Francis Bacon, lidelse og medlidenhet - Dokumentar.no

24 LE MONDE diplomatique – juni 2004 

Bilder 

og bødler 

IGNACIO RAMONET 

Ansvarlig utgiver, Le Monde diplomatique, Frankrike. 

«Det er USAs plikt å gjøre slutt på tortur på 

verdensbasis. Vi fører an i denne kampen, og 

går foran som et godt eksempel. Jeg oppmoder 

alle regjeringer om å slå seg sammen med 

USA og fellesskapet av rettstater for å forby, 

etterforske og straffe all form for tortur, og 

forhindre andre ondskapsfulle og uvanlige 

former for avstraffelse.» 

George W. Bush i Washington Post, 27. juni 2003 

Kolonikrigens felle er i ferd med å lukke seg 

over Iraks erobrere. I likhet med de franske 

styrkene i Algerie, de britiske i Kenya, belgierne 

i Kongo, portugiserne i Guinea-Bissau 

(for ikke å glemme israelerne i Gaza i dag), 

er de amerikanske styrkene nødt til å ta inn 

over seg at deres knusende overmakt ikke 

kan hindre kidnappinger, bakholdsangrep og 

andre dødelige attentater… For de amerikanske 

soldatene i Irak likner okkupasjonen mer 

og mer en nedstigning i dødsriket. 

Et typisk trekk ved koloniale konflikter er 

okkupantenes arroganse, deres overbevisning 

om å tilhøre en høyere stand (mer «sivilisert» 

og mer «fremskreden») og deres forakt for 

de okkuperte. Iblant nekter de til og med å 

betrakte dem som mennesker. 1 Okkupanten 

fremstiller sitt oppdrag som «hellig og høyverdig» 

(forsvare det Gode mot det Onde, 

beskytte sivilisasjonen, innføre demokrati), 

og denne «koloniale selvtilfredsheten» leder 

okkupanten til å misbruke sin makt. Et klart 

eksempel på dette er massakrene i Falluja i 

begynnelsen av april: som reaksjon på den 

avskyelige skjendingen av likene til fire 

sikkerhetsvakter som ble drept i et attentat, 

bombet amerikanske styrker flere boligstrøk 

og drepte rundt 600 sivile, deriblant flere 

titalls barn… 

Det var i denne fastlåste situasjonen at den 

amerikanske tv-kanalen CBS brøt mediestillheten. 

Den 28. april offentliggjorde programmet 

60 minutes de første bildene av irakiske 

TJETJENIEN: Hvad vil Vesten? At 

det afghanske scenario gentager sig? 

Genopleve den djævelske sekvens 

Taleban, alQaeda, Manhattan? 

ANDRÉ GLUCKSMANN 

Født i 1937 af tysk-jødiske emigranter. Fransk filosof og forfatter. 

Fremfor alt kendt for sin kritik af totalitære systemer. Har senest skrevet 

Dostojevskij på Manhattan. 

Den der kan mest, kan mindst. Den 9. maj 

2004 på «Sejrens dag» og «Hærens dag» 

defilerer den russiske hær forbi og synger 

om sin egen storhed, da den officielle tribune, 

som man har anset for at være ukrænkelig, 

springer i luften. 

På dette sted, det bedst beskyttede 

i hele Grosnij, henretter de tjetjenske 

modstandskæmpere blandt en række højt 

dekorerede embedsmænd nummer ét i den 

pro-russiske administration og chefkommandanten 

for besættelseshæren, som begge er 

kendt for deres barbari. 

Det ville have været lettere for tjetjenerne 

at praktisere en blind terrorisme uden skelnen, 

det ville have været nemmere tilfældigt at 

sende nogle biler af sted proppet med sprængstoffer 

som i Bagdad, nemmere at sprænge 

sig selv i luften på cafeerne eller i busserne 

ligesom menneskebomberne i Hamas eller at 

binladenisere terrorhandlingerne ved at sigte 

mod togene eller banegårdene med massevis 

af rejsende, beboelserne ja endog olieboreplatformene 

og atomkraftværkerne, der er 

meget mere sårbare, end de er i Vesten. 

Men det gør de ikke. Og er der ingen, der 

fanger som blir mishandlet av amerikanske 

fangevoktere i fengselet i Abu Ghraib. Disse 

trofé-lignende bildene sjokkerte en hel verden. 

CBS-reportasjen var et bevis for at det 

foregår tortur i Irak. Reportasjen hadde vært 

klar siden begynnelsen av april, men press fra 

Pentagon forsinket sendingen med omtrent tre 

uker. General Richard Myers, USAs forsvarssjef, 

grep personlig inn overfor produsent 

Dan Rather, og ba ham utsette sendingen. 

Den kunne visstnok sette livet til de soldatene 

som var innblandet i «kampen om Falluja» i 

fare… 

Presset fra offentlige myndigheter ble mangedoblet 

for å få CBS til å skrinlegge reportasjen. 

Da CBS hørte at The New Yorkers journalist 

Seymour Hersch 2 skulle publisere flere 

bilder sammen med deler av general Antonio 

Tubagas knusende rapport 3, bestemte tv-kanalen 

seg imidlertid for å vise sin reportasje. 

De store mediene, som frem til da hadde bøyd 

seg for regjeringens instruks om ikke å vise 

bilder av amerikanske soldater som hadde 

mistet livet i Irak, 4 sensurerte til å begynne 

med torturbildene, som de anså for å være 

«lite patriotiske». Bill O’Reilly, programleder 

i TV-kanalen Fox News, kom for eksempel 

med følgende uttalelse: «CBS har gitt USAs 

fiender et mektig våpen ved å vise disse torturbildene. 

Og det er sjokkerende.» 

President Bush sa seg også sjokkert, mens 

Donald Rumsfeld på sin side nektet for å 

ha noen som helst kjennskap til slike over- 

Antiterroristisk motstand 

undrer sig over hvorfor? 

Det er ikke, fordi de mangler ideen. Nogle 

af dem falder undertiden for fristelsen, hvilket 

de 700 civile vidner om, der blev taget som 

gidsler i et teater i Moskva, en spektakulær, 

men tåget operation: en rejse Grosnij-Moskva 

under bevæbnet eskorte uden at blive snuppet 

under de tusindvis af kilometer, til slut 131 

gidsler, der bliver dræbt af forbundspolitiet, 

og – last but not least – ikke én overlevende 

terrorist, der kan vidne. 

Det er ikke, fordi de mangler modet: 400 

års modstandskamp mod den russiske besættelse, 

det er noget, der skaber mandfolk og en 

tung tradition, som de russiske digtere i rigt 

mål har besunget: Oh Pusjkin, oh Lermontov, 

oh Tolstoj! 

Det er ikke, fordi de ikke er fortvivlede: De 

sidste 10 års krig ført for lukkede døre, glemt 

af verden, visket bort af bevidstheden, hovedstad, 

byer og landsbyer raseret, over en femtedel 

af indbyggerne døde, hvor mange sårede, 

torturerede, handikappede, hvor mange enker, 

hvor mange forældreløse og hvor mange i 

fremtiden? 

Menneskebundter sprængt i luften af 

granater, byer omringet af tanks, razziaer, 

befolkningen taget som gidsler af mændene 

i uniformer, handel med lig? 

Det er ikke, fordi de ikke er rasende, det 

eneste de kan miste er deres lænker. Anna 

Politkovskaja, en moskovitisk journalist, der 

har foretaget over 50 rejser til Grosnij, sammenligner 

Tjetjenien med en kæmpemæssig 

koncentrationslejr eller med ghettoen i 

Warszawa. Her på tærsklen til det 21. århundrede 

viser det værste af det værste sig inden 

tramp. Begge to mente disse grusomhetene 

var begått av isolerte «sorte får». De lyver. 

Akkurat som de løy om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. 

Akkurat som de løy om 

den påståtte forbindelsen mellom Saddam 

Hussein og Osama Bin Laden. 

USAs praksis for mishandling av fanger 

var allerede viden kjent. Rapporter fra 

det Internasjonale Røde Kors og Amnesty 

International – for ikke å glemme general 

Tabugas rapport – avslørte disse systematiske 

grusomhetene i rapporter som allerede hadde 

vært i omløp i flere måneder. I desember 2002 

viste for øvrig en undersøkelse foretatt av The 

Washington Post 5 at mennesker anklaget for 

å tilhøre al-Qaida ble holdt fanget av CIA i 

Bagram-fengselet i Afghanistan under umenneskelige 

forhold hvor de også ble utsatt for 

tortur. Noen døde av den grusomme behandlingen. 

Andre fanger er blitt sendt til hemmelige 

fengsler på øya Diego Garcia eller overlevert 

til spesialtjenestene i «vennligsinnede 

land» (Egypt, Jordan), som er kjent for sin 

torturpraksis. Omtrent 600 fanger, som vi 

fremdeles ikke kjenner identiteten til, ble 

deportert til Guantanamo-leiren, hvor Røde 

Kors’ inspektører fortsatt nektes adgang – og 

hvor de teknikkene som nå er utbredt i det 

okkuperte Irak ble prøvd ut. 

Allerede på dette tidspunktet uttalte en av 

offiserene med ansvar for vaktholdet på 

for grusomhed i denne stump øde Kaukasien, 

på kanten til vores Europa. 

Ikke desto mindre kommer modstandskæmperne 

kun undtagelsesvis ud på skæv kurs; 

terrorisme mod civile, herunder russere, 

bliver hårdt dømt af de separatistiske myndigheder, 

med præsident Maskhadov som 

leder (den eneste, der er blevet valgt under 

kontrol af OSCE (Organisation for Sikkerhed 

og Samarbejde i Europa i 1997). 

Med en historie, der rummer flere hundrede 

års utrættelige kamp mod zarens imperium, 

mod kommunismen, mod Jeltsins og 

Putins regime, går den tjetjenske modstandsbevægelse 

til kamp mod de væbnede styrker 

og får tilmed held til at betvinge de af dens 

egne ekstremister, som er tilbøjelige til at 

skyde med spredehagl i et radikalt islamistisk 

myrderi. 

Jeg kalder det terrorisme, når man iværksætter 

velovervejede angreb mod befolkninger, 

som har fået frataget deres våben. I Tjetjenien 

er denne rædsel det karakteristiske træk ved 

det russiske politi og den russiske hær, og 

de sekunderes af kollaboratører, militser og 

mafia fra Moskva. 

Jeg kalder den væbnede modstandskamp 

anti-terroristisk, når den modsætter sig 

disse undertrykkelsesmekanismer og drager 

omsorg for at skåne de civile. Attentatet den 9. 

maj 2004 er par excellence en anti-terroristisk 

modstandshandling. Man sigter mod og man 

dræber bødlen og hans håndlangere. 

I stedet for at fejre Putin og endnu en 

gang give ham grønt lys ved at fordømme 

denne strengt målrettede krigshandling, 

burde de demokratiske regeringer, flankeret 

af deres indifferente meninger, holde fast i 

© Francis Bacon: Triptykon, Two figures Lying on a Bed with Attendants, 1968 

Guantanamo følgende: «Hvis du ikke bryter 

noen av menneskerettighetene en gang i 

blant, gjør du antakeligvis ikke jobben din.» 

Apropos behandlingen av fangene innrømmet 

Cofer Black, sjef for CIAs senter for kontra- 

terrorisme, at «du har tiden før 11. september, 

 

• Francis Bacon, lidelse og medlidenhet se side 3 og midtsidene 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

www.diplomatique.net politiskfilosofisk månedsavis 

9 771503 555007 

 

NORDISK UTGAVE 

«Hvis jeg går inn i en 

slakterbutikk tenker jeg alltid 

hvor overraskende det er at 

det ikke er jeg som ligger der 

i stedet for dyret» 

Francis Bacon, side 3 

juni 2004, nr. 6 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

og du har tiden etter 11. september. Etter 11. 

september tar du ikke lenger på folk med 

silkehansker». 

 

Denne følelsen av legitimitet, av ikke å 

gjøre noe straffbart, har lagt til rette for utbredelsen 

av mishandling mot irakiske fanger. 

Tortur for den gode sak – det er en dyster dåd 

som virkelig fortjente et par suvenirbilder. 

Om ikke annet, så for å minne oss om at en 

kolonialistisk krig alltid er en umoralsk krig. 

1 USAs forsvarsminister, Donald Rumsfeld, har imidlertid 

nylig innrømmet at «irakerne er mennesker». 

2 Seymour Hersch er den kjente journalisten som i 

november 1969 avslørte massakrene i My Lai, Vietnam, 

i 1968, under operasjonen «Search and destroy». I My 

Lai ble 300 sivile drept: kvinner, barn og gamle ble tatt 

av dage av soldater fra kompani Charlie fra den 11. 

brigaden i den amerikanske hæren, under kommando av 

Religionens tilbakekomst 

løytnant Calley og kaptein Medina. 

3 Rapporten kan leses i sin helhet på nettsiden: 

www.agonist.org/annex/taguba.htm 

 

4 Dette tabuet ble brutt 18. april av Tami Silicio, ansatt i 

transportfirmaet Maytag Aircraft Corporation (hun er nå 

 

oppsagt). Via The Seattle Times publiserte hun bilder av 

 

kistene til amerikanske soldater som hadde mistet livet i 

 

Irak og ble transportert hjem til USA. 

 

5 Dana Priest og Barton Gellman, «US Decries Abuse 

 

but Defends Interrogations», The Washington Post, 26. 

desember 2002. 

 

Les ellers i avisen: 

Husfreden i København 2 

Å betrakte andres lidelser 3 

India: Langsom liberalisering 8 NEDBYGGING: I slutten av mai duksjonen for lav, og de gamle for mange og 

demonstrerte franske arbeidere mot for gamle. Vi går altså en strålende fremtid i 

Sovjetnostalgi i Russland 10 

møte: «Nesten alle land vil oppleve et skat- 

privatisering av deres arbeidsplass, det temessig sammenbrudd i løpet av de kom- 

Selvmordsbombernes sak 14 statlige energiselskapet EDF. Hvilke konmende 25 årene.» 

Arbeid og latskap 16 

sekvenser har nedbyggingen av offentlig 

 

sektor i Europa i dag? 

Irakkrigen: Tvil i Washington 16 

 

SERGE HALIMI 

Frihandel for hvem? 18 Journalist og forfatter, ga nylig ut boken Le grand bond en arrière. 

 

(Det store 

tilbakeskrittet), Fayard, Paris, mars 2004. 

Sportslige Qatar 19 

 

Alle offentlige systemer vil klappe sammen 

Det nyliberale subjektet 20 samtidig, får vi høre. Ifølge en ny undersøkelse 

 

fra det internasjonale kredittvurderings- 

Israel: Gråsoner langs muren 22 byrået 

Standard & Poors, vil gjeldsbyrden 

 

 

innen 2050 tilsvare 

mer enn 200 prosent av 

 

 

Ramonet: Bilder og bødler 24 bruttonasjonalprodukt i Tyskland, Frankrike, 

 

Portugal, 

Hellas, Polen og Tsjekkia (den øvre 

38 NOK (Norge) 

grensen fastsatt av EUs 

stabilitetspakt er 60 

 

48 SEK (Sverige) 

prosent…). I Japan vil gjelsbyrden ligge 

 

på 700 prosent av bruttonasjonalprodukt, 

 

42 DKK (Danmark) ifølge Standard & Poors. Kredittvurderingens 

Kassandra forklarer sine dystre spådommer 

5.50 euro (Finland, Europa) 

slik: pensjonene vil være for høye, repro- 

1 

Samtidig stikker tyske liberalister hodet 

frem: «Å vise hva som kan komme til å 

skje om ikke politikken endres, er ikke bare 

legitimt, det er også nødvendig.» I deres 

øyne kan fremmaning av katastrofescenarier 

til og med være «den riktige metoden» for 

å selge smertefulle reformer. 2 Det er nesten 

så man mistenker den franske helseministeren 

Philippe Douste-Blazy for å ha prøvd ut 

denne metoden da han lanserte sin plan for 

reformer av sykeforsikringen i Frankrike: 

«Med 23 000 euro i underskudd per minutt, 

kan vi ikke klare det (…) Vi er på randen av 

konkurs. Hvis ingenting gjøres, vil trygdesystemet 

forsvinne.» 3 

rede kommet med noen forslag. For eksempel 

en «solidarisk helseforsikring» som 

skal «ansvarliggjøre pasientene og regulere 

utgiftene dersom det er nødvendig» gjennom 

å utelukke «enkelte trafikkulykker og sportsaktiviteter 

som heller dekkes av individuelle 

forsikringsordninger». Han foreslår videre 

at et slikt helseforsikringssystem skal innebære 

«årlig egenandel for familier, med 

mulighet for dispensasjon fra disse egenandelene 

dersom forskriftene for forebygging 

respekteres». 

Selvfølgelig, noe vil bli gjort… Den franske 

tankesmien Institut Montaigne og dens 

frontfrigur Claude Bébéar – som også er 

leder for tilsynsrådet til et av verdens største 

private forsikringsselskap, Axa – har alle- 

4 I USA, helseparadiset Bébéar 

drømmer om, blir sykeforsikringsordningene 

stadig mer frynsete i kantene, og utgiftene 

belastes arbeidstakerne selv. Bedriftsledernes 

påskudd for ikke å dekke sykeforsikring for 

sine ansatte er at det blir altfor dyrt og øker 

faren for utflagging av virksomheten. 

I 1944 fryktet den østerrikske økonomen 

Friedrich Hayek utviklingen av en kollektivistisk 

spiral, hvor «veien til trelldom» endte 

med at det individuelle ansvar ble ofret på 

velferdens alter. 5 © Francis Bacon, Three studies for a Crucifixion, 1962 

STATSKIRKEN: Globaliseringen ville overleve moderniteten, og bare fortsette journalisten Bob Woodward eksempelvis Globaliseringen har også forandret den 

å eksistere i den private sfære. I dag innrøm- intervjuet George W. Bush til boka Plan of religiøse virkeligheten i Norge, og skapt et 

har forsterket religionenes posisjon og 

mer de at de tok grundig feil. Vi har fått en Attack om opptakten til Irak-krigen, spurte større religiøst mangfold. Siden 1990 har 

skapt et større religiøst mangfold, også i oppblomstring av religiøse bevegelser, og han presidenten om han noen gang spurte antallet registrerte muslimer økt fra litt under 

Norge. Hindrer statskirken at mangfoldet religiøs argumentasjon dukker stadig opp i sin far senior Bush til råds: «Han er ikke den 20 000 til nesten 80 000. Statskirken har fått 

den offentlige debatt. Vi ser det i spørsmålet far jeg ber om råd. Jeg spør min far i him- en svak nedgang i antall medlemmer, mens 

utvikles og ivaretas? 

om selvbestemt abort, homofiles rettigheter melen,» var svaret. 

tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske 

og i debatten rundt bioteknologilovgivningen. 

kirke vokser. Det blir altså flere muslimer, 

ÅSE BRANDVOLD 

Knutby-saken i Sverige har også gjort religiø- Hvorfor har religionen fått et slikt comeback? hinduister, buddhister, katolikker, ortodokse, 

ærmet på denne pyroman-brandmand. 

Journalist for nordiske Le Monde diplomatique. 

sitet til et brennende tema denne våren. Mange religionsforskere knytter det til globa- pinsevenner og humanetikere her i landet. 

Også i forhold til terror, politisk islam liseringen. Benjamin R. Barber formidler på Likevel heter det fortsatt i Grunnlovens 

Hans racistiske korstog truer et helt folk med 

På 1950- og 60-tallet trodde religionssosio- og USAs krigføring i Irak, må vi forholde en tydelig måte i boka Jihad vs McWorld at paragraf 2: «Den evangelisk lutherske 

udryddelse, som kvantitativt nok er lille, men 

logene at verden var i ferd med å bli mindre oss til religion på en måte som er anner- religion er blitt en viktig identitetsmarkør i en 

som samtidig er enormt modigt; det er aldrig 

religiøs. De var sikre på at religionen ikke ledes enn tidligere. Da den amerikanske globalisert verden. 

fortsetter side 4-5 

veget – hverken for zaren eller for tvangsdeportationen, 

som Stalin gennemførte mod 

dem alle. 

Veikartet for privatisering 

Netop nu, hvor en retfærdig harme rettes 

mod de amerikanske mishandlinger i de irakiske 

fængsler, giver den totale forglemmelse 

af de ulykkelige tjetjenere, der er prisgivet en 

lovløs og gudløs soldaterbande, kun ringe håb 

for verdens fremtid. 

Hvad vil Vesten? Spille det dårligste 

kort ud? At det afghanske scenario gentager 

sig? At de fysiske, sociale og moralske 

ødelæggelser, som den russiske statsmajor har 

afstedkommet, giver gangstere og fanatikere 

fri bane? Genopleve den djævelske sekvens 

Taleban, al-Qaeda, Manhattan? 

Det nytter ikke at vende blikket væk. Det 

er ekstremt vigtigt, at der lægges diplomatisk, 

økonomisk og moralsk pres på Putin for at 

mane ham til forsigtighed, altså til våbenstilstand. 

Hvis overvejelser om strikt humanitet er 

ham fremmed, så lad os minde ham om hans 

jordiske og sikkerhedsmæssige interesser. 

De «repressalier», som han har meddelt 

vil komme, vil ikke få den ringeste effekt på 

den, der allerede lider martyriet. Den 9. maj 

leverede beviset for, at han ikke behersker 

noget. Han bør forhandle med modstandsbevægelsen. 

Dersom det har utviklet seg 

© LMD Norden/ André Glucksmann. 

Oversat af Ulla Gjedde Palmgren 

fortsetter side 6-7

2 LE MONDE diplomatique – juni 2004 juni 2004 – LE MONDE diplomatique 3 

DANMARK: Måske det var på tide 

igen at diskutere i det offentlige og private 

rum, alle de ting som vi fortrænger 

for husfredens og lykkens skyld. Eller 

ønsker vi blot uforstyrrede at kunne 

fortsætte tilværelsen i Felix Hafnia, fortsætte 

det indre eksil på sikker afstand 

af verden? 

HENRIK BREMS 

Oversetter og skribent, København. 

Cutting-edge Copenhagen lød titlen på en 

rejseartikel i New York Times forrige forår 1. 

Hvor sandt! København: en af de mest sofistikerede 

byer i Europa. Tag for eksempel et kig 

på vores museer: Statens Museum for Kunst, 

Glyptoteket, Nationalmuseet, Lousiana – de 

måler sig alle med de bedste! Arkitektonisk 

mangfoldighed præger også København. Nye 

prestigebyggerier – Diamanten, Operaen, 

Ørestaden, Lufthavnen, det nye KUA. De 

byfornyede brokvarterer. 

Året rundt byder København på skønne 

distraktioner og fornøjelser. Om sommeren 

solbades der i parkerne, der grilles i baggårderne, 

der sejles og roes på og bades i 

Øresund. Folk mødes, spiser is og handler ind; 

der drikkes øl langs kanalerne; der hænges ud, 

der dases og døses i sommersolen på Islands 

Brygge, og folk springer i havnebassinet. Om 

vinteren bages der boller, der holdes julefrokoster, 

der stås på skøjter. Man drikker varm 

hyldeblomstsaft eller chokolade på cafeer; 

man går i biografen, i operaen, i teateret, på 

kunstudstilling, til koncert, til forelæsning, på 

sprogskole, på biblioteket, i byen. 

Aldrig har København været så attraktiv 

som nu, dens indbyggere trives: fra advokaterne 

til appelsinsælgerne, de studerende til 

soldaterne, lærerne til lægerne, forskerne til 

fuskerne, og professorerne til pædagogerne. 

København er for fed, for cool, for velstående 

og velfungerende til, at dens indbyggere med 

nogen rimelighed kan beklage sig over deres 

tilværelse her! Det lykkelige København 

– Felix Hafnia kunne disse år nemt gå ind i 

historiebøgerne som. 

Dog, Felix Hafnia er kun en realitet, så 

længe man sætter sin fulde vilje ind på at 

ignorere og fortrænge det politiske, åndelige 

og intellektuelle klima i byen. Således må 

man må glemme, at den siddende borgerlige 

regering blev båret til magten efter en 

årelang mediekampagne mod indvandrere 

og skattetrykket med en hæmningsløs valgkampagne 

som slutspurt. En valgkampagne 

renset for anstændighed, men spækket med 

hadske og nedladende udfald mod muslimer, 

venstreorienterede og kulturradikale. Man må 

fortrænge, at den nye moralske ubeherskethed 

er noget, som man på den borgerlige fløj specielt 

gerne bryster sig af – det er den «frie 

tone i debatten». 

De borgerliges vrede begejstring vil ingen 

ende tage, når de taler om, at endelig kan de 

sige sandheden om invandrere og flygtninge 

uden at blive stemplet som racister. I modsætning 

til resten af verden, og særligt Sverige, 

er det endelig lykkedes dem at gøre Danmark 

til et «foregangsland». Man må anstrenge sig 

til det yderste for at overse, at sandheden om 

indvandrerne går hånd i hånd med en obskøn 

dyrkelse og idealisering af det danske og 

Danmark. Man må lukke ørerne for, at denne 

«frie debat» i den øvrige europæiske offentlighed 

karakteriseres som racistisk og fremmedfjendsk, 

og at danskerne på baggrund af 

spørgeundersøgelser vurderes til at være den 

mest chauvinistiske befolkning i verden. Man 

må bortjage mindet om, at regeringen efter at 

være kommet til magten sløjfede den eksiste- 

Den indre emigration 

rende finanslov samt indførte ansættelses- og 

skattestop, mens landets statsminister i sin 

nytårtale i folkets navn lancerede opgøret 

med eksperter og smagsdommere. 

Smagsdommerne forekom at være essensen 

af, hvad det tyvende århundrede havde overleveret 

af venstreorienteret og kulturradikalt 

tanke- og værdigods. Interessant nok var det 

sådan, at netop de eksperter, der ikke længere 

skulle lyttes til, primært var eksperter ud i 

menneskerettigheder og miljøspørgsmål. 

For at færdes uforfærdet rundt i Felix 

Hafnia, må man bortdrive erin- 

dringen om, hvorledes regeringen 

droppede den videre investering 

i udviklingen af vindmølleenergi 

og lagde sig i selen for at kunne 

købe CO2-kvoter i stedet for, 

samt hvorledes den gik til angreb 

på Centeret for Menneskerettigheder og dets 

leder, Morten Kjærum – fordi man var træt af 

budskabet om, at man «var på kant med menneskerettighederne». 

Statsministerens lukning 

af de øvrige ca. 80 totalt ukendte udvalg, 

som antydedes at have været spækfyldte med 

omkostningstunge smagsdommere, blev præsenteret 

som et finanspolitisk coup og vægtigt 

sværdslag i kultur- og værdikampen. 

For sjælefredens skyld lukker man sindet. 

I frygten for ens egen karriere og underhold 

tier man. 

Der ties ikke kun i det offentlige rum; også 

i det private er der påfaldende stille. Stort 

set ingen i Felix Hafnia kan animeres til at 

diskutere politik eller kultur. En almen indre 

emigration og lukken af for omverden, en 

frygt og uvilje mod at skulle konfronteres 

og tage livtag med tidens virkelige problemstillinger 

og udfordringer har været 

virkeligheden i mere end to år. Den siddende 

regering bærer sin del af skylden for dette. 

Regeringens ministre og dens støtteparti, 

Dansk Folkeparti, har konstant rettet utøjlede 

angreb mod befolkningsgrupper, institutioner 

og navngivne personer, der har vovet at sige 

dem imod. 

Men årsagerne til den åndelige resignation 

er mange flere end blot en usædvanligt ubehagelig 

og småt skåret regering. Faktisk må man 

pege på Danmarks verdensautistiske politiske 

etablissement som sådan: karakteriseret ved 

en bagstræberisk, hovedsagligt EU-fjendtlig 

og stivnet venstrefløj samt en overordentlig 

middelmådig, selvforherligende og selvret- 

færdig, magtdyrkende og hævnfikseret højrefløj 

som hovedbidragsydere til intellektets 

vinterdvale og den lammede handlekraft i 

Felix Hafnia. 

Resignationen er imidlertid heller ikke kun 

affødt af den nationale virkelighed. Årsager 

såsom præsidentvalget i verdens mægtigste 

stormagt i år 2000 er næsten glemt. Det valg 

havde kun den tyndeste fernis af en demokratisk 

valghandling tilbage, mens indtrykket af 

et manipulerende, barskt, sammenspist og 

kynisk plutokrati stod stærkt. Det tænkes der 

dog sjældent over i Felix 

Hafnia – det diskuteres 

aldrig. 

Man gør sit bedste for at 

glemme, at præsident Bush 

efter militærkampagnen i 

Afghanistan i sin tale til 

nationen den 29. januar 2002 bebudede, at 

ud over alle mulige terroristgrupper, der intet 

havde haft med den 11. september at gøre, 

så var der yderligere tre stater – Nordkorea, 

Iran og Irak – som heller intet havde haft 

med angrebet den 11. september at gøre, 

som udgjorde en ondskabens akse. Der havde 

utvivlsomt været mere ræson i, at han havde 

revurderet venskabet og den udenrigspolitiske 

kurs overfor lande som Saudi-Arabien 

og Egypten og søgt et svar på, hvorfor næsten 

alle terroristerne fra den 11. september kom 

fra disse to lande. 

Man genkalder sig helst ikke propagandacirkuset 

i vinteren, som ledte frem til 

Irakkrigen, hvor hver uge bød på nye argumenter 

for krigen. De sæbeopera-agtige skærmydsler 

i jagten på masseødelæggelsesvåben, 

som medierne i postkrigsperioden har kørt 

som opgejlet føljeton, noterer man sig blot 

fra sin indre emigration som ligegyldige over- 

I frygten for ens 

egen karriere og 

underhold tier man 

© Francis Bacon: Dog I, 1952 

skrifter. Fra sit interne eksil ved man godt, at 

det aldrig var det, krigen drejede sig om. Nok 

hørte man, at landets fineste journalistpris gik 

til de journalister, der havde dokumenteret og 

dækket deres kollegers kolportering af krigspropagandaen. 

Men fik de også formidlet og 

fastholdt for eftertiden, at de blot havde skrevet, 

hvad alle allerede vidste og fortrængte i 

Felix Hafnia? 

De ydre såvel som de nationale årsager til den 

indre emigration er legio: Konsekvenserne af 

Kyotoaftalens løben ud i sandet, domstolen i 

Haags misrøgt og den fallerede konvention 

mod landminer og håndvåben er man lykkeligt 

uvidende om; den forsvundne, nye økonomi, 

den israelsk-palæstinensiske fredsproces’ 

udmunden i Israels beton-sikkerhedshegn, 

flygtninges død ved Europas grænser, lovbestræbelserne 

på at lukke Danmarks grænser for 

alle tilrejsende inklusive internationale par og 

nygifte negeres også. Borgerkrige i hjertet af 

Afrika og i Nepal, den fortsatte globale fremmarch 

af hiv og aids – de forstyrrer ikke den 

muntre og nemme tilværelse. Man betvinger 

sig til ikke at spekulere på, hvornår og hvor 

terrorister slår til for første gang i København 

– man undlader behændigt at overveje, hvilke 

politiske kræfter og tendenser et terrorangreb 

måtte fremme, hvorledes de ville kunne bane 

vejen for drakoniske tiltag og alvorsfulde 

argumenter mod det åbne samfund. 

Men, måske det var på tide at komme ud af sit 

indre eksil! Måske det var på tide at stille de 

rigtige spørgsmål på vedholdende vis. Måske 

det var tide at finde ord, analyser og et fokus, 

der bedre dækkede virkeligheden. Måske det 

var på tide at sætte sig mod i livet. På tide at 

finde ud af hvad nødvendigheden fordrer af 

dyder og værdier af os. Måske det var på tide 

igen at diskutere i det offentlige og private 

rum, alle de ting som vi fortrænger for husfredens 

og lykkens skyld. 

Begynde at diskutere og formulere forhåbningerne 

til fremtidens skole og universitet. 

Debattere mål og strategier for fremtidens 

miljø- og bistandspolitik. Drøfte økonomiske 

sanktioners menneskelige omkostninger mod 

diktaturstater contra konsekvenserne af lynkrige 

og besættelser. Diskutere det legitime 

eller groteske i at visse store lande har en 

ret til at besidde masseødelæggelsesvåben, 

mens mindre stater ikke har det. Komme 

med bud på hvorledes FN og sikkerhedsrådet 

skulle være skruet sammen, såfremt 

dets beslutninger skulle besidde legitimitet 

i verdens befolkningers øjne. Byde ind med 

med forslag og visioner for indretningen af 

det europæiske hus i stedet for blot at bruge 

tiden med at forsvare forbeholdene. 

Ønsker vi at vide af og deltage i det globale 

drama, ønsker vi at blive ordentlig oplyst 

om det, eller ønsker vi blot uforstyrrede at 

kunne fortsætte tilværelsen i Felix Hafnia, 

fortsætte det indre eksil i periferien af og på 

sikker afstand af verden? 

1 25. maj 2003. 

Le Monde diplomatique beklager 

© LMD Norden 

I hovedoppslaget «Tid for samfunnslønn?» i maiutgaven av Le Monde diplomatique, baserte frilansjournalist 

Vegard Velle seg i undersaken «Naturressurser finansierer» i sin helhet på en kronikk av Nanna Kildal 

(forskningsleder Rokkansenteret, UiB) i Bergens Tidende, 27.02.04. Bergens Tidende var nevnt i sakens 

fotnote, men med feil dato og uten artikkelforfatterens navn. 

Vi gjør samtidig oppmerksom på at Nanna Kildal har redigert antologien Den nya sociala frågan, om arbete, 

inkomst och rättvisa, utgitt på Bokförlaget Daidalos. I tillegg til redaktørens «En ny väg for velferdsstaten?», 

diskuterer samfunnsvitere og filosofer bl.a. negativ inntektsskatt, universell velferdsstat, deliberativt 

demokrati og vilkårsløs basisinntekt. 

(Red.) 

Le Monde diplomatique 

Bakgrunnsartikler fra fra alle verdenshjørner av 

internasjonalt anerkjente skribenter 

Kritisk blikk på storpolitikk og nyliberalisme 

Undersøkende journalistikk 

Filosofiske refleksjoner om samtiden 

Alternativ globalisering 

Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg 

oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er 

dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden). 

Avisens hovedspråk er norsk. 

Telefon: +47 22 43 42 45 (etter den 20. hver måned) 

Adresse: Diplo AS, Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge 

Websider: www.diplomatique.net 

Epost til redaksjon: redaksjon@diplomatique.net 

Ansvarlig redaktør og utgiver: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen (ge@diplomatique.net) 

Oversettere: 

Kjell Olaf Jensen, Gøril Eldøen, Henrik Brems, Geir Uvsløkk 

Diplomatiquekretsen: 

Norge: Anne Tuflåt Lilleberg (anne@diplomatique.net) 

Danmark: Niels Johan Juhl-Nielsen, (njohan@diplomatique.net) 

og Tina Nielsen (tina@diplomatique.net) 

Redaksjonsråd: 

Erland Kiøsterud, Linn Stalsberg, Knut Stene-Johansen, Knut Ove 

Eliassen, Erling Dokk Holm, i Sverige Sven-Olov Wallenstein og 

Arne Ruth, i Danmark Vibeke Sperling og Carsten Juhl 

Layout/illustrasjon: Truls Lie (truls@diplomatique.net) 

Avisen trykkes hos Media Øst, Lillestrøm, Norge 

Årsabonnement (12 utgaver) 

Norge 380 NOK 

Sverige 480 SEK 

Danmark 420 DKK 

Finland 55 euro 

Øvrige Europa 55 euro 

Øvrige verden 60 euro 

Avisen selges i eget abonnement og løssalg. Abonnement 

registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45 

eller per epost til abonnement@diplomatique.net. 

Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til 

dagsabonnenter på Klassekampen i Norge. 

Annonser 

Se annonsepriser på www.diplomatique.net eller ta kontakt på 

annonser@diplomatique.net og telefon +47 22 43 42 45 

Le Monde diplomatique internasjonalt 

Totalopplag 1,4 millioner eksemplarer. Utgis på 17 språk. 

Frankrike: 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: +33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: 

Martine Bulard, Maurice Lemoine, 

Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. 

Bolivia: Bilag til El juguete rabioso. 

Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio 

braziliense. 

Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños. 

Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones. 

Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab. 

Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia. 

Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto. 

Jordan: Bilag til Al Ra’ay. 

Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt. 

Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal. 

Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao. 

Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere 

Jugoslavia. 

Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde. 

Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian 

Weekly. Se www.mondediplo.com 

Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung. 

SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol. 

Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung. 

Tyrkia: Månedsavis utgitt av forlaget Okuyan Us Yayin. 

Venezuela: Bilag til månedsavisen Question. 

Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, 

kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, 

portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk. 

For mer informasjon, se www.diplomatique.net 

FILOSOFI: Kan Francis Bacon lære 

oss noe om lidelsene i Irak? 

TRULS LIE 

Ansvarlig redaktør og utgiver, nordiske Le Monde diplomatique 

Svetten kommer uforvarende. Jeg reiser meg 

opp, tørker pannen, går et par skritt, svetter 

som en gris. Hva skjedde der på skjermen? 

Videoen er bestialsk. Propagandavideoen 

viser den brutale henrettelsen av den sivile 

amerikaneren Nicholas Berg i Irak. Tvkanalene 

viste bare starten, på internett ser 

du også drapet, du ser og hører det hele. 

Bødlenes svare strev med å skjære hodet løs 

fra kroppen til den døende på gulvet. Bergs 

gurgling og skrik. Det angststive ansiktsutrykket. 

Hodets umulige vinkel. Den spastiske 

kroppen under parteringen. Og til slutt hodet 

som veiver foran kameraet. 

Mannen ble slaktet som et dyr. 

La meg knytte dette til maleren Francis Bacon 

utsagn: «Jeg har alltid blitt svært berørt av 

bilder av slakterhus og kjøtt. For meg knyttes 

dette til korsfestelsen… Selvfølgelig, vi er 

kjøtt, vi er potensielle kadavre. Hvis jeg går 

inn i en slakterbutikk tenker jeg alltid hvor 

overraskende det er at det ikke er jeg som 

ligger der i stedet for dyret.» 1 Bacons medfølelse 

er spesielt en medlidenhet for «kjøttet» 

(se også bildet om korsfestelsen over). I 

kjøttet ser han lidelsen, der smertekramper og 

sårbarhet manifesteres. Han ser ethvert menneske 

som lider som kjøtt – og således beslektet 

dyret. Bacon gikk til slakterbutikken som 

om det var til kirken – medlidende overfor de 

døde dyrene. 

Man kan sammenligne det å skjære opp 

eller slakte et dyr med en bestialsk partering 

av en levende menneskekropp. Halshoggingen 

av Berg lignet nærmest på avkuttingen av et 

fiskehode, der kniven jobber seg gjennom 

sprellene kjøtt og bein. 

Men er det mulig å forstå hvorfor mennesker 

gjør slikt med andre mennesker? Er 

de dyr? Kan de avskrives som gale, hinsides 

enhver menneskelighet? Tilintetgjøres som 

terrorister? 

Like bestialsk var den rituelle henrettelsen av 

den amerikanske journalisten Daniel Pearl i 

begynnelsen av 2002. Begge ble drept foran 

kamera, og kan siden betraktes som «snufffilm» 

på internett. 

Søker vi som betrakter andres lidelser på 

avstand forståelse og sannhet, eller tilfredsstiller 

vi et voyeuristisk begjær? Hva er det 

som får oss i mediesamfunnet til nærmest å 

ernære oss av redsler og katastrofer som igjen 

korrumperer oss? 

Man læres til å konsumere vold som bilder, 

bli eksperter i nærhet uten risiko. Vi venner oss 

langsomt til lidelsesbildene i sjokkets tidsalder. 

Da sjokkene stadig har utløpsdato. 

Ønsket om å se noe makabert, frastøtende 

og pirrende er både kilde til selvplageri og 

behag – det gjelder jo ikke deg. Slik mennesker 

holder seg for øynene, mens de 

kikker mellom fingrene. Man senker ikke 

farten forbi trafikkulykker bare for å være 

hensynsfull. 

© Francis Bacon: Three Studies for Figures at the Base of a Crucifixion, 1988 (Second Version of the Triptyk from 1944). 

Å betrakte andres lidelse 

Interessen for det morbide er ikke ny. 

Som den franske dikteren Charles Baudelaire 

skrev i 1860: «Hver eneste avis er fra første til 

siste linje en vev av redsler. Kriger, forbrytelser, 

røveri, utukt og lidelser, fyrsters forbrytelser, 

nasjoners forbrytelser, enkeltpersoners 

forbrytelser, en beruselse i all verdens grusomhet. 

Det moderne menneske skyller hver 

dag sin frokost ned med denne motbydelige 

dram.» Og det var før fotogra- 

fier kom i avisene. 

Råskapen har alltid vært til 

stede overalt. Den finner sted, 

finner sitt sted. Krig har normalt 

vært normen, og fred unntaket. 

Likevel overraskes vi hver gang 

vi ser råskapen i øynene. Ifølge 

forfatteren Susan Sontag spørs 

det da om vi egentlig er voksne 

i psykologisk og moralsk forstand. Hun 

mener ingen voksen person har «rett til en 

slik grad av uskyld, overfladiskhet, uvitenhet 

eller hukommelsestap.» 2 

«Jeg ønsket å 

male skriket 

mer enn 

redslene» 

Francis Bacon 

En annet ting er at man sjelden aksepterer 

at fotografier av lidelse er kunstneriske, at 

slike bilder er skjønne eller estetiske. Lidelse 

i vårt moderne følelsesregister sees heller 

som en feiltakelse, ulykke eller forbrytelse. 

Fotobetraktninger av andres lidelser og død 

fører helst til moralske følelsesreaksjoner, 

og i blant også politiske reaksjoner – som i 

tilfellet med Abu Ghraib-fengselet i Irak (se 

også side 24). 

Da jeg som redaktør for Morgenbladet for 

noen år siden trykket fotografier av tre døde 

maltrakterte palestinske torturofre, var likevel 

en av de mange reaksjonene at de knuste ansiktene 

lignet malerier av Francis Bacon. 

Nettopp i malerkunsten kan lidelse være 

«skjønn». Malerkunsten skildrer gjerne pinsler 

som et skuespill med et offer, en situasjon 

og en omgivelse. Slik Bacons isolerte figur 

avgrenses på en sokkel i et spill med omkretsen 

av monokrome flater – en omkrets som 

iakttar (eller ignorerer) pinselen. Et gjentagende 

grep du finner rundt på Bacon-utstillingen 

Det sakrale og profane i Paris for tiden 

(se under). 

Interessant nok har nettopp bildene fra 

Irak noen (ufrivillige) slike kunstneriske 

trekk. Bacon-symbolikken gjenfinnes i Abu 

Ghraib med den isolerte haugen av nakne 

forvridde irakske fangekropper ovalt plassert 

i midten (figur), omkretset av både 

interesserte (og ignorerende) soldater mellom 

fengselsveggenes monokrome flater. 

Eller i henrettelsesvideoen med Berg der en 

forvridd figur omkretses av andre, foran den 

monokrom bakgrunnen. Typiske kristenikoniske 

offersituasjoner. 

Francis Bacon (1909-1992): 

Født i Dublin i 1909, døde i Madrid i 1992. Levde og arbeidet størstedelen av sitt 

liv i London. Bacon var en kontroversiell billedkunstner, kjent for å male menneskefigurer 

i ekspressivt forvridde stillinger. 

Utstillingen Francis Bacon: Le Sacré et le profane, vises på Maillol-museet i 

Paris frem til 15. august 2004. Mer informasjon på www.museemaillol.com. 

Reaksjonene vi har på bildene henter således 

kraft fra en lang tradisjon. 

Bacon var selv intenst opptatt av fotografi 

og omga seg med hauger av fotomateriale i 

sitt atelier – deriblant bilder fra anstalter med 

sinnslidende. Men Bacon kritiserte fotografiet 

for å være altfor figurativt og klisjéfylt, slik 

det presser på oss «sannheten». Bacon tok selv 

avstand fra det representative, figu- 

rative og alt for narrative, ved å skille 

ut og isolere selve figuren. «Bildet 

må vrenges hvis det skal gjøre et 

fornyet angrep på nervesystemet.» 

Hans mange triptykon skapte også 

brudd og rytmikk som unngikk 

representasjon og fortelling. 

Han kritiserte krigsfotografiene 

– blodsprut på vegger ga ingen nødvendige 

videre implikasjoner. Bacon søkte et 

utrykk som skulle forstyrre en persons hele 

livssyklus, berøre atmosfæren mennesket 

lever i: «Jeg ønsket å male skriket mer enn 

redslene». 3 Hans herjede figurer, korsfestelser, 

hoder og forvridde kropper søkte 

bakenfor figurasjonen. Bacon var opptatt av 

dødens problematikk, som han en gang sa til 

sin venn: «Vi kan betrakte vårt eget forfall i 

intervallet som skiller livet fra døden. Husker 

du steiken vi nettopp spiste? Ja, det er slik det 

er. Vi lever av hverandre. Så fort vi er født 

havner vi i det døde kjøttets skygge. Jeg kan 

aldri se på en kotelett uten å tenke på død.» 4 

Den sanselige volden var for Bacon annerledes 

enn den figurative, representerte volden. 

5 I maleriene hans finner vi kjøtt, slakt, 

livets opphør, korsfestelsen, selve forsvinningen. 

Skriket fra pavens munn (se side 5) er 

en reaksjon overfor intetheten. Bacon malte 

åpninger der «kjøttet» fikk sin fluktvei. En 

munn eller et jakkeerme nærmest som en 

åpen blodåre. Kjøttmunner blir «hoder» uten 

ansikt (se igjen bildene over). Bacon viser oss 

således hullet der kroppen forsvinner – munnen 

som rommer det eksistensielle skriket, 

fremfor kjøttet og kroppens død. 

Viser oss Nicholas Bergs skrik – fremfor 

hans avkuttede hode. 

© LMD Norden 

Se også Bergers artikkel om Bacon side 12-13. 

1 David Sylvester, The brutality of fact: Interviews with 

Francis Bacon 1962-1979. (Thames and Hudson, 

1987). Våre oversettelser. 

2 Susan Sontag, At betragte andres lidelser, Tiderne skifter, 

2003 (Norli bokhandel i Oslo) 

3 Artforum, 1984 

4 Intervju med Michael Peppiatt, 1964. Trykket i katalogen 

til Bacon-utstillingen Det sakrale og profane i 

Paris. 

5 Gilles Deleuze, Francis Bacon, Logic of sensation, 

1981 (engelsk 2003. Norli bokhandel i Oslo).


Jeg omfavner ikke religionen, men mennesker 

som er religiøse, er mine allierte i kampen 

for et bedre samfunn 

...fortsetter fra side 1 

Religionens tilbakekomst 

Religion forbliver Statens offentlige Religion. 

De Indvaanere, der bekjenner seg til den, ere 

forpligtet til at oppdrage deres Børn i samme.» 

Det er delte meninger i Norge om statskirkens 

rolle i det nye religiøse landskapet. Hvordan 

sikre en styringsform som tar hensyn til 

religionsfriheten og menneskerettighetene? 

Generalsekretær i Human-Etisk forbund, 

Lars Gule, er ikke i tvil: «Vi må få et skille 

mellom kirke og stat og en grunnlov som 

bygger på menneskerettighetene i stedet 

for kristendommen. Kirken må slutte å 

opptre som forvalter av flertallets tros- og 

verdigrunnlag, for det er den ikke lenger i et 

sekularisert og livssynsmangfoldig Norge.» 1 

Gule mener det må være i strid med menneskerettighetene 

å pålegge borgere, også 

statskirkens medlemmer, å gi en spesiell 

religiøs oppdragelse til sine barn. Han 

mener en verdinøytral grunnlov vil kunne 

bidra til å gå opp grensene mellom religion 

og politikk på en måte som vil være til det 

beste for folket. 

– Et regjeringsoppnevnt utvalg jobber 

med å utrede forholdet mellom kirke og stat. 

Videre har vi empiri som viser at et flertall i 

Norge regner seg som ikke-kristne, sier Lars 

Gule til Le Monde diplomatique. 

Stat/kirke-utvalget ble etablert i mars 

2003 og skal legge fram sin innstilling 

innen utgangen av 2005. Gule går sterkt 

imot lederen for det forrige utvalget, 

prost og teolog Trond Bakkevig, som 

i Dagbladet 24. april 2004 forsvarer 

statskirken ved å vise til at flere enn før 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bjørgulv Braanen 

Klassekampen 

besøker kirken, for eksempel på kirkekonserter: 

– Jeg kan også gå på kirkekonsert. Men 

bare 44 prosent av befolkningen tror at Jesus 

er Guds sønn – en tese som bør være ganske 

så sentral for Den norske kirke. Holdningen 

blant kirkens menn og kvinner er at du kan 

tro hva du vil, men så lenge du ikke er aktivt 

utmeldt av statskirken, regner de deg som 

kristen, sier Gule. 

Religionssosiolog Pål Repstad ved Høgskolen 

i Agder har i en artikkel i tidsskriftet Kirke og 

Kultur 2 forsvart statskirken ved å peke på at 

den er den eneste kraft som kan hindre eller 

motvirke at vårt religiøse liv utvikler seg i mer 

samfunnsfiendtlig sekterisk retning på den 

ene siden, og i mer flyktige, privatreligiøse 

strømninger på den andre siden. Han mener 

statskirken er en kraft som holder samfunnet 

sammen, et slags samfunnets lim. 

Torkel Brekke, religionshistoriker ved 

Universitetet i Oslo, tror på sin side at statskirken 

gjør nordmenn mindre religiøse: 

– Når statskirken blir borte, tror jeg religionen 

blir mer attraktiv. Jeg har sans for 

religionssosiologer som snakker om religion 

i økonomiske termer som tilbud og etterspørsel. 

Når vi har en stor leverandør – statskirken 

– så blir varen mindre attraktiv enn når det er 

et bredt utvalg. Mange tilbydere vil også føre 

til mer forbruk av religion. 

Likevel kan man spørre seg om en sekulær 

grunnlov ville gjort Norge mindre kristent: 

– Nei, det tror jeg ikke. Amerika er et mye 

mer kristent land, selv om religionen der er 

 

 

 

 

 

 

 

 

privatisert. Jeg mener det er feil at staten 

skal ha så tunge interesser i et trossamfunn. 

Det blir konkurransevridning, for å videreføre 

den økonomiske metaforen. Det sentrale 

argumentet for statskirken blant kirkens menn 

og kvinner er at man ønsker politisk kontroll 

over kirken. Det er ikke et godt argument. 

Dette må være opp til folk selv. Man trenger 

ikke statsstøtte for å opprettholde en religiøs 

tradisjon. Hvis man trenger det, er det ikke 

verdt å holde på religionen. På dette området 

er jeg liberalist, sier Brekke. 

Han tror kristendommen vil bli mer 

populær dersom statskirken forsvinner: 

– Til syvende og sist handler det om identitet. 

Kristendommen har alltid vært en del 

av norskheten for veldig mange, og vil nok 

fortsette å være det. 

– Én type kristendom som vil vokse er 

den karismatiske kristendommen, fordi den 

vokser ekstremt på global basis i dag. For 

karismatikerne er følelse viktigere enn teologi, 

og man legger stor vekt på tungetale og 

helbredelse ved bønn. Det er kanskje ikke en 

kristendom som passer perfekt i Norge, men 

den har mange tusen tilhengere, selv om vi 

som bor i Oslo ikke ser dem så godt, sier 

Brekke. 

Jon Magne Lund, redaktør i den kristne dagsavisen 

Vårt Land, sier at kristenfolkets politiske 

preferanser har forandret seg i Norge: 

– Tidligere var det slik at det eneste saliggjørende 

var å stemme Kristelig Folkeparti 

(KrF). Slik er det ikke lenger. Det er interessant 

i tilknytning til karismatikken, hvor 

Fremskrittspartiet (FrP) står forholdsvis 

sterkt. FrP har vært flinke til å fremstille 

seg som israelvenn nummer én i norsk politikk. 

Mens KrF prøver å ha et mer balansert 

utgangspunkt med fokus på nestekjærligheten 

og at palestinerne også er mennesker, kjører 

FrP på med bibelske profetier, sier Lund. 

At det innvandringsfiendtlige FrP får oppslutning 

i karismatiske menigheter er Levende 

Ord bibelsenter i Bergen et godt eksempel på. 

Under kommunevalget i september i fjor 

hadde de en kumuleringskampanje for medlemmer 

av menigheten som stilte til valg. 

Resultatet ble at de fikk to representanter 

for FrP inn i bystyret. Pastor Enevald Flåten 

i Levende Ord har også kritisert islam offentlig. 

Hvor stor innflytelse har han egentlig? 

– Flåten har stor innflytelse i sine kretser. 

Der er han større enn Bondevik. Lojaliteten er 

sterk i Levende Ord, sier Lund. 

Religion preger ikke bare politikken, men 

også kulturlivet. For noen år siden brukte 

kulturradikaleren Eivind Tjønneland betegnelsen 

«lemenmarsj mot Gud» for å beskrive 

intellektuelles dragning mot religionen. Han 

angrep særlig 90-tallsforfatterne, som han 

mente orienterte seg for mye mot Gud og sin 

egen navle. Tjønneland mener at den materielle 

rikdommen og individualismen i samfunnet 

kan forklare noe av behovet for religion. 

– En vesentlig grunn til at religionene er 

på vei tilbake igjen, er at vi er blitt så rike, 

oljenarsissistiske og uavhengige av hverandre. 

Når båndene mellom folk forsvinner, får 

Gud eller religion, nye fellesskap og kultfi- 

Cafe diplomatique 

Tirsdag 8. juni, kl. 20.00, 

på Kulturkafeen Renseriet, Kolstadgata 17, Oslo (bak Tøyensenteret) 

Terrorist eller frihetsforkjemper? 

• Julie Wilhelmsen, forsker ved NUPI, 

• Berit Torbjørnsrud, førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier (UIO), 

• Torkel Brekke, førsteamanuensis ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier (UIO) 

• Bjørn Jacobsen, stortingsrepresentant for SV, og medlem av utenrikskomiteen 

Gøril Eldøen fra Le Monde diplomatique er ordstyrer. Etter debatten spiller fiolinist Ole Henrik Moe. 

Gratis inngang. Velkommen! 

Politikerne må hegne om 

kristendommen slik et selskap 

hegner om sin merkevareidentitet 

Helge Simonnes 

Vårt Land 

Abonner på 

Le Monde diplomatique 

Du får da avisen rett i postkassen før den kommer i løssalg, 

har tilgang til hele vårt elektroniske arkiv, 

samt sparer to utgaver årlig 

for 380 NOK. 

Registrer deg på www.diplomatique.net 

Logikken i de kontinuerlige 

medieavsløringene av 

kjendisene er den samme som 

i en religiøs ofring 

Eivind Tjønneland 

gurer lettere innpass, sier Tjønneland til Le 

Monde diplomatique. 

– Den humanistiske dannelsen har falt i 

kurs. Nå er idealet å være ung, rik og vellykket 

samtidig som pressen hele tiden på 

en selvmotsigende måte viser at filmstjerneidealene 

heller ikke er noen garanti for lykken. 

Logikken i de kontinuerlige medieavsløringene 

av kjendisene er den samme som i en 

religiøs ofring. Først holder man gjentatte 

ganger opp et falskt ideal før man bryter det 

ned gjennom en eller annen avsløring. Man 

har det samme i kristendommen. Først idealiseres 

Kristus, så må han ofres på korset for at 

«vi ikke skal fortapes, men få evig liv». Folk 

vil ha denne offerkultusen. Den skjulte religiøse 

logikken i det moderne mediasirkuset 

er farlig, mener Tjønneland. 

Venstresidas dagsavis, Klassekampen, har 

de siste årene konkurrert med den kristne 

dagsavisen Vårt Land i å dekke religiøse 

debatter. Oslo-biskop Gunnar Stålsett uttaler 

seg vel så ofte til Klassekampen som til 

Vårt Land. Er ikke religionen folkets opium 

lenger, slik Marx skrev? 

– Det kommer an på hva slags religion 

man har, og hvordan man tolker den, sier 

redaktør Bjørgulv Braanen. – En tolkning 

som sier at man ikke skal gjøre noe med uretten 

som finnes i denne verden, men vente på 

frelse i den neste, vil fungere som en ideologi 

som hindrer organisering og kamp mot urett. 

Men religion kan også fungere helt annerledes. 

Den kan være opprørsk og kjempe for et 

mer rettferdig samfunn her og nå. 

Ifølge Eivind Tjønneland aksepterer intellektuelle 

religion bare fordi den kan være 

radikal, og de går med hodet under armen og 

nekter å innse at den til syvende og sist er en 

falsk bevissthet. Til det svarer Braanen: 

– Jeg mener også det. Jeg omfavner ikke 

religionen, men mennesker som er religiøse, 

er mine allierte i kampen for et bedre samfunn. 

Man må gjerne ha filosofiske diskusjoner 

om Guds eksistens, men slike diskusjoner 

har ingen politisk relevans. Så lenge jeg sitter 

i redaktørstolen står ikke anti-religiøs kamp 

øverst på lista. Derimot har det spilt en rolle 

for meg å tydeliggjøre for venstresida at 

kristne miljøer bærer på mye toleranse og 

rettferdighetsperspektiver. 

Det er ifølge Statistisk sentralbyrå flere 

muslimer enn human-etikere i Norge. 

Spørsmålet er hvordan radikale forholder seg 

til en slik virkelighet: 

– Jeg oppfatter det slik at det foregår en 

kamp om hvordan man skal møte muslimer. 

Venstresida har tradisjonelt hatt en veldig 

stor toleranse for innvandrere fra den tredje 

verden, deriblant muslimer, men er i økende 

grad blitt beskyldt for å være kulturrelativister. 

Det kreves av oss at vi skal stille flere 

krav til muslimene. Jeg er livredd for at den 

Kan kirker bli moskeer? 

Muslimer i Norge representerer den største 

trosretningen utenfor Den norske kirke. Det 

finnes omtrent 60 muslimske menigheter her 

i landet, men bare ett moskébygg. Derimot 

eier statskirken en rekke kirkebygg som er 

dårlig vedlikeholdt og dårlig besøkt. Kan 

noen av disse gjøres om til moskeer? 

Kirkerådet har gått inn for å avvigsle flere 

kirker, slik at de kan brukes til andre formål. 

Gallerister og hotelleiere har meldt sin interesse. 

Det samme har Human-Etisk forbund 

og Islamsk råd. Osloprest og tidligere statssekretær 

for Arbeiderpartiet, Einar Gelius, 

har gått ut i media og støttet ideen om at 

kirker kan overtas av muslimer. 

Uttalelsen har skapt reaksjoner særlig 

blant karismatiske kristne. Redaktøren for 

den kristne avisa Magazinet, Vebjørn K. 

Selbekk, skriver på lederplass: «Å innta 

harde linja skal vinne. Når Shabana Rehman, 

radikale feminister og Fremskrittspartiet står 

på samme side, må det tenkes litt, mener 

Braanen. 

– Det skal ikke mye til for å bli stemplet som 

kulturrelativist i denne debatten. Og det er 

jo en gammel debatteknikk det, å forsøke å 

ufarliggjøre motstanderen, sier islamkjenner 

og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, 

Kari Vogt. Hun etterlyser større mangfold i 

debatten om islam: 

– Muslimer i Norge er representert ved 

mange forskjellige retninger. Det finnes 

en naiv holdning overfor islams ekspansive 

hensikter, er meget farlig. Den muslimske tro 

er den mest anti-kristelige av samtlige verdensreligioner. 

I løpet av de siste tiårene har 

den vokst til å bli vår verdensdels nest største 

tro. I flere land i det kontinentale Europa har 

islam allerede vokst langt forbi evangelisk 

kristendom.» Han avslutter med å si at den 

åndelige situasjon er blitt alvorlig: «Mens 

man i andre deler av verden har problemer 

med å få plass til alle som søker Jesus, har vi 

her hos oss kommet så langt at vi diskuterer 

etterbruken av våre gudstjenestelokaler». 

Helge Simonnes, ansvarlig redaktør i 

avisen Vårt Land, advarer mot å la muslimer 

overta «talerstolene og arenaene som hittil 

har vært forbeholdt de kristelige aktørene». 

Han legger vekt på den sterke symbolverdien 

som ligger i kirkebyggene og mener politi- 

progressive muslimer, og muslimer som er 

erkekonservative. Det er et mangfold av synspunkter 

på hva som er muslimsk praksis. I 

debatten om islam må man ta høyde for dette 

mangfoldet. Ikke skjære alle over en kam, 

men støtte dem som har et synspunkt man 

deler. Samtidig skal man huske på at det ikke 

er noen religiøs elite av muslimer her i landet. 

Det gjør nok sitt til at det er få muslimske 

stemmer i den offentlige debatten. 

Spørsmålet er hvordan staten best kan 

ivareta religionsmangfoldet: 

– De strukturelle forholdene legger til 

rette for fri religionsutøvelse, både i form 

kerne må hegne om kristendommen slik et 

selskap hegner om sin merkevareidentitet: 

– Politikerne må våge å ta noen valg. Ett 

valg som de stilles overfor, er hvilken religion 

som skal være bunnplanken for samfunnet. Å 

ta et valg om at alle skal stilles likt, er også 

et retningsvalg. Da betyr det at samfunnet 

ikke skal ha noe religiøst referansepunkt. Det 

ville bli et bleikt samfunn, sier Simonnes til 

Le Monde diplomatique. 

– Det er interessant at Simonnes sammenligner 

den religiøse symbolkapitalen med en merkevare. 

Som religiøs liberalist, mener jeg at det ikke 

er riktig å beskytte merkevarer på den måten, 

sier religionshistoriker Torkel Brekke. 

– Frykten Selbekk har for at muslimene 

skal «ta over» grunner nok i at det er mange 

muslimer på global basis, for i Norge er de jo 

© Francis Bacon: Study after Velazquez’s Portrait of Pope Innocent X ,1953 

av statlige støtteordninger og lovgivning som 

beskytter trossamfunn. Samtidig er det bare å 

konstatere at vi har en statskirkeordning som 

innebærer en prinsipiell favorisering av det 

dominerende trossamfunnet. Selv om vi har 

en finansieringsordning for trosminoriteter, 

er det nok gunstigere om vi på sikt får en 

stat som er nøytral med hensyn til religion, 

sier Vogt. 

1 Lars Gule, kronikk i Dagbladet 13. april 2004 

© LMD Norden 

2 «Mellom sekt og privatsak. Sosiologisk blikk på folkekirken 

i Norge» Kirke og Kultur 5/96. 

en liten minoritet. Det han sier om at åndeligheten 

må vekkes, illustrerer at Europa er den 

nye misjonsmarken. Mange av de karismatiske 

kristne innser dette, og hvis man leser 

norske misjonstidsskrifter vil man se at man i 

økende grad legger til rette for at misjonærer 

fra Afrika og Sør-Amerika, de som virkelig 

bærer på spiritualiteten, skal få komme hit og 

lære oss på nytt hva det vil si å være kristen. 

For muslimene er også Europa blitt en misjonsmark 

igjen. Mange muslimer og mange 

kristne ser på sine respektive religioner i et 

globalt konkurranseperspektiv hvor det går ut 

på å vinne flest mulig sjeler. Det er ikke noe 

nytt, men jeg tror globaliseringen forsterker 

denne mentaliteten, avslutter Brekke og legger 

til at det heller ikke er en ny tanke å gjøre 

kirker om til moskeer, eller omvendt. 

ÅSE BRANDVOLD


...fortsetter fra side 1 

Veikartet for privatisering 

en spiral siden den tid, er det imidlertid snarere 

markedets spiral. Dominoeffekten har 

endret mening. 

Hvordan har denne spiralen lyktes med å 

tvinge igjennom konkurranseutsetting, sågar 

privatisering, av offentlige bedrifter som ofte 

har vært verdsatt høyere enn andre? Hvordan 

har man fått aksept for å legge ned postkontorer 

og jernbanestasjoner, stille spørsmålstegn 

ved prinsippet om gratis helsetjenester og 

utdanning, og forvandle det offentlige til et 

hav av konkurrenter som truer hverandre? 

Og alt dette nærmest uten «debatt»? Jo, man 

har laget en korridor av «reformer», og i det 

øyeblikk vi går inn i denne korridoren låses 

døra bak oss, og vi blir ledet til neste dør som 

gradvis åpnes mens vi beveger oss mot den. 

Og så, som det heter i sangen, «har vi ikke 

bensin nok til å snu og kjøre tilbake den veien 

vi kom. Så det er bare å fortsette videre.» 

«Det er ikke noe alternativ»-doktrinen 

oppfyller dermed sin funksjon: viljen settes 

ut av spill fordi den er blitt fratatt sine våpen 

og fordi man utrettelig praktiserer den brente 

jords taktikk. Bestemmelsesstedet åpenbarer 

seg ikke før man er kommet til veis ende. Til 

syvende og sist dreier det seg om et revolusjonært 

prosjekt, et gigantisk tilbakeskritt, men 

det gjennomføres i form av små mellometapper. 

Man åpner grensene fordi man ikke er 

proteksjonistiske, man privatiserer fordi man 

har åpnet grensene, man ofrer arbeidsplasser 

og offentlige tjenester fordi man har 

privatisert. «Frihandel», «smertegrense», 

«allianser», «konkurranse», «verdiskaping» 

er byggeklossene som har gitt arkitektene 

mulighet til å forestille seg hvordan det fremtidige 

slottet kommer til å se ut. 

Det nyliberale veikartet sverger kun til «pragmatisme» 

og «sunn fornuft». Privatisering er 

nødvendig for å veie opp for budsjettunderskudd. 

Og for å selge offentlige bedrifter til 

en god pris, må man tiltrekke seg utenlandske 

investorer. For å tiltrekke seg utenlandske 

investorer, må man redusere lønninger og 

«forpliktelser». I den nye konkurransesituasjonen 

som her skapes, blir arbeidernes 

sosiale ordninger for sjenerøse. Økt arbeidsledighet 

og jobbusikkerhet, samt svekket 

fagorganisering som delvis følger av dette, 

gjør det lettere å få («korporative») protester 

fra de som har jobb og gode sosiale ordninger 

til å stilne. Deres stillhet er et uttrykk for 

«ansvarlighet», og det vil ikke ta lang tid før 

de ikke lenger vil akseptere at de arbeidsledige 

tjener omtrent like mye som dem uten å 

løfte en finger. Kontrollen av de arbeidsledige 

kan dermed gjøres strengere. 6 Og mens man 

er i gang glemmer man ikke å kutte i trygdeutbetalingene, 

som i altfor stor grad preges 

av en «forsørger»- og avhengighetskultur. 

Den svært så omsorgsfulle Ernest-Antoine 

Seillière, leder for den franske arbeidsgiverforeningen 

Medef, forklarer dette slik: «Man 

kan ikke utkjempe dagens slag med blikket 

konstant rettet mot sykestua». 7 

Liberalistene er likevel, det har vi sett, ikke 

uinteressert i det kollektive helsevesenet. På 

dette området, som innen utdanning, starter 

den «logiske utviklingen» fra et offentlig og 

gratis system til en industri i stor grad privatisert 

og finansiert av forsikringer og banklån, 

med henvisning til at det sentraliserte 

systemet ikke fungerer, at det er byråkratisk, 

på randen av konkurs og urettferdig. Det er 

derfor på sin plass å desentra- 

lisere strukturene – «nærhet» 

ansvarliggjør – og gi regionene 

selv ansvar for sine budsjetter, 

skape et utdannings- og helsemarked 

for å fastsette priser 

som gjør det mulig å kontrollere 

og legge føringer på 

administrasjonen. Neste skritt 

er å enten stenge sykehusene (eller skolene 

og postkontorene) som viser seg ikke å være 

lønnsomme, eller inngå «partnerskap» med 

lokale bedrifter, gå bort fra prinsippet om 

gratis helsetjenester og undervisning, eller 

overlate til det private – eller «sivilsamfunnet» 

– en økende andel av oppgavene innen 

helse og utdanning, som dermed stykkes opp 

i stadig mindre partikler. 

Vi er blitt forklart at det mest hensiktsmessige 

er å bare beholde kjernen av virksomheten, at 

det ikke er nødvendig at offentlige ansatte tar 

seg av vakthold, rengjøring, matservering, 

kopiering eller utforming og gjennomgang 

Privatisering i utviklingsland 

FNs konferanse for handel og utvikling 

(UNCTAD) publiserte for noen måneder 

siden en mer enn reservert studie av privatisering 

av offentlige elektrisitetsmonopoler 

i Sør. 1 Forfatteren, Alberto Gabriele, er 

likevel rede til å akseptere nyliberalismens 

postulat om at «offentlige virksomheter er 

nødvendigvis ineffektive og dømt til dårlig 

styring. […] derfor kan en endring av 

eierforhold i seg selv gi bedre resultater.» 

Han tilføyer imidlertid raskt en presisering, 

rettet mot dem som fortsatt fremstiller 

liberalismen som et problemfritt 

paradis: «Når noen normer avvikles, bør 

de til en viss grad erstattes av andre, i den 

hensikt å sikre at markedet fungerer godt. 

Det er derfor enkelte eksperter foretrekker 

å bruke det mer nøytrale [enn avregulering 

og privatisering] begrepet ’re-reglementering’». 

Gabriele tar i svært liten grad opp spørsmålet 

om samfunnsmessig nytte og lik tilgang til 

offentlige tjenester. Han hevder likevel at 

man ikke kan trekke «endelige» konklusjoner 

utfra en sammenligning mellom offentlige og 

private strømselskaper: «Eierforholdet har 

liten innvirkning på ytelsen». På den ene 

siden ville det være vanskelig å vite om dårlige 

resultater for enkelte statlige selskaper 

i utviklingsland ikke først og fremst er et 

spørsmål om manglende ressurser. På den 

andre siden fungerer offentlige systemer 

relativt bra i land som Jordan, Thailand og i 

noen indiske delstater. 

UNCTADs studie tar videre for seg strømprivatiseringer 

i Latin-Amerika. Resultatene her 

er ikke særlig imponerende: alvorlig krise i 

elektrisitetsforsyningen i Chile i 1998, strømrasjonering 

i Brasil i 2001, gjentatte sammen- 

av spørreskjemaer. De trenger heller ikke 

administrere lønnsutbetalinger og militær 

innkvartering eller utdanne helikopterpiloter. 

Etter ustanselige evalueringer og en lang 

rekke utvalg – samt store pengesummer 

– kvitter man seg med 

oppgaver som tidligere ble 

organisert av staten. «Alle 

oppdrag som kan utføres av 

privat sektor bør privatiseres,» 

erklærer den franske 

statsministeren Jean-Pierre 

Raffarin. Hans statssekretær 

for statlige reformer 

presiserer for sin del at «vår strategi er at 

staten skal konsentrere seg om sine grunnleggende 

oppgaver og overlate alle andre 

oppgaver, spesielt de som har med logistikk å 

gjøre, til det private.» 8 

I Irak har den amerikanske hæren skilt ut 

oppgaver knyttet til krigføring og (iherdig) 

innsamling av «etterretningsinformasjon»… 

Arbeidsbyrden 

har økt mens 

jobbsikkerheten er 

fjernet 

© Francis Bacon: Study for a SelfPortrait, 1963 

Da Francis Mer var finansminister i 

Frankrike ba han private konsulentbyråer 

(Mercer Delta, Cap Gemini…) om hjelp til 

å finne den beste måten å fjerne 30 000 statlige 

stillinger på. Tankegangen var slik: De 

ansatte som unnslipper øksen, føler at de er 

brudd i strømnettet i Argentina. 

Totalt sett, der hvor man har oppnådd 

økt produktivitet, er dette ikke blitt «fordelt 

mellom aksjonærer og forbrukere». Og der 

privatiseringen har gått lengst, har «forsøket 

på å fremme konkurranse i oligopolistiske 2 

sektorer, hvor mektige transnasjonale selskaper 

står overfor svake statsapparater og dårlig 

organiserte forbrukere, skapt strukturelle 

motsetninger som fortsatt ikke er overkommet.» 

Sagt mer direkte: aksjonærene, og ikke 

forbrukerne, har tjent på privatiseringene, og 

private monopoler som ofte er kontrollert av 

multinasjonale selskaper har erstattet de tidligere 

offentlige monopolene. 

Liberalistene har imidlertid ingenting å frykte. 

Disse lite hyggelige konklusjonene har knapt 

noen betydning når selve ideen om at det finnes 

flere valgmuligheter blir stadig mer fjern: 

på prøve. Så fort som mulig går man tilbake 

på deres status og jobbsikkerhet, og innfører 

i stedet tidsavgrensede kontrakter. 

Christian Blanc, parlamentsrepresentant 

for UDF, 9 har allerede erklært at han støtter 

at man i Frankrike avskaffer offentlig sektors 

særegne status, som stammer fra Frigjøringen. 

«Jean-Pierre Raffarin har gitt klare instrukser 

til sine ministre: Å bare erstatte én av to 

pensjonsavganger. En ambisiøs målsetning 

som, dersom den gjennomføres, i teorien 

vil redusere antall statsansatte med 300 000 

i løpet av åtte år, og bety en innsparing på 12 

milliarder euro i 2012, ifølge senator Philippe 

Marini fra UMP.» 10 Her fremmes ideen om 

den statsansatte som en byrde for skattebetaleren, 

og bare det. Sykepleieren som tar seg 

av ham, brannmannen som kommer ham til 

unnsetning, læreren som underviser barna 

hans, arbeidsinspektøren som beskytter ham 

mot maktmisbruk fra sjefen – for å ta noen 

eksempler – blir ikke tatt med i betraktning. 

En utgift, det er alt. 

I Sveits har det statlige stabskontoret etter 

eget utsagn «tatt i bruk virkemidler fra privat 

sektor», for å være «mer konkurransedyktige 

og endre kulturen». Og i november 2000 

ble jobbgarantien til de statsansatte i Sveits 

fjernet. I Italia var det en koalisjon av venstrepartier 

som innførte en lignende politikk: 

styringsautonomi for administrative ledere, 

individualisering av oppgaver, prestasjonslønn. 

Dette har ført til at «bare 15 prosent 

av offentlige stillinger forblir innenfor statlig 

sektor (dommere, statsadvokater, militære, 

politi, diplomater, universitetsprofessorer) 

mens alle andre i løpet av to år overføres til 

private kontrakter, også om de fortsatt betales 

av staten. Dette gjelder spesielt høyere 

funksjonærer.» 11 På New Zealand krympet 

antall statsansatte fra 71 000 i 1988 til 32 

000 i 1996. Disse arbeider mer med færre 

ressurser; arbeidsbyrden deres har økt mens 

jobbsikkerheten er fjernet. 

Når staten så har gjennomgått en metamorfose 

og hovedsakelig konsentrerer seg 

om sikkerhetsoppgaver, er det mindre fare 

for at den en dag skal legge hindringer i 

veien for utvidelsen av markedets lover. 

Privatiseringen blir mer og mer alminnelig, 

den offentlige administrasjonen fragmenteres 

og dens særegenhet viskes ut. Usikkerheten 

rundt statlige stillinger kan også i enkelte 

tilfeller gi arbeidsgiverne i privat sektor blod 

på tann: Når Seillière blir forbauset over 

motforestillingene mot «oppdragsbaserte» 

langtidskontrakter i privat sektor, gir han 

følgende forklaring: «Skal ikke privat sektor 

få lov til å gjøre det som det offentlige gjør 

hver eneste dag? I hæren opererer man med 

krigskontrakter på fire og seks år; ’jobb til 

ungdom’-kontraktene varte i fem år; sentralt 

i statsapparatet blir funksjonærer ansatt på 

midlertidige kontrakter. Men når privat sektor 

vil gjøre det samme, opplever vi all verdens 

konservatisme og urokkelighet.» 12 

For 20 år siden klaget franske sjefer og 

eiere snarere over offentlig sektors rolle som 

«sosialt utstillingsvindu» i en tid da staten var 

mindre lysten på vikarer og utskilling av sosiale 

oppgaver. Tidligere sjef for oljeselskapet 

«Det er viktig å huske at statenes grad av frihet 

når det gjelder valg mellom ulike typer ordninger 

og i forhandlinger med multinasjonale 

selskaper, ikke er uavhengig av de bindende 

liberaliseringene som kan bli vedtatt under 

pågående og fremtidige forhandlinger i Verdens 

handelsorganisasjon,» konkluderer Gabriele. 

For med GATS-avtalen (Generalavtalen for 

handel med tjenester) trenger ikke privatiseringene 

å være «effektive» for å bli obligatoriske. 

SERGE HALIMI 

1 Alberto Gabriele, Policy Alternatives in Reforming 

Power Utilities in Developing Countries: A Critical 

Survvey, United Nations Conference on Trade and 

Development (UNCTAD), nr. 168, februar 2004. 

Tilgjengelig på www.unctad.org/en/docs/osgdp20042_ 

en.pdf 

2 Oligopol: Marked dominert av et fåtall selskaper. O.a. 

Elf, Albin Chalandon, forklarte på den tiden 

at statens «økonomiske straffrihet skaper en 

følelse av sikkerhet som personalet utnytter 

for å kunne arbeide mindre, og via mektige 

fagforeninger oppnå og spre fordeler som blir 

privilegier.» 13 

I liberalistenes øyne er nemlig privatisering, 

samlet eller bit for bit, også en anledning til å 

redusere fagforeningenes makt og mulighet til 

å gjøre motstand. Dette rydder igjen veien for 

nye «reformer». I Frankrike har sosiale krav 

har ofte stått sterkest i offentlige bedrifter, 

hvor fagorganiseringen er høyere enn andre 

steder. Store streiker i offentlig sektor har satt 

sitt preg på Frankrikes historie 14. 

Da den franske nasjonalforsamlingen i fjor 

høst aksepterte at majoriteten av kapitalen i 

teleselskapet France Télécom havnet i private 

hender, presiserte UDF-representanten Jean 

Dionis du Séjour, medlem av samferdselskomiteen, 

i forbifarten at «vedtaket innebærer 

en normalisering av instanser hvor personalet 

er representert. I klartekst betyr det at fagforeningene 

som deltar i administrasjonsrådet i 

France Télécom, ikke vil gjøre det lenger.» 15 

Det er nemlig ofte en sammenheng mellom 

årsak og virkning i det nyliberale prosjektet: 

svekkede arbeiderorganisasjoner gjør det lettere 

å tvinge frem fleksibilisering i arbeidslivet, 

noe som igjen kan svekke rekrutteringen 

til fagbevegelsen. «Hvis vi vil opprettholde det 

minste håp om å finne tilbake til en økonomi 

basert på frihet, er et av de viktigste tiltakene 

å begrense fagforeningenes makt,» advarte 

Friedrich Hayek allerede våren 1947. 16 Også 

motløshet og nederlag kan skapes. 

Ett privat selskap tar seg av rengjøringen, 

et annet sørger for informasjonsteknologien, 

mens et tredje får ansvar for selskapets formidlingsarbeid. 

Gjennom å mangfoldiggjøre 

antall arbeidsgivere og ansettelsesstrukturer, 

angriper man solidariteten mellom ansatte 

og mellom yrkesgrupper. Man går enda et 

skritt videre gjennom å spre en praksis for 

bonusordninger basert på prestasjon, det vil 

si en individualisering av lønnsforhold. Det 

som blir privatisert forblir privatisert, og det 

som forblir offentlig skal privatiseres i neste 

omgang, ved hjelp av neste politiske og mediedrevne 

skrekkampanje om «hullene i trygdesystemet» 

eller en statlig bedrifts «fallitt». 

Ingen foreslår derimot å renasjonalisere den 

franske tv-kanalen TF1 for å stoppe strømmen 

av middelmådige programmer som har 

sitt utspring der. 

Gradvis invaderer lønnsomhetslogikken en 

offentlig sektor som hadde som hovedoppgave 

å sørge for kollektive behov. 17 Evaluering, 

omstrukturering, utskilling av oppdrag: 

underleverandørselskaper er ofte mer konkurransedyktige 

i og med at deres ansatte ikke 

har de offentlige ansattes «privilegerte» status 

og ikke belemrer seg med fagforeninger. Når 

offentlige bedrifter og tjenester etter hvert har 

mistet sin særegenhet (oppgaver, personale) 

og fremfor alt pålegges å sikre inntjening, 

har de kommet så godt som til endestasjonen. 

Og ingenting står i veien for å omdøpe statlige 

bedrifter med for nasjonale navn – Air 

France, Electricité de France (EDF), France 

Télécom 18 – hvis man tror de kan skremme 

vekk utenlandske investorer. Litt som når 

man forsøker å viske ut sporene etter en 

utsvevende ungdomstid. 

Det er ikke så lenge siden. Posten, elektrisitetsverket, 

skolen og helsevesenet var ikke 

produksjonsenheter som jaktet på større profitter 

en sine konkurrenter. De hadde ingen 

konkurrenter. Enten det dreide seg om statsadministrasjon 

eller offentlige tjenester, besto 

deres oppgave i å distribuere brev og elektrisitet, 

og sørge for utdanning og helsetjenester 

til innbyggerne. Inkludert de mest isolerte og 

de minst lønnsomme. Man kalkulerte ikke så 

mye når det gjaldt de tingene der. 

Markedet hadde sitt tilmålte område 

innenfor en blandingsøkonomi. Man visste 

at markedet ikke egnet seg til alle oppgaver. 

At det ikke kunne sikre rettferdig tilgang til 

utdanning og helse, og heller ikke organisere 

nasjonal planlegging. At det ikke ville investere 

i nødvendig virksomhet når inntjeningsmulighetene 

befant seg utenfor finansmarkedenes 

korte tidshorisont. At det ikke ville ta 

hensyn til samfunnsmessige kostnader som 

følge av individuelle beslutninger – beslutninger 

som bare er lønnsomme for selskapene 

som tar dem. 

Ett eksempel: Trailertransport anses for 

å være billigere enn togtransport, men dersom 

man tar med i beregningen risikoen for 

trafikkulykker og den påviste forurensingen 

fra tungtransporten, ser det annerledes ut. Da 

virker underskuddet i jernbanesektoren også 

mindre avskrekkende. Hvis det er «konkurranse» 

mellom jernbane og vei, har samfunnet 

faktisk interesse av å subsidiere togtransporten 

og gi tungtransporten – og dens 

drivhusgassproduserende maskiner – en del 

av ansvaret for blant annet fjorårets hetebølge 

i Frankrike, ofre inkludert. 19 

«Samfunnet». Et ord Margaret Thatcher 

ikke hadde sans for. Liberalistene foretrekker 

å bare forholde seg 

til individer. Deres syn på 

offentlig eierskap kommer 

som en naturlig følge av 

dette. «Når alle eier noe, 

er det ingen som eier det, 

og ingen er interessert i å 

vedlikeholde det eller utbedre 

det,» forklarte Milton 

Friedman 20 i 1990. «Det er 

derfor sovjetiske bygninger 

– og sosialboliger i USA 

– ser forfalne ut allerede ett 

eller to år etter at de er reist.» 21 Han ville nok 

ikke vært like overbevist om denne logikken 

hvis han hadde reist med tog i Storbritannia 

etter at britiske jernbaner kom i private hender. 

Men liberalismen kunne da ha mistet en 

av sine staeste forkjempere i en togulykke. 

I forkant av 

nesten alle store 

privatiseringer 

i Storbritannia 

har flertallet i 

befolkningen vært 

imot 

«Det offentlige systemet vil ikke gå tilbake 

før det havner i en situasjon hvor underskuddene 

er uforsvarlige og ressursene er i ferd 

med å skrumpe inn.» 22 Dette uttalte Alain 

Minc for 20 år siden, og både erklæringen 

og oppskriften lignet litt på et plagiat: I USA 

hadde Ronald Reagan allerede redusert de 

direkte skattene og skapt enorme statlige 

underskudd, som i neste omgang fungerte 

som påskudd for å avvikle statlige sosiale 

ordninger. Samtidig delegerte han ansvaret 

for offentlig administrasjon og tjenester til 

lokale myndigheter (new federalism), uten å 

tilføre midler for å utføre disse oppgavene. 

© Francis Bacon: Study for a SelfPortrait, 1963 

Det var opp til dem å holde tiggerskålen eller 

bruke sparekniven. Bush og Raffarin har altså 

ikke funnet opp noe nytt. 

Gratis høyere utdanning er i aller høyeste grad 

brakt inn i «korridoren av reformer» på grunn 

av utilstrekkelige offentlige bevilgninger. I 

Storbritannia har de årlige bevilgningene per 

student blitt redusert fra rundt 8000 pund [i 

underkant av 100 000 norske kroner] i 1990 

til rundt 5000 pund [ca 60 000 norske kroner] 

ti år senere. 23 Statsminister Tony Blair 

foretrekker imidlertid å la brukerne betale: 

Studieavgiftene ved britiske universiteter er 

blitt tredoblet og kan komme opp i 3000 pund 

per år [opp mot 40 000 norske kroner]. 

Organisasjonen for samarbeid og økonomisk 

utvikling, OECD, gleder seg over 

utviklingen: «Overalt i verden blir høyere 

utdanning presset til å gjøre forandringer 

[…] På dette mer komplekse 

området er det ikke lenger 

hensiktsmessig at det offentlige 

direkte administrerer 

denne sektoren, markedsmekanismene 

er ofte mer effektive 

enn administratorer for å 

regulere tilbud om og etterspørsel 

av ulike utdannelser 

som sikres et stort antall 

brukere.» 24 Man kunne sett 

for seg en annen løsning. La 

oss si, for eksempel, at Jospin 

og Raffarin ikke hadde senket inntektsskatten 

i Frankrike: da kunne landet ha doblet 

budsjettet for høyere utdanning. 25 

Liberalisering fremstilles som en selvfølgelighet 

av propagandamaskineriet, som ikke 

nøler med å lage rankinglister over sykehus, 

skoler, universiteter og telefonselskaper. 

Privatiseringsvedtak blir sjelden stadfestet 

gjennom allmenn stemmerett. I forkant av 

nesten alle store privatiseringer i Storbritannia 

har flertallet av befolkningen vært imot. 

Meningsmålinger på New Zealand i forbindelse 

med salg av statseide skoger viste at 79 

prosent var imot, mens bare 4 prosent støttet 

det. Det ultraliberalistiske programmet som 

Alain Madelin 26 var talsmann for under presidentvalget 

i Frankrike i 2002, fikk bare 3,91 

prosent av stemmene. 

Likevel, størstedelen av industrien og 

offentlige tjenester i Storbritannia er priva- 

tisert. Det samme gjelder skogene på New 

Zealand. Og når Jacques Chiracs andre 

presidentperiode er over, vil nettopp Alain 

Madelins program være det som har preget 

politikken, og ikke presidentens valgløfter om 

kamp mot «usikkerhet» og tiltak for å fjerne 

«den sosiale kløften». 

Hvis de europeiske landene ratifiserer forslaget 

til EU-grunnlov, hvor det erklæres at 

en av Unionens målsetninger skal være «å 

tilby sine innbyggere et enhetlig marked hvor 

konkurransen er fri og uhindret», og deretter 

aksepterer GATS-avtalen (Generalavtalen om 

handel med tjenester) som liberaliserer helse, 

utdanning og kultur, blir resten av politikken 

relativt underordnet. 

Det ser ikke ut til at det statlige planleggingskontoret 

(Plan) 27 i Frankrike 

vil stille seg i spissen for en motoffensiv. 

Generalkommissæren i Plan, Alain 

Etchegoyen, har nylig utnevnt Dominique 

Turcq til vitenskapelig rådgiver. Turcq er også 

Senior Vice President for Strategic Planning 

& Business Development i Manpower Inc. I 

en pressemelding fra 3. mai 2004 gis følgende 

forklaring: «Utnevnelsen av en næringslivsleder 

vil gi Plan muligheten til å variere og 

berike sin tilnærming til arbeids- og ansettelsesmarkedet, 

et av statsministerens utpekte 

hovedsatsingsområder.» Siden Manpower er 

et av verdens største vikarbyråer, er det ikke 

så vanskelig å forestille seg hva slags «tilnærming 

til arbeids- og ansettelsesmarkedet» 

denne nye vitenskapelige rådgiveren – med 

ansvar for å forsvare offentlige tjenester – vil 

ha. 

1 Päivi Munter og Norma Cohen, «Debt crisis threatens 

’fiscal Armageddon’», Financial Times, 1. april 2004. 

2 Bertrand Benoït, «Politician tells it like it is to convince 

German state’s public of need for reform», Financial 

Times, 6. april 2004. 

3 20-nyhetene på tv-kanalen TF1, 2. mai 2004. 

4 Correspondance économique, 14. april, 2004. 

5 Friedrich Hayek utga i 1944 The Road to Serfdom, en 

kritikk av sosialistisk planøkonomi. Boken ble første 

gang utgitt på norsk i 1949 med tittelen Veien til trelldom. 

O.a. 

6 I Storbritannia må arbeidssøkende «klienter» hver uke 

rapportere til sin saksbehandler om hva han eller hun 

har gjort for å skaffe seg jobb. «Hvis du er arbeidsledig 

i Storbritannia og ikke takker ja til den jobben du blir 

tilbudt på ditt yrkesområde, blir utbetalingen av arbeidsledighetstrygd 

umiddelbart stanset,» sier lederen for et 

Job Center. Det samme gjelder i Danmark. 

7 Ernest-Antoine Seillière, France 2, 22. januar 1998. 

8 «Fonctionnaires: ce qui les attend» (Statsansatte: det 

som venter dem), L’Expansion, april 2004. 

9 UDF (Union pour la Démocratie Française), 

statsminister Jean-Pierre Raffarins parti. O.a. 

10 L’Expansion, april 2004. UMP (Union pour un mouvement 

populaire), partiallianse av flere høyrepartier, 

deriblant Jacques Chiracs tidligere RPR. O.a. 

11 Cécile Cornudet, «Réforme de l’Etat: les ’recettes 

étrangères’», (Reform av staten: de ’utenlandske oppskriftene’), 

Les Echos, 24. september 2003. 

12 Intervju, «Ernest-Antoine Seillière: La société est enfin 

prête à se réformer» (Samfunnet er endelig klart for 

reformer), Les Echos, 20. januar 2004. 

13 Albin Chalandon, «Dénationaliser: pourquoi?» 

(Avnasjonalisere: hvorfor?), Le Monde, 11. juli 1984. 

14 Gruveselskapet Charbonnages i 1963, Renault i 1968, 

transportselskapene SNCF og RATP i 1995. 

15 Le Figaro, 20. oktober 2003. Alle statlig eide bedrifter. 

16 Sitert i Serge Halimi, Le grand bond en arrière (Det 

store tilbakeskrittet), Fayard, Paris, mars 2004. 

17 Se Gilles Balbastre «A la Poste aussi, les agents doivent 

penser en termes de marché» (Også på Posten må de 

ansatte tenke marked), Le Monde diplomatique, fransk 

utgave, oktober 2002. 

18 Den franske Staten er hel- eller deleier av omtrent 100 

selskaper i Frankrike, som tradisjonelt har blitt forvaltet 

direkte fra departementene. Deriblant Air France, 

Renault, EDF, Gaz de France, Alstom, Bull, Thales, og 

France Telecom. O.a. 

19 Serge Latouche, «Moins loin, moins vite», La 

Décroissance, nr. 21, mai 2004. 

20 Milton Friedman (f. 1912), sosialøkonom og professor 

ved universitetet i Chicago. En av de som har hatt mest 

innflytelse når det gjelder økonomisk liberalisme. O.a. 

21 Milton og Rose Friedman, Free to Choose, Harcourt, 

Orlando (Florida), 1990, s. 24. Det er ut fra samme 

resonnement enkelte liberalister, for eksempel Pascal 

Salin i Frankrike, anbefaler privatisering av afrikanske 

elefantflokker for å beskytte dem mot krypskyttere. 

22 L’Expansion, 2. november 1984. 

23 «Drowning spires», The Economist, 29. november 

2003. 

24 OECD, Analyse des politiques d’éducation, 2003, s. 

66. 

25 Ifølge Louis Maurin, «La grande misère des 

facs» (Fakultetenes dype elendighet), Alternatives 

Economiques, januar 2004. 

26 Leder for Démocratie libérale, liberalistisk utbryterparti 

på den franske høyresiden. O.a. 

27 Commissariat Général au plan (ofte kalt Plan), grunnlagt 

av Charles de Gaulle i 1946. O.a.


MILA KHALON 

Journalist, bosatt i Mumbai. 

Ett av mine første og sterkeste minner noensinne 

fra Mumbai er pendlingen til jobben 

langs den berømte (eller beryktede?) Reay 

Road, langs havna. Det som ble planlagt og 

bygd som en firefeltsvei for kjøretøy med 

høy fart, er blitt redusert til en tofeltsvei 

flankert av en overveldende fleretasjers slum. 

Slumboerne, som stort sett er innflyttere til 

byen, går, prater, sover, sitter, jobber, vasker 

seg og ser barna sine ta sine første steg langs 

disse asfalterte veiene. Veiene har aldri hatt 

fortau og vil kanskje aldri få det. Reay Road 

er blitt et sted der mennesker og kjøretøy 

kjemper om plassen. Og begge parter later 

som om deres plass er deres kongedømme. 

Mange slumboere har bygd to eller tre 

loftsrom over sine egne skur og leid dem ut 

til andre. Jevnt over bor det ti personer i en 

enkelt hytte (på gjennomsnittlig ti kvadratmeter). 

Ingen kan si med sikkerhet hvor mange 

som bor i Reay Road, men det er en kjent sak 

at antall hoder øker hver eneste dag, i likhet 

med kaoset… 

Og skal man være ærlig er det heller ikke 

noen som kan bekrefte hvor mange som bor 

i Mumbai totalt sett. Ifølge de offisielle tallene 

er vi tolv millioner, og halvparten er 

husløse… På grunn av den endeløse strømmen 

av innflyttere, slumbefolkningen og 

hundrevis av barn som blir født hver dag uten 

å registreres antas det imidlertid at vi er nærmere 

16 millioner. 

Selv om det er lett å heve øyenbrynene av 

CHRISTOPHE JAFFRELOT 

Centre d’Etudes et de Relations Internationales (Senter for internasjonale 

studier). Har sammen med Marine Carrin redigert boken Tribus 

et basses castes – Résistance et autonomie dans la société 

indienne (Stammer og lavkaster. Motstand og selvstendighet i det 

indiske samfunnet), Paris, EHESS, 2003. 

På 1950-tallet innførte Indias statsminister 

Jawaharlal Nehru en utviklingsmodell 

som skulle erstatte Indias import med egen 

produksjon. Denne modellen hvilte på fire 

hovedpilarer: sentralisert planlegging som 

fremmet industrivirksomheten, utstrakt 

offentlig sektor, solide tollbarrierer og et 

system for offentlig autorisasjon (det såkalte 

licence raj), hvor staten regulerte økningen 

av og variasjonen i de private bedriftenes 

produksjonskapasitet. Dette gjorde det mulig 

å danne en økonomisk basis som ikke var 

prisgitt internasjonal konkurranse. Modellen 

medvirket også til at det dannet seg en stor 

middelklasse bestående av statstjenestemenn, 

samt at den gjennom en grundig politikk for 

nasjonal planlegging holdt de sosiale ulikhetene 

i tømme. 

Men Nehrus modell led under den svake 

produktiviteten i en svært byråkratisk offentlig 

sektor, som ble støttet opp av staten for å 

holde arbeidsledigheten nede. Modellen opprettholdt 

bedriftenes mangel på konkurransedyktighet: 

de var ikke utsatt for konkurranse, 

og staten hindret store inntjeninger gjennom 

å begrense bedriftenes investeringsstrategier. 

Derfor sank den indiske eksportandelen i 

verdenshandelen fra 1,9 prosent i 1950 til 

0,6 prosent i 1973. India hadde likevel behov 

for å selge varer til utlandet, for landet kunne 

ikke klare seg uten import (spesielt av olje). 

Rajiv Gandhi begynte å åpne India opp for 

internasjonal handel på 1980-tallet, men hans 

skepsis til multinasjonale selskaper – alltid 

oppfattet som symboler for vestlig imperialisme 

– ledet ham til å finansiere moderniseringen 

ved å ta opp lån. Resultat: En utenriksgjeld 

på 72 milliarder dollar i 1992. 

Håpets by 

MUMBAI: Hver eneste dag kommer tusenvis av innflyttere til Mumbai 

fra resten av India, i håp om å finne lykken her. Å komme seg til Mumbai er 

nærmest en besettelse for store deler av Indias befolkning. 

Hva er det med denne byen? 

disse tallene, er den sørgelige sannhet at 

innbyggerne i Reay Road og mange andre 

slumområder ikke har noe annet sted å dra. 

Mange av dem er kommet langveisfra for å 

slå seg ned i Håpets by, overbevist om at de 

vil finne jobb, få fast inntekt eller beint fram 

bli millionærer over natta… For dem er disse 

provisoriske ulovlige hyttene (ofte utstyrt 

med stjålet strømforsyning, 

telefon og tv) som luksusvillaer 

i forhold til det de hadde på 

hjemstedet. 

Så de overlever her, på gata, 

fra dag til dag, til tross for forurensningen, 

den umenneskelige 

heten, underernæringen, skitten, 

støyen fra biler og lastebiler, 

ulykkene, sykdommene, de 

store rottene og kyrne, de stinkende rennesteinene, 

hån fra bedrestilte forbipasserende, 

monsunregnet og oversvømmelsene. 

Likevel, smilende ansikter overalt. Det kan 

virke uforståelig, men de ser alltid lykkelige 

ut – glade for å ha kommet seg hit til denne 

monstrøse byen, som enten kan ta fra dem alt 

eller gi dem de største muligheter. De er nærmere 

enn noen sinne sin egen mini-amerikanske 

drøm. For dette er nettopp hva Mumbai 

representerer for resten av India. 

Det tar litt tid å innse hvorfor byen stadig 

trekker til seg denne endeløse strømmen av 

«outsidere» som håper å finne lykken her. 

Byen er overveldende stor, varm, overfylt, 

forurenset, kvelende, myldrende, trafikkorket 

og med de mest rystende scener og lukter av 

fattigdom og sykdom. Om du er fattig lever 

I juni 1991 var krisen i betalingsbalansen så 

stor at landet ikke hadde mer enn tilsvarende 

fire ukers importvaluta i statskassen. India 

ble dermed tvunget til å godta et strukturtilpasningsprogram 

fra Det internasjonale 

pengefondet (IMF) og en sentral betingelse 

for lånet var liberalisering av økonomien. 

Licence raj ble derfor oppløst, de nasjonale 

bedriftene åpnet seg opp for joint ventures 

på 51 prosent, tollbarrierene ble senket og 

importkvotene opphevet. 1 

Likevel er tollavgiftene bare blitt redusert 

gradvis og relativt. I 1991 representerte de 38 

prosent av skatteinntektene, 

med et gjennomsnittsnivå på 

79 prosent, og avgiftstopper 

på hele 400 prosent. I 1993 

sank disse toppene til 110 

prosent og i 2000-2001 til 35 

prosent. Men gjennomsnittsnivået, 

som i 1996-1997 sank 

til 24,6 prosent, økte til 30,2 

prosent i 1999-2000. Det er en viktig indikasjon 

på at Indias nyliberalistiske utvikling er 

svært relativ. 

India er heller ikke fullstendig havnet i 

de multinasjonale selskapenes hender. 

Utenlandske investorer kan eie 100 prosent 

av en bedrift innen hotellindustrien, lege- 

du under umenneskelige forhold, om du er rik 

plager mafiaen deg hele tiden. Er du i middelklassen 

er det en kamp bare å dra fra huset 

hver morgen – du må kjempe mot trafikken, 

lure deg rundt hullene i veidekket, forsøke å 

overse de små tiggende hendene som klorer 

på bilvinduene. Her er ingenting raskt unnagjort 

– hvert stykke arbeid, alt som skal organiseres, 

er en kamp i motbakke. 

Korrupsjonen og byråkratiet 

blomstrer, og den typisk 

indiske avslappede holdningen 

kan gjøre deg sprø. 

Likevel er ikke Mumbai 

ensbetydende med desperasjon. 

Til tross for at livet kan 

være enormt vanskelig her, 

har byen en utrolig ånd og noe 

uovervinnelig ved seg. Og som enhver mumbaikar 

ville sagt det, «hva klager du for, det 

er jo så mye bedre her enn i andre byer?» Du 

skjelver ved tanken på hva i all verden det er 

som kan være verre enn dette… 

Mumbais mange 

askeladdhistorier 

bidrar til byens 

mytiske image 

For oss som er heldige nok til å ha en jobb 

og et ordentlig sted å bo, er Mumbai avhengighetsskapende 

med sitt raske tempo, de 

beste lønningene i hele India, de alternative 

livsstilene, de endeløse mulighetene for 

dem som våger, samt kinosalene, shoppingkompleksene 

fulle av importerte varer, de 

fasjonable nattklubbene (der eierne må betale 

rundhåndede bestikkelser til politiet for å få 

holde åpent til over midnatt), teatrene, gourmetrestaurantene 

(som er fryktelig dyre, men 

alltid overfylte), de eksotiske bilforhandlerne, 

mobiltelefonene, de manhattanliknende 

Langsom liberalisering 

ØKONOMI: Manmohan Singh ble i mai utnevnt til ny statsminister i India. 

Singh regnes som arkitekten bak de store økonomiske reformene i India på 

begynnelsen av 1990tallet, da han var finansminister. De siste årene har 

Singh klaget over at økonomien ikke har «vokst fort nok», og mye tyder på 

at den nye statsministeren vil sette fart på liberaliseringen av indisk økonomi, 

som fortsatt er lite integrert i verdenshandelen. 

middelsektoren og infrastruktur (transport, 

energi); minst 51 prosent av et selskap innen 

bilindustrien; mellom 40 og 100 prosent 

innen telekommunikasjon og mellom 20 og 

40 prosent innen bankvesenet. Men direkte 

utenlandsinvesteringer (47 milliarder dollar) 

er likevel ti ganger lavere i India enn for 

eksempel i Kina (420 milliarder). 2 

En rekke multinasjonale selskaper med 

avdelinger i India begynner riktignok å se landet 

som et «verksted» de kan eksportere konkurransedyktige 

produkter fra, takket være 

lave produksjonskostnader. Det gjelder for 

eksempel det koreanske 

bilfirmaet Hyundai. Men 

dette enorme landet er likevel 

lite integrert i verdenshandelen. 

Tekstilindustrien 

utgjør fortsatt 30 prosent 

av Indias eksport, og 

landbruksindustrien utgjør 

15 prosent. Eksporten av 

kjemiske produkter har imidlertid økt fra 6,2 

prosent i 1980 til 14, 7 prosent i 2001. En 

indikasjon på Indias evne til å imitere (for 

ikke å si kopiere) utenlandsk teknologi. 

Småbedrifter utgjør 

fortsatt 45 prosent av 

industriproduksjonen 

i India 

Informatikkindustrien har økt enda mer: Med 

20 prosent av verdenseksporten er India verdens 

største selger av informasjonsteknolo- 

kontorbygningene, de høye boligblokkene, 

designerbutikkene, skjønnhetskonkurransene, 

femstjerneshotellene, de internasjonale 

skolene, de moderne sykehusene, 

gangbroene… 

I den forstand er Mumbai den eneste 

virkelige metropolen i India. Til sammenligning 

virker Chennai (Madras), Calcutta, 

Bangalore (Indias Silicon Valley), og selv 

hovedstaden New Delhi som trangsynte 

småbyer. Det kan være vanskelig for folk 

utenfra å forstå det, men vi snakker her 

om et land der befolkningen på landsbygda 

fremdeles lever på 1700-tallet… I denne konteksten 

er Mumbai virkelig et mirakel, en 

drømmenes by. 

Mumbai er uten tvil den mest velstående 

byen i India. Mer enn halvparten av Indias 

inntektsskatt kommer herfra. Byen er også 

Indias mest korrupte: Mer enn halvparten 

av de svarte pengene som er i omløp har sitt 

utspring her. Mumbai har flere millionærer enn 

de andre storbyene til sammen. 90 prosent av 

Indias kommersielle banktransaksjoner finner 

sted her, og havnene tar seg av 40 prosent av 

landets maritime handel. Her er fast eiendom 

gull verdt, og eiendommene koster mer enn i 

New York og Tokyo (en fin leilighet kan koste 

opptil to millioner dollar). Det er en by som 

hengir seg til spekulasjon, lotterier, hesteveddeløp 

og cricket. Reklameikoner i Mumbai 

tjener mer enn leger, og folk her kan få det 

såkalte «forbrukersamfunnet» i Amerika til 

å blekne i sammenligning. Byen tiltrekker 

seg de best kvalifiserte i India, de multinasjonale 

gigantene, investorene, kunstnerne og 

giske tjenester, og ligger foran Irland og USA. 

Vekstraten for disse eksportvarene var på 30 

prosent i 2002. 3 Det medfører at eksportandelen 

av tjenester er større i India enn i Kina 

(3,9 prosent mot 2,9 prosent). India er likevel 

en økonomisk dverg på det internasjonale 

planet, med mindre enn én prosent av verdenshandelen 

og en svært liten grad av åpenhet: 

Utenrikshandelen representerer kun 9,8 

prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). 

Reformene på 1990-tallet medvirket til 

raskere vekst. Den gjennomsnittlige vekstraten 

gikk fra 3,6 prosent per år mellom 1951 

og 1979 til 5,5 prosent på 1980-tallet og 6,5 

prosent det påfølgende tiåret. Siden 1996 er 

India nest etter Kina det asiatiske landet som 

har hatt høyest vekst (5,5 mot 7,6 prosent). 

Landets svake rolle innen verdenshandelen 

forklarer naturligvis hvorfor det ble så lite 

berørt av Asia-krisen i 1997. 

Dette vitner om at den økonomiske liberaliseringen 

i India er svært kontrollert. 

Myndighetene i New Delhi bestreber seg 

fremdeles på å bremse globaliseringen ved å 

kjempe mot de vestlige prosjektene i Verdens 

handelsorganisasjon (WTO). Sammenbruddet 

i Cancun i 2003 var forøvrig delvis forbundet 

med en slik holdning – India inngikk da, kanskje 

på varig basis, i en allianse med andre 

land i Sør: Kina, Sør-Afrika og Brasil. 

Selv om regjeringen i flere år har snakket 

om generasjon nummer to med liberaliseringstiltak 

– som etterfølger til de 

første tiltakene fra 1991 – er det lite som 

peker i denne retningen. Det samme gjelder 

privatiseringen av offentlige bedrifter, noe 

som offisielt bare kalles «avinvesteringer». 

Myndighetene har kunngjort at målet med 

privatiseringene er en fortjeneste på mellom 

100 og 130 milliarder rupi årlig fra 

og med 1999 (mellom 1,8 og 2,4 milliarder 

euro), men de faktiske beløpene har aldri 

oversteget en tredjedel av denne summen. 

I 2003 førte privatiseringen av de to frem- 

de intellektuelle. 

Mumbai har også den største filmindustrien i 

verden, og Bollywoods glitter er uimotståelig. 

Enhver inder som drømmer om å bli til noe i 

filmverden kommer hit. Selv «pensjonerte» 

og falmede stjerner fra Vesten inngår kontrakter 

for gjesteopptredener i hindifilmer, i 

håp om å få en ny sjanse. Skuespillerne ses på 

som guder, og ungdommer fra enhver bakgrunn 

og kultur streber her etter en liten bit av 

Soria Moria. «Filmi»-folket bor i fasjonable 

forsteder i palasslignende herregårder, og de 

lever i konstant frykt for mafiabossene som 

lever av utpressing. 

Mumbais mange askeladdhistorier bidrar til 

byens mytiske image. Det være seg den avdøde 

Dhurubhai Ambani, som gikk fra å være bensinstasjonarbeider 

til magnat i petrokjemiindustrien, 

eller Harshad Mehta, en fattiggutt fra 

småbyen Raipur som sto bak en forsikringssvindel 

på seks milliarder rupi og regjerte på 

børsen (vel, for senere å ende opp i fengsel). 

Et annet eksempel er Indias yndlingsskuespiller 

Shah Rukh Khan, som kom til byen med to 

tomme hender og ble superstjerne etter flere 

års slit uten kontakter i filmverden. 

ste oljeselskapene til sterke spenninger i 

nasjonalforsamlingen, og prosjektet ble til 

slutt utsatt. 

Selv om politikerstanden har konvertert 

til liberalismen, går den forsiktig frem. En 

rekke sektorer er fortsatt sterkt knyttet til 

statens rolle i økonomien, både på grunn av 

egen fortjeneste og uvilje mot å støte fra seg 

velgerne ved å risikere at tusenvis av ansatte 

blir arbeidsløse – noe privatisering av offentlige 

bedrifter høyst sannsynlig vil forårsake 

(en tredjedel av dem går med underskudd). I 

India er demokratiet helt åpenbart en hemsko 

for den liberale logikken. 

De sosiale lovene, som gir lønnsarbeiderne 

en rekke garantier, trekkes heller ikke nevneverdig 

i tvil for øyeblikket. Arbeidsgiverne 

vil gjerne dempe virkningen av den såkalte 

Industrial Disputes Act, som siden 1947 har 

overlatt til arbeidsretten å megle i konflikter 

og felle dommer, spesielt ved ulovlige oppsigelser. 

Angrepene på denne loven har likevel 

vært begrensede. Det samme gjelder Contract 

Labour (Abolition and Regulation) Act, som 

skal regulere utrygge arbeidsforhold som av 

og til kan være på grensen til slaveri. Disse 

juridiske garantiene gjelder uansett ikke i den 

uformelle sektoren, og angår kun arbeideraristokratiet 

i fabrikkene og hvitsnipparbeiderne 

i staten: to grupper som til sammen utgjør 

en ørliten andel på 7,5 prosent av den totale 

yrkesaktive befolkningen. 4 

Et annet tegn på statens motstand – man 

kunne også sagt «fasthet» – og kontrollen 

den fortsatt har over økonomien, er 

de såkalte cottage industries (lokale 

håndverksbedrifter). Disse har fortsatt 

sterk beskyttelse, og har i forhold til store 

bedrifter monopol på 647 av sine produkter 

– blant annet innen leketøyssektoren, som 

de største selskapene ikke har tilgang til. 

Såkalte small scale industries (småbedrifter) 

utgjør fortsatt 45 prosent av indus- 

Det er en klisjé, men Mumbai er en verden 

av kontraster. Her finnes den største slummen 

i Asia – Dharavi – der 600 000 mennesker 

skviser seg inn på mindre enn tre kvadratkilometer, 

der luften er tykk og klissete og stinker 

av søppel. I samme by produseres de flotteste 

lærvarer som eksporteres til resten av verden. 

Man kan få fransk champagne til en pris som 

tilsvarer tre middelklasselønninger, samtidig 

som folk ikke har rent drikkevann. Det er 

flere slankeklinikker og helseklub- 

ber enn frivillige organisasjoner. 

Det finnes et bugnende marked av 

bøker om selvrealisering og ledelse, 

solgt av barn som ikke kan lese. 

Mumbai er ettertraktet og fryktet, 

skruppelløs og forståelsesfull. 

Dagsavisene bringer historier om 

de verste forbrytelser ved siden av 

rørende fortellinger om kameratskap 

og medlidenhet. Kanskje fordi mange av 

innbyggerne i Mumbai startet med ingenting, 

har byen alltid vært et fristed for toleranse, 

der kristne omgås med parsere, der hinduer og 

muslimer er naboer, og der sikher, jainister, 1 

jøder og mange andre «phiranger» (det folkelige 

ordet for utlendinger) lever sammen. 

triproduksjonen. Også her har valgmessige 

hensyn stagget reformlystne økonomer, som 

ser denne politikken som en hemsko for 

industrikonsentrasjonen og deltakelsen i verdenshandelen. 

Leketøyssektoren er nettopp et 

eksempel på dette, dersom man sammenligner 

Indias situasjon med Kina, verdens største 

leketøysprodusent. 

Til tross for Indias gradvise og fortsatt 

påholdne økonomiske liberalisering, ser en 

rekke observatører dette som en byrde for 

landets sosiale utvikling. De fleste undersøkelsene 

som er gjort siden 1990-tallet viser 

at fattigdommen kun synker i «svært relative 

tall». Antallet innbyggere som lever under 

den offisielle fattigdomsgrensen – i seg selv 

høyst diskutabel – sank fra 41 prosent i 1992 

til 25 prosent i 2003. Bruttonasjonalproduktet 

(BNP) per hode var på 20 prosent av verdensgjennomsnittet 

i 1980, 25 prosent i 1990 og 

32 prosent i 2000 (da utgjorde dette 2 300 

dollar). 

Avspeiler denne utviklingen virkningene av 

den politikken som er blitt ført siden 1991, 

eller skyldes den andre faktorer? Den later i 

alle fall til å ha en forbindelse med den raske 

produksjonsutviklingen som 

de siste ti årene har preget alle 

områder. Det er denne ekspansjonen 

som ligger til grunn for 

at India har hatt en inntektsøkning 

på 3,5 prosent per innbygger 

siden 1996 (mot 3,1 prosent 

for samtlige utviklingsland), og 

at middelklassen er blitt stadig 

større: 35 millioner indere 

tjener mer enn 1 000 euro per 

måned, og denne befolkningsgruppen øker 

med 10 prosent hvert år. 

Likevel er India det landet som har flest 

fattige i verden (430 millioner mennesker i 

India har ifølge Verdensbanken mindre enn 

én dollar å leve av per dag). Dessuten går lan- 

Den konstante tilstrømmingen av «outsidere» 

og blandingen av kulturer har imidlertid 

også fostret et monster – det ekstremistiske 

høyrepartiet Shiv Sena, 2 ledet av Bal 

Thackeray. Partiet oppsto på basis av motsetninger 

mellom de lokale og outsiderne, og 

konflikten rant over i et opprør mot alt som 

ikke opprinnelig er fra delstaten Maharashtra, 

som Mumbai befinner seg i. Partiet spiller 

på hat ved å provosere fram opptøyer og 

attentater. For bare litt over et år 

siden fikk de endret navnet på 

byen fra Bombay til Mumbai. 

Bombay var tidligere en portugisisk 

koloni, og navnet betyr 

«den vakre bukten», mens 

Mumbai er navnet på gudinnen 

som beskytter byen. Dette 

var en måte å fortelle verden 

at Mumbai tilhører de første 

maharashtriske nybyggerne, og at «outsiderne» 

skulle holde seg unna. 

Byen er 

ettertraktet 

og fryktet, 

skruppelløs og 

forståelsesfull 

En undersøkelse utført for en tid siden av 

Times of India og et populært tv-program kalt 

«The Big Fight» (Den store kampen) viste 

skremmende resultater. Et flertall av Mumbais 

befolkning mente Shiv Sena har et poeng, og 

det stadig tilbake når det gjelder menneskelig 

utvikling: Ifølge den siste rapporten utarbeidet 

av FNs utviklingsprogram (UNDP), 5 falt 

India fra 94. plass (av 130 land) i 1994 til 

124. plass i 1995 og 127. plass i 2003. Denne 

klassifiseringen viser også at ulikhetene blir 

større. For selv om den gjennomsnittlige 

inntekten per person øker, ser visse grupper 

– den berømmelige middelklassen – langt 

mer til dette enn andre, som nok har fått det 

litt bedre, men på en så marginal og langsom 

måte at den sosiale avstanden ubønnhørlig er 

blitt større. 

De sosiale ulikhetene kommer i tillegg til 

stadig mer markante geografiske ulikheter. 

Fire delstater – Bihar, Uttar Pradesh, Ladhya 

Pradesh og Orissa – representerer mer enn 

halvparten av de fattige i Den indiske union. 

Man kan trekke en linje som deler landet i to, 

fra øst i Punjab til nord i Andhra Pradesh. Den 

nordøstlige halvdelen av denne sonen – som 

omfatter alle de ovenfor nevnte statene i tillegg 

til Rajasthan – sakker akterut, mens Sør- 

og Vest-India er i raskt utvikling. Kontrastene 

er slående: 6 prosent lever under fattigdomsgrensen 

i Punjab mot 42 prosent i Orissa. 

Andre tegn er imidlertid like avslørende: 

Strømforbruket per hode 

utgjør 141 kilowatt/time i 

Bihar mot 921 i Gujarat. 

Andelen analfabeter er 91 

prosent i Kerala og 58 i 

Uttar Pradesh. I store trekk 

er inntekten per hode i Vest- 

og Sør-India to til tre ganger 

høyere enn i «det andre 

India». Disse økende ulikhetene 

er direkte forbundet 

med den økonomiske liberaliseringen, fordi 

de statene som raskest blir rikere også er dem 

som har kunnet skilte med en rekke fordeler 

overfor utenlandske investorer, når det gjelder 

infrastruktur og industrinettverk. Maharashtra 

og Gujarat inntar dermed førsteplassen i et 

Selv om 

politikerstanden 

har konvertert til 

liberalismen, går 

den forsiktig frem 

© Francis Bacon: Triptych, 1983 

en stor prosentandel støtter partiets «sønner 

av jorden»-politikk. Videre svarte mange at 

de var for kvotering av lokale arbeidere til 

ufaglært arbeid. På den andre siden mente 

noen at disse kvotene ville virke ødeleggende 

på byens image som finanssenter i verdensklassen. 

Er det kosmopolitiske Mumbai i ferd 

med å bli det sjåvinistiske Mumbai? 

Suketu Mehta, en journalist som vokste 

opp i Mumbai og som nå er bosatt i New 

York, gir et svar på dette spørsmålet når hun 

skriver: «Om du er for sent ute til jobben i 

Bombay og når frem til stasjonen akkurat idet 

toget forlater plattformen, kan du løpe mot de 

fullpakkede vognene og hender rekkes ut for 

å hjelpe deg om bord … Mens du løper langs 

toget vil du bli løftet inn og få en ørliten plass 

å sette beina på… Resten er opp til deg… 

Og i det øyeblikk du får kontakt, vet de ikke 

om hånden du strekker ut tilhører en hindu, 

en muslim, en kristen, en brahmin eller en 

kasteløs, om du er født i byen eller ankom i 

morges – om du er fra Bombay, Mumbai eller 

New York. Alt de vet er at du prøver å ta deg 

til gullbyen, og det holder. Kom ombord, sier 

de. Vi gjør plass.» 3 

1 Medlemmer av trosretningen jainisme. Spredt rundt i 

landet, spesielt i øst og sørøst, reformorientert religion 

som ligger nært opp til hinduismen og buddhismen. 

2 Alliert med Det hindunasjonalistiske partiet BJP, som 

inntil valgnederlaget i mai satt med makten i India. 

3 Fra boken Mumbai, Meri Jaan (Mumbai, min elskede), 

publisert av Penguin Books India, Delhi, 2003. 

India som er på vei mot en rask modernisering, 

men som dermed også preges av sosial 

polarisering. 

India er ennå ikke konfrontert med den 

nyliberalistiske globaliseringen på sitt 

hardeste. Det skyldes at landet går forsiktig 

frem når det gjelder liberalisering og fortsatt 

er lite integrert i verdenshandelen. Men India 

beveger seg uunngåelig i denne retningen, og 

de skadelige virkningene av en slik utvikling 

er allerede merkbare i form av økte sosiale 

og geografiske ulikheter. Begynnelsen på en 

løsning av de sosiale ulikhetene kan være 

systematisering av kvoteringspolitikken i 

favør av de lavere kastene. De geografiske 

ulikhetene er det vanskeligere å motarbeide, 

og de vil kunne få regionale spenninger 

til å blusse opp igjen, til tross for at staten 

gjennom føderalisering og omfordeling har 

klart å sette dem ut av spill. 

1 Avskaffelsen av disse kvotene skjøt fart etter at WTO i 

1997 avgjorde at New Delhis rettferdiggjørelse av dem 

– problemer med betalingsbalansen – var grunnløs. 

India opphevet de siste kvotene i 2001. Roland-Pierre 

Paringaux, «L’agriculture indien né à l’heure de 

l’OMC» (Indisk jordbruk ble til med WTO), Le Monde 

diplomatique, september 2002. 

2 India har tiltrukket like mange kapitalinvesteringer som 

direkte utenlandske investeringer. Fra 1991 til 2002 

mottok landet 24 milliarder dollar i direkte utenlandske 

investeringer og 23 milliarder dollar i kapitalinvesteringer. 

3 Tallene er hentet fra en rapport utarbeidet av Sophie 

Chauvin og Françoise Lemoine, «India in the World 

Economy: Traditional Specialisations and Technology 

Niches», Centre d’études prospectives et d’informations 

internationales (CEPII), Paris, august 2003. 

4 Lønnsarbeiderne er få, men godt organisert. 

Fagforeningene forsvarer energisk deres privilegier ut 

fra marxistiske idealer – uten å bry seg stort om de fattige.


SOVJETNOSTALGI: Markedsliberalismen har langt ifra svart til forventningene i det 

russiske folket, og det i så stor grad at arven fra Sovjetunionen fremstår i et nytt og mer fordelaktig lys. 

Russland tilbake til fremtiden 

JEANMARIE CHAUVIER 

Journalist, Brussel. 

Mange har nok sett det, i alle fall på tv-skjermen: 

Vera Mukinas monument av en arbeider 

og en kolkoskvinne 1 som med hammer og 

sigd i hånd kaster seg mot en lysende fremtid. 

Monumentet, som står ved inngangen 

til Utstillingsparken i Moskva, ble tatt ned 

for ikke så lenge siden. Ikke for å kastes på 

skraphaugen, men for å restaureres. Røde 

flagg har begynt å dukke opp igjen under 

russernes offisielle feiring av seieren over 

Nazi-Tyskland 9. mai, i tillegg til den røde 

flaggborgen på kommunistenes opptog 1. mai 

og 7. november. 2 Sovjetunionens nasjonalsang 

kan igjen høres. 3 Tenåringer kler seg i tskjorter 

med teksten «CCCP, mitt fedreland». 

Rockeband resirkulerer gamle sovjetiske 

«slagere». FM-båndet i Moskva sender stadig 

oftere sanger med russisk tekst. Hippe kafeer 

dekorerer med sovjetiske sym- 

boler, og gir dermed uttrykk for 

en slags postmoderne nostalgi. 

Pendelen begynte å svinge allerede 

på midten av 1990-tallet. 

Sovjetiske filmer ble vist på 

tv «etter ønske fra publikum», 

ifølge kanalene. En lederskribent 

uttrykte sin bekymring 

i avisen Izvestija i 2001: Det 

«sovjetiske folket» er fortsatt 

der, og nostalgien ser ut til å 

være «den rådende stemningen». 

4 Meningsmålinger fra anerkjente 

institutter bekrefter dette: «57 prosent av russerne 

vil tilbake til Sovjetunionen» (2001), 

45 prosent mener sovjetsystemet var «bedre» 

enn dagens system, 43 prosent ønsker til og 

med en «ny bolsjevikrevolusjon» (2003). 

Oppfatningene om utviklingen i Russland de 

siste årene fremstår som like lite «korrekte»: 

skepsis til «den demokratiske revolusjonen» 

i august 1991 5 og massiv forkastelse (nesten 

80 prosent) av de store «kriminelle» privatiseringene. 

Demokratene raser, og gir ulike forklaringer 

på dette: hukommelsestap («de har glemt 

fangeleirene og knappheten»), hat mot de 

rike «fordi de er rike», middelmådighet 

fra taperne og de gamle, og «biologien vil 

løse problemet». Under Vladimir Putin har 

politiske begivenheter nørt opp under deres 

bekymringer: rettsforfølgelse av flere av 

deres venner og sponsorer blant oligarkene 6; 

rehabilitering av NKVD og KGB 7; økende 

innflytelse for silovikiene 8 og KGBs etterfølger 

FSB; ønske om å gjenopprette russisk 

innflytelse i de tidligere sovjetiske områdene 

og offisiell kritikk mot USAs inntrengning 

her, samt kritikk av Irak-krigen til tross for 

Putins «strategiske allianse» med Washington 

etter 11. september 2001. 

Det har likevel ikke manglet på forsøk 

på å avskrive kommunismen. Siden 1991 er 

russerne blitt overstrømmet med arkivmateriale, 

artikler, bøker og tv-programmer som 

slår ned på «bolsjevikenes 

forbrytelser»: rød terror 

under Lenin og Trotskij, 

«terrorvelde» under Stalin, 

hungersnød i 1932-33, 

Gulagleirene, deportering av 

folk som var «straffet» eller 

«mistenkt» for samarbeid 

med Nazi-Tyskland, undertrykking 

under Bresjnev. De 

store mediene, journalister 

og historikere har med glød 

kastet seg inn i «kampen 

om hukommelsen» og for 

«demokratiske markedsverdier». Denne kampen 

har de ført side om side med et omfattende 

nettverk i Vesten, og da spesielt i USA, 

av institusjoner, universiteter og stiftelser 

– Ford, Soros, Hoover, Heritage, Carnegie, 

USIS, USAID – for ikke å snakke om de 

filantropiske oligarkene i Russland. 9 

I Vesten mangler 

man et helt 

kontinent av 

kunnskap for å 

kunne forstå hva 

følelsen av «tap» 

består i 

13 datoer i Sovjetunionens historie: 

De motsetningsfylte debattene under 

Gorbatsjov-perioden har veket plassen for 

anklageskrifter mot «Ondskapens regime» 

i alle dets former. Den brennende russiske 

• 6. november 1917: Bolsjevikpartiet tar makten, med Vladimir Iljitsj Uljanov, kalt Lenin, i spissen. 

• 30. desember 1992: Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker, SSSR, grunnlegges. 

• 21. januar 1924: Lenin dør. Josef Dsjugasjvili, kalt Stalin, blir hans etterfølger. Han lanserer kollektivisering 

på landsbygda og rask industrialisering. 

• 1. desember 1934: Kommunistlederen Sergei Kirov blir drept, og blodig undertrykkelse følger. 

Moskvaprosessene ledsages av flere hundre tusen arrestasjoner og deportasjoner. 

• 21. juni 1941 til 8. mai 1945: Angrep fra Hitler-Tyskland. Sovjetunionen på defensiven frem 

til Stalingrad-seieren (februar 1943). «Den store patriotiske krigen» bringer Den røde hær helt til 

Berlin, på bekostning av 20 millioner døde. 

• 5. mars 1953: Stalin dør. Etter Georgij Malenkov, tar Nikita Krutsjov over som partisjef. 

• Februar 1956: På Kommunistpartiets 20. partikongress tar Krutsjov et oppgjør med Stalins forbrytelser. 

Dette «tøværet» innebærer også visse prøvende reformforsøk. 

• Oktober 1956: Den russiske hæren slår ned opprøret i Budapest. 

• 15. oktober 1964: En troika ledet av Leonid Bresjnev tar makten i kommunistpartiet. 

• 21. august 1968: Warszawapakten intervenerer militært i Tsjekkoslovakia for å slå ned Prahavåren. 

• Mars 1985: Etter Jurij Andropov og Konstantin Tsjernenkos korte perioder som partiledere, kommer 

Mikhail Gorbatsjov til makten og lanserer perestrojka (omstilling) i glasnost (åpenhet). 

• 21. august 1991: Mislykket konservativt statskupp fremskynder Boris Jeltsins vei til makten. Valgt 

til president i sovjetrepublikken Russland i juni. 

• 8. desember 1991: Presidentene i Russland, Ukraina og Hviterussland erklærer i Minsk at 

Sovjetunionen « ikke eksisterer lenger». 

antikommunismen kan få vestlige korsfarere 

til å blekne. Det gjelder imidlertid å holde 

frem skremmebildet av «de rødes tilbakekomst» 

og faren for borgerkrig hver gang det 

nye regimet trues av krise. 

Fordømmelsen av «bolsjevismen» fører 

for øvrig til at motstanderne av den rehabiliteres, 

spesielt «de hvite» og dissidentene. Også 

noen tilfeller av samarbeid med nazistene 

ses på «med forståelse». Izvestijas kronikør 

Maxim Sokolov forsøker å forklare dette på 

følgende måte: «Det var kompliserte tider… 

[Det tredje riket] var den eneste bastionen 

som forsvarte Europa mot det bolsjevikiske 

barbariet. Hvis Reichsführeren [Himmler] 

hadde levd i dag, ville han nok blitt æret for 

sin kamp mot totalitarismen.» 10 

Denne formen for karikert revisjonisme 

ser bort fra den sovjetiske historiens spekter 

av kontekster, perioder, regimer, samfunn og 

svært mangfoldige kulturer. Den kritiseres også 

av mange historikere, men det er ikke de som 

setter tonen. Bestselgerne til Viktor Suvorov 

er mye mer utbredt. Hans siste utgivelse, som 

kom mot slutten av 2002, åpner med følgende 

utsagn: «Alle de sovjetiske lederne var krapyl 

og slyngler, uten unntak.» 11 

En av foregangsmennene for den offisielle 

antikommunismen, Alexander Tsipko, mener 

imidlertid at denne typen sverting virker mot 

sin hensikt: Allerede i 1995 klaget han over 

at de demoraliserende effektene av den, kombinert 

med «konfiskerende reformer», ville 

«skape grobunn for en rehabilitering av den 

sovjetiske historien». 12 Dette skulle vise seg 

å stemme. 

Bak angrepene på «sovjetsystemet» ligger 

en nedrakking av egalitære og kollektive 

samfunnsverdier – like sterkt forbundet med 

russisk tradisjon som med sovjetepoken. 

Angrepene rammer «grasrota», arbeiderne, 

som både opplever at deres livssituasjon er 

usikker og at de stigmatiseres som «medsammensvorne» 

til det gamle regimet – samt 

«hjelpetrengende», «late» og «unyttige» for 

den postindustrielle fremgangen. 13 

Til tross for denne syndfloden av antikommunisme, 

styrer Russland fort- 

satt unna fullstendig «enveistenkning» 

om Sovjetunionen. 

Det finnes altfor mye erfaring, 

kulturelt arvegods og sønderrevne 

minner til at en slik 

uniformering kan slå rot. 

Livshistorier kan, på samme 

måte, skape et kaotisk ekko fra 

ekstreme tider da grensene var bevegelige og 

uforutsigbare mellom krystallklar tro, virkelige 

gleder, og et plutselig og uforståelig fall 

ned i den blinde terrorens avgrunn. 

Et sentralt vitne fra fangeleirenes univers 

er Varlam Sjalamov. 14 Han beskriver sin 

ungdom, med gløden fra Lenin og de revolusjonære 

idealene i den svært ambivalente 

sovjetiske perioden på 1920-tallet («Hvilke 

horisonter, hvilke uendeligheter hver enkelt 

fikk anledning til å se, til og med den aller 

enkleste mann») 15 I en av hans bøker lar 

helt vanlige mennesker oss forstå hvorfor de 

støttet denne formen for sosialisme, gjennom 

Ludmillas fortelling. Som datter av bønder 

rammet av «avkulakisering» 16 krysser hun 

grensen mellom ulike verdener for å klatre på 

den sosiale stigen, i byen. 

Millioner av folk fra landsbygda gjorde 

det samme. I tillegg til historier om bønder 

som overlevde borgerkrigen og ble værende 

i landsbyen sin etter kollektiviseringen, har 

også andre livshistorier kommet frem i tide, 17 

det vil si på begynnelsen av 1990-tallet – da 

ordet ble friere og foreløpig ikke var reformatert 

av den rådende antikommunistiske 

ideologien. 

Ett av problemene knyttet til rekonstruksjonen 

av hukommelsen i denne nye situa- 

sjonen, er at Sovjetunionens ofre og martyrer 

knyttes til en «antitotalitær» ideologi som er 

formulert i ettertid. Blant disse er det mange 

kommunister og venstreopposisjonelle trotskister 

18 som selv etter at de hadde sluppet 

ut av fangeleirene, ikke sluttet å tro på og 

arbeide for «sosialismen» – noe man på deres 

vegne tar avstand fra i dag. Hvem uttaler seg, 

og med hvilken rett, i de dødes navn? 

Flertallet av eks-sovjetere som lever i dag, har 

imidlertid ikke opplevd de ekstreme tidene. 

De fleste trekker frem erfaringer fra de førti 

sovjetiske årene etter krigen og Stalins død. 

En kunstner minnes 1960-tallet på denne 

måten: «Det er mulig jeg idealiserer, men det 

var en optimistisk stemning i landet på den 

tiden. Jeg snakker ikke om politikk, men om 

den moralske tilstanden hos folk rundt meg. 

Impulsene fra The Beatles fikk frem en higen 

etter kjærlighet, som nådde høydepunktet 

med hippiebevegelsen… Det var en lys tid, 

som lærte meg å leve med et optimistisk syn 

på fremtiden.» En uventet sammenstilling av 

referanser: den ene i tråd med de offisielle 

idealene («fremtidsoptimisme») og den andre 

knyttet til en ikke-konformistisk kultur (The 

Beatles). 

Det henger sammen med at tilliten til 

perspektivene om et land i rasende utvikling, 

hvor ingen fryktet morgendagen, hos 

mange eksisterte side om side med «apolitiske» 

holdninger og forsøk på å skape 

en alternativ kultur. Andre, motstandere av 

Bresjnevregimet, lengter tilbake til 1991, 

da verden skulle skapes på nytt. «Fremtiden 

hadde ennå ikke funnet sted» – og den skulle 

by på mange nederlag. Hvor mange av disse 

menneskene har nå trukket seg tilbake, syke, 

deprimerte og overveldet av tristhet ved synet 

av hva forandringen, som de hadde så store 

forhåpninger til, har resultert i. 

«De nye lederne diskrediterer chestidisiatniki, 

folk fra 1960-tallet,» forteller Vassilij 

Juravliov, «fordi de utgjør en levende anklage. 

Det er nemlig gjennom å stå på deres skuldre 

at oligarkene og andre næringslivsledere har 

kommet seg til makten.» 19 

Folk som var unge på den 

tiden, og som verken var 

aktivister, opposisjonelle, 

intellektuelle eller partikadre, 

men ganske enkelt 

lystne på å leve livet fullt ut, 

forlot det komfortable livet 

i storbyen for å delta i «de 

store byggeprosjektene» i perioden 1950-80. 

Kanskje var det romantisering som drev dem, 

eller godtgjørelsen som ventet. Byggingen av 

«De vises by» i Novossibirsk, store kraftverk 

i sibirske elver, industrikomplekser i Togliatti 

og ved elven Kama, og den nye transsibirske 

jernbanen BAM, vekker minner om en intens 

ungdomstid – til tross for den i dag utbredte 

følelsen av at det hele var bortkastet. 

Andre er kommet såret tilbake etter et 

forferdelig eventyr: krigen i Afghanistan. De 

lemlestede menneskene i førtiårsalderen som 

man ser i gatene og på t-banen er levende 

historie. Og den unge generasjonen som er 

«tilbake fra Tsjetsjenia», en annen avskyelighet, 

har allerede overtatt stafettpinnen. 

De fleste har imidlertid ikke deltatt i så 

tøffe tak. De har simpelthen levd, befunnet 

seg midt i et mønster av sosiale relasjoner og 

en kultur som de ikke forlater uten smerte. 

Den ukrainske forfatteren Andrei Kurkov, 

født i 1961, snakker om dette på sin måte, 

som ikke er så sjelden: «Dette samfunnet var 

grunnlagt på vennskap. Du kunne banke på 

døra til naboene dine hvis du trengte penger, 

og de lånte deg penger. Etter Sovjetunionens 

fall, smuldret hele denne solidariteten bort 

(…) Folk som ble født rett før fallet, og som 

nå er i 20-årsalderen, tilpasser seg fort. For 

min generasjon er ensomheten denne epokens 

Tenåringer kler seg 

i tskjorter der det 

står «CCCP, mitt 

fedreland» 

sykdom. Jeg har mistet mange venner. Mange 

har tatt sitt eget liv, andre har emigrert.» 20 

Er dette bare minner om gamle vennskapsforhold 

– eller er det livstegn fra en sosial kultur 

som fortsatt er merkbar i motstanden mot 

liberaliseringen? Kulturforskeren Ludmilla 

Bulavka har hentet inn vitnesbyrd fra arbeidermiljøer 

som har vært engasjert i de siste 

årenes protestbevegelser. De militante arbeiderne 

er ikke nådige overfor sine egne illusjoner 

i perioden 1989-91 (støtten til demokratene), 

og føler et smertefullt tap i forbindelse 

med Sovjetunionens fall. De aksepterer ikke 

at sjefene bestemmer uten å rådføre seg med 

dem, og ønsker fortsatt å tro at «Staten, det er 

oss». De er fremdeles knyttet til en kultur for 

konsensus og en sosial paternalisme. 21 

I Vesten mangler man et helt kontinent av 

kunnskap for å kunne forstå hva denne følelsen 

av «tap» består i: et kulturunivers, et finmasket 

sosialt liv som ikke er i overensstemmelse 

med noen ideologi. I hvilken av Vestens 

små skuffer skal man forøvrig plassere ikke 

bare avantgarden, men også populærkulturen 

som har satt sitt preg på generasjoner av russere: 

Boris Alexandrovs musikaler og Leonid 

Utesovs jazz, Ilf og Petrovs humor, soldaten 

Vassilij Tjorkins eventyr, Vassilij Suksins 

filmer og amatørkunsten i fabrikklubbene? 

For ikke å glemme den utbredte visesangen 

– en sentral form for «masseprotest» i årene 

1960-80? Og hvordan skal man tolke de 

ikke-konformistiske skaldenes nylige kåring 

av balladen «Grenada» av Mikhail Svetlov 

– «komsomol-poeten» 22 fra 1920-tallet 

– til «århundrets vise»? Vil det noen gang bli 

mulig å oppfatte meldingene fra dette Atlantis 

som virkelig har eksistert? 

En undersøkelse ledet av Mikhail Gorsjkov 

og gjennomført med støtte fra den tyske 

Friedrich Ebert-stiftelsen 23 viser i hvilken 

grad «rehabiliteringen av Sovjetunionen» 

bygger på en velutviklet refleksjon, som er 

lite preget av stereotypier. Undersøkelsen 

avdekker at makthaverne og mediene har 

mislyktes i sitt forsøk på å presentere de 70 

sovjetiske årene som et «mareritt», og anslår 

snarere at presset i denne retning har utspilt 

sin rolle. Oppfatningene varierer likevel 

avhengig av hvilken periode man snakker om 

og hvilken aldersgruppe man spør: 

– «Stalinismens forbrytelser kan ikke på noen 

måte rettferdiggjøres»: Det mener 75,6 prosent 

i aldersgruppen 16-24 år, 73,5 prosent i 

aldersgruppen 25-35, 74 prosent i aldersgruppen 

36-45, og 66,8 prosent i aldersgruppen 

46-55. Bare 53,1 prosent i aldersgruppen 

56-65 sier seg enige i påstanden. 

– «De marxistiske ideene var riktige»: 

Bekreftende svar på dette varierer fra 27,4 

prosent hos de aller yngste, og 50,3 prosent i 

den eldste aldersgruppen. 

– «Det vestlige demokratiet, individualismen 

og liberalismen er verdier som ikke passer for 

russere»: Denne oppfatningen deles av 62,9 

prosent i aldersgruppen 56-65, mens bare 

24,4 prosent i aldersgruppen 16-24 sier seg 

enig. 

– Blant grunner til «å være stolt», nevner 

80 prosent i alle alderskategorier seieren i 

1945. De over 35 år setter gjenoppbyggingen 

etter krigen på andreplass. De yngste (16- 

35) trekker frem «Russlands store poeter, 

forfattere og komponister». Omtrent 60 

prosent i alle aldersgrupper tar med russiske 

romfartsprestasjoner. 

– Utsagnet om at «Sovjetunionen var det 

første statssystemet i Russlands historie som 

sikret vanlige mennesker sosial rettferdighet» 

støttes av et flertall av de over 35 år, 42,3 

prosent i aldersgruppen 25-35 mot bare 31,3 

prosent av de mellom 16 og 24. 

På spørsmål om hva som kjennetegner de 

ulike periodene i Sovjetunionens historie 

trekker et flertall av de spurte frem følgende 

stikkord: Den stalinistiske perioden var preget 

av disiplin og orden, frykt, idealer, fedrelandsfølelse 

og rask økonomisk utvikling. 

Bresjnevperioden tillegges karakteristikkene 

sosial beskyttelse, livsglede, vitenskapelig 

og teknologisk suksess, utdanning og tillit 

mellom mennesker. Dagens Russland knyttes 

til kriminalitet, usikkerhet om fremtiden, konflikt 

mellom nasjoner, muligheten for å berike 

seg, krise og sosial urettferdighet. 

Personer med liberale holdninger gir 

Bresjnevperioden 25 prosents positiv overvekt 

(45,9 prosent blant kommunister), mens 

Jelstinperioden tillegges en negativ vekt på 21 

prosent (59 prosent blant kommunister). Når 

det gjelder fremtiden, ønsker et overveldende 

flertall statlig styring av de store sektorene i 

økonomien, utdanningssystemet og helsevesenet, 

og blandingsøkonomi (statlig og privat) 

bare på områdene mat, boliger og medier. Et 

flertall på 54 prosent «velger et samfunn med 

sosial likhet» og mener demokratiets viktigste 

kjennetegn er «borgernes likhet for loven». 

Synet på fortiden er i utvikling, og filtreres 

altså av erfaringene med «markedsreformer», 

og de velkjente, katastrofale konsekvensene 

de har hatt. En av de første pådriverne 

for disse reformene, sosiologen Tatjana 

Zaslavskaia, 24 mener «arbeiderne er enda 

mer fremmedgjorte fra eiendommen og har 

enda færre rettigheter enn i Sovjettiden (…) 

Produksjonen er ikke bare komprimert, den 

er også degradert både strukturelt og teknologisk 

(…) Sektorer som i Sovjetepoken sikret 

sosiale behov og hevet, om enn i beskjeden 

grad, befolkningens livskvalitet, degraderes 

mer og mer i dag. De demokratiske fremskrittene 

i perestroika- og glasnostperioden 

er i fare (…) Polariseringen i samfunnet er 

kolossal (…): 20 til 30 prosent av befolkningen 

får ikke dekket livsviktige behov, lever i 

falleferdige boliger, kan ikke spise når de er 

sultne, er syke og dør før tiden.»Den liberale 

økonomen Grigorij Javlinskij, leder for 

reformpartiet Jabloko, snakker om «avmoderniseringen» 

av Russland, økologen Oleg 

Ianitskij om «risikosamfunnet». 

«Vi levde bak jernteppet,» forklarer historikeren 

Viktor Danilov, som forsker på bøndene 

og kollektiviseringen. «Vi ante ingenting 

om virkeligheten utenfor, og trodde vi levde 

i utjevningens elendighet. Nå når jernteppet 

er borte (…) har vi lidd oss gjennom den 

virkelige elendighetens prøvelser. Vi vet nå 

at i Sovjetperioden levde vi ikke i elendighet, 

men i en utjevnet ’tilstrekkelighet’, selv om 

© Francis Bacon: Walking Figure, 1959 

den ikke var særlig stor. Helse- og utdanningssystemet 

var tilgjengelig for alle, til tross for 

privilegiene til ’folkets tjenere’. Køene var 

der for at hver enkelt skulle kunne skaffe 

seg det nødvendigste, noe veldig mange ikke 

har tilgang til i dag.»Ifølge Danilov har man 

«uten tvil åpnet dørene mot verden utenfor, 

men det er satt opp ’skuddsikre dører’ mellom 

folk. Aldri har ’atomiseringen’ vært så 

sterk.» Bakenfor disse triste erkjennelsene 

mangler det ikke på interessante refleksjoner 

i Russland omkring fortiden, fremtiden 

og muligheter for utvikling. Denne svært 

mangfoldige russiske tenkningen ignoreres 

dessverre i Vesten, hvor man stort sett bare 

får høre liberalistiske vestlige synspunkter. 

Den omskapte patriotismen nærer seg imidlertid 

av en bitterhet som har rot i usikkerhet, 

elendighet, og det nye bildet av «fienden» 

– den arabisk-muslimske «terroristen» 

– et bilde som er skapt i samforstand med det 

siviliserte Vesten som man identifiserer seg 

med. Stemningen er ikke lenger «anti-imperialistisk», 

men preges av fremmedfiendtlighet 

mot folk som står enda svakere, i det truende 

Sør. Dette er paradoksalt, fordi mange lengter 

samtidig tilbake til den vennskapeligheten som 

rådet i de multietniske sovjetiske arbeider- og 

studentmiljøene, og beklager seg over de nye 

grensene, de politiske og økonomiske hindringene 

for bevegelsesfriheten, oppløsningen av 

familier og vennskap. Man aksepterer massakren 

av tsjetsjenerne samtidig som man setter 

pris på kultfilmen Sirkus fra 1930-tallet, hvor 

den jødiske skuespilleren Solomon Michoels, 

som ble myrdet av Stalin, synger en jiddisk 

vuggesang for et svart barn reddet ut av klørne 

til den amerikanske rasismen! 

Sovjetnostalgien og verdsettelsen av 

Sovjettiden i befolkningen må ikke forveksles 

med de forskjellige politiske utslagene den 

har. Virkeligheten gjør det umulig å «vende 

tilbake til Sovjetunionen»: avviklingen av det 

sovjetiske sosiale systemet, privatiseringene, 

pengenes rolle og presset fra den «globalitære» 

verden utenfor har utviklet seg så langt 

at det ikke er noen vei tilbake. Og i den grad 

makttradisjonene – både de byråkratiske og 

politimessige – gjenopplives til internt bruk 

for makthaverne og for å kontrollere oljeinntektene, 

så henger dette også sammen med en 

internasjonal situasjon hvor «modellen» for 

militarisering og sikkerhetspolitikk kommer 

fra USA – en modell som de nye russerne har 

ærefrykt for. 

I «rehabiliteringsprosessen» har Vladimir 

Putin ikke glemt Peter den Store, den autoritære 

liberale reformatoren Pjotr Stolypin under 

Nikolaj II, og heller ikke den svært aktuelle 

ortodokse kirken. Kremls emblem er den tohodede 

imperiale ørnen med krone. Det nye borgerskapets 

avgud er en dollargrønn gullkalv. 

For til slutt å komme tilbake til Vera Mukinas 

monumentale metallpar, som fortsatt holder 

opp kommunismens redskaper: Nyheten om 

at monumentet skal pusses opp, bør ikke 

skremme liberalerne. Når arbeideren og kolkoskvinnen 

igjen står oppreist, stolte og forsteinede 

i sin higen tilbake til fremtiden, vil 

det være på en større sokkel – en sokkel som 

passer til de nye tidene. Foran et kjøpesenter. 

1 Kolkos, på russisk kolkhoz (forkortelse for kollektivnoe 

khozjajstvo) betyr kollektivbruk. O.a. Bildet av dette 

kommunistiske paret ble vist før rulleteksten på filmer 

produsert i Mosfilm-studioene. 

2 Dagen for «den store sosialistiske revolusjonen i oktober 

1917». 

3 Tonesatt av Boris Alexandrov. Denne nasjonalsangen 

erstattet «Internasjonalen» i 1945 og ble avviklet i 1991 

sammen med Sovjetunionen. Den ble gjeninnført av 

Dumaen 8. desember 2000, med ny «patriotisk» tekst, 

skrevet av Sergei Mikhalov, som også hadde skrevet 

teksten til den sovjetiske nasjonalsangen. 

4 Andrei Koslesnikov, Izvestia, Moskva, 5. juni og 14. 

august 2001. 

5 48 prosent av russerne ser høyrekreftenes mislykkede 

kupp og Boris Jeltsins vellykkede kupp bare som «en 

episode i maktkampen», 31 prosent ser dem som «tragiske 

hendelser», bare 10 prosent kaller det «en seier for 

demokratiet». Tiårsjubileet i 2001 ble ikke feiret. 

6 De tidligere magnatene Vladimir Gussinski (medier), 

som har flyktet til Spania, Boris Berezovskij (bilindustri, 

olje, medier, finanser i Kreml), som er «politisk 

flyktning» i Storbritannia, og Mikhail Khodorkovskij 

(oljeselskapet Yukos), som sitter fengslet. 

7 NKVD var navnet på sikkerhetspolitiet under Stalin. Det 

ble erstattet i 1954 av KGB, og etter Sovjetunionens fall 

ble Den føderale sikkerhetstjenesten (FSB) etablert. 

8 Siloviki betyr væpnede menn og styrker, politiet og 

etterretningen. Betegner ofte folk med bakgrunn i KGB 

og FSB, som Putin har hentet inn som rådgivere og 

medarbeidere i presidentadministrasjonen. 

9 Det liberale partiet Unionen av høyrekrefter og Soros 

Foundation har arbeidet for en utgivelse av Le livre noir 

du communisme (Kommunismens svartebok), Paris, 

1997) skrevet av franskmannen Stéphane Courtois. 

10 Izvestija, 26. mars 2002. Sokolov skrev om rehabilteringen 

i Ukraina av SS-divisjonen Galitchina. 

11 Ten’ Pobedy, Moskva, 2002. 

12 Nezavissimaïa Gazeta, Moscou, 9 november 1995. 

13 Se Karine Clément, Les Ouvriers russes dans la tourmente 

du marché (Russiske arbeidere i markedets uro), 

Syllepse, Paris, 2000. 

14 Se Pierre Lepape, «Le Goulag selon Chalamov» (Gulag 

ifølge Sjalamov), Le Monde diplomatique, desember 

2003. 

15 Varlam Sjalamov, Les années vingt (1920-tallet), 

Verdier, Paris, som også har utgitt Récits de Kolyma 

(Kolymas fortellinger) i sin helhet. 

16 Betegnelse opprinnelig knyttet til relativt velstående 

bønder. Under de tvungne kornrekvisisjonene som 

Stalin startet i begynnelsen av 1928, og som året etter 

utviklet seg til en fullstendig kollektivisering av sovjetisk 

landbruk, ble ordet «kulak» brukt som skjellsord på 

alle bønder som viste seg å ha kornlagre. I desember 

1929 kom Stalin med slagordet «likvidering av kulakene 

som klasse», såkalt «avkulakisering». O.a. 

17 Golosa Krest’ian, Selskaïa Rossiia XX veka v 

krest’ianskikh memuarakh, Aspekt Press, Moskva, 

1996. 

18 Se Pierre Broué Communistes contre Staline. Massacre 

d’une génération, (Kommunister mot Stalin, massakre 

av en generasjon), Fayard, Paris, 2003. 

19 Literaturnaia Gazeta, Moskva, 6.-12. mars 2002. 

20 Sagt i et intervju i forbindelse med boken Le Pingouin 

(Liana Levi, Paris, 2000), i «Le matricule des anges», 

www.lelibraire.com 

21 Ludmilla Bulavka, Non Konformizm (sosialt portrett av 

arbeiderprotester i dagens Russland), Ourss, Moskva, 

2004. 

22 Komsomol: det kommunistiske ungdoms- og studentforbundet. 

O.a. 

23 Osennii krizis 1998 goda: possiiskoie obchtchestvo do i 

posle, PNISiNP, Rosspen, Moskva, 1998. 

24 Skrev i april 1983 den første offisielle (og konfidensielle) 

rapporten som innrømmet at systemet var i krise 

og nødvendigheten av dyptgripende reformer. Finnes i 

fransk oversettelse av Denis Paillard, i L’Alternative, 

Paris, nr. 26, mars-april 1984.


JOHN BERGER 

Romanforfatter, maler og kunstkritiker. Har blant annet skrevet Se 

på bilder (Oktober forlag, 1985), Til bryllupet (Roman, Gyldendal, 

1996) Fotokopier (Gyldendal 1998). Et stort utvalg av Bergers essays 

om kunst finnes i Selected Essays (Vintage Books: Random House, 

2003). 

Besøker Francis Bacon-utstillingen på Maillolmuseet 

i Paris. Leser Susan Sontags siste 

bok, Regarding the Pain of Others. Til tross 

for utstillingens tåpelige undertittel, «hellig 

og profan», gir den en konsis oversikt over 

et langt livs arbeid. Boken er en bemerkelsesverdig 

sonderende grubling om krig, fysisk 

lemlestelse og virkningen av krigsfotografier. 

Ett eller annet sted i tankene mine viser boken 

og utstillingen til hverandre. Jeg er ennå ikke 

sikker på hvordan. 

Som figurativ maler var Bacon like snedig 

som Fragonard. (Sammenligningen ville ha 

moret ham, og begge var fullbyrdede malere av 

fysiske sanseopplevelser; den ene malte nytelser, 

den andre smerte.) Bacons snedighet har 

forståelig nok utfordret minst to generasjoner 

malere og gjort dem nysgjerrige. Når jeg har 

stilt meg kritisk til Bacons verk gjennom femti 

år nå, skyldes det at jeg har vært overbevist om 

at han malte for å sjokkere, både seg selv og 

andre. Jeg trodde en slik motivering ville bli 

tynnslitt med tiden. Men da jeg gikk frem og 

tilbake foran maleriene i rue de Grenelle i forrige 

uke, oppfattet jeg noe jeg ikke hadde forstått 

før, og jeg følte en plutselig takknemlighet 

overfor en maler hvis verker jeg så lenge hadde 

stilt spørsmålstegn ved. 

Bacons visjon fra slutten av 1930-tallet til 

hans død i 1992 

gjaldt en nådeløs 

verden. Om og om 

igjen malte han 

menneskekroppen 

eller deler av denne, 

preget av ubehag, 

nød eller lidelse. 

Noen ganger virker 

det som om smerten er blitt påført utenfra, 

men oftere ser den ut til å komme innenfra, 

fra kroppens egne innvoller, fra ulykken ved 

å være fysisk. Bacon spilte bevisst på navnet 

sitt for å skape en myte, og det lyktes han med. 

Han hevdet å nedstamme fra sin navnebror, 

den engelske empiriske 1500-tallsfilosofen, 

og han malte menneskelig kjøtt som om det 

var en skive bacon. 

Likevel er det ikke dette som gjør hans 

verden mer nådeløs enn noen verden som tidligere 

har vært malt. Europeisk kunst er full av 

drap, henrettelser og martyrer. Hos Goya, det 

20. århundrets første kunstner (ja, nettopp, det 

20.), lytter vi til kunstnerens egen opprørthet. 

Det som er annerledes med Bacons visjon, er 

at det ikke eksisterer noen vitner, og det finnes 

ingen sorg. Ingen 

Om og om igjen malte han 

menneskekroppen eller deler av denne, 

preget av ubehag, nød eller lidelse 

Mester uten medlidenhet 

enn noen lemlestelse. 

som males av ham 

legger merke til 

hva som skjer med 

andre som males 

av ham. En slik 

allestedsnærværendelikegyldighet 

er grusommere 

I tillegg kommer stumheten ved omgivelsene 

han plasserer skikkelsene sine i. Denne stumheten 

er som kulden i en fryseboks, en kulde 

som holder seg konstant uansett hva man leg- 

ger i fryseboksen. Bacons teater har i motsetning 

til Artauds teater 1 lite med det rituelle å 

gjøre, ettersom intet rom rundt skikkelsene tar 

imot bevegelsene deres. Hver eneste ulykke 

som utspiller seg, fremstilles som en rent tilfeldig 

episode. 

I Bacons levetid fikk en slik visjon næring 

fra og ble hjemsøkt av melodramaene i en høyst 

provinsiell krets av bohemer. I denne kretsen 

ga alle fullstendig faen i hva som skjedde 

andre steder. Og likevel … og likevel har den 

nådeløse verden Bacon manet frem og forsøkte 

å drive ut, vist seg å være profetisk. Det hender 

av og til at en kunstners personlige drama 

i løpet av et halvt århundre gjenspeiler en hel 

sivilisasjons krise. Hvordan? På mystisk vis. 

Har ikke verden bestandig vært nådeløs? 

Dagens nådeløshet er kanskje mer 

ufravikelig, altgjennomtrengende og kontinuerlig. 

Den sparer verken planeten selv 

eller noen som bor noe sted på den. Den er 

abstrakt fordi den skriver seg utelukkende 

fra profittjaktens logikk (like kald som 

fryseboksen), og den truer med å gjøre 

alle andre trosformer avleggs, sammen 

med deres tradisjoner for å møte livets 

grusomhet med verdighet og enkelte glimt 

av håp. 

Vend tilbake til Bacon og til det hans verk 

avslører. Som en besatt bruker han enkelte 

tidligere maleres billedspråk og tematiske 

referanser – Velasquez, Michelangelo, Ingres 

eller Van Gogh. Denne «kontinuiteten» gjør 

det ødeleggende ved visjonen hans enda mer 

fullstendig. 

Renessansens idealisering av den nakne 

menneskekroppen, Kirkens løfte om frelse, 

klassisismens heltebegrep og Van Goghs glødende 

1800-tallstro på demokratiet – alt dette 

avdekkes i Bacons visjon, knust i småbiter, 

maktesløst overfor nådeløsheten. Bacon plukker 

opp restene og bruker dem som svabere. 

Det var dette jeg ikke hadde fått med meg før. 

Her lå åpenbaringen. 

En åpenbaring som bekrefter en innsikt: 

Gir man seg i kast med det tradisjonelle 

vokabularet i dag, slik det blir brukt av de 

mektige og deres medier, forsterker det bare 

den omgivende dysterheten og ødeleggelsen. 

Det finnes en rekke ord og klisjeer rappet fra 

fortiden, som i dag har en gangbarhet som må 

avvises kategorisk. Frihet, terrorisme, sikkerhet, 

demokratisk, fanatisk, antisemittisk, og 

så videre – dette er uttrykk som er redusert til 

trevler for å kamuflere den nye nådeløsheten 

som hersker. 

Dette vil ikke nødvendigvis si at man skal forholde 

seg taus. Det vil si å velge de stemmene 

man ønsker å slutte seg til. Den historiske perioden 

vi nå er inne i, er Murens tid. Da Berlinutgaven 

falt, ble det avdekket fiks ferdige planer 

om å bygge murer overalt. 

Betongmurer, byråkratiske 

murer, overvåkningsmurer, 

sikkerhetsmurer, rasistiske 

murer, sonemurer. Overalt 

skiller murene de fortvilte 

fattige fra dem som nærer 

et umulig håp om å forbli 

forholdsvis rike. Murene krysser ethvert domene, 

fra jordbruksavlinger til helsevesen. De 

finnes i verdens rikeste storbyer også. Muren 

er frontlinjen i det som for lenge siden ble kalt 

Klassekampen. 

På den ene siden: enhver tenkelig bevæpning, 

drømmen om kriger uten likposer, medier, 

overflod, hygiene og mange trylleformler for 

prakt og glans. På den andre siden: steiner, 

mangel, feider, florerende sykdom, godtakelse 

av døden og den stadige opptattheten av å 

overleve enda en natt (eller kanskje en uke) 

sammen. 

Valget av mening i dagens verden står 

her, mellom de to sidene av muren. Muren 

er også inni hver enkelt av oss. Uansett hvilken 

situasjon vi er i, kan vi velge inni oss 

hvilken side av muren vi er avstemt etter. 

Det dreier seg ikke 

En allestedsnærværende 

likegyldighet er grusommere 

enn noen lemlestelse 

© Francis Bacon, Triptych inspired by the Oresteia of Aeschylus 1981 (Astrup Fearnley Samlingen, Oslo) 

om en mur mellom 

det gode og det onde. 

Begge deler finnes 

på begge sider. Valget 

står mellom selvrespekt 

og selvkaos. 

På de mektiges side er det en fryktens konformisme 

– de glemmer aldri muren – og utgyting 

av ord som ikke lenger betyr noe som helst. En 

slik stumhet var det Bacon malte. Og denne 

stumheten som Bacon malte kan gå så langt 

som til torturens ekstreme stumhet. 

På den andre siden er det et mangfold av spred- 

te språk, som av og til forsvinner, med et vokabular 

som kan brukes til å gi livet mening – selv om, og 

særlig om, denne meningen er tragisk. 

Da mine ord var hvete, 

var jeg jord. 

Da mine ord var vrede, 

var jeg storm. 

Da mine ord var fjell, 

var jeg elv. 

Da mine ord ble til honning, 

var mine lepper dekket av fluer. 

Mahmoud Darwish 2 

Bacon malte denne stumheten uten frykt, og kom 

han ikke da nærmere de som er på den andre 

siden, de som ser murene som enda en hindring 

å komme seg rundt, selv om det vil si å risiker.e 

livet for som følger etter? Det kunne være .… 

1 Antonin Artaud (1896-1948): Fransk forfatter, skuespiller, 

regissør og teaterteoretiker. Artauds teaterteorier, spesielt 

hans ideer om «grusomhetens teater» hadde stor innflytelse 

på teateret i det 20. århundret. Målet med denne


PIERRE CONESA 

Rådgiver for lederen i CEIS (Compagnie Européenne d'Intelligence 

Stratégique). 

«Vi har ikke noe annet valg. Vi har ikke bomber, 

stridsvogner, missiler, fly og helikoptre,» 

sa sjeik Abdallah Sahmi, leder for Islamsk 

hellig krig i Gaza, til avisen ABC 21. august 

2001, om bakgrunnen for selvmordsattentatene. 

Men er erklæringen av asymmetrisk 

krig en tilstrekkelig forklaring på de mange 

selvmordsangrepene som utføres? Det er 

ikke sikkert. Selvmordsbomberen er i løpet 

av noen år blitt den smarte og billige bomben 

til en ny type terrorisme, og er et produkt av 

en ideologi og en fremgangsmåte som er lett 

å overføre og eksportere. 

Et selvmordsangrep er en voldelig og 

effektiv handling som ikke tar hensyn til 

sivile ofre, og som i stor grad er avhengig av 

at den eller de som utfører angrepet selv mister 

livet. Skal vi forsøke å forstå det nye ved 

dette fenomenet, må vi se bort fra den stadige 

henvisningen til japanske kamikazeflygere. 

De fremsto som soldater som angrep militære 

mål. Det som kjennetegner fenomenet i dag er 

snarere vektleggingen av selvmordsattentatet 

som offerhandling i en stadig mer mytepreget 

kontekst. 

Frem til i dag har mer enn 34 land eller kriseområder 

1 vært mål for selvmordsangrep. 

42 land er blitt rammet gjennom angrep på 

sine interesser i utlandet. 2 Mellom 1982, året 

da denne typen attentat først dukket opp, og 

april 2000, var det i gjennomsnitt 16 selvmordsangrep 

per år. Siden har antallet økt til 

39 attentat i gjennomsnitt per år. 

I utgangspunktet var selvmordsangrepet 

en måte å føre krig mot den israelske og 

senere «FN-ledede» okkupasjonen i Libanon 

i 1982, 3 på Sri Lanka i 1987, i Palestina etter 

massakren i Hebron-moskeen i 1994, i Tyrkia 

i 1995, i Kashmir i juli 1999 og i Tsjetsjenia 

i 2000, for så å spre seg til Russland i 2002 

og Irak i 2003. Selvmordsattentatet var en 

«indirekte» terrormetode mot USA i Kenya 

og Tanzania i 2001, mot Frankrike i Pakistan, 

mot Australia i Indonesia i 2002, samt i 

Nord-Afrika i april og mai 2002. I mange 

år har selvmordsangrep vært en metode for 

sivil eller religiøs krigføring i Saudi-Arabia 

og i Pakistan, og i Irak siden 2003. Metoden 

kan også utføres «på oppdrag», som drapet 

på kommandant Ahmed Shah Massoud i 

Afghanistan. 4 

Metoden er altså globalisert: Bak attentatet 

mot World Trade Center sto selvmordsbombere 

fra seks forskjellige land (mer 

enn femten om man tar med hele operasjonen), 

og de 3052 ofrene representerte et 

hundretalls ulike nasjonaliteter. Målene for 

selvmordsattentatene er ekstremt ulike: FNkontorer, 

turisthoteller (Mombasa i Kenya) 

eller nattklubber (Bali), synagoger (Buenos 

Aires og Djerba i Tunisia), et boligområde 

med beboere fra Midtøsten (Saudi-Arabia), 

en bank (Istanbul), et krigsskip (USS Cole), 

en oljetanker (Limburg)… Og antallet «utilsiktede» 

ofre er selvfølgelig ekstremt høyt. 

Geografisk har selvmordsattentatet utvidet 

seg fra den militære fiendens territorium 

(Israel eller Sri Lanka) til et avskydd regime 

(USA), muslimske land (Tunisia, Marokko) 

eller islamistiske regimer som Saudi-Arabia 

og den nåværende regjeringen i Tyrkia. 

Fenomenet har i stor grad muslimsk opprinnelse, 

men ikke utelukkende. Siden 9. juli 

1987, da 40 soldater ble drept i et attentat 

på Sri Lanka, har de hinduistiske tamilske 

tigrene 5 perfeksjonert metoden etter mønster 

fra sjiamuslimske Hizbollah i Libanon. 

De tamilske tigrene er tilskrevet nesten 200 

selvmordsangrep, det vil si mange flere enn 

palestinerne. Det kurdiske arbeiderpartiet 

(PKK), til tross for sitt verdslige og leninistiske 

program, har i perioder med militær 

svekkelse tydd til selvmordsattentater for å 

mobilisere sine tropper. Fremgangsmåten er 

like mye preget av etterligning som av religion. 

Det gikk mer enn ti år mellom libanesiske 

Hizbollahs selvmordsangrep i 1982 og 

de første palestinske selvmordsbomberne i 

1994, etter en omvei via Sri Lanka. 

Ser man på selvmordsbombernes personlige 

profil, finner man ikke alltid en fanatisk, 

lettpåvirkelig og kanskje ruset ungdom fra et 

fattig miljø. De som sto bak attentatet 11. september 

2001 var høyt utdannede middelklassemenn 

uten noen militant fortid. Personlig 

motivasjon kan forklare noen tilfeller, for 

eksempel den unge palestinske advokaten 

Hanadi Tayssir Jaradat som i oktober 2003 

ville hevne drapet på sin bror og fetter i 

Jenin. 6 Hun er imidlertid ikke representativ 

for selvmordsbomberne fra pakistanske 

madrasas (religiøse skoler) som utfører 

attentater i Kashmir. 7 Hun er enda mindre 

representativ for indonesiske islamister som 

tar livet av australske turister på Bali. 

Økningen i denne typen attentat har først og 

fremst sammenheng med at andre former for 

terror har mislyktes. Mellom 2000 og 2003 

utgjorde selvmordsattentater én prosent av 

palestinske angrep, men 44 prosent av ofrene. 

I 2002 var antall israelske ofre 59, nesten like 

mange som i løpet av de åtte foregående årene 

(62 til sammen). Likevel, selv om selvmordsbomberen 

er terrorismens mest «effektive» 

bombe – i stand til å nøye velge ut tid og 

© Francis Bacon: Fragment of a Crucifixion, 1950 

De smarte 

bombene 

SELVMORDSANGREP: Det finnes i dag to ulike former for 

selvmordsattentater: de som er knyttet til en spesifikk konflikt, og de som 

retter seg mot en global fiende. Disse to kan ikke bekjempes på samme måte. 

sted – er den militære verdien ikke alltid like 

åpenbar. 

Selvmordsattentatet krever ingen fluktplan. 

Dersom angrepet mislykkes aksepterer 

terroristen i enkelte tilfeller å ta livet av seg 

– som tamilske tigre utstyrt med cyanid-pille. 

Denne typen attentat skaper fire ganger så 

mange ofre som klassiske terrorangrep, 

ifølge en studie fra Rand Corporation. 8 I tillegg 

kan man på denne måten direkte ramme 

de mest sårbare områdene på motstanderens 

territorium: New York, Washington, Tel Aviv, 

Moskva, samt vanskelig tilgjengelige personer 

som statsministrer og 

presidenter. 

Kostnadene ved slike 

angrep er minimale: omtrent 

150 dollar, ifølge israelske 

anslag. Spriket mellom kostnadene 

ved å utføre angrepet 

11. september 2001 og 

kostnadene for reparasjon av 

skadene var svært stort: Selve 

angrepet «kostet» mindre enn én million dollar, 

mens de totale økonomiske tapene for 

USA er anslått til 40 milliarder dollar. 

I løpet av noen år har man gått fra selvmordsangrep 

utført av en terrorist alene, til 

angrep utført av en gruppe: 11 i Marokko, 

19 ved angrepet 11. september og 14 tamilske 

selvmordsbombere ved angrepet på den 

militære flybasen i Colombo 24. juli 2001, for 

å ta noen eksempler. 

Gradvis har selvmordsattentater blitt en 

urovekkende vanlig terrormetode. Man kan 

skille mellom to typer: De som er knyttet til 

langvarige kriser, og de som er rettet mot en 

globalisert fiende (Vesten, jøder…). 

Den første typen har spredt seg i kriseområder, 

som svar på politiske og kulturelle 

sammenhenger med mange likhetstrekk fra 

sted til sted. Denne typen selvmordsattentater 

kommer på bakgrunn av en smertefull 

historie som har preget flere generasjoner, 

slik som i Palestina, Sri Lanka, Kashmir og 

Tsjetsjenia. Tsjetsjenerne ble deportert av 

Stalin, og palestinerne ble ofre for al Nakba, 

Katastrofen. 9 En stor andel tamiler ble deportert 

fra plantasjene av britene, gjort statsløse 

etter uavhengigheten, fikk deretter singalesisk 

nasjonalitet, og ble så «renasjonaliserte» 

indere. Selvmordsbomberne er barn av andre 

eller tredje generasjon etter den opprinnelige 

dramatiske hendelsen – de som ikke kan 

forstå hvorfor det fremdeles ikke finnes noe 

håp. 

Dyrkingen av vold og død er slående. 

Konstruksjonen av martyrfiguren som gradvis 

erstatter soldaten, er avgjørende for å 

legge forholdene til rette. Den dødspregede 

stemningen som opprettholdes av okkupasjonstyrkenes 

vold og glorifiseringen av de 

som kjemper mot den, forbereder den fremtidige 

selvmordsbomberen på det høyeste 

offer – som fremstår som bedre enn livet på 

jorden. 

En studie utført av den palestinske psykiateren 

Eyad Sarraj, grunnlegger av Gaza 

Community Mental Health Programme, 10 er 

svært urovekkende. En fjerdedel av de unge 

i Gaza drømmer om å dø som martyr. Noen 

nekter å gå på skolen av frykt for å komme 

hjem til et ødelagt hus og ikke finne igjen 

foreldrene som kan være arrestert eller drept. 

«Under den første intifadaen var faresonene 

begrenset til de områdene hvor soldater og 

steinkastere slåss mot hverandre. I dag kommer 

døden fra himmelen. Hvem som helst 

kan bli rammet, når som helst. Dette skaper 

en tilstand av kronisk panikk,» forklarer 

Sarraj. 11 

«Delirisk rasjonalitet,» sier statsviteren 

Jacques Semelin apropos folkemord-prosesser, 

12 men det er altså likevel snakk om en 

form for rasjonalitet. I henhold til Emile 

Durkheims klassifisering av ulike typer selvmord, 

vil det hevnmotiverte selvmordet fremstå 

som altruistisk. 13 Selvmordsbomberen 

ofrer sitt liv for et identifisert felleskap som 

er politisk strukturert ut fra etnisk-nasjonalistiske 

krav på et territorium. Rekrutteringen 

lettes av de unge utdannede elitenes følelse 

av svik når de er i ferd med å «lykkes» med 

å komme seg vekk fra volden og lidelsen 

– og brutalt kommer tilbake for å ofre seg. 14 

Kampens endelige mål hører inn under det 

politiske feltet, selv om den rettferdiggjøres 

ved hjelp av religion. 

Selvmordsbomberen isolerer seg under 

forberedelsene til attentatet, men henvender 

seg vanligvis likevel til familien. Dette var 

imidlertid ikke tilfelle for 

gjerningsmennene 11. 

september. Mahmoud 

Ahmed Marmash, som 

sto bak selvmordsattentatet 

i Netanya i mai 2001 

forklarte sin motivasjon 

på følgende måte: «Jeg 

vil hevne palestinernes 

blod, spesielt kvinnene, de 

gamle og barnas blod. Fremfor alt spedbarnet 

Himam Hejjo, hans død sjokkerte meg langt 

inn i dypet av min sjel… Jeg tilegner min 

ydmyke handling til de som er trofaste mot 

islam, som beundrer martyrene og arbeider 

for deres sak…». 

Okkupasjonsstyrkenes 

brutalitet sikrer 

folkelig støtte til 

selvmordsbomberne 

Etter flere resultatløse forhandlingsrunder 

eller avtaler som betraktes som svik, kommer 

følelsen av at man er havnet i en situasjon det 

ikke er noen vei ut av. Hamas’ første attentater 

i Israel kom etter Osloprosessen som organisasjonen 

ønsket å velte overende, og etter at 

byggingen av israelske kolonier tok til igjen 

i områder som normalt sett skulle tilbakeføres 

til palestinerne. Den utløsende faktoren 

var massakren i moskeen i Hebron i februar 

1994, da nybyggeren Baruch Goldstein drepte 

et trettitalls palestinere i bønn. 

Krisen blant tradisjonelle politiske organisasjoner 

er utbredt, enten det gjelder klanledere 

(Tsjetsjenia) eller motstandsbevegelser 

(PLO eller Jammu og Kashmir Liberation 

Front, JKLF). Mer generelt bidrar elitenes 

manglende evne til å forandre den tilskitnede 

verden her nede til at noen velger martyrens 

rene og opphøyde løsning. Strid mellom partier 

eller tradisjonelle grupper (som mellom 

palestinere eller mellom tamiler) gir tradisjonelle 

partier enda mindre troverdighet. De 

tamilske tigrene, LTTE, gikk for eksempel til 

det skritt å fysisk fjerne medlemmene i den 

rivaliserende organisasjonen TELO (Tamil 

Eelam Liberation Organisation) i 1985, 

og deretter medlemmene i EPRLF (Eelam 

People’s Revolutionary Liberation Front) i 

1986-87. 

Bruken av selvmordsangrep er også et 

uttrykk for at mennesker betrakter sine liv 

som meningsløse. Den religiøse eller offermessige 

legitimiteten står da over den patriarkalske 

legitimiteten. «Koranen mot Faren», 

wahhabismen mot sufi-broderskap, bemerker 

spesialisten Pénélope Larzillière. Religionen 

er en viktig faktor, men en ofringsstemning 

preget av død kan være tilstrekkelig. 

Det blir stadig flere kvinner blant palestinske 

selvmordsbomberne, mens LTTE på sin 

side har etablert en egen kvinnebrigade, De 

svarte tigrene. En voldtekt utført av okkupasjonssoldater 

kan være avgjørende for den 

unge kvinnens valg, hun er 

blitt vanæret både av okkupanten 

og i forhold til sitt 

eget samfunn. Den personlige 

motivasjonen ser ofte ut til å 

være en blanding av motstand 

mot okkupasjonen og reaksjon 

mot mannsdominansen i det 

lokale samfunnet. 15 

Wafa Idriss, den første 

kvinnelige palestinske selvmordsbomberen, 

var blitt 

kastet ut av ektemannen på grunn av sterilitet 

og tvunget til å reise tilbake til sin familie, 

som hun dermed brakte skam over. Hun fant 

ingen andre måter å «renvaske seg» på enn 

å gjøre det høyeste offeret, som også kunne 

sette henne i stand til å utfordre den sosiale 

orden. Dette er ikke et enestående tilfelle: 

Andre eksempler er Ahlam Araf Tamimi, som 

utførte et selvmordsattentat 9. august 2001, 

og tamilske Dhanui, som drepte Rajiv Gandhi 

i et selvmordsangrep. Begge kvinnene hadde 

«syndet» og født barn utenfor ekteskap. «Det 

var en handling mot okkupasjonen, men også 

en måte å vise familien min at jeg var like 

mye verdt som brødrene mine, som fikk gå på 

universitetet mens det var forbudt for meg,» 

uttalte Fatma Al Said, som ble arrestert etter 

drapet på to israelske soldater. 16 

I like stor 

grad som 

moskeen, blir 

internettkafeen 

et sentralt 

møtested 

Globalt inngår disse selvmordsattentatene i 

en grunnleggende politisk logikk, til tross 

for den religiøse innpakningen: Bare en 

seriøs forhandlingsprosess kan få attentatene 

til å stoppe opp. Voldshandlinger 

mot terror, basert på kollektiv avstraffing, 

har ikke ført frem. «Vi skal bringe krigen 

til dem. På den måten må de krige i sine 

egne hjem og ikke i våre. Vi kjemper på 

deres jord og vi har overtaket,» forsikrer 

en israelsk offiser. 17 Siden den andre intifadaen 

startet, har det vært tre ganger så 

mange palestinske ofre som israelske, og 

Ariel Sharons aggressive politikk beskytter 

ikke israelerne: Det er tre ganger så 

mange israelske ofre i dag som for 25 år 

siden. Slike metoder skaper et klima hvor 

selvmordskandidatene florerer. 

Den andre kategorien selvmordsattentater – 

det fremste eksempelet er angrepet på World 

Trade Center – er mye mer bekymringsverdig 

enn den første kategorien, som er spesifikt 

knyttet til en bestemt konflikt. Fienden er her 

blitt en helhetlig, imaginær og «tingliggjort» 

konstruksjon: «Jødene, korsfarerne, hyklerne», 

ifølge Osama Bin Laden, som dermed 

plukker sammen alle slags ulike mål, uten 

tanke for religionen til de indirekte ofrene 

for attentatene. Den 21. mai 2003 sendte al- 

Jazeera et opptak der al-Qaidas nummer to, 

Ayman al-Zawahiri, oppfordret muslimer til 

«å bekjempe amerikanerne» og «jage representanter 

for Vesten ut av den arabiske halvøya, 

’islams jord’». Han sa videre at «korsfarerne 

og jødene forstår bare 

drapets, blodbadets og de 

brennende tårns språk», og 

la til: «O muslimer, bestem 

dere, og angrip ambassadene 

til USA, Storbritannia, 

Australia og Norge [sic], 

og deres selskaper og 

ansatte.»Nettverkene som 

tradisjonelt blir tilskrevet 

denne typen selvmordsattentater består av tre 

generasjonsnivåer: Øverst står «Afghanistanveteranene» 

som har kjempet mot Russland, 

slik som Bin Laden, tyrkiske Adnan Ersoz og 

Londonbaserte Abu Qatada. 18 Deretter kommer 

den yngre «bosnia-tsjetsjenske» generasjonen, 

med blant andre Azad Ekinci, forbundet 

med selvmordsattentatene i Istanbul 

og brødrene David og Jerôme Courtailler. 

En tredje generasjon, i 20-årene, er fascinert 

av de gamle kjemperne. Her finner vi «skobombemannen» 

Richard Reid, 19 som ønsker 

å ofre seg av religiøse grunner: Islams seier, 

gjenopprettelse av Kalifatet og muslimenes 

gjenforening. Disse unge mennes- 

De tamilske tigrene 

er tilskrevet 

nesten 200 

selvmordsangrep 

kene utgjør «små navnløse grupper», 

en betegnelse den tyrkiske 

spesialisten på islamistiske bevegelser, 

Rusen Cakin, har brukt. 

De bindes sammen av en sakral 

avsporing bygd på en sekterisk 

offerideologi. Tiden oppheves 

av mytologiske henvisninger til 

islams gullalder. 

Krigerideologien har den fordelen 

at den utpeker en tingliggjort fiende som 

blottes for enhver verdi, som inkarnerer all 

verdens ondskap og redsler (amerikanere, 

israelere, franskmenn for nordafrikanere…). 

Det henvises ikke lenger til en nasjonal 

identitet, men til en form for verdensomspennende 

identitet – Umma (fellesskap 

av troende). I like stor grad som moskeen, 

blir internettkafeen et sentralt møtested. 

Selvmordskandidatene kommer ofte fra 

flerkulturelle og rotløse familier, har ofte 

flere nasjonaliteter, og opplever en symbolsk 

geografi: islams jord er der de befinner seg og 

der deres attentater er «legitime». 

Det dreier seg om en av de uventede konsekvensene 

av såkalt glokalisering: tilhørigheten 

er lokal, og har ofte sitt utgangspunkt 

i en bydel eller en by, som for en gjeng. 

Mellommennene, som Djamel Beghal, 20 

beveger seg verden rundt og setter opp så 

mange grenser som mulig mellom gruppene. 

Konverterte vestlige eller andre som er 

reborn in Islam 21 kan fungere som veivisere 

til fremtidige mål (som Richard Reid i Israel) 

og fremskaffe falske pass som blir erklært 

mistet og fornyet etter behov, slik Zacarias 

Moussaui gjorde. 22 Pilegrimsreiser til 

Pakistan, Kashmir og Afghanistan er vanlige, 

og penger er lett tilgjengelig. Ifølge Scotland 

Yard distribuerer et nettverk av 4000 islamistiske 

organisasjoner og 50 banker tre millioner 

pund zakat al-fitr (obligatorisk almisse) 

hvert år. Slike hyppige pengeforflytninger er 

en del av avterritorialiseringen av kampen, i 

likhet med bruken av internett. 

Dødsstemningen gjennomsyrer dette landskapet. 

Et interessant eksempel er medlemmene 

av det iranske Folkets mujahedin som 

satte fyr på seg selv da bevegelsens leder, 

Maryam Radjavi, ble arrestert i Frankrike i 

2003. Disse handlingene er et uttrykk for den 

mytepregede stemningen som gjør aktivistene 

klare til å ofre seg, selv for en mindre betydningsfull 

sak. Man finner et lignende fenomen 

i forbindelse med kollektive selvmord, 

både blant fengslede PKK-medlemmer og i 

dommedagssekter som fremstiller seg som 

beleiret av en verden preget av uforstand og 

aggresjon (for eksempel selvmordet i Guyana 

med David Koresh). 

Den sentrale posisjonen til guruen/lederen/ 

emiren er avgjørende for å underbygge løftene 

om et bedre liv etterpå, enten det er på 

jorda fordi saken vinnes, eller i 

himmelen. Lederskikkelsen er 

ofte selvutnevnt, som Richard 

Robert, «den blåøyde imamen» 

bak attentatene i Marokko, 

som var av fransk opprinnelse. 

Persondyrkingen forsterker den 

halvreligiøse tilknytningen til 

lederen som offerhandlingen 

tilegnes, enten det er Maryam 

Radjavi, Bin Laden, PKK-lederen Abdullah 

Öcalan eller Riduan Isamuddin alias 

Hambali, den operative lederen for Jamaa 

Islamiya i Indonesia. 

Målene er universelle (FN, Røde Kors, World 

Trade Center, banker…), metodene blir stadig 

mer blinde, og de utilsiktede skadene likegyldige. 

Krig mot andre muslimer er ikke bannlyst, 

og legitimeres av utfall mot «hyklerne», 

enten de er sjiamuslimer betraktet som «halvjøder» 

eller dårlige troende beskyldt for å 

leve et utsvevende «vestlig» liv. Ofrende for 

attentatet mot boligkomplekset Al-Mohaya 

i Riyadh 8. november 2003, representerte 

19 nasjonaliteter, hvorav de aller fleste fra 

Midtøsten og ingen fra Vesten. Kun 5 av 19 

ofre for attentatet mot synagogen i Istanbul 

var jøder. Al-Qaida, som Washington ser 

sporene av overalt, er blitt en «mytologisk 

fiende», som Richard Labevière med rette 

har bemerket. 

Attentatene i Istanbul symboliserer bruddet 

med det tradisjonelle politiske islam: 

Grunnleggeren av det tyrkiske Hizbollah, 

Adnan Ersoz, er «Afghanistan-veteran». 

Den andre generasjonen, «bosnia-tsjetsjenernes» 

generasjon, har kretset rundt Azad 

Ekinci. Han har rekruttert og trent opp unge 

selvmordsbombere i 20-årsalderen, hyppige 

gjester på internettkafeen i Bingol i det østlige 

Tyrkia. Selvmordsangrepene i Istanbul 

rettet seg mot et land som nektet å samarbeide 

med USA under krigen i Irak og som 

regjeres av et politisk parti som gjør hevd 

på politisk islam. Partilederen og statsministeren 

erklærte: «Gjennom de jødiske borgerne 

i landet er dette et angrep på Tyrkia!» 

Attentatene markerer en skillelinje mellom 

de «konstitusjonelle» politiske islamistene 

som har valgt den parlamentariske veien, slik 

man så det på 1980-tallet, og små, spredte 

grupper som rekrutterer en ny generasjon 

selvmordsbombere. 

Selvfølgelig er ikke de to typene selvmordsangrep 

uavhengig av hverandre. Den første 

typen tjener som symbolsk referanse for den 

andre innenfor en mytologi rundt et martyrisert 

islam. Men de krever ulike tilnærmingsmåter. 

Erklæringen av «global krig mot terrorisme» 

er et politisk feilgrep fordi den skjærer 

forskjellige grupper og handlinger over én 

kam. En politisk forhandlingsprosess er den 

eneste løsningen når det gjelder etnisk-nasjonalistisk 

motiverte og religiøst begrunnede 

selvmordsangrep i Tsjetsjenia, i Palestina, 

og andre steder. Israels tilbaketrekning fra 

Libanon styrket Hizbollahs avgjørelse – som 

ble tatt de siste årene av okkupasjonen – om å 

stanse selvmordsangrepene, som forøvrig rettet 

seg mot militære mål, ikke sivile. 

Den brutale fremferden til indiske, 

russiske, singalesiske og israelske okkupasjonsstyrker 

skaper som regel flere ofre 

enn selvmordsattentatene. Den legitimerer 

terrorhandlingen som asymmetrisk våpen, 

og rettferdiggjør det å ikke betrakte sivilbefolkninger 

som uskyldige ofre: enten fordi de 

også er bevæpnet (israelske nybyggere), eller 

fordi de gir inntrykk av å ikke kjenne til massakrene 

som begås (den russiske befolkningen). 

Okkupasjonsstyrkenes brutalitet sikrer 

også folkelig støtte til selvmordsbomberne og 

skaper grobunn for rekruttering av fremtidige 

selvmordsbombere. 

Den andre kategorien selvmordsangrep har 

rammet flest land og fortsetter å bre om 

seg. Ingen europeiske land kan betrakte 

seg som utenfor faresonen for slike handlinger. 

Se også André Glucksmann, side 24. 

1 Libanon, Israel-Palestina, Argentina, Tsjetsjenia- 

Ingushetia-Ossetia og Russland, Kashmir, India, 

Pakistan, Sri Lanka, Tadsjikistan, Indonesia, Saudi- 

Arabia, Syria, Marokko, Afghanistan, USA, Tyrkia, 

Irak i det sjiamuslimske sør, i «sunni-triangelet», og i 

(irakisk) Kurdistan, Jemen, Filippinene, Tunisia, Egypt, 

Kenya, Tanzania, Kuwait, Kroatia, Spania, Usbekistan, 

samt to prosjekter rettet mot Singapore og Malaysia. 

2 I tillegg til de landene som allerede er nevnt, kommer 

Storbritannia, Jordan, Spania, Frankrike, Tyskland, 

Italia, Australia og Sveits (via angrepet på Røde Kors i 

Bagdad). 

3 Det første selvmordsangrepet i 1981 rettet seg mot den 

irakiske ambassaden i Beirut og ble utført av den islamistiske 

gruppen al Da’wa, som i dag er representert i 

det irakiske styringsrådet. 

4 Leder for Nordalliansen i Afghanistan. Ble drept i et 

attentat i september 2001. O.a. 

5 Liberation Tigers of Tamil Eelam – LTTE. 

6 Den 29 år gamle Hanadi Jaradat sprengte seg selv i 

luften på en restaurant i Haifa, 21 israelere ble drept. 

Jaradat sto for øvrig i sentrum for kunstverket «Snøhvit 

og sannhetens galskap» som skapte furore i Sverige 

etter at den israelske ambassadøren gikk til angrep på 

det i januar 2004. Verket besto av en båt med bilde av 

Jaradat i et basseng fylt med blodrødt vann, samt en 

tekst knyttet til omstendighetene rundt dette selvmordsangrepet. 

O.a. 

7 Amélie Blom, «Les kamikazes du Cachemire: martyrs 

d’une cause perdue» (Kamikazene fra Kashmir: martyrer 

for en tapt sak), Critique internationale, nr. 20, juli 

2003. 

8 «An alternative strategy for the war on terrorism», 11. 

desember 2002. 

9 I 1948 ble 750-850 000 palestinere drevet ut fra landet 

sitt i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. 

Palestinerne omtaler dette som al-Nakba, Katastrofen. 

10 Eyad Sarraj, «Israel-Palestine, la déchirure des enfants 

au front», (Israel-Palestina: hvordan barna ved fronten 

rives i stykker), Le Monde diplomatique, fransk utgave, 

november 2000. 

11 Fra et foredrag under den sjette biennalen for arabisk 

film, Institut du monde arabe, Paris, 2002. 

12 «Les rationalités de la violence extrême» (Den ekstreme 

voldens rasjonalitet), Critique internationale, nr. 6, juli 

2000, s. 143-158. Se også Jacques Semelins artikkel 

«Massakrenes mekanismer», i nordiske Le Monde 

diplomatique, april 2004. 

13 Emile Durkheim skiller mellom tre typer selvmord: 

altruistisk, egoistisk og anomisk. Altruistisk selvmord 

anser han som typisk i førmoderne samfunn preget 

av kollektivisme. Se Emile Durkheim, Selvmordet, en 

sosiologisk undersøkelse, Gyldendal 2001, 3. utg. O.a. 

14 Om Kashmir, se Amélie Blom, op.cit. Om den palestinske 

martyren, se Penelope Larzillière i Dieckhoff og 

Leveau: Israéliens et palestiniens; la guerre en partage, 

Balland, Paris, 2003, s. 105. 

15 Se Barbara Victor, Femmes kamikaze, Flammarion, 

Paris, 2003. 

16 Sitert av Barbara Victor, op.cit. 

17 Bruce Hoffman, «The Logic of suicide terrorism», The 

Atlantic Monthly, Boston, juni 2003. 

18 Ersoz er tiltalt for å ha stått bak selvmordsattentatene i 

Istanbul i november 2003. Qatada er blitt betegnet som 

Osama Bin Ladens «ambassadør» i Europa. O.a. 

19 Richard Reid forsøkte å detonere en sprengladning om 

bord på et American Airlines-fly i desember 2001. Han 

hadde fraktet sprengstoffet i skoen, og ble derfor omtalt 

som «skobombemannen». O.a. 

20 Beghal skal ha vært sentral i planleggingen av et angrep 

mot den amerikanske ambassaden i Paris i 2001. O.a. 

21 Olivier Roy, L’islam mondialisé (Det globaliserte 

islam), Seuil, Paris, 2002. 

22 Moussaoui ble arrestert en måned før 11. september 

2001, og omtalt som «den 20. flykapreren». O.a.


Samholdet sprekker i Washington 

UENIGHET: Okkupasjonen i Irak har 

ført til en dyp legitimitetskrise for 

makthaverne i USA. De kritiske røstene 

blir stadig flere, også høyt oppe i det 

militære og politiske hierarkiet. En 

amerikansk offiser advarer: «Vi kan ikke 

fortsette lenge i denne retningen. Det 

amerikanske folket vil ikke godta det.» 

PHILIP S. GOLUB 

Lærer ved Université Paris VIII og journalist. 

I august 1964 kastet Washington seg ut i en 

fåfengt og katastrofal krig i Asia som skulle 

koste titusener av amerikanske og millioner 

av vietnamesiske liv. Krigen i Vietnam handlet 

mer om USAs frykt for å «miste troverdighet» 

enn om faren for kommunistisk «smittefare» 

i Øst-Asia («dominoeffekten»). Den 

varte likevel i nesten et tiår og endte med å 

splitte det amerikanske samfunnet. 

Selv om det fantes klarsynte sjeler i statsapparatet 

som allerede i 1967 skjønte at krigen 

allerede var tapt, drøyde det helt til 1973 

før Richard Nixon – valgt i 1968 og som sin 

forgjenger Lyndon B. Johnson fast bestemt på 

«å ikke bli den første presidenten i USA som 

taper en krig» – endelig tok avgjørelsen om å 

bryte opp og overlate regjeringen i Saigon til 

seg selv. Hevngjerrig som han var, ville han 

likevel sette spor etter seg gjennom «å knuse 

dette lille drittlandet, Nord-Vietnam [med 

bomber]». Som historikeren Stanley Karnow 

skriver, viste krigen de herskende elitenes 

«overmot, kortsynthet og dobbeltspill». 1 

Førti år etter hjemsøker Vietnamspøkelset 

USA på nytt. De radikale høyrekreftene som 

er samlet i Bush-administrasjonen, kom til 

makten i 2000 besatt av ideen om å «gjenopprette 

viljen til å vinne» slik Richard Perle 

har uttrykt det, og en gang for alle begrave 

«Vietnamsyndromet». I stedet har de kjørt 

landet fast i en eksperimentell krig som har 

© Francis Bacon: Lying Figure in a Mirror, 1971 

skapt en alvorlig legitimitetskrise. 

Det ser ut til at historien gjentar seg: 

Mot slutten av 1960-tallet hadde en betydelig 

andel av den amerikanske befolkningen 

følelsen av at «ledelsen hadde mistet forstanden». 

2 Ett år etter invasjonen av Irak, er 

det amerikanske samfunnet nok en gang dypt 

splittet og tvilen brer seg i landet. Opinionen 

er i ferd med å snu: Avsløringene av tortur i 

irakiske fengsler undergraver statens autoritet 

dramatisk og forsterker den allerede utbredte 

oppfatningen om at krigen har økt snarere enn 

redusert terrortrusselen. 3 

På institusjonelt nivå er ubehaget spesielt 

stort innenfor bakkestyrkene i hæren, som er 

forpliktet til å håndheve okkupasjonen i Irak. 

Dette kommer frem i to nye undersøkelser. 

Den ene er utarbeidet av hæren selv, og viser 

tydelig graden av demoralisering som preger 

de utstasjonerte enhetene. Mer enn 50 prosent 

av soldatene bekrefter at «moralen er lav». 4 

Den andre undersøkelsen fremhever fortvilelsen 

soldatenes familier opplever med 

tanke på at krigen kan bli langvarig eller utvides 

til nye områder, noe som kan ha negative 

konsekvenser for fornyingen av styrker. Et 

slikt utfall vil være enda mindre overraskende 

ettersom bare en liten minoritet av USAs profesjonelle 

soldater verver seg av kjærlighet til 

yrket. Flertallet går inn i militæret av andre 

grunner, spesielt utdanningsmulighetene og 

sosiale og yrkesmessige fordeler som ikke er 

til å kimse av. 5 Utsiktene til svekket rekruttering 

virker derfor sannsynlige. Dette får 

mange eksperter til å påpeke at hæren i altfor 

stor grad er spredt utover og at den nærmer 

seg en «institusjonell krise». 

Også høyt oppe i det militære hierarkiet stiller 

man spørsmål ved selve grunnlaget for og 

målet med krigen. Flere høytstående offiserer, 

også i den militære ledelsen, har kommet med 

skarp kritikk på privat basis. Jeffrey Record, 

professor ved US Army War College gjentar 

mye av denne kritikken når han skriver: 

«Sammenblandingen [fra Det hvite hus] mel- 

Retten til å slappe av 

ARBEID: Latskap som dødssynd, 

lediggang som roten til alt ondt, 

arbeidet som dyd. Er mennesket 

skapt for å arbeide? Hva med uvirksomhetens 

frihet? 

THIERRY PAQUOT 

Filosof, professor ved IUP, Université de Paris XII. Forfatter av 

bl.a. L’art de la sieste [Siestaens kunst], Zulma, Paris, 1998. 

Paquot er også redaktør for det franske tidsskriftet Urbanisme. 

For mer enn et århundre siden, i 1948, 

kjempet de revolusjonære for retten til 

arbeid, for anerkjennelsen av den veldefinerte 

tiden en veldefinert person 

– medlem av proletariatet – solgte til 

sin arbeidsgiver mot lønn. Jean-Baptiste 

André Godin, en venstreorientert 

bedriftsleder 1 og pådriver for «sosiale 

løsninger», hedret hvert år arbeidet og 

arbeideren den første søndagen i mai 

måned. Det var lenge før 1. mai ble innstiftet 

etter den blodige undertrykkingen 

av arbeideropprøret i Chicago i 1886. 

På denne tiden var arbeidet en dyd 

både på høyre- og venstresiden. Takket 

være arbeidet kom plagede og marginaliserte 

individer på rett kjøl igjen, forbedret 

seg moralsk og fulgte Guds strenge 

befaling til Adam: «Med svette i ansiktet 

skal du ete ditt brød» – som fortsatt bærer 

en aura av forbannelse. For hardt arbeid 

var historisk sett en form for tortur. Det 

lom Al-Qaida og Saddam Hussein (…) var en 

strategisk feil i aller høyeste grad. (…) Den 

resulterte i en forkjøpskrig mot et land som 

kunne vært overtalt (…), etableringen av en 

ny front for islamsk terrorisme i Midtøsten, 

og en feilaktig bruk av [amerikanske] ressurser.» 

6 

Ifølge Record var de erklærte strategiske målsetningene 

for krigen mot terrorisme urealistiske, 

«og dømmer USA til en håpløs streben 

etter absolutt sikkerhet». Han siterer fra en 

intern rapport fra hæren som ble utarbeidet 

før invasjonen og som forutså «akutte problemer 

i Irak» om okkupasjonen ble langvarig og 

uten internasjonal støtte. Record anslår at den 

sørgelige økonomiske situasjonen og mangelen 

på folkelig oppslutning snart vil tvinge 

USA til å velge å «redusere sine ambisjoner i 

Irak.»Denne «realistiske» kritikken blir enda 

tydeligere om man setter den sammen med 

kritikken fra tidligere høyere funksjonærer 

i etterretningsapparatet. Richard Clarke, for 

eksempel, som har en 30 år lang karriere 

bak seg i dette systemet, mener at «USAs 

president undergravde krigen mot terrorisme 

ved å invadere Irak». 7 Flere tidligere CIAoffiserer 

har kommet med lignende kritikk. 

En av dem, Milt Bearden, bemerker at USA 

har «undervurdert en fiende de ikke har god 

kjennskap til», 8 og konfronteres nå i Irak med 

en situasjon som kan sammenlignes med den 

sovjetiske styrker møtte i Afghanistan. 

Tidligere CIA-sjef i Saudi-Arabia, Ray 

Close, går lenger: «Den amerikanske strategien 

i Irak var bygd på spådommer og 

anbefalinger fra den nykonservative klikken 

i Washington, og viser seg nå som en katastrofe, 

en katastrofe klarsynte observatører har 

sett komme helt siden starten.» 9 Blant flere 

avslørende tegn på institusjonelle uenigheter, 

kan vi trekke frem «stolleken» i forbindelse 

med lederstillingen for CIA i Bagdad: I løpet 

av ett år har det vært tre ulike CIA-sjefer i 

Bagdad, og nummer to skal ha blitt byttet ut 

fordi han ga objektive rapporter om de irakiske 

opprørernes styrke. 

middelalderske trepalium, opprinnelsen 

til det franske ordet for arbeid, travail, 

betegnet da også et torturinstrument. Det 

var lenge slik at aristokratene og andre 

av høyere byrd ikke kunne arbeide uten 

å tape sin rang. 

I industrialiseringens sosioøkonomiske 

kontekst og den arbeidsdelingen den 

forårsaket, fremsto arbeidet som den 

beste måten å finne en plass – sin plass 

– i samfunnet på. Arbeidsetikken tok 

gradvis over, og tvang frem sin standard 

for hva som var normalt. Ve den som 

ikke fulgte spillereglene og i stedet flakket 

omkring, drev dank, jaget på andres 

enemerker, fløy hit og dit! Han krenket 

arbeidet, oppførte seg som villmann – en 

desertør fra industrialiseringshæren, en 

representant for den «naturlige» fienden, 

latskapen, som alltid kom galopperende 

tilbake straks man hadde klart å jage den 

bort. Latskapen ble omtalt med forakt av 

de som senere skulle bli oppofrende stakhanovitter, 

2 mens den ble omfavnet med 

åpne armer av de udisiplinerte og uekte 

arvtakerne etter Epikur. 3 

Vi skal ikke glemme at dovenskap lenge 

ble betraktet som en av de syv dødssyndene. 

«Latskap» knyttes til det å være 

«sen», «dorsk» og «lite arbeidsom»: Vi 

finner disse forskjellige betydningene 

igjen i den kristne tanken om dødssyndene. 

Ifølge Jean Delumeau 4 er den opp- 

Det amerikanske utenriksdepartementet på 

sin side, er blitt marginalisert til fordel for 

Pentagon etter 11. september 2001. Det er 

kjent at staben her veksler mellom depresjon, 

forferdelse og raseri. Colin Powells stabssjef 

Larry Wilkerson gikk nylig til det ytterst 

sjeldne skritt å gi uttrykk for dette kollektive 

raseriet da han offentlig kritiserte «utopistene 

[som Richard Perle og Paul Wolfowitz] som 

aldri selv har vært i krig og som skamløst 

sender kvinner og menn i døden.» 10 

På toppen av avsløringene om overdrivelser 

i forbindelse med trusselbildet av Irak, er 

de menneskelige og økonomiske kostnadene 

ved okkupasjonen uendelig mye høyere enn 

forutsatt, og dette nører opp under kritikken. 

Ifølge Anthony Cordesman ved Center for 

Strategic and International Studies (CSIS) 

har «koalisjonen og USA bevisst valgt å massivt 

undervurdere de virkelige menneskelige 

kostnadene ved kampene», minimert koalisjonsstyrkenes 

tap, og «systematisk utelatt 

irakiske tap». 11 

I tillegg til de 700 amerikanske døde (per 

17. april 2004) kommer tusener av alvorlig 

sårede: Det offisielle tallet på sårede per 

31. mars var 2449. Dette tallet underslår 

imidlertid det reelle antallet. Oberst Allan 

DeLane, ansvarshavende på Andrews-basen 

som tar imot sårede i USA, ble intervjuet 28. 

juli 2003 av radiostasjonen National Public 

Radio og uttalte følgende: «Jeg kan ikke gi 

dere et nøyaktig tall fordi det er hemmeligstemplet 

informasjon. Men jeg kan si at siden 

krigen startet har mer enn 4000 vært innlagt 

her på Andrews. Tallet er dobbelt så høyt om 

man regner med de personene som kommer 

hit først og deretter legges inn andre steder, 

på sykehusene Walter Reed og Bethesda.» 

Antallet irakiske sivile ofre anslås å ligge 

mellom 9000 og 11 000 døde, men de nevnes 

så godt som aldri. 

Når det gjelder de økonomiske kostnadene, 

bestrider Anthony Cordesman de mellom 50 

og 100 millioner dollar som offisielt er bevil- 

rinnelige betydningen accidie, den åndelige 

sløvheten som kjennetegner en halvhjertet 

troende, en som ikke har det så altfor travelt 

med å be til Gud eller praktisere religiøse 

riter. 

I løpet av 1200-tallet ble latskap likestilt 

med lediggang, roten til alt ondt. På 1500-tallet 

malte Bruegel de syv dødssyndene, og ga 

«Latskap» følgende innskrift: «De dorske og 

arbeidsskye og alle disse døgeniktene er godt 

forsynt med unnskyldninger, men ikke med 

penger», og ga på den måten uttrykk for sin 

moralske misbilligelse overfor en holdning 

han mente var ansvarsløs. 

Med protestantismen hevdet arbeidsetikken 

seg stadig sterkere. Mange av datidens 

teologer tolket Bibelens Job dit hen at mennesket 

er skapt for å arbeide – med andre ord, 

Job er tilhenger av jobber. Tidene har skiftet, 

men vi er fortsatt påvirket av denne kulten, 

hvor religiøse og økonomiske krav blandes 

sammen og dømmer den dovne til å arbeide. 

Bortsett fra dem som har kapital og kan la den 

arbeide for seg… 

Den franske forfatteren Paul Lafargue (1842- 

1922) skrev i 1880 sitt satiriske verk om retten 

til latskap, Le Droit à la paresse. Lafargue 

bodde i London på denne tiden sammen med 

sin kone Laura, Karl Marx' datter. Vi kan nok 

gå ut fra at han diskuterte emnet med sin 

svigerfar. Mange vitnesbyrd – blant annet 

fra Friedrich Engels – forteller at Lafargue i 

arbeidet med boken hadde stor nytte av Marx' 

bibliotek. Her fantes blant annet et eksemplar 

get for perioden 2004-2007 av Kongressens 

budsjettkontor (CBO). Disse beløpene er 

ifølge Cordesman «svært langt fra å dekke 

de reelle kostnadene ved å bygge opp en 

ny økonomi som kan dekke menneskelige 

behov». Selv om man ser bort fra at «krigen 

og sabotasjen gjør oppgaven vanskeligere, 

representerer disse beregningene en undervurdering 

av de økonomiske midlene som 

kreves. Budsjettet for gjenoppbygging og for 

å få statsadministrasjonen til å fungere kan 

komme opp i 94 til 160 milliarder dollar i 

løpet av denne perioden. Iraks oljeinntekter 

anslås imidlertid til mellom 44 og 89 milliarder, 

og vil uten tvil være langt i underkant av 

70 milliarder.» 

Alt i alt foregår det nå en oppsmuldring av 

administrasjonens ideologiske hegemoni 

innad i USA. Det hvite hus satte sin lit til 

«amerikanernes krigsentusiasme», slik forfatteren 

Gary Phillips uttrykker det, for å 

gjennomføre sin strategiske politikk og sikre 

gjenvalg i 2004. Administrasjonen regnet 

også med at frykten etter hendelsene 11. september 

2001 og raseriet denne frykten ville 

medføre, ville få amerikanerne til å stille seg 

bak staten og dens nasjonalsikkerhetspolitikk, 

sørge for samhold på toppen og glatte over 

motsetningene i det amerikanske demokratiet. 

Gjennom å fremme en globaliserende 

svart-hvitt-tolkning av terrortrusselen, ønsket 

Bush-administrasjonen å forene landet bak et 

presidentskap som i utgangspunktet var svært 

omstridt og uten flertall bak seg. 

Frykten – forsterket gjennom fremmaningen 

av atomtrusselen – har åpnet opp for 

en kraftig konsentrasjon av den utøvende 

makten, marginalisering av motkrefter, statlig 

maktmisbruk, og svært mange tilfeller 

av brudd på grunnleggende konstitusjonelle 

rettigheter. Frykten ga seg raskt utslag i en 

nasjonalistisk stemning i USA, som administrasjonen 

også har nørt opp under og rettet 

mot alle de som motsetter seg staten, både 

internt i USA og i utlandet. 

av en bok av Moreau-Christophe om retten til 

fritid og organiseringen av slavearbeidet i de 

greske og romerske republikkene, publisert 

i Paris i 1849, og med Marx' håndskrevne 

notater i margen. 

Avisen L’Egalité publiserte Lafargues 

arbeid som føljetong fra 16. juni til 4. august 

1880. I 1883 ble den utgitt som pamflett, 

med betydelige endringer. Både offisielle 

eksemplarer og piratutgaver solgte svært bra. 

Teksten er lenge blitt betraktet som et unntakstilfelle 

i den marxistiske litteraturen: Den 

er forstyrrende frimodig, 

utålmodig overfor arbeiderbevegelsens 

tradisjonelle 

verdier og tilbøyelig til å 

hylle fornøyelsen, et ord 

som skremmer både militante 

marxister og reaksjonære 

borgere. 

Lafargue angrep ikke bare det han kalte 

«kapitalens religion», men alle sosiale systemer 

som fremholder arbeidet som den eneste 

virkelige verdi for samfunnet og individet. 

Han så frem til den dagen maskinene ville 

frigjøre lønnsarbeideren, og alle ville få fritid. 

Ordet «fritid» virker som et underlig ord 

å bruke i en tid hvor den gjennomsnittlige 

mann og kvinne arbeidet overtid som avstraffelse, 

og ikke kunne forvente å leve lenge nok 

til å oppleve noen pensjonstilværelse. For fritid 

er tid til seg selv – ikke til ingenting, men 

til å gjøre det man vil. 

Vårt forbrukersamfunn vet at fritiden er en 

Dette «nasjonalsjåvinistiske hysteriet», 

kan ifølge Anatol Lieven ved Carnegie 

Foundation sammenlignes med stemningen 

i Europa før 1914, og er blitt brukt for alt 

det er verdt av det imperielystne presidentskapet. 

Makthaverne forskanset seg bak en 

mur av hemmelighold, la lokk på uenigheter 

og forberedte den amerikanske opinionen på 

krig. Med dette for øyet lanserte de en desinformasjonskampanje 

rettet mot FNs våpeninspektører 

og legitimerte ryktene om en påstått 

forbindelse mellom Saddam Hussein og 11. 

september-hendelsene. Administrasjonen fikk 

dermed betydelig støtte fra den amerikanske 

befolkningen (nesten tre fjerdedeler støttet 

invasjonen), som var stålsatt etter attentatene, 

og klarte å skape en nasjonal konsensus. 

Denne er nå i ferd med å brytes via irakiske 

byer og afghanske fjell. 

Krigen i Irak har «slått hull 

på imperieprosjektet», ifølge 

Jeremy Shapiro ved Brookings 

Institution. Den nasjonale enheten 

bygde på statens evne til å 

mobilisere samfunnet på permanent 

basis. Under den kalde krigen 

kunne man ved hjelp av den 

globale fienden kanalisere samfunnet 

inn i et langvarig og relativt sammenhengende 

kollektivt prosjekt. Ser man bort fra 

Vietnamkrigen, måtte ikke befolkningen ofre 

så mye: Den keynesianistiske staten ga folket 

«smør og kanoner» (guns and butter). 

Etter den kalde krigen ble den permanente 

mobiliseringen av befolkningen imidlertid 

svært problematisk, og man har av politiske 

grunner vært nødt til «å finne opp en ny utenlandsk 

og mektig fiende i en ny kulturell 

støpning». 12 Selv om radikal islamisme til 

en viss grad har erstattet Sovjetunionen som 

den overhengende trusselen i den kollektive 

bevisstheten, har utsiktene til en uendelig 

krig med astronomiske kostnader reaktivert 

polariseringen i samfunnet. 

For ett år siden sto den republikanske koa- 

felle, og at rovdyrene ligger på lur: aktivitets- 

og avslapningsselgere, sports- og hobbyselgere, 

for ikke å forglemme turismens 

industriherrer. Å være lat i dag er ikke en 

rettighet, men en plikt som krever smærtefull 

læring, overbevist som vi er om at samfunnet 

skylder oss et liv. Og vår virkelige frihet 

måles i forhold til hva vi gjør, uten at penger 

skifter eier, i våre egne utforskninger og oppdagelsesreiser 

i oss selv. 

Tiden har uvurderlig verdi – hvis bare 

man har tid til å nyte den. Skal vi leve med et 

minstemål av uavhengighet 

og respekt for andre, må vi 

kjempe mot tempoet som 

settes av den hellige lønnsomheten. 

Vi må nekte å 

øke takten, nekte å skynde 

oss når varestrømmens forvaltere 

krever det. Vi må 

gå sakte når en eller annen selvutnevnt herre 

lengter tilbake til gode gamle dager. Vi må 

kreve vår rett til å bruke vår egen tid, gå i vårt 

eget tempo, gjøre hva vi vil når vi vil. 

Latskap ble lenge 

betraktet som en av 

de syv dødssyndene 

I denne fasen av kapitalismens utvikling, hvor 

økt rikdom ledsages av økt arbeidsledighet, 

er det betimelig å revurdere fordelingen av 

arbeidet. Vi trenger imidlertid også å tenke 

gjennom arbeidets mål og arbeidets plass i 

våre liv. Maskiner har til tider lettet arbeidernes 

slit. En rekke yrker er utvilsomt blitt lettere, 

selv om kjøkkenmaskinene ikke egentlig 

har gitt dobbeltarbeidende kvinner særlig mer 

tid. Men maskinene har skapt andre begrens- 

lisjonen, med basis i sør og vest, sterkt og 

ingen hevdet på det tidspunktet at Bush kunne 

komme til å tape valget i 2004. Det demokratiske 

partiet sto på sidelinjen, fastlåst av 

indre stridigheter og redusert til stillhet etter 

at partiets ledere i stor grad hadde akseptert 

krigen mot Irak. Slik er det ikke lenger: det 

ulmende raseriet på grunnplanet er kommet 

til overflaten i et parti som ble snytt for seieren 

i 2000 på grunn av gammeldagse valgordninger 

(indirekte stemmegivning gjennom 

valgkomité). 

Fremtiden til Bush-administrasjonens imperieambisjoner 

vil forbli uavklart frem til valget 

i november 2004. Dersom Demokratene 

vinner, kan vi oppleve en «ettertrykkelig tilbakevending 

til samarbeid og gjenopprettelse 

av transatlantiske relasjoner», det vil si en 

mer enighetssøkende tilnær- 

ming som er mer realistisk 

med hensyn til internasjonale 

forhold. Det mener Anthony 

Blinken, utenrikspolitisk 

rådgiver for Demokratenes 

gruppe i Senatet. En slik 

vending vil ikke bety at man 

kommer tilbake til situasjonen 

slik den var før Bushadministrasjonen 

kom til makten, men den 

vil kanskje skape forutsetningene for å hindre 

at krisen sprer seg ytterligere. I motsatt fall, 

om Republikanerne vinner, risikerer man 

en forsterkning av dagens politiske linje, og 

realiseringen av den amerikanske høyresidens 

selvoppfyllende profeti, en «sivilisasjonskonflikt» 

mellom islam og Vesten. Det internasjonale 

systemet vil da utsettes for spenninger 

det ikke kan tåle. 

Førti år etter 

hjemsøker 

Vietnamspøkelset 

USA på nytt 

USA vakler nå mellom et demokratisk sprang 

fremover eller et langt autoritært tilbakeskritt. 

Imperieprosjektet er sterkt svekket, men langt 

fra forsvunnet. Den 14. januar uttalte visepresident 

Dick Cheney stolt til Los Angeles 

World Affairs Council: «Denne administrasjonens 

ettermæle vil bestå av (…) de fun- 

ninger og fjernet maskinenes brukere fra den 

verden de kjente og forsto. 

Kanskje vi i stedet for arbeidet bør vurdere 

håndverket, aktiviteten som ifølge Marx 

kan gjenforene «mennesket med seg selv», 

gjøre det nærmere teknikken, materialene, 

medmenneskene og verden – en verden som 

tar imot menneskets mangeartede utfoldelse? 

«Håndverk» innebærer selvfølgelig en stykke 

arbeid, det antyder både forbindelsen og gapet 

mellom det å «gjøre» og «ingenting gjøre», 

denne ventetiden som skal komme, denne 

avslappende pausen, denne frydefulle fritiden 

til å betrakte verden gå forbi, stå og stirre. 

Latskap rimer med klokskap, og gir en 

uforlignelig følelse av velvære til de kvinner 

og menn som hengir seg til den. Så hvorfor 

nekte seg den? 

1 Han var inspirert av Charles Fourier (1772-1837) som 

teoretiserte et utopisk sosialismeprosjekt som gjennom 

husholdningsfellesskap skulle skape en universell 

harmoni. Fourier skrev blant annet The New Industrial 

World (1829). 

2 Aleksej Stakhanov var en ukrainsk gruvearbeider som 

brøt 102 tonn kull på et skift. Stakhanovarbeideren var 

superarbeidere som satte nye produksjonsrekorder. 

3 Gresk filosof (- 341, – 270), grunnlegger av en filosofisk 

doktrine som omfatter en teori om sensualistisk 

kunnskap og en sensualistisk moral. 

4 Jfr. Jean Delumeau Le Péché et la Peur. La culpabilisation 

en Occident, XIIIe-XVIIIe siècle (» Synden og 

redselen. Skyldfølelse i Vesten, XIII-XVIII århundre »), 

Fayard, s. 255 og utover. 

damentale og dramatiske strukturendringene 

i hæren, i vår nasjonalsikkerhetsstrategi og i 

måten vi har brukt våre militære styrker siden 

andre verdenskrig.» Og for Richard Perle er 

saken klar, regimene i Iran og Nord-Korea 

«representerer en uakseptabel trussel mot 

amerikansk sikkerhet. Vi bør handle fast og 

bestemt mot disse og mot alle andre som 

støtter opp om terrorismen: Syria, Libya og 

Saudi-Arabia. Og vi har liten tid.» 13 

Se også Ignacio Ramonet, s. 24. 

1 Stanley Karnow, «Lost inside the Machine», Time 

Magazine, 7. mai 2001. 

2 John Mc Naughton, sitert av Stanley Karnow i Vietnam, 

a History, Penguin Books, 1986, New York, s. 506. 

3 Den siste tiden har vi sett en regelmessig fallende tendens 

på meningsmålingene når det gjelder støtte til krigen. 

Ifølge en meningsmåling utført av CBS 17. januar 

2004, mente 51 prosent av de spurte at krigen «ikke var 

verdt det». 

4 Thomas E. Ricks, «In Army Survey, Troops in Iraq 

Report Low Morale», Washington Post, 26. mars, 

2004. 

5 Se «Military Family Survey», The Washington Post/ 

Kaiser Family Foundation/Harvard University, 2004. 

Ifølge denne studien vil et betydelig mindretall av ektefellene 

(30 prosent) at deres partner forlater hæren. 

6 Jeffrey Record, «Bounding the Global War on 

Terrorism», Strategic Studies Institute, US Army War 

College, Carlyle Barracks, Pennsylvania, USA, desember 

2003. 

7 Vitnemål overfor undersøkelseskommisjonen for 11. 

september-hendelsene, 24. mars 2003. 

8 Milt Bearden, «Iraqi Insurgents Take a Page From 

the Afghan ‘Freedom Fighters’», New York Times, 9. 

november 2003. 

9 Ray Close, «The Real Meaning of Falluja», «Guest 

Commentary» på hjemmesiden til Juan Cole, 30. april 

2004. 

10 Sitert av Wil S. Hylton i «Casualty of War», GQ, 

London – New York, juni 2004. 

11 Nation Building in Iraq, a Status Report, CSIS, 

Washington, 31. mars 2004. 

12 Se Peter Katzenstein (red), The Culture of National 

Security, Norms and Identity in World Politics, 

Columbia University Press, New York, 1996, s. 536. 

13 Sitert av Thomas Powers, «Tomorrow the World», New 

York Review of Books, 11. mars 2004.


ANDERS LUNDKVIST 

Medlem af Attac-Danmark. 

Et af de evige temaer i globaliseringsdebatten 

er frihandel versus protektionisme. Hvilken 

af disse strategier får de fattige lande mest 

gavn af? 

Når sagen udtrykkes i disse begreber, vil 

de færreste være i tvivl. ’Frihandel’ er det 

positive ord, for hvem kan være modstander 

af frihed? Og ’protektionisme’ er et negativt 

ord, der lugter af frygtsom venden-ryggen-tilomverdenen, 

måske endda nationalisme. 

Lad os imidlertid forsøge at dekonstruere 

begreberne og derigennem bestemme, hvad 

de faktisk dækker over indenfor den moderne 

globale økonomi. 

Normalt taler vi om, at ’Danmark’ handler 

med ’Brasilien’, men det er forkert. Det var i 

den gamle Østblok, at landene – repræsenteret 

ved deres handelsministre – handlede med 

hinanden. I dag varetages handlen af private 

importører og eksportører. Handlen har konsekvenser 

– gode eller dårlige - for landene, 

men det er privatkapitalister, der handler, og 

de ledes naturligvis af ønsket om at tjene 

penge til sig selv. 

Vi kan være mere præcise. I 2001 var den 

globale udenrigshandel, målt ved eksporten, 

på $7.500 milliarder. UNCTAD anslår, at 

67% heraf – altså $5.000 milliarder – blev 

varetaget af transnationale selskaber (TNC), 

hvoraf langt de fleste hører hjemme i USA, 

EU og Japan; for eksempel står amerikanske 

TNCers datterselskaber for halvdelen af 

Kinas export til USA. Det betyder, at ’frihandel’ 

overvejende betyder frihed for TNCerne, 

og det betyder, at toldafvikling overvejende 

betyder afvikling af en afgift, som disse 

selskaber betaler til det offentlige. Dette er 

det umiddelbare og sikre; i anden omgang 

kan det så diskuteres, om selskabernes handel 

gavner eller skader de fattige lande, altså 

om alle – også de fattige – nyder gavn af, at 

kapitalen varetager sine interesser. 

I 1990 var TNCernes andel af verdenseksporten 

betydelig lavere; den var da knap 

60%, så tendensen er, at magten over verdenshandelen 

i stigende grad koncentreres hos den 

store kapital. 

Frihed er godt, men det er ikke uinteressant, 

hvem der er den heldige indehaver af 

denne frihed. Her skal vi også have med i 

billedet, at halvdelen af TNCernes export i 

2001 – altså 33% af verdenseksporten – er 

intern selskabshandel, hvor for eksempel en 

afdeling i Thailand eksporterer halvfabrikata 

til en anden af selskabernes afdelinger eller 

til moderselskabet. Denne handel foregår ikke 

på markedsbestemte vilkår, men til priser der 

fastlægges administrativt af hovedkontoret, 

gerne således at overskuddet lægges i det 

land, hvor beskatningen er mest lempelig. Så 

en tredjedel af verdenshandelen har intet at 

gøre med markedsøkonomi og konkurrence, 

men meget at gøre med kapitalistisk planøkonomi; 

denne andel er formentlig steget lidt 

siden 1990. 

For denne dels vedkommende vil en 

afvikling af offentlig regulering ikke betyde 

en styrkelse af markedsøkonomien; det vil 

tværtimod betyde en styrkelse af de økonomiske 

kræfter, der unddrager sig markedsdisciplinen. 

Her vil ’frihandel’ altså ikke betyde 

frihandel i traditionel liberalistisk forstand, 

snarere det modsatte. 

Frihed er det pæne ord for magt, og når 

man kigger ’frihandelen’ nærmere efter i 

sømmene, viser det sig altså, at friheden er 

begrænset til et overskueligt antal aktører 

– der var i 2001 64.000 TNCere – og at den 

til dels udøves på bekostning af markedsfriheden. 

1 

Dette ord giver som nævnt negative associationer. 

Men hvorfor egentlig? ’Protektionisme’ 

betyder beskyttelse, og det er vi da tilhængere 

af, når det drejer sig om beskyttelse af for 

eksempel børn og handicappede, så hvorfor 

skulle der være noget galt ved, at de fattige 

lande beskytter sig selv? 

Dette er naturligvis kun relevant, hvis 

importen udgør en trussel, nemlig mod landets 

økonomiske og politiske system. 

En afvikling af told betyder umiddelbart, 

at landets statskasse mister indtægter (overvejende 

til TNCer). Mærkeligt nok nævnes 

denne indlysende konsekvens sjældent i 

debatten. Dette indtægtstab var for eksempel 

føleligt for Indien, da landet liberaliserede 

omkring 1990. 

Men afvikling af told og anden offentlig 

regulering af udenrigshandelen har også den 

mere fundamentale konsekvens, at landets 

regering overgiver kontrollen med de udenrigsøkonomiske 

relationer til private aktører, 

altså overvejende direktører og aktionærer 

i Nord. Hvis regeringen er demokratisk 

betyder dette en magtoverførsel fra folket til 

TNCerne. Demokratiet udhules ved at miste 

afgørende funktioner og ved at miste økonomiske 

midler (toldindtægter) til at finansiere 

sine aktiviteter. 

Ud fra demokratiske værdier må dette 

være et alvorligt argument imod frihandel. 

Det er vigtigt, om handelsliberalisering giver 

menneskene i de fattige lande en bedre eller 

ringere levestandard, men der er også noget 

andet, der er vigtigt, nemlig et folks værdighed. 

Og den er uløseligt knyttet til folkets 

selvbestemmelse, altså folkestyre. Selv om 

liberalisering måtte øge Ecuadors BNP mister 

landet noget vigtigt, når dets økonomiske 

skæbne lægges i hænderne på selskaberne i 

Nord. 

Nu kniber det ofte med demokratiet i de 

fattige lande, og statsindtægterne går ofte i 

de forkerte lande. Så derfor gælder det om 

at fratage staterne magt og penge? Det kan 

imidlertid også vendes om, for det er netop 

svækkede og udhulede stater, som lettest bliver 

udemokratiske og korrupte. 

Alt i alt skal man ikke være for hurtig, 

når man afviser protektionisme som bagstræberisk. 

Man bør først spørge, hvilke økonomiske 

kræfter, der beskyttes imod, og hvilke 

værdier der søges beskyttet. 

Lad os nu betragte dette mere snævre økonomiske 

spørgsmål. Selv om frihandel har en 

demokratisk pris, kunne det jo godt tænkes, at 

den fremmer den økonomiske udvikling. Ser 

vi på den historiske erfaring er der imidlertid 

ikke meget, der tyder herpå. 

Den økonomiske historiker Paul Bairoch 

har undersøgt sagen. 2 Fortidens fattige lande 

var kolonier. De havde ingen politisk magt 

og kunne derfor ikke beskytte sig. Landene 

blev tvangsliberaliseret, det vil sige tvunget 

til at indføre en høj grad af frihandel; en 

told på 5% var normalt maximum. Resultatet 

var katastrofalt. Det er velkendt, hvordan 

den blomstrende indiske textilproduktion 

blev udkonkurreret af England, men dette 

var ikke et særtilfælde; i andre lande var 

det for eksempel jernindustrien, det gik ud 

over. Mellem 1860 og 1913 faldt disse landes 

andel af verdens industriproduktion fra godt 

1/3 til under 1/10. Og der var ikke blot tale 

om relativ, men absolut af-industrialisering: 

© Francis Bacon: Man Turning on the Light 197374 

Frihandel for hvem? 

ØKONOMI: Transnationale selskabers andel af verdenseksporten har været 

støt stigende op gennem 1990erne. Det indebærer en demokratisk pris. 

Men spørgsmålet er, om øget frihandel giver økonomisk fremgang 

for de fattige lande. 

Industriproduktion pr. indbygger skønnes i 

1913 at være faldet til 1/3 af niveauet i 1750! 

Lad os dernæst se på udviklingen efter 2. 

verdenskrig. Frem til slutningen af 1970-erne 

klarede de fattige lande sig rimeligt godt; det 

var i denne periode, de satsede på økonomisk 

selvstændighed i forhold til de rige lande. 

Derefter – det vil sige i den nyliberale periode 

– har landene delt sig. 

De østasiatiske lande fulgte Japans 

statskapitalistiske model og stormede frem 

økonomisk. Det drejer sig især om Sydkorea, 

Taiwan og Kina, men også for nylig et land 

som Vietnam; de satsede på eksport samtidig 

med, at de beskyttede og regulerede det hjemlige 

erhvervsliv. 

De lande, der blev tvangsliberaliseret af 

IMF og Verdensbanken (kravene om ’strukturreformer’), 

klarede sig derimod dårligt. Det 

gælder især Afrika, men også Latinamerika, 

hvor 1980-erne var et katastrofalt årti, mens 

1990-erne var præget af kriser og stagnation. 

I Rusland halveredes nationalproduktet i 

1990-erne efter en radikal nyliberal terapi. 

Kan det undre? I den frie konkurrence vil 

den stærke vinde og den svage tabe. Dette er 

ikke en uheldig sideeffekt. Den store idé i 

konkurrencen er faktisk, at den generelt vil 

øge den økonomiske effektivitet, fordi de 

ineffektive luges væk. Liberalister fortæller, 

at jungleloven også er til fordel for de svage: 

Protektionisme er en hovedpude, mens den 

barske konkurrence vil anspore dem til at 

oppe sig. Det gør den givetvis; problemet 

er, at incitamentet ikke er nok. Økonomiske 

midler er også nødvendige. 

Liberalister vil også henvise til teorien 

om de komparative fordele, der kort fortalt 

viser, at både det fattige, uproduktive og det 

rige, produktive land vil have fordel af at specialisere 

produktionen og derefter udveksle 

de varer, som de hver for sig er bedst til at 

fremstille. 

Teorien er givetvis rigtig, men den viser 

ikke det, som liberalisterne vil have den til 

at vise, nemlig at det offentlige skal blande 

sig udenom: Den viser, at arbejdsdeling giver 

en mere effektiv økonomi, og at international 

arbejdsdeling – dermed handel – kan give 

økonomisk vækst for alle parter. Det er der 

ingen, der betvivler. Men fordi handel er godt, 

er det ikke dermed sagt, at den nødvendigvis 

skal varetages af private aktører, der kun er 

forpligtet af deres egen indtjening. Det er 

faktisk tænkeligt, at vi ville får mere handel, 

hvis den blev styret af de politiske myndigheder 

på nationalt og internationalt niveau. 

For eksempel har de fattige lande et enormt 

behov for vestlig teknologi – især indenfor IT 

– men de får meget lidt; dette behov er åbenbart 

uforeneligt med TNCernes interesser. 

Demokratisk styring af handelen garanterer 

intet, men giver i det mindste muligheden for, 

at handelen tilfredsstiller de fattige landes 

interesser. 3 

Den historiske erfaring synes at være, at rige, 

konkurrencedygtige lande begejstret går ind 

for frihandel (England før 1914, USA efter 

1945), mens de andre søger at beskytte sig. 

De, for hvem dette er lykkedes (for eksempel 

Østasien efter 1945), har fået stor økonomisk 

fremgang; de, der været for svage til 

at modsætte sig kravene om liberalisering, 

er stagneret. 

På den anden side bør vi vare os for 

at blive lige så dogmatiske som liberalisterne, 

der mener, at én medicin – frihandel 

– kan kurere alle tilfælde. De fattige lande er 

forskellige, og hvor protektionisme kan være 

fornuftigt for ét land eller med hensyn til ét 

produkt, kan det være skadeligt for et andet 

land eller et andet produkt. Frihandel – det 

vil sige privatkapitalistisk handel – var klart 

skadeligt for Rusland i Jeltsin-årene; landet 

havde desperat brug for vestlig teknologi og 

måske livsfornødenheder, men faktisk blev 

der overvejende importeret Mercedes-biler 

og andre luksusvarer til den nye overklasse; 

i kraft af den meget skæve indkomstfordeling 

var det nemlig den, der havde købekraften. I 

et andet land med en mere lige indkomstfordeling 

kan man bedre forestille sig, at private 

importører tilfredsstiller folkets behov. 

Frihandel (i liberalistisk forstand) og protektionisme 

er begge extreme politikker. Den 

pragmatiske midterkurs hedder fair handel. 

Det er ikke fair, at de rige lande præker 

liberalisme for de fattige og selv praktiserer 

protektionisme overfor disse landes landbrugs- 

og tekstilprodukter. Den rimelige 

handelspolitik er den modsatte, således at de 

fattige lande frit kan sælge til os, men har ret 

til at beskytte sig overfor vore produkter, når 

import af dem skønnes skadelig for de lokale 

erhvervsliv. 

Det er ikke fair, at fattige kaffebønder 

i Mellemamerika knap nok kan leve af de 

priser, de får. Deres ulykkelige situation 

skyldes dels den globale overproduktion, dels 

at selskaberne (mellemhandlerne) inkasserer 

en så stor andel. Den rimelige handelspolitik 

er her for det første internationale aftaler, der 

forhindrer overproduktion (denne skyldes, 

at Verdensbanken opfordrede Vietnam til at 

satse på kaffe), og for det andet frihandel for 

bønderne og protektionisme imod mellemhandlerne. 

Idag skal man betale en betydelig 

ekstrapris for at være sikker på, at ens penge 

går til kaffebønderne. Det bør være omvendt, 

således at denne kaffe er toldfri og derfor billig, 

mens den kaffe, som går gennem mellemhandlere 

belægges med told og derfor bliver 

dyr. Generelt kan vi gennem en således gradueret 

toldpolitik styrke de fattiges og svække 

TNCernes konkurrencesituation. 

Dette er en moderat politik. Det er den fundamentalistiske 

liberalisme, der er radikal. 

© LMD Norden 

1 Tallene og procenterne i dette afsnit er baseret på 

UNCTAD: World Investment Report, der er blevet 

udgivet årligt siden 1992. Dette er stort set det eneste 

sted, hvor der findes pålidelige tal om TNCernes vægt 

i verdensøkonomien. Min anden kilde er klassikeren 

indenfor dette områdse, nemlig John H. Dunning: 

Multinational Enterprises and the Global Economy, 

Addison-Wesley 1993. 

2 Henvisninger samt diskussion af beregningsprincipper 

og graden af tal-usikkerhed kan findes i Kapital 33 

(’Fra markedsøkonomi til kapitalistisk planøkonomi’) 

i A. Lundkvist: Hoveder og Høveder. En demokratisk 

kritik af det private samfund, Frydenlund 2004. Her 

diskuteres videre koncentrationstendenserne (fusioner, 

oligopoler osv.) på globalt plan. 

3 P. Bairoch: Economics and World History. Myths and 

Paradoxes, The University of Chicago Press 1993. 

Bairoch’s resultater er refereret mere udførligt (med 

præcise henvisninger) i A. Lundkvist: De Riges samfund, 

Hovedland 2001. – Bairoch finder iøvrigt også, 

at protektionismen i kontinentaleuropa (især vendt mod 

den produktive engelske industri) i ti-årene før 1914 gav 

stor økonomisk fremgang. 

4 Hvis det overlades til private aktører at effektuere de 

komparative fordele, kan det fattige, uproduktive land 

kun være sikker på at deltage i gevinsten, såfremt kapitalen 

ikke bevæger sig fra det ene land til det andet. I 

modsat fald udgør de to lande ét marked (hvis vi ser bort 

fra de forskellige valutaer), og her vil den uproduktive 

altid udkonkurreres. 

5 Ricardo udviklede teorien om de komparative fordele 

for snart 200 år siden, var denne forudsætning opfyldt. 

Men i årene efter 1980 – nyliberalismens epoke – har 

kapitalen fået frihed til at bevæge sig, som den vil. 

Paradoksalt nok har nyliberalismen således gjort det 

traditionelle argument for frihandel irrelevant! Selv om 

den nævnte forudsætning er anerkendt blandt økonomer, 

påberåber liberalisterne – og de økonomiske lærebøger 

– sig stadig teorien om de komparative fordele, når de 

argumenterer for frihandel. 

QATAR: En moderniseringsprosess er i full gang i det rike 

golfmonarkiet Qatar. Stikkordene er alJazeera, Washingtonallianse – og sport. 

Emirat i endring 

PASCAL BONIFACE 

Direktør ved Institutt for internasjonale og strategiske relasjoner (IRIS) 

i Frankrike, forfatter av blant annet La France contre l’Empire 

(Frankrike mot Imperiet), Laffont, Paris, 2003. 

Tv-kanalen al-Jazeera 1 er sannsynligvis mer 

kjent enn landet den ble grunnlagt i. Det har 

frem til nå vært lite snakk om Qatar, det lille 

emiratet i Golfen med 600 000 innbyggere 

(hvorav knapt en tredjedel er innfødte). Valget 

av Qatars hovedstad Doha som toppmøtested 

for Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 

2001 var motivert av forsikringen om at det 

ikke ville komme titusenvis av demonstranter 

dit, som i til Seattle. 

Landet er også base for USAs sentralkommando 

(Centcom), som har ledet operasjonene 

i Irak. Qatar dukker også opp på medienes 

sportssider gjennom berømte fotballspillere 

som mot slutten av karrieren trekker seg tilbake 

til Qatar, fristet av behagelige inntekter i 

emiratet. Det dominerende bildet av Qatar er 

av en vanskelig tilgjengelig stat, hvor politiet 

fritt utøver sin kontroll – et Golfmonarki i tett 

allianse med Washington, med ledere som 

bruker en formue på sin lidenskap for sport. 

Å slå seg til ro med disse klisjeene ville imidlertid 

være et feilgrep. En politisk prosess er 

i gang i Qatar – ikke bare en moderniseringsprosess, 

men også en utvikling i demokratisk 

retning. Siden emir Sjeik Hamad al-Thani 2 

kom til makten i 1995 etter å ha avsatt sin far 

uten vold, har han stått for en økende politisk 

åpenhet. Sensuren er fjernet. Etableringen av 

al-Jazeera har åpnet for en ny og ukjent tone 

i den arabiske verden: Kanalen har fått full 

frihet, bortsett fra når det gjelder vurderinger 

av landets innenrikspolitikk. 

Ifølge en grunnlov som ble vedtatt etter 

folkeavstemming i 2003 skal det etableres 

en rådsforsamling i Qatar bestående av 45 

medlemmer: to tredjedeler av disse skal velges 

ved allmenn stemmerett og en tredjedel 

utnevnes av emiren. Grunnloven fastslår også 

organisasjonsfrihet, religionsfrihet og etablering 

av et uavhengig rettsvesen. En reform av 

lovverket, som innebærer en tilnærming til 

europeiske normer, er på trappene. Kvinners 

rettigheter er et personlig satsingsområde for 

emiren og hans ektefelle, som spiller en diskret, 

men effektiv rolle. Qatar har siden mai 

2003 hatt en kvinnelig minister, og har også 

en kvinnelig universitetsdekan. 

Den strategiske alliansen med USA er unektelig 

en realitet, men representerer mer en 

dyd av nødvendighet for emiratet enn et fritt 

valg. Qatar ser på seg selv som et rikt, lite 

og svakt land. Det er inneklemt i et triangel 

som er ekstremt utsatt – Saudi-Arabia, Iran 

og Irak – og et eneste missil avfyrt mot landet 

kan bety fatal ødeleggelse av emiratets økonomi 

og investeringer. Selv om både Qatar 

og Saudi-Arabia sverger til den islamske 

retningen wahhabisme, frykter emiratet sin 

mektige nabo. Det kom for øvrig til kraftig 

konflikt mellom de to landene i forbindelse 

med al-Jazeeras kritikk av det saudiarabiske 

kongedømmet. 

Styresmaktene i Qatar gleder seg over at 

Saddam Husseins regime har falt, fordi dette 

i deres øyne betyr en mindre utsatt strategisk 

posisjon for emiratet. De vet imidlertid at slaget 

ikke er over, og er ikke overbevist om at 

Washington er i ferd med å vinne. Tvert i mot, 

emiren er ikke i tvil om at amerikanerne kommer 

til å oppholde seg lenge i Irak, og at han i 

denne situasjonen ikke har noe annet valg enn 

å samarbeide med dem. Siden 11. september 

2001 har Qatar samtidig argumentert for at 

krigen mot terror må føres like mye mot terrorens 

årsaker som mot dens konsekvenser. En 

av de viktigste årsakene er mangelen på løsning 

av den israelsk-palestinske konflikten. I 

Qatars øyne fremstår Washingtons politikk i 

Midtøsten verken som objektiv eller effektiv. 

Qatars ledere mener de trenger USAs hjelp 

for å ivareta emiratets umiddelbare sikkerhet, 

og at de ikke er sterke nok til å konfrontere 

amerikanerne. I tillegg vurderer de den amerikanske 

støtten som betydningsfull og nyttig 

når det gjelder teknologi og utdanning, og setter 

pris på den amerikanske samfunnsmodellen 

med forbruk i sentrum. De er imidlertid 

mindre begeistret for Washingtons strategiske 

feilgrep og er klar over at emiratets egen opinion 

og den arabiske og muslimske befolkningen 

som helhet forkaster USAs utenrikspolitiske 

«bulldoser»-metoder. 

Qatar ba om amerikansk militær tilstedeværelse 

i landet lenge før Irak-krigen, fordi dette 

innebar en absolutt sikkerhetsgaranti vis-à-vis 

emiratets mektige nabo, Saudi-Arabia. Dette 

passet som hånd i hanske med USAs ønske 

om å styrke sin posisjon i Golfen og samtidig 

redusere sin tilstedeværelse i Saudi-Arabia. 

Qatar aksepterte så etableringen av Centcom. 

Til tross for emirens begeistring for Frankrike 

(han har nære bånd til president Chirac og reiser 

ofte på personlige besøk til Paris) og arveprinsens 

kjennskap til det franske språket, er 

hovedinntrykket at det først og fremst er en 

bølge av amerikansk innflytelse som skyller 

over emiratet. 

«Det er viktigere å 

bli anerkjent av Den 

internasjonale olympiske 

komité enn av De forente 

nasjoner» 

Sjeik Hamad alThani 

Den amerikanske tilstedeværelsen i Qatar 

begrenser seg heller ikke til det militære og 

strategiske området. Tilstedeværelsen er også 

massiv i form av politikere (tidligere president 

Bill Clinton deltok på en konferanse i Qatar i 

januar), forretningsmenn (for to år siden var 

forholdet mellom amerikanske og franske 

investeringer 1 til 1, nå er forholdet 5 til 1 i 

USAs favør), akademikere (fire amerikanske 

universiteter er nå etablert på en campus bygd 

av Qatar Foundation) og konsulenter (den amerikanske 

tankesmien RAND Corporation har 

åpnet et kontor i Qatar og utfører oppdrag for 

departementene). Frankrike, som frem til nå har 

stått for 80 prosent av utrustningen av hæren i 

Qatar, forsøker å motvirke denne utviklingen, 

som truer Frankrikes posisjon i landet. 

Emiren har samtidig ikke noe ønske om 

låse seg fast i et strategisk en-til-en-forhold 

med Washington, og ser på alliansen med 

Frankrike som en nødvendig motvekt, selv 

om skaut-saken har fått bildet av Paris til å 

blekne noe. I 2002 etterga Frankrike et restbeløp 

på 628 millioner euro til Qatar. Til tross 

for press fra Washington har Qatar Airways 

undertegnet en kontrakt verdt fem milliarder 

dollar med Airbus for kjøp av den nye A 

380-modellen. Sjefen for dette europeiske 

selskapet har imidlertid ennå ikke tatt seg tid 

til å komme til Doha. 3 I tillegg, på grunn av 

budsjettinnstramminger i det franske utenriksdepartementet 

har Frankrikes ambassade 

i Doha ingen presserådgiver. I al-Jazeeras 

land kan det være beklagelig. 

Med sin rikdom kunne Qatar tjent som modell 

for Golfen, slik Japan fungerte som økonomisk 

modell for de asiatiske landene. Den 

store rikdommen og det lave innbyggertallet 

legitimerer emiratets ambisjoner. Etter en 

nedgang i 2002 opplevde Qatar en økonomisk 

vekst på 7,5 prosent i 2003 takket være olje- 

og gassindustrien. Bruttonasjonalprodukt per 

innbygger er over 30 000 dollar per år. Qatar 

besitter de tredje største olje- og gassreservene 

i verden, etter Russland og Iran, ressurser 

som vil vare i mer enn 200 år. Tunge investeringer 

på dette området er derfor allerede så 

godt som inntjent. 

Denne langsiktige ressursrikdommen brukes 

til et nasjonalt utviklingsprosjekt, og gjør 

landet i stand til å kaste seg inn i fremtiden. 

Qatars opplyste enevoldsherskere er klar 

over fordelene ved åpenhet og demokratisering. 

De ønsker å være i forkant av samfunnet 

for å få det til å bevege seg, men uten å 

ta for store sjanser. Et menneskelig og sosialt 

tema som fortsatt er mørklagt, er fremmedarbeiderne 

i landet. De utgjør to tredjedeler 

av befolkningen, men har ingen faglige eller 

politiske rettigheter, få sosiale rettigheter og 

overhodet ingen utsikter til integrering. 

Qatars økonomi går med stort overskudd. 

Dette betyr selvfølgelig at nødvendig forbruk 

tilfredsstilles, men det betyr også en satsing 

på å gi Qatar større internasjonal synlighet. 

Det er med dette for øyet at sport er blitt 

et sentralt område. I tillegg til satsingen på 

fotball, organiserer Qatar en tennisturnering 

(den første turneringen i året, som derfor får 

mye oppmerksomhet internasjonalt), og et 

sykkelritt i februar som fremstår som den 

ideelle oppkjøringen til de europeiske konkurransene, 

også klimatisk. 

Qatar vant også en gullmedalje under verdensmesterskapet 

i friidrett i Paris i august 

2003. Vinneren var eks-kenyaneren Stephen 

Cherono, som nylig var blitt «kjøpt» 

av Qatar og skiftet navn til Saif Shaeed 

Shaheen, i bytte mot livslang lønn. Qatar har 

også tilbudt statsborgerskap til fotballspillere 

som ikke har fått plass på landslaget i sine 

egne land, for at emiratet skal kvalifisere seg 

til fotball-VM i 2006. Det internasjonale fotballforbundet 

har imidlertid lagt ned forbud 

mot dette. 4 

Seileren Tracy Edwards fikk 55 millioner 

euro for å døpe sin båt Qatar 2000. 

40 millioner euro er pøst inn i fotballmesterskapet 

hvor Batstuta, Leboeuf, Effenberg 

og Guardiola tjener mellom 100 og 200 000 

euro per måned. Shaheen på sin side tjener 

1000 euro per måned. Som arrangør av Asialekene 

i 2006, vil Qatar organisere den tredje 

største sportsbegivenheten på verdensbasis, 

etter VM og de olympiske leker – og det blir 

første gang et arabisk land er vertskap for et 

slikt arrangement. 

Ifølge emir Sjeik Hamad al-Thani, er det 

«viktigere å bli anerkjent av den internasjonale 

olympiske komité (IOC) enn av De forente 

nasjoner. Alle respekterer IOCs avgjørelser.» 

Men det sentrale er å skape blest om 

seg selv. Sportsavisene bruker mangfoldige 

sider på Qatar. Kommunikasjonsdirektør al- 

Mulla gir en presis oppsummering av sine 

lederes filosofi: «Sport er den raskeste måten 

å få ut et budskap og sikre fremheving av et 

land,» sier han. «Når man sier ’Midtøsten’ 

tenker folk med en gang ’terrorister’, ikke 

sant? Vel, våre ledere vil at Qatar skal få et 

godt rykte.» 5 

Sport er kanskje den mest synlige delen av 

Qatars politiske satsing, men det aller viktigste 

området er likevel utdanning. Qatar 

Foundation har etablert et stort utdanningssenter 

som skal ta imot studenter fra Qatar 

og fra Golfen generelt: 250 millioner dollar 

er brukt for å bygge dette topp moderne universitetsområdet. 

Amerikanske universiteter 

er allerede med i prosjektet, mens Frankrike 

ikke har klart å svare på invitasjonene fra 

Qatar. Det er imidlertid mye som står på 

spill her når det gjelder mulighetene for 

innflytelse i området. 

1 Les David Hirst, «La télévison arabe qui dérange» 

(Den arabiske tv-kanalen som forstyrrer), Le Monde 

diplomatique, fransk utgave, august 2000. 

2 Les Françoise Sellier, «Le Qatar dans la cour des 

grands» (Qatar sammen med de store), Le Monde 

diplomatique, fransk utgave, november 1997. 

3 Challenges, Paris, 22. januar 2004. 

4 L’Equipe, Paris, 9. mars 2004. 

5 Journal du Dimanche, Paris, 15. februar, 2004. 

BØKER 

No debate. How the Republican and 

Democratic Parties Secretly Control 

the Presidential Debates 

George Farah. Seven Stories Press, 2004. 

«Det er sjokkerende lesning, men kanskje vil denne 

boka få befolkningen til å handle,» skriver Paul M. 

Weyrich om No Debate av forfatter og lobbyist George 

Farah. Tema er «the presidential debates», debatten 

mellom presidentkandidatene i USA, som tv-overføres 

til flere titalls millioner amerikanere. Presidentdebatten 

er den mest sentrale enkeltbegivenheten i løpet av en 

amerikansk valgkamp, og er blitt kalt «politikkens Super 

Bowl». Farahs ærend er å vise hvordan disse debattene 

er organisert ene og alene for å tjene interessene til 

de to store amerikanske partiene, Republikanerne 

og Demokratene, og deres nominerte. Farah gir en 

omfattende og veldokumentert beskrivelse av hvordan den 

såkalte «Comission on Presidential Debates» (CPD) legger 

opp en strategi med ekskluderende regler for å hindre at 

det amerikanske publikum får høre uavhengige stemmer 

i valgkampen. Debatten er nøye regissert på forhånd, og 

CPD aksepterer i all hemmelighet kandidatenes krav 

for å delta: unngå utfordrende spørsmål og vanskelige 

saker. Under CPDs kontroll har presidentdebatten blitt 

en reklamesending for de to partiene, og nettopp ved 

å la CPD organisere dem, unngår partiene å bli holdt 

ansvarlig for mangelen på reell diskusjon, ekskluderingen 

av andre kandidater, og neddyssingen av kontroversielle 

saker. Farah trekker opp historien om presidentdebatten, 

som ble organisert av det partipolitisk uavhengige League 

of Women Voters frem til 1988, og foreslår samtidig en 

strategi for å gjenreise presidentdebatten som en upartisk 

og åpen offentlig debatt. 

Bushwomen. Tales of a Cynical 

Species 

Laura Flanders. Verso, 2004, 342 s. 

Bush-administrasjonen har pakket politikken sin inn i en 

kvinnevennlig retorikk, med sentralt plasserte kvinner i 

administrasjonen som frontfigurer. «Bushkvinnene» er 

uvurderlige for presidenten fordi de slipper lettere unna 

i pressen, anses som mer moderate, medgjørlige og 

milde, mens de samtidig gjennomfører Bush og Cheneys 

radikale høyreagenda. Deres image er nøye uttenkt og 

bygd opp, og spiller på stereotypier. Hva de egentlig 

gjør, har vært lite kjent. Laura Flanders er journalist og 

programleder i det radikale programmet «Your Call» på 

amerikansk radio. Med denne boka setter hun søkelys på 

hva «Bushkvinnene» står for, hva de har utrettet og hvilken 

rolle de spiller i amerikansk politikk i dag, og hvordan de 

kom til makten. Hvorfor døpte oljeselskapet Chevron en 

oljetanker etter nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza 

Rice, og hvorfor kalles innenriksminister Gale Ann Norton 

«The Woman of Marlboro County»? Disse kvinnene er 

ifølge Flanders akkurat like kyniske og hyklerske som 

sine mannlige kolleger i administrasjonen, selv om de 

brukes for å «myke opp» politikken. Laura Flanders viser 

hvordan det å sanke kvinnestemmer er avgjørende for å 

vinne amerikanske presidentvalg, og hvordan Bush og 

hans krets gjør alt for å vinne kvinnene. Bortsett fra å 

revurdere sine mange kvinnefiendtlige standpunkter, for 

eksempel når det gjelder abort. I stedet har de altså valgt 

å gi anti-feministisk politikk et kvinnelig ansikt, skriver 

Flanders, som ikke er nådig overfor «den kyniske arten», 

som hun kaller Bushkvinnene. W’en i George W. står tross 

alt ikke for «Womens rights»… 

At tænke globalt : Globalisering, 

sociologi, politik 

Mikkel Thorup (red). Hans Reitzels Forlag, København, 

2004, 304 s. 

At tænke globalt ønsker å bidra til en mer nyansert forståelse 

av globaliseringens, statens og demokratiets 

betingelser og muligheter. Essaysamlingen introduserer 

fem internasjonalt fremtredende sosiologer for et nordisk 

publikum: Zygmunt Bauman, med teksten «Om 

glokalisering: Eller globalisering for nogle, lokalisering for 

andre»; Ulrich Beck med «Det kosmologiske perspektiv: 

en sociologi for det andet moderne»; Pierre Bourdieu med 

tekstene «En velovervejet utopisme og økonomisk fatalisme» 

og «Den ’progressive’ gendannelse – en fransk-tysk 

dialog» (sammen med Günter Grass); Manuell Castells 

med «Globalisering, videnssamfundet og netværksstaten: 

Poulantzas ved årtusindskiftet»; og tilslutt Anthony 

Giddens med teksten «At tage globaliseringen alvorlig». 

Essayene er skrevet mellom 1998 og 2002, og hver 

tekst introduseres for begynnere i «det sociologiske og 

politiske nysprog», og kan altså leses både av disse og av 

dem som snakker flytende globaliserings-esperanto. De 

fem introduksjonene er skrevet av henholdsvis Michael 

Hviid Jacobsen, som skriver om globaliseringens byrde 

og ubehag hos Bauman og om globalisering på godt og 

vondt hos Giddens. Av Mads P. Sørensen, som skriver om 

verdensrisikosamfunnet og den kosmopolitiske stat hos 

Beck. Av Klaus Møller Kristensen, som skriver om globalisering 

og kultur hos Bourdieu. Og endelig av Mikkel 

Thorup, som også er redaktør for boka, som skriver om 

nettet og selvet hos Castells.


FILOSOFI: I likhet med de store ideologiene på 

1900tallet, vil nyliberalismen skape et «nytt menneske» 

– et nytt filosofisk subjekt. Bak et skinn av frihet 

foregår en dyptgripende omforming av menneskets 

tankesett. 

DANYROBERT DUFOUR 

Filosof, professor ved universitetet Paris-VIII. Teksten nedenfor er hentet fra Dufours bok L’art 

de réduire les têtes («Kunsten å begrense hodene»), Denoël forlag, oktober 2003, Paris. 

Kapitalismen, som både produserer mye og fortærer mye, 

er «antropofag»: den «spiser» også mennesker. Hva er det 

egentlig den spiser? Kroppene? De er blitt brukt lenge, noe 

det gamle begrepet «produktive kropper» vitner om. 1 Det 

virkelig nye i dag er den tankemessige reduksjonen. Som 

om den rivende utviklingen innen den instrumentelle fornuft 

(teknikken), som er uløselig knyttet til kapitalismen, medfører 

et underskudd på ren fornuft (evnen til å bedømme a priori 

hva som er rett og galt, godt og ondt). Det er 

nettopp dette trekket som for meg kjennetegner 

den såkalte «postmoderne» vendingen: 

det tidspunktet da kapitalismen, etter å ha 

gjort seg til herre over alt, viet seg til å «redusere 

hodene». Hypotesen er i grunnen enkel, 

men radikal: vi opplever nå ødeleggelsen av 

modernitetens doble subjekt, det vil si det 

kritiske (kantianske) subjekt og det nevrotiske 

(freudianske) subjekt – i tillegg til det marxistiske subjekt. Et 

nytt, «postmoderne» subjekt er i ferd med å utvikle seg, som 

det gjenstår å definere. 

1. Ødeleggelsen av det moderne subjekt og oppbyggingen av et 

nytt foregår samtidig og ekstremt fort. Kants kritiske subjekt oppsto 

på 1800-tallet, og Freuds nevrotiske subjekt oppsto på 1900-tallet: 

Man skulle kanskje tro at disse subjektenes respektable alder ville 

skåne dem for enhver summarisk henrettelse. Likevel er de i ferd 

med å forsvinne rett for øynene på oss i en forrykende fart. Man 

trodde at disse filosofiske subjektene var beskyttet mot historiens 

omskiftninger, godt etablert i en transcendental posisjon, og uuttømmelige 

referansepunkter for tenkningen rundt vår «væren-iverden». 

Det er også mange tenkere som fortsatt spontant bygger 

sin refleksjon rundt disse formene, som om de var evige. Litt etter 

TEKNOLOGI: Moral og etik bruges 

kun til at trække grænser, når det gælder 

ny teknologi. Det afsporer debatten, 

siger filosof Kasper LippertRasmussen. 

SIDSEL NYHOLM 

Journalist i danske Information 

Der dør flere hundrede danskere om året 

i trafikken. Tusinder kvæstes. Alligevel er 

der meget lidt debat om, hvorvidt bilisme 

moralsk set er den rigtige måde at løse 

samfundets transportbehov på. Gælder det 

derimod ny bioteknologi, der er forbundet 

med en marginal risiko, så står debattørerne 

i kø for at bekymre sig. Det paradoks er et 

af de eksempler, filosoffen Kasper Lippert- 

I disse nyliberale 

tider står det dårlig til 

med det kantianske 

subjekt 

litt mister imidlertid disse subjektene sin selvfølgelighet. Kraften 

i den filosofiske formen som dannet dem, ser ut til å forsvinne i 

historien. De blir utydelige. 

En har vanskelig for å forstå at så katalogiserte, bearbeidede 

og solide former kan forsvinne på så kort tid. Vi skal 

imidlertid ikke glemme at eldgamle kulturer kan forsvinne i 

løpet av noen få år. Et eksempel fra nyere historie er indianerstammer 

i regnskogene i Amazonas. I århundrer overlevde 

de i de fiendtligste omgivelser under beskyttelse av en solid 

forankret symbolsk praksis. Likevel gikk de til grunne i løpet 

av noen få uker, fordi de ikke klarte å kjempe mot en annen 

type utveksling, nemlig kjøp og salg av varer. 2 

2. Det moderne subjektets programmerte død synes å stå i 

nær forbindelse med den endringen som de siste 20 årene har 

pågått innenfor kapitalismen. Nyliberalismen, for å bruke den 

rette betegnelsen på kapitalismens nye tilstand, er i ferd med 

å kvitte seg med alle former for utveksling som baserer seg 

på en absolutt eller metasosial garantist for utvekslingene. For 

raskt å komme til poenget, kan vi si at man tidligere trengte 

gullstandarden for å garantere pengeutveks- 

lingene, på samme måte som man trengte en 

symbolsk garantist (for eksempel fornuften) 

for å muliggjøre den filosofiske diskursen. 

Nå slutter man imidlertid å referere til transcendentale 

verdier overhodet, for å vie seg til 

utvekslingene. De har ikke lenger verdi fordi 

de er garantert av en overordnet makt (transcendent 

eller moralsk), men får sin verdi 

gjennom de forbindelsene de skaper via handel. Med andre 

ord, dagens vareutveksling «avsymboliserer» verden. 

Enhver transcendent figur som grunnlegger av verdier blir nå 

forkastet. Nå er det bare handelsvarer som utveksles i strengt 

samsvar med den handelsverdi de har. Menneskene blir i dag 

oppfordret til å kvitte seg med alle disse symbolske ladningene 

som tidligere garanterte utvekslingene. Den symbolske 

verdien blir på den måten revet ned til fordel for handelsvarens 

enkle og nøytrale pengeverdi, slik at ingenting annet, ingen 

annen betraktning (moralsk, tradisjonell, transcendent, transcendental…) 

hemmer varenes frie sirkulasjon. Resultatet er en 

«avsymbolisering» av verden. Menneskene skal ikke lenger 

rette seg etter transcendente, symbolske verdier, men ganske 

enkelt underkaste seg spillet om handelsvarenes uendelige og 

Grænser for ny teknologi 

Rasmussen bruger til at forklare, hvorfor der 

er grund til at rydde op i den offentlige debat 

om nye teknologier. 

«Mange lægger sig som udgangspunkt 

fast på en passiv og negativ holdning, især 

når det gælder nye bioteknologier. Det forvrider 

debatten, så der er alt for lidt opbakning 

til positive anvendelser af nye teknologier og 

alt for lidt opmærksomhed på, hvad der er 

af risici ved eksisterende teknologier, siger 

Lippert-Rasmussen, som har redigeret antologien 

Der må da være en grænse! om holdninger 

til ny teknologi, der udkom i efteråret 

som et bidrag til debatten om ny teknologi 

– især bioteknologi. 

«Det negative afsæt for debatten skyldes, at 

moralen har fået til opgave kun at trække 

grænser i forhold til de nye teknologier,» siger 

© Francis Bacon: Three Studies for Portrait of George Dyer, 1963 © Francis Bacon: Three Studies of Henrietta Moraes I, 1969 

Kunsten å begrense hodene 

han. «Mange har en opfattelse af, hvis man 

deltager i debatten omkring nye teknologier, 

så er rollen at være teknologiskeptisk og sørge 

for at frasortere nogle af dem. Opfattelsen 

bliver, at jo mere negativ, man er, jo bedre 

er ens moralske habitus. Men man forholder 

sig passivt til en mere fremadrettet diskussion 

om, hvordan vi egentlig skal prioritere udviklingen 

af de nye teknologier,» siger han. 

«Når moralens funktion kun opfattes som 

værende at trække grænser, pustes der samtidig 

vind i sejlene til en række tvivlsomme, 

men ofte brugte argumenter mod ny teknologi,» 

mener Lippert-Rasmussen. Han peger 

bl.a. på det såkaldte ‘glidebaneargument‘. 

«Det er som sådan ikke et dårligt argument. 

Men det fungerer sådan, at mange har en 

modstand mod nogle af de her bioteknologier, 

og modstanden fungerer bedre, hvis man 

utvidede sirkulasjon. Hvis det Marcel Gauchet sier er riktig 

– «Sfæren for anvendelse av markedets handelsmodell vil 

strekke seg langt utover selve vareutvekslingens område» 3 

– vil prisen for denne utvidelsen være svekkelsen av den 

symbolske funksjonen. 

3. En slik radikal endring i utvekslingsspillet medfører en 

antropologisk mutasjon. Fra det øyeblikk enhver symbolsk 

garantist i utvekslingene mellom mennesker forsvinner, er 

det selve menneskets beskaffenhet som endres. Vår «væreni-verden» 

kan ikke lenger være den samme fra det øyeblikk 

menneskelivet ikke lenger består i å søke en form for harmoni 

med disse transcendentale, symbolske verdiene som står som 

garantister, men kun er forbundet med vår evne til å rette oss 

etter varesirkulasjonens stadig skiftende strøm. Det er kort 

sagt ikke lenger det samme subjektet som kreves. 

På den måten begynner vi å oppdage at nyliberalismen, 

i likhet med alle tidligere ideologier som har preget det 20. 

århundret (kommunismen, nazismen…), ikke har noe annet 

mål enn å lage et nytt menneske. Men denne nye ideologiens 

store styrke fremfor de foregående, er at den ikke begynte med 

å rette pekefingeren mot mennesket selv via omskoleringsprogrammer 

og tvang. Den har nøyd seg med å gi objektet en ny 

status, hvor det ble definert utelukkende som handelsvare, i 

påvente av at resten skulle følge etter. At menneskene skulle 

forandre seg ved å tilpasse seg handelsvarene, som fra det 

øyeblikk av ble fremholdt som det eneste virkelige. 4 

Den nye dressuren av individet skjer altså i kraft av en 

«virkelighet» som mennesket heller skal bifalle enn opponere 

mot. Den bør alltid virke vennlig, villet, ønsket, som om det 

dreide seg om entertainment (tv, reklame…). Bak disse nye, 

softe fasadene skjuler det seg imidlertid en enorm voldsbruk 

som fortsatt er lite utforsket. 

4. Jeg understreker at jeg med «oppbyggingen av et nytt subjekt» 

mener «subjekt» i filosofisk forstand. Jeg snakker ikke 

om individet i sosiologisk, empirisk eller selskapelig betydning, 

jeg snakker om den ideelle subjektformen som er i ferd 

med å bygges opp. For det første refererer jeg til den subjektformen 

som ble til rundt 1800, da Kants kritiske subjekt dukket 

opp. Humes empirisme og hans skepsis til rasjonalismen 

og den klassiske metafysikken rokket som kjent så sterkt ved 

Kants overbevisninger at han brått våknet opp fra sin (berømte) 

«dogmatiske søvn», og så seg nødt til å grunnlegge en ny, 

kan give en begrundelse. Og det er nemt at 

forestille sig, at der foreligger en eller anden 

glidebane. Argumentet får en meget følelsesbaseret 

funktion,» siger Lippert-Rasmussen. 

Han diskvalificerer også argumentet om, at de 

nye teknologier er «unaturlige». 

«Problemet er, at folk ikke i tilstrækkelig 

grad gennemtænker, hvorfor noget er unaturligt. 

Engang var det alment accepteret, 

at homoseksualitet var unaturligt, men den 

opfattelse har ændret sig. Det er ofte sådan, 

at det, man synes er unaturligt, er noget, der 

er uvant eller noget, der laver teknologiske 

indgreb i vores liv. Men vi laver jo i forvejen 

masser af indgreb,» siger han og nævner vaccinationer 

som et eksempel. 

Også indvendingen om, at nogle teknikker, 

f.eks. stamcelleteknologi, strider med 

kritisk metafysikk. Denne tok utgangspunkt i den rene fornuft, 

og løsrev seg fra transcendens-dogmet, men hadde dog ingen 

forbindelse med den empiriske skeptisismen. Slik ble den kantianske 

filosofien til: Den støttet seg til fysikkens fremskritt 

siden Galileo og Newton, og var grunnfestet i en mesterlig 

forbindelse mellom erfaring og forstand. Den kantianske 

vendingen var nødvendig for å forstå at tanken nærer seg like 

mye av intuisjon som av konsepter. For Kant er en begrepsløs 

intuisjon blind, mens et begrep uten intuisjon er tomt. 

Hvilken verdi har et slikt kritisk subjekt fra det øyeblikk det 

kun handler om å kjøpe og selge handelsvarer? For Kant kan 

ikke alt måles i kroner og øre: «Alt har enten en pris eller 

en verdighet. En kan erstatte det som har en pris med en 

tilsvarende verdi, mens det som ikke har noen pris, og altså 

ikke noen tilsvarende verdi, er det som til gjengjeld har verdighet.» 

5 Tydeligere kan det ikke sies: Verdigheten kan ikke 

erstattes, den «har ikke noen pris» og «ikke noen tilsvarende 

verdi». Den henviser kun til viljens autonomi, og står i motsetning 

til alt det som har en pris. Derfor passer ikke det kritiske 

subjekt i en vareutvekslings-kontekst, for det er det stikk 

motsatte som kreves når man skal selge og (gjerne løgnaktig) 

markedsføre handelsvarer. 

I disse nyliberale tider står det altså dårlig til med det kantianske 

subjekt. Men det er ikke alt, for det andre modernitetssubjektet 

– det freudianske – har det ikke stort bedre. Nevrosen og 

dens tvangstanker eller gjentagelsestendenser gir ikke de beste 

løfter om fleksibilitet, noe som er påkrevd i markedsøkonomiens 

stadig skiftende strømninger. Den schizofrene begjærsfiguren 

Deleuze avdekket på 1970-tallet, med dens tallrike og 

reversible polariteter, er i så måte langt mer effektiv. 6 

Dagens kapitalisme er helt i overensstemmelse med 

Deleuzes beskrivelse. Varestrømmen må sirkulere, og det gjør 

den desto bedre dersom det gamle freudianske subjektet med 

dets nevroser og mislykkede identifikasjoner som ustanselig 

utkrystalliseres i stive, antiproduktive former, blir erstattet med 

et menneske som kan kobles til overalt. Min hypotese er kort 

sagt at den nye kapitalismen er den fremste produsenten av det 

«schizoide» subjekt, postmodernitetens subjekt. 

I den «avsymboliseringen» vi i dag opplever, passer ikke 

lenger det kritiske subjekt, som betrakter ting med basis i 

frihetens moralske imperativ. Ei heller det nevrotiske subjekt, 

som er fanget i en tvangspreget skyldfølelse. Nå er det et 

vores «menneskesyn», afviser han. «Når folk 

taler om menneskesyn, taler de ofte om meget 

forskellige ting. For en darwinist er mennesket 

grundlæggende set et biologisk væsen 

på samme måde som aber og hunde, og for 

en troende er mennesket skabt af Gud. Og 

i de betydninger må vi revidere vores menneskesyn 

i lyset af den indsigt, vi har fået ad 

videnskabelig vej. En helt anden betydning af 

menneskesyn er nogle overordnede moralske 

principper for, hvordan man skal behandle 

andre. Det er problematisk, at folk ikke gør 

det klart, hvad det er for et menneskesyn, 

de taler om. At appellere til menneskesyn 

kan være ret lammende for en dialog,» siger 

Lippert-Rasmussen. 

Han peger også på den funktion, risikoargumentet 

har i debatten. Mens mange taler 

for et meget stærkt forsigtighedsprincip, 

usikkert, a-kritisk og psykotisk subjekt som må til, et subjekt 

tilpasset varestrømmens stadige omskiftninger og identitetens 

tallrike svingninger. 

Det er ikke dermed sagt at alle individer er blitt psykotiske. 

Grovt sett kan man si at overalt hvor det stadig finnes levende 

institusjoner, det vil si der hvor alt fremdeles ikke er kommet 

helt i uorden eller er blitt tømt for substans, øves det motstand 

mot denne dominerende formen. Det å påstå at en ny subjektform 

er i ferd med å vinne innpass i menneskeheten, er derfor 

ikke ensbetydende med å si at hvert enkelt individ nødvendigvis 

vil bli offer for den. Jeg sier altså ikke at alle 

mennesker vil bli gale, jeg sier bare at ved å stille 

frem denne ideelle subjektformen, anstrenger 

man seg til det ytterste for at de skal bli det. 

Spesielt når man tilbyr dem en «verden uten 

grenser» 7 som fremmer psykotiske handlinger 

og plasserer mennesket i en form for kontinuerlig 

borderline-tilstand. 

Som Foucault forutså for 20 år siden, er 

verden altså blitt «deleuziansk». Deleuze ville 

bare forsere kapitalismen ved å «deterritorialisere» 

raskere enn den, men i dag tyder alt på 

at han undervurderte hvor forbløffende raskt kapitalismen 

absorberer, og dens fantastiske evne til å nyttiggjøre seg 

den mest radikale kritikk. 8 Dette minner oss nok en gang om 

det gamle ordtaket om at filosofens politiske drømmer ofte 

virkeliggjøres som mareritt. 

5. Den kan være på sin plass å legge til at den programmerte 

døden som rammer Kants kritiske subjekt og Freuds nevrotiske 

subjekt etterfølges av en tredje dødsannonse: det marxistiske 

subjektets. I den nyliberalistiske økonomien hviler 

ikke verdiproduksjonen lenger på arbeidet. Kapitalen er ikke 

lenger grunnlagt på merverdi (Mehrwert hos Marx), altså den 

verdiøkningen en vare får gjennom utbyttingen av arbeiderne. 

Kapitalen satser mer og mer på aktiviteter med høy tilleggsverdi 

(forskning, genetikk, internett, informasjon, media…), 

hvor lite eller middels kvalifisert lønnsarbeid av og til utgjør 

en ekstremt liten del. 

Først og fremst driver kapitalen nå en omfattende spekulasjonsvirksomhet 

på finansmarkedet. Dermed synker den 

«reelle» andelen av økonomien i forhold til finansøkonomien 

som de siste 20 årene har utviklet seg betydelig i takt med 

hvad angår nye teknologier, så bruges samme 

argument f.eks. ikke som grundlag for, hvornår 

et samfund må reformeres, understreger 

han: «Det er nok de færreste, der har det 

synspunkt, at først når vi har fuldstændig sikkerhed 

for, at en given samfundsforandring 

ikke har negative konsekvenser, må vi give os 

i kast med den.» 

Skepsisen i forbindelse med netop nye bioteknologier 

skyldes ifølge Kasper Lippert- 

Rasmussen blandt andet, at de går lige i følelsesregistret. 

«Nogle bioteknologier rokker 

ved vores selvopfattelse. Hvis man eksempelvis 

begynder at forske i, hvordan gener 

kunne tænkes at disponere vores adfærd, så 

tvinger det os til at spørge, i hvilket omfang 

vi har en fri vilje og er ansvarlige for de ting, 

vi foretager os. Det er noget, der går helt tæt 

Den symbolske 

verdien blir revet 

ned til fordel for 

handelsvarens 

enkle og nøytrale 

pengeverdi 

på,» siger han. «Samtidig er der i vores kultur 

en tendens til at afbillede naturvidenskabsfolk 

som den gale videnskabsmand, der skal styres 

for ikke at gå amok. Mad baseret på genmodificerede 

organismer (gmo‘er, red.) er f.eks. 

frankenfood, opkaldt efter Frankenstein.» 

Selv om han anerkender, at skepsisen har 

sin ret, og at der må stilles spørgsmål til, hvordan 

naturvidenskab bruges, så bør debatten 

ifølge Kasper Lippert-Rasmussen dreje ind på 

et nyt spor. «Det er vigtigt, at folk forholder 

sig kritisk til de her ting, men man skal være 

kritisk på en anden måde,» siger han. 

Det indebærer mindre blindhed over for risici 

ved ‘gamle‘ teknologier og et meget større 

fokus på de gevinster, som de nye teknologier 

rummer. «Ved at der f.eks. er et meget negativt 

fokus på gmo‘er, undgår man at få en passen- 

utviklingen av nye finansmekanismer og forvaltningsredskaper 

for kapitalen (…). På den måten dukker det opp et seirende tilleggsfenomen 

som henger seg på den reelle økonomien, nemlig 

en virtuell økonomi som vesentlig består i å skape mye penger 

av nesten ingenting, ved å selge dyrt det som ikke eksisterer 

ennå, ikke eksisterer lenger eller ikke eksisterer i det hele tatt. 

Faren er at man skaper papirimperier som lett kan rase sammen 

(skandaler som Enron, Worldcom, Tyco…). 

En ny ideologi er altså i ferd med å etablere seg, og bak sin tiltalende 

og demokratiske fasade er den sannsynligvis like ondartet 

som de grusomme ideologiene som herjet i Vesten 

i det 20. århundret. Det er faktisk ikke umulig at vi 

etter nazismens helvete og kommunismens redsler 

her skimter konturene av en ny historisk katastrofe. 

En kan spørre seg om vi ikke er kommet ut av de 

førstnevnte ideologier kun for bedre å kunne gå inn 

i den sistnevnte. For ultraliberalismen vil også lage 

et nytt menneske. 

Vi går altså inn i en ny tid: totalkapitalismens 

tid. Den interesserer seg ikke lenger bare for 

goder og kapitaliseringen av dem. Den nøyer 

seg ikke lenger med å kontrollere kroppene 

sosialt – bak et skinn av frihet tilstreber den en dyptgripende 

omforming av menneskets tankesett. Alt må heretter gå inn i 

handelsvarenes kretsløp, alle verdens regioner og aktiviteter, 

innbefattet subjektiveringsmekanismene. Overfor denne absolutte 

faren er det derfor viktig at vi aktivt gjør motstand for å 

forsvare kulturens mangfold og sivilisasjonens ervervelser. 

1 Begrepet «produktiv kropp», det vil si den biologiske kroppen som inngår i 

produksjonsprosessen, brukes allerede av Marx i Kapitalen (bind 1). 

2 Se for eksempel La guerre de pacification en Amazonie, dokumentarfilm av 

Yves Billon, Les Films du Village, 1973. 

3 Marcel Gauchet, La démocratie contre elle-même (Demokratiet mot seg selv), 

Gallimard forlag, Paris, 2002. 

4 Les Charles Melman og Jean-Pierre Lebrun, L’homme sans gravité, Jouir 

à tout prix (Mennesket uten alvor. Nytelse for enhver pris), Denoël forlag, 

Paris, 2002. 

5 Immanuel Kant, Fondements de la métaphysique des moeurs, 1785. 

6 Gilles Deleuze og Félix Guattari, Anti-Ødipus, kapitalisme og schizofreni, 

Spartacus Forlag, Oslo, 2002. 

7 Jean-Pierre Lebrun, Un monde sans limite (En grenseløs verden), Erès, 

Ramonville, 1997. 

8 Jfr. Luc Boltanski og Eve Chiapello, Le Nouvel esprit du capitalisme 

(Kapitalismens nye tankesett), Gallimard forlag, Paris, 1999. 

de vægtning af det forhold, at de kunne være 

med til at løse alvorlige problemer i u-lande. I 

stedet for at fokusere på, hvad problemet ved 

bestemte anvendelser af gmo‘er er, bliver det 

følelsesladet, og man forkaster dem over en 

kam,» siger Kasper Lippert-Rasmussen. 

Han mener derfor, at den moralske reflektion 

i forbindelse med teknologidebatten i stedet 

for kun at trække grænser også bør have 

til opgave at presse på for at accelerere den 

teknologiske udvikling på nogle områder. 

«Hvis vi kan løse alvorlige problemer 

på en rimelig sikker måde ved hjælp af ny 

teknologi, kan det også ses som en moralsk 

pligt, der er mindst lige så vigtig som at sortere 

nogle af dem fra,» siger han. 

© LMD Norden / Information


PALESTINA: Det foreligger konkrete 

planer om bygging av industriparker 

langs Israels «separasjonmur». Dette 

vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå 

og arbeidslivsbestemmelser ikke 

gjelder. Både palestinske og israelske 

forretningsmenn ser dette som en unik 

mulighet til å bruke billig palestinsk 

arbeidskraft i et «sikret» område. 

MERON RAPOPORT 

Journalist, bosatt i Jerusalem 

I Irtah, en landsby i utkanten av Tulkarem 

på Vestbredden, kan bøndene fortsatt skimte 

jordene sine fra husene på toppen av åsen, 

men de har ikke kunnet bruke dem på et år. 

Grøftene og piggtrådgjerdene som utgjør den 

såkalte «separasjonsmuren» hindrer dem i 

det. Og det er ikke alt: Den israelske hæren 

truer med å konfiskere deres 500 dunam 1 

land, mens palestinske forretningsmenn tilbyr 

seg å kjøpe denne praktisk talt tapte jorda av 

dem. Uansett hva bøndene gjør, er imidlertid 

én ting så godt som sikker: Skjebnen til disse 

landområdene er allerede bestemt. Det skal 

bygges en industripark på begge sider av 

muren ved hjelp av Israels myndigheter og 

palestinske entreprenører. Bøndene som har 

mistet levebrødet sitt på grunn av muren, 

vil ikke ha noe annet valg enn å arbeide på 

fabrikkene – for en tredjedel av minstelønna 

i Israel. 

Tulkarem er ikke noe enkelttilfelle. 

Riktignok er byggingen av muren langt fra 

ferdigstilt, bare 200 kilometer av de planlagte 

700 er bygd. Men den israelske industri-, 

handels- og arbeidsministeren, Ehud Olmert, 

er en glødende forkjemper for at det skal bygges 

en kjede av industriområder langs muren. 

Deler av den israelske hæren, særlig de 

delene som har med palestinernes dagligliv 

å gjøre, ser dette som en naturlig fortsettelse 

av muren. «Bare vent og se, det skal nok bli 

fint» sa kommandanten for Israels militære 

koordinasjon i Tulkarem til noen besøkende 

da han inspiserte åpningen i muren, som 

befinner seg rundt tre kilometer inne på 

palestinsk territorium. «Her skal vi bygge 

et industriområde, og alt skal bli bra. Det er 

virkelig behov for slike anlegg i det palestinske 

selvstyreområdet,» sier Gabi Bar, generaldirektør 

for Midtøstensaker i det israelske 

industridepartementet. Av sikkerhetsårsaker 

kan man ikke etablere slike soner i Nablus, så 

da er det bedre å bygge dem langs muren. 

Ideen er i og for seg ikke ny. Etter Osloavtalen 

i 1993 ble israelske og palestinske ledere 

enige om bygging av ni industriparker langs 

den grønne linjen på Vestbredden og i Gaza. 2 

Fra Jenin i nord til Rafah i sør, skulle disse 

fabrikkene skape arbeidsplasser for 100.000 

palestinere. Planene ble imidlertid skrinlagt 

da intifadaen brøt ut. Helt i starten av opprøret 

brente en stor gruppe rasende palestinere 

ned en israelskeid fabrikk i nærheten 

av Tulkarem – som for 

øvrig hadde det lovende 

navnet «Fredsknoppene». 

Industriområdet like ved 

grensestasjonen i Erez, 

mellom Gazastripen og 

Israel, var under kontinuerlig 

angrep fra palestinske 

militære grupper. 

Driften av industriparkene 

i Erez og Tulkarem har likevel gått sin 

gang. Rundt 4500 palestinere arbeider ved 

Erez, og 500 arbeider på «Fredsknopp»anlegget 

ved Tulkarem. Ingen har imidlertid 

drømt om å bygge nye industriområder langs 

den brennende grønne linjen. Muren har vekket 

denne gamle ideen til live. 

På palestinsk side har muren ført til at 

arbeidsledigheten, som allerede var svært 

høy (rundt 45 prosent arbeidsledige på 

Vestbredden og 60 prosent i Gaza), har økt 

enda mer. De 120 000 palestinerne som tidligere 

arbeidet i Israel, både legalt og illegalt, 

kan ikke dra dit lenger. I tillegg er tusenvis av 

bønder (kanskje titusenvis, det er vanskelig å 

beregne) avskåret fra sine landområder på den 

«israelske» siden av muren, og har i praksis 

Grå soner langs muren 

mistet sitt levebrød. Med en viss kynisme 

kan man si at muren oppfyller to nødvendige 

betingelser for at de felles israelsk-palestinske 

industriparkene skal bli en suksess – sikkerhet 

(for israelske forretningsfolk) og arbeidsplasser 

(for de palestinske arbeiderne). 

Minister Ehud Olmert sier dette rett ut: 

«Industriparkene vil løse problemene med 

palestinsk arbeidsledighet og de høye lønnskostnadene 

for israelske industriledere, som 

for tiden flagger ut arbeidsplasser til Det fjerne 

Østen. Industriparkene vil ikke utgjøre noe 

sikkerhetsproblem, siden palestinerne ikke 

kommer til å passere den grønne linjen». 3 

På en konferanse i Jerusalem i desember 

2003, der Saeb Bamya, en av lederne for Det 

palestinske nasjonale økonomidepartementet, 

var blant deltakerne, hørtes Olmert nesten ut 

som Shimon Peres og hans nå nesten glemte 

visjon om «et nytt Midtøsten». «Jeg vil ikke 

la politikken forstyrre utviklingen av de økonomiske 

båndene til våre 

palestinske naboer,» sa 

han til publikum, og 

glemte at det var Israels 

regjering som hadde 

brutt alle offisielle 

bånd til de palestinske 

selvstyremyndighetene i 

midten av 2001. 4 

I januar var Olmert 

også gjest på en konferanse organisert av Stef 

Wertheimer, en berømt israelsk industrileder 

som har lansert et initiativ for bygging av 100 

industriparker i Midtøsten. Ifølge ham er det 

«bedre å holde folk sysselsatt med arbeid enn 

i frykt». 

Produksjonskostnadene 

ved industriparkene vil 

være 70 prosent lavere enn 

i Israel 

Altruisme? Ønske om fred? «Hvorfor tror du 

industriområdet i Erez fortsatt er attraktivt for 

de 200 fabrikkene som er blitt værende der 

til tross for terrorangrep?» spør Gabi Bar fra 

industridepartementet. «Den viktigste grunnen 

er de lave lønningene: rundt 1500 shekel 

i Erez, sammenlignet med en minstelønn på 

rundt 4500 shekel i Israel. 5 Arbeidsgiverne i 

Erez er ikke underlagt israelsk arbeidslovgivning.» 

Bar forteller at det forelå en plan om 

å etablere «palestinske enklaver» på israelsk 

territorium, der israelske arbeidslivsregler 

ikke skulle gjelde, men den israelske fagorganisasjonen 

Histadrut protesterte, og sa den 

ikke ville akseptere apartheid mellom israelske 

og palestinske arbeidere. 

Det kan finnes en annen grunn til å investere 

i disse industriområdene. Den største 

fabrikken i det eksisterende industriområdet 

i nærheten av Tulkarem er Geshuri, som har 

spesialisert seg på pesticider og kjemiske 

produkter. Frem til 1985 lå fabrikken like 

ved den israelske kystbyen Netanya, men 

etter klager på den vonde lukten fra fabrikken, 

bestemte eierne seg for å flytte den til 

et område med mer fleksible lover og mindre 

høylytte naboer: Vestbredden. Palestinske 

selvstyremyndigheter har krevd at Geshurifabrikken 

flyttes fra Tulkarem, men til ingen 

nytte. Fabrikksjefen, Raanan Geshuri, har 

invitert «alle til å komme og se med egne 

øyne at fabrikken er trygg», men om han 

ikke klarte å overbevise sine israelske naboer 

i Netanya, er det små sjanser for at han vil 

overbevise mange i Tulkarem. Flere israelske 

industriledere kan være fristet til å gjøre som 

Geshuri og flytte noen av sine forurensende 

fabrikker til industriområder der strengere 

israelske miljøvernlover ikke vil gjelde. 

Gabi Bar insisterer på at palestinerne tross 

alt vil tjene på disse industriparkene. «I Erez 

tjener en palestiner uansett mer enn i Gaza,» 

konkluderer han. Og han har nok rett. I følge 

en rapport fra FNs organisasjon for ernæring 

og landbruk (FAO) fra mars 2004, lever rundt 

40 prosent av palestinerne i «ernæringsmessig 

utrygghet» (det vil si sult) og 60 prosent 

befinner seg under den internasjonale fattigdomsgrensen 

på 2,1 dollar om dagen. 

Palestinerne trenger så absolutt et sted å jobbe 

for å brødfø sine familier. 

Abdel-Malek Jaber, palestinsk forretningsmann 

og leder for PIEDCO (Palestinian Estate 

Development Management Company), spiller 

en nøkkelrolle i industriområde-initiativet. 

Han sier han står den palestinske industriministeren 

Maher al-Masri nært. Jaber arbeider 

nå med å skaffe finansiering til de to første 

industriparkene han har planer om å bygge. 

Han er sikker på at industriområder langs 

muren er den eneste løsningen for å redde 

den palestinske økonomien, og at de også vil 

ha positiv innvirkning på israelsk økonomi. 

For de to økonomiene er tett sammenvevd: 86 

prosent av palestinsk import i 2001 kom fra 

Israel, mens 64 prosent av eksporten gikk til 

Israel. De palestinske selvstyremyndighetene 

er Israels tredje største handelspartner etter 

EU og USA. 

«Bare å holde den palestinske arbeidsledigheten 

på dagens nivå, som allerede er høyt, 

krever en årlig vekst på 7-8 prosent i den 

PRIS: I begynnelsen av mai holdt 

unge palestinske musikere en konsert 

i Ramallah under ledelse av den 

israelskargentinske dirigenten Daniel 

Barenboim. Noen dager senere mottok 

Barenboim den prestisjefylte israelske 

Wolfprisen. Her er hans tale under 

prisutdelingen, som fant sted i den israelske 

nasjonalforsamlingen Knesset. 

DANIEL BARENBOIM 

Jeg vil uttrykke min dypeste takknemlighet 

til Wolf-stiftelsen for den store ære som er 

blitt meg til del i dag. Denne anerkjennelsen 

er for meg ikke bare en ære, men også en 

kilde til inspirasjon for ytterligere kunstnerisk 

virksomhet. 

Det var i 1952, fire år etter uavhengighetserklæringen, 

at mine foreldre og jeg flyttet 

© Francis Bacon: Studies from the Human Body II, Triptych, 1970 

palestinske økonomien. Det er umulig,» forklarer 

Jaber. «Vi må ta et skritt fremover, og 

det var derfor jeg kom på ideen om industriparker 

langs grensen. Israel er et velutviklet 

land som tar del i den globale økonomien, og 

vi kan bare tjene på dette. Vi kjører nå rett til 

helvete i en fart på 100 kilometer i timen. Jeg 

vil gi mennesker håp.» 

De to første parkene skal bygges i Jalama, 

nord for Jenin, og ved Tulkarem, rett overfor 

landsbyen Irtah. Jaber sier han «har kjøpt 

privat jord fra palestinere» og at han har sett 

seg ut et annet område ved Betlehem. Han 

Musikk som brobygger 

fra Argentina til Israel. Jeg var ti år gammel. 

Uavhengighetserklæringen var en inspirasjonskilde, 

den fikk oss til å tro på idealer 

som forvandlet oss fra jøder til israelere. Dette 

bemerkelsesverdige dokumentet uttrykker en 

forpliktelse: «Staten Israel vil sørge for en 

utvikling av dette landet som vil komme alle 

dets innbyggere til gode. Det vil grunnlegges 

på prinsippene om frihet, rettferdighet og fred, 

ledet av visjonene til Israels profeter. Det vil 

sikre fullstendig likeverdige sosiale og politiske 

rettigheter til alle sine innbyggere, uansett 

tro, rase og kjønn. Det vil garantere full religions- 

og tankefrihet, samt frihet når det gjelder 

språk, utdanning og kultur.» Grunnleggerne av 

staten Israel, de som skrev under på uavhengighetserklæringen, 

forpliktet seg selv og oss 

alle til å «søke fred og gode relasjoner til alle 

nabostater og nabofolk». 

I dag er det med dyp sorg jeg spør: Kan vi, på 

tross av alt det vi har fått til, lukke øynene for 

det uakseptable gapet mellom uavhengighetserklæringens 

løfter og det som er innfridd, 

gapet mellom Israels ideal og virkelighet? Er 

det faktum at vi okkuperer og dominerer et 

planlegger også å bygge to parker til, en ved 

Rafah sør for Gazastripen, og en i Tarkumia, 

ikke langt fra Hebron (al-Khalil) på sørsiden 

av Vestbredden. Hver industripark vil gi 

minst 15.000 arbeidsplasser, og hele prosjektet 

ventes å skape 100.000 arbeidsplasser 

totalt (arbeidsstyrken på Vestbredden er på 

560.000). 

Investorene har allerede vist interesse. 

«Jeg ville ikke brukt 40 millioner dollar om 

jeg ikke hadde kunder», sier Jaber, og håper 

den første industriparken vil være i drift innen 

18 måneder. Han har regnet ut at produksjonskostnadene 

ved disse industriparkene vil 

være 70 prosent lavere enn i Israel, på grunn 

av lave lønns- og leieutgifter. Jaber gjør store 

anstrengelser for å få israelerne til å føle seg 

trygge. «Jeg er ikke naiv. For at disse parkene 

skal fungere, må vi inngå avtaler om andre 

sikkerhetsforanstaltninger.» 

Gabi Bar uttaler seg mer spesifikt om hvordan 

disse «sikkerhetsforanstaltningene» vil se ut. 

«Den grunnleggende forutsetningen er at det 

blir fullt israelsk sikkerhetsansvar ved disse 

parkene. Om en fabrikk ligger i et område vi 

har sikkerhetsansvaret for, kan vi si at denne 

fabrikken er i Israel, og varene vil da utsettes 

for færre sikkerhetskontroller enn en fabrikk 

som befinner seg i Nablus.» 

Sikkerhetsspørsmålet representerer den 

største endringen i forhold til planene som 

forelå før intifadaen. 

Professor Rueven Horesh, 

tidligere direktør i industridepartementet 

under 

Barak-regjeringen, forklarer 

at den opprinnelige tanken 

var at palestinerne skulle 

ha det fulle ansvaret for 

disse parkene, teknologien skulle bare flyttes 

fra Israel til Palestina. Nå skal israelerne har 

fullt sikkerhetsansvar, som betyr full israelsk 

kontroll, selv om jorda forblir under palestinsk 

eierskap og driften sikres av palestinere. 

«Slike erklæringer hjelper oss ikke,» sier 

Jaber med anstrøk av sinne i stemmen. 

Her ligger imidlertid sakens kjerne: Vil disse 

industriparkene være nok et unilateralt trekk 

som israelerne påtvinger palestinerne, slik 

som muren, eller vil det dreie seg om et samarbeid? 

Sterke signaler tyder på at den første 

varianten er mest sannsynlig. Den 29. februar 

ble bøndene i noen landsbyer nordvest for 

Jenin varslet, gjennom en kunngjøring i 

en arabisk avis, om at innen 15 dager ville 

rundt 6000 dunam av deres jord bli tatt «for 

å gjennomføre den regionale planleggingen 

av industriområdet i Shahak». Tusenvis av 

dunam vil altså bli konfiskert for å utvide 

dette industriområdet som ligger på «israelsk» 

side av muren, på okkupert territorium 

siden 1967. 

Gabi Bar kjenner ikke til disse ekspropriasjonsordrene, 

men han innrømmer at det 

er «stor interesse» i Israel for å utvide dette 

industriområdet, og at man har «tatt kontakt» 

med palestinerne i den forbindelse. Bøndene 

annet folk i overensstemmelse med uavhengighetserklæringen? 

Har ett folks uavhengighet 

noen som helst mening hvis det skjer på 

bekostning av et annet folks grunnleggende 

rettigheter? Kan det jødiske folk, som har 

en historie full av tilbakevendende lidelse og 

permanent forfølgelse, stille seg likegyldig til 

et nabofolks rettigheter og lidelse? Kan staten 

Israel tillate seg å opprettholde en urealistisk 

drøm om en ideologisk slutt på konflikten – i 

stedet for å søke en pragmatisk og humanitær 

løsning basert på sosial rettferdighet? 

På tross av alle objektive og subjektive 

vanskeligheter, tror jeg at Israels fremtid og 

dets plass blant verdens opplyste nasjoner 

avhenger av hvorvidt vi er i stand til å oppfylle 

våre grunnleggeres løfter, formulert 

i uavhengighetserklæringen. Jeg har alltid 

ment at det ikke finnes noen militær løsning 

på den jødisk-arabiske konflikten, verken i 

moralsk eller strategisk forstand. Men ettersom 

en løsning jo er uunngåelig, spør jeg 

meg selv: Hvorfor vente? Det er grunnen 

til at jeg sammen med min nå avdøde venn 

Edward Said grunnla et musikkverksted for 

unge musikere fra hele Midtøsten, jøder og 

arabere. 

Selv om musikk, i kraft av å være en kunstart, 

ikke kan kompromittere sine prinsipper, og 

politikk er selve kompromissenes kunst, kan 

musikk og politikk likevel møtes: Når poli- 

i landsbyene Silat al-Harithia og Tura al- 

Sharkia sverger på at ingen har snakket med 

dem, og at palestinske funksjonærer har fortalt 

dem at de ikke visste noe om saken. 

Det samme skjer ved Tulkarem. Faiz al-Tanib 

fra bondeorganisasjonen i området sier at 

bønder fra Irtah og Far'un har mottatt brev fra 

militæret om at hæren vil beslaglegge de 500 

dunam de har på «israelsk» side av muren. Før 

muren ble bygd livnærte rundt 50 mennesker 

seg av denne jorda, nå kan de ikke bruke den 

lenger. Industriparken vil trolig bli etablert 

nettopp på disse 500 dunam, ved foten av 

åsen Irtah ligger på. Dette er hva hærens 

representanter har fortalt bøndene. Al-Tanib 

forteller også at palestinske forretningsmenn 

har tilbudt seg å kjøpe eller leie noe av jorda 

fra bøndene. Navnet PIEDCO, Abdel-Malek 

Jabers selskap, har vært nevnt. «Hvordan skal 

et industriområde kunne hjelpe oss?» spør al- 

Tanib. «50 familier vil miste jorda så 50 andre 

familier skal kunne jobbe på fabrikkene der. 

Hva er vitsen?» 

Industriparkplanene fremstår i stor grad 

som nok et unilateralt trekk fra israelsk side. 

Gabi Bar benekter dette, og mener at dersom 

en slik park bygges unilateralt «vil den bli 

angrepet». Han legger imidlertid til at avtaler 

vil kunne inngås lokalt, uten å involvere de 

palestinske selvstyremyndighetene. Jaber 

mener også at man ikke trenger å ha en 

politisk avtale mellom de 

palestinske selvstyremyndighetene 

og Israel for at 

disse industriparkene 

skal fungere, selv om han 

håper at en slik avtale 

vil komme i stand snart. 

Uansett, «alle i den palestinske 

administrasjonen støtter dette», hevder 

Jaber og legger til at palestinske selvstyremyndigheter 

til og med har tilpasset loven om 

utenlandske investeringer, slik at det ikke vil 

være noen begrensninger på utenlandsk eierskap 

i disse industriområdene. 

Israelerne vil ha fullt 

sikkerhetsansvar i 

industriområdene 

Mustafa Barghouti, lege og leder for Palestine 

National Initiative, er langt mer skeptisk: 

«Disse tingene fungerte ikke i Oslo-tiden, og 

de vil ikke fungere nå. Det er bare kosmetikk 

for å dekke til virkelighetens grelle ansikt. De 

palestinske forretningsmennene bryr seg ikke 

om palestinernes arbeidsledighet. De bryr seg 

om sin egen arbeidsledighet. Denne planen 

gir kun mening fra et israelsk synspunkt, 

fordi den vil konsolidere apartheidpolitikken, 

der palestinerne vil være et folk bestående av 

slaver. Det vil ikke fungere.» 

1 En dunam tilsvarer 1000 kvadratmeter. 

2 Grensen fra før krigen i 1967. 

3 Maariv, 22. september 2003. 

4 Jerusalem Post, 16.desember 2003. 

5 1500 shekel tilsvarer omtrent 2200 norske kroner, og 

4500 shekel rundt 6700 norske kroner. O.a. 

tikken overkommer grensene for den faktiske 

tilværelsen og når det muliges høye sfærer. 

Musikken er fantasiens kunst par excellence 

– en kunst fri fra ordenes begrensinger, en 

kunst som rører ved det dypeste i menneskets 

tilværelse, en lydkunst som krysser alle 

grenser. I kraft av alt dette kan musikken 

føre israelernes og palestinernes følelser og 

fantasi mot nye sfærer som overkommer vår 

fantasi. 

Derfor har jeg bestemt meg for å gi pengene 

for denne prisen til musikkutdanningsprosjekter 

i Israel og i Ramallah. 

Takk. 

Daniel Barenboim 

Daniel Barenboim ble født i Argentina i 1942, foreldrene 

var jøder av russisk avstamming. Familien 

flyttet til Israel i 1952. Barenboim er i dag en verdenskjent 

musiker og sjefsdirigent for Staatsoper 

Unter den Linden i Berlin. Tidlig på 1990-tallet 

møtte han den palestinskfødte Colombiaprofessoren 

Edward Said, og de innledet et vennskap og et 

samarbeid som både fikk politiske og musikalske 

uttrykk, blant annet gjennom boken Parallels and 

Paradoxes: Explorations in Music and Society, samtaler 

mellom Barenboim og Said (2002). I august 

2003 lanserte de ideen om å bygge opp det første 

palestinske ungdomssymfoniorkester ved hjelp av 

kulturstiftelsen Barenboim-Said.

Francis Bacon, lidelse og medlidenhet - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?