Skautdebatten - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

18 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 19 HILDE BONDEVIK & KNUT STENEJOHANSEN Henholdsvis stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning og professor i allmenn litteraturvitenskap, begge ved Universitetet i Oslo. Gayatri Chakravorty Spivak er opprinnelig fra India, og kom til USA som stipendiat i 1961. Hun er i dag professor i litteraturvitenskap ved Columbia University i New York. Nøkkelord som marxisme, feminisme og dekonstruksjon knyttes gjerne til Spivaks verk, betegnelser hun synes å rette mot hverandre i en produktiv brytning. I den fruktbare utvekslingen mellom feministisk og postkolonial tenkning de siste tiårene er hennes verk særlig viktige, og hun er spesielt sentral for «forskjellstenkningen» i feminismen. Gjennomgående preges hennes arbeider av en dekonstruktivistisk lese- og begrepsstrategi, som er merkbar i hennes kritikk av de samme teoretiske orienteringene hun assosieres med. Hun har blant annet kritisert vestlig feminisme for dens stereotype fremstilling av kvinnene i den tredje verden, og for en tendens til å overse kulturell variasjon, og hun har anklaget postkolonialismen for ikke å være seg nok bevisst sitt eget forhold til makt og imperialisme. Hennes siste bok Death of a Discipline (2003) dreier seg om litteraturvitenskapens fremtid. Spivak er en berømt foreleser og debattant. På Samtidskunstmuseet i Oslo satte hun straks tonen ved å svare på den norskspråklige introduksjonen med et klingende bengalsk. Gayatri Chakravorty Spivak, du har sagt at ditt liv er fullt av motsetninger. Kan du si litt om din teoretiske utvikling, og overgangen fra Calcutta til USA? «India ga meg en usedvanlig god grunnutdanning, først på en flott skole drevet av såkalte 'lavkaste-indere' – betegnelsen irriterer meg naturligvis grundig – som forsto kvinnenes posisjon og jobbet for deres utdannelse. Universitetet i Calcutta var basert på en modell fra London University, og inndelt i mindre colleges. Her ble man virkelig drillet i nærlesing, og kravene var svært høye. Vi hadde 36 timers skriftlig eksamen. Jeg ble interessert i undervisning, lesing, forskning, kvinners betydning, og fant ut at jeg ville studere litteratur. Grunnen til at det ble nettopp Cornell var at jeg hadde hørt om Abrahms bok The Mirror and the Lamp. 1 Det var uvanlig for en som ville studere engelsk litteratur å dra andre steder enn til Oxford, Cambridge, Leeds eller London University. Min doktoravhandling om Yeats har jeg fra Cornell, hvor Paul de Man var min lærer og veileder. Han var svært viktig for meg. Han lærte meg å lese bokstavelig, Weng Fen: Wish For -- good marriage Feministisk forskjellstenkning FEMINISME OG KOLONIALISME: «Når jeg blir kalt ’Mrs. Spivak’, må jeg korrigere dette. Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare én mann,» sier Gayatri Chakravorty Spivak, som nylig gjestet Oslo. Hun er kritisk til vestlig feminisme og dens stereotype fremstilling av kvinner i den tredje verden. forfølge det bokstavelige, noe som var i tråd med hva jeg lærte av Tarak Nath Sen og Amal Bhattacharya, mine beste universitetslærere i Calcutta. Men dette var før de Man hadde lest Derrida, og etter mitt syn er det å lese bokstavelig det viktigste også hos Derrida. Noen ganger kan folk tenke om Derrida at denne mannen må være gal – hvordan kan han være så bokstavelig. Men det er ekstremt krevende å være bokstavelig. Det er risikabelt og viktig, fordi vi har for vane å konstruere svar før vi har gravd frem det bokstavelige. Det er langt mer komfortabelt å la det være, stenge igjen. Derfor er det ikke postkolonialistisk teori jeg underviser i, men lesing. Jeg forsøker å være så bokstavelig som mulig.» Du er kjent for din oversettelse av Jacques Derridas kanskje viktigste bok, Om grammatologien fra 1962. Hvordan kom du over den? Var det et strategisk valg? «Jeg var en ensom skikkelse, 25 år gammel, alene og langt unna de akademiske sirklene. Så jeg leste mye, kjøpte en masse bøker, og i en katalog kom jeg over en bok som så spennende ut, skrevet av en helt ukjent filosof. Boken viste seg å være fantastisk. Det var Om grammatologien. Hva skulle jeg gjøre? Jeg skrev til et forlag og sa at denne boken ville jeg oversette dersom jeg fikk lage et forord til den. De anså det nok som en naiv henvendelse, men ga meg en sjanse, og det ble en døråpner for meg.» Introduksjonen din til Om grammatologien er berømt. Der introduserer du benevnelsen «poststrukturalisme», som er gått inn i vår faglige sjargong. Og i din egen aktivitet, din undervisning og politiske filosofi, synes du å praktisere en form for dekonstruksjon. Men det er mange som hevder at d e k o n s t r u k s j o n e n er «død», og at poststrukturalismen er historie. Hva er din kommentar til det? «Dekonstruksjonen vil ikke forsvinne, den kommer ikke til å dø ut, simpelthen fordi den er noe som eksisterte lenge før ordet ’dekonstruksjon’ ble til. Det er en holdning, en måte å forholde seg til verden på. Dekonstruksjonen ble erklært død straks ordet ble formulert, og blir stadig utsatt for dette. Det har med den bokstavelige lesemåten å gjøre, det er så mye enklere å unnlate å lese verden bokstavelig. Som retning eller mote har jo dekonstruksjon skrumpet inn. Selv bruker jeg ikke ordet, jeg trenger det ikke. Riktignok har det vært et nyttig begrep, ved at det peker på noen enormt klare eksempler, men det bærer jo eksemplaritetens apori i seg.» Din forelesning på Samtidskunstmuseet her i Oslo var veldig rik, med mange kryssende refleksjonslinjer – historie, personlig investering i bildet, språkets posisjon, kjønnsperspektiver, forflytting av mening fra ett system til et annet. Når du på denne måten tar utgangspunkt i noen fotografier, hvilken plass gir du til bildet, som sådan? «Det er ikke bildet «som sådan» som interesserer meg. Som den litterære personen jeg er, interesserte jeg meg for disse ekstraordinære fotografienes avbildning av skrift. De er som brev. Jeg falt rett og slett for disse fotografiene, jeg ble forelsket i dem. De var bilder av skrift. Det var så mye ved dem jeg ikke kunne si noe om. Hvorfor tror du jeg viste nærbildet av skriften på tempelet? Jeg har aldri sett dette tempelet, men bildene forfulgte meg, og jeg dem. Kjærligheten er jo slik, altoppslukende.» Har du skrevet om kjærlighet? «Jeg tror ikke jeg kan det. I det øyeblikk jeg begynner å tenke på hva kjærlighet er, forsvinner den for meg. Jeg tror jeg er elsket der jeg ikke har noen ideer. Antakelig er jeg ikke en person det er lett å elske, i snever forstand. Men ikke desto mindre føler jeg at det finnes et stort personlig felt av kjærlighet som jeg trives i og næres av. Men jeg vet ikke helt hva det er, så jeg kan ikke skrive om kjærlighet.» Språket er på samme tid både for stort og for lite, som Roland Barthes sted? skriver et «Ja, men her Gayatri Chakravorty Spivak har vi Derrida, som understreker at språket ikke er den siste instansen, språket forfører deg, og det er forskjell på forførelse og kjærlighet. Jeg kunne ønske å forfølge ordet kjærlighet bokstavelig, så langt det går. Språket er en slik ting som holder det ikke erkjennbare på avstand, og slik går virkeligheten til slutt alltid tapt, språklig. Så, det er grunnen til at jeg ikke kan skrive om kjærlighet.» «I det øyeblikk jeg begynner å tenke på hva kjærlighet er, forsvinner den for meg.» Om vi ser tilbake, er det slående hvor stor innflytelse fransk teori – Foucault, Barthes, Derrida, Kristeva, Deleuze – har hatt innenfor en rekke fag. Hvilken posisjon har fransk teori i dag, etter din mening? «Jeg tror ikke disse teoretikerne er Weng Fen: Wish For -- patriotism ’franske’. Hva er det å være fransk? La meg antyde en historisk forklaring. En ting er for eksempel Derrida, hans algeriske bakgrunn. Derimot når Deleuze og Guattaris Mille plateaux (Tusen platåer) 2 etter min mening er skrevet i tråd med ’Den andre internasjonale’, er det fordi de bevarer uskylden i det kontinuerlige narrativ som strekker seg fra den borgerlige revolusjon til velferdsstaten. I stedet for å lese hva de faktisk skriver er det åpenbart mer komfortabelt å avfeie dem, si at det ikke er annet enn Platon, Nietzsche eller hva som helst, på nytt, og definere det som ’bare fransk’. Om jeg selv var en slik ’nasjonalist’ kunne jeg vise at det ikke er annet enn hva vi på bengalsk kaller bhakti, men det ville ikke løse noe. Men om man lar disse teoretikerne influere på eller informere ens praksis, blir de på en fabelaktig måte avnasjonaliserte, selv om de naturligvis skriver på fransk, som er noe annet. Det er kommet ut en bok nylig, på fransk, kalt French Theory, 3 hvor jeg beskrives som en av frontfigurene for formidlingen av fransk teori. Det er et problem at det kalles ’fransk’ teori. Jeg har brukt lang tid på å rykke Marx ut av det europeiske opphavet; på samme måte er heller ikke disse teoretikerne ’franske’.» Du anses av mange som den mest innflytelsesrike når det gjelder utvekslingen mellom postkolonialisme og feminisme. Samtidig er du kritisk blant annet til postkolonialismebegrepet. Er det et dårlig begrep? «Nei, det er i seg selv ikke noe dårlig begrep. Jeg har i stigende grad problemer med ideen om det postkoloniale, og det av meget bestemte grunner, knyttet til et svært spesifikt USA-fenomen. Først og fremst skyldes det en rekke velplasserte akademikere som kaller seg postkoloniale. Som lærer sine studenter å arbeide ved hjelp av ferdig utformede konklusjoner, slutte seg til den trivielle postkolonialismens aksiomatikk, uten selv å gjøre seg noen anstrengelser, som om historien allerede var skrevet. Jeg kjenner til så mange eksempler på akademikere som ødelegger sine studenter på den måten. Kampen mot dominerende krefter er ikke noen dårlig ting, men den kan ikke formidles ved at man later som om den kan begrenses til å omfatte en selv og ens studenter.» Du nevnte innledningsvis betydningen av å kunne lese bokstavelig. Kan ikke kunsten å lese gi elever og studenter en kritisk bevissthet som de kan ta med seg ut i samfunnet? «Jo, jeg har et håp om det. En helt annen ting er om det vil bli oppfylt. For det finnes i pedagogisk sammenheng ingen direkte linje mellom estetikk og politikk, mellom filosofi BODIL PEDERSEN Bodil Pedersen er lektor på Roskilde Universitet, Danmark (RUC). Arbejder p.t. på et projekt for Center for Voldtægtsofre på Rigshospitalet. Der skrives og tales for tiden meget om voldtægt. I afslutningsdebatten ved en høring, arrangeret i Folketinget af Dansk Foreningen for Kvinderet, mente nogle af deltagerne at kvinder burde passe mere på for ikke at blive udsat for overgreb. Elisabeth Møller Jensen fra Kvinfo svarede, at man ligeså godt kunne foreslå, at unge mænd fik udgangsforbud om aftenen. Så behøvede kvinder ikke passe på, når de gik ud, og hyppigheden af voldelige overgreb ville i det hele taget falde drastisk. Forinden debatterede man bl.a. for og imod indføring af en lovparagraf om «uagtsom voldtægt». Hensigten med en sådan er at flere sager skal kunne blive ført i retten og flere krænkere skal kunne blive dømt. Nogle mente, det ville afbøde det problem, at mange sager henlægges på bevisets stilling. Et par dage senere nævnte en repræsentant for en forening, der tager sig af ofrenes interesser, at man kan blive skadet af en voldtægt (eller et seksualiseret overgreb, som man på mindre dramatiserende vis kan kalde det), måske endda for livet. Lige efter hans indslag fortalte en ung kvinde om, hvorledes sagen var gået hos anklage-myndigheden efter, at hun havde meldt et overgreb. Kvindens indslag udgør en undtagelse i en ophedet debat, hvor der er mange stemmer og mange synspunkter, men en debat hvor kvindernes egne stemmer er oftest tavse – eller rettere sagt: Deres stemmer høres sjældent i offentligheden. Derfor får vi også kun sjældent indsigt i deres egne perspektiver på overgrebene og i de betydninger, de får for deres liv. Vi må forlade os på ‘eksperternes‘ mere eller mindre brugbare udsagn. Nogle af kvinderne føler sig da også krænket af de skæve måder, hvorpå de selv til tider enten fremstilles eller ligefrem usynliggøres. Hvorfor er kvinderne mon tavse? Efter et seksualiseret overgreb er der som regel mindst tre forhold på spil, når kvinder tier om deres oplevelser. Det første er at de risikerer ikke at blive troet. På Center for Voldtægtsofre beretter mange kvinder om, hvorledes de har oplevet at andre, alt fra familie og venner til offentlighedens repræsentanter, stiller sig skeptiske overfor, hvad de fortæller. Da en ung kvinde blev spurgt om, hvad hun tænkte om det overgreb, som tre mænd med en kniv havde udsat hende for en sen vinteraften, svarede hun: «Det er så svært at finde ud af, hvad jeg og etikk. Hvis det er én ting jeg har lært gjennom mine 46 år som underviser, så er det at det ikke finnes noen nødvendig forbindelse mellom kunsten å lese og korrekt politisk praksis. Det er en for skjematisk oppfatning. Se praktisk på det, i vår verden er det så mange forhold som influerer på menneskets handlinger. Vil jeg være i stand til virkelig å undervise, og vil studentene virkelig lære noe? Hva vil det si å lære noe? Hva vil det si å lære bort? Jeg ser på meg selv som en mer ansvarlig person enn dem som iscenesetter seg selv som store postkoloniale figurer og ødelegger hodene på studentene sine.» Dette åpner for et annet perspektiv; du har levert tungt kritisk skyts mot sider ved vestlig feminisme. Om vi eksempelvis tar spørsmålet om hva det er som kan sies å forene kvinner i dag: Finnes det noen felles plattform for kvinners kamp eller strategi? «Det kvinner har felles, er antagelsene om kvinnen, sett fra den andre siden. Men igjen, man må være i stand til å lese dette. For det finnes oppfatninger – som ikke er like – om kvinner som fundamentalt sett ikke-menn, oppfatninger som ikke bare omfatter kvinner, men også homoseksuelle menn, og i den andre enden av skalaen, lesbiske kvinner. Når jeg blir kalt ’Mrs. Spivak’, må jeg korrigere dette. Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare én mann. Det jeg her vil peke på, er at den største, eldste og mest globale institusjonen noensinne i menneskets historie, som skjærer igjennom alt – fra folk som er snille mot kvinner, eller som slår kvinner, folk med og uten utdanning, til folk En forbrydelse uden vidner VOLDTEKT: Tør voldtægtsofre stille sig op og fortælle om overgrebet? Hvorfor er kvinderne tavse? selv mener. De andre mener jo så meget, så jeg kommer til at mene som dem.« Det hun udtrykker er, at andre syntes hun ikke havde passet nok på, og at hun var så overvældet af andres ophidselse og bekymring over overgrebet, at hun ikke kunne finde ud af, hvad hun selv følte og tænkte. Andre kvinder kan havde den stik modsatte oplevelse. De ved udmærket godt hvad de føler og mener, men de bliver ikke hørt eller ikke troet, og bliver derfor også usikre på, hvad de skal gøre. Da det er det utænkelige der er sket, er det i forvejen svært at tro på sin egen oplevelse. Et seksualiseret overgreb, hvad enten der er tale om fuldbyrdet voldtægt eller forsøg på det, er som regel en forbrydelse uden andre vidner end kvinden selv. Hun er helt alene med oplevelsen af hvad der er sket, med mindre krænkeren tilstår, hvad der kun yderst sjældent er tilfældet. Hun er ikke part i sagen, men vidne i sagen. Det andet forhold der bidrager til at gøre kvinderne tavse er, at en del bliver mødt med undren over, at de ikke har gjort, det som andre mener er ‘nok‘ modstand. Det sker fordi mange, der ikke selv har været udsat for et overgreb, tænker, at man bare kan løbe væk, slå fra sig eller råbe om hjælp. De færreste har fantasi til at forestille sig, at man kan blive så overrasket, så forskrækket, eller blive fysisk overmandet på en måde, så man slet og ret lader stå til. Der synes ikke at være noget bedre at gøre. I øvrigt er en del af kvinderne i en situation, hvor de risikerer at sætte liv og lemmer på spil ved at yde den noget opreklamerede fysiske modstand. Mange sager bliver henlagt, bl.a. fordi de af gode grunde ikke vil eller når at slå fra sig, eller fordi de ikke har ytret et højt og tydeligt nej. Andres respons kan ligeledes gøre kvinderne usikre på hvad de har gjort og på, hvordan de skal vurdere det. Og før overgrebet har de jo ligesom alle andre forestillet sig, at de selv ville kunne komme ud af en sådan situation. Kvinderne oplever ikke at blive forstået, når de taler om, hvad der skete. Det tredje forhold der bremser kvindernes stemmer i debatten er, at overgrebet er seksualiseret. Det vil sige, at det er et overgreb der i andres, og nogle gange i kvindernes egne forestillinger, er knyttet til seksualitet. som vil at kvinner skal bli næringslivsledere og presidenter – denne institusjonen er reproduktiv heteronormativitet. Jeg snakker ikke om individer. Når et land, et folk, eller en kultur virkelig er i fare, og noen annen måte å beskytte seg på er utenkelig, er det denne institusjonen som settes i gang. Religionen kan ikke løsrives fra dette, og selv når det transcendentale er privatisert, så er denne institusjonen til stede. Om man vil skape opposisjon, kan det ikke skje i form av noen motinstitusjon. For det første er det ikke noe håp om å skape noe tilsvarende til denne institusjonen, for det andre vil den aldri forsvinne. Det man må gjøre, er kontinuerlig å snu om på den, bruke den. For selv kjærligheten er der, kjærligheten er jo også ’uren’, til og med skeiv kjærlighet er lokalisert der. Så derfor er det ikke egentlig et spørsmål om hva kvinner har felles. Kampen er langt større.» Hva mener du om posisjonen som eksempelvis Judith Butler inntar i denne sammenhengen? «Hennes posisjon er ikke så forskjellig fra min. Mitt engasjement har gått mange retninger. Judith er yngre enn meg, og som lesbisk er hun opptatt av å konfrontere loven. Hun er særlig opptatt av amerikansk lovgivning. Jeg for min del kan ikke problematisere loven på denne måten. Som green card-innehaver ville det være å posisjonere meg selv som en sentral Eksperterne og pressen må lytte langt bedre til kvinderne selv. «Den største av alle innflyttere er for meg Aristoteles, som aldri ble borger av Aten.» Om seksualiserede overgreb handler om seksualitet eller ej kan diskuteres, og det er det da også blevet, men at mange associerer det med seksualitet er uundgåeligt. Også derfor er det yderst sjældent, at kvinder har lyst til at stå frem i offentligheden og fortælle om deres syn på det overgreb, de har været udsat for. De risikerer endnu engang at blive gjort til ofre – ofre ved ikke at blive troet, eller ofre for alverdens bebrejdelser, eller ofre for formidlingen af voldtægtssager som «ren underholdning», sådan som en journalist har kaldt dele af pressens fremstillinger. Der er flere grunde til, at kvindernes stemmer ikke kommer frem i debatten. Der er de kvinder, der aldrig henvender sig til nogen offentlighedsperson, der kan påtage sig at tale deres sag, men kun snakker med deres nærmeste om det. Og der er dem, der aldrig nogensinde fortæller nogen noget om, hvad der er sket. Nogle er blevet truet til tavshed, nogle har syntes det var for smertefuldt at tale om, og nogle syntes ikke at overgrebet var lige så traumatisk, som de overgreb de er blevet præsenteret for i medierne, og nogle ønsker ikke at skabe drama omkring deres person. At mange forskellige aktører i dag blander sig i den offentlige debat om overgrebene er med til at skabe et rum, i hvilket det bliver muligt for nogle kvinder selv at fremstille deres eget perspektiv. Men for andre vanskeliggør debatten det endnu mere, fordi de i den ikke kan genkende sig selv eller deres gerningsmand. De synes f.eks. ikke alle unge af etnisk anden oprindelse er potentielle gerningsmænd, selv om ham der forgreb sig på dem var det. De ønsker ikke at bidrage til fordommene. Eller de oplever ikke sig selv som uforsigtige, som nogen der ikke gjorde det rigtige i situationen. Men er det vigtigt at kvindernes egne stemmer høres i offentligheden, og i givet fald så hvorfor? Er det ikke godt nok med de uddannede eksperters syn på sagen? Hvis det skal blive muligt for andre kvinder at vide noget om, hvad man skal tage sig i agt for, så må eksperterne og pressen lytte langt bedre til kvinderne selv. De må skabes opmærksomhed omkring deres individuelle beretninger om hvor og hvordan overgrebene foregår og om, hvad man kan opleve bagefter. instans og samtidig som en eksepsjonell borger. Så jeg kan ikke gjøre dette til et fokus i mitt arbeide. Men jeg har skrevet om forskjellen på det globale og det planetære, i Imperatives to Re-imagine the Planet. 4 Der skriver jeg om hva det vil si å være en «resident». Jeg snakker også om dette i forbindelse med romanen Gora av den bengalske forfatteren Rabindranath Tagore. Den største av alle innflyttere er for meg Aristoteles, som aldri ble borger av Aten. Han berører det å være en fremmed, og samtidig en lærer. For meg er det lett å følge loven, alt jeg har å gjøre er å ta et statsborgerskap, mens en skeiv person ikke kan bli en heteronomisk borger. Jeg synes det Judith Butler gjør er flott.» Gayatri Chakravorty Spivak Ditt eget engasjement i India, der du driver lærerutdanning blant de vanskeligst stilte lagene av befolkningen, er et prosjekt som du selv finansierer. Kan denne aktiviteten knyttes til tanker du gjør deg i artikkelen «Can the subaltern speak?» 5 «Den ble skrevet for snart 20 år siden, da jeg trodde de teoretikerne vi omtalte var franske. Jeg ønsket å komme meg videre fra min teoretiske orientering, og jeg skrev om en ung bengalsk kvinne som tok sitt liv fordi hun ikke ble hørt på annen måte. Det jeg lærte av å skrive den artikkelen var at man er avhengig av en infrastruktur. Når den som er totalt utenfor systemet, protesterer, må Skal blive muligt at kunne genkende sig selv i beskrivelserne af overgrebene, er det ikke nok blot at fokusere på overgrebet og slet ikke på de mest dramatiske. Det er heller ikke nok at opremse symptomer som søvnløshed, angst og mareridt. Det er nemlig helt forskelligt, hvordan forskellige kvinder har det efter et overgreb. Det er ligeledes vigtigt for lovgiverne og for anklagemyndigheden at forstå og tage højde for, hvorfor mange af gode grunde ikke går til fysisk angreb på krænkeren. Det er kvinderne selv, der kan fortælle os hvad der foregår ved et overgreb, og hvad det betyder for dem. Kvinderne må have muligheder for at blive aktører i debatten og vidensudviklingen på lige fod med andre. Eller i det mindste på lige fod med den anklagede, som tvivlen kommer til gode. Dette sidste er ikke altid tilfældet for kvinderne, som tvivlen kan komme til at skade. At tvivlen skal komme den anklagede til gode og at den anklagede er uskyldig indtil det modsatte er bevist er et vigtige retsprincipper. Men det har i sager om seksualiserede overgreb for ofte betydet, at kvindens version af hændelsen skulle bevises, medens dette ikke på samme måde gjaldt for manden. Det er et stort problem i forhold til de følger, som denne form forbrydelse uden andre vidner end kvinderne selv får såvel for dem som for samfundets retsforståelse. Kendskab til og interesse for kvindernes erfaringer som udgangspunkt for og i tillæg til forskellige former for professionel viden kan bidrage til at løse op for problemet. Så længe ikke flere kvinder kan stå frem er det, psykologers, lægers, bistandsadvokaters, politiets, andre professionelles og pressens opgave at lytte godt til kvindernes stemmer og forsøge at formidle nuancerne i deres mange forskelligartede erfaringer. Dommene i flere af de seneste sager synes heldigvis at pege på en større indsigt i betydningen af kvindernes egne erfaringer og perspektiver. I disse er der blevet taget hensyn til, hvad det vurderes som sandsynligt, at en kvinde ville gå med til, og til hvad der i situationen kan have gjort det umuligt for kvinden at forsvare sig. Det er således ikke bare kvindens fremstilling, der skal sandsynliggøre, at hun ikke selv var ude om det. Den anklagede skal også sandsynliggøre sin fremstilling. Hvis kvindernes stemmer på denne måde kan blive hørt i retten, og tvivlen til en vis grad kan komme begge parter til gode, er der måske ikke længere behov for et begreb som «uagtsom voldtægt?» © LMD Norden det oppfattes som protest. Når det så ble et prosjekt i forlengelsen av dette, vet jeg ikke helt hvordan det startet, men jeg fant ut at jeg ville lære opp lokale lærere utenfor det offisielle utdanningssystemet. Jeg ønsker å utvikle en filosofi om undervisning ved selv å lære av disse folkene, som kulturelt sett er svært forskjellig fra meg. Meningen er at denne filosofien vil bli praktisert i mitt fravær. I alt er det nå elleve slike lærerskoler. Nå har jeg nettopp overtatt et pikehjem. Å finansiere en skole er ikke problemet, problemet er undervisningsformen, forholdet til folkenes egne språk. Dette er noe helt annet enn den overflatiske offisielle undervisningsformen, som endrer folks sinn på et øyeblikk. Blodet mitt koker når jeg ser hvordan slike skoler etableres, for eksempel måten man med et sveip vil omskolere seks tusen kvinner på i Afghanistan. Det dreier seg om språk. Dette er også knyttet til hva jeg tar opp i den siste boken min, Death of a Discipline, 6 som handler om litteraturvitenskap.» © LMD Norden 1 M. H. Abrams, The Mirror and the Lamp : Romantic Theory and the Critical Tradition, Oxford University Press, New York 1953. 2 Gilles Deleuze og Félix Guattari, Mille plateaux, Minuit, Paris 1980. Også utgitt på engelsk: A Thousand Plateaus. 3 Francois Cusset, French Theory. Foucault, Derrida, Deleuze & Cie et les mutations de la vie intellectuelle aux Etats-Unis, Editions de la découverte, Paris 2003. 4 Imperatives to Re-imagine the Planet, Passagen-Forlag, Wien 1999. 5 Gayatri Chakravorty Spivak, "Can the Subaltern Speak? Speculations on Widow-Sacrifice,” i Wedge,7/8 (vinter/ vår 1985), ss. 120-130. 6 Gayatri Chakravorty Spivak, Death of a Discipline, Columbia University Press, New York 2003.
20 LE MONDE diplomatique – februar 2004 februar 2004 – LE MONDE diplomatique 21 AUGUSTO ILLUMINATI Professor i politisk filosofi ved Urbino-universitetet i Italia. Ettertiden har gitt Spinoza mange forkledninger: opplysningstenker, romantiker, idealist og materialist. Jeg vil undersøke hvorvidt han kler en ytterligere maske: den postfordistiske. Noen av Spinozas grunnleggende temaer – forkastelsen av enhver teleologi, av den dialektiske opprinnelse og prosess; mengden [multitudo]; avskaffelsen av det naturrettslige perspektiv; immanensplanet hvor kropper og sjeler plasserer seg; definisjonen av og bruken av makt [potentia]; destruktureringen av subjektet – konvergerer med kjennetegnene ved den aktuelle postfordistiske produksjonsmåten av rikdom og av sosiale relasjoner. Noe som rettferdiggjør tilnærmingen mellom noen av de mest betydelige italienske og franske fortolkere fra Althusser og Deleuze til Negri og Balibar. Også uforglemmelige Emilia Giancotti plasserer seg i den vanskelige skråningen mellom en materialistisk lesning som ennå hovedsakelig er fordistisk, og den nye postfordistiske lesningen. Spinoza kommer fra en alternativ teologisk og ontologisk tradisjon i forhold til Hobbes, som blant annet impliserer en fornektelse av subjektet på alle dets gyldighetsområder. Her er Gilles Deleuzes analyse avgjørende, fordi den innebærer en første avbøyning i postfordistisk retning: Hvis alle kropper og sjeler, hvis alle individer utfolder seg på det samme immanensplan, og kun differensierer seg gjennom kombinasjonenes større eller mindre hastighet – altså ikke som abstrakt skjema, men som levende sammensetning, kapasitet til på ulik måte å bli påvirket, sammensatt og dekompo- nert i innvendige og utvendige relasjoner mellom individene – så har vi dermed en type plan som styrer i kraft av seg selv. Uten behov for noen supplementær dimensjon, til forskjell fra et teleologisk plan, som henviser til en åpenbar eller skjult – men induserbar – transcendens. Det sistnevnte er et plan for formen, for den dialektiske utvikling og subjektet. Hegel motsatt Spinoza. Men slik beskriver man også – gjennom å utvide Deleuzes fortolkning – den samfunnsmessige overgangen fra fordisme til postfordisme, fra den keynesianske eller sosialistiske planøkonomien til en klassekamp på et horisontalt terreng, som mobiliserer – utbytter eller organiserer på revolusjonært vis – helheten av affekter, forskjeller og relasjonelle kapasiteter. Formet på denne måten, forblir arbeidskraften immanent i sine ytelser, liksom den politiske handling i forhold til begivenhetene, uten i overveiende grad å nedfelle seg i produkter som «eksternaliserer seg» i forhold til produsentene. En arbeidets umiddelbare «politisitet» (intransitivitet og offentlighet), uten spesielle representative formidlinger. Fra samlebånd til kontroll: To forskjellige krigsperspektiver (som i virkeligheten er sammenvevd og addert). Kroppen styres her på to ulike måter – hvorav den andre er svært mye nærmere mekanismen av parallellisme sjelkropp, den ubevisste dobbeltheten av kropp og tenkning, som innebærer mye mer enn dette, som vi nå vet. (Og hvor mye, vil ingeniøren og den tayloristiske tidsmåleren kunne påpeke). En mengde av kropper, og kroppene SPINOZA: Postfordisme FILOSOFISK DYPDYKK: Spinozas filosofi har opplevd en internasjonal renessanse de siste årene. Nyskapende Spinozafortolkere har gitt viktige bidrag til forståelsen av den såkalte «postfordistiske produksjonsmåte» – kjennetegnet ved blant annet fleksibilisering, justintimeprinsippet, affektivt og immaterielt arbeid. 1 Av dette følger en spinozistisk vei til det Moderne. som mengder. Deres forhold komponeres, i sammentreffenes kausale historie, i henhold til lover om affinitet og frastøting: De gode forhold er de som øker makten, de onde de som dekomponerer eller undertrykker den. En etologisk etikk kontra en transcendent moral. Ikke påbud eller forbud, men reorganisering av affektene. Helt motsatt en disiplinær moral, motsatt det foucauldianske disiplinærsamfunn (identifiserbart med det tayloristisk-fordistiske samfunn), og som foregriper den typiske postfordistiske glidning mot kontrollsamfunnet – randomisert gjennom store statistiske aggregater, betrodd til den fleksible konsolideringen av fordistiske vaner som fra nå av er inderliggjort. Makten (potentia) er ikke en mer eller mindre uinnskrenket mulighet til å foreta valg, men en potensialitet som alltid er aktuell, identisk med sin egen essens, og som er myndighet (potestas) bare i betydningen av en ubegrenset evne til å bli påvirket. En absolutt makt til å eksistere, nærmere bestemt til å frembringe enhver ting, innenfor attributtet utstrekning; en makt til å forstå alt som er blitt frembrakt, i attributtet tenkning. «De to makter er som to halvdeler av det Absolutte», skriver Deleuze i Spinoza. Philosophie pratique. Et sammenfall av viten og praksis. Dette gjelder også for de intensive grader av makt som danner de uendelige modi. Det fordistiske samfunn – prosjektets og oppbyggingsviljens samfunn, basert på verdsliggjort antropomorfistisk teologi – blir etterfulgt av det postfordistiske samfunn, av et general intellect som kan betraktes som kollektiv intelligens og samtidig en helhet av relasjonelle og produktive praksiser, som totalitet av konfliktuelle, kompo- nerende og dekomponerende relasjoner, sted for epikureiske og lukretsianske sammentreff av krefter. Den vitensmakt som var sentrert om og som henvendte seg til individene, er blitt erstattet av et apparat grunnlagt på ikke-viten og på den preventive overvåkningen av begrensede grupper. Det fordistiske velferdssamfunnets forutseende og allvitende Gud er erstattet enten av en aristotelisk-averroistisk Gud som ikke kan oppnå kunnskap om det partikulære, eller av den negative teologiens Gud, som ikke en gang vet hvem han selv er. Indifferent overfor enkelttilfellet, virker han kausalt, og håndterer store befolkningsgrupper og begivenheter direkte. Så langt fra å svekkes, styrer han verden med markedets grusomhet og Internetts altgjennomtrengelighet. Han utøver sin egen makt over tingen – hvilken ting kan så motsette seg ham? I den aktuelle terminologi er samarbeid en alternativ betegnelse på mengden, den politiske eksistensen til de mange qua mange, til et nettverk av individer som ikke danner et folk, som altså ikke anerkjenner at deres enhet og sosialitet bare kan oppnås gjennom å overføre suverenitet til Staten, betraktet som det eneste stedet for politisk eksistens til en sammenhopning som ellers ville vært en formløs og ukontrollerbar masse. Derimot har mengden sin særegne enhet i seg selv, i det at den er et uttrykk for det samfunnsmessige samarbeid. Dets begjær innebærer intet umåtehold, til forskjell fra folkets selvnormativitet. Men naturligvis er det en bakside. I tilfelle av underkastelse, av manglende frigjøring, vil en frustrert mengdes frastøtende kommunitære segmentering erstatte den overvåkbare lydigheten til det underkastede og suverene folk, uten tilflukt til totalitær mystikk. Med utgangspunkt i den paradoksale tesen om at den spinozistiske filosofiens gjenstand er tomrommet (at den altså like fra begynnelsen av etablerer seg gjennom en Substans som ved å eksistere i det absolutte uten relasjoner, er dette samme intet), gjør Louis Althusser attributtene til aleatoriske og parallelle figurer, i likhet med det epikureiske regn av atomer, en parallelisme uten berøring eller møte, men som allerede i seg selv er et sammentreff nettopp på grunn av strukturen i forholdet mellom hvert attributts ulike elementer. Verden er gitthet, urokkelig faktisitet, prosess uten subjekt, sted for inskripsjon og filosofisk transkripsjon av de machiavellianske sammentreff av virtù og fortuna. Desto mer når det mest fullkomne og overbevisende eksempel på erkjennelse av tredje grad blir funnet i det jødiske folkets historie, som en erkjennelse av et objekt som på samme tid er singulært og universelt. I hvilken betydning? Som en individuering av singulære og innbyrdes stadig forskjellige tilfeller (kasus), ifølge en intuitiv metode (som nettopp er karakteristisk for den medisinske og psykoanalytiske diagnose), en gjennomgang av gjentagende eller konstante invarianter, som også kan gjenfinnes i andre singulariteter av den samme art. Det er nettopp slike konstanter som tillater en teoretisk og praktisk «behandling» (en terapi) i ulike tilfeller, uten å oppnå den grad av eksakthet og falsifiserbarhet som kjennetegner fysikkens eksperimenter, men med like stor stringens innenfor sitt område. Universelle singulariteter, alltid til stede, versus de imaginære allmennheter som har forfalt til blotte navn – konkrete abstraksjoner, som Marx senere vil kalle dem. Den tredje grad av erkjennelse som ekvivalent eller parallell til bevisstheten om egen dygd, om kroppens makt. Som Althusser uttrykker det i Den eneste materialistiske tradisjon: «Å leve fritt i tenkningen av ens egen kropps streben, (…) å tenke i tenkningens frihet og makt». Vi står altså overfor en komplett nominalistisk og aleatorisk materialisme, som det synes legitimt – med ulik betoning – å tilskrive Étienne Balibar, som hevder at ethvert individ er en virkning eller et moment i en individueringsprosess i forhold til omgivelsene, og i det unikes individualisering eller tilsynekomst. Bevaringen av det sammensatte individ, fordret av streben, er i virkeligheten en kontinuerlig regenerasjon, del for del, takket være utvekslingene med andre individer og med omgivelsene, en metastabil likevektstilstand, forøket med et energipotensiale, som fullbyrdes i den transindividuelle eller kulturelle dimensjon. Individet er ikke et liberalt atom, men en molekylær og mangfoldig blanding av samarbeid, tegn og tale, hvor det uttrykkes en flerfoldig konvergens av krefter, som fra tid til annen på nytt øser fra det førindividuelle dyp for å frembringe identiteter som er rikere på fantasi og fornuft. Den selvstendige kausalitet er et differensiale mellom aktivitet og passivitet som fordrer en uopphørlig og problematisk tilpasning fra individets side Fra den keynesianske eller sosialistiske planøkonomien til en klassekamp i et horisontalt terreng. til dets miljømessige og sosiale sammenheng – en forening med ens likeartede for gjennom selvbekreftelse å kunne motstå det ulikeartedes destruktive tendenser. Enhver erkjennelsestype er også knyttet til fellesskapet og gjør uunngåelig bruk av det imaginære for å gå fra et lavere til et høyere trinn av makt og realitet. Individ og stat er begge resultatet av en overensstemmelse, av en sammenhengende enhet av konvergerende krefter i stand til å beseire ytre hindringer og indre desintegrerende impulser. Individene konstituerer seg i forestillingsevnen gjennom å knytte relasjoner seg imellom, identifisere seg med utgangspunkt i den andre og vice versa. Dermed er kommunikasjon et avgjørende element, som opphever isolasjon og uvitenhet, men som imidlertid mister enhver liberal betydning og snarere blir en overordnet transindividuell kvalitet ved den opplevde kooperative makt i hvilken vi blir klar over at vi er evige. Demokratiets absolutte styreform er ikke en utopi, et grensestadium eller forjettet land, men snarere til stede i vårt daglige liv, i en intellektuell og affektiv virksomhet hvor vi er de adekvate årsaker til vår bevarelse, til en uunngåelig partiell evighet hvor størstedelen av vår sjel blir gjort evig på grunnlag av en kropp (også kollektiv) som er egnet til mange ting. Vi oversetter (stadig vilkårlig): Det dreier seg om relasjonaliteten til det felles intellekt som inkarnerer det levende arbeid og språkets frihet, ikke om føyeligheten til den atomiserte kropp underlagt arbeidsgiveren. Av dette følger en spinozistisk vei til det Moderne som er fullstendig forskjellig fra den som fører til den enhetlige nasjon, til den absolutte eller liberale stat. Et tema behandlet hos Antonio Negri (som opptegning av en ideell linje Machiavelli-Spinoza-Nietzsche- Marx, versus Hobbes-Rousseau-Hegel, en maktens krig versus ressentimentets dialektikk, en opphøyelse av konflikten og differensen, versus kontraktstenkningens syntese). Og behandlet hos Paolo Virno som grunnleggelse av mengden, av mangfoldet som er forutsatt av det Ene og ikke skal etableres som folk og stat. Den postfordistiske mengden (multitudo), endepunktet på den spinozistiske vei, er stedet for en voldsom motsigelse, som imidlertid omgår allmennviljen til det demokratiske folk i dets mangfoldige inkarnasjoner. I mengden betrakter vi ikke det triumferende sluttpunktet på en historisk dialektikk eller en tilbakevending til en naturlig fylde, men en fase av transindividuell individuering, arenaen for de samfunnsmessige individers affekter og konfliktuelle samarbeid. © LMD Norden På norsk finnes nå en fullstendig oversettelse av Spinozas hovedverk Etikken (Pax Forlag) 1 Utdrag av et innlegg holdt på en konferanse ved Urbinouniversitetet 4–6 oktober 2002. Den komplette teksten vil bli trykt i Spinoza: ricerche e prospettive. Materiali per una storia dello spinozismo in Italia (Atti delle Giornate di studio in ricordi di Emilia Giancotti, Urbino, 4–6 ottobre 2002) redigert av D. Bostrenghi og C. Santinelli, Bibliopolis, Napoli 2004.) Hele innlegget er trykket i tidsskriftet Agora i deres spesialnummer om Spinoza. Oversatt fra italiensk av Ragnar B. Myklebust. . Kvindelige studerende erobrer universiteterne Universiteterne i Danmark oplever i disse år en demografisk revolution: Kvinderne kommer i overtal på en række uddannelser. Positivt for magtfordelingen, men uheldigt for universiteterne, mener kritiker af ‘den feminiserede studiekultur‘. SIDSEL NYHOLM Journalist i danske Information. Den tætte lugt af frikadeller og lasagne hænger tungt i luften i kantinen på Danmarks Tekniske Universitet (DTU), hvor der er godt fyldt op med spisende studerende af begge køn. Ved indgangen spiller nogle piger bordfodbold, og et opslag med overskriften «Dancing» bekendtgør, at «tango and funk has moved to Gedestalden in bygning 208». Det feminine islæt står stærkt på DTU, der tydeligvis ikke lever op til sit ry som en af mændenes sidste universitære bastioner. Omkring en fjerdedel af universitetets studerende er kvinder, og mændenes dominans er til at overse, fortæller de to 21-årige kemistuderende Christina Jørgensen og Marie Pedersen, som vi møder i kantinen. «Da jeg begyndte her, var jeg lidt overrasket over, at her var så mange piger. Man mærker ikke rigtig noget til, at her er flest drenge, og derfor er det ikke noget, jeg tænker så meget over. Jeg mærkede en meget større forskel, da jeg læste htx, hvor drengene virkelig dominerede,» siger Christina Jørgensen. På netop Kemi er kønsfordelingen ca. 50-50 – «men det betyder ikke, at der går hønsegård i den, det er universitetsstuderende vist også for gamle til,» forsikrer Marie Pedersen. Også på DTU‘s uddannelser inden for levnedsmiddel, biotek, bygning og miljø er kvinderne stærkt repræsenteret og er flere steder i flertal. Kun på teknisk meget hardcore studieretninger som informatik, elektro og maskin kan det stadig være svært at opspore en kvindelig studerende. DTU er symptomatisk for den demografiske udvikling på de danske universiteter: De Kvinder på universitet • På de humanistiske fag er over 60 pct. af de studerende kvinder. • Der er stadig flest mænd på de tekniske, naturvidenskabelige og samfundsvidenskabelige fag, men der er ved at ske en udligning. • Andelen af kvindelige ph.d.studerende er ste- get med omkring en tredjedel siden 1992. Lidt under halvdelen af de ph.dstuderende i dag er kvinder. Tallet er stigende. • Otte pct. af landets professorer er kvinder. • Under 20 pct. af de øvrige universitetsansatte er kvinder. Kilder: Videnskabsministeriet og Magtudredningen Weng Fen: Wish For – Academic Degree kvindelige studerende overtager flere og flere studier, mens de fag, hvor mændene dominerer, kan tælles på stadig færre fingre. Selv fag, der bl.a. i kraft af deres status i samfundet tidligere har været mest for mænd – f.eks. teologi, jura og medicin – er ved at gennemgå en radikal forandring. Mens de fleste læger og præster i dag stadig er mænd, tiltrækker både medicin- og teologistudiet næsten dobbelt så mange kvindelige som mandlige studerende. På de store universiteter som helhed er seks ud af 10 studerende i dag kvinder, og tallet er stigende. Og kvindernes indtog er en ny udfordring for universiteterne, mener forfatter Bertill Nordahl, der har skrevet en række bøger om kønsroller og snart er aktuel med en ny bog om de unge kvinder. «Der sker voldsomme ændringer ved, at kvinderne strømmer ind på universiteterne. Når studiemiljøet bliver feminiseret, kommer de kvindelige værdier – der er mere private og mindre faglige og saglige end de mandlige – til at fylde for meget, og man får et snævert miljø, hvor det maskuline bliver problematiseret, fordi det kvindelige har svært ved at rumme andet end sig selv. Det kan have den konsekvens, at mændene føler sig fremmedgjorte,» siger han. Når kvindelige studerende ikke selv føler, deres dominans er problematisk, er det et udtryk for, at «kvindeligheden har sejret», siger Bertill Nordahl. Han mener, at den «feminiserede kultur» er ved at sprede sig i en bølgebevægelse til toppen af uddannelsesfødekæden. «Det samme sker nu for universitetet, som er sket for institutionsverdenen, folkeskolen og gymnasiet: Den feminine tendens til omsorg betyder, at man guider og nurser og bærer folk igennem, og det er ikke særlig smart, når man er oppe på det niveau,» siger han. Den bekymring deles dog ikke af Karen Sjørup, der er leder af Center for Ligestilling på Roskilde Universitetscenter. «Det er klart, at en overvægt af det ene køn generelt sætter en stemning, der holder det andet ude. Men det gælder først, når det ene køn er oppe på omkring 80 pct. dominans. Det sker ikke, fordi der kommer 56 pct. kvinder på f.eks. et jurastudie. Jeg tror ikke, at vi er der, hvor man med nogen fornuft kan sige, at universiteterne er blevet sådan et kvindehelvede,» siger hun. Karen Sjørup afviser samtidig, at kvinder har et særligt værdisæt, der har tendens til at dominere studiekulturen: «Kvindelige værdier er noget, der flytter sig, og nutidens kvinder bliver ikke opdraget til sådan nogle specifikke værdier. Det er længe siden, at kvinder bare ville have noget med dyr eller børn at gøre.« Bertill Nordahl efterlyser alligevel en debat om betydningen af den ændrede kønssammensætning. «Når ét køn dominerer, taber begge. Kvinder må forstå, at når man i den grad fylder, har man også et ansvar for, at kulturen ikke bliver feminiseret. Det er tabu at diskutere, og kvinder er utrolig dårlige til at være selvkritiske over for det kvindelige uden at føle, at de falder deres køn i ryggen. Men det er noget, man bør være langt mere opmærksom på, for det går rasende stærkt. Vi vil gerne leve i et ligestillet samfund, og så er det også rimeligt at diskutere, at der er steder, hvor kvindeligheden fylder for meget,» siger han. Og det er ikke kun universiteterne selv, der påvirkes af den ændrede kønsbalance. «Der sker en stille revolution i samfundet, og jeg tror, at det vil slå markant igennem i løbet af 15-20 år. Den yngre generation af kvinder er langt mere aggressiv end sine forgængere og vil ikke acceptere kun at arbejde inden for omsorg. Jeg er ikke i tvivl om, at vi f.eks. vil se langt flere kvindelige ledere i den nære fremtid end nogensinde før. Det er vældig godt, for der er brug for det kvindelige i magten,» siger Bertill Nordahl. Det kan ikke undgås, at de mange veluddannede kvinder skubber til magtbalancen, mener også Karen Sjørup. Hun understreger dog, at der stadig er et stykke vej til et ligestillet samfund. «Vi må konstatere, at kvinder ikke magtmæssigt får det samme ud af en høj uddannelse, som mænd gør. Og samtidig er den tendens til, at kvinder kommer i flertal på universiteterne så ny, at der vil gå mindst 20 år, før det slår igennem i magtfordelingen i samfundet,» siger hun. Samtidig søger en del kvinder efter endt uddannelse mindre magtfulde positioner, end mændene gør, påpeger hun: «Når kvinder kommer ind på nogle nye områder, danner der sig en ny kønsarbejdsdeling på et nyt niveau. Nu er der mange, der finder det forfærdeligt, at lægestudiet mere og mere bliver et kvindestudie, men mange kvindelige læger søger de specialer, der er mindre magt i, f.eks. almen praksis.« Der er også en tendens til, at de fag, kvinder vælger, har at gøre med omsorg, og det svækker automatisk prestigen, siger Karen Sjørup: «På nogle af de områder, kvinder arbejder med, bliver viden ikke nær så meget viden, når kvinder har den. I stedet opfatter man deres kunnen som noget, de kan pr. instinkt som f.eks. potentielle mødre.« Forestillingen om, at når kvinder går ind, går magten ud, er i nogen grad stadig gyldig, siger hun. «Der er noget om det, fordi kvinder ikke stiler så højt og ikke kommer med samme selvbevidsthed om, at de er Guds gave til menneskeheden, som mænd gør.» «Men også andre faktorer spiller ind. For 30-40 år siden var præsten, læreren og lægen de små byers intelligentsia, men de har ikke længere samme status som samfundets spidser. Hvor man tidligere havde en meget mere entydig sammenhæng mellem magt og viden, bliver der i dag uddannet så mange akademikere, at der – groft sagt – ikke er magt nok at fordele.« Men kvindernes nye dominans er ikke nødvendigvis en prestigesvækkende faktor for universiteterne selv, mener Karen Sjørup. «På universitetet er man fokuseret på viden, og der er man tilbøjelig til at sige, at køn ikke betyder noget. Det, der betyder noget, er, at man har f.eks. en cand.phil. titel. Til gengæld forstærkes betydningen af kønnet i det omfang, kvinder går ind og forsker i områder, som mænd ikke synes er så prestigefulde.» Så der er en dobbelthed i det: «På den ene side står universiteterne i fare for at miste prestige ved, at kvinder kommer ind, men samtidig får kvinder også i stigende grad del i prestigen,» siger hun. © LMD Norden BØKER Den unge Heidegger Dan Zahavi, Søren Overgaard og Thomas Schwarz Wentzer (red). Akademisk Forlag, København, 2003, 229 s. Martin Heidegger (1889-1976) er en av det 20. århundres mest innflytelsesrike filosofer. I de senere år har Heideggers tidligste forelesninger (1919-23) tiltrukket seg stadig større oppmerksomhet. Forelesningene, som først nylig er blitt offentliggjort, er på flere måter oppsiktsvekkende. Her foregripes Heideggers senere tanker på avgjørende vis, og samtidig lanseres mange originale ideer, som Heidegger ikke får videreutviklet i sin senere tenkning. Som leser av de tidlige forelesningene har man fornemmelsen av virkelig å være med i Heideggers filosofiske laboratorium. Med denne boken presenteres den unge Heidegger for et nordisk publikum for første gang. Her finnes bidrag fra danske, svenske, finske, norske og tyske forskere, kommer vidt omkring i Heideggers tidlige tenkning. Den unge Heideggers forsøk på å formulere en hermeneutisk fenomenologi om det «faktiske liv», belyses ut fra hans viktigste inspirasjonskilder (Aristoteles, Paulus, Husserl med flere), og både de sentrale temaer og Heideggers metodologiske refleksjoner analyseres inngående. Antologien, som også inneholder en grundig introduksjon, er en tiltrengt innføring i et uomgjengelig kapittel av Heideggers tenkning. Boken er tilgjengelig på Norli bokhandel i Oslo The Importance of Being Lazy. In Praise of Play, Leisure, and Vacations Al Gini. Routledge, 2003, 182 s. Vi har det så travelt at vi glemmer at det å jobbe mye ikke betyr at vi får til noe som betyr noe eller utgjør noen forskjell for noen, inkludert oss selv. Den amerikanske filosofiprofessoren Al Gini er et arbeidsjern som skriver om viktigheten av det å ikke arbeide. Å slappe av. Være litt lat. Hans tese er enkel: Selv om vi elsker jobben og finner kreativitet, suksess og glede i arbeidet, så trygler vi etter, begjærer og behøver vi like fullt det å ikke jobbe. Den store amerikanske fantasien dreier seg om fritid: feriesteder med trær, cruise i Karibien, rafting i elvestryk, lysene i Las Vegas. Men hver fjerde amerikaner tar aldri ferie i det hele tatt. Med en kultur basert på en mytologi støpt i hardt arbeid og forfedrenes store bedrifter, får mange amerikanere ikke gjort jobben godt nok. De vet hvordan de skal arbeide hardt, men ikke hvordan de skal koble av. Det vi virkelig trenger, sier Al Gini, er å komme litt unna. Boken tar oss med på bilturer med familien, til Disneyland, på handleorgier, på ekstremsportseventyr og inn i den ultimate ferie – pensjonisttilværelsen – og viser oss hvorfor vi setter så stor pris på ferie og hvorfor det å «gjøre ingenting» er et grunnleggende menneskelig behov. Uten skikkelig avslapning reduseres vi som mennesker og som samfunn. The Importance of Being Lazy er et veikart til lek, døs, glaning, rusling og unnasluntring uten dårlig samvittighet. Boken er tilgjengelig på Norli bokhandel i Oslo Att tänka det religiösa Eugenio Trías. Thales, Stockholm, 2003, 205 s. Den internasjonalt kjente spanske filosofen Eugenio Trías (født 1942) bedriver en filosofi i stadig dialog med kunsten og litteraturen, og «med en slags poetisk glans selv i de vanskelig tilgjengelige ontologiske avsnittene, og gjennomsyret av sin streben etter enkelhet og klarhet og vilje til syntese», skriver Oscar Hemer i forordet til denne boka. Eugenio Trías selv skriver: «Hele min filosofiske orientering har sitt utgangspunkt i bevisstheten om en forsømmelse i opplysningen og dens moderne fornuft, om noe sensurert og hemmet, som jeg kaller skyggen.» Att tänka det religiösa er en betraktning av den åndelige virkelighetens vilkår i vår tid. Religionen har, tenker Trías seg, noe å fortelle oss om den moderne fornuftens krise. Trías gjenskaper den vestlige fornuftens utviklingsgang i et spenn som strekker seg fra menneskehetens forhistoriske morgengry (med sine spor i hulemalerkunsten) via de store sivilisasjonene (Mesopotamia, Egypt, Iran, India, den greske og hebraiske verden), frem til dens fødsel i syntesen mellom det jødiske og det greske, og herfra via fornuftens gradvise utvikling frem til vår egen samtid. Att tänka det religiösa representerer noe nærmest tidligere utenkt i svensk livssynsdebatt, en kritisk selvrefleksjon ved selve den vestlige tenkningens rot.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - februar
Page 3 and 4: 4 LE MONDE diplomatique - februar 2
Page 5 and 6: 8 LE MONDE diplomatique - februar 2
Page 7 and 8: 12 LE MONDE diplomatique - februar
Page 9: 16 LE MONDE diplomatique - februar

Skautdebatten - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?