LE MONDE diplomatique - Dokumentar.no

18 LE MONDE diplomatique – september 2005 september 2005 – LE MONDE diplomatique 19
ArbeiDerstyrte beDrifter:
Solidaritet og oppfinnsomhet
som eneste kapital
ARGENTINA: Etter den økonomiske krisen som ruinerte Argentina i 2001, har
stadig flere arbeidsledige okkupert sine gamle konkursrammede bedrifter og
satt i gang produksjonen igjen uten sjefer. I dag finnes rundt 170 arbeiderstyrte
bedrifter som gir jobb til mer enn 10 000 personer. Takket være kreativitet og
en sterk solidaritetsbevegelse, klarer de å holde de arbeiderstyrte bedriftene
gående, men de krever også politiske reformer og tiltak som støtter opp om de
nye kooperativene. Vi ser nærmere på Bauen-kooperativet i Buenos Aires.
CéCile raimbeau
Journalist. Har (sammen med Daniel Hérard) skrevet en bok
om arbeiderstyrte bedrifter i Argentina, kommer ut på forlaget
Alternatives i februar 2006.
20. mars 2003: Et trettitalls oppsagte arbeidere
stormer ned i et parkeringshus, forserer en
dør og tar seg inn på sin gamle arbeidsplass,
hotell Bauen. Det er et femstjerners hotell med
20 etasjer i hjertet av Buenos Aires. Hotellet
ble åpnet i 1978 i anledning Fotball-VM, men
har vært stengt i 15 måneder. Å okkupere
hotellet er utvilsomt et angrep på den private
eiendomsretten, men også på et symbol for
den rå kapitalismen som militærdiktaturet i
Argentina løftet frem.
Marcelo, som i 23 av sine 56 år har arbeidet
i resepsjonen ved hotellet, jaktet fortvilt på
ny jobb i hele 2002. Den tidligere stuepiken
Gladys tjente 30 kroner per natt som pirattaxisjåfør.
Vedlikeholdsarbeider Rodolfo forsøkte
å livnære seg på å samle flasker fra søppelkassene
i Buenos Aires, i likhet med titusener av
andre nye arbeidsledige.
Arbeidsledigheten er
på 20 prosent og 45
prosent av befolkningen lever
under fattigdomsgrensen
Motet disse arbeidsløse viser ved å okkupere
sin tidligere arbeidsplass, er ikke lenger
unikt i et land der arbeidsledigheten er på 20
prosent og 45 prosent av befolkningen lever
under fattigdomsgrensen. Okkupasjonene
bygger på en ide om sosial tilbaketakelse av
bedrifter som «tyvene» i privat sektor har
gitt opp. Det folkelige opprøret i Argentina i
desember 2001 satte fart på dette fenomenet,
og førte sammen aksjoner som inntil da hadde
vært isolert. På det tidspunktet var 44 bedrifter
«tatt tilbake», mens det i dag finnes rundt 170
arbeiderstyrte bedrifter, som gir jobb til mer
enn 10 000 personer. 1
Det var på midten av 90-tallet at de første
konkursrammede bedriftene ble overtatt av
oppsagte arbeidere i Argentina. Daværende
president Carlos Menem førte en rå nyliberalistisk
politikk som skapte tusener av nye
arbeidsledige hvert år. 2 Massive privatiseringer
kastet arbeidere i offentlig sektor på gata.
Importrestriksjoner og eksportsubsidier ble
avskaffet, noe som førte med seg en strøm av
utenlandske varer som den nasjonale industrien
ikke kunne konkurrere mot.
De fleste arbeiderstyrte bedriftene er ikke i
servicesektoren, som Bauen-hotellet. Det dreier
seg første og fremst om små og mellomstore
industribedrifter, spesielt innen metallurgi,
mekanikk, trykkeri og matvareproduksjon.
Felles for disse bedriftene er at de ble slått konkurs
på grunn av dyp gjeld, med skattemyndigheter,
banker og leverandører som viktigste
kreditorer – i tillegg til de ansatte, som hadde
utestående lønn og godtgjørelser.
De blant de ansatte som ønsker å ta over sin
tidligere arbeidsplass, foretrekker godtgjørelse
i form av maskiner og utstyr fremfor penger.
Men selv om den argentinske konkursloven
inneholder et prinsipp som gir de ansatte forrang
fremfor andre kreditorer, finnes det ingen
klare bestemmelser om at man skal prioritere
gjenopptakelse av produksjonen fremfor nedleggelse.
En lovparagraf åpner for at bedriften
kjøpes opp av investorer, uten å gi forrand
til de ansatte. Dette kalles «cramdown», og
denne bestemmelsen ble gjeninnført etter
press og trusler fra Det internasjonale pengefondet
(IMF). I mange tilfeller har den åpnet
for «skygge-oppkjøpere», som i all hemmelighet
styres av eiere som ønsker å kjøpe tilbake
sin egen bedrift for en billig penge.
SELV OM DET ER EN SERVICEbEDRIFT, er
Bauen-hotellet et illustrerende eksempel: Det
ble bygd midt under militærdiktaturet, takket
være et statlig lån som aldri ble tilbakebetalt.
Hotellet ble i 1997 solgt for 12 millioner dollar
til en chilensk forretningsmann, som kun
betalte fire av disse millionene før han stengte
butikken mot slutten av 2001.
”Okkuper, stå imot,
produser!
Slagordet til de jordløses bevegelse
De oppsagte Bauen-arbeiderne registrerte
seg som kooperativ før de okkuperte hotellet
«sitt». De fikk hjelp med formalitetene av
Bevegelsen for overtatte bedrifter (Movimiento
Nacional de Empresas Recuperadas – MNER).
Denne sammenslutningen vokste frem i
første halvdel av 2002, og ledes av Eduardo
Murua og José Abelli, to tidligere tilhengere av
Montoneros (venstreperonistisk geriljabevegelse
på 70-tallet). De oppsummerer bevegelsens
tredelte strategi ved hjelp av slagordet til
de jordløses bevegelse i Brasil: «Okkuper, stå
imot, produser!»
En reform av konkursloven i Argentina
i 2002 åpnet for overdragelse av driften ved
konkursrammede bedrifter til kooperativer.
En dommer som vil gi grønt lys for et kooperativ,
må likevel forhandle frem en leiekontrakt
med eieren, eller avvente et vedtak om ekspropriering
fra myndighetene. «Staten eksproprierer
for å bygge veier, hvorfor ikke for
samfunnsgodene og retten til arbeid?», spør
talsmennene for MNER. 31 prosent av de arbeiderstyrte
bedriftene har en rettslig leieavtale,
men mange fungerer uten rettslige rammer.
29 prosent har oppnådd en form for ekspropriering.
Arbeiderne har vanligvis tillatelse til
å bruke maskinene og okkupere bygningene i
to år. Hvis staten ikke har kompensert eieren
og kreditorene innen den tid, kan disse kreve
at lokaler og utstyr legges ut for salg.
I november 2004 vant de arbeiderstyrte
bedriftene en seier som ga større fremtidshåp:
Byadministrasjonen i Buenos Aires vedtok en
endelig ekspropriering av tolv virksomheter.
Kooperativene som ble omfattet av vedtaket,
fikk tre års «fredningstid» og deretter 20 år
på seg til å kjøpe bygninger og maskiner gjennom
avdragsbetaling. Men denne sak til sakbehandlingen
er ikke nok: Arbeiderne krever
en nasjonal lov om definitiv ekspropriering
som omfatter alle overtatte bedrifter.
Kommentatorer i de store mediene videreformidler
på sin side presset fra økonomiske
makthavere, og fordømmer «disse angrepene
på den private eiendomsretten» som de kaller
en bolsjevikisk offensiv på Rio de la Plata!
«Før i tiden var det ideologi som oppmuntret
til overtakelse av bedrifter, ikke forsvaret av
arbeidsplasser,» svarer miljøet rundt sosiologen
Gabriel Fajn: «De som representerer
denne bevegelsen i dag, er en svært mangfoldig
gruppe. De fleste har ingen erfaring fra fagforeningsarbeid.»
3 Overtakelsene skaper «nye
politiske subjekter», ideologien utvikler seg
etter aksjonen.
DE ARbEIDSLØSE SOM TAR TILbAKE arbeidsplassene
sine på denne måten, gjennomlever
nødvendigvis konfliktfylte perioder, med
arbeidsgivere, rettsvesen og politi. For å møte
disse situasjonene, er de avhengig av oppofrelse
fra familiene sine og solidaritet seg imellom.
I dette «opprørsfellesskapet» utvikles ikke
bare nye samarbeids- og vennskapsforhold,
men også nye, demokratiske beslutningsprosesser,
fremfor alt gjennom allmøter der alle
har én stemme hver. «Følelsen av frihet er
utrolig,» sier Marcelo, leder for kooperativet
ved Bauen-hotellet, «men alle har ikke samme
innstilling. Noen tror det dreier seg om å bare
gjøre det en har lyst til, andre tror det handler
om å gjøre minst mulig. Det vanskeligste i en
selvstyrt bedrift, er å kjempe mot individualisme
og mangel på initiativ. Vi må utdanne
oss for å overkomme ’arbeiderrollen’, uten å gå
over til å bli sjefer!»
Uten sjefer og ledere,
går allmøtene inn for
prinsippet om likelønn
I denne konteksten melder en del av de
ansatte seg ut, spesielt de som har vært mellomledere:
80 prosent av dem er borte i de overtatte
bedriftene. Uten sjefer og ledere, går allmøtene
inn for prinsippet om likelønn – mer
av pragmatiske enn av ideologiske hensyn.
Man må deretter fordele arbeidsoppgavene ut
fra kunnskap og erfaring, fremme allsidighet,
velge koordinatorer som kan kalles tilbake
av de som har valgt dem, overføre folk som
tidligere har arbeidet med produksjon over
i administrasjon og gi dem opplæring, samt
innføre mekanismer som sikrer gode regnskapsrutiner.
Den tidligere renholdsarbeideren Marìa
har studert markedsføring i fire måneder med
en frivillig lærer, og er nå overført til salgsavdelingen
ved Bauen-hotellet. Osvaldo, som
arbeidet som vakt, har iført seg kokkelue for
endelig å leve av sin lidenskap. Når kvelden
kommer kan man i tredje etasje på hotellet
høre sjenerte stemmer repetere i kor: «May I
help you, sir?» Språklærerne underviser arbeiderne
gratis mot at de får låne lokaler til den
ordinære undervisningen sin.
Etter to og et halvt års okkupasjon har
Bauen-kooperativet rehabilitert bygningen og
rommene, med solidaritet og oppfinnsomhet
som eneste kapital. Gradvis har de opparbeidet
seg en kundekrets som er interessert i lave priser
og enkle betalingsrutiner. Et sekstitalls nye
«partnere» er ansatt. Nå er de 110 arbeidere
til sammen og har høyere månedslønn enn
grunnskolelærere. Når alt går som det skal,
brukes 40 prosent av omsetningen til lønnsutbetaling,
og resten reinvesteres i bedriften.
I dag er 79 prosent av de okkuperte bedriftene
i drift. Men selv om de har dratt fordel av at
den økonomiske situasjonen i Argentina har
bedret seg og at pesoen er devaluert, har alle
slitt med rettsvesenets labyrinter, mangel på
kapital og tilskudd, usikre kunder og leverandører
som ofte er skeptiske til arbeiderstyrte
bedrifter. De fleste av kooperativene fungerer
på den måten at de selger selve produksjonsprosessen
til kunder som selv skaffer materialet
og betaler når produktet leveres. Denne
løsningen innebærer reduserte inntekter og
et avhengighetsforhold til «leverandørkundene»,
og er kun en midlertidig løsning frem
til arbeiderne har opparbeidet seg nok kapital
til selv å kjøpe råvarene. For nå utnyttes knapt
halvparten av den tidligere produksjonskapasiteten.
Det er umulig å se for
seg direkte salg på et
solidarisk marked
De arbeiderstyrte bedriftene hjelper hverandre,
ofte i den grad at de fungerer som
kunder eller leverandører for hverandre og gir
hverandre kreditt. Deres produksjon benyttes
av andre fabrikker, og sjelden direkte av forbrukere.
Det er umulig å se for seg direkte salg
på et solidarisk marked. Akademikeren Andres
Ruggeri, som er ansvarlig for et institutt ved
det filosofiske fakultetet på Universitetet i
Buenos Aires som støtter opp om arbeiderstyrte
bedrifter, 4 anser dette som et stort handikap:
«De overtatte bedriftene som produserer
bildeler, kan kun selge dem til bilfabrikanter.
Men disse multinasjonale selskapene nekter å
samarbeide med kooperativer, og spesielt ikke
med overtatte bedrifter. Den eneste løsningen
er å selge til et mellomledd som selger videre
til multinasjonalene, men arbeiderne taper
fortjeneste i disse transaksjonene.»
DE ARbEIDERSTyRTE bEDRIFTENES forhold
til det kapitalistiske markedet utløste en livlig
debatt i 2002. En trotskistisk mindretallsbevegelse
gikk på det tidspunktet inn for nasjonalisering
av bedriftene, men med fortsatt arbeiderkontroll.
Denne bevegelsen sto sterkt på
fire bedrifter, deriblant en klesfabrikk i Buenos
Aires (Brukman) og en fabrikk som produserte
fliser i Neuquem (Zanon). Arbeiderne på disse
fabrikkene betraktet bedriftsovertakelsen
som en innledende etappe i byggingen av et
sosialistisk samfunn der staten skulle være
drivkraft i den økonomiske planleggingen.
Man hadde ingen tro på at kooperativene ville
overleve på det kapitalistiske markedet.
Utover å skape ideologisk debatt, resulterte
denne posisjonen i et permanent konfliktnivå,
spesielt ved Brukman-fabrikken: Arbeiderne
ble til slutt kastet ut av politiet. Deretter ble
Brukman et kooperativ som ved en skjebnens
ironi er influert av en mer reformistisk strømning:
Den nasjonale bevegelsen for arbeiderstyrte
fabrikker (Movimiento Nacional de
Fábricas Recuperadas por los Trabajadores,
MNFRT). MNFRT er grunnlagt av Luis Caro,
en advokat med nære bånd til næringslivet,
den katolske kirken og den peronistiske høyresiden.
«Ved å gjøre økonomisk effektivitet
til noe hellig, fratar MNFRT kooperativene
deres alternative, kulturelle erfaringer – og
trekker dem vekk fra MNER,» beklager Andres
Ruggeri.
Arbeiderne på flisefabrikken Zanon valgte
å organisere seg som en juridisk form for kooperativ,
samtidig som de fortsatt krevde nasjonalisering.
Samholdet mellom Zanon-arbeiderne
har gjort denne arbeiderstyrte bedriften
til et nasjonalt symbol på kampvilje. Takket
være sterke bånd til de sosiale bevegelsene,
har disse arbeiderne klart å stå imot sju forsøk
på utkastelse. Hver måned produserer de mer
enn 300 000 kvadratmeter fliser illegalt. De har
ansatt 210 nye arbeidere og betaler lønninger
– likelønnsprinsippet gjelder også her – som
er høyere enn i politiet, samtidig som de gir
jevnlige bidrag til lokale bydeler.
Å
skape arbeidsplasser
på konkurserklærte
bedrifter, er et imponerende
spark til arbeidsgiverne
Å skape arbeidsplasser på konkurserklærte
bedrifter, er et imponerende spark til arbeidsgiverne.
Men ikke alle de overtatte bedriftene er
sikret en lysende fremtid. Alt avhenger av hver
enkelt bedrifts levedyktighet, globale økonomiske
forhold, og ikke minst den økonomiske,
tekniske og rettslige hjelpen den argentinske
staten vil gi dem. I MNER er man overbevist
om at dersom de selvstyrte bedriftene får tilstrekkelig
støtte, kan de gjenopprette 150 000
arbeidsplasser, og MNERs representanter fremstiller
seg ofte som mulige samarbeidspartnere
for staten i kampen mot arbeidsledigheten. De
har imidlertid ennå ikke oppnådd de rentefrie
lånene og lovreformene som de har håpet på.
Mektige økonomiske krefter har et så sterkt
grep om politikken og rettsvesenet at det koster
mindre for de folkevalgte og for dommerne
å vende ryggen til de opprørske arbeiderne enn
å hjelpe dem, til tross for at de arbeiderstyrte
bedriftene har stor støtte i befolkningen.
oversatt av G.E.
Se også Naomi Klein og Avi Lewis film The Take (2005)
om arbeiderstyrte bedrifter i Argentina.
1 «Empresas recuperadas», Secretaría de desarollo economico,
Buenos Aires, september 2003.
2 Arbeidsledigheten økte fra 8 prosent i 1992 til 18 prosent
i 1995. Mellom 1989 og 2000 sank antallet arbeidere i jobb
med 35 prosent.
3 «Fabricas y empresas recuperadas», Centro cultural de cooperacion,
november 2003.
4 «Informe del relevamiento entre empresas recuperadas por
los trabajadores», Programa Faculdad Abierta, filosofisk
fakultet, Universitetet i Buenos Aires (UBA), april 2003.
© Per Barclay, Dantzaria Cathrine, 2001
Alle disse kvinnene
LITTERATUR: Gjennom
hele historien har menn
lagt kvinners litterære
streben i aske. Men i alle
forlagshus spøker det etter
den egentlige stifteren – en
kvinne . Vi bringer et udrag
fra den kvinnelige serbiske
forfatter Dubravka Ugresics
tekst.
dubravka uGreSiC
Serbisk er forfatter i eksil. Denne novellen er
utgitt i antologien Ceci n’est pas un livre (Dette
er ikke en bok) som kommer i september på
forlaget Fayard, Paris.
I den gamle sovjetiske filmen Den
enogførtiende etter Boris Lavrenievs
roman med samme navn, blir vi
vitne til en fascinerende scene.
Filmen forteller historien om en
ung og tapper kvinnelig soldat i
Den røde hær som fanger en av
fiendens menn, en tiltrekkende
offiser fra hvitegardistene. De sitter
der i en liten hytte midt i ørkenen
og venter på at hennes enhet
skal vende tilbake. Men den kvinnelige
soldatens hjerte banker i
strid med dogmatismen, og hun
forelsker seg i sin sjarmerende
ideologiske fiende. På et tidspunkt
går fangen tom for sigarettpapir.
Sjenerøst gir hun ham det eneste
hun har av virkelig verdi, nemlig
en liten notatblokk der hun
skriver sine dikt. Skamløst ruller
offiseren sin tobakk inn i hennes
poesi og lar den forsvinne som
røyk, og det til aller siste linje,
foran et gapende publikum.
Kunne vi tenke oss den motsatte
situasjonen? Nei, for om dette
bildet både er naivt og rørende, så
er det også langt mer enn bare en
filmscene. Den er en metafor på
kvinnenes litteraturhistorie, på
kvinners forhold til egen skaperevne
og på menns forhold til sine
kvinners skaperevne.
Gjennom hele historien har
menn lagt kvinners litterære streben
i aske, og kvinnene har ofret
seg for litteraturen. Mye litteratur
har overlevd historien utelukkende
takket være dem. La oss bare
tenke på Nadesjda Mandelstam
som hårdnakket lærte Osips dikt
utenat og som på den måten reddet
flere av hans dikt fra Stalins
sterke finger på «del»-tasten.
La oss tenke på alle disse hustruer,
elskerinner, venninner,
beundrere, oversettere, ledsagersker,
donatorer, mesener, kopister,
maskinskriversker, korrekturlesere,
oppofrende forleggere, kloke
forhandlere og litterære agenter,
inspirasjonskilder, muser, rådgivere,
glødende og hengivende
samarbeidspartnere som sørget
for at forfatternes piper var
stappet og rengjorde arbeidsværelsene,
omtenksomme kokker,
tapre arkivister eller bibliotekarer,
lidenskapelige lesere, trofaste
manuskriptvoktere, levende
sfinkser i litteraturens mausoleum,
værelsespiker i dikterens
museum som polerer høytidelige
byster og feier støvet av samlede
verker, frenetiske stiftere av
organisasjoner som tar det som
sin oppgave å spre både døde og
levende dikteres bøker. Ja, la oss
tenke på alle disse kvinnene.
Omsatt til dataspråket kunne
vi si at kvinner opp gjennom historien
har «lagret» litterære tekster
og at menn har «slettet» dem.
Hvor mange menn – diktatorer,
magnater, sensorer, gale, pyromaner,
hærførere, keisere, ledere
– har ikke næret et uforsonlig hat
til det skrevne ord! Dersom en
kvinne en gang kom til å pakke
en fersk fisk i diktene til en dikterspire,
hva var vel det sammenliknet
med alle de bøkene som ble
brent i den kinesiske keiser Ching
Huan Tis tid? Dersom en annen
har dekket brødformen med et
papir med skrevne vers, hva var
vel det sammenliknet med alle
de tonn av manuskripter som ble
ødelagt av KGB? Dersom noen har
brukt en bok til å tenne opp i peisen
med, hva var vel det sammenliknet
med røyken etter nazistenes
bokbål? Og dersom en tredje
har revet ut sidene i en roman
for å pusse sine vinduer, hva var
vel det sammenliknet med asken
etter biblioteket i Sarajevo som
ble brent av Karadzic og Mladic’
granater?
Kunne vi ha sett for oss det
motsatte? Nei, det er rett og slett
utenkelig. Kvinner har alltid vært
lesere, små fluer på litteraturens
krok. Kvinner har alltid plassert
seg på publikums side. Det var
derfor den lille kroatiske litteraturens
mannlige forfattere på 1800tallet
var nødt til å be kvinnene
om å slutte å lese tysk, for ellers
hadde de ingen til å lese seg, stedets
egne diktere. «En patriot kan
bare føle sorg i hjertet når han blir
fortalt at piker, ikke bare fra gode
familier, men også blant vanlige
folk, gjør narr av det nasjonale
språket.» Og de kroatiske kvin-
nene var godhjertede og viste forbarmelse,
og tok til å lese mens
de gjespet av kjedsommelighet…
Man kan altså godt si at det var
med dem, med leserne, at litteraturen
i dette lille landet begynte.
Kvinner har alltid vært gode
tjenere for litteraturen. Kvinner
er gode ånder: I alle forlagshus
spøker det etter den egentlige stifteren,
en kvinne. Og som takk
for strevet betenker forfatterne
dem sjenerøst med en kompliment,
oftest kollektivt. Det er
derfor kvinnenavnene vanligvis
er å finne helt nederst på listen
over dem det sømmer seg å takke,
redaktører, agenter, forleggere,
venner og institusjoner. Ved pyramidens
base skimtes en Mary, en
Jane eller en Vera, 1 fremdeles i
aktivitet.
Ringen ble
sluttet da
Sylvia Plath begikk
sitt symbolske
selvmord og endte
sine dager ved
å stikke hodet
inn i stekeovnen,
hjemmets
krematorium, en
konkret erindring
fra helvete
LA OSS GÅ TILbAKE der vi begynte
og hevde at kvinnenes, bøkenes
og røykens historie egentlig er én
og udelelig, ja felles, hadde jeg nær
sagt. Bare kvinner og bøker ble
brent på inkvisisjonens bål. Menn
har hatt en ubetydelig rolle, rent
statistisk, i historiens aske. Hekser
(opplyste kvinner) og bøker (kilde
til kunnskap og nytelse) er blitt
erklært for Satans verk hver gang
det har vært nødvendig i menneskehetens
historie. 2 Og ringen
ble sluttet da Sylvia Plath begikk
sitt symbolske selvmord og endte
sine dager ved å stikke hodet inn
i stekeovnen, hjemmets krematorium,
en konkret erindring fra
helvete.
Men la oss avslutte denne triste
historien med et litt lystigere
eksempel, som faktisk er russisk,
det også. En mamma i Moskva
var svært bekymret for sin sønn,
og ikke helt uten grunn: det gikk
godt på skolen og han leste mye,
han idealiserte Pusjkin osv. Men
hun mistenkte ham likevel for
å bruke narkotika, noe som for
henne var det aller verste. Derfor
ransaket hun regelmessig sønnens
lommer. Og en dag fant hun
det hun lette etter; en liten brun
bit av noe, godt innpakket i aluminiumspapir.
I stedet for å ødelegge
det skjebnesvangre funnet,
bestemte den tapre kvinnen seg
for å prøve ut effektene av stoffet
på seg selv. Hun hadde absolutt
ingen erfaring på dette område,
men greide likevel mer eller mindre
å rulle seg en joint. Da sønnen
plutselig viste seg i døråpningen
våknet hun raskt opp av døsigheten
som var begynt å sige over
henne.
– Hvor er min lille jordklump?
spurte han?
– Den har jeg røkt opp, svarte
hun lystig.
Det lille klumpen var ikke
hasj, slik moren hadde trodd, men
etter sigende noe jord fra Pusjkins
grav, en hellig relikvie for gutten.
Hun hadde altså røkt Pusjkin – og
uten å vite det hevnet den sjenerøse
soldaten i Den røde hær hvis
dikt et eller annet fløtefjes hadde
latt gå opp i røyk. Kanskje har
denne ukjente kvinnen, helt uten
å vite det, vendt et nytt, revolusjonerende
blad i litteraturhistorien.
Kanskje, sier jeg, men takk
til henne, likevel.
Oversatt av S.S.
På norsk finnes Museum for betingelsesløs overgivelse
av Dubravka Ugresic (Gyldendal Forlag,
2003). En ukonvensjonell og følelsesfylt roman
der fiksjon og antatt virkelighet blandes i en
historie som er bygget på hennes eget omflakkende
liv som kroatisk eksilforfatter. Ifølge
Literary Review: «Ugresic has secured
a space on the bookshelf reserved for classics
of twentieth-century history… Her concern
is nothing less than the preservation of truth
– the rescue of real time and authentic memory
from the weight of nationalistic rhetoric and
kitsch under which they have too often buried
in her country.» Selges på Tronsmo Bokhandel
i Oslo.
1 Stacy Schiff, forfatter av Vera (Mrs Vladimir
Nabokov) skriver: «Tatt i betraktning alle
de tingene han aldri hadde lært å gjøre
– skrive på maskin, kjøre bil, snakke tysk,
finne forlagte ting, lukke en paraply, svare
på telefonen, skjære opp sidene i en bok,
bruke litt tid på småborgerne – er det ganske
enkelt å tenke seg hva Vera brukte sitt
liv på.»
2 I den amerikanske filmen Djevelens advokat
av Taylor Hackford fremstilles den moderne
Satan på en meget interessant måte.
Djevelen (Al Pacino) og hans hoff gjenkjenner
hverandre ved to viktige detaljer:
De røyker (ingen røyker lenger i Amerika
bortsett fra dem som er i de urenes makt)
og de snakker fremmede språk (utdannede
mennesker er også i de urenes makt!).