LE MONDE diplomatique - Dokumentar.no

10 LE MONDE diplomatique – september 2005 september 2005 – LE MONDE diplomatique 11
De opprettet AlDri noen militær stAbskomité
FNs institusjonelle
svakheter
FN: Til tross for at reglene i FN-pakten er strenge, har de likevel ikke forhindret
en rekke kriger i å bryte ut. FN avhenger av medlemsstatenes godvilje,
og konsekvensene av dette kan være katastrofale. Selv om den internasjonale
domstolen er det eneste FN-organet som har myndighet til å evaluere
lovligheten til militære aksjoner, benyttes den sjelden. I stedet fortsetter
Sikkerhetsrådet å handle, eller avstå fra å handle, ut fra politiske fremfor juridiske
hensyn.
olivier Corten
Professor i folkerett ved Det frie universitetet i Brussel.
Mens andre verdenskrig raste videre i Asia,
ble FN-pakten undertegnet i juni 1945 i San
Francisco. Dette markerte et grunnleggende
vendepunkt i de mellomstatlige forholdenes
historie. I prinsippet ble «maktbruk»
– det vil si krig eller andre former for militær
intervensjon – forbudt. Et sentralisert organ,
Sikkerhetsrådet, fikk ansvar for å finne en
løsning på konflikter, og fikk myndighet til
å innføre tvangsmessige tiltak, både økonomiske
og militære.
Etter at FNs forgjenger, Folkeforbundet,
hadde lidd nederlag, 1 gikk man altså over
fra et system for «rettferdig krig», der militæraksjoner
var forankret i suverene staters
så godt som totale rett til å handle etter eget
skjønn (represalier, svar på krenkelser, tilbakebetaling
av gjeld, osv.), til et system basert på
rasjonell legalitet. Dette innebærer at væpnet
aksjon kun er tillatt under to omstendigheter
som bestemmes av objektive kriterier: Enten
når et angrep kan rettferdiggjøres som legitimt
forsvar, eller når Sikkerhetsrådet slår fast at
det eksisterer en trussel som gjør at det må
gripe inn.
Å bare henvise til høyerestående verdier,
som per definisjon varierer fra land til land,
er ikke lenger tilstrekkelig for å legitimere
en krig. Dessuten skal all maktbruk godkjennes
eller overvåkes av Sikkerhetsrådet. Man
usAs okkupAsjon Av irAk
tok dermed Folkeforbundets fallitt til etterretning,
da man ga systemet for kollektiv sikkerhet
en mer forpliktende form, i håp om at
dette ville hindre en konflikt mellom USA og
Sovjetunionen.
Til tross for at reglene i FN-pakten er strenge,
har de likevel ikke forhindret en rekke kriger
i å bryte ut – utenfor de nedsatte mekanismene.
Med henvisning til «rettmessige grunner»,
iverksatte Sovjetunionen og USA
flere unilaterale militæraksjoner i andre
halvdel av 1900-tallet: Sovjetunionen intervenerte
i Ungarn (1956), i Tsjekkoslovakia (1968)
og i Afghanistan (1979), mens USA grep inn på
Cuba (1961), i Nicaragua (80-tallet), i Grenada
(1983) og i Panama (1989).
I Sør florerte det av «lavintensitetskriger»
– både i Afrika, Asia og i Latin-Amerika
– og okkupasjonen av Palestina fortsatte.
Sikkerhetsrådet ble redusert til maktesløshet
ved at de to blokkene nedla veto i sak etter
sak. Rådet fungerte først og fremst som et
diskusjonsforum og i enkelte tilfeller som et
styringsorgan for våpenhvile ved å organisere
«fredsbevarende» organisasjoner. Disse operasjonenes
myndighet og handlingskapasitet
var begrenset, som for eksempel FNs fredsbevarende
styrker på Kypros (UNFICYP) og
UNIFIL-styrkene i Libanon.
Slutten på konflikten mellom øst og vest
førte imidlertid ikke til noen renessanse for
folkeretten eller FN. Selv om Golfkrigen i 1991
ble igangsatt både i tråd med prinsippet om
Slik en amerikaner ser det
OKKUPASJON: Vi frigjorde Cuba fra
spansk herredømme i 1898, men ikke
fra vårt. Det spanske tyranniet ble
nedkjempet, men USA gjorde øya til
en militærbase, slik vi nå gjør i Irak.
Store amerikanske selskaper etablerte
seg på Cuba, slik Bechtel, Halliburton
og store oljeselskaper nå etablerer seg
i Irak. USA bestemte, sammen med
lokale medløpere, hva slags grunnlov
Cuba skulle ha – akkurat som vår
regjering sammen med lokale politiske
grupper lager en grunnlov for
Irak. Nei, dette er ingen frigjøring. Det
er en okkupasjon.
howard zinn
Amerikansk historiker og professor emeritus ved universitetet i
Boston. Har blant annet skrevet verket A People’s History of the
United States (utkom for første gang i 1980).
Irak er ikke er frigjort land, det er et okkupert
land. Det er det ingen tvil om. «Okkupasjon»
ble et kjent begrep for oss under andre verdenskrig.
Da snakket vi om «Frankrike okkupert
av tyskerne», eller «Europa under tysk
okkupasjon». Etter krigen omtalte vi Ungarn,
Tsjekkoslovakia, hele Øst-Europa som okkupert
av Sovjetunionen. Nazi-Tyskland og
Sovjetunionen okkuperte mange land. Vi frigjorde
dem fra disse okkupasjonene.
I dag er det vi som er okkupanter. Vi har riktignok
frigjort Irak fra Saddam Hussein, men
ikke fra oss. På samme måte som vi frigjorde
Cuba fra spansk herredømme i 1898, men ikke
fra vårt. Det spanske tyranniet ble nedkjempet,
men USA gjorde øya til en militærbase, slik vi
nå gjør i Irak. Store amerikanske selskaper etablerte
seg på Cuba, slik Bechtel, Halliburton og
store oljeselskaper nå etablerer seg i Irak. USA
bestemte, sammen med lokale medløpere, hva
slags grunnlov Cuba skulle ha – akkurat som
vår regjering sammen med lokale politiske
grupper lager en grunnlov for Irak. Nei, dette
er ingen frigjøring. Det er en okkupasjon.
Og det er en stygg okkupasjon. Den 7.
august 2003 rapporterte New York Times at
den amerikanske generalen Ricardo Sanchez
i Bagdad var «bekymret» for irakernes reaksjon
på okkupasjonen. De proamerikanske
irakiske lederne hadde imidlertid gitt ham et
råd som han formidlet videre: «Når dere arresterer
en far med familien hans til stede, dekk
hodet hans med en sekk og tving ham i kne.
Det vil være et hardt slag for hans verdighet
og respekt i familiens øyne» (en usedvanlig
skarpsindig bemerkning).
TV-KANALEN CbS NEwS rapporterte allerede
19. juli 2003, lenge før torturen i Abu Ghraibfengselet
ble kjent: «Amnesty International
undersøker et antall saker der amerikanske
myndigheter mistenkes for å ha brukt tortur
i Irak. En av disse sakene omhandler Khraisan
Al-Aballi. Huset hans ble rasert av amerikanske
soldater som stormet inn mens de skjøt i
alle retninger. Al-Aballi ble arrestert sammen
med sin 80 år gamle far. De skjøt på og skadet
broren hans … De tre mennene ble ført bort
… Al-Aballi sier at avhørslederne kledde ham
naken og holdt ham våken i over en uke, enten
stående eller på knærne, bundet på hender og
føtter og med en sekk over hodet. Al-Aballi
sier at han sa til de som bortførte ham: ’Jeg
vet ikke hva dere vil. Jeg har ingenting.’ ’Jeg
ba dem om å drepe meg,’ forteller Al-Aballi.
Etter åtte dager ble han og faren sluppet fri …
FN FN
legitimt forsvar – Irak hadde angrepet Kuwait
– og etter klarsignal fra Sikkerhetsrådet,
var den ikke noe signal om en ny verdensorden.
NATOs angrep på Jugoslavia i 1999
viste at stormaktene fortsatt kunne gå utenom
Sikkerhetsrådet når de ikke var sikret godkjenning
derfra.
Denne fremgangsmåten ble forsterket etter
attentatene 11. september 2001, da USA lanserte
«krigen mot terrorisme» som åpner for
en permanent juridisk unntakstilstand. 2 Både
med styrtingen av Taliban-regimet – uten noe
forutgående væpnet angrep fra den afghanske
statens side som den kunne stilles juridisk til
ansvar for – og den amerikansk-britiske inva-
Amerikanske myndigheter har ikke svart på
de mange henvendelsene de har fått angående
denne saken.»
Vi vet at tre fjerdedeler av byen Falluja (360
000 innbyggere) ble ødelagt og at hundrevis
av byens innbyggere ble drept under den amerikanske
offensiven i november 2004, som
skulle rense byen for terrorgrupper som skal
ha operert som del av en « Baath-konspirasjon».
Men allerede 16. juni 2003, bare halvannen
måned etter «seieren» i Irak og Bushs
erklæring av at «oppdraget var fullført», skrev
to reportere fra kanalen Knight-Rider følgende
om Falluja-området: «I en rekke intervjuer de
siste fem dagene, har de fleste innbyggerne i
denne regionen sagt at det ikke er noen baath-
eller sunnimuslimsk konspirasjon mot den
amerikanske hæren, men menn som vil gjøre
motstand fordi deres foreldre er blitt skadet
eller drept, eller fordi de selv er blitt utsatt
for ydmykelser under husundersøkelser eller
veisperringer … En kvinne sa etter at mannen
hennes ble arrestert på grunn av noen tomme
trekasser som de hadde kjøpt for å fyre med, at
USA var skyldig i terrorisme.»
Mange desertører
nekter å dra tilbake til
helvetet i Irak etter å ha hatt
permisjon hjemme i USA
De samme reporterne skrev: «Beboere i
At Agilia – en landsby nord for Bagdad – sa
at to gårdbrukere fra deres landsby og fem
andre fra en annen landsby var blitt skutt og
drept av amerikanske soldater mens de i ro og
fred vannet åkrene med solsikker, tomater og
agurker.»
Soldatene som er sendt til dette landet
– der de var blitt forespeilet å bli tatt imot som
frigjørere, men som er omgitt av en fiendtlig
befolkning – er blitt engstelige, deprimerte og
© Per Barclay, Untitled 1986/7
sjonen av Irak våren 2003 – som ble igangsatt
uten noen som helst form for godkjenning fra
Sikkerhetsrådet 3 – har unilateral krig fått et
spektakulært comeback på den internasjonale
arenaen.
FN, SOM bLE ETAbLERT som et redskap for å
skape internasjonal likevekt, blir enten brukt
av stormaktene for å rettferdiggjøre selektive
militæraksjoner (mens man forholder seg passiv
i andre situasjoner, som Israels okkupasjon
av Palestina), eller så blir organisasjonen paralysert
av stormaktenes opposisjon.
Likevel bør FN-paktens nederlag når det
gjelder maktbruk nyanseres. Multilateralismen
lette på avtrykkeren. Slik man så under frigjøringen
av den italienske journalisten Giuliana
Sgrena i Bagdad 4. mars i år, da den italienske
etterretningsagenten Nicola Calipari ble drept
ved en veisperring av redde og nervøse amerikanske
soldater.
Vi har lest rapporter fra menige soldater
som er rasende over å bli holdt i Irak. En
reporter fra kanalen ABC News i Irak meldte
nylig om at en sersjant tok ham til side for å si:
«Jeg har min egen liste over ettersøkte menn.»
Han refererte til den berømmelige «kortstokken»
til den amerikanske regjeringen, med
Saddam Hussein, sønnene hans og andre medlemmer
av det gamle Baath-regimet i Irak:
«Essene i min kortstokk,» sa han, «er George
Bush, Dick Cheney, Donald Rumsfeld og Paul
Wolfowitz.»
Slike følelser er nå kjent for det amerikanske
publikum. Også på grunn av de mange
desertørene som nekter å dra tilbake til helvetet
i Irak etter å ha hatt permisjon hjemme
i USA. I mai 2003 viste en meningsmåling at
bare 13 prosent av amerikanerne mente at krigen
i Irak utviklet seg i feil retning. I løpet av
to år har situasjonen endret seg radikalt. Ifølge
en måling publisert 17. juni 2005 av New York
Times og CBS News mener nå 51 prosent av
amerikanerne at USA ikke burde ha invadert
Irak og ikke skulle ha engasjert seg i denne krigen.
59 prosent er misfornøyd med president
Bushs håndtering av situasjonen i Irak. Det er
for øvrig interessant å merke seg at målingene
som er gjennomført blant afroamerikanere,
hele tiden har vist en motstand på 60 prosent
mot krigen i Irak.
MEN DET FINNES en okkupasjon som på
mange måter er enda mer illevarslende enn
den i Irak, og det er okkupasjonen av USA.
Jeg står opp om morgenen, leser avisen og har
følelsen av selv å leve i et okkupert land, at det
er tatt over av en eller annen fremmed makt.
De meksikanske arbeiderne som forsøker å
komme seg over grensa – og setter livet på spill
har fått hard medfart, men er fortsatt sterkt til
stede i ordbruken. Hver militæraksjon blir
fortsatt formelt rettferdiggjort med henvisning
til folkeretten. Internasjonale regler er derfor
ikke, som sådan, diskreditert, selv om en rekke
politiske doktriner forsøker å rettferdiggjøre
en tilsidesettelse av dem. Enten argumenterer
man med legitimt forsvar, som i forbindelse
med de fleste militærintervensjoner under den
kalde krigen eller den nylige intervensjonen
i Afghanistan. Eller så henviser man til en
«implisitt» godkjennelse fra Sikkerhetsrådet
– som i forbindelse med krigen i Jugoslavia
(1999) eller Irak (2003).
Selv om noen fremhever retten til humanitær
intervensjon, blir denne bestemt avvist
av så godt som alle stater. De europeiske landene
var spesielt opptatt av å understreke at
deres militære intervensjon i Kosovo i 1999
var basert på eksepsjonelle omstendigheter,
og derfor ikke skapte noen presedens. 4 Krigen
i Irak førte på sin side til en historisk mobilisering
av motstand i verdensopinionen og de
fleste regjeringer.
Selv om noen fremhever
retten til humanitær
intervensjon, blir denne
bestemt avvist av så godt
som alle stater
Forkjøpskrig er aldri blitt offisielt fremmet
på et juridisk nivå for å støtte opp om
en krig. I forbindelse med invasjonen av Irak
foretrakk USA, i likhet med de andre statene
i koalisjonen, å bygge krigsargumentasjonen
på mistolkninger av tidligere resolusjoner i
Sikkerhetsrådet. Til gjengjeld har ideen om
forkjøpskrig enkelte ganger dukket opp i diskusjonen
om en eventuell reform av FN (se
artikkel av Samantha Power på forsiden).
Man taler altså med to tunger: Når statsledere
henvender seg til sin nasjonale opinion, kan
de tillate seg å rettferdiggjøre en militærintervensjon
med henvisning til politiske motiver
(kamp mot terrorisme) eller moralske motiver
(«plikten» til humanitær intervensjon). Når de
taler til en forsamling bestående av de andre
medlemmene av det internasjonale samfunn,
holder de seg imidlertid til klassiske, juridiske
for å unnslippe innvandringsmyndighetene
(ironisk nok for å ta seg inn i et landområde
USA tok fra Mexico i 1848) – disse arbeiderne
er ikke fremmede i mine øyne. Disse 20 millionene
som lever i USA uten statsborgerskap og
konstitusjonelle rettigheter, og som på grunn
av Patriot Act kan hentes ut av hjemmene sine
og holdes i varetekt på ubestemt tid av FBI, de
er ikke fremmede. Men den lille gruppen av
individer som har tatt makten i Washington,
de er fremmede.
Jeg våkner altså opp og tenker at dette
landet har havnet i klørne på en president
som i november 2000, ble «valgt» takket være
juks og bedrag i Florida og en avgjørelse i
Høyesterett. En president som fortsatt, etter å
ha blitt gjenvalgt i november 2004, omgir seg
med «hauker» i dress som ikke bryr seg om
menneskelighet verken her eller i andre land,
som ikke bryr seg om frihet, verken her eller i
andre land, og som gir blaffen i hva som skjer
med jorda, vannet, lufta, og hva slags verden vi
overlater til våre barn og barnebarn.
Mange amerikanere begynner å føle, som
våre soldater i Irak, at noe er forferdelig galt
– at det ikke er sånn vi vil at landet vårt skal
være. For hver dag som går, blir nye løgner
avslørt. Den aller største av disse løgnene er
den som sier at enhver handling som begås av
USA, skal tilgis fordi vi er engasjert i en «krig
mot terrorisme» – og ser bort fra at denne krigen
selv er terrorisme, at det å storme inn hos
folk, føre bort familiemedlemmer og utsette
dem for tortur, det er terrorisme, og at det å
invadere og bombardere andre land ikke gir
oss mer sikkerhet, tvert i mot.
Vi får en viss idé om hva denne regjeringen
mener med «krig mot terrorisme» hvis vi ser
på hva forsvarsminister Donald Rumsfeld (en
av de «most wanted» på sersjantens liste) sa på
et NATO-møte i Brussel like før invasjonen i
Irak. Han forklarte at Vesten var truet (tenk at
vi fortsatt snakker om «Vesten» som en hellig
enhet, på tross av at USA, som mislyktes med
å få land som Frankrike og Tyskland til å bli
argumenter, om enn en mistolkning av dem.
FNs institusjonelle svakheter forklarer til
en viss grad organisasjonens relative nederlag.
Det er aldri blitt opprettet noen militær stabskomité,
som artikkel 47 i FN-pakten bebuder.
Denne komiteen skulle bestå av de faste rådsmedlemmenes
stabssjefer og ha ansvar for den
strategiske ledelsen av alle væpnede styrker
som ble stilt til Sikkerhetsrådets disposisjon. I
stedet har det oppstått uformelle mekanismer
som viser hvordan de store statenes ønsker å
beholde kontrollen over sine militære maktmidler.
Siden 50-tallet og intervensjonen i
Korea er det blitt opprettet FN-styrker fra sak
til sak, med soldater som juridisk er underlagt
FN, men som stammer fra nasjonale kontingenter.
FN avhenger dermed av medlemsstatenes
godvilje, og konsekvensene av dette kan
være katastrofale, som da de belgiske FN-styrkene
trakk seg ut av Rwanda midt under folkemordet
i 1994.
Et annet feilskjær for Sikkerhetsrådet
har vært å delegere sin militære myndighet
til nasjonale hærer (i Irak, Bosnia-
Herzegovina, Somalia, Rwanda, Haiti, Albania,
Elfenbenskysten) som i disse situasjonene
handler innenfor rammen av regionale organisasjoner
som De europeiske eller Den afrikanske
union.
Væpnet aksjon er dermed ikke lenger en
kollektiv handling (eller i alle fall ikke universell)
annet enn på papiret, i og med at
Sikkerhetsrådet ikke kontrollerer operasjonene.
AVSTEMMINGSSySTEMET i Sikkerhetsrådet
har dessuten ofte vist seg å fungere paralyserende.
Ordningen ble innført som et slags
kompromiss som skulle sikre handlekraft:
Gjennom prinsippet om kvalifisert flertall
skulle man unngå de vanskeligheter
Folkeforbundet sto overfor i mellomkrigstiden,
da enstemmighetsprinsippet var gjeldende.
Man myket altså opp det opprinnelige
regimet, slik at en avgjørelse ikke lenger
kunne stoppes av én blank stemme fra ett av
de faste medlemmene. Generalforsamlingen
fikk samtidig myndighet til å gjøre nødvendige
anbefalinger, også om maktbruk, dersom
behandlingen i Sikkerhetsrådet ble blokkert.
Likevel var denne tillempingen av avstemmingssystemet
begrenset. Vetoretten, og spesielt
trusselen om å nedlegge veto, blir fortsatt
flittig brukt. Generalforsamlingen nøyer seg
med på Irak-krigen, for enhver pris kurtiserte
landene i Øst ved å forsøke å overbevise dem
om at vårt eneste mål var å frigjøre irakerne på
samme måte som vi hadde frigjort dem, østeuropeerne,
fra det sovjetiske åket). Men tilbake
til Rumsfeld: Han forklarte altså hvilke trusler
det dreide seg om og hvorfor de var «usynlige
og uidentifiserbare», og kom så med sin udødelige
sofisme: «Det er kjente kjente faktorer, det
er ting vi vet vi vet. Vi vet også at det er kjente
ukjente faktorer, det vi si at vi vet at det er
noen ting vi ikke vet. Men det er også ukjente
ukjente faktorer – de vi ikke vet at vi ikke vet
… Det vil si at mangelen på bevis er ikke bevis
på at de ikke finnes… Å ikke ha bevis for at noe
eksisterer betyr ikke at man har bevis på at det
ikke eksisterer.»
200 000 veteraner, av de
600 000 som deltok i
den første Golf-krigen, har
meldt inn klager om lidelser
som skyldes våpnene vår
regjering brukte i denne
krigen
Heldigvis har vi Rumsfeld til å fortelle oss
hvordan ting henger sammen. Dette forklarer
også hvorfor Bush-administrasjonen, som
ikke har vært i stand til å gripe dem som sto
bak attentatene 11. september, har handlet
som de har gjort: Først invaderte og bombet
de Afghanistan i 2001, drepte tusener av
sivile og drev hundretusener andre på flukt,
uten å finne ut hvor forbryterne skjuler seg.
Det forklarer også hvorfor regjeringen, som
ikke egentlig visste hva slags våpen Saddam
Hussein hadde, bestemte seg for å bombardere
og invadere Irak i mars 2003, mot FNs vilje,
og har drept tusener av sivile og soldater, og
på sin side enten med prinsipperklæringer
om hvilke betingelser som skal være til stede
for å legitimere maktbruk, eller formelle –
og svært episodiske – fordømmelser av spesifikke
militærintervensjoner (for eksempel
Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979
eller USAs intervensjon i Nicaragua i 1985).
For øvrig var det ingen av statene som intervenerte
i Jugoslavia i 1999 eller Irak i 2003,
som la noen vekt på å oppnå legitimitet fra
Generalforsamlingen etter å ha lidd nederlag i
Sikkerhetsrådet.
Kan man dermed si at FN er «blokkert» i
sikkerhetsspørsmål? Både i forbindelse med
Jugoslavia og Irak eksisterte det en «blokkering»
kun i forhold til ønsket om å gå til krig
som man mente var eneste mulige utvei, samtidig
som Sikkerhetsrådet fortsatt var innstilt
på å vedta mindre ekstreme tiltak.
For øvrig er Den internasjonale domstolen
det eneste FN-organet som har myndighet til
å evaluere lovligheten til militære aksjoner.
Instansen er imidlertid svært lite brukt siden
1945. Selv da debatten om en eventuell invasjon
i Irak pågikk for fullt i 2002-2003, var det ingen
stater som fant det opportunt å be dommerne
i Haag behandle saken. Domstolen kunne også
kontrollert hvorvidt Sikkerhetsrådets resolusjoner
er i tråd med loven. Men det skjer ikke,
og Sikkerhetsrådet fortsetter å handle, eller
avstå fra å handle, ut fra politiske hensyn.
Domstolens tvangsmessige myndighet er for
øvrig temmelig teoretisk, ettersom statene
som anklages må akseptere den. 5
Væpnet aksjon er ikke
lenger en kollektiv
handling annet enn på papiret
Den institusjonelle debatten koker til slutt
ned til ett dilemma: Enten utvikler man et ideelt
system, men risikerer da å bli sittende med
en folkerett som anvendes enda mindre enn
dagens. Eller så velger man en mer realistisk
tilnærming, men stenger dermed døren for
reformer. Den institusjonelle løsningen med
stor L på FNs problemer ser ut til å bringe oss
tilbake til mer fundamentale spørsmål som
berører selve måten det internasjonale samfunn
er strukturert på.
Som navnet indikerer, er Sikkerhetsrådet
terrorisert befolkningen. Det forklarer også
hvorfor regjeringen, som ikke vet hvem som
er terrorist og hvem som ikke er det, har
sperret mennesker inne i straffekolonien på
Guantanamo, under forhold som har fått 18 av
dem til å prøve å ta sitt eget liv.
I sin årsrapport for 2005 om menneskerettighetsbrudd
i verden, nølte ikke
Amnesty International med å kalle fangeleiren
i Guantanamo for «vår tids Gulag».
Generalsekretær i Amnesty, Irene Khan, tilføyde:
«Når det mektigste landet i verden tramper
på lov og rett og menneskerettighetene, tillater
det andre land å skruppelløst bryte reglene,
sikre på å ikke blir straffet for det.»
Khan kritiserte også USAs forsøk på å
alminneliggjøre tortur. Hun understrekte at
amerikanerne forsøker å rokke ved det absolutte
forbudet mot tortur ved å «omdefinere»
og «ufarliggjøre» den. Men, som Khan minnet
om, «torturen vinner terreng i det øyeblikk
den offisielle fordømmelsen av den ikke er
absolutt». På tross av reaksjonene torturen i
Abu Ghraib-fengselet vakte verden over, har
verken den amerikanske regjeringen eller
Kongressen bedt om en grundig og uavhengig
granskning.
DEN SÅKALTE «KRIGEN MOT TERRORISME»
er ikke bare en krig mot uskyldige folk i andre
land, men en krig mot folket i USA. En krig
mot våre friheter, en krig mot vår levestandard.
Landets rikdommer blir stjålet fra folket
og gitt til de styrtrike. Man tar også livet til
våre ungdommer.
Det er ingen tvil om at denne krigen, som
har vart i snart to og et halvt år, kommer til å
kreve mange flere ofre – ikke bare i utlandet,
men også i USA selv. Det blir ofte sagt at de
vil komme unna med denne krigen, fordi det
sammenlignet med Vietnam-krigen, er så få
ofre. 1 Det er riktig at «bare» noen hundre er
blitt drept i strid. Men etter at krigen en gang
tar slutt, vil ofrene for nettopp denne krigen
fortsette å øke – i form av sykdommer og trau-
et organ med politimessige oppgaver. Selv
om rådet har utviklet en svært vid definisjon
av dette begrepet (flyktningstrømmer, brudd
på menneskerettighetene, helsespørsmål og
også økonomiske problemer), baserer det seg
fortsatt på en hovedsakelig repressiv tankegang.
Tilnærmingen til kollektiv sikkerhet
er fortsatt svært fragmentarisk: Det blir ikke
utformet noen helhetlig politikk som omfatter
den kollektive sikkerhetens mange aspekter
– militære, men også politiske, økonomiske,
sosiale og til og med kulturelle. Dermed
fortsetter Verdens handelsorganisasjon (WTO)
og Det internasjonale pengefondet (IMF) å
arbeide på siden av FN-systemet og utenfor
dets kontroll.
Det internasjonale samfunn er i seg selv
svært fragmentert. Selv om statene er blitt
enige om noen generelle prinsipper angående
maktbruk, menneskerettigheter og økonomisk
samarbeid, er tolkningen av disse prinsippene
svært forskjellig, noe invasjonen i
Irak i 2003 viste til fulle. Det er nettopp derfor
statene fortsatt ønsker at spørsmålet om maktbruk
skal behandles av et sentralt organ som
er i stand til å avgjøre hva som er en rettferdig
sak. Men det er også derfor de ikke ønsker å gå
lenger enn dette.
Så lenge det ikke eksisterer et unikt politisk
organ som kan etablere og gjennomføre
juridiske regler som bygger på et sterkt og
sammenhengende ideologisk fundament, vil
folkeretten fortsatt være prisgitt skiftende
styrkeforhold, både i utforming og anvendelse.
Ingen institusjonell reform vil kunne erstatte
denne nødvendige politiske legitimeringsprosessen
som FN-pakten – som det fares ille med
i dag – forsøkte å legge opp til. Folkeretten er
fremfor alt et felles språk som forhåpentligvis,
med hjelp av en konstant politisk kamp, kan
bidra til å forhindre krig.
oversatt av G.E.
1 Se Marc Ferro, «Folkeforbundets fallitt», norske Le Monde
diplomatique, juli 2004.
2 Se Paul-Marie de la Gorce, «Un concept dangereux: la guerre
préventive» (Forkjøpskrig: et farlig begrep), Manière de voir,
tema: Imperiet mot Irak, nr 67, januar-februar 2003.
3 Se Le retour des guerres préventives. Le droit international
menacé (Forkjøpskrigenes tilbakekomst. Folkeretten trues),
Labor, Brussel, 2003.
4 For eksempel Tysklands utenriksminister Joschka Fischer i
FNs generalforsamling 22. september 1999, www.nato.int/
germany/reden/s990922c.html.
5 Se Anne-Cécile Robert, «Det internasjonale rettsvesen mellom
politikk og jus», norske Le Monde diplomatique, mai
2003.
mer. Etter Vietnam-krigen meldte veteraner
om medfødte misdannelser i familiene sine
på grunn av Agent Orange, en kraftig og svært
giftig ugressmiddel som ble brukt i Vietnam.
Under den første Golf-krigen i 1991 talte
man bare noen få hundre falne, men veteranadministrasjonen
har nylig rapportert at
8000 av veteranene fra denne krigen døde i
det påfølgende tiåret. 200 000 veteraner, av de
600 000 som deltok i den første Golf-krigen,
har meldt inn klager om lidelser som skyldes
våpnene vår regjering brukte i denne krigen.
Det gjenstår å se effektene av utarmet uran
hos våre unge jenter og gutter som har vært i
Irak nå.
Hva er vår jobb? Å si ifra om alt dette. Vi er
overbevist om at soldatene som er blitt sendt
til Irak kun holder ut redslene og volden fordi
man har løyet for dem. Og når de oppdager
hva som er sannheten – slik soldatene gjorde
under Vietnam-krigen – vil de vende seg mot
regjeringen.
Vi har støtte fra resten av verden.
Administrasjonen i USA kan ikke til evig tid
ignorere de ti millionene som protesterte over
hele verden 15. februar 2003, og motstanderne
av denne krigen og okkupasjonen blir flere for
hver dag som går. Uansett hvor stort militært
apparat og hvor mange penger en regjering
råder over, er den ikke usårlig. Når den mister
legitimitet i sin egen befolkning, er dens dager
talte.
Vi må engasjere oss i alle slags aksjoner
som har som mål å stoppe denne krigen.
Ingen aksjon er for liten, ingen er for dristig.
Historien om sosiale endringer er sammensatt
av millioner av aksjoner, store og små, som
inntreffer samtidig på et bestemt tidspunkt i
historien og utgjør en makt som ingen regjering
kan slå tilbake.
oversatt av G.E.
1 Per 20. juni 2005 hadde 1724 amerikanske soldater mistet
livet i Irak, og antallet skadde lå på 12896 (kilde: www.antiwar.com/casualties)