Skautdebatten - Dokumentar.no

22 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 23
Guantanamo... forts. fra s. 1.
har registrert 32 selvmordsforsøk (utført av
21 fanger). Ifølge kaptein John Edmondson,
kirurgen som leder fengselssykehuset, får
110 fanger (det vil si hver sjette) oppfølging
på grunn av psykiske forstyrrelser, stort sett
som følge av depresjoner. 25 av dem får
psykiatrisk behandling. En annen fange som
har gjennomført periodiske sultestreiker i ett
år, var også innlagt under vårt besøk og fikk
tilført næring intravenøst.
I minst tre av de fire leirene er interneringsforholdene
nedslående. Det er enheter
på 48 celler i to rader med 24 i hver, og hver
celle måler knapt to ganger to og en halv
meter. Veggene og dørene er av metallnetting,
noe som umuliggjør ethvert privatliv. Rutinen
blir bare avbrutt av en ensom tjue minutters
lufterunde i et stort bur på betonggulv, kombinert
med en fem minutters dusj tre ganger i
uken – og med reglementert mundur for hver
forflytning: hånd- og fotjern forbundet med
lenker.
I Camp 4 får vi øye på en gruppe bestående
av menn som ser ut til å være omtrent jevnaldrende,
i underkant av 30, med fyldig skjegg
og chechia på hodet. De 129 fangene i denne
leiren lever i små grupper. Cellene er ikke
fullt så trange her, og rommer inntil ti senger.
Fangene spiser sammen, og flere ganger om
dagen kan de gå ut på området inntil fengselet.
Her er det klistret opp noen plakater om
gjenoppbyggingsarbeidet i Afghanistan.
I motsetning til fangene i de tre andre
leirene, som har oransje drakter, er fangene
i Camp 4 kledt i hvitt, «renhetens farge i
islam», forklarer en av vokterne stolt. Han
gjør oppmerksom på at disse fangene har fått
ordentlige bønnetepper. I tillegg er Koranen
delt ut til alle fangene etter sultestreiken som
preget ukene etter at de kom hit. 2
Det er åpenbart at Pentagon, ved å godta
besøk av pressen, ønsker å rette opp det sterkt
negative inntrykket fra de første månedene.
Vi får derfor besøke «Camp Iguana», et lite
hus som balanserer på en klippe over havet
og er omgitt av sikkerhetsnetting i metall.
Her har tre mindreårige «fiendtlig stridende»
på mellom 13 og 15 år vært innesperret i
over ett år. De følger kurs i engelsk, blir vi
fortalt, de spiller litt fotball, og de har fått
noen videokassetter. Det er imidlertid umulig
å få se dem, og vil får heller ikke vite hvilken
nasjonalitet de tilhører.
Til slutt står også en omvei via Camp
X-Ray på programmet. Det var hit fangene
kom først, og hele verden har sett de uutholdelige
bildene av de oransjekledte fangene i
knestående, truet av vokternes våpen, lenket
og holdt i total isolasjon, med hetter og hørselsvern.
X-Ray ble opprinnelig bygd for å sperre
de mest uregjerlige båtflyktningene fra Haiti
inne, og også de av dem som var aids-smittet.
Nå er denne leiren gjengrodd av tett
vegetasjon og forlatt for godt. Snart er det
Camp Deltas tur til å bli stengt. En Camp 5
er nemlig under bygging, og første fase skal
være avsluttet i juli 2004. Det blir et fengsel
bygd i solide materialer for rundt 100 fanger,
forbeholdt internerte med endelig dom fra
«militærkommisjonene». Fengselet kommer
også til å inneholde en eksekusjonssal for
effektuering av dødsdommer …
Det var 13. november 2001, da Nordalliansen
tok kontrollen over Kabul, at presidentordren
som lå til grunn for opprettelsen av
interneringssenteret på Guantanamo, ble
offentliggjort. Man måtte finne en vri for
å ta imot dem som USAs president senere
kom til å kalle «fiendtlig stridende». Dermed
introduserte man et nytt «konsept», som var
fremmed både for amerikansk rett og for
folkeretten. 3
«Bush-administrasjonen nekter å betrakte de
'fiendtlig stridende' som krigsfanger, samtidig
som de blir nektet retten til å stilles for en domstol
som kan avgjøre deres status. Dette til tross for
at den tredje Genève-konvensjonen krever
dette, og den er ratifisert av USA,» sier Wendy
Patten, som leder den juridiske avdelingen i
Human Rights Watch. 4 «Militærkommisjonene,
som ikke gir noen mulighet til å anke saken inn
for en uavhengig domstol, kommer ikke til å
garantere dem en rettferdig rettssak,» fortsetter
hun. Bush-administrasjonen hevder for sin del
at hensikten med valget av militærkommisjoner
er å hindre at følsomme opplysninger skal bli
offentlig kjent.
Dette avvises av den tidligere militæradvokaten
Eugene Fidell, som nå leder
Nasjonalinstituttet for militærrett: «Det fantes
minst to muligheter: straffedomstolene,
som tidligere har tatt terrorismesaker oppe
til doms, slik som attentatet mot World Trade
Center i 1993, og krigsrettsdomstolene, slik
som den som dømte Panamas president
Manuel Noriega.» 5
Én mann er kjernen i opprettelsen av
disse kommisjonene: viseforsvarsminister
Paul Wolfowitz. Det er han som skal velge ut
dommere og anklagere, og som skal fastsette
tiltalepunktene. Det er også han som skal
utnevne de tre personene i panelet de dømte
kan anke til. Og endelig er det han som skal
vurdere dette panelets
anbefalinger og
avgjøre anken.
«De militære
kommer til å fungere
som forhørsledere,
anklagere, forsvarere,
dommere og – dersom
det blir avsagt
dødsdommer – bødler.
De vil bare stå til
ansvar for president
Bush», erklærte den
britiske dommeren
Lord Johan Steyn i et kraftig anklageskrift
mot det han har kalt «jussens svarte hull på
Guantanamo». 6
20 måneder etter at straffeanstalten på
Guantanamo ble opprettet, og mens den amerikanske
administrasjonen fortsatt holdt stand
mot appellene fra vestlige advokater og regjeringer
som har noen av sine statsborgere blant
fangene, tok saken plutselig en ny vending.
Først kom den uventede avgjørelsen fra
USAs høyesterett om å behandle anken fra
familiene til 16 fanger (tolv kuwaitere, to briter
og to australiere). Den 10. november 2003
gikk nemlig USAs høyeste rettsinstans med
på å vurdere om det amerikanske rettsvesenet
hadde myndighet «til å avgjøre lovligheten
av å internere utlendinger som er tatt til
fange i utlandet i forbindelse med fiendtlige
stridshandlinger, og som holdes internert på
marinebasen Guantanamo». Jussprofessor
David Cole ved Georgetown (Washington
D.C.), forfatter av flere bøker om de autoritære
utglidningene etter 11. september, 7
«Bush-administrasjonen
nekter å betrakte de ’fiendtlig
stridende’ som krigsfanger,
samtidig som de blir nektet
retten til å stilles for en domstol
som kan avgjøre deres status.»
hadde likevel betrodd oss sin skepsis bare
noen dager tidligere: «Det er bare to prosent
av ankene til Høyesterett som blir tatt opp til
behandling, og Høyesterett vurderer vanligvis
bare de sakene hvor lavere domstoler har
uttalt seg i forskjellige retninger.» Frem til
da hadde de to lavere rettsinstansene bekreftet
regjeringens holdning. Senere, den 18.
desember, erklærte en appelldomstol i San
Francisco at fangene på Guantanamo hadde
rett til advokathjelp og skulle underlegges
amerikansk lovgivning.
Den 9. november, på en konferanse i Senteret
for grunnlovsfestede rettigheter i Washington,
brøt Al Gore tausheten de fremste lederne for
det demokratiske partiet hadde stengt seg
inne i, og erklærte at: «Spørsmålet om fangene
på Guantanamo har voldt spesielt stor
skade på det bildet verden har av Amerika,
selv blant landets allierte. (…) De utlendingene
som er internert på Guantanamo, må bli
hørt av rettsvesenet for å få avgjort sin status,
slik Genève-konvensjonen krever. (…) Den
måten statsråd Rumsfeld har styrt spørsmålet
om disse fangene på, har vært omtrent like
veloverveid som planen hans for perioden
etter krigen i Irak …»
Før Gore hadde riktignok demokratiske
senatorer som Patrick Leahy 8 ustanselig
stilt spørsmål til den utøvende makt om
beskyldningene om tortur mot fanger.
Dette også når det gjelder utenomrettslige
utleveringer av fanger fra Guantanamo til
land i Midtøsten hvor tortur er vanlig. Han
stilte også spørsmål ved de mistenkelige
dødsfallene til to afghanere som ble holdt
internert på Bagram-basen i Afghanistan, og
om bruken av hardhendte forhørsteknikker
som på militærspråket
Wendy Patten
kalles stress and duress
(press og tvang). 9
Senator Leahy fortalte
oss uten omsvøp
at «de internerte
på Guantanamo
må betraktes som
krigsfanger» og
«behandles på
humanitært vis, i
overensstemmelse
med direktivene i Men
neskerettighetskonven-
sjonen». Men hans besluttsomhet var lenge et
isolert fenomen blant amerikanske politikere.
Advokatene til fangenes familier har
imidlertid ikke spart på anstrengelsene. Tom
Wilner i det velansette rådgivningsfirmaet
Shearman & Sterling i Washington er
engasjert som forsvarer av kuwaiternes
familier, og han har holdt mediene våkne
og samlet så mange kjente politikere som
mulig.
William Rogers er den ene av USAs to tidligere
viseutenriksministere 10 som har rettet
en «vennlig» henvendelse til Høyesterett. Da
vi traff ham i Washington i begynnelsen av
november, beklaget han «det amerikanske
samfunns manglende bevissthet om alvoret
i disse forholdene. Grunnlovsfestede rettigheter
må ikke bli krenket under påskudd av
at vi er i krig mot terrorismen. Tvert imot må
vi forsvare prinsippene og holde folkeretten i
hevd overfor disse utglidningene.»
Rogers, som sist satt i president Gerald
Fords regjering, har ikke harde nok ord for å
fordømme den nåværende administrasjonens
metoder: «Dette er en av de svarteste periodene
i vår historie, etter McCarthyismen. I
dag tyr man til de samme vilkårlige og undertrykkende
metodene.»
Kontreadmiral Donald Guter, som også
har undertegnet henvendelsen, ledet marinens
militære rettsapparat inntil han gikk av med
pensjon i 2002. I den egenskap var han med
på beslutningen om å bruke Guantanamobasen
til å forhøre de internerte. «Å ta fangene
til Guantanamo hadde en mening på
grunn av påtrengende sikkerhetsbehov, men
nå risikerer vi å se at enkelte av dem får livstidsdommer
uten at det har kunnet finne sted
noen rettferdig rettergang,» erklærte han 9.
oktober 2003. 11 Tidligere dommere og anklagere
har også insistert på å minne Høyesterett
om at klausulene i Genève-konvensjonen er
inkorporert i den amerikanske hærens reglement,
og at det er ulovlig å se bort fra dem.
Fred Korematsu, amerikaner av japansk
avstamning, har også tatt et lignende initiativ.
I 1942 bestred han den grunnlovsmessige
lovligheten av dekretet som tillot interneringen
av 120 000 amerikanske borgere av
japansk opprinnelse under andre verdenskrig.
Korematsu har nå også kommet med en
henvendelse i forbindelse med Guantanamofangene,
som et ledd i sitt arbeid for at amerikanerne
ikke skal glemme en tvilsom periode
i sin egen historie.
I sin argumentasjon for Høyesterett, som
ble fremført av riksadvokat Theodore Olson,
gikk regjeringen forøvrig med en viss klønethet
inn for at domstolen rett og slett skulle
avvise å behandle ankene fordi «rettsvesenet
i krigstid har for vane ikke å gripe inn i den
utøvende makts avgjørelser». Uten å ha noen
formening om den endelige «kjennelsen»,
som vil bli avsagt i juni 2004, har Høyesterett
ønsket å fastslå at den alene kan «utsi loven»,
ikke regjeringen.
Siden november 2003 har Guantanamo-saken
begynt å dukke frem fra tausheten. I USA var
allmennheten allerede forbauset over «kjeftingen»
fra Den internasjonale Røde Korskomiteen
da denne så bort fra sin vanlige tilbakeholdenhetsplikt
og sa fra om fortvilelsen
de internerte opplever som følge av den totale
mangelen på fremtidsutsikter.
Regjeringen har ikke kunnet forholde seg
likegyldig til kritikken. I slutten av november
varslet Pentagon om at mellom 100 og 140
internerte snart ville bli løslatt (man venter
fremdeles på denne løslatelsen). Ved samme
anledning ble en militæradvokat oppnevnt
som prosessfullmektig for å forsvare den
australske fangen David Hicks. Hicks, som
var utsatt for dårlig behandling, hadde satt i
gang en sultestreik som førte til voldsomme
avisskriverier. I strid med de opprinnelige
reglene som var blitt fastsatt for militærkommisjonene,
tillot Pentagon Hicks å søke
bistand hos en sivil advokat etter eget valg,
og Forsvarsdepartementet garanterte også at
deres fremtidige samtaler skulle være konfidensielle.
Dette skjedde takket være en avtale mellom
USA og Australia, som lignet den USA
inngikk med Storbritannia noen måneder før,
og som uttrykkelig utelukker dødsdom for
statsborgere fra disse landene. Advokatene
til fire av de seks franske fangene, deriblant
lederen av advokatforeningen i Paris, Paul-
Albert Iweins, har uttrykt håp om at Frankrike
vil oppnå «minst» tilsvarende garantier.
Forgjeves – til tross for henvendelsene fra
det franske utenriksdepartementet på Quai
d'Orsay.
Etter Hicks ble en amerikansk statsborger,
Yaser Hamdi, den neste som fikk lov til å
kontakte advokat. Hamdi var blitt arrestert
i Afghanistan og i første omgang anbrakt
på Guantanamo, inntil de militære fikk vite
at han var amerikaner. I april 2002 ble han
overført til fengselet på
marinebasen i Norfolk,
Virginia, hvor han
siden har vært holdt
i all hemmelighet.
Regjeringen, som
tidligere hadde erklært
at militærkommisjonene
utelukkende skulle
være forbeholdt
utlendinger, foretok
straks en «utvidelse av
militærrettens konsept til også å omfatte de
amerikanske statsborgere som [regjeringen]
ensidig pekte ut som 'fiendtlig stridende'.» 12
Slik ga regjeringen seg rett til å internere disse
fangene på ubestemt tid i militærfengsler,
fratatt enhver kontakt med verden utenfor.
Walker Lindh, «det amerikanske taliban-medlemmet»
som ble tatt til fange i
Afghanistan sammen med Hamdi, ble ikke
desto mindre dømt av en straffedomstol i
Alexandria (Virginia), og nøt godt av alle de
rettigheter den amerikanske grunnloven gir
en tiltalt. 13 Hamdi oppnådde til slutt tilgang
til juridisk veiledning, én dag før fristen utløp
for å levere de siste henvendelsene angående
nettopp hans rettigheter til Høyesterett.
Den hemmelige interneringen av Hamdi og en
annen amerikansk statsborger, José Padilla, 14
er blitt en temmelig pinlig sak for justisminister
John Ashcrofts nærmeste krets. En av
Ashcrofts tidligere assistenter, professor Viet
Dinh som spilte en fremtredende rolle under
arbeidet med antiterrorlovgivningen, har
nemlig gitt uttrykk for sin uenighet i denne
behandlingen av amerikanske statsborgere, og
uttalt at han var glad for omleggingen. Dennis
Archer, leder for Den amerikanske advokatforeningens
400 000 medlemmer, beklaget
imidlertid at Pentagon ikke ville gjøre denne
behandlingen til et allment prinsipp.
«Her har regjeringen drevet maktutøvelse
etter eget forgodtbefinnende,» forklarer
Wendy Patten i Human Rights Watch.
«Pentagon hevder nemlig fortsatt at de
'fiendtlig stridende' som er internert i USA
ikke har noen lovfestet rett til å få tilgang til
advokat. I det foreliggende tilfellet var denne
innrømmelsen bare mulig fordi forhørene av
fangen var sluttført. Kort sagt nekter man
fremdeles å innse at retten til et forsvar ikke
kan fratas noen, og at den ikke kan være
avhengig av regjeringens velvilje.»
Selv om Det hvite hus later til å være i ferd
med å tape slaget om den amerikanske pressen,
finnes det likevel enkelte ubetingede
støttespillere, slik som Wall Street Journal.
Som reaksjon på kritikken fra Den internasjonale
Røde Kors-komiteen bebreidet avisen
denne institusjonen «for å ha gått bort fra
regelen om taushetsplikt og bevisst gitt seg
inn på politikkens felt». 15 Ifølge Wall Street
Journal må de 'fiendtlige stridende' «holdes
Det er åpenbart at
Pentagon, ved å godta besøk
av pressen, ønsker å rette
opp det sterkt negative
inntrykket fra de første
månedene.
internert helt til krigen mot terrorismen er
over». Og avisen tilføyer at dette «er ikke
noen endeløs kamp, sammenlignet med krigen
mot kriminalitet eller fattigdom. Det er
en konflikt mellom USA og Al-Qaida-nettverket,
de gruppene som er knyttet til det og
de statene som har valgt å bistå USA. Denne
konflikten vil ta slutt når Al-Qaida er knust og
ikke lenger er i stand til å utføre angrep mot
amerikanske mål …»
Den internasjonale Røde Kors-komiteens
generalrepresentant for
Europa og Amerika,
Béatrice Mégevand-
Roggo, er av en helt
annen oppfatning.
Ifølge henne var
konflikten i Afghanistan
den eneste delen av
«krigen» mellom USA
og Al-Qaida som hadde
noe med en virkelig
væpnet internasjonal
konflikt å gjøre: «Denne konflikten, som ble
styrt av den tredje Genève-konvensjonen, tok
slutt 19. juni 2002. Da trådte det afghanske
storrådet Loya Jirga sammen og legitimerte
president Karzais regjering. Den humanitære
folkeretten 16 forutser imidlertid en mulighet
for fortsatt å internere fanger, forutsatt
at de er anklaget for presise forhold og
underlagt en rettslig behandling i henhold
til de minimumsgarantier som finnes i den
tredje Genève-konvensjonen. For alle de
som er arrestert etter 19. juni 2002, som et
ledd i den indre konflikten som fortsetter
«Patriotiske» lover
Etter det som skjedde 11. september 2001,
har muslimer fra de arabiske landene og
Sørøst-Asia vært de fremste ofrene for
Bush-administrasjonens frihetsdrepende tiltak.
Mer enn 1000 er blitt arrestert på grunn
av sin tro eller sin etniske opprinnelse. De
har vært internert i uker og måneder, men
ingen av dem er blitt tiltalt for terroristiske
forbrytelser.
Under dekke av kampen mot terrorisme
kan administrasjonen nå faktisk gjennomføre
operasjoner i all hemmelighet, slå ned på
uønskede standpunkter, sette borgerne under
overvåkning (selv når det ikke finnes noen
grunn til å mistenke dem for kriminell virksomhet)
og innhente følsomme opplysninger
om privatlivet til utenlandske statsborgere
og utlendinger som bor i USA, i etterforskningsøyemed.
De mest kjente i dette arsenalet av lover
er USA Patriot Act og Homeland Security
Act (Loven om indre sikkerhet), som ble
vedtatt 26. oktober 2001. De har fått følge
av en overflod av andre tiltak og antiterrordekreter
som er blitt besluttet av administrasjonen.
Via denne omveien har administrasjonen
selv tiltatt seg den myndigheten som
Kongressen nektet den.
Loven om borgernes rettigheter (Bill of
Rights) er det hittil siste offeret for krigen
mot terrorismen. 1 Visepresident Richard
Cheney tonet flagg da han kort tid etter 11.
september 2001 erklærte: «Mange tiltak vi
å rase i Afghanistan, finnes det også
forordninger i den humanitære folkeretten og
grunnleggende garantier som fullt ut gjelder
for fangene på Guantanamo. Konklusjonen
blir at selv om det ikke foreligger noen plikt
til å løslate alle de internerte på Guantanamo,
foreligger det til gjengjeld en soleklar plikt
til å gjøre dem til gjenstand for en rettslig
behandling som styres av folkerettslige eller
internrettslige regler. I dag er disse personene
blitt holdt i månedsvis, ja til og med i årevis,
i et totalt, juridisk vakuum: Det er nettopp det
vi betrakter som uakseptabelt. Å si dette har
ingen ting med politikk å gjøre, det inngår
fullt ut i vår humanitære rolle.»
Det begynner å oppstå en viss motstand blant
amerikanerne, riktignok fortsatt forsiktig,
mot unntakslovene. Bush-administrasjonen
blir nå satt under kryssild av en voksende
del av det juridiske «establishment», av de
humanitære organisasjonene og av mediene,
som fordømmer denne rettsfornektelsen
overfor de internerte på Guantanamo. Bør da
ikke administrasjonen, et snaut år før valget,
hale fangene opp fra det «svarte hullet» den
har kastet dem ned i, og i stedet å vende
tilbake til folkerettens regler?
1 Anklagene ble omdefinert, og tiltalen for spionasje
forsvant. Den geistlige ble løslatt i påvente av rettssaken.
2 Enkelte har erklært at de er ikke-troende, og én sier at
han er katolikk.
3 Jf. Olivier Audeoud: «Prisonniers sans droits», Le Monde
diplomatique april 2002. Se også Den amerikanske
advokatforenings studie av behandlingen av de «fiendtlig
har vært nødt til å treffe, kommer til å inngå
permanent i livet i Amerika, de vil bli en del
av en ny 'normalitet'.» Dette er skremmende
utsikter, ifølge advokat Deborah Pearlstein.
For henne vil denne 'normaliteten' i virkeligheten
si at man «fjerner seg fra rettsstaten.
USA betrakter seg ikke lenger som knyttet
til de prinsippene som lenge utgjorde denne
statens grunnlag.» 2
«For seks måneder siden,» bemerker
jussprofessor David Cole, var sju prosent
av amerikanerne bekymret over innskrenkningen
av de individuelle friheter. I dag
er denne andelen ifølge fjernsynsselskapet
CBS på 52 prosent.» Alle de demokratiske
presidentkandidatene har satt spørsmålstegn
ved USA Patriot Act og stilt krav om at den
må oppheves eller endres: «Det har pågått en
stor debatt om nødvendigheten av å ofre retten
til frihet på sikkerhetens alter. I praksis
er det imidlertid først og fremst utlendingers
rettigheter regjeringen har ofret. Men slik
Hamdi- og Padilla-sakene (se hovedartikkel)
viser, åpner kanskje det vi gjør mot utlendinger
som er blitt amerikanske statsborgere,
veien for det man kommer til å gjøre mot
andre amerikanere i morgen.»
Inngrepene i de grunnlovsfestede rettighetene
begynte ikke med Bush. I kjølvannet
av det første attentatet mot World Trade
Center i 1993, og etter attentatet mot den
føderale bygningen i Oklahoma i 1995,
vedtok Kongressen Anti-Terrorism Act,
stridende»: www.abanet.com
4 Denne amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen
har analysert lovene som ble vedtatt etter 11. september
og rettighetene til de internerte på Guantanamo:
www.hrw.org
5 James Meek: «People the law forgot», The Guardian,
London 3. desember 2003.
6 Lord Steyn spilte en hovedrolle for å oppheve general
Pinochets immunitet. Jf. Johan Steyn: «Guantanamo: A
monstrous failure of justice», International Herald Tribune
26. november 2003.
7 Enemy Aliens, The New Press, New York 2003, og,
sammen med James Dempsey, Terrorism and Constitution,
The New Press 2002
8 Senator Leahy fra Vermont, lederen for Senatets budsjettkomité,
var blant de tolv senatorene som stemte mot loven
som bevilget 87 milliarder dollar til gjenoppbygging av
Irak i oktober 2003.
9 Jf. rapporter fra HRW, samt «US decries abuse but defends
interrogations», Washington Post 26. desember 2002.
10 Den andre er Alexander Watson. Det kom seks henvendelser
i tillegg til den fra advokatene til fangenes
familier.
11 Knight Ridder Newspapers 9. oktober 2003.
12 Jf. David Cole: Enemy Aliens, op. cit.
Weng Fen
13 Lindh, som opprinnelig var anklaget for sammensvergelse
og bistand til Al-Qaida, ble kjent skyldig i å ha
«brutt embargoen mot Taliban» og gått med våpen. Han
ble dømt til 20 års fengsel.
14 José Padilla ble arrestert på flyplassen ved Chicago i mai
2002 og anklaget for å ha samlet opplysninger om hvordan
man lager en radioaktiv bombe, for Al-Qaida. Selv
om en domstol ga Justisdepartementet ordre om å oppheve
forbudet mot å kontakte en advokat, er denne ordren
ennå ikke blitt utført, til tross for klager fra Advokatenes
Menneskerettighetskomité.
15 «Guantanamo on trial», Wall Street Journal, New York
19. november 2003.
16 Slik det fremgår av Genève-konvensjonen av 2. august
1949, som er ratifisert av 191 stater.
«et av de verste angrepene på Grunnloven
på mange tiår». 3 Denne loven gjorde på
ny forsamlinger til en mulig forbrytelse,
og den opprettet en spesialdomstol med
tilgang til hemmeligstemplet informasjon
(forsvarshemmeligheter) for å kunne utvise
utlendinger som var mistenkt for terrorisme.
Og fremfor alt opphevet Antiterrorismeloven
den loven – som bare var noen få år gammel
– som forbød FBI å etterforske virksomhet
som kom inn under First Amendment: retten
til ytringsfrihet, til politisk og religiøs
forsamlingsfrihet og pressefrihet.
Nå har Justisdepartementet andre lover av
samme type liggende klare. Departementet
er angivelig i ferd med å legge siste hånd
på Domestic security enhancement act, som
ifølge jussprofessor Jack Balkin ved Yale gir
staten «rett til å ta statsborgerskapet tilbake
fra en person som angivelig står i forbindelse
med en organisasjon som befinner seg på
Justisdepartementetes svarteliste, selv om
vedkommende ikke er klar over dette».
Kort sagt, skriver Noam Chomsky, 4 «gi
noen dollar til en islamsk velgjørenhetsorg
anisasjon som Ashcroft har klassifisert som
terroristisk, og du kan risikere å befinne
deg på første fly ut av dette landet. Uten
ankemulighet.»
AUGUSTA CONCHIGLIA
1 Nancy Chang, medlem av Senter for grunnlovsfestede
rettigheter, i Lost Liberties, The New Press, New York
2003.
2 «Assessing the New Normal», www.lhcr.org, 2003.
3 Terrorism and Constitution, The New Press, New York
2002.
4 Hegemony of Survival, America’s Quest for Global
Dominance, American Empire Project 2003.