LE MONDE diplomatique - Dokumentar.no

POLITISK REFLEKSJON | KRITIKK | MEDIA | KUNST 

9 771503 555007 

LE MONDE 

NORSK-DANSK UTGAVE 

diplomatiqueseptember 

2005 | nr.9 | www.lmd.no | 38 kr (Sverige: 48kr) 

FEMINISME 

Ringen ble sluttet da Sylvia Plath 

begikk sitt symbolske selvmord 

og endte sine dager ved å stikke 

hodet inn i stekeovnen, hjemmets 

krematorium, en konkret 

erindring fra helvete. 

side 8-9 (egyptisk feminisme) og side 19 

Samantha Power 

Professor ved John F. Kennedy School of Government 

ved Harvard-universitetet. Forfatter av boken A 

Problem from Hell: America in the Age of Genocide 

(2002), som hun fikk Pulitzer-prisen for. 

For 60 år siden møttes de skadeskutte 

vinnerne av andre verdenskrig 

i San Francisco for å grunnlegge 

verdensorganisasjonen FN. En organisasjon 

som, slik den amerikanske 

FN-ambassadøren Henry Cabot 

Lodge senere formulerte det, ikke 

ville «bringe oss til paradis», men 

muligens «redde oss fra helvetet». 

USAs president Franklin D. 

Roosevelt hadde stått i spissen 

for FN-prosjektet, og da han døde, 

13 dager før konferansen i San 

Francisco, måtte Harry Truman 

overta. Sammenlignet med Truman, 

fremstår nåværende president 

George W. Bush som en stor verdensutforsker. 

Truman hadde bare 

vært i Europa én gang tidligere, for 

å kjempe under første verdenskrig. 

Men han forsto likevel viktigheten 

av USAs engasjement for De forente 

nasjoner. Han erklærte at USA ikke 

lenger kunne gjemme seg komfortabelt 

bak det han kalte en «mental 

Maginot-linje». 1 Altfor mye sto på 

spill: «i en verden uten et slikt maskineri, 

ville vi for alltid være dømt til 

frykt for ødeleggelse. Det var viktig 

for oss å påta oss oppgaven, selv om 

ARGENTINA 

Etter den økonomiske krisen 

som ruinerte Argentina i 2001, 

har stadig flere arbeidsledige 

okkupert sine gamle konkursrammede 

bedrifter og satt i gang 

produksjonen igjen. 

side 18-19 

Høylytte krav 

om FN-reformer 

TEMA OM FN (SIDE 4-11): Organisasjonen er blitt gjort til latter gjentatte ganger i sin 60årige 

historie, men den har aldri hatt et så svart år som i fjor: Det ble avdekket at FN-soldater 

misbrukte unge jenter i Kongo og Liberia. FNs Olje-for-mat-program ble anklaget for å ta imot 

bestikkelser. Og FNs menneskerettighetskommisjon gjenvalgte Sudan samtidig som det foregikk 

etniske massakrer i Darfur. Organisasjonens anseelse er nærmest lik null i nettopp det 

landet der organisasjonen har sitt hovedsete. Organisasjonen er underbemannet – det finnes 

bare 500 FN-medarbeidere i New York som følger opp de 66 000 soldatene. Og høyt plasserte 

personer med ansvar for livsnødvendige oppdrag bruker ofte mer tid på papirarbeid. 

begynnelsen var ufullkommen.» 2 

FN-systemets ufullkommenhet 

var tydelig helt fra starten. 

Organisasjonen hvilte på åpenbare 

motsetninger. For det første var det 

nødvendig å etablere verdensorganisasjonen 

fordi man ikke kunne 

regne med at grådige og krigslystne 

stater ville unngå krig, respektere 

sine innbyggeres rettigheter eller 

gjøre noe med lidelsene til befolkninger 

som befant seg utenfor deres 

grenser. Likevel ga organisasjonen 

disse mest egoistiske statene ansvaret 

for å gjennomføre FNs prinsipper. 

Diktaturer og 

demokratier 

fikk samme status i 

FN 

For det andre, akkurat som den 

amerikanske grunnloven lovpriste 

likeverd samtidig som den legitimerte 

slaveri, proklamerte FN-pakten 

retten til selvbestemmelse og oppfordret 

til avkolonisering. Samtidig 

som en rekke medlemsstater nektet 

å gi slipp på sine kolonier. 3 For det 

tredje fikk diktaturer og demokratier 

samme status i FN, til tross for 

at FN-pakten tok side ved å anmode 

medlemsstatene om å respektere 

menneskerettighetene og grunnleggende 

friheter. 

For det fjerde var FN, som alle 

andre organisasjoner, avhengig av 

en ledelse med autoritet, men makten 

ble i stedet gitt til en komité, 

Sikkerhetsrådet. Rådet skulle styres 

av fem faste medlemmer som representerte 

svært motstridende interesser 

og politiske systemer, og ble 

dermed hjemsøkt av indre stridigheter. 

FNs gallionsfigur, generalsekretæren, 

skulle på sin side kun være 

en «administrativ generaldirektør» 

i medlemsstatenes tjeneste – noe tittelen 

på hans avdeling tydelig indikerer: 

«sekretariatet». 

For det femte tok etableringen 

av FN utgangspunkt i forestillingen 

om at mellomstatlige konflikter, 

som var hovedårsaken til første 

verdenskrig, var den største trusselen 

menneskeheten sto overfor. 

Historien skulle imidlertid vise at de 

alvorligste truslene kunne komme 

fra stater som forbryter seg mot sin 

egen befolkning, eller fra terrorister 

som overhodet ikke bryr seg om landegrenser. 

FN ER bLITT GJORT TIL LATTER 

gjentatte ganger i hele sin 60-årige 

historie, men organisasjonen har 

fortsetter side 4-5 

KARTENES vERDEN 

Kartene avslører seg 

som formidable propagandaverktøy. 

Se midtsidene og baksiden 

Che Guevara – et fullstendig menneske? 

IDEALISME: Utstillingen Che, a life 

i Ålborg i Danmark, skaper debatt 

om Ernesto Che Guevaras ettermæle. 

Hvem var han, og hva tenkte han? Og 

er det mulig å forstå lidenskapen og 

årsakene til væpnet revolusjon i dag? 

trulS lie 

Ansvarlig redaktør og utgiver av norske Le Monde diplomatique 

I 1980, tretten år etter at hans sønn regelrett 

ble henrettet, stilte Che Gueveras eldre far 

opp for første gang til intervju på den statlige 

tv-kanalen i Buenes Aires i Argentina. Da han 

ble utspurt om sønnen, kom svaret: «Han er 

ikke min sønn». 1 Den tydelig konservative 

intervjueren nærmest gned seg i hendene, 

og sa at det forsto han selvfølgelig etter alt 

det gale Che Guevara hadde gjort. Hans far, 

arkitekten med etternavnet Guevara Lynch 

– Argentinas middel- eller overklasse har tradisjonelt 

doble etternavn – svarte så intervjueren: 

«Nei, du forstår ikke. Han er ikke lenger 

min sønn. Han er min far. Jeg strever det jeg 

kan med å leve opp til ham som hans sønn.»I 

dag, i 2005, er Ernesto Che Guevara stadig et 

viktig forbilde for mange. Selv om han var 

noe ignorert på 70- og 80-tallet, har myten om 

ham fått kraft igjen på 90-tallet – samtidig 

6 SIDER OM GAMLE OG NyE MEDIER 

Le Monde diplomatique vil fremover dekke en rekke temaer innen gamle 

og nye media, open source, medieaktivisme etc.: 

Politisk tegneserie om anti-semittisme ............................................. side 23 

Amerikansk TV-nettverk brukes til politisk propaganda ............. side 24-25 

Essay om medieaktivisme og den nye «bloggosfæren» ............. side 26-27 

Om mobiltelefonens strålefare, spesielt for barn under 8 år ......... side 28 

med vår tids repolitisering. 

Utstillingen Che, a life 2 i Ålborg har skapt 

debatt i Danmark om Che Guevara. Og det 

skjedde før utstillingen åpnet 30. august. 

Byens ordfører får kritikk for på denne måten 

å «brande» byen, fordi Aalborg kommune er 

medarrangør. Og utstillingens kurator Marco 

Evaristti hudflettes som historieløs, kommunist 

og glorifiserende – for ham var Che 

Guevara en frihetskjemper. Men i konservative 

Berlinske Tidende gis Che Guevara dagens 

mest sirkulerte fiendestempel: «terrorist». De 

mener utstillingen burde vært supplert med 

informasjon om det. Dessuten mønstret det 

danske initiativet Fred & Frihet til motde- 

Nord- 

Amerika 

G R I D 

UNEP A r e n d a l 

VLADIMIR S. TIKUNOV 

Mai 2002 

HVOR ER PROBLEMET EGENTLIG? 

Mer enn 25 000 

20 000 til 25 000 

15 000 til 20 000 

10 000 til 15 000 

Vest- 

Europa Japan og 

Sør-Korea 

BNP Per capita, 2000 

Kjøpekraft i dollar 

7 000 til 10 000 

4 000 til 7 000 

2 000 til 4 000 

Mindre enn 2 000 

Dette området representerer 

100 milliarder US dollar 

STATSLøSE INDIvIDER 

Den danske billedkunstneren 

Veronica Juhl har besøkt 50 

danske leirer for flyktninger og 

asylsøkere. Hun har sammenfattet 

inntrykk fra disse leirene i 

fotografier og tekst. 

side 30-31 

© Per Barclay, Uten tittel, 1990 (se intervju side 2) 

monstrasjon ved åpningen. Og på nettstedet 

www.uriasposten.dk ligger beskrivelser av 

henrettelser Che Guevara utførte, samt grunner 

til at han «fortjente intet udover kuglen.» 

Kommunen og utstillerne nektet på sin side 

å imøtegå en endring av nettsider og utstillingsform. 

Og kuratoren fant ingen grunn til 

å knytte fotografiene han var heldig å få låne 

fra Cuba, til alt hva Che Guevara har gjort. 

Myten «Che» er vel et av de sterkeste 

symbolene på radikalisme i dag. Det ikoniske 

bildet (se plakatbilde) er et fotografi gjort av 

Alberto Korda fra 1960. Først etter drapet på 

Verdi 

fortsetter side 3

2 LE MONDE diplomatique – september 2005 september 2005 – LE MONDE diplomatique 3 

AmbivAlente størrelser, selvmotsigelser og AnAkronismer 

Per Barclay 

BILLEDKUNST: «Det er med bilder 

som med oss mennesker, vi er en følge 

av alle dem som har levd før oss», 

sier Per Barclay til Le Monde diplomatique. 

Barclays kunst illustrerer 

denne utgaven av avisen. 

trulS Øra 

Journalist 

Per Barclay gjester Oslo på galleri MGM. De tre 

fotografiene, Ophelia, Halvard og Simen klipper 

hver på sin måte virkeligheten over på tvers 

med sine klare referanser til mytenes verden. 

Med klare symbolske referanser til tidligere 

mestere som John Everett Millais blir det ellers 

så realistiske bildet av Åshild (Ophelia) en dør 

inn i det hinsidige og metafysiske med den 

følge at tragedien Opheliamyten opp gjennom 

århundrene har båret med seg – mannens misbruk 

av kvinner blir synlig for tilskueren. Men 

Barclay tar et grep til. Ved å virkelighetsrelatere 

myten om Ophelia, knytter han hennes 

lidelse og død til vår egen tids kvinnemishandling 

og skaper ved det en stille politisk protest. 

Og fordi lidelsen som historiens dilemma stilles 

i sentrum kan man også øyne referansen 

til renessansen: Giorgione (1477-1510) gjør i 

La Tempesta (Stormen) en prostituert sigøynerkvinne 

og barnet hennes til en av kunsthistoriens 

aller største madonnafigurer. 

Det samme gjelder de to andre bildene. 

Også her er vannet den mytiske kraften, fostervannet 

om dere vil, eller opphavet tiden og 

med den lidelsen livet sleper med seg som sitt 

eget ork, rammeverket i fortellingen. 

I Halvard bruker Barclay en norrøn tatovering 

og et truende hooligan-ansikt som bro 

mellom den volden vi kjenner fra Snorres 

middelalder, og den volden som truer oss i 

dag. 

I Simen snus denne eksistensielle angsten 

på hodet. Her er døden under objektet, 

den truende tiden som ugjenkallelig 

drar alt liv under – trusselen. 

– Dette er jo helt nye arbeider da, sier Per 

Barclay nesten unnskyldende. Jeg begynte 

i juli, det siste bildet ble faktisk tatt forrige 

søndag… 

– I Paris, hvor du bor? 

– Nei, her i Norge. 

– Er det noen spesiell grunn til det? 

– Ja, jeg har alltid hatt et spesielt forhold 

til norsk natur samtidig som jeg jo henvender 

meg til et norsk publikum i dette prosjektet. 

Derfor ble det riktig. 

– Hvorfor Ophelia? 

– Opheliamotivet er et prosjekt jeg har 

tenkt på veldig lenge. I flere år, faktisk. Først 

hadde jeg tenkt å lage et basseng med liljer 

og blomster, men etter hvert som jeg arbeidet 

meg inn i prosjektet fant jeg ut at det ble feil. 

Jeg ville ha mer nåtid og mindre barokk, så jeg 

fant fram til et tjern ute på Hurum. Det var 

utrolig vakkert, hvor Åshild ble lagt ut i vannet 

mellom liljene. Helt enkelt, jeg syntes det 

fungerte veldig bra. Så bra at jeg bestemte meg 

for å lage de to andre bildene der også. 

– Hvordan forklarer du disse valgene rent 

kunstnerisk? 

– Jeg jobber jo hele tiden med ambivalente 

størrelser, selvmotsigelser, anakronismer, godt 

og ondt. Men det er første gangen jeg flytter 

modellene mine ut av et nøytralt galleri og 

inn i naturen. At rommet rundt dem er vann 

synes jeg også er spennende fordi det skaper en 

fantastisk tredimensjonal dybde og de metafysiske 

spenningene jeg leter etter. 

– Du spiller også på estetikken her? 

– Ja, estetikken er svært viktig. Problemet 

var å ikke dra det over i det sukkersøte. Vannet 

hjalp meg også her fordi det virker som en 

motvekt til det vakre. 

”Vannet virker som en 

motvekt til det vakre 

Per Barclay 

– Du plasserer temaet i nuet, men det ikoniske 

billedspråket henter du fra fortiden. Hvorfor er det 

så viktig? 

– Dellacroix har laget en Ophelia. Redon 

har gjort den jeg liker best, selv om den er 

ekstremt romantisk. Jeg planter min Ophelia i 

et ekstremt nordisk landskapsbilde, for at det 

ikke skal herske noen tvil om hvor vi befinner 

oss. Men for at det metafysiske billedspråket 

skal åpne seg i bildet er jeg avhengig av fortellingen 

bak meg. Uten den ville tiden, og med 

den livet i bildet bli borte. Eller sagt på en 

annen måte: Det er med bilder som med oss 

mennesker, vi er en følge av alle dem som har 

levd før oss. 

– Hvor står fotografiet i denne sammenhengen? 

– Jeg bruker det dokumentariske øyet for å 

forankre det kunstneriske uttrykket i det som 

er vår hverdag. 

© LMD Norge 

©Per Barclay, Selvportrett, 1979 

Per Barclay: Ophelia – Halvard – Simen 

Til 2. oktober 2005, Galleri MGM, Oslo 

(www.gallerimgm.com) 

Per Barclay er født i Oslo i 1955, og bor og arbeider 

i Paris. Han var festspillutstiller i Bergen i 2001 og 

hadde separatutstilling ved Museet for Samtidskunst i 

Oslo i 1998. Hovedtyngden av hans utstillingsvirksomhet 

har vært ved kjente internasjonale gallerier og 

institusjoner, deriblant Museo Nacional Reina Sofia i 

Madrid i 2003. Barclay arbeider for tiden frem mot 

en separat utstilling i Fondazione Merz i Torino under 

vinter OL i 2006. 

LE MONDE 

diplomatique Che Guevara i 1967 havnet dette i avisene, 

politisk refleksjon | kritikk | media | kunst 

g l o b a l t o g i n t e l l e k t u e l t e n g a s j e m e n t 

+47 22 43 42 45 (telefonsv.) www.lmd.no 

Tostrup terrasse 1b, 0271 Oslo, Norge 

Vår norsk-danske utgave av franske LE MONDEs 

internasjonale månedsavis inneholder et 

stort utvalg oversatte artikler fra Frankrike, 

samt egne artikler og billedkunst initiert 

av vår redaksjon (merket © LMD Norge). 

Hovedspråket er norsk. 

redaksjon@lmd.no 

Ansvarlig redaktør/utgiver: Truls Lie 

truls@lmd.no, (mobil 90855066) 

Rådgiver: Anne Lilleberg anne@lmd.no 

I Danmark: Carsten Juhl (carsten@lmd.no) 

Hovedoversetter: Gøril Eldøen (eldoen@chello.no) 

Ekstra oversettere: Elisabeth Beanca Halvorsen, 

Børge Lund, Synneve Sundby og Geir Uvsløkk. 

Tilknyttede skribenter og rådgivere: 

Ina Blom, Mikkel Bolt, Alexander Carnera, 

Knut Ove Eliassen, Trude Iversen, Carsten Juhl, 

Erland Kiøsterud, Jacob Lillemose, Mona Pahle 

Bjerke, Beate Petersen, Truls Ramberg, Vibeke 

Sperling, Knut Stene-Johansen, Sven-Olov 

Wallenstein og Truls Øra 

Avisen trykkes hos Nr1Trykk, Lillestrøm, Norge 

Avisen mottar støttemidler av Norsk kulturråd. 

LE MONDE diplomatique er også vedlagt som 

eget avisbilag til norske Klassekampens dagsabonnenter. 

abonnement@lmd.no 

Årsabonnement (12 utgaver og nett-tilgang): 

Norge 380 NOK 

Danmark 420 DKK 

Sverige 480 SEK 

Europa 55 euro, øvrige verden 60 euro 

Abonnement registreres på www.lmd.no, 

legges igjen på telefonsvarer +47 22 43 42 45 

eller per e-post til abonnement@lmd.no. 

Internettarkivet kan benyttes mot SMS-betaling. 

annonser@lmd.no 

LE MONDE diplomatique trykker FRITT svarthvitt 

annonser av ikke-kommersiell art for egne 

abonnenter. 

Se betingelser på www.lmd.no/annonser.php 

LE MONDE diplomatique internasjonalt 

Totalopplag rundt 1,4 millioner solgte eksemplarer. 

Utgis på over 20 språk. 

Frankrike: 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: +33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: Martine Bulard, 

Maurice Lemoine, Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

Øvrige verden: 

Argentina: MånedsavisutgittavCapitalintelectual. 

bolivia: Bilag til El juguete rabioso 

brasil: 

Publisering på internett ved Jornal do Brasil 

og Correio braziliense 

Chile: 

Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños 

Colombia: 

Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones 

Forente Arabiske Emirater: 

Bilag til Akhbar Al Arab 

Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia 

Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto 

Jordan: Bilag til Al Ra’ay 

Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt 

Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal 

Portugal: 

Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao 

Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i 

hele det tidligere Jugoslavia 

Spania: 

Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde 

Storbritannia: 

Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian 

Weekly. Se www.mondediplo.com 

Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung 

Sør-Korea: Bilag til ukeavisen Sol 

Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung 

Tyrkia: Månedsavis fra forlaget Okuyan Us Yayin 

Venezuela: Bilag til månedsavisen Question 

Egne rene internettutgaver på katalansk, kinesisk, 

esperanto, japansk, farsi, russisk og tsjekkisk. 

...Fortsetter fra forsiden: 

Che Guevara 

og på millioner av T-skjorter og plakater. Og 

kunstneren Andy Warhol sirkulerte også 

«Che». 

I DAG ER «IKONET» å finne overalt: 

Skuespilleren Elisabeth Hurley «clubber» 

i London med Che-T-skjorta (og en Luis 

Vuitton-håndveske til 30 000 kroner), supermodellen 

Gisele Bündchen går på catwalken i 

Che-bikini, Madonna har Che på CD-coveret, 

og Smirnoff har sin Che-kampanje. 

Men utover konservative dansker, kjendiser 

og liksomradikale ungdommer, finnes mer 

gjennomtenkte holdninger. Etter filosofen 

Jean-Paul Sartre sitt Cuba-besøk beskrev ham 

Che Guevara som «ikke bare en intellektuell, 

men også det mest fullstendige menneske i 

vår tid». Det er også laget fire større filmproduksjoner 

om Che Guevara nylig – deriblant 

Motorsykkeldagbøkene. Og nå er regissøren 

Steven Soderberg i gang med en filmproduksjon 

om hans liv. Og det er ikke bare i dagens Nord- 

Irak, man kan finne geriljagrupper som har 

med seg plakaten av frihetskjemperen i leiren. 

Utstillingen i Aalborg viser oss en privat 

Che Guevara, som ikke fotograferer kampscener, 

men «hverdagslige» mennesker – enkeltpersoner, 

par og «kamerater». Som Evaristti 

påpeker, ser man her den mer ensomme siden 

ved mannen – hans bruk av fotoapparatet 

som en slags følgesvenn. 

Spesielt selvportrettet fra 1966 (se bilde 

øverst) der han sitter barbert, kortklipt, med 

kameraet på en bokstabel og lar seg avfotografere 

gjennom speilet. Til forskjell fra «ikonet» 

– med en sterk og besluttsom leder i beret 

– ser vi her en ensom mann i undertrøya, med 

et følsomt, avklart blikk. 

Che Guevara var nok klar over at han snart 

kunne bli drept – man finner holdningen 

igjen i flere av hans skrifter, som i «avskjedsbrevene» 

i forbindelse med turen til Bolivia 

rett etter. Han var nok også klar over martyrens 

betydning for den revolusjonære bevegelsen 

– selv om effekten fra Kordas ikonbilde 

selvsagt var ukjent for ham. Selvportrettet 

Che Guevara tok i skjul i Tanzania etter den 

mislykkede operasjonen i Kongo, kan derfor 

symbolisere slutten: En kiste illustrert av 

kommoden, et likklede som den blafrende 

gardinen bak, og den nyvaskede mannen som 

«speiles», mer som ånd enn kropp. 3 

”I Chile er man villig 

til å dø for en sak, 

i Danmark lager man bare 

avtaler 

Marco Evaristti 

CHE GUEVARAS VOKSNE LIVSLØP kjennetegnes 

også av hans filosofiske lesning. Hans 

bibliotek hjemme på Cuba besto av filosofiske 

bøker. Her fantes Marx, Engels, Lenin, Freud, 

Sartre og en rekke andre – han leste mye, sov 

bare 4 timer om natten. Fra notatene laget 

han sin 300 siders maskinskrevne cuaderno 

filosófico, et omfattende dokument om revolusjon 

og sosialisme. Her finnes for eksempel 

om begrepet «Jeg» (henvist til Freud): «Der, 

hvor kjærlighet oppstår, dør jegets mørke 

despot.» 4 Og han hadde lest sin Adam Smith 

og John Maynard Keynes. I biblioteket finnes 

dessuten Economíca Política, den offisielle 

Stalinistiske manualen for den «rette» marxist-leninistiske 

lære – full av hans kritiske 

kommentarer i margen. 

Men hva besto den revolusjonære tenkingen 

av? Noe av Che Guevaras anvendte filosofi 

er å finne i teksten Socialism and Man in Cuba 

(1965). Da hadde han allerede mange erfaringer 

på kroppen – ikke bare geriljakrig, drap og 

henrettelser, men også politisk organisering: 

I teksten advarer han først mot å tro på 

kapitalisters advarsler om den kommunistiske 

stats avskaffelse av individet, for så å 

fremheve sterke personligheter som ledere. 

Og her beskrives kapitalismens verdilov – slik 

pengevurderinger trenger seg inn i alle livets 

aspekter og gjør blind ved å forme enkeltmenneskets 

kurs og skjebne. Che Guevara 

ville også transformere hele samfunnet til en 

gigantisk skole (er det noe Cuba ikke har i 

dag, så er det analfabetisme). De to frigjørende 

pilarene var utdannelse og teknologi. 

For Che Guevara var revolusjonsprosjektet 

på bleeistadiet, det var uvisst hva det ville føre 

til. Det ufullstendige prosjektet ville ha sine 

feil, men skulle være åpent for korreksjoner. 

(I tiårene som fulgte var nok ikke Castro like 

åpen for det…) 

Det «nye» mennesket han så for seg, 

skulle virkeliggjøres gjennom arbeidet. 

Arbeidskraften skulle ikke være en individuell 

salgsvare – «arbeider-som-vare» 

– men utrykke den enkeltes personlighet, 

som enhvers bidrag til fellesskapet man får 

respons fra. Det revolusjonære prosjektet 

skulle bestå av «the multitude marching 

toward the future» 5 – et mangfold av mennesker 

bevisstgjort sin sosiale eksistens. 

I Socialism and… finnes også en kritikk av 

eskapismen i kunst og kultur – kultursnobbene 

som søker privatsfærens solipsisme, og 

ender der opp fremmedgjort fremfor harmonisert 

med verden. Kunstnere og intellektuelle 

kritiseres således for sin borgerlige idealisme 

– samtidskunsten stinket som et lik. Ifølge Che 

Guevara manglet revolusjonær lidenskap. 

I ET bREV TIL sin mor fra fengselet i Mexico før 

gjennomføringen av den Cubanske revolusjonen 

(mot Batista-regimet) skrev Che Guevara: 

«Jeg er alt det motsatte av Jesus … jeg slåss for 

de tingene jeg tror på, med alle de våpnene 

jeg har for hånden … Dine formaninger om 

å moderere selvinteressen … du feiler stort 

ved å tro at det er ’moderasjon’ eller ’moderat 

selvinteresse’ som skaper store oppfinnelser 

eller kunstneriske mesterverk. For alle store 

oppgaver trengs lidenskap, og for revolusjonen 

trengs lidenskap og djervhet i store doser, slikt 

vi har som grupper av mennesker.» 6 

Ifølge hans biograf Jon Lee Anderson 

hadde dette karismatiske ikonet en urokkelig 

tro på egne overbevisninger. Disse ble 

forsterket av hans «uvanlige kombinasjon 

av romantisk lidenskap og kalde analytiske 

tenkning.» 7 En paradoksal blanding som ga 

ham en mytisk status, men også en kilde til 

slike «svakheter» som overmot og naivitet. 

Faktisk beskrev Che Guevara selv i 

Socialism and… den sant revolusjonære som en 

som «ble ledet av mye kjærlighet. … Kanskje 

er en av lederens store dramaer at han eller 

hun må kombinere en lidenskapelig ånd med 

en kald intelligens, og så gjøre smertelige 

beslutninger uten å vakle.»I teksten Create 

One, Two, Three, Many Vietnams. That is the 

Slogan fra året han ble drept 8 oppfordrer han 

til en internasjonalisme på globalt plan, til 

«en lang kamp», til stadige væpnede opprør 

mot undertrykkelse. USA var den gang den 

verste imperialisten, og Vietnam forbilde 

på heroisk motstandskamp. Han beskrev 

hvordan man kunne slite ut imperialister på 

bortebane, gjøre dem demotiverte, utrygge og 

usikre i sine «sikre» soner. Imperialisten ville 

etter hvert felles av motstanden hjemme, i 

reaksjon over de hjemsendte kistene, en klassekamp 

på eget territorium (se også Howard 

Zinn i dette nummer). 

Den gang Vietnam – i dag Irak? 

MEN KAN VI SKANDINAVER forstå slik lidenskap 

og væpnet motstand? I Ålborg påpeker 

den dansk-chilenske kuratoren Evaristti som 

svar på kritikken om å forsvare en morder, at 

det er forskjell på holdninger: I Chile er man 

villig til å dø for en sak, i Danmark lager man 

bare avtaler. 

Når man som Che Guevara har reist rundt 

i Latin-Amerika og sett voldsom undertrykking, 

utbytting og myndighetenes drap av 

folk – noe som også gjelder tsjetsjenere, palestinere 

og irakere i dag – er det da uakseptabelt 

at man til slutt tar til våpen mot undertryk- 

© Ernesto Che Guevara 1955-66. Bilde nr 2 er fra utstillingen. Det siste bildet er Marco Evaristtis fortolkning av Freddy Albortas fotografi fra Bolivia. 

keren? Når et helt folk opplever livet som 

uutholdelig og verdiløst? 

Enkelte er følsomme og voksne nok til å 

reagere på dette. De stiller sin kropp og intellekt 

til rådighet for saken – villige til å dø 

for «menneskehetens utvikling», som Che 

Guevara kalte det. 

Che Guevara var hengiven overfor oppveksten 

hans far ga ham. Men han betegnet sin 

far fra middelklassen som en med «locuras» 

(barnslige laster), og at han iblant tenkte på 

ham som umoden – at han kunne kjennes 

som «yngre enn ham selv.» 9 © LMD Norge 

1 Nylig gjenfortalt av min argentiske venn Luis Rigou som så dette. 

2 Se www.che-aalborg.dk 

3 Se også Malou Erritzøe, Manden og myten i katalogen. 

4 Jon Lee Anderson, Che Guevara – A Revolutionary Life. s.189, Grove 

Press 1997 (Nevnte bøker finnes på Tronsmo bokhandel i Oslo). 

5 Che Guevara, Gloval Justice, side 37, Ocean Books 2002. 

6 Anderson, s.199. 

7 Anderson, s.753. 

8 Che Guevara, Create One, Two, Three, Many Vietnams. That is 

the Slogan, til den trekontinentale konferansen om solidaritet 

med folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika. 

9 Anderson, s.567.


aldri hatt et så svart år som 2004 – et «annus Vieira de Mello, organisasjonens mest erfarne 

horribilis», ifølge generalsekretær Kofi Annan. diplomat og nasjonsbygger. Elleve uker etter 

Egentlig startet vanskelighetene for alvor i at de Mello kom til Irak for å forsøke å gjen- 

2003, da USA, FNs mektigste medlem, sammen nomføre sin paradoksale oppgave (hvordan 

med Storbritannia kastet seg over et splittet skal man på én og samme tid støtte opp om 

Sikkerhetsråd for å få igjennom en krigserklæ- og rive ned en okkupasjon?) ble de Mello og 

ring mot Irak. 

21 andre personer drept i et selvmordsattentat 

Etter at krigen var erklært over og ameri- i Bagdad. 

kanerne hadde oppnådd en relativ suksess, I 2004 skulle det gå fra galt til verre. Det 

forsøkte noen europeiske land som hadde vært ble avdekket at FN-soldater fra Marokko, Sørmotstandere 

av konflikten, å få i stand en Afrika, Nepal, Pakistan, Tunisia og Uruguay 

overenskomst med USA. Det var en seier for hadde misbrukt unge jenter i Kongo og Liberia. 

USA da Sikkerhetsrådet i mai 2003 vedtok en Så ble de ansvarlige for FNs Olje-for-mat-pro- 

resolusjon som anerkjente den amerikanske gram anklaget for å ha tatt imot bestikkelser. 

okkupasjonen i Irak. Samtidig var det en seier 

for Europa at Sikkerhetsrådet påla Kofi Annan 

å sende en FN-delegasjon til Irak for å få fortgang 

i overføringen av makten til irakerne. 

Generalsekretæren har så godt som 

aldri hatt følelsen av å kunne motsette seg 

Sikkerhetsrådet. I dette spesielle tilfellet var 

han dessuten så besatt av amerikanernes anklager 

om at FN var i ferd med å bli «irrelevant», 

at han meldte seg til tjeneste med en gang. 

Faktisk gjorde han mer enn å stå til tjeneste, 

han stilte med «det beste FN har å tilby», personifisert 

ved Annans mangeårige venn Sergio 

4 

Annan på en pressekonferanse 29. mai i år 

ble spurt om han syntes det var på å trekke 

seg som generalsekretær. Annan har alltid 

likt å spøke med initialene på tittelen sin, SG 

(Secretary General), som han har oversatt til 

«Scape Goat» (syndebukk). Men nå brøt han 

fullstendig med sin sedvanlige måte å opptre 

på, og svarte bryskt: «Absolutt ikke!» I stedet 

kom han med løfter om å sette i gang reformer 

i forbindelse med markeringen av FNs sekstiårsjubileum 

i september. 

”En av verdens fremste 

forsvarere av tyranni 

og terror 

Tom DeLay omtaler FN 

Og som om ikke det var nok, gjenvalgte FNs «FN-reformer» har vært et diskusjonstema 

menneskerettighetskommisjon Sudan som i hele organisasjonens levetid, men har som 

medlem av kommisjonen med et mandat på regel ikke ført til noe som helst. Temaet er 

tre år – samtidig som det foregikk etniske mas- imidlertid aldri blitt brakt på bane med så stor 

sakrer i Darfur, der titusener av mennesker fortvilelse som nå. I en organisasjon der det er 

allerede var blitt drept. 

vanskelig å få en stilling, men umulig å miste 

Tidlig i 2005, da organisasjonen nærmet seg den, har flere høyt plasserte nøkkelpersoner i 

bunnen, annonserte Bush-administrasjonen kretsen rundt generalsekretæren fått sparken. 

at USAs neste FN-ambassadør ville bli John Annan har gått inn for å oppløse Mennesker 

Bolton – en mann som ikke anerkjenner folke- ettighetskommisjonen, som er altfor åpen og 

rettens eksistens og som har uttalt at ti etasjer dermed plagsom, og opprette et mer avgrenset 

av FN-bygget likegodt kunne vært revet. 

råd med adgang kun for stater som virkelig 

Det var derfor ikke overraskende at Kofi respekterer menneskerettighetene. Tyskland, 

Japan, Brasil og India har etablert en blokk 

– G4-gruppen – med sikte på å bli faste medlemmer 

av et utvidet Sikkerhetsråd. Noen afrikanske 

land har også stilt seg i kø. 5 

guerre. Une clause d’inéligibilité à ce conseil devrait donc faire bar- 

La réponse onusienne, même retouchée selon les propositions 

rage aux Etats ayant fait le choix de budgets militaires exorbitants par 

avancées par M. Kofi Annan, apparaît dès lors comme profondément 

rapport à leurs dépenses sociales ou pour lesquels un constat d’agres- 

insuffisante. La complexité de la société mondiale est ignorée. 

overhengende faren for utryddelser i Rwanda 

sion aurait été établi dans les deux années précédant l’élection. 

av general Romeo Dallaire, FNs øverstkom- 

 

L’ONU gère (bien faiblement) les relations entre les Etats. Les rela- 

LE MONDE diplomatique 

tions intenses établies directement par les populations hors contrôle 

manderende i landet. Utilgivelig nok unn- 

Les organes principaux compteraient encore un secrétaire général 

des Etats se développent dans un pur rapport de forces et au détrilot 

Annan å formidle advarslene videre til 

responsable de son action devant les deux assemblées. Quant à la 

ment de droits humains pourtant affirmés. L’urgente nécessité de 

Sikkerhetsrådet. 

Cour internationale de justice, son statut serait réformé pour qu’elle 

mettre sous un statut de protection et de partage équitable les données 

Men hvem bærer det tyngste ansvaret for at 

fusionne avec la Cour pénale internationale et que la compétence de 

vitales (eau, énergie, connaissances, médicaments, etc.) est étrangère 

folkemordet i Rwanda fikk gå sin gang? Kofi 

cette double juridiction soit obligatoire (5). Une Cour internationale 

à l’organisation, en dépit de l’alerte donnée à cet égard par le Pro- 

Annan, som vurderte det slik at en advarsel 

des droits de la personne viendrait compléter ce dispositif judiciaire. 

gramme des Nations unies pour le développement (PNUD). 

enten ville fått medlemsstatene til å forholde 

seg passivt eller trekke seg ut av Rwanda (en 

La réflexion dans ces directions est féconde hors des cercles gou- 

Si l’ONU se révèle inamendable, les grandes puissances ne vou- 

spådom som gikk i oppfyllelse da folkemordet 

vernementaux (6). Les propositions ci-dessus sont livrées pour être 

lant rien céder de leur pouvoir et continuant de capter l’essentiel des 

hadde startet og de vestlige maktene nøyde seg 

discutées. Mais les trois impératifs qu’elles expriment – besoin de 

ressources du monde, alors il faut d’urgence inventer une Organisa- 

med å trekke ut sine FN-soldater)? Eller Bill 

démocratie (par disparition de toute prérogative au profit de certains 

tion de la communauté mondiale. Les Etats les plus sacrifiés de la 

Clinton, som fryktet at amerikanske styrker 

Etats), besoin de droit (par le renforcement des compétences des 

mondialisation seraient bien avisés d’imaginer quitter l’ONU pour 

skulle bli innblandet i uføret, og krevde at 

assemblées générales) et besoin de justice (par la compétence obli- 

fonder sur-le-champ une autre institution à la mesure des nécessités. 

FN-styrkene skulle evakueres da massakrene i 

gatoire des juridictions internationales) – ne peuvent être ignorés 

stor grad var i gang? Eller Frankrikes daværen- Quel serait ce projet librement conçu ? Installée à Jérusalem, 

plus longtemps. 

réforme aux pays appartenant à l’ONU. Après tout, les rares fois où le 

de president François Mitterrand, som hadde comme l’a proposé Régis Debray, ou en Afrique, ou bien encore en 

 

bidratt til å bevæpne og trene opp folkemor- 

 

secrétariat des Nations unies a attiré les meilleurs, il a rarement été en 

Amérique latine, pour la décentrer symboliquement de l’Occident, 

derne, og som sendte fallskjermsoldater for å 

mesure de les garder. Lorsque Sergio Vieira de Mello a trouvé la mort 

une organisation universelle refondée aurait pour objectif la 

komme de verste forbryterne til unnsetning construction i d’une communauté politique universelle, non pas sub- 

dans une explosion à Bagdad, en 2003, M. Annan, manifestement 

løpet av tragediens siste dager? 

(4) Le Conseil de tutelle, composé de membres administrant des territoires sous tutelle 

stituée aux communautés nationales mais complémentaire de celles- 

Har noe forandret seg siden disse hendel- 

et d’autres membres (article 86 de la Charte), est l’un des organes principaux de l’Organi- 

bouleversé, a dit : « Je n’avais qu’un seul Sergio. » Tout en rendant à 

ci, afin de répondre à la complexité d’une société mêlant relations sation des Nations unies, chargé de surveiller l’administration des territoires sous tutelle. 

sene? Ja. De vestlige landene har tatt «lærdom- 

un fonctionnaire courageux et brillant l’hommage qu’il méritait, le 

interétatiques et interindividuelles. L’enjeu central en serait la défini- Avec l’indépendance de Palau, dernier territoire concerné, le Conseil a officiellement 

mene fra 90-tallet» inn over seg. Men tion ikke et la défense du bien commun des peuples. C’est à travers ce décidé de suspendre ses activités à partir du 1 

secrétaire général s’en prenait aussi involontairement à l’organisation 

ved å sørge for at fredsbevarende operasjoner projet que le maintien de la paix peut apparaître comme autre chose 

qu’il dirige. 

foregår på en korrekt måte. De har snarere 

qu’une thérapeutique tardive et souvent désespérée. 

«lært» ved å la være å engasjere seg i fredsbevarende 

operasjoner. Det er i dag uhyre sjeldent 

Quand il a eu besoin d’un expert, M. Annan aurait dû être en 

Pour répondre à cette logique, l’architecture institutionnelle pour- 

at væpnede styrker fra vestlige land tjenesterait être vedgikk conçue overfor en quatre meg: organes «vi får politiques. ikke de beste. L’Assemblée générale 

mesure de faire appel à quelqu’un d’autre qu’à de Mello ou qu’à 

gjør under FNs flagg. Landene som per dags Regjeringene har en tendens til å sende oss per- 

M. Lakhdar Brahimi, ancien ministre algérien des affaires étrangères, 

dato bidrar med de største kontingentene, er soner som de ikke vet hvor de skal gjøre av». 

Bangladesh, India, Pakistan, Etiopia og Ghana. Det ville imidlertid være for enkelt å holde 

aujourd’hui âgé de 71 ans. L’ONU dévore ses jeunes. Si ses dirigeants 

medlemsstatene ansvarlig for FNs «annus hor- 

ne viennent pas à bout du défaitisme ambiant, qui incite les fonctionribilis» 

eller la dem bære hele reformbyrden. 

naires à se concevoir non comme des acteurs mais uniquement 

bruke opp alt oksygenet i rommet» på en Det er i dag uhyre 

Det skal nemlig sies at de få gangene FN-sekre- 

debatt om Sikkerhetsrådet, sier Nicholas 

tariatet har trukket til seg de beste folkene, 

comme la cible des machinations des pays membres, la qualité de son 

 

Burns, statssekretær for politiske spørsmål 

sjeldent at væpnede 

har de sjelden klart å holde på dem. Da Sergio 

personnel va continuer de s’en ressentir. 

 

ved USAs utenriksdepartement. 

styrker fra vestlige land 

Vieira de Mello ble drept i Bagdad i 2003, sa en 

Den amerikanske regjeringen støtter for- 

tydelig opprørt Kofi Annan: «Jeg hadde bare 

Il est très peu probable que les pays rassemblés au sein des Nations 

slaget om å gi Japan, den nest største bidrags- 

tjenestegjør under FNs flagg en Sergio.» Generalsekretæren ga med dette 

unies changent de politique dans un avenir proche. Les contradictions 

yteren til FN, status som fast medlem av 

en velfortjent hyllest til en modig og dyktig 

Timor-Leste, Sikkerhetsrådet un (uten vetorett), succès 

samt ett land 

De «vellykkede» militæroperasjonene det diplomat, men kom i samme åndedrag med en 

inhérentes à l’organisation ne seront donc sans doute pas surmontées. 

til. Washington er også åpen for tanken om å 

siste tiåret – NATOs intervensjon i Kosovo i utilsiktet kritikk av organisasjonen han leder. 

Mais, s’il reste encore à convaincre les Etats les plus puissants qu’une 

Témoignage du président utvide José rådet Alexandre med «to eller (Xanana) tre» ikke-permanen- Gusmáo. 

1999, Australias redningsaksjon for Øst-Timor Når han hadde behov for eksperter, burde 

ONU forte servira leurs intérêts, tous les membres admettront qu’une 

te seter. Burns anslår at en større tilstrømming 

samme år, og Storbritannias oppdrag i Sierra Kofi Annan ha hatt flere å velge imellom 

av nye medlemmer vil være «vanskelig å for- 

Leone i 2000 – er ikke blitt ledet av FN, men enn de Mello og Algeries tidligere utenriks- 

organisation éclaboussée par les scandales détourne les Etats 

Pour les petits pays comme døye» og le ville Timor-Oriental, gjøre dette beslutningsorganet devenu Timor- av «frivillige koalisjoner». I stedet for å styrke minister, 71 år gamle Lakhdar Brahimi [FNs 

membres et les agences onusiennes des défis humanitaires et sécuri- Leste, l’ONU est une très bonne enda chose. mer tungrodd. Nous Sikkerhetsrådet pouvons y faire kunne entendre kollektive strukturer som kan gjennomføre spesialutsending til Irak, overs. anm.]. FN tar 

taires bien plus pressants qui se profilent. 

kanskje komme til å ligne på det uhåndterlige 

avgjørende humanitære og fredsbevarende ikke vare på sine unge ansatte. Hvis organisa- 

notre voix, nous pouvons y défendre NATO-rådet. nos intérêts au même titre que les oppgaver, har de rike landene valgt å handle på sjonens ledere ikke klarer å få bukt med den 

grandes puissances. Je ne veux President pas dire George par là W. que Bush nous har imidlertid avons un réel egen hånd eller å bli hjemme. Det er de fattige rådende nederlagskulturen, som får FN-tje- 

Ainsi, soixante ans après la création du système onusien, le secréta- 

pouvoir au sein des Nations uttrykt unies, seg vagt car om notre Brasil, poids Tyskland est og limité. Indias Mais landene som ender opp med å ta på seg de tøfnestemenn til å oppfatte seg som marionetter 

riat doit faire le ménage dans son administration ; recruter, garder et 

kandidatur. «Vi vil ikke motsette oss noen lands 

feste jobbene, som i Kongo og Darfur i dag. for medlemslandene og ikke som virkelige 

nous existons en tant que søknad nation, om notre å bli medlem vote av compte, Sikkerhetsrådet,» et c’est très 

développer de jeunes talents ; faire pression pour que des envoyés et 

Når det gjelder fredsbevarende operasjoner, aktører, vil det fortsette å gå ut over kvaliteten 

important. Cependant, l’ONU erklærte a un problème han 27. juni, de riktignok fonctionnement like etter at : c’est er det imidlertid problematisk å beskrive FN på personellet. 

des responsables de premier ordre soient nommés sur la base de leur 

une organisation lourde, souvent han hadde gênée møtt Tysklands dans son forbundskansler action par une som «en diger, rustende mastodont av en byrå- Det er svært lite trolig at landene som er 

mérite plutôt que de leur nationalité ; et ne pas hésiter à rendre 

Gerhard Schröder. 

kratisk overbygning», som John Bolton gjør. I samlet i FN vil endre sin politikk i nærmes- 

bureaucratie écrasante. Dans le cas de la mission de reconstruction du 

publiques, et non à intérioriser, les tentatives de manipulation et le 

Blant FN-tjenestemenn i New York har 

realiteten har verdensorganisasjonen ikke nok te fremtid, og de iboende motsetningene i 

Timor-Leste, il a fallu des mois ideen om et reform des mois blitt godt pour mottatt. former Noe les annet équipes personell til å håndtere de FN-styrkene som organisasjonen vil neppe overkommes uten 

manque d’ambition de ses Etats membres, ainsi que le sous-finance- 

destinées à nous aider. La bureaucratie ville vært rart, ettersom onusienne organisasjonens n’était pas ansecapable 

finnes. Etter nederlagene på 90-tallet lovte Kofi store vanskelighter. Men selv om de mekment 

de ses programmes. S’il est une réforme que le secrétariat des 

de trouver les personnes compétentes else nærmest pour er lik ce null genre i nettopp de mission. det landet Résul- Annan dyrt og hellig å aldri mer la begivenhetigste statene fortsatt ikke er overbevist om 

Nations unies peut mener à bien par lui-même, c’est de refuser que le 

der organisasjonen har sitt hovedsete. Det fortene 

ta overhånd. Men Sikkerhetsrådet god- at de har interesse av et sterkt FN, vil alle 

tat : parmi les cadres et les techniciens hindrer ikke at chargés garvede de tjenestemenn la reconstruction, som il kjente 18 nye operasjoner (16 av dem er fortsatt medlemslandene medgi at en skandaleherjet 

drapeau onusien serve à masquer les désaccords et l’indifférence des 

y avait des cadres de qualité, har mais vært la i plupart FN-systemet ignoraient lenge, tviler notre på hva culture et i aksjon), samtidig som det bare finnes 500 verdensorganisasjon tar både medlemsstate- 

pays membres. 

nos habitudes. Et, surtout, ils som ne kan se komme souciaient ut av guère denne reformproses- de notre sensibi- FN-medarbeidere i New York som følger opp de nes og FN-organisasjonenes oppmerksomhet 

 

sen, ettersom FNs problemer stor grad henger 

66 000 soldatene. Ingen vestlige medlemsstater vekk fra mye mer presserende humanitære og 

lité. Les Timorais se sont sentis sammen souvent med brister agressés som allerede par ces eksisterte étrangers qui ville finne på å sende sine soldater til farlige sikkerhetsmessige utfordringer. 

ne respectaient pas les valeurs da organisasjonen de notre société. ble grunnlagt, A mes og yeux, en bevisst l’ONU ne områder med så lite støtte i ryggen. Men etter- 

les avait pas préparés à leur mission. 

politikk fra de mektigste medlemsstatenes 

som soldatene er fra utviklingsland, kommer 

side. 

det ingen innvendinger fra stormaktene. Sekretariatet bør 

 

Il n’y a pas eu d’affrontements entre le personnel de l’Autorité 

Kevin Kennedy, en av «tryllekunstnerne» i 

«Å SKyVE ANSVARET OVER på FN» i forbin- 

FNs hovedkvarter som har ansvar for de freds- rydde opp i egen 

 

transitoire des Nations unies delse pour med folkemordet le Timor-Oriental i Rwanda eller (Untaet) atomvå- et le bevarende operasjonene, gir en presis beskri- administrasjon: rekruttere, 

DET ER I USA peuple DE MEST du høylytte Timor-Leste kravene parce om penprogrammet que nous avons i Iran, agi er ifølge de telle USAs sorte tidligere que cela velse av situasjonen: «Områdene FN vanligvis 

 

 

FN-reformer reises, og med størst selvtilfreds- FN-ambassadør Richard Holbrooke det samme 

sendes til, er råtne. Det er ingen unnskyldning beholde og utvikle unge 

 

ne puisse pas se produire. Mais la tension était permanente. J’ai été 

het. De påståtte «reformatorene» har forskjelli- som å «gi Madison Square Garden skylda når 

verken for inkompetanse eller latskap, men de talenter 

ge motiver. Flertallslederen obligé d’aller i Representantenes moi-même demander New York Knicks aux autorités spiller dårlig». onusiennes FN er først og de partir 

 

 

er råtne. Hvis de ikke var det, ville medlems- 

hus, Tom DeLay, immédiatement har angrepet FN-systemet après la déclaration i fremst… en d’indépendance bygning. Om den skal parce renoveres, que je presstatene ha tatt seg av dem selv.» 

 

 

lang tid, og mener sentais, at en à reform la fin bør de innskren- la mission, må que man le forandre pire pouvait atferden og arriver prioriteringene d’un moment 

Hvis det er slik at FN hovedsakelig beskjef- 60 år etter at FN-systemet ble grunnlagt, bør 

ke organisasjonens autonomi. DeLay omtaler til statene som oppholder seg i det. 

tiger seg med områder som alle andre ønsker å sekretariatet rydde opp i egen administrasjon: 

 

 

à l’autre. Il y avait beaucoup de frustrations, de malentendus, le choc 

FN som «en av verdens fremste forsvarere av 

unngå, og med latterlig små ressurser – er det rekruttere, beholde og utvikle unge talenter; 

 

tyranni og terror». culturel Hans était kollega évident. Henry Par Hyde exemple, nombreux étaient ceux qui venaient 

 

da så rart at det ikke har gått så veldig bra? arbeide for at det utnevnes topp kvalifiserte 

 

fremmet nylig me et voir lovforslag pour som se ble plaindre behandlet du fait Dque le et personnel var ingenting de l’ONU disposait de 

FN-utsendinger og ansvarspersoner, på basis 

 

 

i Representantenes hus 17. juni, som går ut på 

DET ANDRE STORE ANKEPUNKTET nombreuses voitures, dépensait beaucoup i reform- av kompetanse og ikke nasjonalitet; ikke nøle 

 

å halvere USAs medlemsbidrag hvis FN ikke som d’argent hadde svertet dans les restaurants 

 

debatten er FN-administrasjonens beryktede med å offentliggjøre alle forsøk på manipula- 

har akseptert et minst les bars 32 av de 46 Dili, betingelsene occupait les 

FN-flagget 

meilleurs postes 

så mye 

administratifs 

som 

ou tech- 

 

 

ineffektivitet. Ronald Reagan erklærte en gang sjon og manglede ambisjoner fra medlems- 

 

Washington niques. stiller innen Les 2007. Timorais en étaient écartés, ils n’avaient pas d’emplois. Mes at det å ta imot pengebidrag fra den ameristatenes side, samt underfinansiering av FNs 

 

Bush-administrasjonen compatriotes har étaient gått imot en dette fait les 

massakrene 

spectateurs d’une 

i Rwanda 

mise 

og 

en 

i 

scène finankanske regjeringen – med alle vilkårene som programmer. Hvis det er én reform som FN- 

 

lovforslaget, som vil svekke USAs innflytelse Srebrenica – massedrap som 

følger med – var som å gifte seg med en kvinne sekretariatet kan gjennomføre på egen hånd, 

 

 

innad i FN på cée et tidspunkt par l’argent da USA que trenger les den donateurs avaient voulu nous donner. 

og oppdage at hele hennes familie flytter inn så er det å forhindre at FN-flagget brukes til å 

 

som mest. En antakelig enda viktigere årsak, ble begått i 1994 og 1995 

hos deg før hvetebrødsdagene. 

dekke over medlemslandenes uenigheter og 

 

 

for en regjering som J’ai praktiserer été frappé akkumule- aussi par la mesquinerie de ces fonctionnaires onu- 

med FNs fredsbevarende 

Betingelsene som FNs medlemsstater knyt- likegyldighet. 

 

ring av makt, siens. er at lovforslaget Lorsque rokker l’Untaet ved pre- a terminé sa mission, ils ont tout emmené, les ter til sine medlemsbidrag, er enda mer demo- 

oversatt av G.E. 

 

 

sidentens autoritet voitures, i utenrikspolitikken. les motos, les Den ordinateurs, styrker les tilappareils stede de communication. raliserende. De insisterer på at hver eneste 

amerikanske regjeringen har markert avstand 

dollar som overføres, omhyggelig skal gjøres 

 

til DeLay og Ils Hyde ont ved même å gi åpen retiré tilslutning à la til nouvelle La oss police ta to velkjente timoraise eksempler les talkies-walkies 

 

på «kri- 

rede for. Det betyr at høyt plasserte personer 

1 Maginotlinjen: refererer til den franske befestningslinjen langs 

Kofi Annans utilisés forslag om pour å avskaffe les communications Menneske sen» som entre ryster les verdensorganisasjonen: provinces, des communicafreds- 

med ansvar for livsnødvendige oppdrag ofte grensen mot Tyskland, fullført 1936. Overs.anm. 

rettighetskommisjonen tions particulièrement og omorganisere FN- difficiles bevarende en operasjoner raison du og relief dårlig styring. montagneux Før de bruker mer tid på papirarbeid enn på å tenke 2 Stephen Schlesinger, Act of Creation, Westview Press, Boulder 

administrasjonen. 

skandalen rundt Olje-for-mat-programmet var 

igjennom hvordan man kan hindre spredning (Colorado), 2003, s. 7-8. 

l’île. Pourtant, tout ce matériel avait été acheté avec l’argent des dona- 

Bush har oppfordret til etablering av en det ingenting som hadde svertet FN-flagget så 

av Aids, organisere valg eller sørge for sikker- 3 Avkoloniseringen økte antall medlemsland i FN fra 51 i 1945 

 

til 117 land 20 år senere. I dag har FN 191 medlemmer. 

 

«komité av demokratier», teurs. En réalité, samt en je egen ne kon- suis pas mye som enthousiaste massakrene i quand Rwanda je og i fais Srebrenica référence à het i gatene. 

4 Olje-for-mat-programmet ble opprettet mot slutten av 90- 

 

vensjon om l’action kampen mot de terror. l’ONU Ifølge au ameri- Timor-Leste. – massedrap Elle som a ble fait begått son i possible, 1994 og 1995 mais n’a 

Når det gjelder ansettelser i FN, forsøker tallet for å sikre mat til den irakiske befolkningen. Omfattet 

kanske ledere bør ikke Generalforsamlingen med FNs fredsbevarende styrker til stede. Kofi 

medlemsstatene for enhver pris å få inn sine 65 milliarder dollar. 

 

pas toujours été à la hauteur de sa mission. 

5 Se Delphine Lecoutre, «L’Afrique et la réforme des Nations 

starte en debatt om utvidelse av Sikkerhetsrådet Annan var på denne tiden sjef for FNs freds- 

landsmenn, uavhengig av om de er egnet til 

unies» (Afrika og reform av FN), Le Monde diplomatique, 

før disse endringene er iverksatt. «Vi vil ikke Propos bevarende recueillis operasjoner, par Any og ble Bourrier advart en om janvier den 2005. den aktuelle stillingen. Som Kofi Annan nylig fransk utgave, juli 2005. 

er Libre Expression, Québec, 2003. * Membre de l’Association américaine des juristes. 

FN FN 

 

 

REFORMKRAv FOR FN – FORENTE NASJONER 

 

Mens FN forbereder seg på å feire sitt 60-årsjubileum, skal det holdes et 

 

ekstraordinært toppmøte med stats- og regjeringssjefer fra hele verden 

 

 

 

i New York, 14.-16. september. De skal diskutere forslagene til reform 

 

av FN som er lagt frem det siste året, og som med rette er blitt møtt 

 

med skuffelse og kritikk. Men FN-pakten fra 1945 har fremdeles en glø- 

 

dende aktualitet. FN-systemet kraftig underutnyttet, for eksempel 

Generalforsamlingen til Den internasjonale domstolen. De univer- 

 

selle prinsippene i den opprinnelige FN-pakten blir altfor ofte skjøvet 

til side av Sikkerhetsrådets kortsiktige avgjørelser (se artikkel 

av Olivier Corten, s.10 ) Likevel har FN i løpet av sine 60 år klart 

 

å være en effektiv talerstol for landene i Sør (se artikkel av Hugo 

Ruiz-Diaz, s. 8-9). Organisasjonen står i dag overfor tunge utfor- 

 

dringer: manglende respekt fra stormaktenes side og en kolonisering 

fra deler av næringslivet (se artikkel av Christian Caubet, s.9). 

novembre 1994. 

En reform av FN bør bygge på en omdefinering av globale fellesgo- 

 

(5) La Cour internationale de justice (CIJ) juge les différends entre Etats. La 

Cour 

der og en demokratisering av forholdet mellom FNs medlemsstater 

pénale internationale (CPI) juge, sous certaines conditions, les individus soupçonnés de 

 

certains crimes internationaux. Lire Anne-Cécile Robert, « Justice internationale, poli- 

(se artikkel av Monique Chemillier-Gendreau, s. 6-7). 

tique et droit », Le Monde diplomatique, avril 2003. 

(6) Lire Daniele Archibugi et David Held (sous la dir. de), Cosmopolitan Democracy. 

An Agenda for a New World Order, Polity Press, Cambridge, 1995. 

© Per Barclay, Ophelia, 2005 

...Fortsetter fra forsiden: 

 

Høylytte krav 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(9) François Crépeau, introduction à Mondialisation des 

échanges et fonctions de l’Etat, Bruylant, Bruxelles, 1997. Vetoretten: – Et fåmannsvelde? 

nuri albala 

Sikkerhetsrådet også var de mektigste landene. 

Slik ble landene i den tredje verden, som 

Advokat. 

hadde flertall i Generalforsamlingen og ikke 

Det eksisterer strengt tatt ingen vetorett i FN- fast sete i Sikkerhetsrådet, skjøvet til side. 

pakten: For at Sikkerhetsrådet skal vedta en Man fremstiller ofte en omorganisering 

resolusjon, forutsettes et kvalifisert flertall (9 av Sikkerhetsrådet og vetoretten som en nød- 

av 15 stemmer) – «deriblant alle de faste medvendig «demokratisk» reform. Det er imidlemmers 

stemmer» (artikkel 27). Dette betyr at lertid en merkelig form for demokratisering 

dersom en av de «fem» (USA, Russland, Kina, å øke til 8, 10 eller 12 det antallet land som 

Storbritannia og Frankrike) avholder seg fra får rett til å stille seg over de andre. Ville det 

å stemme, blir resolusjonen forkastet. I strid dermed være mer «demokratisk» å avskaffe 

med FN-pakten har Sikkerhetsrådets praksis Sikkerhetsrådet (forutsatt at de «fem» går med 

senere tillatt at en avholdende stemme fra et på det…)? Statene ville fortsatt bare vært like- 

fast medlem ikke hindrer en avgjørelse, noe verdige på papiret, i og med at de mektigste 

som de facto etablerer en mer formell veto- landene kjøper stemmene til landene med 

rett… 

minst makt ved å «tilby» økonomiske fordeler 

Denne «retten» gjelder bare i og allianser. Av 628 vedtatte resolusjoner i 

Sikkerhetsrådet, altså på områder der det Sikkerhetsrådet på 90-tallet, registrerte man 

ikke er Generalforsamlingen som bestem- kun ni avholdende stemmer og en nei-stemme 

mer. Også her har det skjedd en forskyvning: fra de ikke-permanente landenes side. 

På 70-tallet ble flere myndighetsområder litt Men kan man skape «folkemakt» (det vil si 

etter litt overført fra Generalforsamlingen til demokrati) der hvor det ikke er folk? Ville det 

Sikkerhetsrådet. Denne overføringen skjedde ikke være mer fruktbart å etablere allianser 

ikke med noen juridisk begrunnelse, men og styrkeforhold som kan sørge for at FN ikke 

rett og slett fordi de faste medlemmene av lenger skal være et fåmannsvelde?

LE MONDE diplomatique – september 2005 september 2005 – LE MONDE diplomatique 7 

kofi AnnAns rApport In larger freedom: 

Er det umulig å reformere FN? 

FN: Hvordan skape en verdensorganisasjon som virkelig har som oppgave 

å forsvare folkenes fellesgoder (vann, energi, kunnskap, medisiner, osv.), og 

som fremfor alt er i stand til å begrense stormaktenes innflytelse? Alternative 

løsninger blir i disse dager debattert over hele verden. Men de foreslåtte 

tiltakene hemmes av to faktorer: det fortsatte hegemoniet til statene som la 

beslag på makten etter 1945, og ultraliberalismens fremvekst som universell 

samfunnsmodell. Hvordan burde en alternativ verdensorganisasjons se ut? 

monique Chemillier-Gendreau 

Folkerettsprofessor ved Paris-universitetet VII-Denis Diderot. 

Kravet om reform av FN har ulmet lenge. 1 FNbyråkratiet, 

som er kraftig utvidet i årenes løp, 

beskyldes for ineffektivitet. Sikkerhetsrådet, 

hovedorganet for fredsbevaring, som domineres 

av seierherrene fra andre verdenskrig, har 

forsømt sin oppgave ved å la konfliktene florere 

og gripe inn på vilkårlig vis. «Fredsutbyttet» 

som ble bebudet da den kalde krigen tok slutt, 

var en illusjon - våpenhandelen har fått et oppsving 

ettersom stormaktene har valgt å militarisere 

sine økonomier. FNs fredsbevarende 

operasjoner har utviklet seg eksponentielt 2 

og har ofte endt med heidundrende fiasko. 3 

Og George W. Bushs unilaterale avgjørelse 

om å invadere Irak – en operasjon som veltet 

Saddam Husseins diktatur for så å føre landet 

inn i vold og kaos – bekreftet FNs maktesløshet. 

Spørsmålet om reform av FN ble igjen aktuelt 

da «FNs høynivåpanel for trusler, utfordringer 

og endringer» 4 fremla sin rapport 

for FNs generalsekretær i desember 2004, og 

med Kofi Annans rapport In larger freedom, 

publisert 21. mars 2005. 5 Her finner man en 

analyse av «utfordringer i en verden i endring»: 

mellomstatlige konflikter, interne konflikter, 

fattigdom, infeksjonssykdommer og 

miljøødeleggelser, spredning av atomvåpen 

og radiologiske, kjemiske og biologiske våpen, 

samt terrorisme og organisert kriminalitet. 

Hovedvekten er lagt på forebygging, og målsetningen 

om fredsbevaring blir dermed knyttet 

til forutsetningene for fred. 

Generalsekretærens rapport gjentar flere 

svært konkrete forslag fra høynivåpanelet, 

blant annet når det gjelder våpenregulering 

(merking og lokalisering av lette våpen, oversikt 

over beholdninger) og definisjonen av 

terrorisme («enhver handling […] som utføres 

med overlegg for å volde død eller alvorlig 

skade på sivile eller ikke-stridende, i den hensikt 

å skape frykt i en befolkning eller tvinge 

en regjering eller en internasjonal organisasjon 

til å utføre eller avstå fra en handling.») 

Når det gjelder fred, er generalsekretæren 

bevisst på faren for tilbakefall i et land som 

nettopp har opplevd en konflikt, og foreslår å 

opprette en kommisjon for konsolidering av 

fred. Videre insisterer han på at alle FNs medlemsstater 

undertegner og ratifiserer en rekke 

traktater som omhandler beskyttelse av sivile, 

ulike aspekter ved nedrustning og fremfor 

alt Roma-statuttene som fastsetter rammene 

for den nye internasjonale straffedomstolen 

(ICC). Men blir ikke dette maktesløse oppfordringer 

når folkeretten, som fortsatt utgjør 

hovedrammen for alle reformer, gir suverene 

stater full frihet til selv å bestemme hva de vil 

forplikte seg til? Og hvilken innvirkning vil 

generalsekretærens formaninger ha på maktberusede 

stater som de siste årene til fulle har 

vist at de hever seg over alle regler? 

ALLE bETRAKTNINGENE OM hva slags klima 

de sentrale mekanismene for fredsbevaring 

skal fungere i, er utvilsomt viktige. Men de 

kan ikke skjule de begrensningene som ligger 

i forslagene knyttet til det sentrale spørsmålet: 

nemlig institusjonell reform av FN-systemet. 

Generalsekretæren unngår å gå til roten 

av problemet. Kategorien faste medlemmer i 

Sikkerhetsrådet blir for eksempel ikke rokket 

ved, til tross for at de fem faste medlemmene 

har tært kraftig på sin legitimitet siden de gikk 

seirende ut av andre verdenskrig. 

Så til tross for en lovende overskrift som 

«Demokratisering av Sikkerhetsrådet» (i seg 

selv en innrømmelse av at rådets sammensetning 

bryter med det erklærte prinsippet 

om likeverdighet mellom medlemsstatene), 

skimter man fortsatt ingen virkelig demokratisering 

av forholdet mellom verdens folk. 

Faste medlemmer med vetorett forblir maktposisjoner 

som ikke rettferdiggjøres på noen 

annen måte (se undersak/tabell). Det til tross 

for at måten de faste medlemmene har brukt 

sin makt på, i seg selv med all tydelighet 

viser at det må bli en ende på dette systemet. 

Disse statenes straffrihet, deres konsolidering 

av egen maktposisjon, samt militariseringen 

de har ført verden inn, taler klart og tydelig for 

at deres privilegier revurderes. 

Tyskland, Japan, Brasil og India har meldt 

seg som kandidater til den privilegerte posisjonen 

som faste medlemmer, og en rekke 

andre står i kø. Generalsekretæren tar i sin 

rapport til etterretning at høynivåpanelet ikke 

klarte å enes om ett forslag til utvidelse av 

Sikkerhetsrådet, og fremlegger to alternativ: 

Det ene går ut på å gi flere land status som faste 

medlemmer, men uten vetorett. Dette innebærer 

at dagens fem faste medlemmer beholder 

sin maktposisjon. Det andre alternativet er å 

opprettholde dagens antall faste medlemmer, 

samtidig som man innfører kategorien «halvpermanente 

medlemmer». Disse velges for en 

fireårsperiode, mens de ikke-permanente medlemmene 

fortsatt velges for to år om gangen. 

Sikkerhetsrådet vil 

fortsatt være et 

aristokratisk organ som 

bryter med demokratiets 

essens 

Disse forslagene utfordrer på ingen måte 

tanken om permanent makt, som ignorerer 

det faktum at makt per definisjon er flyktig. 

De nye statene som får bli med i denne klubben 

fordi de er mektige nå, vil få selskap av 

andre, mektigere stater i fremtiden. Det aller 

viktigste er imidlertid å gå bort fra makt som 

kriterium for utnevnelse til ansvarsposisjoner. 

Gjennom hele demokratiets historie har man 

kjempet imot at de rikeste og sterkeste skal få 

legge beslag på makten. De foreslåtte justeringene 

innebærer at Sikkerhetsrådet fortsatt vil 

være et aristokratisk organ som bryter med 

demokratiets essens, og tittelen «demokratisering 

av Sikkerhetsrådet» holder derfor slett 

ikke hva den lover. 

FORSLAGENE TIL REFORM AV generalforsamlingen 

er også svært tynne. Det er vanskelig 

å si om den foreslåtte opprettelsen av et 

Menneskerettighetsråd i stedet for dagens 

Menneskerettighetskommisjon vil innebære 

en forbedring, ettersom dette nye organets 

funksjon og myndighet ikke presiseres. På 

dette feltet kunne én eneste reform gitt menneskerettighetene 

den gjennomslagskraften 

som så mange ofre for overgrep venter på: 

etableringen av en internasjonal menneskerettighetsdomstol, 

der rettighetene som slås fast 

av internasjonale konvensjoner kan prøves for 

retten, og der det finnes en individuell ankemulighet 

under visse betingelser. 

Europa har allerede en slik instans, Den 

europeiske menneskerettighetsdomstolen, 

som har hatt sete i Strasbourg siden 1959. 

Dette gir europeerne et enormt fortrinn i forhold 

til de andre kontinentenes befolkning. 

Det haster å overkomme dette skillet, og det 

foreslåtte menneskerettighetsrådet er ikke tilstrekkelig. 

Generalsekretærens rapport inneholder 

en seriøs analyse av årsakene til global usikkerhet, 

men sikkerhetsspørsmålet blir likevel 

ikke knyttet til hvordan det internasjonale fellesskapet 

skal definere sine fellesgoder. Dette 

er imidlertid den viktigste utfordringen i vår 

tid. Og de foreslåtte tiltakene hemmes av to 

faktorer: det fortsatte hegemoniet til de statene 

som la beslag på makten etter 1945, og 

ultraliberalismens fremvekst som universell 

samfunnsmodell etter kommunismens fall. 

Dette taper vi alle på. 

Skal man i det hele tatt drømme om et 

annet institusjonelt verdenssystem, er det helt 

FN 

© Per Barclay, Simen, 2005 

nødvendig å spørre seg hva slags verden vi 

lever i og i hvilken retning vi ønsker å gå. 

Hovedtanken bak opprettelsen av FN i 1945 

var kollektiv sikkerhet, men truslene man 

da sto overfor var mellomstatlige – militære 

styrker mot militære styrker. Truslene er av en 

helt annet natur i dag, noe FNs øverste leder 

også påpeker: spredning av klassiske våpen 

og atomvåpen, terrorisme og folkemord utført 

med macheter. Dette er voldshandlinger som 

strekker seg utover statsgrenser. 

Hva er så årsakene? Sult, kolossale ulikheter 

i utviklingsnivå, ulik grad av sårbarhet 

overfor naturkatastrofer, spesielt klimakatastrofer, 

stormaktenes oppmuntring av 

våpensalg og smuglervirksomhet, ideologier 

med forankring i rasisme og diskriminering 

(nynazistiske grupper i en rekke europeiske 

land og Russland, sionisme som diskriminerer 

arabere i Israel og undergraver mulighetene 

for fred i Palestina, aggressiv islamisme). Den 

volden og brutaliteten som utøves gjennom 

globaliseringen, fører til at økende andel av 

verdens befolkning støtes ut, og dette skaper 

nye former for vold og utbredelse av terrorisme. 

FNs svar på disse utfordringene, selv om 

det pyntes på gjennom Kofi Annans endringsforslag, 

fremstår i denne situasjonen som 

dypt utilstrekkelige. Man ser bort fra hvor 

komplekst verdenssamfunnet er. FN styrer 

(svært svakt) forholdet mellom statene. De 

spente relasjonene som befolkninger etablerer 

direkte seg imellom, utenfor statenes kontroll, 

utvikler seg som rene styrkeforhold og 

på bekostning av erklærte menneskerettigheter. 

FN viser ingen tegn til å forstå hvor 

tvingende nødvendig det er å gi vitale goder 

(vann, energi, kunnskap, medisiner, osv.) en 

status som beskytter dem og sikrer en rettferdig 

fordeling av dem. Dette til tross for at FNs 

utviklingsprogram (UNDP) har slått alarm på 

dette området. 

HVIS FN VISER SEG Å være umulig å reformere 

fordi stormaktene ikke vil gi fra seg makt og 

fortsetter å legge beslag på størstedelen av verdens 

ressurser, da må man snarest skape en ny 

verdensorganisasjon. De statene som er blitt 

ofret på globaliseringens alter, vil lett kunne 

innstille seg på å oppgi FN for å opprette en 

annen verdensorganisasjon som kan gjennomføre 

de nødvendige tiltak. 

Hvordan kan et slikt prosjekt se ut? En ny 

Verdensorganisasjon kunne ha hovedsete i 

Jerusalem, som den franske filosofen Régis 

Debray har foreslått, eller i Afrika eller Latin- 

Amerika – som en symbolsk desentralisering 

fra Vesten. Organisasjonens målsetning vil 

være å skape et universelt politisk fellesskap 

– et fellesskap som ikke erstatter nasjonale 

fellesskap, men utfyller disse, for å svare på 

utfordringene i et komplekst samfunn der 

mellomstatlige og mellomindividuelle forhold 

går over i hverandre. En sentral oppgave 

for denne verdensorganisasjonen vil være å 

definere og forsvare folkenes fellesgoder. Med 

det som utgangspunkt, kan fredsbevaring bli 

noe annet enn en forsinket og ofte desperat 

«terapi». 

For å møte disse utfordringene, kan man se 

for seg en institusjonell arkitektur bestående 

av fire politiske organ: to generalforsamlinger, 

hvorav den første representerer statene, 

og den andre svarer på det svært vanskelige 

spørsmålet om representasjon av befolkninger. 

Delegatene til denne andre generalforsamlingen 

bør ikke velges direkte, fordi dette 

åpner for alle mulige manipulasjoner. En 

andel forbeholdt ikke-statlige organisasjoner 

(NGOer) bør også unngås, i den grad disse 

organisasjonene er selvlegitimerende og svært 

ulikt fordelt geografisk. 

En akseptabel løsning, i alle fall foreløpig, 

kunne være at representasjonen i den andre 

generalforsamlingen baseres på nasjonalforsamlingene 

i de enkelte land. Hvert parlament 

sender da et antall medlemmer avhengig av 

befolkningens størrelse, men ut fra en fordelingsnøkkel 

som hindrer over- og underrepresentasjon. 

Det betyr at mindre stater bør 

gå sammen for å få representasjon, og dette vil 

være gunstig i og med at prinsippet «en stat, 

en stemme» som opprettholdes for den første 

generalforsamlingen, er svært fordelaktig for 

dem. Dette blir da korrigert i den andre generalforsamlingen. 

Disse to generalforsamlingene arbeider 

sammen og i komiteer ut fra en tokammermodell, 

med politiske spørsmål, men også økonomiske, 

sosiale, militære og kulturelle spørsmål 

som har internasjonalt omfang. Vedtakene 

som fattes vil være bindende for medlemslandene, 

og det er ikke lenger snakk om noen soft 

law. FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) 

legges ned, i likhet med Tilsynsrådet. 6 

I tillegg til disse to forsamlingene opprettes 

to råd, det ene med ansvar for forebyggende 

tiltak (ikke militære) for fred, og det andre 

har ansvar for inngripen i tilfelle det bryter ut 

krig. Medlemmene i det første rådet (25 i alt) 

vil være parlamentarikere som kun velges av 

den andre generalforsamlingen og blant dens 

medlemmer, de har likeverdig status og velges 

for en like lang periode. Dette rådet vil ha 

særskilt ansvar for å iverksette vedtatte tiltak 

i forbindelse med organiseringen av verdenssamfunnets 

fellesgoder. 

Det andre rådet, som har ansvar for sikkerhet, 

vil bestå av representanter for 25 stater 

som velges av de to generalforsamlingene i 

fellesskap. Også her velges alle medlemmene 

for en like lang periode og har samme beslutningsmyndighet. 

Kategorien faste medlemmer 

og vetorett blir altså fjernet. Man bør likevel 

finne en måte å hindre at stater som har interesse 

av krig, får ansvar for fredstiltak. Man 

kunne innføre en klausul om ikke-valgbarhet 

til dette rådet for stater som har skyhøye 

militærbudsjetter sammenlignet med sosiale 

budsjetter, eller stater som har erklært krig i 

løpet av de to årene forut for valget. 

I tillegg til disse hovedorganene vil det også 

være en generalsekretær som er ansvarlig overfor 

de to generalforsamlingene. Den internasjonale 

domstolens status bør dessuten endres 

slik at den smelter sammen med Den internasjonale 

straffedomstolen, og denne doble domstolens 

kompetanse vil være forpliktende. 7 

En internasjonal menneskerettighetsdomstol 

kompletterer dette rettssystemet. 

Utenfor regjeringskretser foregår det i 

disse dager en svært fruktbar debatt om organiseringen 

av det internasjonale samfunn. 8 

Mulighetene som er skissert ovenfor er ment 

som et utgangspunkt for diskusjon. Men de 

uttrykker tre påkrevde tiltak: behov for demokratisering 

(avvikling av privilegier til enkeltstater), 

behov for myndighet (styrke generalforsamlingenes 

makt) og behov for rettferdighet 

(gjennom internasjonale domstoler med 

forpliktende kompetanse). Disse punktene 

kan ikke ignoreres så mye lenger. 


1 Det viser blant annet Joachim Mullers 950-siders verk 

Reforming the United Nations. The quiet Revolution, Kluwer law 

International, Haag, 2001. 

2 Eksponentiell vekst betyr at ikke bare antallet øker over tid, men 

også selve økningen. Overs. anm. 

3 Maurice Bertrand, L’ONU (FN), La Découverte, Paris, 2004 (5. 

utgave), s. 92. 

4 Panel nedsatt av Kofi Annan bestående av 16 høyt profilerte personer, 

deriblant Gro Harlem Brundtland. Overs. anm. 

5 FN-dokument A/59/2005. Rapporten er tilgjengelig på www.un.org/ 

largerfreedom/ 

6 Tilsynsrådet ble opprettet i 1945. 11 koloniområder i Afrika 

og Stillehavsområdet som var styrt av andre, ble definert 

som tilsynsområder. Rådet hadde som oppgave å overvåke 

at stater med ansvar for å administrere tilsynsområder, virkelig 

forberedte dem til selvstyre eller selvstendighet. I 1994 

avsluttet Sikkerhetsrådet tilsynsavtalen for det siste av 

tilsynsområdene, stillehavsøyene Palau. Rådet innstilte sine 

aktiviteter fra 1. november 1994 og er i dag et sovende 

organ. 

7 Den internasjonale domstol i Haag (ICJ) dømmer i konflikter mellom 

stater. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) dømmer 

under spesielle betingelser individer som er anklaget for visse internasjonale 

forbrytelser. Se Anne-Cécile Robert «Det internasjonale 

rettsvesen mellom politikk og jus», norske Le Monde diplomatique, 

april 2003. 

8 Se D. Archibugi og D. Held, Cosmopolitan Democracy. An Agenda for 

a New World Order, Polity Press, Cambridge, 1995. 

UKEAVISA NY TID 

Prøv et abonnement på hele venstresidas ukeavis 

U T E N R I K S – P O L I T I K K – K U L T U R 


5 2 . å r g a n g N u m m e r 2 6 – 2 9 . j u l i 2 0 0 5 L ø s s a l g k r 1 5 , - 

A-blad 

FOTO: SCANPIX 

kultur 

SPENNENDE BOKHØST 

Nazneen Khan-Østrem, 

kommer med bok om islam 

denne høsten. Ny Tid ser på 

høstens viktigste norske 

sakprosautgivelser og gir 

deg oversikten. 

Side 18 og 19 

innenriks 

FINN GUSTAVSEN 

Den tidligere Orienteringredaktøren 

vitaliserte det 

norske demokratiet. Les hva 

Berge Furre og Kristin Halvorsen 

legger vekt på i sine 

minneord til Finn Gustavsen. 

Side 16 og 17 

utenriks 

NYTT ANSIKT 

Terroren i Europa har fått et 

nytt og yngre ansikt. Det kan 

virke som om al-Qaida og andre 

terrorgrupper bevisst rekrutterer 

barn og unge til sin morderiske 

aktivitet i den vestlige verden. 

Du kan også bestille 

abonnement på 

www.nytid.no, 

abo@nytid.no 

tlf 23.08.05.80 

fax 23.08.05.81 

eller SMS 91695196 

Side 6 og 7 

Norsk ansvar i Srebrenica 

En norsk oberst hadde overkommandoen 

for nederlandske FN-styrker da 8000 

muslimer ble drept i Srebrenica i 1995. 

Ny Tid avslører at obersten var på ferie i 

Norge da massakren begynte. 

Side 11-15 



5 2 . å r g a n g N u m m e r 2 9 – 1 9 . a u g u s t 2 0 0 5 L ø s s a l g k r 1 5 , - 

utenriks 

PALESTINA PÅ KARTET 

Ny Tid har snakket med den palestinske 

forfatteren Liana Badr (53), som besøkte 

Norge denne uka. Samtidig viser det seg at 

Israel utvider sine grenser østover. 

Side 4-7 

kultur 

NORGE I VERDEN 

Vet du hva Marion Ravn, Jason og Jon Fosse 

har til felles? På Ny Tids kultursider får 

du svaret. 

Side 16-17 

innenriks 

SOSIALIST-FIENDEN 

Siv Jensen og Fr.p. bare hater folk på venstresiden. 

Paradoksalt nok kan Jensens parti 

være med på å sikre SV regjeringsmakt. 

Les intervjuet med nestlederen i Frp. 

Side 12-13 


Postboks 9316 Grønland 

0135 Oslo – Norway 

Tlf: (+47) 22.17.31.10 

SVs mørke side 

Det er SV selv som står Med 24 dager igjen til 

bak det omstridte forslaget valget vil denne mannen 

om å fengsle asylsøkere i 72 avsløre SVs lite kjente poli- 

timer. Frp er godt fornøyd. tikk. Han ber om ny kurs. 

Side 10-11 




innenriks 

NJET 

Norge vil ha kontinentalsokkelen rundt 

Svalbard for seg selv. Det betyr en eksklusiv 

rett til alle petroleumsressursene. Russerne 

sier nei, og mener Norge må dele med alle 

signatarmaktene til Svalbard-traktaten. 

Side 10-11 

utenriks 

ISRAEL-OPPGJØR 

Sosialistisk Ungdom og Rasha Abdallah har 

vært ved muren på Vestbredden. I ukas Ny 

Tid-kronikk krever SU ny kurs overfor Israel. 

Side 2-3 

kultur 

MAO MIN MAO 

Denne uka kom debatten om Hans Petter 

Sjølis Mao-bok. På kultursidene står både 

anmeldelse av boka og intervju med forfatteren. 

Side 19-21 




Tlf: (+47) 23.08.05.80 

FOTO: KRISTIN FAGERLID 

Lem sier Ja til EU 

I Steinar Lems nye bok 

kommer det fram at han nå 

foretrekker EUs miljøpolitikk 

framfor den norske. Han mener 

EU er mer «progressiv». 

Lem innrømmer at det er 

smertefullt å si seg uenig med 

grasrota i Framtiden i våre hender. 

Den tidligere FiVH-lederen 

trives ikke i ja til EU-leiren. 

Side 14-17 




utenriks 

INDONESIA ETTER TSUNAMIEN 

Mandag skal fredsavtalen på nord-Sumatra 

inngås. Ny Tid rapporterer fra øya sju 

måneder etter at tsunami-bølgene rammet 

befolkningen. 

Side 12-13 

innenriks 

KAMPEN OM SVALBARD 

Søndag er det 80 år siden Norge fikk ansvaret 

for øygruppa i nord. Nå vil et norsk 

oljeselskap bore etter olje i et naturreservat 

på Svalbard. 

Side 10-11 

kultur 

NORSKE KULTURDEBATTER 

Lurer du på hvorfor det ikke ble noe liv i 

sommerens litteraturdebatter med Jan 

Kjærstad? Øyvind Holen gir deg svaret. 

Side 20-21 




Tlf: (+47) 22.17.31.10 

Sammen for fri 

innvandring 

Venstresiden har sviktet de fattige, skriver 

tidligere Oslo Unge Høyre-leder Nikolai E. Astrup. 

SU-leder Audun Herning støtter Astrups utspill om 

fri innvandring og ønsker seg et tydeligere SV. 

Side 2-5 

Ny Tid framstår høsten 2005 med ny redaktør og ny giv: Avsløringene av Norges rolle 

i Srebrenica-massakeren og Bosnia-krigen skaper oppslag i de største mediene. 

I en engasjert, solidarisk og miljøopptatt ukeavis som Ny Tid får du også den 

grundigste dekningen av Steinar Lems nye EU-syn, klimaspørsmålene eller 

de ideologiske debattene på venstresiden. 

Hver uke kommer Dag Seierstad med en ny artikkel i den klassiske serien "Motkrefter". 

Du kan lese Grete Gaulins analyser av verden. Tidligere Framtiden i våre Hender-journalist 

Harald Eraker viser deg hva som skjer med Norge i verden. 

Jógvan H. Gardar holder deg oppdatert på politikk og nordområdene. 

Martine Aurdal holder liv i kronikk- og debattsidene. Mens 

Øyvind Holen orienterer deg i jungelen av bøker og musikk. 

I tillegg til dette får du i Ny Tid lese de beste kommentarene 

fra Al-Jazeera, den arabiske verdens største mediekanal. 

Ny Tid er blitt politisk uavhengig og slår til der du minst måtte 

vente det. 

Ny Tid - den internasjonale ukeavisa 

JA! Jeg bestiller 

4 gratis prøveeksemplar av Ny Tid 

Ny Tid 1/4 år for kr 235,– 



Navn: _______________________________________________________ 

Adresse: ____________________________________________________ 

Postnr./sted: _________________________________________________ 

Tlf.: ________________________________________________________ 

Le Monde diplomatique 8/2005 

Dag Herbjørnsrud, redaktør 

(PRISENE GJELDER KUN I NORDEN) 

Svarsending 

Avtalenr. 171107/18 

NY TID 

Grønland 

0133 Oslo 

Kan sendes 

ufrankert 

i Norge. 

NY TID 

vil betale 

portoen.


NORD/SøR: Avkoloniseringen på 50- 

og 60-tallet forandret det internasjonale 

landskapet. Men etter den kalde 

krigens slutt ble landene i Sør isolert 

politisk og økonomisk. Dette til tross 

opplever vi nå igjen en samling i den 

tredje verden på en rekke arenaer. 20 

land i Sør, med Brasil, India og Sør- 

Afrika i spissen – G20 – ønsker å spille 

en politisk og strategisk rolle som står 

i forhold til deres befolkningsmessige 

og økonomiske styrke. G20-landene 

representerer opptil 70 prosent av 

verdens befolkning og 26 prosent av 

den globale eksporten av landbruksvarer. 

huGo ruiz-diaz 

Medlem av den amerikanske advokatforeningen. 

I september 2003 sørget 20 land i Sør, med 

Brasil, India og Sør-Afrika i spissen, for at 

Verdens handelsorganisasjons ministerkonferanse 

i Cancùn kollapset. Landene samlet seg 

under navnet G20, 1 og stilte som betingelse 

for enhver avtale at EU og USA avvikler sine 

landbrukssubsidier. Brasil, India og Sør-Afrika, 

som representerer 1,5 milliarder innbyggere 

og 12,5 prosent av verdensøkonomien, ønsker 

å spille en politisk og strategisk rolle som står 

i forhold til deres befolkningsmessige og økonomiske 

styrke. 

Brasils president Luis Inacio «Lula» da 

Silva har gjort samarbeid i Sør til et av de 

viktigste elementene i sin utenrikspolitikk. 

Siden han kom til makten i 2002 har han 

gjennomført fire reiser til Afrika og organisert 

det første toppmøtet mellom søramerikanske 

og arabiske land (Brasilia 10. og 11. 

mai 2005). 

Kina legger også vekt på å styrke båndene i 

Sør. Landet har utvidet sine diplomatiske forbindelser 

med søramerikanske hovedsteder 2 

og inngått flere handels- og samarbeidsavtaler 

med afrikanske land. 3 Dessuten har Kina 

undertegnet avtaler om økonomisk og teknologisk 

samarbeid med 16 latinamerikanske land. 

Beijing har også etablert en felles vitenskapelig 

og teknologisk komité sammen med Brasil, 

Mexico, Chile, Argentina og Cuba. En satellitt 

for utforskning av naturressurser, produsert av 

Kina og Brasil i fellesskap, ble skutt opp av Kina 

i 1999, og en til er under utvikling. 

Selv om disse initiativene skiller seg merkbart 

fra den «tredjeverdenistiske» ideologien 

som preget 60- og 70-tallet, og ikke åpent 

angriper den globale økonomiens nyliberale 

struktur, representerer de en ny etappe i den 

langsomme historien om den tredje verdens 

selvstendige inntreden på den internasjonale 

arenaen, som har pågått siden 1945. 

Kina har undertegnet 

avtaler om økonomisk 

og teknologisk samarbeid 

med 16 latinamerikanske land 

FN har spilt en nøkkelrolle i denne strategien 

for internasjonal anerkjennelse. Etter at 

landene i den tredje verden oppnådde uavhengighet 

i løpet av 50- og 60-tallet, brukte de med 

en viss suksess FN som en talerstol for sine 

krav, spesielt knyttet til politisk uavhengighet 

og utvikling. 

FN-pakten, et barn av andre verdenskrig, 

var imidlertid full av motsetninger. På den 

ene side etablerte den et system for kollektiv 

sikkerhet og internasjonalt samarbeid. På den 

annen side innførte den en tilsynsordning 

for enkelte befolkninger i Sør, gjennom FNs 

tilsynsråd. Denne juridiske innpakningen 

legaliserte i praksis at koloniserte folk ble 

styrt utenfra. 4 I 1945 måtte folkeretten tilpasses 

nødvendigheten av å nøytralisere den 

gryende konflikten mellom Øst og Vest, men 

den forble et klassisk uttrykk for mellomstatlige 

forhold der den tredje verden ennå ikke 

hadde sin plass. Ved å konsentrere seg om det 

alvorlige spørsmålet om forbud mot å gå til 

krig, utelot FN-pakten dessuten spørsmålet 

om økonomisk dominans, som ble avgjørende 

for det geopolitiske forholdet mellom 

Nord og Sør. 

AVKOLONISERINGEN PÅ 50- OG 0-TALLET 

forvandlet FN og organisasjonens funksjonsmåte. 

Startskuddet for den omfattende uavhengighetsbevegelsen 

var den afroasiatiske 

Bandung-konferansen i Indonesia i april 1955. 

Her var 29 stater og 30 nasjonale frigjøringsbevegelser 

representert. 5 Kravene lederne i 

Sør samlet seg om, hadde som målsetning å få 

slutt på kolonialisme og raseskiller. Dette var 

utgangspunktet for etableringen av bevegelsen 

av alliansefrie stater i 1961, i en situasjon 

da den kalde krigen tilspisset seg. Ved å nekte 

å innordne seg en av de to blokkene, hevdet 

landene i den tredje verden seg som en potensiell 

tredje makt. 

En ny vind så ut til å blåse over den internasjonale 

arenaen. På under ti år, fra 1955 

til 1964, oppnådde 33 land uavhengighet, 

fremfor alt på det afrikanske kontinentet. 6 

Frigjøringen av Algerie [selvstendighet i 1962, 

overs. anm.], som kostet befolkningen dyrt 

i form av en særdeles brutal kolonial undertrykking, 

ble et symbol: Henri Lopes, tidligere 

president i Kongo, uttalte at Algerie «bar 

korset for hele Afrika» og at landets kamp 

bidro til en fredelig avkolonisering i resten 

av det franske imperiet. Frigjøringskampene 

i de portugisiske koloniene vant frem i 

løpet av første halvdel av 70-tallet (Guinea 

Bissau, Mosambik, Angola, Kapp Verde og 

Sao Tome). 

I denne perioden vokste det frem enorme 

forhåpninger, som landene i den tredje verden 

ville forsøke å innfri gjennom FN. De utgjorde 

etter hvert et flertall i FNs generalforsamling, 

og baserte seg på den for å få kolonialisme 

erklært ulovlig. 14. desember 1960 vedtok 

generalforsamlingen resolusjon 1514, som 

anerkjente de nasjonale frigjøringskampene. 

Den sterkestes rett hadde i lang tid vært et av 

folkerettens kjennetegn, 7 men for første gang 

i de mellomstatlige relasjonenes historie fikk 

nå de undertryktes kamp mot vold en juridisk 

anerkjennelse. Dette var et første skritt i justeringen 

av motsetningene det internasjonale 

samfunn var tuftet på. 

På 70-tallet brukte landene i Sør FN som 

en «antiimperialistisk» talerstol som bidro til 

FN 

anerkjennelse av nasjonale frigjøringsbevegelser, 

deriblant den palestinske frigjøringsorganisasjonen 

PLO, etter Yasser Arafats historiske 

tale til generalforsamlingen 13. november 1974, 

samt South West Africa People’s Organisation 

(SWAPO) og Namibias frigjøringsorganisasjon 

(landet var okkupert av Sør-Afrika), som fikk 

observatørstatus. 

Men utviklingen etter Bandung-konferansen 

og frem mot den offisielle etableringen 

av bevegelsen av alliansefrie stater i Beograd 

i september 1961, var ikke uproblematisk. 

Bevegelsen oppsto i realiteten etter en uoffisiell 

afroasiatisk konferanse 26. desember 1957 i 

Kairo. Sovjetunionen, som i 1956 hadde støttet 

Gamal Abd al-Nassers Egypt under Suez-konflikten 

8 og erklært seg som «en naturlig alliert 

for den tredje verden», deltok på denne konferansen, 

noe som sådde tvil om bevegelsens 

uavhengighet. Japan var også til stede – landet 

var underlagt USAs blokk, og var i tillegg en 

gammel kolonimakt. 

Landene i Sør brukte 

på 70-tallet FN som 

en «antiimperialistisk» 

talerstol som bidro til 

anerkjennelse av nasjonale 

frigjøringsbevegelser 

Disse «gråsonene» hjemsøkte hele den 

vanskelige historien om Sør-landenes forsøk 

på å hevde seg i det globale spillet. Likevel 

sluttet flere og flere land seg til, og bevegelsen 

av alliansefrie stater økte fra 25 til over hundre 

medlemmer. Flere toppmøter fulgte, og fremsto 

som veritable kongresser for utviklingslandene 

(Kairo i 1964, Alger i 1973, Havanna i 

1979, Beograd i 1989…). 

Denne «de svakes stormakt», 9 som hovedsakelig 

uttrykte seg gjennom FN, bidro på 

avgjørende vis til at folkeretten mellom 

1960 og 1975 utviklet seg i retning av en 

bedre forståelse av forholdet mellom Nord 

og Sør. Allerede i 1957 ble begrepet «underutvikling» 

for første gang brukt i en resolusjon 

fra generalforsamlingen. Den første 

virkelige seieren var imidlertid etableringen 

av FNs konferanse for handel og utvikling 

(UNCTAD) i 1964. Rubens Ricupero, tidligere 

© Per Barclay, Halvard, 2005 

Det internAsjonAle sAmfunnets hierArkiske struktur 

De svakes stormakt 

generalsekretær i UNCTAD sier at «avkoloniseringen 

forandret det internasjonale 

landskapet, og innebar et løfte, ikke bare om 

politisk uavhengighet, men også om utvikling 

og sosial rettferdighet, for de millioner 

av individer i befolkninger som inntil da var 

blitt glemt.» 10 

POLITISK UAVHENGIGHET FORbLIR imidlertid 

fagre ord hvis reglene for verdensmarkedet 

fratar folk kontroll over sine ressurser 

og lar utenlandske investorer tjene seg rike. 

UNCTAD støttet opp om strategier for industriell 

autonomi for landene i Sør, og gikk inn 

for å erstatte import fra i-land med lokal produksjon. 

I kjølvannet av den første UNCTADkonferansen 

ble G77 grunnlagt: gruppen besto 

av stater i den tredje verden og skulle fremme 

deres interesser i FN. I dag har antallet medlemsland 

økt til 132. 

Lederne for bevegelsen av alliansefrie stater 

var klar over den økonomiske fella deres land 

befant seg i, og på bevegelsens konferanse i 

Alger i 1973 fikk de gjennomslag for at det 

skulle avholdes et ekstraordinært møte i FNs 

generalforsamling i mai 1974. Møtet var viet 

utviklingsspørsmål, og kom også med kritikk 

av selve fundamentet for internasjonale relasjoner. 

Generalforsamlingen påpekte også at 

«det har vist seg umulig å oppnå en harmonisk 

og balansert utvikling av det internasjonale 

samfunn innenfor dagens økonomiske 

orden… Den står i direkte motsetning til utviklingen 

av politiske og økonomiske relasjoner i 

verden i dag» (resolusjon 3201). Etter påtrykk 

fra landene i Sør gikk generalforsamlingen inn 

for etablering av en Ny økonomisk verdensorden 

(NØV). 11 

Utviklingslandene fordømte det internasjonale 

samfunnets hierarkiske struktur og 

en «ettergivende, liberal og likegyldig» folkerett 

12 som legitimerte fattigdom. De påpekte 

at det juridiske regelverket bare er en «fiksjon» 

hvis det ikke tar med i betraktning ubalansen 

i mellomstatlige forhold. 13 Dermed stilte man 

spørsmålstegn ved hele det kapitalistiske systemet 

og verdensordenen. 

For Mohammed Bedjaoui, som var Algeries 

faste representant i UNESCO, var saken klar: 

«Alle vet at dagens verdensorden er fullstendig 

meningsløs. Likevel opprettholdes den, og er 

mer skadelig enn noen sinne… Årsaken er at 

ved siden av den antikolonialistiske og antiimperialistiske 

logikk utvikler det seg en annen 

logikk som kommer til uttrykk gjennom profitt, 

lønnsomhet, rå realisme og maktbruk.» 14 

NØV ble mot slutten av 1974 supplert med 

erklæringen om «statenes rettigheter og plikter». 

Den inneholdt blant annet følgende krav: 

retten til nasjonalisering (som fremfor alt konkretiseres 

gjennom nasjonalisering av oljerikdommer), 

multinasjonale selskaper skal være 

underlagt lovverket i den staten de opererer 

i, regulering av utenlandsinvesteringer, rett 

til kontroll over kapital og finansstrømmer, 

rett til ekspropriering av utenlandsk eiendom, 

rett til kontroll over naturressurser og rett til 

utvikling. 15 

For landene i den tredje verden var disse 

kravene også en anledning til å konkretisere 

sin tallmessige overmakt, og erklæringen 

munnet ut i et omfattende handlingsprogram 

for mat, handel, teknologioverføring og valutapolitikk. 

Likevel hadde disse uttalelsene kun politisk 

verdi, og ikke juridisk bindende kraft. 

Liberalismens seier utover 80-tallet – under 

navnet globalisering – avbrøt disse forsøkene 

på å forandre det internasjonale juridiske 

systemet. Etter den kalde krigens slutt ble 

landene i Sør isolert politisk og økonomisk. 

Kravene fra den tredje verden fikk likevel et 

konkret uttrykk gjennom begrepet globale fellesgoder, 

som ble anerkjent i FNs konvensjon 

om havrett som ble undertegnet i Montego 

Bay på Jamaica i 1982. Begrepet er imidlertid 

ennå ikke blitt videreført. 

UTVIKLINGSLANDENES bEVEGELSE VAR 

et viktig historisk bidrag til den antikolonialistiske 

og antiimperialistiske kampen, 

men forsøket på å skape en ny økonomisk 

og politisk verdensorden led nederlag. 

Motsetningen mellom Nord og Sør var intakt 

i den nye økonomiske og handelsmessige 

orden som ble tvunget igjennom av i-landene 

på 80-tallet. 

Nye sammenslutninger av land i sør 

dukket opp: deriblant G90, som krevde 

at alle former for subsidier av eksport av 

landbruksprodukter fjernes. G20 er det 

siste tilskuddet blant denne typen sammenslutninger. 

Gruppen sikter mot å 

Farlige forbindelser med næringslivet 

FN: Selskapene som blir med i Global 

Compact forplikter seg til å etterleve 

10 prinsipper, deriblant å beskytte 

menneskerettighetene, avskaffe 

tvangsarbeid og barnearbeid, og 

bekjempe korrupsjon i alle dens 

former. Men man har beveget seg 

langt unna FNs opprinnelige ambisjoner 

om å «fremme økonomisk og 

sosial framgang for alle folk». 

ChriStian G. Caubet 

Jussprofessor ved det føderale universitetet i Santa Catarina, 

Brasil. 

«Næringslivet har interesse av å bistå land 

som ønsker å nå målsetningen om bærekraftig 

utvikling i vid forstand. Fattigdomsreduksjon 

bidrar til å skape stabile og sosialt integrerte 

markeder, samt en kjøpekraft som skaper 

vekst. Dette bidrar også til å øke produktiviteten 

og minske sosiale spenninger. Og det 

bidrar til å holde arbeidskraften frisk og mer 

dynamisk.» 1 På den måten oppmuntrer FNs 

generalsekretær Kofi Annan til økt samarbeid 

mellom verdensorganisasjonen og næringslivet. 

Selv om han ikke har fått noe eksplisitt 

myndighet på dette området, har Kofi Annan 

helt siden han begynte sin første periode i 

1997 arbeidet for en tilnærming til næringslivet. 

Den 9. februar 1998 møtte han 25 av 

hovedmedlemmene i Det internasjonale handelskammeret 

(ICC), deriblant representanter 

fungere som motvekt i det ubalanserte 

styrkeforholdet som preger internasjonale 

forhandlinger. 

Under WTO-konferansen i Doha i 2001, 

hadde landene i Sør allerede innledet et samarbeid, 

og fremmet noen felles krav – deriblant 

avvikling av i-landenes landbrukssubsidier, 

en kobling mellom utenlandsgjeld, utvikling 

og internasjonal handel, og en delvis revurdering 

av den internasjonale TRIPS-avtalen 

(Agreement on Trade-Related Aspects of 

Intellectual Property Rights) i spørsmål som 

har med offentlig helse og tilgang til generiske 

legemidler å gjøre. 16 

Helt siden G20 ble etablert, har initiativet 

vakt stor oppmerksomhet og skapt nye 

forhåpninger, spesielt etter at disse landene 

gjennom sin kollektive opptreden klarte å få 

WTO-konferansen i Cancún til å lide nederlag. 

Siden har G20 videreført sitt arbeid gjennom 

ministermøter i Brasilia (desember 2003) og 

i Sao Paolo (12. juni 2004) i forbindelse med 

den ellevte UNCTAD-konferansen. G20 har 

tvunget seg frem som en legitim og avgjørende 

forhandlingspartner i handelsforhandlinger 

om landbruk i WTO. 

Landene i Latin-Amerika 

vakler mellom motstand 

mot Washingtons ambisjoner 

og frykt for mulige 

represalier 

G20-landene representerer opptil 70 prosent 

av verdens befolkning og 26 prosent av 

den globale eksporten av landbruksvarer. Hver 

for seg er de likevel svært svake i forhold til 

den nordamerikanske stormakten: Landene i 

Latin-Amerika vakler mellom motstand mot 

Washingtons ambisjoner og frykt for mulige 

represalier. Chile har for eksempel undertegnet 

en frihandelsavtale med USA, og Bolivia, 

Colombia, Ecuador, Peru og de mellomamerikanske 

landene er i forhandlinger om lignende 

avtaler. 

fra Coca-Cola, Goldman Sachs, McDonald’s, 

Rio Tinto Zinc og Unilever. I september 1998 

arrangerte Geneva Business Dialogue, med 

støtte fra ICC, en «dialog» mellom næringslivet 

og offentlig myndigheter, nasjonale som 

internasjonale. Her understreket Annan nødvendigheten 

av å styrke båndene mellom FN 

og ICC. 2 ICCs president Helmut Maucher, 

også medlem av administrasjonsrådet i Nestlé 

og Det europeiske rundebord av industriledere 

(ERT), erklærte at målet må være å «samle 

lederne for internasjonale selskaper og lederne 

for internasjonale organisasjoner, for å kanalisere 

entreprenørenes erfaring og ekspertise 

inn mot den globale økonomiens beslutningsprosesser». 

Blant deltakerne var også Yves- 

Thibault de Silguy (EU-kommissær for finans), 

Renato Ruggiero (generaldirektør i Verdens 

handelsorganisasjon, WTO), høyt plasserte 

representanter fra Verdensbanken, Vladimir 

Petrovsky (FNs visegeneraldirektør) og Rubens 

Ricúpero (generalsekretær i UNCTAD). 

På dagsorden sto utarbeiding av felles referanserammer 

for at de minst utviklede landene 

(MUL-land) skulle kunne tiltrekke seg 

investeringer. Seks stater (Bangladesh, Etiopia, 

Madagaskar, Mali, Mosambik og Uganda) 

ble plukket ut til å være med i et samarbeidsprosjekt 

med British-American Tobacco, 

British Petroleum, Cargill, Coca-Cola, Daimler 

Chrysler, Nestlé, Novartis, Rio Tinto, Shell, 

Siemens og Unilever. Selskapene skal hjelpe 

til med å «peke på tidligere erfaringer og skissere 

de beste betingelsene for å skape et klima 

som oppmuntrer til direkte utenlandsinvesteringer.» 

FN 

Hvordan overkomme motstridende interesser 

mellom de store landene i G20, som India 

og Brasil, og de andre landene i gruppen? 

Brasil er for eksempel en glødende tilhenger av 

å åpne landbruksmarkedene, selv om landet 

forsvarer statlig inngripen i landbruket. De 

fattigere landene ønsker på sin side å beskytte 

sin landbruksproduksjon mot global konkurranse. 

Hugo Chavez sitt forslag 

om Det bolivarianske 

alternativet for de 

amerikanske statene fremmer 

samarbeid og politisk, sosial, 

kulturell og vitenskapelig 

solidaritet 

Venezuela, med president Hugo Chavez 

i spissen, skiller seg ut gjennom sitt forslag 

om Det bolivarianske alternativet for de amerikanske 

statene (Alternativa Bolivariana 

para las Americas, ALBA), som bryter med 

frihandels- og konkurranselogikken. ALBA 

fremmer samarbeid og politisk, sosial, kulturell 

og vitenskapelig solidaritet, og tanken 

er at dette kan jevne ut de strukturelle 

utlikhetene som gir u-landene et handikap 

overfor i-landene. I tråd med dette undertegnet 

Chavez og 14 (av 16) karibiske stats- og 

regjeringssjefer 30. juni 2005 en avtale om å 

etablere Petrocaribe, et regionalt oljeselskap 

som gjør at Venezuela kan selge olje til disse 

fattige landene med fordelaktige priser og 

betalingsordninger. 

I motsetning til Sør-landenes bevegelse på 

60- og 70-tallet, målbærer G20 ingen eksplisitt 

kritikk av den økonomiske organiseringen av 

det internasjonale samfunn, og fremmer ingen 

alternativ samfunnsmodell. Gruppen fremstår 

definitivt som en styrkemarkering fra landene 

i Sør overfor industrilandenes fordringer, men 

det er fortsatt for tidlig å se for seg en endring 

av styrkeforholdene og en omorganisering av 

MAN HAR HER bEVEGET SEG langt unna 

FNs opprinnelige ambisjoner om å «fremme 

økonomisk og sosial framgang for alle folk», 

som det står i innledningen til FN-charteret. 

Denne målsetningen burde ha fungert som 

rettesnor for organisasjonens politikk, men i 

stedet har man helt fra starten konsentrert seg 

om diplomatiske problemer og konflikter, og 

nedprioritert arbeidet med utvikling og økonomiske 

spørsmål. 

Ett eksempel: FNs økonomiske og sosiale 

råd (ECOSOC) kan kun komme med uforpliktende 

anbefalinger, og disse gjenspeiler 

fremfor alt en konsensus blant organisasjonens 

mest innflytelsesrike medlemmer. 

Etableringen av UNCTAD i 1964, FNs organisasjon 

for industriell utvikling (UNIDO) i 

1966 og FNs utviklingsprogram (UNDP) i 1970 

vitnet om en begynnende refleksjon rundt en 

ny internasjonal økonomisk orden, men disse 

organisasjonene klarte ikke å definere kollektive 

målsetninger for utvikling. 

På 80- og 90-tallet festet den nyliberale 

visjonen grepet, og tyngdepunktet for kollektive 

økonomiske og sosiale beslutninger ble 

sakte men sikkert flyttet over til en håndfull 

antall organismer som er uavhengige av FN: 3 

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet 

(IMF) og WTO. FNs generalforsamling ble 

vingeklippet. 

Under Verdens økonomiske forum i Davos 

i januar 1999 lanserte generalsekretæren ideen 

om en samarbeidsavtale mellom selskaper og 

FN, kalt «Global Compact». Denne frivillige avtalen 

skulle fremme selskapenes sosiale ansvar, og 

bidra til å skape en «mer bærekraftig og inklu- 

det internasjonale samfunn. G20 er likevel et 

uttrykk for at båndene innad i Sør på ny er i 

ferd med å styrkes, noe FNs generalforsamling 

anerkjente i 2004 da den innstiftet en årlig dag 

viet samarbeid i Sør. 17 


1 G20 består av Sør-Afrika, Egypt, Nigeria, Tanzania, 

Zimbabwe, Kina, Filippinene, India, Indonesia, Pakistan, 

Thailand, Argentina, Bolivia, Brasil, Chile, Cuba, Mexico, 

Uruguay, Paraguay og Venezuela. 

2 President Hu Jintao besøkte Brasil, Chile, Argentina og Cuba 

i november 2004. Statslederne i Mexico, Venezuela, Ecuador, 

Brasil, Chile og Cuba har besøkt Kina. 

3 Se Jean-Christophe Servant, «Kinas lange marsj mot Afrika», 

norske Le Monde diplomatique, mai 2005. 

4 Tilsynssystemet beskrives i kapittel XII (artikkel 75 til 85) i 

FN-pakten. Tilsynsområder var områder som var satt under 

mandat av Folkeforbundet etter første verdenskrig og områder 

som var plassert under tilsyn av stater som styrte dem 

(det vil si kolonimaktene). I 1955 var det på det afrikanske 

kontinent bare Libya som hadde oppnådd selvstendighet, 

Gullkysten (det fremtidige Ghana) hadde bare status som 

selvstyre. Kolonimakten inngikk avtaler med FNs tilsynsråd. 

5 Se Jean Lacouture, «Den brune, gule og sorte festen», norske 

Le Monde diplomatique, april 2005. 

6 Tunisia, Ghana, Malaysia, Nigeria, Uganda, Kenya, Tanzania, 

Marokko, Guinea, Senegal, Elfenbenskysten, Tsjad, Mali, 

Sentral-Afrika, Madagaskar, Algerie, Kongo, Kongo-Zaïre, 

Rwanda, Burundi, Benin, Burkina Faso, Kamerun, Gabon, 

Malawi, Mauritania, Niger, Sierra Leone, Somalia, Sudan, 

Togo, Zambia. 

7 Charles Chaumont, Cours général de droit international public, 

Recueil des cours de l’académie de droit international de La Haye, 

1970, II, s. 345. 

8 I 1956 bestemte Egypts president Gamal Abd al-Nasser å 

nasjonalisere Suez-kompaniet. Storbritannia, Frankrike og 

Israel angrep Egypt, men måtte trekke seg ut etter sterkt 

press fra USA og Sovjetunionen. 

9 Robert Charvin, «Le discours sur le droit international», 

Introduction critique au droit international (Kritisk introduksjon 

til folkeretten), Presses universitaires de Lyon, 1984, s. 40. 

10 Sitert av André Linard, «La Cnuced: de la contestation à 

l’intégration» (UNCTAD: Fra opposisjon til integrasjon), i 

ONU, droit pour tous ou loi du plus fort? (FN: alles rett eller den 

sterkestes?), Cetim, Genève, 2005, s. 209. 

11 Erklæring om innføring av en ny økonomisk verdensorden, 

Resolusjon 3201(VI) S, 1974. 

12 Mohammed Bedjaoui, Vers un Nouvel Ordre économique international, 

UNESCO, Paris, 1978, s. 62. 

13 Jean Salmon «Le procédé de la fiction en droit international» 

(Fiksjonsprosedyren innen folkerett), Revue belge de droit 

international, Brussel, 1974, bind I. 

14 Mohammed Bedjaoui, samme kilde som over. 

15 Se Resolusjon 33218 (XXIX), Charter om statenes økonomiske 

rettigheter og plikter, 12. desember 1974 

16 «Kopimedisiner», legemidler som inneholder samme virkestoff 

i samme styrke, og som dermed er medisinsk likeverdige 

med det opprinnelige legemidlet. Overs. anm. 

17 Resolusjon 58/220 som gjør 19. desember til den årlige dagen 

for samarbeid i Sør. 

derende global økonomi». Global Compact ble 

offisielt lansert i New York 26. juli 2000. 

Selskapene som blir med i Global Compact 

forplikter seg til å etterleve 10 prinsipper, 

deriblant å beskytte menneskerettighetene, 

støtte opp om arbeidstakernes rett til å organisere 

seg, avskaffe tvangsarbeid og barnearbeid, 

fjerne diskriminering på arbeidssteder, 

beskytte miljøet, og bekjempe korrupsjon i 

alle dens former. 

Men motytelsen fra FNs side er at selskapene 

får samarbeide med verdensorganisasjonens 

spesialiserte organ: Høykommissæren 

for menneskerettigheter, UNDP, UNIDO, FNs 

miljøprogram (UNEP) – og ikke minst ILO, FNs 

særorganisasjon for arbeidslivet. I mars 1999 

avdekket en lekkasje prosjektet «Globalt fond 

for bærekraftig utvikling», ledet av UNDP. 

Prosjektet skal innebære at UNDP garanterer 

de deltakende selskapenes adgang til rundt 

135 land. Nå er prosjektet foreløpig fortsatt på 

skissestadiet. Skulle en slik tankegang videreføres, 

kan FNs tusenårsmål (bekjempelse av 

fattigdom, sult og diskriminering 4 ), som ble 

vedtatt av FNs stats- og regjeringssjefer i juli 

2000, være vanskelig å oppnå. 


1 Tale til det regionale rådet for Global Compact, Jamshedpur, 

India, 8. mai 2005, www.un.org/apps/sg/sgstats.asp 

2 www.iccwbo.org/home/news_archives/1998/un_and_private_ 

sector.asp 

3 Se Stephane Hessel, «Et økonomisk og sosialt sikkerhetsråd?», 

Norske Le Monde diplomatique, juli 2003. 

4 Tusenårserklæringen ble vedtatt av FNs generalforsamling 23. 

september 2000, under tusenårstoppmøtet. www.un.org/millenniumgoals/


De opprettet AlDri noen militær stAbskomité 

FNs institusjonelle 

svakheter 

FN: Til tross for at reglene i FN-pakten er strenge, har de likevel ikke forhindret 

en rekke kriger i å bryte ut. FN avhenger av medlemsstatenes godvilje, 

og konsekvensene av dette kan være katastrofale. Selv om den internasjonale 

domstolen er det eneste FN-organet som har myndighet til å evaluere 

lovligheten til militære aksjoner, benyttes den sjelden. I stedet fortsetter 

Sikkerhetsrådet å handle, eller avstå fra å handle, ut fra politiske fremfor juridiske 

hensyn. 

olivier Corten 

Professor i folkerett ved Det frie universitetet i Brussel. 

Mens andre verdenskrig raste videre i Asia, 

ble FN-pakten undertegnet i juni 1945 i San 

Francisco. Dette markerte et grunnleggende 

vendepunkt i de mellomstatlige forholdenes 

historie. I prinsippet ble «maktbruk» 

– det vil si krig eller andre former for militær 

intervensjon – forbudt. Et sentralisert organ, 

Sikkerhetsrådet, fikk ansvar for å finne en 

løsning på konflikter, og fikk myndighet til 

å innføre tvangsmessige tiltak, både økonomiske 

og militære. 

Etter at FNs forgjenger, Folkeforbundet, 

hadde lidd nederlag, 1 gikk man altså over 

fra et system for «rettferdig krig», der militæraksjoner 

var forankret i suverene staters 

så godt som totale rett til å handle etter eget 

skjønn (represalier, svar på krenkelser, tilbakebetaling 

av gjeld, osv.), til et system basert på 

rasjonell legalitet. Dette innebærer at væpnet 

aksjon kun er tillatt under to omstendigheter 

som bestemmes av objektive kriterier: Enten 

når et angrep kan rettferdiggjøres som legitimt 

forsvar, eller når Sikkerhetsrådet slår fast at 

det eksisterer en trussel som gjør at det må 

gripe inn. 

Å bare henvise til høyerestående verdier, 

som per definisjon varierer fra land til land, 

er ikke lenger tilstrekkelig for å legitimere 

en krig. Dessuten skal all maktbruk godkjennes 

eller overvåkes av Sikkerhetsrådet. Man 

usAs okkupAsjon Av irAk 

tok dermed Folkeforbundets fallitt til etterretning, 

da man ga systemet for kollektiv sikkerhet 

en mer forpliktende form, i håp om at 

dette ville hindre en konflikt mellom USA og 

Sovjetunionen. 

Til tross for at reglene i FN-pakten er strenge, 

har de likevel ikke forhindret en rekke kriger 

i å bryte ut – utenfor de nedsatte mekanismene. 

Med henvisning til «rettmessige grunner», 

iverksatte Sovjetunionen og USA 

flere unilaterale militæraksjoner i andre 

halvdel av 1900-tallet: Sovjetunionen intervenerte 

i Ungarn (1956), i Tsjekkoslovakia (1968) 

og i Afghanistan (1979), mens USA grep inn på 

Cuba (1961), i Nicaragua (80-tallet), i Grenada 

(1983) og i Panama (1989). 

I Sør florerte det av «lavintensitetskriger» 

– både i Afrika, Asia og i Latin-Amerika 

– og okkupasjonen av Palestina fortsatte. 

Sikkerhetsrådet ble redusert til maktesløshet 

ved at de to blokkene nedla veto i sak etter 

sak. Rådet fungerte først og fremst som et 

diskusjonsforum og i enkelte tilfeller som et 

styringsorgan for våpenhvile ved å organisere 

«fredsbevarende» organisasjoner. Disse operasjonenes 

myndighet og handlingskapasitet 

var begrenset, som for eksempel FNs fredsbevarende 

styrker på Kypros (UNFICYP) og 

UNIFIL-styrkene i Libanon. 

Slutten på konflikten mellom øst og vest 

førte imidlertid ikke til noen renessanse for 

folkeretten eller FN. Selv om Golfkrigen i 1991 

ble igangsatt både i tråd med prinsippet om 

Slik en amerikaner ser det 

OKKUPASJON: Vi frigjorde Cuba fra 

spansk herredømme i 1898, men ikke 

fra vårt. Det spanske tyranniet ble 

nedkjempet, men USA gjorde øya til 

en militærbase, slik vi nå gjør i Irak. 

Store amerikanske selskaper etablerte 

seg på Cuba, slik Bechtel, Halliburton 

og store oljeselskaper nå etablerer seg 

i Irak. USA bestemte, sammen med 

lokale medløpere, hva slags grunnlov 

Cuba skulle ha – akkurat som vår 

regjering sammen med lokale politiske 

grupper lager en grunnlov for 

Irak. Nei, dette er ingen frigjøring. Det 

er en okkupasjon. 

howard zinn 

Amerikansk historiker og professor emeritus ved universitetet i 

Boston. Har blant annet skrevet verket A People’s History of the 

United States (utkom for første gang i 1980). 

Irak er ikke er frigjort land, det er et okkupert 

land. Det er det ingen tvil om. «Okkupasjon» 

ble et kjent begrep for oss under andre verdenskrig. 

Da snakket vi om «Frankrike okkupert 

av tyskerne», eller «Europa under tysk 

okkupasjon». Etter krigen omtalte vi Ungarn, 

Tsjekkoslovakia, hele Øst-Europa som okkupert 

av Sovjetunionen. Nazi-Tyskland og 

Sovjetunionen okkuperte mange land. Vi frigjorde 

dem fra disse okkupasjonene. 

I dag er det vi som er okkupanter. Vi har riktignok 

frigjort Irak fra Saddam Hussein, men 

ikke fra oss. På samme måte som vi frigjorde 

Cuba fra spansk herredømme i 1898, men ikke 

fra vårt. Det spanske tyranniet ble nedkjempet, 

men USA gjorde øya til en militærbase, slik vi 

nå gjør i Irak. Store amerikanske selskaper etablerte 

seg på Cuba, slik Bechtel, Halliburton og 

store oljeselskaper nå etablerer seg i Irak. USA 

bestemte, sammen med lokale medløpere, hva 

slags grunnlov Cuba skulle ha – akkurat som 

vår regjering sammen med lokale politiske 

grupper lager en grunnlov for Irak. Nei, dette 

er ingen frigjøring. Det er en okkupasjon. 

Og det er en stygg okkupasjon. Den 7. 

august 2003 rapporterte New York Times at 

den amerikanske generalen Ricardo Sanchez 

i Bagdad var «bekymret» for irakernes reaksjon 

på okkupasjonen. De proamerikanske 

irakiske lederne hadde imidlertid gitt ham et 

råd som han formidlet videre: «Når dere arresterer 

en far med familien hans til stede, dekk 

hodet hans med en sekk og tving ham i kne. 

Det vil være et hardt slag for hans verdighet 

og respekt i familiens øyne» (en usedvanlig 

skarpsindig bemerkning). 

TV-KANALEN CbS NEwS rapporterte allerede 

19. juli 2003, lenge før torturen i Abu Ghraibfengselet 

ble kjent: «Amnesty International 

undersøker et antall saker der amerikanske 

myndigheter mistenkes for å ha brukt tortur 

i Irak. En av disse sakene omhandler Khraisan 

Al-Aballi. Huset hans ble rasert av amerikanske 

soldater som stormet inn mens de skjøt i 

alle retninger. Al-Aballi ble arrestert sammen 

med sin 80 år gamle far. De skjøt på og skadet 

broren hans … De tre mennene ble ført bort 

… Al-Aballi sier at avhørslederne kledde ham 

naken og holdt ham våken i over en uke, enten 

stående eller på knærne, bundet på hender og 

føtter og med en sekk over hodet. Al-Aballi 

sier at han sa til de som bortførte ham: ’Jeg 

vet ikke hva dere vil. Jeg har ingenting.’ ’Jeg 

ba dem om å drepe meg,’ forteller Al-Aballi. 

Etter åtte dager ble han og faren sluppet fri … 

FN FN 

legitimt forsvar – Irak hadde angrepet Kuwait 

– og etter klarsignal fra Sikkerhetsrådet, 

var den ikke noe signal om en ny verdensorden. 

NATOs angrep på Jugoslavia i 1999 

viste at stormaktene fortsatt kunne gå utenom 

Sikkerhetsrådet når de ikke var sikret godkjenning 

derfra. 

Denne fremgangsmåten ble forsterket etter 

attentatene 11. september 2001, da USA lanserte 

«krigen mot terrorisme» som åpner for 

en permanent juridisk unntakstilstand. 2 Både 

med styrtingen av Taliban-regimet – uten noe 

forutgående væpnet angrep fra den afghanske 

statens side som den kunne stilles juridisk til 

ansvar for – og den amerikansk-britiske inva- 

Amerikanske myndigheter har ikke svart på 

de mange henvendelsene de har fått angående 

denne saken.» 

Vi vet at tre fjerdedeler av byen Falluja (360 

000 innbyggere) ble ødelagt og at hundrevis 

av byens innbyggere ble drept under den amerikanske 

offensiven i november 2004, som 

skulle rense byen for terrorgrupper som skal 

ha operert som del av en « Baath-konspirasjon». 

Men allerede 16. juni 2003, bare halvannen 

måned etter «seieren» i Irak og Bushs 

erklæring av at «oppdraget var fullført», skrev 

to reportere fra kanalen Knight-Rider følgende 

om Falluja-området: «I en rekke intervjuer de 

siste fem dagene, har de fleste innbyggerne i 

denne regionen sagt at det ikke er noen baath- 

eller sunnimuslimsk konspirasjon mot den 

amerikanske hæren, men menn som vil gjøre 

motstand fordi deres foreldre er blitt skadet 

eller drept, eller fordi de selv er blitt utsatt 

for ydmykelser under husundersøkelser eller 

veisperringer … En kvinne sa etter at mannen 

hennes ble arrestert på grunn av noen tomme 

trekasser som de hadde kjøpt for å fyre med, at 

USA var skyldig i terrorisme.» 

Mange desertører 

nekter å dra tilbake til 

helvetet i Irak etter å ha hatt 

permisjon hjemme i USA 

De samme reporterne skrev: «Beboere i 

At Agilia – en landsby nord for Bagdad – sa 

at to gårdbrukere fra deres landsby og fem 

andre fra en annen landsby var blitt skutt og 

drept av amerikanske soldater mens de i ro og 

fred vannet åkrene med solsikker, tomater og 

agurker.» 

Soldatene som er sendt til dette landet 

– der de var blitt forespeilet å bli tatt imot som 

frigjørere, men som er omgitt av en fiendtlig 

befolkning – er blitt engstelige, deprimerte og 

© Per Barclay, Untitled 1986/7 

sjonen av Irak våren 2003 – som ble igangsatt 

uten noen som helst form for godkjenning fra 

Sikkerhetsrådet 3 – har unilateral krig fått et 

spektakulært comeback på den internasjonale 

arenaen. 

FN, SOM bLE ETAbLERT som et redskap for å 

skape internasjonal likevekt, blir enten brukt 

av stormaktene for å rettferdiggjøre selektive 

militæraksjoner (mens man forholder seg passiv 

i andre situasjoner, som Israels okkupasjon 

av Palestina), eller så blir organisasjonen paralysert 

av stormaktenes opposisjon. 

Likevel bør FN-paktens nederlag når det 

gjelder maktbruk nyanseres. Multilateralismen 

lette på avtrykkeren. Slik man så under frigjøringen 

av den italienske journalisten Giuliana 

Sgrena i Bagdad 4. mars i år, da den italienske 

etterretningsagenten Nicola Calipari ble drept 

ved en veisperring av redde og nervøse amerikanske 

soldater. 

Vi har lest rapporter fra menige soldater 

som er rasende over å bli holdt i Irak. En 

reporter fra kanalen ABC News i Irak meldte 

nylig om at en sersjant tok ham til side for å si: 

«Jeg har min egen liste over ettersøkte menn.» 

Han refererte til den berømmelige «kortstokken» 

til den amerikanske regjeringen, med 

Saddam Hussein, sønnene hans og andre medlemmer 

av det gamle Baath-regimet i Irak: 

«Essene i min kortstokk,» sa han, «er George 

Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul 

Wolfowitz.» 

Slike følelser er nå kjent for det amerikanske 

publikum. Også på grunn av de mange 

desertørene som nekter å dra tilbake til helvetet 

i Irak etter å ha hatt permisjon hjemme 

i USA. I mai 2003 viste en meningsmåling at 

bare 13 prosent av amerikanerne mente at krigen 

i Irak utviklet seg i feil retning. I løpet av 

to år har situasjonen endret seg radikalt. Ifølge 

en måling publisert 17. juni 2005 av New York 

Times og CBS News mener nå 51 prosent av 

amerikanerne at USA ikke burde ha invadert 

Irak og ikke skulle ha engasjert seg i denne krigen. 

59 prosent er misfornøyd med president 

Bushs håndtering av situasjonen i Irak. Det er 

for øvrig interessant å merke seg at målingene 

som er gjennomført blant afroamerikanere, 

hele tiden har vist en motstand på 60 prosent 

mot krigen i Irak. 

MEN DET FINNES en okkupasjon som på 

mange måter er enda mer illevarslende enn 

den i Irak, og det er okkupasjonen av USA. 

Jeg står opp om morgenen, leser avisen og har 

følelsen av selv å leve i et okkupert land, at det 

er tatt over av en eller annen fremmed makt. 

De meksikanske arbeiderne som forsøker å 

komme seg over grensa – og setter livet på spill 

har fått hard medfart, men er fortsatt sterkt til 

stede i ordbruken. Hver militæraksjon blir 

fortsatt formelt rettferdiggjort med henvisning 

til folkeretten. Internasjonale regler er derfor 

ikke, som sådan, diskreditert, selv om en rekke 

politiske doktriner forsøker å rettferdiggjøre 

en tilsidesettelse av dem. Enten argumenterer 

man med legitimt forsvar, som i forbindelse 

med de fleste militærintervensjoner under den 

kalde krigen eller den nylige intervensjonen 

i Afghanistan. Eller så henviser man til en 

«implisitt» godkjennelse fra Sikkerhetsrådet 

– som i forbindelse med krigen i Jugoslavia 

(1999) eller Irak (2003). 

Selv om noen fremhever retten til humanitær 

intervensjon, blir denne bestemt avvist 

av så godt som alle stater. De europeiske landene 

var spesielt opptatt av å understreke at 

deres militære intervensjon i Kosovo i 1999 

var basert på eksepsjonelle omstendigheter, 

og derfor ikke skapte noen presedens. 4 Krigen 

i Irak førte på sin side til en historisk mobilisering 

av motstand i verdensopinionen og de 

fleste regjeringer. 

Selv om noen fremhever 

retten til humanitær 

intervensjon, blir denne 

bestemt avvist av så godt 

som alle stater 

Forkjøpskrig er aldri blitt offisielt fremmet 

på et juridisk nivå for å støtte opp om 

en krig. I forbindelse med invasjonen av Irak 

foretrakk USA, i likhet med de andre statene 

i koalisjonen, å bygge krigsargumentasjonen 

på mistolkninger av tidligere resolusjoner i 

Sikkerhetsrådet. Til gjengjeld har ideen om 

forkjøpskrig enkelte ganger dukket opp i diskusjonen 

om en eventuell reform av FN (se 

artikkel av Samantha Power på forsiden). 

Man taler altså med to tunger: Når statsledere 

henvender seg til sin nasjonale opinion, kan 

de tillate seg å rettferdiggjøre en militærintervensjon 

med henvisning til politiske motiver 

(kamp mot terrorisme) eller moralske motiver 

(«plikten» til humanitær intervensjon). Når de 

taler til en forsamling bestående av de andre 

medlemmene av det internasjonale samfunn, 

holder de seg imidlertid til klassiske, juridiske 

for å unnslippe innvandringsmyndighetene 

(ironisk nok for å ta seg inn i et landområde 

USA tok fra Mexico i 1848) – disse arbeiderne 

er ikke fremmede i mine øyne. Disse 20 millionene 

som lever i USA uten statsborgerskap og 

konstitusjonelle rettigheter, og som på grunn 

av Patriot Act kan hentes ut av hjemmene sine 

og holdes i varetekt på ubestemt tid av FBI, de 

er ikke fremmede. Men den lille gruppen av 

individer som har tatt makten i Washington, 

de er fremmede. 

Jeg våkner altså opp og tenker at dette 

landet har havnet i klørne på en president 

som i november 2000, ble «valgt» takket være 

juks og bedrag i Florida og en avgjørelse i 

Høyesterett. En president som fortsatt, etter å 

ha blitt gjenvalgt i november 2004, omgir seg 

med «hauker» i dress som ikke bryr seg om 

menneskelighet verken her eller i andre land, 

som ikke bryr seg om frihet, verken her eller i 

andre land, og som gir blaffen i hva som skjer 

med jorda, vannet, lufta, og hva slags verden vi 

overlater til våre barn og barnebarn. 

Mange amerikanere begynner å føle, som 

våre soldater i Irak, at noe er forferdelig galt 

– at det ikke er sånn vi vil at landet vårt skal 

være. For hver dag som går, blir nye løgner 

avslørt. Den aller største av disse løgnene er 

den som sier at enhver handling som begås av 

USA, skal tilgis fordi vi er engasjert i en «krig 

mot terrorisme» – og ser bort fra at denne krigen 

selv er terrorisme, at det å storme inn hos 

folk, føre bort familiemedlemmer og utsette 

dem for tortur, det er terrorisme, og at det å 

invadere og bombardere andre land ikke gir 

oss mer sikkerhet, tvert i mot. 

Vi får en viss idé om hva denne regjeringen 

mener med «krig mot terrorisme» hvis vi ser 

på hva forsvarsminister Donald Rumsfeld (en 

av de «most wanted» på sersjantens liste) sa på 

et NATO-møte i Brussel like før invasjonen i 

Irak. Han forklarte at Vesten var truet (tenk at 

vi fortsatt snakker om «Vesten» som en hellig 

enhet, på tross av at USA, som mislyktes med 

å få land som Frankrike og Tyskland til å bli 

argumenter, om enn en mistolkning av dem. 

FNs institusjonelle svakheter forklarer til 

en viss grad organisasjonens relative nederlag. 

Det er aldri blitt opprettet noen militær stabskomité, 

som artikkel 47 i FN-pakten bebuder. 

Denne komiteen skulle bestå av de faste rådsmedlemmenes 

stabssjefer og ha ansvar for den 

strategiske ledelsen av alle væpnede styrker 

som ble stilt til Sikkerhetsrådets disposisjon. I 

stedet har det oppstått uformelle mekanismer 

som viser hvordan de store statenes ønsker å 

beholde kontrollen over sine militære maktmidler. 

Siden 50-tallet og intervensjonen i 

Korea er det blitt opprettet FN-styrker fra sak 

til sak, med soldater som juridisk er underlagt 

FN, men som stammer fra nasjonale kontingenter. 

FN avhenger dermed av medlemsstatenes 

godvilje, og konsekvensene av dette kan 

være katastrofale, som da de belgiske FN-styrkene 

trakk seg ut av Rwanda midt under folkemordet 

i 1994. 

Et annet feilskjær for Sikkerhetsrådet 

har vært å delegere sin militære myndighet 

til nasjonale hærer (i Irak, Bosnia- 

Herzegovina, Somalia, Rwanda, Haiti, Albania, 

Elfenbenskysten) som i disse situasjonene 

handler innenfor rammen av regionale organisasjoner 

som De europeiske eller Den afrikanske 

union. 

Væpnet aksjon er dermed ikke lenger en 

kollektiv handling (eller i alle fall ikke universell) 

annet enn på papiret, i og med at 

Sikkerhetsrådet ikke kontrollerer operasjonene. 

AVSTEMMINGSSySTEMET i Sikkerhetsrådet 

har dessuten ofte vist seg å fungere paralyserende. 

Ordningen ble innført som et slags 

kompromiss som skulle sikre handlekraft: 

Gjennom prinsippet om kvalifisert flertall 

skulle man unngå de vanskeligheter 

Folkeforbundet sto overfor i mellomkrigstiden, 

da enstemmighetsprinsippet var gjeldende. 

Man myket altså opp det opprinnelige 

regimet, slik at en avgjørelse ikke lenger 

kunne stoppes av én blank stemme fra ett av 

de faste medlemmene. Generalforsamlingen 

fikk samtidig myndighet til å gjøre nødvendige 

anbefalinger, også om maktbruk, dersom 

behandlingen i Sikkerhetsrådet ble blokkert. 

Likevel var denne tillempingen av avstemmingssystemet 

begrenset. Vetoretten, og spesielt 

trusselen om å nedlegge veto, blir fortsatt 

flittig brukt. Generalforsamlingen nøyer seg 

med på Irak-krigen, for enhver pris kurtiserte 

landene i Øst ved å forsøke å overbevise dem 

om at vårt eneste mål var å frigjøre irakerne på 

samme måte som vi hadde frigjort dem, østeuropeerne, 

fra det sovjetiske åket). Men tilbake 

til Rumsfeld: Han forklarte altså hvilke trusler 

det dreide seg om og hvorfor de var «usynlige 

og uidentifiserbare», og kom så med sin udødelige 

sofisme: «Det er kjente kjente faktorer, det 

er ting vi vet vi vet. Vi vet også at det er kjente 

ukjente faktorer, det vi si at vi vet at det er 

noen ting vi ikke vet. Men det er også ukjente 

ukjente faktorer – de vi ikke vet at vi ikke vet 

… Det vil si at mangelen på bevis er ikke bevis 

på at de ikke finnes… Å ikke ha bevis for at noe 

eksisterer betyr ikke at man har bevis på at det 

ikke eksisterer.» 

200 000 veteraner, av de 

600 000 som deltok i 

den første Golf-krigen, har 

meldt inn klager om lidelser 

som skyldes våpnene vår 

regjering brukte i denne 

krigen 

Heldigvis har vi Rumsfeld til å fortelle oss 

hvordan ting henger sammen. Dette forklarer 

også hvorfor Bush-administrasjonen, som 

ikke har vært i stand til å gripe dem som sto 

bak attentatene 11. september, har handlet 

som de har gjort: Først invaderte og bombet 

de Afghanistan i 2001, drepte tusener av 

sivile og drev hundretusener andre på flukt, 

uten å finne ut hvor forbryterne skjuler seg. 

Det forklarer også hvorfor regjeringen, som 

ikke egentlig visste hva slags våpen Saddam 

Hussein hadde, bestemte seg for å bombardere 

og invadere Irak i mars 2003, mot FNs vilje, 

og har drept tusener av sivile og soldater, og 

på sin side enten med prinsipperklæringer 

om hvilke betingelser som skal være til stede 

for å legitimere maktbruk, eller formelle – 

og svært episodiske – fordømmelser av spesifikke 

militærintervensjoner (for eksempel 

Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979 

eller USAs intervensjon i Nicaragua i 1985). 

For øvrig var det ingen av statene som intervenerte 

i Jugoslavia i 1999 eller Irak i 2003, 

som la noen vekt på å oppnå legitimitet fra 

Generalforsamlingen etter å ha lidd nederlag i 

Sikkerhetsrådet. 

Kan man dermed si at FN er «blokkert» i 

sikkerhetsspørsmål? Både i forbindelse med 

Jugoslavia og Irak eksisterte det en «blokkering» 

kun i forhold til ønsket om å gå til krig 

som man mente var eneste mulige utvei, samtidig 

som Sikkerhetsrådet fortsatt var innstilt 

på å vedta mindre ekstreme tiltak. 

For øvrig er Den internasjonale domstolen 

det eneste FN-organet som har myndighet til 

å evaluere lovligheten til militære aksjoner. 

Instansen er imidlertid svært lite brukt siden 

1945. Selv da debatten om en eventuell invasjon 

i Irak pågikk for fullt i 2002-2003, var det ingen 

stater som fant det opportunt å be dommerne 

i Haag behandle saken. Domstolen kunne også 

kontrollert hvorvidt Sikkerhetsrådets resolusjoner 

er i tråd med loven. Men det skjer ikke, 

og Sikkerhetsrådet fortsetter å handle, eller 

avstå fra å handle, ut fra politiske hensyn. 

Domstolens tvangsmessige myndighet er for 

øvrig temmelig teoretisk, ettersom statene 

som anklages må akseptere den. 5 

Væpnet aksjon er ikke 

lenger en kollektiv 

handling annet enn på papiret 

Den institusjonelle debatten koker til slutt 

ned til ett dilemma: Enten utvikler man et ideelt 

system, men risikerer da å bli sittende med 

en folkerett som anvendes enda mindre enn 

dagens. Eller så velger man en mer realistisk 

tilnærming, men stenger dermed døren for 

reformer. Den institusjonelle løsningen med 

stor L på FNs problemer ser ut til å bringe oss 

tilbake til mer fundamentale spørsmål som 

berører selve måten det internasjonale samfunn 

er strukturert på. 

Som navnet indikerer, er Sikkerhetsrådet 

terrorisert befolkningen. Det forklarer også 

hvorfor regjeringen, som ikke vet hvem som 

er terrorist og hvem som ikke er det, har 

sperret mennesker inne i straffekolonien på 

Guantanamo, under forhold som har fått 18 av 

dem til å prøve å ta sitt eget liv. 

I sin årsrapport for 2005 om menneskerettighetsbrudd 

i verden, nølte ikke 

Amnesty International med å kalle fangeleiren 

i Guantanamo for «vår tids Gulag». 

Generalsekretær i Amnesty, Irene Khan, tilføyde: 

«Når det mektigste landet i verden tramper 

på lov og rett og menneskerettighetene, tillater 

det andre land å skruppelløst bryte reglene, 

sikre på å ikke blir straffet for det.» 

Khan kritiserte også USAs forsøk på å 

alminneliggjøre tortur. Hun understrekte at 

amerikanerne forsøker å rokke ved det absolutte 

forbudet mot tortur ved å «omdefinere» 

og «ufarliggjøre» den. Men, som Khan minnet 

om, «torturen vinner terreng i det øyeblikk 

den offisielle fordømmelsen av den ikke er 

absolutt». På tross av reaksjonene torturen i 

Abu Ghraib-fengselet vakte verden over, har 

verken den amerikanske regjeringen eller 

Kongressen bedt om en grundig og uavhengig 

granskning. 

DEN SÅKALTE «KRIGEN MOT TERRORISME» 

er ikke bare en krig mot uskyldige folk i andre 

land, men en krig mot folket i USA. En krig 

mot våre friheter, en krig mot vår levestandard. 

Landets rikdommer blir stjålet fra folket 

og gitt til de styrtrike. Man tar også livet til 

våre ungdommer. 

Det er ingen tvil om at denne krigen, som 

har vart i snart to og et halvt år, kommer til å 

kreve mange flere ofre – ikke bare i utlandet, 

men også i USA selv. Det blir ofte sagt at de 

vil komme unna med denne krigen, fordi det 

sammenlignet med Vietnam-krigen, er så få 

ofre. 1 Det er riktig at «bare» noen hundre er 

blitt drept i strid. Men etter at krigen en gang 

tar slutt, vil ofrene for nettopp denne krigen 

fortsette å øke – i form av sykdommer og trau- 

et organ med politimessige oppgaver. Selv 

om rådet har utviklet en svært vid definisjon 

av dette begrepet (flyktningstrømmer, brudd 

på menneskerettighetene, helsespørsmål og 

også økonomiske problemer), baserer det seg 

fortsatt på en hovedsakelig repressiv tankegang. 

Tilnærmingen til kollektiv sikkerhet 

er fortsatt svært fragmentarisk: Det blir ikke 

utformet noen helhetlig politikk som omfatter 

den kollektive sikkerhetens mange aspekter 

– militære, men også politiske, økonomiske, 

sosiale og til og med kulturelle. Dermed 

fortsetter Verdens handelsorganisasjon (WTO) 

og Det internasjonale pengefondet (IMF) å 

arbeide på siden av FN-systemet og utenfor 

dets kontroll. 

Det internasjonale samfunn er i seg selv 

svært fragmentert. Selv om statene er blitt 

enige om noen generelle prinsipper angående 

maktbruk, menneskerettigheter og økonomisk 

samarbeid, er tolkningen av disse prinsippene 

svært forskjellig, noe invasjonen i 

Irak i 2003 viste til fulle. Det er nettopp derfor 

statene fortsatt ønsker at spørsmålet om maktbruk 

skal behandles av et sentralt organ som 

er i stand til å avgjøre hva som er en rettferdig 

sak. Men det er også derfor de ikke ønsker å gå 

lenger enn dette. 

Så lenge det ikke eksisterer et unikt politisk 

organ som kan etablere og gjennomføre 

juridiske regler som bygger på et sterkt og 

sammenhengende ideologisk fundament, vil 

folkeretten fortsatt være prisgitt skiftende 

styrkeforhold, både i utforming og anvendelse. 

Ingen institusjonell reform vil kunne erstatte 

denne nødvendige politiske legitimeringsprosessen 

som FN-pakten – som det fares ille med 

i dag – forsøkte å legge opp til. Folkeretten er 

fremfor alt et felles språk som forhåpentligvis, 

med hjelp av en konstant politisk kamp, kan 

bidra til å forhindre krig. 


1 Se Marc Ferro, «Folkeforbundets fallitt», norske Le Monde 

diplomatique, juli 2004. 

2 Se Paul-Marie de la Gorce, «Un concept dangereux: la guerre 

préventive» (Forkjøpskrig: et farlig begrep), Manière de voir, 

tema: Imperiet mot Irak, nr 67, januar-februar 2003. 

3 Se Le retour des guerres préventives. Le droit international 

menacé (Forkjøpskrigenes tilbakekomst. Folkeretten trues), 

Labor, Brussel, 2003. 

4 For eksempel Tysklands utenriksminister Joschka Fischer i 

FNs generalforsamling 22. september 1999, www.nato.int/ 

germany/reden/s990922c.html. 

5 Se Anne-Cécile Robert, «Det internasjonale rettsvesen mellom 

politikk og jus», norske Le Monde diplomatique, mai 

2003. 

mer. Etter Vietnam-krigen meldte veteraner 

om medfødte misdannelser i familiene sine 

på grunn av Agent Orange, en kraftig og svært 

giftig ugressmiddel som ble brukt i Vietnam. 

Under den første Golf-krigen i 1991 talte 

man bare noen få hundre falne, men veteranadministrasjonen 

har nylig rapportert at 

8000 av veteranene fra denne krigen døde i 

det påfølgende tiåret. 200 000 veteraner, av de 

600 000 som deltok i den første Golf-krigen, 

har meldt inn klager om lidelser som skyldes 

våpnene vår regjering brukte i denne krigen. 

Det gjenstår å se effektene av utarmet uran 

hos våre unge jenter og gutter som har vært i 

Irak nå. 

Hva er vår jobb? Å si ifra om alt dette. Vi er 

overbevist om at soldatene som er blitt sendt 

til Irak kun holder ut redslene og volden fordi 

man har løyet for dem. Og når de oppdager 

hva som er sannheten – slik soldatene gjorde 

under Vietnam-krigen – vil de vende seg mot 

regjeringen. 

Vi har støtte fra resten av verden. 

Administrasjonen i USA kan ikke til evig tid 

ignorere de ti millionene som protesterte over 

hele verden 15. februar 2003, og motstanderne 

av denne krigen og okkupasjonen blir flere for 

hver dag som går. Uansett hvor stort militært 

apparat og hvor mange penger en regjering 

råder over, er den ikke usårlig. Når den mister 

legitimitet i sin egen befolkning, er dens dager 

talte. 

Vi må engasjere oss i alle slags aksjoner 

som har som mål å stoppe denne krigen. 

Ingen aksjon er for liten, ingen er for dristig. 

Historien om sosiale endringer er sammensatt 

av millioner av aksjoner, store og små, som 

inntreffer samtidig på et bestemt tidspunkt i 

historien og utgjør en makt som ingen regjering 

kan slå tilbake. 


1 Per 20. juni 2005 hadde 1724 amerikanske soldater mistet 

livet i Irak, og antallet skadde lå på 12896 (kilde: www.antiwar.com/casualties)


Var Karl Marx 

antisemitt? 

BøKER: I en liten, men bemerkelsesverdig 

bok, tar Jacques Aron for seg 

anklagene om antisemmitisme hos 

Marx. Ifølge Marx er ikke «hverdagsjøden» 

et resultat av religion, men av 

de levereglene myndighetene i hans 

oppholdsland har pålagt ham. 

I 1843 publiserte Bruno Bauer, som nettopp 

var blitt avskjediget fra sin stilling ved 

Universitetet i Bonn på grunn av voldsomme 

antireligiøse utfall, to tekster: Die Judenfrage 

(Jødespørsmålet) og «Die Fähigkeit der heutigen 

Juden und Christen, frei zu werden» 

(Dagens jøders og kristnes evne til å bli frie). 

I begge disse tekstene tar han for seg de tyske 

jødenes krav om politisk frigjøring. 

På denne tiden var Tyskland et konglomerat 

av selvstendige stater, med hver sin lovgivning, 

og jødene hadde ikke borgerrettigheter i 

alle statene. Det var først med Bismarcks endelige 

samling av det tyske riket i 1871 de oppnådde 

dette - mens jødene i det revolusjonære 

Frankrike hadde fått slike rettigheter nesten 

hundre år tidligere. 

Hva var Bauers holdning overfor slik forskjellsbehandling? 

Han var militant ateist, og 

forsøkte å vise at det nettopp var jødenes 

sterke religiøse forankring som gjorde det vanskelig 

for dem å integrere seg i moderne stater. 

Den eneste måten å oppnå rettigheter på måtte 

derfor være å kvitte seg med «religionens barrierer». 

Disse påstandene førte umiddelbart til kraftige 

reaksjoner fra flere jødiske intellektuelle, 

blant dem den 25 år gamle Karl Marx, nybakt 

doktor i filosofi. Marx skrev en artikkel med 

tittelen «Zur Judenfrage» (Om Jødespørsmålet) 

som kom ut i februar 1844, i det eneste nummeret 

av et tidsskrift han nettopp hadde vært med 

på å grunnlegge i Paris, Deutsch-Französische 

Jahrbücher (tysk-fransk årbok). 

I en liten, men bemerkelsesverdig bok, tar 

Jacques Aron nå for seg det synspunkt Marx 

fremmer i denne artikkelen. I motsetning til 

Bauer hevder Marx at jødene prinsipielt sett 

kan frigjøre seg uten å «gi helt og holdent 

avkall på jødedommen». Han mener likevel 

de må være klar over at det har liten betydning 

å oppnå borgerrettigheter med mindre 

de kjemper for et samfunn uten statsreligion, 

der nettopp religionsfrihet er en av borgerens 

ubestridelige rettigheter. 

For Marx er det først og fremst frigjøringens 

egenart som teller. «Hverdagsjøden» er ikke 

et resultat av religion, men av de levereglene 

myndighetene i hans oppholdsland har pålagt 

ham. Det er de som har skapt den sosiale karikaturen 

av jødedommen, der handel og penger 

står sentralt. Konklusjonen er altså som følger: 

«Jødens sosiale frigjøring er frigjøringen av jødedommen 

som samfunn.» 

Fra Léon Poliakovs Antisemittismens historie 

(1951) til Jean Ellensteins Marx (1981) og 

Pierre Birnbaums Håpets geografi (2004), har 

disse refleksjonene ført til at forfatteren av 

Kapitalen er blitt stemplet som «antisemitt». 

Robert Misrahi, i Marx og jødespørsmålet (1972) 

gikk så langt som å anklage ham for å ha 

skrevet «et av 1800-tallets mest antisemittiske 

verk», der man til overmål skal kunne finne 

«oppfordringer til folkemord»… 

Det er med stor innsikt Jacques Aron trekker 

frem de mange anakronismene og selvmotsigelsene 

som ligger bak Misrahis tolkning. 

Han viser hvor fornuftstridig det er å tilskrive 

den unge Marx grunnleggende antisemittiske 

holdninger. Historikeren Robert Mandrou 

bemerket allerede i 1968 – i en introduksjon 

til nyutgivelsen av den franske utgaven av 

Marx’ «Om Jødespørsmålet», fulgt av Bauers 

Jødespørsmålet – at Marx’ polemikk med Bauer 

altfor ofte ble feiltolket (fordi den opprinnelige 

kontekst ikke ble tatt med i betraktningen) 

«av mennesker som foraktet marxismen», og 

understreket at denne teksten må leses «med 

oppmerksomhet og rettskaffenhet». 

lionel riChard 

bØKER 

Jacques Aron, Karl Marx antisémite et criminel ? Autopsie d’un 

procès anachronique (Karl Marx antisemitt og kriminell? 

Obduksjon av en anakronistisk prosess), Didier Devillez 

Editeur, Brussel/Paris, 2005. 

Léon Poliakov, Histoire de l’antisémitisme, Hachette, Paris, 

1981 [1951]; Jean Ellenstein, Marx, Fayard, Paris, 1981; Pierre 

Birnbaum, Géographie de l’espoir. L’exil, les Lumières, la désassimilation, 

Gallimard, Paris, 2004; Robert Misrahi Marx et la 

question juive, Gallimard, Paris, 1972. 

koloniAlismens «siviliserenDe gjerning» 

Forskjellen mellom dem og oss 

HUMANISME: Forvekslingen mellom hva som er rent, sunt og normalt på den ene siden og skittent, usunt og 

sykt på den andre siden, er den evangeliserende helsekampanjens varemerke, våre dagers versjon av den «siviliserende 

gjerning». Dannelsen av Røde Kors, og dermed vårt moderne hjelpearbeid, viser at humanitære motiver og 

kolonialistiske ambisjoner ikke er to motstridende tanker. 

rony brauman 

En av grunnleggerne av Leger uten grenser. Denne artikkelen 

utgjør et kapittel i La fracture coloniale, la société française au prisme 

de l’héritage colonial (Kolonialismens følger, det franske samfunnet 

og arven etter koloniveldet) et fellesverk under ledelse av Pascal 

Blanchard, Nicolas Bancel og Sandrine Lemaire, La Découverte, i 

salg fra 15. september. 

«Det landet som definerte menneskerettighetene, 

som storslagent har bidratt til vitenskapens 

utvikling, som driver en konfesjonsløs 

skole, det landet som fremfor noen annen 

nasjon er frihetens store forsvarer, må se det 

som sin gjerning å utbre over alt der det kan 

de tankene som utgjør dets egen storhet […]. 

Vi må se på oss selv som om det var vår gjerning 

å drive opplysning, å oppdra, å frigjøre, 

å berike og hjelpe de folk som trenger vår 

assistanse.» 1 

Disse ordene som radikaleren Albert Bayet 

skrev til Menneskerettighets-forbundets kongress 

i 1931, der hovedtemaet var kolonialisering, 

burde leses nøye av våre dagers deltagere i 

internasjonal utviklingshjelp. Uttrykksformen 

er avleggs, men selve innholdet kan vanskelig 

fordømmes, for det er fremdeles det samme 

sosiale og politiske moderniseringsprogrammet 

som gjelder i dag. Menneskerettighetsforbundet 

fordømte en «imperialistisk» kolonialisering, 

men aksepterte kolonialiseringen 

dersom den ga seg de «humanitære» oppgaver 

som Albert Bayet hadde definert. 

Denne humanistiske retningen sammenliknet 

kolonialseiringen med «den førstefødtes 

plikt» til å bidra til sunnhet og et bedre liv. 

Det var et samvittighetsspørsmål som var en 

naturlig følge av de kolonialiserende landenes 

klare overlegenhet over de gjeldene folkene. 

Tre hundre år tidligere la ikke erobrerne av 

Amerika modernisering til grunn for sin intervensjon, 

men kristningen, og unnlot ikke å 

«insistere på spanjolenes bidrag til velvære i 

de ville områdene». Listen er lang: «Spanjolene 

opphevet brutale tradisjoner som for eksempel 

menneskeofring, kannibalisme, polygami, 

homoseksualitet, og de innførte kristendom, 

europeisk klesdrakt, husdyr og verktøy.» 2 

Dominikanerpresten Bartolome de Las Casas 

forsvarte indianerne og beskrev i detalj erobringens 

katastrofer, fordømte slavehandel og 

grusom behandling, men forsvarte selve kolonialiseringen 

som han mente burde gjennomføres 

av kirkens folk, ikke av soldater. 

Dannelsen av Røde Kors, og dermed vårt 

moderne hjelpearbeid, viser at humanitære 

motiver og kolonialistiske ambisjoner ikke 

er to motstridende tanker. Frankrike begynte 

sin imperialistiske kolonialisme mot slutten 

av 1850 årene, omtrent samtidig med at 

den første Genevekonvensjonen ble undertegnet 

(1864). Og Frankrike under Napoleon 

III var konvensjonens sterkeste forsvarer og 

det landet som undertegnet aller først (det 

var bare så vidt seremonien ikke ble holdt i 

Paris). Konvensjonen stilte ikke spørsmål ved 

«Retten til å erobre» og heller ikke ved retten 

til å krige, det dreide seg utelukkende om å 

definere krigføringens grenser. 

Røde Kors’ første president Gustave 

Moynier mente organisasjonen var «beåndet 

av evangelienes moral», og som de fleste av 

sine samtidige så han de koloniserte folkene 

som motstykket til siviliserte nasjoner. 

«Medfølelse er ukjent for disse ville stammene 

som driver kannibalisme […]. Og språket skal 

visstnok ikke inneholde ord for å uttrykke 

tanke, så fremmed er det altså for dem å tenke. 

[…] De ville stammene […] driver brutal krigføring 

og gir etter for sine lyster og barbariske 

instinkter, mens siviliserte nasjoner forsøker 

å humanisere dem, og erkjenner dermed at 

alt dette ikke kan være lov,» skrev han. 3 Og la 

til at «i det utviklede og siviliserte Afrika bør 

de hvite yte de svarte erstatning […] slik at de 

kan nyte godt av vår moderne sivilisasjon og 

bedre sin skjebne og leve i samsvar med Guds 

vilje.» 4 

INGEN IKKE-STATLIG ORGANISASJON (også 

kalt NGO, Non-governmental organisation, 

overs. anm.) som driver humanitært arbeid 

eller som kjemper for menneskerettighetene, 

vil i dag si seg enig slike uttalelser. De aller fleste 

medlemmene av internasjonale hjelpeorganisasjoner 

stiller seg kritisk til kolonialismen. 

Men ånden bak den «siviliserende gjerning» 

har likevel overlevd etter den imperialistiske 

kolonialismens fall blant dem som ser seg selv 

som utviklingens forkjempere. Jean-Pierre 

Olivier de Sardans to arketyper, et «altruistisk 

paradigma» og et «moderniserende paradigma» 

skal utgjøre grunnlaget for et stort parti 

av internasjonal hjelp. 5 I ulike proporsjoner 

og i forhold til de lokale omstendighetene på 

hjelpemarkedet er det fremdeles disse modellene 

som bestemmer diskursen og praksisen 

blant flere aktører, enten det dreier seg om 

Verdensbanken, FN eller NGOer. 

Flere NGOer utbrer 

Vestens dype tro om at 

de aller fleste sykdommer i 

utviklingslandene kommer av 

manglende hygiene 

Bare i selve benevnelsen er altså utviklingshjelp, 

selv når den dekker seg bak ordet 

solidaritet, med på å opprettholde tidligere 

tiders hierarkiske kategorier. Så lenge man 

aksepterer – om enn med de aller beste hensikter 

– motsetninger av typen utviklet/underutviklet 

eller varianter av disse som formuleres 

med de underligste eufemismer kan det vel 

heller ikke være annerledes. Økonomiske kriterier 

som bestemmer at enkelte land er «mindre 

avanserte» og antropologiske kriterier som 

bestemmer at enkelte folk er «tilbakestående» 

er begge hentet fra de herskendes ordforråd 

der det også gis definisjoner på samfunn som 

enten «tradisjonelle» eller «moderne». Her 

benyttes kontraster som fellesskap/individ, 

rutine/innovasjon, solidaritet/konkurranse, 

klientforhold/byråkratiske forhold – et vokabular 

som er kjært for en kolonialistisk tenkemåte. 

6 

I flere tiår har tusenvis av hjelpeprogrammer, 

blant annet innenfor jordbruk og helse, 

vært strukturert rundt mobilisering og deltagelse 

fra «landsbyfellesskap» som det faktisk 

er umulig å oppspore. Denne eksotiske 

forestillingen om et homogent samfunn der 

sameksistens og deling dominerer, skaper i 

beste fall en høflig mangel på interesse blant 

dem som omtales, og i verste fall en klar 

avvisning, slik en studie fra Kambodsja viser: 

«Hva forstår landsbyens innbyggere når fremmede 

mennesker kommer og snakker om fellesskapets 

utvikling? Antakeligvis begynner 

de fremmede med å forklare […]: «Vi vil at 

dere skal arbeide sammen med oss. Vi vil at 

dere skal arbeide sammen.» Bare ved disse få 

ordene føler innbyggerne seg uvel og gjør store 

øyne:» Vil dere tilbake til noe som kan minne 

om Pol Pot?» 7 

FELLESSKAPSMODELLEN ER ET allestedsnærværende 

fabeldyr. Den opptrer både i FNekspertenes 

utredninger og i NGO-medlemmenes 

diskurs, og har ikke så lite til felles med 

kolonialistiske forestillinger. Ved å markere 

forskjellen mellom «dem» og «oss», mellom 

de tilbakestående og de avanserte, er slike 

mønstre med på å definere grupper av fattige 

innfødte på grunnlag av helt spesifikke mangler 

og farer som passer helt med hjelpeprogrammenes 

formål. Fellesskapsmodellen er 

skapt av og for hjelpeprogrammene og snakker 

derfor per definisjon behovets språk, et 

språk om nød og fare som hjelpeorganisasjonenes 

representanter skal befri folkene fra og 

dermed redde dem fra deres egne ufullkommenheter. 

For å tilfredsstille dette omsorgsbehovet 

stiller de såkalte helseprogrammene med 

helt spesielle privilegier. Spesialiserte organisasjoner 

innenfor FN, for eksempel Unicef 

og Verdens Helseorganisasjon, og bak disse 

igjen flere NGOer, har satt seg som mål å 

utbre Vestens dype tro om at de aller fleste 

sykdommer i utviklingslandene kommer av 

manglende hygiene. Våre dagers dominerende 

angelsaksiske epidemiologi skiller mellom 

water-based diseases (sykdommer som utvikles 

på grunn av vannet) og water-washed diseases 

(sykdommer som behandles med vann). 

Vann som vasker og rengjør og vann som skitner 

til og kontaminerer, slik lyder credoet, og 

minner mer om en modernitetens katekisme 

enn om en virkelig og verifiserbar sannhet. 

Meldingens liturgiske karakter blir tydelig ved 

ekspertenes gjentatte varsler om store epidemier 

etter hver naturkatastrofe, uten at de kan 

vise til et eneste eksempel. 8 

I alminnelighet, utenfor slike rystende 

omstendigheter, går «helseopplysningskam- 

© Per Barclay, Geir André and Henia, 2000 

panjene» som regel ganske nøkternt ut på 

å understreke betydningen av såpe, latrine, 

kokt vann og regelmessig lutring, tiltak som 

visstnok skal hindre 90 % av smittsomme sykdommer 

i å spre seg. Den evige repetisjonen 

av denne kjensgjerningen har gjort den til en 

selvfølgelig sannhet, og bidrar til å opprettholde 

et klart og årsaksbestemt forhold mellom 

uheldig adferd og en straffende sykdom. 

Denne bedragerske forenklingen forklarer 

hvorfor frivillige fra diverse NGOer, i kraft av 

et høyere fellesgode, tillater seg å trenge inn 

hos familier der de ikke er bedt. Siden 80-årenes 

enorme økning i antall uavhengige hjelpeorganisasjoner 

har undersøkelser om hygiene 

og bruk av vann i hjemmene, med det mål å 

endre på tradisjonene, vært svært utbredt i 

utviklingsland. For 1600-tallets engelske puritanere 

var folkets hygiene utgangspunktet for 

dets moralske opphøyelse, og hygieniseringen 

i Frankrike på 1800-tallet ble en slags «miserens 

pastorale» som skulle endre levemåten 

blant de fattigste og dermed ta knekken på en 

«urenslighet som leder til fordervelse». 9 

UNDERSØKELSEN FRA KAMbODSJA, som vi 

nevnte tidligere, viser at oppdragere som ofte 

beklager seg over tradisjonenes makt, svært 

sjelden er klar over at det bare er sjenanse og 

regler om høflighet og gjestfrihet som beskytter 

dem mot brutale reaksjoner på den grove 

innblandingen de driver. 10 De er overbevist 

om å bidra med en frigjørende kunnskap, og 

legger ikke merke til det ærekrenkende i den 

situasjonen de skaper når de opptrer som privatlivets 

skolemestere. 

Denne forvekslingen mellom hva som er 

rent, sunt og normalt på den ene siden og skittent, 

usunt og sykt på den andre siden, er den 

evangeliserende helsekampanjens varemerke, 

våre dagers versjon av den «siviliserende gjerning». 

Underutviklede folk må ledes mot sosial 

modenhet av nye lærere som kan undervise 

dem i velvære og utvikling. De må vekkes til 

bevissthet om sine egne interesser av prester 

som skaffer seg autoritet ved å kjempe mot 

«fekalienes fare». 

Men selvfølgelig kan ikke internasjonal 

hjelp og samarbeid deles inn i disse to gruppene 

av prester og lam, og organisasjonenes 

rolle kan heller ikke sies å begrense seg til 

utbredelse av det gode budskap. Ved siden 

av hjelpearbeidet bidrar FN og NGOene også 

med endringer i verdenspolitikken og har nå 

en klar plass i offentlig debatt. Dermed er de 

også med på å skape bevegelser som kan virke 

fornyende på demokratiet særlig nå når den 

tradisjonelle deltakelsen – i hvert fall i de landene 

med lange demokratiske tradisjoner – ser 

ut til å bli svakere. 

Men denne nye bevegelsen og den støtten 

den har i folket, er likevel ikke helt fri for farer. 

Det var for eksempel akkurat dette den amerikanske 

administrasjonen, ved flere anledninger 

støttet seg til for å pynte på sine offensiver 

etter 11. september. «Jeg vil forsikre meg om 

at vi får beholde det aller beste forhold til 

NGOene,» sa Collin Powel i oktober 2001. «De 

er med på å øke våre styrker og utgjør en viktig 

del av våre stridskrefter. […] For vi arbeider alle 

mot et felles mål, å hjelpe menneskeheten, å 

hjelpe hver mann og hver kvinne i verden som 

trenger det, som er sulten. […] og gi alle muligheten 

til å drømme om en bedre fremtid.» 11 

Til tross for det klart opportunistiske ved 

denne trosbekjennelsen, var den nok likevel 

helt oppriktig. De ikke-statelige organisasjonene 

verken eier eller har enerett på de verdiene 

de forsvarer. 

Og det er akkurat der problemet ligger. 

Man er for lengst sluttet å telle alle de sammenslutningene 

som arbeider med å fremme 

eller forsterke de rettighetene som oppfattes 

som verdier: rett til god helse, til utdannelse, 

til utvikling, barns og kvinners rettigheter. 

Ifølge Hugo Slim, instituttleder ved Center 

for Humanitarian Dialogue, representerer 

disse verdiene «organisasjonenes bilde på et 

moralsk rettferdig samfunn» og bør, logisk 

sett, føre til at de støtter den militære sammenslutningen 

som inkarnerer dem. 12 Bedre 

kan det jo ikke sies. 

Selvfølgelig er det en forskjell mellom det 

å trenge inn i familiehjem av helsemessige 

grunner og det å gå til væpnet intervensjon 

for å forsvare menneskehetens høyere verdier, 

men fellesnevneren er likevel ganske åpenbar: 

begge disse operasjonene deltar på fremste 

linje i arbeidet for å frigjøre andre folkegrupper 

fra arkaiske tradisjoner eller politiske systemer, 

slik de franske forsvarerne av «retten 

til humanitær intervensjon» bekreftet da de 

støttet invasjonen i Irak. 

oversatt av S.S. 

1 Sitert av Charles-Robert Ageron i France coloniale ou parti 

colonial (Et kolonialistisk Frankrike eller et kolonialistisk 

parti), PUF, Paris, 1978. 

2 Tzvetan Todorov, La Conquête de l’Amérique. La question de 

l’autre (Erobringen av Amerika. Spørsmålet om den Andre), 

Seuil, Paris, 1982. 

3 Sitert av Alain Destexhe i L’Humanitaire impossible ou deux 

siècles d’ambiguïté ( Et umulig humanitært arbeid eller to 

århundrer med ambivalens), Armand Colin, Paris, 1993. 

4 Ibid. 

5 Jean-Pierre Olivier de Sardan, Anthropologie et développement. 

Essai en socio-anthropologie du changement social (Antroplogi 

og utvikling. Et essay om sosio-atropologien i de sosiale 

endringer), Karthala, Paris, 1997. 

6 Ibid. 

7 Soisick Crochet, «Cet obscur objet du désir», i Rony 

Brauman (red.), Utopies sanitaires (Helsens utopier). Le 

Pommier/Médecins sans frontières, Paris, 2002. 

8 Se Claude de Ville de Goyet, «Stop propagating disasters 

myths», The Lancet, vol. 356, august 2000, http://pdm.medicine.wisc.edu/degoyet.htm. 

9 Georges Vigarello, Le Propre et le Sale. L’hygiène du corps 

depuis le Moyen Age (Rent og skittent. Kroppshygiene siden 

middelalderen), Seuil, Paris, 1987. 

10 Soisick Crochet, «Cet obscur objet du désir», op. cit. 

11 Foredrag i Washington 26. oktober 2001. 

12 Libération 26. desember 2004. 

Dokumentar 

Fattighuset 

Norge har på kort tid blitt et totredjedels-samfunn. 

Hvor den velbeslåtte delen av befolkningen ignorerer 

de ikke så godt stilte. 

Nedbyggingen av velferdsstaten 

Norge, som vi i dag begynner 

å se konsekvensene av, ble 

startet i midten av 80-årene, 

orkestret av skiftende regjeringer. 

Mediene kaller det en 

kjøpefest. Nyfattigdommen og 

de økende forskjellene blir det 

snakket lite om. Fattighuset, 

laget av Skule Eriksen, er et 

innblikk i et stykke norsk virkelighet. 

Om mennesker som 

det fine borgerskapet rynker 

på nesa av og helst ikke vil 

se i bybildet. Om en virkelighet som få aner eksistensen 

av i et av verdens rikeste land. Fattighuset 

i Oslo ble startet i 1994 av folk som selv var fattige 

og så behovet for å kunne hjelpe andre. Huset er 

selvstyrt. Sammen hjelper medlemmene hverandre 

i en beinhard hverdag. Mange mennesker med 

ulike bakgrunn kommer til Fattighuset. Sammen 

har de skapt et eget samfunn, bygget på solidaritet, 

hvor mennesket står i sentrum og ikke tingene og 

pengene. I dokumentaren forteller de åpent om 

deres vei til fattigdom. Vi får se hvordan oppsigelser, 

kutt i velferd og personlige tragedier i et råere 

samfunn kan slå ut et menneske og plassere henne 

utenfor samfunnet. De forteller om hvordan de 

gjennom å hjelpe og støtte hverandre har fått kraft 

til å finne løsninger ut av en håpløs livssituasjon. 

Skule Eriksen har laget en viktig dokumentar med 

en skarp appell til dagens politikere, som nå står på 

vektskålen i september. Dokumentaren ble laget i 

2001 og inngår i dokumentarserien Norsk virkelighet 

utgitt av Norsk filminstitutt. 

New Zealand eksperimentet 

Hva skjer i en velferdsstat når markedskreftene får 

fritt spillerom? Gir mer marked bedre velferdstjenester? 

Er konkurranseutsetting 

et gode 

for innbyggerne? 

Dokumentaren, 

som er laget 

av det danske 

Spesialforbundet, 

tar oss med til 

New Zealand. New 

Zealand har i likhet 

med Norden ofte blitt trukket frem som et land 

med en av verdens beste velferdsmodeller. Men i 

likhet med mange andre land fikk også New Zealand 

økonomiske problemer på 70- og 80-tallet. Et storstilt 

nasjonalt liberaliseringsprogram ble da satt i 

gang. Under skiftende regjeringer ble store deler 

av offentlig sektor privatisert og kollektivavtaler 

nærmest avskaffet, og i løpet av to tiår ble velferdssamfunnet 

fullstendig rasert. Filmen, som også er 

vist i mange norske fagforbundsmiljøer, går rett inn 

i den norske valgkampsdebatten. Den tar opp privatisering, 

næringslivets krav til et fleksibelt arbeidsliv 

og raseringen av velferdssamfunnet. Gjennom 

intervjuer med arbeidsfolk, politikere og forskere 

får vi oppleve hvordan et samfunn med tilnærmet 

nordisk velferdsmodell har blitt redusert til et land 

med ny-fattigdom og store klasseforskjeller. Spis 

de rike Filmklubb har kastet seg ut i valgkampen, 

og den 6. september viser klubben New Zealand 

Eksperimentet, sammen med reprise av Mor gohjerta 

– vafler og nyliberalisme, om boligpoltikk og okkupasjon 

i dagens Oslo. 

13 experiments in hope 

Så du klovnearméen i demonstrasjonene mot 

G8 møtet i Skottland? Det var The Clandestine 

Insurgent Rebel Clown 

Army (C.I.R.C.A.) 

A k s j o n s g r u p p e n 

er en del av nettverket 

The Laboratory 

of Insurrectionary 

Imagination, som 

har laget DVDen 13 

experiments in hope. 

Nettverket består av 

sosialt engasjerte artister og aktivister. Deres aksjoner 

kjennetegnes av et møte mellom motstand, 

kreativitet, kultur og politikk, kunst og liv. DVDen 

er en samling av 13 små dokumentarer om kreative 

aksjoner, intervensjoner, taktiske media og andre 

aktiviteter av ulike grupper innenfor nettverket. 

Aksjoner som faller utenfor og mellom samfunnets 

rom for kultur og politikk, motstand og kreativitet. 

Den kan brukes som en oppskrift på ulike måter å 

bekjempe den nye verdensorden lokalt, med ikkevoldelige 

midler. Målet er bevisstgjøring gjennom 

aksjoner, som setter spørsmålstegn ved institusjoner 

og begrep som omgir oss i vårt daglige liv. De 

viktigste våpnene er humor og kommentarer til en 

absurd virkelighet. I samlingen finner du et vidt 

spekter av aksjoner: fra guidet tur rundt i varemagasinene 

med leksjoner i manipulativ markedsføring, 

til en man som med sekk på hodet og strips rundt 

sine bakbundne hender går gjennom New Yorks 

gater. Se DVDen på www.labofii.net/tour05/dvd/. På 

nettsiden, www.labofii.net/home/ kan du lese mer 

om prosjektet The Laboratory of Insurrectionary 

Imagination. 

© LMD Norge, Liselott Säll


sør-AfrikA er mugAbe-regimets eneste reDningsbøye 

«Urban opprydding» 

ZIMBABWE: Regjeringens plan var 

å jage potensielle støttespillere for 

opposisjonen ut av byene, spesielt 

blant de fattige i forstedene, under 

påskudd av at deres boliger ikke 

var godkjent av myndighetene. 

Ødeleggelsene av hus skjer i en situasjon 

med skrikende boligmangel. 

Dessuten er utfallet av jordreformen 

svært omstridt, og utdrivingen av den 

erfarne arbeidskraften har vært katastrofal 

for landbruket i Zimbabwe. 

auGuSta ConChiGlia 

Journalist, i Zimbabwe for Le Monde diplomatique. 

Ved avkjørselen til Sankt Alfons-kirken, på 

den asfalterte veien i Tafara, en av Harares 

mange townships, sitter Kudakwashe Sithole 

og venter på lastebilen som skal ta ham 15 mil 

derfra, til fødebyen hans Kadoma i den vestlige 

Mashonaland-provinsen. Det er tidlig i juli og i 

tre uker har Sithole sovet i veikanten, med alle 

eiendelene sine ved siden av seg. Han søker ly 

under de fargesprakende teppene kirken har 

delt ut til familier som ble kastet ut av hjemmene 

sine under operasjon Murambatsvina, 

som ble satt i gang i april i år. Murambatsvina 

betyr «å kaste ut søppelet» på shona – eller 

«gjenopprette orden», ifølge den offisielle 

oversettelsen. 

I likhet med tusener av andre innbyggere 

i Tafara og i nabobyen Mabvuku ble 

Kudakwashe Sithole tvunget av politiet til 

å egenhendig ødelegge den treroms betongboligen 

han og familien hadde bodd i i 15 år. 

Hvis han hadde nektet, ville han ha havnet 

i fengsel, som 40 000 av sine landsmenn, og 

ilagt en bot på 600 000 zimbabwiske dollar 1 

for hvert rom. Huseieren, en arbeidsledig postfunksjonær, 

bodde i hovedhuset på den lille 

jordlappen Sithole-familiens bolig befant seg 

på. Han ble maktesløst vitne til rivingen av 

treromsboligen som var bygd uten tillatelse 

fra kommunale myndigheter. Slike små boliger 

er svært vanlige her. Ofte bygger foreldre 

dem til sine voksne barn, eller de leies ut til 

nyankomne som ikke har råd til å kjøpe seg en 

egen tomt – like mye på grunn av vanskeligheter 

med å få innvilget byggetillatelse som på 

grunn av lav inntekt. 

Disse husødeleggelsene skjer i en situasjon 

med skrikende boligmangel: i år 2000 

sto 670 000 familier – 20 prosent av dem fra 

middelklassen – på venteliste for å få tomt til 

å bygge hus på. Siden har masseutvandringen 

fra landsbygda etter regjeringens kampanje 

for omfordeling av jord, ført til eksplosjon av 

boligetterspørselen i byene. 2 I denne situasjonen, 

som også preges av vedvarende politisk 

krise, igangsetter altså regjeringen en operasjon 

som driver hundretusener av mennesker 

ut på landsbygda, der problemene er store 

etter sterk tørke og kaotiske tilstander som 

følge av beslagleggingen av jord. 

Alle kirkesamfunn har trådt til for å bøte på 

en krise som regjeringen nekter å innse rekkevidden 

av. Kirkene avlastes av FN-organisasjoner 

og ikke-statlige organisasjoner som arbeider 

diskret, i og med at myndighetene misliker 

deres tilstedeværelse. FN har sendt eksperter 

til Zimbabwe for å registrere de av ofrene som 

er Aids-syke og under behandling. Men tusenvis 

av syke lar være å melde seg, de er spredt 

rundt omkring, fordrevet til landsbygda eller 

lever i skjul for å unnslippe deportasjon til 

Som Fast Giver er du tilstede der nøden er størst 

Du kan melde deg som Fast Giver ved å ringe 22 05 42 20, eller ved å sende 

en e-post til giver@redcross.no. 

Se www.redcross.no/fastgiver for mer informasjon. 

Tusen takk for din støtte! 

Foto: IFRC 

transittleirene som mangler alt. Zimbabwe er 

hardt rammet av Aids-epidemien – mellom 24 

og 35 prosent av landets 11 millioner innbyggere 

skal være HIV-positive. Zimbabwe er også 

det landet i verden der forventet levealder har 

gått mest ned: På mindre enn 10 år er levealderen 

redusert med 20 år! 3 Zimbabwe er i dag 

rangert som land nr. 147 på FNs liste over menneskelig 

utvikling i verden. 

Mellom 24 og 35 

prosent av landets 

11 millioner innbyggere skal 

være HIV-positive 

I DE FORSTADSOMRÅDENE DER bulldoserne 

gjennomførte de første husødeleggelsene, deriblant 

Hatfield, Chitungwiza, White Cliff og 

Mbare, er veikantene fylt opp av søppel, som 

oftest sementrester ettersom bygningene var 

bygd i betong og ikke gjenbruksmateriale, 

som så ofte i Afrika. Det store loppemarkedet i 

Mbare, Mupedznahamo, besto i slutten av juni 

ikke av annet enn murbrokker og metallrester. 

«Som etter et bombeangrep,» utbrøt kardinal 

Wilfrid Napier da han besøkte stedet som leder 

for en delegasjon fra det sørafrikanske kirkerådet. 

Andre steder har hele bydeler forsvunnet, 

med småbutikker og pakkhus. På satellittbildene 

som er distribuert av FNs nyhetstjeneste 

IRIN (Integrated Regional Information 

Network), ser det ut som om en tsunami har 

feid over områdene. 

På tross av stadig sterkere reaksjoner fra 

organisasjoner, opposisjonen, kirkesamfunnene 

og selvfølgelig «det internasjonale samfunn», 

ble operasjon Murambatsvina raskt 

utvidet, ved hjelp av hæren, til alle storbyområder 

i landet, spesielt landets nest største by 

Bulawayo. Ifølge FN, som har sendt en egen 

etterforsker til Zimbabwe, Anna K. Tibaijuka, 

er 2,4 millioner mennesker «i ulik grad» indirekte 

berørt av tvangsutkastelsene. 4 Unicef 

har rapportert om at 220 000 barn er tatt ut av 

skolen fordi familiene deres ikke lenger har 

noe sted å bo, og har også registrert en rekke 

tilfeller av sykdom blant barn som er blitt 

utsatt for sterk nattekulde under den afrikanske 

vinteren. Harare-regionen ligger på en 

vakker høyde på 1600 meter, der temperaturen 

kan komme ned mot null grader. 

Men makthaverne viser ingen tegn til 

anger: Dette er legitime tiltak for «urban opprydning». 

Vedlikehold av byene ser for øvrig ut 

til å være en besettelse for regjeringen, som på 

dette punktet ser ut til å ville måle seg med den 

gamle koloniadministrasjonen. Operasjonen 

skal attpåtil være et «prisverdig initiativ» for 

å «bekjempe nød og elendighet», kriminalitet 

og svartebørsmarkedet, ifølge visepresident 

Joyce Mujuru. 5 

Etter å ha anklaget Storbritannia for å ha 

presset FNs tanzanianske spesialrapportør, 

© Per Barclay, Untitled, 2000 

annonserte den zimbabwiske regjeringen et 

omfattende program for boligbygging, kalt 

Garikai («Føl dere bra») for å vise godvilje, 

men fremfor alt for å dempe de internasjonale 

reaksjonene. Regjeringen har sagt seg villig til å 

bevilge en sum tilsvarende 300 millioner amerikanske 

dollar. Men Harare disponerer ikke disse 

midlene og håper på internasjonale bidrag. 

Men hvorfor velger et regime som allerede 

er svekket av internasjonal isolasjon 6 – vel 

å merke med unntak av Sør-Afrika og Kina 

– og som desperat trenger utenlandske investeringer 

og friske penger for å betale utestående 

gjeld, å sette i gang en operasjon som 

Murambatsvina? Ifølge intellektuelle i kretsen 

rundt Mugabes parti ZANU-PF (Zimbabwe 

African National Union-Patriotic Front), er den 

alvorlige valutamangelen årsaken til denne 

politikken. Regjeringen er overbevist om at 

svartebørsmarkedet for amerikanske dollar 

– som opererer med en kurs som er rundt 

en og en halv ganger høyere enn den offisielle 

– benytter seg av hemmelige overføringer 

fra utflyttede zimbabwere i nabolandene 7 og 

ulovlige transaksjoner. Regjeringen har derfor 

hevet vekslingskursen for zimbabwere i 

utlendighet og satt i verk en storstilt jakt på 

valuta, både i den formelle sektoren (hoteller, 

bedrifter, osv.) og den uformelle sektoren, 

som i regjeringens øyne er roten til alt ondt. 

Makthaverne har ikke glemt at opprørsbevegelsene 

i Liberia og Sierra Leone ble finansiert 

av smuglervirksomhet, spesielt av diamanter. 

DET ER IMIDLERTID FØRST OG FREMST de 

nylige begivenhetene i Ukraina og Georgia som 

forklarer hvorfor Murambatsvina-operasjonen 

ble så omfattende. Gatedemonstrasjonene i 

disse landene klarte å vippe sterke makthavere 

av pinnen, og ble hjulpet frem av sympati 

og støtte fra Vesten. Men husødeleggelsene 

i Zimbabwe ble satt i gang etter parlamentsvalget 

31. mars i år, som ZANU-PF vant (78 

seter mot 48 for opposisjonspartiet Movement 

for Democratic Change – MDC 8 ). Valget ble 

riktignok fordømt, i likhet med de foregående, 

av «det internasjonale samfunn», selv om afrikanske 

observatører – de eneste som var til 

stede – vurderte det som «fritt og rettferdig». 

Makthaverne har etter valget inntatt offerrollen 

og hevder mer enn noensinne at Vesten 

stigmatiserer Zimbabwe fordi landets regjering 

har angrepet arven fra kolonitida ved å 

frata en håndfull hvite farmere jordområdene 

de okkuperte med makt for hundre år siden. 

«Kan man virkelig hevde at Egypt eller Uganda 

er mer demokratiske enn Zimbabwe?», gjentar 

man til stadighet i regjeringspartiets kretser. 

Harare hadde likevel forhåpninger om 

en begynnende normalisering av forholdet 

til Den europeiske union etter årets parlamentsvalg, 

for å bryte den «angloamerikanske 

omringingen» av Zimbabwe. Den «konstruktive» 

holdningen fra enkelte søreuropeiske 

land, som er positive til å gjenopprette et 

minimum av dialog med Harare, bar også bud 

om en slik normalisering. Men selv om EU har 

pekt på fremskritt i organiseringen av årets 

valg sammenlignet med det svært omstridte 

parlamentsvalget i 2000 og presidentvalget i 

2002, har Unionen likevel opprettholdt sanksjonene 

mot landet. 9 

Siden invasjonen i Irak i 2003 har den 

zimbabwiske regjeringen fryktet et militært 

angrep, noe som kan forklare de nylige innkjøpene 

av militært utstyr fra Kina, deriblant 

tolv kampfly og 700 kjøretøy for troppetransport 

– for totalt 240 millioner amerikanske 

dollar. I januar 2005 omtalte USAs utenriksminister 

Condoleezza Rice Zimbabwe som 

en «tyranniets forpost», sammen med Cuba, 

Iran, Hviterussland, Burma og Nord-Korea. 22. 

juli 2005 ba Storbritannias utenriksminister 

Jack Straw FNs sikkerhetsråd om å ta fatt i 

Zimbabwe-spørsmålet. Men Kina har motsatt 

seg enhver forhastet avgjørelse. 

Den «moderate» fløyen i ZANU-PF betaler 

prisen for at den vestlige fordømmelsen opprettholdes. 

Med sentralbanksjef Gideon Gono 

i spissen, fremmer denne fløyen tilnærming 

til Vesten og normalisering av forholdet til de 

internasjonale finansinstitusjonene, gjennom 

«godt styresett» og liberaliseringspolitikk. 

På den andre siden har «de harde» i partiet 

– deriblant ektemannen til visepresident Joyce 

Mujuru, general Solomon Mujuru, og sikkerhetsminister 

Didymus Mutasa (som også var 

ansvarlig for jordreformen) ivret for en forkjøpskrig 

mot potensielle opprørere: storbybefolkningen, 

spesielt de fattige, som i massiv 

grad stemte på opposisjonen under valget. 

Opposisjonspartiet MDC mistet på landsbasis 

16 seter i forhold til valget i 2000, men 

i Harare vant partiet alle tilgjengelige seter, 

bortsett fra ett, som med nød og neppe gikk til 

ZANU. I Bulawayo, en av opposisjonens bastioner, 

fikk MDC full pott, i tillegg til i Mutare, 

Gwero og Masvingo. ZANU vant hovedsakelig 

stemmer på landsbygda, spesielt i områder 

dominert av folkegruppen shona. Dette illustrerer 

den doble kløften mellom by og land og 

mellom folkegrupper. MDC bød på sterkere 

motstand i rurale strøk dominert av folkegruppen 

ndebele, som opprinnelig kommer fra 

Bulawayo. 

REGJERINGENS PLAN MED Murambatsvinaoperasjonen 

var å jage potensielle støttespillere 

for opposisjonen ut av byene, spesielt 

blant de fattige i forstedene, under påskudd 

av at deres boliger ikke var godkjent av myndighetene. 

Ifølge folkevalgte fra MDC i Harare 

og Bulawayo ønsket makthaverne også å favorisere 

ZANU-PFs sympatisører ved utdelingen 

av nye tomter i forbindelse med gjenoppbyggingsprogrammet, 

og på den måten skape seg 

en ny velgerbasis. 

Opposisjonen, som regjeringen fortsatt 

ikke anerkjenner og avviser enhver dialog 

med utenfor parlamentet, er på sin side preget 

av forvirring og økende uenigheter. «Hvor 

lenge kan vi fortsette å jobbe for valgseier når 

vi vet at makthaverne ikke spiller rent spill,» 

Etter nesten en måned med forhandlinger, 

inngikk Sør-Afrika og 

Zimbabwe i begynnelsen av august 

2005 en avtale der Sør-Afrika gir 

nabolandet et lån på en halv milliard 

dollar. Dermed kan Harare overholde 

de mest presserende tidsfristene 

og ikke minst bøte på den alvorlige 

mangelen på livsnødvendige produkter 

– som mel og olje – samt 

drivstoffmangelen som har paralysert 

landet de siste månedene. 

Lånet kan også brukes til innkjøp 

av 600 000 tonn mais for å avverge 

hungersnød, betale «strømregninga» 

(fremfor alt til Sør-Afrika og 

Mosambik) og importere reservedeler 

for å sette i stand varmekraftverket 

i Hwange nord i landet, som har 

vært ute av drift i flere måneder. 

Men de sørafrikanske lederne 

som gikk inn for å «redde» den kriserammede 

zimbabwiske økonomien 

i siste liten, var mest opptatt av 

at Harare skulle betale utestående 

gjeld til Det internasjonale penge- 

sier lederen for MDC, Morgan Tsvangirai til Le 

Monde diplomatique. Han ser for seg å satse 

mer på sivil ulydighet (sit-ins, streiker) for å 

oppnå de reformer som er nødvendige for å 

gjennomføre rettferdige valg (grunnlov, valglov, 

pressefrihet). Men trusler og trakassering 

har fått mange aktivister til å miste motet, 

og MDC har ikke gjennomført noen form for 

samordnet aksjon mot Murambatsvina. 

”Hvor lenge kan vi 

fortsette å jobbe 

for valgseier når vi vet at 

makthaverne ikke spiller rent 

spill? 

Morgan Tsvangirai 

MDC, som ble grunnlagt i 1999, har heller 

ikke klart å fremme noe alternative fremgangsmåter 

til den nødvendige, men brutale 

omfordelingen av jord som makthaverne har 

organisert. Det sier Brian Raftopoulos, en 

av de intellektuelle som står opposisjonen 

nært. 

Frem til 1997 forløp sameksistensen med 

det hvite mindretallet, som eide størstedelen 

av rikdommene i landet, relativt bra. De hvites 

økonomiske interesser som var nedarvet fra 

kolonitiden, ble spart og sågar beskyttet, av 

regjeringen. Men i 1999 trådte elementer som 

henvendte seg til det hvite mindretallet, inn i 

politikken, og dette ble sett på som et avtalebrudd. 

Mot slutten av 90-tallet ble den sterke 

folkelige misnøyen som følge av en stadig dypere 

økonomisk krise, 10 gradvis kanalisert inn 

mot en kampanje for «tilbaketakelse» av jorda. 

I 2000 opplevde regjeringspartiet for første 

gang at dets makt virkelig ble utfordret, 

da en folkeavstemning endte med avvisning 

av den nye grunnloven. ZANU-PF endret da 

taktikk og gikk til frontalangrep mot en lang 

rekke «fiender og forrædere» mot den patriotiske 

ånd som Mugabes parti representerte: 

Det gjaldt den gamle kolonimakten, den hvite 

befolkningen, MDC, frivillige organisasjoner, 

landbruksarbeidere og storbybefolkningen 

som lot seg rekruttere til opposisjonen. 

Denne offensiven endret det politiske landskapet 

i Zimbabwe og brakte «rasespørsmålet» 

opp til overflaten, etter at det var blitt «frosset» 

av Lancaster-avtalen med Storbritannia i 

1980. 11 Byggingen av en «regnbuenasjon», lik 

den som er under utvikling i Sør-Afrika, har 

aldri vært gjenstand for en dyptgående kampanje 

i Zimbabwe. Her har forsoningen fremfor 

alt skjedd gjennom en overenskomst med 

den hvite kapitalen heller enn mellom befolkningsgrupper, 

understreker Ibbo Mandaza, 

sjefredaktør i Daily Mirror i Harare. 

Utfallet av jordreformen er svært omstridt: 

80 prosent av farmene er «omfordelt», men 

En halv milliard fra Sør-Afrika 

fondet (IMF): 300 millioner dollar. 

Manglende betaling kunne føre til 

at Zimbabwe rett og slett kunne bli 

ekskludert fra IMF innen kort tid. 

Under president Robert Mugabes 

besøk i Kina i slutten av juli, avviste 

Beijing å gi ham lån. Dette til tross 

for tilbud om nye gruvekonsesjoner, 

ikke minst for platinautvinning, 

som Zimbabwe har de nest største 

forekomstene av i verden. Etter dette 

avslaget, var Sør-Afrika eneste gjenværende 

mulighet, og de sørafrikanske 

forhandlerne krevde – på diskret 

vis – politiske motytelser for lånet: 

en gradvis normalisering av forholdet 

til opposisjonen, konstitusjonelle 

endringer i demokratisk retning 

og styrking av rettstatsprinsipper, 

inkludert på det vanskelige området 

jordeiendom. 

Slike innrømmelser har ikke 

Pretorias «forsiktige diplomati» 

klart å få igjennom i tre år med 

mekling. Men vil Harare holde 

ord? I alle fall ble anklagene om 

forræderi mot MDCs leder Morgan 

Tsvangirai trukket tilbake noen 

dager før forhandlingene ble sluttført 

– like før appelldomstolen 

i Harare skulle komme med sin 

kjennelse. 

President Mugabes 

mot lovprises 

på den sørafrikanske 

landsbygda 

Pretoria har hele tiden 

omhyggelig unngått å destabilisere 

Zimbabwe. Sør-Afrika er 

Zimbabwes viktigste handelspartner 

og investor i gruvesektoren. 

«De økonomiske og humanitære 

konsekvensene av en alvorlig krise 

i Zimbabwe, ville rammet Sør- 

Afrika hardt,» gjentas det til stadighet 

i kretsen rundt Tabo Mbeki. 

Dessuten er de to regimene knyttet 

Tidslinje 

21. desember 1979. Lancaster House-avtalen fastsetter det administrative systemet i det fremtidige Zimbabwe 

(tidligere Sør-Rhodesia, britisk koloni), den hvite minoritetens rolle (slutt på Ian Smiths raseskille-regime), og 

bebuder en jordreform etter ti år. 

18. april 1980. Zimbabwe oppnår selvstendighet. Robert Mugabe, leder for Zimbabwe African National Union 

(ZANU), blir statsminister. 

31. desember 1987. Takket være en grunnlovsendring i oktober blir Robert Mugabe som eneste kandidat ny 

president i landet. 

1991. Iverksettelse av IMFs og Verdensbankens strukturtilpasningsprogram. 

17. mars 199 . Omstridt gjenvalg av Mugabe. 

13. februar 2000. 54,6 prosent av befolkningen forkaster en ny grunnlov (deltakelse: 26 prosent). 

Mars 2002. Mugabe gjenvalgt for andre gang. 

April 2002. Mugabe setter i gang en omfattende jordreform: 2 900 hvite farmere får ordre om å forlate sine 

gårdsbruk, som skal omfordeles til den svarte befolkningen. 

begynnelsen av juni 2003. En uke med protester mot president Mugabe, organisert av opposisjonspartiet 

Movement for Democratic Change (MDC). MDCs leder fengslet i en kortere periode. 

Desember 2003. Etter å ha vært suspendert siden 2002, trekker Zimbabwe seg for godt ut av Commonwealth 

(Samveldet). 

Januar 2005. USAs utenriksminister Condoleezza Rice omtaler Zimbabwe som en av «tyranniets forposter», 

sammen med blant andre Nord-Korea. 

Mars 2005. ZANU vinner parlamentsvalget med to tredeler av stemmene. Opposisjonen krever nytt valg. 

Mai-juli 2005. 700 000 hjemløse etter «opprenskningsprogram» i slumbyene, ifølge FN. 

fattigdommen har økt betraktelig, ifølge 

Verdensbankens representant i Harare. Det 

svarte borgerskapet kapret den beste jorda, 

og hadde allerede skaffet seg kontroll over 20 

prosent av de kommersielle farmene som var 

overtatt av staten i de foregående årene. I den 

kaotiske omfordelingsprosessen ble 150 000 

familier tildelt små farmer – de fleste av dem i 

de minst fruktbare områdene. Den avgjørende 

økonomiske støtten fra staten til bygging av 

nødvendig infrastruktur, er uteblitt. 

Enda mer paradoksalt er det at interessene 

til de 350 000 tidligere landbruksarbeiderne 

er fullstendig ignorert. De utgjør det største 

landbruksproletariatet i det sørlige Afrika, 

og representerer 20 prosent av befolkningen, 

hvis man regner med deres familier. 12 I 2003 

hadde bare 100 000 av dem funnet seg nytt 

arbeid. Etter at å ha blitt jaget fra farmene som 

deres familier har bodd og arbeidet på i generasjoner, 

har mange begitt seg inn til byene 

– for deretter å bli kastet ut under regjeringens 

«opprenskningsaksjon». 

Fordrivingen av denne erfarne arbeidskraften, 

samt oppstykkingen av jorda, har 

vært katastrofal for landbruket i Zimbabwe. 

Tobakksproduksjonen, som lenge har vært 

landets viktigste inntektskilde, er kraftig redusert. 

På grunn av den sterke tørken i år, vil 

mangelen på korn nå rekordhøye 1,2 millioner 

tonn. Produksjonen dekker bare en tredjedel 

av landets behov. 

I denne situasjonen har Mugabes regime 

kun Sør-Afrikas redningsbøye til disposisjon. 

Pretoria har hittil ikke hatt noen stor suksess 

som megler i den zimbabwiske konflikten (se 

egen sak), men kan nå ta i bruk et effektivt virkemiddel: 

livsnødvendige økonomiske bidrag 

sammen av sin historiske kamp 

mot raseskiller. 

Til stor ergrelse for de vestlige 

landene som har forsøkt å presse 

Sør-Afrika, har sistnevnte nektet å 

fordømme de voldelige eksproprieringene 

av jord, utført av krigsveteraner 

fra frigjøringskrigen i Zimbabwe. 

Likevel er dette en plagsom presedens 

for Pretoria som konfronteres 

med det samme problemet, men 

ønsker å finne en fredelig løsning. 1 

En begrensning som den rurale basisen 

til Den afrikanske nasjonalkongressen 

(ANC) blir stadig mindre 

begeistret for. President Mugabes 

mot lovprises på den sørafrikanske 

landsbygda – en grenseløs sympati 

som man for øvrig kan finne nesten 

over hele kontinentet. Siden 2002 

har afrikanske regjeringer nektet 

å organisere et nytt toppmøte med 

EU så lenge Zimbabwes statsleder 

er underlagt sanksjoner. Og forsøket 

fra presidenten i kommisjonen i 

Den afrikanske union (AU), maliske 

i bytte mot dyptgående politiske og økonomiske 

reformer. 


1 En amerikansk dollar er verdt 17 000 zimbabwiske dollar. 

Det finnes tre vekslingskurser: en for regjeringens innkjøp av 

utstyr og goder (845 zimbabwiske dollar for en amerikansk 

dollar), en offisiell kurs for importører (denne kursen var i 

juli 12 000 zimbabwiske dollar for en amerikansk dollar), og 

en tredje kurs for zimbabwere bosatt i utlandet, som regel 

noe høyere enn kursen for importører. 

2 Se Colette Braeckman, «Bataille pour la terre au Zimbabwe» 

(Kamp om jorda i Zimbabwe), Le Monde diplomatique, 

fransk utgave, mai 2002. 

3 Le Monde, 22. juli 2005. 

4 Rapport til generalsekretær Kofi Annan, overlevert 21. juli 

2005. 

5 The Herald, Harare, 26. juli 2005. 

6 Robert Mugabe og 76 av hans nærmeste medarbeidere er 

underlagt sanksjoner som forbyr dem å reise til EU, USA og 

Australia, der deres eventuelle konti også er sperret. USA har 

i tillegg innført sanksjoner mot 24 kommersielle farmer og to 

selskaper i Zimbabwe som eies av medlemmer av regjeringspartiet, 

hæren eller av pensjonerte generaler. 

7 Legale overføringer fra zimbabwere i utlandet utgjorde 54 

millioner amerikanske dollar i 2004. 

8 I tillegg til disse 78 setene, kommer 30 tilleggsseter til 

parlamentsmedlemmer som utpekes av presidenten, i tråd 

med fullmaktene han har ifølge grunnloven som ble vedtatt 

i forbindelse med Lancaster-avtalen som ble inngått like før 

uavhengigheten og som gikk ut på å sikre en minsterepresentasjon 

til det hvite mindretallet. Det nye grunnlovsforslaget 

til ZANU-PF, som ble avvist av befolkningen i en folkeavstemning 

i 2000, innebar avvikling av denne klausulen. 

9 Siden 1999 har den internasjonale bistanden til Zimbabwe 

vært stanset på grunn av manglende demokrati i landet. 

10 I 1991 inngikk regjeringen en avtale med IMF om strukturtilpasningsprogram, 

i håp om at det skulle føre til en økning 

i utenlandske investeringer, inkludert i gruvesektoren (gull, 

platina, kull, osv.). Denne politikken fikk både umiddelbare 

og langsiktige negative konsekvenser: økt rentenivå og inflasjon, 

børsfall på 65 prosent, avindustrialisering – nedgang på 

40 prosent innen fabrikkproduksjon, massive oppsigelser og 

raskt fall i kjøpekraften. 

11 Landreformen ble vedtatt under fredsforhandlingene i 

Lancaster House i London i 1980. Etter ti år skulle de hvite 

gi fra seg jorda, mot kompensasjon. 

12 Henri Bernstein, Reclaiming the Land, Zed Books, London, 

2005. 

Alpha Oumar Konaré, på å innlede 

en uavhengig undersøkelse av den 

humanitære krisen som er under 

oppseiling i Zimbabwe, endte med 

nederlag. 

Men debatten har rast i Sør-Afrika 

om en eventuell økonomisk støtte 

til Harare. Landsorganisasjonen 

Cosatu og det sørafrikanske kommunistpartiet, 

historiske alliansepartnere 

for ANC, har vært skeptiske, 

mens det mektige kirkerådet 

i Sør-Afrika, som er direkte engasjert 

i humanitær hjelp til ofrene 

for operasjon Murambatsvina, har 

bedt president Tabo Mbeki om å 

«konsentrere seg om langsiktige 

løsninger». 

auGuSta ConChiGlia 

1 Bare 3,1 millioner hektar er blitt overført til 

svarte sørafrikanere, det vil si under 2 prosent 

av de tilgjengelige jordbruksområdene. Se 

Colette Braeckman, «Paysans sans terre d’Afrique 

du Sud» (Jordløse bønder i Sør-Afrika), Le 

Monde diplomatique, september 2003.


Sammenligning av befolkning og BNP for de største regionene 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

POLITISKE KART: Kartet avslører seg 

som et formidabelt propagandaverktøy. 

Stater, store lobbyvirksomheter, multinasjonale 

selskaper eller multilaterale 

organisasjoner benytter skruppelløst 

kartografi for å spre sine egne særskilte 

verdensanskuelser. Alle har sin sannhet, 

sine historiske og geografiske argumenter 

for å identifisere hvordan alt 

henger sammen. 

PhiliPPe rekaCewiCz 

Geograf og kartograf, bidragsyter til Le Monde diplomatique i Paris 

Vi skriver november 1989, og i et opphisset 

og begeistret Europa er historien i ferd med 

å omarbeide geografien. Berlinmuren er falt, 

og den nyåpnede grensen holder allerede på å 

forsvinne under menneskemengden som haster 

vestover i bølger som ser ut som om de aldri 

vil ta slutt. Aviser og TV udødeliggjorde disse 

jubelscenene med symbolske bilder som i dag er 

risset inn i vår kollektive hukommelse om dette 

århundrets slutt. Takket være en mediedekning 

som var situasjonen voksen, var planetens oppmerksomhet 

i flere uker rettet mot disse lykkelige 

flokkene som var i ferd med å oppdage en 

«ny verden» som hadde vært forbudt for dem i 

28 lange år. På denne tiden var det noen bisarre 

individualister, langt færre i antall og fullstendig 

ubemerkede, som bestemte seg for å gå mot 

denne strømmen for å utforske en annen ny verden 

– en verden som til da hadde vært nærmest 

hermetisk lukket og som endelig åpnet portene 

på vidt gap. 

Øst-Tyskland, et land som bare hadde latt noen 

få av sine dufter slippe ut til oss, og som var objektet 

for så mange fantasibilder, utleverte seg til det 

nysgjerrige og uforskammede blikket til en gjeng 

parisiske geografer og kartografer som hadde lagt ut 

på en ferd i motsatt retning. Vi steg inn i dette «nye 

europeiske territoriet» nesten på samme måte som 

oppdagerne som på 1600- og 1700-tallet penetrerte 

de jomfruelig ukartlagte «grå områdene», i fjerne 

og ukjente himmelstrøk. De eneste dokumentene 

vi hadde å orientere oss etter var gamle østtyske 

topografiske kart, som var så fullstendig forfalskede 

at det var nærmest umulig å gjenkjenne noe på 

kartet som lignet på det vi så i terrenget. I et belte 

på ti til tjue kilometer langs grensen hadde kartet 

blitt tømt for viktige geografiske elementer, veier 

og landsbyer, all infrastruktur som kunne ha gjort 

oss i stand til å peile retningen til en viss grad. 

Hensikten med denne hvite «flengen», dette hvite 

ingenmannslandet som strakk seg fra en side til 

den andre, var å gjøre det vanskelig, for ikke å si 

umulig, for mennesker å bevege seg rundt innenfor 

denne sensitive regionen. Men den avmerket 

også ganske brutalt «imperiets grenser», som om 

en unnvikende hånd i verste fall hadde forsøkt å 

indikere enden på all sivilisasjon (og begynnelsen 

på terra incognita), eller i beste fall yttergrensen mot 

ufarbare territorier. 

DEN UTVISKEDE SONEN var et symptom som 

systematisk hjemsøkte kartproduksjonen både 

i Sovjetunionen og i de tidligere kommuniststatene 

i Øst-Europa. De eneste tilgjengelige kartene 

var fullstendig forvrengte, og ga vitnemål 

om ren og skjær forfalskning: vestlige regioner 

var forvandlet til jomfruelige territorier, militærbaser 

var forsvunnet, viktige byer var flyttet 

flere dusin kilometer fra deres virkelige posisjoner, 

osv… Området Karaosta, nord for Liepaja i 

Latvia, hvor en av de største hemmelige militærbasene 

i Sovjetunionen lå og hvor flere titusener 

av mennesker levde og arbeidet, finnes ikke på 

et eneste kartografisk dokument frem til slutten 

av åttiårene. 

Aldri før hadde vi sett så tydelig de tette 

båndene som etablerte forholdet mellom kartet 

og terrenget. Generelt hadde vi oppfattet kartet 

som et bilde som er relativt trofast til territoriet 

det symboliserer, selv om vi visste at det i 

virkeligheten er et keitete og ufullstendig sammendrag 

av dette territoriet. Og likevel… Disse 

eksepsjonelle historiske omstendighetene ga 

oss muligheten til å utforske de høyst politiske 

sidene ved kartet, og til å oppfatte det som et par 

direkte løgner: 

Løgn nummer 1 er at kartet er en unnlatelsesløgn, 

som miniatyruttrykk for noe som 

forekommer i gigantiske størrelser, fordi det er 

en trunkert representasjon av virkeligheten, 

der det ikke kan være spørsmål om å nedtegne 

alt (man danner seg lett et bilde av begrensningene 

av kart i en-til-en-størrelse i fortellingene 

til Lewis Carrol eller Jorge Luis Borges 1 ). 

Konfrontert med denne umulige oppgaven må 

kartmakeren syntetisere, forenkle, forsake. Han 

gjør et valg som i teorien er dedusert fra elementene 

han ønsker å gjengi kartografisk, men 

som i realiteten er diktert av hans – eller hans 

overordnedes – kunnskapsnivå, følsomhet og 

intensjoner. På denne måten legger han frem et 

dokument som er filtrert og sensurert, og som 

vitner om hans egen verdensanskuelse i større 

grad enn det er et slags «gjengitt bilde» utledet 

av territoriets realiteter. 

Løgn nummer 2 er en løgn gjennom forfalskning, 

i kraft av sin status som «ikon» 

– fordi kartet sett som en form for politisk 

handling i aller høyeste grad er åstedet for 

alle mulige slags manipulasjoner, fra de mest 

klumsete til de mest diskrete. Selv om det tilsynelatende 

er harmløst, avslører det seg som 

et formidabelt propagandaverktøy som tidens 

politiske og økonomiske makter – stater, store 

lobbyvirksomheter, multinasjonale selskaper 

eller multilaterale organisasjoner – skruppelløst 

benytter for å spre sine egne særskilte verdensanskuelser. 

I dette tilfellet er det i statens 

interesse å gjøre noen små kompromisser når 

det gjelder sannheten. I den hensikt å underlegge 

seg sine folk var monarkene tross alt vant 

til egenhendig å okkupere områdene de gjorde 

krav på eneveldig makt over, gjennom å tvinge 

frem sitt nærvær gjennom mangfoldiggjørelsen 

av bilder, portretter eller statuer av seg selv, og 

gjennom å gripe den essensielle makten over 

territoriet ved å reise monumentale byggverk. 

Så hvorfor ikke bruke kart som et nyttig instrument 

for å utøve makt, slik at ens nærvær emfatisk 

ble innskrevet i landskapet? 

KARTET TILbyR EN global utsikt ovenfra, det 

gjør det mulig å fange inn hele land eller til og 

med kontinenter i et enkelt blikk. Det gir et stille 

uttrykk for makt og gir oss inntrykket av å kontrollere 

rommet. Derfor er det ingen grunn til å bli 

overrasket av at kartet er en ting det blir lagt mye 

arbeid i, og at ingen elementer verken i konseptet 

eller konstruksjonen blir overlatt til tilfeldighetene. 

Også kartet kan være ett nyttig instrument 

for å «undertrykke folket», og derfor blir det selve 

uttrykket for uinnskrenket makt. For å bli overbevist 

om dette, er det nok å spasere langs den brede 

avenyen i Roma som går fra Vittoriano-monumentet 

til Colosseum, hvor det er strukket ut en 

samling av enorme og groteske kart tilegnet det 

romerske imperiets ære, eller å vandre gjennom 

det endeløse «kartgalleriet» i Vatikanet, 2 hvor 

Italias topografi er spredd ut i nesten kvalmende 

grad over alle vegger fra gulv til tak. 

Den utviskede sonen 

var et symptom som 

systematisk hjemsøkte 

kartproduksjonen både i 

Sovjetunionen og i de tidligere 

kommuniststatene i Øst- 

Europa 

«Kartet har forsvunnet! Kartet? Ja, mester, 

det som kongen ga deg i oppdrag å lage … Uten 

å ta seg tid til å la Alberto Cantino ta ham igjen 

… forsto Mester Reimen … umiddelbart omfanget 

av katastrofen. To måneder tidligere hadde 

kongen … latt ham få overlevert ordren: han, 

heretter anerkjent av Paven som «herre over 

erobringen av, navigasjonen til og handelen 

med Etiopia, Arabia, Persia og India,» den eneveldige 

herskeren med herredømme over de 

maritime rutene som leder til krydderets land, 

ønsket til enhver tid å få presentert for sitt blikk 

utbredelsen av sitt imperium, og å tilegne seg 

det så grundig at det hjelper ham til å ta avgjørelser 

i overensstemmelse med hans kommersielle 

og religiøse plikter.» 3 

Denne scenen finner sted i Lisboa i 1502. I 

en gripende historisk roman forteller Gérard 

Vindt om tyveriet fra det kartografiske studioet 

UNEP 

Nord- 

Amerika 

G R I D 

A r e n d a l 

VLADIMIR S. TIKUNOV 

Mai 2002 

i en kongelig planisfære: et kart, det eneste av 

sitt slag, som inneholder representasjoner av 

Vestindia og Brasil, utformet for første gang på 

grunnlag av observasjonene og skissene som 

ble brakt tilbake av navigatørene Pedro Alvares 

Cabral og Dom Vasco da Gama. Kartet er regnet 

som en statshemmelighet, og at det forsvinner 

opplever monarken som en reell økonomisk 

katastrofe, fordi han dermed er fratatt tilgang 

til ressursene sine. Å være i besittelse av kartet, 

den geografiske informasjonen, kunnskapen 

om hvor stedene ligger, sikrer ham ikke bare en 

bekreftelse av hans autoritet. Det er også et middel 

til å beskytte rikdommene hans, til å vokte 

dem grådig mot å bli overtatt av andre… 

Den dag i dag fortsetter de mektigste statene 

på planeten paranoid å overvåke kartografisk 

produksjon og satelittbilder, og dokumenter 

som har viktig økonomisk eller militærstrategisk 

betydning blir uten skrupler klassifisert 

som topphemmelige. Da visse land rundt 

Persiabukta bestilte trykking av kartene sine 

hos det Franske Nasjonale Geografiske Institutt 

på 80-tallet, insisterte de på at rotasjonspressene 

skulle dekkes av presenninger. Dessuten skulle 

de beskyttes av menn som var væpnet til tennene 

og som i tillegg fikk i oppgave å samle inn og 

ødelegge overskuddsmaterialet, dvs. alle arkene 

og avskjæret som ble kjørt gjennom pressene før 

den faktiske trykkingen! 

SADDAM HUSSEIN, en elendig strateg, men en 

dyktig kommunikator, kastet glans over seg 

selv da han opptrådte smilende på TV i august 

1990, like etter invasjonen av Kuwait: Ved siden 

av ham var et kart av Irak som integrerte dets 

lille, men ekstremt rike nabo, som beleilig nok 

hadde blitt landets nittende provins. Diktatoren 

tok ikke feil av hvordan han skulle overbevise 

verden – som var lamslått over en slik frekkhet 

– om at hans «innovative geografi» var irreversibel. 

Han hadde forstått den ekstraordinære 

kraften den kartografiske fremstillingen har, en 

kraft denne anledningen kastet lys over. Denne 

kraften gjorde det mulig for ham å stille ut sin 

erobring på en svært konkret måte. Historien 

og geografien, sa han, viste at han hadde rett: 

For å legitimere invasjonen, med kartene som 

dokumentasjon, demonstrerte han på den ene 

siden hvordan Kuwait illegalt hadde lagt beslag 

på oljefeltene langs den irakske grensen ved 

Rumalla, og på den andre siden deres ganske 

ubekvemme tilgang til Persiabukta på grunn 

av fraværet av avtaler rundt øyene Warba og 

Bubiyan ved munningen av Shatt el-Arab. Mot 

Saddam Husseins historiske argumenter benyttet 

de allierte – med USA i spissen – seg av 

folkeretten. De fikk stemt gjennom en FN-reso- 

HVOR ER PROBLEMET EGENTLIG? 

Vest- 

Europa Japan og 

Sør-Korea 

BNP Per capita, 2000 

Kjøpekraft i dollar 

Mer enn 25 000 

20 000 til 25 000 

15 000 til 20 000 

10 000 til 15 000 

7 000 til 10 000 

4 000 til 7 000 

2 000 til 4 000 

Mindre enn 2 000 

vitenskApen og kunsten flyter sAmmen 

Kartet er et politisk verktøy 

Verdi 

Dette området representerer 

100 milliarder US dollar 

lusjon, og gjennomførte en militæroperasjon i 

stor skala for å kaste irakerne ut av Kuwait og 

gjenopprette grensen mellom de to landene. Det 

var en internasjonal delegasjon under ledelse av 

Miklos Pinther, direktøren av FNs kartografiske 

avdeling, som offisielt la ned den «nye» grensen 

og fikk til en avtale underskrevet i november 

1994 av Kuwait og et motvillig Irak. En 

oppmerksom granskning av FN-kartet som ble 

publisert i denne sammenhengen viser enkelte 

små forskjeller fra den tidligere oppmerkingen, 

spesielt rundt havnebyen Umm Qasr og 

oljefeltene i Rumalla, hvor Irak fant seg selv i 

en situasjon der deler av dets territorium var 

amputert… 

Kartet kan åpenbart fungere undertrykkende, 

men muliggjør også formalisering av visse 

krav når det gjelder identitet og nasjonal enhet. 

Dette gjelder spesielt i spørsmålet om fremstilling 

av moderne grenser, noe som alltid er en 

ekstremt farlig beskjeftigelse siden stater ofte 

har et irrasjonelt forhold til territoriene sine. 

Å tro at det finnes «offisielle» representasjoner 

av oppdelingen av verden som alle er enige i, er 

en illusjon som må knuses. Hva er da, i denne 

sammenhengen, det gode kartet, det som gir den 

«godkjente» visjonen av et land? Ved å finne det 

passende kartografiske uttrykket letter man på 

trykket fra utfordringen. Alle har sin sannhet, 

sine historiske og geografiske argumenter for 

å identifisere hvordan alt henger sammen. Det 

eksisterer ingen regler som er satt ned av en 

«autoritet», og som tilbyr enkle løsninger. Det 

finnes ingenting som gjør det mulig å fylle opp 

dette vakuumet, bare intellektuelle konstruksjoner 

som i større eller mindre grad kan forsvares, 

og som aktørene som produserer kart – først 

og fremst nasjonene selv – legger beslag på, eller 

i beste fall «anbefalinger» som blir utstedt av 

multilaterale organisasjoner. 

I februar 2001, under det årlige møtet i 

FNs miljøprogram, avbryter representantene fra 

fastlands-Kina plenumsmøtet, foran en vantro 

forsamling av delegasjoner. De forlater auditoriet 

og boikotter resten av debattene med 

påskudd om at et kart og et arbeidsdokument 

nevner Taiwan som en uavhengig stat. Som 

betingelse for å komme tilbake til forhandlingsbordet 

krever de at de impliserte dokumentene 

rett og slett blir trukket tilbake fra omløp. Fordi 

Kina er et viktig medvirkende land, blir kravene 

møtt umiddelbart. 

Marokko sensurerer alle publikasjoner der 

kartene viser en grense, eller til og med bare 

en stiplet linje, mellom det «tidligere spanske» 

Vest-Sahara og resten av landet. Inntil de første 

fredsavtalene og de første diplomatiske konvensjonene 

fant sted, var det nok for å få et atlas 

eller en bok forbudt i visse araberland at navnet 

Israel ble nevnt i publikasjonen. I et forsøk på å 

unngå sensur intervenerte et antall sjefsredaktører 

direkte mot de som hadde det relevante 

redaksjonelle ansvaret, og tvang dem til å bruke 

representasjoner som var tilpasset disse landenes 

politiske forlangender: Vest-Sahara «integrerte» 

inn i Marokko, uten at noen grense ble nevnt, og 

på kartene over Midt-Østen ble ordet «Israel» byttet 

ut med «Palestina». Det var til denne prisen 

den franske forlagsnæringen – spesielt den akademiske 

delen – lyktes i å bevare sine ganske innbringende 

markeder i de fransktalende landene i 

Nord-Afrika. Sensur, som man ser, er en utpressingsmåte 

som fungerer svært så bra, spesielt når 

den truer visse økonomiske interesser. 

Leseren er programmert til 

å forstå farger i forhold til 

sitt kulturelle miljø 

KARTET ER ET EMINENT politisk verktøy, men 

det er i tillegg og i særlig grad et bilde som i 

konsept og realisering låner fra kunsten på fundamentale 

måter. Eller, mer presist, det befinner 

seg der vitenskapen og kunsten flyter sammen, som 

Jean-Claude Groshens skriver. 4 Det er mulig at 

kartet verken er ren kunst eller ren vitenskap, 

men at det uttrykker seg kunstnerisk så snart 

man konstruerer det med farger og former, og 

vitenskapelig så snart det visuelt legemliggjør 

de gitte kvantitative eller kvalitative vitenskapelige 

fakta. For tidligere tiders kartografer var 

kartet ubestridelig et kunstverk, nærmest et 

livsverk… Stilt overfor disse mesterverkene når 

det gjelder presisjon og eleganse reagerer man 

med forbløffelse, og man kunne nesten glemme 

deres faktiske politiske funksjon: å tilby 

monarken en gjengivelse av territoriet han har 

myndighet over, så han kan sikre dets forsvar og 

administrasjon. Hvor mange års arbeid gikk det 

med for å produsere disse kartene fylt av små, 

trompetspillende engler, med gallioner og karaveller 

som ble blåst av gårde av rundkinnede 

personifiseringer av vindene, og pløyde havene 

mellom Neptuner og sirener som stiger opp av 

bølgene? I dag ser man med ømhet på den klossete 

fasongen på kontinentene, men uten fly og 

observasjonssatellitter var ikke disse forsøkene 

så dårlige… Selv om proporsjonene er unøyaktige, 

er formene likevel foruroligende eksakte. 

Kartografen i dag er mest av alt en geograf 

som pynter kartene sine med menneskelig og 

fysisk geografi, forvandler gitte fakta til visuelle 

symboler, slik at kartet blir en montasje av tallrike 

former og farger. Han utarbeider sitt eget 

representasjonssystem, låner villig fra grafisk 

semiologi, 5 etablerer et hierarki av objektene i 

tre fundamentale nivåer – linjen, punktet og planet 

6 – og fullfører sin representasjon av verden 

med å søke harmoni og balanse mellom alle de 

konstituerende elementene i kartet. Gjennom 

denne artistiske utforskningen har han den 

formidable makten til å gi en personlighet til det 

kartografiske dokumentet han skaper – og til å 

påvirke hvordan brukerne måtte tolke det. 

I løpet av et presentasjonsmøte for den tyske 

versjonen av Atlas du Monde diplomatique 7 gir en 

kvinnelig leser av Berlin-avisen Die Tageszeitung 

følgende kommentar: «Jeg blir bekymret av å 

lese i dette atlaset. I Tyskland er vi vant til atlas 

med skarpe og kontrasterende farger som vitner 

om de mest spektakulære og dramatiske aspektene 

ved planetens fremmarsj. I motsetning til 

dette har det nye atlaset deres myke, duse og 

balanserte farger… Imidlertid leser jeg gjennom 

hele boken at verden er skrantende, den hyler av 

lidelse og urettferdighet, og likevel presenterer 

dere for meg, gjennom fargevalget deres, en 

påstand om at verden er vakker og at ting går 

helt greit for seg.» 

Leseren forutser. Han er programmert til å 

forstå farger i forhold til sitt kulturelle miljø. 

Betydningene deres er relative. Det er for eksempel 

forventet at et truende fenomen skal representeres 

med en truende farge. I hvert fall to 

generasjoner av elever har i minne de kartografiske 

fargene fra den kalde krigen: rød for den 

onde siden og blå for den gode. Dette er knapt 

noen overdrivelse; gjennom denne perioden var 

det aldri noen mangel på argumenter for å 

identifisere «fienden»… Sovjetunionen og dets 

satellittland var blodrøde, brutale og truende, 

alle sammen. USA og dets allierte hadde, ifølge 

Michel Pastoureau, «en rolig og fredfull blåtone 

som representerer fargen alle de vestlige landene 

foretrekker, fordi den ikke gir noen tegn til 

aggresjon, ikke begår noen overskridelser. » 8 

Grønn har helt forskjellige betydninger 

i Norge, hvor den symboliserer naturvern; i 

Saudi-Arabia, hvor den representerer islam; og 

i Irland, hvor den som nasjonalfarge samler det 

irske folket på tvers av forskjellige grenser. 

En nøye undersøkelse av Afrika-kart, i hvert 

fall de som er produsert i Europa, viser en massiv 

bruk av myk gul oker og mørkegrønt: den 

tørre og støvete savannen, den tykke og ugjennomtrengelige 

ekvatorialskogen… Men det er nok 

å passere gjennom markedene i Ouagadougou 

eller Bamako for umiddelbart å forstå hvor fargesprakende 

Afrika virkelig er. Og som det ble 

sagt så poetisk av en lærer fra Tsjad, som måtte 

bruke skolebøker om geografi som var direkteimportert 

fra Frankrike, siden disse på denne 

tiden var de eneste som var tilgjengelige for 

afrikanske skoler: «Det er noe som ikke er riktig; 

fargene er veldig bleke, til nesten gustne… Man 

kunne si at de var syke.» 

På denne måten bruker kartografien kunst 

for å utsmykke verden… Eller for å forvrenge 

den. Det er for å tydeliggjøre de gode eller dårlige 

sidene ved dem at kartografen intensiverer 

trekkene på samme måte som Paul Klee og Joan 

Miró, legger linjer eller nivåer lagvis slik som 

Jasper Johns og Wassily Kandinsky, overdriver 

bevegelser og former slik som Lyonel Feininger 

og Pablo Picasso, manipulerer farger slik som 

Johannes Itten, Josef Albers og Lyubov Popova, 

dramatiserer subjektet gjennom skyggenes 

og lysets spill akkurat slik Edward Hopper og 

Kasimir Malevich var så dyktige til… 

Skaperen av et kart låner uttrykksmåten 

fra maleriets mestere. Han er filteret som de 

gitte fakta – med andre ord vitenskap, før de 

blir til et kunstverk – passerer gjennom. Kartet 

som kunstverk? Dette er ubestridelig tilfellet 

hvis man aksepterer ideen om at kartet ikke 

bare er et miniatyrlandskap av territoriet, et 

forenklet bilde av det, men også et uttrykk for 

følsomheten til dets skaper, hans poetiske og 

politiske visjon av menneskesamfunn og deres 

former for romlig organisering. For å utrette sitt 

arbeid, forvandler kartografen seg selv trinnvis 

til økonom, demograf, geolog, geomorfolog – og 

til slutt, til geograf og kunstner. For å konstruere 

«sine verdener», eller snarere for å finne dem 

opp, gir han seg til å brygge sammen en subtil 

mikstur: verden som han ser den, sammen med 

verden slik han ønsker den skal være. oversatt av B.L. 

Norske Le Monde diplomatique vil fremover fast presentere 

et kart på avisens siste side av Philippe Rekacewicz 

1 Lewis Carrol: Sylvie and Bruno, London 1893 og Jorge Luis 

Borges: «Of Exactitude in Science» i A Universal History of 

Infamy, Penguin Books, London, 1975 (teksten er tilskrevet 

en oppdiktet forfatter, J. A. Suarez Miranda, i boken Viajes de 

Varones Prudentes). Sitert i Gilles Palsky: «Borges, Carroll et la 

carte au 1/1», Cybergéo, September 1999 og Laurent Grison: 

L’espace et son doble, Mappemonde (Belin-Recius) no. 52, 

desember 1998. 

2 Galleri av geografiske kart i Vatikan-museet, en serie med 

gigantiske freskomalerier av den italienske dominikanermunken 

og kartografen Ignazio Danti (1537-1586) etter ordre fra 

Gregor XIII (1572-1585). Jfr. Lucio Gambi: The Gallery of Maps 

in the Vatican, George Brazilier Incorporation, New York 1997. 

3 Gérard Vindt: Le planisphere d’Alberto Cantino, Lisbon, 1502 

(“Alberto Cantinos planisfære, Lisboa, 1502”), Editions 

Autrement, Paris 1998 

4 Katalog over utstillingen Cartes et figures de la terre, Centre 

Georges Pompidou, Paris, 1990 

5 I 1967 utgir Jaques Berlin sammen med Gauthiers-Villars en 

avhandling om grafisk kommunikasjon, La semiologie graphique 

(Grafisk semiologi), en veritabel bibel for kartografer verden over, 

der han presist beskriver reglene for bruk av grafisk språk. 

6 I 1926, mens han er professor på Bauhaus-skolen, utgir Wassily 

Kandinsky Point et ligne sur plan (Punkt og linje på et plan, 

gjenutgitt av Gallimart, Folio-Essai, Paris 1991), et verk der han 

beskriver en kunstnerisk praksis utført av maleren, en praksis 

som har skremmende likhet med kartografens. 

7 Atlas du Monde diplomatique, Paris, januar 2003. 

8 Michel Pastoureau, Dictionnare des coleurs de notre temps 

(Ordbok over vår tids farger), Editions Bonneton Paris 1999, 

sitert av Jean-Paul Bord (Université d’Aix-en-Provence) i 

«Cartographie, géographie et propaganda: l’Europe de l’aprèsguerre. 

Observations et commentaire de la carte Le monde 

vu de Moscou parue dans L’Atlas du Monde diplomatique» 

(Kartografi, geografi og propaganda: Etterkrigs-Europa, observasjoner 

og kommentar til kartet «Europa sett fra Moskva», 

i Atlas du Monde diplomatique), en artikkel som sto på trykk i 

Oktober 2003 i tidsskriftet Vingtième siècle (Tjuende århundre), 

spesialutgaven Propagande et communication, Presses de 

Sciences Po, Paris.


ArbeiDerstyrte beDrifter: 

Solidaritet og oppfinnsomhet 

som eneste kapital 

ARGENTINA: Etter den økonomiske krisen som ruinerte Argentina i 2001, har 

stadig flere arbeidsledige okkupert sine gamle konkursrammede bedrifter og 

satt i gang produksjonen igjen uten sjefer. I dag finnes rundt 170 arbeiderstyrte 

bedrifter som gir jobb til mer enn 10 000 personer. Takket være kreativitet og 

en sterk solidaritetsbevegelse, klarer de å holde de arbeiderstyrte bedriftene 

gående, men de krever også politiske reformer og tiltak som støtter opp om de 

nye kooperativene. Vi ser nærmere på Bauen-kooperativet i Buenos Aires. 

CéCile raimbeau 

Journalist. Har (sammen med Daniel Hérard) skrevet en bok 

om arbeiderstyrte bedrifter i Argentina, kommer ut på forlaget 

Alternatives i februar 2006. 

20. mars 2003: Et trettitalls oppsagte arbeidere 

stormer ned i et parkeringshus, forserer en 

dør og tar seg inn på sin gamle arbeidsplass, 

hotell Bauen. Det er et femstjerners hotell med 

20 etasjer i hjertet av Buenos Aires. Hotellet 

ble åpnet i 1978 i anledning Fotball-VM, men 

har vært stengt i 15 måneder. Å okkupere 

hotellet er utvilsomt et angrep på den private 

eiendomsretten, men også på et symbol for 

den rå kapitalismen som militærdiktaturet i 

Argentina løftet frem. 

Marcelo, som i 23 av sine 56 år har arbeidet 

i resepsjonen ved hotellet, jaktet fortvilt på 

ny jobb i hele 2002. Den tidligere stuepiken 

Gladys tjente 30 kroner per natt som pirattaxisjåfør. 

Vedlikeholdsarbeider Rodolfo forsøkte 

å livnære seg på å samle flasker fra søppelkassene 

i Buenos Aires, i likhet med titusener av 

andre nye arbeidsledige. 

Arbeidsledigheten er 

på 20 prosent og 45 

prosent av befolkningen lever 

under fattigdomsgrensen 

Motet disse arbeidsløse viser ved å okkupere 

sin tidligere arbeidsplass, er ikke lenger 

unikt i et land der arbeidsledigheten er på 20 

prosent og 45 prosent av befolkningen lever 

under fattigdomsgrensen. Okkupasjonene 

bygger på en ide om sosial tilbaketakelse av 

bedrifter som «tyvene» i privat sektor har 

gitt opp. Det folkelige opprøret i Argentina i 

desember 2001 satte fart på dette fenomenet, 

og førte sammen aksjoner som inntil da hadde 

vært isolert. På det tidspunktet var 44 bedrifter 

«tatt tilbake», mens det i dag finnes rundt 170 

arbeiderstyrte bedrifter, som gir jobb til mer 

enn 10 000 personer. 1 

Det var på midten av 90-tallet at de første 

konkursrammede bedriftene ble overtatt av 

oppsagte arbeidere i Argentina. Daværende 

president Carlos Menem førte en rå nyliberalistisk 

politikk som skapte tusener av nye 

arbeidsledige hvert år. 2 Massive privatiseringer 

kastet arbeidere i offentlig sektor på gata. 

Importrestriksjoner og eksportsubsidier ble 

avskaffet, noe som førte med seg en strøm av 

utenlandske varer som den nasjonale industrien 

ikke kunne konkurrere mot. 

De fleste arbeiderstyrte bedriftene er ikke i 

servicesektoren, som Bauen-hotellet. Det dreier 

seg første og fremst om små og mellomstore 

industribedrifter, spesielt innen metallurgi, 

mekanikk, trykkeri og matvareproduksjon. 

Felles for disse bedriftene er at de ble slått konkurs 

på grunn av dyp gjeld, med skattemyndigheter, 

banker og leverandører som viktigste 

kreditorer – i tillegg til de ansatte, som hadde 

utestående lønn og godtgjørelser. 

De blant de ansatte som ønsker å ta over sin 

tidligere arbeidsplass, foretrekker godtgjørelse 

i form av maskiner og utstyr fremfor penger. 

Men selv om den argentinske konkursloven 

inneholder et prinsipp som gir de ansatte forrang 

fremfor andre kreditorer, finnes det ingen 

klare bestemmelser om at man skal prioritere 

gjenopptakelse av produksjonen fremfor nedleggelse. 

En lovparagraf åpner for at bedriften 

kjøpes opp av investorer, uten å gi forrand 

til de ansatte. Dette kalles «cramdown», og 

denne bestemmelsen ble gjeninnført etter 

press og trusler fra Det internasjonale pengefondet 

(IMF). I mange tilfeller har den åpnet 

for «skygge-oppkjøpere», som i all hemmelighet 

styres av eiere som ønsker å kjøpe tilbake 

sin egen bedrift for en billig penge. 

SELV OM DET ER EN SERVICEbEDRIFT, er 

Bauen-hotellet et illustrerende eksempel: Det 

ble bygd midt under militærdiktaturet, takket 

være et statlig lån som aldri ble tilbakebetalt. 

Hotellet ble i 1997 solgt for 12 millioner dollar 

til en chilensk forretningsmann, som kun 

betalte fire av disse millionene før han stengte 

butikken mot slutten av 2001. 

”Okkuper, stå imot, 

produser! 

Slagordet til de jordløses bevegelse 

De oppsagte Bauen-arbeiderne registrerte 

seg som kooperativ før de okkuperte hotellet 

«sitt». De fikk hjelp med formalitetene av 

Bevegelsen for overtatte bedrifter (Movimiento 

Nacional de Empresas Recuperadas – MNER). 

Denne sammenslutningen vokste frem i 

første halvdel av 2002, og ledes av Eduardo 

Murua og José Abelli, to tidligere tilhengere av 

Montoneros (venstreperonistisk geriljabevegelse 

på 70-tallet). De oppsummerer bevegelsens 

tredelte strategi ved hjelp av slagordet til 

de jordløses bevegelse i Brasil: «Okkuper, stå 

imot, produser!» 

En reform av konkursloven i Argentina 

i 2002 åpnet for overdragelse av driften ved 

konkursrammede bedrifter til kooperativer. 

En dommer som vil gi grønt lys for et kooperativ, 

må likevel forhandle frem en leiekontrakt 

med eieren, eller avvente et vedtak om ekspropriering 

fra myndighetene. «Staten eksproprierer 

for å bygge veier, hvorfor ikke for 

samfunnsgodene og retten til arbeid?», spør 

talsmennene for MNER. 31 prosent av de arbeiderstyrte 

bedriftene har en rettslig leieavtale, 

men mange fungerer uten rettslige rammer. 

29 prosent har oppnådd en form for ekspropriering. 

Arbeiderne har vanligvis tillatelse til 

å bruke maskinene og okkupere bygningene i 

to år. Hvis staten ikke har kompensert eieren 

og kreditorene innen den tid, kan disse kreve 

at lokaler og utstyr legges ut for salg. 

I november 2004 vant de arbeiderstyrte 

bedriftene en seier som ga større fremtidshåp: 

Byadministrasjonen i Buenos Aires vedtok en 

endelig ekspropriering av tolv virksomheter. 

Kooperativene som ble omfattet av vedtaket, 

fikk tre års «fredningstid» og deretter 20 år 

på seg til å kjøpe bygninger og maskiner gjennom 

avdragsbetaling. Men denne sak til sakbehandlingen 

er ikke nok: Arbeiderne krever 

en nasjonal lov om definitiv ekspropriering 

som omfatter alle overtatte bedrifter. 

Kommentatorer i de store mediene videreformidler 

på sin side presset fra økonomiske 

makthavere, og fordømmer «disse angrepene 

på den private eiendomsretten» som de kaller 

en bolsjevikisk offensiv på Rio de la Plata! 

«Før i tiden var det ideologi som oppmuntret 

til overtakelse av bedrifter, ikke forsvaret av 

arbeidsplasser,» svarer miljøet rundt sosiologen 

Gabriel Fajn: «De som representerer 

denne bevegelsen i dag, er en svært mangfoldig 

gruppe. De fleste har ingen erfaring fra fagforeningsarbeid.» 

3 Overtakelsene skaper «nye 

politiske subjekter», ideologien utvikler seg 

etter aksjonen. 

DE ARbEIDSLØSE SOM TAR TILbAKE arbeidsplassene 

sine på denne måten, gjennomlever 

nødvendigvis konfliktfylte perioder, med 

arbeidsgivere, rettsvesen og politi. For å møte 

disse situasjonene, er de avhengig av oppofrelse 

fra familiene sine og solidaritet seg imellom. 

I dette «opprørsfellesskapet» utvikles ikke 

bare nye samarbeids- og vennskapsforhold, 

men også nye, demokratiske beslutningsprosesser, 

fremfor alt gjennom allmøter der alle 

har én stemme hver. «Følelsen av frihet er 

utrolig,» sier Marcelo, leder for kooperativet 

ved Bauen-hotellet, «men alle har ikke samme 

innstilling. Noen tror det dreier seg om å bare 

gjøre det en har lyst til, andre tror det handler 

om å gjøre minst mulig. Det vanskeligste i en 

selvstyrt bedrift, er å kjempe mot individualisme 

og mangel på initiativ. Vi må utdanne 

oss for å overkomme ’arbeiderrollen’, uten å gå 

over til å bli sjefer!» 

Uten sjefer og ledere, 

går allmøtene inn for 

prinsippet om likelønn 

I denne konteksten melder en del av de 

ansatte seg ut, spesielt de som har vært mellomledere: 

80 prosent av dem er borte i de overtatte 

bedriftene. Uten sjefer og ledere, går allmøtene 

inn for prinsippet om likelønn – mer 

av pragmatiske enn av ideologiske hensyn. 

Man må deretter fordele arbeidsoppgavene ut 

fra kunnskap og erfaring, fremme allsidighet, 

velge koordinatorer som kan kalles tilbake 

av de som har valgt dem, overføre folk som 

tidligere har arbeidet med produksjon over 

i administrasjon og gi dem opplæring, samt 

innføre mekanismer som sikrer gode regnskapsrutiner. 

Den tidligere renholdsarbeideren Marìa 

har studert markedsføring i fire måneder med 

en frivillig lærer, og er nå overført til salgsavdelingen 

ved Bauen-hotellet. Osvaldo, som 

arbeidet som vakt, har iført seg kokkelue for 

endelig å leve av sin lidenskap. Når kvelden 

kommer kan man i tredje etasje på hotellet 

høre sjenerte stemmer repetere i kor: «May I 

help you, sir?» Språklærerne underviser arbeiderne 

gratis mot at de får låne lokaler til den 

ordinære undervisningen sin. 

Etter to og et halvt års okkupasjon har 

Bauen-kooperativet rehabilitert bygningen og 

rommene, med solidaritet og oppfinnsomhet 

som eneste kapital. Gradvis har de opparbeidet 

seg en kundekrets som er interessert i lave priser 

og enkle betalingsrutiner. Et sekstitalls nye 

«partnere» er ansatt. Nå er de 110 arbeidere 

til sammen og har høyere månedslønn enn 

grunnskolelærere. Når alt går som det skal, 

brukes 40 prosent av omsetningen til lønnsutbetaling, 

og resten reinvesteres i bedriften. 

I dag er 79 prosent av de okkuperte bedriftene 

i drift. Men selv om de har dratt fordel av at 

den økonomiske situasjonen i Argentina har 

bedret seg og at pesoen er devaluert, har alle 

slitt med rettsvesenets labyrinter, mangel på 

kapital og tilskudd, usikre kunder og leverandører 

som ofte er skeptiske til arbeiderstyrte 

bedrifter. De fleste av kooperativene fungerer 

på den måten at de selger selve produksjonsprosessen 

til kunder som selv skaffer materialet 

og betaler når produktet leveres. Denne 

løsningen innebærer reduserte inntekter og 

et avhengighetsforhold til «leverandørkundene», 

og er kun en midlertidig løsning frem 

til arbeiderne har opparbeidet seg nok kapital 

til selv å kjøpe råvarene. For nå utnyttes knapt 

halvparten av den tidligere produksjonskapasiteten. 

Det er umulig å se for 

seg direkte salg på et 

solidarisk marked 

De arbeiderstyrte bedriftene hjelper hverandre, 

ofte i den grad at de fungerer som 

kunder eller leverandører for hverandre og gir 

hverandre kreditt. Deres produksjon benyttes 

av andre fabrikker, og sjelden direkte av forbrukere. 

Det er umulig å se for seg direkte salg 

på et solidarisk marked. Akademikeren Andres 

Ruggeri, som er ansvarlig for et institutt ved 

det filosofiske fakultetet på Universitetet i 

Buenos Aires som støtter opp om arbeiderstyrte 

bedrifter, 4 anser dette som et stort handikap: 

«De overtatte bedriftene som produserer 

bildeler, kan kun selge dem til bilfabrikanter. 

Men disse multinasjonale selskapene nekter å 

samarbeide med kooperativer, og spesielt ikke 

med overtatte bedrifter. Den eneste løsningen 

er å selge til et mellomledd som selger videre 

til multinasjonalene, men arbeiderne taper 

fortjeneste i disse transaksjonene.» 

DE ARbEIDERSTyRTE bEDRIFTENES forhold 

til det kapitalistiske markedet utløste en livlig 

debatt i 2002. En trotskistisk mindretallsbevegelse 

gikk på det tidspunktet inn for nasjonalisering 

av bedriftene, men med fortsatt arbeiderkontroll. 

Denne bevegelsen sto sterkt på 

fire bedrifter, deriblant en klesfabrikk i Buenos 

Aires (Brukman) og en fabrikk som produserte 

fliser i Neuquem (Zanon). Arbeiderne på disse 

fabrikkene betraktet bedriftsovertakelsen 

som en innledende etappe i byggingen av et 

sosialistisk samfunn der staten skulle være 

drivkraft i den økonomiske planleggingen. 

Man hadde ingen tro på at kooperativene ville 

overleve på det kapitalistiske markedet. 

Utover å skape ideologisk debatt, resulterte 

denne posisjonen i et permanent konfliktnivå, 

spesielt ved Brukman-fabrikken: Arbeiderne 

ble til slutt kastet ut av politiet. Deretter ble 

Brukman et kooperativ som ved en skjebnens 

ironi er influert av en mer reformistisk strømning: 

Den nasjonale bevegelsen for arbeiderstyrte 

fabrikker (Movimiento Nacional de 

Fábricas Recuperadas por los Trabajadores, 

MNFRT). MNFRT er grunnlagt av Luis Caro, 

en advokat med nære bånd til næringslivet, 

den katolske kirken og den peronistiske høyresiden. 

«Ved å gjøre økonomisk effektivitet 

til noe hellig, fratar MNFRT kooperativene 

deres alternative, kulturelle erfaringer – og 

trekker dem vekk fra MNER,» beklager Andres 

Ruggeri. 

Arbeiderne på flisefabrikken Zanon valgte 

å organisere seg som en juridisk form for kooperativ, 

samtidig som de fortsatt krevde nasjonalisering. 

Samholdet mellom Zanon-arbeiderne 

har gjort denne arbeiderstyrte bedriften 

til et nasjonalt symbol på kampvilje. Takket 

være sterke bånd til de sosiale bevegelsene, 

har disse arbeiderne klart å stå imot sju forsøk 

på utkastelse. Hver måned produserer de mer 

enn 300 000 kvadratmeter fliser illegalt. De har 

ansatt 210 nye arbeidere og betaler lønninger 

– likelønnsprinsippet gjelder også her – som 

er høyere enn i politiet, samtidig som de gir 

jevnlige bidrag til lokale bydeler. 

Å 

skape arbeidsplasser 

på konkurserklærte 

bedrifter, er et imponerende 

spark til arbeidsgiverne 

Å skape arbeidsplasser på konkurserklærte 

bedrifter, er et imponerende spark til arbeidsgiverne. 

Men ikke alle de overtatte bedriftene er 

sikret en lysende fremtid. Alt avhenger av hver 

enkelt bedrifts levedyktighet, globale økonomiske 

forhold, og ikke minst den økonomiske, 

tekniske og rettslige hjelpen den argentinske 

staten vil gi dem. I MNER er man overbevist 

om at dersom de selvstyrte bedriftene får tilstrekkelig 

støtte, kan de gjenopprette 150 000 

arbeidsplasser, og MNERs representanter fremstiller 

seg ofte som mulige samarbeidspartnere 

for staten i kampen mot arbeidsledigheten. De 

har imidlertid ennå ikke oppnådd de rentefrie 

lånene og lovreformene som de har håpet på. 

Mektige økonomiske krefter har et så sterkt 

grep om politikken og rettsvesenet at det koster 

mindre for de folkevalgte og for dommerne 

å vende ryggen til de opprørske arbeiderne enn 

å hjelpe dem, til tross for at de arbeiderstyrte 

bedriftene har stor støtte i befolkningen. 


Se også Naomi Klein og Avi Lewis film The Take (2005) 

om arbeiderstyrte bedrifter i Argentina. 

1 «Empresas recuperadas», Secretaría de desarollo economico, 

Buenos Aires, september 2003. 

2 Arbeidsledigheten økte fra 8 prosent i 1992 til 18 prosent 

i 1995. Mellom 1989 og 2000 sank antallet arbeidere i jobb 

med 35 prosent. 

3 «Fabricas y empresas recuperadas», Centro cultural de cooperacion, 

november 2003. 

4 «Informe del relevamiento entre empresas recuperadas por 

los trabajadores», Programa Faculdad Abierta, filosofisk 

fakultet, Universitetet i Buenos Aires (UBA), april 2003. 

© Per Barclay, Dantzaria Cathrine, 2001 

Alle disse kvinnene 

LITTERATUR: Gjennom 

hele historien har menn 

lagt kvinners litterære 

streben i aske. Men i alle 

forlagshus spøker det etter 

den egentlige stifteren – en 

kvinne . Vi bringer et udrag 

fra den kvinnelige serbiske 

forfatter Dubravka Ugresics 

tekst. 

dubravka uGreSiC 

Serbisk er forfatter i eksil. Denne novellen er 

utgitt i antologien Ceci n’est pas un livre (Dette 

er ikke en bok) som kommer i september på 

forlaget Fayard, Paris. 

I den gamle sovjetiske filmen Den 

enogførtiende etter Boris Lavrenievs 

roman med samme navn, blir vi 

vitne til en fascinerende scene. 

Filmen forteller historien om en 

ung og tapper kvinnelig soldat i 

Den røde hær som fanger en av 

fiendens menn, en tiltrekkende 

offiser fra hvitegardistene. De sitter 

der i en liten hytte midt i ørkenen 

og venter på at hennes enhet 

skal vende tilbake. Men den kvinnelige 

soldatens hjerte banker i 

strid med dogmatismen, og hun 

forelsker seg i sin sjarmerende 

ideologiske fiende. På et tidspunkt 

går fangen tom for sigarettpapir. 

Sjenerøst gir hun ham det eneste 

hun har av virkelig verdi, nemlig 

en liten notatblokk der hun 

skriver sine dikt. Skamløst ruller 

offiseren sin tobakk inn i hennes 

poesi og lar den forsvinne som 

røyk, og det til aller siste linje, 

foran et gapende publikum. 

Kunne vi tenke oss den motsatte 

situasjonen? Nei, for om dette 

bildet både er naivt og rørende, så 

er det også langt mer enn bare en 

filmscene. Den er en metafor på 

kvinnenes litteraturhistorie, på 

kvinners forhold til egen skaperevne 

og på menns forhold til sine 

kvinners skaperevne. 

Gjennom hele historien har 

menn lagt kvinners litterære streben 

i aske, og kvinnene har ofret 

seg for litteraturen. Mye litteratur 

har overlevd historien utelukkende 

takket være dem. La oss bare 

tenke på Nadesjda Mandelstam 

som hårdnakket lærte Osips dikt 

utenat og som på den måten reddet 

flere av hans dikt fra Stalins 

sterke finger på «del»-tasten. 

La oss tenke på alle disse hustruer, 

elskerinner, venninner, 

beundrere, oversettere, ledsagersker, 

donatorer, mesener, kopister, 

maskinskriversker, korrekturlesere, 

oppofrende forleggere, kloke 

forhandlere og litterære agenter, 

inspirasjonskilder, muser, rådgivere, 

glødende og hengivende 

samarbeidspartnere som sørget 

for at forfatternes piper var 

stappet og rengjorde arbeidsværelsene, 

omtenksomme kokker, 

tapre arkivister eller bibliotekarer, 

lidenskapelige lesere, trofaste 

manuskriptvoktere, levende 

sfinkser i litteraturens mausoleum, 

værelsespiker i dikterens 

museum som polerer høytidelige 

byster og feier støvet av samlede 

verker, frenetiske stiftere av 

organisasjoner som tar det som 

sin oppgave å spre både døde og 

levende dikteres bøker. Ja, la oss 

tenke på alle disse kvinnene. 

Omsatt til dataspråket kunne 

vi si at kvinner opp gjennom historien 

har «lagret» litterære tekster 

og at menn har «slettet» dem. 

Hvor mange menn – diktatorer, 

magnater, sensorer, gale, pyromaner, 

hærførere, keisere, ledere 

– har ikke næret et uforsonlig hat 

til det skrevne ord! Dersom en 

kvinne en gang kom til å pakke 

en fersk fisk i diktene til en dikterspire, 

hva var vel det sammenliknet 

med alle de bøkene som ble 

brent i den kinesiske keiser Ching 

Huan Tis tid? Dersom en annen 

har dekket brødformen med et 

papir med skrevne vers, hva var 

vel det sammenliknet med alle 

de tonn av manuskripter som ble 

ødelagt av KGB? Dersom noen har 

brukt en bok til å tenne opp i peisen 

med, hva var vel det sammenliknet 

med røyken etter nazistenes 

bokbål? Og dersom en tredje 

har revet ut sidene i en roman 

for å pusse sine vinduer, hva var 

vel det sammenliknet med asken 

etter biblioteket i Sarajevo som 

ble brent av Karadzic og Mladic’ 

granater? 

Kunne vi ha sett for oss det 

motsatte? Nei, det er rett og slett 

utenkelig. Kvinner har alltid vært 

lesere, små fluer på litteraturens 

krok. Kvinner har alltid plassert 

seg på publikums side. Det var 

derfor den lille kroatiske litteraturens 

mannlige forfattere på 1800tallet 

var nødt til å be kvinnene 

om å slutte å lese tysk, for ellers 

hadde de ingen til å lese seg, stedets 

egne diktere. «En patriot kan 

bare føle sorg i hjertet når han blir 

fortalt at piker, ikke bare fra gode 

familier, men også blant vanlige 

folk, gjør narr av det nasjonale 

språket.» Og de kroatiske kvin- 

nene var godhjertede og viste forbarmelse, 

og tok til å lese mens 

de gjespet av kjedsommelighet… 

Man kan altså godt si at det var 

med dem, med leserne, at litteraturen 

i dette lille landet begynte. 

Kvinner har alltid vært gode 

tjenere for litteraturen. Kvinner 

er gode ånder: I alle forlagshus 

spøker det etter den egentlige stifteren, 

en kvinne. Og som takk 

for strevet betenker forfatterne 

dem sjenerøst med en kompliment, 

oftest kollektivt. Det er 

derfor kvinnenavnene vanligvis 

er å finne helt nederst på listen 

over dem det sømmer seg å takke, 

redaktører, agenter, forleggere, 

venner og institusjoner. Ved pyramidens 

base skimtes en Mary, en 

Jane eller en Vera, 1 fremdeles i 

aktivitet. 

Ringen ble 

sluttet da 

Sylvia Plath begikk 

sitt symbolske 

selvmord og endte 

sine dager ved 

å stikke hodet 

inn i stekeovnen, 

hjemmets 

krematorium, en 

konkret erindring 

fra helvete 

LA OSS GÅ TILbAKE der vi begynte 

og hevde at kvinnenes, bøkenes 

og røykens historie egentlig er én 

og udelelig, ja felles, hadde jeg nær 

sagt. Bare kvinner og bøker ble 

brent på inkvisisjonens bål. Menn 

har hatt en ubetydelig rolle, rent 

statistisk, i historiens aske. Hekser 

(opplyste kvinner) og bøker (kilde 

til kunnskap og nytelse) er blitt 

erklært for Satans verk hver gang 

det har vært nødvendig i menneskehetens 

historie. 2 Og ringen 

ble sluttet da Sylvia Plath begikk 

sitt symbolske selvmord og endte 

sine dager ved å stikke hodet inn 

i stekeovnen, hjemmets krematorium, 

en konkret erindring fra 

helvete. 

Men la oss avslutte denne triste 

historien med et litt lystigere 

eksempel, som faktisk er russisk, 

det også. En mamma i Moskva 

var svært bekymret for sin sønn, 

og ikke helt uten grunn: det gikk 

godt på skolen og han leste mye, 

han idealiserte Pusjkin osv. Men 

hun mistenkte ham likevel for 

å bruke narkotika, noe som for 

henne var det aller verste. Derfor 

ransaket hun regelmessig sønnens 

lommer. Og en dag fant hun 

det hun lette etter; en liten brun 

bit av noe, godt innpakket i aluminiumspapir. 

I stedet for å ødelegge 

det skjebnesvangre funnet, 

bestemte den tapre kvinnen seg 

for å prøve ut effektene av stoffet 

på seg selv. Hun hadde absolutt 

ingen erfaring på dette område, 

men greide likevel mer eller mindre 

å rulle seg en joint. Da sønnen 

plutselig viste seg i døråpningen 

våknet hun raskt opp av døsigheten 

som var begynt å sige over 

henne. 

– Hvor er min lille jordklump? 

spurte han? 

– Den har jeg røkt opp, svarte 

hun lystig. 

Det lille klumpen var ikke 

hasj, slik moren hadde trodd, men 

etter sigende noe jord fra Pusjkins 

grav, en hellig relikvie for gutten. 

Hun hadde altså røkt Pusjkin – og 

uten å vite det hevnet den sjenerøse 

soldaten i Den røde hær hvis 

dikt et eller annet fløtefjes hadde 

latt gå opp i røyk. Kanskje har 

denne ukjente kvinnen, helt uten 

å vite det, vendt et nytt, revolusjonerende 

blad i litteraturhistorien. 

Kanskje, sier jeg, men takk 

til henne, likevel. 

Oversatt av S.S. 

På norsk finnes Museum for betingelsesløs overgivelse 

av Dubravka Ugresic (Gyldendal Forlag, 

2003). En ukonvensjonell og følelsesfylt roman 

der fiksjon og antatt virkelighet blandes i en 

historie som er bygget på hennes eget omflakkende 

liv som kroatisk eksilforfatter. Ifølge 

Literary Review: «Ugresic has secured 

a space on the bookshelf reserved for classics 

of twentieth-century history… Her concern 

is nothing less than the preservation of truth 

– the rescue of real time and authentic memory 

from the weight of nationalistic rhetoric and 

kitsch under which they have too often buried 

in her country.» Selges på Tronsmo Bokhandel 

i Oslo. 

1 Stacy Schiff, forfatter av Vera (Mrs Vladimir 

Nabokov) skriver: «Tatt i betraktning alle 

de tingene han aldri hadde lært å gjøre 

– skrive på maskin, kjøre bil, snakke tysk, 

finne forlagte ting, lukke en paraply, svare 

på telefonen, skjære opp sidene i en bok, 

bruke litt tid på småborgerne – er det ganske 

enkelt å tenke seg hva Vera brukte sitt 

liv på.» 

2 I den amerikanske filmen Djevelens advokat 

av Taylor Hackford fremstilles den moderne 

Satan på en meget interessant måte. 

Djevelen (Al Pacino) og hans hoff gjenkjenner 

hverandre ved to viktige detaljer: 

De røyker (ingen røyker lenger i Amerika 

bortsett fra dem som er i de urenes makt) 

og de snakker fremmede språk (utdannede 

mennesker er også i de urenes makt!).


KvINNEKAMP: I Egypt utgjør kvinnene 53 prosent av befolkningen, men 

innehar ikke mer enn 2,5 prosent av de politiske stillingene. Den egyptiske 

feministbevegelsen, en foregangsfigur i arabisk kvinnekamp, var tradisjonelt 

ikke-religiøs. Vi har møtt en rekke kvinner og spurt om deres holdninger i dag. 

wendy kriStianaSen 

Journalist, London. Spesialutsending for Le Monde diplomatique. 

Det er forandring i luften i Kairo. I hele år har 

alt fra venstreradikale til islamister protestert 

mot president Hosni Mubaraks avgjørelse om 

å stille til presidentvalg igjen. Mubarak har 

sittet ved makten i Egypt siden 1981, og motstandsbevegelsen 

bærer det megetsigende navnet 

«Kifaya!» (Nok!)… Psykiateren og forfatteren 

Nawal El Saadawi, som lenge har kjempet 

for kvinnenes sak, stilte som kandidat til valget. 

Selv om valgkomiteen ikke godtok hennes 

kandidatur, er det faktum at hun i det hele tatt 

stilte et klart tegn på klimaendring i et land der 

kvinnene utgjør 53 prosent av befolkningen, 

men ikke innehar mer enn 2,5 prosent av de 

politiske stillingene. Politikken er ikke det 

eneste feltet denne viljen til endring kommer 

til uttrykk i. Engasjerte muslimske kvinner 

sloss også for like rettigheter, særlig innen 

religionen. 

Den egyptiske feministbevegelsen, en foregangsfigur 

i arabisk kvinnekamp, var tradisjonelt 

ikke-religiøs. Hala Galals bemerkelsesverdige 

film Dardasha nissa’iyaa (Kvinners 

småprat) fra 2004 viser utviklingen i Egypt 

gjennom fire generasjoner av en og samme 

familie. De eldste, barhodet og uten tvil moderne, 

minnes hvordan feministbevegelsen ble 

påbegynt av Hoda Chaarawi på 1920-tallet, 

mens deres barnebarn og oldebarn går med 

hijab. Man kan bare slå det fast: Det store flertallet 

av Kairos kvinner – over 80 prosent – går 

med skaut. Særlig i fasjonable butikker og 

kafeer med europeiskklingende navn, for ikke 

i retning Det liberAle høyre 

EGyPT: På slutten av 70-tallet hadde 

Det muslimske brorskapet blitt den 

største religiøse bevegelsen i Egypt. 

Men det islamske landskapet er 

kraftig forandret siden den gang. I 

dag har de valgt å holde sitt utopiske 

prosjekt om en islamsk stat i 

bakgrunnen. 

huSSam tammam 

Journalist og forsker, Kairo. 

Presidentvalget 7. september vil forandre det 

politiske landskapet i Egypt. Takket være en 

grunnlovsendring vil landet avholde sitt første 

presidentvalg med flere kandidater. Mange 

observatører har trodd at organisasjonen 

Det muslimske brorskap ville utnytte disse 

omstendighetene til å skaffe seg større handlefrihet 

enn tidligere. Men det motsatte har 

skjedd: Brorskapet gjennomgår i disse tider 

en krise uten sidestykke i organisasjonens 

historie. 

Da storparten av medlemmene i Det muslimske 

brorskap slapp ut av fengsel på 70-tallet, 

mente de at den politiske arenaen, som 

var preget av et statskontrollert flerpartisystem, 

var uforenlig med deres målsetning om 

å etablere en islamsk stat. Deres mistro til det 

politiske regimet og de store sjansene for en 

konfrontasjon med makthaverne, forsterket 

denne overbevisningen. 

Brorskapet konkluderte med at hvis de 

skulle nå sitt mål, måtte de bygge en organisasjon 

på siden av staten og dens sikkerhetsapparat. 

Slik mente de at de kunne håndtere de 

eksepsjonelle situasjonene som ville komme, 

spesielt ettersom president Anwar al-Sadat 

(1970-1981) overhodet ikke hadde til hensikt å 

legalisere organisasjonen, som hadde vært forbudt 

siden 1954. Han nøyde seg med å tolerere 

Brorskapets aktiviteter. 

Brorskapets gjenoppbyggingsstrategi ble 

ledet av en generasjon aktivister med bakgrunn 

fra organisasjonens paramilitære fløy 

å snakke om i kvartalene til det voksende borgerskapet 

eller i rikfolkets lune og skyggefulle 

smågater i Zamalek. 

INGEN, SELV IKKE DE mest iherdig antireligiøse, 

forsøker å forringe religionens rolle 

i dette samfunnet. Økonomen Hoda Sophi, 

planleggingsansvarlig i regjeringens Nasjonale 

kvinneråd, og den eneste av våre intervjuobjekter 

som ikke går med hijab, forklarer dette 

slik: «Det som bekymrer meg er stereotype 

oppfatninger av kvinnen. Det er et resultat av 

vår tradisjonelle kultur. Det er det som er det 

egentlige problemet, ikke hijab eller islam i 

seg selv. Vi setter alt inn på å klarlegge essensen 

i islam, og skille dette fra tradisjonen.» 

”Det som bekymrer 

meg er stereotype 

oppfatninger av kvinnen. 

Hoda Sophi 

Omaima Abou Bakr ved Universitetet i Kairo 

var med på å grunnlegge Forum for kvinner og 

folkeminnet, et ikke-statlig forskningssenter 

som arbeider med problemer i sosiale forhold 

kjønnene imellom. Hun definerer seg selv som 

«feminist med visse reserver, en arabisk og 

muslimsk feminist», og vil fylle kløften mellom 

ikke-religiøse og islamistiske kvinner, «en kløft 

som fortsatt eksisterer, selv om det ikke har 

vært så mye snakk om den i det siste på grunn 

frem til revolusjonen i 1952 (da de «frie offiserene», 

med Gamal Abdel Nasser i spissen, tok 

makten). Disse hadde lang erfaring med illegal 

virksomhet. Allerede på slutten av 70-tallet 

hadde de oppnådd imponerende resultater: 

Brorskapet var blitt den største religiøse bevegelsen 

i Egypt, og slukte sine rivaler. Emirene i 

bevegelsen Gamaa Al-Islamiya, som sto sterkt 

på universitetene, bestemte seg for å slutte seg 

til Det muslimske brorskap, som altså opplevde 

en virkelig storhetstid. 

Styrket av fremgangen fortsatte Brorskapets 

ledere i samme spor. Bevegelsens status som 

«forbudt, men tolerert» innebar dessuten at de 

unnslapp en rekke begrensninger som legale 

organisasjoner ble pålagt (krav til gjennomsiktighet, 

definert program, osv.) 

Brorskapet fikk også bekreftet riktigheten 

av sin strategi da Hosni Mubarak kom til makten 

i 1981. I starten av sin presidentperiode 

inviterte han lederne for alle opposisjonsbevegelsene 

i Egypt til presidentpalasset, bortsett 

fra Det muslimske brorskap. Det at Sadats 

etterfølger opprettholdt ekskluderingen av 

brorskapet, ble for dets ledere en bekreftelse på 

at deres bevegelse ikke kom til å bli anerkjent 

med det første. En ny generasjon i Brorskapet 

var imidlertid interessert i å bryte med strategien 

fra 70-tallet og arbeide for å få organisasjonen 

legalisert, men ble skuffet. 

PÅ bEGyNNELSEN AV 80-TALLET trådte Det 

muslimske brorskap inn på den politiske arenaen, 

men uten å måtte føye seg etter lover og 

regler – som å skaffe seg administrativ tillatelse 

til å grunnlegge et parti. Organisasjonen 

samordnet derfor sin aktivitet med partiene 

Al-Wafd (1984), Al-Amal og Al-Ahrar (1987), 

for å få enkelte av sine medlemmer valgt, men 

uten noen langvarig satsing på disse alliansene. 

Innad i Brorskapet ble samtidig ønsket om 

å etablere et parti stadig sterkere. Men veiledningsrådet, 

organisasjonens høyeste organ, 

avviste dette, og regimet sørget for å gi dem de 

nødvendige argumentene ved å avvise enhver 

av dagens fokusering på demokratisering». 

De største forandringene finner sted blant 

de islamistiske kvinnene. De møter i dag en 

mykere og mer progressiv versjon av «det nye 

islam». 35 år gamle Dalia Salaheldin arbeider 

som journalist for nettstedet Islamonline 

(IOL), 1 et nyskapende nettsted på engelsk og 

arabisk som kom på nettet i 1999. Hun begynte 

å gå med hijab på universitetet, mot foreldrenes 

vilje. Hun er lidenskapelig opptatt av 

arbeidet sitt: «Det er ikke bare en jobb – det er 

mitt livs valg. IOL vil vise islam slik det virkelig 

er, ikke slik det er blitt formet i årenes løp. 

Tradisjonen har skyggelagt religionen. Og jeg 

mener muslimene må ta på seg skylden for 

det.» 

Samar Dowidar er også 35 år gammel. Hun 

tar seg av sosiale spørsmål på den arabiske 

versjonen av IOL. Hun mottar nærmere 600 

brev hver uke, og omtrent 200 av disse tar opp 

«følsomme» emner, som narkotika, utroskap, 

homoseksualitet og masturbasjon. Et utvalg 

av brevene blir publisert med svar – det er 

en del av det nye og åpne islam. 27 år gamle 

Dalia Jusef, som anser seg selv for å være en 

«militant muslim», forteller at det alltid har 

vært hennes drøm å arbeide for IOL. Det har 

utvidet hennes horisont: «Kvinnebevegelsen 

fremstilte seg som ikke-religiøs, og islamistene 

var reaksjonære og på defensiven.» Men i dag 

er hun overbevist om at det ikke lenger er slik: 

«Vi islamister blir mer og mer åpne, og ideene 

våre er mer gjennomtenkte. Vi aksepterer at 

det finnes problemer, og vi prøver å finne ut 

av hvordan vi kan løse dem. I dette står de nye 

generasjonene svært nærme hverandre, om de 

er ikke-religiøse eller islamister.» 

Grunnleggerne av IOL var med på å bringe 

«det nye islam» til Egypt. Som et resultat 

av globaliseringen, satellitt-TV og video har 

mange nye og karismatiske predikanter som 

Amr Khaled funnet sin plass i rampelyset. De 

Det muslimske brorskaps nye æra 

form for anerkjennelse av et parti basert på 

Det muslimske brorskap. Det var grunnen til 

at Abul Ela Madi forlot Brorskapet. Han sto i 

spissen for etableringen av en ny organisasjon, 

Al-Wasat («sentrum»), som på tross av mange 

henvendelser til myndighetene fortsatt venter 

på å bli offisielt anerkjent. 

Det muslimske brorskap valgte altså å 

holde sitt utopiske prosjekt om en islamsk 

stat i bakgrunnen – et prosjekt som aldri er 

blitt klart definert – og konsentrerte seg om 

å bygge en stor organisasjon som opererte på 

siden av loven. Brorskapet klarte å infiltrere 

sivile og statlige institusjoner, fagforeninger 

og administrasjonsapparat – med unntak av 

hæren, politiet og såkalte suverene organismer 

(presidentskapet, ledelsen av ministerrådet, 

utenriksdepartementet). Brorskapets ledelse 

har aldri våget å krysse denne linjen. 

brorskapet hadde mellom 

hundre og fem hundre 

tusen aktive medlemmer, 

som betalte en månedlig 

medlemsavgift 

Et prosjekt kalt tamkin («å gjøre mulig», 

som også kan oversettes med det engelske 

ordet empowerment) ble utarbeidet av de dyktigste 

kadrene som hadde sluttet seg til organisasjonen 

på 70- og 80-tallet. Dette dokumentet, 

som ikke er offentliggjort, var starten på en 

omstrukturering og modernisering av organisasjonen. 

Det skisserte etappene og prosessen 

som skulle gi organisasjonen gradvis kontroll 

over staten, frem til en fredelig maktovertakelse. 

Dokumentet ble oppdaget av politiet i 

1992, og hjalp makthaverne til å vurdere hvor 

stor makt Det muslimske brorskap hadde: Det 

hadde utviklet seg til en veritabel parallellstat, 

men uten den offisielle statens skavanker 

(aldrende lederskap, korrupsjon, osv.). 

i egypt skAper kvinner blest i islAms nAvn 

Vilje til endring 

kan love et bedre liv, en blanding av materiell 

velferd og Guds velbehag. Denne blandingen 

åpner for en «positiv tankegang» – for kvinnene 

dreier det seg først og fremst om å tilegne 

seg selvtillit og ansvar. 

Dette er særlig tilfellet innen religionen. 

Man søker flere og flere kvinnelige predikanter, 

og det muslimske universitetet Al Azhar åpnet 

en egen seksjon for disse i 1999. Departementet 

for religiøse anliggender annonserte i april i år 

at det ville velge ut 52 utdannede kvinner 

(blant 800 kandidater) for å fylle imamens 

rolle i bønn… for kvinner. Shirin Sathy er en 

av de mest populære kvinnelige predikantene: 

Når hun leder bønnen i Sidiqi-moskeen, i det 

velstående området Heliopolis, er 400 kvinner 

til stede. Moskeen er med andre ord stappfull, 

men stemningen er avslappet: Kvinner fra 

middelklassen, av alle aldre, med forskjellige 

typer skaut, snakker sammen, ber, leser sms… 

så ankommer Sathy i sort kjole og et enormt 

hvitt sjal. Publikum hører som forhekset på 

hennes preken, som gjaller fra høytalerne. 

Kvinner fra middelklassen, 

av alle aldre, med 

forskjellige typer skaut, 

snakker sammen, ber og 

leser sms… 

Magda Amer er en overraskende personlighet: 

Rødt kruset hår, leppestift i store mengder 

og et stort smil. Hun praktiserte ikke islam da 

hun var ung, men nå, etter fire års studier ved 

Al Azhar, underviser hun i kvinners rettigheter, 

fiqh og Sharia. 2 Hun holder også prekener 

i Sidiqi-moskeen, og nøler ikke med å benytte 

seg av populære vestlige skrifter, som John 

Brorskapet hadde mellom hundre og fem 

hundre tusen aktive medlemmer, som betalte 

en månedlig medlemsavgift og var tilknyttet 

en ousar, en basiscelle. I tillegg kom organisasjonens 

mange sympatisører. Det finnes ikke 

helt nøyaktige opplysninger om organisasjonen, 

nettopp på grunn av dens semi-illegale 

status, vanskelighetene med å registrere sympatisører, 

osv. Brorskapets ledelse betrakter 

alle forsøk på å supplere opplysningene som 

en form for forræderi. 

Etter at president Mubarak kom til makten, 

har Egypt vært styrt etter følgende «avtale»: 

regimet beholder sitt monopol på det politiske 

liv i bytte mot en liberalisering av økonomien. 

Loven som regulerer partienes virksomhet, gir 

myndighetene fullstendig kontroll over dem. 

Resultat: Før grunnlovsendringen lå Egypts 

politiske liv for døden, og erfaringene med 

flerpartisystemet som ble innført på 70-tallet 

endte med skuffelse. Dette så ut til å gi Det 

muslimske brorskapet rett i sitt valg om å operere 

på siden av loven. 

DET POLITISKE LIVET, som hadde ligget 

dødt i flere tiår, begynte imidlertid å våkne 

til liv igjen etter både ytre og indre press. 

Grunnlovsendringen og åpningen for flere 

kandidater i presidentvalget, var et første skritt 

i makthavernes tilbaketrekning. Sannhetens 

time skulle snart komme, og alles øyne rettet 

seg mot Det muslimske brorskap. Skulle 

Brorskapets få sitt store gjennombrudd? 

Illusjonene ble kortvarige. Bevegelsen 

Kefaya («nok») stilte seg i spissen for kampen 

mot president Mubarak ved å være de første til 

å demonstrere, 12. desember 2004. 

Brorskapet ble hengende etter. De brukte 

over tre måneder på å vurdere den nye situasjonen 

og bestemme seg for å gå ut i gatene 

(demonstrasjon 27. mars 2005). 

Å skulle være nødt til å rivalisere med 

«smågrupperingen» Kefaya, var et hardt slag 

for Brorskapets ledere, men de regnet uansett 

med at de lett ville overta ledelsen for opposisjonen 

mot Mubarak. De hadde tross alt en 

Grays Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus 3 : 

«Jeg bruker det som er positivt og konformt i 

forhold til islam. Jeg fokuserer særlig på kunsten 

å takle menn og det som hender med kvinner 

som ikke vet hvordan de skal gå frem. Jeg 

lærer dem å ikke spørre: «Hvor har du vært? 

Hvorfor er du forsinket?» Med alle disse rådene 

har jeg reddet en rekke ekteskap.» Men det er 

ikke alt. Magda underviser også i immunologi, 

og for tre år siden åpnet hun en helsekostforretning 

i Heliopolis, der hun selger brun ris, 

hvete, bygg, og sesam dyrket i Egypt. Butikken 

hennes er en del av et waqf, 4 og inntektene går 

til moskeen. Hun bruker også denne butikken 

– uoffisielt – for å helbrede syke. 

En annen praksis som er under utvikling i 

Kairos middelklasse er religionsundervisning 

i private møter. Disse møtene er ikke offisielt 

autorisert, så invitasjonene kommer via jungeltelegrafen. 

Det var Suzie Mazhar, en rik og 

from kvinne, som en gang på 90-tallet innledet 

denne tradisjonen. Til å begynne med, før det 

ble vanlig at kvinner preket, var det en mannlig 

predikant som skjult bak gardiner forkynte 

herrens ord. Fru Mazhar rekrutterte «omvendte» 

skuespillerinner og danserinner, som den 

svært tiltrekkende Chems Al-Baroudi, kjent 

som «fristerinnen». Som så mange andre sluttet 

hun med ett å spille, tok på et neqab (slør 

som dekker ansiktet) og begynte å studere 

islam. Det er altså ikke alle kvinnelige aktiviteter 

som fører til frigjøring. 

Grunnleggerne av 

IslamOnline var med på 

å bringe «det nye islam» til 

Egypt 

Det blir også flere og flere kvinnelige lærde 

organisasjon der hvert lokallag var større enn 

hele Kefaya. 

6. mai 2005 ble Brorskapets talsmann Issam 

Al-Aryan og en rekke andre av organisasjonens 

ledere arrestert i sine hjem. Organisasjonens 

størrelse og viktighet skulle nå vise seg å bli 

en ulempe. Med over 2000 av sine tilhengere i 

fengsel måtte Brorskapet bruke storparten av 

sine krefter på hjelp til de fengslede og deres 

familier. Og demonstrasjonene avtok… 

Dette nederlaget skyldtes ikke bare undertrykkingen 

av organisasjonen. Brorskapets 

ledere, og også deres fiender, har ikke forstått 

at det islamske landskapet er kraftig forandret 

siden 70-tallet. 

I utgangspunktet var Det muslimske brorskap 

offisielle representanter for en islamistisk 

ideologi konsentrert rundt kravet om en 

islamsk stat. Dette «dekket» både kravene til 

de fattigste delene av befolkningen, som så det 

som en måte å bekjempe sosial undertrykking 

på, og den høyere middelklassen som ønsket 

mer moralsk høyverdighet og sosial mobilitet. 

MEN MyE VANN HAR rent ut i havet siden den 

gang, og dagens Muslimske brorskap er svært 

forskjellig fra hva det en gang var. Brorskapets 

inntreden på den politiske arenaen har fått det 

til å oppgi den store fortellingen om en islamsk 

stat og alle dertil hørende referanser, spesielt 

gjenopprettelsen av kalifatet. Organisasjonens 

program skiller seg lite fra de andre partienes, 

spesielt de liberalistiske partiene. 

Brorskapet erklærer nå sin ubetingede støtte 

til demokratiet uten å gi dette en islamsk 

innpakning – de nevner ikke en gang begrepet 

shura (konsultasjon). De aksepterer alternering 

av makt og folkets dom, uavhengig av om 

den er i tråd med sharia-loven. De insisterer 

på likeverd mellom alle borgere, og bryter 

dermed med det tradisjonelle skillet mellom 

muslimer og koptere (kristne egyptere). 

Brorskapet aksepterer kopteres adgang til alle 

posisjoner, 1 samt retten til å etablere koptiske 

og kommunistiske partier. 2 

Disse synspunktene er imidlertid ikke 

(mufti). Med diplom fra Al Azhar og inngående 

kjennskap til Koranen, hadith og Sunna, 5 

praktiserer de itjihad 6 og utsteder fatwaer for 

å løse folks problemer. Alt ifølge Shariaen, 

men med oppriktig forståelse for folks hverdagsproblemer. 

De siste fire årene har det blitt 

kjempet for at deres status som lærde skal 

anerkjennes fra offentlig hold. Mens alle venter 

på en avgjørelse fra president Mubarak, har 

Al Azhar-universitetet oppnevnt kvinner som 

representative for alle medlemmene av Det 

muslimske brorskap. Det er fremfor alt en ny 

generasjon ledere, spesielt representert ved 

Abdel Mon’im Abul Foutouh, som står for dette 

linjeskiftet. De dominerer i dag Brorskapet og 

møter lite reell opposisjon. 3 

I 

årenes løp har 

organisasjonens 

rekruttering konsentrert seg 

om middelklassen 

Det muslimske brorskap er for øvrig 

også påvirket av de radikale endringene som 

har skjedd i Egypt på det økonomiske plan. 

Liberaliseringen, kalt intifah («åpning») har 

gått sterkt utover de fattige. Men Brorskapet, 

som tradisjonelt har trukket til seg folk fra alle 

deler av befolkningen, har støttet denne liberale 

politikken. I årenes løp har organisasjonens 

rekruttering konsentrert seg om middelklassen, 

som preges av nye former for religiøsitet. 

Brorskapets ledere og aktivister har stadig 

oftere bakgrunn fra den høyere middelklassen 

og borgerskapet. Forretningsmenn spiller også 

en større rolle i organisasjonen. Kort sagt har 

Det muslimske brorskap utviklet seg i retning 

det liberale høyre. 

FATTIGE OG MARGINALISERTE befolkningsgrupper 

er blitt skjøvet vekk fra organisasjonen, 

ut av dens program og til og med dens 

talemåter. Brorskapet har sluttet å representere 

dem, selv om de lider under de økonomiske 

forandringene. «Ingen av Brorskapets 

medlemmer sulter,» konstaterer en tidligere 

leder i organisasjonen. Men ifølge offisielle 

tall, er 17 prosent av Egypts befolkning fattige, 

og opposisjonen opererer med 40 prosent. 

Splittelsen mellom Brorskapet og fattige 

befolkningsgrupper innebar at sistnevnte ikke 

var til stede i demonstrasjonene i vår. Noen 

observatører mener til og med at Brorskapet 

Fra www.islamonline.com 

dekaner ved fakultetet for islamstudier, og så 

vel dagsavisen Al Ahram og statlig TV publiserer 

kvinnenes fatwaer. 

IOL HAR SIN PERSONLIGE mufti, professor 

Souad Saleh, en av dekanene ved Al Azhar-universitetet. 

IOLs fatwaseksjon svarer for eksempel 

som følger på et spørsmål om hvorvidt en 

mann har rett til å tvinge sin kone til å bruke 

hijab: «Bruk av hijab er en plikt Allah den 

bevisst dempet mobiliseringen og gikk i dialog 

med makthaverne for å unngå at demonstrasjonene 

skulle komme ut av kontroll. 

Gamaa Al-Islamiya, som brøt med 

Brorskapet og innledet en væpnet konfrontasjon 

med makthaverne på 80-tallet, var på sin 

side i stand til å representere de fattige. Det 

forsto Adel Hussein, en muslimsk tenker og 

politiker med bakgrunn fra marxistiske organisasjoner, 

som derfor var bevisst på spørsmålet 

om klasse. Han forsøkte å trekke islamistiske 

ledere fra forsteder og fattige miljøer til 

sitt parti Al-Amal («arbeidet»). Han ba dem 

imidlertid om å avstå fra væpnet kamp. Men 

uenighetene med Gamaa og myndighetenes 

forbud mot Al-Amal satte en stopper for dette 

forsøket på å representere de fattige – ikke 

minst ettersom makthaverne fengslet 20-30 

000 medlemmer av Gamaa. 

Det muslimske brorskap er for øvrig ikke 

lenger de eneste representantene for det religiøse 

borgerskapet. Tilbudet på dette området 

har aldri vært så stort, spesielt med nye predikanter 

som Amr Khaled, 4 men disse strømningene 

er lite opptatt av den politiske arenaen. 

Men selv på dette området kan en ung, troende 

muslim finne organisasjoner som er mindre 

begrensende og mindre farlig enn Brorskapet. 

Da Brorskapet mistet sin posisjon som den 

eneste representanten for politisk islam, ble 

organisasjonen et konglomerat, langt fra det 

monolittiske inntrykket den ønsker å gi. Blant 

Brorskapets medlemmer finner man dermed 

studenter ved Al-Azhar-universitetet, salafister, 

tidligere jihadister, ledere med bakgrunn 

fra andre politiske retninger, samt bønder og 

arbeidere som ikke har noen som helst utdanning 

og som slavisk følger ordrene fra sine 

overordnede i bevegelsen. 

Møtedeltakelsen i Brorskapet er på 

vei nedover, den anslås nå til 40 prosent. 

Rekrutteringen stagnerer, gjennomsnittsalderen 

blant medlemmene stiger, og disiplinen 

blir dårligere. Selve motivasjonen for å bli 

medlem har også endret seg: I dag blir man 

medlem av Det muslimske brorskap for å 

allmektige påla den muslimske kvinnen, og 

hun må adlyde den ordenen og vise at hun tror 

oppriktig på Allah. […] Det vil ha en negativ og 

usunn effekt dersom du forsøker å tvinge din 

kone eller ditt barn til å gjøre eller la være å 

gjøre noe. Du må ha nok tålmodighet til å lære 

henne opp, og spille på følelsene hennes.» Og 

à propos muligheten til å praktisere oralsex: 

«Alle handlinger som tilfredsstiller og gir ektefellene 

glede godtas, med to unntak: analsex og 

sex mens kvinnen har menstruasjon. Følgelig 

er det tillatt for mann og kvinne å utføre cunnilingus 

og fellatio.» 

Også på andre områder skaper kvinner 

blest i islams navn. Heba Qutb er en militant 

muslim som bruker hijab, og har to doktorgrader, 

hvorav en er fra Maimonides University i 

Florida. Qutb er i tillegg spesialist i sexterapi, 

og i hennes klinikk i Mohaneseen er det særlig 

menns problemer som står på dagsordenen. 

Hun har også skrevet en bok om seksualitet 

i islam. «Jeg er en pioner. Utfordringen er å 

endre måten islam oppfattes på. Min forskning, 

som er basert på muslimske kilder, har 

gjort meg klar over at islam hadde forstått hvor 

viktig sex var for ekteskapet lenge før resten av 

verden.»For deltakerne er disse aktivitetene 

frigjørende. Men har de grunnleggende holdningene 

forandret seg? På Islamonline – absolutt. 

I de private møtene og moskeene er det 

ennå ikke tilfelle. Men kvinnene oppfordres til 

å ta ansvar for sitt eget liv, og hvem kan si hvor 

langt det kan føre dem? 

oversatt av G.U. 

1 www.islamonline.com 

2 Sharia er den islamske lov, og fiqh tolkningen av den. 

3 John Gray, Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus, Hilt og 

Hansteen, Oslo, 2001. 

4 Waqf betyr eiendom eller virksomhet i institusjonseie (her: 

moskeen). 

5 Hadith er Muhammeds og hans tilhengeres ord og handlinger, 

samlet i Sunna. 

6 Itjihad er Juridisk tolkning basert på Koranen og Sunna. 

skaffe seg kontakter og få en enklere hverdag, 

eller til og med for å få opp lønnsomheten til 

bedriften sin. Derfor har Brorskapets ledere 

problemer med å bli enige om organisasjonens 

fremtid. Det har også hersket stor tvil i organisasjonen 

om hvordan den skal forholde seg til 

det forestående presidentvalget 7. september. 

Etter lang tids nøling har Brorskapets ledelse 

oppfordret folk til å stemme, men uten å anbefale 

noen kandidat. 

Det muslimske brorskap har gått inn i en 

ny æra. Det har skrinlagt sine gamle prosjekter, 

men er ute av stand til å formulere nye. 

Bildet av en organisasjon som helt siden den 

ble stiftet, både har klart å hevde seg mot 

makthaverne og skaffe seg folkelig forankring, 

er nå en saga blott. Det egyptiske regimet har 

gått inn i en periode preget av usikkerhet, men 

det gjelder også for Det muslimske brorskap. 


1 En av organisasjonens ledere, Mohamed Habib, har annonsert 

at Brorskapet vil utarbeide et dokument som innrømmer 

kopterne og alle «andre» egyptere retten til status som 

fullverdige borgere. 

2 Veileder i Det muslimske brorskap, Mohamed Mehdi Akef, 

har nylig uttalt seg positivt om etablering av et koptisk 

parti. 

3 Abdel Mon’im Abul Foutouhs bok «Reformatorer ikke sløsere» 

(på arabisk), Kairo, august 2005, og dokumentet som 

er vedlagt boken: «Islamsk forståelse av global forandring». 

4 Se Hussam Tammam og Patrick Haenni, «L’islam branché de 

la bourgeoisie égyptienne» (Det egyptiske borgerskapets 

trendy islam), Le Monde diplomatique, fransk utgave, september 

2003.


nekrolog over riksutstillinger 

Drukner i Nasjonalmuseet 

BILLEDKUNST: Nylig ble 

Riksutstillinger en del av 

Nasjonalmuseet for kunst. Hva skjer 

nå med den uavhengige institusjonen 

som rakk å bli en attraktiv formidler 

av samtidskunsten i Norge? 

inGunn haraldSen 

Journalist og kunsthistoriker 

– Riksutstillinger var en norgesomspennende, 

særegen institusjon som kunne lage noe 

verken de nasjonale eller lokale kunstarenaene 

fikk til, sier Gjert Gjertsen, daglig leder i 

Norske billedkunstnere (NBK) til le Monde 

diplomatique. 

– De hadde ressurser og penger til å støtte 

opp om nye prosjekter, og de fanget opp trender 

i det lokale kunstmiljøet. Det var særlig de 

tre siste årene at Riksutstillinger virkelig fikk 

en ny og spennende profil, noe kunstmiljøet 

så frem til en videre utvikling av. De samlet 

Norges kunstscene og evnet å løfte den i riktig 

retning. Så ble de dessverre stoppet ved 

innlemmelsen i Nasjonalmuseet for kunst. Vi 

vet ikke hva som kommer videre, men frykter 

det verste. 

NBK var en av mange institusjoner som 

samarbeidet tett med Riksutstillinger, som ble 

en del av Nasjonalmuseet for kunst 1. juli i år. 

Ifølge museets nye handlingsplan for landsdekkende 

kunstformidling skal «Riksutstillingers 

tidligere aktiviteter forme utgangspunkt og 

plattform for å videreutvikle et landsdekkende 

formidlingsengasjement i nært samarbeid 

med regionale aktører». Det skal opprettes et 

nasjonalt kunstnettverk med forgreininger til 

regionale og lokale kunstinstitusjoner som 

skal sikre at utstillinger tilbys publikum i hele 

landet. Hensikten er at nasjonalmuseet og de 

regionale aktørene skal få en mer likeverdig 

stilling i et felles kunstformidlingsprosjekt. 

Hvordan dette vil skje i praksis, er det for tidlig 

å si noe sikkert om. 

RIKSUTSTILLINGER, TIDLIGERE Riksgalleriet, 

ble i 1953 grunnlagt som en del av statens 

folkeopplysningsprosjekt etter annen verdenskrig. 

Vandreutstillingene skulle føre «god 

kunst» – fortrinnsvis norsk billedkunst – frem 

til folk i bygd og by. Institusjonen hadde ingen 

internasjonale forbilder – svenskene fikk sine 

Riksutställningar først i 1965 og i England ble 

National Touring Exhibitions etablert i 1968. 

Disse er også vesentlig forskjellige fra den norske 

modellen i struktur og innhold. 

På 70-tallet ble kunstsentrene, fylkesgalleriene 

og de regionale museene for alvor etablert 

i Norge. Riksgalleriet tapte sin posisjon, 

og sammenslåingen med Museet for samtidskunst 

i 1988 kom som en nødvendighet. I 

1996 ble institusjonen igjen selvstendig under 

navnet Riksutstillinger. Riksutstillinger var 

fremdeles et statlig redskap basert på folkeopplysningsidealet, 

men institusjonen måtte 

fylles med nytt innhold. Vandreutstillingene 

skulle fordeles på landets gallerier, skoler og 

offentlige rom. Hovedmålsetningen var nå å 

formidle ung samtidskunst. 

”Jeg frykter at ingen 

kjemper innad for 

at midlene skal gå til 

vandreutstillinger 

Marith Hope 

Riksutstillinger skulle snart vise seg dyktige 

til å ta opp trender og å støtte nye kunstretninger 

i samtiden. Institusjonen gikk fra å 

formidle nasjonal kunst til å ta inn over seg 

en kompleks internasjonal kunstvirkelighet. 

Internasjonaliseringen av samtidskunsten 

gjorde at det heller ikke lenger var relevant å 

beholde det rent nasjonale perspektivet. Sanaa 

Afrika (1994) med samtidskunst fra blant annet 

Zimbabwe, Zambia og Tanzania, Samtidskunst 

fra Sør Afrika (1995) og Vietnam Express (1996) 

med samtidskunst fra Nord- og Sør-Vietnam 

viste nye takter. Riksutstillinger ble den første 

institusjonen i Norge som i stor skala satset 

på internasjonal samtidskunst fra den tredje 

verden. De introduserte den gang mer ukjente 

kunstnere som er etablerte navn i dag, som 

blant annet Zwelethu Mthethwa og William 

Kentridge. Tidligere direktør i Riksutstillinger, 

Marith Hope, sier til Le Monde diplomatique 

at introduksjonen av internasjonale kunstnere 

er et av Riksutstillingers viktigste bidrag 

til kunst-Norge. 

90-TALLETS NORSKE KUNSTNERE som tilhørte 

«den nye scenen» fikk en perfekt arena i 

Riksutstillinger. Institusjonen viste seg spesielt 

godt egnet til å formidle samtidskunstens mangeartede 

uttrykksformer – objekter, fotografi, 

video, installasjoner og performance. Denne 

type kunstverk kunne lett transporteres i vandreutstillingenes 

format. Riksutstillinger ble 

den første og tydeligste støttespilleren til «den 

nye scenen». Lenge før Samtidskunstmuseet 

hang med, viste Riksutstillinger i samarbeid med 

Oslo-galleriet Galleri Struts utstillingen Twisted 

(1996), en vandreutstilling med nyutdannede 

samtidskunstnere som tilhørte denne scenen. 

Riksutstillinger støttet også den første UKS-biennalen 

i 1998 (den viktigste mønstringen av ung 

samtidskunst i Norge) ved å innlemme den i sine 

turneringer. 

Riksutstillinger har ikke bare introdusert 

utenlandske kunstnere i Norge. De har 

også trukket inn internasjonale kuratornavn. 

Marith Hope trekker spesielt frem utstillingen 

GrenseLøs som et vellykket eksempel. 

De intellektuelles fremtid i Frankrike 

BøKER: Gérard Noiriel setter i sin 

bok det intellektuelle enkeltindivid 

opp mot to motstridende arketyper 

- den revolusjonære og den hoffintellektuelle. 

Og ifølge André Schiffrin 

favoriseres den «intellektuelle 

konformisme» av de sterke kapitalistkreftene 

i presse- og forlagsbransjen. 

SerGe halimi 

Gérard Noiriel, Les Fils maudits de la république : 

l’avenir des intellectuelles en France (Republikkens 

fortapte sønner: De intellektuelles fremtid i 

Frankrike), Fayard, Paris, 2005. 

André Schiffrin, Le Contrôle de la parole (Talens 

makt), La Fabrique, Paris, 2005. 

Hva slags spill bedriver de intellektuelle når de 

fremstiller seg som talsmenn for en bestemt 

gruppe (samfunnet, de undertrykte) uten å 

spørre seg om deres egeninteresse har noe å si 

for valget av problemstilling? 

Historikeren Gérard Noiriel, spesialist på 

arbeiderklassen – en klasse diverse forfattere 

og filosofer har tilskrevet all verdens 

interesser – tror ikke på revolusjonsprofetier. 

Samtidig kritiserer han i like kraftige ordelag 

de hoffintellektuelles (og da særlig historikernes) 

maktunderkastelse: den kunnskap 

sosialvitenskapene har gitt oss må brukes 

progressivt. Opp mot disse to motstridende 

arketypene (den revolusjonære og den hoffintellektuelle) 

setter Noiriel (og han er ikke den 

første) det intellektuelle enkeltindivid, som 

deler sin kunnskap med politikere og journalister 

slik at han via dem kan kaste lys over 

samfunnsdebatten. Slik det ofte er tilfellet 

med slike bøkers konstruksjoner, er middelveien 

– «den tredje vei» som forkaster så vel 

«ekstremistdiskurs» som «mondene essays» 

skrevet av «regjeringens intellektuelle» – tilpasset 

Noiriels egne holdninger, slik at han 

uten forbehold kan forsvare sin hypotese. 

Bokens midtparti er dens sterkeste del. 

Den første delens psykologiserende og moraliserende 

analyse av Jean-Paul Sartre og Paul 

Nizan har åpenbart som fremste funksjon 

å angi forfatterens egen kritiske posisjon, 

slik at det påfølgende angrepet – mot de 

hoffintellektuelle – ikke skal kunne oppfattes 

som intellektuell radikalisme. I bokens 

avsluttende del uttrykker Noiriel sitt ønske 

om å gjenskape et samfunn der forskerne 

ikke lenger krangler seg imellom, men lar 

sine tanker komme klart til syne i media 

og samfunnsdebatt. Her hevdes det at våre 

samfunns egentlige problem er denne skatt 

av ubrukt intelligens – fremfor det faktum 

at en sosial klasse foreløpig har gått av med 

seieren, former verden og dens forestillinger, 

og besitter et arsenal av fraser for å legitimere 

verden slik den er. Paul Nizan hadde med sikkerhet 

ansett påstand foran som idealistisk. 

For ikke å snakke om tanken om at media og 

intellektuelle kan gjøre felles front til samfunnets 

beste. 

Gérard Noiriels kritikk er mer overbevisende 

– og mye mer bitende – i bokens 

midtparti. Der går han til kraftig angrep på 

et knippe historikere han anser som «moderate 

reformister» (Jean-Noël Jeanneney, 

Pierre Rosanvallon, Jacques Julliard, Pierre 

Nora, Michel Winock, François Furet, René 

Rémond) som har skaffet seg et navn like 

mye takket være deres kontakter i medie- og 

forlagsverdenen (tidsskriftene L’Histoire, Le 

Nouvel Observateur, Le Débat, Le Monde des 

livres, radiokanalen France-Culture, forlagene 

Seuil, Gallimard, og så videre) takket være 

deres historiske arbeider. De i særdeleshet 

saftige sidene som tar for seg Jacques Julliard, 

minner oss om at den tidligere historikeren 

og nåværende assisterende direktør for Le 

Nouvel Observateur i dag foretar en god del 

av sine undersøkelser «fra sitt eget feriested». 

På den annen side har vel ikke Julliard og vennene 

hans noe å frykte. 

For det første, som André Schiffrin skriver 

i den nye boken Le Contrôle de la parole, favoriseres 

den «intellektuelle konformisme» av de 

sterke kapitalistkreftene i presse- og forlagsbransjen. 

For det andre er de hoffintellektuelles 

kritikk («krigsmaskin») så velsmurt at 

den uten problem finner plass til de nevnte 

intellektuelle enten i Det franske akademi 

(François Furet, René Rémond og Pierre Nora) 

eller i Collège de France (Pierre Rosanvallon). 

Situasjonen vanskeliggjøres når mediehistorikerne 

lykkes i å marginalisere sine 

konkurrenter, disse «forskerne som har noe 

å bidra med i samfunnsdebatten, men ikke 

kan fordra måten journalister og politikere 

behandler aktuelle problem på». I november-desember 

1995 støttet disse ortodokse 

historikerne daværende statsminister Alain 

Juppés omstridte politikk. Ti år senere ga 

de sin fulle støtte til EU-landenes «Traktat 

om en forfatning for Europa». For Noiriel er 

denne situasjonen litt av et paradoks: «Helt 

siden Dreyfus-saken har den franske intellektuelles 

rolle vært å fortelle sannheten til 

makthaverne i de undertryktes navn, og ikke 

omvendt!» Det virker som om flesteparten av 

dagens forskere kun viser seg offentlig når de 

søker å forsvare sine arkiver, sitt forskningsmateriale 

– eller promotere sine nyskrevne 

bøker. Resten av tiden skriver de for tidsskrifter 

som «i all evighet kan fortsette å dissekere 

diverse tema i så små deler at det ikke lenger 

er forståelig for andre enn et titalls eksperter 

verden over». 

Mellom historikerne som tjener makthaverne 

og de altfor idealistiske radikale, er 

det vanskelig å se hva som kan føre til den 

progressive forskeralliansen Gérard Noiriel 

venter på. Kanskje er det best å la være å tro at 

de intellektuelle nødvendigvis vil utgjøre fortroppen 

i kommende sosiale omveltninger. 

– Vi inviterte Henry Meyric Hughes som 

kurator (en av grunnleggerne av samtidskunstmønstringen 

Manifesta) til å plukke ut 

deltakere til utstillingen. Riksutstillinger var 

aldri redd for blikket utenfra, noe som satte 

oss i dialog med den internasjonale kunstarenaen. 

Riksutstillinger samarbeidet også med 

nye aktører, og skapte tverrfaglige prosjekter, 

noe Jam! (2005) er et eksempel på, der 

Riksutstillinger samarbeidet med aksjonsgruppen 

Adbusters. 

Riksutstillinger rakk å bli den fremste produsent 

og formidler av ung, norsk samtidskunst. 

Ifølge Marith Hope må dette i stor 

grad tilskrives Riksutstillingers frie rammer 

og løselige organisasjonsform: 

– Staten ga oss et svært fritt mandat med få 

faste rammer for produksjon og formidling. 

Etter at vi ble selvstendige hadde vi ikke lenger 

en samling å forvalte. Dette gjorde at vi kunne 

anvende pengene på utstillinger og produksjon. 

Vi fikk også en friere stilling fordi vi ikke 

måtte ivareta en bestemt profil utad knyttet til 

en samling, sier hun. 

– Riksutstillinger turte å ta sjanser, muligens 

fordi fallhøyden ikke var så stor. Vi hadde 

ikke en tung institusjon å forsvare dersom 

prosjekter gikk feil. Vi var en liten stab på 19 

fast ansatte som gjorde Riksutstillinger til en 

dynamisk institusjon som lett satte ideer ut 

i livet. 

KUNSTNERE FIKK OFTE foreslå egne utstillingsprosjekter. 

Og de fleste utstillingene ble 

kurert av personer som ikke var blant de fast 

ansatte. 

– Det finnes ingen offentlig kuratorutdannelse 

i Norge, og dermed ble Riksutstillinger det 

eneste kuratortilbudet i landet. Institusjonen ble 

en praksisplass der kunstnere, kunsthistorikere 

og kunstinteresserte fikk en sjanse til å prøve 

ut utstillingsmediet, og for mange unge kunstnere 

var det springbrettet til en karriere. De fikk 

produsere, organisere og administrere et omfattende 

arbeid på egne betingelser, samtidig som 

de hadde en solid aktør i ryggen, sier Hope. 

– Kunstnerne og kuratorene fikk helt frie 

rammer. Dette skapte overraskende produkter 

som ga friske debatter. Vi klarte å endre folks 

forventninger til hva en kunstinstitusjon skulle 

levere. Detox 2 (2004) og Gothic (2005) skapte 

enorm blest, noe vi ikke kunne forutsett. 

Gjennom Detox 1 (1999-2001) og Detox 

2 (2004) inntraff det en klar endring i 

Riksutstillingers profil som produsent 

og formidler. Ifølge tidligere programsjef i 

Riksutstillinger og kurator for disse utstillingene, 

Ståle Stenslie, var utstillingene en 

modell for fremtidens Riksutstillinger med 

eksperimentering i produksjonsformer, formidlingsarena 

og samarbeidsformer: 

– Detox var tenkt å skape, påvirke og utvikle 

den nye mediekunsten. Norge skulle være et 

lerret for den nye samtidskunsten. Vi brukte 

lokale kuratorer og kunstnere, og inviterte 

samtidig internasjonale kunstnere. Dette skapte 

en kompleks og sosial prosess som kunsten 

oppstod i. Kunsten skulle skapes i Norge, men 

med globale ressurser, sier han. 

Riksutstillinger ønsket å overlate mer av 

ansvaret til det lokale miljøet. 

– Vi ville på sikt trekke oss i bakgrunnen 

som et kompetansesenter for de regionale 

aktørene med rådgivning, informasjon og 

opplæring. Slik kunne andelen ferdige utstillingskonsepter 

fra Riksutstillinger reduseres, 

sier Stenslie. 

– SELV OM DET VAR mange prosjekter 

Riksutstillinger ikke fikk realisert på grunn av 

manglende midler, fikk vi etter hvert stor innflytelse 

på samtidskunstens utvikling, sier Hope. 

– Men vi har ikke inntrykk av at vi virkelig 

ble sett av hovedstadens institusjoner, som 

jo tross alt er premissgivere for det nasjonale 

kunstsynet. Vi ble omtalt som lettvektere fordi 

vi manglet de nasjonale institusjonenes fagkompetanse. 

Men et slikt faglig nivå basert 

på forskning var aldri et mål for oss. Vi utforsket 

heller nye utstillingsformer og medier, vi 

ønsket heller dialog med kunstnere i felten, og 

vi lot dem ta del i prosjektene. 

Ifølge Stenslie må dette tilskrives at 

Riksutstillinger manglet en institusjon i 

hovedstaden: 

– Vi arbeidet i distriktene, og ble ikke lagt 

merke til sentralt i den grad vi kanskje hadde 

fortjent. Vi var heller ikke flinke nok til å markedsføre 

oss selv. Etter løsrivelsen fra Museet 

for samtidskunst i 1996 holdt vi en lav profil, 

en holdning som preget oss i litt for lang tid. Vi 

skulle ha feiret oss selv i mye større grad. 

Innlemmelsen av Riksutstillinger i 

Nasjonalmuseet for kunst ble begrunnet i den 

statlige Museumsreformen som skulle gjennomføres 

over en femårsperiode fra 2002 til 

2006. Staten ønsket at nasjonalmuseet skulle 

ha et nasjonalt ansvar og ikke utelukkende 

være en institusjon i hovedstaden. I første 

omgang ble ikke Riksutstillinger en del av 

museet, men høsten 2004 ble det fattet politisk 

vedtak om at Riksutstillinger måtte inkluderes. 

Ifølge Hope skjedde dette like mye av 

distriktspolitiske hensyn. 

– Staten lovet mer ansvar til distriktene da 

Nasjonalmuseet ble opprettet. Riksutstillinger 

har kompetansen, nettverket og kunnskapene 

om distrikts-Norge som Nasjonalmuseet 

trenger. Etter den nye modellen skal 

Nasjonalmuseet være et nav i det nasjonale 

kunstformidlingshjulet og blant annet bistå 

de regionale aktørene med kompetanse samt 

utlån av gjenstander fra nasjonal samling. 

De regionale og lokale museene skal få pro- 

Seriepatriarkens 

antipropaganda 

TEGNESERIER: Amerikanske 

Will Eisner var en av tidenes 

mest betydningsfulle serieskapere. 

Etter hans død foreligger 

nå mesterens siste verk: 

et personlig og overbevisende 

angrep på det antisemittiske 

falsumet Zions vises protokoller. 

morten harPer 

Tegneseriekritiker og president i Norsk 

Tegneserieforum 

«It is my hope that, perhaps, this 

work will drive yet another nail into 

the coffin of this terrifying vampirelike 

fraud,» skriver Will Eisner i 

forordet til boken The Plot: The Secret 

Story of the Protocols of the Elders 

of Zion (W. W. Norton 2005). Han 

fullførte serien rett før han døde 3. 

januar, 87 år gammel. Eisners spenningsklassiker 

Spirit la på 1940-tallet 

mye av grunnlaget for moderne tegneseriefortelling, 

og med boken En 

kontrakt med Gud lanserte han i 1978 

genren tegneserieroman. 

Det som særlig motiverte Eisners 

tegneserieromaner var ønsket om 

å vise seriemediets unike uttrykksmuligheter 

og en jødisk selvbevissthet. 

Foreldrene hans var jødiske 

innvandrere fra Østerrike, og Eisner 

hadde også selv en jødisk tro. Slik 

sett er The Plot et perfekt testament: 

boken er genrefornyende (historisk 

og politisk essay i tegneserieform), 

den angriper noe av fundamentet 

for moderne antisemittisme, og den 

strutter av tro på tegneserienes evne 

til å nå og overbevise mange lesere. 

The Plot handler om hvordan Zions 

vises protokoller ble fabrikkert, og 

bruken av dokumentet for å stigmatisere 

jødene og begrunne overgrep 

© Riksutstiller, Detox 

duksjonsansvar for egne utstillinger som skal 

inngå i det landsdekkende nettverket, sier hun. 

– Jeg frykter at de ikke makter å produsere 

utstillinger i like stor bredde som 

Riksutstillinger. Det er krevende å satse på alle 

tendenser som beveger seg i samtidskunsten. 

Med vår base i hovedstaden kunne vi fange 

opp de unge og uetablerte kunstnerne som jo 

som oftest befinner seg nettopp i hovedstaden. 

Det er ingen hemmelighet at hovedstadsmiljøet 

er viktig premissgiver for utviklingen av 

samtidskunsten. Vi har også en tradisjon med 

å invitere internasjonale kunstnere til våre 

utstillinger. Det er vanskelig for et museum 

i utkant-Norge å få oversikten over hva som 

til enhver tid foregår på kunstarenaen. Dette 

er en oppgave som krever omfattende erfaring, 

nettverk og kunstnersamarbeid, som 

Riksutstillinger har brukt år på å bygge opp. 

Jeg tviler på at de har apparatet til å ivareta 

den regionale og samtidig radikale kunstprofilen 

som Riksutstillinger dyrket frem de siste 

årene, sier Hope. 

– Det heter seg at innlemmelsen av 

Riksutstillinger er en virksomhetsoverdragelse, 

noe Kirke- og kulturdepartementet 

definerer som en virksomhet som skal fortsette, 

utvides og økes. Men det hersker usikkerhet 

i Nasjonalmuseet om hva dette betyr. 

mot folkegruppen. Allerede i 1921 

påviste journalisten Philip Graves i 

The Times at mye av teksten er hentet 

fra franske Maurice Jolys Dialog 

i underverdenen mellom Machiavelli 

og Montesquieu fra 1864. Jolys pamflett 

ble skrevet som en kritikk av 

keiser Napoleon III. Den ble forbudt 

i Frankrike og raskt glemt. Graves 

var korrespondent i Konstantinopel, 

og Eisner skildrer som en detektivfortelling 

hvordan han blir tilbudt 

bøkene av en eksilrusser. Likheten 

med den fransk-pamfletten er et 

tydelig bevis på at protokollene er 

et falsum, og Eisner bruker hele 17 

sider på å sammenligne tekstene. 

Dette har utvilsomt vært en fortellerteknisk 

utfordring, men Eisners 

løsning er både enkel og briljant. På 

hver side sammenstiller han to faksimileaktige 

utdrag fra bøkene, og vi 

ser Graves lese og kommentere tekstene. 

Hans jakt på et scoop drar oss 

gjennom sekvensen, samtidig som 

vi selv kan fordype oss i de faktiske 

likhetene. 

Zions vises protokoller utgir seg 

for å være en hemmelig plan om 

jødisk verdensherredømme, knyttet 

til den første sionistkongressen i 

Basel i 1897. Selv om det er grundig 

dokumentert at boken er falsk, har 

den særlig i Midt-Østen fortsatt politisk 

kraft. Den ytterliggående palestinske 

organisasjonen Hamas utga 

boken i 1988. Både Hizbollahs fjernsynsstasjon 

Al-Manar og egyptisk TV 

har for få år siden sendt dramaserier 

om konspirasjoner der jødene vil ta 

makten i verden (Diasporaen og En 

rytter uten hest). I Norge ble teksten 

trykt i det kristne bladet Innsyn så 

sent som i 2003. 

Eisners fremstilling er lett tilgjengelig, 

passe grundig og overbevisende. 

Etter å ha sammenholdt 

med en del andre kilder (bl.a. boken 

Konspiranoia (Humanist Forlag 

2003)), fremstår The Plot som presis 

og pålitelig. Eisner viser hvordan 

dokumentet ble produsert av den 

russiske etterretningstjenesten i 

Frankrike på slutten av 1800-tallet 

for å overbevise den vinglete tsar 

Nikolai II om at jødene planla opprør 

i Russland. Det ble igjen hentet 

frem av de tyske nazistene på 

1920-tallet, og henvises til av Adolf 

Hitler i Mein Kampf. Samme tiår 

ble materialet også brukt i en artikkelserie 

i bilbaronen Henry Fords 

avis Dearborn Independent, noe han 

senere måtte offentlig beklage. 

Boken har mange eksempler på 

protokollenes gjennomslagskraft. 

Ved å kombinere historisk dokumentasjon 

og personliggjorte konflikter 

greier Eisner på en dramatisk 

interessant måte å få frem fordommenes 

enorme politiske kraft. Han 

åpner boken med nesten mytisk 

sekvens om hulemenns behov for 

syndebukker, og den misantropiske 

konklusjonen er at det åpenbare 

falskneriet består fordi protokollene 

legitimerer denne primaldriften. 

Tegneseriepatriarken Eisner, som 

ble født 6. mars 1917 i New York, var 

alltid ambisiøs og målrettet i de over 

60 årene han arbeidet i tegneseriebransjen. 

I hans to siste verk er den 

jødisk-politiske agendaen mer spisset 

enn tidligere, antakeligvis fordi 

han følte at han hadde dårlig tid 

og nå ville prioritere tunge prosjekter 

som virkelig var viktig for ham. 

Før The Plot laget han Fagin the Jew 

(Doubleday 2003), hvor han gjenforteller 

Charles Dickens’ velkjente 

Oliver Twist fra ståstedet til historiens 

skurk, jøden Fagin. Eisner var 

frustrert over de jødiske stereotypene 

i anerkjent, klassisk litteratur, og 

gir i sin bok et mer sammensatt og 

antatt realistisk bilde av Fagin med 

en dypere psykologisk bakgrunn for 

handlingene hans. 

Eisner utforsket flittig nye virkemidler 

i tegneseriene. Typisk 

for tegneserieromanene hans var 

at han fjernet rutene som mal for 

sideutformingen, og lot utsnittene 

gli inn i hverandre i dynamiske og 

stemningssterke oppslag. I The Plot 

veksler han effektivt mellom tegne- 

Riksutstillingers tidligere ansatte sliter med 

å definere seg selv innad i institusjonen. Det 

er heller ikke lett, siden Nasjonalmuseet også 

er i ferd med å bygge seg opp som institusjon. 

Situasjonen er nøyaktig den samme som da 

vi ble en del av Museet for samtidskunst i 

1988. De skulle bygge seg opp samtidig som 

Riksutstillinger skulle bevares. Det var en vanskelig 

prosess, og vi ble til slutt tatt ut igjen. 

Det er tøft nok å etablere et nytt museum, 

hvem skal da holde fanen for den lille virksomheten 

Riksutstillinger? 

Dette bringer Hope over på bemannings- 

Tidslinje 

1953 Riksgalleriet opprettet 

1988 Riksgalleriet innlemmet i Museet 

for samtidskunst 

1992 Nytt navn Riksutstillinger 

1996 Riksutstillinger utskilt som 

selvstendig institusjon 

2005 Riksutstillinger del av det nye 

Nasjonalmuseet for kunst 

seriesekvenser, prosatekst og faksimiler. 

Han skifter også tegnestil: den 

diffuse, tidløse åpningen er gjort i 

gouache, et historisk tilbakeblikk 

er tegnet i tungt skravert sort/hvitt, 

mens brorparten av boken er en mer 

vanlig blanding av akvarell og tusj. 

Tydelighet var viktig for Eisner, og 

figurene hans har alltid klare karaktertrekk 

og atferden er teatralsk. 

Dette tilspisser seriens drama, men 

gjør samtidig at mange av figurene 

blir for endimensjonale og enkelte 

sekvenser overtydelige. Mot slutten 

av The Plot skildrer Eisner noe av 

arbeidet med boken. I San Diego 

Den britiske journalisten Philip Graves avslørte i 1921 hvordan Zions vises 

protokoller er basert på en eldre fransk pamflett. Eisner skildrer på krimmaner 

hvordan Graves fikk tak i dokumentasjonen. (Illustrasjon fra The Plot, side 72). 

situasjonen som hun også er bekymret over. 

Direktørstillingen var ikke med i det nye 

Riksutstillinger, og programsjefen og tre andre 

ansatte valgte å gå av før innlemmelsen. 

– Disse stillingene er ikke lyst ut på nytt, noe 

som kan tolkes dit hen at det finnes et politisk 

ønske om å redusere gamle Riksutstillinger. 

De som er igjen er fordelt på museets avdelinger. 

Disse har allerede nok å gjøre, og drukner i 

oppgaver med å bygge opp Nasjonalmuseet. Nå 

som gamle Riksutstillingers ledelse er borte, er 

det ikke lenger noen høyt oppe i systemet som 

kan tale Riksutstillingers sak, sier hun. 

DEN ØKONOMISKE SITUASJONEN er et annet 

ankepunkt: 

– Da vi var under Museet for samtidskunst, 

sørget jeg for at budsjettpenger skulle øremerkes 

Riksutstillingers oppgaver. Det var slik vi 

greide å overleve. Dette fikk vi ikke til ved innlemmelsen. 

Statsbudsjettets pott går direkte til 

Nasjonalmuseet, og det gjenstår å se hvordan 

den interne fordelingen blir. Nå som ledelsen 

er borte, frykter jeg at ingen kjemper innad for 

at midlene skal gå til vandreutstillinger, sier 

Marith Hope. 

– Jeg vet at Nasjonalmuseet ønsker å utnytte 

gamle Riksutstillingers energi gjennom nye 

og spennende vandreutstillinger. Hvis ikke, vil 

52 års virksomhet være forgjeves. 

© LMD Norge 

Tall og fakta 2004: 

220.033 i publikum 

354 turnéstopp 

2.038 omvisninger 

507 lærerer på kurs 

31 utstillinger på turné 

433 kunstverk på turné 

240 kunstnere fra 47 land 

19 personer i staben 

10 stillinger med kuratorer og 

utstillingsledere på engasjement 

Kilde: årsplan 2004 

møter han en gjeng demonstranter 

med plakaten «Down with jews». 

«Even if it is fake! People should 

read the book because it reveals the 

jews!!» sier en av dem om protokollene. 

Demonstrantene er tegnet 

som en gjeng lasaroner, og er like 

stereotype som jøde-klisjeen Eisner 

angriper i Fagin the Jew. Dette gjør at 

The Plot ikke er blant Eisners beste 

tegneserier, men boken er da også 

først og fremst amper og effektiv 

antipropaganda – propaganda som 

angriper annen propaganda. 

© LMD Norge


AmerikAnsk kringkAster sprer politisk propAgAnDA 

Media er politikk 

FJERNSyN: Det amerikanske tv-nettverket Sinclair har i praksis skapt en 

republikansk PR-fabrikk forkledd som et nyhetsselskap. Etter 11. september 

påla Sinclair alle sine stasjoner til å erklære støtte til president Bush og krigen 

mot terror. Vår reporter har møtt Sinclairs direktør David Smith, som startet 

sin medieerfaring med å kopiere pornofilmer, samt deres tv-personlighet Mark 

Hyman: både visepresident, kommentator og ansvarlig for selskapets lobbyvirksomhet. 

eriC klinenberG 

Professor ved New York University. Forfatter av Heat Wave: A 

Social Autopsy of Disaster in Chicago, University of Chicago Press, 

2002. 

David Smith, administrerende direktør for 

Sinclair Broadcast Group, stiller sjelden opp 

til intervju. Men jeg fikk likevel tilbringe en 

dag sammen med ham i selskapets hovedkvarter 

utenfor Baltimore. Da snakket han 

åpenhjertig og engasjert om problemene med 

network-produserte nyheter (CBS, NBC, Fox, 

ABC og CNN), om medieeiernes rolle og planene 

sine for Sinclair-gruppen. I en prekende 

tone erklærte han: «Ett eller annet sted har vi 

alle et sosialt ansvar for å gjøre det rette. ’Det 

rette’ er vanskelig å definere, men det er noen 

ting som er åpenbare». 

”Man skal ikke blande 

sitt politiske ståsted 

inn i forretningsdriften 

David Smith 

Det mest «åpenbare» har med politikk å 

gjøre. «Man skal ikke blande sitt politiske 

ståsted inn i forretningsdriften,» sa Smith til 

meg. «Hvis vi ikke kan presentere nyheter på 

en balansert måte, kommer det til å bli et problem.» 

Så langt alt vel, helt til Sinclair presiserer 

at blant mediebedriftene i USA er det bare 

Fox og Sinclair som plasserer seg «på midten», 

mens de resterende 99,9 prosent befinner seg 

på venstresiden… 1 

David Smith har en klar oppfatning av hva 

som er en balansert dekning av amerikansk 

utenrikspolitikk. «Vi er midt i en krig, enten 

det er rett eller galt. Jeg kan ikke gjøre noe med 

det. Regjeringen tok en bevisst avgjørelse om å 

gå til krig fordi den mente det var i vår interesse 

å gjøre det. Ettersom den beslutningen er 

tatt, enten den var riktig eller gal, mener jeg 

at vi er forpliktet til å støtte våre tropper og at 

folk blir nødt til å dra ut og kjempe den krigen. 

Så jeg må støtte presidenten, per definisjon. 

Jeg kan ikke stille meg på sidelinjen når noen 

har forpliktet hundre tusener av soldater til å 

forsvare meg.» 

SINCLAIR bROADCAST GROUP er i dag USAs 

største eier av tv-stasjoner, takket være avreguleringen 

av mediemarkedet som Federal 

Communication Commission (FCC) har gjennomført 

det siste tiåret, og som Sinclair har 

benyttet seg av i det stille. Selskapet eier i dag 

62 stasjoner i 39 «markeder» (eller sendeområder) 

og har tilgang til minst 24 prosent av 

amerikanske tv-seere – inkludert i «vippestater» 

som Ohio og Florida, samt Pennsylvania, 

Nevada, Michigan, Wisconsin og Iowa. Sinclair 

mangler stasjoner i demokrat-dominerte byer 

som New York, Los Angeles og Chicago, men 

har tatt over en eller to stasjoner i mellomstore 

byer der de kan påvirke velgere uten å bli satt 

for sterkt søkelys på. 

I 2004 gjorde Sinclair sin første høyprofilerte 

innblanding i amerikansk politikk, da 

de brukte sine kringkastingskonsesjoner til å 

sverte demokratenes presidentkandidat John 

Kerry og holde tilbake dårlige nyheter om 

utviklingen i Irak. «Media er politikk,» sa 

Smith under vårt møte, og tilføyde: «Media 

velger politikere, og spiser dem deretter til 

lunsj.» 

Sinclairs nervesenter er News Central, et 

ovenfrastyrt produksjonssystem der David 

Smith og selskapets visepresident og tv-personlighet 

Mark Hyman. sammen med lojale 

mellomledere, dikterer hva selskapets tv-stasjoner 

kan og ikke kan sende. I praksis har de 

skapt en republikansk PR-fabrikk forkledd 

som et nyhetsselskap. 2 

Flaggskipet til News Central er det kveldssendte 

kommentarprogrammet «The Point», 

som Sinclairs lokale stasjoner er pålagt å 

sende. Programmet ledes av Mark Hyman. 

Han har bakgrunn som etterretningsoffiser 

i Marinen, og har alltid på seg et armbånd 

der navnet på en amerikansk soldat som falt 

under Golfkrigen er inngravert – for, som 

han selv sier, at han aldri skal glemme frihetens 

pris. Hyman har mange hatter innenfor 

Sinclair-gruppen; han er både visepresident, 

kommentator og ansvarlig for selskapets lobbyvirksomhet. 

I «fritiden» er Hyman også visepresident 

for Annapolis Center for Science-Based Public 

Policy, en tankesmie som fremmer «forskningsfunn» 

som for eksempel at «kvikksølvnivået 

i fisk har ingen skadelige konsekvenser 

for menneskers helse» eller at luftforurensing 

«ikke kan være en avgjørende årsak til 

astma». 

Hyman sprader rundt på kontoret sitt med 

bølgende sideskill, og foran kamera deklamerer 

han høyrevridde utfall som er blottet 

for subtilitet, men spekket med selvtillit. I 

«The Point» kan han for eksempel omtale 

franskmenn som «ostespisende kapitulasjonsaper». 

Utfallene kan også rette seg mot hans 

egne landsmenn, når de befinner seg på venstresiden: 

«de minst sjenerøse menneskene i 

USA» eller «skyld på Amerika-gjengen». FNs 

våpeninspektør Hans Blix var i Hymans øyne 

«inkompetent» fordi han ikke fant masseødeleggelsesvåpen 

i Irak, og de store tv-selskapene 

driver med «skjev og partisk nyhetsdekning» 

rettet mot Det hvite hus. 

Noen uker før presidentvalget i USA i 

november 2004, påsto Hyman i en kommentar 

at «terroristlederne vil elske å se president 

Bush bli byttet ut med senator Kerry,» og 

la frem latterlig lave tall over falne i Irak. 

Men Sinclairs stjernekommentator kan også 

komme med «positive» forslag, som for eksempel 

å avskaffe progressiv beskatning og i stedet 

innføre forbruksskatt, privatisere det føderale 

helseforsikringssystemet for eldre (Medicare) 

og fattige (Medicaid), samt ubetinget støtte 

til våpeneiernes «rettigheter» og, selvfølgelig, 

krigen i Irak. 

”Jeg kan ikke stille meg 

på sidelinjen når noen 

har forpliktet hundre tusener 

av soldater til å forsvare meg 

David Smith 

UANSETT HVOR MANGE NEGATIVE reaksjoner 

Hymans kommentarer avstedkommer, har 

lederne for Sinclairs lokale stasjoner lært at 

det er nytteløst å be om å få slippe å sende 

«The Point» eller andre sentralt produserte og 

politisk ladede programmer. Som David Smith 

fortalte meg, er Sinclairs filosofi når det gjelder 

medieledelse at «i viktige beslutningsprosesser 

må en nyhetsorganisasjon fungere som et 

diktatur. Noen må bestemme.» 

På spørsmål fra CNN om hvorfor Sinclair 

ikke lar sine tilknyttede tv-stasjoner bestemme 

sitt eget sendeskjema, svarte Mark Hyman 

med å forklare hvordan han ser på den lokale 

virksomheten: «Byggevarekjeden Sears sier til 

alle sine butikker: Dere skal selge verktøy fra 

Craftsman. McDonald’s sier til sine restauranter: 

Dere skal servere hamburgerbrød med 

sesamfrø. Vi driver samme type business. Å 

antyde at våre tv-stasjoner er uavhengige franchise-foretak 

og at den lokale ledelsen derfor 

bør få velge de programmene som passer dem, 

er faktisk feil.» 3 

Ifølge både nåværende og tidligere Sinclairansatte 

strekker Hymans redaksjonelle linje 

seg langt utover hans eget kommentarprogram. 

Etter 11. september påla for eksempel 

Sinclair alle sine redaksjoner å få en av reporterne 

eller nyhetsopplesere til å erklære stasjonens 

støtte til president Bush og krigen mot 

terror. Hvis de nektet, på bakgrunn av journalistisk 

integritet, ville Hyman egenhendig 

spille inn erklæringen for dem. 

Å fremme høyresidens agenda innebærer 

noen ganger å la være å sende dårlige nyheter. 

Det var nettopp det som skjedde i april 2004, 

da Sinclair forbød de av sine stasjoner som 

var tilknyttet nettverket ABC å sende en spesialutgave 

av programmet «Nightline» med 

tittelen «The Fallen» (De falne), der den kjente 

programlederen Ted Koppel leste opp navnene 

på de amerikanske soldatene som var blitt 

drept i Irak. 

Jon Leiberman, tidligere ansvarlig for 

Sinclairs kontor i Washington DC og ledende 

politisk reporter, forteller at hans redaksjonssjef 

med henvisning til press fra selskapets 

øverste ledelse, konsekvent nektet ham å rapportere 

om torturskandalen i Abu Ghraib. En 

tidligere produsent i Sinclair sier at «ved minst 

to anledninger, fikk jeg beskjed fra min sjef om 

at han ikke ville ha noen dårlige nyheter fra 

Irak… Det måtte være gode nyheter.» 

FNs våpeninspektør Hans 

Blix var i Hymans øyne 

«inkompetent» fordi han ikke 

fant masseødeleggelsesvåpen 

i Irak 

SINCLAIR-GRUPPEN HAR vokst betraktelig 

siden David Smiths far, Julian Sinclair Smith, 

fikk konsesjon i 1971 og grunnla WBFF, et lite 

familiedrevet tv-selskap i Baltimore. I 1986 

etablerte han sammen med sine fire sønner, 

David, Frederick, Robert og J. Duncan, et større 

selskap som fikk navnet Sinclair Broadcast 

Group. Fire år senere tok brødrene over, for, 

som det står på selskapets hjemmeside, «å 

virkeliggjøre sin visjon». 

David hadde allerede noe erfaring som 

mediegründer. På 70-tallet ledet han sammen 

med sin kompanjong David E. Williams bedriften 

Ciné Processors, som produserte kopier av 

pornofilmer. Da jeg møtte Williams, bekreftet 

han at David Smith deltok i denne virksomheten: 

«Vi drev et laboratorium i ca. ett år. Vi 

fikk kopiert videoer over på film, og fikk lyden 

over på kassett… Alt vi trengte å gjøre, var å få 

synkronisert filmen og lyden, og du hadde noe 

som ikke var mulig å få tak i andre steder. Så 

kapret vi bare fyrer i strippebule-strøkene og 

forsøkte å selge til dem.» 

I dag konsentrerer Smith-brødrene seg om 

andre entreprenørprosjekter, hvorav noen 

utnytter ukonvensjonelle synergieffekter med 

familiens tv-imperium. David Smith har for 

eksempel investert stort i bilselgerfirmaer som 

er blant de største annonsørene i Baltimore, 

og høster god fortjeneste når de kjøper reklameplass 

hos Sinclair. Frederick Smith eier et 

eiendomsselskap, Todd Village LCC, som ifølge 

en lokal tv-kanal i Baltimore har praktisert 

rasediskriminering ved å nekte å tilby visse 

eiendommer til svarte. Smith-brødrene er selvfølgelig 

også aktive på børsen, noe som førte 

til mistanker om innsidehandel da de solgte 

Sinclair-aksjer verdt millioner av dollar på et 

tidspunkt da kursen var på topp. 

SINCLAIR-GRUPPENS KONSERVATIVE filosofi 

forklarer hvorfor den nektet sine stasjoner å 

sende Nightline-programmet om falne amerikanske 

soldater. Men ifølge Smith og Hyman 

sensurerte Sinclair programmet fordi ABC 

leste opp navnene uten å sette dette inn i en 

sammenheng (selv om ABC hadde en bred 

dekning av krigen, for øvrig ofte i tråd med 

Bush-administrasjonens syn), og fordi de sendte 

«The Fallen» nært opp til ettårsdagen for 

Bushs pinlige «Mission Accomplished»-tale på 

krigsskipet USS Lincoln 2. mai 2003. 

Verken soldatenes familier eller flertallet av 

de folkevalgte, republikanere som demokrater, 

lot seg overbevise av Sinclairs forklaring. 

Senator John McCain, tidligere krigsfange i 

Vietnam og tilhenger av Irak-krigen, skrev et 

åpent brev til John Smith: «Deres avgjørelse 

om å frata seerne muligheten til å bli minnet 

om krigens forferdelige omkostninger, er en 

alvorlig pliktforsømmelse.» Han la til at forsøket 

på å hvitvaske krigen var «upatriotisk». 

David Smith har problemer med å forklare 

hvorfor hans såkalte krav om en balansert 

og nøytral nyhetsdekning ikke omfatter politiske 

pengegaver fra ham selv og resten av 

ledelsen i Sinclair. Under vårt møte så Smith 

meg inn i øynene og sa: «Er du klar over at jeg 

gir mer penger til demokratene enn til republikanerne?» 

Det var jeg ikke, så jeg spurte 

John Dunbar ved det uavhengige Center for 

Public Integrity og Doug Weber ved Center for 

Responsive Politics om å sjekke dette for meg, 

og begge kom frem til at en overveldende andel 

av Sinclair-sjefens pengegaver har gått til republikanerne 

– spesielt i perioden 2003-4. 

Skjevheten er enda større hvis man ser på 

bidrag fra ansatte og ledere i Sinclair-gruppen 

under ett. Siden 1998 har mer enn 90 prosent 

av gavene gått til Det republikanske partiet. 

De fleste store mediebedrifter i USA bestreber 

seg imidlertid på å opprettholde en noenlunde 

balanse mellom de to partiene, for eksempel 

har ledelsen ved radiogiganten Clear Channel 

Communications, som ofte blir sammenlignet 

med Sinclair og Fox på grunn av sin høyreorienterte 

nyhetsdekning, gitt mer enn en tredjedel 

av sine bidrag til demokratene. 

Smith har heller ingen overbevisende forklaring 

på hvorfor Sinclairs nyhetsdekning og 

kommentatorvirksomhet heller så mye mot 

høyre. Han misliker mitt spørsmål om hvorfor 

han ikke trekker inn noen liberale kommentatorer 

som kan balansere opp mot de konservative 

programmene «The Point» og «Get This», 

og forsøker så å bagatellisere deres betydning: 

«The Point utgjør bare to minutter av en times 

nyhetssending [minus en stor andel reklame]. 

Det er mindre enn værmeldingen,» insisterer 

han – bare noen minutter etter at jeg har hørt 

Hyman skryte av at de fleste tv-seere vanligvis 

husker ham bedre enn de lokale nyhetsankerne… 

Sinclair-gruppen nektet 

sine stasjoner å sende 

programmet om falne 

amerikanske soldater 

Sinclair-sjefene bryr seg i sannhet lite om 

kritikken, og har sentralisert tv-produksjonen 

ytterligere. Da Hyman tok meg med på en lang 

rundtur i Sinclairs hovedkvarter, var første 

stopp den grafiske avdelingen, der cybergenerasjons-designere 

produserte MTV-lignende 

reklameopplegg for News Central, pumpet opp 

av elektronika og tunge dance-rytmer. «Vi sikter 

oss inn mot yngre segment,» kunne Hyman 

fortelle, «så vi er altså ute etter en bestemt look. 

Nyhetsoppleserne våre er som regel yngre. Den 

grafiske utformingen er virkelig network-kvalitet, 

ikke de greiene du får fra ordinære lokale 

nyhetssendinger.» En grafisk designer forklarer 

meg at «den viktigste delen av konseptet er å 

lage en sentralisert look» som alle stasjonene i 

Sinclair-gruppen skal bruke. 

SINCLAIRS VæRAVDELING praktiserer denne 

tankegangen til fulle. Staben på åtte til ti tvværmeldere 

arbeider fra Sinclairs hovedkvarter 

i Hunt Valley i Maryland, der de omgir seg med 

atlas, studerer regionale kart og øver seg på å 

uttale navn på steder de aldri har vært. Hver av 

dem forbereder og gjennomfører selv sin sending, 

det vil si at de redigerer, styrer kamera og 

velger ut grafikk – for tre til fem byer per dag. 

Det er mye penger å spare på dette. Ifølge 

Hyman tar det bare «fem minutter per dag å 

sette sammen en værrapport. Det er grunnen 

til at det alltid er meteorologene som driver 

informasjonsarbeid for tv-stasjonene og går 

på messer og skolebesøk. Vi sa til oss selv: Hva 

om vi heller får meteorologene til å drive med 

vær hele dagen? Seerne bryr seg ikke om at 

værmannen står i et studio i Oklahoma City, 

eller i College Park, eller her.» James Wieland, 

Sinclair-meteorologen som viser oss hvordan 

systemet fungerer, sier at «mange blir overrasket 

når de får høre at vi faktisk ikke er på 

stedet.» 

Den grafiske avdelingen 

produserte MTVlignende 

reklameopplegg 

for News Central, pumpet 

opp av elektronika og tunge 

dance-rytmer 

Kritikere av tv-industrien mener denne 

formen for falsk nærhet er løgnaktig, vemmelig 

og muligens farlig. Jeg kan skjønne 

hvorfor. Hyman og Wieland viser meg tre værmeldinger 

som er laget dagen før av Sinclairs 

sjefsmeteorolog Vytas Reid. I værmeldingen 

for Buffalo (New York) inviterer han seerne til 

å «ta en titt på hva som kommer til oss». I værmeldingen 

for Flint (Michigan) rapporterer 

han om sterk vind «rett sør for hvor vi befinner 

oss», og for Raleigh (Nord-Carolina) gir han 

en oppsummering av været «vi kommer til 

å få». I tillegg småprater han med de lokale 

nyhetsoppleserne. De sender sine manus til 

News Central før sending, og later som om han 

står rett ved siden av dem når de går på lufta – i 

Buffalo, Flint og Raleigh på en og samme tid. 

Mange frykter at dette skuespillet vil 

bryte sammen under ekstreme værforhold, 

når en meteorolog gjennom direkte observasjon 

av klimaet og inngående lokalkjennskap, 

kan hjelpe innbyggerne med å beskytte seg. 

Hyman insisterer imidlertid på at Sinclair kan 

håndtere slike situasjoner ved å få sitt News 

Central-team til å dekke uvær på direkten. 

DE SINCLAIR-EIDE tv-stasjonene mangler ikke 

bare egne meteorologer. Staben av lokale reportere 

og produksjonsmedarbeidere er skåret inn 

til beinet. Sinclair bruker også robotkameraer, 

digitale redigeringssystemer og ferdigproduserte 

nyheter for å automatisere produksjonen 

og holde lønnsutgiftene nede. Skal vi tro 

Hyman, er det hele ganske enkelt: «Det er ikke 

slik at vi misliker redigerere og kamerafolk, det 

er bare det at teknologien har gjort så store 

fremskritt at våre regissører føler at de faktisk 

gjør en bedre jobb når visse oppgaver foregår 

automatisk. Når man etablerer en nyhetsredaksjon 

i dag, kan det altså være med én produsent 

mindre, kanskje én reporter mindre, 

ingen redigerere, to færre tv-fotografer, og det 

er bare begynnelsen.» 

Hyman forteller meg at Sinclair har vært 

nødt til å si opp i alt «tre dusin ansatte». 

Dette tallet stemmer imidlertid dårlig overens 

med opplysninger fra stasjonene og nettsiden 

www.journalism.jobs.com, som melder om 

229 oppsigelser ved Sinclair-stasjoner bare i 

løpet av ett år (2001-2002). 

Store deler av Sinclairs PR-retorikk faller 

faktisk fra hverandre hvis går den nærmere 

etter i sømmene. Hyman påstår for eksempel at 

Sinclair utarbeidet News Central-modellen for å 

lage rimelige nyhetssendinger til stasjoner som 

ikke hadde midler til å produsere lokale nyheter. 

Det stemmer i noen tilfeller. Men Sinclair 

kjøpte også opp network-tilknyttede stasjoner 

med et bredt nyhetstilbud, kuttet antall ansatte 

og påla dem å gå over til News Centrals produksjoner, 

til tross for sterke lokale protester. 

I St. Louis i Missouri la Sinclair ned hele den 

lokale nyhetsavdelingen. For øvrig har Sinclairs 

News Central-programmer lav seeroppslutning 

de fleste steder. Selv flaggskip-stasjonen, 

Baltimores WBFF, mister seere. 

Hyman medgir imidlertid at nyhetssendingene 

handler om noe annet enn å informere 

publikum: «Mellom 30 og 35 prosent 

av annonsørene vil bare kjøpe reklameplass i 

tilknytning til nyhetssendinger. Hvis du tenker 

i kroner og øre, skal vi bare konkurrere om 

70 prosent av reklameinntektene?» Og som 

Smith uttalte til Mediaweek: «Det er en enorm 

inntektskilde… og hvis våre stasjoner ikke har 

nyheter, er det kroken på døra.» 

Sinclair trenger disse pengene. Selskapet er 

nedsyltet i gjeld etter en aggressiv oppkjøpsstrategi, 

og omsetningen – under 750 millioner 

dollar i 2003 – er lavere enn konkurrentenes. 

Det samme gjelder kvaliteten på journalistikken. 

Forskere som sammenlignet dekningen 

av valgkampen i 2004 på forskjellige 

tv-stasjoner, konkluderte med at Sinclairs stasjoner 

hadde færre og kortere reportasjer enn 

konkurrentene, og kandidatene kom mindre 

til orde. Såkalte «sound bites» fra en kandidat 

varte i gjennomsnittlig 36 sekunder på 


de andre stasjonene, mens Sinclairs stasjoner 

begrenset seg til 7 sekunder. 

SINCLAIR HADDE DERIMOT all verdens tid 

til å angripe demokratene. Hyman og Smith 

satte store krefter inn på å få tak i den kontroversielle 

dokumentarfilmen Stolen Honor, som 

anklaget John Kerry for å ha svekket USA med 

sin kritikk av amerikanske kamphandlinger 

i Vietnam etter at han selv kom hjem derfra. 

Noen dager etter å ha anskaffet seg denne «godbiten», 

ga Sinclair-gruppen beskjed til alle sine 

stasjoner om å rydde plass til dokumentaren 

i sendeskjemaet like før valget – inkludert i 

selskapets 20 stasjoner i vippestater. 

Ansatte i News Central forteller (anonymt, 

av frykt for å miste jobben eller bli frosset 

ut av bransjen) at Hyman tok kontroll over 

programmet: «Vi fikk beskjed om at dette 

skulle være Mark Hymans show, og at han 

skulle presentere det,» sa en av de ansatte til 

meg. I begynnelsen av oktober 2004 ble filmen 

annonsert som «Stolen Honor: The Point 

Special Edition». 

Så snart Kerry-kampanjen fant ut at programmet 

skulle sendes like før valgdagen, fordømte 

de det som «uamerikansk» at Sinclair brukte sin 

tv-konsesjon til å påvirke valget, og krevde at den 

føderale valgkomiteen registrerte innkjøpet av 

programmet som en gave fra Sinclair til Det republikanske 

partiet. Medieovervåkingsgrupper 

organiserte annonsørboikott. 

Forretningsbanken Lehmann Brothers 

sendte ut følgende erklæring: «avgjørelsen 

om å erstatte de planlagte programmene med 

Stolen Honor, vil kunne gjøre stor skade – både 

økonomisk og politisk» for Sinclair-gruppen, 

og reduserte sin verdivurdering av selskapets. 

Ratingselskapet Moody’s nedgraderte sine prognoser 

for selskapet fra «stabile» til «negative», 

og Sinclair-aksjene falt med 17 prosent på bare 

tre dager. Flere tunge institusjonelle aksjonærer 

krevde at dokumentaren ble tatt av lufta. 

Kontroversen nådde også Sinclairs redaksjoner. 

Staben på News Central var demoralisert 

av ledelsens avgjørelse og bekymret for at 

deres journalistiske integritet ville få nok et 

skudd for baugen. De kritiserer i dag Hymans 

dominerende tilstedeværelse i nyhetsredaksjonen, 

og forteller at «produsenter var redde». 

Under valgkampen og Irak-krigen «gikk vi 

til redaksjonsmøter og fikk mer eller mindre 

beskjed om hvilke saker vi skulle lage.» 

Meldingen om at Stolen Honor skulle sendes 

som en spesialutgave av Hymans «The Point» 

fikk begeret til å renne over for Jon Leiberman, 

som da var ansvarlig for Sinclairs Washingtonkontor. 

«Jeg hadde allerede sagt til direktøren 

at dette ville få katastrofale konsekvenser 

for mitt kontor, når det gjaldt innhenting av 

informasjon.» Men han fikk aldri noe svar fra 

David Smith. Leiberman forteller videre: «Jeg 

tok ordet på et stabsmøte og sa min hjertens 

mening om hvor latterlig det var å rettferdiggjøre 

sendingen av programmet ved å kalle 

det nyheter. Jeg visste at jeg stilte meg lagelig 

til for hugg, men det var en risiko jeg var villig 

til å ta. Jeg visste at folk var enige med meg, de 

sa det bare ikke høyt.» Leibermans tidligere 

kolleger istemmer: De var enige, men torde 

ikke å uttale seg av redsel for å miste jobben 

eller bli stemplet som «whistle-blowers» i en 

medieverden som blir mer og mer dominert av 

et fåtall gigantselskaper. 

S toraksjonæren 

Glickenhaus & Co. 

ville saksøke selskapet 

fordi det satte sin politiske 

agenda foran sitt ansvar som 

kringkaster 

Leiberman bestemte seg for å gå ut offentlig 

med sin kritikk. Han ringte en mediejournalist 

i Baltimore Sun, i håp om at lokalt oppstuss 

ville få Sinclair til å endre planer. Mandag 

morgen ble Leibermans uttalelser raskt spredt 

på internett. Om ettermiddagen samme dag 

ringte Sinclair-ledelsen ham på Washingtonkontoret 

og innkalte til møte en time etter. «På 

det tidspunktet visste jeg hva som skulle skje, 

så jeg pakket sakene mine og dro opp til Hunt 

Valley. Jeg fikk beskjed om at det jeg hadde 

gjort, var galt. Og de sa at jeg fikk sparken fordi 

jeg hadde gitt intern informasjon til media. Jeg 

ville ikke få noen godtgjørelser, ingen ventelønn, 

og fikk heller ikke ta ut feriedager jeg 

hadde til gode. De eskorterte meg ut til bilen, 

ba meg tømme lommene, og behandlet meg 

som en forbryter. Og det var det. Jeg har ikke 

satt mine bein der siden.» 

Men å gi stjernereporteren sparken løste 

ikke Sinclairs problemer. Dagen etter annonserte 

storaksjonæren Glickenhaus & Co. (6100 

aksjer) at de ville saksøke selskapet fordi det 

satte sin politiske agenda foran sitt ansvar 

som kringkaster. I løpet av noen timer sendte 

Sinclair aksjonæren en faks om at de ikke ville 

sende Stolen Honor i sin helhet, men i stedet 

bruke deler av dokumentaren i eget et program 

om hvordan media brukes for å påvirke 

velgerne… Dette programmet ble sendt på 40 av 

Sinclairs 62 stasjoner fredag 22. oktober 2004. 

Seeroppslutningen var lav, og de fleste kritikere 

mente programmet var relativt nøytralt, 

men også kjedelig. Medieovervåkingsgrupper, 

som Media Matters og Free Press, anså likevel 

utfallet av saken som en seier. 

Etter gjenvalget av George W. Bush har 

meningsmålinger vist at amerikanerne anser 

reform av mediene som nest viktigste sak. 

Dette er dårlige nyheter for mediekonsernene 

som presser på for å få Federal Communication 

Commission (FCC) til å myke opp eierskapsrestriksjonene 

ytterligere i årene som kommer. 

Som tidligere FCC-ansvarlig Mason Blair Levin 

sier, «avregulering skjer som regel i det stille». 

Men den voksende mediekritiske bevegelsen i 

USA er i ferd med å lære seg å lage bråk. 


1 Se Eric Alterman, What Liberal Media?, Basic Books, 2003. Se 

nettsiden www.whatliberalmedia.com/ 

2 Magasinet Rolling Stone, som har bidratt til gjennomføringen 

av denne reportasjen, vil publisere flere artikler om temaet i 

månedene som kommer. 

3 For detaljer, se http://publicintegrity.org/telecom/analysis/ 

CompanyProfile.aspx?HOID=22261


HACKTIvISME: Skal man lete 

etter politisk nyskaping og virkelig 

meningsopprør i dag, bør man rette 

oppmerksomheten mot de gryende 

formene for elektronisk motstand. 

Mobiltelefonen, med sitt innebygde 

fotoapparat eller videokamera, er et 

viktig vendepunkt for medieaktivismen. 

Dessuten er bruk av syndikerings- 

og aggregeringsteknologi en 

avgjørende politisk utvikling innen 

nettverksaktivismen – også innen 

mediekunstscenen. Slik syndikering 

kan betraktes som en virkelig omveltning 

av Digital Right Management-teknologier, 

utviklet av kulturindustrien 

for å hindre fri distribusjon av opphavsrettsbeskyttet 

materiale på nettet. 

olivier blondeau 

Sosiolog. Driver listen «Escape» og nettstedet «Frescape» (www. 

reescape.eu.org). Skriver doktoravhandling om internett og de 

ye sosiale bevegelsene. 

Presidentvalget i USA i 2004 ble av mange 

aktivister ansett som et uunngåelig nederlag i 

mangel av et virkelig alternativ til George W. 

Bush. Mer enn selve valget, var det derfor snarere 

protestene mot republikanernes National 

Convention i New York i august 2004 (kalt 

«A31-RNC») som utkrystalliserte det potensial 

for politisk, teknisk og kunstnerisk nyskaping 

som kom til uttrykk gjennom hele valgkampen. 

A31 var, for å bruke beskrivelsen fra 

kunstnergruppen Critical Art Ensemble, en 

virkelig festival for «elektronisk motstand» 

som omfattet en hel by. Disse fire dagene, i en 

praktisk talt beleiret by, ble New Yorks gater 

forvandlet til et gigantisk laboratorium for 

eksperimentering med «taktiske medier», der 

man tok i bruk et bredt spekter av aksjonsformer, 

i mange tilfeller svært uventede sådanne. 

Skal man lete etter politisk nyskaping og virkelig 

meningsopprør i dag, bør man antakelig 

se bortenfor de «har-sett-det-mange-gangerfør»-oppvisningene 

i virtuelt gateteater om 

den såkalte «virkeligheten» – hvis subversive 

potensial ender opp med å bli uttømt av «kulturell 

aksept» – og heller rette oppmerksomheten 

mot de gryende formene for elektronisk 

motstand. 

A31 var fremfor alt et av de første møtene 

mellom gata og aktivister innen nye medier. 

Inntil dette hadde de søkt ly i de trygge 

«midlertidige autonome sonene» som de fant 

i samtidskunstens verden, i store offentlige 

og private institusjoner eller i prestisjetunge 

amerikanske ingeniørskoler. På samme måte 

som det håndholdte videokameraet i Genova 

(under protestene mot G8-møtet i 2001, overs. 

anm.) markerte et viktig vendepunkt for medieaktivismen, 

er det nå mobiltelefonen, med 

sitt innebygde fotoapparat eller videokamera, 

som vil bli husket fra disse fire dagene i New 

York. Etter å ha blitt oversett, om ikke uglesett, 

i aktivistmiljøer, gjorde mobiltelefonen – og 

dermed hele mobilitetsproblematikken – virkelig 

sin entré på «hacktivisme»-scenen der 

og da. Enda et illustrerende eksempel, om det 

skulle være nødvendig, på William Gibsons 

tese i romanen Nevromantiker, som rokker ved 

utallige standardteorier om teknologisk innovasjon: 

«Gata tilpasser tingene sitt bruk». 1 

TxTMOb-PROSJEKTET 2 som ble igangsatt 

av aktivistgruppen Institute for Applied 

Autonomy (Institutt for anvendt autonomi 3 ) 

«BLOGGOSFæREN» 

synDikering som motstAnD 

Det nye aktivistiske mediet 

både under demokratenes og republikanernes 

årsmøte i 2004, er et strålende eksempel på 

hvordan sosiale bevegelser tilpasser mobiltelefonien 

sitt bruk. Prinsippet er enkelt: Alt man 

trenger å gjøre er å registrere seg som abonnent 

for å motta direkte informasjon via SMS 

på sin mobiltelefon. Dette systemet ble brukt 

av demonstrantene under begge årsmøtene for 

å viderebringe direkte informasjon om politiets 

bevegelser, tid og sted for nye aksjoner, 

samt koordinering av medisinsk og juridisk 

assistanse til demonstrantene. 

”Gata tilpasser tingene 

sitt bruk 

William Gibson, Nevromantiker 

En annen aktivistgruppe er Moport 4 utviklet 

et internett-grensesnitt som ble prøvd ut 

på republikanernes årsmøte. Moport handlet 

ikke så mye om å formidle informasjon mellom 

demonstranter, men snarere å spre direkte-informasjon 

på internett. Den fungerte som 

en mail-drop-tjeneste der aktivister kunne 

laste opp bilder og videoklipp de hadde tatt 

med mobiltelefonen sin, og som umiddelbart 

ble lagt ut på nettet. 5 Det bør også nevnes at 

mange aktivister tok i bruk Flickr, en gratis 

bildearkiveringstjeneste, ved å legge inn søke- 

eller nøkkelordet «RNC». 6 

MAN bØR IMIDLERTID TRÅ VARSOMT her, og 

reflektere over hvorvidt dette bare dreier seg 

om siste mote blant «trendy» aktivister, og 

sågar om disse eksperimentene ikke, nok en 

gang, spiller storselskapenes spill (spesielt telegigantenes) 

ved å hjelpe dem til å utvikle nye 

tjenester for en billig penge. Men selv om disse 

tendensene unektelig er til stede i disse eksperimentene 

– og iblant på en svært bevisst, for 

ikke å si instrumentell, måte – mener vi likevel 

at det er på sin plass å spørre seg om ikke 

denne gryende praksisen, spesielt innen mobilitet, 

markerer et viktig skifte i og en fornyelse 

av «hacktivismens» bruk av media. 

For forenklingens skyld kan man si at 

denne aktivistiske bruken av mobiltelefoni 

er i ferd med å fullbyrde den «umulige» synergien 

mellom informasjonssirkulerende nettverk 

på den ene siden og gateaksjoner på den 

andre. Disse to «verdenene» hadde på en måte 

sine egne, separate områder og aksjonsmåter 


(«viruslignende» spredning av informasjon 

versus demonstrasjoner og direkte aksjoner) 

og hadde lite med hverandre å gjøre. Men gjennom 

disse mobilitetsbaserte fremgangsmåtene 

har «hacktivismen» vist vilje til å innta gatene 

og «skrive inn» sine aksjoner i byens offentlige 

rom, både i bokstavelig og overført betydning. 

Prosjektet Bikes against Bush er i så måte 

svært illustrerende. Joshua Kinberg, en teknologistudent 

ved Parsons School of Design i New 

York, tok utgangspunkt i graffitimaskinen 

«StreetWriter» – en datastyrt sprayinnretning 

utviklet av Institute for Applied Autonomy 7 

som enten beveger seg ved egen kraft eller 

dras av en bil. Kinberg utvidet konseptet ved 

å tilpasse det sin egen terrengsykkel og koble 

laptopen sin til internett via mobiltelefon. 

Hvem som helst kunne gå inn på Kinbergs 

nettside 8 og sende en beskjed som umiddelbart 

ble sprayet på gata mens han syklet rundt 

i New York. 

DISSE NySKAPENDE aksjonsmåtene, som sikter 

mot å ta gata i bruk som et rom for aksjon 

og protest basert på bruk av mobiltelefoni og 

trådløs internettilkobling (WiFi), knyttet seg 

dessuten opp mot en annen teknologi som tradisjonelt 

har vært forbundet med webloggenes 

verden, «blogosfæren»: nemlig syndikering 

av innhold. Som en enkel illustrasjon på slik 

syndikering, kan vi bruke eksperimentet kalt 

RNC Redux 9 (Remix Open Doc), utviklet av 

blant annet Screensaversgroup og The Thing 

i samarbeid med Indymedia New York, Free 

Speech TV og Moport. Initiativet bygger på en 

idé som i grunnen en svært enkel: å samle opp 

innhold (lyd, bilder, tekster, video) publisert 

på nettet, uavhengig av hvor det stammer 

fra – blogger (inkludert audio/video), informasjonssider, 

mobiltelefoner eller meldingstjenester 

(av typen AOL Instant Messenger) 

– stokke det om og spre det ut på nettet igjen 

eller ut i gatene og på forskjellige steder i New 

York. SMSene som ble sendt til Moport, som vi 

beskrev ovenfor, ble for eksempel koblet opp 

mot dette. 

Vurderer man resultatene av dette eksperimentet 

i lys av tradisjonell informasjonsteori, 

fremstår de ikke som særlig «ortodokse». 

Videoene som ble distribuert på denne måten, 

fulgte ikke de retoriske og dramatiske fremgangsmåtene 

innen tradisjonelle audiovisuelle 

medier, men satte sammen bilder, lyd og 

ord hentet både fra internett og fra gata – uten 

noen tilsynelatende orden. Den viktigste hensikten 

med disse produksjonene var å destabilisere 

medienes «sannhetsformat», som er 

basert på en rekke forhåndsbestemte formaliteter 

når det gjelder talspersonenes posisjon, 

uttalelsenes innhold og form – kort sagt «det 

moderne blikkets mytologi», for å bruke Félix 

Guattaris beskrivelse. 10 

Målet med «medieobjektene» som RNC 

Redux produserte og distribuerte, var altså 

ikke å mestre eller på autoritært vis påtvinge 

publikum en gitt narrativ struktur, men å 

kaste tilskueren ut i en forvirringens estetikk, 

«å blande og stokke om på fragmentariske bilder, 

og dermed la meningsinnholdet flyte fritt 

i et spekter av muligheter». 11 Som et talende 

eksempel på hva slags videopraksis Critical 

Art Ensemble ønsket seg, forsøkte denne performancen 

å etablere seg som et kollektivt 

arbeid og en projeksjon av ulike forestillingsverdener 

med utspring i bevegelsen selv, uten 

noe forsøk på å skape en forhåndsbestemt 

tolkningsramme – for på den måten å gi tilskueren 

frihet til å trekke sine egne slutninger. 

I 

kjølvannet av «bloggfenomenet» 

legger nå 

et overveldende flertall 

av militante grupper og 

medieaktivister opp til 

«syndikering» 

Det bør kanskje tilføyes at 

Screensaversgroup brukte et program kalt 

Keyworx for å utforme disse «medieobjektene». 

12 Keyworx er en virkelig postmedial 

maskin, et multimedia- og multibrukerbasert 

programvaremiljø som gjør det mulig å importere, 

synkronisere og spre multimedia-innhold 

direkte. 13 

Utover postmediale praksiser knyttet til 

videoproduksjon innenfor det vi, inspirert 

av Arjun Apadurai, har kalt «activist mediascape», 

14 representerer mediekunstscenens 

stadig mer systematiske bruk av syndikerings- 

og aggregeringsteknologi antakelig en avgjørende 

politisk utvikling innen nettverksaktivismen. 

Etter å ha analysert et temmelig stort 

antall aktivistvideoer publisert på nettet de 

siste fem årene (rundt 2000 totalt), oppdaget 

vi at en av svakhetene ved denne audiovisuelle 

aktivistproduksjonen – en svakhet som 

hindret deres «felles tilblivelse», for å bruke 

et begrep utviklet av Michael Hardt og Toni 

Negri 15 – var dens spredning utover hele nettverket. 

Men det som kan ses som en svakhet 

kan også nettopp være styrken ved denne 

produksjonsmetoden: alle disse kreative rommene 

avskyr enhver form for sentralisering av 

informasjonen, og beskytter derfor omhyggelig 

sin egen autonomi. Hvordan beholde dette 

autonome rommet, som fungerer som vern 

mot institusjonaliseringens fristelser, samtidig 

som man er en del av et felles prosjekt, 

som alle vil medgi er betingelsen for politisk 

suksess? Hvordan skape seg sitt eget territorium, 

og med utgangspunkt i dette sette i gang 

aksjoner som ikke bare er taktiske og som ikke 

bare svarer på fiendens bevegelser på dennes 

område? 

VI ØNSKER PÅ INGEN MÅTE å antyde at 

det finnes en eller annen form for «killerapplikasjon» 

som nødvendigvis og automatisk 

vil kunne svare på dette relativt fundamentale 

politiske spørsmålet, men peke på noen 

mulige veier som er i ferd med å prøves ut av 

nettaktivister i dag. Syndikering av innhold er 

etter vår mening et slikt spor, som krever temmelig 

systematiske politiske og sosiologiske 

studier. I kjølvannet av «blogg-fenomenet» 

og andre innholdsforvaltningssystem (Wiki, 

PhpNuke, Spip, osv.) legger nå et overveldende 

flertall av militante grupper og medieaktivister 

opp til «syndikering», ved å gjøre rss-linkene 

på nettsidene sine tilgjengelige for alle. 

Dette gjør at informasjon som er publisert på 

én nettside, automatisk kan vises på en annen 

nettside. Så uten å oppgi min estetiske, politiske 

og redaksjonelle autonomi på min egen 

nettside, og fremfor alt uten å måtte gjøre det 

ofte kjedsommelige arbeidet med å finne frem 

til og publisere innholdet på andre nettsider, 

er det mulig å etablere nære forbindelser til 

grupper man føler seg beslektet med – uten 

nødvendigvis å bli medlem av dem. Rss-linkene 

kan brukes slik at du automatisk og direkte 

får de siste oppdateringene av nettsidene du 

abonnerer på. Dermed trenger man ikke å 

gjøre et jevnlig og omstendelig arbeid med å 

sjekke side for side etter oppdateringer. Man 

trenger for eksempel ikke å gå til nettsiden til 

det franske tidsskriftet Multitudes for å lese 

de siste artiklene som er publisert der. Man 

trenger bare å lime inn lenken «http://multitudes.samizdat.net/backend.php3» 

i epostleseren 

Thunderbird, og umiddelbart få de siste 

oppdateringene. 

En annen grunn som burde oppmuntre 

oss til å videreføre dette arbeidet med identifisering 

og analyse, er det store spekteret 

av bruksområder knyttet til syndikering. 

Vi har allerede nevnt de svært nyskapende 

praksisene innen mobilitet. Men fremfor alt 

bør vi trekke frem arbeidet – også det svært 

nyskapende – som er knyttet til nettets generelle 

økonomi, og ikke nødvendigvis basert i 

aktivistbevegelser i streng forstand. Initiativ 

som «Creative Commons», 16 Our Media, 17 og 

Archive.org 18 er ekstremt interessante i seg 

selv. De kan betraktes som en virkelig omveltning 

av Digital Right Management-teknologier, 

som er utviklet av kulturindustrien for å 

hindre fri distribusjon av opphavsrettsbeskyttet 

materiale på nettet. 

«Å laste opp en fil» har frem til nå betydd 

å åpne sin ftp-klient og laste opp filen til en 

server. Creative Commons-miljøet rundt den 

amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig 

har utviklet en ny type ftp-klient, «ccPublisher», 

19 som gjør det mulig ikke bare å laste 

opp en fil til en server (som Archive.org eller 

Our Media), men også å legge til en annen fil 

som inneholder programvaregenerert infor- 

masjon om rettigheter. Når opphavspersonen 

flytter sin produksjon over til CC-ikonet på 

sitt skrivebord, åpnes et vindu der han blir 

bedt om å fylle ut noen felter for å generere en 

lisens. Når det er gjort, blir innholdsfilen og 

den genererte lisensen umiddelbart overført 

til den eksterne serveren. 

Å 

definere blogger som 

«dagboksnotater 

publisert på nettet» er 

utvilsomt et ganske alvorlig 

politisk feilgrep 

wEbLOG-FENOMENET HAR FÅTT mye omtale 

den siste tiden. Men blant de mange forsøksvise 

forklaringene på dette fenomenet, er det 

få som hjelper oss til å forstå det spesifikke 

ved det som er blitt kjent som «bloggosfæren». 

Å definere blogger som «dagboksnotater 

publisert på nettet» er utvilsomt et ganske 

alvorlig politisk feilgrep. Dette fenomenet bør 

ikke betraktes som nok et uttrykk for individualisme 

i et samfunn i oppløsning, men tvert 

imot som et resultat av en ny teknologisk forbindelse, 

synliggjort av syndikering, mellom 

intimitet og «eks-timitet» – for å låne et begrep 

fra Laurence Allard. «Bloggosfæren» er ikke 

en rekke dagbøker, men et medierom som lar 

subjektiviteter eksistere på et territorium som 

er deres eget, samtidig som de «vever tråder» 

mellom hverandre og knytter seg til en politisk 

og estetisk subjektivitet som både er deres 

egen og noe de deler med andre. Det er aldri jeg 

som bestemmer at noen skal «syndikere» med 

meg. Det er alltid den andre som bestemmer 

seg for å gjøre det, og omvendt. 

Hypotesen vi gjerne vil formulere er, 

kanskje noe provoserende, følgende: Er ikke 

syndikering et av apparatene for minoritetenes 

«felles tilblivelse», motstandsgrupper og 

minoriteter som i indvidualismens tid er så 

minoritære at de er blitt stående alene? 

© LMD Norge, oversatt av G.E. 

1 Science fiction-roman fra 1984. Oversatt til norsk og med 

etterord av Torgrim Eggen, Oslo, Aschehoug, 1999. 

2 Inspirert av mobiliseringsmetoder knyttet til Flash/Smart/ 

Mobs-fenomenet. Se www.txtmob.com 

3 www.appliedautonomy.com 

4 www.moport.org 

5 Se Moports arkiver fra mobiliseringen i forbindelse med 

republikanernes convention: www.moport.org/rnc_moport. 

php 

6 Bruk nøkkelordet «RNC» på Flickr: www.flickr.com/photos/ 

tags/rnc/ 

7 www.appliedautonomy.com/sw.html 

8 Nettsiden til Bike against Bush av Joshua Kinberg: www. 

bikesagainstbush.com/ 

9 http://screensaversgroup.org/projects/rncredux/ 

10 Félix Guattari, La révolution moléculaire, 10/18, Paris, 1977, s. 

370. 

11 Critical Art Ensemble, Electronic Civil Disobedience and Other 

Unpopular Ideas, Autonomedia, 1996. 

12 Dette programmet er utviklet under fri lisens av Waag 

Society i Amsterdam, nært knyttet til det nederlandske hackermiljøet 

Hippies from Hell som sto bak demonstrasjonen 

Hacking for Large (HAL). 

13 www.keyworx.org 

14 Olivier Blondeau, «Become The Media! Du Post-Media au 

Médiascape», Chimères, www.freescape.eu.org/biblio/article. 

php3?id_article=214 

15 Michael Hardt og Toni Negri, Multitude: War and Democracy 

in the Age of Empire, 2004. 

16 creativecommons.org 

17 ourmedia.org 

18 www.archive.org 

19 ccPublisher 1.0 applikasjon: http://creativecommons.org/ 

weblog/entry/5193 

Bøker media/kunst 

Media Ecologies: Materialist Energies in 

Art and Technoculture. Matthew Fuller, 

Leonardo Books, MIT Press 2005, 265s. 

Få af årets udgivelser er for undertegnede imødeset 

med så store forventninger som Matthew 

Fullers nye essaysamling. 

Siden midten af 

90erne har Fuller markeret 

sig som en af de 

allermest interessante 

(læs: udfordrende og 

inspirerende) tænkere 

inden for det hybride 

kulturelle felt, der 

betegnes «nye medier». 

Forrige år udgav han det 

lille mesterværk Behind 

the Blip: Essays on the 

Culture of Software, som samlede en håndfuld af 

hans tekster fra de sene 90ere, hvor han også opererede 

som prominent organisator og kunstner 

inden for feltet. Fuller force i forhold til sine kollegaer 

er hans tætte og dynamiske kombination 

af en skarp æstetisk fornemmelse for værkers 

konkrete udtryk, en heterogen referenceramme 

af kulturelle fænomener og teoretisk stringens 

trods et højt og springende abstraktionsniveau. 

Forenet i et benhårdt kritisk projekt i den materialistiske 

tradition, for hvilket ingen autoriteter 

og korrektheder er hellige. Fuller er om noget 

uortodoks, og det gør ham i stand til at pointere 

og undersøge overraskende sammenhænge, som 

ingen andre synes at få øje på. Derudover er hans 

analytiske evne intet mindre end eminent, hvilket 

han demonstrer i sin nærmest komplette gennemgang 

af Microsoft Word. En tekst som kan 

læse med lige stort udbytte af litterater, filosoffer, 

lingvister, semiotikkere, sociologer og økonomer. 

Og et eksempel på den enorme spændvidde i 

Fullers projekt. 

Og Media Ecologies: Materialist Energies in Art 

and Technoculture indfrier forventningerne. Den 

indeholder fire længere hidtil upublicerede essays 

om henholdsvis piratradio, (medie)diskurs, 

«standardobjekter» og webcams. Fuller forsætter 

stilen fra Behind the Blip, men opprioriterer den 

akademiske tilgang. Det er ikke lette pointer han 

serverer. Tværtimod insisterer han på stoffets 

kompleksitet og subtilitet. Det måske kan forekomme 

tørt for et overfladisk blik, men der er 

snarere tale om en potent substans, der bunder i 

og fordrer seriøsitet. Og med en holdbarhedsdato 

langt ud over den hype, som ellers kendetegner 

feltet. 

CODE: collaborative ownership and the 

digitale economy. Rishab Aiyer Ghosh 

(red.), MIT Press 2005. 

Den digitale økonomi handler ikke kun om the 

rise and fall of the dot com era. Dette neoliberalistiske 

og ultrakapitalistiske 

fænomen udgør kun den 

ene side af en økonomi 

baseret på «immaterielle 

produkter», såsom software, 

medicinalviden, 

musik – information. For 

på den anden side findes 

en om end ikke lige 

så magtfuld, så i hvert 

fald lige så udbredt socialbevidst 

og kollektivt 

drevet digital økonomi. 

Den er symboliseret ved – og i nogen grad også 

udsprunget af – Free Software-bevægelsen og de 

nye former for samarbejde og fællesskab, som 

den inkarnerer. Filosofien bag disse former er 

ikke kapital, men kulturel gevinst. Frihed frem 

for rigdom. Det glæder ikke om at eje produkter, 

men om at producere dem. Frisætte dem, i betydningen 

at sikre deres fri cirkulation og udvikling 

mod privat ejendomsret. De to sider er nok af 

samme sag, men de står i et antagonistisk forhold 

til hinanden, som synes at blive tegnet stadig 

skarpere op i takt med at førstenævnte desperat 

forsøger at bevare og udvide sin magt, mens 

sidstnævnte med stille og rolig uafvendelighed 

vinder terræn og popularitet i flere og flere dele 

af kulturen. 

Uden at slutte sig til koret af frelste prædikanter 

for «fri kultur» slår CODE: collaborative ownership 

and the digitale economy et stærkt slag for den 

digitale økonomis sociale potentiale og rationale. 

Med sine 15 kompetente indlæg (af bla. Chris 

Kelty, Richard Stallman, James Boyle og James 

Leach) dækker den feltet fra flere vinkler, den 

antropologiske, musikindustriens, Linux, medicinalvidenskabens, 

etikkens og offentlighedsfølelsens. 

Den præsenterer en sober og grundig 

kritik af den private ejendomsrets begrænsning 

af «kreativitetens» udfoldelsesmuligheder og et 

samtidig forsvar for den kollektive produktion 

og fælles ejendomsret som mere end et semi-religiøst 

tankespind og en uholdbar anti-model. Det 

er et fænomen, som fordrer at blive taget absolut 

seriøst. Er man i tvivl om det eller interesseret 

skal man bare læse bogen her. 

© LMD Norge, Jacob Lillemose


utvikling Av tråDløs teknologi 

Er mobiltelefonen helseskadelig? 

MOBILSTRÅLING: De to siste tiårene 

har bruken av mobiltelefon eksplodert. 

Vi utsettes for stråling fra mobiltelefoni 

på to måter: frivillig, ved 

vanlig bruk av egen telefon, eller ufrivillig, 

ved stråling fra antenner som 

befinner seg på toppen av høyhus, 

vanntårn eller kraftledningsmaster. 

PhiliPPe bovet 

Journalist 

Mobiltelefonen så dagens lys i 1984. Mot slutten 

av september 2004 hadde 42,8 millioner 

franskmenn mobiltelefon, mot kun 16,2 millioner 

seks år tidligere. I september 2003 viste 

imidlertid en studie utført av det nederlandske 

forskningsinstituttet TNO at 45 minutters 

eksponering for stråling på 0,7 V/m (Volt pr. 

meter) fra mobiltelefoni har alvorlige helsemessige 

konsekvenser. 1 De franske interesseorganisasjonene 

Pour une réglementation des 

implantations d’antennes-relais de téléphonie 

mobile (Foreningen for regulering av oppsetting 

av antenner til mobiltelefoni – Priartem) 

og Agir pour l’environnement (Handle for 

miljøet) mener utviklingen innen trådløs teknologi 

til en viss grad må kontrolleres fra 

sentralt hold, og har derfor bedt det franske 

Helsedepartementet foreta en liknende studie. 

De har aldri fått noe svar. 

Dette er bare ett av mange eksempler som 

klart avslører myndighetenes forbausende 

passivitet i denne saken. Flere forsøk har blitt 

utført på dyr og mennesker for å få klarhet i 

konsekvensene av strålingen. Noen undersøkelser 

har vært resultatløse, mens andre kan 

vise til foruroligende resultater. 2 Disse studiene 

blir imidlertid i stor grad oversett, og det 

med følgende argument: «Studienes motstridende 

resultater er et klart tegn på mangel på 

håndfast bevis, og det er grunn god nok til å 

ignorere slike advarsler.» 3 I USA er det likevel 

tilfeller der mobiloperatører eller -fabrikanter 

saksøkes av intensive mobilbrukere med hjernekreft. 

Vi utsettes for stråling fra mobiltelefoni 

på to måter: Frivillig, ved vanlig bruk av egen 

telefon, eller ufrivillig, ved stråling fra antenner 

som befinner seg på toppen av høyhus, 

vanntårn, eller kraftledningsmaster. 

Stråling skal ha 

ført til migrene, 

hukommelsestap, kvalme, 

tretthet og søvnmangel 

Denne strålingen rammer også de som 

ikke bruker mobiltelefon. Den er etter alt å 

dømme ikke uten konsekvenser for de som 

bor i nærheten av antennene, og særlig for 

sårbare grupper som barn, syke og eldre. Slik 

stråling skal ha ført til migrene, hukommelsestap, 

kvalme, tretthet og søvnmangel. For 

ikke å nevne kreft, svulst eller ødem i hjernen. 

Den 5. desember 2001 uttalte Frankrikes 

helseminister Bernard Kouchner à propos 

de 30 000 antennene som da fantes rundt 

om i Frankrike: «Denne utviklingen reiser 

spørsmål angående helserisikoen bundet til 

befolkningens eksponering for de elektromagnetiske 

felt disse apparatene sender ut.» 4 

Utover kommentarer av denne typen, har 

imidlertid ikke statsmakten gjort noe som 

helst for å kontrollere denne utviklingen. 

NæRMERE 00 STUDIER av den elektromagnetiske 

strålingens helsemessige konsekvenser 

er allerede gjennomført, eller er i ferd med å 

sluttføres. Ifølge det franske tidsskriftet Le 

Point, finansieres de fleste i stor grad av mobiloperatørene: 

«Et notat fra EUs generaldirektorat 

for forskning, datert mars 2001, avslører at 

flere operatører søker å presse forskerne til å 

’endre deres resultater for å gjøre dem kompatible 

med markedets krav’.» 5 

Det er bekymringsverdig at så mange såkalte 

eksperter stadig trekker studier av mobiltelefoniens 

skadevirkninger i tvil. Det samme 

gjelder visse medisinske media: Et vedlegg til 

det franske ukebladet Impact médecine fra 

begynnelsen av 2003, som tok for seg nettopp 

mobiltelefoni, var finansiert av den franske 

mobiloperatøren Orange. 

I Frankrike er gjeldende grenser for maksimalstråling 

fra antenner mellom 41 V/m og 61 

V/m, alt etter hvilken teknologi som benyttes. 

I praksis er strålingen fra disse antennene mellom 

3 og 10 V/m. Hvorfor er da grensen så høy? 

For det første tar disse kravene kun termisk 

effekt av strålingen med i betraktningen, og 

ikke eventuelle helsemessige konsekvenser. 

For det andre tillater disse grensene en utvikling 

av en stadig mer sofistikert teknologi, 

ettersom nye generasjoner antenner kommer 

til. Maksimal eksponering er imidlertid på 3 

V/m i Luxemburg, 4 V/m i Sveits og 0,5 V/m i 

Toscana. 

Noen land har iverksatt tiltak for å forby 

oppsetting av antenner i nærheten av særlig 

sårbare områder. I Frankrike derimot, kan antenner 

settes opp rett ved skoler og sykehus – loven 

ber kun operatørene om å iverksette nødvendige 

tiltak for at strålingen blir så lav som mulig! De 

få ordførerne som har forsøkt å forby oppsetting 

av antenner i deres kommuner – som i Vallauris, 

Villeneuve-Loubet og Saint-Raphaël – har ettertrykkelig 

blitt satt på plass av Frankrikes høyeste 

rettsinstans, Le Conseil d’État. 6 

Styrene for franske sosialboliger kan tilby 

operatørene svært høye bygg, en gunstig posisjon 

for antennene. Og leietakerne har ikke mye 

de skal ha sagt når utleieren først har bestemt seg. 

«Denne befolkningsgruppen lider allerede under 

en rekke forskjellige problemer: Arbeidsledighet, 

bosettingsproblemer, støyskader, mulig nærliggende 

forurensende industri. Disse faktorene 

har samme virkning: De fører til nevrologiske 

problemer, blodkreft – særlig hos barn… hvordan 

skal vi under slike omstendigheter kunne 

påvise at mobiltelefonien også er skadelig?» spør 

Priartems leder Janine Le Calvez. 

Installatører og reparatører av mobilantenner 

er også utsatt for store mengder stråling. 

Operatørene benytter seg av forskjellige underleverandører, 

som foretrekker å ikke uttale 

seg av frykt for å miste kontrakter. Le Calvez 

forklarer: «Fagforeningene og hygiene- og sikkerhetskomiteer 

snakker heller ikke mye om 

dette problemet, og det samme gjelder bedriftslegene. 

Når det ble snakk om at asbest var ska- 

delig, var det nettopp på grunn av yrkesskader 

at dette ble påvist, men da var forbindelsen 

mellom asbesten og de registrerte skadene 

enkel å fastslå… slik det er nå, er mobiloperatørene 

allmektige. Og den eneste ansvarlige 

er staten, som har sett gjennom fingrene med 

samtlige forsiktighetsregler.» 

”Et notat fra EUs 

generaldirektorat for 

forskning, datert mars 2001, 

avslører at flere operatører 

søker å presse forskerne til 

å ’endre deres resultater for 

å gjøre dem kompatible med 

markedets krav’ 

Le Point 

© Per Barclay, EIngeleivs shirt 1979 

I mars 2003 undertegnet byen Paris og de tre 

nasjonale franske mobiloperatørene (Orange, 

Bouygues Télécom og SFR) en avtale for å kontrollere 

strålingen fra hovedstadens antenner 

(1081 nye antenner er planlagt oppsatt i 2005). 7 

Ingen interesseorganisasjoner fikk delta i arbeidet 

med å utarbeide avtaleteksten. Avtalen foreskriver 

en gjennomsnittlig eksponering på 2 

V/m over 24 timer, med høydepunkt på 4,6 V/m. 

Disse normene er en forbedring i forhold til 

nasjonale regler, men for interesseorganisasjonene 

er de ikke tilfredsstillende. 

I april 2004 fremla l’Association des maires 

de France (Franske ordføreres forening – AMF) 

i samarbeid med operatørene i l’Association 

française des opérateurs mobiles (Franske 

mobiloperatørers forening – AFOM) en håndbok 

med tittelen Guide des bonnes pratiques entre 

maires et operateurs (håndbok for god praksis 

mellom ordførere og operatører), på mobiloperatørenes 

anmodning. Dorothée Quickert- 

Menzel, som er delegat for la Confédération 

du logement et du cadre de vie (Forbund for 

boligstandard og levekår – CLCV), presiserer: 

«Denne håndboken har ingen juridisk verdi. 

Det er enveisinformasjon for å hjelpe ordførerne 

i å sette opp antennene.» Og heller ikke i 

denne saken ble noen av de nasjonale interesseorganisasjonene 

forespurt. 

bARN ER SÅRbARE. Vi er vitner til en generell 

utvikling av trådløs teknologi. Vi snakker 

om wi-fi, trådløst høyhastighetsnettverk som 

dekker et relativt lite område; om Bluetooth, 

standard kommunikasjonsnettverk mellom 

forskjellige elektroniske apparater, deriblant 

mobiltelefoner; om WiMax, trådløst høyhastighetsnettverk 

for store avstander… For ikke 

å nevne stråling som deaktiverer mobiltelefoner 

der de ikke er ønsket. Vil det franske 

Helsedepartementet en dag gjøre noe med 

denne elektromagnetiske forurensingen? 8 

«Staten er reddere for mobillobbyenes makt 

enn de helsemessige konsekvensene fra strålingen. 

Den har allerede gjort sitt valg», sukker 

Le Calvez. 

”Hodeskallen deres 

er ennå ikke ferdig 

utviklet, og det samme 

gjelder nervesystemet. 

Strålingen trenger lenger inn i 

barnas hjerner.» 

National Radiological Protection Board 

Interesseorganisasjonene vil ikke selve 

mobilteknologien til livs; de ber bare om at 

utviklingen kontrolleres. «Det er ikke mot en 

teknologi vi har mobilisert oss, men mot en 

fremgangsmåte», presiserer Quickert-Menzel. 

«Slik det er nå kontrollerer operatørene alt: 

teknikk, personell, rapporter…» 

En studie offentliggjort den 11. januar 2005 

av det engelske National Radiological Protection 

Board (NRPB) 9 har for øvrig advart mot at barn 

under åtte år bruker mobiltelefon – denne gruppen 

er spesielt sårbar: «Hodeskallen deres er 

ennå ikke ferdig utviklet, og det samme gjelder 

nervesystemet. Strålingen trenger lenger inn i 

barnas hjerner.» 

Likevel måtte både Priartem og Agir pour 

l’environnement rett etter publikasjonen av 

denne rapporten engasjere seg kraftig for at en 

lekeaktig liten mobiltelefon – Babymo 10 – hvis 

målgruppe var nettopp barn mellom fire og 

åtte år, ble tatt ut av salg. 

Distributøren av Babymo, det monegaskiske 

selskapet ITT, mente åpenbart at utviklingen av 

et nytt marked var viktigere enn barns helse, for 

de saksøkte de to interesseorganisasjonene «for 

å ha ført en aktiv svertingskampanje av våre 

produkter», men vant ikke frem. 

Egentlig burde mobiltelefoni anses som et tillegg 

til fasttelefoni, og ikke som den eneste nye 

typen telefoni. Dersom staten engasjerer seg i kampen 

mot trafikkdød og skader som følge av røyking, 

burde de også engasjere seg i kampen mot helseskadelige 

konsekvenser av mobiltelefoni. oversatt av G.U. 

1 Se www.tno.nl, og La lettre de Priartem (Priartem-brevet) nr. 

10-11, Paris, november-desember 2003. 

2 «Cellular and cordless telephones and the risk for brain 

tumors», European Journal of Cancer Prevention, Limburg (Belgia), 

august 2002; «Prevalence of headache among hand cellular telephone 

users in Singapore: A community study», Environmental 

Health Perspectives, Cary, NC (USA), november 2000. 

3 Jean-Pierre Lentin, Ces ondes qui tuent, ces ondes qui soignent 

(Stråling som dreper, stråling som helbreder), Albin Michel, 

Paris, 2001. 

4 Se det franske Helsedepartementets nettsider: www.sante. 

gouv.fr 

5 Le Point, 25. april 2003. 

6 I kommunen Port-de-Bouc derimot, klarte ikke France 

Télécom å få opphevet den kommunale forordningen som 

forbyr oppsetting av antenner i en radius på 300 meter rundt 

sårbare områder. 

7 Jf. Agir pour l’environnement, www.agirpourlenvironnement. 

org/campagnes/c11.htm#5 

8 Den typen mikrobølgestråling som kommer fra mobiltelefoni 

er ikke sammenliknbar med stråling fra radio og TV. 

9 Denne studien går også under navnet «The second Stewart 

Report», etter den engelske eksperten William Stewart. I 

2000 sto han bak en lite foruroligende rapport, men nå, fem 

år senere, har han endret mening, særlig angående strålingens 

konsekvenser for barn. Se for eksempel: http://www.powerwatch.org.uk/news/20050114_stewart.asp 

10 Produsert av det kinesiske selskapet CK Telecom. 

Nok valgflesk? 

FOTO: JANNE LINDGREN 

Espen Løkeland-Stai 

nyhetssjef 

En variert og sunn avishverdag er viktig for alle. Særlig i disse valgtider. Og valget nærmer med stormskritt. 

Klassekampen følger politikerne med argusøyne og har en bred og innsiktsfull dekning av norsk politikk og 

samfunn. Vi skjærer vekk valgflesket og gir deg et godt og nyansert utgangspunkt for å gjøre et reflektert 

valg. Opplaget og interessen rundt avisen øker fra måned til måned. Likevel tror vi det er mange flere der 

ute som vil sette pris på en smakebit på Klassekampen, spesielt nå i valgkampen. 

Derfor kan du nå, helt kostnadsfritt og uforpliktende, prøve oss gratis i 3 uker! 

Fyll ut kupongen under og du har avisen på døra i løpet av et par dager. Velkommen som leser! 

Ja takk, jeg ønsker Klassekampen gratis i 3 uker! 

FYLL UT MED BLOKKBOKSTAVER 

Navn: ........................................................................................................................................................... 

Adresse: .............................................................................. Oppg./etg.: .................................................... 

Postnummer/sted: ....................................................................................................................................... 

Telefon/mobil: ............................................................................................................................................. 

E-post:........................................................................................................................... 

❑ Jeg aksepterer at Klassekampen kontakter meg per e-post. 

Bjørgulv Braanen 

ansvarlig redaktør 

Klassekampen 

Svarsending 0370 

0090 Oslo


forfølgelsen Av romA-folket fortsetter 

Statsløse individer 

FLyKTNINGEN: I 2001-2002 besøkte den danske billedkunstneren Veronica Juhl 50 danske leirer for flyktninger og asylsøkere. Hun har sammenfattet 

inntrykk fra disse leirene i fotografier og tekst (No-land, forlaget Introite, København, 2004). Flere bilder og perspektiver på leirene skal neste måned 

vises på Charlottenborgs høstutstilling i København. Vi har brukt noen av disse bildene i vår artikkelserie om flyktningen. Kunstneren har ønsket å 

dokumentere stedet for oppbevaringen av de som har overlevd, men er lukket ute. bildene er derfor uten mennesker. Temaet aktualiseres av en rekke 

dramatiske og tragiske utvisninger av barn i Danmark samt en stor sultestreik i Saltholmlejren sist påske. 

veroniCa Juhl 

Dansk-norsk billedkunstner 

No-land: Norske 

Le Monde diplomatique 

avslutter her 

sin serie på flere 

artikler over temaet 

flyktninger. I fire 

måneder har vi latt 

en filosof, forskere, 

en journalist og nå 

sist en kunstner 

tematisere. 

De lave enetages huse lå delvis skjult bag 

megen bevoksning og var ikke særligt synlige 

fra vejen. De lå et stykke uden for byen, men 

ikke så langt væk som mange andre steder. 

Det var rigtige huse og ikke barakker. Så vidt 

jeg forstod, var de en del af et tidligere idrætsanlæg. 

En sportshal i forbindelse med bebyggelsen 

skulle muligvis inddrages som en del 

af centret. 

Jeg kom så tidligt, at de fleste ikke var 

stået op. Derfor aftalte jeg kun at fotografere 

udvendigt indtil videre. Alligevel blev jeg taget 

vel imod af en familie, der viste sig at være af 

Roma-folket, sigøjnere som de før blev kaldt. 

De boede seks mennesker på et lille værelse, 

som ikke kan have være større end 10 kvadratmeter. 

To næsten voksne børn og to tvillingepiger 

på 13-14 år. Der var et lille badeværelse, 

og dertil kom køkken og entré i ét. Det var ikke 

fysisk muligt, at seks mennesker kunne sove 

i værelset, så farens soveplads var på gulvet i 

den entré, som altså også fungerede som køkken. 

Han var ikke nogen høj mand. Alligevel 

blev jeg i tvivl om han overhovedet kunne 

ligge udstrakt der. De havde boet der i syv 

måneder. Og om vinteren havde de mærket 

trækvinde, når de sov på gulvet. Standarden lå 

ellers over gennemsnittet, da der var et privat 

badeværelse, men jeg havde ikke set mange bo 

så trangt som dette før. Børnene sov, så jeg ville 

ikke fotografere indenfor, da blitzen kunne 

vække dem. 

Mod alle odds var det lykkedes moren at 

indrette rummet, så det virkede som et hjem. 

Den lille entré var pyntet med gardiner og 

guirlander. Ved at udfolde lidt forestillingsevne 

var det muligt at se, at når sengene var redt 

for dagen, ville værelset fremstå som en lille 

stue med et par kvadratmeters areal, hvor det 

var muligt at stå op. Sommeren var kommet og 

disse beboeres formidable evne til at indrette 

sig hensigtsmæssigt, selv under umulige forhold, 

viste sig også udenfor. 

De fik fortalt, eller 

formidlet er et rigtigere 

ord, om systematiske 

chikanerier, trusler om vold 

En havepavillon af den slags, man kan 

sætte op som overdækning i sin have til 

beskyttelse mod vejr og vind, stod opstillet 

uden for indgangsdøren. Et øjeblik, fordi solen 

skinnede og fordi det var så behageligt der 

inde rundt om bordet med den hvide dug, og 

ikke mindst fordi mine værter var så venlige, 

så sjældent ligefremme og sympatiske, mindede 

besøget om en ganske almindelig dag, 

hvor jeg blot var ude på en rejse, og blev godt 

modtaget af den lokale befolkning. De to store 

børn vågnede efterhånden og kom og satte sig. 

Der var ikke meget sprog at gøre godt med. En 

smule tysk, en smule dansk og en meget lille 

smule engelsk. 

Men jeg tror, jeg fik formidlet, at jeg vidste 

noget om egnen, de kom fra og at jeg vidste 

lidt om Romaer. Denne familie var flygtet fra 

Eks-Jugoslavien, enten fra Serbien eller fra 

Kroatien. De fik fortalt, eller formidlet er et 

rigtigere ord, om systematiske chikanerier, 

trusler om vold – og om egentlig vold. Om 

personer, de beskrev som skinheadlignende 

typer, der gjorde det umuligt for dem at blive. 

Og selvfølgelig om vanskeligheden med at få 

arbejde på grund af deres etniske oprindelse. 

Da de fleste ord var brugt, og det blev for 

svært at fortsætte, viste de mig det afslag, de 

havde fået fra udlændingestyrelsen, for at forklare 

deres situation. Afslaget var begrundet 

med, at det at blive nægtet adgang til et diskotek 

ikke gav grundlag for at få asyl i Danmark. 

Familien havde fortalt om systematisk chikane, 

ingen beskyttelse fra myndighedernes side 

og ingen adgang til arbejdsmarkedet. Alt pga. 

deres etniske herkomst. Hvordan dét kunne 

reduceres til et spørgsmål om adgang til disko- 

© Veronica Juhl, Den dømte havepavillon, Indgangen til familiens «lejlighed» 

teker, er noget, der kræver en anden undersøgelse 

end den, jeg kan foretage. 

De kunne ikke selv læse papiret, og jeg ved 

ikke, om de havde fået det oversat. Jeg prøver 

at forestille mig, hvordan interviewene med 

familien er foregået. Hvilken oversættelse ligger 

til grund for den fortolkning, styrelsen var 

kommet med? Er familien overhovedet blevet 

hørt? Og hvis den er, hvor er deres egen gengivelse 

af situationen henne? Der var også en 

vurdering af de lokale forhold, de kom fra, og 

den konkluderede, at der ikke var grund til at 

tro, at familien ikke kunne få beskyttelse af de 

lokale myndigheder i det borgerkrigshærgede, 

stadig urolige og etnisk problematiske Balkan, 

hvor Roma-folk om nogen har været udsatte. 

Hvad skal der til for at være forfulgt? 

Da jeg skulle forlade lejren fik jeg at vide, at 

den samme udlænd-ingestyrelse havde været 

på inspektion i lejren, og at havepa-villonen 

uden for mine værtsfolks dør var blevet påtalt 

som et ureglementeret forhold og forlangt 

fjernet. 

Hvad er regel og hvad er undtagelse? Ud fra 

hvilken lov er en havepavillon ureglementeret 

i en lejrbolig? Hvilket juridisk rum er det, 

man træder ind i, når en så ikke blot uskyldig, 

men også nyttig anordning som en teltdug 

til beskyttelse mod solen kan gøres ureglementeret? 

Teltet og retten er her to sider af 

samme sag: Det midlertidige ophold er ækvivalent 

med vilkårlig magtanvendelse. Her ligger 

muligheden for, at en myndighed kan 

udføre et skøn, der ganske vist hverken har sin 

grund i ret eller retfærdighed. Resultaterne af 

sådanne skøn er afhængige af mange faktorer, 

ikke mindst af hvad der er en slags gældende 

konsensus, f.eks. om forventningerne til flygtendes 

adfærd. Det medfører bizarre regler og 

forbud, der er unddraget såvel offentlighedens 

som domstolenes opmærksomhed. Forskrifter, 

der rammer direkte ind i den enkeltes dagligdag 

uden anden relevans end et embedsværks 

fortolkning og skøn, er skræmmende. Der er et 

Kafkask moment i denne situation: Dommen 

over havepavillonen. 

Både som princip og som potentialitet forbliver 

volden og overgrebet tilstede. Lejrens 

rum åbner for alle muligheder. Den eneste 

vage garanti for sikkerhed er de humanitære 

organisationers tilstedeværelse. Og den er heller 

ikke sikker. En privatisering af lejrdriften 

har været på tale. Styrelsens arbejdsmåde og 

intentioner burde være genstand for en uvildig 

undersøgelse. 

Hvis nu mange af de sammenstuvede flygtninge 

begyndte at stille havepavilloner op 

for at udvide deres råderum og give sig selv 

lidt større mulighed for privatliv i sommerhalvåret, 

ville asylcentrene, som er lejrenes 

officielle og noget mere flatterende betegnelse, 

måske komme til at ligne, hvad de i virkeligheden 

er: flygtningelejre. 

I DET KRIGSHæRGEDE Eks-Jugoslavien, hvor 

denne familie kom fra, blev etnisk udrensning 

foretaget hurtigt under Anden Verdenskrig 

og under opvisning af stor samarbejdsvilje 

især fra den kroatiske del, der kollaborerede 

med Nazityskland. I Kroatien og delvis også 

i Bosnien-Herzegovina myrdede Ustasha-folkene 

størstedelen af romaene og jøderne, især 

i koncentrationlejren Jasenovac. I Serbien, der 

var besat af tyske tropper, blev Endlösung gennemført 

tidligt i krigen: allerede i 1941 blev 

alle mandlige romaer og jøder skudt. I foråret 

blev kvinder og børn dræbt i gasvogne. 27.000 

romaer og 60.000 jøder forsvandt i Jugoslavien 

under Anden Verdenskrig. 

Under Anden Verdenskrig oplevede 

Europas befolkning med undtagelse af dem, 

der kollaborerede med nazisterne, for første 

gang massivt at være underlagt en stor magt 

og at være udsat for forfølgelse. Kolonimagten 

Europa fik så at sige smagt sin egen medicin, 

hvilket medførte, at de menneskerettighedserklæringer, 

der fulgte efter Første Verdenskrig, 

siden kunne ratificeres og udvides i FN-regi. 

Kolonierne opnåede lidt efter lidt selvstændighed, 

og en slags ret til national uafhængighed 

kunne tilføjes Folkeretten. Måske gjorde 

man blot en dyd af nødvendigheden, eftersom 

koloniherredømmets konstruktion var dømt 

til undergang efter Anden Verdenskrigs svækkelse 

af de europæiske metropoler. 

I mellemtiden var Europas civilbefolkning 

blevet inddraget i verdenspolitikken mere end 

nogensinde: to befolkningsgrupper i Europa 

var blevet forfulgt ene og alene på grund af 

etniske tilhørs-forhold. Jødeforfølgelsen og 

holocaust glemmer vi forhåbentligt aldrig, 

selvom nynazistiske grupper og revisionistiske 

historikere arbejder på at benægte udryddelserne. 

Roma havde sit eget holocaust, og det er 

en historie, der har alle muligheder i sig for at 

blive glemt og fortrængt. Hvor mange der blev 

udslettet vides ikke nøjagtigt. De mindste tal 

ligger omkring en halv million og de største på 

halvanden million. De var færre end jøderne, 

men forfølgelsen af dem var lige så ideologisk 

bestemt. Og i lighed med jøderne havde de 

ikke en egen stat, ikke noget eget territorium. 

De havde imidlertid heller ingen intelligentsia 

og ingen position i mellemkrigstidens Europa. 

De var Europas trash og blev ved med at være 

det efter krigen. Roma er nu det folk i Europa, 

der er dårligst stillet, og som er mest udsat for 

forfølgelse. 

Hvad skal der til for at 

være forfulgt? 

INDIEN REGNES I DAG for det sted, der var 

udgangspunktet for Roma-folkets vandring. 

De første romaer kom til Balkan i det 14. 

århundrede. Først til Grækenland, dernæst 

til Rumænien, Jugoslavien, Bulgarien og 

Albanien. Roma har mange navne. På Balkan 

bliver de almindeligvis kaldt ægyptere. 

Egjuptsi, eller det beslægtede Gjuptsi. Det har 

fejlagtigt ført til teorier om, at Roma oprindelig 

skulle stamme fra Ægypten. Mere sandsynligt 

er det, at Roma selv opfandt navnet for 

at skjule deres identitet for inkvisitionen og 

for at undgå forfølgelse fra den kristne kirke. 

Dette for at understrege, at udstødelsen og 

forfølgelsen af befolknings-grupper ikke har 

været forbeholdt det nazistiske Tyskland. Alle 

© Veronica Juhl, Multitude, 1, 2 

nationer i Europa bærer et ansvar for Romafolkets 

skæbne. 

Skandinavien var bestemt ingen undtagelse. 

I fælles-monarkiets tid fastslog et kongeligt 

dekret i 1589, at ledere af romaerne, som 

befandt sig på dansk jord, skulle dømmes til 

døden. I 1600-tallet blev skibe, der medbragte 

romaer beslaglagt, og der blev organiseret 

sigøjnerjagt med belønninger til dem, der 

fangede nogen. Enhver af Romanislægten 

kunne uden videre udvises af Danmark frem 

til 1849, hvor sigøjnerlovene blev lettet. De 

blev imidlertid strammet igen i 1875 pga. en 

mistanke om pågående indvandring af sigøjnere 

fra øst. Fremmedloven af 1875 forbød 

«tatere» og andre «rejsende» at opholde sig 

inden for rigets grænser, og dette gjaldt helt 

frem til 1952. Fra 1911 blev loven praktiseret 

hårdt, efter oprettelsen af statspolitiet 

under ledelse af politichef Valdemar Henrik 

Mensen, der håndfast sørgede for, at de som 

måtte befinde sig illegalt i landet blev udvist, 

og at ingen andre slap ind. I 1939 fandtes der 

næsten ikke, eller muligvis ingen, sigøjnere 

i Danmark. 

Norge, som ikke længere var del af det 

danske kongedømme, men i union med 

Sverige, fik et større antal sigøjnere, og her 

blev tvangssterilisation af «tatere» praktiseret 

både før, under 5253 og efter Anden 

Verdenskrig. Dog med et fald i selve krigsårene. 

Men Omstrejfermissionen udleverede sine 

taterarkiver til Quslingadministrationen, og 

det var kun Tysklands kapitulation, der hindrede 

deportationen af de norske sigøjnere. 

Den førnævnte danske Fremmedlov af 1875 

medførte, at politiet problemløst kunne udvise 

de familier, der stod ved den dansk-tyske 

grænse i 1934. Nu flygtede de for de tyske nazister 

og ville gennem Danmark for at komme 

til Norge. Men Norge havde signaleret til de 

danske myndigheder, at de ikke ønskede at 

modtage flere af slagsen. Ophold i Danmark 

kunne slet ikke komme på tale. Politichef 

Mensen var død i 1933, men praksis var blevet 

fastlagt under hans håndfaste overholdelse af 

Fremmedloven. 

Anders Enevig refererer episoden i sin bog 

Sigøjnere i Danmark, hvor han også bringer et 

avisreferat fra den 23. januar 1934. Her er et 

uddrag fra den pågældende artikel (avisens 

navn er ikke oplyst): 

«Da politimester Bjerre kl. 5,30 i morges i 

spidsen for 20 betjente ankom til paskontrollen, 

mødte der ham et ejendommelig syn. 

De 68 sigøjnere havde indrettet sig hyggeligt. 

Mellem sovende mænd, kvinder og børn gik 

en sigøjnerdreng og spillede violin. Snart strøg 

han buen med højre hånd, snart med venstre. 

Andre stillede deres sult ved nydelsen af medbragt 

mad og drikke. 

Politimesteren og hans folk måtte bryde 

idyllen og vække sigøjnerne, der, stillet over 

for det store og respektindgydende politiopbud, 

fuldstændig tabte modet. 

De vægrede sig ganske vist ved at efterkomme 

politimesterens henstilling om at gå ud 

til jernbanevognen, men da han havde ladet 

et par betjente tage sig af de mest hysteriske 

kvinder, tabte de øvrige modet og lod sig drive 

ud til vognen. 

Med 6-toget forlod sigøjnerne det ugæstmilde 

Danmark. Foreløbigt er de kun nået 

til Flensburg, hvor myndighederne ikke ved, 

hvad de skal gøre med dem, eller hvor de 

skal sende dem hen.»Som Anders Enevig gør 

opmærksom på, så var tyskerne ikke råd-vilde. 

Et klip fra den 4. april 1934: (avisens navn er 

ikke oplyst): 

«De 68 statsløse sigøjnere, som i sin tid 

søgte at komme over den danske grænse efter 

at have været kastebold for en række lande, vil 

iflg. «Heimdal» nu blive interneret i en særlig 

form for lejr uden for Altona. Intet land har 

villet give sigøjnerne indrejsetilladelse. 

Roma havde sit eget 

holocaust, og det er 

en historie, der har alle 

muligheder i sig for at blive 

glemt og fortrængt 

I lejren skal sigøjnerne opdrages til anstændige 

og brugbare mennesker, hedder det. 

Mændene skal udføre produktivt arbejde, 

og kvinderne skal opdrages til at koge og gøre 

rent.»Den særlige form for lejr, der henvises 

til, var naturligvis en af Nazitysklands koncentrationslejre. 

Senere blev de fleste romaer 

sendt til udryddelseslejre, hvilket også gjaldt 

for de pågældende familier. 

Roma har aldrig fået nogen kollektiv erstatning 

efter de rædsler, de gennemlevede i Det 

Tredje Rige. Da krigen var slut, fortsatte de 

demokratiske lande med sterilisering og internering 

af Roma. Alle alarmklokker bør ringe, 

når et statsløst individ eller et statsløst folk 

ankommer til et europæisk land. Slip altid, 

og uden undtagelse, sigøjneren ind. Med eller 

uden hans telt. 

© LMD Norge

32 LE MONDE diplomatique – september 2005 

Mot den rådende verdensorden 

GEOPOLITIKK: I dag reagerer man 

fra Beijing til Sao Paolo og fra Seoul 

til New Delhi med en økonomisk og 

politisk patriotisme, en fast vilje til å 

forsvare sin uavhengighet. 

alain GreSh 

Sjefredaktør i Le Monde diplomatique. 

I forbindelse med et toppmøte i Vladivostok 

2. juni i år, der utenriksministrene fra Kina, 

Russland og India deltok, signerte Beijing og 

Moskva en avtale som setter sluttstrek for 

deres grensekonflikt. India bekreftet på sin 

side landets investeringer i russisk olje – en 

milliard dollar til prosjektet Sakhalin I. 

De tre landene opponerer mot praktiseringen 

av «doble standarder» i internasjonal 

politikk, en formulering som er myntet på 

Bush-administrasjonen. I august trakk det 

kinesiske oljeselskapet CNOOC tilbake sitt 

bud på det amerikanske oljeselskapet Unocal, 

etter kraftig press fra den amerikanske kongressen: 

Den frie kapitalflyt måtte vike plass 

for «sikkerhetshensyn». 

Samme måned avviste Iran forslagene 

fra tre europeiske land (Frankrike, Tyskland 

og Storbritannia), med USA i ryggen, som 

innebar en definitiv nedleggelse av Irans 

prosjekt for anriking av uran – selv om ikkespredningsavtalen 

anerkjenner Irans rett 

til å benytte denne teknologien. I Teheran, 

der minnet om utenlandske intervensjoner 

(Russland på 1800-tallet og CIA i 1953) fortsatt 

gløder, hever man suverenitetens fane. 

Dette er bare tre begivenheter blant mange 

andre: for eksempel de kinesiske statsledernes 

USA: 

Status avhenger 

av stat 

Stillehavet 

Kilde: Amnesty International, fransk 

avdeling, kommisjon for homofili og 

menneskerettigheter 

hyppige reiser til Afrika og Latin-Amerika; 

handelsspenninger mellom USA, Europa og 

Kina i forbindelse med tekstil-, fly- og landbrukssektoren; 

Sør-Koreas anerkjennelse av 

Nord-Koreas rett til å ha en sivil atomindustri, 

i strid med Washingtons ønske, for å nevne 

noe. 

Samlet sett tegner disse ulike begivenhetene 

konturene av en global geopolitikk som 

er betydelig mer kompleks enn man ofte tror, 

og som ikke lar seg redusere til en voldsom, 

nyliberal globaliseringsbølge som flommer 

over verden. Overalt møter den motstand via 

nasjonalisme, samfunnskulturer og historisk 

forankrede ambisjoner. Stadig flere nekter å 

underlegge seg den rådende verdensorden. 

Man så med forakt på 

andre kulturer 

Vi ser ikke fremveksten av noen «overimperialisme» 

som kan sette en stopper for 

stridigheter og konkurranse. Overfor et USA 

som ikke nøler med å beskytte sine interesser, 

som i Unocal-saken, reagerer man fra Beijing 

til Sao Paolo og fra Seoul til New Delhi med 

en økonomisk og politisk patriotisme, en fast 

vilje til å forsvare sin uavhengighet. 

Allerede i september 2003 sørget 20 land 

fra Sør – med India, Brasil og Sør-Afrika i spissen 

– for at WTOs ministermøte i Cancún led 

nederlag, da de ikke fikk gjennomslag for sine 

krav (se artikkel av Hugo Ruiz-Diaz, s.8-9) I 

Frankrike er den massive opposisjonen mot at 

PepsiCo eventuelt overtar konsernet Danone, 

et uttrykk for den samme logikken. 

Atlanteren 

Homofobi straffbart 

Homofili legalt 

Ingen lovgivning 

Homofobi på retur? 

KARTOGRAFI: Vi starter her vår serie 

med kartografi hver måned. 

På 90-tallet så man kraftige fremskritt når det 

gjaldt homofiles rettigheter i mange land, likevel 

er ikke homofobi noe sjeldent fenomen. 

«HISTORIENS SLUTT» INNEbAR ifølge 

Francis Fukuyama ikke bare en triumf for 

globaliseringen, men også for den nyliberale 

modellen som USA inkarnerer. Men i mer enn 

et tiår har USA vært ute av stand til å vinne 

«hjerter og sinn». I 1789 fikk ideene fra den 

franske revolusjonen gjenklang i Europa og 

langt utover kontinentets grenser, og den russiske 

revolusjonen i 1917 utgjorde i lang tid 

både en ideologisk og en militær utfordring 

for Vesten. Men USA har nådd toppen når 

det gjelder militærmakt - men samtidig et 

bunnivå hva popularitet angår. Washingtons 

anseelse i utlandet har aldri vært så lav. «Selv 

Kina gjør det bedre», ifølge en overskrift i 

International Herald Tribune 24. juni 2005. 

Det er riktignok ingen store land som i 

løpet av det nærmeste tiåret kan håpe på å 

konkurrere med USA, slik Sovjetunionen 

gjorde i andre halvdel av 1900-tallet. USA er 

en militærmakt uten sidestykke, men har 

samtidig kjørt seg fast i Irak, der den må hanskes 

med en motstandsbevegelse bestående 

av noen tusen stridende som nagler 148 000 

amerikanske soldater fast til området. 

Skandalene i forbindelse med 

Guantanamo, Abu Ghraib og bruddene på 

grunnleggende rettigheter undergraver dessuten 

USAs – og iblant Europas (denne duoen 

som vi kaller Vesten) – pretensjon om å definere 

universelle verdier på egenhånd (menneskerettigheter, 

demokrati, friheter, osv.); å 

proklamere Det godes kamp mot Det onde; å 

bestemme hvilke regimer som er akseptable 

og hvilke som ikke er det, hvem som skal 

utsettes for sanksjoner, og hvem som ikke 

skal det. 

Overalt avvises deres forsøk på å tvinge 

HOMOFILI OG LOVGIVNING 

Homofili og lovgivning (situasjonen per september 2005) 

I verden som helhet, påpeker en rapport fra 

Amnesty International, er lesbiske og homofile 

«utsatt for forfølgelse og vold på grunn av 

sin identitet eller seksuelle legning». Og dette 

gjelder også i land der homofili er akseptert og 

legalt. Det mest oppsiktsvekkende fremskrittet 

i løpet av de siste fem årene var beslutningen i 

Indiske hav 

Homofili legalt, men undertrykkes 

Homofili straffbart med 

1 til 10 års fengsel 

Homofili straffbart 

med over 10 års fengsel 

USAs Høyesterett i juni 2003 om å erklære alle 

anti-homofile lover for illegale over hele USA. 

Likevel er diskriminering i USA, for eksempel 

i Texas, fortsatt et dagligdags fenomen. Det 

mest skremmende når vi ser på situasjonen 

for homofile slik den fremstår på kartet, er den 

store mørke flekken som strekker seg fra Sudan 

igjennom, spesielt via media, et forvrengt syn 

på verden, rett og moral. Suksessen til arabiske 

satellittkanaler som Al-Jazeera, og lanseringen 

av Telesur i Sør-Amerika vitner om 

denne motviljen mot å underkaste seg. Den 

kommer til uttrykk på alle felt, både politiske, 

økonomiske og kulturelle. Denne motviljen 

kan riktignok enkelte ganger komme i form 

av religiøs eller nasjonal ekstremisme, som 

bidrar til å nøre opp under ideen om et «sammenstøt 

mellom sivilisasjoner». 

På 1700-tallet tvang Europa igjennom sitt 

hegemoni overfor andre stormakter. Denne 

overlegne posisjonen, som dagens historiografi 

viser, var et resultat av spesielle konjunkturer 

- spesielt fordelen som var knyttet til besittelsen 

av Nord-Amerika og handelsøkonomien. 

1 Dette resulterte i en militær overmakt 

som gjorde Europa i stand til å underlegge 

hele verden sitt koloniherredømme. Europa 

forsøkte å legitimere denne dominansen med 

sine påstått overlegne verdier og sin klassiske 

tenkning, spesielt gresk filosofi. 2 Man så med 

forakt på andre kulturer, som ble betraktet 

som «barbariske» eller «underlegne». I dag 

ser det ut til at USA, og iblant Europa, tar opp 

igjen disse fordommene fra en annen tid. De 

burde imidlertid ha i mente at de «mer fremskredne» 

og «høyere utviklede» koloniimperiene 

falt sammen til slutt. 


1 Se spesielt Christopher Alan Bayly, The Birth of the Modern 

World, 1780-1914, Blackwell, Oxford, 2004, og Kenneth 

Pomeranz, The Great Divergence. China, Europe, and the 

Making of the Modern World Economy, Princeton University 

Press, 2000. 

2 Om det outrerte ved denne visjonen, se Marcel Detienne, Les 

Grecs et nous (Grekerne og vi), Perrin, 2005. 

Stillehavet 

KIRIBATI 

MARSHALL 

Dødsstraff eller kroppslig avstraffelse 

Informasjon ikke tilgjengelig 

til Pakistan, et område der man kan dømmes til 

døden som straff for homofili. 19. juli 2005 ble 

to iranske ungdommer på 16 og 18 år, torturert 

og hengt fordi de var homofile. 

Kart og tekst: Philippe Rekacewicz 

(se også side 16-17)

LE MONDE diplomatique - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?