Francis Bacon, lidelse og medlidenhet - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

14 LE MONDE diplomatique – juni 2004 juni 2004 – LE MONDE diplomatique 15 PIERRE CONESA Rådgiver for lederen i CEIS (Compagnie Européenne d'Intelligence Stratégique). «Vi har ikke noe annet valg. Vi har ikke bomber, stridsvogner, missiler, fly og helikoptre,» sa sjeik Abdallah Sahmi, leder for Islamsk hellig krig i Gaza, til avisen ABC 21. august 2001, om bakgrunnen for selvmordsattentatene. Men er erklæringen av asymmetrisk krig en tilstrekkelig forklaring på de mange selvmordsangrepene som utføres? Det er ikke sikkert. Selvmordsbomberen er i løpet av noen år blitt den smarte og billige bomben til en ny type terrorisme, og er et produkt av en ideologi og en fremgangsmåte som er lett å overføre og eksportere. Et selvmordsangrep er en voldelig og effektiv handling som ikke tar hensyn til sivile ofre, og som i stor grad er avhengig av at den eller de som utfører angrepet selv mister livet. Skal vi forsøke å forstå det nye ved dette fenomenet, må vi se bort fra den stadige henvisningen til japanske kamikazeflygere. De fremsto som soldater som angrep militære mål. Det som kjennetegner fenomenet i dag er snarere vektleggingen av selvmordsattentatet som offerhandling i en stadig mer mytepreget kontekst. Frem til i dag har mer enn 34 land eller kriseområder 1 vært mål for selvmordsangrep. 42 land er blitt rammet gjennom angrep på sine interesser i utlandet. 2 Mellom 1982, året da denne typen attentat først dukket opp, og april 2000, var det i gjennomsnitt 16 selvmordsangrep per år. Siden har antallet økt til 39 attentat i gjennomsnitt per år. I utgangspunktet var selvmordsangrepet en måte å føre krig mot den israelske og senere «FN-ledede» okkupasjonen i Libanon i 1982, 3 på Sri Lanka i 1987, i Palestina etter massakren i Hebron-moskeen i 1994, i Tyrkia i 1995, i Kashmir i juli 1999 og i Tsjetsjenia i 2000, for så å spre seg til Russland i 2002 og Irak i 2003. Selvmordsattentatet var en «indirekte» terrormetode mot USA i Kenya og Tanzania i 2001, mot Frankrike i Pakistan, mot Australia i Indonesia i 2002, samt i Nord-Afrika i april og mai 2002. I mange år har selvmordsangrep vært en metode for sivil eller religiøs krigføring i Saudi-Arabia og i Pakistan, og i Irak siden 2003. Metoden kan også utføres «på oppdrag», som drapet på kommandant Ahmed Shah Massoud i Afghanistan. 4 Metoden er altså globalisert: Bak attentatet mot World Trade Center sto selvmordsbombere fra seks forskjellige land (mer enn femten om man tar med hele operasjonen), og de 3052 ofrene representerte et hundretalls ulike nasjonaliteter. Målene for selvmordsattentatene er ekstremt ulike: FNkontorer, turisthoteller (Mombasa i Kenya) eller nattklubber (Bali), synagoger (Buenos Aires og Djerba i Tunisia), et boligområde med beboere fra Midtøsten (Saudi-Arabia), en bank (Istanbul), et krigsskip (USS Cole), en oljetanker (Limburg)… Og antallet «utilsiktede» ofre er selvfølgelig ekstremt høyt. Geografisk har selvmordsattentatet utvidet seg fra den militære fiendens territorium (Israel eller Sri Lanka) til et avskydd regime (USA), muslimske land (Tunisia, Marokko) eller islamistiske regimer som Saudi-Arabia og den nåværende regjeringen i Tyrkia. Fenomenet har i stor grad muslimsk opprinnelse, men ikke utelukkende. Siden 9. juli 1987, da 40 soldater ble drept i et attentat på Sri Lanka, har de hinduistiske tamilske tigrene 5 perfeksjonert metoden etter mønster fra sjiamuslimske Hizbollah i Libanon. De tamilske tigrene er tilskrevet nesten 200 selvmordsangrep, det vil si mange flere enn palestinerne. Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), til tross for sitt verdslige og leninistiske program, har i perioder med militær svekkelse tydd til selvmordsattentater for å mobilisere sine tropper. Fremgangsmåten er like mye preget av etterligning som av religion. Det gikk mer enn ti år mellom libanesiske Hizbollahs selvmordsangrep i 1982 og de første palestinske selvmordsbomberne i 1994, etter en omvei via Sri Lanka. Ser man på selvmordsbombernes personlige profil, finner man ikke alltid en fanatisk, lettpåvirkelig og kanskje ruset ungdom fra et fattig miljø. De som sto bak attentatet 11. september 2001 var høyt utdannede middelklassemenn uten noen militant fortid. Personlig motivasjon kan forklare noen tilfeller, for eksempel den unge palestinske advokaten Hanadi Tayssir Jaradat som i oktober 2003 ville hevne drapet på sin bror og fetter i Jenin. 6 Hun er imidlertid ikke representativ for selvmordsbomberne fra pakistanske madrasas (religiøse skoler) som utfører attentater i Kashmir. 7 Hun er enda mindre representativ for indonesiske islamister som tar livet av australske turister på Bali. Økningen i denne typen attentat har først og fremst sammenheng med at andre former for terror har mislyktes. Mellom 2000 og 2003 utgjorde selvmordsattentater én prosent av palestinske angrep, men 44 prosent av ofrene. I 2002 var antall israelske ofre 59, nesten like mange som i løpet av de åtte foregående årene (62 til sammen). Likevel, selv om selvmordsbomberen er terrorismens mest «effektive» bombe – i stand til å nøye velge ut tid og © Francis Bacon: Fragment of a Crucifixion, 1950 De smarte bombene SELVMORDSANGREP: Det finnes i dag to ulike former for selvmordsattentater: de som er knyttet til en spesifikk konflikt, og de som retter seg mot en global fiende. Disse to kan ikke bekjempes på samme måte. sted – er den militære verdien ikke alltid like åpenbar. Selvmordsattentatet krever ingen fluktplan. Dersom angrepet mislykkes aksepterer terroristen i enkelte tilfeller å ta livet av seg – som tamilske tigre utstyrt med cyanid-pille. Denne typen attentat skaper fire ganger så mange ofre som klassiske terrorangrep, ifølge en studie fra Rand Corporation. 8 I tillegg kan man på denne måten direkte ramme de mest sårbare områdene på motstanderens territorium: New York, Washington, Tel Aviv, Moskva, samt vanskelig tilgjengelige personer som statsministrer og presidenter. Kostnadene ved slike angrep er minimale: omtrent 150 dollar, ifølge israelske anslag. Spriket mellom kostnadene ved å utføre angrepet 11. september 2001 og kostnadene for reparasjon av skadene var svært stort: Selve angrepet «kostet» mindre enn én million dollar, mens de totale økonomiske tapene for USA er anslått til 40 milliarder dollar. I løpet av noen år har man gått fra selvmordsangrep utført av en terrorist alene, til angrep utført av en gruppe: 11 i Marokko, 19 ved angrepet 11. september og 14 tamilske selvmordsbombere ved angrepet på den militære flybasen i Colombo 24. juli 2001, for å ta noen eksempler. Gradvis har selvmordsattentater blitt en urovekkende vanlig terrormetode. Man kan skille mellom to typer: De som er knyttet til langvarige kriser, og de som er rettet mot en globalisert fiende (Vesten, jøder…). Den første typen har spredt seg i kriseområder, som svar på politiske og kulturelle sammenhenger med mange likhetstrekk fra sted til sted. Denne typen selvmordsattentater kommer på bakgrunn av en smertefull historie som har preget flere generasjoner, slik som i Palestina, Sri Lanka, Kashmir og Tsjetsjenia. Tsjetsjenerne ble deportert av Stalin, og palestinerne ble ofre for al Nakba, Katastrofen. 9 En stor andel tamiler ble deportert fra plantasjene av britene, gjort statsløse etter uavhengigheten, fikk deretter singalesisk nasjonalitet, og ble så «renasjonaliserte» indere. Selvmordsbomberne er barn av andre eller tredje generasjon etter den opprinnelige dramatiske hendelsen – de som ikke kan forstå hvorfor det fremdeles ikke finnes noe håp. Dyrkingen av vold og død er slående. Konstruksjonen av martyrfiguren som gradvis erstatter soldaten, er avgjørende for å legge forholdene til rette. Den dødspregede stemningen som opprettholdes av okkupasjonstyrkenes vold og glorifiseringen av de som kjemper mot den, forbereder den fremtidige selvmordsbomberen på det høyeste offer – som fremstår som bedre enn livet på jorden. En studie utført av den palestinske psykiateren Eyad Sarraj, grunnlegger av Gaza Community Mental Health Programme, 10 er svært urovekkende. En fjerdedel av de unge i Gaza drømmer om å dø som martyr. Noen nekter å gå på skolen av frykt for å komme hjem til et ødelagt hus og ikke finne igjen foreldrene som kan være arrestert eller drept. «Under den første intifadaen var faresonene begrenset til de områdene hvor soldater og steinkastere slåss mot hverandre. I dag kommer døden fra himmelen. Hvem som helst kan bli rammet, når som helst. Dette skaper en tilstand av kronisk panikk,» forklarer Sarraj. 11 «Delirisk rasjonalitet,» sier statsviteren Jacques Semelin apropos folkemord-prosesser, 12 men det er altså likevel snakk om en form for rasjonalitet. I henhold til Emile Durkheims klassifisering av ulike typer selvmord, vil det hevnmotiverte selvmordet fremstå som altruistisk. 13 Selvmordsbomberen ofrer sitt liv for et identifisert felleskap som er politisk strukturert ut fra etnisk-nasjonalistiske krav på et territorium. Rekrutteringen lettes av de unge utdannede elitenes følelse av svik når de er i ferd med å «lykkes» med å komme seg vekk fra volden og lidelsen – og brutalt kommer tilbake for å ofre seg. 14 Kampens endelige mål hører inn under det politiske feltet, selv om den rettferdiggjøres ved hjelp av religion. Selvmordsbomberen isolerer seg under forberedelsene til attentatet, men henvender seg vanligvis likevel til familien. Dette var imidlertid ikke tilfelle for gjerningsmennene 11. september. Mahmoud Ahmed Marmash, som sto bak selvmordsattentatet i Netanya i mai 2001 forklarte sin motivasjon på følgende måte: «Jeg vil hevne palestinernes blod, spesielt kvinnene, de gamle og barnas blod. Fremfor alt spedbarnet Himam Hejjo, hans død sjokkerte meg langt inn i dypet av min sjel… Jeg tilegner min ydmyke handling til de som er trofaste mot islam, som beundrer martyrene og arbeider for deres sak…». Okkupasjonsstyrkenes brutalitet sikrer folkelig støtte til selvmordsbomberne Etter flere resultatløse forhandlingsrunder eller avtaler som betraktes som svik, kommer følelsen av at man er havnet i en situasjon det ikke er noen vei ut av. Hamas’ første attentater i Israel kom etter Osloprosessen som organisasjonen ønsket å velte overende, og etter at byggingen av israelske kolonier tok til igjen i områder som normalt sett skulle tilbakeføres til palestinerne. Den utløsende faktoren var massakren i moskeen i Hebron i februar 1994, da nybyggeren Baruch Goldstein drepte et trettitalls palestinere i bønn. Krisen blant tradisjonelle politiske organisasjoner er utbredt, enten det gjelder klanledere (Tsjetsjenia) eller motstandsbevegelser (PLO eller Jammu og Kashmir Liberation Front, JKLF). Mer generelt bidrar elitenes manglende evne til å forandre den tilskitnede verden her nede til at noen velger martyrens rene og opphøyde løsning. Strid mellom partier eller tradisjonelle grupper (som mellom palestinere eller mellom tamiler) gir tradisjonelle partier enda mindre troverdighet. De tamilske tigrene, LTTE, gikk for eksempel til det skritt å fysisk fjerne medlemmene i den rivaliserende organisasjonen TELO (Tamil Eelam Liberation Organisation) i 1985, og deretter medlemmene i EPRLF (Eelam People’s Revolutionary Liberation Front) i 1986-87. Bruken av selvmordsangrep er også et uttrykk for at mennesker betrakter sine liv som meningsløse. Den religiøse eller offermessige legitimiteten står da over den patriarkalske legitimiteten. «Koranen mot Faren», wahhabismen mot sufi-broderskap, bemerker spesialisten Pénélope Larzillière. Religionen er en viktig faktor, men en ofringsstemning preget av død kan være tilstrekkelig. Det blir stadig flere kvinner blant palestinske selvmordsbomberne, mens LTTE på sin side har etablert en egen kvinnebrigade, De svarte tigrene. En voldtekt utført av okkupasjonssoldater kan være avgjørende for den unge kvinnens valg, hun er blitt vanæret både av okkupanten og i forhold til sitt eget samfunn. Den personlige motivasjonen ser ofte ut til å være en blanding av motstand mot okkupasjonen og reaksjon mot mannsdominansen i det lokale samfunnet. 15 Wafa Idriss, den første kvinnelige palestinske selvmordsbomberen, var blitt kastet ut av ektemannen på grunn av sterilitet og tvunget til å reise tilbake til sin familie, som hun dermed brakte skam over. Hun fant ingen andre måter å «renvaske seg» på enn å gjøre det høyeste offeret, som også kunne sette henne i stand til å utfordre den sosiale orden. Dette er ikke et enestående tilfelle: Andre eksempler er Ahlam Araf Tamimi, som utførte et selvmordsattentat 9. august 2001, og tamilske Dhanui, som drepte Rajiv Gandhi i et selvmordsangrep. Begge kvinnene hadde «syndet» og født barn utenfor ekteskap. «Det var en handling mot okkupasjonen, men også en måte å vise familien min at jeg var like mye verdt som brødrene mine, som fikk gå på universitetet mens det var forbudt for meg,» uttalte Fatma Al Said, som ble arrestert etter drapet på to israelske soldater. 16 I like stor grad som moskeen, blir internettkafeen et sentralt møtested Globalt inngår disse selvmordsattentatene i en grunnleggende politisk logikk, til tross for den religiøse innpakningen: Bare en seriøs forhandlingsprosess kan få attentatene til å stoppe opp. Voldshandlinger mot terror, basert på kollektiv avstraffing, har ikke ført frem. «Vi skal bringe krigen til dem. På den måten må de krige i sine egne hjem og ikke i våre. Vi kjemper på deres jord og vi har overtaket,» forsikrer en israelsk offiser. 17 Siden den andre intifadaen startet, har det vært tre ganger så mange palestinske ofre som israelske, og Ariel Sharons aggressive politikk beskytter ikke israelerne: Det er tre ganger så mange israelske ofre i dag som for 25 år siden. Slike metoder skaper et klima hvor selvmordskandidatene florerer. Den andre kategorien selvmordsattentater – det fremste eksempelet er angrepet på World Trade Center – er mye mer bekymringsverdig enn den første kategorien, som er spesifikt knyttet til en bestemt konflikt. Fienden er her blitt en helhetlig, imaginær og «tingliggjort» konstruksjon: «Jødene, korsfarerne, hyklerne», ifølge Osama Bin Laden, som dermed plukker sammen alle slags ulike mål, uten tanke for religionen til de indirekte ofrene for attentatene. Den 21. mai 2003 sendte al- Jazeera et opptak der al-Qaidas nummer to, Ayman al-Zawahiri, oppfordret muslimer til «å bekjempe amerikanerne» og «jage representanter for Vesten ut av den arabiske halvøya, ’islams jord’». Han sa videre at «korsfarerne og jødene forstår bare drapets, blodbadets og de brennende tårns språk», og la til: «O muslimer, bestem dere, og angrip ambassadene til USA, Storbritannia, Australia og Norge [sic], og deres selskaper og ansatte.»Nettverkene som tradisjonelt blir tilskrevet denne typen selvmordsattentater består av tre generasjonsnivåer: Øverst står «Afghanistanveteranene» som har kjempet mot Russland, slik som Bin Laden, tyrkiske Adnan Ersoz og Londonbaserte Abu Qatada. 18 Deretter kommer den yngre «bosnia-tsjetsjenske» generasjonen, med blant andre Azad Ekinci, forbundet med selvmordsattentatene i Istanbul og brødrene David og Jerôme Courtailler. En tredje generasjon, i 20-årene, er fascinert av de gamle kjemperne. Her finner vi «skobombemannen» Richard Reid, 19 som ønsker å ofre seg av religiøse grunner: Islams seier, gjenopprettelse av Kalifatet og muslimenes gjenforening. Disse unge mennes- De tamilske tigrene er tilskrevet nesten 200 selvmordsangrep kene utgjør «små navnløse grupper», en betegnelse den tyrkiske spesialisten på islamistiske bevegelser, Rusen Cakin, har brukt. De bindes sammen av en sakral avsporing bygd på en sekterisk offerideologi. Tiden oppheves av mytologiske henvisninger til islams gullalder. Krigerideologien har den fordelen at den utpeker en tingliggjort fiende som blottes for enhver verdi, som inkarnerer all verdens ondskap og redsler (amerikanere, israelere, franskmenn for nordafrikanere…). Det henvises ikke lenger til en nasjonal identitet, men til en form for verdensomspennende identitet – Umma (fellesskap av troende). I like stor grad som moskeen, blir internettkafeen et sentralt møtested. Selvmordskandidatene kommer ofte fra flerkulturelle og rotløse familier, har ofte flere nasjonaliteter, og opplever en symbolsk geografi: islams jord er der de befinner seg og der deres attentater er «legitime». Det dreier seg om en av de uventede konsekvensene av såkalt glokalisering: tilhørigheten er lokal, og har ofte sitt utgangspunkt i en bydel eller en by, som for en gjeng. Mellommennene, som Djamel Beghal, 20 beveger seg verden rundt og setter opp så mange grenser som mulig mellom gruppene. Konverterte vestlige eller andre som er reborn in Islam 21 kan fungere som veivisere til fremtidige mål (som Richard Reid i Israel) og fremskaffe falske pass som blir erklært mistet og fornyet etter behov, slik Zacarias Moussaui gjorde. 22 Pilegrimsreiser til Pakistan, Kashmir og Afghanistan er vanlige, og penger er lett tilgjengelig. Ifølge Scotland Yard distribuerer et nettverk av 4000 islamistiske organisasjoner og 50 banker tre millioner pund zakat al-fitr (obligatorisk almisse) hvert år. Slike hyppige pengeforflytninger er en del av avterritorialiseringen av kampen, i likhet med bruken av internett. Dødsstemningen gjennomsyrer dette landskapet. Et interessant eksempel er medlemmene av det iranske Folkets mujahedin som satte fyr på seg selv da bevegelsens leder, Maryam Radjavi, ble arrestert i Frankrike i 2003. Disse handlingene er et uttrykk for den mytepregede stemningen som gjør aktivistene klare til å ofre seg, selv for en mindre betydningsfull sak. Man finner et lignende fenomen i forbindelse med kollektive selvmord, både blant fengslede PKK-medlemmer og i dommedagssekter som fremstiller seg som beleiret av en verden preget av uforstand og aggresjon (for eksempel selvmordet i Guyana med David Koresh). Den sentrale posisjonen til guruen/lederen/ emiren er avgjørende for å underbygge løftene om et bedre liv etterpå, enten det er på jorda fordi saken vinnes, eller i himmelen. Lederskikkelsen er ofte selvutnevnt, som Richard Robert, «den blåøyde imamen» bak attentatene i Marokko, som var av fransk opprinnelse. Persondyrkingen forsterker den halvreligiøse tilknytningen til lederen som offerhandlingen tilegnes, enten det er Maryam Radjavi, Bin Laden, PKK-lederen Abdullah Öcalan eller Riduan Isamuddin alias Hambali, den operative lederen for Jamaa Islamiya i Indonesia. Målene er universelle (FN, Røde Kors, World Trade Center, banker…), metodene blir stadig mer blinde, og de utilsiktede skadene likegyldige. Krig mot andre muslimer er ikke bannlyst, og legitimeres av utfall mot «hyklerne», enten de er sjiamuslimer betraktet som «halvjøder» eller dårlige troende beskyldt for å leve et utsvevende «vestlig» liv. Ofrende for attentatet mot boligkomplekset Al-Mohaya i Riyadh 8. november 2003, representerte 19 nasjonaliteter, hvorav de aller fleste fra Midtøsten og ingen fra Vesten. Kun 5 av 19 ofre for attentatet mot synagogen i Istanbul var jøder. Al-Qaida, som Washington ser sporene av overalt, er blitt en «mytologisk fiende», som Richard Labevière med rette har bemerket. Attentatene i Istanbul symboliserer bruddet med det tradisjonelle politiske islam: Grunnleggeren av det tyrkiske Hizbollah, Adnan Ersoz, er «Afghanistan-veteran». Den andre generasjonen, «bosnia-tsjetsjenernes» generasjon, har kretset rundt Azad Ekinci. Han har rekruttert og trent opp unge selvmordsbombere i 20-årsalderen, hyppige gjester på internettkafeen i Bingol i det østlige Tyrkia. Selvmordsangrepene i Istanbul rettet seg mot et land som nektet å samarbeide med USA under krigen i Irak og som regjeres av et politisk parti som gjør hevd på politisk islam. Partilederen og statsministeren erklærte: «Gjennom de jødiske borgerne i landet er dette et angrep på Tyrkia!» Attentatene markerer en skillelinje mellom de «konstitusjonelle» politiske islamistene som har valgt den parlamentariske veien, slik man så det på 1980-tallet, og små, spredte grupper som rekrutterer en ny generasjon selvmordsbombere. Selvfølgelig er ikke de to typene selvmordsangrep uavhengig av hverandre. Den første typen tjener som symbolsk referanse for den andre innenfor en mytologi rundt et martyrisert islam. Men de krever ulike tilnærmingsmåter. Erklæringen av «global krig mot terrorisme» er et politisk feilgrep fordi den skjærer forskjellige grupper og handlinger over én kam. En politisk forhandlingsprosess er den eneste løsningen når det gjelder etnisk-nasjonalistisk motiverte og religiøst begrunnede selvmordsangrep i Tsjetsjenia, i Palestina, og andre steder. Israels tilbaketrekning fra Libanon styrket Hizbollahs avgjørelse – som ble tatt de siste årene av okkupasjonen – om å stanse selvmordsangrepene, som forøvrig rettet seg mot militære mål, ikke sivile. Den brutale fremferden til indiske, russiske, singalesiske og israelske okkupasjonsstyrker skaper som regel flere ofre enn selvmordsattentatene. Den legitimerer terrorhandlingen som asymmetrisk våpen, og rettferdiggjør det å ikke betrakte sivilbefolkninger som uskyldige ofre: enten fordi de også er bevæpnet (israelske nybyggere), eller fordi de gir inntrykk av å ikke kjenne til massakrene som begås (den russiske befolkningen). Okkupasjonsstyrkenes brutalitet sikrer også folkelig støtte til selvmordsbomberne og skaper grobunn for rekruttering av fremtidige selvmordsbombere. Den andre kategorien selvmordsangrep har rammet flest land og fortsetter å bre om seg. Ingen europeiske land kan betrakte seg som utenfor faresonen for slike handlinger. Se også André Glucksmann, side 24. 1 Libanon, Israel-Palestina, Argentina, Tsjetsjenia- Ingushetia-Ossetia og Russland, Kashmir, India, Pakistan, Sri Lanka, Tadsjikistan, Indonesia, Saudi- Arabia, Syria, Marokko, Afghanistan, USA, Tyrkia, Irak i det sjiamuslimske sør, i «sunni-triangelet», og i (irakisk) Kurdistan, Jemen, Filippinene, Tunisia, Egypt, Kenya, Tanzania, Kuwait, Kroatia, Spania, Usbekistan, samt to prosjekter rettet mot Singapore og Malaysia. 2 I tillegg til de landene som allerede er nevnt, kommer Storbritannia, Jordan, Spania, Frankrike, Tyskland, Italia, Australia og Sveits (via angrepet på Røde Kors i Bagdad). 3 Det første selvmordsangrepet i 1981 rettet seg mot den irakiske ambassaden i Beirut og ble utført av den islamistiske gruppen al Da’wa, som i dag er representert i det irakiske styringsrådet. 4 Leder for Nordalliansen i Afghanistan. Ble drept i et attentat i september 2001. O.a. 5 Liberation Tigers of Tamil Eelam – LTTE. 6 Den 29 år gamle Hanadi Jaradat sprengte seg selv i luften på en restaurant i Haifa, 21 israelere ble drept. Jaradat sto for øvrig i sentrum for kunstverket «Snøhvit og sannhetens galskap» som skapte furore i Sverige etter at den israelske ambassadøren gikk til angrep på det i januar 2004. Verket besto av en båt med bilde av Jaradat i et basseng fylt med blodrødt vann, samt en tekst knyttet til omstendighetene rundt dette selvmordsangrepet. O.a. 7 Amélie Blom, «Les kamikazes du Cachemire: martyrs d’une cause perdue» (Kamikazene fra Kashmir: martyrer for en tapt sak), Critique internationale, nr. 20, juli 2003. 8 «An alternative strategy for the war on terrorism», 11. desember 2002. 9 I 1948 ble 750-850 000 palestinere drevet ut fra landet sitt i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. Palestinerne omtaler dette som al-Nakba, Katastrofen. 10 Eyad Sarraj, «Israel-Palestine, la déchirure des enfants au front», (Israel-Palestina: hvordan barna ved fronten rives i stykker), Le Monde diplomatique, fransk utgave, november 2000. 11 Fra et foredrag under den sjette biennalen for arabisk film, Institut du monde arabe, Paris, 2002. 12 «Les rationalités de la violence extrême» (Den ekstreme voldens rasjonalitet), Critique internationale, nr. 6, juli 2000, s. 143-158. Se også Jacques Semelins artikkel «Massakrenes mekanismer», i nordiske Le Monde diplomatique, april 2004. 13 Emile Durkheim skiller mellom tre typer selvmord: altruistisk, egoistisk og anomisk. Altruistisk selvmord anser han som typisk i førmoderne samfunn preget av kollektivisme. Se Emile Durkheim, Selvmordet, en sosiologisk undersøkelse, Gyldendal 2001, 3. utg. O.a. 14 Om Kashmir, se Amélie Blom, op.cit. Om den palestinske martyren, se Penelope Larzillière i Dieckhoff og Leveau: Israéliens et palestiniens; la guerre en partage, Balland, Paris, 2003, s. 105. 15 Se Barbara Victor, Femmes kamikaze, Flammarion, Paris, 2003. 16 Sitert av Barbara Victor, op.cit. 17 Bruce Hoffman, «The Logic of suicide terrorism», The Atlantic Monthly, Boston, juni 2003. 18 Ersoz er tiltalt for å ha stått bak selvmordsattentatene i Istanbul i november 2003. Qatada er blitt betegnet som Osama Bin Ladens «ambassadør» i Europa. O.a. 19 Richard Reid forsøkte å detonere en sprengladning om bord på et American Airlines-fly i desember 2001. Han hadde fraktet sprengstoffet i skoen, og ble derfor omtalt som «skobombemannen». O.a. 20 Beghal skal ha vært sentral i planleggingen av et angrep mot den amerikanske ambassaden i Paris i 2001. O.a. 21 Olivier Roy, L’islam mondialisé (Det globaliserte islam), Seuil, Paris, 2002. 22 Moussaoui ble arrestert en måned før 11. september 2001, og omtalt som «den 20. flykapreren». O.a.
16 LE MONDE diplomatique – juni 2004 juni 2004 – LE MONDE diplomatique 17 Samholdet sprekker i Washington UENIGHET: Okkupasjonen i Irak har ført til en dyp legitimitetskrise for makthaverne i USA. De kritiske røstene blir stadig flere, også høyt oppe i det militære og politiske hierarkiet. En amerikansk offiser advarer: «Vi kan ikke fortsette lenge i denne retningen. Det amerikanske folket vil ikke godta det.» PHILIP S. GOLUB Lærer ved Université Paris VIII og journalist. I august 1964 kastet Washington seg ut i en fåfengt og katastrofal krig i Asia som skulle koste titusener av amerikanske og millioner av vietnamesiske liv. Krigen i Vietnam handlet mer om USAs frykt for å «miste troverdighet» enn om faren for kommunistisk «smittefare» i Øst-Asia («dominoeffekten»). Den varte likevel i nesten et tiår og endte med å splitte det amerikanske samfunnet. Selv om det fantes klarsynte sjeler i statsapparatet som allerede i 1967 skjønte at krigen allerede var tapt, drøyde det helt til 1973 før Richard Nixon – valgt i 1968 og som sin forgjenger Lyndon B. Johnson fast bestemt på «å ikke bli den første presidenten i USA som taper en krig» – endelig tok avgjørelsen om å bryte opp og overlate regjeringen i Saigon til seg selv. Hevngjerrig som han var, ville han likevel sette spor etter seg gjennom «å knuse dette lille drittlandet, Nord-Vietnam [med bomber]». Som historikeren Stanley Karnow skriver, viste krigen de herskende elitenes «overmot, kortsynthet og dobbeltspill». 1 Førti år etter hjemsøker Vietnamspøkelset USA på nytt. De radikale høyrekreftene som er samlet i Bush-administrasjonen, kom til makten i 2000 besatt av ideen om å «gjenopprette viljen til å vinne» slik Richard Perle har uttrykt det, og en gang for alle begrave «Vietnamsyndromet». I stedet har de kjørt landet fast i en eksperimentell krig som har © Francis Bacon: Lying Figure in a Mirror, 1971 skapt en alvorlig legitimitetskrise. Det ser ut til at historien gjentar seg: Mot slutten av 1960-tallet hadde en betydelig andel av den amerikanske befolkningen følelsen av at «ledelsen hadde mistet forstanden». 2 Ett år etter invasjonen av Irak, er det amerikanske samfunnet nok en gang dypt splittet og tvilen brer seg i landet. Opinionen er i ferd med å snu: Avsløringene av tortur i irakiske fengsler undergraver statens autoritet dramatisk og forsterker den allerede utbredte oppfatningen om at krigen har økt snarere enn redusert terrortrusselen. 3 På institusjonelt nivå er ubehaget spesielt stort innenfor bakkestyrkene i hæren, som er forpliktet til å håndheve okkupasjonen i Irak. Dette kommer frem i to nye undersøkelser. Den ene er utarbeidet av hæren selv, og viser tydelig graden av demoralisering som preger de utstasjonerte enhetene. Mer enn 50 prosent av soldatene bekrefter at «moralen er lav». 4 Den andre undersøkelsen fremhever fortvilelsen soldatenes familier opplever med tanke på at krigen kan bli langvarig eller utvides til nye områder, noe som kan ha negative konsekvenser for fornyingen av styrker. Et slikt utfall vil være enda mindre overraskende ettersom bare en liten minoritet av USAs profesjonelle soldater verver seg av kjærlighet til yrket. Flertallet går inn i militæret av andre grunner, spesielt utdanningsmulighetene og sosiale og yrkesmessige fordeler som ikke er til å kimse av. 5 Utsiktene til svekket rekruttering virker derfor sannsynlige. Dette får mange eksperter til å påpeke at hæren i altfor stor grad er spredt utover og at den nærmer seg en «institusjonell krise». Også høyt oppe i det militære hierarkiet stiller man spørsmål ved selve grunnlaget for og målet med krigen. Flere høytstående offiserer, også i den militære ledelsen, har kommet med skarp kritikk på privat basis. Jeffrey Record, professor ved US Army War College gjentar mye av denne kritikken når han skriver: «Sammenblandingen [fra Det hvite hus] mel- Retten til å slappe av ARBEID: Latskap som dødssynd, lediggang som roten til alt ondt, arbeidet som dyd. Er mennesket skapt for å arbeide? Hva med uvirksomhetens frihet? THIERRY PAQUOT Filosof, professor ved IUP, Université de Paris XII. Forfatter av bl.a. L’art de la sieste [Siestaens kunst], Zulma, Paris, 1998. Paquot er også redaktør for det franske tidsskriftet Urbanisme. For mer enn et århundre siden, i 1948, kjempet de revolusjonære for retten til arbeid, for anerkjennelsen av den veldefinerte tiden en veldefinert person – medlem av proletariatet – solgte til sin arbeidsgiver mot lønn. Jean-Baptiste André Godin, en venstreorientert bedriftsleder 1 og pådriver for «sosiale løsninger», hedret hvert år arbeidet og arbeideren den første søndagen i mai måned. Det var lenge før 1. mai ble innstiftet etter den blodige undertrykkingen av arbeideropprøret i Chicago i 1886. På denne tiden var arbeidet en dyd både på høyre- og venstresiden. Takket være arbeidet kom plagede og marginaliserte individer på rett kjøl igjen, forbedret seg moralsk og fulgte Guds strenge befaling til Adam: «Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød» – som fortsatt bærer en aura av forbannelse. For hardt arbeid var historisk sett en form for tortur. Det lom Al-Qaida og Saddam Hussein (…) var en strategisk feil i aller høyeste grad. (…) Den resulterte i en forkjøpskrig mot et land som kunne vært overtalt (…), etableringen av en ny front for islamsk terrorisme i Midtøsten, og en feilaktig bruk av [amerikanske] ressurser.» 6 Ifølge Record var de erklærte strategiske målsetningene for krigen mot terrorisme urealistiske, «og dømmer USA til en håpløs streben etter absolutt sikkerhet». Han siterer fra en intern rapport fra hæren som ble utarbeidet før invasjonen og som forutså «akutte problemer i Irak» om okkupasjonen ble langvarig og uten internasjonal støtte. Record anslår at den sørgelige økonomiske situasjonen og mangelen på folkelig oppslutning snart vil tvinge USA til å velge å «redusere sine ambisjoner i Irak.»Denne «realistiske» kritikken blir enda tydeligere om man setter den sammen med kritikken fra tidligere høyere funksjonærer i etterretningsapparatet. Richard Clarke, for eksempel, som har en 30 år lang karriere bak seg i dette systemet, mener at «USAs president undergravde krigen mot terrorisme ved å invadere Irak». 7 Flere tidligere CIAoffiserer har kommet med lignende kritikk. En av dem, Milt Bearden, bemerker at USA har «undervurdert en fiende de ikke har god kjennskap til», 8 og konfronteres nå i Irak med en situasjon som kan sammenlignes med den sovjetiske styrker møtte i Afghanistan. Tidligere CIA-sjef i Saudi-Arabia, Ray Close, går lenger: «Den amerikanske strategien i Irak var bygd på spådommer og anbefalinger fra den nykonservative klikken i Washington, og viser seg nå som en katastrofe, en katastrofe klarsynte observatører har sett komme helt siden starten.» 9 Blant flere avslørende tegn på institusjonelle uenigheter, kan vi trekke frem «stolleken» i forbindelse med lederstillingen for CIA i Bagdad: I løpet av ett år har det vært tre ulike CIA-sjefer i Bagdad, og nummer to skal ha blitt byttet ut fordi han ga objektive rapporter om de irakiske opprørernes styrke. middelalderske trepalium, opprinnelsen til det franske ordet for arbeid, travail, betegnet da også et torturinstrument. Det var lenge slik at aristokratene og andre av høyere byrd ikke kunne arbeide uten å tape sin rang. I industrialiseringens sosioøkonomiske kontekst og den arbeidsdelingen den forårsaket, fremsto arbeidet som den beste måten å finne en plass – sin plass – i samfunnet på. Arbeidsetikken tok gradvis over, og tvang frem sin standard for hva som var normalt. Ve den som ikke fulgte spillereglene og i stedet flakket omkring, drev dank, jaget på andres enemerker, fløy hit og dit! Han krenket arbeidet, oppførte seg som villmann – en desertør fra industrialiseringshæren, en representant for den «naturlige» fienden, latskapen, som alltid kom galopperende tilbake straks man hadde klart å jage den bort. Latskapen ble omtalt med forakt av de som senere skulle bli oppofrende stakhanovitter, 2 mens den ble omfavnet med åpne armer av de udisiplinerte og uekte arvtakerne etter Epikur. 3 Vi skal ikke glemme at dovenskap lenge ble betraktet som en av de syv dødssyndene. «Latskap» knyttes til det å være «sen», «dorsk» og «lite arbeidsom»: Vi finner disse forskjellige betydningene igjen i den kristne tanken om dødssyndene. Ifølge Jean Delumeau 4 er den opp- Det amerikanske utenriksdepartementet på sin side, er blitt marginalisert til fordel for Pentagon etter 11. september 2001. Det er kjent at staben her veksler mellom depresjon, forferdelse og raseri. Colin Powells stabssjef Larry Wilkerson gikk nylig til det ytterst sjeldne skritt å gi uttrykk for dette kollektive raseriet da han offentlig kritiserte «utopistene [som Richard Perle og Paul Wolfowitz] som aldri selv har vært i krig og som skamløst sender kvinner og menn i døden.» 10 På toppen av avsløringene om overdrivelser i forbindelse med trusselbildet av Irak, er de menneskelige og økonomiske kostnadene ved okkupasjonen uendelig mye høyere enn forutsatt, og dette nører opp under kritikken. Ifølge Anthony Cordesman ved Center for Strategic and International Studies (CSIS) har «koalisjonen og USA bevisst valgt å massivt undervurdere de virkelige menneskelige kostnadene ved kampene», minimert koalisjonsstyrkenes tap, og «systematisk utelatt irakiske tap». 11 I tillegg til de 700 amerikanske døde (per 17. april 2004) kommer tusener av alvorlig sårede: Det offisielle tallet på sårede per 31. mars var 2449. Dette tallet underslår imidlertid det reelle antallet. Oberst Allan DeLane, ansvarshavende på Andrews-basen som tar imot sårede i USA, ble intervjuet 28. juli 2003 av radiostasjonen National Public Radio og uttalte følgende: «Jeg kan ikke gi dere et nøyaktig tall fordi det er hemmeligstemplet informasjon. Men jeg kan si at siden krigen startet har mer enn 4000 vært innlagt her på Andrews. Tallet er dobbelt så høyt om man regner med de personene som kommer hit først og deretter legges inn andre steder, på sykehusene Walter Reed og Bethesda.» Antallet irakiske sivile ofre anslås å ligge mellom 9000 og 11 000 døde, men de nevnes så godt som aldri. Når det gjelder de økonomiske kostnadene, bestrider Anthony Cordesman de mellom 50 og 100 millioner dollar som offisielt er bevil- rinnelige betydningen accidie, den åndelige sløvheten som kjennetegner en halvhjertet troende, en som ikke har det så altfor travelt med å be til Gud eller praktisere religiøse riter. I løpet av 1200-tallet ble latskap likestilt med lediggang, roten til alt ondt. På 1500-tallet malte Bruegel de syv dødssyndene, og ga «Latskap» følgende innskrift: «De dorske og arbeidsskye og alle disse døgeniktene er godt forsynt med unnskyldninger, men ikke med penger», og ga på den måten uttrykk for sin moralske misbilligelse overfor en holdning han mente var ansvarsløs. Med protestantismen hevdet arbeidsetikken seg stadig sterkere. Mange av datidens teologer tolket Bibelens Job dit hen at mennesket er skapt for å arbeide – med andre ord, Job er tilhenger av jobber. Tidene har skiftet, men vi er fortsatt påvirket av denne kulten, hvor religiøse og økonomiske krav blandes sammen og dømmer den dovne til å arbeide. Bortsett fra dem som har kapital og kan la den arbeide for seg… Den franske forfatteren Paul Lafargue (1842- 1922) skrev i 1880 sitt satiriske verk om retten til latskap, Le Droit à la paresse. Lafargue bodde i London på denne tiden sammen med sin kone Laura, Karl Marx' datter. Vi kan nok gå ut fra at han diskuterte emnet med sin svigerfar. Mange vitnesbyrd – blant annet fra Friedrich Engels – forteller at Lafargue i arbeidet med boken hadde stor nytte av Marx' bibliotek. Her fantes blant annet et eksemplar get for perioden 2004-2007 av Kongressens budsjettkontor (CBO). Disse beløpene er ifølge Cordesman «svært langt fra å dekke de reelle kostnadene ved å bygge opp en ny økonomi som kan dekke menneskelige behov». Selv om man ser bort fra at «krigen og sabotasjen gjør oppgaven vanskeligere, representerer disse beregningene en undervurdering av de økonomiske midlene som kreves. Budsjettet for gjenoppbygging og for å få statsadministrasjonen til å fungere kan komme opp i 94 til 160 milliarder dollar i løpet av denne perioden. Iraks oljeinntekter anslås imidlertid til mellom 44 og 89 milliarder, og vil uten tvil være langt i underkant av 70 milliarder.» Alt i alt foregår det nå en oppsmuldring av administrasjonens ideologiske hegemoni innad i USA. Det hvite hus satte sin lit til «amerikanernes krigsentusiasme», slik forfatteren Gary Phillips uttrykker det, for å gjennomføre sin strategiske politikk og sikre gjenvalg i 2004. Administrasjonen regnet også med at frykten etter hendelsene 11. september 2001 og raseriet denne frykten ville medføre, ville få amerikanerne til å stille seg bak staten og dens nasjonalsikkerhetspolitikk, sørge for samhold på toppen og glatte over motsetningene i det amerikanske demokratiet. Gjennom å fremme en globaliserende svart-hvitt-tolkning av terrortrusselen, ønsket Bush-administrasjonen å forene landet bak et presidentskap som i utgangspunktet var svært omstridt og uten flertall bak seg. Frykten – forsterket gjennom fremmaningen av atomtrusselen – har åpnet opp for en kraftig konsentrasjon av den utøvende makten, marginalisering av motkrefter, statlig maktmisbruk, og svært mange tilfeller av brudd på grunnleggende konstitusjonelle rettigheter. Frykten ga seg raskt utslag i en nasjonalistisk stemning i USA, som administrasjonen også har nørt opp under og rettet mot alle de som motsetter seg staten, både internt i USA og i utlandet. av en bok av Moreau-Christophe om retten til fritid og organiseringen av slavearbeidet i de greske og romerske republikkene, publisert i Paris i 1849, og med Marx' håndskrevne notater i margen. Avisen L’Egalité publiserte Lafargues arbeid som føljetong fra 16. juni til 4. august 1880. I 1883 ble den utgitt som pamflett, med betydelige endringer. Både offisielle eksemplarer og piratutgaver solgte svært bra. Teksten er lenge blitt betraktet som et unntakstilfelle i den marxistiske litteraturen: Den er forstyrrende frimodig, utålmodig overfor arbeiderbevegelsens tradisjonelle verdier og tilbøyelig til å hylle fornøyelsen, et ord som skremmer både militante marxister og reaksjonære borgere. Lafargue angrep ikke bare det han kalte «kapitalens religion», men alle sosiale systemer som fremholder arbeidet som den eneste virkelige verdi for samfunnet og individet. Han så frem til den dagen maskinene ville frigjøre lønnsarbeideren, og alle ville få fritid. Ordet «fritid» virker som et underlig ord å bruke i en tid hvor den gjennomsnittlige mann og kvinne arbeidet overtid som avstraffelse, og ikke kunne forvente å leve lenge nok til å oppleve noen pensjonstilværelse. For fritid er tid til seg selv – ikke til ingenting, men til å gjøre det man vil. Vårt forbrukersamfunn vet at fritiden er en Dette «nasjonalsjåvinistiske hysteriet», kan ifølge Anatol Lieven ved Carnegie Foundation sammenlignes med stemningen i Europa før 1914, og er blitt brukt for alt det er verdt av det imperielystne presidentskapet. Makthaverne forskanset seg bak en mur av hemmelighold, la lokk på uenigheter og forberedte den amerikanske opinionen på krig. Med dette for øyet lanserte de en desinformasjonskampanje rettet mot FNs våpeninspektører og legitimerte ryktene om en påstått forbindelse mellom Saddam Hussein og 11. september-hendelsene. Administrasjonen fikk dermed betydelig støtte fra den amerikanske befolkningen (nesten tre fjerdedeler støttet invasjonen), som var stålsatt etter attentatene, og klarte å skape en nasjonal konsensus. Denne er nå i ferd med å brytes via irakiske byer og afghanske fjell. Krigen i Irak har «slått hull på imperieprosjektet», ifølge Jeremy Shapiro ved Brookings Institution. Den nasjonale enheten bygde på statens evne til å mobilisere samfunnet på permanent basis. Under den kalde krigen kunne man ved hjelp av den globale fienden kanalisere samfunnet inn i et langvarig og relativt sammenhengende kollektivt prosjekt. Ser man bort fra Vietnamkrigen, måtte ikke befolkningen ofre så mye: Den keynesianistiske staten ga folket «smør og kanoner» (guns and butter). Etter den kalde krigen ble den permanente mobiliseringen av befolkningen imidlertid svært problematisk, og man har av politiske grunner vært nødt til «å finne opp en ny utenlandsk og mektig fiende i en ny kulturell støpning». 12 Selv om radikal islamisme til en viss grad har erstattet Sovjetunionen som den overhengende trusselen i den kollektive bevisstheten, har utsiktene til en uendelig krig med astronomiske kostnader reaktivert polariseringen i samfunnet. For ett år siden sto den republikanske koa- felle, og at rovdyrene ligger på lur: aktivitets- og avslapningsselgere, sports- og hobbyselgere, for ikke å forglemme turismens industriherrer. Å være lat i dag er ikke en rettighet, men en plikt som krever smærtefull læring, overbevist som vi er om at samfunnet skylder oss et liv. Og vår virkelige frihet måles i forhold til hva vi gjør, uten at penger skifter eier, i våre egne utforskninger og oppdagelsesreiser i oss selv. Tiden har uvurderlig verdi – hvis bare man har tid til å nyte den. Skal vi leve med et minstemål av uavhengighet og respekt for andre, må vi kjempe mot tempoet som settes av den hellige lønnsomheten. Vi må nekte å øke takten, nekte å skynde oss når varestrømmens forvaltere krever det. Vi må gå sakte når en eller annen selvutnevnt herre lengter tilbake til gode gamle dager. Vi må kreve vår rett til å bruke vår egen tid, gå i vårt eget tempo, gjøre hva vi vil når vi vil. Latskap ble lenge betraktet som en av de syv dødssyndene I denne fasen av kapitalismens utvikling, hvor økt rikdom ledsages av økt arbeidsledighet, er det betimelig å revurdere fordelingen av arbeidet. Vi trenger imidlertid også å tenke gjennom arbeidets mål og arbeidets plass i våre liv. Maskiner har til tider lettet arbeidernes slit. En rekke yrker er utvilsomt blitt lettere, selv om kjøkkenmaskinene ikke egentlig har gitt dobbeltarbeidende kvinner særlig mer tid. Men maskinene har skapt andre begrens- lisjonen, med basis i sør og vest, sterkt og ingen hevdet på det tidspunktet at Bush kunne komme til å tape valget i 2004. Det demokratiske partiet sto på sidelinjen, fastlåst av indre stridigheter og redusert til stillhet etter at partiets ledere i stor grad hadde akseptert krigen mot Irak. Slik er det ikke lenger: det ulmende raseriet på grunnplanet er kommet til overflaten i et parti som ble snytt for seieren i 2000 på grunn av gammeldagse valgordninger (indirekte stemmegivning gjennom valgkomité). Fremtiden til Bush-administrasjonens imperieambisjoner vil forbli uavklart frem til valget i november 2004. Dersom Demokratene vinner, kan vi oppleve en «ettertrykkelig tilbakevending til samarbeid og gjenopprettelse av transatlantiske relasjoner», det vil si en mer enighetssøkende tilnær- ming som er mer realistisk med hensyn til internasjonale forhold. Det mener Anthony Blinken, utenrikspolitisk rådgiver for Demokratenes gruppe i Senatet. En slik vending vil ikke bety at man kommer tilbake til situasjonen slik den var før Bushadministrasjonen kom til makten, men den vil kanskje skape forutsetningene for å hindre at krisen sprer seg ytterligere. I motsatt fall, om Republikanerne vinner, risikerer man en forsterkning av dagens politiske linje, og realiseringen av den amerikanske høyresidens selvoppfyllende profeti, en «sivilisasjonskonflikt» mellom islam og Vesten. Det internasjonale systemet vil da utsettes for spenninger det ikke kan tåle. Førti år etter hjemsøker Vietnamspøkelset USA på nytt USA vakler nå mellom et demokratisk sprang fremover eller et langt autoritært tilbakeskritt. Imperieprosjektet er sterkt svekket, men langt fra forsvunnet. Den 14. januar uttalte visepresident Dick Cheney stolt til Los Angeles World Affairs Council: «Denne administrasjonens ettermæle vil bestå av (…) de fun- ninger og fjernet maskinenes brukere fra den verden de kjente og forsto. Kanskje vi i stedet for arbeidet bør vurdere håndverket, aktiviteten som ifølge Marx kan gjenforene «mennesket med seg selv», gjøre det nærmere teknikken, materialene, medmenneskene og verden – en verden som tar imot menneskets mangeartede utfoldelse? «Håndverk» innebærer selvfølgelig en stykke arbeid, det antyder både forbindelsen og gapet mellom det å «gjøre» og «ingenting gjøre», denne ventetiden som skal komme, denne avslappende pausen, denne frydefulle fritiden til å betrakte verden gå forbi, stå og stirre. Latskap rimer med klokskap, og gir en uforlignelig følelse av velvære til de kvinner og menn som hengir seg til den. Så hvorfor nekte seg den? 1 Han var inspirert av Charles Fourier (1772-1837) som teoretiserte et utopisk sosialismeprosjekt som gjennom husholdningsfellesskap skulle skape en universell harmoni. Fourier skrev blant annet The New Industrial World (1829). 2 Aleksej Stakhanov var en ukrainsk gruvearbeider som brøt 102 tonn kull på et skift. Stakhanovarbeideren var superarbeidere som satte nye produksjonsrekorder. 3 Gresk filosof (- 341, – 270), grunnlegger av en filosofisk doktrine som omfatter en teori om sensualistisk kunnskap og en sensualistisk moral. 4 Jfr. Jean Delumeau Le Péché et la Peur. La culpabilisation en Occident, XIIIe-XVIIIe siècle (» Synden og redselen. Skyldfølelse i Vesten, XIII-XVIII århundre »), Fayard, s. 255 og utover. damentale og dramatiske strukturendringene i hæren, i vår nasjonalsikkerhetsstrategi og i måten vi har brukt våre militære styrker siden andre verdenskrig.» Og for Richard Perle er saken klar, regimene i Iran og Nord-Korea «representerer en uakseptabel trussel mot amerikansk sikkerhet. Vi bør handle fast og bestemt mot disse og mot alle andre som støtter opp om terrorismen: Syria, Libya og Saudi-Arabia. Og vi har liten tid.» 13 Se også Ignacio Ramonet, s. 24. 1 Stanley Karnow, «Lost inside the Machine», Time Magazine, 7. mai 2001. 2 John Mc Naughton, sitert av Stanley Karnow i Vietnam, a History, Penguin Books, 1986, New York, s. 506. 3 Den siste tiden har vi sett en regelmessig fallende tendens på meningsmålingene når det gjelder støtte til krigen. Ifølge en meningsmåling utført av CBS 17. januar 2004, mente 51 prosent av de spurte at krigen «ikke var verdt det». 4 Thomas E. Ricks, «In Army Survey, Troops in Iraq Report Low Morale», Washington Post, 26. mars, 2004. 5 Se «Military Family Survey», The Washington Post/ Kaiser Family Foundation/Harvard University, 2004. Ifølge denne studien vil et betydelig mindretall av ektefellene (30 prosent) at deres partner forlater hæren. 6 Jeffrey Record, «Bounding the Global War on Terrorism», Strategic Studies Institute, US Army War College, Carlyle Barracks, Pennsylvania, USA, desember 2003. 7 Vitnemål overfor undersøkelseskommisjonen for 11. september-hendelsene, 24. mars 2003. 8 Milt Bearden, «Iraqi Insurgents Take a Page From the Afghan ‘Freedom Fighters’», New York Times, 9. november 2003. 9 Ray Close, «The Real Meaning of Falluja», «Guest Commentary» på hjemmesiden til Juan Cole, 30. april 2004. 10 Sitert av Wil S. Hylton i «Casualty of War», GQ, London – New York, juni 2004. 11 Nation Building in Iraq, a Status Report, CSIS, Washington, 31. mars 2004. 12 Se Peter Katzenstein (red), The Culture of National Security, Norms and Identity in World Politics, Columbia University Press, New York, 1996, s. 536. 13 Sitert av Thomas Powers, «Tomorrow the World», New York Review of Books, 11. mars 2004.
Page 1 and 2: 24 LE MONDE diplomatique - juni 200
Page 7: 12 LE MONDE diplomatique - juni 200

Francis Bacon, lidelse og medlidenhet - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?