Francis Bacon, lidelse og medlidenhet - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

6 LE MONDE diplomatique – juni 2004 juni 2004 – LE MONDE diplomatique 7 ...fortsetter fra side 1 Veikartet for privatisering en spiral siden den tid, er det imidlertid snarere markedets spiral. Dominoeffekten har endret mening. Hvordan har denne spiralen lyktes med å tvinge igjennom konkurranseutsetting, sågar privatisering, av offentlige bedrifter som ofte har vært verdsatt høyere enn andre? Hvordan har man fått aksept for å legge ned postkontorer og jernbanestasjoner, stille spørsmålstegn ved prinsippet om gratis helsetjenester og utdanning, og forvandle det offentlige til et hav av konkurrenter som truer hverandre? Og alt dette nærmest uten «debatt»? Jo, man har laget en korridor av «reformer», og i det øyeblikk vi går inn i denne korridoren låses døra bak oss, og vi blir ledet til neste dør som gradvis åpnes mens vi beveger oss mot den. Og så, som det heter i sangen, «har vi ikke bensin nok til å snu og kjøre tilbake den veien vi kom. Så det er bare å fortsette videre.» «Det er ikke noe alternativ»-doktrinen oppfyller dermed sin funksjon: viljen settes ut av spill fordi den er blitt fratatt sine våpen og fordi man utrettelig praktiserer den brente jords taktikk. Bestemmelsesstedet åpenbarer seg ikke før man er kommet til veis ende. Til syvende og sist dreier det seg om et revolusjonært prosjekt, et gigantisk tilbakeskritt, men det gjennomføres i form av små mellometapper. Man åpner grensene fordi man ikke er proteksjonistiske, man privatiserer fordi man har åpnet grensene, man ofrer arbeidsplasser og offentlige tjenester fordi man har privatisert. «Frihandel», «smertegrense», «allianser», «konkurranse», «verdiskaping» er byggeklossene som har gitt arkitektene mulighet til å forestille seg hvordan det fremtidige slottet kommer til å se ut. Det nyliberale veikartet sverger kun til «pragmatisme» og «sunn fornuft». Privatisering er nødvendig for å veie opp for budsjettunderskudd. Og for å selge offentlige bedrifter til en god pris, må man tiltrekke seg utenlandske investorer. For å tiltrekke seg utenlandske investorer, må man redusere lønninger og «forpliktelser». I den nye konkurransesituasjonen som her skapes, blir arbeidernes sosiale ordninger for sjenerøse. Økt arbeidsledighet og jobbusikkerhet, samt svekket fagorganisering som delvis følger av dette, gjør det lettere å få («korporative») protester fra de som har jobb og gode sosiale ordninger til å stilne. Deres stillhet er et uttrykk for «ansvarlighet», og det vil ikke ta lang tid før de ikke lenger vil akseptere at de arbeidsledige tjener omtrent like mye som dem uten å løfte en finger. Kontrollen av de arbeidsledige kan dermed gjøres strengere. 6 Og mens man er i gang glemmer man ikke å kutte i trygdeutbetalingene, som i altfor stor grad preges av en «forsørger»- og avhengighetskultur. Den svært så omsorgsfulle Ernest-Antoine Seillière, leder for den franske arbeidsgiverforeningen Medef, forklarer dette slik: «Man kan ikke utkjempe dagens slag med blikket konstant rettet mot sykestua». 7 Liberalistene er likevel, det har vi sett, ikke uinteressert i det kollektive helsevesenet. På dette området, som innen utdanning, starter den «logiske utviklingen» fra et offentlig og gratis system til en industri i stor grad privatisert og finansiert av forsikringer og banklån, med henvisning til at det sentraliserte systemet ikke fungerer, at det er byråkratisk, på randen av konkurs og urettferdig. Det er derfor på sin plass å desentra- lisere strukturene – «nærhet» ansvarliggjør – og gi regionene selv ansvar for sine budsjetter, skape et utdannings- og helsemarked for å fastsette priser som gjør det mulig å kontrollere og legge føringer på administrasjonen. Neste skritt er å enten stenge sykehusene (eller skolene og postkontorene) som viser seg ikke å være lønnsomme, eller inngå «partnerskap» med lokale bedrifter, gå bort fra prinsippet om gratis helsetjenester og undervisning, eller overlate til det private – eller «sivilsamfunnet» – en økende andel av oppgavene innen helse og utdanning, som dermed stykkes opp i stadig mindre partikler. Vi er blitt forklart at det mest hensiktsmessige er å bare beholde kjernen av virksomheten, at det ikke er nødvendig at offentlige ansatte tar seg av vakthold, rengjøring, matservering, kopiering eller utforming og gjennomgang Privatisering i utviklingsland FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) publiserte for noen måneder siden en mer enn reservert studie av privatisering av offentlige elektrisitetsmonopoler i Sør. 1 Forfatteren, Alberto Gabriele, er likevel rede til å akseptere nyliberalismens postulat om at «offentlige virksomheter er nødvendigvis ineffektive og dømt til dårlig styring. […] derfor kan en endring av eierforhold i seg selv gi bedre resultater.» Han tilføyer imidlertid raskt en presisering, rettet mot dem som fortsatt fremstiller liberalismen som et problemfritt paradis: «Når noen normer avvikles, bør de til en viss grad erstattes av andre, i den hensikt å sikre at markedet fungerer godt. Det er derfor enkelte eksperter foretrekker å bruke det mer nøytrale [enn avregulering og privatisering] begrepet ’re-reglementering’». Gabriele tar i svært liten grad opp spørsmålet om samfunnsmessig nytte og lik tilgang til offentlige tjenester. Han hevder likevel at man ikke kan trekke «endelige» konklusjoner utfra en sammenligning mellom offentlige og private strømselskaper: «Eierforholdet har liten innvirkning på ytelsen». På den ene siden ville det være vanskelig å vite om dårlige resultater for enkelte statlige selskaper i utviklingsland ikke først og fremst er et spørsmål om manglende ressurser. På den andre siden fungerer offentlige systemer relativt bra i land som Jordan, Thailand og i noen indiske delstater. UNCTADs studie tar videre for seg strømprivatiseringer i Latin-Amerika. Resultatene her er ikke særlig imponerende: alvorlig krise i elektrisitetsforsyningen i Chile i 1998, strømrasjonering i Brasil i 2001, gjentatte sammen- av spørreskjemaer. De trenger heller ikke administrere lønnsutbetalinger og militær innkvartering eller utdanne helikopterpiloter. Etter ustanselige evalueringer og en lang rekke utvalg – samt store pengesummer – kvitter man seg med oppgaver som tidligere ble organisert av staten. «Alle oppdrag som kan utføres av privat sektor bør privatiseres,» erklærer den franske statsministeren Jean-Pierre Raffarin. Hans statssekretær for statlige reformer presiserer for sin del at «vår strategi er at staten skal konsentrere seg om sine grunnleggende oppgaver og overlate alle andre oppgaver, spesielt de som har med logistikk å gjøre, til det private.» 8 I Irak har den amerikanske hæren skilt ut oppgaver knyttet til krigføring og (iherdig) innsamling av «etterretningsinformasjon»… Arbeidsbyrden har økt mens jobbsikkerheten er fjernet © Francis Bacon: Study for a SelfPortrait, 1963 Da Francis Mer var finansminister i Frankrike ba han private konsulentbyråer (Mercer Delta, Cap Gemini…) om hjelp til å finne den beste måten å fjerne 30 000 statlige stillinger på. Tankegangen var slik: De ansatte som unnslipper øksen, føler at de er brudd i strømnettet i Argentina. Totalt sett, der hvor man har oppnådd økt produktivitet, er dette ikke blitt «fordelt mellom aksjonærer og forbrukere». Og der privatiseringen har gått lengst, har «forsøket på å fremme konkurranse i oligopolistiske 2 sektorer, hvor mektige transnasjonale selskaper står overfor svake statsapparater og dårlig organiserte forbrukere, skapt strukturelle motsetninger som fortsatt ikke er overkommet.» Sagt mer direkte: aksjonærene, og ikke forbrukerne, har tjent på privatiseringene, og private monopoler som ofte er kontrollert av multinasjonale selskaper har erstattet de tidligere offentlige monopolene. Liberalistene har imidlertid ingenting å frykte. Disse lite hyggelige konklusjonene har knapt noen betydning når selve ideen om at det finnes flere valgmuligheter blir stadig mer fjern: på prøve. Så fort som mulig går man tilbake på deres status og jobbsikkerhet, og innfører i stedet tidsavgrensede kontrakter. Christian Blanc, parlamentsrepresentant for UDF, 9 har allerede erklært at han støtter at man i Frankrike avskaffer offentlig sektors særegne status, som stammer fra Frigjøringen. «Jean-Pierre Raffarin har gitt klare instrukser til sine ministre: Å bare erstatte én av to pensjonsavganger. En ambisiøs målsetning som, dersom den gjennomføres, i teorien vil redusere antall statsansatte med 300 000 i løpet av åtte år, og bety en innsparing på 12 milliarder euro i 2012, ifølge senator Philippe Marini fra UMP.» 10 Her fremmes ideen om den statsansatte som en byrde for skattebetaleren, og bare det. Sykepleieren som tar seg av ham, brannmannen som kommer ham til unnsetning, læreren som underviser barna hans, arbeidsinspektøren som beskytter ham mot maktmisbruk fra sjefen – for å ta noen eksempler – blir ikke tatt med i betraktning. En utgift, det er alt. I Sveits har det statlige stabskontoret etter eget utsagn «tatt i bruk virkemidler fra privat sektor», for å være «mer konkurransedyktige og endre kulturen». Og i november 2000 ble jobbgarantien til de statsansatte i Sveits fjernet. I Italia var det en koalisjon av venstrepartier som innførte en lignende politikk: styringsautonomi for administrative ledere, individualisering av oppgaver, prestasjonslønn. Dette har ført til at «bare 15 prosent av offentlige stillinger forblir innenfor statlig sektor (dommere, statsadvokater, militære, politi, diplomater, universitetsprofessorer) mens alle andre i løpet av to år overføres til private kontrakter, også om de fortsatt betales av staten. Dette gjelder spesielt høyere funksjonærer.» 11 På New Zealand krympet antall statsansatte fra 71 000 i 1988 til 32 000 i 1996. Disse arbeider mer med færre ressurser; arbeidsbyrden deres har økt mens jobbsikkerheten er fjernet. Når staten så har gjennomgått en metamorfose og hovedsakelig konsentrerer seg om sikkerhetsoppgaver, er det mindre fare for at den en dag skal legge hindringer i veien for utvidelsen av markedets lover. Privatiseringen blir mer og mer alminnelig, den offentlige administrasjonen fragmenteres og dens særegenhet viskes ut. Usikkerheten rundt statlige stillinger kan også i enkelte tilfeller gi arbeidsgiverne i privat sektor blod på tann: Når Seillière blir forbauset over motforestillingene mot «oppdragsbaserte» langtidskontrakter i privat sektor, gir han følgende forklaring: «Skal ikke privat sektor få lov til å gjøre det som det offentlige gjør hver eneste dag? I hæren opererer man med krigskontrakter på fire og seks år; ’jobb til ungdom’-kontraktene varte i fem år; sentralt i statsapparatet blir funksjonærer ansatt på midlertidige kontrakter. Men når privat sektor vil gjøre det samme, opplever vi all verdens konservatisme og urokkelighet.» 12 For 20 år siden klaget franske sjefer og eiere snarere over offentlig sektors rolle som «sosialt utstillingsvindu» i en tid da staten var mindre lysten på vikarer og utskilling av sosiale oppgaver. Tidligere sjef for oljeselskapet «Det er viktig å huske at statenes grad av frihet når det gjelder valg mellom ulike typer ordninger og i forhandlinger med multinasjonale selskaper, ikke er uavhengig av de bindende liberaliseringene som kan bli vedtatt under pågående og fremtidige forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon,» konkluderer Gabriele. For med GATS-avtalen (Generalavtalen for handel med tjenester) trenger ikke privatiseringene å være «effektive» for å bli obligatoriske. SERGE HALIMI 1 Alberto Gabriele, Policy Alternatives in Reforming Power Utilities in Developing Countries: A Critical Survvey, United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD), nr. 168, februar 2004. Tilgjengelig på www.unctad.org/en/docs/osgdp20042_ en.pdf 2 Oligopol: Marked dominert av et fåtall selskaper. O.a. Elf, Albin Chalandon, forklarte på den tiden at statens «økonomiske straffrihet skaper en følelse av sikkerhet som personalet utnytter for å kunne arbeide mindre, og via mektige fagforeninger oppnå og spre fordeler som blir privilegier.» 13 I liberalistenes øyne er nemlig privatisering, samlet eller bit for bit, også en anledning til å redusere fagforeningenes makt og mulighet til å gjøre motstand. Dette rydder igjen veien for nye «reformer». I Frankrike har sosiale krav har ofte stått sterkest i offentlige bedrifter, hvor fagorganiseringen er høyere enn andre steder. Store streiker i offentlig sektor har satt sitt preg på Frankrikes historie 14. Da den franske nasjonalforsamlingen i fjor høst aksepterte at majoriteten av kapitalen i teleselskapet France Télécom havnet i private hender, presiserte UDF-representanten Jean Dionis du Séjour, medlem av samferdselskomiteen, i forbifarten at «vedtaket innebærer en normalisering av instanser hvor personalet er representert. I klartekst betyr det at fagforeningene som deltar i administrasjonsrådet i France Télécom, ikke vil gjøre det lenger.» 15 Det er nemlig ofte en sammenheng mellom årsak og virkning i det nyliberale prosjektet: svekkede arbeiderorganisasjoner gjør det lettere å tvinge frem fleksibilisering i arbeidslivet, noe som igjen kan svekke rekrutteringen til fagbevegelsen. «Hvis vi vil opprettholde det minste håp om å finne tilbake til en økonomi basert på frihet, er et av de viktigste tiltakene å begrense fagforeningenes makt,» advarte Friedrich Hayek allerede våren 1947. 16 Også motløshet og nederlag kan skapes. Ett privat selskap tar seg av rengjøringen, et annet sørger for informasjonsteknologien, mens et tredje får ansvar for selskapets formidlingsarbeid. Gjennom å mangfoldiggjøre antall arbeidsgivere og ansettelsesstrukturer, angriper man solidariteten mellom ansatte og mellom yrkesgrupper. Man går enda et skritt videre gjennom å spre en praksis for bonusordninger basert på prestasjon, det vil si en individualisering av lønnsforhold. Det som blir privatisert forblir privatisert, og det som forblir offentlig skal privatiseres i neste omgang, ved hjelp av neste politiske og mediedrevne skrekkampanje om «hullene i trygdesystemet» eller en statlig bedrifts «fallitt». Ingen foreslår derimot å renasjonalisere den franske tv-kanalen TF1 for å stoppe strømmen av middelmådige programmer som har sitt utspring der. Gradvis invaderer lønnsomhetslogikken en offentlig sektor som hadde som hovedoppgave å sørge for kollektive behov. 17 Evaluering, omstrukturering, utskilling av oppdrag: underleverandørselskaper er ofte mer konkurransedyktige i og med at deres ansatte ikke har de offentlige ansattes «privilegerte» status og ikke belemrer seg med fagforeninger. Når offentlige bedrifter og tjenester etter hvert har mistet sin særegenhet (oppgaver, personale) og fremfor alt pålegges å sikre inntjening, har de kommet så godt som til endestasjonen. Og ingenting står i veien for å omdøpe statlige bedrifter med for nasjonale navn – Air France, Electricité de France (EDF), France Télécom 18 – hvis man tror de kan skremme vekk utenlandske investorer. Litt som når man forsøker å viske ut sporene etter en utsvevende ungdomstid. Det er ikke så lenge siden. Posten, elektrisitetsverket, skolen og helsevesenet var ikke produksjonsenheter som jaktet på større profitter en sine konkurrenter. De hadde ingen konkurrenter. Enten det dreide seg om statsadministrasjon eller offentlige tjenester, besto deres oppgave i å distribuere brev og elektrisitet, og sørge for utdanning og helsetjenester til innbyggerne. Inkludert de mest isolerte og de minst lønnsomme. Man kalkulerte ikke så mye når det gjaldt de tingene der. Markedet hadde sitt tilmålte område innenfor en blandingsøkonomi. Man visste at markedet ikke egnet seg til alle oppgaver. At det ikke kunne sikre rettferdig tilgang til utdanning og helse, og heller ikke organisere nasjonal planlegging. At det ikke ville investere i nødvendig virksomhet når inntjeningsmulighetene befant seg utenfor finansmarkedenes korte tidshorisont. At det ikke ville ta hensyn til samfunnsmessige kostnader som følge av individuelle beslutninger – beslutninger som bare er lønnsomme for selskapene som tar dem. Ett eksempel: Trailertransport anses for å være billigere enn togtransport, men dersom man tar med i beregningen risikoen for trafikkulykker og den påviste forurensingen fra tungtransporten, ser det annerledes ut. Da virker underskuddet i jernbanesektoren også mindre avskrekkende. Hvis det er «konkurranse» mellom jernbane og vei, har samfunnet faktisk interesse av å subsidiere togtransporten og gi tungtransporten – og dens drivhusgassproduserende maskiner – en del av ansvaret for blant annet fjorårets hetebølge i Frankrike, ofre inkludert. 19 «Samfunnet». Et ord Margaret Thatcher ikke hadde sans for. Liberalistene foretrekker å bare forholde seg til individer. Deres syn på offentlig eierskap kommer som en naturlig følge av dette. «Når alle eier noe, er det ingen som eier det, og ingen er interessert i å vedlikeholde det eller utbedre det,» forklarte Milton Friedman 20 i 1990. «Det er derfor sovjetiske bygninger – og sosialboliger i USA – ser forfalne ut allerede ett eller to år etter at de er reist.» 21 Han ville nok ikke vært like overbevist om denne logikken hvis han hadde reist med tog i Storbritannia etter at britiske jernbaner kom i private hender. Men liberalismen kunne da ha mistet en av sine staeste forkjempere i en togulykke. I forkant av nesten alle store privatiseringer i Storbritannia har flertallet i befolkningen vært imot «Det offentlige systemet vil ikke gå tilbake før det havner i en situasjon hvor underskuddene er uforsvarlige og ressursene er i ferd med å skrumpe inn.» 22 Dette uttalte Alain Minc for 20 år siden, og både erklæringen og oppskriften lignet litt på et plagiat: I USA hadde Ronald Reagan allerede redusert de direkte skattene og skapt enorme statlige underskudd, som i neste omgang fungerte som påskudd for å avvikle statlige sosiale ordninger. Samtidig delegerte han ansvaret for offentlig administrasjon og tjenester til lokale myndigheter (new federalism), uten å tilføre midler for å utføre disse oppgavene. © Francis Bacon: Study for a SelfPortrait, 1963 Det var opp til dem å holde tiggerskålen eller bruke sparekniven. Bush og Raffarin har altså ikke funnet opp noe nytt. Gratis høyere utdanning er i aller høyeste grad brakt inn i «korridoren av reformer» på grunn av utilstrekkelige offentlige bevilgninger. I Storbritannia har de årlige bevilgningene per student blitt redusert fra rundt 8000 pund [i underkant av 100 000 norske kroner] i 1990 til rundt 5000 pund [ca 60 000 norske kroner] ti år senere. 23 Statsminister Tony Blair foretrekker imidlertid å la brukerne betale: Studieavgiftene ved britiske universiteter er blitt tredoblet og kan komme opp i 3000 pund per år [opp mot 40 000 norske kroner]. Organisasjonen for samarbeid og økonomisk utvikling, OECD, gleder seg over utviklingen: «Overalt i verden blir høyere utdanning presset til å gjøre forandringer […] På dette mer komplekse området er det ikke lenger hensiktsmessig at det offentlige direkte administrerer denne sektoren, markedsmekanismene er ofte mer effektive enn administratorer for å regulere tilbud om og etterspørsel av ulike utdannelser som sikres et stort antall brukere.» 24 Man kunne sett for seg en annen løsning. La oss si, for eksempel, at Jospin og Raffarin ikke hadde senket inntektsskatten i Frankrike: da kunne landet ha doblet budsjettet for høyere utdanning. 25 Liberalisering fremstilles som en selvfølgelighet av propagandamaskineriet, som ikke nøler med å lage rankinglister over sykehus, skoler, universiteter og telefonselskaper. Privatiseringsvedtak blir sjelden stadfestet gjennom allmenn stemmerett. I forkant av nesten alle store privatiseringer i Storbritannia har flertallet av befolkningen vært imot. Meningsmålinger på New Zealand i forbindelse med salg av statseide skoger viste at 79 prosent var imot, mens bare 4 prosent støttet det. Det ultraliberalistiske programmet som Alain Madelin 26 var talsmann for under presidentvalget i Frankrike i 2002, fikk bare 3,91 prosent av stemmene. Likevel, størstedelen av industrien og offentlige tjenester i Storbritannia er privatisert. Det samme gjelder skogene på New Zealand. Og når Jacques Chiracs andre presidentperiode er over, vil nettopp Alain Madelins program være det som har preget politikken, og ikke presidentens valgløfter om kamp mot «usikkerhet» og tiltak for å fjerne «den sosiale kløften». Hvis de europeiske landene ratifiserer forslaget til EU-grunnlov, hvor det erklæres at en av Unionens målsetninger skal være «å tilby sine innbyggere et enhetlig marked hvor konkurransen er fri og uhindret», og deretter aksepterer GATS-avtalen (Generalavtalen om handel med tjenester) som liberaliserer helse, utdanning og kultur, blir resten av politikken relativt underordnet. Det ser ikke ut til at det statlige planleggingskontoret (Plan) 27 i Frankrike vil stille seg i spissen for en motoffensiv. Generalkommissæren i Plan, Alain Etchegoyen, har nylig utnevnt Dominique Turcq til vitenskapelig rådgiver. Turcq er også Senior Vice President for Strategic Planning & Business Development i Manpower Inc. I en pressemelding fra 3. mai 2004 gis følgende forklaring: «Utnevnelsen av en næringslivsleder vil gi Plan muligheten til å variere og berike sin tilnærming til arbeids- og ansettelsesmarkedet, et av statsministerens utpekte hovedsatsingsområder.» Siden Manpower er et av verdens største vikarbyråer, er det ikke så vanskelig å forestille seg hva slags «tilnærming til arbeids- og ansettelsesmarkedet» denne nye vitenskapelige rådgiveren – med ansvar for å forsvare offentlige tjenester – vil ha. 1 Päivi Munter og Norma Cohen, «Debt crisis threatens ’fiscal Armageddon’», Financial Times, 1. april 2004. 2 Bertrand Benoït, «Politician tells it like it is to convince German state’s public of need for reform», Financial Times, 6. april 2004. 3 20-nyhetene på tv-kanalen TF1, 2. mai 2004. 4 Correspondance économique, 14. april, 2004. 5 Friedrich Hayek utga i 1944 The Road to Serfdom, en kritikk av sosialistisk planøkonomi. Boken ble første gang utgitt på norsk i 1949 med tittelen Veien til trelldom. O.a. 6 I Storbritannia må arbeidssøkende «klienter» hver uke rapportere til sin saksbehandler om hva han eller hun har gjort for å skaffe seg jobb. «Hvis du er arbeidsledig i Storbritannia og ikke takker ja til den jobben du blir tilbudt på ditt yrkesområde, blir utbetalingen av arbeidsledighetstrygd umiddelbart stanset,» sier lederen for et Job Center. Det samme gjelder i Danmark. 7 Ernest-Antoine Seillière, France 2, 22. januar 1998. 8 «Fonctionnaires: ce qui les attend» (Statsansatte: det som venter dem), L’Expansion, april 2004. 9 UDF (Union pour la Démocratie Française), statsminister Jean-Pierre Raffarins parti. O.a. 10 L’Expansion, april 2004. UMP (Union pour un mouvement populaire), partiallianse av flere høyrepartier, deriblant Jacques Chiracs tidligere RPR. O.a. 11 Cécile Cornudet, «Réforme de l’Etat: les ’recettes étrangères’», (Reform av staten: de ’utenlandske oppskriftene’), Les Echos, 24. september 2003. 12 Intervju, «Ernest-Antoine Seillière: La société est enfin prête à se réformer» (Samfunnet er endelig klart for reformer), Les Echos, 20. januar 2004. 13 Albin Chalandon, «Dénationaliser: pourquoi?» (Avnasjonalisere: hvorfor?), Le Monde, 11. juli 1984. 14 Gruveselskapet Charbonnages i 1963, Renault i 1968, transportselskapene SNCF og RATP i 1995. 15 Le Figaro, 20. oktober 2003. Alle statlig eide bedrifter. 16 Sitert i Serge Halimi, Le grand bond en arrière (Det store tilbakeskrittet), Fayard, Paris, mars 2004. 17 Se Gilles Balbastre «A la Poste aussi, les agents doivent penser en termes de marché» (Også på Posten må de ansatte tenke marked), Le Monde diplomatique, fransk utgave, oktober 2002. 18 Den franske Staten er hel- eller deleier av omtrent 100 selskaper i Frankrike, som tradisjonelt har blitt forvaltet direkte fra departementene. Deriblant Air France, Renault, EDF, Gaz de France, Alstom, Bull, Thales, og France Telecom. O.a. 19 Serge Latouche, «Moins loin, moins vite», La Décroissance, nr. 21, mai 2004. 20 Milton Friedman (f. 1912), sosialøkonom og professor ved universitetet i Chicago. En av de som har hatt mest innflytelse når det gjelder økonomisk liberalisme. O.a. 21 Milton og Rose Friedman, Free to Choose, Harcourt, Orlando (Florida), 1990, s. 24. Det er ut fra samme resonnement enkelte liberalister, for eksempel Pascal Salin i Frankrike, anbefaler privatisering av afrikanske elefantflokker for å beskytte dem mot krypskyttere. 22 L’Expansion, 2. november 1984. 23 «Drowning spires», The Economist, 29. november 2003. 24 OECD, Analyse des politiques d’éducation, 2003, s. 66. 25 Ifølge Louis Maurin, «La grande misère des facs» (Fakultetenes dype elendighet), Alternatives Economiques, januar 2004. 26 Leder for Démocratie libérale, liberalistisk utbryterparti på den franske høyresiden. O.a. 27 Commissariat Général au plan (ofte kalt Plan), grunnlagt av Charles de Gaulle i 1946. O.a.
8 LE MONDE diplomatique – juni 2004 juni 2004 – LE MONDE diplomatique 9 MILA KHALON Journalist, bosatt i Mumbai. Ett av mine første og sterkeste minner noensinne fra Mumbai er pendlingen til jobben langs den berømte (eller beryktede?) Reay Road, langs havna. Det som ble planlagt og bygd som en firefeltsvei for kjøretøy med høy fart, er blitt redusert til en tofeltsvei flankert av en overveldende fleretasjers slum. Slumboerne, som stort sett er innflyttere til byen, går, prater, sover, sitter, jobber, vasker seg og ser barna sine ta sine første steg langs disse asfalterte veiene. Veiene har aldri hatt fortau og vil kanskje aldri få det. Reay Road er blitt et sted der mennesker og kjøretøy kjemper om plassen. Og begge parter later som om deres plass er deres kongedømme. Mange slumboere har bygd to eller tre loftsrom over sine egne skur og leid dem ut til andre. Jevnt over bor det ti personer i en enkelt hytte (på gjennomsnittlig ti kvadratmeter). Ingen kan si med sikkerhet hvor mange som bor i Reay Road, men det er en kjent sak at antall hoder øker hver eneste dag, i likhet med kaoset… Og skal man være ærlig er det heller ikke noen som kan bekrefte hvor mange som bor i Mumbai totalt sett. Ifølge de offisielle tallene er vi tolv millioner, og halvparten er husløse… På grunn av den endeløse strømmen av innflyttere, slumbefolkningen og hundrevis av barn som blir født hver dag uten å registreres antas det imidlertid at vi er nærmere 16 millioner. Selv om det er lett å heve øyenbrynene av CHRISTOPHE JAFFRELOT Centre d’Etudes et de Relations Internationales (Senter for internasjonale studier). Har sammen med Marine Carrin redigert boken Tribus et basses castes – Résistance et autonomie dans la société indienne (Stammer og lavkaster. Motstand og selvstendighet i det indiske samfunnet), Paris, EHESS, 2003. På 1950-tallet innførte Indias statsminister Jawaharlal Nehru en utviklingsmodell som skulle erstatte Indias import med egen produksjon. Denne modellen hvilte på fire hovedpilarer: sentralisert planlegging som fremmet industrivirksomheten, utstrakt offentlig sektor, solide tollbarrierer og et system for offentlig autorisasjon (det såkalte licence raj), hvor staten regulerte økningen av og variasjonen i de private bedriftenes produksjonskapasitet. Dette gjorde det mulig å danne en økonomisk basis som ikke var prisgitt internasjonal konkurranse. Modellen medvirket også til at det dannet seg en stor middelklasse bestående av statstjenestemenn, samt at den gjennom en grundig politikk for nasjonal planlegging holdt de sosiale ulikhetene i tømme. Men Nehrus modell led under den svake produktiviteten i en svært byråkratisk offentlig sektor, som ble støttet opp av staten for å holde arbeidsledigheten nede. Modellen opprettholdt bedriftenes mangel på konkurransedyktighet: de var ikke utsatt for konkurranse, og staten hindret store inntjeninger gjennom å begrense bedriftenes investeringsstrategier. Derfor sank den indiske eksportandelen i verdenshandelen fra 1,9 prosent i 1950 til 0,6 prosent i 1973. India hadde likevel behov for å selge varer til utlandet, for landet kunne ikke klare seg uten import (spesielt av olje). Rajiv Gandhi begynte å åpne India opp for internasjonal handel på 1980-tallet, men hans skepsis til multinasjonale selskaper – alltid oppfattet som symboler for vestlig imperialisme – ledet ham til å finansiere moderniseringen ved å ta opp lån. Resultat: En utenriksgjeld på 72 milliarder dollar i 1992. Håpets by MUMBAI: Hver eneste dag kommer tusenvis av innflyttere til Mumbai fra resten av India, i håp om å finne lykken her. Å komme seg til Mumbai er nærmest en besettelse for store deler av Indias befolkning. Hva er det med denne byen? disse tallene, er den sørgelige sannhet at innbyggerne i Reay Road og mange andre slumområder ikke har noe annet sted å dra. Mange av dem er kommet langveisfra for å slå seg ned i Håpets by, overbevist om at de vil finne jobb, få fast inntekt eller beint fram bli millionærer over natta… For dem er disse provisoriske ulovlige hyttene (ofte utstyrt med stjålet strømforsyning, telefon og tv) som luksusvillaer i forhold til det de hadde på hjemstedet. Så de overlever her, på gata, fra dag til dag, til tross for forurensningen, den umenneskelige heten, underernæringen, skitten, støyen fra biler og lastebiler, ulykkene, sykdommene, de store rottene og kyrne, de stinkende rennesteinene, hån fra bedrestilte forbipasserende, monsunregnet og oversvømmelsene. Likevel, smilende ansikter overalt. Det kan virke uforståelig, men de ser alltid lykkelige ut – glade for å ha kommet seg hit til denne monstrøse byen, som enten kan ta fra dem alt eller gi dem de største muligheter. De er nærmere enn noen sinne sin egen mini-amerikanske drøm. For dette er nettopp hva Mumbai representerer for resten av India. Det tar litt tid å innse hvorfor byen stadig trekker til seg denne endeløse strømmen av «outsidere» som håper å finne lykken her. Byen er overveldende stor, varm, overfylt, forurenset, kvelende, myldrende, trafikkorket og med de mest rystende scener og lukter av fattigdom og sykdom. Om du er fattig lever I juni 1991 var krisen i betalingsbalansen så stor at landet ikke hadde mer enn tilsvarende fire ukers importvaluta i statskassen. India ble dermed tvunget til å godta et strukturtilpasningsprogram fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og en sentral betingelse for lånet var liberalisering av økonomien. Licence raj ble derfor oppløst, de nasjonale bedriftene åpnet seg opp for joint ventures på 51 prosent, tollbarrierene ble senket og importkvotene opphevet. 1 Likevel er tollavgiftene bare blitt redusert gradvis og relativt. I 1991 representerte de 38 prosent av skatteinntektene, med et gjennomsnittsnivå på 79 prosent, og avgiftstopper på hele 400 prosent. I 1993 sank disse toppene til 110 prosent og i 2000-2001 til 35 prosent. Men gjennomsnittsnivået, som i 1996-1997 sank til 24,6 prosent, økte til 30,2 prosent i 1999-2000. Det er en viktig indikasjon på at Indias nyliberalistiske utvikling er svært relativ. India er heller ikke fullstendig havnet i de multinasjonale selskapenes hender. Utenlandske investorer kan eie 100 prosent av en bedrift innen hotellindustrien, lege- du under umenneskelige forhold, om du er rik plager mafiaen deg hele tiden. Er du i middelklassen er det en kamp bare å dra fra huset hver morgen – du må kjempe mot trafikken, lure deg rundt hullene i veidekket, forsøke å overse de små tiggende hendene som klorer på bilvinduene. Her er ingenting raskt unnagjort – hvert stykke arbeid, alt som skal organiseres, er en kamp i motbakke. Korrupsjonen og byråkratiet blomstrer, og den typisk indiske avslappede holdningen kan gjøre deg sprø. Likevel er ikke Mumbai ensbetydende med desperasjon. Til tross for at livet kan være enormt vanskelig her, har byen en utrolig ånd og noe uovervinnelig ved seg. Og som enhver mumbaikar ville sagt det, «hva klager du for, det er jo så mye bedre her enn i andre byer?» Du skjelver ved tanken på hva i all verden det er som kan være verre enn dette… Mumbais mange askeladdhistorier bidrar til byens mytiske image For oss som er heldige nok til å ha en jobb og et ordentlig sted å bo, er Mumbai avhengighetsskapende med sitt raske tempo, de beste lønningene i hele India, de alternative livsstilene, de endeløse mulighetene for dem som våger, samt kinosalene, shoppingkompleksene fulle av importerte varer, de fasjonable nattklubbene (der eierne må betale rundhåndede bestikkelser til politiet for å få holde åpent til over midnatt), teatrene, gourmetrestaurantene (som er fryktelig dyre, men alltid overfylte), de eksotiske bilforhandlerne, mobiltelefonene, de manhattanliknende Langsom liberalisering ØKONOMI: Manmohan Singh ble i mai utnevnt til ny statsminister i India. Singh regnes som arkitekten bak de store økonomiske reformene i India på begynnelsen av 1990tallet, da han var finansminister. De siste årene har Singh klaget over at økonomien ikke har «vokst fort nok», og mye tyder på at den nye statsministeren vil sette fart på liberaliseringen av indisk økonomi, som fortsatt er lite integrert i verdenshandelen. middelsektoren og infrastruktur (transport, energi); minst 51 prosent av et selskap innen bilindustrien; mellom 40 og 100 prosent innen telekommunikasjon og mellom 20 og 40 prosent innen bankvesenet. Men direkte utenlandsinvesteringer (47 milliarder dollar) er likevel ti ganger lavere i India enn for eksempel i Kina (420 milliarder). 2 En rekke multinasjonale selskaper med avdelinger i India begynner riktignok å se landet som et «verksted» de kan eksportere konkurransedyktige produkter fra, takket være lave produksjonskostnader. Det gjelder for eksempel det koreanske bilfirmaet Hyundai. Men dette enorme landet er likevel lite integrert i verdenshandelen. Tekstilindustrien utgjør fortsatt 30 prosent av Indias eksport, og landbruksindustrien utgjør 15 prosent. Eksporten av kjemiske produkter har imidlertid økt fra 6,2 prosent i 1980 til 14, 7 prosent i 2001. En indikasjon på Indias evne til å imitere (for ikke å si kopiere) utenlandsk teknologi. Småbedrifter utgjør fortsatt 45 prosent av industriproduksjonen i India Informatikkindustrien har økt enda mer: Med 20 prosent av verdenseksporten er India verdens største selger av informasjonsteknolo- kontorbygningene, de høye boligblokkene, designerbutikkene, skjønnhetskonkurransene, femstjerneshotellene, de internasjonale skolene, de moderne sykehusene, gangbroene… I den forstand er Mumbai den eneste virkelige metropolen i India. Til sammenligning virker Chennai (Madras), Calcutta, Bangalore (Indias Silicon Valley), og selv hovedstaden New Delhi som trangsynte småbyer. Det kan være vanskelig for folk utenfra å forstå det, men vi snakker her om et land der befolkningen på landsbygda fremdeles lever på 1700-tallet… I denne konteksten er Mumbai virkelig et mirakel, en drømmenes by. Mumbai er uten tvil den mest velstående byen i India. Mer enn halvparten av Indias inntektsskatt kommer herfra. Byen er også Indias mest korrupte: Mer enn halvparten av de svarte pengene som er i omløp har sitt utspring her. Mumbai har flere millionærer enn de andre storbyene til sammen. 90 prosent av Indias kommersielle banktransaksjoner finner sted her, og havnene tar seg av 40 prosent av landets maritime handel. Her er fast eiendom gull verdt, og eiendommene koster mer enn i New York og Tokyo (en fin leilighet kan koste opptil to millioner dollar). Det er en by som hengir seg til spekulasjon, lotterier, hesteveddeløp og cricket. Reklameikoner i Mumbai tjener mer enn leger, og folk her kan få det såkalte «forbrukersamfunnet» i Amerika til å blekne i sammenligning. Byen tiltrekker seg de best kvalifiserte i India, de multinasjonale gigantene, investorene, kunstnerne og giske tjenester, og ligger foran Irland og USA. Vekstraten for disse eksportvarene var på 30 prosent i 2002. 3 Det medfører at eksportandelen av tjenester er større i India enn i Kina (3,9 prosent mot 2,9 prosent). India er likevel en økonomisk dverg på det internasjonale planet, med mindre enn én prosent av verdenshandelen og en svært liten grad av åpenhet: Utenrikshandelen representerer kun 9,8 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Reformene på 1990-tallet medvirket til raskere vekst. Den gjennomsnittlige vekstraten gikk fra 3,6 prosent per år mellom 1951 og 1979 til 5,5 prosent på 1980-tallet og 6,5 prosent det påfølgende tiåret. Siden 1996 er India nest etter Kina det asiatiske landet som har hatt høyest vekst (5,5 mot 7,6 prosent). Landets svake rolle innen verdenshandelen forklarer naturligvis hvorfor det ble så lite berørt av Asia-krisen i 1997. Dette vitner om at den økonomiske liberaliseringen i India er svært kontrollert. Myndighetene i New Delhi bestreber seg fremdeles på å bremse globaliseringen ved å kjempe mot de vestlige prosjektene i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Sammenbruddet i Cancun i 2003 var forøvrig delvis forbundet med en slik holdning – India inngikk da, kanskje på varig basis, i en allianse med andre land i Sør: Kina, Sør-Afrika og Brasil. Selv om regjeringen i flere år har snakket om generasjon nummer to med liberaliseringstiltak – som etterfølger til de første tiltakene fra 1991 – er det lite som peker i denne retningen. Det samme gjelder privatiseringen av offentlige bedrifter, noe som offisielt bare kalles «avinvesteringer». Myndighetene har kunngjort at målet med privatiseringene er en fortjeneste på mellom 100 og 130 milliarder rupi årlig fra og med 1999 (mellom 1,8 og 2,4 milliarder euro), men de faktiske beløpene har aldri oversteget en tredjedel av denne summen. I 2003 førte privatiseringen av de to frem- de intellektuelle. Mumbai har også den største filmindustrien i verden, og Bollywoods glitter er uimotståelig. Enhver inder som drømmer om å bli til noe i filmverden kommer hit. Selv «pensjonerte» og falmede stjerner fra Vesten inngår kontrakter for gjesteopptredener i hindifilmer, i håp om å få en ny sjanse. Skuespillerne ses på som guder, og ungdommer fra enhver bakgrunn og kultur streber her etter en liten bit av Soria Moria. «Filmi»-folket bor i fasjonable forsteder i palasslignende herregårder, og de lever i konstant frykt for mafiabossene som lever av utpressing. Mumbais mange askeladdhistorier bidrar til byens mytiske image. Det være seg den avdøde Dhurubhai Ambani, som gikk fra å være bensinstasjonarbeider til magnat i petrokjemiindustrien, eller Harshad Mehta, en fattiggutt fra småbyen Raipur som sto bak en forsikringssvindel på seks milliarder rupi og regjerte på børsen (vel, for senere å ende opp i fengsel). Et annet eksempel er Indias yndlingsskuespiller Shah Rukh Khan, som kom til byen med to tomme hender og ble superstjerne etter flere års slit uten kontakter i filmverden. ste oljeselskapene til sterke spenninger i nasjonalforsamlingen, og prosjektet ble til slutt utsatt. Selv om politikerstanden har konvertert til liberalismen, går den forsiktig frem. En rekke sektorer er fortsatt sterkt knyttet til statens rolle i økonomien, både på grunn av egen fortjeneste og uvilje mot å støte fra seg velgerne ved å risikere at tusenvis av ansatte blir arbeidsløse – noe privatisering av offentlige bedrifter høyst sannsynlig vil forårsake (en tredjedel av dem går med underskudd). I India er demokratiet helt åpenbart en hemsko for den liberale logikken. De sosiale lovene, som gir lønnsarbeiderne en rekke garantier, trekkes heller ikke nevneverdig i tvil for øyeblikket. Arbeidsgiverne vil gjerne dempe virkningen av den såkalte Industrial Disputes Act, som siden 1947 har overlatt til arbeidsretten å megle i konflikter og felle dommer, spesielt ved ulovlige oppsigelser. Angrepene på denne loven har likevel vært begrensede. Det samme gjelder Contract Labour (Abolition and Regulation) Act, som skal regulere utrygge arbeidsforhold som av og til kan være på grensen til slaveri. Disse juridiske garantiene gjelder uansett ikke i den uformelle sektoren, og angår kun arbeideraristokratiet i fabrikkene og hvitsnipparbeiderne i staten: to grupper som til sammen utgjør en ørliten andel på 7,5 prosent av den totale yrkesaktive befolkningen. 4 Et annet tegn på statens motstand – man kunne også sagt «fasthet» – og kontrollen den fortsatt har over økonomien, er de såkalte cottage industries (lokale håndverksbedrifter). Disse har fortsatt sterk beskyttelse, og har i forhold til store bedrifter monopol på 647 av sine produkter – blant annet innen leketøyssektoren, som de største selskapene ikke har tilgang til. Såkalte small scale industries (småbedrifter) utgjør fortsatt 45 prosent av indus- Det er en klisjé, men Mumbai er en verden av kontraster. Her finnes den største slummen i Asia – Dharavi – der 600 000 mennesker skviser seg inn på mindre enn tre kvadratkilometer, der luften er tykk og klissete og stinker av søppel. I samme by produseres de flotteste lærvarer som eksporteres til resten av verden. Man kan få fransk champagne til en pris som tilsvarer tre middelklasselønninger, samtidig som folk ikke har rent drikkevann. Det er flere slankeklinikker og helseklub- ber enn frivillige organisasjoner. Det finnes et bugnende marked av bøker om selvrealisering og ledelse, solgt av barn som ikke kan lese. Mumbai er ettertraktet og fryktet, skruppelløs og forståelsesfull. Dagsavisene bringer historier om de verste forbrytelser ved siden av rørende fortellinger om kameratskap og medlidenhet. Kanskje fordi mange av innbyggerne i Mumbai startet med ingenting, har byen alltid vært et fristed for toleranse, der kristne omgås med parsere, der hinduer og muslimer er naboer, og der sikher, jainister, 1 jøder og mange andre «phiranger» (det folkelige ordet for utlendinger) lever sammen. triproduksjonen. Også her har valgmessige hensyn stagget reformlystne økonomer, som ser denne politikken som en hemsko for industrikonsentrasjonen og deltakelsen i verdenshandelen. Leketøyssektoren er nettopp et eksempel på dette, dersom man sammenligner Indias situasjon med Kina, verdens største leketøysprodusent. Til tross for Indias gradvise og fortsatt påholdne økonomiske liberalisering, ser en rekke observatører dette som en byrde for landets sosiale utvikling. De fleste undersøkelsene som er gjort siden 1990-tallet viser at fattigdommen kun synker i «svært relative tall». Antallet innbyggere som lever under den offisielle fattigdomsgrensen – i seg selv høyst diskutabel – sank fra 41 prosent i 1992 til 25 prosent i 2003. Bruttonasjonalproduktet (BNP) per hode var på 20 prosent av verdensgjennomsnittet i 1980, 25 prosent i 1990 og 32 prosent i 2000 (da utgjorde dette 2 300 dollar). Avspeiler denne utviklingen virkningene av den politikken som er blitt ført siden 1991, eller skyldes den andre faktorer? Den later i alle fall til å ha en forbindelse med den raske produksjonsutviklingen som de siste ti årene har preget alle områder. Det er denne ekspansjonen som ligger til grunn for at India har hatt en inntektsøkning på 3,5 prosent per innbygger siden 1996 (mot 3,1 prosent for samtlige utviklingsland), og at middelklassen er blitt stadig større: 35 millioner indere tjener mer enn 1 000 euro per måned, og denne befolkningsgruppen øker med 10 prosent hvert år. Likevel er India det landet som har flest fattige i verden (430 millioner mennesker i India har ifølge Verdensbanken mindre enn én dollar å leve av per dag). Dessuten går lan- Den konstante tilstrømmingen av «outsidere» og blandingen av kulturer har imidlertid også fostret et monster – det ekstremistiske høyrepartiet Shiv Sena, 2 ledet av Bal Thackeray. Partiet oppsto på basis av motsetninger mellom de lokale og outsiderne, og konflikten rant over i et opprør mot alt som ikke opprinnelig er fra delstaten Maharashtra, som Mumbai befinner seg i. Partiet spiller på hat ved å provosere fram opptøyer og attentater. For bare litt over et år siden fikk de endret navnet på byen fra Bombay til Mumbai. Bombay var tidligere en portugisisk koloni, og navnet betyr «den vakre bukten», mens Mumbai er navnet på gudinnen som beskytter byen. Dette var en måte å fortelle verden at Mumbai tilhører de første maharashtriske nybyggerne, og at «outsiderne» skulle holde seg unna. Byen er ettertraktet og fryktet, skruppelløs og forståelsesfull En undersøkelse utført for en tid siden av Times of India og et populært tv-program kalt «The Big Fight» (Den store kampen) viste skremmende resultater. Et flertall av Mumbais befolkning mente Shiv Sena har et poeng, og det stadig tilbake når det gjelder menneskelig utvikling: Ifølge den siste rapporten utarbeidet av FNs utviklingsprogram (UNDP), 5 falt India fra 94. plass (av 130 land) i 1994 til 124. plass i 1995 og 127. plass i 2003. Denne klassifiseringen viser også at ulikhetene blir større. For selv om den gjennomsnittlige inntekten per person øker, ser visse grupper – den berømmelige middelklassen – langt mer til dette enn andre, som nok har fått det litt bedre, men på en så marginal og langsom måte at den sosiale avstanden ubønnhørlig er blitt større. De sosiale ulikhetene kommer i tillegg til stadig mer markante geografiske ulikheter. Fire delstater – Bihar, Uttar Pradesh, Ladhya Pradesh og Orissa – representerer mer enn halvparten av de fattige i Den indiske union. Man kan trekke en linje som deler landet i to, fra øst i Punjab til nord i Andhra Pradesh. Den nordøstlige halvdelen av denne sonen – som omfatter alle de ovenfor nevnte statene i tillegg til Rajasthan – sakker akterut, mens Sør- og Vest-India er i raskt utvikling. Kontrastene er slående: 6 prosent lever under fattigdomsgrensen i Punjab mot 42 prosent i Orissa. Andre tegn er imidlertid like avslørende: Strømforbruket per hode utgjør 141 kilowatt/time i Bihar mot 921 i Gujarat. Andelen analfabeter er 91 prosent i Kerala og 58 i Uttar Pradesh. I store trekk er inntekten per hode i Vest- og Sør-India to til tre ganger høyere enn i «det andre India». Disse økende ulikhetene er direkte forbundet med den økonomiske liberaliseringen, fordi de statene som raskest blir rikere også er dem som har kunnet skilte med en rekke fordeler overfor utenlandske investorer, når det gjelder infrastruktur og industrinettverk. Maharashtra og Gujarat inntar dermed førsteplassen i et Selv om politikerstanden har konvertert til liberalismen, går den forsiktig frem © Francis Bacon: Triptych, 1983 en stor prosentandel støtter partiets «sønner av jorden»-politikk. Videre svarte mange at de var for kvotering av lokale arbeidere til ufaglært arbeid. På den andre siden mente noen at disse kvotene ville virke ødeleggende på byens image som finanssenter i verdensklassen. Er det kosmopolitiske Mumbai i ferd med å bli det sjåvinistiske Mumbai? Suketu Mehta, en journalist som vokste opp i Mumbai og som nå er bosatt i New York, gir et svar på dette spørsmålet når hun skriver: «Om du er for sent ute til jobben i Bombay og når frem til stasjonen akkurat idet toget forlater plattformen, kan du løpe mot de fullpakkede vognene og hender rekkes ut for å hjelpe deg om bord … Mens du løper langs toget vil du bli løftet inn og få en ørliten plass å sette beina på… Resten er opp til deg… Og i det øyeblikk du får kontakt, vet de ikke om hånden du strekker ut tilhører en hindu, en muslim, en kristen, en brahmin eller en kasteløs, om du er født i byen eller ankom i morges – om du er fra Bombay, Mumbai eller New York. Alt de vet er at du prøver å ta deg til gullbyen, og det holder. Kom ombord, sier de. Vi gjør plass.» 3 1 Medlemmer av trosretningen jainisme. Spredt rundt i landet, spesielt i øst og sørøst, reformorientert religion som ligger nært opp til hinduismen og buddhismen. 2 Alliert med Det hindunasjonalistiske partiet BJP, som inntil valgnederlaget i mai satt med makten i India. 3 Fra boken Mumbai, Meri Jaan (Mumbai, min elskede), publisert av Penguin Books India, Delhi, 2003. India som er på vei mot en rask modernisering, men som dermed også preges av sosial polarisering. India er ennå ikke konfrontert med den nyliberalistiske globaliseringen på sitt hardeste. Det skyldes at landet går forsiktig frem når det gjelder liberalisering og fortsatt er lite integrert i verdenshandelen. Men India beveger seg uunngåelig i denne retningen, og de skadelige virkningene av en slik utvikling er allerede merkbare i form av økte sosiale og geografiske ulikheter. Begynnelsen på en løsning av de sosiale ulikhetene kan være systematisering av kvoteringspolitikken i favør av de lavere kastene. De geografiske ulikhetene er det vanskeligere å motarbeide, og de vil kunne få regionale spenninger til å blusse opp igjen, til tross for at staten gjennom føderalisering og omfordeling har klart å sette dem ut av spill. 1 Avskaffelsen av disse kvotene skjøt fart etter at WTO i 1997 avgjorde at New Delhis rettferdiggjørelse av dem – problemer med betalingsbalansen – var grunnløs. India opphevet de siste kvotene i 2001. Roland-Pierre Paringaux, «L’agriculture indien né à l’heure de l’OMC» (Indisk jordbruk ble til med WTO), Le Monde diplomatique, september 2002. 2 India har tiltrukket like mange kapitalinvesteringer som direkte utenlandske investeringer. Fra 1991 til 2002 mottok landet 24 milliarder dollar i direkte utenlandske investeringer og 23 milliarder dollar i kapitalinvesteringer. 3 Tallene er hentet fra en rapport utarbeidet av Sophie Chauvin og Françoise Lemoine, «India in the World Economy: Traditional Specialisations and Technology Niches», Centre d’études prospectives et d’informations internationales (CEPII), Paris, august 2003. 4 Lønnsarbeiderne er få, men godt organisert. Fagforeningene forsvarer energisk deres privilegier ut fra marxistiske idealer – uten å bry seg stort om de fattige.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - juni 200
Page 3: 4 LE MONDE diplomatique - juni 2004

Francis Bacon, lidelse og medlidenhet - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?