunnloven skal håndheves i praksis. Stat og kirke har vært atskilt i Frankrike siden 1905, og sekulære prinsipper har en spesielt sterk stilling. Lovforslaget, som skal behandles i den franske nasjonalforsamlingen 10. februar, har skapt debatt langt ut over Frankrikes grenser. Den har først og fremst handlet om muslimske jenters bruk av skaut (hijab), og i mindre grad om andre religiøse symboler. Det har de siste årene vært flere tilfeller hvor jenter er blitt utvist fra franske skoler eller sendt hjem fordi de har hatt på seg skaut på skolen. Vi bringer her to artikler som angriper spørsmålet om lovforbud fra to forskjellige vinkler. Symboler som splitter ØNSKER FORBUD: Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene som fremmer det som gjør alle mennesker like fremfor det som skiller dem fra hverandre. Derfor burde man ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst motivert eller ikke. HENRI PEÑARUIZ Filosof, amanuensis ved Institutt for politiske studier i Paris, forfatter av Qu’est-ce que la laïcité ? (Hva er sekularitet?), «Folio-Actuel», Gallimard, Paris 2003. Peña-Ruiz var medlem av Stasi-kommisjonen, som før jul gikk inn for å forby bruk av «iøynefallende religiøse symboler» i den franske skolen. Hva politiske lover angår, har Lacordaire 1 slått fast det vesentlige: «Der det er uenighet mellom sterk og svak, er det friheten som undertrykker og loven som befrir». For å ta et moderne eksempel: I perioder med stor arbeidsledighet er det oppsigelsesloven som beskytter de ansatte mot markedets makt. I et rettssamfunn som Den franske republikk fungerer lovene som garantier for alles beste. De skiller menneskenes befatning med hverandre fra den rå maktens mange fasetter. Sekulariteten virkeliggjør et slikt krav, og favoriserer slik kun det som er i fellesskapets interesse. Sekulariteten fremmer menneskenes moralske og intellektuelle uavhengighet, religionsfrihet og full likhet hva rettigheter angår – og dette gjelder samtlige individ, uavhengig av kjønn, opphav og religiøs overbevisning. Sekulariteten har aldri vært religionenes fiende, så lenge de kun bedriver åndelig virksomhet og ikke søker makt over det offentlige rom. Det er derfor skillet mellom statsmakten og enhver form for kirke, enhver religiøs, ideologisk eller kommersiell pressgruppe, er så viktig. Den offentlige skolen og alle offentlige tjenester må beskyttes mot innblanding fra pressgruppene. Det det dreier seg om i dag er hvorvidt et slikt offentlig rom – som er avgjørende for En antifeministisk lov... forts. fra side 1. De siste månedene er imidlertid tilhengerne av loven kommet opp med et nytt argument: Utvisningen og forsømmelsen av jentene som nekter å ta av seg skautet er visstnok et «nødvendig onde». Det skal være den eneste måten man kan beskytte alle de andre jentene på, og da særlig dem som bor blant «avleggse fanatikere» som forsøker å tvinge dem til å gå med skaut. Dette argumentet står ikke sin prøve. For det første: Rett nok finnes slike mennesker, men man kan ikke generalisere dette så kraftig at man gir inntrykk av at alle muslimske foreldre tvinger døtrene sine til å dekke seg til. Var det tilfelle, ville skolene vært fulle av elever med skaut – og myndighetenes statistikk viser at kun ett til to tusen av over to millioner skolepliktige jenter kler seg slik. For det andre: Når dette presset fra jentenes omgivelser finnes, medfører forbud og utvisning en svært stor risiko. Hvis de har makt nok til å tvinge henne til å bruke skaut, spørs det om trusler om utvisning har noen særlig betydning. Det er tvert om trolig at familien ikke vil ha noe mot å ta jenta tilbake for å gifte henne bort eller plassere henne i en religiøs skole (koranskole eller muslimske nettverk for skolestøtte). Med andre ord godtar man for en svært menneskenes frihet – skal kunne bestå. Er det så vanskelig å forstå at denne overdrevne, men svært så moteriktige, forherligelsen av forskjeller fører til krig? I en tid der sosiale og internasjonale spenninger er så kraftige, er det farlig å hevde at disse «forskjellene» betingelsesløst burde få fritt spillerom overalt. Slik beskjemmes, stigmatiseres og angripes de som ønsker å forbli frie, de som ikke godtar noen form for fanatisme, det være seg religiøs eller kulturell. Stasi-kommisjonens 2 høringer kastet lys over hvor alvorlige truslene som henger over disse personene er. Noen av dem som ble innkalt ønsket da også å bli intervjuet bak lukkede dører, av frykt for represalier. Kan vi akseptere at unge kvinner i belastede forsteder blir offer for fysisk og verbal vold fordi de nekter å gå med skaut? Kan vi akseptere at lærere ikke respekteres på grunn av deres kjønn eller det de lærer bort (det være seg artenes utvikling i biologitimen eller folkemordet på jødene i historie)? Kan vi akseptere at situasjonen i skolekantinene utvikles fra et ønske om å spise etter sin kulturs regler (noe alle har full rett til) til et krav om reserverte bord for visse trossamfunn? Vi må ikke være naive. Noen av dem som forsvarer det å bære religiøse symbol – og da særlig på skolen – er i god tro, selv om de helt klart ikke kjenner skolens egne krav. Det finnes imidlertid også de som er alt annet enn englebarn: organiserte grupper som på sofistikert vis benytter seg av en svært så dugelig frihets- og toleranseretorikk der de ennå ikke sitter med makten, men som bruker trusler og tvilsom gevinst (det at muslimske jenter kan ta av seg det uønskede hodeplagget på skolen, men er nødt til å ta det på igjen etter skoletid) et tungt offer: utvisning av dem som av egen vilje nekter å ta skautet av på skolen, men også dem som grunnet sterkt press ikke våger det. Er det ikke å foretrekke at den offentlige skolen tar imot alle jenter med skaut, både dem som har valgt det selv og dem som tvinges til det? Så kan man heller jobbe for at de som bærer det mot sin vilje skal klare å sette seg opp mot sine omgivelser og ta det av både på og utenfor skolen. Dette krever selvsagt tid og midler (og særlig flere ansatte), men det vil i det minste virkelig hjelpe dem som trenger det, uten å utelukke noen av dem, og heller ikke straffe dem som selv velger å gå med skaut. En annen grunn feministene har for å motsette seg dette forbudet, er at de nekter å godta noen form for tvang eller press mot kvinner. Ingen skal kunne tvinge dem til å skjule sin kropp, og ingen skal kunne presse dem til å vise den. «Det er samme type vold,» sier for Frigjøring oppnås ikke ved ydmykelse, beordring og undertrykkelse, men ved erobring av rettigheter. vold i de utsatte forstedene der de unektelig er de egentlige makthavere. Det er synd at visse organisasjoner – som jo gjør sitt ytterste for å forsvare sekulære og frie verdier – ennå ikke innser dette, og forholder seg fiendtlig til et lovforslag som vil styrke sekulariteten. Er den sekulære ånden i ferd med å svinne hen sammen med den bastante kampen for sosiale goder? Det er fryktelig å være tilskuer til en begrepsforvirring som fører til at man anser enhver polemikk mot religioner som rasistisk. Legg merke til hvor villfaren denne tankegangen er: Rasisme er myntet på et spesifikt folkeslag – hvilket folkeslag er kritikken av islam myntet på? Den arabiske befolkning? Demografisk sett er den en minoritet i den muslimske verden. Blandingen av kultur og religion, eller religion og identitet, er en gift som kun er til skade for denne debatten. Dersom vi begynner med rettsforfølgelse av en forfatter som latterliggjør islam, 3 må vi også bannlyse Voltaire, som skrev «la oss knuse det infame» med henblikk på den katolske klerikalismen. Det samme gjelder for Spinoza, som uttalte seg i svært kvasse ordelag om sin samtids fremskrittsfiendtlige teologer. Kolonialisme, rasisme og diskriminering av mennesker på grunn av deres opphav er helt klart foraktelig. Gjelder ikke det samme for kvinneundertrykkelse, påtvungen tro, ekskluderende identitetserkjennelse og religion omgjort til politisk maktdominans? Og burde man tie om de siste overgrepene under påskudd av å bekjempe de første? Selvfølgelig vil ikke en lov som forbyr iøynefallende religiøse symboler løse alle problemer, og det har da heller ikke vært hevdet. En slik lov vil imidlertid redde det offentlige rom, som tilhører oss alle, fra den faren som truer dersom man i toleransens eller den såkalt «åpne» eller «mangfoldige» eksempel tegneren Marjane Satrapi, som var nødt til å gå med skaut som barn i Iran. Selv om hun er «fullstendig mot bruk av skaut», er hun også uenig i at det bør forbys. For henne er et slikt forbud «like undertrykkende» som et påbud 7. Frigjøring oppnås med andre ord ikke ved ydmykelse, beordring og undertrykkelse, men ved erobring av rettigheter. Derfor er en lov som forbyr bruk av skaut på skolen et kraftig brudd med, og ikke en fortsettelse av, feministenes store kamper. Aldri tidligere har kvinnekampen tatt form av undertrykkelse av kvinner. Tvert om har kvinnene alltid kjempet for å oppnå rettigheter, som stemmerett, rett til arbeid, til å bestemme over egen kropp. Og de gangene de har slått ned på noe, har det vært seksualisert vold utført av menn; voldtekt eller seksuell trakassering. Det er en underlig feminisme, denne «prinsippfeminismen» – den går ut over kvinner, og bare kvinner. Ingen skjeggete ekstremist vil merke konsekvensene av denne loven! La oss nettopp snakke litt om ekstremistene. Weng Fen: Bird’s Eye View -Haikou sekularitetens navn deler opp det offentlige rom, innvilger visse privilegier til kommunitarister, bryter opp loven og slipper pressgrupper løs på Republikken. Sekulariteten trenger ingen adjektiv – i ti år nå har den såkalt «åpne» sekulariteten vist seg udyktig. I likhet med mange lærere, har representanter for rektorene og skoleledernes organisasjon fått nok av å måtte ordne opp selv, eller med andre ord måtte stole på sin egen svært relative overmakt. Det er dette budskapet, samt nødrop fra kvinner som ikke gir avkall på sin kultur eller religion – de vil bare ikke lenger kues eller trues hver dag – Stasi-kommisjonen svarer på, når den nå foreslår en lov om den sekulære offentligheten. Denne loven gjelder for alle religioner, og det er mildt sagt fullstendig uakseptabelt og feilaktig å karakterisere den som en lov som fremmer utelukkelse og stigmatisering. Stasi-kommisjonens medlemmer var ikke fra første stund overbevist om at det var riktig å utforme en slik lov, og det var med egen fri vilje de etter hvert sluttet seg til konklusjonen. Medlemmene er alle svært forskjellig fra hverandre, og dette alene burde holde for å tilbakevise alle de grunnløse beskyldningene kommisjonen møter. Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene som fremmer det som gjør alle mennesker like fremfor det som skiller dem fra hverandre. Derfor burde man ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst motivert eller ikke. Representantene for den sekulære skolen benekter likevel ikke at forskjeller finnes, slik visse kritikeres (deriblant ekte antirepublikanere) evinnelige gnål absolutt skal ha det til. De vil bare sørge for at når disse forskjellene fremheves, så skal det kunne forenes med allmenne rettigheter og gjennomføres uten noen form for tvang. Når man lærer matematikk eller historie De som er for den nye loven advarer oss mot å være for snille eller blinde overfor handlingene til de gruppene som gjemmer seg «bak» jentene med skaut. Disse advarslene, som først kan virke realistiske, medfører imidlertid et dobbelt problem. For det første fremmer de ofte urovekkende forvirring: Det er ikke slik at alle muslimer med skjegg er farlige ekstremister. Det er heller ikke tilfelle at samtlige elever med skaut selv er militante ekstremister, eller offer for slik ekstremisme. Undersøkelser gjort av sosiologer har alle konkludert med at livssituasjonene er preget av mangfold: Omgivelsenes betydning og art er svært skiftende, og det samme gjelder for den mening de som går med skaut tillegger det. 8 For det andre, dersom en viss andel av de jentene som går med skaut kommer fra miljøer med slike farlige grupper, vil disse nettopp stå «bak» jentene: Det er altså jentene som er i skuddlinjen – det er kun de som vil lide under denne strenge loven. Ekstremistene vil som sagt ikke merke noe til den. Det som verre er er at de bare vil dra nytte av den, ettersom de blir de utviste jentenes eneste samtalepartnerne. De vil mer enn noen gang før kunne kontrollere og indoktrinere dem, ved å starte egne koranskoler eller nettverk for skolestøtte. Og utvisningen av jenter som går med skaut vil kunne gi troverdighet er man ikke i samme situasjon som når man kjøper frimerker på posten eller tar toget. I søkingen etter kunnskap må man ha en åpen innstilling, noe som er uforenlig med det uimotsigelige argumentet om identitetsbekreftelse (en identitet som vel er innbilt, snarere enn fritt valgt, særlig i en alder da man er i stadig endring). Skolegården er ikke et uskyldig sted, og de friheter man har på gaten eller andre offentlige plasser, kan man ikke ha der. Mange av elevene er mindreårige, og det er urealistisk å tro at de er fullt og helt herre over seg selv – over det de er og det de gjør. En tretten år gammel jentunge med skaut som har lært utenat en kunngjøring fra Le Conseil d’État, 4 gir et bilde av hva «elevenes frihet» kan innebære. Den indre harmoni som rår på skolene skyldes i stor grad det faktum at elevene ikke først og fremst tenker på å markere seg eller vise seg som annerledes. Skulle de gjøre dette, som et resultat av ondskapsfullt press, er det i alle fall ikke vår oppgave å oppmuntre dem til det. Det vil ikke bli ulovlig å diskret uttrykke sin tro eller overbevisning, men alle uttrykk for religiøs tilhørighet ved bruk av klesplagg eller symboler vil forbys. Rektorer på flere skoler har registrert klikkdannelser av elever med samme religionstilhørighet i skolegården, med påfølgende risiko for spenning og sammenstøt. I tiden som kommer vil tusenvis av jenter være takknemlige overfor Den franske republikk for at den holdt i hevd deres rett til å gå uten skaut på skolen og sette seg ved siden av gutter, være på lik linje med dem. Og kom ikke her og påstå at de som fremmer denne loven og tanken om opplysende overtalelse ikke er åpne for dialog. Det er ikke mulig å samtale og overtale når man samtidig må kjempe mot krefter som vil prøve ut Republikkens og sekularitetens motstandsdyktighet. Kun loven vil gi rom for ekte dialog, for når den er på plass vil ikke lenger til ekstremistenes teorier om at de kun tilhører en «samfunnsgruppe», nemlig den muslimske, ettersom «Republikken kaster vrak på islam». Fredsprisvinneren Shirin Ebadi, berømt for å ha kjempet mot påbudet om å bruke skaut i Iran, forsøkte å formidle nettopp dette til franske myndigheter: «Skyver vi jentene med skaut bort fra skolen, vil de bare bli et lettere bytte for fundamentalistene […] Hvis demokratiske land glemmer menneskeretter i terrorkrigens navn, vil dette gi menneskerettighetsmotstanderne vann på mølla […] Den eneste måten man kan bekjempe fundamentalisme på er ved kunnskap, kultur og lærdom.» 9 Uansett om man angriper problemet fra en verdslig, feministisk eller antifundamentalistisk synsvinkel, møter man alltid det samme spørsmålet (som altfor ofte unngås): Hvilken skjebne venter de utviste jentene? Et slikt «offer» kan ikke på noen måte rettferdiggjøres. Det er forøvrig også viktig å ta med i betraktningen hvor mye skade de siste seks måneders fokusering på det muslimske skautet har forårsaket – blir lovforslaget vedtatt, risikerer vi at problemene øker i omfang. I tillegg til skaden den utviste eleven påføres, er det en risiko for at det utvikles et særdeles Weng Fen: Bird’s Eye View - Shenzhen dens prinsipper stå så utsatt til. Alle vet at en pedagogisk fremgangsmåte ikke kan forenes med vilkårlig maktkamp. Og hvordan kan man tro på dem som krever dialog på skolen uten å forby bruk av skaut, når jenter som har valgt å gå barhodet blir offer for verbal eller fysisk vold i enkelte utsatte forsteder? Selvfølgelig kan ikke sekulariteten ordne alt. Den gir oss både rettigheter og plikter, men i tunge sosiale omstendigheter kan det være vanskelig å tro på rettighetenes eksistens, og da er det ikke så lett å se hvorfor man skulle oppfylle pliktene. Det kan likevel ikke rettferdiggjøres å trekke den konklusjon at den sekulære statens krav er illegitime og at man derfor må gi avkall på å fremme disse krave- ne. Særlig ettersom det i flere tilfeller ikke er sosial urett det dreier seg om, men et politisk prosjekt som setter seg opp mot det sekulære. De som ønsker å fremme det verdslige må likevel ikke overse de sosiale forhold som gjør det troverdig. Den politiske kampen mot ekstremismens vold må forstås som et ønske om å fremme en fornuft som klarlegger problemenes reelle årsaker, fremfor en diagnostisk feilslutning som kriminaliserer Republikken, det moderne og den sekulære frigjøringen. Vi står her overfor en situasjon som minner ganske mye om den Marx beskrev da han angrep bruk av religionen som «et hjerte i en hjerteløs verden» (men ikke all religiøs tankegang som sådan). I Storbritannia har staten og offentlige tjenester trukket seg ut av de tyngst belastede forstedene. Dette har ført til at religiøse ekstremister har «overtatt» ansvaret for områdenes sosialpolitikk, og disse ekstremistene er såpass freidige at de karakteriserer seg som antikapitalistiske. Vi må ta med oss dette usunt klima på skolene. De resterende elevene vil møte disse signalene med forargelse, og de kan ikke uttrykke sin misnøye uten å bli sett på som ekstremister. Det er forøvrig vanskelig ikke å bekymre seg over de antiarabiske og antimuslimske strømningene som gjøres stuerene i denne debatten. 10 Bak en debatt som tilsynelatende dreier seg om sekularitet og religiøse symbol generelt, er vi rett og slett vitner til en debatt om det muslimske skautet og islam. Dette er en kjensgjerning, og ikke en grunnløs beskyldning. Islam har nå i et halvt år vært på avisenes og tidsskriftenes førstesider, og de som argumenter til fordel for den nye loven snakker om skaut og ingenting annet. Og det i en slik grad at det er vanskelig å forstå hvordan disse tilhengerne kan rettferdiggjøre en lovtekst som gjelder «alle religiøse symboler». Hvorfor skal man også forby kristenkorset og den jødiske kalotten (kippaen), når ingen de siste seks månedene har kunnet forklare hvorfor disse symbolene er problematiske? Fordi, sies det, at man ikke må gi inntrykk av å stigmatisere en spesifikk religion. Men hvorfor skulle man frykte dette dersom det faktisk er slik tilhengerne av loven vil ha det til, nemlig at problemet er undertrykkelsen av kvinner som går med skaut? Det sekulære er ikke en tilfeldig, spesifikk del av Frankrikes historie, det er en erobring som må bevares og fremmes. eksemplet på veien, og lære av det for ikke å gjøre den samme feilen i vårt eget land. Den religiøse ekstremismen er i virkeligheten medskyldig i den ekstreme liberalistiske avreguleringen som herjer i dagens samfunn. Den er objektivt sett medskyldig fordi den på subtilt vis unngår å stille en skikkelig diagnose, som kun bør trekke det kapitalistiske systemet i tvil, og ikke det vestlige samfunn som sådan. Subjektivt sett er ekstremistene medskyldige, fordi de opprettholder et mystisk livssyn som ser den økonomiske liberalismens globalisering som noe skjebnebestemt. Ved en uhederlig blanding av begreper ser de så dette som modernitetens eneste mulige fremtoning, og skaper slik en følelse av håpløshet fordi alle reelle alternativer utelukkes – og den eneste «løsningen» de har å tilby er barmhjertigheten. Det er derfor på høy tid å gjeninnføre den menneskelige frigjøringens virkelige vektstenger: sosial og politisk kamp mot kapitalismens avregulering og for offentlige tjenester – som medfører solidaritet, ikke barmhjertighet; kamp for intellektuell og moralsk frigjøring for alle, slik at en opplyst fornuft hjelper oss å holde stand mot skjebnesvanger ideologi; kamp for fullverdige rettigheter… en frihetsgaranti for alle mennesker, som slik oppnår reell etisk selvstendighet – de kan velge sin levemåte, sin seksualitet, hvordan de skal forholde seg til sine medmennesker, alt innenfor rammen av felles lover. De kan også fritt få tilgang på prevensjonsmidler og selvbestemt abort. Man kan argumentere for at familienes sosiale og kulturelle ulikheter truer mulighetene for likhet som den offentlige og sekulære sko- Vi må akseptere det innlysende: Militante sekularister har lenge kjempet for et forbud mot alle religiøse symboler, men – og dette er noe de nekter å innrømme – det er fokuseringen på det muslimske skautet som har gitt dem så bred støtte. Og det er i første rekke dette hodeplagget som faktisk vil rammes av loven; korset kan lett gjemmes under genseren. 11 Hvordan er det mulig å ignorere at de elevene som går med skaut står lagelig til for hogg? De er syndebukker man går løs på for lettere å glemme de virkelige årsakene til maktdominansen og utestengningen som gjennomsyrer vårt samfunn: Økonomien liberaliseres, nød og fattigdom øker i omfang, myndighetenes sikkerhetspolitikk og sosiale kontroll dekker et stadig større område, og kjønnsdiskrimineringen vedvarer. Skolen på sin side har også flere alvorlige problemer (lærermangel, svært lave lønninger, elever som faller ut), og man bør heller bruke tiden på å gjøre noe for å løse disse problemene, og slutte å trakassere vanlige skoleelever. len fremmer. Det stemmer, men det er ikke skolen man da må gå til angrep på, men den sosiale urett som finner sted utenfor den. Det diskrimineres fortsatt på mange plan – en gjenspeiling av den vedvarende hverdagsrasismen – og som alt som gjør det verdslige sårbart, må dette danne bakgrunnen for våre refleksjoner. For eksempel kan diskriminering i forbindelse med ansettelser – noe de diskriminerte ofte lider under uten mulighet for hjelp – føre til at de mister troen på den republikanske modellen og de verdiene som forbindes med den. Så mens den sekulære skolen kjemper for frigjøring og gjør sitt beste for å virkeliggjøre de nødvendige intellektuelle forutsetningene for den, innfører samfunnet nye ulikheter. Derfor er det ikke underlig at en slags offertankegang fører til en feilslått forherligelse av en stigmatisert etnisk opprinnelse, ja til og med en fanatisk vektlegging av annerledeshet. Risikoen er stor for at kommunitarismen da vil skli ut. Prinsippenes storhet må ikke miste sin glans på grunn av praksisens lavmål. For det sekulære er ikke en tilfeldig, spesifikk del av Frankrikes historie, det er en erobring som må bevares og fremmes, og den har universell gyldighet. 1 Jean Baptiste Henri Lacordaire (1802-1861), fransk dominikanerprest som blant mye annet var med på utgivelsen av det regimekritiske tidsskriftet L’Avenir (Fremtiden, første gang utgitt i 1830 – de viktigste utgiverne var – foruten Lacordaire – Lamennais og Gerbet). O.a. 2 En kommisjon opprettet av president Chirac den 3. juli 2003 for å utrede hvordan man kan gjennomføre sekularitetsprinsippet, navngitt etter dens leder, Bernard Stasi, som siden 1998 har fungert som mekler i Den franske republikk. De 20 kommisjonsmedlemmene leverte sine konklusjoner den 11. desember 2003. 3 Allusjon til den franske forfatteren Michel Houellebecq som ble rettsforfulgt for sin bok Plateforme. O.a. 4 Le Conseil d’État – «Statsrådet» – er den høyeste administrative jurisdiksjon i Frankrike. O.a. 1 Jf. « Campus ou champ de bataille ? » («Campus eller slagplass?»), www.lmsi.net 2 Som la Fédération syndicale unitaire (FSU – «Den samlede fagforening») og la Fédération des conseils de parents d’élèves (FCPE – «Foreldrerådet»). 3 Se « Une loi pour interdire les signes religieux à l’école » («En lov med forbud mot religiøse symboler på skolen»), avisen Libération, den 6. mai 2003. 4 Som for eksempel Françoise Gaspard, Christine Delphy, Monique Crinon, Catherine Albertini, samt organisasjoner som Femmes publiques («Offentlige kvinner»), Femmes plurielles («Kvinner i flertall») eller Les Citoyennes des deux rives («Borgere av begge bredder»). Jf. Charlotte Nordmann (red.), Le foulard islamique en question (Det islamske skautet under lupen), Éditions Amsterdam, utgis den 16. mars. Se også listen over de 1000 første signaturene på oppropet «Oui à la laïcité, non aux lois d’exception » («Ja til sekularitet, nei til unntakslover») på http://www.lmsi.net 5 «Det å være feminist innebærer ikke å stenge ute», www.sisyphe.org 6 jf. www.sisyphe.org 7 Marjane Satrapi, «Veiled threat», The Guardian, den 12. desember 2003. 8 Jf. Françoise Gaspar og Farhad Khosrokhavar, Le foulard et la République (Skautet og Republikken), La Découverte, 1995, og Charlotte Nordmann (red.), op.cit. 9 AFP, den 19. desember 2003 10 Jf. Vincent Geisser, La nouvelle islamophobie (Den nye islamofobien), La Découverte, Paris, 2003, samt seminaret arrangert av MRAP i september 2003. 11 «Kippaen» vil også rammes, noe som er like urettferdig, men når det er sagt må det også innrømmes at det er svært få elever som bærer kippa i den offentlige skolen.
Page 1: 24 LE MONDE diplomatique - februar
Page 5 and 6: 8 LE MONDE diplomatique - februar 2
Page 7 and 8: 12 LE MONDE diplomatique - februar

Skautdebatten - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?