diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG KUNST 

9 771503 555007 

 

LE MONDE 

NORSK-DANSK UTGAVE 

diplomatiquejuni 

2005 | nr.6 | www.lmd.no | 38 kr (Sverige:48kr) 

MEDISINSKE FORSØK 

Legemiddelfirmaer gjennomfører 

medisinsk forskning som omfatter 

mennesker 

i en rekke land i Sør, klansinndeling og korrupsjon. 

I mennesket i en triviell multikulturell 

uten å ta hensyn til etiske bestem- dette systemet går makten i arv verden. Ifølge Achille Bonito Oliva 

melser 

eller pasientenes sikkerhet. fra far til sønn, og klanstilhø- 

er transavantgarden uttrykk for den 

Medikamenter utprøves i lavkostrighet teller mer enn politiske kulturpolitiske krisen Europa gjenland 

 

som Afrika. side 4 bånd. 

side 10-11 nomgikk den gang. side 16-17 

alternativer. Når 225 millioner mennesker 

lever i fattigdom, sitter regje- seg etter senkapitalismens kulturingene 

 

på tikkende bomber. Dårlig relle logikk. Men hva 

vil skje når 

skjult nykolonialisme får befolknin- den politiske designøkonomien 

gene 

til å tordne. side 18-19 kollapser? 

side 28-29 

 

 

 

 

FRANKRIKES NEI – SIDE 1, 2, 3, 5, 6, 7, 8, 9 OG 32 

Ñ 

Ñ 

Ñ 

Hvilket Europa vil vi ha? 

 

FRANSK NEI: Avstemningen i 

Frankrike er et monument over den 

politiske elites manglende evne til å 

artikulere, og oversette til en politisk 

visjon, folkets lengsler og misnøye. 

Nei-et er et uttrykk for håp om at 

politikken fortsatt er levende og mulig. 

For vil vi leve i en verden hvor det 

eneste valget er mellom den amerikanske 

sivilisasjonen og den fremvoksende 

autoritært kapitalistiske kinesiske? 

Hvis svaret er nei, er Europa det 

eneste alternativet. 

SLAVOJ ZIZEK 

Slovensk filosof og forfatter, fast bidragsyter til norske Le Monde 

diplomatique. 

Amish-samfunnene praktiserer institusjonen 

rumspringa (fra det tyske «herumspringen», å 

hoppe rundt): Når de er 17 år gamle blir barna 

deres (som hittil har vært underlagt streng 

familiedisiplin) satt fri, og får lov til, og blir til 

og med oppfordret til, å dra ut for å lære om og 

oppleve skikkene i den «engelske» verdenen 

rundt dem – de kjører biler, hører på popmusikk, 

ser på TV, begynner med drikking, dop, 

 

 

LIBANON 

Landet har et politisk system 

basert på religiøs tilhørighet, 

TRANSAVANTGARDEN 

De gjenoppdaget på 70-tallet den 

lille og dagligdagse fortellingen om 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LATIN-AMERIKA 

Latin-Amerika preges mer av fare 

for kaos, enn fremvekst av virkelige 

FLYKTNINGEN 

– et urovekkende element 

i nasjonalstatens orden? 

Filosofen Giorgio Agamben i våre nye 

artikkelserie «No-land». side 30-31 

ARKITEKTUR OG DESIGN 

I dag blir alt betraktet som design, 

enten det nå er arkitektur, kunst, 

jeans eller gener. Arkitekter retter 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

vill sex… Etter noen år blir det forventet at 

 

de tar en avgjørelse: Vil de bli medlemmer av 

Amish-samfunnet, eller vil de forlate det og bli 

vanlige amerikanske borgere? 

 

Dette er på ingen måte en tolerant løsning 

 

som gir ungdommene et virkelig fritt valg, en 

 

sjanse til å bestemme seg på bakgrunn av fullstendig 

viten og erfaring om begge valgalter- 

nativene. Det er en ordning som er tendensiøs JEAN-PAUL 

SARTRE: EKSISTENSIELL FRIHET OG MARXISTISK POLITIKK 

på en svært brutal måte, og et valg som i aller 

høyeste grad er falsk. Når Amish-ungdom- 

Når knappheten rår 

mene plutselig og uforberedt blir kastet inn 

i den utenforliggende «engelske» verdenen, 

etter lange år med disiplin og fantasier om de 

 

overskridende, forbudte gledene den tilbyr, 

kan de selvsagt ikke annet enn å hengi seg til 

ekstrem transgressiv adferd, «prøve alt», og FILOSOFI: Jean-Paul Sartres utvikling fra eksistensialisme til marxisme, gir et 

vie seg totalt til et liv bestående av sex, dop og bilde på forskjellen mellom nyliberalisme og ansvarlig globalt 

 

politisk enga- 

alkohol. Og siden de mangler ethvert begrep 

sjement. Og verken «friheten» eller «knappheten» forbeholdes enten bare den 

om begrensning eller beherskelse i et slikt liv, 

slår en slik valgfrihet ubønnhørlig tilbake og øvre eller 

 

lave samfunnsklasse. 100 år etter hans fødsel har Sartre fremdeles 

skaper en nagende angst. Det er derfor trygt å mye å si oss – om for eksempel Frankrikes nylige «nei». 

anta at de, etter noen år, vil returnere til isola- 

 

sjonen 

i sitt eget samfunn. Ikke så rart at 90 % TRULS LIE 

1905), og døde for 25 år siden. Dette ga 

av 

 

ungdommene gjør akkurat det. 

 

anledning til en større utstilling i Paris på 

Ansvarlig utgiver og redaktør, norske Le Monde diplomatique 

Dette er et perfekt tilfelle av vanskelig- 

Nationale Biblioteque France over Sartre og 

hetene som alltid følger med ideen om et En gang min 

gamle filosofilærer var på hans 

bøker, skuespill, 

politiske skrifter, liv 

«fritt 

valg»: Samtidig som Amish-tenåringene besøk hos filosofen Martin Heidegger i og miljø – presentert 

gjennom video, situa- 

formelt 

blir gitt et fritt valg, gjør omstendighe- Tyskland, snøftet 

Heidegger foraktelig etter sjonsbilder, håndskrevne manuskripter og 

tene de befinner seg i, mens de foretar valget, å ha pekt på Jean-Paul Sartres eksistensialis- filmatiserte utdrag fra mange av hans skue- humanisme.» 

at 

valget blir ufritt. 

tiske hovedverk Væren og Intet i bokhyllen. spill. Turen gjennom 

dette arkivet vitnet om 

For å kunne ta et valg som faktisk er fritt, Han ergret seg over at Sartre plasserte eksis- en engasjert forfatter, 

og ikke minst politisk 

måtte de blitt skikkelig informert om alle altertensialismen tilbake til Descartes og det frie tenker og aktivist. 

 

nativene, fått undervisning om dem – men den subjektet. 

Man danner seg et bilde av hans ustop- 

eneste måten å gjøre dette på ville være å ta dem Jean-Paul 

Sartre er likevel en av verdens pelige engasjement som intellektuell 

ut 

fra fastgroddheten i Amish-samfunnet, med mest leste forfattere 

– selv om han som filo- – myten om Jean-Paul Sartre holdes i live. 

andre ord å få dem til i praksis å bli «engelske». sof ikke lenger har samme status. Men både Spesielt romanen Kvalmen og bokessayet 

Dette demonstrerer også tydelig begrens- Sartre og Simone 

de Beauvoir er fremdeles Eksistensialisme er humanisme har solgt i 

kjente intellektuelle 

forbilder. 

hundretusener og preget folks oppfatning av 

fortsetter side 5 

Sartre ble 

født for 100 år siden (21. juni hva eksistensialisme er. Eksempelvis finner 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Antanas Sutkus. Jean-Paul Sartre, Lithauen 1964. © Agence VU 

 

 

 

 

 

vi i Eksistensialisme er humanisme følgende 

sitater: «… menneskets skjebne er i mennesket 

selv. (…) det finnes ikke annet 

håp enn 

i handlingen.» Menneskets skjebne 

er altså 

ikke determinert, slik en pessimist 

ville anta. 

Eller: «Eksistensialismen tar aldri mennesket 

som mål, for mennesket skal ustanselig byg- 

ges opp. (…) Mennesket er bestandig utenfor 

seg selv, det er ved å projisere 

og tape seg selv 

utenfor seg selv at det føler menneskets eksistens. 

(…) mennesket er ikke innestengt i seg 

selv, men stadig nærværende i et menneskelig 

univers, det er det vi kaller eksistensialistisk 

 

Dette essayet var først et foredrag for en 

fullpakket sal i 1945 – folk sto på skuldrene 

til hverandre! Der var også forleggeren 

 

som 

 

fikk bokideen. I diskusjonen som fulgte 

påpekte Sartre allerede den gang 

at «det er 

historien som skaper individene. (…) Den 

eneste progressive holdning vi kjenner, er 

marxismen. Det er marxismen som stiller 

fortsetter side 2-3

2 LE MONDE diplomatique – juni 2005 

...Fortsetter fra forrige side: 

tidens virkelige problemer.» 

Inntektene fra slike og andre bøker holdt 

Sartre med så god inntekt livet ut at han 

kunne spise på restaurant daglig. Han var 

også svært spandabel med sin omgangskrets, 

hvor enkelte også ble underholdt av ham. 

« 

Det finnes ikke annet håp 

enn i handlingen» 

Jean-Paul Sartre 

MEN DET VAR LENGE SIDEN Sartre satt pengelens 

med frakken på og leste og skrev – på 

våte og kalde vinterdager – tett opptil lokalkafeens 

kakkelovn. Det ryktes at da han strenet 

hjemover på kvelden hadde frakken stivnet 

da den tørket, slik at den sto ut i buksebaken. 

I denne perioden, da han var i begynnelsen 

av tjueårsalderen, traff han Simone de 

Beauvoir. Hun skriver at de var «av samme slaget, 

og det som var mellom oss, ville leve like 

lenge som vi selv – men det kunne likevel ikke 

gi noen erstatning for den flyktige rikdommen 

ved møtet med andre vesener. Hvorfor 

skulle vi frivillig gi avkall på hele den skalaen 

av overraskelser, skuffelser, lengsler og gleder 

som ble bydd oss?» 1 Og for Sartre var nemlig 

«familien» en føydalkode, det å gifte seg og 

stifte familie kunne derfor være umoralsk, en 

feighet og flukt fra friheten, fordi man ikke 

utholder frihetens bakside – ensomheten. 2 De 

Beauvoir forteller at da de møtte hverandre 

foreslo Sartre åremålskontrakter, først en toårspakt 

som skulle følges av at de dro hver sin vei 

utenlands de neste 2-3 årene. Det ble ikke noe 

av. Hun ville på sin side heller ikke at forholdet 

skulle «få utarte seg til tvang eller vane. For 

enhver pris måtte det bevares mot den fordervelsen.» 

3 På den annen side fridde Sartre til de 

Beauvoir de gangene hun var ulykkelig, men 

hun var en uforsonlig motstander av institusjonen 

ekteskap. Hun ønsket seg ikke barn og 

undertrykkende barnestell, og hun mislikte 

tanken på å være mor og synet av pattende 

spedbarn. Det er mindre kjent at hun var bifil 

– ifølge dagbøkene hadde hun allerede forhold 

til kvinnelige studenter i 1930-årene. Og de 

Beauvoir levde som eldre mer og mer lesbisk. 

De levde begge ut en slags polygam tilværelse. 

Deres seksuelle relasjon hadde dødd ut i løpet 

av noen år, men de Beauvoir var fortsatt søster, 

kamerat og mor. 

LA OSS BEVEGE OSS FRA liv til tenkning for 

hundreårsjubilanten. 

Det er to tendenser som trer frem fra 

Sartres filosofiske forfatterskap: eksistensialismen 

og senere marxistisk situasjonsfilosofi. 

Jeg gjenforteller her noen trekk fra to måter 

på å gripe virkeligheten på - så du selv som 

leser kan avgjøre hvilken du selv kjenner deg 

igjen i. 

Sartres første hovedverk Væren og Intet 

(L’être et le néant, 1943) er en spesiell form for 

eksistensiell situasjonisme, som gjorde Sartre 

til en ledende eksistensfilosof. Etter andre 

verdenskrig stimlet folk til miljøet rundt Café 

de Flores ved Saint-Germain – den bohemske 

livsstilen var velkommen. Eksistensialismen 

ble også populær som alternativ til katolisismens 

dogmatisme, i sin betoning av individuell 

frihet, fri seksualitet og konsekvent 

ateisme. 

Går man imidlertid grundigere til verks 

med Væren og Intet, består menneskets eksistens 

for Sartre i å stå overfor situasjoner vi 

ikke selv har skapt, men må ta innover oss, 

og svare på, ta ansvar for. Friheten er altså 

situert. Å ta ansvar betyr å skape prosjekter i 

situasjonene, og i omgangen med verden som 

oppstår dannes livets mening. For mennesket 

har ingen grunn i seg selv, livet er grunnløst 

– i likhet med Heideggers poeng om at det 

ikke engang finnes en meningens avgrunn, 

men bare u-grunn. Å innse grunnløsheten 

gir redsel – angst for intet (som for døden), til 

forskjell fra frykt som alltid har et noe (hunden 

som glefser). Angsten gir derfor en hang 

til å skjule dette vilkårlige eksistensvilkåret, 

hva Sartre kaller friheten, for seg selv. «Vond 

tro» er de forskjellige måtene man skjuler sin 

frihet på. Sartres eksistensielle moral dreier 

seg derfor om å bli «gjennomsiktig» for seg 

selv, å kunne utholde den grunnløse friheten 

og stadfeste den. Å ta dette ansvaret er å leve 

autentisk. 

« 

Vond tro» er de 

forskjellige måtene man 

skjuler sin frihet på 

Dessuten påpeker Sartre at man skal 

bekrefte andres eksistensielle frihet – holde 

oppmerksomheten på denne absurde eller 

grunnløse innsikten. For når mennesker i 

omgivelsene ikke forstår at de spiller «roller», 

blir disse andre et «helvete». Man skal, 

som Kierkegaard en gang skrev, ikke knytte 

livremmen (rollen) fast med en hardknute. 

Sartre anbefaler overfor de andre å bekrefte 

frihetens grunnløshet med henstillinger, 

hjelp og kjærlighet. Et ensomt forhold til 

intet, men som samtidig kan motivere livets 

intensitet. 

På 60-tallet kalte en dansk psykiatrisk 

overlege denne livsholdningen for typisk 

nevrotisk – en masochistisk holdning overfor 

absurde, uløselige problem, der man godtar 

og overbeviser seg selv om at man har valgt 

lidelsen. Psykiatrisk behandling skulle heller 

kunne få angsten til å forsvinne, og bekrefte 

«at disse særegne følelser er symptomer på et 

sykt sjelsliv, og at det ikke er ’den normale’ 

som er utsatt for det store bedraget, som 

Sartre påstår.» 4 

Men hvor bringer innsikten om friheten 

og grunnløsheten oss? Sartre valgte selv 

en estetisk livsholdning med litteraturen. 

Kanskje nettopp som Nietzsche påpekte et 

halvt århundre tidligere – at tilværelsen er 

estetisk begrunnet. 

Slik kan man forstå eksistensialisten 

Sartre som i Paris hyller leken fremfor gravalvoret. 

Leken var for ham en viktig, autentisk 

og etisk høyverdig væremåte – fordi den 

åpenbarer den absolutte friheten som vårt 

grunnvilkår. Leken retter seg mot verdens 

«arrangerte» sammensetning og det høytidelige 

– man glemmer lekent seg selv. 

Sartre beskrev faktisk alvorstunge, seriøse 

væremåter som lekens umoralske motsetning. 

Han omtalte eksempelvis marxistene: 

«De revolusjonære er nemlig alvorlige (…) 

Det sier seg selv at alvorsmennesket innerst 

inne skjuler bevisstheten om sin frihet. 

Alvorsmennesket er i vond tro (…) Marx fremsatte 

alvorets første dogme når han hevdet 

objektets forrang fremfor subjektet.» 5 

Personen som ser seg nedtynget av all 

verdens plikter – den høytidelige humanisten 

eller aktivisten uten humor – er derfor i 

værensglemsel. Konstant preget av et alvor 

som krever utdannelse, kunnskap og informasjon 

om all verdens nyheter og verdisyn. 

Det seriøse forholdet til alt og alle skjuler 

friheten, fremfor å avdekke situasjoner gjennom 

frihetens mulige og valgte prosjekter. 

MEN ER DET IKKE en grense for leken, friheten 

og mulighetene? Sartre påsto til og med 

at å bli utskrevet som soldat var et valg man 

gjorde i frihet: Man kunne velge selvmordet 

i stedet… 

En slik ensom bevissthet er typisk for et 

individualistisk samfunnssjikt hvor den situerte 

friheten alltid er friheten til en enkelt, 

selvstendig bevissthet. Ifølge sosiologen Dag 

Østerberg er dette «en fornyelse av Descartes’ 

lære om ego cogito for så vidt som den tar 

utgangspunkt i bevissthetens umiddelbare 

visshet om seg selv, ’for-seg’». 6 

Den parisiske øvre middelklasse deler ikke 

nødvendigvis samme situasjon som bonden 

på marken, soldaten, eller arbeiderklassens 

undertrykte proletar – der den lekende situasjonsetikk 

ikke er deres hverdagskost. 

Ifølge Sartre var det først med krigens erfaringer 

– som soldat, krigsfange og motstandsmann 

– at han tok marxismen innover seg og 

formulerte en praktisk situasjonsfilosofi. Han 

innså den begrensede gyldigheten av lekens 

etikk – og innrømmet at han tidligere hadde 

undervurdert den såkalte faktisiteten, situasjonens 

lodd. 

Sammen med Maurice Merleau-Ponty 

skapte så Sartre tidsskriftet Les Temps 

Modernes i 1945, som ble hans primære politiske 

talerør. Tidsskriftets formål var å utstyre 

den intellektuelle med en politisk stemme, 

uavhengig av både det franske kommunistpartiet 

og det proamerikanske sosialdemokratiet. 

De ville gjøre opp med fortiden, skape 

en mer autentisk fremtid og gi den litterære 

forfatter en samfunnsrettet funksjon. 7 

Sartre støttet samtidig kommunistpartiet 

og ble deres «opplyste kamerat». Men der var 

det liten plass for kritikk eller selvkritikk, og 

han meldte seg faktisk aldri inn. For i partiet 

var kritikere «syndere» som øyeblikkelig ble 

ekskludert som fiender av arbeiderklassen. 

Først med Stalins død i 1953 begynte en liberalisering 

og avstalinisering av det Sovjetiske 

samfunnet (se artikkel side 26-27). I Frankrike 

var det spesielt tidsskriftet Arguments (1956- 

62) som løsnet kommunistpartiets grep om 

marxismen og lanserte avstalinisering som 

intellektuelt prosjekt. 

DET VAR I SARTRES ANNET HOVEDVERK, 

Kritikk av den dialektiske fornuft (1960), han 

utviklet en praktisk marxistisk situasjonisme. 

Sartre brøt ikke direkte med eksistensialismen 

slik mange har trodd, men videreførte 

den. Som Fredric Jameson påpeker 8 finner 

vi her begrepene «prosjekt» videreført med 

«praksis», «inautentisitet» med «serialitet», 

og «faktisitet» med «knapphet» – ført inn i en 

verden av vold og konkurranse. Det er de konkrete 

og materielle relasjonene som skaper 

verden og historien. Jameson omtaler boken 

som en «historisk utarbeidet kommentar, i 

ånden til Machiavelli og Gramsci, på de to 

store hendelsene, den franske og sovjetiske 

revolusjon.» 

Sartre innså den 

begrensede gyldigheten av 

lekens etikk 

Utgangspunktet er nå, til forskjell fra det 

eksistensialistisk dansende Paris, at verden 

opprinnelig preges av en tilstand av knapphet 

eller nød. Først og fremst gjelder det å 

overkomme sult og tørst - noe en femtedel 

av jordens befolkning fremdeles ikke klarer. 

Menneskene opplever hverandre som truende. 

Både materiell knapphet og tilværelsens 

intethet overskrides derfor av menneskene 

gjennom behov, begjær, prosjekter, verk og 

praktiske situasjoner. Mennesket omarbeider 

sin meningsløse opprinnelse om til et prosjekt 

eller praksis som får mening. 

Sartre betegner ikke mennesket som ondt 

i metafysisk forstand, men vold og aggressivitet 

kan forklares av verdens situasjonsbetingede 

knapphet. Dette gjelder alt fra en 

primitiv stammes møte med en annen som 

har verktøy og våpen, frem til alle moderne 

former for kolonisering. 

Knappheten skaper ut fra dette to former 

for kollektiver – det serielle og gruppens. I 

serien sitter vi alene sammen foran tv-skjermen, 

i symfonisalen, ved radioen, bak bilrattet, 

står i busskøen, eller går som anonyme

Ñ 

 

LE MONDE 

diplomatique 

Politikk, samfunnsskritikk og visuell kunst 

 

 

 

Internasjonal månedsavis for samfunnsengasjerte og 

intellektuelle. 

 

 

 

+47 Ñ 22 43 42 45 Ñ (telefonsvarer) 

Tostrup terrasse 1b, 0271 Oslo, Norge 

Vår norsk-danske utgave av franske LE MONDEs 

internasjonale månedsavis inneholder et stort 

utvalg oversatte artikler fra Frankrike, samt egne 

artikler og billedkunst initiert av vår redaksjon 

 

(merket © LMD Norge). Hovedspråket er norsk. 

 

 

 

 

 

 

 

 

redaksjon@lmd.no 

 

 

 

Ansvarlig redaktør/utgiver: Truls Lie 

 

 

 

truls@lmd.no, (mobil 

90855066) 

 

 

 

 

Rådgiver: Anne Lilleberg anne@lmd.no 

 

 

 

 

I Danmark: Carsten Juhl (carsten@lmd.no) 

 

 

 

 

Hovedoversetter: Gøril Eldøen (eldoen@chello.no) 

 

 

Ekstra oversettere: Elisabeth Beanca Halvorsen, 

 

 

Kjell Olaf Jensen, Børge 

Lund, Synneve Sundby og 

 

 

Geir Uvsløkk. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilknyttede skribenter og rådgivere: 

 

 

Ina 

Blom, Mikkel Bolt, 

Alexander Carnera, Knut 

 

 

Ove Eliassen, Trude Iversen, 

Carsten Juhl, 

Erland 

 

 

Kiøsterud, Jacob Lillemose, Mona Pahle Bjerke, 

 

 

Beate 

Petersen, Truls Ramberg, Vibeke Sperling, 

 

 

Linn 

Stalsberg, Knut 

Stene-Johansen, Vegard Velle, 

 

Sven-Olov Wallenstein 

og Truls Øra 

 

 

 

 

Avisen trykkes hos Nr1Trykk, Lillestrøm, Norge 

 

 

Avisen 

mottar støttemidler av Norsk kulturråd. 

 

 

 

 

LE MONDE diplomatique er også vedlagt som eget 

 

avisbilag 

til norske Klassekampens dagsabonnenter. 

 

 

 

 

 

abonnement@lmd.no 

 

 

 

Årsabonnement (12 

utgaver): 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Norge 380 NOK 

 

Danmark 420 DKK 

 

 

Sverige 480 SEK 

 

 

Europa 55 euro, øvrige verden 60 euro 

 

l 

 

Abonnement registreres på www.lmd.no, legges 

igjen på telefonsvarer +47 22 43 42 45 eller per 

e-post til abonnement@lmd.no. 

Internettarkivet kan benyttes mot SMS-betaling. 

annonser@lmd.no 

 

 

 

 

 

LE MONDE diplomatique trykker FRITT svarthvitt 

annonser av ikke-kommersiell art for sine 

egne abonnenter. 

Se betingelser på www.lmd.no/annonser.php 

LE MONDE diplomatique internasjonalt 

Totalopplag rundt 1,4 millioner solgte eksemplarer. 

Utgis på over 20 språk. 

Frankrike: 

1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris 

Telefon: +33 1 53 94 96 01 

Internett: www.monde-diplomatique.fr 

Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry 

Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet 

Direktør: Bernard Cassen 

Sjefredaktør: Alain Gresh 

Assisterende sjefredaktører: Martine Bulard, 

Maurice Lemoine, Dominique Vidal 

Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, 

Anne-Cécile Robert 

 

 

 

 

 

Øvrige verden: 

Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. 

Bolivia: Bilag til El juguete rabioso 

Brasil: 

Publisering på internett ved Jornal do Brasil 

og Correio braziliense 

Chile: 

Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños 

Colombia: 

Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones 

Forente Arabiske Emirater: 

Bilag til Akhbar Al Arab 

Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia 

Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto 

Jordan: Bilag til Al Ra’ay 

Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt 

Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal 

Portugal: 

Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao 

Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i 

hele det tidligere Jugoslavia 

Spania: 

Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde 

Storbritannia: 

Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian 

Weekly. Se www.mondediplo.com 

Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung 

Sør-Korea: Bilag til ukeavisen Sol 

Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung 

Tyrkia: Månedsavis fra forlaget Okuyan Us Yayin 

Venezuela: Bilag til månedsavisen Question 

Egne rene internettutgaver på katalansk, kinesisk, 

esperanto, japansk, farsi, russisk og tsjekkisk. 

 

 

 

 

Ñ 

...Fortsetter fra forrige side: 

urbane mennesker rundt i en myldrende 

storby. Gjerne kollektivt «forent» i vanedannede 

væremåter. 

Problemet er anonymiseringen, der den 

enkelte tv-titter ikke kan diskutere med de 

andre. Eller der de enkelte i en konkurranseøkonomi 

ikke kan samle seg om rettferdige 

prisstrukturer – «Jeg kan ikke hindre en 

ukjent person fra raskt å kjøpe opp varene for 

å lagre dem, så jeg skynder meg for å kjøpe 

varer jeg også.» 9 Etterspørselen driver folk, de 

andres handlinger styrer, også når inflasjonen 

akselererer. Man underlegger seg fort vaner 

– ikke ulikt konsumerismen som for tiden 

hylles i EU. 

Et serielt kollektiv kan også være en kø 

av husmødre utenfor en butikk i den tredje 

verden. Men om de i raseri skulle gjøre opprør 

mot «kapitalisten» som undertrykker dem, 

og storme varehyllene, oppstår den kollektive 

gruppen – med en felles målsetting. 

Et annet moderne eksempel på gruppe finner 

vi i den aktuelle dokumentarfilmen The 

Take, 10 der sultne og initiativrike arbeidsløse 

argentinere overtar de av frihandelen ruinerte 

fabrikkene – som de etablerer som arbeiderstyrte 

kollektiver. Når president Kirchner 

senere blir valgt godtar myndighetene dette 

også juridisk. 

Gruppen oppstår som 

reaksjon på serialitetens 

tilstand av knapphet 

For Sartre er gruppen den politisk interessante 

og autentiske formen. Som regel 

oppstår den av frykt for noe utenforstående. 

Fellesskap for å overleve mot villdyr, senere 

bymurer, dernest undertryktes organiseringsformer 

og moderne institusjoner. Sartre 

bruker stormingen av Bastillen i Paris som et 

eksempel på en oppstått gruppe. Vår tids «frihetskjempere» 

er også slike typiske grupper. 

Gruppen oppstår som reaksjon på seria- 

litetens tilstand av knapphet. Når serialitetens 

umenneskelighet blir for påtrengende, 

dannes grupper. Serien er den indifferente 

anonyme sameksistensen, gruppen sammenknyttet 

rundt felles mål. Serien er et studieobjekt 

for sosiologien, gruppen et objekt 

for sosialantropologien. Serien er moderne 

industrielle urbane samfunn (Gesellschaft), 

gruppen små førmoderne ritualiserte fellesskap 

(Gemeinschaft). 

Normalt oppstår gruppen ut av det serielle, 

men den kan etter en tid falle tilbake i serialiteten. 

For hvor lenge varer disse politiske eller 

idealistiske gruppene – ja, hva skjer etter at 

hundretusener har ropt «Nei til krig i Irak!»? 

Eller hva når fiender/problem bekjempes 

eller avtar? Gruppen kan da ende med å bli 

byråkratisk administrerte institusjoner hvor 

det opprinnelige målet blekner. Eller anta diktatoriske 

situasjoner der andre mål overtar. 

HAR SARTRES BEGREP OM friheten, situasjonen, 

serien og gruppen nok relevans i dag? Ja. 

På 60-tallet beskrev Sartre både nyliberalismens 

komme gjennom serien, og de nye globale 

politiske bevegelsene via gruppen. I dag 

kan gruppen imidlertid heller betegnes som 

nettverk. Våre nettverk benytter seg av nye 

organiseringsformer ved hjelp av kommunikasjonsteknologi 

som ikke fantes på Sartres 

tid. Eksempelvis kommunikative nettverk 

som oppstår i visse anarkistinspirerte miljøer, 

i humanistiske organisasjoner og NGOer, hos 

idealistiske grupperinger, og hos både romantiske 

og realpolitiske sosialister. 

Men nettverket er til en viss grad forskjellig 

fra Sartres gruppe. Gruppen var tettere og 

sterkere identifiserende for den enkelte. Selv 

om dannelsen av nettverk samles under felles 

mål eller sak, er individene forskjellige og 

partikulære. Det var dette som skjedde akkurat 

nå, da Frankrike klarte å mobilisere til en 

protest der franske politiske organisasjoner 

opprettet 900 lokale komiteer for å kjempe 

mot vedtaket av EUs grunnlov. De kjempet 

mot den utbredte serialiteten, mot markedstenkningen 

– der humane minstekrav er for 

brysomme for de utenfor knapphetskøen, for 

den øvre middelklassen. 

I en verden preget av frihandel og konkurranseøkonomi 

vil serialiteten likevel bestå. 

Men mange kjenner knapphetens skruestikke 

på kroppen. Eksempelvis kjøper nå 

Argentinas restauranter kjøtt (!) fra Brasil. Når 

juni 2005 – LE MONDE diplomatique 3 

SH-bildene/manuskripter på side 2 og 3 er gjengitt med tillatelse fra Gallimard Forlag (foto: bl.a. Jacques Robert) og fra Nationale Bibiloteque France. 

Bildene over er manuskripter til Kvalmen (den gang kalt Melankoli), Ordene. Fargebildet viser Sartre på en pressekonferanse i Stuttgart i 1974, i gamle Vest-Tyskland 

(den fransk-tyske studentenlederen Daniel Cohn Bendit er tolk), etter å ha besøkt anarkisten Andreas Bader i fengselet i nærheten (© Scanpix). 

kommer vi til det punktet at vi i Norge kjøper 

torsk fra utlandet? Norge har allerede priset 

seg ut av fiskemarkedet på Manhattan. Og 

hva med arbeid til alle? I vårt vestlige arbeidsmarked 

kjenner stadig flere arbeidsløse serialitetens 

harde kår (se artikkel side 22-23). 

Alternativene til den grunnleggende 

serielle knappheten som Sartre har påpekt, 

er nettverk som bygger opp felles humane 

minstemål. Slik kanskje Frankrike nå har en 

mulig grynende politisk morgen - om man 

bare klarer å innføre konstruktiv internasjonal 

politikk, fremfor nasjonalpopulisme. 

Samtidig er EUs fire friheter i stor grad frihet 

for de sterkeste – slik Sartre også innså med 

sin frihetsbejaende eksistensialisme. Sartre 

kom selv fra den øvre middelklasse, gikk på 

eliteskole i Paris, og ble som beste elev preget 

av byens høyt utdannede middelklasse. 

Likevel ble han preget av verden og krigens 

knapphet. 

Om ikke alternativ politikk kan gå inn i de 

situasjonene som trenger nødvendig hjelp, vil 

knapphetens undertrykte komme med truende 

og voldelige reaksjoner. 

Så om de nye myldrende nettverkene finner 

nye samarbeidende fellesskap som varer 

utover å være en protest – det gjenstår å se. 

Frihetens innsikt har avskaffet Gud som 

garantist. De undertrykte roper derfor ikke 

lenger på Gud, men på nasjonalstaten. Men 

i fremtiden vil nok det humane håpet heller 

ligge i nettverkene. 

© LMD Norge 

1 Jean-Paul Sartre, Eksistensialisme er humanisme, Cappelens upopulære 

skrifter, 1948. 

2 Fra Simone De Beauvoirs memoarer, gjengitt i Water Biemel, Om 

Sartre, s13. 

3 Se Dag Østerberg, Fortolkende sosiologi II, s 278 m.m., 

Universitetsforlaget 1997. 

4 Walter Biemel, ibid. 

5 Se også Dag Østerberg, ibid. 

6 Se kronikk av Anfinn Stigen, Aftenposten 1965, (henvisning til 

Århus Stiftstidende kronikk av overlege Erling Jacobsen.) 

7 Se L’être et le néant, s 669, eller Dag Østerbergs innledning til 

Erfaringer med de andre, Gyldendal Norsk Forlag, 1980. 

8 Se også Dag Østerberg, ibid. 

9 Se også Mikkel Bolt, Den sidste avantgarde, Forlaget Politisk Revy, 

2004. 

10 Se Fredric Jameson sitt forord i den amerikanske oversettelsen, 

Critique of dialectical Reason, Verso 2004. 

11 Se Critique of dialectical Reason, kapitlene om kringkasting og det 

frie marked, (270-293.) 

12 Se annonse i denne avisen, laget av Naomi Klein og hennes mann.


ALVORLIGE BRUDD PÅ ETISKE REGLER 

«Big Pharma» uten skrupler i Afrika 

MEDISINER: Legemiddelfirmaer gjennomfører medisinsk forskning som 

omfatter mennesker i en rekke land i Sør, uten å ta hensyn til etiske bestemmelser 

eller pasientenes sikkerhet. Det har vært mange medikamentskandaler 

opp igjennom årene. I Frankrike døde 102 pasienter i 1955 på grunn av det 

antiseptiske middelet Stalinon® og i 1972 ble 145 spedbarn forgiftet og 36 døde 

av talkumet Morhange. Og medikamentet thalidomid fikk alvorlige konsevenser 

i mange land. 

JEAN-PHILIPPE CHIPPAUX 

Lege og forskningsdirektør ved Institutt for utviklingsforskning, Dakar, 

Senegal. Forfatter av boken Pratique des essais cliniques en Afrique 

(Praktisering av medisinske forsøk i Afrika), IRD Editions 2004. 

I mars ble et utprøvingsprosjekt med legemiddelet 

Tenofovir®, som brukes i behandlingen 

av hiv-infeksjoner, lagt på is i Nigeria. 

Årsaken var alvorlige brudd på etiske regler. 

Eksperimentet ble ledet av organisasjonen 

Family Health International på vegne av 

det amerikanske legemiddelfirmaet Gilead 

Sciences, og finansiert av den amerikanske 

regjeringen og Bill og Melinda Gates 

Foundation. Testing av Tenofovir® ble også 

avbrutt i Kamerun i februar i år og i Kambodsja 

i august i fjor, men pågår fortsatt i Thailand, 

Botswana, Malawi, Ghana og USA. 

I august 2001 ble en lignende sak brakt 

inn for en domstol i New York, da et trettitalls 

nigerianske familier gikk til søksmål mot 

det amerikanske legemiddelfirmaet Pfizer. 

Firmaet gjennomførte i 1996 kliniske forsøk 

med legemiddelet Trovan®, et antibiotikum 

som skulle brukes mot hjernehinnebetennelse. 

Det hadde brutt ut en epidemi med hjernehinnebetennelse 

i Nigeria, og 200 barn som 

var blitt rammet, deltok i forsøket. 11 av dem 

døde, og mange fikk alvorlige hjerneskader og 

motoriske problemer. 1 

Legemiddelfirmaer gjennomfører medisinsk 

forskning som omfatter mennesker i 

en rekke land i Sør, uten å ta hensyn til etiske 

bestemmelser eller pasientenes sikkerhet: Det 

kan dreie seg om manglende samtykke fra 

forsøkspersonene, sparsom informasjon, utilstrekkelig 

kontroll med behandlingen, eller 

at de syke eller befolkningen som helhet har 

liten mulighet til å dra nytte av resultatet. 

Medikamentutprøving er imidlertid en formalisert 

og strengt regulert prosedyre, som er 

helt nødvendig for godkjenning og salg av et 

nytt medikament. Gjennom slike tester kan 

man vurdere hvordan mennesker reagerer på 

medikamentet og måle hvor effektivt det er. 

Hvert år utføres det nesten 100 000 slike tester 

i verden: 10 prosent foregår i utviklingsland, 

og 1 promille i Afrika. I 1999 ble det utført 

4458 forsøk utenfor USA som var finansiert av 

offentlige og/eller private amerikanske midler, 

mot 271 i 1990. 2 

FORSKNINGSBASERT MEDISIN, som bygger på 

statistikk og klinisk medikamentutprøving, 

vokste frem i Vesten fra slutten av 1800-tallet. 

3 Medisinsk etikk fikk et løft etter andre 

verdenskrig – det første dokumentet på dette 

området er Nürnberg-kodeksen, som kom i 

etterkant av rettssakene mot nazi-legene i 

1947. Men overføringen av disse prinsippene 

til det farmasøytiske feltet, tok lang tid. 

Etter flere skandaler og ulykker ble det 

imidlertid utarbeidet et regelverk, og i tillegg 

kom flere internasjonale deklarasjoner som 

utfyller og presiserer Nürnberg-kodeksen. De 

viktigste er Helsinki-deklarasjonen fra 1964 

som fastsetter etiske prinsipper for medisinsk 

forskning som omfatter mennesker, og Maniladeklarasjonen 

fra 1981 som spesifikt omhandler 

klinisk forskning som gjennomføres i utviklingsland. 

Disse tekstene legger spesielt stor 

vekt på kompetansen til de som leder undersøkelsene, 

samtykke fra deltakerne, konfidensialitet 

og beskyttelse av forsøkspersonene. Dette 

er imidlertid bare anbefalinger, og de kan ikke 

føre til straffereaksjoner. 

Legemiddelfirmaene 

flytter stadig mer av sin 

medikamentutprøving til det 

afrikanske kontinentet 

Det har vært mange medikamentskandaler 

opp igjennom årene. I Frankrike døde 102 

pasienter i 1955 på grunn av det antiseptiske 

middelet Stalinon® og i 1972 ble 145 spedbarn 

forgiftet og 36 døde av talkumet Morhange. 

Medikamentet thalidomid fikk alvorlige konsekvenser 

i mange land. I Frankrike førte det 

til 12000 tilfeller av fosterskader mellom 1957 

og 1962. Hendelser som dette bidro til å tvinge 

frem testing og godkjenning av medisiner, og 

et regelverk for hvordan dette skulle gjennomføres. 

Men i Frankrikes tilfelle ble det ikke 

fastsatt definitive etiske kriterier før i 1988. 

Medisinske og farmasøytiske regelverk som 

eventuelt finnes for dette i Afrika, stammer fra 

kolonitiden og er både utdatert og lite tilpasset. 

4 Risikoen for at etiske hensyn blir satt 

til side, er derfor stor. Spesielt siden legemid- 

MO(NU)MENTER! 

Verk fra Astrup Fearnley Samlingen 

21.05–18.09.2005 

www.afmuseet.no 

delfirmaene flytter stadig mer av sin medikamentutprøving 

til det afrikanske kontinentet. 

Kostnadene er opptil fem ganger lavere enn i 

i-land. I tillegg viser det seg at de epidemiologiske 

forholdene i Afrika ofte er svært gunstige 

for gjennomføring av forsøk: høy sykdomsfrekvens, 

spesielt når det gjelder infeksjoner, 

og symptomer som ikke er dempet gjennom 

gjentatte og intensive behandlinger. En annen 

fordel er det store antallet fortvilte og dermed 

føyelige pasienter, som befinner seg i en umulig 

situasjon på grunn av dårlig utbygd lokalt 

helsevesen. 

Under slike forhold er det lett å se bort fra 

etiske prinsipper. I forbindelse med testingen 

av Trovan® i Nigeria, ble verken nigerianske 

myndigheter eller den etiske kommisjonen 

i landet konsultert, i alle fall ikke formelt, 

angående informasjonen som ble gitt til familiene, 

og innhentingen av samtykke fra dem. 

Heller ikke testingen av Tenofovir® på 400 

prostituerte i Kamerun i perioden juli 2004 

til januar 2005, innfridde etiske krav. Det er 

bevist at dette molekylet reduserer overføringer 

av SIV-viruset, som tilsvarer HIV, hos aper. 

Produsenten ønsket å finne ut om medikamentet 

hadde samme effekt hos mennesket, 

og valgte derfor å teste dette på en gruppe som 

var svært utsatt for HIV-smitte, nemlig sexarbeidere 

i et land med høy utbredelse av HIV. 

Mange av forsøkspersonene i dette eksperimentet 

var analfabeter og franskspråklige, 

men fikk først skriftlig informasjon på engelsk. 

Ifølge organisasjonen Act Up Paris og den kamerunske 

organisasjonen REDS, trodde flere av 

kvinnene at det var en vaksine de skulle få. I 

tillegg fikk en del av dem placebo 5 – noe som er 

nødvendig for å kunne måle effekten av medikamentet 

– men fikk ikke noen ekstra medisinsk 

oppfølging og aids-forebyggende tiltak. 

Underlig nok ser ikke dette ut til å ha fått 

den nasjonale etiske komiteen i Kamerun til 

å reagere. Fabrice Pilorgé i Act Up peker samtidig 

på at «det er en åpenbar interessekonflikt 

mellom det å sette inn forebyggende tiltak og 

det å teste ut et medikament som skal forebygge», 

og understreker at «forsøket har jo ingen 

effekt hvis ikke jentene utsettes for smitte og 

faktisk blir smittet». 

Opprettelse av etiske komiteer var noe 

Verdens legeforening anbefalte allerede i 1964 

i Helsinki-deklarasjonen. Disse komiteene 

skal vurdere forsøksprotokollen som gjør rede 

for opplegget for og utførelsen av medisinske 

eksperimenter. Komiteen skal forsikre seg om 

at de befolkningsgruppene man forsker på, 

kan dra fordel av resultatene fra forsøkene, og 

at de kan brukes i den sosiale og økonomiske 

situasjonen på stedet der eksperimentet gjennomføres. 

De siste ti årene er det opprettet 

Maurizio Cattelan: Now, 2004 (detalj) 

flere slike etiske komiteer i Afrika, men de disponerer 

ikke alltid tilstrekkelig kompetanse 

og midler. 6 

NOEN HEVDER AT DET er nødvendig å gjennomføre 

medisinske forsøk i Afrika på grunn 

av kontinentets særegne sykdomssituasjon og 

spesielle forhold for utøvelse av medisin og 

legemiddeltilsyn. Men er den medisinske forskningen 

som utføres i Afrika alltid relevant 

for den afrikanske befolkningen? Av 1450 nye 

legemidler som kom på markedet mellom 

1972 og 1997, var det bare 13 som gjaldt tropiske 

sykdommer. 7 

Mot slutten av 

1990-tallet hadde 

legemiddelindustrien en 

global omsetning på 517 

milliarder dollar, mer enn 

bruttonasjonalproduktet til alle 

landene sør for Sahara 

Det er legemiddelindustrien selv som velger 

ut, finansierer og organiserer dette arbeidet. 

Utvelgelsen av medikamenter som skal 

forskes på, og vurderingen av dem, skjer derfor 

alltid på et skjevt grunnlag: Selskapene er 

først og fremst opptatt av å få avkastning på 

sine investeringer, mens lokale myndigheter 

har problemer med å utforme en klar og sammenhengende 

politikk som gir dem mulighet 

til reell kontroll av legemiddelprodusentenes 

aktiviteter. 

Motsetningen mellom vitenskapelige og 

kommersielle interesser er særlig skarp i utviklingsland, 

på grunn av misforholdet mellom 

den mektige legemiddelindustrien og fattige 

land i Sør: Mot slutten av 1990-tallet hadde 

legemiddelindustrien en global omsetning på 

517 milliarder dollar, det vil si mer enn bruttonasjonalproduktet 

til alle landene sør for 

Sahara (408 milliarder dollar). 

For eksempel kunne de medisinske forsøkene 

med Trovan® kanskje rettferdiggjøres 

vitenskapelig, fordi man hadde mulighet til å 

teste medikamentets virkning på et tilstrekkelig 

antall pasienter (i dette tilfellet 200 barn) 

som var i samme situasjon. Men de som ledet 

disse forsøkene gjorde ingen beregninger av 

hva medisinen kom til å koste og hvordan den 

eventuelt skulle selges på det afrikanske markedet. 

I og med at det ikke finnes ordninger for 

dekking eller refusjon av utgifter til medisiner, 

er det lite trolig at den ville bli brukt i Afrika. 

29 04 vardøger 

ISRAEL, PALESTINA OG VESTENS HYKLERI 

Konflikten mellom Palestina og Israel er et brennpunkt for de globale, politiske 

motesetningene i dag. Det er samtidig et avgjørende orienteringspunkt for internasjonal 

politisk solidaritet. Ikke noe politisk opplyst menneske kan unnlate å sette seg inn i 

bakgrunnen for denne konflikten. - VARDØGER nr. 29 inneholder en rekke artikler om dette 

– av forfattere fra Israel, Palestina, USA, Tyskland, Storbritannia og Norge. De drøfter tema 

som terror, nasjonalisme, kolonisering, atomspøkelset i Dimona, folkeretten, verdighet og 

solidaritet, Israel og Vesten – skulder ved skulder mot katastrofen, den pro-isrealske lobbyens 

rolle i USAs Midtøsten-politikk, norsk Midtøsten-politikk. - Forfattere: Perry Anderson, 

Baruch Kimmerling, Edward Said, Robert Malley, Hussein Agha, Ronald Bleier, Wilhelm 

Denkert, Lars Mjøset, Arne Overrein, Morten Levin, Kjell Bygstad. 

Løssalg kr. 120,- (192 sider) + ev. porto, i abonnement kr. 100,-. Se www.vardoger.no. 

Vardøger, grunnlagt 1969, er Norges minst tabloide, mest uavhengige tidsskrift – fortsatt uten 

noen form for offentlig støtte eller tilknytning til noe forlag eller organisasjon. 

VARDØGER 

Postboks 633, Sentrum 

7406 Trondheim

Man gjorde heller ingen seriøse vurderinger 

av hvordan Tenofovir® ville ha fungert i 

Afrika. Dersom den medisinske forskningen 

bekrefter at dette medikamentet blokkerer 

HIV-smitte, vil Tenofovir® i praksis brukes 

til å forebygge AIDS. Men er dette realistisk 

på et kontinent der prevensjonsmidler, som 

er lettere tilgjengelig og mye billigere, skaper 

så store problemer? Det er grunn til å stille seg 

dette spørsmålet: Erfaringer med forebygging 

av malaria har da også vist at det er en illusjon 

å tro at man kan få folk til å ta medisiner daglig 

i overskuelig fremtid, spesielt hvis de er dyre 

og man føler seg frisk. 

Det er nærliggende å tenke at testene med 

Tenofovir® ble gjennomført i et land i Sør – og 

nettopp blant prostituerte – fordi man på den 

måten kunne få raske og avgjørende resultater 

til en billig penge og uten administrative komplikasjoner. 

NOEN FORSKERE, som Philippe Kourilsky, 

generaldirektør ved Pasteur-instituttet i Paris, 

mener at man kan rettferdiggjøre en oppmyking 

av de etiske kravene fordi det haster å 

svare på de helsemessige behovene i den tredje 

verden. 8 Men hvis man setter til side føre-varprinsippet 

fordi det koster for mye, insinuerer 

man at det finnes en geografisk gradering av 

kriteriene. 9 I Nord prioriterer man produktets 

iboende kvaliteter. I Sør er sikkerheten underlagt 

betalingsevnen: Befolkningen må nøye seg 

med det den kan betale for - hvis praksis viser 

at medikamentene er effektive. 

Dermed innfører man en form for strategisk 

imperialisme, som påtvinger de fattige 

spesifikke regler uten å spørre om de aksepterer 

dem. Å hevde, som Philippe Kourilsky gjør, 

at det ville være «en form for ideologisk imperialisme 

å spre de rikes regler til folk som ikke 

kan påta seg dem», åpner for en relativisme 

som vanskelig kan aksepteres. Utenforstående 

– ikke minst når det er de som definerer reglene 

– kan ikke avgjøre hvem som kan og ikke kan 

«påta seg dem». 

At afrikanerne selv står i spissen for medisinsk 

forskning, er helt nødvendig for å dekke 

kontinentets spesielle helsebehov. Det er enda 

viktigere fordi denne forskningen også kan 

Transavantgarden/se midtsiden. © MIMMO PALADINO. IL ER, 1981 

innbefatte tradisjonell medisin, som er mye 

billigere å bruke og har mye større aksept i 

befolkningen. Medisinsk forskning vil kunne 

bevise at tradisjonelle legemidler er effektive 

og ufarlige, og dermed oppvurdere den 

nasjonale kulturarven. Slik kunne man legge 

grunnlaget for en lokal legemiddelindustri. 

Afrikanske planter, som er kjent for å motvirke 

infeksjoner og betennelser eller virke urindrivende, 

kunne brukes mot revmatisme, høyt 

blodtrykk og hjertesvikt. Det finnes allerede 

flere berømte eksempler: kinin fra barken på 

chinchonatreet, aspirin fra piletreet, reserpin 

fra afrikanske rauwolfia-planter og gravmyrt 

fra Madagaskar i kreftmedisin. 

Klinisk forskning som gjennomføres i 

Afrika bør være tilpasset de helsemessige behovene 

som finnes på kontinentet. Den bør innfri 

spesifikke krav knyttet til bruken av medikamentene 

som testes ut: Medikamentene må 

være effektive og ufarlige sett i forhold til at 

det lokale legemiddeltilsynet kan være mangelfullt. 

De må være enkle i bruk (utskriving, 

administrering og oppbevaring) og dermed 

legge til rette for distribusjon og oppslutning 

om behandlingen fra pasientenes side. Og det 

må være tilgjengelig. 

Men det aller viktigste er å styrke den lokale 

kapasiteten når det gjelder beslutningsdyktighet, 

gjennomføring og oppfølging, slik at 

landene i Sør virkelig kan dra nytte av egen, 

uavhengig, medisinsk forskning. 

Oversatt av G.E. 

1 Det er ennå ikke felt endelig dom i denne saken. 

2 Kilder: helse- og sosialdepartementet, Washington, 2001. 

3 Harry Marks, La médecine des preuves: Histoire et anthropologie des 

essais cliniques (1900-1990), Institut Synthélabo, fra serien «Les 

empêcheurs de penser en rond», Paris, 1999. 

4 Jean-Pierre Olivier de Sardan, «Nærhedens legepraksis», norske Le 

Monde diplomatique, februar 2004. 

5 Man sammenligner resultatene fra to grupper, en som faktisk får 

selve legemiddelet og en annen som får «narremedisin» som ikke 

inneholder det virksomme stoffet. 

6 Se hjemmesiden til Pan-African bioethics initiative, www.pabin.net/ 

7 Se Trouillet. 

8 Philippe Kourilsky, Vaccination: quand l’éthique devient immorale, Pour 

la Science, Paris, 2004, 322, 8-11. 

9 Se rapport til statsministeren utarbeidet av Philippe Kourilsky og 

Geneviève Viney, Le principe de précaution (Føre-var-prinsippet), Odile 

Jacob og Documentation française, Paris, 2000. 

....Fortsetter fra forsiden 

Hvilket Europa? 

ningene i liberale standardholdninger til muslimske 

kvinner som bærer slør: De kan gjøre 

det hvis det er deres frie valg og ikke har blitt 

tvunget på dem av ektemennene eller familiene 

deres. Imidlertid forandres meningen av 

det å bære slør fullstendig idet kvinner gjør 

det som resultat av frie individuelle valg (for 

eksempel for å realisere sin egen spiritualitet): 

Det er ikke lenger et tegn på deres tilhørighet 

til det muslimske fellesskapet, men et 

uttrykk for deres idiosynkratiske individualitet. 

Forskjellen er den samme som mellom en 

kinesisk bonde som spiser kinesisk mat fordi 

man har gjort det i landsbyen hans i uminnelige 

tider, og en innbygger i et vestlig megalopolis 

som bestemmer seg for å spise middag på 

en lokal kinesisk restaurant. 

Det er bare kvinnen som 

velger å ikke bære slør 

som faktisk velger et valg 

Et valg er derfor alltid et «meta-valg», et 

valg av valgets egen modalitet: Det er bare 

kvinnen som velger å ikke bære slør som 

faktisk velger et valg. I våre sekulære samfunn 

av valg er dette grunnen til at mennesker som 

holder fast på en dyp religiøs tilhørighet er i 

en underordnet posisjon: Selv om de får lov til 

å beholde sin tro, blir denne troen tolerert som 

deres idiosynkratisk personlige valg/mening. 

I det øyeblikket de presenterer hva det er for 

dem offentlig (nemlig dyp tilhørighet), blir de 

beskyldt for «fundamentalisme»… 

Folket ble kalt inn for å 

ratifisere det uunngåelige 

SÅ HVA HAR ALT DETTE å gjøre med det franske 

NEI-et til den europeiske grunnloven? Alt. 

De franske velgerne ble behandlet nøyaktig 

som Amish-ungdommene: De ble ikke gitt et 

klart, symmetrisk valg. Selve vilkårene for valget 

privilegerte ja-et: Eliten la frem et valg for 

folket som i realiteten ikke var noe valg i det 

hele tatt – folket ble kalt inn for å ratifisere det 

uunngåelige, et resultat av opplyst ekspertise. 

Media og den politiske eliten presenterte det 

som valget mellom kunnskap og ignoranse, 

mellom ekspertise og ideologi, mellom postpolitisk 

administrasjon og gamle politiske 

strømninger fra høyre- og venstresiden. Nei-et 

ble på denne måten forkastet som en kortsynt 

reaksjon som var uvitende om sine egne 

konsekvenser: En dunkel fryktreaksjon mot 

en ny postindustriell verdensorden i emning, 

et instinkt til å klamre seg fast til og beskytte 

de komfortable velferdsstatstradisjonene – en 

fornektende gest uten noe positivt alternativt 

program. 

Ikke så rart at de eneste politiske partiene 

som hadde Nei som sitt offisielle standpunkt 

var partiene i hver sin ytterkant av det 

politiske spekteret: Le Pens Front National til 

høyre og trotskistene til venstre. Videre, får vi 

høre, er nei-et egentlig et nei til mange andre 

ting: til den anglosaksiske nyliberalismen, til 

Chirac og den sittende franske regjeringen, 

til innstrømmingen av fremmedarbeidere fra 

Polen som senker lønningene til franske arbeidere, 

osv., osv. 

Selv om det skulle være et element av sannhet 

i dette, er imidlertid selve faktumet at nei-et 

ikke var opprettholdt av en samstemt politisk 

visjon, den sterkeste kondemneringen man 

kan tenke seg av eliten i politikk og media: 

Et monument over deres manglende evne til 

å artikulere, oversette til en politisk visjon, 

folkets lengsler og misnøye. I deres reaksjon 

til nei-et behandlet de isteden folket som tilbakestående 

elever som ikke klarte å ta til 

seg lærdommen fra ekspertene: Selvkritikken 

deres var som om den kom fra en lærer som 


innrømmer at han mislyktes i å utdanne elevene 

sine skikkelig. 

Så selv om valget ikke var et valg mellom 

to politiske alternativer, var det heller ikke 

et valg mellom den opplyste visjonen om et 

moderne Europa, klart til å gli inn i den nye 

verdensordenen, og gamle forvirrete politiske 

strømninger. Da kommentatorene beskrev 

nei-et som en melding om forvirret frykt, tok 

de feil. Den viktigste frykten det dreier seg om 

her er frykten nei-et i seg selv fremprovoserte 

i den nye europeiske politiske eliten, frykten 

for at folk ikke lenger vil kjøpe deres «postpolitiske» 

visjon så lett. For alle andre er nei-et 

en melding om, og et uttrykk for, håp: håp 

om at politikken fortsatt er levende og mulig, 

om at debatten om hva det nye Europa skal 

og burde være fortsatt er åpen. Dette er grunnen 

til at vi, på venstresiden, burde avvise de 

hånlige insinuasjonene fra liberalerne om at 

vi, i vårt nei, har funnet oss underlige, nyfascistiske 

sengekamerater. Venstresiden og den 

nye populistiske høyresiden deler bare en ting: 

bevisstheten om at politikken i ordets rette forstand 

fortsatt lever. 

Det var et positivt valg i nei-et: valget av 

valget i seg selv. Avvisningen av utpressingsforsøket 

til den nye eliten som bare tilbyr oss 

valget mellom å bekrefte deres ekspertkunnskap 

eller å blottlegge vår egen «irrasjonelle» 

umodenhet. Nei-et er den positive avgjørelsen 

om å starte en virkelig politisk debatt om hva 

slags Europa vi egentlig vil ha. Sent i livet spurte 

Freud det berømte spørsmålet «Was will 

das Weib?», der han innrømte sin perplekshet 

i møtet med den kvinnelige seksualitetens 

gåter. Vitner ikke det innfløkte forholdet til 

den europeiske grunnloven om den samme 

forvirringen: Hvilket Europa vil vi ha? 

For å si det rett ut: Vil vi leve i en verden 

hvor det eneste valget er mellom den amerikanske 

sivilisasjonen og den fremvoksende 

autoritært kapitalistiske kinesiske? Hvis svaret 

er nei, er Europa det eneste alternativet. 

Den tredje verden klarer ikke å generere sterk 

nok motstand mot den amerikanske drømmens 

ideologi; i den nåværende tilstanden er 

det bare Europa som kan gjøre det. Den sanne 

opposisjonen i dag er ikke mellom den første 

verden og den tredje verden, men den mellom 

hele den første og tredje verden (det amerikanske 

globale imperiet og dets kolonier) og den 

gjenstående andre verden (Europa). 

Apropos Freud: Filosofen Theodor Adorno 

hevdet at i dagens «administrerte verden» og 

dens «repressive desublimering», får vi ikke 

lenger den gamle logikken med undertrykkelse 

av Id og dens drifter. Men heller en pervers 

direkte pakt mellom Superego (samfunnsmessig 

autoritet) og Id (forbudte aggressive drifter) 

på bekostning av Ego. Er det ikke noe strukturelt 

tilsvarende som skjer i dag på det politiske 

nivået. Den selsomme pakten mellom den 

postmoderne globale kapitalismen og de førmoderne 

samfunnene på bekostning av den 

egentlige moderniteten? 

Anonyme eksperter som 

selger oss sine varer 

i fargesprakende liberalmultikulturalistisk 

innpakning 

forhindrer oss ikke fra å tenke 

Det franske nei-ets melding til alle oss som 

bryr oss om Europa er: Nei, anonyme eksperter 

som selger oss sine varer i fargesprakende liberal-multikulturalistisk 

innpakning forhindrer 

oss ikke fra å tenke. Tida er inne for oss, innbyggerne 

i Europa, til å bli oppmerksomme på at 

vi må ta en virkelig politisk avgjørelse om hva 

vi vil. Ingen opplyst administrator vil gjøre 

jobben for oss. 

oversatt av B.L. © LMD Norge 

Se også følgende 4 sider, samt om Jean-Paul Sartre foran.


DET EUROPEISKE GRUNNLOVSPROSJEKTETS «VERDIER» 

Det klinger falskt 

RANSK NEI: Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer 

massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette felleskapet 

skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre? 

BERNARD STIEGLER 

Filosof og forfatter. Har blant annet skrevet Mécréance et discrédit 

Vantro og mistillit) og De la misère symbolique (Om den symbolske 

lendighet), Galilée, Paris, utkommet i 2004 og 2005. Denne artikkelen 

ygger på ideene i boken Constituer l’Europe (Å konstituere Europa), 

om kommer ut i september 2005. 

Verden har store forventninger til Europa. 

Flere nye bøker gir i alle fall inntrykk av det, 

deriblant Jeremy Rifkins The European Dream. 1 

Appellene om «et annet Europa», som fremmes 

av den sosiale bevegelsen på det gamle 

kontinentet, ser ut til å bekrefte disse for- 

ventningene. Europa kan ikke konstituere seg 

uten å gi seg selv muligheten til å innfri disse 

forventningene. Men hva er det egentlig som 

forventes? 

Verden nøyer seg ikke med gode intensjoner. 

Den forventer at Europa finner opp 

cobra fra henie onstad samlingen 

10.03.05 - 18.09.05 

åpningstider 

man 11-16 

tirs-tors 11-19 

fre-søn 11-18 

Infotlf. 67 80 49 00 

www.hok.no 

Transavantgarden/se midtsiden. © SANDRO CHIA OG ENZO CUCCHI Poet, 1995 

en ny industrimodell som kan sette en stopper 

for en gjennomgripende av-individuering, en 

prosess som er i ferd med å undergrave de 

vestlige samfunnene. Individuering er den differensieringsprosessen 

som går ut på å utvikle 

individuell personlighet – altså å forme 

det psykologiske individet til å skille seg fra 

helheten. Filosofen Gilbert Simondon bruker 

betegnelsen psykososial individuering om dette 

fenomenet når det dreier seg om utviklingen 

av et «kollektivt individ», for eksempel en 

nasjon. Den europeiske konstruksjonen dreier 

seg i dette perspektivet om å skape en ny prosess 

for psykisk og kollektiv individuering 

av innbyggerne på kontinentet, der man får 

de eksisterende individueringsprosessene – de 

europeiske nasjonene – til å smelte sammen. 

Men den industrielle psykiske og kollektive 

individueringen som har sine røtter i 

den moderne kapitalismen, befinner seg i dyp 

krise. Den lider av en alvorlig og farlig sykdom, 

nemlig av-sublimering. Det vil si at produsentenes 

og forbrukernes begjærsmessige eller libidinale 

energi fanges inn og utnyttes grenseløst 

på alle områder. Og når den libidinale energien 

til grupper og individer på hegemonisk vis 

avledes til forbruksvarer, blir alt annet som 

har vært gjenstand for libido – og da spesielt 

det som gjorde det mulig å etablere en sivilisasjon 

– avskrevet og alvorlig truet. 

Dette gjelder familien, utdanning – og dermed 

skolevesenet og kunnskapen som helhet 

– men også politikk, juss, og alle kultur, 

frukter av det som tyskerne kalte Bildung. Den 

kapitalistiske og industrielle individueringsprosessen 

har kommet i konflikt med seg selv 

og tenderer til selvdestruksjon gjennom en 

reduksjon av den libidinale energien, noe som 

fører til tap av individuering. Individene fratas 

muligheten til å eksistere, og dette vil før eller 

siden være dødbringende for det kommersielle 

samfunnet som helhet fordi libido og overskridelse 

(sublimering) er grunnleggende både for 

markedet og produksjonen. 2

HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, og eksistere, 

bør man derfor først og fremst kjempe 

mot gjennomgripende av-individuering. Med 

andre ord forventer hele verden og også europeerne 

selv at Europa gjenoppfinner ideen 

om en industriell sivilisasjon, og stadfester at 

det ikke er industri som uunngåelig fører til 

regresjon. 

Den europeiske union har imidlertid de 

siste årene systematisk gitt forrang til en gammeldags 

industrimodell, og latt den få komme 

ubegrenset til uttrykk. Og den har gjort markedsforvandlingen 

av alle former for sosial 

praksis – som dermed reduseres til simpel 

forbrukeratferd – til sin eneste målsetning. 

Resultatet er at europeerne i stadig større 

grad opplever konstruksjonen av Europa som 

en destruksjon av Europa. Denne følelsen av 

at Europa er truet, blir forsterket av at den 

enerådende målsetningen om spredning av 

markedstenkningen til alle deler av tilværelsen. 

Og stadig mer eksplisitt knyttet til en 

ideologi der det er et absolutt prinsipp at de 

europeiske nasjonene skal konkurrere med 

hverandre. Dette skjer uten at det løftes frem 

noen sterk, felles horisont som hever seg over 

mulige interessekonflikter. 

Europeerne vet imidlertid hva konkurranse 

mellom nasjonene har ført med seg 

opp igjennom historien: to verdenskriger på 

1900-tallet, i tillegg til krigene i de foregående 

århundrene. Følelsen av at Europa er truet blir 

desto mer nærværende fordi av-sublimering – 

en konsekvens av ubegrenset konsumerisme 

som eneste målsetning – styrker dødsdriften. 3 

Konkurranse er åpenbart en grunnleggende 

dynamisk faktor i alle psykososiale individueringsprosesser. 

Kritikken av planøkonomi 

baserer seg helt rettmessig på at de kommunistiske 

landene var preget av lavt ytelsesnivå 

og manglende motivasjon. Dette brukes til 

å vise at konkurranse mellom individuelle 

interesser er en forutsetning for en livskraftig 

økonomi. Men den kapitalistiske organiseringen 

av konkurransen i dag, som styres av 

ultraliberal ideologi, produserer også – og det i 

massiv grad – demotivering og «pessimisme». 

Innbyggerne i Europa frykter altså mer 

og mer en destruksjon av Europa. Det gjør de 

fordi de med rette stiller seg skeptisk til den 

feilaktige og farlige tanken om at man kan 

konstituere Europa gjennom å tvinge landene 

til å konkurrere med hverandre. Hvordan kan 

det utvikle seg et fellesskap når de folkene 

som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir 

satt i et konkurranse- og motsetningsforhold 

til hverandre? 

Det konkurransebegrepet som her settes ut 

i livet fremstår som en skjebnesvanger forenkling 

av stridsbegrepet slik grekerne oppfattet 

det – det de kalte eris. Det at strid er grunnleggende 

for den interne dynamikken i ethvert 

økonomisk og politisk fellesskap, er ikke 

bare forståelig, men også uunngåelig. Denne 

«striden» bør imidlertid heve de som deltar i 

dynamikken, over særegenhetene og dermed 

fungere som en grunnleggende drivkraft for 

inkludering og integrasjon. 

STRID KAN IKKE være det fremste prinsippet, 

og enda mindre det eneste, for et nytt politisk 

og økonomisk fellesskap. Forholdet mellom 

medlemslandene i et politisk fellesskap kan 

ikke reduseres til økonomisk utveksling og 

konkurranse. Da heller en felles interesse som 

overskrider særinteressene ved at man skiller 

mellom en politisk union og rent økonomiske 

sammenslutninger – som for eksempel 

Hansaforbundet eller Den nordamerikanske 

frihandelsavtalen (NAFTA) og andre frihandelsområder. 

Det dreier seg altså om å bringe 

frem en europeisk idé på tvers av innbyggerne 

i de nasjonene som utgjør Europa, det vil si å 

stadfeste en europeisk måte å leve på. 

Dette europeiske levesettet bør gi uttrykk 

for en europeisk ånd, som er historisk etablert 

gjennom ideen om fornuften – en særegen 

europeisk arv, men langt i fra et rent formelt 

begrep. Fornuften bør, i tråd med Freud, forstås 

som begjær uttrykt gjennom motivasjon. 

Begjæret er imidlertid selv en iboende drivkraft 

for sublimering. Det som hos den greske 

dikteren Hesiod gjorde eris, striden, til selve 

drivkraften i polis – noe som gjorde så sterkt 

inntrykk på den unge Nietzsche – er at eris 

forstås som det som hever noe til å bli best: på 

gresk aristo. Bonden i Hesiods læredikt Verk og 

dager konkurrerer utvilsomt med en annen 

bonde, men det er for selv å bli bedre. 

Dette «bedre», som i Hellas bærer gudenavn, 

viser til det de greske oppdagerne av 

rettstenkning kalte dike og aidos – rettferdighet 

og skam – som ikke bare er «verdier», men 

grunnleggende prinsipper. Aidos, som også 

blir oversatt til «anstendighet» eller «ære», 

skal ligge til grunn for eris. Hvis det ikke er tilfellet, 

er eris ikke lenger «den gode eris», som 

Hesiod sier. Striden blir da en selvdestruktiv 

kraft, den lar dødsinstinktet komme frem – og 

det er dette som fører til krig. 

Fornuften bør, i tråd med 

Freud, forstås som begjær 

uttrykt gjennom motivasjon 

Men den ubegrensede konkurransen, som 

altså ikke begrenses av prinsipper som forener, 

er det som skaper en skamløs verden. Det er det 

som i effektivitetens navn hele tiden senker 

en ned til et lavere nivå. Det er det som «utjevner 

nedenfra» – og det kan dreie seg både om 

tv-programmer 4 og sosial lovgivning. 

EUROPA HAR ULYKKELIGVIS vært et krigenes 

kontinent, og en politisk konstituering av 

 

 

 

Europa er nødvendig først og fremst for å hindre 

at det skjer igjen. Men europeerne frykter 

at en konstitusjon som bygger på ubegrenset 

konkurranse, tvert imot vil føre landene inn 

i nye konflikter. De tror ikke at «verdiene» 

som det europeiske grunnlovsprosjektet postulerer 

gjør at en politisk union kan stå imot 

den atskillelsen som alltid ligger latent i strid 

og konkurranse. Slike verdier opprettholde 

ikke en varig motivasjon. Det er derfor retorikken 

rundt verdier, som er tema for artikkel 

to i grunnlovstraktaten, klinger falskt i 

europeernes ører: De tror ikke på den, fordi de 

ikke kan se at den uttrykker noen som helst 

motivasjon. 


1 Full tittel: The European Dream: How Europe’s Vision of the Future 

Is Quietly Eclipsing the American Dream, Tarcher, New York, 2004. 

2 Se Bernard Stiegler, «Vårt subtile kontrollsamfunn – hvordan kulturindustrien 

ødelegger individet», norske Le Monde diplomatique, 

august 2004. 

3 Richard Durne, som drepte åtte medlemmer i kommunestyret i 

Nanterre i Frankrike, uttalte at han «forvolder skade, for i alle fall 

en gang i livet føle at jeg eksisterer», Le Monde, 10. april 2002. 

4 Som Patrick Le Lay, direktøren for den private franske tv-kanalen 

TF1, har uttalt: «… for at et reklamebudskap skal oppfattes, må 

tv-seerens hjerne være tilgjengelig. Våre programmer har som oppgave 

å gjøre den tilgjengelig: det vil si å underholde den, få den til å 

slappe av for å forberede den mellom to beskjeder. Det vi selger til 

Coca-Cola er den tiden menneskets hjerne er tilgjengelig.» AFP, 9. 

juli 2004. Utdrag fra Le Lays bok Les Dirigeants face au changement. 

Abonner på 

LE MONDE’s 

månedsavis 

Du får da LE MONDE diplomatique rett i postkassen, 

sparer 2 av 12 utgaver årlig, og har tilgang til vårt elektroniske nettarkiv. 

– for 380 kroner (NOK) 

Vil du intervjue favorittartisten 

din, eller ordføreren? Går du med en 

programleder i magen? Studentradioen i 

Bergen arrangerer kurs i radioproduksjon for 

ungdom, 13 til 16 år. 

På kurset jobber du som journalist eller 

tekniker. Det vil bli undervist i journalistikk, 

teknikk og allmenn mediekunnskap. 

Kurset varer i en uke og blir avsluttet med en 

timelang direktesendt radiosending. 

Kursavgift: 400,- 

Påmelding: ansvarlig.redaktor@studentradioen.uib.no 

Tlf: 55 54 51 47 / 476 50 132 


Bøker 

At a Distance. Precursors to Art and Activism 

on the Internet. Annemarie Chandler og 

Norie Neumark (red.), MIT Press 2005, s. 

486 

Endelig. Litteraturen om den aktivistisk eller interventionistisk 

orienterede retning inden for netkunsten 

har længe savnet et værk, der kunne give 

feltet et omfattende historisk perspektiv. Det er 

nu udkommet i form af antologien At a Distance. 

Precursors to Art and Activism on the Internet og heldigvis 

er det både ambitiøst og vellykket. Antologiens to 

redaktører har samlet tyve fyldige tekster, alle nye, 

og således undgået genoptryk af allerede velkendte 

tekster (hvilket ellers er en kedelig tendens inden 

for feltet). Desuden har de inkluderet en lang række 

forfattere, som ikke er blandt the usual suspects, hvilket 

giver antologien en friskhed. 

Antologien ligger sig ikke fast på et på forhånd fikseret 

perspektiv, men udfolder feltet som særdeles 

mangfoldigt og kompleks og ikke mindst med en 

balanceret blanding af værkanalyser, historiske referencer 

og teoretiske overvejelser. Den er inddelt i 

tre afsnit: Først generelle kritiske tekster, dernæst 

– antologiens længste afsnit – revurderer ti kunstnere 

deres egne projekter og endelig gennemgås en 

række konkrete netværksprojekter. 

Redaktørernes forsøg på at introducere et begreb 

om «art at a distance» – i opposition til Michael 

Frieds forestilling om «presentness» – som fællesbetegnelse 

for det postmoderne felt antologien 

afdækker virker måske noget søgt, men antologiens 

tekster kan også sagtens tale for sig selv. Og sammen. 

Dynamikken mellem dem er god og giver indtryk 

af et felt i transformation og ikke mindst i tæt 

samspil med afgørende kunsthistoriske strømninger, 

fra fluxus og konceptuel kunst til aktionisme og performance. 

Nu kan man bare håbe på, at At a Distance 

bliver fulgt op af en antologi, som forbinder denne 

del af netkunsten til nutidige kunstprojekter. 

Jacob Lillemose 

Network Culture. Politics for the Information 

Age. Tiziana Terranova, Pluto Press, 2004, s. 

184. 

Hvis vi for alvor skal forstå de radikale og omfattende 

sociale, kulturelle og økonomiske effekter af 

og muligheder i netværkssamfundets 

opståen, kræver 

det, at vi i stedet for at 

lovprise det som entydigt 

positivt, køligt, kritisk og 

nuanceret analyserer dets 

iboende problematiske 

aspekter. Det faglitterære 

udbud inden for felt har 

imidlertid længe været 

domineret af en noget ensformig 

tendens til at gøre 

det førstenævnte, men heldigvis 

er der de seneste år udkommet en række 

bøger som yder denne tendens seriøst modspil. En 

af de nyeste og mest anbefalelsesværdige er Tiziana 

Terranovas Network Culture. Og det er den ikke 

mindst, fordi den ikke er styret af en forkromet 

pointe, definitiv stillingstagen eller teoretisk konsensus, 

men udfolder sig som en grundig, klarsynet, 

kompleks og aldeles perspektivrig beskrivelse af 

de informationspolitiske mekanismer i netværkssamfundet. 

Ifølge Terranova medfører netværkssamfundet nye 

former for kommerciel udnyttelse og politisk kontrol, 

lige så vel som det rummer et nye muligheder 

for et nyt globalt kollektivs frihedskamp. Faktisk 

danner de to modsatrettede tendenser i et tæt 

og uløseligt dialektisk samspil netværkssamfundets 

paradoksale fundament. Enhver form for emanciperende 

kulturel produktion må derfor konstant 

forholde sig til dette ellers mister den den dynamik 

og åbenhed, som netop er dens force. 

Når Terranova trænger igennem og udmærker sig 

med denne for så vidt udbredte anskuelse, er det, 

fordi hun gennem komplicerede videnskabelige og 

abstrakte filosofiske diskussioner af begreber om 

information, kommunikation, immaterielt arbejde og 

biokontrol formår at så lægge så højt og relevant 

teoretisk niveau. Vel at mærke uden at hun mister 

fornemmelse for teoriens resonans i og feedback 

fra konkrete forhold. 

Network Culture er en genåbning af et felt, som for 

længe har været centeret om den samme håndfuld 

sandheder. Den fordrer, at vi i det hele taget slipper 

forestillinger om sandheder i netværkssamfundet og 

omfavner dets paradokser. Og som sådan fungerer 

den som en udfordrende invitation til at engagere 

sig aktivt i netværkssamfundet, være med til at tilbageerobre 

dets virtuelle potentiale, og ikke bare 

jublende acceptere det som det er. 

Jacob Lillemose


FRANSK NEI: «Globalisering» og 

Europa» er noen ganger blitt presentert 

i form av løfter om frihet, åpenhet 

og kulturutveksling, andre ganger i 

form av erklæringer om maktesløshet 

i forhold sosiale omveltninger. Dette 

har fungert som en «krigsmaskin» 

som har opphevet den sosiale 

kontrakten uten å «skyte et eneste 

skudd». Man har manipulert internasjonalistisk 

solidaritet til å bli solidaritet 

med kapitalen. Underkastelses 

pedagogikken er et tilbakevendende 

fenomen i historien. 

SERGE HALIMI 

Forfatter og journalist i Le Monde diplomatique. 

Etter å ha snakket om «europeiske begrensninger», 

skal man forsøke å forandre samfunnet, 

eller la være? 

Det er en omskriving av historien å fremstille 

dette som en ny problemstilling. Faren 

for en kollisjon mellom den franske venstresidens 

ambisjoner og et internasjonalt miljø 

som oppfordrer den til å senke ambisjonene, 

er ikke av ny dato. 

Debatten om forslaget til EU-grunnlov har 

blåst liv i gamle ideer. På den ene siden stiller 

de som ønsker å bryte med den liberale orden, 

spørsmålet: «Er det ikke i alle prisjekters natur 

å sette seg mål før alle forutsetningene er 

tilstede for å oppnå dem?» På den andre siden 

finner vi de som ikke lenger tror på noen samfunnsomveltning: 

«Og dere kan si hva dere vil 

til bedriftslederne, og det samme kan jeg. De 

forflytter seg dit de kan oppnå høyest produktivitet, 

høyest fortjeneste og høyest profitt.» 

Det første sitatet stammer fra «Det sosialistiske 

prosjektet» i 1980, der det franske 

Parti socialiste (det sosialdemokratiske partiet, 

overs. anm.) gikk inn for en politikk som «brøt 

med kapitalismen». Det andre sitatet stammer 

fra mannen som gjorde dette prosjektet til 

grunnstammen i sitt presidentprogram. 13 år 

skiller de to posisjonene – den voluntaristiske 

og den desillusjonerte – og etter disse årene 

kunne François Mitterrand ikke gjøre annet 

enn å teoretisere sin egen maktesløshet. 1 

DET HAR IKKE NØDVENDIGVIS alltid vært 

kritikkverdig å satse på Europa som virkemiddel 

for å bryte med den eksisterende 

orden i Frankrike. Den franske revolusjonens 

«superbe barføtte», for å bruke Victor Hugos 

ord, trampet ned de kontinentale monarkienes 

«blendende verden». Og det progressive 

SKJEBNEORIENTE 

Underkastelse 

Frankrike kunne til gjengjeld benytte seg av 

analysene til tyskeren Karl Marx om Napoleon 

den tredjes keiserdømme (1852-1870). Eller 

handlingene til ungareren Leo Frankel, som 

var arbeidsminister under Paris-kommunen 

i 1871, den avgjørende støtten fra arbeidsinnvandrerne 

i organisasjonen MOI i oppbyggingen 

av de første motstandsgruppene under 

andre verdenskrig, samt deltakelsen fra spanske 

republikanere i undergrunnsbevegelsen. 

Men utover denne delen av historien, som 

i begynnelsen ble skjøvet under teppet, har 

henvisningen til «europeisk solidaritet» fra 

franske sosialisters side som regel vært en 

innledning til – eller et påskudd for – en 

konservativ kursendring. 2 På 1930-tallet fikk 

alliansen mellom Frankrike og Storbritannia 

den franske Folkefrontregjeringen til å fornekte 

sine økonomiske ambisjoner og svikte 

den spanske republikken. 3 Etter krigen ble 

«Europa» en erstatningsutopi som ble brukt 

til å pynte på grunnleggende politiske og strategiske 

innrømmelser. 

Nærmere opp mot vår tid har Europa vært et 

redskap for en filosofisk omdefinering av venstresidens 

prosjekt, der Europa har fungert som 

«nedkjølingsmaskin for nasjonale lidenskaper». 4 

Det gjelder også når sosialistene gir inntrykk av å 

skimte, bakenfor et «marked der konkurransen 

er fri og uhindret» utvikling av «rom for regulering 

som kommer i tillegg til nasjonalstatene, for 

å håndtere kapitalens turbulens». 5 

Som regel har venstresiden i regjeringsposisjon 

gått i samme spor som fremveksten av et 

europeisk fellesskap mer og mer opptatt av 

å beskytte «kapitalen» fra «turbulens» forår- 

saket av sosiale bevegelser. Denne doble forvandlingen, 

både på nasjonalt og på europeisk 

plan, understreker hvor vanskelig historiske 

sammenligninger er: I årenes løp har ord som 

«venstre», «høyre», «konkurranse» og «regulering» 

forandret mening. 6 I starten måtte 

liberalerne holde seg i skinnet, men til slutt 

har sosialisten konvertert. 

I 

årenes løp har ord som 

«venstre», «høyre», 

«konkurranse» og «regulering» 

forandret mening. 

To eksempler illustrerer dette: Raymond 

Barre, som i 1956 oversatte tekstene til den 

ultraliberale østerrikske økonomen Friedrich 

Hayek, ble elleve år senere visepresident i EFkommisjonen. 

Barres mandat i Brussel sammenfalt 

med de store streikene i Frankrike 

i 1968 og i Italia i 1969. Dette hindret ham, 

og alle andre, i å la seg inspirere av Hayeks 

ideer – med mindre han ville ta sjansen på 

kraftige sosiale protester. Og da den liberale 

kontrarevolusjonen gjorde seg gjeldende, var 

sosialisten Jacques Delors en av arkitektene 

bak den: først i det franske finansdepartementet 

(1981-1984) og deretter som president i 

EU-kommisjonen (1985-1994). Han skrøt av å 

ha «fjernet indeksreguleringen av lønningene 

uten at det ble streik» i Paris. 

FREM MOT FOLKEAVSTEMNINGEN om grunnlovstraktaten 

i Frankrike 29. mai, skapte den 

kraftige motstanden stadig større bekymring 

blant enkelte. En av dem var den konservative 

historikeren René Rémond, som for noen uker 

siden beklaget at «den revolusjonære utopien» 

var «i ferd med å ta livet av den europeiske 

utopien». 7 Det motsatte hadde utvilsomt passet 

ham bedre. Og det er nettopp det motsatte 

som har skjedd så mange ganger før. 

I 1936 gikk Leon Blums Folkefrontregjering 8 

inn for å trekke den franske økonomien ut av 

depresjonen som de hadde en Keynes-inspirert 

analyse av: «Denne krisen skyldes at forholdet 

mellom produksjon og kjøpekraft er brakt 

ut av balanse». Støttet opp av en aktiv statlig 

investeringspolitikk, ville de økte lønningene 

som følge av de store streikene i juni 1936 

bidra til økt aktivitet og nedgang i arbeidsledigheten. 

Men skulle denne strategien lykkes, 

krevde det en umiddelbar devaluering av 

franc’en og kontroll med vekslingskursen. 

Vektleggingen av alliansen med 

Storbritannia gjorde at Folkefronten avsto fra 

denne. En innflytelsesrik ekspert, Emmanuel 

Monick, presenterte på denne måten overfor 

Leon Blum hvilket valg sosialistene hadde: 

«Det finnes to muligheter. Enten innfører dere 

kontroll med vekslingskursene, iverksetter en 

streng planøkonomi, og gjør Frankrike selvberget 

– og dermed er tvunget til å innstifte 

et autoritært regime som lett kan vippe over i 

totalitarisme. Eller dere åpner grensene, opprettholder 

en fri valutapolitikk – og søker 

støtte i London og Washington for å gjennomføre 

en tilpasning av valutaene, og danner 

samtidig en koalisjon av demokratiske regimer.» 

9 Isolert totalitarisme eller solidariske 

demokratier – få ville vel nøle overfor et slikt 

«valg». Et valg som for øvrig ble fremstilt på 

samme måte i 1983, da François Mitterrand 

satt med makten. 

Slik ble Folkefronten bundet på hender og 

føtter. De deflatoriske virkningene av en overvurdert 

valuta hindret det oppsvinget man 

hadde satset på som følge av veksten i kjøpekraften. 

Og da devalueringen til slutt kom, 

var det for lite og for seint: Leon Blum aksepterte 

å forhandle med britene og amerikanerne 

om devalueringsraten og tilhørende tiltak. På 

tross av en massiv kapitalflukt, ga Blum også 

avkall på kontrollen med vekslingskursene, 

selv om dette var en del av venstresidens program. 

Det var ifølge Blum et system «som 

[…] regjeringen vurderer som uforenlig med 

det samarbeidet og de forpliktelser som ligger 

i dens utenrikspolitikk.» De konservative 

i Storbritannia hadde oppnådd det de ville. 

Like etterpå krevde de også at «koalisjonen 

av demokratiske regimer», som Emmanuel 

Monick lovpriste, overlot det republikanske 

Spania til fascismen. 

ETTER ANDRE VERDENSKRIG BLE «byggingen 

av Europa» sterkt oppmuntret av USA. Det 

naglet sosialistene til koalisjoner som var lite 

opptatt av sosiale fremskritt. Likevel hadde 

den franske venstresiden (inkludert kommunistene) 

lært av sine tidligere nederlag, og 

fra 1945 sørget de for å styrke virkemidlene 

for statlig kontroll av økonomien for ikke å 

være prisgitt kapitalens velvilje. Ifølge general 

De Gaulle var den «sosiale eller sosialistiske» 

konteksten på denne tiden slik at omveltningene 

kunne «gjennomføres uten rystelser. De 

privilegerte reagerte selvsagt med melankoli. 

Noen lagret til og med hemmelige bebreidelser 

til senere bruk. Men alle vurderte venstrekreftenes 

styrke, og resignerte for øyeblikket. De 

var desto mer villige til det ettersom de hadde 

fryktet noe langt verre.» 10 

Men «senere» skulle vise seg å bli ganske 

snart. Behovet for amerikanske bevilgninger 

styrket «det europeiske programmet» 

som USA ivret for – tømt for sosialistiske 

tilbøyeligheter og omveltninger inspirert av 

Frigjøringen. Et totalt nederlag for venstresiden, 

altså? Nei, for samtidig ble den «franske 

modellen» etablert, en blandingsøkonomi som 

i dag angripes av liberalerne. Likevel, selv om 

så godt som alle var tilhengere av statlig inn-

RTE TALEMÅTER 

ns pedagogikk 

gripen i perioden 1944-47, var oppfatningene 

om hva dette innebar, svært forskjellige. Noen 

mente at staten skulle erstatte et kapitalistisk 

system som både var økonomisk ineffektivt og 

sosialt urettferdig, mens for andre var statens 

oppgave å stimulere privat sektor, og ikke 

erstatte den lenger enn strengt nødvendig. 

Jean Monnet, som var leder for den statlige 

planleggingskommisjonen i Frankrike, 

er et kroneksempel på sistnevnte retning. 11 

Hans prosjekt var langt i fra noe sosialistisk 

Frankrike. Som «Europas far» så han snarere 

for seg en situasjon der kapitalistene, som 

i USA, var dynamiske og gjennomsyret av 

bedriftsånd. Med støtte fra Marshall-hjelpen, 

skulle staten og det europeiske prosjektet ifølge 

Monnet få fart på de konservative, nasjonale 

bedriftslederne, og ikke sette i gang noen 

omfordeling av den økonomiske makten. 12 

Monnets analyse fikk sine tilhengere på 

den reformistiske venstresiden. Det sosialistiske 

partiet SFIO ga riktignok rett etter frigjøringen 

inntrykk av at det trodde at «Europa vil 

bli tvunget av begivenhetenes gang til å velge 

den sosialistiske vei». Men allerede i 1950 

medga Leon Blum at «en aktiv inngripen fra 

statens side» også kunne, som i USA, føre til en 

nyttig fornyelse av det eksisterende systemet: 

«Mens den amerikanske kapitalismen går ut 

på å ’la unge bedrifter fødes’, virker det som 

om loven for den franske kapitalismen er å 

’hindre gamle bedrifter i å dø’». 

35 år senere hørtes daværende generalsekretær 

i Sosialistpartiet, Lionel Jospin, ut 

som et ekko av dette: «Frankrike har ikke en 

arbeidsgiverklasse som er på høyde med landets 

vesen og ambisjoner. Det er en kjensgjerning 

i Frankrikes historie. Å svekke offentlig 

sektor, å overlate styringen til den mest bakstreverske 

delen av arbeidsgiverklassen – som 

beriker seg selv uten å gi noe fra seg – skaper 

verken tillit eller vitalitet.» 

Det var bare gradvis at man måtte velge 

enten «modernisering» styrt av det offentlige 

(nasjonaliserte selskaper, pengepolitikk) eller 

«modernisering» gjennom samkjøring etter 

press fra europeisk konkurranse. Begge muligheter 

så faktisk ut til å eksistere side om side 

helt frem til det nyliberale dogmet hardnet 

til. «Europa» har nemlig ikke alltid tvunget 

frem privatisering eller angrepet lønnstakernes 

rettigheter. Heller ikke USA har gjort det: 

Flere statlige selskaper i Frankrike var blant de 

fremste mottakerne av Marshall-hjelpen. For 

å motvirke utbredelsen av kommunismen i 

Europa, beklaget Washington i mange år etter 

krigen den franske arbeiderklassens bedrøvelige 

skjebne. 

Fra 1947 ødela behovet for amerikanske 

bevilgninger, den kalde krigen og de koloniale 

eskapadene alle utsikter til en venstreregjering 

i Frankrike. SFIO, som allierte seg med 

sentrum-høyre, slo inn på en «europeisk» dis- 

kurs som skulle pynte på en antisosial innenrikspolitikk 

og en USA-vennlig underkastelse 

i utenrikspolitikken. Mot slutten av 40-tallet 

kunne man altså se konturene av den forskyvningen 

mot høyre som skulle slå inn for 

fullt i 1983, to år etter at François Mitterrand 

ble valgt inn i Elysée-palasset. Denne gangen 

fremsto sosialistenes konservative kursendring 

– støttet opp av partiets borgerliggjorte 

sosiale basis – som fullbyrdet. 

« 

Å svekke offentlig sektor, 

å overlate styringen til 

den mest bakstreverske delen 

av arbeidsgiverklassen – som 

beriker seg selv uten å gi noe 

fra seg – skaper verken tillit 

eller vitalitet.» 

Lionel Jospin 

IFØLGE EN ALLMENT AKSEPTERT analyse av 

disse hendelsene begikk venstresiden et forferdelig 

feiltrinn i 1981, da det iverksatte et 

radikalt program som ikke tok hensyn til hvor 

tett knyttet Frankrike var til den internasjonale 

økonomien. Feilvurderingen førte umiddelbart 

til en rekke finanskriser (underskudd, 

devalueringer). Dette tvang sosialistene til så 

fort som mulig å gjeninnføre «fasthetspolitikken» 

som deres konservative forgjengere 

(Giscard d’Estaing og Raymond Barre) og deres 

europeiske partnere (Helmut Kohl og Margaret 

Thatcher) representerte. 

I virkeligheten er denne rekonstruksjonen 

bare delvis riktig. For venstresiden ventet 

ikke til 1983 med å innse at den økonomiske 

avhengigheten kunne få en isolert kapitalismefiendtlig 

politikk til å grunnstøte. Et land 

som innførte en aktiv statlig investeringspolitkk 

måtte derfor, ifølge sosialistene, «kunne 

dra fordel av nødvendigheten av å begrense 

en endeløs oppblåsing av [importen] som kan 

ødelegge gjenopptakelsen av landets økonomiske 

ekspansjon». 

Konkurransen og spesialiseringen var 

betinget av resultatet: «Frie valutakurser er 

ikke et dogme. Det er et virkemiddel som kan 

rettferdiggjøres i den grad det bidrar til vekst 

og økt sysselsetting, og ikke når resultatet i 

praksis er å fremme inflasjon, deflasjon og 

arbeidsløshet, enten i tur og orden eller på én 

og samme tid.» 13 Og videre krevde «gjenerobringen 

av det indre marked» at jerngrepet om 

valutaen ble løsnet: «På europeisk nivå kan 

ikke det sosialistiske partiet gå god for dagens 

europeiske monetære system (EMS), hvor de 

svakeste valutaene bindes opp mot den tyske 

Transavantgarden / se midtsiden. Alle bilder © MIMMO PALADINO, Uten tittel, 1986 

mark, noe som i påvente av en ny krise rettferdiggjør 

ytterligere innstramminger.» 

François Mitterrand gikk imidlertid bort 

fra de fleste av disse handels- og valutapolitiske 

føringene så snart han var valgt inn i 

Elysée-palasset. 14 Dette kan gi assosiasjoner 

til rådet fra Emmanuel Monick til Leon Blum 

i 1936, ettersom beslutningen i 1981 (ifølge 

daværende finansminister Jacques Delors) 

hang sammen med ønsket om ikke å true 

«den nødvendige sammenhengen mellom den 

franske republikkens økonomiske politikk og 

dens utenrikspolitikk.» Det vil si «dens forsøk 

på å blåse nytt liv i utviklingen av Europa.» 

ETTER 1983 BLE DET kapitalismefiendtlige 

prosjektet gravlagt. Og som på 1950-tallet tjente 

«europaspørsmålet» som erstatningsutopi. 

Men siden det europeiske fellesskapet åpent 

tok en nyliberal og frihandelsorientert vending, 

kunne ikke sosialistenes kursendring 

bare være et midlertidig tilfluktssted for en 

svekket sosialistisk strategi: Dette var innledningen 

til den endelige avsvergelsen. En rekke 

nasjonale virkemidler som den franske venstresiden 

selv hadde etablert for å demme opp 

for kapitalens makt – demokratisk kontroll 

over pengepolitikken, investeringer, sterk 

offentlig sektor – ble rasert av den samme 

venstresiden i markedets navn. 

Statsviteren Pierre Rosanvallon forutså de 

franske sosialistenes kursendring allerede i 

juni 1982, og pekte på de begrensninger som 

lå i det man ennå ikke kalte «globalisering»: 

«I en åpen økonomi er det lite rom for nasjonal 

manøvrering. Man utveksler ikke bare 

varer og tjenester, men ender uunngåelig opp 

med også å måtte importere økonomisk politikk.» 

15 Men for Rosanvallon og hans moderate 

venner, var det absolutt ikke tilrådelig 

å forsøke å redusere de begrensningene som 

lå i en «åpen økonomi», i håp om å forandre 

samfunnet. Man måtte tvert imot akseptere 

det trange handlingsrommet, og slik ville også 

venstreregjeringer hindres i å «begå feiltrinn» 

– det vil si være trofast mot sine programerklæringer 

om å holde kapitalen i tømme. 

I september 1989 gikk daværende statsminister 

fra Sosialistpartiet, Michel Rocard, 

videre til nye begravelser. Fremfor alt gjaldt 

det forhåpningene om et sosialt Europa, som 

partiet hans i lang tid hadde gitt næring til: «Vi 

har i dag et flertall konservative regjeringer i 

det europeiske fellesskapet. De mener at den 

beste måten å oppnå økonomisk ekspasjon 

på, er å la folk tjene penger uten å bry seg om 

hvordan de gjør det, og praktisk talt ikke skattlegge 

kapitalen og dens inntekter.» 16 Hva var 

så Rocards konklusjon? «Spillereglene for den 

internasjonale kapitalismen straffer enhver 

dristig sosial politikk. Vi må følge reglene i 

dette nådeløse spillet for å bygge Europa.» 17 

Noen uker senere falt Berlinmuren, og sosia- 


listene som hadde sittet ved roret i regjering, 

kunne nå rettferdiggjøre seg selv retrospektivt. 

De kunne gjenta, med påtatt skuffelse, 

seiersropet til Margaret Thatcher: «Det finnes 

ikke noe alternativ». 

Sosialisten Pascal Lamy ble nylig utnevnt 

til generaldirektør i Verdens handelsorganisasjon 

(WTO), det vil si til politimann for den 

liberale verdensordenen. Lamy har tidligere 

vært rådgiver for Pierre Mauroy, som var statsminister 

i Frankrike på begynnelsen av 80-tallet, 

og deretter for Jacques Delors i Brussel, før 

han ledet privatiseringen av den store franske 

banken Crédit Lyonnais. 

Lamys hamskifte ser ut til å være fullbyrdet 

med den nye toppstillingen i WTO. Og i 

den frihandelspolitikken som Lamy predikerer, 

veier progressiv internasjonalisme mindre 

enn fasttømringen av en markedstenkning 

som kan påtvinge samfunnet regler som tjener 

arbeidsgiverne: «Franske bedriftsledere er 

europavennlige fordi de har forstått at opprydningen 

i og ’markedifiseringen’ av den franske 

økonomien skjer gjennom Europa, takket 

være Europa og på grunn av Europa.» 18 

«GLOBALISERING» OG «EUROPA» er noen 

ganger blitt presentert i form av løfter om frihet, 

åpenhet og kulturutveksling, andre ganger 

i form av erklæringer om maktesløshet i 

forhold sosiale omveltninger. Henvisningene 

til globalisering og det europeiske fellesskap 

har fungert som en krigsmaskin som har opphevet 

den sosiale kontrakten uten å «skyte et 

eneste skudd». Man har manipulert internasjonalistisk 

solidaritet til å bli solidaritet med 

kapitalen. Man gir inntrykk av å forsvare «den 

polske rørleggeren» for å sørge for at billigste 

løsning vinner frem. Og man har i det uendelige 

brukt argumenter om «internasjonale 

begrensninger» for å skjule at dette presset har 

økt på grunn av en bevisst politikk. 19 

Disse skjebneorienterte talemåtene og 

denne underkastelsespedagogikken er som 

vi har sett, et tilbakevendende fenomen i 

historien. Det uforutsette gjennombruddet i 

Frankrike 29. mai vil ikke i seg selv snu de 

sosiale ødeleggelsene. Men i den grad denne 

seieren oppmuntrer til nye offensiver, åpner 

den definitivt for nye overraskelser. oversatt av G.E. 

1 Mitterrand ble valgt til president i 1981 på et offensivt økonomisk 

program for å få ned arbeidsledigheten. Dette førte til massiv kapitalflukt. 

Overs.anm. 

2 Se Anne-Cécile Robert, «Et sosialistisk ja?», norske Le Monde diplomatique, 

mai 2005. 

3 Venstresiden i den spanske borgerkrigen (1936-39) ble kalt «republikanere», 

de kjempet for den spanske republikken og den demokratisk 

valgte Folkefrontregjeringen. Overs. anm. 

4 Formulering hentet fra Bernard-Henri Lévy, i et intervju med Le 

Monde, 28. mai 2005. 

5 François Hollande (leder for det franske sosialdemokratiske partiet, 

Parti Socialiste), «Les transformations du capitalisme», La Revue 

socialiste, april 2005. 

6 Jf. Frédéric Lordon, «L’Europe concurrentielle, ou la haine de l’Etat» 

(Det konkurransestyrte Europa, eller hatet mot staten), http ://econon.free.fr/Lordonhtml.html 

7 Le Monde, 6. mai 2005. 

8 Leon Blum sto på 1930-tallet i spissen for venstrekreftene i 

Frankrike (Folkefronten) og ble landets første sosialistiske statsminister 

i 1936. Overs. anm. 

9 In Jean Lacouture, Léon Blum, Le Seuil, Paris, 1977, p. 325. 

10 Charles de Gaulle, Mémoires de guerre, le salut, Plon, p. 121. Même 

une petite formation centriste, l’Union démocratique et socialiste 

de la Résistance (UDSR), proclame alors la fin de la « bourgeoisie 

triomphante », « ensevelie dans le passé ». 

11 Monnet spilte en sentral rolle i utarbeidelsen av Schumanplanen, 

som førte til opprettelsen av Kull- og stålunionen. 

12 Jf. Quand la gauche essayait (Da venstresiden forsøkte), Arléa, Paris, 2000. 

13 Parti socialiste, Projet socialiste, Club socialiste du livre, Paris, 1980, s. 222-224. 

14 Dette innrømmer Pierre Mauroy, som var statsminister på denne 

tiden: Pierre Mauroy, C’est ici le chemin (Dette er veien), Flammarion, 

Paris, s. 17-28, og Quand la gauche essayait, op. cit. 

15 Pierre Rosanvallon, «Le choc déflationniste et après» 

(Deflasjonssjokket og tiden etterpå), Libération, 23. juni 1982. 

16 Le Point, 4. september 1989. 

17 Sitert av avisen L’Humanité, 23. oktober 1989. 

18 Pascal Lamy, «Le modèle français vu d’Europe» (Den franske modellen 

sett fra Europa), Le Débat, Paris, nr. 134, mars-april 2005. 

19 Jf. Serge Halimi, Le Grand bond en arrière (Det store tilbakeskrittet), 

Fayard, Paris, 2004. Se også Halimis artikkel «Veikartet for privatisering», 

norske Le Monde diplomatique, juni 2004.


LIBANON: FNs sikkerhetsråd 

edtok å beordre uttrekning 

av syriske tropper fra 

Libanon – siden har det 

skjedd en rekke angrep på 

syriske arbeidere i Libanon. 

Landet har et politisk system 

basert på religiøs tilhørighet, 

klansinndeling og korrupsjon. 

I dette systemet går 

makten i arv fra far til sønn, 

og klanstilhørighet teller 

mer enn politiske bånd. Det 

finnes 17 anerkjente trosretinger. 

De fleste organiserer 

eg på basis av religiøs tilhørighet. 

Landet foretrekker å 

glemme sin fortid – forsøket 

på å utarbeide en felles 

lærebok i historie ble nylig 

gitt opp. Alain Gresh rapporterer 

her fra Libanon. 

ALAIN GRESH 

Sjefredaktør, Le Monde diplomatique Frankrike. 

Støtteerklæringene strømmer inn, 

fra Saida i sør, Bekaa-dalen i vest, 

Tripoli i nord og ulike deler av 

Beirut – samt fra alle veldedige og 

sosiale organisasjoner, Den sunnimuslimske 

liga og journalister. Alle 

hyller hemningsløst den nyvalgte og 

hans ønske om å videreføre sin fars 

arbeid. Dette er mannen som kan 

lede Libanon til en bedre fremtid. 

I reneste sovjetstil kverner tvskjermen 

ut lovprisninger, mens 

kommentatoren gleder seg over 

den massive oppslutningen om 

«familien»s avgjørelse om gi seg selv 

en ny leder. En gruppe parlamen- 

tarikere, flankert av flere tidligere 

ministere, sverger troskap til det nye 

overhodet. I dagene som følger får 

han audiens hos Jacques Chirac i 

mer enn en time, og ønskes deretter 

velkommen på George W. Bushs 

ranch, sammen med den saudiarabiske 

kronprinsen Abdullah. 

HVEM ER SÅ denne høyvelbårne 

frelseren? En nesten helt ukjent 

mann med en kortfattet biografi, 

presentert av den franskspråklige 

avisen L’Orient-Le Jour som «spesialisert 

innen telekommunikasjon». Vi 

snakker om 35 år gamle Saad Hariri, 

sønn av den drepte tidligere stats- 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I LIBANON ER AVGRUNNEN MELLOM SUNNI- 

Etter «sedertrer 

Brød formet som ordet Allah, henger over Libanons tidligere drepte statsminister Rafik Hariri i midten, de to andre av hans sønn Saad. © Scanpix 

ministeren Rafik Hariri, som nylig 

ble utpekt som sin fars etterfølger. 

Han er utdannet ved Georgetownunversitetet 

i Washington, og har 

vært generaldirektør i Saudi Oger, 

et selskap med omsetning på to 

milliarder dollar og 35 000 ansatte. 

Han er sunnimuslim og har nære 

bånd til den saudiarabiske kongefamilien, 

spesielt prins Abdul Aziz 

Bin Fahd, kongens innflytelsesrike 

yngstesønn. Hvilke politiske kvalifikasjoner 

har Saad Hariri? Ingen 

ser ut til å være opptatt av det. Det 

er ikke et parti eller en organisasjon 

som har utnevnt ham til leder. Det 

er «familien» – et begrep som ikke 

blir oppfattet som noe negativt – 

som gjennom en offisiell meddelelse 

opplyste folket om sin avgjørelse. 

Den er todelt: For det første skal 

Hariris enke, Nazek Hariri, overta 

«overoppsynet med og ledelsen av 

alle velgjørenhetsorganisasjoner 

som Libanons martyr var beskytter 

for». For det andre skal sønnen 

Saad overta «det historiske ansvaret 

for og ledelsen av alle nasjonale og 

politiske saker, for å videreføre den 

nasjonale gjenoppbyggingen på alle 

plan.» 

I en tid da man proklamerer at 

et «nytt og demokratisk Libanon» 

er født, er det ingen som uttrykker 

den minste forbauselse over denne 

føydalistiske arvefølgen. Ei heller er 

det noen som spør hvorfor søsteren 

til den avdøde, Bahia Hariri, blir forbigått 

– selv om hun er en parlamentariker 

som har spilt en sentral rolle 

i demonstrasjonene etter drapet på 

broren. 

Saad Hariri har forsikret journalistene 

som lovpriser ham om 

at «ingenting vil forandre seg. Jeg 

kommer til å føre videre alt min far 

gjorde, og vi vil fortsette hans arbeid 

når det gjelder informasjonsvirksomhet 

og sosiale organisasjoner.» 1 

Denne bemerkningen har fått flere 

til å trekke på smilebåndet, i og med 

at alle de viktigste mediene og de 

fleste innflytelsesrike journalister 

fikk sjenerøse pengebidrag fra Rafik 

Hariri. 

Et merkverdig paradoks: I et land 

der nesten 200 000 syriske soldater 

var utstasjonert, disponerte mediene 

en frihet som er ukjent i resten 

av den arabiske verden – ikke minst 

de landene som nå gjør seg til «faddere» 

for den demokratiske over- 

gangen i Libanon, nemlig Egypt og 

Saudi-Arabia. Men det fantes noen 

strengt forbudte temaer for media: 

rollen til syriske og libanesiske sikkerhetstjenester, 

Rafik Hariris virke 

og formue, samt hans ansvar for de 

sosiale og økonomiske problemene 

i landet, fremfor alt Libanons bunnløse 

gjeld. Bare det første av disse 

tabuene er foreløpig opphevet. 

Alle proklamerer høyt og tydelig 

at Libanon nå en gang for alle har 

overkommet sine interne splittelser. 

I løpet av noen måneder gikk 

begivenhetenes gang så fort at man 

fortsatt ikke helt har forstått hva 

som skjedde. Ballen begynte å rulle 

i slutten av august 2004, da Syrias 

president Bashar El-Assad besluttet 

å forlenge mandatet til sin fremste 

allierte i Libanon, president Emile 

Lahoud. 

Diktatet fra den syriske presidenten 

overrasket til og med Damaskus’ 

nærmeste allierte, som ikke ble 

informert før i siste øyeblikk. I 1995 

forlenget en lignende prosedyre 

regjeringsperioden til Libanons president 

Elias Hrawi med tre år uten at 

det skapte sterke reaksjoner, verken 

nasjonalt eller internasjonalt. 

Men den regionale og internasjonale 

situasjonen har endret seg, og 

Frankrike og USA bestemte seg for 

å sette foten ned. Allerede 2. september 

vedtok FNs sikkerhetsråd med 

det påkrevde flertallet (9 av 15 stemmer) 

resolusjon 1559, som beordrer 

uttrekning av syriske tropper fra 

Libanon og avvæpning av militsene 

i landet (underforstått Hizbollah og 

væpnede palestinske grupper). 

Sedertrerevolusjonen 

ble kraftig 

promotert i media, 

som dekningen av 

oransjerevolusjonen 

i Ukraina og 

roserevolusjonen i 

Georgia 

RAFIK HARIRI VALGTE Å GÅ av i protest 

mot politikken fra Damaskus. 

Drapet på ham 14. februar i år, som 

de fleste medier umiddelbart tilskrev 

den syriske sikkerhetstjenesten, ga 

startskuddet til en folkelig mobilisering 

rundt tre krav: al-Haqiqa, 

det vil si sannheten (om drapet), at 

sjefene for den libanesiske sikkerhetstjenesten 

går av, og at syriske 

styrker trekkes ut. Mobiliseringen 

kulminerte med en enorm demonstrasjon 

i Beirut 14. mars, der flere 

hundre tusen libanesere gikk ut i 

gatene. Var gjenforeningen av folkegruppene 

i landet – maronitter og 

sunnier, sjiaer og drusere – endelig 

i gang? 

Dette bildet av «sedertrerevolusjonen» 

ble kraftig promotert i 

nasjonale og internasjonale medier, 

og hadde flere fellestrekk med dekningen 

av «oransjerevolusjonen» 

i Ukraina og «roserevolusjonen» i 

Georgia. Men som alltid var fremstillingen 

preget av at man så bort fra 

landets spesielle historie eller tolket 

den på en svært forenklet måte: som 

kampen mellom det onde og det 

gode, mellom demokrati og totalitarisme. 

Det er ingen tvil om at et flertall 

av befolkningen i Libanon hadde 

fått nok av de syriske styrkenes 

tilstedeværelse og den hyppige 

innblandingen fra Damaskus. De 

syriske makthavernes feilgrep, som 

president Bashar El-Assad innrømmet 

i sin tale 5. mars – der han 

annonserte at styrkene ville trekke 

seg ut, i tillegg til den syriske sikkerhetstjenestens 

dominans i Libanon, 

forsterket ubehaget og misnøyen. 

Dette til tross for rollen Syria spilte 

i å få slutt på borgerkrigen i landet 

og Syrias støtte til motstanden mot 

Israels okkupasjon av Sør-Libanon. 

Men legg merke til følgende 

kjensgjerning: De samme statslederne 

som var ansvarlige for borgerkrigen, 

hvorav de fleste samarbeidet 

nært med Syria før de gjorde helomvending, 

står fortsatt i fremste 

rekke. Det har ikke kommet frem 

en eneste ny politisk figur de siste 

månedene – det er fremdeles navn 

som Gemayel, Jumblatt, Hariri, 

Franjieh og Chamoun som dominerer. 

Og ingen av dem fremmer 

selv det minste forslag om reform av 

et politisk system som er basert på 

religiøs tilhørighet, klansinndeling 

og korrupsjon. 

Deres eneste slagord er «Syria 

er roten til alt ondt i Libanon», og 

dette bygges opp av de mest vanvittige 

rykter. For eksempel at 800 000 

syriske familier skal ha koblet seg 

til det libanesiske strømnettet, uten 

å betale for forbruket sitt… Og hva 

med korrupsjonen? «Vi legger all 

skyld på syrerne,» sier en økonom, 

«akkurat som vi ga palestinerne 

skylden for alle våre sorger i 1983. 

Og dermed er det ingen som stiller 

spørsmål ved pengesummene som 

libanesiske statsledere har stjålet. 

Hvordan kunne statsgjelden øke fra 

3 til 18 milliarder dollar mellom 

1991 og 1998, under Hariris første 

regjering?» 

HISTORISK SETT ER det politiske 

systemet i Libanon organisert på 

basis av trossamfunn. Dette strekker 

seg tilbake til tiden rett etter første 

verdenskrig, da Folkeforbundet i 

1920 ga Frankrike mandat til å styre 

landet. Det finnes 17 anerkjente 

trosretninger i Libanon. De største 

kristne trossamfunnene er maronitter 

(katolikker), gresk-ortodokse og 

gresk-katolikker. De største muslimske 

trossamfunnene er sunnier og 

sjiaer, som også innbefatter drusere. 

Grunnloven som ble påtvunget

OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINNE 

evolusjonen» 

fra Paris i 1926 presiserer i artikkel 

95 at: «Med det formål å skape rettferdighet 

og forståelse, skal trossamfunnene 

i en overgangsfase være likt 

representert i offentlige stillinger og 

i sammensetningen av departementene.» 

Dette systemet, som ble stadfestet 

etter uavhengigheten i 1943, 

innebærer i praksis at maronittene 

dominerer. Ifølge en uskreven lov 

skal presidenten være maronitt, 

statsministeren sunnimuslim og 

presidenten i nasjonalforsamlingen 

sjiamuslim. Fordelingen av seter i 

parlamentet følger et lignende skjema: 

60 prosent til de ulike kristne 

trossamfunnene, 40 prosent til de 

muslimske. 

Taif-avtalen fra 1989 foreslo å gi 

kristne og muslimer lik representasjon. 

Muslimene utgjør da også et 

flertall av befolkningen, sannsynligvis 

mer enn 60 prosent. Taif-avtalen 

ble undertegnet under syrisk beskyttelse, 

og markerte slutten på borgerkrigen 

som hadde herjet Libanon 

siden 13. april 1975 og tatt livet av 

flere titalls tusen mennesker. Taifavtalen 

omtaler «avviklingen av det 

religionsbaserte politiske systemet» 

som en avgjørende nasjonal målsetning, 

som bør gjennomføres i etapper. 

Etter valget av et nytt parlament, 

bør man «etablere en nasjonal 

instans bestående av landets øverste 

ledere, og politiske, intellektuelle og 

sosiale personligheter. Denne instansen 

skal ha som oppgave å studere 

og foreslå tiltak som kan avskaffe 

det religionsbaserte systemet, og 

legge disse frem for parlamentet og 

ministerrådet, samt å holde oppsyn 

med iverksettelsen av tiltakene i 

overgangsperioden.» 

Det ble gjennomført valg i 1992, 

og Rafik Hariri ble statsminister. De 

politiske reformene ble imidlertid 

lagt på is. Den langvarige og brutale 

borgerkrigen, som hadde som fremste 

mål å gjøre slutt på det religionsbaserte 

politiske systemet, endte 

med motsatt resultat: konflikten var 

så barbarisk at hver og en måtte 

søke ly blant sine egne. Tilhørighet 

til klaner og religiøse trossamfunn 

ga større beskyttelse enn ideologisk 

tilknytning. Etter 1989 ble det også 

gitt amnesti til lederne for militsene, 

og dette hindret det libanesiske samfunnet 

å granske sin historie. 

Dette forsterket ideen om at krigen 

i Libanon var «de andres krig» 

– palestinernes, israelernes og syrernes. 

Det politiske systemet stengte 

seg inne i en religionsinndeling som 

var enda strengere enn før 1975, også 

for de unge. «Vi hadde ikke kontakt 

på tvers av trosretninger,» forteller 

Ahmed, student ved Det amerikanske 

universitetet i Beirut, et universitet 

som faktisk er kjent for religiøs 

sameksistens. «Man hadde venner 

som tilhørte samme religion. Og selv 

om vi demonstrerte sammen etter 

drapet på Rafik Hariri, blir det mer 

og mer mistroiskhet: alle spør seg i 

stillhet hva de andre tenker, hva de 

vil…» Ingen av tiltakene som foreslås 

i Taif-avtalen, er gjennomført 

– bortsett fra at merknaden om religiøs 

tilhørighet er fjernet fra identitetskortene. 

Mens de religionsuavhengige 

partiene på venstresiden er kraftig 

svekket (Kommunistpartiet, 

Organisasjonen for kommunistisk 

handling, osv.), organiserer de fleste 

andre grupperinger seg mer enn 

noen sinne på basis av religiøs tilhørighet: 

Hizbollah og Amal-bevegelsen 

«representerer» sjiamuslimene; 

sunnimuslimene, som nå har mistet 

sin nasjonale leder, har flokket seg 

rundt Rafik Hariri; Sosialistpartiet 

ledet av Walid Jumblatt er sosialistisk 

bare i navnet, og organiserer 

først og fremst drusere. Maronittene 

har på sin side «forent» seg i en 

gruppe som kalles Qornet Shahwan. 

Den ble grunnlagt i 2000 og består 

av Lebanese Forces, Den patriotiske 

bevegelsen ledet av general Michel 

Aoun (som vendte hjem til Libanon 

i begynnelsen av mai etter nesten 

15 år i eksil), tidligere president 

Amin Gemayel, Chamoun-familiens 

Nasjonale parti, samt diverse uavhengige 

folkevalgte. 

I dette systemet går makten i arv 

fra far til sønn, og klanstilhørighet 

teller mer enn politiske bånd. De 

tradisjonelle maronittiske lederne 

er blitt marginalisert og splittet 

etter Taif-avtalen, mens patriarken 

Nasrallah Boutros Sfeir har seilt opp 

som representant for «det maronittiske 

fellesskapet». Han er blitt tatt 

imot i Washington og Paris, og har 

en finger med i spillet i alle forhandlinger 

som pågår og uttaler seg om 

alle spørsmål. 

Ett av dem er valgloven fra 2000. 

Sammen med rådet av maronittiske 

biskoper fordømmer han denne 

loven fordi «de kristne vil kunne 

velge bare 14 av sine parlamentarikere, 

mens de resterende 50 kristne 

representantene vil bli valgt av muslimer, 

takket være listesystemet.» 2 

Derfor mener han at det nye Libanon 

bør opprette separate valgmannsforsamlinger, 

slik at maronitter stemmer 

på maronitter, drusere på drusere, 

og så videre. Var det noen som 

sa demokrati? 

Forbrytelsene mot 

menneskeheten 

ble begått under 

beskyttelse fra den 

israelske hæren 

MARTYRPLASSEN I BEIRUT BLE et 

symbol på «sedertrerevolusjonen» 

som rystet landet i begynnelsen av 

året. Plassen ble et samlingspunkt 

for demonstrasjoner som krevde 

uttrekning av syriske tropper. Det 

ble reist en teltby, «frihetens leir», 

etter inspirasjon fra Kiev og Tbilisi. 

Men etter at Syria trakk ut sine siste 

soldater 26. april, har det ikke vært 

like folksomt på Martyrplassen. 

I dag finner man imidlertid noen 

hundre unge folk, for det meste 

studenter, som har byttet ut det 

libanesiske flagget med flagget til 

maronittmilitsen Lebanese Forces 

(LF). De krever løslatelse av «frihetsmartyren» 

Samir Geagea, som en 

amerikansk utsending ikke har nølt 

med å sammenligne med Nelson 

Mandela. 3 Samtidig arrangeres det 

seremonier i maronittiske landsbyer 

og større byer der man krever at den 

tidligere LF-lederen slippes fri etter å 

ha sittet fengslet i elleve år. 

Ti tusen demonstranter strømmer 

fra Beirut og omegn til Bkerke 

oppe i fjellene nordøst for Beirut 

– hovedsetet for det maronittiske 

patriarkatet. Mobiliseringen avsluttes 

av en messe ledet av biskop i 

den maronittiske kirken, Roland 

Aboujaoudeh. 

Men hvem er egentlig Samir 

Geagea? Noen linjer i en engelskspråklig 

avis 4 minner om at han er 

ansvarlig for drapet på tidligere stats- 

minister Rashid Karami og flere av 

rivalene sine i den kristne leiren, deriblant 

Dany Chamoun, sønn av tidligere 

president Camille Chamoun, 

samt Tony Franjieh, sønn av tidligere 

president Suleiman Franjieh, hans 

kone og deres datter på tre år. 

Amnestiloven fra 1991 gjaldt 

ikke de krigsforbrytere som på det 

tidspunktet var under etterforskning. 

Geagea var den eneste dette 

var tilfellet for, og LF insisterer på 

denne «urettferdigheten». En rekke 

andre kriminelle er jo på frifot? Hvis 

den internasjonale straffedomstolen 

hadde eksistert på denne tiden, er 

det imidlertid ingen tvil om at flere 

av dagens politiske ledere i Libanon, 

både fra opposisjonen og blant de 

som kalles «lojalister» (trofaste mot 

Syria), ville blitt stilt for retten i 

Haag. 

Men landet foretrekker å glemme 

sin fortid. Forsøket på å utarbeide 

en felles lærebok i historie ble nylig 

gitt opp – så motstridende er oppfatningene, 

og da spesielt av borgerkrigen 

(1975-1989). «Vi kjenner 

ikke denne historien, den er ikke er 

en del av pensum,» sier studenten 

Karim. «Man lærer den versjonen 

som gjelder i sitt trossamfunn og 

vi unngår å snakke om det.» Det er 

altså ikke satt i gang noen form for 

forsoningsprosess i Libanon. 

Samir Geagea er imidlertid ikke 

en hvilken som helst forbryter. 

Sammen med LF-lederen Bashir 

Gemayel, oppmuntret han israelske 

tropper til å invadere landet i juni 

1982, under ledelse av daværende 

forsvarsminister Ariel Sharon. På 

begynnelsen av den israelske hærens 

okkupasjon av Vest-Beirut, ga Bashir 

Gemayel følgende uttalelse om LFs 

hjelp til israelerne: «Vi har begynt 

med å kutte vannforsyningen og 

strømmen. Vi er klare til å gå mye 

lenger, også militært, hvis det er nødvendig. 

Hvis slaget om Beirut bare 

kan gjennomføres sammen med oss, 

vil jeg kjempe ved deres side. Men 

jeg vil kunne gi dere en mye større 

hjelp når makten er i våre hender.» 5 

Bashir Gemayel ble faktisk valgt 

til president, 23. august 1982, i skyggen 

av israelske stridsvogner, men 

ble drept 14. september samme år. 

Broren, Amin Gemayel, ble like etter 

valgt under samme omstendigheter. 

«Det internasjonale samfunn» var 

ikke spesielt bekymret over at disse 

to valgene foregikk med israelske 

stridsvogner som voktere. I mellomtiden, 

16.-18. september 1982, 

skjedde massakrene i flyktningleirene 

Sabra og Shatila, der flere tusen 

palestinere – inkludert kvinner, 

barn og eldre – ble massakrert under 

grusomme forhold. 

Disse forbrytelsene mot menneskeheten 

ble begått under beskyttelse 

fra den israelske hæren, og ble ledet 

av to ledere fra Lebanese Forces, 

Elie Hobeika, som ble drept under 

mystiske omstendigheter 24. januar 

2002, og Samir Geagea. 6 Det er ikke 

rart at tanken på løslatelse av Geagea 

skaper grøsninger i palestinske flyktningleire. 

«Den libanesiske hæren 

har ikke klart å beskytte syriske 

arbeidere i Libanon de siste ukene,» 

sier Marwan Abdallah, en av lederne 

i flyktningleiren Mar Elias, som ligger 

inne i selve Beirut. «Hvordan 

skal de da klare å forsvare oss?» 

Siden 14. februar har det skjedd 

en rekke angrep på syriske arbeidere 

i Libanon. Flere hundre tusen 

syrere arbeider I Libanon, der de som 

regel har de dårligst betalte jobbene, 

spesielt i byggebransjen og i land- 

bruket. Flere av dem er blitt drept 

de siste månedene, og et stort antall 

har flyktet fra landet – noe som har 

lammet flere sektorer. Amnesty 

International har rettet en appell 

til den libanesiske regjeringen om å 

straffe de ansvarlige for disse angrepene. 

7 

« 

Du må ikke dra 

til sjiabydelene, 

der risikerer du å få 

strupen skåret over 

hvis de forstår at du 

er franskmann eller 

amerikaner.» 

ET FLERTALL AV LIBANESERNE HAR 

gledet seg over å være kvitt syriske 

styrker og ha fått innfridd kravet 

om en granskningskommisjon om 

mordet på Rafik Hariri. Men denne 

gleden er blandet med stor bekymring 

for fremtiden. Trossamfunnene 

er langt ifra forsont, og skuler 

mistroisk på hverandre. De store 

demonstrasjonene tidligere i år var 

preget av mangelen på et klart prosjekt 

for politisk reform i landet, og 

striden rundt valgloven bekrefter at 

alle forsøker å sikre «sine» gruppers 

interesser. Forslagene om å innføre 

en liten dose proporsjonalitet 

i valgordningen, for å «åpne opp» 

det politiske systemet, blir avvist 

av alle krefter, bortsett fra Amal og 

Hizbollah. 

Josef Samaha i dagsavisen Al- 

Safir er en lederskribent som beskriver 

hendelsene i Libanon den siste 

tiden. «Vi har ikke vært vitne til 

fremveksten av en ny form for nasjonal 

enhet, men snarere at ulike folkegrupper 

har handlet parallelt, noe 

som har skapt en optisk illusjon av 

enhet,» sier han. 

Det var ikke bare ønsket om å få 

vite sannheten om drapet på Rafik 

Hariri som fikk sunnimuslimer til å 

gå massivt ut i gatene 14. mars. Like 

viktig var nok frykten som følge av 

den enorme sjiamuslimske demonstrasjonen 

Hizbollah organiserte 

7. mars: denne styrkemarkeringen 

samlet flere hundre tusen personer, 

deriblant mange fattige fra bydelene 

sør i hovedstaden, som dermed «la 

beslag på» byens sentrum, som vanligvis 

er forbeholdt det sunnimuslimske 

og kristne borgerskapet. 

I en kollektivdrosje snakker jeg 

med sjåføren og en annen passasjer, 

som lovpriser Frankrike, men 

advarer meg: «Du må ikke dra til 


sjiabydelene, der risikerer du å få 

strupen skåret over hvis de forstår at 

du er franskmann eller amerikaner. 

Sjiaene er ikke muslimer. De lar seg 

kjøpe for en dollar…» Noen dager 

tidligere gjennomførte Hizbollah et 

diskret raid mot en sjiamuslimsk 

veldelighetsorganisasjon, for å ødelegge 

hissige anti-sunnimuslimske 

pamfletter som organisasjonen delte 

ut. Avgrunnen mellom sunnier og 

sjiaer er dypere enn noensinne, og 

bildene av sjiamuslimske moskeer 

som blir utsatt for attentater i Irak, 

har ikke gjort situasjonen bedre. 

USAs politikk i Irak, som bygger på 

etniske og religiøse splittelser (mellom 

sjiaer, sunnier, kurdere, osv.) 

får mange i Libanon til å frykte «et 

komplott» som går ut på å splitte 

hele regionen: «Det religionsbaserte 

Libanon representerer nettopp det 

idealet USA vil gjennomføre i hele 

regionen for å splitte og svekke 

den,» sier en intellektuell jeg snakker 

med. 

EN MENINGSMÅLING ILLUSTRERER 

skillelinjene mellom trossamfunnene: 

8 På spørsmål om avvæpning av 

Hizbollah, svarer maronittene nærmest 

enstemmig at de støtter dette 

kravet, mens 31 prosent av sunniene 

og 79 prosent av sjiaene er imot. 

Maronittene godtar amerikansk og 

fransk engasjement i libanesisk politikk, 

mens det store flertallet av sunnier 

og sjiaer avviser det. 

Josef Samaha forklarer at maronittene 

paradoksalt nok kan komme 

til å bli de store taperne i denne nye 

situasjonen: «De kristne var henrykt 

over å se at alle viftet med det libanesiske 

flagget under demonstrasjonene. 

Men de som delte ut disse 

flaggene vil kreve sin del av makten. 

Og når aksjonene ikke lenger bare 

handler om å ta sitt samfunnsansvar 

som borgere, men om et system 

basert på religiøs balanse, er det normalt 

at de største trossamfunnene, 

nemlig sjia- og sunnimuslimene, 

krever en større andel av makten. 

Kampen mellom trosretningene er 

nok ikke over med det første.» 

oversatt av G.E. 

1 Al-Hayat, Beirut, 22. april 2005. 

2 The Daily Star, Beirut, 12. mai 2005. 

3 An-Nahar, Beirut, 22. april 2005. 

4 The Daily Star, 21. april 2005. 

5 Sitert av Alain Ménargues, Les Secrets de la guerre du 

Liban, Albin Michel, 2004, s. 305. 

6 Han forberedte seg på å vitne i en belgisk domstol 

om massakren i Sabra og Shatila og Ariel Sharons 

rolle i den. 

7 Se Amnesty Internationals erklæring fra 21. april 

2005, «Lebanon: Stop attacks on Syrians workers 

and bring perpetrators to justice.» 

8 The Daily Star, 21. april 2005. 

TEMA: Nasjonalisme 

Subcomandante Marcos 

USA i våre hjerner 

Jubileumsutgave om 

jubileumslandet 

ute i august/september 

Krisevitser 

Konspirasjonsteorier 

Videokunst m.m


STRAFF: Det har aldri vært så mange 

nnsatte, aldri så lange fengselsdommer, 

så mange livstidsdommer, 

og aldri så mange personer under 

rettslig kontroll. Man opplever 

utbredt voldsbruk og økonomisk 

utpressing av fangene. Fangene må 

nå betale for alt de trenger i hverdagen: 

Fra søppelposer til medisiner. 

Sentralfengslene har alltid oppmuntret 

til simpelhet og lureri. 

JANN-MARC ROUILLAN 

Har siden 1987 sonet en fengselsdom for sine aktiviteter i gruppen 

Action directe. Sitter i dag i Lannemezan-fengselet ved Toulouse i 

Frankrike. Har skrevet flere bøker, deriblant Lettre à Jules suivi de 

Chroniques carcérales (Agone, 2004). Ga nylig ut boken La Part des 

Loups (Agone, 2005). 

I løpet av de siste ti årene har fengselsforholdene 

i Frankrike blitt betraktelig verre. 

Kritikk fra flere parlamentariske kommisjoner 

og humanistiske erklæringer har ikke 

klart å stoppe denne utviklingen, ikke engang 

bremse den. Nylig ble det innført enda mer 

undertrykkende tiltak, som ytterligere forverrer 

en allerede uakseptabel situasjon. Denne 

politikken, som ifølge fengselsmyndighetene 

og de fengselsansattes fagforeninger handler 

om å ta tilbake kontrollen, bygger på forestillingen 

om fengsling som universalløsning og 

ønsket om å gjenreise autoritet. 

I disse resolutte talemåtene er det er ikke 

vanskelig å kjenne igjen forslitte fraser fra den 

pågående konservative revolusjonen i USA 

– de er knapt nok oversatt til fransk. I en 

epoke med «nulltoleranse» og et svært utrygt 

arbeidsmarked, blir fengselet i stadig større 

grad brukt som et redskap for å beskytte samfunnet 

mot den såkalt «farlige» samfunnsklassen, 

og da spesielt de mest sårbare delene av 

den: Gjennom fengselspolitikken organiseres 

en form for sosial apartheid som vi ikke har 

sett maken til siden 1800-tallets deportasjon av 

straffedømte til arbeidskolonier i oversjøiske 

områder, for eksempel Fransk Guyana. 1 

Et av de mest åpenbare resultatene av denne 

olitikken, er stadig mer overbefolkede fengsler. 

Til tross for en rekke prosjekter for bygging 

av nye fengselsanlegg og selektive benådninger, 

er kapasiteten sprengt. Dommerne fortsetter 

å fylle opp fengslene, med støtte i den 

svært ideologiske forestillingen om at flere 

innesperringer vil føre til mindre kriminalitet. 

Det har aldri vært så mange innsatte, aldri så 

lange fengselsdommer og så mange livstidsdommer, 

aldri så mange personer under rettslig 

kontroll. 

Problemet med overfylte fengsler er allerede 

blitt kritisert fra mange hold. Men selv de 

best informerte på utsiden kan knapt forestille 

seg hvordan det er å leve under slike forhold. 

Man kritiserer for eksempel at tre eller fire 

fanger blir stuet sammen i én celle på ni kvadratmeter, 

men er uvitende om de massive 

FENGSLING SOM UNIVERSALLØSNING 

«Å få fanger til å lukte som fanger» 

begrensningene når det gjelder tid i besøksrom, 

dusj, sosiale og kulturelle aktiviteter, luftetider, 

kvaliteten på måltider, helsetjenester 

– og også økt arbeidsløshet innenfor murene. 

Alle disse dagligdagse konsekvensene gjør 

fengselsbefolkningens liv enda mer elendig. 

TO ANDRE ASPEKTER VED endringsprosessen 

som er i gang i Frankrike, har fått mindre 

medieoppmerksomhet, men er akkurat like 

fundamentale: utbredt voldsbruk og økonomisk 

utpressing av fangene. 

For å holde den potensielt eksplosive situasjonen 

i fengslene under kontroll og knuse 

enhver spire til motstand, er fysisk og psykisk 

vold blitt en stadig viktigere del av måten straffeanstaltene 

drives på. Et tydelig signal om den 

pågående kursendringen kom i februar 2003, 

da den franske justisminister Dominique 

Perben etablerte spesialenheter for opprettholdelse 

av orden i fengslene, de såkalte ERISenhetene 

(Equipes régionales d’intervention 

et de sécurité). Etter dette har bruk av vold mot 

innsatte økt betraktelig, til øredøvende taushet 

fra medier og rettsvesen. 2 ERIS-enhetene 

organiserer storstilte razziaer i fengslene, men 

operasjonene har ikke gitt noen overbevisende 

resultater. De fungerer først og fremst som 

påskudd for veritable straffeekspedisjoner og 

kollektive avstraffelser etter fluktforsøk og 

ubetydelige episoder. 3 

Siden høsten 2004 har tendensen til en 

tøff konfrontasjonslinje blitt sterkere, helt inn 

i cellekorridorene. I Lannemezan-fengselet 

bruker stadig flere betjenter kampuniform, 

og et symptomatisk redskap har dukket opp, 

nemlig håndjern. I isolasjonsavdelingen ved 

Fleury-Mérogis-fengselet utenfor Paris blir 

de innsatte påsatt håndjern «på amerikansk 

vis» (fangen må strekke ut armene mellom 

cellesprinklene og blir påsatt håndjern før 

betjentene åpner døren. o.a.) hver gang de 

skal forflytte seg i eller utenfor bygningene. 

Det kan se ut til at håndjern er blitt en del av 

standardutrustningen blant fengselsbetjenter. 

Til og med ved fengselssykehuset i Fresnes 

har avdelingslederen håndjern og sikkerhetshansker 

hengende i beltet – til tross for at 90 

prosent av de innsatte er for syke til å komme 

seg ut av senga selv. 

En kvinnelig innsatt måtte 

føde med håndjern på 

Det vakte sterke reaksjoner da en kvinnelig 

innsatt i Fleury-Mérogis-fengselet måtte føde 

med håndjern på 31. desember 2003. Det ble 

imidlertid mye mindre oppstyr ett år senere, 

da justisdepartementet beordret at alle pasienter 

ikke bare skulle ha fotlenke, men også 

påsettes håndjern på ryggen under transport 

til lege. For den minste undersøkelse kan altså 

fangene bli sittende fastlenket i timevis under 

transporten. Man må ha opplevd dette selv for 

å forstå hvor smertefull en slik behandling 

Tidsskriftet Internasjonal politikk 

med spesialnummer [2–3·05] 

Norge 100 år etter 

Fredstanken i norsk utenrikspolitikk 

Oljepolitikk og utenrikspolitikk 

Norge og NATO 

Hvor gammel er norsk utenrikspolitikk? 

Norsk Midtøsten-politikk i Sikkerhetsrådet 

Norge, USA og Krekar-saken 

Norsk Utenrikspolitisk Institutt Postboks 8159 Dep. 0033 Oslo 

Tel.: [+47] 22 99 40 00 | Internett: www.nupi.no | E-post: pub@nupi.no 

kan være, og hvorfor stadig flere innsatte nekter 

legebehandling under slike forhold. 

I tillegg til denne dagligdagse volden kommer 

stadig mer brutale disiplinæroverføringer 

og isolasjon. Alle innsatte lever med trusler 

om fysisk vold og plassering i isolat hengende 

over seg. Individer som blir ansett som urostiftere 

og tilbøyelige til å organisere motstand 

blant de innsatte, blir skyteskiver. Man har 

gjeninnført den såkalte «helvetesrunden» fra 

tiden med de såkalte spesialanstaltene med 

høy sikkerhet (Quartiers de haute sécurité): 

omtrent 200 såkalt «farlige» fanger turnerer 

til ulike isolasjonsavdelinger rundt omkring 

i Frankrike – to måneder her, to uker der, fire 

måneder et annet sted… 4 Noen etapper innebærer 

ekstra hard belastning, med det formål 

å bryte folk ned. 

Gjennom 

fengselspolitikken 

organiseres en form for sosial 

apartheid 

Isolasjonsavdelingene ved sentralfengslene 

er attpåtil fullstappet. Tidligere var disse plassene 

forbeholdt de alvorligste psykiatriske 

tilfellene og fanger som var «beskyttet» av 

administrasjonen, men i dag blir innsatte plassert 

der i kortere eller lengre perioder uten 

det minste grunnlag. Ved sentralfengselet i 

Moulins kan for eksempel ledelsen plassere 

en innsatt som har normal soning i isolat, for 

å få plass til en nyankommet. Og for å bøte på 

manglende isolasjonsceller, bruker man stadig 

oftere såkalt «confinement»: Det vil si at den 

innsatte blir plassert i en vanlig celle ved en 

regulær fengselsavdeling, men celledøra kan 

bare åpnes med en politibetjent og forsterket 

eskorte til stede. Den innsatte får kun én time 

i friluft daglig, og fratas TV, radio og en stor del 

av sine egne eiendeler. Dusj er begrenset til et 

absolutt minimum, og man har formelt ikke 

adgang til andre vanlige aktiviteter som telefon, 

vaskeri, treningsrom og bibliotek. 

EN ANNEN STERK TENDENS i fengselspolitikken 

er at man forsøker å senke levestandarden 

og nivået på tjenestene i fengslene, samtidig 

som man presser så mye penger som mulig 

ut av de innsatte – offisielt for å dekke erstatningssummer 

til ofrene. Fattiggjøringen av 

fangene organiseres gjennom en rekke sparetiltak 

som innebærer fjerning av gratis tjenester 

og minimumsytelser. Det samme gjelder 

sosiale og kulturelle aktiviteter. Ødelagt eller 

utslitt materiell blir ikke byttet ut, og fellesarealer 

forsømmes. Etter at det gamle «sosiale 

rommet» ved Moulins-fengselet ble stengt, ga 

ledelsen de innsatte lov til å disponere en celleavdeling 

som hadde vært stengt i flere tiår. 

Men de måtte selv bekoste oppussingen – til og 

med lyspærene måtte de betale selv. 

Fangene må nå betale for alt de trenger 

Agora nr. 1–2, 2005, 286 sider, kr 140,– 

Av innholdet: 

Jacques Derrida: Brev til en japansk venn 

Langt intervju med Jacques Derrida 

Norske artikler om Derrida av Karin 

Gundersen, Ragnar Myklebust, Øyvind 

Pålshaugen og Ingebjørg Seip 

Nicholas Royle: Hva er dekonstruksjon? 

Geoffrey Bennington: Dekonstruksjon 

og etikk 

Annet: Dadaisme; Nietzsche; 

stor avdeling bokanmeldelser 

Agora finner du i Narvesen, universitetbokhandlene, 

Norli og Tronsmo; eller abonnér 

for kun kr 240,– per år (ca 700 sider): 

abonnement@universitetsforlaget.no 

www.aschehoug.no/agora 

i hverdagen: fra søppelposer til medisiner 

utskrevet av lege. Og etter som kvaliteten 

på maten blir dårligere, opplever fangene for 

første gang på flere tiår at mat igjen er blitt 

gjenstand for smuglervirksomhet. Simpelthen 

for å holde seg i live, må de innsatte kjøpe matvarer 

og hygieneartikler, samtidig som prisene 

på kantinene er skyhøye: fra 30 til 50 prosent 

mer enn det som er vanlig ellers. 

Målet med denne politikken er å få de 

innsatte til å betale for sitt eget livsopphold 

og samtidig tvinge dem til å godta dårligere 

arbeidsforhold bak murene. Etter å ha latt gratis 

sosiale aktiviteter og utdanningstilbud forfalle, 

driver fengselsmyndighetene med regelrett 

plyndring i forbindelse med utdanningstilbud 

i regi av nasjonale skolemyndigheter 

og fangebistandsorganisasjoner, ved å legge 

beslag på mer enn en tredel av pengene som 

bevilges til disse utdanningsprogrammene. 

Fengselsmyndighetene vinner på alle fronter 

i dette spillet, ikke minst siden de selv nylig 

har endret spillereglene: Nye bestemmelser fra 

5. oktober 2004 omhandler fangenes økonomiske 

midler, og er forkastelige på en rekke 

punkter. Etter at straffeloven kom i 1975, har 

den øvre grensen for hvor mye penger de innsatte 

kan motta uten (obligatorisk) fratrekk, 

kun økt fra 183 til 200 euro – på 30 år! Samtidig 

har fratrekkene på summer som overstiger 

taket på 200 euro, blitt tredoblet – altså en 

«skattlegging» på 30 prosent. 5 Enda verre er 

det at fangenes lønn blir regnet sammen med 

penger som overføres utenfra. Dette innebærer 

en umiddelbar ekstraskatt på 20 til 35 prosent 

i tillegg, og en proporsjonal nedgang i lønnsinntekt 

– i tillegg til at lønn som utbetales 

av fengselsadministrasjonen vilkårlig er blitt 

redusert med 10 til 20 prosent for ekstraarbeid 

innenfor murene. 6 

Stadig flere betjenter 

bruker kampuniform 

I strid med signalene som har kommet fra 

flere parlamentariske kommisjoner, får altså 

de innsatte ikke bedre betalt for arbeidet de 

gjør bak murene. Utbyttingen er på sitt sterkeste 

i forbindelse med arbeidsoppgaver som 

hører hjemme på 1800-tallet, med stykkprisbetaling 

og arbeidsforhold som ofte bryter gjeldende 

lovgivning om hygiene og sikkerhet. 

Bestemmelsene fra oktober 2004 setter også 

en øvre grense for hvor mye penger man kan 

få utbetalt ved løslatelse: 1000 euro. Denne 

summen utgjøres av et månedlig trekk på 10 

prosent av de innsattes bruttolønn, som plasseres 

på en sparekonto og utbetales ved endt 

soning. Det som eventuelt overstiger taket på 

1000 euro, går nå direkte til skadeerstatningskassen. 

Før denne begrensningen trådte i kraft, 

pleide langtidsfanger å spare opp flere tusen 

euro for ikke å stå tomhendte når de slapp ut. 

I og med at det ikke finnes noen reelle sosiale 

oppfølgingsprogrammer baserte man seg med 

Tema: JACQUES DERRIDA (1930–2004) 

Nytt 

nummer!

god grunn først og fremst på det man selv 

kunne spare opp. Hadde man ikke gjort det, 

ville risikoen for raskt tilbakefall være svært 

stor. Men hvilke muligheter har man med 

maksimalt 1000 euro, når man står uten bolig 

og arbeid, og må vente minst tre måneder på 

arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp? 

I tillegg til økte obligatoriske fratrekk fra de 

innsattes inntekter, kommer den rettslige pengeutpressingen 

i form av økonomisk avlat – en 

høyst levende arv fra kristen kultur. Dommere, 

fengselsdirektører og andre departementale 

kriminologer betrakter frivillige innbetalinger 

som ensbetydende med at man soner og aksepterer 

sin straff. I tidligere tider kunne de troende 

rense seg fra sine synder ved å betale for 

en messe. I dag kan de innsatte bevise sin frelse 

ved å bla opp noen sedler. I brev fra straffegjennomføringsdommere 

foreslår man åpent en 

prisliste: En ekstra permisjonsdag mot et bidrag 

på 15 euro til skadeerstatningskassen eller en 

måneds ekstra reduksjon av soningstiden mot 

en månedlig innbetaling på 30 euro. 

SENTRALFENGSLENE HAR ALLTID oppmuntret 

til simpelhet og lureri, både i forholdet 

mellom fanger og mellom fanger og myndigheter. 

Hykleri er hellig, svik og løgner belønnes. 

Følgende anekdote kan tjene som eksempel på 

hvordan disse dydene slår ut i forbindelse med 

innkreving av bøter og skadeerstatninger: 

To innsatte i et sentralfengsel i Sør-Frankrike 

nærmet seg et tidspunkt i soningen der de 

kunne få innvilget prøveløslatelse. De nektet å 

gå ned i verkstedet for å jobbe. De hadde ingen 

illusjoner om hvordan straffegjennomføringssystemet 

fungerer, og fra cellene sine drev de 

med narkotikasmugling for å innbetale skade- 

 

 

 

Foto: Joanna Ladomirska/Leger Uten Grenser 

Det er lett å glemme de 

katastrofene vi ikke ser. 

Over hele verden utspiller det seg humanitære katastrofer i 

det stille. Glemt av mediene – og dermed av verden. 

I Somalia dør ett av fem barn før 5-årsdagen sin. I Kongo har 

3 millioner mennesker mistet livet under borgerkrigen. Hjelp 

oss å gi barn og voksne en ny mulighet. Ved å bli Feltpartner 

i Leger Uten Grenser gir du et månedlig bidrag over Avtale- 

Giro slik at vi kan hjelpe der behovet til enhver tid er størst. 

Ring 08898 og bli Feltpartner nå! 

www.legerutengrenser.no 

 

 

 

 

 

Transavantgarden/se midtsiden. © NICOLA DE MARIA. Musikk øyne (tegning som utforsker universets mysterier) 1978–79 

erstatningspengene. Virksomheten var innbringende, 

og ga dem mulighet til å forhandle 

seg frem til en tillemping av soningstiden, 

og de ble løslatt. I samme fengsel var det en 

annen innsatt, opprinnelig fra et land langt 

borte, som i tillegg til å arbeide i fengselet i 

mange år, betalte frivillig rundt 100 euro i 

måneden i skadeerstatning. Noen måneder 

etter at de to nevnte fangene ble løslatt, fikk 

denne fangen problemer med å fortsette innbetalingene 

på grunn av alvorlige problemer 

i familien. Straffegjennomføringsdomstolen 

avviste derfor å innvilge prøveløslatelse, og 

trakk attpåtil tilbake en måneds benådning 

fordi han hadde brutt innbetalingskontrakten. 

DET ER UMULIG Å FORUTSI hva som kommer 

til å vokse ut av de nye tukthusene, der 

den reaksjonære ideologien som går ut på å 

«make prisoners smell like prisoners», nå 

går sin seiersgang. 7 Dette er uansett en svært 

kortsiktig politikk som samfunnet før eller 

siden vil betale dyrt for. 


1 Se Loïc Wacquant, «Fengsel som sosial støvsuger», norske Le Monde 

diplomatique, oktober 2004. Se også Wacquants bok Punir les pauvres. 

Le nouveau gouvernement de l’insécurité sociale (Straffe de fattige. 

Den nye regjeringen av sosial utrygghet), Agone 2004. 

2 Flere voldsepisoder har vært gjenstand for forundersøkelser i flere 

domstoler, men er blitt henlagt. Fengselsfagforeningene profiterer 

på denne straffriheten, og går til injuriesøksmål mot enhver person 

eller organisasjon som kritiserer disse overgrepene. Det gjelder å 

opprettholde stillheten. 

3 Det rettslige nederlaget til disse ekspedisjonene er udiskutabelt. 

Ødeleggelser av celler og ydmykende kroppsvisitasjoner viser at 

dette handler om massedisiplinering og ikke leting etter illegale 

gjenstander. 

4 Disse fangene får ikke ha kontakt med familien, og fratas grunnleggende 

rettigheter til forsvarer. For kort tid siden ble det utstedt 

et dekret som gjør det vanskeligere å motvirke plassering i isolat. 

Avgjørelser om isolering blir stadig mer vilkårlige, og det samme 

gjelder varigheten. 

5 Pengene deles i tre deler: Den første er reservert erstatningskassen 

(20 prosent av summer mellom 200 og 400 euro, 25 prosent mellom 

400 euro og 600 euro og 30 prosent for summer som overstiger 

600 euro). Den andre delen kalles «løslatelsespenger», og tilsvarer 

10 prosent månedlig fradrag i bruttolønn som overstiger 183 euro 

– men dette utbetales til fangen ved endt soning. Den tredje delen 

kalles «kantinepenger» og kan brukes fritt. 

6 Arbeid som lønnes med noen titalls euro per måned for arbeidsoppgaver 

som ofte strekker seg over 7 dager i uka 12 måneder i 

året. 

7 Uttrykk sitert av Loïc Wacquant, som gir følgende presisering: 

«Fengselsfilosofien i dag kan oppsummeres ved hjelp av dette 

uttrykket, som er svært populært blant fengselsvesenets administratorer 

(…). Fengslingen bør umiddelbart gå tilbake til å være det 

den opprinnelig var ment som og aldri burde ha fjernet seg fra: en 

lidelse.» (Loïc Wacquant, Punir les pauvres…, s. 198.) 

Interessert? 

Kontakt: aborg@amnesty.no 

Kr. 240,- fritt tilsendt 

www.amnesty.no/rapport2005 


Dokumentar 

TRADRA – i går ble jeg tater 

TRADRA er en aktuell dokumentar om de reisende 

og deres situasjon i dagens Norge. Karoline 

Frogner har med enkle midler laget en vakker, 

menneskelig og nær skildring av deres historie, 

fylt av vakker musikk fra 

deres kultur. På tross av 

en sterk undertrykking 

fra det norske samfunn, 

har de reisende klart å 

beholde livsmotet og 

en ukrenkelig livsglede. 

Bjørn, som er hovedpersonen 

i dokumentaren 

ble tvangsadoptert som 

barn. En lørdagskveld 

44 år seinere ringer hans 

biologiske foreldre plutselig på døren. Det er starten 

på Bjørns søken etter sine røtter og kulturen 

han har blitt frarøvet. Minnene og skjebnene til 

de personer Bjørn møter på sin vei, blir fortalt 

gjennom varme og nære intervjuer. Men også 

gjennom avisartikler, norske filmer og NRK-opptak. 

Sakte fremtrer de sår og smerter det reisende 

folket har fått erfare - som en konsekvens av 

den norske stats utrenskningspolitikk i 40- og 

50-årene. Tvangssterilisering, lobotomering og 

splittelse av foreldre og barn, var en bevisst norsk 

politikk for å utslette alle spor av dette folket. 

Bjørn var en av de 115 reisende som reiste sak og 

fikk avslag på sin klage til den norske stat. 

Helsingforskomitéen har definert de norske 

myndighetenes behandling av de reisende som en 

forbrytelse mot menneskeheten. Dokumentaren 

ble nominert til Amanda for beste dokumentarfilm 

i 2004. Den er nå utgitt for salg på DVD. 

Liselott Säll 

The Moneymasters – how international bankers 

gained control of America. 

The Moneymasters prøver å spore kilden til den 

økonomiske politiske makten vi kan se styre verden 

i dag. Den beskriver hvordan penger oppsto 

som et betalingsmiddel, 

og hvordan et finanssystem 

er blitt utviklet, til 

fordel for et fåtall hvite 

rike menn, de internasjonale 

bankørene. 

Historien er fortalt med 

fokus på utviklingen av et bankvesen i USA, men 

skildrer også mye av utviklingen i Europa. Det var 

i Europa historien begynte med akkumulering av 

gull hos noen få familier - opprettelsen av penger 

som betalingsmiddel, kontroll av gullmarkedet 

og dermed kontroll av produksjonen av pengene. 

Startpunktet for privat kontroll over nasjonale 

finanser startet også i Europa med etableringen 

av Bank of England, en privateid sentral bank. 

Dette ble etter hvert innført i land etter land, og 

til slutt også i USA. 

Fortellingen viser også hvordan de samme 

aktørene har manipulert og kontrollert ulike 

nasjoners økonomiske systemer og politikk. Som 

et eksempel viser filmen at flere av Europas kriger 

ble finansiert av de internasjonale bankørene. Det 

vises også hvordan de fikk kontroll over utviklingen 

av lovene, til et lovsystem for de rike. 

Skildringen av fremveksten av det internasjonale 

bankvesenet er detaljert med mange fakta, 

tildels tungt og vanskelig tilgjengelig, mye på 

grunn av valget av uttrykksmidler. Fortellingen 

er mange steder basert på monologer fra fortelleren. 

De to siste delene er spesielt tunge. Der leser 

fortelleren opp konklusjonene man kan trekke 

fra historien. 

Dokumentaren har en del svakheter. Blant 

annet forteller den kun om hvordan den jødiske 

synagogen krevde gullmynter som betaling av 

kirkeskatt, og hopper over kjensgjerningen at 

dette også gjaldt kristendommens kirke. På slutten 

beskrives opprettelsen av WTO, IMF og BIS 

(Bank for international settlements, www.bis. 

org). Her kunne dokumentaren vært mer detaljrik, 

ettersom dette er et meget interessant kapittel 

i historien med tanke på de utfordringer den 

globale antikapitalistiske kampen møter i dag. 

Dokumentaren ble produsert i 1996 av filmgruppen 

i-contact. Fortellerens problemstilling 

er å finne årsaken bak det amerikanske folkets 

økende gjeld og fattigdom. Det trekkes ingen 

konklusjoner om hvordan den nye verdensorden 

skal slås tilbake. Filmen er 3 1/2 time lang, men 

er vel verdt å se. Den gir mange nyttige data om 

bankvesenet og dets bakmenn, samt viktige fakta 

for den globale kampen mot kapitalismen. En 

gjenutgivelse på DVD er nå tilgjengelig på www. 

cultureshop.org. 

Liselott Säll


TO FORSKJELLIGE HVERDAGSLIV – ET FLAMSK OG ET VALLONSK 

Er Belgia i ferd med å gå i opplø 

IDENTITET: I år feirer Belgia 175 års selvstendighet og 25 års føderalisme. 

enne doble fødselsdagen finner imidlertid sted i en trykket atmosfære: 

enighetene mellom flamlendere og vallonere får «Staten Belgia» til å vakle. 

pråkproblemene er et stort hinder for kulturell utveksling. Går Flandern og 

allonia hver sin vei? Alle ledende politikere forbereder seg på et fremtidssceario 

der Belgia ikke lenger vil finnes. 

OLIVIER BAILLY OG MICHAËL SEPHIHA 

Henholdsvis uavhengig journalist og journalist for den økonomiske 

flamske dagsavisen De Tijd. 

Belgia er kjent for sine surrealister, og hverdagslivet 

i dette landet er også ganske surrealistisk. 

En av landets hovedårer, motorvei 

E40, går langsetter den lingvistiske grensen 

som skiller Flandern og Vallonia. Den befinner 

seg et øyeblikk på den ene siden, det neste 

på den andre. Både flamlendere og vallonere 

benytter seg av E40, og man skulle følgelig tro 

at all informasjon langsmed denne veien var 

tilgjengelig på begge språk. Men den gang ei. 

Veiskiltene i Vallonia er på fransk, mens de i 

Flandern er på nederlandsk. Den flamske byen 

Tienen blir til Tirlemont i Vallonia, mens den 

vallonske byen Waremme heter Borgworm i 

Flandern. Dersom uinnvidde bilister skulle bli 

altfor forvirret av disse stedene som får nytt 

navn for hver mil, og ta av motorveien for å 

nyte landeveiens ro, burde de vite hvilken side 

de befinner seg på. På landeveien i Flandern 

er fartsgrensen nemlig som oftest 70 km/t, 

mens man i Vallonia kan kjøre i 90. Underlig? 

Kanskje er det fordi det føderale Belgia er blitt 

til nettopp i høy hastighet. 

BELGIA BLE EN FORBUNDSSTAT i 1993, og 

består av tre regioner og tre språkområder. 1 

Denne forbundsstrukturen er et resultat av 

en jevnt økende desentralisering som tok til 

rundt 1970 (se rammetekst). Føderalismen har 

gått svært langt i Belgia: Det er det eneste 

landet der delstater har makt til å undertegne 

internasjonale traktater innen de områder 

som angår deres institusjonelle kompetanse. 

Men denne ekstreme handlingsfriheten 

er likevel ikke nok for alle innbyggerne: Et 

økende antall flamske politikere krever mer 

autonomi, og de mest ytterliggående ønsker et 

selvstendig Flandern. 

Lenge var det kun flamlenderne som talte 

separatistenes sak, men den siste tiden har 

også flere vallonere tatt til orde for separasjon. 

«Vi franskspråklige er lei av å bli fremstilt som 

profitører som hindrer en effektiv styring av 

dette landet. Det føles som om vi ikke aksepteres 

fullt ut […] Dersom et flertall av flamlenderne 

vil leve uten oss, må også vi spørre oss 

om det er noen mening i at vi fortsetter å leve 

sammen,» forklarer Béatrice Delvaux, sjefsredaktør 

for den franskspråklige dagsavisen Le 

Soir. 2 Flere franskspråklige politikere deler 

denne innstillingen. Vallonernes ministerpresident 

Jean-Claude Van Cauwenberghe fra 

sosialistpartiet (PS) uttalte i begynnelsen av 

mai: «Vallonia vil ikke godta hva som helst, og 

heller ikke forsvare Belgia til enhver pris.» 3 

« 

Når tiden er inne vil 

franskspråklige og 

flamlendere måtte dele 

restene av det gamle Belgia seg 

imellom.» 

Le Vif/L’Express 

Journalistene i det franskspråklige ukebladet 

Le Vif/L’Express er enda mer engasjerte: I en 

artikkelserie med tittelen «Og hva om flamlenderne 

gir oss på båten?» fremmer forfatterne 

følgende påstand: «Når tiden er inne vil franskspråklige 

og flamlendere måtte dele restene av 

det gamle Belgia seg imellom.» Alle ledende 

politikere forbereder seg på et fremtidsscenario 

der Belgia ikke lenger vil finnes. Og når man 

blar i landets aviser, får man inntrykk av at 

Belgia er ei kruttønne i hjertet av Europa. 

VIRKELIGHETEN ER IMIDLERTID en helt annen. 

Tirsdag 22. mars, Stortorget i Wanze, 4 Vallonia: 

En gruppe småbarn slår seg løs på lekeplassen, 

mens foreldrene holder et øye med dem. 

Ungdommene er mer opptatt av skateboard, 

terrengsykler eller sjekking. Det virker som 

om de dystre spådommene om Belgias fremtid 

ikke har nådd helt hit. Selv om Flandern ikke 

er mer enn 2,5 mil unna. Byens borgermester 

Claude Parmentier (PS) bedyrer: «Det er ingen 

spenning mellom de to gruppene. Her rår 

en gjensidig borgerrespekt. Når det nærmer 

seg valgtider, eller en meningsmåling viser et 

bestemt resultat, kan det hende jeg engasjerer 

meg mot høyreekstremistene, men aldri mot 

flamlenderne. Jeg tror ikke at flamlenderne vil 

bli kvitt oss. Jeg er overbevist om at folk flest 

ikke bryr seg om eventuelle problemer som 

skiller de to gruppene.» 

15-åringene Bastien og Robert nyter sola 

på en benk. De kjenner ikke noe særlig til 

Flandern. Robert ferierer ofte ved den belgiske 

kysten (den flamske kysten, ville «flamingantene» 

5 sagt), men har ingen kontakt 

med lokalbefolkningen. For å si det som det er, 

så vet ikke de to vennene noe særlig om Belgia, 

dets historie, politisk skikk og bruk, kultur, 

kunstnere. De er likevel motstandere av en 

eventuell oppdeling av landet sitt. «Belgia er 

jo allerede så lite – hvis vi deles i to, vil vi 

bli knøttsmå,» flirer Robert. Bastien, litt mer 

alvorlig, er redd for at det vil føre til konflikter 

dersom man deler landet i to. 

Denne holdningen er utbredt i den belgiske 

befolkningen. Ifølge en meningsmåling utført 

i mars 2005 av dagsavisen La Libre Belgique, 

ønsker 87 prosent av de spurte et samlet 

Belgia. Prosentandelen er mer eller mindre 

den samme i Brussel, Vallonia og Flandern. 6 

Utover dette generelle spørsmålet er imidlertid 

oppfatningene om hvordan man skal 

leve sammen delte. Et flertall av flamlenderne 

krever økt kompetanse på regionalt nivå, men 

det har ingenting med separatistkrav å gjøre. 

«Flamlenderne er ikke for selvstendighet for 

Flandern, selv om mentaliteten er forskjellig 

i nord og i sør,» forsikrer Myriam Claes, innehaver 

av Kruibekes eneste private barnehage. 

Kruibeke ligger et par mil unna Anvers, og er 

det flamske svaret på det vallonske Wanze. 7 

Og mentaliteten virker så absolutt annerledes. 

© PATRICK HUSE, Greenland W 

Mens kommunerådet i Wanze består utelukkende 

av representanter fra sosialistpartiet, 

som står svært sterkt i Vallonia, er Kruibeke et 

typisk eksempel på hvor stor makt katolisismen 

har i Nord-Belgia. I Wanze ligger kirken 

et godt stykke unna stortorvet, mens den i 

Kruibeke troner midt i byen. Da pave Johannes 

Paulus II lå for døden, kunne man på rådhuset 

se byens og Flanderns flagg; foran borgermesterens 

hus var det imidlertid Vatikanets flagg 

som hang på halv stang. Kirken omgis av 

det kristne forsikringsselskapet, den kristne 

fagforeningen, rådhuset og prestegården. Der 

var også Vatikanets flagg godt synlig. For å 

gjøre osmosen mellom kommunen og kirken 

perfekt, slås annonser om byggetillatelser opp 

på kirkens oppslagstavler. Kruibekes borgermester 

siden 1983, Antoine Denert, konstaterer 

imidlertid noe bedrøvet at «få folk går i 

kirken». 

Denert selv er overbevist katolikk, og definerer 

seg selv som «flamingant» og flamsk 

nasjonalist. «Jeg har ikke noe personlig imot 

vallonerne. Når jeg får besøk av vallonske 

kolleger heiser jeg det vallonske flagget. Noe 

slikt ville du ikke sett i Vallonia,» slår han 

fast, og lirer av seg sin yndlingsfrase: «Jeg er 

en toleransens ekstremist.» Kruibekes borgermester 

tar imidlertid mer enn gjerne i bruk 

slagordet til det ytterliggående høyrepartiet 

Vlaams Belang (Flamsk interesse) 8 : «Eigen 

Volk Eerst» (vårt eget folk først). «Jeg ser ikke 

det som noe problem. Man må selv være sterk 

før man kan hjelpe andre. Vallonerne har en 

annen mentalitet og en annen kultur. De nærmer 

seg problemer på en annen måte, og har 

andre prioriteter. Hva statlig styring angår, er 

vi for eksempel mye strengere her i Flandern.» 

Det er vel ikke nødvendig å si at borgermester 

Denert mer enn gjerne ville sett «sitt» 

Flandern selvstendig. 

BORGERMESTER PARMENTIER i Wanze er også 

stolt over å være valloner, men han forsvarer 

et samlet Belgia. «Jeg er for en føderalisme 

alle kan forstå, som respekterer forskjellige 

oppfatninger og kulturer. Separatismen er en 

dårlig idé.» I brosjyren han deler ut til nye 

innbyggere i kommunen beskrives imidlertid 

Wanze som en by «i hjertet av regionen Liège,

alls, 2005. Utstillingen Intimate Absence på Henie Onstad, Oslo. - 21.8 

sning? 

Vallonia og Europa». Er det slik å forstå at det 

ikke lenger finnes noen mellomliggende politisk 

instans mellom Vallonia og Europa? 

Denne lille forglemmelsen er ikke et tegn 

på en fornektelse av Belgia, men viser hvor lite 

knyttet vallonerne er til den belgiske identiteten. 

I Flandern som i Vallonia kjenner man 

sin egen by, nabobyen, sitt eget distrikt og sin 

egen region, men mangelen på kunnskap om 

den andre befolkningsgruppen er mer og mer 

åpenbar. 

Kevin på 16 år og Christophe på 15 er elever 

ved den videregående skolen l’Athénée Royal 

i Beveren, den nærmeste storbyen i nærheten 

av Kruibeke. De kjenner ingen franskspråklige 

belgiske sangere, har verken venner eller 

bekjente i Vallonia, og reiser sjelden eller aldri 

dit på eget initiativ. 15-åringen Pieter besøker 

fra tid til annen familien sin i Virton (i 

Ardennene). Han må ofte snakke engelsk med 

lokalbefolkningen, «ellers forstår vi ikke hverandre». 

18-årige Annelies forteller at hun fra 

tid til annen reiser til Vallonia, til en landsby 

som hun mener å huske ikke ligger så langt 

unna… Marseille! 

Mangelen på kunnskap 

om den andre 

befolkningsgruppen er mer og 

mer åpenbar 

På tross av denne mangelen på kunnskap 

om Vallonia og vallonerne, føler ingen av disse 

ungdommene noe hat mot den andre befolkningsgruppen. 

Selv om de insisterer eller i det 

minste går med på at det finnes forskjeller mellom 

de to gruppene, anser de ikke vallonerne 

for å være verken «late» eller «profitører» 

– fordommer som for ikke lenge siden ble 

fremmet av Nieuw-Vlaamse Alliantie (N-VA 

– Ny flamsk allianse), nasjonalistpartiet som 

deler makten i Flandern med de kristne. Alle 

disse ungdommene ønsker at Belgia skal forbli 

forent. Det er nesten forbløffende, for i løpet 

av skolegangen deres lærer de ikke stort om 

sitt eget land. Noe Flor Van Gheem, rektor ved 

l’Athénée Royal i Beveren, innrømmer uten å 

blunke. «Det er først det siste året de lærer noe 

om Belgia. I løpet av et par måneder undervises 

det i belgisk historie. Flanderns historie og 

utviklingen av den flamske bevegelsen etter 

den andre verdenskrig har en sentral plass, 

men det har også Vallonias historie. Til sist 

tar undervisningen for seg statsreformer og 

grunnleggende strukturer ved føderalismen.» 

I Huy, en by nær Wanze, er elevenes 

situasjon tilnærmet lik den i Beveren. 

Avgangselevene i klassen til Marie-Henriette 

Bekaert-Medart har svært begrensede kunnskaper 

om sitt eget land. Alle de 21 elevene kan 

teksten og melodien til den franske nasjonalsangen 

Marseillaisen, mens bare én kan stemme 

i Belgias nasjonalsang, La Brabançonne… 

Avgangseleven René forklarer: «Vi er nærmere 

knyttet til Frankrike, selv kulturelt sett. Det 

plager meg ikke noe videre, men det er synd at 

det ikke finnes en egen belgisk identitet.» Han 

er den eneste som kan forklare oss hva «La 

question royale», kongespørsmålet, innebærer, 

9 mens alle elevene vet – fordi de nettopp 

har lest om det i historietimen – at sosialisten 

og valloneren Jules Destrée i 1912 sa til kongen: 

«Sire, der finnes ingen belgiere.» 

« 

Kun tre prosent av 

befolkningen leser den 

andre språkgruppens aviser.» 

De Winter 

NESTEN ET ÅRHUNDRE SENERE kom den 

flamske dagsavisen De Morgen 10 frem til 

samme konklusjon etter en meningsmåling: 

«Flamlendere og vallonere har forskjellige 

oppfatninger av nesten alt: Deres holdninger 

vis à vis høyreekstremister, røykeforbud i kafeer 

og så videre.» I Bekaert-Medarts klasse er det 

kun én av elevene som anser seg selv som valloner. 

Og de andre? Sjenert latter. «Belgiere? Ja, 

hvorfor ikke…» Céline forteller oss at hun føler 

belgisk historie uansett ikke vedrører henne: 

«Jeg føler meg ikke virkelig som en belgier.» 

De vallonske ungdommene foretrekker å 

fordype seg i Frankrikes eller Englands historie, 

som de anser for å være viktigere og 

mer prestisjefulle. Sett i forhold til disse europeiske 

stormaktene er Belgia usynlig, noe man 

ikke snakker høyt om. Man studerer ikke 

store belgiske artister og personligheter; man 

holder snarere lav profil. 

For elevene i Huy, er det historiske Flandern 

innhyllet i tåke, mens dagens Flandern ikke er 

annet enn kysten og zoologisk have i Anvers. 

Byen Brügges skjønnhet, de velrenommerte 

motedesignerne i Anvers, og fornyelsen av 

flamsk (og nå også vallonsk) rock kjenner 

ingen til. Selv om de innrømmer at de nærmest 

aldri setter fot i Flandern, forhindrer ikke 

det dem i å ha en ganske så klar mening om 

naboene i nord. Aurélie, som for fire år siden 

var med på en språkreise nord i Belgia (men 

hun husker ikke hvor!), kan fortelle at «når du 

er i Flandern, så ser folk på deg som om du er 

et rart dyr». 

Alexandre hevder at «flamlenderne er rettskafne, 

mer redelige enn vallonerne. De fester 

ikke så mye som oss; de er mer respektfulle. 

De er flittige». Han glemmer imidlertid ikke 

rasismen: «Tallene er klare. Bare se på valgresultatene: 

Ved siste regionalvalg i Flandern 

fikk Vlaams Belang 25 prosent oppslutning.» 

Klisjeene er seiglivet, bemerker La Libre 

Belgique 11 , og trekker frem detaljene fra resultatet 

av en av de mange meningsmålingene 

utført i forbindelse med landets 175-årsdag: 

«De franskspråklige oppfatter ofte flamlenderne 

som hovmodige og strenge egoister, men 

samtidig er de modige, gode ledere og kreative.» 

Paradoksalt nok kan dagsavisen konstatere 

at flamlenderne, i den samme meningsmålingen, 

anser seg som mindre strenge og 

kreative enn vallonerne, men mer slurvete… 

«Det er vanskelig å tro! Disse resultatene er 

fullstendig i strid med gjengse fordommer. 

Denne meningsmålingen minner oss på at 

ett av Belgias fremste karaktertrekk er surrealismen.» 

Guido Fonteyn, tidligere korrespondent for 

den flamske avisen De Standaard i Vallonia, 

mener at måten man ser den andre på vitner 

om hver enkelt regions egen historie: «Vallonia 

er tradisjonelt preget av storindustri (kullgruver, 

jern- og metallindustri), Flandern av katolske 

tradisjoner og jordbruk. Disse karaktertrekkene 

har endret seg kraftig. Beklageligvis 

tar det tid før klisjeene forsvinner. Vallonernes 

og flamlendernes karakterer er imidlertid ikke 

genetisk betinget: De er i stadig endring.» 

SPRÅKPROBLEMENE ER ET STORT hinder for 

kulturell utveksling, og bidrar i stor grad til 

denne gjensidige ignoransen. Undervisningen 

i Belgia konsentreres mer og mer om den 

enkelte region, og har ikke benyttet seg av den 

utrolige muligheten den hadde til å lære opp 

befolkningen i et tokulturelt samfunn. Belgia 

kunne vært et tospråklig, for ikke å si trespråklig, 

land 12 . 

I den flamske skolen er imidlertid fransk 

obligatorisk som første fremmedspråk i flere 

klassetrinn. I Vallonia kan elevene velge mellom 

nederlandsk, engelsk og tysk. Og etter 

endt utdanning snakker svært få ungdommer 

landets to hovedspråk flytende. Man kan jo 

spørre seg om det er så viktig, ettersom man 

verken i Kruibeke eller Wanze må beherske 

begge språk for å finne en jobb. Er det så viktig 

når man lever i et slags lingvistisk autarki, der 

begge regioner er seg selv nok? 

Ifølge Guido Fonteyn har det alltid vært 

to forskjellige hverdagsliv i Belgia, et flamsk 

og et vallonsk. Lieven De Winter, direktør for 

Senter for sammenliknende politikk ved Det 

katolske universitet i Leuven (UCL), nyanserer 

Fonteyns utsagn: «Det er større forskjell 

mellom flamlendere og nederlendere, eller 

mellom franskmenn og vallonere, enn mellom 

vallonere og flamlendere. Likevel har de 

to regionene hvert sitt skolesystem, hver sin 

presse og så videre. Franskspråklige og flamlendere 

møtes svært sjelden, unntatt i Brussel, 

i kyststrøkene (i Flandern), eller i Ardennene 

(i Vallonia).» 13 

Utenfor de viktigste turistattraksjonene 

finner man nærmest ingen informasjon på 

flamsk i Vallonia. I Huy kan de besøkende fra 

nord finne brosjyrer på flamsk, mens den eneste 

informasjonen flamlenderne kan finne på 

sitt eget språk dersom de besøker turistattraksjonen 

château de Moha rett utenfor Wanze, er 

at det er «strengt forbudt å ta med seg steiner 

fra slottsområdet hjem». I ruinene av château 

de Rupelmonde rett utenfor Kruibeke, er det 

kun de som behersker flamsk som får vite at 

den flamske geografen Mercator (1512-1594) 

var fange på slottet. Heldigvis kan en forvirret 

fransk eller vallonsk turist finne en eller to 

brosjyrer på fransk på turistbyrået. 

« 

Tospråklighet har aldri 

eksistert i Belgia.» 

Guido Fonteyn 

Pressen er også utelukkende enspråklig. 

«Det har aldri funnes noen tospråklig avis 

i Belgia, slik det har vært tilfelle i Sveits og 

Luxemburg. Tospråklighet har aldri eksistert 

i Belgia,» forteller Guido Fonteyn. Ingen 

tospråklig presse, og svært få tospråklige lesere. 

«Kun tre prosent av befolkningen leser 

den andre språkgruppens aviser,» presiserer 

direktør De Winter. 

Det holder ikke å ville lese den andre gruppens 

aviser – man må finne dem også. På 

bokhandelen i Kruibeke er den eneste representanten 

for franskspråklig presse tabloidavisen 

La Dernière Heure/Les Sports. Og det bare 

på mandager, for det er da sportsresultatene 

presenteres. I Wanze finner vi to eksemplar 

av den flamske populæravisen Het Laatste 

Nieuws, men nærmest ingen kjøper dem. 

Og dersom vi tar en tur utenfor kommunens 

sentrum, blir situasjonen absurd: Den 

lokale bokhandelen, La Librairie de la Presse 

selger ikke en eneste flamsk avis. Innehaveren 

presiserer: «Jeg har allerede spurt om å få tilsendt 

et par eksemplar, men forleggeren ser 

ikke interessen av å selge flamske aviser her. 

For to år siden bestilte jeg flamske kryssord 

for en tospråklig kunde. Jeg venter fortsatt. Jeg 

har imidlertid engelske, amerikanske og tyske 

tidsskrift. Det er umulig å få tak i den flamske 

avisen De Morgen, som selges to mil unna, i 

Flandern, men hvis du vil ha El País er det ikke 

noe problem – den kan jeg skaffe.» 

TV-kanalene bidrar også til identitetskløften. 

I nord som i sør bryr de seg ikke om 

den andre befolkningsgruppen annet enn i 

forbindelse med symbolske, anekdotiske eller 

«nasjonale» programmer, og da er det som 

oftest klisjeer og allmenngyldige sannheter 

som rår. 

Den private flamske TV-kanalen VTM, som 

ble lansert i 1989, har uten tvil bidratt til å 

skape en sterk flamsk identitetsfølelse, tak- 


ket være programmer som tar for seg flamsk 

kultur, og ikke minst det populære programmet 

Bekende Vlamingen (kjente flamlendere), 

som er blitt en gjenganger i samtlige flamske 

kanaler. Resultat: Man ser nesten aldri på nederlandsk 

TV i Flandern. 

I sør har denne typen programmer imidlertid 

aldri engasjert noe særlig. De franskspråklige 

kjendisene fra TV og kino foretrekker å 

gjøre karriere i Paris. Og konkurransen fra 

franske TV-kanaler (TF1, France 2, France 3) er 

svært hard. Mer enn en tredjedel av de vallonske 

TV-titterne ser jevnlig på disse kanalene. 

Under slike omstendigheter er det vanskelig 

å bygge en like sterk identitetsfølelse som den 

i Flandern. 

KULTURELT SETT ER BELGIA et land med to 

egenartede identiteter. To? Eller syv, eller femten? 

Er Flandern og Vallonia så homogene som 

man skal ha det til? Er innbyggerne i Charleroi 

akkurat som de i Liège eller Luxemburg? 

Finnes det ingen forskjell mellom Limburg og 

Vest-Flandern? Noen mener man ikke bare må 

snakke om forskjeller mellom nord og sør, men 

også mellom øst og vest. Dersom økonomisk 

solidaritet og kulturell utveksling skulle ta 

slutt mellom flamlendere og valloner, hvorfor 

skulle den opprettholdes mellom innbyggere i 

Limburg og Brügge, Mons og Spa? Snarere enn 

«prosjektet Belgia», er det fraværet av prosjekt 

som får folk flest til å steile. 

Marc Reynebeau, lederskribent i den flamske 

dagsavisen De Standaard, og forfatter 

av boken Le rêve de la Flandre ou les aléas de 

l’histoire (drømmen om Flandern eller historiens 

tilfeldigheter), 14 legger skylden på Belgias 

mangel på visjoner: «Belgias grunnlov nevner 

ingenting om hva forbundsmodellens konkrete 

mål er. Derfor er landets politiske dynamikk 

nærmest skjebnesvangert dominert av en motstand 

mot føderalismen, som igjen fører til en 

gradvis oppløsning av sentralstaten.» Direktør 

De Winter sier seg enig: «Den belgiske føderalismen 

er mer en splittende enn en samlende 

modell.» 

Dersom Belgia er i ferd med å gå i oppløsning, 

er det snarere den politiske viljen til en 

del av landets elite enn forskjeller i befolkningen 

som ligger til grunn. Belgia står foran 

et vendepunkt i sin historie, og har kanskje 

en siste sjanse til å gjenoppfinne en form 

for nasjonal identitet. En identitet som ikke 

lenger bygger på stolthet, flagg eller nasjon, 

men på en enkel nasjonalitet der ydmykhet 

i forhold til egne følelser og egenskaper står 

sentralt. En identitet som kan ta opp i seg innbyggernes 

forskjellige identiteter uten at én 

enkelt vil dominere over de andre. 

Dersom man på sitt besøk i Wanze tar 

turen innom idrettshallen Hall Omnisport, vil 

man på inngangsdøren se et skilt med påskriften 

«Rollerblades, sykler og pommes frites er 

forbudt i idrettshallen». 15 Selvironi eller surrealisme 

i hverdagslivet? – Belgia eksisterer 

fremdeles. 

Oversatt av G.U. 

1 Regionene er Flandern, Vallonia og hovedstaden Brussel. Språkene 

flamsk (Flandern og Brussel), fransk (Vallonia og Brussel) og tysk 

(Eupen og Malmédy). Brussel er det eneste stedet der de to hovedspråkene 

snakkes om hverandre. 

2 De Morgen, Brussel, 5. februar 2005. 

3 La Libre Belgique, Brussel, 2. mai 2005. 

4 Wanze kan anses for å være en mellomstor kommune. I følge 

statistikkene til Vallonias By- og kommuneforbund l’Union des villes 

et communes (UVC) teller byen 12 500 innbyggere, spredt utover 

en overflate på 44 kvadratkilometer. Gjennomsnittlig årsinntekt per 

innbygger er på 23 867 , og arbeidsledigheten på 12,5 prosent. 

5 Flamingant er en gammel form av Flamand (flamlender), og betegner 

personer som politisk, kulturelt og språklig sett søker å begrense 

den franskspråklige innflytelsen i Belgia. Overs. anm. 

6 La Libre Belgique, 21. mars 2005. 

7 Ifølge statistikkene til Flanderns By- og kommuneforbund, Vereniging 

van Vlaamse Steden en Gemeenten (VVSG) og banken Dexia har 

Kruibeke omtrent 15 000 innbyggere på 34 kvadratkilometer. 

Gjennomsnittlig årsinntekt per innbygger var på 24 414 i 2001, og 

arbeidsledigheten på 3,49 prosent. 

8 Tidligere Vlaams Blok. 

9 I 1950 holdt belgierne sin første og eneste folkeavstemning. 

Spørsmålet gjaldt kong Léopold IIIs retur fra eksil. Kongen hadde 

blitt sterkt kritisert for hans lite klare holdning under okkupasjonen. 

Ja-siden vant med 57,68 prosent, men de regionale forskjellene var 

enorme: Flandern stemte massivt til fordel for Léopold III, mens 

Vallonia og Brussel var imot. Dette er hva belgierne siden har kalt 

«La question royale». Se Serge Govaert, «Quasi-guerre civile autour 

de la “question royale”» (tilnærmet borgerkrig på grunn av kongespørsmålet), 

Le Monde diplomatique, oktober 2002. 

10 23. desember 2004. 

11 11. april 2005. 

12 Den tyskspråklige delen av befolkningen er på omtrent 71 000 

innbyggere. 

13 I det tospråklige Brussel har begge befolkningsgruppene blitt seg 

bevisste sin egenartethet som Brussel-beboere. Innen kulturell 

sektor arbeider de mer og mer sammen. 

14 La Renaissance du livre, Brussel, 2002. 

15 Pommes frites er Belgias «nasjonalrett». Overs. anm.


KUNSTSAMTALE MED ACHILLE BONITO OLIVA 

Transavantgard 

BILLEDKUNST: Transavantgarden 

gjenoppdaget på 70-tallet fortellingen 

om mennesket. Den lille og dagligdagse 

fortellingen om mennesket i en triviell 

multikulturell verden. Ifølge Achille 

Bonito Oliva er transavantgarden et 

uttrykk for den kulturpolitiske krisen 

Europa gjennomgikk på 70-tallet. Den 

utgjorde en epokeforandring – skrittet 

fra modernismen og over i det postmoderne. 

TRULS ØRA 

Forfatter og journalist. 

Transavantgarden er den siste kunstretningen i 

det tjuende århundre. En stille revolusjon som 

introduserer historiske fragmenter av liv i det 

non-figurative bildet. Transavantgardens «far», 

Achille Bonito Oliva, er professor i moderne 

kunst ved La Sapienza-universitetet i Roma. 

Han er kunstteorietiker og utstillingsleder, 

blant annet ved Venezia-Biennalen. Bonito Oliva 

gjestet nylig Norge i forbindelse med åpningen 

av en større utstilling om transavantgarden på 

Kistefos-Museet til Christen Sveaas på Jevnaker 

i Norge. 

– Hva er egentlig transavantgarden for oss som i 

dag bare ser bildene? 

– Politisk sett er transavantgarden en konsekvens 

av Kippurkrigen i 1972. Det var den 

gang araberlandene etter Israels okkupasjon av 

Golanhøyden brukte oljen som politisk pressmiddel 

for å kaste lys på undertrykkelsen i 

Palestina. Den økonomiske krisen som fulgte 

ødela for det vestlige industrisamfunnet, vareproduksjonen 

ble flyttet til Asia og arbeiderklassen 

fikk problemer – det sosialistiske prosjektet 

ble lagt dødt. Det kom som et sjokk på alle. Da 

det gikk opp for oss at den politiske optimismen 

sosialismen bygde på gikk under, måtte også 

kunsten – som samtidens kritiske blikk på verden 

– revurderes. 

– Historisk sett er transavantgarden en gjentagelse 

av bruddet med klassisismen etter den 

tyske plyndringen av Roma i 1530. I protest 

mot undertrykkelsen av det frie uttrykket som 

kjennetegner renessansen begynte kunstnerne 

å kopiere Michelangelo, Rafael og Leonardo da 

Vincis måte å male på, for at den humanistiske 

arven ikke skulle bli borte – altså manierisme. 

Det samme ønsket om å frigjøre oss fra ensrettingen 

opplever vi i dag. Jeg sier derfor at 

transavantgarden er historisk begrunnet nymanierisme. 

Et forræderi mot en ideologisk tidsånd 

på 70-tallet kunstneren ikke lenger trodde på. 

– Forræderi? 

– Hadde vi den gang fulgt akademiets snevre 

visjon av hva kunst er, ville transavantgarden 

aldri sett dagens lys. 

– Og hvordan begynte det? 

– Det begynte i 1978 med fem italienere, alle 

svært forskjellige fra hverandre. Enzo Cucchi, 

Sandro Chia, Francesco Clemente, Mimmo 

Achille Bonito Oliva (f. 1939) skriver for det italienske ukebladet L’Espresso 

og avisen La Repubblica. Han har dessuten utgitt en rekke bøker og kataloger: 

Arte e sistema dell’arte (1975), L’ideologia del traditore (1976), Vita di Marcel Duchamp 

(1976), Le avanguardie diverse. Europa / America (1976); Autocritico, Automobile’ 

attraverso le avanguardie (1977), Passo dello strabismo (1978), Arcimboldo (1978), Il 

mercante del segno scritti da Marcel Duchamp (1978); Autonomia e creativita della 

critica (1980), La transavanguardia italiana (1980), Monsu Desiderio (1981), Il sogno 

dell’arte (1981), L’Annunciazione del segno: Paol Klee (1982), La transavantguardia internazionale (1982), Manuale 

di volo (1982), Dialoghi d’artista (1984), Minori maniere (1985), Progetto dolce (1986), Antipatia (1987), Superarte 

(1988), Il tallone d’Achille (1988), L’Arte fino al 2000 (1991), Cosi fan tutti: l’arte assolutamente (1991), Propaganda 

Arte (1992), Conversation pieces (1993), Wim Wenders (1993), Lezioni di anatomia: il corpo dell’arte (1995), Oggetti 

di turno (1996), M.D. (1997), L’ideologia del traditore nuova edizione (1999), A bordo dell’arte (2000), L’Arte modema 

1770-1970; L’arte oltre il 2000. (2002), Le nuove generazioni (2002), og Lezione di boxe (2004). 

Paladino og Francesco De Maria (se illustrasjoner). 

En fantastisk blanding av forståelse av 

bildets nye innehold, ironi, tidløshet og motiver 

som øyeblikkelig slo gjennom i Italia. Men 

bare to år senere ble transavantgarden presentert 

som internasjonal bevegelse på Venezia- 

Biennalen, der bildene eksploderte i all verdens 

farger, former, stemninger og uttrykk. Alt fra 

fragmenter, tegn, bilder, linjer, rammer og rabling 

til landskap, kart, diagrammer, profiler, 

silhuetter, trykk, modeller, karikaturer, graffiti, 

litografier, etsninger, pastell og treskjæring ble 

trukket inn. Kunstens forankring i en bestemt 

ideologisk ide om verden var brutt. 

– Du sammenlignet for en tid siden bombingen av 

Bagdad med plyndringen av Roma i 1530. De amerikanske 

soldatene som endevendte Saddams palasser 

som med keiser Karl den femtes lanseknekter. Er 

transavantgarden et politisk prosjekt? 

– Som reaksjon på ensrettingen av kunsten 

er den det, og det skal sies at frem til 80-tallet lå 

hegemoniet i malerkunsten i USA. Det gjør det 

ikke lenger. 

Likegyldigheten blir et 

vennligsinnet, intimt uttrykk 

– Men hva er det synlige uttrykket på denne 

forandringen? 

– At kunsten stadig mer bryter inn i hverdagslivet. 

Kunsten og mennesket står langt nærmere 

hverandre i dag enn de gjorde for tjue fem 

år siden. 

– Du har skrevet et essay om Marcel Duchamp 

der du lanserer uttrykket «likegyldighetens skjønnhet» 

som en ny fri form for protest. Hva legger du 

egentlig i dette uttrykket? 

– Marcel Duchamp bruker likegyldigheten 

som et filter mot verden for å kunne dyrke sin 

nietzschianske nihilisme. 

– Som protestform? 

– Som protestform, men en atypisk protestform 

fordi den er løsrevet fra politikkens ideologiske 

romantikk. 

– Mener du da aggresjonsløs? 

– Ikke bare aggresjonsløs. Likegyldigheten 

blir et vennligsinnet, intimt uttrykk for 

Duchamps politiske engasjement. Han illustrerte 

dette med et bilde av seg selv og en naken 

kvinne på hver side av et sjakkbrett. Den nakne 

kvinnen er tilværelsen, sjakkbrettet er filteret 

mellom ham og verden – det synlige tegnet på at 

han kler virkeligheten naken uten selv å berøre 

eller skade den. 

– Du kaller det «likegyldighetens skjønnhet». I 

Styles of Radical Will kaller Susan Sontag dette, 

med referanse til tenkningens sammenbrudd etter 

Holocaust, for «taushetens skjønnhet» – en erkjennelse 

som fikk henne til å oppgi sakprosa for fiksjon. 

– Ja, det stemmer. Men jeg forstår ikke hvorfor 

hun som tenkte så godt begynte å skrive 

romaner. Transavantgarden verken oppgir eller 

bryter med noe. Transavantgarden gjenoppdager 

fortellingen om mennesket. Ikke den store 

fortellingen, den døde med ideologiene, men 

den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket 

i en triviell multikulturell verden. 

– MEN HVA ER DET med det kunstneriske språket, 

siden det hele tiden gjenoppstår rent og ubesudlet? 

– Kunstneren innehar en særstilling. 

Tenkeren vil redde verden. Kunstneren stiller 

spørsmål om politikere kan redde verden, 

siden de bruker ideene som forføreriske masker 

i sine realpolitiske spill. Eksempelvis gjør 

Machiavellis «prins» tenkningen til en korrupt 

forførerisk fordreining av den gode vilje for 

maktens skyld. Kunsten avslører løgneren bak 

masken. 

– Er det denne avsløringen kunsten handler om? 

– Helt riktig. Kunstens privilegium er et 

udogmatisk forhold til verden, et privilegium 

som gir kunstneren en maksimal uttrykksform. 

I en tid som vår er det derfor ikke rart at kunsten 

mer enn noensinne taler enkeltmenneskets sak 

– redelig, uten løfte om frelse, uten ideologisk 

optimisme. Kunsten er verken optimist eller 

pessimist, verken borgerlig eller antiborgerlig, 

verken rik eller fattig, verken degenerert eller et 

redskap for noe regime. Kunsten har ingenting 

med ideologi å gjøre. Ideologisk kunst er ikke 

ekte – den lenker mennesket i stedet for å sette 

det fri. 

– Er kunstens fortrinn å representere en udødelighet? 

– Det kan du godt si, men ironisk nok – stilt

opp mot sine verk – blir kunstneren en biologisk 

blunder fordi han som alle andre mennesker 

dør, i motsetning til kunsten som lever videre. 

– Og hvor udødelig er transavantgarden, hvor 

står den i dag? 

– Utstillingen her i Norge på Kistefos gjorde 

meg svært tilfreds. Bildene reiser verden rundt. 

Transavantgarden er blitt et inkluderende prosjekt 

hvor alle mennesker fritt kan glede seg 

over sitt eget møte med kunsten. Den utgjør en 

epokeforandring – skrittet fra modernismen og 

over i det postmoderne. En postmodernisme 

som fortsatt vil være aktuell fordi den gjennom 

stadig flere mangfoldige kunstneriske uttrykk 

sprer elementer av frigjørende handling. 

– Er vi er vitne til en avmytologisering av verden? 

Som offentlig figur 

iscenesatte Sokrates sitt 

selvmord 

– Virkeligheten er som Roland Barthes sier 

en verden av tegn. Det er blitt kunstens oppgave 

å formidle disse uttrykkene. Barthes var den 

første som – med referanse til det jeg nettopp sa 

om nymanierismen – tok i bruk utrykket «forræder» 

om den som oppgir den snevre lineære 

akademiske fortellingen om kunsten. Det hjalp 

meg å finne den nye intellektuelle kunstneren 

som type. Transavantgardens forræderi er 

sideblikket på verden, et sideblikk som fyller 

kunsten med metaforer og allegoriske fortellinger, 

men fremfor alt forståelsen av at det verken 

finnes antikk, kontemporær eller moderne 

kunst. Kunsten er fri. Det er derfor vi aldri gir 

slipp på den. 

BONITO OLIVA ER KJENT for å behandle kunstnerne 

han arbeider med, med faderlig omsorg. 

Hvordan vurderer han seg selv i forhold til 

dem? 

– Mer som en gudfar enn far, positivt sett. 

Kunstnerne er unikt nok sine egne jomfrufødte 

barn, unnfanget og satt til verden av sin egen 

kreativitet. Så noen virkelig farsrolle får jeg 

aldri. Men eksempelvis som den første kunstkritikeren 

som så styrken i arbeidene til Per 

Barclay, var det selvfølgelig en stor glede for meg 

å møte ham igjen her på Kistefos i Norge. 

– Men du har også fått mye kritikk for din sentrale 

rolle. Mange mener du med din teori om transavantgarden 

nærmest tar kunstnerens plass? 

– Før var kunstkritikeren kunstnerens kammertjener. 

Jeg ga kritikeren en hovedrolle som 

kunstneren i dag må forholde seg til. Dette var 

nytt. Før var kritikeren en «drosje» kunstneren 

steg inn og ut av som han ville. Jeg har bevist at 

kritikeren er en «Rolls-Roys» det er et privilegium 

å få sitte på med. På den andre siden, trenger 

selv en Rolls-Roys drivstoff – i dette tilfellet 

verket, kunstnerens produkt. Med andre ord 

brakte jeg frem et komplementært forhold hvor 

kunstneren skaper og der jeg som kritiker plasserer 

hans verk der det hører hjemme, men heller 

ikke mer. Kunstnerne er fortsatt herrer over 

sine kunstverk, og har ingen ting å frykte. 

– Likevel blir du kritisert. 

– Det er klart, og svært ofte av kunstnerne 

selv, også de som er transavantgarde. 

– Hvorfor? 

– Fordi transavantgarden, det er meg! 

– I essayet Poseringen snakker du om kunstneren 

som sitt eget kunstverk. Trekker du her en linje 

fra Sokrates til Duchamp? 

– Som offentlig figur iscenesatte Sokrates sitt 

selvmord for å kunne felle sin dom over regimet 

i Athen. Det er derfor vi husker ham. 

– Som et kunstverk? 

– Nei, estetiseringen av en handling er ikke 

et kunstverk i seg selv, vi må helt frem til 

Duchamp før kunstneren blir en integrert del av 

verket fordi mennesket utenfor imiterer det. 

Munch var teknisk sett 

ingen stor maler 

– Som da Duchamp malte bart på Mona Lisa? 

– Ja, det oppstår et kunstnerisk slektskap 

med Leonardo da Vinci gjennom denne handlingen. 

– Der alt blir kunst? 

– Ja, det er feil å fremstille kunstverket som 

noe isolert, rent, opphøyet og løsrevet fra helheten. 

Ideen om at kunsten oppstår av seg selv er 

en romantisk forestilling som til syvende og sist 

bygger på manglende kunnskap om hva kunst 

er. Ta Munch for eksempel. Han var teknisk 

sett ingen stor maler, men likevel forandret han 

kunsthistorien med sitt brudd med verden på en 

måte som fikk stor betydning for transavantgarden. 

Det er det kunst handler om, historien og 

bruddet med den, skaper fornyelsen i kunsten. 

Ethvert bilde bak oss er derfor forutsetningen 

for det som kommer. 

– Så Salvador Dalí har altså rett når han sier et 

at et bilde som ikke bygger på et tidligere verk, er et 

plagiat? 

– Dalí har rett. Utsagnet kunne like gjerne ha 

kommet fra en kunstkritiker. Er det noe vi vet, 

så er det at kunsten bygger på historien. 

ITALIENSKE ILONA STALLER tok et transavantgardistisk 

grep. Hun er også kjent som Jeff 

Koons ekskone. Staller både blottet brystet som 

parlamentsmedlem i Italia, og stilte opp i pornografiske 

scener på bildene til Jeff Koons. 

– Gjorde Staller den nakne kroppen sin til et 

kunstverk? 

– Som sagt, med Duchamp blir også mennesket 

en del av selve kunstverket. Dette steget 

fremover var ikke bare viktig for Ilona Staller, 

men for svært mange andre av hennes kolleger, 


ens forræderi 

Ilona Staller satt kvinneproblematikken 

inn i 

kunstens ramme 

Transavantgarden. Alle bilder © ENZO CUCCHI, Uten tittel, 1979 

som ved å sette kvinneproblematikken inn i 

kunstens ramme, fant veien mot sin egen frigjøring. 

At kunsten på denne måten griper direkte 

inn i menneskets liv er fantastisk. 

Fra Giotto og Rafael til 

Picasso har pengene vært 

målet på selve verket 

– Men kapitalen river til seg stadig større kontroll 

over markedet. Hvordan ser du på det? 

– Penger har alltid vært en forutsetning for 

kunsten. Pengene er selve beviset på at kunsten 

ikke er guddommelig, men virkelig. Pengene 

holder kunstneren og kunsten i live. Ut over 

dette har pengene en voldsom praktisk og symbolsk 

makt. De fleste kunstnere er derfor svært 

opptatt av penger, fordi summene folk er villige 

til å betale for arbeidene understreker deres 

betydning. Fra Giotto og Rafael til Picasso har 

pengene vært målet på selve verket. Problemet 

i dag er at den kommersielle verdien fortrenger 

det kunstneriske innholdet, da markedet stadig 

mer gjør kunst til mote. Moteretninger eksisterte 

også før, men de ble bygd opp rundt kulturelle 

urbane sentre som Paris, Amsterdam og Roma. 

Kunsten ble imitert for at den skulle spre det 

kunstneriske budskapet. Men budskapet teller 

lite for de som kommersialiserer kunst i dag. For 

dem er kunst status som dyre klær. Men husk 

at mens motebransjen kler folk, kler kunsten 

dem nakne. 

– Og hva med fremtiden? 

– Verden er blitt en annen etter 11. september 

– men kunsten står i mot, holder stand. Kunsten 

er en essensiell heroisk kraft, en motvekt til 

kynismen i det politiske spillet. Kunstens oppgave 

er fremdeles å gi mennesket en personlig 

bekreftelse på de universale verdiene som holder 

livet oppe. Fremfor voldelige fiendebilder 

som Osama bin Laden, kan kunsten gi en gjensidig 

forståelse av likeverd. 

© LMD Norge 

Utstillingen varer til 25. september. Se også www.kistefos.museum.no


DEN TREDJE VERDENS FØDSEL (BANDUNG 1955) – MÅLET VAR Å GJØRE SLUTT PÅ KOLONIALISMEN 

Den brune, gule og sorte 

GEOPOLITIKK: Den tredje verden var for økonomen Alfred Sauvy den samlede 

asiatiske og afrikanske befolkning, som verken tilhørte den europeiske 

«adelen» eller den amerikanske «geistligheten». I 1955 møttes representanter 

for over halvparten av jordens befolkning i Bandung og erklærte kolonisysemet 

avskaffet – et slags menneskehetens 1789. Amerikanske tilnærminger 

le ettertrykkelig avvist, Moskva ble avskrevet, og det franske kolonisystemet 

le grundig kritisert, mens Kina kom tilbake på den internasjonale scene som 

n uunngåelig stormakt. 

JEAN LACOUTURE 

Journalist, forfatter og historiker. Har blant annet skrevet Gamal Abdel 

Nasser, Bayard/BNF, Paris, 2005. 

Dersom man i dag spør befolkningsgruppen 

under 50 år (de som ble født mens Den kalde 

krigen delte verden i to og det amerikanske 

imperiet var i støpeskjeen) hva de forbinder 

med ordet Bandung, vil de fleste høyst sannsynlig 

bli svar skyldig. Navnet på denne byen 

på Vest-Java i Indonesia vekker kun vage minner 

om en eller annen konferanse – eller var 

det et slag? – for lengst fortrengt bak all informasjonen 

om Jalta (1945) og Dien Bien Phu 

Avkolonialiseringens 

etapper 

USA 

24. mars 1934: 

Washington gir Filippinene selvstyrerett. 

4. juli 1946: Filippinene blir selvstendig. 

Det hollandske imperiet 

17. august 1945: Indonesia blir selvstendig. 

Det britiske imperiet 

15. august 1947: 

Mahatma Gandhi oppnår selvstendighet for India 

ved ikkevold og sivil ulydighet. 

14. november 1947: Ceylan (det fremtidige 

Sri-Lanka) oppnår status som dominion (latin for 

‘herredømme’, ‘velde’). 

4. januar 1948: Burma blir selvstendig. 

31. august 1957: Malaysia blir selvstendig. 

6. mars 1957: 

Gullkysten (det fremtidige Ghana) blir selvstendig. 

1. oktober 1960: Nigeria blir selvstendig. 

9. oktober 1962: Uganda blir selvstendig. 

12. desember 1963: Kenya blir selvstendig. 

April 1964: Tanzania blir selvstendig. 

18. april 1980: Rhodesia, som tar navnet 

Zimbabwe, blir selvstendig. 

Det franske imperiet 

21. juli 1954: 

Etter åtte års konflikt i Sørøst-Asia undertegner 

Pierre Mendès France Genève-forhandlingene. 

18.-24. april 1955: Bandung-konferansen. 

21. april 1955: Tunisia blir selvstendig. 

3. mars 1956: Marokko blir selvstendig. 

2. oktober 1958: Guinea blir selvstendig. 

1960: 17 afrikanske stater blir selvstendige, deriblant 

Senegal, Elfenbenskysten, Tchad, Mali, den 

Sentralafrikanske Republikk, Madagaskar osv. 

18. mars 1962: Algerie blir selvstendig. 

Det belgiske imperiet 

30. juni 1960: Kongo-Kinshasa blir selvstendig. 

1. juli 1962: Rwanda og Burundi blir selvstendige. 

Det portugisiske imperiet 

10. september 1974: 

Guinea-Bissau blir selvstendig. 

11. november 1975: Angola blir selvstendig. 

25. juni 1975: Mosambik blir selvstendig. 

5. juli 1975: Kapp-Verde blir selvstendig. 

12. juli 1975: Säo-Tomé blir selvstendig. 

(1954). For mange av oss som flakker verden 

rundt med en penn i hånden og et utgått eller 

forfalsket visum i lomma, var Bandung imidlertid, 

i et par tiår, av stor betydning. På et vis 

var det selve symbolet for en epoke: Det var 

avkoloniseringens friske ungdomstid, da de 

store europeiske imperiene trakk seg tilbake 

fra sine kolonier, valgte andre løsninger enn 

full krig; det var tiden verden kunne fødes 

på ny. 

Dersom man skulle be meg om å velge en 

hendelse som i tiden etter 1950 har endret historiens 

gang merkbart (kandidatene er mange: 

Stalins bortgang i 1953, som gjorde slutt på 

kommunismens krigerske fase; Berlinmurens 

fall i 1989, som markerte slutten på Den kalde 

krigen; Genève-konferansen i 1954, som endte 

Frankrikes krigføring i sørøst-Asia; Cubakrisen 

i 1963, og den påfølgende frykten for atomkrig; 

den første kinesiske H-bomben i 1967; det 

amerikanske nederlaget i Vietnam; Ayatolla 

Khomeinis maktovertakelse i 1979, som markerte 

begynnelsen på islams krigerske fase…), 

ville jeg særlig trekke frem disse aprildagene i 

1955, da representanter for over halvparten av 

jordens befolkning møttes i Bandung, en times 

flytur fra Djakarta. Disse dagene da kolonisystemet 

ble erklært avskaffet, og alle jordens 

raser likestilt. 

Det er vanskelig i dag å fatte hvilket omfang 

denne konferansen faktisk hadde: Antallet 

representerte var mange ganger større enn i 

Versailles i 1919, eller på Jalta i 1945. Bandungkonferansen 

endret ikke jordens overflate, og 

gjorde ikke stort for frigjøringen av afrikanerne, 

men var likevel en slags planetær stenderforsamling, 

et slags menneskehetens 1789. 

For Senegals forhenværende president, 

den avdøde forfatteren og politikeren Léopold 

Sédar Senghor, var Bandung en kraftig døråpner. 

Geografen Yves Lacoste siterte Jean 

Giraudoux’ skuespill Electre, og slo fast at 

«Bandungs navn er morgengry». Og det var i 

forbindelse med denne konferansen at økonomen 

Alfred Sauvy oppfant uttrykket «den 

tredje verden» (ofte tilskrives dette uttrykket 

etnologen Georges Balandier, som var Sauvys 

forlegger: så vidt jeg kan huske hadde han allerede 

brukt det i samtale med meg). 

Sauvy brukte uttrykket «den tredje verden» 

som en analogi til «tredjestanden», 

med referanse til Den franske revolusjon og 

Emmanuel Joseph Sièyes’ berømte tekst Hva 

er tredjestanden?. I denne pamfletten, som ble 

publisert rett før revolusjonen, i januar 1789, 

hamret Sièyes fast ubestridelige fakta: «Hva er 

tredjestanden? Alt. Hva har den så langt vært 

politisk sett? Ingenting. Hva krever den? Å bli 

noe.» 1 Den tredje verden var for Sauvy den 

samlede asiatiske og afrikanske befolkning, 

som verken tilhørte den europeiske «adelen» 

eller den amerikanske «geistligheten». En 

«tredjestand» som utgjorde storparten av planetens 

menneskelige og materielle ressurser, 

og søkte anerkjennelse for dette i datidens to 

«verdener», den kapitalistiske og den kommunistiske. 

I likhet med forskjellige retninger innen 

sosialdemokratiet, gjorde den «opplyste liberalismen» 

i stor grad dette konseptet til sitt eget. 

Det ble imidlertid sett på som et «gummikonsept», 

et begrep uten innhold, av flere revolusjonære 

representanter for en «afro-asiatisme» 

som ikke så sin plass inneklemt mellom kapitalismen 

og marxist-leninismen. Var ikke de to 

proletariatene, arbeidernes og de kolonisertes, 

ett og det samme? 

Man må for øvrig ikke forveksle ideen 

om den tredje verden, slik den oppsto etter 

Bandung, med den alliansefrie bevegelsen. 

Bandung var de kolonisertes gjenoppstandelse, 

drevet frem av menn som Zhou Enlai, 

statsminister i det kommunistiske Kina. Den 

alliansefrie bevegelsen kom til verden seks år 

senere, i september 1961, under en konferanse 

i Titos Belgrad, og hadde ikke direkte noe med 

kolonispørsmålet å gjøre: Det var snarere et 

forsøk på å koordinere handlingene til diverse 

stater som hadde fått nok av ustanselige 

tilnærmelser fra så vel Atlanterhavspakten 

som Sovjetunionen. Bandung-konferansen, 

hvor flere innbitte vestlige allierte var til stede 

(singalesere, pakistanere, tyrkere, irakere), 

markerte slutten på kolonitiden. Belgrad-konferansen 

forsvarte retten til å forholde seg 

nøytral, eller alliansefri. 2 

Mer enn tusen 

representanter 

fra 50 stater og 30 

motstandsbevegelser strømmet 

til konferansen i Bandung 

INITIATIVET TIL EN asiatisk-afrikansk konferanse 

ble tatt våren 1954 av de fem landene i 

«Colombogruppen»: India, Pakistan, Sri-Lanka 

(som da het Ceylon), Burma og Indonesia. 

Indonesias president Achmed Sukarno 3 stilte 

den javanesiske byen Bandung til rådighet for 

kongressdeltakerne. Initiativets suksess var 

over all forventning: Mer enn tusen representanter 

fra 50 stater og 30 motstandsbevegelser 

(anti-kolonialistiske) strømmet til Bandung. 

Blant motstandsbevegelsene var Algeries 

Nasjonal frigjøringsfront (FLN), Tunisias frigjøringsgruppe 

Destour, og Marokkos Istiqlal 

(uavhengighet) – de to sistnevnte landene ble 

ikke selvstendige før i 1956. I Bandung ble alle 

svært godt mottatt av de indonesiske myndighetene. 

Mottakelsen og organiseringen fikk 

ros fra alle hold. 

Selv de som til å begynne med gjorde narr 

av denne afroasiatiske «kjempefesten» satte 

latteren fast i halsen da de leste reportasjen 

til den klarsynte og moderate Robert Guillain, 

spesialutsending for Le Monde: 

«Folk skriver allerede i Europa og Amerika 

at denne konferansen er et opprør. Et asiatisk 

og afrikansk opprør mot de hvite. Jeg tror 

virkelig ikke det er det det dreier seg om. Når 

man ser nærmere på dette «opprøret», ser 

man at det ikke er voldelig, at «opprørerne» er 

langt skikkeligere enn folk flest tror. Betyr det 

at vi ikke må ta denne konferansen på alvor? 

Jo da, dette er alvor, men det er ikke tragisk. 

Denne brune, gule og sorte festen, der hvite 

ansikt glimrer med sitt fravær, er så absolutt 

en historisk begivenhet… Men det er altså 

snarere en fest enn et komplott. Og det må 

sies til indonesiernes forsvar at det er nettopp 

slik de ønsket dette møtet skulle bli. Ha i det 

minste dette i minne (som et utgangspunkt): 

den afroasiatiske konferansen forsikrer – dens 

organisatorer forsikrer – at den ikke er en rasesammenkomst, 

en krigsmaskin mot Vesten, 

begynnelsen på en antihvit blokk.» 4 

Med gripende iver ble det snakket mer om 

«fellesskap» enn «moderasjon». Disse «jordens 

dømte», higet de ikke snarere etter et 

Paradis enn etter revansje? Dette ble hovedtemaet 

til nærmest samtlige korrespondenter de 

syv dagene konferansen varte. 

DETTE MÅ IKKE FORSTÅS DIT HEN at alle deltakerne 

var tilhengere av en rolig, nøytral innstilling. 

Jawaharlal Nehru, Indias fremragende 

statsminister var det ikke. Ei heller den andre 

dominerende deltakeren, Kinas statsminister: 

Den kinesiske revolusjon var ennå ikke kulturell, 

og Kina hadde foreløpig ikke tatt avstand 

(i det minste ikke offentlig) fra politikken til 

post-stalinistene i Moskva. Koreakrigen hadde 

tatt slutt bare to år i forveien, og Kina støttet 

åpent Nord-Vietnam, representert av Pham 

Van Dong, mot Washington. Egypts Gamal 

Abdel Nasser og Hocine Aït Achmed, en av de 

legendariske lederne av det algeriske opprøret 

som startet 1. november 1954, sto på samme 

side. 

Den andre siden, «pro-amerikanerne», som 

heller ikke var særlig rolige, var representert 

av Tyrkia, Irak og Pakistan (som alle var 

berørt av Bagdadpakten 5 ), samt Sri-Lanka. De 

advarte de første dagene mot enhver form for 

marxistisk innflytelse, og en av konferansens 

få alvorlige episoder ble utløst av et utfall mot 

Sovjetunionens kolonialisme. I det store og 

det hele var det imidlertid en harmonisk stemning 

som rådde grunnen. De store landenes 

talsmenn nektet (til stor skuffelse for flere 

nordafrikanere, deriblant tunisieren Salah Ben 

Youssef) å gjøre konferansen om til en rettssal 

med Frankrike på tiltalebenken (franskmennene 

var ikke så godt beskyttet som britene 

mot aksjoner fra anti-kolonialistene). 

Nehru ble til å begynne med sett på som 

konferansens lederskikkelse. Både briter, amerikanere 

og franskmenn så i ham en garanti 

for en viss moderasjon, en mann som kunne 

unngå voldelige avsporinger og tøyle de mest 

ekstreme anti-kolonialistene. Lederrollen ble 

imidlertid raskt overtatt av Zhou Enlai, Kinas 

statsminister, som ble konferansens sentrum 

og fremste drivkraft. Som ti måneder tidligere 

i Genève, under forhandlingene for å gjøre 

slutt på Frankrikes krigføring i Sørøst-Asia, 

viste Zhou Enlai seg å være en stor, moderat 

diplomat, en kompromissets virtuos, med smilet 

i sin makt. 

Alle som var til stede i Bandung forteller det 

samme: Maos nærmeste medhjelper gjorde seg 

raskt gjeldende som spillets herre. Det var han 

som ga tonen, det var han som la frem ideer. 

De fleste av disse ideene kunne resymeres i et 

grunnleggende prinsipp: ingen ideologi kan 

ligge bak denne mangeartede og flerkulturelle 

kongressens fremgangsmåte – målet er å gjøre 

slutt på kolonialismen. 

Verken nordafrikanernes antikolonialistiske 

krav eller Egypts, Syrias og Libyas retoriske 

utfall mot Israel forstyrret konferansens fred 

og ro. En episode førte imidlertid til allmenn 

oppstandelse: «pro-amerikanerne» – og da 

særlig den singalesiske statsministeren John 

Kowetawala – advarte konferansedeltakerne 

mot å konsentrere seg utelukkende om gammeldags 

(les fransk og britisk) kolonialisme; 

man måtte også mobilisere seg mot den nye 

typen kolonialisme, den som Sovjetunionen 

ifølge Kowetawala utøvde i Øst-Europa. 

Svaret var et nærmest allment ramaskrik. 

Flere representanter, deriblant tre arabiske 

talsmenn, konstaterte i harnisk at dette var ren 

provokasjon. De var ikke kommet til Bandung 

for å «høre på John Foster Dulles’ propaganda», 

6 og i og med at dette var en afroasiatisk 

konferanse var denne anklagen «fullstendig 

irrelevant». Kowetawala tok reaksjonene til 

seg, og det ble ikke mer snakk om sovjetisk 

kolonialisme. Men den singalesiske statsministeren 

visste at noen ville takke og belønne 

ham for dette utfallet. 

Kinas statsminister Zhou 

Enlai foreslo, med klar 

adresse til USA, en fredelig 

løsning på det taiwanske 

problemet 

Zhou Enlai var selvfølgelig blant de som 

protesterte mot Kowetawalas «tabbe», men i 

løpet av den påfølgende pausen ble de to mennene 

observert i dyp samtale. Senere kunne 

singaleseren tilfreds fortelle at Enlai hadde latt 

ham forstå at «hans innlegg var interessant». 

Det kinesiske diplomatiets ankermann nøyde 

seg imidlertid ikke med å diskret markere sin 

personlige holdning vis-à-vis Sovjetunionen

festen 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Kinas anti-sovjetiske strategi ble offentlig 

omtrent ti år senere). Han foreslo også, med 

klar adresse til USA, en fredelig løsning på 

det taiwanske problemet, et forslag som fikk 

mye oppmerksomhet, og det på et tidspunkt 

da luften tilsynelatende hadde gått ut av konferansen 

(dette forslaget annonserte for øvrig 

det Enlai senere skulle fremme overfor Henry 

Kissinger vedrørende Vietnam på begynnelsen 

av 70-tallet). 

Enlais forslag ga nytt liv til debatten. Han 

mente at det taiwanske problemet kunne løses 

uten vold, først og fremst ved å nøytralisere 

den sonen der de amerikanske styrkene hadde 

planlagt å evakuere småøyene Quemoy og 

Matzu. Så lenge Washington ikke fortsatte sin 

kategoriske støtte til Chiang Kai-shek, 7 kunne 

en fredelig løsning være innen rekkevidde. 

Dette forslaget ga konferansens deltakere 

en ny giv, og ble senere tatt svært godt imot 

i London og Paris. Dets tiltenkte mottakere 

ignorerte det imidlertid fullstendig – USAs 

utenriksminister John Forster Dulles og hans 

menn anså det for å være en felle. Det gjorde de 

kanskje rett i, men ved ikke å se annet enn klør 

på utstrakte hender, la de amerikanske strategene 

grunnlaget for en bitter fremtid. 

Uansett var en ting klart: Om Washington 

tok til seg Enlais utsagn eller ei, hadde lederen 

for det kinesiske diplomatiet markert 

seg som spillets herre. Hans gode vilje, likeså 

mye som hans offisielle tiltak, hans formelle 

måtehold, likeså mye som hans håndtering av 

fredsretorikken, hadde åpnet nye veier for det 

kinesiske diplomatiet. Han unngikk med stor 

delikatesse å blande seg for mye inn i debatten 

om støtte til Nord-Vietnam – som et år etter 

Genève-konferansen ennå ikke hadde satt i 

gang gjenerobringen av Sør-Vietnam (Enlai 

ivret for øvrig ikke etter å se denne gjenerobringen 

finne sted; han elsket Vietnam så høyt 

at han foretrakk at landet var delt i to). 

Når man i dag leser rapportene fra Bandungkonferansen, 

kan man ikke unngå å legge 

merke til hvor uklare og tilbakeholdne, for 

ikke å si innholdsløse, disse utvekslingene 

er. De som senere leste reportasjene i forbindelse 

med «den trekontinentale» konferansen 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

: 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

holdt i Havanna i januar 1966, 8 sammenliknet 

denne konferansen med den i Bandung, og slo 

fast at tonen blant de tidligere koloniserte og 

andre undertrykte hadde blitt voldsommere. 

Historikerne trakk paralleller til forskjellen 

mellom Den grunnlovgivende forsamlingen i 

1791 og Konvensjonen i 1794. 

ETTERSOM MIN JOBB SOM korrespondent 

gjorde at jeg måtte bli i Kairo, var jeg ikke 

til stede i Bandung, og kan dessverre ikke 

uttrykke meg som øyenvitne. Jeg kan imidlertid 

vitne om en av konferansens svært interessante 

ettervirkninger. Henimot 15. april 1955 

hadde jeg nemlig sett Gamal Abdel Nasser fly 

av gårde mot Indonesia. Han hadde få folk med 

seg, virket svært anspent, og var ganske sikkert 

bekymret for den anstrengte situasjonen 

ved grensen mot Israel. Han tenkte nok også 

på det faktum at han ikke lenger ville kunne 

kjøpe våpen (en handel som foreløpig var ganske 

moderat) fra Vesten, men måtte skifte til 

leverandører fra Østen, noe som kunne medføre 

represalier fra Washington. Venstresiden i 

Egypt, som så langt med få unntak hadde vært 

svært reservert i forhold til Bandung-konferansen, 

hadde begynt å forme «Bandung-komiteer», 

særlig på universitetene. Dette medførte 

imidlertid ikke noen umiddelbar velvilje fra 

Nassers side: Nærmest samtidig som han reiste 

til Asia ble flere marxistledere arrestert, 

som om han ville signalere til Vesten at hans 

reise til Bandung ikke hadde noen ideologisk 

betydning. 

Ti dager senere var Nasser en helt i hjemlandet. 

Hans rolle i Bandung hadde blitt trukket 

frem i lyset av så vel egyptisk som internasjonal 

presse (ikke så mye på grunn av hans 

innlegg som på grunn av det faktum at han 

etter Zhou Enlai og Nehru ble presentert som 

konferansens «tredje store»), og hans hjemkomst 

var like triumferende som avreisen var 

diskret. 

I de dagene da Nassers devise «Gå med 

hevet hode, ô min bror, ydmykelsenes tid er 

omme» var å lese på enorme bannere båret 

av folkemengden, så jeg ofte Kairos gater i fyr 

og flamme. Disse siste aprildagene i 1955 gikk 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Egypts hovedstad inn i en langvarig transe 

som skulle nå toppen 15 år senere, i forbindelse 

med Nassers begravelse. 

Denne snuoperasjonen, som var mer lidenskapelig 

enn ideologisk, fikk sin fulle og hele 

mening da det ble klart at lederne for det 

ytterliggående venstre hadde sendt Nasser en 

gratulasjonsmelding fra fengselet han hadde 

satt dem i. Ettersom det er ganske usedvanlig 

at fanger gratulerer sin vokter, ble meldingen 

offentliggjort av pressen. 

Det var også på denne tiden at to unge 

marxistaktivister, Baghat Elnadi og Adel Rifat, 

møttes i «Bandungkomiteene». Noen år senere 

ga de to ut La Lutte des classes en Egypte (klassekampen 

i Egypt), under dekknavnet Mahmoud 

Hussein, en bok som er blitt standard pensum 

for alle som interesserer seg for østarabernes 

sosiale og kulturelle historie. 

Bandung-konferansen 

var et «morgengry» for 

jordens dominerte 

På tross av vagt ideologisk innhold og svake 

strategier ble likevel Bandung-konferansen et 

«morgengry» for jordens dominerte. Det var et 

historisk øyeblikk, selv om etterdønningene 

ikke gjorde historie. Denne uken med endeløse 

diskusjoner og tiltak var snarere preget 

av deltakernes glød enn av konkrete ideer og 

prosjekter. Likevel førte den til endringer i det 

internasjonale styrkeforholdet: Amerikanske 

tilnærminger ble ettertrykkelig avvist, Moskva 

ble avskrevet, og det franske kolonisystemet 

ble grundig kritisert, mens Kina kom tilbake 

på den internasjonale scene som en uunngåelig 

stormakt. Tiden etter Bandung ble ikke 

slik den tredje verdens revolusjonære hadde 

håpet, men den tredje verden fikk bevist sin 

eksistens: Den er ikke lenger kun menneskeliv, 

arbeidskraft og råvarer Vesten skjødesløst 

kan utnytte. 

SELVE KONSEPTET «den tredje verden» har 


uten tvil mistet mye av sin kraft de siste femti 

årene. Den fremragende journalisten og statsviteren 

Paul-Marie de La Gorce, som nylig 

avgikk ved døden, var i fyr og flamme den 

uken Bandung-konferansen varte. Allerede for 

20 år siden ga han en nedslående sammenfatning 

av konseptets daværende posisjon i 

verdensbildet: 

«Mangt et håp er knust, mang en illusjon 

gått tapt, mang en spådom gjort til skamme 

av historiens gang. Det som er på moten 

i dag (som alle motefenomen er imidlertid 

også dette overdrevet) er desillusjon og skeptisisme: 

Den tredje verden har etter sigende 

ikke løst noe problem overhodet, verken sult, 

underutvikling eller indre uoverensstemmelser; 

forsøkene på å innføre et sosialistisk eller 

kapitalistisk system har ført til henholdsvis 

tropediktaturer og allmenn korrupsjon. Intet 

internasjonalt «maktsenter» har vokst frem 

i denne delen av verden. Og det er ganske 

bemerkelsesverdig at Pascal Brückners Le 

Sanglot de l’homme blanc (den hvite manns 

hulk) ble så godt mottatt i Frankrike. Denne 

boken flommer over av bitterhet og nag, og 

forfatteren forbinder all vestlig antikolonialisme, 

alle forsøk på å forstå den tredje verden 

eller bekjempe underutvikling, med skyldfølelse, 

selvforakt og masochisme.» 9 

Fra Bandung-konferansen til krigen i Irak 

– via elimineringen av «Che» Guevara og 

Mehdi Ben Barka, «nasserismens» nederlag, 

Nord-Vietnams resultatløse seier over USA og 

grufullhetene i Kambodsja – har «den tredje 

verden» mistet mye av sin moralske verdi og 

sine i utgangspunktet rettskafne strategiske 

mål. Det er et ubestridelig faktum. 

Sosialismens høyredreining og uoverensstemmelsene 

mellom Kina og Sovjet må ta på 

seg mye av skylden. Det samme gjelder den 

franske neo-kolonialismen i Afrika og dens 

nedrige knep, for ikke å glemme ayatollaenes 

fundamentalisme og terrorismen som fulgte, 

noe som blant annet ødela fullstendig for den 

algeriske revolusjonen. Og sist men ikke minst 

disse lokale byråkratiene som ikke gjør mer 

enn det høyst nødvendige, de lokale elitenes 

profittjag og systematiske bruk av politistyrker 

ved det minste problem. 

Vil Bandung huskes som noe annet enn en 

fortapt illusjon? Stormen på Bastillen førte i 

første omgang til Napoleons keiserdømme, 

kongemaktens retur, til full krig… Og så til 

slutt, over femti år senere, republikansk styre. 

Den politikken som i dag føres av George W. 

Bush og hans tilhengere vil før eller siden føre 

til et nytt Bandung. 

Ovesatt av G.U. 

1 Stenderforsamlingene, «Les Etats Généraux», i Frankrike før 1789 

bestod av tre stander, med like mange representanter hver: Adelen, 

geistligheten og tredjestanden («folket», representert av borgerklassen, 

samt frafalne adelige eller geistlige). Ettersom de to første 

stendene nærmest alltid var enige, og følgelig alltid fikk flertall, var 

tredjestandens makt faktisk lik null (derav Sièyes’ krav om å doble 

antall representanter for tredjestanden, og la hver enkelt stemme 

telle). Overs. anm. 

2 I Beograd slo i tillegg et latinamerikansk land seg for første gang 

sammen med de asiatiske og afrikanske alliansefrie statene: Cuba 

(to år etter revolusjonen i januar 1959). 

3 Se Sukarno: «Les objectifs de la conférence de Bandoeng» 

(Bandoeng-konferansens mål), åpningstale, Le Monde diplomatique, 

mai 1955 (Bandoeng er den gamle skrivemåten for Bandung – overs. 

anm.). 

4 Le Monde, 27. april 1955. 

5 Bagdadpakten, som ble undertegnet den 24. februar 1955, var 

en traktat om gjensidig forsvar mellom Irak, Tyrkia, Storbritannia, 

Pakistan og Iran, alt under USAs høye beskyttelse. Den hadde som 

mål å tøyle nasjonalistbevegelser og sovjetisk innflytelse i Midt- 

Østen. Det var derfor ganske naturlig at Irak, Tyrkia og Pakistan talte 

USAs sak. 

6 John Foster Dulles var USAs utenriksminister i 1955. Han snakket 

for øvrig allerede da om «kampen mellom det gode og det onde». 

7 Chiang Kai-shek (1887-1975) var general og president av 

Republikken Kina. Han seiret over japanerne, men måtte se seg 

slått av Mao Zedongs kommunister i 1949. Han tok da med seg 

hæren sin, og flyktet til Taiwan (Formosa), som var under amerikansk 

beskyttelse. 

8 Det var i forbindelse med denne konferansen at Organisasjonen for 

solidaritet mellom de afrikanske, asiatiske og latinamerikanske folk 

(OSPAAAL) og Den latinamerikanske organisasjon for solidaritet 

(OLAS) ble til. 

9 «Le recul des grandes aspirations révolutionnaires» (den store 

revolusjonære higens tilbakegang), Le Monde diplomatique, mai 1984.


OLITISK LEDELSE: Situasjonen i Latin-Amerika preges mer av usikkerhet 

g fare for kaos, enn fremvekst av virkelige alternativer. Når 225 millioner 

ennesker lever i fattigdom, sitter regjeringene på tikkende bomber. De nye 

åtvungne frihandelsavtalene omfatter utover rent økonomiske spørsmål og 

aker som: statsadministrasjon, arbeidslovgivning, åndsverk, miljø, natur- og 

nergiressurser, samt helse og utdanning. Men dårlig skjult nykolonialisme får 

efolkningene i Latin-Amerika til å tordne. Det første toppmøtet mellom Den 

øramerikanske unionen og Den arabiske liga, som ble avsluttet i Brasil 11. mai, 

arkerte det latinamerikanske kontinentets ønske om uavhengighet fra USA. 

MAURICE LEMOINE 

Journalist. 

Det sies at før i tiden pleide alle journalister 

som kom til La Paz i Bolivia å sjekke inn på 

et hotell ved Plaza Murillo, rett overfor presidentpalasset. 

Her ba de om et rom «med utsikt 

til statskuppet». 

Det kommer helt sikkert til å fortelles 

nye historier om hendelsene i Latin-Amerika 

nå på begynnelsen av det 21. århundret, for 

eksempel at alle presidenter av sikkerhetshensyn 

må ha kontor med «direkte adgang 

til helikopter». I likhet med den argentinske 

presidenten Fernando de la Rúa i 2001 

og den bolivianske presidenten Gonzalo 

FERIE I PARIS? 

Bo i studio i hjertet av byen: 

www.parisperle.com 

USAS «BAKGÅRD» ER MER POLIT 

Latin-Amerika 

Sánchez de Lozada i 2003, var det nettopp ved 

hjelp av denne typen luftfartøy at statslederen 

i Ecuador, Lucio Gutiérrez, flyktet fra presidentpalasset 

Carondelet 20. april i år. 

En trist utgang for en som tidligere ble 

sett på som redningsmann. I januar 2000 var 

Gutiérrez, da i egenskap av oberst, en av lederne 

for det kortvarige statskuppet som avsatte 

president Jamil Mahuad. Avsettelsen kom på 

bakgrunn av et folkelig opprør der urfolksorganisasjoner 

spilte en sentral rolle. Oberst 

Gutiérrez, som litt forhastet ble omtalt som en 

«ecuadoriansk Hugo Chávez», tilbrakte seks 

måneder i fengsel, ble ekskludert fra hæren 

- og vant presidentvalget i november 2002. 

Gutiérrez hadde alliert seg med Pachakutik, 

den politiske fløyen til CONAIE, den mektige 

sammenslutningen av urfolksorganisasjoner 

i Ecuador. 1 

Det tok imidlertid bare noen få måneder 

før den gamle obersten sviktet alle sine støttespillere, 

fremfor alt ministrene fra Pachakutik, 

da han sluttet helhjertet opp om politikken 

til Det internasjonale pengefondet (IMF) og 

omtalte seg selv som «Bushs fremste allierte» 

i regionen. Så fulgte en rekke upopulære 

tiltak og tvilsomme politiske manøvrer, før 

Gutiérrez til slutt gikk for langt. Den 8. desember 

2004 ble 27 av 31 høyesterettsdommere 

avsatt av et flertall parlamentarikere «etter 

ordre» fra presidenten. Nye dommere ble satt 

inn, og 31. mars i år henla de korrupsjonssakene 

mot eks-presidentene Gustavo Noboa og 

Abdalá Bucaram. Disse to tidligere statssjefene 

fikk dermed tillatelse til å vende hjem – henholdsvis 

fra eksil i Panama og i Den dominikanske 

republikk. Dette førte til opptøyer i 

Ecuador. 

Hæren, preget av sterk misnøye, trakk tilbake 

sin støtte til Gutiérrez, og Kongressen 

skjøv ham ut i kulden: 60 av 100 representanter 

stemte for å avsette ham, for ikke å 

gå under med ham. Den offisielle årsaken til 

avsettelsen, at presidenten hadde «forsømt sitt 

embete» (siden han hadde vist «manglende 

respekt for Grunnloven») holder neppe mål 

rent juridisk. Likevel valgte Washington å la 

ham fare, til tross for at Bush-administrasjonen 

helt til siste stund hadde uttrykt sterk 

støtte til sin allierte i Ecuador. 

DET LATIN-AMERIKANSKE KONTINENTET 

har altfor lenge vært underlagt liberalistisk 

fundamentalisme. Der 225 millioner, altså 

43,9 prosent av befolkningen, lever i fattig- 

dom, sitter regjeringene på tikkende bomber. 

«Vaktbikkjene» forsøker iherdig å opprettholde 

status quo: «Aksepter din situasjon. Selv 

i perioder med økonomisk krise, blir ingen 

lykkelige av penger.» 2 Perioden da befolkningen 

var preget av resignasjon er over: «Sosial 

rettferdighet? Den kommer nærmere for hver 

dag… akkurat som horisonten!». 

For første gang siden 60-tallet er flere sittende 

regjeringer fra venstresiden – i Argentina, 

Brasil, Uruguay og Venezuela – innstilt på 

å endre kursen til disse «republikkene uten 

borgere», preget av sosial misnøye og eksklusjon. 

Bortsett fra Fidel Castro, er Venezuelas 

president Hugo Chávez riktignok den eneste 

presidenten som fremmer en utviklingsmodell 

som i betydelig grad skiller seg fra 

enigheten med Washington. Men USA møter 

motstand fra flere deler av kontinentet, og 

forsøker å gardere seg ved å styrke aksen av 

trofaste støttespillere – det vil si Mexico og 

Mellom-Amerika, samt de USA-vennlige landene 

i Andes-regionen, der Gutiérrez’ Ecuador, 

sammen med Colombia, spilte en nøkkelrolle 

(i likhet med Sánchez de Lozadas Bolivia).’ 

« 

Hvis det fortsetter på 

denne måten, kommer 

vi til å våkne opp en morgen 

og oppdage at landet tilhører 

Coca-Cola» 

Siden 90-tallet har Washingtons offensiv 

basert seg på frihandelsavtaler. Først Den nordamerikanske 

frihandelsavtalen (NAFTA), 3 

som skulle utvides med Det all-amerikanske 

frihandelsområdet (ALCA). Denne avtalen 

skulle etter planen begynne å spre det ultraliberalistiske 

viruset over hele kontinentet 

fra 1. januar 2005. Men prosjektet har kjørt 

seg fast, på grunn av protester fra sosiale bevegelser 

i «Den kontinentale kampanjen mot 

ALCA», avvisning fra det sørlige fellesmarkedet 

MERCOSUR, 4 og motstand fra Venezuela. 

For å omgå disse vanskelighetene, har USA 

i all hast undertegnet avtaler med blokker 

av land og enkeltland, som Mellom-Amerika 

og Den dominikanske republikk (CAFTA 

– Central American Free Trade Agreement), 

Ecuador, Colombia og Peru. 5 I likhet med 

ALCA-prosjektet omhandler disse frihandelsavtalene 

både rent økonomiske spørsmål og 

spørsmål om statsadministrasjon, arbeidslovgivning, 

intellektuell eiendom, miljø, natur- 

og energiressurser, samt helse og utdanning. 

Under «forhandlingene» om disse avtalene får 

latino-landene bare muligheten til å komme 

med små tilføyelser, og Washington gir ingen 

innrømmelser når det gjelder hovedinnholdet 

i avtalene, som kun tjener USAs interesser. 

Denne dårlig skjulte nykolonialismen får 

befolkningene i Latin-Amerika til å tordne. 

Transavantgarden / se midtsiden. Alle bilder © EMIMMO PALADINO, Uten tittel, 1986 

«Jeg tviler ikke på at de ender opp med å privatisere 

hele staten,» hører man stadig vekk. 

«Hvis det fortsetter på denne måten, kommer 

vi til å våkne opp en morgen og oppdage at 

landet tilhører Coca-Cola!» Det har vært store 

protester i Mellom-Amerika. I Peru og Ecuador 

har man igangsatt underskriftskampanjer for 

å få regjeringene til å holde folkeavstemning 

om frihandelsavtalene. I Bolivia har press fra 

sosiale organisasjoner hindret regjeringen i 

å gå videre med forhandlinger om frihandelsavtalen 

som på spansk forkortes til TLC 

(Tratado de Libre Comercio) – og omdøpt til 

«Total Locura Capitalista» (total kapitalistisk 

galskap). 

MEN AVSETTELSEN AV STATSSJEFENE i 

Bolivia og i Ecuador har foreløpig bare munnet 

ut i usikre og tvetydige fremtidsperspektiver. 

Som i Argentina i desember 2000, var 

det med slagordet «Que se vayan todos» (gå 

av alle sammen) at ecuadorianerne strømmet 

ut i gatene. Protestene var egenmobilisert - de 

uavhengige radiokanalene spilte en sentral 

rolle. De gikk på tvers av klasser og utenom 

politiske partier og ledere – i likhet med protestene 

i La Paz og i Buenos Aires. Til og med 

CONAIE og Pachakutik havnet på sidelinja, 

da deres ledere ble kritisert for sin (kortvarige) 

deltakelse i Gutiérrez’ regjering. 

I Bolivia ble Sánchez de Lozada erstattet 

av sin visepresident Carlos Mesa (som ikke 

tilhører noe parti). Også i Ecuador var det visepresidenten 

som tok over, Alfredo Palacio (en 

lege uten partibok). Ingen av dem med spesielt 

stor oppslutning. 

I Argentina har riktignok Nestor Kirchner, 

peronisten som vippet over til sentrum-venstre 

og som kom til makten under lignende 

forhold, vært en positiv overraskelse. Hans 

regjering har satt seg opp imot IMF, og erklært 

stans i nedbetalingen av Argentinas gjeld til 

private kreditorer. I mars i år aksepterte kreditorene 

å ettergi 65,6 prosent av gjelden. Den 10. 

mars oppfordret Kirchner til boikott av oljeselskapene 

Shell og Esso, som hadde satt opp 

bensinprisen med tre prosent. Oppfordringen 

ble umiddelbart fulgt opp av hundrevis av 

demonstranter som okkuperte selskapenes 

bensinstasjoner. Men den sosiale situasjonen i 

Argentina er fortsatt ekstremt urovekkende. 

I Ecuador overtar Alfredo Palacio styringen 

i et land som befinner seg i en svært ustabil 

situasjon. Finansminister Rafael Correa 

har uttalt - enten av overbevisning eller for 

å dempe presset nedenfra - at «handelsavtalene 

bør respekteres, men landene skal ikke 

forhandle under slavelignende forhold.» 6 

Innenriksminister Manuel Gándara har på sin 

side erklært at forhandlingene om frihandelsavtalen 

er brutt; at alle kontrakter i gruve- og 

oljeindustrien skal revurderes; og at Ecuador 

vil ta avstand fra Plan Colombia. Dessuten vil 

man vurdere å annullere avtalen fra 1999 som 

ga USA tillatelse til å etablere en militærbase 

i Manta – 500 soldater er stasjonert ved dette

ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE 

organiserer seg 

strategiske anlegget og underlagt den amerikanske 

hærens Southern Command, med 

colombianske geriljasoldater som siktemål. 

Men på dette punktet har president Palacio 

allerede måttet vike – etter en lunsj med den 

amerikanske ambassadøren Kristie Kenney. 

I BOLIVIA MÅTTE DEN ultraliberalistiske 

Sánchez de Lozada flykte fra landet i oktober 

2003. Det skjedde på bakgrunn av «vannkrigen» 

(mot privatisering av vannforsyningen), 

etterfulgt av «krigen om gassreservene» 

som brøt ut av lignende grunn (80 døde, 500 

sårede). 7 Den 18. juli 2004 organiserte den 

nye presidenten Carlos Mesa, med støtte fra 

det fremste opposisjonspartiet Bevegelsen for 

sosialisme (MAS), ledet av Evo Morales, en 

«folkeavstemning om gass», som endte med 

et overveldende flertall for statlig styring av 

gassindustrien. 

Den sosiale bevegelsen i Bolivia samlet seg 

om fire krav: sammenkalling av en konstituerende 

forsamling – i likhet med den som 

innledet den bolivarianske revolusjonen 8 i 

Venezuela; avvisning av ALCA og den bilaterale 

frihandelsavtalen med USA; utvisning av 

det multinasjonale selskapet Suez-Aguas de 

Illimani; og innføring av en lov om gassreservene 

som blant annet innebærer at internasjonale 

selskaper skal betale 50 prosent skatt 

(støttet av folkeavstemningen) på utvinningen 

av disse ressursene. 

Men president Mesa slites mellom presset 

nedenfra og presset fra IMF, Verdensbanken 

og multinasjonale selskaper. I dag hevder han 

at denne loven, som allerede er vedtatt av 

Kongressen, er «umulig» å gjennomføre, fordi 

det internasjonale samfunnet ikke vil akseptere 

den. 9 Motstanden mot presidenten er sterk, 

og han har store problemer med å styre. 

Opposisjonspartiene i Bolivia har fått en 

slags vetorett takket være en utbredt sivil ulydighet, 

men de kommer ikke nødvendigvis 

styrket ut av denne situasjonen. De tradisjonelle 

partiene har verken ideologiske perspektiver 

eller folkelig basis, og spiller kun en mindre 

rolle i begivenhetene. Selv radikale ledere 

som Felipe Quispe (Movimiento Indígena 

Pachacuti, MIP) og Evo Morales (Movimiento 

al Socialismo, MAS), som kritiseres for å ha 

støttet Mesa i begynnelsen, trues med å bli 

underlagt «fellesskapsjustisen» hvis de bryter 

«Pakten for det bolivianske folkets verdighet 

og suverenitet», inngått med den bolivianske 

landsorganisasjonen, Central Obrere Bolivia 

(COB). 

Situasjonen kan snart bli den samme i Peru, 

der katastrofen Alberto Fujimori ble etterfulgt 

av ulykken Alejandro Toledo. Veiblokader, 

okkupasjon av offentlige bygninger, feilslått 

væpnet aksjon i januar fra en gruppe ultranasjonalistiske 

eks-militære, konfrontasjoner 

med politiet og hæren, og så videre. Den katastrofale 

sosiale situasjonen og korrupsjonen 

som gjennomsyrer hele statsapparatet, gjør at 

følgende spørsmål diskuteres hele tiden: bør 

Toledo få sitte med makten helt frem til valget 

i 2006, eller bør han «fjernes» tidligere? Men 

heller ikke i Peru avtegner det seg noen klare 

politiske alternativer, dels på grunn av den 

dype misnøyen med de politiske partiene og 

deres ledere. 

Det samme ser vi i Nicaragua, som i april og 

mai ble rystet av voldsomme demonstrasjoner 

mot økt bensinpris, og der mer enn 80 ordførere 

(av 152 municipios) krevde at president Enrique 

Bolanos enten finner en løsning på energiproblemene 

eller går av. Det er usikkert om Den 

sandinistiske frigjøringsfronten (FSLN) vil være 

i stand til å ta over, i tilfelle presidenten avsettes. 

Sandinistpartiet er i krise på grunn av manglende 

internt demokrati, og har støtt fra seg 

mange gamle aktivister og tilhengere. 

SITUASJONEN I DISSE landene preges altså 

mer av usikkerhet og fare for kaos, enn fremvekst 

av virkelige alternativer. Likevel er det 

ingen tvil om at Washington mister én etter 

én av sine «bønder» på det latinamerikanske 

sjakkbrettet, og befinner seg på defensiven. 

General Bantz Craddock, øverstkom- 

manderende i Southern Command, rapporterte 

overfor den amerikanske kongressen at 

«i Bolivia, Ecuador og Peru skaper mistroen 

til institusjonene gode vekstmuligheter for 

anti-amerikansk demagogi og motstand mot 

globalisering og frihandel.» 10 Aksen Brasil- 

Argentina-Uruguay-Venezuela (med Cuba i 

bakgrunnen) setter en stopper for det amerikanske 

utenriksdepartementets forsøk på å 

feste grepet på kontinentet. 

Ett eksempel er fra generalforsamlingen i 

Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) 

i juli 2004 i Fort Lauderdale i Florida. Her 

luftet USA ideen om å endre organisasjonens 

charter slik at det åpnet for å isolere land som 

«gradvis fjernet seg fra demokratiet», eller til 

og med intervenere i disse landene. Siktemålet 

var selvsagt Venezuela. Men forslaget ble bare 

møtte med høflige smil. 

Ett annet eksempel er forsvarsministermøtet 

16.-18. november 2004 i Quito. Her forsøkte 

USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld, med 

støtte fra sine kolleger i Colombia og Mellom- 

Amerika, å få gjennomslag for en ny tilnærming 

til «preventiv sikkerhet» og etablering 

av en flernasjonal, latinamerikansk styrke 

– under Pentagons kommando, selvfølgelig. 

Dette ble kontant avvist av Venezuela, Brasil 

og Bolivia. 

Men selv i Colombia, som styres av USAs 

mest trofaste tjener Alvaro Uribe Vélez, er situasjonen 

bedrøvelig for imperiet. Til tross for 

at USA har gitt 3,3 milliarder dollar i militær 

hjelp til Bogotá i løpet av de siste seks årene, 

trent opp tre nye elitebataljoner og utstyrt den 

colombianske hæren med 65 Blackhawk og 

Huey-helikoptre, har hæren kjørt seg fast i den 

interne konflikten i landet. 

«Patriot Plan», den kraftigste offensiven 

noensinne mot FARC-geriljaen i Colombia – en 

operasjon som mobiliserte 17 000 soldater sør 

i landet – klarte ikke å hamle opp med de 

mobile geriljasoldatene. De kunne spille på 

hurtighet og overraskelsestaktikk i fjellene og 

i jungelen, og fikk tunge bataljoner til å lide 

nederlag. 

Mens USAs utenriksminister Condoleezza 

Rice besøkte Bogotá 27. april i år og annonserte 

at Plan Colombia offisielt avsluttes i september 

(uten at den amerikanske bistanden dermed 

opphører), måtte regjeringsstyrkene tåle harde 

tilbakeslag sørvest i landet. Det brøt ut en 

voldsom krise innad i hæren, og fire høytstående 

generaler ble avsatt. Dette vitner om dype 

splittelser i en institusjon som er traumatisert 

av doktrineendringene den er blitt pålagt fra 

Pentagon og nederlagene i felten. 

I 

Argentina har Nestor 

Kirchners regjering satt seg 

opp imot IMF 

HUGO CHÁVEZ’ VENEZUELA ER en annen, 

temmelig stor, stein i Washingtons sko. 

«Venezuela spiller en destabiliserende rolle i 

Latin-Amerika,» advarte Condoleezza Rice i 

februar. Men det sterke diplomatiske presset 

på nabolandene for å få Venezuelas president 

til å bli mer som «Lula» i Brasil, har slått feil. 

Og Chávez er heller ikke en mann som lar 

seg manipulere. Da den amerikanske utenriksministeren 

reiste på turné til fire latinamerikanske 

land (Chile, Brasil, Colombia og 

El Salvador) i april, oppnådde hun ikke den 

minste kritiske erklæring mot den bolivarianske 

revolusjonen fra Brasilia, og i Santiago ble 

hun også møtt med høflig avvisning. 

Nå er det jo ikke slik at Chávez’ kolleger 

i nabolandene er fra seg av begeistring for 

hans politikk. Han definerer det økonomiske 

samarbeidet i MERCOSUR som «underlagt 

kapitalens diktatur og kommersiell logikk», 

og skiller seg fra Brasil, som har konvertert til 

«realisme» og høster lovord fra IMF. Chávez 

fremmer utrettelig sitt alternativ til ALCA, 

nemlig «Det bolivarianske alternativet for de 

amerikanske statene», ALBA. 11 Dette alter- 

nativet legger stor vekt på sosiale aspekter 

ved det økonomiske samarbeidet. Og 4. mars 

gikk Chávez så langt som til å erklære at «vi 

må finne opp en ny sosialisme for det 21. 

århundret. Kapitalismen er ikke en modell for 

bærekraftig utvikling.» 

« 

Vi må finne opp en ny 

sosialisme for det 21. 

århundret. Kapitalismen er 

ikke en modell for bærekraftig 

utvikling.» 

Hugo Chávez 

Men landene står samlet i ønsket om å 

styrke Fellesskapet av søramerikanske nasjoner 

(Comunidad Suramericana de Naciones, 

CSN), som ble grunnlagt 8. desember 2004. 12 

De deler også kritikken av unilateralisme og 

kravet om en internasjonal orden basert på 

likeverd mellom statene. Økonomiske avtaler 

(blant annet i energisektoren) bidrar også til 

samhold. Ett eksempel: Venezuela importerer 

hvert år varer og tjenester fra USA for fem milliarder 

dollar, til bruk i oljeindustrien. Chávez 

ønsker at 25 prosent av disse innkjøpene skal 

gjøres i Argentina og i Brasil. 

I tillegg må statslederne forholde seg til 

stemningen i egen befolkning: De argentinske 

piqueteros og de jordløse bøndene i Brasil føler 

at Chávez representerer dem bedre enn deres 

egne presidenter. 

FOR WASHINGTON HAR DET verste nederlaget 

foreløpig vært valget av ny generalsekretær 

i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). 

I oktober 2004 gikk Miguel Angel Rodríguez av 

etter 17 dager som generalsekretær, på grunn 

av korrupsjonsanklager i hjemlandet Costa 

Rica. Den tidligere presidenten ble anklaget 

for å ha tatt imot bestikkelser (2,4 millioner 

dollar) fra det franske selskapet Alcatel. 

Tre personer seilte opp som lederkandidater: 

den konservative meksikanske politikeren 

Luis Ernesto Derbez, utenriksminister i Mexico 

og tidligere rådgiver i Verdensbanken; Chiles 

innenriksminister José Miguel Insulza, som 

var rådgiver for Salvador Allende, og som har 

hatt ministerposter siden han ble utnevnt til 

utenriksminister i 1994; og kandidaten som ble 

støttet av Det hvite hus, tidligere president i El 

Salvador, Francisco Flores. Mens han satt med 

makten sendte Flores en symbolsk militærkontingent 

til Irak, som fortsatt befinner seg der. 

OAS har 34 medlemsland i Amerika og 

Karibien (unntatt Cuba), og det har aldri hendt 

i organisasjonens snart 60 år lange historie at 

en kandidat uten støtte fra Det hvite hus har 

vunnet. Men allerede før den første valgrunden 

11. april i år, og på tross av sterkt press 

fra USA, var Flores så isolert at Washington 

ba ham trekke seg for å unngå en total ydmykelse. 

I utgangspunktet kunne USA like gjerne 

har gitt sin støtte til den gjenværende chilenske 

kandidaten som til den meksikanske. 

Chile har ikke brutt med den strengt markedsøkonomiske 

politikken og inngikk en 

frihandelsavtale med USA i 2004. Men i en 

eventuell konfliktsituasjon har Santiago mye 

større handlingsrom enn Mexico. Washington 

kan legge press på sin nabo i sør ved enten å 

utvise eller gi lovlig opphold til de fire millioner 

(eller mer) meksikanerne som arbeider 

illegalt i USA. Disse sender store pengesummer 

til hjemlandet – 38 millioner dollar i 2003 

– summer som overstiger inntektene fra turistindustrien 

og tilsvarer halvparten av Mexicos 

eksportinntekter. 

I tillegg fikk den chilenske kandidaten 

Insulza entusiastisk støtte fra, nettopp, Hugo 

Chávez. Det var ikke bare «søramerikansk 

solidaritet» som fikk ham til å støtte den chilenske 

fremfor den meksikanske kandidaten: 

Den meksikanske presidenten Vicente Fox og 

George W. Bush er nære venner; den meksikanske 

regjeringen har satt i gang en kam- 


panje mot den radikale ordføreren i Mexico 

by, Andrés Manuel Lopez Obrador, som er 

kandidat for Partiet for demokratisk revolusjon 

(PRD) til presidentvalget i 2006 13 ; og i tillegg 

stemte Mexico for resolusjonen mot Cuba 

i FNs menneskerettighetskommisjon. 14 Etter 

instrukser fra USAs utenriksdepartement, 

gikk de landene som hadde støttet Flores, nå 

inn for meksikanske Derbez. 

Selv etter fem valgrunder sto de to kandidatene 

fortsatt likt, med 17 stemmer hver 

(for å bli valgt må man ha 18 stemmer). Brasil, 

Argentina, Uruguay, Paraguay, Ecuador, 

Venezuela, Den dominikanske republikk og 

ti karibiske land støttet den chilenske kandidaten. 

Like før den siste avstemningen 2. 

mai, så det ut til at oppslutningen vippet i 

Insulzas favør, til tross for at Washington satte 

alle kluter til for å få meksikaneren valgt. Det 

hele ble avgjort 29. april da Condoleezza Rice 

hadde et møte med flere utenriksministere 

(fra El Salvador, Paraguay, Colombia, Chile og 

Canada), samt Derbez og Insulza. Etter møtet 

annonserte Derbez overraskende nok at han 

trakk sitt kandidatur. 

«Condoleezza Rice skjønte at en fortsatt 

støtte til Derbez ville ende med nederlag,» 

sier Peter Hakim, leder for Inter-American 

Dialogue. «Hvis han hadde vunnet med én 

eller to stemmers overvekt, ville kontinentet 

fremstått som splittet på grunn av USA. Hvis 

han hadde tapt, som er det mest sannsynlige, 

ville det først og fremst vært et nederlag for 

USA.» 15 I denne situasjonen valgte altså USA å 

gi «konsensuskandidaten» Insulza fritt leide, 

og han ble til slutt valgt med 31 stemmer (to 

avholdende og en blank stemme). 

PÅ TROSS AV DENNE MANØVEREN i siste 

øyeblikk, fremstår Washington uten tvil som 

den store taperen i denne saken. Men det ville 

likevel være feil å tolke seieren til den tidligere 

innenriksministeren i Chile slik at OAS nå 

blir ledet av en radikaler. Ifølge en diplomat 

som fulgte de siste forhandlingene nøye, er det 

«mye som tyder på at USA, før de ga Insulza 

fritt leide, fikk ham og den chilenske regjeringen 

til å inngå visse forpliktelser – spesielt når 

det gjelder OAS’ politikk overfor Venezuela 

og Cuba.»Så i USAs «bakgård», som er mer 

politisk fragmentert enn noensinne, har nok 

ikke den nye generalsekretæren fullstendig 

frie hender hvis han tilfeldigvis skulle ønske 

å tvinge igjennom den samme politikken som 

USA ønsker. 

1 Lire Laurent Tranier, «Evangelister splitter urfolk», norske Le Monde 

diplomatique, april 2005. 

2 Cromos, Bogotá, 20. desember 1999. 

3 NAFTA har siden 1994 omfattet Mexico, USA og Canada. 

4 Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay grunnla MERCOSUR i 1994. 

Flere land har kommet til som assosierte medlemmer: Bolivia og 

Chile (1996), Peru (2003), Colombia, Ecuador og Venezuela (2004). 

5 Det chilenske parlamentet var tidlig ute og godkjente i oktober 

2003 en frihandelsavtale med USA som trådte i kraft i januar 2004. 

El Salvador, Honduras og Guatemala har ratifisert CAFTA (som 

ennå ikke er vedtatt av Kongressen i USA). 

6 Sally Burch, «Ecuador, cambio de rumbo?», Alai, Quito, 22. april 2005. 

7 Se Ignacio Ramonet, «Eksplosjon i Bolivia», Norske Le Monde 

diplomatique, november 2003. 

8 Den sosiale og politiske prosessen Chávez står i spissen for. Oppkalt 

etter Simon Bolivar, den søramerikanske revolusjonshelten som 

slåss mot det spanske overherredømmet på begynnelsen av 1800tallet. 

Overs.anm. 

9 Argentina er gjenstand for 34 klagesaker ved Verdensbankens tvisteløsningsorgan 

International Centre for Settlement of Investment 

Disputes (ICSID). Raúl Zibechi, La Jornada, Mexico, 1. april 2005. 

10 Erklæring overfor den amerikanske kongressen, 9. mars 2005. 

11 Det første møtet mellom Cuba og Venezuela i forbindelse med 

ALBA, 28. april i Havanna, styrket det økonomiske samarbeidet 

mellom de to landene. 

12 CSN omfatter landene i MERCOSUR, Andes-statene (Bolivia, 

Colombia, Peru, Ecuador, Venezuela), i tillegg til Surinam og Guyana. 

13 López Obrador ble tiltalt for å ha godkjent bygging av en adkomstvei til et 

sykehus over et omstridt jordstykke, i strid med en rettslig kjennelse. På 

bakgrunn av denne fillesaken ble han fratatt sin immunitet, noe som også 

ville hindre ham i å stille som kandidat ved presidentvalget i 2006, som han 

allerede var storfavoritt til å vinne. 24. april gikk en million meksikanere ut 

i gatene i protest mot det de ser som en politisk bakvaskelsesprosess mot 

López Obrador. Regjeringen har gjort retrett og sparket riksadvokaten i 

landet, mannen som har ledet kampanjen mot López Obrador. 

14 Blant de latinamerikanske landene som er medlem av menneskerettighetskommisjonen, 

stemte fire land for resolusjonen som USA 

la frem mot Cuba: Mexico, Costa Rica, Guatemala og Honduras. 

Argentina, Brasil, Den dominikanske republikk, Ecuador, Paraguay og 

Peru stemte blankt.


ARBEID: I USA var hovedprinsippet bak workfare-tankegangen at sosiale 

ytelser ikke er en rettighet, men en tjeneste man må gjøre seg fortjent til. I 

Storbritannia er lønningene så dårlige at regjeringen har innvilget rundt 250 

000 husholdninger såkalt «Working Tax Credit» som kompenserer for lav 

inntekt. Der utgorde aleneforeldre 37 prosent av voksenbefolkningen under 

fattigdomsgrensen, og i 2004 mottok 2,7 millioner personer uføretrygd. De 

skandinaviske landene er blitt fremstilt som velferdsstatens siste bastioner, 

men ser ut til å følge i USAs og Storbritannias fotspor, ved å stramme til sin 

arbeidsmarkedspolitikk. Alt ligger til rette for at man også i Frankrike glir 

over i et system som det amerikanske eller britiske. Men tatt i betraktning de 

lite overbevisende resultatene kan man spørre seg hvorfor regjeringer både i 

Europa og USA er så forgapte i aktiviseringspolitikken. 

ANNE DAGUERRE 

Forsker ved Universitetet i Middlesex, London. 

Dagpengemottakere i Frankrike, alenemødre 

i USA og funksjonshemmede i Storbritannia 

har gjerne minst tre ting til felles: de står uten 

jobb; de mottar bidrag fra staten, ofte temmelig 

knuslete sådanne; og de har vært skyteskive 

for amerikanske og europeiske regjeringer 

siden midten av 90-tallet. 

Ideen om arbeid for trygd 

bygger på prinsippet om 

gulrot og pisk 

Formålet med den såkalte «aktiviseringspolitikken» 

er å få «de utstøtte» ut i arbeid, og 

ideen om arbeid for trygd, eller workfare, bygger 

på prinsippet om gulrot og pisk. Gulrota er 

at bidragsmottakere forespeiles økonomiske 

fordeler dersom de kommer inn på arbeidsmarkedet 

igjen, for eksempel i form av skattekreditt. 

Pisken, som brukes mot de gjenstridige 

som nekter å ta imot det arbeidet de blir 

tilbudt, er en gradvis reduksjon og deretter 

stans i stønadsutbetalingene. Dette systemet 

er svært utbredt i engelskspråklige land, fremfor 

alt USA og Storbritannia. 

I Europa for øvrig bygger aktiviseringspolitikken 

i større grad på en tanke om motivering 

og oppfølging av personer, for å sikre en mest 

mulig myk overgang til arbeidslivet. Franske 

eksperter pleier ofte å sette den nådeløse workfare-modellen 

opp mot den humane europeiske 

aktiviseringspolitikken, som dominerer i 

de skandinaviske landene. 

Men ser man nærmere etter, er forskjellene 

mellom de to systemene kanskje ikke så 

store som man kan få inntrykk av. De skandinaviske 

landene ser ut til å følge i USAs og 

Storbritannias fotspor, ved å stramme til sin 

arbeidsmarkedspolitikk – med særlig fokus 

på de mest sårbare befolkningsgruppene, altså 

de som har minst sjanse til å forsvare seg fordi 

de ikke har fagforeninger eller pressgrupper i 

ryggen, eller fordi de sjelden eller aldri stemmer 

ved valg. 

I USA ER ARBEID for trygd den dominerende 

ordningen i USA i dag. 

Workfare-programmet ble innført som en 

del av velferdsreformen som ble vedtatt av 

Kongressen i august 1996. 1 Det rettet seg i 

første omgang mot fattige familier, i de fleste 

tilfeller alenemødre. Hovedprinsippet bak 

workfare-tankegangen var at sosiale ytelser 

ikke er en rettighet, men en tjeneste man 

må gjøre seg fortjent til. Ordningen, som ble 

klekket ut av USAs daværende president Bill 

Clinton, pålegger bidragsmottakere å oppføre 

seg i tråd med «arbeidsetikk og ansvarlighet». 

Stønadsutbetalinger ble begrenset til maksimalt 

fem år gjennom hele livet for alle voksne i 

arbeidsdyktig alder. Dette ble kalt «Temporary 

Assistance for Needy Families» (TANF). 

For å motta denne assistansen, må man 

godta en såkalt «arbeidstilpassende aktivitet». 

Fra og med 1997 ble alle voksne personer 

pålagt å kunne dokumentere 30 timers aktivitet 

per uke. Etter å ha utarbeidet en oversikt 

over vedkommendes kompetanse, setter 

arbeidskontoret opp en «plan for individuelt 

ansvar» som inneholder ulike etapper i prosessen 

for å komme ut i arbeid. Deretter gjør 

de rede for bidragsmottakerens plikter: delta 

på «jobbkurs» og opplæringstiltak, møte opp 

til avtaler, vaksinere barna sine, sørge for at 

de går på skole, og skaffe seg arbeid. Hvis man 

ikke overholder denne kontrakten, settes det i 

verk sanksjoner. Hvor strenge og omfattende 

de er, varierer fra delstat til delstat. 

Clintons viktigste anliggende da reformen 

ble innført i 1996, var å redusere antall sosialhjelpsmottakere. 

Og målsetningen er nådd 

med god margin: 14,4 millioner stønadsmottakere 

i 1994, det vil si nesten en av sju amerikanske 

familier, mot bare 5,4 millioner i 2001 

– altså en nedgang på 64 prosent. Dette er ikke 

overraskende: Av frykt for å miste inntekten 

Tirsdag 14 juni kl 20:00 på Parkteatret, Olaf Ryes plass 11 

«WORKFARE», «TEMPORARY ASSISTANCE FOR NEEDY FAMILIES», «WO 

«NEW DEAL FOR YOUNG PEOPLE», «NEW DEAL FOR LONE P 

Økt press på arbeidsle 

THE TAKE 

En film av Naomi Klein (No Logo) 

og Avi Lewis. 

-This is Argentina. It could be 

anywhere 

"...a stirring, idealistic documentary..." 

New York Times 

Professor, økonom og forfatter 

Erik Reinert innleder til filmen. 

www.dokumentarkino.no 

støttet av Fritt Ord 

sin etter maksperioden på fem år, tok kvinnene 

imot de jobbene som ble tilbudt dem. 

Resultatet av dette var at andelen stønadsmottakere 

i jobb økte fra 11 prosent i 1996 til 38,3 

prosent i 1999. Denne tendensen snudde i 

forbindelse med den økonomiske nedgangen i 

2001, og andelen yrkesaktive bidragsmottakere 

sank til 33,4 prosent i 2002, ifølge Kongressens 

årlige rapport om TANF-programmet. 2 

Enda mer bekymringsverdig er barnefattigdommen. 

Mellom 1996 og 2000 ble den 

redusert med en femtedel, men økte deretter 

fra 16 prosent i 2000 til 17,6 prosent i 

2003. Fattigdommen øker også blant voksne: 

12,5 prosent av amerikanerne levde under 

den offisielle fattigdomsgrensen i 2003, mot 

11,3 i 2000. 3 Disse tallene er i stor grad underestimert: 

Hvis man tar utgangspunkt i den 

europeiske normen for fattigdom (60 prosent 

av gjennomsnittsinntekten) levde 23,8 prosent 

av USAs befolkning under fattigdomsgrensen 

i 2000, ifølge Luxembourg Income Studies. 

Antallet personer uten helseforsikring har 

også skutt i været: økning fra 43,6 millioner i 

2002 til 45 millioner i 2003, det vil si 15,6 prosent 

av befolkningen. 4 

På tross av disse urovekkende tallene hevder 

den amerikanske administrasjonen fortsatt at 

det å ha en jobb, uansett hvor lite kompetanse 

den krever og hvor dårlig betalt den er, reduserer 

fattigdommen og skaper automatisk bedre 

karriereutsikter – det spesialistene kaller Work 

First. Men stønadsmottakerne som er i jobb 

tjener mellom 472 og 738 dollar i måneden, 

altså en årslønn på 5 664 og 8 856 dollar, som 

ligger under den offisielle fattigdomsgrensen 

(9 827 dollar). 

Stønadsutbetalinger ble 

begrenset til maksimalt 

fem år gjennom hele livet 

Stønadsmottakerne har ofte svært lite 

utdanning, og får bare «småjobber», hovedsakelig 

i hotell- og restaurantbransjen og i 

omsorgssektoren. Dette er de første jobbene 

som ryker i perioder med økonomisk nedgang. 

Ifølge det uavhengige forskningssenteret 

Center on Budget and Policy Priorities 5 

har andelen alenemødre uten jobb økt fra 9,8 

prosent i 2000 til 12,3 prosent i 2002. Og i løpet 

av de tre siste årene har 60 prosent av stønadsmottakerne 

forblitt arbeidsløse. 

Det var denne bekymringsverdige utviklingen 

som i 2001 fikk Bush-administrasjonen 

til å fremme forslag om en tøffere variant av 

loven fra 1996 (som Kongressen er pålagt å 

revidere hvert femte år). Bush-administrasjonens 

lovforslag, som har tittelen «Working 

Toward Independence», inneholder flere nye 

tiltak: antallet timer med obligatorisk aktivitet 

som kreves for å få full stønadsutbetaling, 

heves fra 30 til 40 timer per uke. 

En annen nyvinning er støtten til «sunne 

ekteskap» gjennom «Healthy Mariage 

Initiative». 6 Tanken bak dette initiativet er 

enkel: Ekteskapet er en av de viktigste måtene 

å forebygge fattigdom på, og derfor bør 

familierådgiverne hjelpe parene til å holde 

sammen for å spare skattepenger. Denne 

moralske offensiven styrket seg med gjenvalget 

av George W. Bush i november i fjor. Og i 

januar ble Michael Leavitt utnevnt til sosialminister. 

Han er tidligere guvernør i Utah, en 

delstat som i 2002 brukte 600 000 dollar på et 

program som skulle fremme ekteskapet. 

Men lovforslaget fra Det hvite hus er fortsatt 

ikke vedtatt, på grunn av opposisjon fra 

demokrater i Senatet. Man har altså foreløpig 

forhindret det verste på føderalt nivå, men på 

delstatsnivå står republikanske guvernører fritt 

til å endre TANF-programmet i en åpenlyst 

reaksjonær retning. Vest-Virginia gir for eksempel 

100 dollar ekstra i bidrag i måneden til familier 

der foreldrene er gift, lever under samme 

tak og mottar trygdeytelsene i fellesskap. 

NEW DEAL I STORBRITANNIA. I Storbritannia 

har man ikke gått så langt. Her har Tony Blairs 

regjering stått for en mildere variant av den 

amerikanske workfare-tankegangen gjennom 

de såkalte «New Deal»-programmene. Disse er 

rettet mot ulike målgrupper: unge mellom 18 

og 24 år, funksjonshemmede, alenemødre og 

arbeidsledige over 55 år. Ungdomsprogrammet 

«New Deal for Young People» (NDYP) er fyrtårnet 

for denne politikken. Denne obligatoriske 

ordningen for arbeidsledige stønadsmottakere 

mellom 18 og 24 ble satt i verk i 1997, og innebærer 

at de skal være i jobb etter seks måneder. 

Også her kombinerer man gulrot og pisk. 

Pisken består i at man mister hele eller 

deler av stønaden sin hvis man ikke deltar i 

ordningen. Arbeidskontoret innkaller i den 

forbindelse unge arbeidsledige til samtale. 

Hvis de ikke svarer eller møter opp, følger en 

rekke brev med advarsler, som kan ende med 

at deler eller hele bidragsutbetalingen blir 

stoppet etter fire uker. Gulrota består i at 

arbeidskontoret tilbyr fire måneders «intensiv 

bistand» i letingen etter lønnet «arbeid». Det 

kan være personlig kompetansekartlegging og 

utarbeiding av en karriereplan. 

Hvis ungdommen fortsatt står uten jobb 

etter disse fire månedene, får han eller hun 

fem alternativer. Det første er tilbud om subsidiert 

jobb, der arbeidskontoret dekker deler av 

lønnen i en periode på maksimalt seks måneder. 

Det andre er frivillig arbeid (for eksempel 

sekretærarbeid eller salg) eller, et tredje 

alternativ, frivillig arbeid med vedlikehold av 

offentlige bygninger, jernbaner og parker. Det 

fjerde alternativet er mulighet for utdanning i 

maksimalt ett år. Femte og siste alternativ er 

hjelp til å starte egen bedrift. 

Den arbeidsledige må akseptere minst ett av 

disse alternativene for ikke å miste deler eller 

hele stønaden. Det uavhengige forskningskontoret 

National Audit Office beregnet i oktober 

2001 at av totalt 719 000 deltakere i dette 

programmet, hadde 40 prosent ikke-subsidiert 

arbeid i minst 13 uker; 11 prosent ble overført 

til andre typer stønader, hovedsakelig uføretrygd; 

20 prosent gikk tilbake til arbeidsledighetstrygd. 

29 prosent forlot programmet av 

ukjente årsaker. 7 

«New Deal for Lone Parents», programmet 

som er rettet mot aleneforeldre (i de aller fleste 

tilfeller kvinner), er i mye større grad basert på 

frivillighet. Den eneste betingelsen for å motta 

stønad, er at man møter til en evalueringssamtale 

en gang i året. Under denne samtalen oppfordrer 

konsulentene stønadsmottakerne til å 

delta i arbeidsmarkedstiltak. Alenemødre som 

arbeider minst 16 timer i uka kan få innvilget 

«Working Tax Credit», som dekker kostnader 

ved barnepass på opptil 175 pund (rundt 2000 

kroner) per barn per uke, tilsvarende 70 prosent 

av de totale kostnadene. Og kvinnene som 

kommer i jobb mottar en «arbeidsbonus» på 

40 pund per uke (ca 450 kroner). 

IFØLGE DEN BRITISKE regjeringen har en million 

personer deltatt i New Deal-programmene 

siden 1998 8 – 276 000 av disse i programmet 

for aleneforeldre og 520 000 i programmet for 

unge arbeidsløse. Men ifølge National Audit 

Office har bare 30-40 000 unge kommet ut i 

vanlig lønnet arbeid gjennom denne ordningen. 

9 I tillegg klarer de fleste av dem ikke å 

beholde en jobb i mer enn gjennomsnittlig 13 

uker. Det er heller ikke nødvendigvis slik at 

arbeid fører til økt levestandard. Man har innført 

en minstelønn for ungdom i Storbritannia 

på 4,10 pund per time (ca. 50 kroner) for de 

under 21 år, 4,85 pund for de over 21. Dette 

får arbeidsgivere til å kvitte seg med «gamlingene». 

Disse lavt utdannede unge menneskene 

går fra den ene småjobben til den andre, og har 

svært dårlige fremtidsutsikter og ingen mulighet 

til å skaffe seg et skikkelig bosted. 

Lønningene er så dårlige at regjeringen har 

innvilget rundt 250 000 husholdninger såkalt 

«Working Tax Credit» som kompenserer for 

lav inntekt. I praksis vil dette si at de subsidierer 

lave lønninger, samtidig som de vokter 

seg vel for å legge press på arbeidsgiverne.

RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEALTHY MARRIAGE INITIATIVE», 

ARENTS», «WORKING TAX CREDIT», «PATHWAYS TO WORK» 

dige i USA og Europa 

Transavantgarden / se midtsiden. © FRANCESCO 

CLEMENTE, Blomstrende, 1980 

Dermed opprettholder staten en dårlig betalt 

reservearbeidsstokk, som har store problemer 

med å få pengene til å vare ut måneden selv om 

de mottar sosiale overføringer. 

I 2002 levde 17 prosent av befolkningen 

under fattigdomsgrensen, mot 21 prosent i 

2000. 10 Aleneforeldre utgjorde 37 prosent av 

voksenbefolkningen under fattigdomsgrensen. 

11 29 prosent av kvinnene arbeider deltid, 

i gjennomsnitt 16 til 30 timer i uka. En slik 

undersysselsetting av et stort antall personer, 

gjør at britiske styresmakter kan skilte med 

de laveste offisielle arbeidsledighetstallene på 

20 år – i 2004 vekslet de mellom 4,5 og 4,8 

prosent. 

Men det største problemet i Storbritannia 

har vist seg å være det store antallet uføretrygdede. 

På 1980- og 90-tallet ble svært mange 

overført fra arbeidsledighetstrygd til uføretrygd, 

spesielt i de delene av landet som var i 

ferd med å avindustrialiseres. I 2004 mottok 

2,7 millioner personer uføretrygd, det vil si 7,5 

prosent av befolkningen i arbeidsdyktig alder. 

Disse er blitt den fremste målgruppen for aktiviseringspolitikken. 

En tredjedel av de 

arbeidsledige i 

Danmark er blitt overført 

til førtidspensjon eller 

uførepensjon 

Regjeringen lanserte i oktober 2003 en prøveordning 

kalt «Pathways to Work». Dette 

programmet, som ble prøvd ut sju steder i 

Storbritannia, kombinerer økonomiske motivasjonsfaktorer 

som «arbeidsbonus» på 40 

pund per uke, og obligatoriske pressmidler i 

form av individuelle samtaler med en konsulent 

som setter opp en plan for hvordan vedkommende 

skal skaffe seg jobb. Konsulenten 

er også til stede ved legebesøk, for å utforske 

alle muligheter til å få personen ut i arbeid. 

Foreløpig har regjeringen gått relativt forsiktig 

frem i innstrammingen av sosiale ytelser, 

fordi de funksjonshemmede og aleneforeldrene 

representeres av relativ innflytelsesrike 

interessegrupper – for eksempel National 

Council for One Parent Families. Men etter 

valget i mai ble tidligere innenriksminister 

David Blunkett utnevnt til sosialminister, noe 

som signaliserer en tøffere linje. Blunkett er 

kjent for sin kompromissløshet. 

DE SKANDINAVISKE LANDENE er blitt fremholdt 

som velferdsstatens siste bastioner, men 

også her innførte man aktiviseringsprogrammer 

på 90-tallet. 12 Sosiale ytelser knyttes opp 

til oppfølging av planer for tilbakevending til 

arbeidslivet, der man kartlegger stønadsmot- 

takerens kompetanse og redegjør for hans eller 

hennes plikter. Arbeidssøkere må si seg villige 

til å ta imot de jobbene de blir tilbudt, og de 

som nekter kan oppleve å bli fratatt hele eller 

deler av arbeidsledighetstrygden eller sosialstønaden. 

Denne praksisen ble først prøvd 

ut på de mest sårbare befolkningsgruppene, 

som ungdom, innvandrere 13 og langtidsledige 

– men er etter hvert blitt utvidet til å gjelde alle 

arbeidsledige. 

I Danmark er betingelsene for å få arbeidsledighetstrygd 

strammet kraftig inn siden 

1994. Da ble utbetalingsperioden redusert fra 

ni til sju år, før den falt til fem år i 1996 og fire 

år i 2003. I tillegg plikter stønadsmottakerne å 

delta i aktiviseringsprogrammer helt fra starten 

av arbeidsløshetsperioden. Alternativene 

arbeidssøkerne tilbys er velkjente: hjelp til 

jobbsøking, yrkesopplæring, plikt til å ta imot 

subsidiert arbeid i offentlig eller privat sektor, 

eller kommunale tiltaksjobber som opprettes 

for langtidsledige. Resultat: Antallet arbeidssøkere 

med dagpenger stupte fra 343 000 i 1994 

til 123 251 i 2002, før det økte igjen i 2003. 

Nivået på ytelsene er imidlertid opprettholdt. 

Arbeidsledige over 25 år kan få arbeidsledighetstrygd 

som tilsvarer opptil 90 prosent 

av deres tidligere nettolønn, med et tak på 3270 

danske kroner per uke. Hver tredje måned 

blir stønadsmottakeren innkalt til samtale, 

og man kan oppleve å få redusert eller stanset 

utbetalingene hvis man ikke følger den oppsatte 

planen for arbeidssøking. 

De mest vanskeligstilte personene, som 

ikke har rett til dagpenger, kan motta sosialstønad. 

Men også her er kriteriene strammet inn, 

og fungerer i dag regelrett diskriminerende. 

Sosialstønaden på mellom 8 180 og 10 870 danske 

kroner (avhengig av familieansvar) er kun 

tilgjengelig for «innfødte» dansker og utlendinger 

som har bodd i Danmark i mer enn sju 

år. Mottakerne er også forpliktet til å ta imot 

et «rimelig» aktiviseringstilbud, og nekter de 

dette, blir de fratatt stønaden. Innvandrere 

som har bodd i Danmark i mindre enn sju år, 

får kun en ytelse på 5270 danske kroner over 

en seksmånedersperiode. Disse restriksjonene 

har ført til at antallet sosialstønadsmottakere 

har falt fra 117 000 i 1994 til 86 000 i 2000. 

Ved første øyekast kan resultatene av denne 

politikken virke overbevisende. Bare 11 prosent 

av den danske befolkningen lever under 

fattigdomsgrensen, og dette er et av de laveste 

tallene i EU. Arbeidsløsheten blant innbyggere 

i arbeidsdyktig alder sank fra 7,7 prosent i 1994 

til 5,6 prosent i 2003. 

I Frankrike blir «det danske miraklet» hyllet 

både i media og av politikere, som ser 

med et forelsket blikk på den konservative 

og nyliberalistiske koalisjonen som har sittet 

med makten i Danmark siden 2001. Ifølge 

statssekretær i det franske arbeidsdepartementet, 

Gérard Larcher, er dette miraklet «ikke et 

resultat av tilfeldigheter. Det henger sammen 

med en svært vellykket kombinasjon av et 

fleksibelt arbeidsmarked, høy sosial beskyttelse 

ved arbeidsledighet og en effektiv aktiviseringspolitikk 

overfor de arbeidsløse.» 14 

Statssekretæren hyller dermed en ordning 

som i stor grad bygger på offentlige tiltaksjobber, 

som Jean-Pierre Raffarins regjering ivret 

etter å fjerne da den kom til makten. De fleste 

glemmer også å nevne at Danmark bruker 

svært mye penger på opplæringstiltak: Mer 

enn halvparten av aktiviseringsmidlene går 

faktisk til dette (56,6 prosent i 2002, mot 34,6 

prosent i 1995). 

Men resultatene er slett ikke mirakuløse. 

Forskeren Peter Abrahamson viser 15 at en tredjedel 

av de arbeidsledige er blitt overført til førtidspensjon 

eller uførepensjon. Bare mellom 

50 og 60 prosent av deltakerne i disse programmene 

har fått jobb (hel- eller deltid). Og i de 

fleste tilfeller forblir sosialstønadsmottakerne 

arbeidsledige. Det viser seg også at de kommunale 

arbeidsplassene på ingen måte øker sjansene 

for å få en stabil og varig jobb: De som har 

hatt slike jobber går tilbake til sosialstønad så 

snart arbeidskontrakten er utløpt. 

For øvrig har ikke aktiviseringspolitikken 

klart å bremse økningen i arbeidsledigheten, 

noe også den danske regjeringen innrømmer. 

Antallet arbeidsløse i aktiviseringsprogram 

økte med 29 000 i perioden 2001-2003, det vil si 

nesten 7,5 prosent av den arbeidsdyktige delen 

av befolkningen i 2003. Og antallet subsidierte 

jobber i forbindelse med aktiviseringsprogram 

økte fra 10 954 i 1999 til 12 750 i 2002 (av en 

yrkesaktiv befolkning på 2,8 millioner). 

Dette systemet har også bidratt til å trekke 

det generelle lønnsnivået nedover, en utvikling 

vi ser i alle land som har utviklet denne 

typen ordninger. I Danmark har andelen av 

merverdien (de verdier som skapes) som går til 

lønn, sunket fra 79 prosent i 1980 til 71 prosent 

i 1990 og 68 prosent i 2000. 

Aktiviseringspolitikken 

har ikke klart å bremse 

økningen i arbeidsledigheten 

I FRANKRIKE VAR aktiviseringspolitikken i 

utgangspunktet rettet mot langtidsledige og 

unge uten formelle kvalifikasjoner. Man etablerte 

offentlige tiltaksplasser og særskilte 

arbeidsplasser for ungdom. Programmene ble 

utvidet til å gjelde alle arbeidssøkere med innføringen 

av den såkalte Pare-reformen (plan 

for hjelp og tilbakevending til arbeidsmarkedet) 

i 2001. I teorien skal ikke disse ordningene 

være obligatoriske, i motsetning til hva vi har 

sett i Skandinavia, USA og Storbritannia. 

Likevel innførte Jean-Pierre Raffarins regjering 

i desember 2003 en minsteinntekt ved 

aktivitet (kalt RMA) for de som har mottatt 

arbeidsledighetstrygd (RMI) i minst ett år. 

RMA er koblet til deltidsarbeid på minst 20 

timer per uke og med en varighet på minst 18 

måneder. 

Foreløpig er loven uklar om hvorvidt ordningen 

skal være obligatorisk eller ikke. De 

som har utarbeidet lovteksten sier at det er 

«opp til fylkene som administrerer ordningen 

å ta ansvar for dette». Med andre ord kan fylkesrådene 

avgjøre hvorvidt en RMI-mottaker 

som nekter å ta imot tilbud om arbeid, skal 

miste hele eller deler av stønaden. Det som 

skjer er at staten, ved å overføre administrasjonen 

av disse ordningene til fylkene, forsøker 

å frasi seg ansvaret for en ordning som koster 

mye – også politisk. 

For å rettferdiggjøre denne tilnærmingen, 

forklarer regjeringen at det handler om å 

«komme seg ut av en situasjon der man er 

avhengig av hjelp» og «gjøre arbeidsinntekt til 

en motivasjonsfaktor». Alt ligger til rette for at 

man også i Frankrike glir over i et system som 

det danske, amerikanske eller britiske: reform 

av arbeidsmarkedsetaten, åpning for utstrakt 

bruk av vikarbyråer, prosjekter som går ut på å 

kontrollere de arbeidsledige, og så videre. 


Alle sosiale varsellamper blinker allerede 

rødt, til tross for at man har strammet inn 

på kriteriene for å få sosialstønad: arbeidsledigheten 

rammer mer enn 10 prosent av 

befolkningen i arbeidsdyktig alder, og antall 

RMI-mottakere har nådd 1,19 millioner. 16 I 

tillegg har fattigdomsraten økt til 15 prosent i 

2003, ifølge tall fra EUs statistiske sentralbyrå 

Eurostat. 17 Mer enn tre millioner franskmenn 

har en utilfredsstillende boligsituasjon. 

TATT I BETRAKTNING de lite overbevisende 

resultatene disse ulike programmene kan vise 

til når det gjelder å få folk tilbake i arbeid, 

kan man spørre seg hvorfor regjeringer både i 

Europa og USA er så forgapt i aktiviseringspolitikken. 

Staten har gitt opp å presse bedriftene 

til å endre sin sysselsettingspolitikk. I stedet 

forsøker man å forandre stønadsmottakernes 

psykologi ved å pålegge dem å tilpasse seg 

arbeidsmarkedets krav i stadig større grad. 

Ideologien om «ansettbarhet» (employability), 

som er kjernen i workfare- og aktiviseringsprogrammene, 

gjør de arbeidsledige ansvarlige 

for sin egen skjebne. Dermed er det ikke lenger 

myndigheter og bedrifter som skal klandres, 

men de utstøtte selv. 


1 Jf. Loïc Wacquant, «Quand le président Clinton ‘réforme’ la pauvreté» 

(President Clinton ‘reformerer’ fattigdommen), Le Monde 

diplomatique, fransk utgave, september 1996. 

2 Se Kongressens siste årsrapport, Temporary Assistance for Needy 

Families, Office of Research, Planning and Evaluation, Administration 

for Children and Families, US Department of Health and Human 

Services, Washington, november 2004. 

3 Den tilsvarer 9 827 dollar i året for en enslig person, dette er anslått 

minimumsbeløp for å dekke bolig, mat og klær. 

4 Census Bureau, Income, Poverty and Health Coverage in the 

United-States in 2003, Washington DC, 2004. 

5 Center on Budget and Policy Priorities, Recent Welfare reforms 

research findings, Washington DC, januar 2004. 

6 Congressional Research Service, TANF Reauthorization: Side by Side 

Comparison of Current Law and Two Versions of H.R. 4, Den amerikanske 

kongressens bibliotek, februar 2004, Washington. 

7 The New Deal for Young People, National Audit Office, London, februar 

2002. 

8 Finansdepartementet, foreløpig budsjettrapport, Opportunity for All, 

kapittel 4, London, 2004. 

9 The New Deal…, sitert over.. 

10 Eurostat, «Poverty and Social Exclusion in the EU», i Statistics in focus, 

Brussel, september 2004. 

11 Department for Work and Pensions, Households Below Average 

Income, kapittel 5, London, 2003. 

12 Åke Bermark, «Prêts à travailler? les politiques d’activation 

en Suède au cours des années 1990» (Klar for å arbeide? 

Aktiviseringspolitikken i Sverige på 1990-tallet), i Revue française 

des affaires sociales, La Documentation française, Paris, 2003, s. 273- 

289. 

13 Jon Kvist, «Les stratégies scandinaves d’activation dans les années 

1990: vers un remaniement du concept de citoyenneté sociale et du 

modèle social scandinave» (Aktiviseringsstrategier i Skandinavia på 

1990-tallet), Revue française des affaires sociales, La Documentation 

française, Paris, 2003, s. 293-222. 

14 Tale ved Gérard Larcher på konferanse i Danmarks hus, Paris, 23. 

februar 2005. 

15 Wim Van Oorschot og Peter Abrahamson, «The Dutch and Danish 

Miracles Revisited», Social Policy and Administration, vol. 37, n° 3, s. 

288-304. 

16 Le Monde, 25. juni 2004. 

17 Eurostat, Poverty and Social Exclusion…, sitert over.


POLITISK BUDSKAP OM TRYGGHET OG SIKKERHET 

«Vellykket» innvandrer 

MEDIA: Stadig fl ere avisartikler representerer en ny type 

diskurs hvor man vurderer innvandreres «vellykkete integrasjon» 

ut fra den økonomiske og sosiale statusen vedkommende 

har oppnådd. Stadig mer utbredt hører vi nå om «sangeren», 

«komikeren», «stjernen» eller «idrettshelten». Men budskapet 

i artiklene om de vellykkede innvandrerne ser ut til å være 

at innvandring generelt innebærer en trussel: en trussel mot 

sysselsettingen («den arbeidsledige innvandreren»), en politisk 

og sosial trussel mot staten og befolkningen («den terroristiske 

innvandreren», «barbaren»), en demografi sk trussel («den 

invaderende innvandreren») og en religiøs og kulturell trussel 

(«den muslimske innvandreren»). 

MATHIEU RIGOUSTE 

Institut Maghreb Europe, Université Paris 8. 

Det finnes små ord med et vell av 

skjulte betydninger. Et av dem er 

det helt spesielle «men» som siden 

begynnelsen av 90-tallet har dukket 

opp i stadig flere franske avisartikler. 

1 Det er verdt å dvele ved dette 

ille ordet, og hvordan det binder 

ammen mediefremstillinger av 

innvandreren» og de dominerende 

alemåtene om temaet «integrasjon». 

I slutten av januar 2004 publiserte 

dagsavisen Le Parisien en artikkelserie 

om «muslimer som har lykkes 

med å integrere seg», med fotografier 

av dem saken gjaldt. «Han 

har koksgrå dress, blåstripet skjorte 

med matchende gult slips, og hår 

som er gredd bakover. Karim er 24 

år gammel, født i Mantes-la-Jolie, og 

har nettopp sagt opp en godt betalt 

stilling som salgsrepresentant innen 

teknologi for å starte sin egen virksomhet.» 

2 

«Bestyrerinnen på stedet, Najia 

el-Mouna Cifi, 46 år, er som tatt ut 

av en reklame for optikerkjeden 

Afflelou. Med kortklipt hår, svarte, 

rektangulære briller, mørk genser 

og perfekt sminke, skiller denne 

sosialarbeideren for eldre seg skarpt 

fra ’tusen og én natt-dekoren’. 3 

«Omhyggelig trimmet fippskjegg, 

mandelformede øyne med et intenst 

og gjennomborende blikk, skarpskåren 

silhuett og stolt holdning… Selv 

iført en enkel genser og jeans, ser 

Allam Farourou ut som en berbersk 

prins. I det yrket han har, er karisma 

et uslåelig fortrinn. Fransk-algerieren 

underviser i elektronikk ved 

yrkesskolen Marcel Cachin i Saint- 

Ouen nord i Paris.» 4 

« 

Selv iført en enkel 

genser og jeans, 

ser Allam Farourou 

ut som en berbersk 

prins.» 

Le Parisien 

Disse artiklene er særdeles representative 

for en type diskurs som 

begynte å gjøre seg gjeldende i franske 

medier etter den første slørdebatten 

i 1989. 5 I denne typen artikler 

vurderer man vanligvis en persons 

« vellykkete integrasjon» ut fra den 

økonomiske og sosiale statusen vedkommende 

har oppnådd. Og denne 

statusen observeres med utgangspunkt 

i et slags imitasjonsideal, 

og beskrives hovedsakelig som et 

resultat av den enkeltes personlige 

motivasjon. «Den integrerte», den 

som har lykkes, har som regel valgt 

veier som får ham eller henne til å 

passe inn i myten om «den innfødte 

franskmann» – «som tatt ut av en 

reklame for Afflelou». Man setter 

en hvit maske på «den integrerte» 

figuren. 

«Den integrerte» fremstilles 

som unntaket som bekrefter regelen. 

Slik definerer denne fremstillingsteknikken 

samtidig, gjennom 

kontraster, de som ikke har lykkes 

med å «integrere seg»: de fattige, de 

som har meldt seg ut, de som ikke 

har klart å frigjøre seg fra et spekter 

av kulturelle og religiøse kriterier 

som man litt etter litt har satt opp 

som motsats til «den franske identiteten» 

ved å knytte dem til figuren 

«innvandrer». 

I slike fremstillinger blir personene 

nødvendigvis koblet til en opprinnelig 

situasjon, en utgangsposisjon 

der integrasjonen er på nullpunktet: 

I det første eksempelet fra Le 

Parisien, blir «leder»-påkledningen 

og ønsket om å drive egen bedrift 

satt opp mot Paris-forstaden Mantesla-Jolie, 

og begrepet «integrasjon» 

kobles til økonomisk suksess. I det 

andre eksempelet blir velykketheten 

kontrastert med Tusen og én natt, det 

vil si på et kulturelt, religiøst og geografisk 

plan. I det siste eksempelet 

blir det å lykkes fremstilt gjennom 

et motsetningsforhold mellom den 

høye lærerstatusen og den lite prestisjetunge 

yrkesskolen i Saint-Ouen. 

I tillegg til å opprettholde en vaghet 

rundt begreper som «islam», 

«nordafrikansk» og «innvandring», 

formidler disse artiklene også et 

bilde av «den mislykkete innvandreren», 

«muslimen», «nordafrikaneren» 

som «skal integrere seg». 

Fremstillingen har flere underliggende 

budskap: De som virkelig vil 

integrere seg, klarer det. De andre 

har altså valgt eller slått seg til ro 

med en mislykket situasjon – «nei, 

det er ikke noe galt med selve integrasjonsmotoren». 

« 

Med kortklipt 

hår, svarte, 

rektangulære briller, 

mørk genser og 

perfekt sminke, skiller 

denne sosialarbeideren 

seg skarpt fra ’tusen og 

én natt-dekoren’» 

Le Parisien 

DET NYE MED DISSE mediefigurene, 

enten det dreier seg om «den integrerte 

innvandreren» som «byråkrat», 

«tekniker», «bedriftsleder», 

«lærer» eller «fylkesmann», er at de 

beskrives som ledere og at de knyttes 

opp mot diskursen om integrasjon 

gjennom positiv forskjellsbehandling. 

Mediefremstillingen av Algeriefødte 

Aïssa Dermouche, som i 

januar 2004 ble utnevnt til prefekt 

(fylkesmann) i Jura-regionen, er 

et eksempel på dette. Han er blitt 

betegnet som «muslimsk prefekt», 

«prefekt med innvandrerbakgrunn» 

og «modell for integrasjon», og dette 

bildet er bygd opp gjennom en syste- 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

matisk henvisning til forestillinger 

om «rasende muslimer, motstandere 

av skautforbud og derfor islamister». 

Bildene av den integrerte innvandrer 

kobles også sammen med en 

funksjon som strekker seg lengre 

tilbake i tid, nemlig den som går ut 

på å fremstille den Andres prestasjoner. 

Da det franske fotballandslaget 

– som fikk tilnavnet «black-blancsbeurs» 

6 – vant fotball-VM i 1998, 

støttet dette opp om hyllesten til 

denne spesielle varianten av den 

suksessrike «innvandrer». Her kom 

vellykketheten til uttrykk gjennom 

fremragende sportsprestasjoner 

under fransk flagg. Media grep fatt 

i dette ved å sette disse «seiersfigurene» 

opp mot «kriminelle» og 

«terrorister». 

De store mediene liker å fremstille 

«integrasjonsdiskursen» og 

bildene av «den integrerte innvandrer» 

som en garanti mot rasisme og 

et tiltak som veier opp for en trusselpreget 

retorikk. De fyller likevel en 

avgjørende funksjon når det gjelder 

å opprettholde en stigmatiserende 

annerledeshet og forestillingen om 

at den er arvelig belastet hos den 

delen av den franske befolkningen 

som har «innvandrerbakgrunn» 

og som man til stadighet befaler å 

«integrere seg». 

Bildet av «den integrerte innvandrer» 

er blitt stadig mer utbredt 

siden 1995, og som regel i form av 

«sangeren», «komikeren», «stjernen», 

«idrettshelten» – en figur 

som er strengt avgrenset til underholdningsverdenen. 

Denne figuren 

befester bildet av en «innvandrer» 

som verdsettes fordi han er underholdende 

– det vil som oftest si 

oppofrende, tapper, underdanig og, 

fremfor alt, en som presterer noe. 

Kombinasjonen av disse «positive» 

og «negative» bildene skaper 

en dobbelthet som i korte trekk 

innebærer følgende: «Innvandreren 

utgjør som hovedregel en trussel 

- men han kan unntaksvis bli 

integrert, først og fremst gjennom 

underholdningsverdenen». 

Det vil si å innrømme at et 

bestemt positivt bilde av «den integrerte» 

har tvunget seg frem som 

den dominerende måten å fremstille 

«innvandring» på i et fordelaktig lys 

– samtidig som man fortsetter å sette 

gruppen som helhet på sidelinja. 

Hva er det som egentlig står på 

spill her? Hva er det man sier når 

man hovedsakelig fremstiller «suksess» 

og «integrasjon» gjennom figurer 

som «popsangeren», «den fremragende 

idrettsmannen» eller «den 

sympatiske humoristen»? Dette er 

nøyaktig den samme typen diskurs 

som den som fremstiller massen av 

«innvandrere» som «krøplinger». 

Det finnes små ord med et vell 

av skulte betydninger. Dette «men» 

som opptar oss her, er altså ett av 

dem. Det er ikke først og fremst det 

at det lager en motsetning mellom 

«innvandring» og «vellykkethet», 

noe som hører inn under en rent 

ideologisk og notorisk kvalmende 

debatt. Det sentrale er heller ikke 

å polemisere rundt hva begrepet 

«velykkethet» egentlig betyr. Det 

viktigste er å forstå hvorfor en 

bestemt type diskurs om «den vellykkete 

innvandreren» blir dominerende 

på bestemte steder til bestemte 

tider. Disse forestillingene, som 

legitimeres av en slags «velment-

het», har også «det nye nyvenstre» i 

Frankrike gjort til sine. Hvorfor har 

disse forestillingene vokst frem og 

blitt mer radikale etter at denne venstresiden 

har hengt seg på en sikkerhetspolitisk 

diskurs om «innvandring», 

«fattigdom» og «islam»? 7 

Disse forestillingene blir opphøyd 

av de store avisene, nettopp 

i denne perioden da de griper tak i 

«innvandring» for å gjøre den til et 

hovedtema i artikler som handler 

om alt som kan mistenkes for å true 

identiteten, integriteten, befolkningens 

sikkerhet og det franske territoriets 

suverenitet. Dette «men» blir 

omdreiningspunktet for en politisk 

tenkning rundt innvandring som 

begrenses til det sikkerhetsmessige 

aspektet. 

Man løftet frem 

populære 

personer som 

eksempler på 

koloniseringens 

velgjørende virkning 

på de innfødte 

LA OSS KORT SKISSERE hvordan 

mediefremstillinger av «innvandring» 

har endret seg de siste tiårene. 

Figuren «fremmedarbeider» ble 

mindre sentral etter at arbeidsinnvandringen 

ble bremset og deretter 

stoppet i 1973 og 1974. Frem til da 

hadde innvandrere fra de tidligere 

koloniene forsynt arbeidsgiverne 

med føyelig arbeidskraft til jobbene 

med lavest status i en økonomi preget 

av full sysselsetting. De store 

avisene fremsatte i denne perioden 

et paternalistisk bilde av den medgjørlige 

og ynkelige «fremmedarbeideren», 

som riktignok kunne vippe 

over i kriminalitet i perioder. Man 

kan snakke om en «skjebnebestemt 

annethet». 

Denne figuren etterfulgte kolonikrigens 

forestillingsverden, der bildet 

av «den typiske innvandreren» 

vekslet mellom «den innfødte» og 

«fellaghaen» (algerisk geriljakriger, 

overs. anm.). Det var en «krigens 

annethet», som kom forut for innvandrerfiguren 

som står i fokus i 

dag. Dagens økonomiske og sosiale 

situasjon, preget av massearbeidsløshet 

og avvikling av velferdsstaten, 

har skapt ubalanse i det symbolske 

referansesystemet, i blikket på den 

Andre og i trusselbildet, og dette 

har tvunget den rådende diskursen 

til å omformulere seg for ikke å bli 

fullstendig diskreditert. 

De dominerende forestillingene 

om «den vellykkede innvandreren» 

– for eksempel fotballspilleren 

Zidane, sangeren Khaled og 

skuespilleren Djamel Debbouze 

– og «den truende innvandreren» 

– for eksempel Khaled Kelkal 8 og 

Zacarias Moussaoui 9 – bidrar på 

hver sin måte til å bygge opp et bilde 

av innvandrerbefolkningen som en 

økonomisk, sosial, politisk, religiøs 

og kulturell trussel. 

Fremstillingen av den Andre og 

av «innvandring» fungerer som en 

lufteventil for symbolske kriser. 

Klassiske sammenstillinger dukker 

opp igjen, som innvandring = 

arbeidsledighet, innvandring = 

«Josephine Baker, innfødt diva» / Avbildet i 1940. Kjent for hannes «banana dance», fra 1925 fikk 

utmerkjelsen Legion d’Honour og ble utvist fra USA i McCarthy/perioden. 

Døde i Paris 1975 © Scanpix. 

utrygghet, innvandring = islam = 

kulturoppløsning … 

Disse ideene er tradisjonelt mest 

utbredt på ytterste høyre fløy, men 

gjennomsyrer i dag hele det politiske 

spekteret, i mer eller mindre 

nyanserte former. 

Fremstillingen av 

den Andre og av 

«innvandring» fungerer 

som en lufteventil for 

symbolske kriser 

Budskapet i artiklene om «de 

vellykkede innvandrerne» ser ut til 

å være at innvandringen, utenfor 

underholdningsverdenen – altså inn- 

NY bok fra 

vandring generelt, i sivilsamfunnet – 

innebærer en trussel: en trussel mot 

sysselsettingen («den arbeidsledige 

innvandreren»), en politisk og sosial 

trussel mot staten og befolkningen 

(«den terroristiske innvandreren», 

«barbaren»), en demografisk trussel 

(«den invaderende innvandreren») 

og en religiøs og kulturell trussel 

(«den muslimske innvandreren»). 

NÅR DEN KOLONIALE KULTUREN 

opplevde legitimitetskriser, benyttet 

man seg av forestillinger om 

den Andre og løftet frem populære 

personer som kunne fungere som 

eksempler på koloniseringens velgjørende 

virkning på de innfødte. 

Figurer som «emiren Abd el-Kader» 

eller «Josephine Baker, innfødt 

diva», gjorde det mulig å opprettholde 

en diskurs om de innfødtes 

Sandra Petersen, Tonje Merete Viken (red.): 

Kaleidoskop. Israel og Palestina fra innsiden 

ISBN: 8290425783, pris: 298,- 

Konfl ikten i Midtøsten er en av de mest omtalte og 

langvarige konfl iktene verden har sett i nyere tid. 

I denne boka møter du både israelere og palestinere 

med ulike perspektiver og oppfatninger om 

samfunnet de lever i, konfl ikten de er en del av og 

den bakenforliggende historien. 

--- 

Mer om denne og fl ere utgivelser fi nner du på 

www.humanistforlag.no 

suksess takket være det republikanske 

imperiet. Tilskueren kunne forstå 

dette som et høyverdig bilde av 

seg selv, som «herre», «sivilisator», 

«erobrer», «lærer» eller «farsfigur». 

Det er den samme dynamikken som 

gjør at forestillingen «verdensmenster 

Zidane» støtter opp om mytene 

til det postkoloniale Frankrike, der 

innvandreren fra de tidligere koloniene 

ville være i stand til å «lykkes… 

hvis han ga seg selv muligheten til 

det». 

La oss se nærmere på den postkoloniale 

fiendefiguren fremfor noen, 

nemlig Khaled Kelkal: ung mann av 

nordafrikansk opprinnelse, oppvokst 

i forstad, gått fra å være småforbryter 

til å bli terrorist og fra muslim til islamist. 

Pressen trakk frem Kelkal-figuren 

i enormt stor grad i tiden rundt 

bombeattentatene på metroen i Paris 

i 1995. De fleste medier fremstilte 

ham som et symbol på dagens frykt, 

en symbiose mellom den indre fienden 

og «forræderen»: i Kelkal-figuren 

møtes trusselen om «innvandrerinvasjonen», 

trusselen om muslimenes 

konvertering til fundamentalisme 

og trusselen om opprør fra fattig 

ungdom med innvandrerbakgrunn. 

Kelkal er krisefiguren for en diskurs 

som bringer innvandringen fra å 

representere mislykkethet til å representere 

en trussel. Og pressen kaster 

seg over ham som om han skulle 

være den personifiserte bekreftelsen 

på alle mistanker pressen selv har 

antydet når det gjelder «innvandrerbefolkningen». 

Kelkal-figuren hører på mange 

måter inn under den gamle kategorien 

«krigens annethet». Den 

består likevel også av fortellinger 

som er merkbart identiske med de 

som dukker opp i diskursene om 

«integrasjon». Trusselfigurene støt- 


ter seg til produksjonen av et trygghetsbegjær, 

mens suksessfigurene 

støtter seg til produksjonen av et 

imitasjonsbegjær - som fungerer 

som et krav om at man skal ligne. 

Forestillingene om «innvandreren 

som har lykkes» er derfor ikke et 

tegn på fremskritt i fremstillingen 

av synlige minoriteter: De bygger 

opp under et politisk budskap om 

trygghet og sikkerhet. De er verken 

mer eller mindre enn en av polene 

i en diskurs som kan legitimere krigen 

som føres mot «innvandring», 

«kriminalitet», «vanskeligstilt ungdom» 

og «islam». 


1 Bygger på en sosiohistorisk undersøkelse basert på 

1600 artikler i publikasjonene L'Express, Le Parisien, 

Le Monde og Minute, i perioden 1995 til 2002. Jf. 

Mathieu Rigouste, Les cadres médiatiques, sociaux et 

mythologiques de l’imaginaire colonial. La représentation 

de «l’immigration maghrébine» dans la presse française 

de 1995 à 2002, Paris X, 2002. 

2 Philippe Baverel, «Grâce aux injustices, je me suis 

forgé un caractère» (Takket være urettferdig behandling 

har jeg bygd opp en karakter), Le Parisien, 28. 

januar 2004, s. 13. 

3 Claire Chantry, «Je n’ai jamais été montré du 

doigt…» (Ingen har gjort narr av meg…), Le Parisien, 

29. januar 2004, s. 11. 

4 Charles de Saint-Sauveur, «En s’acharnant on peut 

réussir» (Hvis man går inn for det, kan man lykkes), 

Le Parisien, 30. januar 2004, s. 10. 

5 Etter at tre jenter av marokkansk opprinnelse i 

oktober 1989 ble utvist fra en ungdomsskole i byen 

Creil fordi de hadde på seg slør. Overs.anm. 

6 «Svarte-hvite-arabere». Beur er fransk slang for 

personer med arabisk/nordafrikansk opprinnelse. 

Overs.anm. 

7 Dette vendepunktet kom rundt 1997 – mer spesifikt 

i forbindelse med Villepinte-konferansen ”Trygge byer 

for frie borgere”, 24. og 25. oktober 1997. På denne 

konferansen bestemte Sosialistpartiet (PS, det sosialdemokratiske 

partiet i Frankrike), sammen med «det 

mangfoldige venstre» (regjeringskoalisjonen mellom 

PS, Kommunistpartiet og De Grønne) å utfordre 

høyresiden på dennes banehalvdel, ved å satse på 

”trygghetsspørsmålet” i presidentvalgkampen. 

8 Antatt å stå bak bombeattentatene på metroen i 

Paris i 1995, skutt av politiet 29. september 1995. 

9 Fransk-marokkaner tiltalt i USA i forbindelse med 

attentatene 11. september 2001.


20 ÅR ETTER GORBATSJOVS PERESTROJKA 

Ribbet etter markedets 

SOVJETUNIONEN: «En avvæpnet og gjenforent verden uten militære blokker, 

ed demokrati, selvstyre, miljøvern og en ny sosialisme.» Det var løftene 

om preget Mikhail Gorbatsjovs glasnost og perestrojka for 20 år siden. Men 

Sovjetunionens avvikling ble fremfor alt tvunget frem av materielle realiteter. 

Siden har det sovjetiske området blitt offer for plyndring av råvarer, territoiell 

oppløsning, samt en skyggeøkonomi av ukontrollert handelsvirksomhet, 

yveri av offentlig eiendom og svart arbeid. 

JEAN-MARIE CHAUVIER 

Journalist, Brussel. 

«Alt er råttent. Alt må forandres.» 

Eduard Sjevardnadze til Mikhail Gorbatsjov, 

en vinterkveld i 1984 i Pitsunda 

ved den abkhasiske rivieraen i Georgia. 

Det nye samfunnet hadde i lang tid gravd ut 

sine ganger under betongen til den tilsynelatende 

monolitten. Så godt som alle «sannhetens 

øyeblikk» i glasnostperioden hadde 

gradvis modnet og kommet opp til overflaten 

før det store vendepunktet var et faktum. 

I motsetning til hva skrekkbildet som ble 

manet frem av våre medier kunne få oss til å 

tro, hadde Sovjetunionen endret seg kraftig 

siden Stalins død i 1953. Det hadde skjedd gjennomgripende 

forandringer på alle områder: 

maktapparatet, systemet, samfunnet, kulturen, 

mentaliteten. Tegn som varslet det kommende 

vendepunktet hadde hopet seg opp, 

men klisjépregete analyser og antikommunistisk 

blindhet gjorde det vanskelig å få øye på 

dem: offisielle og skjulte omstruktureringer, 

demografiske og sosiale utviklingstrekk, oppblomstring 

av nasjonale og religiøse følelser, 

et reelt mangfold av interesser og meninger, 

litteratur, film, musikk, samt uformelle bevegelser 

blant ungdom. 

VÅREN 1985 SKJEDDE det «utenkelige»: Kreml 

ndret kurs. Fra toppen av borgtårnet i den 

øde festningen dukket han opp, Mikhail 

orbatsjov, mannen som skulle bli symbolet 

å en forvandlet verden. For Bresjnev-regimet 

adde siden 1968 sunket dypere og dypere ned 

konservatisme, korrupsjon, militære eskapader 

i Afghanistan – og gammelmannsvelde. 

Allerede i 1982 kom krisesignaler fra høyere 

hold. 1 Nikolaj Rysjkov, fremtidig statsminister 

under Gorbatsjov, skriver om denne 

tiden at «stemningen i landet var kvelende; 

ble det verre, ville det betydd døden. (…) I 

1982 stagnerte befolkningens reallønn for før- 

Ytringsfrihet 

ste gang siden krigen. Alt sto på stedet hvil: 

levestandarden, bygging av boliger, butikker, 

barnehager, skoler. (…) Men det verste var det 

moralske klimaet.» 2 

Jurij Andropov, som tok over som generalsekretær 

i kommunistpartiet etter Leonid 

Bresjnev i 1982, var svært klar over den forverrede 

situasjonen, og satte i gang de første 

reformene. Andropov døde imidlertid allerede 

i 1984, og dette innebar at reformene ble lagt 

på is enda ett år, mens Bresjnev-etterfølgeren 

Konstantin Tsjernenko satt med makten. 

Allerede samme kveld som Tsjernenko døde, 

11. mars 1985, ble Mikhail Gorbatsjov valgt til 

generalsekretær i Det sovjetiske kommunistpartiet, 

uten reell motstand. 3 Hans viktigste 

«medsammensvorne» i Politbyrået var den 

nye utenriksministeren Eduard Sjevardnadze 

og ideologen Aleksandr Jakovlev. 

Hele det foregående året hadde Gorbatsjov 

finpusset sitt image som «fornyer», med appeller 

om en «omforming av hele det økonomiske, 

sosiale og kulturelle livet». I London 

uttrykte han overfor Margaret Thatcher et 

uvanlig «credo» for en sovjetisk leder: «Europa 

er vårt felles hjem. Et hjem, ikke en arena for 

militæroperasjoner.» I Roma så han med forbløffelse 

det italienske folkets hyllest til den 

avdøde eurokommunistiske lederen Enrico 

Berlinguer: En «annen kommunisme» var 

altså mulig? 4 

Den svenske økonomen 

Anders Åslund skulle 

bli en av inspiratorene for 

reformene i Jeltsin-perioden 

Klarsignalet for «radikal reform» ble gitt 

på plenumsmøtet i sentralkomiteen i april 

1985, og bekreftet på den 27. partikongressen i 

februar-mars 1986. I virkeligheten var det slik 

at det øverste sjiktet av «nomenklaturaen» 

I Sovjetunionen var ingenting mer alvorlig enn å ty til «ordene». Tekst og tale var ennå ikke 

blitt et «marked», de var ennå ikke kjørt gjennom den postmoderne relativismens kvern – de 

utgjorde, som i tradisjonelle samfunn, en symbolsk orden der konvensjoner og ritualer ikke 

hadde noe tilfeldig over seg. Politbyrået, den øverste instansen i landet, gikk så langt som til å 

innlede alvorlige diskusjoner om utgivelser av diktsamlinger, filmer og romaner som kunne 

komme til å utdanne folket og snu det vekk fra den riktige sannheten. «Nomenklaturister» 

i høye posisjoner var da også stadig på vakt overfor protestsangene til folk som Vladimir 

Vysotskij eller vestlige radiokanaler. 

Så man tok skammelig feil hvis man trodde at «de store ordene» som Mikhail Gorbatsjov 

lanserte i 1984-85 bare var ord. Inntil da hadde man fra offisielt hold innrømmet at systemet 

kanskje kunne «perfeksjoneres», men begrepet «reform» var tabu. Da «perestrojka» ble lansert, 

ble det gitt mange forskjellige tolkninger av dette flertydige ordet: dreide det seg bare om 

en «omstrukturering» eller en dyptgående «omforming»? Gorbatsjov la også til: «av hele det 

økonomiske, sosiale og kulturelle livet». Og hva med «glasnost»? Etymologisk består ordet av 

substantivet glas (stemme) og verbet glatit (å gjøre offentlig). Man oversatte det dermed med 

«offentlighet» eller «gjennomsiktighet». 

Men historien lærer oss at i tsartidens Russland hadde ordet «glasnost» allerede betydningen 

å gi folket (begrenset) rett til å uttrykke seg. Det var nettopp det som skjedde i 1985. 

Kanskje kan man kalle det «tillatelse til å snakke»? Men etter hvert ventet man ikke på tillatelse 

for å uttrykke misnøye og ideer, og oversettelsen «å ta ordet» passet bedre. Og senere: 

«ytringsfrihet». 

På Kommunistpartiets 27. partikongress i februar-mars 1986, våget Gorbatsjov endelig å 

annonsere en «radikal reform». Det avgjørende skrittet var dermed tatt. Det var det absolutte 

brudd på ortodoksien i Sovjetunionen. Reformatoren dristet seg også til å si «revolusjon». Var 

det virkelig landets øverste leder som annonserte «revolusjonen»? Det var nesten ikke til å 

tro. 

Vestlige journalister fikk ikke alltid med seg hva som faktisk ble sagt. Men for sovjetiske 

funksjonærer var dette et jordskjelv. Og befolkningen, som hadde lært seg å lese kodene i de 

offisielle talene, begynte å forstå: Det skjer virkelig noe der oppe på toppen. Strømmen av ord 

fortsatte, og det samme gjorde kaskadene av semantiske avledninger, som rev med seg gamle 

holdepunkter. Slik kunne Jeltsins demokratiske «venstreside» gjenoppstå noen år senere i 

«Unionen av høyrekrefter». 

Jean-Marie Chauvier 

gikk inn for en forsiktig fornyelse. 5 De såkalte 

mejdunarodniki (de internasjonale) i sentralkomiteen 

og i diplomatiet, samt økonomer fra 

forskningsparkene i Sibir og Moskva, blandet 

diskret inn mer radikale ideer. De forberedte 

langt mer enn «småreformer». 

Forfattere, filmskapere, poeter, sangere og 

journalister flokket imidlertid ut i rampelyset. 

De åpnet slusene for «bitre sannheter». Tabuer 

og forbud ble oppløst, og opprivende revisjoner 

blandet seg med forhåpninger om en mer 

rettferdig verden. Det var i denne elektriske, 

smertefulle og romantiske atmosfæren glasnostbølgen 

slo inn. Hundrevis av dissidenter 

som fortsatt var innesperret, ble sluppet fri. «Et 

folk gjenfinner verdigheten,» sa Gorbatsjov. 

Slik var den innledende fasen, som varte 

frem til 1988. Uavhengige sosiale initiativer 

blomstret opp – men skulle visne hen etter 

1991. «Glasnostperioden» drev frem «alternative» 

verdier – både sosialistiske, humanistiske 

og økologiske. Men av disse «hundre blomstene» 

var bare de kommersielle vekstene som 

skulle overleve. En «politisk korrekt» analyse 

av perestrojka-perioden gjør den til et venterom 

– fylt av poeter og offentlige moromenn 

– før det frelsende Markedet gjør sitt inntog. 

I perioden 1985-87 skred fremtidsarkitektene 

frem i det skjulte. Det dreide seg om de 

«kommersielle» i partiets ungdomsorganisasjon 

Komsomol, statsselskaper som hadde fått 

en viss autonomi, private «kooperativer», jointventures 

og mafianettverk. I disse miljøene ble 

de fremtidige finansoligarkene klekket ut. 

I tillegg kom de utenlandske aktørene. 

USAs president Ronald Reagan lanserte sitt 

romvåpenprogram, Strategisk forsvarsinitiativ 

(SDI), som skulle ta opp kampen mot «Det 

onde imperiet». Han bedyret at Sovjetunionen 

skulle «tvinges i kne». Det amerikanske utenriksdepartementet, 

CIA, Kongressen, radiokanalene 

Free Europe og Svoboda, samt en rekke 

private stiftelser, engasjerte seg aktivt i kampen 

mot kommunismen. 

I 1983 ble Endowment for Democracy grunnlagt, 

en organisasjon som nylig har spilt en nøkkelrolle 

i «revolusjonene» i Georgia, Ukraina og 

Kirgisistan. Det ble gitt moralsk og økonomisk 

støtte til dissidenter, den polske bevegelsen 

Solidarnosc, den afghanske motstandsbevegelsen 

og dens «islamistiske» nettverk – i tråd 

med strategien som ble anbefalt av Zbigniew 

Brzezinski. Pave Johannes Paul II spilte også 

en historisk rolle. Og World Anti-Communist 

League (WACL), Ligaen av «antibolsjevistiske 

nasjoner» (der utvandrede baltiske og ukrainske 

nasjonalister var aktive), Moon-sekten og flere 

grupperinger på ytterste høyre fløy sto også «på 

barrikadene» mot kommunismen. 

Vestlige medier ble også mobilisert, og 

demoniserte Sovjetunionen: et «orwellsk» 

system, «tidenes mektigste imperium» som 

kunne erobre hele verden når som helst, et 

«totalitært» samfunn der forandring var utenkelig. 

Myten om «reformisten» Gorbatsjov 

kunne ikke være annet enn oppspinn fra 

innflytelsesrike agenter i KGB-agenter. Men 

«illusjonen» som journalistene gikk til angrep 

på, vekket fort interesse hos rådgivere med 

liberale reformer som spesialfelt: Den svenske 

økonomen Anders Åslund (som sammen 

med Jeffrey Sachs og Det internasjonale pengefondet 

skulle bli en av inspiratorene for 

reformene i Jeltsin-perioden) befant seg i 

Sovjetunionen allerede i 1984, og finansmannen 

George Soros grunnla sin første stiftelse i 

Moskva i 1987. Da var det fortsatt to år igjen til 

muren skulle falle. 

MEN FORANDRINGENE BLE fremfor alt tvunget 

frem av materielle realiteter, og ikke bare 

ideene og personene som deltok i prosessen: 

Det viste seg at råvareressursene ikke varte i 

det uendelige. Oljeutvinningen sto i stampe, og 

kursen falt. Oljeprisen internt i Sovjetunionen 

tilsvarte bare 20 prosent av det internasjonale 

nivået. Til og med oljeeksporten til andre sosialistiske 

land lå langt under den internasjonale 

kursen. Det var fristende for forvalterne av 

disse ressursene (for det meste russere) å øke 

eksporten til land med sterk valuta og selge til 

internasjonal markedspris. 

Videre ble det stadig mer påkrevd å investere 

i moderniseringer. Men investeringene ble 

hindret av amerikansk embargo – spesielt det 

såkalte «Jackson-Vannik Amendment» som 

knyttet Sovjetunionens handelsmuligheter til 

emigrasjonsrett for sovjetiske jøder – samt det 

at Sovjetunionen nektet å åpne seg for utenlandsk 

kapital. 

Sovjetunionen anno 1985 

var et fremskredent 

land – innen områder som 

elektrisitet, grunnforskning, 

industriteknologiske patenter 

– samt masseadgang til kultur 

og utdanning 

I tillegg var mangel på arbeidskraft et økende 

problem. Utvandringen fra landsbygda 

(93 millioner personer mellom 1926 og 1979) 

tok slutt. Reproduksjonsmønsteret var ute av 

kontroll, og det samme var arbeidskraftens 

forflytninger. Drømmen om det Sibirs fjerne 

østen hadde bleknet, og store byggeprosjekter, 

som den transsibirske Bajkal-Amur-banen 

(BAM) manglet arbeidskraft. Høye lønninger 

fungerte heller ikke som motivasjon. 

«Skyggeøkonomien», ukontrollert handelsvirksomhet, 

tyveri av offentlig eiendom 

og svart arbeid, bidro til å destabilisere det 

planøkonomiske systemet. Denne «uformelle» 

verdenen ble styrt av klaner og kriminelle 

nettverk som infiserte sovjetstaten før den 

senere «koloniserte» Boris Jeltsins Russland. 6 

Og i tillegg til dette ble våpenkappløpet som 

USA drev frem, en økonomisk umulighet for 

Sovjetunionen – USAs teknologiske forsprang 

ble stadig mer åpenbart, noe SDI-programmet 

vitnet om. 

Kort sagt hadde den ekstensive utviklingspolitikken 

utspilt sin rolle. Systemet klarte 

ikke å håndtere de sosiale atferdsmønstrene. 

Stormakten hadde ikke krefter igjen til å holde 

tritt med konkurransen. Moskva kunne ikke 

lenger hardnakket støtte opp om Cuba og 

kommunistiske og antiimperialistiske bevegelser 

i verden. 

SOVJETUNIONEN ANNO 1985 var imidlertid 

ikke, som dens fiender hevdet, «et Zaïre med 

atomvåpen». Det var et fremskredent land 

innen primærsektorer som kull og stål, og 

på mer raffinerte områder som elektrisitet, 

grunnforskning, industriteknologiske patenter 

– samt masseadgang til kultur og utdanning. 

Fly, raketter, våpen, verktøy- og landbruksmaskiner, 

kornproduksjon, bøker, film, 

verdensberømte forskningsparker og prestisjetunge 

skoler innen felt som matematikk, 

fysikk, agronomi og film: Alt dette var så visst 

«reelt eksisterende». 

Et avansert elektrisitetsnettverk dekket 

strømbehovet til 220 millioner innbyggere (av 

280 millioner). Rundt 800 byer disponerte sentralvarmeanlegg. 

På 80-tallet var 48 prosent 

av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt i 

industrien, mot 30-35 prosent på 50-tallet, og 

et flertall av sovjeterne var på dette tidspunktet 

mer eller mindre «urbanisert». På 80-tallet 

var Sovjetunionen blitt et overveidende 

urbant samfunn, selv om landbygdas tradisjonelle 

levesett fortsatt dominerte i de små 

byene. Videregående utdanning var utbredt. 

Forbruksnivå, husholdningsutstyr, familieliv 

og fritidsaktiviteter flyttet seg stadig lenger 

vekk fra den spartanske modellen som rådet 

etter krigen. 7 

Innbyggerne i byene var sikret grunnleggende 

trygdeordninger, gratis utdanning, et 

minimumstilbud av helsetjenester, samt rimelig 

transport, vann, oppvarming og elektrisitet. 

Og den rurale befolkningen ble på 70- og 80tallet 

løftet ut av tiår med materiell og sosial 

underutvikling og en status som annenrangs 

borgere. 8 Moderniseringen førte også med seg 

større sosial mobilitet, verdsliggjøring og økt 

interesse for litteratur, kunst og forskning. 9 

Men de gigantiske sosiale og sanitære fremskrittene 

ble stående i stampe. Gjennomsnittlig 

forventet levealder økte fra 34 år i 1923 til 

65 år for menn og 73 år for kvinner i 1965 

– Sovjetunionen nærmet seg dermed vesteuropeisk 

nivå. Men levealdersindeksen stagnerte

inntog 

de neste tiårene, bortsett fra en liten økning 

i 1987. På 90-tallet falt den dramatisk, i likhet 

med en rekke andre indikatorer på den 

generelle helsetilstanden. Kombinasjonen av 

lavere fødselsrate og voldsom økning i dødelighet 

skulle bidra til en absolutt og vedvarende 

befolkningsnedgang. 10 

I BRESJNEV-PERIODEN BLE for øvrig levesettet 

i Sovjetunionen «vestliggjort», med private 

boformer, materialisme, og oppløsning av felleskapsorienterte 

tradisjoner fra bondesamfunnet 

og kollektivismen. Et (frustrert) forbrukersamfunn 

vokste frem, preget av fascinasjon 

for fremgangen i Vest. 

Men utvinnings- og tungindustriens dominerende 

rolle og den manglende utviklingen 

innen landbruksindustri, kjemisk industri, 

elektronikk og informatikk, ble utpekt som 

et handikap ved denne (dårlig) sentralstyrte 

økonomien. En økonomi som for øvrig var 

totalt uansvarlig når det gjaldt miljøhensyn, 

og skapte like store miljøødeleggelser som 

vestlige industrikomplekser gjorde i perioden 

1930-50. 11 Et annet tegn på at Sovjetunionen 

ble hengende etter i stadig større grad, fant 

man i eksportsektoren: Andelen maskineri og 

utstyr minket fra 20 prosent i 1960 til 15,5 prosent 

i 1987 – mens andelen brensel og energi 

økte fra 20 prosent til 60 prosent. 12 

Med glasnost ble økonomenes diagnoser 

gjort allment kjent: nasjonalinntekt og 

arbeidsproduktivitet falt, fortjenesten på kapitalinvesteringer 

gikk ned, antallet ufullførte 

byggeprosjekter økte, og kompleks mekanisering 

og automatisering lå langt etter. Det 

samme gjaldt informasjonsteknologi: Det fantes 

noen titalls tusen personlige datamaskiner 

i Sovjetunionen i 1985, mot 17 millioner i USA. 

Tidslinje 

1985: 12. mars blir Mikhail Gorbatsjov valgt 

til generalsekretær i Det sovjetiske kommunistpartiet. 

12. april presenterer han sin rapport på 

plenumsmøte i sentralkomiteen. 

1986: Februar-mars: Kommunistpartiets 27. partikongress, 

klarsignal for «radikal reform». April: 

Reaktor 4 i atomkraftverket i Tsjernobyl i Ukraina 

eksploderer. 

1987: Statsbedriftene får uavhengighet. 

Oppblomstring av private «kooperativer». 

1988: Partikongressen går inn for politisk demokratisering. 

Sovjetiske styrker begynner å trekke 

seg ut av Afghanistan. 

1989: Liberalt vendepunkt i reformene. 

Berlinmuren faller 9. november. 

1990: G7 ber Det internasjonale pengefondet 

(IMF) om å «anbefale» reformer i Sovjetunionen. 

1991: Boris Jeltsin blir valgt til president i Russland. 

Sovjetunionen oppløses. Gorbatsjov går av 25. 

desember. 

1992: «Sjokkterapi» og storstilte privatiseringer. I 

juni blir Russland medlem av IMF. 

Transavantgarden / se midtsiden. © SANDRO CHIA, Kvinne med rive, 1979 

Maskinparken ble stadig mer foreldet, og dette 

var bare begynnelsen. 13 

I tillegg kom miljøkatastrofene: noen 

hadde man visst om lenge, som forurensningen 

av Volga og Bajkal-sjøen og uttørkingen 

av Aral-sjøen. Andre kom som et sjokk, som 

Tsjernobyl-ulykken i april 1986. 

Krisen rammet på dette tidspunktet selve 

hjertet av systemet. Den inntraff «i en økonomi 

som i dag har så godt som alle kjennetegn 

på en utviklet industriøkonomi. Krisen 

fullbyrder en bevegelse som avkrediterer det 

stalinistiske systemet – en bevegelse som startet 

i 1953, men som aldri er avsluttet,» skriver 

økonomen Jacques Sapir. 14 

I analysene av utviklingen i Sovjetunionen 

i denne perioden, har man lagt vekt på «krisen 

i arbeidslivet»: lav fortjeneste, skulking, høyt 

sykefravær, fagforeningsmøter og sports- og 

kulturaktiviteter i arbeidstiden, generelt ustabil 

arbeidsstokk. Årsakene som er antydet, er 

blant annet mangelen på materiell stimulans, 

utjevning av lønnsnivå, unødvendig mange 

ansatte og arbeidsgarantien. 

Av 131,5 millioner yrkesaktive, ble 10 millioner 

betraktet som «overtallige», samtidig 

som det var mangel på arbeidskraft flere steder 

– 25 prosent av stillingene var ubesatt. 

Taylorismens «vitenskapelige arbeidsledelse» 

ble ingen suksess i Sovjet, og heller ikke fordismen: 

Høyere lønn fungerte ikke motiverende, 

fordi det fantes ikke nok varer til å dekke 

forbruk i stor skala. Antallet forbruksvarer ble 

fordoblet mellom 1971 og 1985, mens pengebeholdningen 

ble tredoblet i samme periode. 

I jakten på bedre jobber, var arbeiderne ikke 

bare interessert i hvilke bedrifter som ga høyest 

lønn, men hvem som hadde det beste bolig- 

og barnehagetilbudet. 

Styrkeforholdet gikk altså ikke i arbeidsgivernes 

favør. Siden reformene i 1965 under 

satsminister Aleksej Kosygin, hadde imidlertid 

den teknokratiske eliten i Sovjetunionen 

i det stille ønsket seg (og allerede skissert) 

en «kapitalisme» som ikke kunne kalles ved 

dens rette navn: – profitt og lønnsomhet, 

lønnsarbeidere som var løsrevet fra den sentraldirigerte 

lønnsutjevningspolitikken, et 

virkelig arbeidsmarked og offentlige arbeidsledighetstall, 

«management» på amerikansk 

vis, fremvekst av eiendomsbesittende «sjefer», 

rett til personlig berikelse, fri konkurranse 

og reklame, barn og ungdom i 

arbeid, slutt på sosialhjelp, åpne grenser, og 

så videre. 

’ 

Revolusjonene’ i Ukraina, 

Transkaukasus og 

Sentral-Asia fremstår som 

perestrojkaens ’andre ekko’ 

Det sovjetiske samfunnet besto på denne 

tiden av et stort flertall lønnsmottakere. Da 

den økonomiske veksten tok slutt, oppsto 

det flaskehalser som gjorde at den sosiale 

mobiliteten stoppet opp. Tilgang til eien- 

domspapirer og store formuer skulle løse 

opp situasjonen. Massen av arbeidere ble 

imidlertid ført bak lyset av løfter om «selvstyre» 

og gruppeeierskap, og ble i realiteten 

ekskludert fra den store omfordelingen av 

sosiale goder. 

Den sovjetiske «middelklassen» (lærere, 

ingeniører, leger, forskere) var blant dem som 

sto mest ribbet igjen etter markedets inntog: 

De hadde tradisjonelt vært lavtlønte, men 

hadde høy symbolsk status i kraft av den 

sosialistiske ideologien som la vekt på ikkekommersielle 

verdier. Liberalismen fant sin 

sosiale basis blant de nye forretningsmennene, 

de medieeksponerte intellektuelle og den 

«modernistiske» delen av nomenklaturaen. 

Reformene i perioden 1986-88 frigjorde det 

private initiativ i bedriftene og kooperativene. 

«Skyggeøkonomien» fikk muligheten til å 

hvitvaske seg ved å «flykte» til skatteparadiser 

etter at statens monopol på utenlandshandel 

ble avviklet. Det sovjetiske området ble offer 

for plyndring av råvarer og territoriell oppløsning. 

Separatistiske tendenser ble oppmuntret 

av Boris Jeltsins administrasjon, som ønsket en 

oppløsning av Sovjetunionen: Det var i realiteten 

en forutsetning for at den russiske eliten 

skulle profitere på det uunngåelige bruddet 

– frislipp av priser, massive privatiseringer og 

oljefortjeneste. 

«Arbeidskrisen» ble på den måten håndtert 

ut fra et nytt styrkeforhold, der de arbeidende 

massene ble sosialt deklassert og tvunget til 

«fleksibilitet». I 2005 oppsummerte en reklame 

for Business Journal i Moskva den nye 

arbeidsdoktrinen ved hjelp av en formulering 

fra Henry Ford: «Det finnes to måter å få folk 

til å arbeide: ønsket om lønn og redselen for å 

miste den». 15 

Nøkkelelementet i denne forskyvningen 

var nomenklaturaens forvandling: Den 

utgjorde den nye eiendomsbesittende klassen, 

sammen med nye næringslivsmiljøer støttet 

opp av makthaverne. 

FANTES DET NOE ALTERNATIV til systemets 

sammenbrudd og oppløsningen av 

Sovjetunionen? Viktor Danilov (historiker og 

spesialist på det sovjetiske bondesamfunnet, 

med større forskningsarbeider bak seg om den 

stalinistiske kollektiviseringen av landbruket 

på 1930-tallet) avviser at det ikke var noen 

annen mulig utvei: «Økonomien var ikke konkurs, 

og heller ikke samfunnet. Sovjetunionen 

opplevde ikke noe ’krakk’, i alle fall ikke før 

høsten 1988. Det var grupper styrt av egeninteresser 

som drev frem den kaotiske situasjonen.» 

Ifølge kritikere som kan betegnes som keynesianistiske, 

ga Gorbatsjov slipp på muligheten 

til en gradvis, statskontrollert overgang, 

som økonomer som Abel Aganbegian, Leonid 

Abalkin og Nikolaj Petrakov foreslo for ham 

helt frem til 1988. Det ville i så fall ha dreid seg 

om en langvarig prosess, som ville tatt 10-15 år. 

Man ville ha introdusert markedsmekanismer 

samtidig som staten og de sosiale garantiene i 

Sovjetunionen ble opprettholdt. «Perestrojka 

hadde fortsatt stor prestisje, folk var optimistiske, 

Sovjetunionen eksisterte. De demokratiske 

kreftene var på offensiven. I tillegg hadde 

Gorbatsjov muligheten til å utvide sin sosiale 

basis ved å skape et nytt, reformorientert kommunistparti.» 

16 

«Sjokkterapien» til Egor Gaidar og hans 

rådgivere Anders Åslund og Jeffrey Sachs ville 

050516 Annonse.qxd 16.05.2005 19:07 Side 1 

Sosialismen 

i Kina – 

hvor blei den av? 

Markedsreform og 

klassekamp 

En grundig analyse 

skrevet av av Martin 

Hart-Landsberg og 

Paul Burkett, oversatt 

fra det amerikanske 

tidsskriftet Monthly 

Review. 

104 sider 

Pris: kr 50 


det annerledes. Historien om perestrojka-perioden 

bør klargjøre sammenhengen mellom 

reformer og politiske avgjørelser som fremskyndet 

denne «utgangen». Uten å glemme 

det internasjonale presset. Sovjetunionens 

utenlandsgjeld økte fra 28,9 milliarder dollar 

i 1985 til 54 milliarder dollar i 1989. I 1990-91 

staket G7-landene og IMF ut veien, og den 

besto fremfor alt av store privatiseringer som 

i dag er svært omstridte. Daværende president 

Boris Jeltsin aksepterte lånebetingelsene, som 

innebar at den russiske regjeringen ble satt 

under formynderskap. Slik startet for alvor 

«overgangen til demokrati og markedsøkonomi» 

i Russland. 

DEN URETTFERDIGE OG KONFLIKTFYLTE 

omfordelingen av rikdom og makt, kombinert 

med oppløsningen av Unionen og åpningen 

av sovjetiske områder for glupske utenlandske 

aktører, førte med seg nye typer kriser, 

som blir stadig dypere i dag, 20 år etter 1985. 

«Revolusjonene» i Ukraina, Transkaukasus 

og Sentral-Asia fremstår som perestrojkaens 

«andre ekko»: Det dreier seg på en og samme 

tid om en forlengelse av oppløsningsprosessen 

og et uttrykk for en ny, spent, situasjon – som 

kyndig utnyttes av vestlige «demokratispredere». 

Men hvem kunne forestilt seg at den sovjetiske 

ledelsen allerede i 1985 var «omvendt» 

til kapitalismen? I et notat adressert til 

Gorbatsjov, anbefaler sjefsideologen i kommunistpartiet, 

Aleksandr Jakovlev, innføring av 

markedsøkonomi: «eiendomsbesitteren som 

frihetssubjekt», økonomisk styring «knyttet 

til bankvirksomhet», et kapitalmarked og 

avvikling av partiets monopol. Dette ble ført 

i pennen 3. desember 1985, 17 og Jakovlev fikk 

tilnavnet «perestrojkaens arkitekt». Oversatt av G.E. 

1 I Pravda, 14. februar 1982, signert den reformistiske økonomien Abel 

Aganbegian. 

2 Nikolaï Rijkov, Perestroïka: istoriia predatel’stv, Novosti, Moscou, 1992. 

3 Etter forslag fra sjefen for diplomatiet, Andrej Gromyko, den siste 

«historiske lederen» som var til stede, noe som fikk potensielle 

rivaler til å tie. 

4 Se Truls Øra, « – Målet er demokratisk kommunisme», intervju med 

Giovanni Berlinguer (Enrico Berlinguers bror) i norske Le Monde 

diplomatique, oktober 2004. 

5 «Nomenklaturaene» (navnelister) over politiske og administrative 

ledere ble kontrollert av partistaten på ulike nivåer i maktapparatet. 

De forveksles ofte med det mer omfattende «byråkratiet» og 

innbefatter ikke den sovjetiske intelligentsiaen. 

6 Nadine Marie-Schwarzenberg, La Russie du crime, PUF, Paris, 1997. 

7 Basile Kerblay, La société soviétique contemporaine, Armand Colin, 

Paris, 1980. 

8 Det var på denne tiden arbeiderne på kollektivbrukene (kolkos) 

oppnådde «internt pass», et legitimasjonskort som sovjetiske statsborgere 

kunne bruke for å reise fritt innad i unionen. 

9 Om moderniseringen av Sovjetunionen, se Moshe Lewin, Le siècle 

soviétique, Le Monde diplomatique-Fayard, Paris, 2003. 

10 Jf. det bemerkelsesverdige arbeidet til Claude Cabanne og Elena 

Tchistiakova, La Russie. Perspectives économiques et sociales, Armand 

Colin, Paris, 2002. 

11 Jf. «Du communisme fictif au capitalisme réel», i Les conflits verts (De 

grønne konfliktene), GRIP, Brussel 1992. 

12 Abel Aganbegian Soulever les montagnes. Pour une révolution de 

l’économie soviétique (Å flytte fjell. For en revolusjon i den sovjetiske 

økonomien), Laffont, Paris, 1989. 

13 20 år senere blir tilstanden stadig verre: Foreldelsesprosessen går 

sin ubønnhørlige gang når det gjelder utstyr, infrastruktur, offentlige 

transportmidler, boliger, og så videre. 

14 Jacques Sapir, Les fluctuations économiques en URSS. 1941-1985, 

EHESS, Paris, 1989. 

15 Izvestia, Moskva, 28. desember 2004. 

16 L.Ia.Kosals, R.V.Ryvkina, Sotsiologiia perekhoda k rynku v Rossii, 1998. 

17 Aleksandr Jakovlev, Gorkaïa Tchacha, Jaroslav, 1994. 

Abonnement? 

Tilbud: 150 kroner året 

Epost: roedt@online.no 

Konto: 6276.05.28108 

www.akp.no/roedt


HAL FOSTER 

Hal Foster er Townsend Martin Professor Art &Archaeology på 

Princeton University. Hans mange bøker inkluderer Recodings: Art, 

Spectacle, Cultural Politics, The Anti-Aesthetic, The Return of the Real, 

ompulsive Beauty and Design and Crime. I 2004 (med Rosalind Krauss, 

ve-Alain Bois, og Benjamin Buchloch) kom Art since 1900: modernism, 

nitmodernism, postmodernism. 

A – ARKITEKTUR: Hva ellers? Det er lett å se at 

arkitekturen har fått ny betydning i kulturen 

som helhet. Om arkitekturens fremtredende 

posisjon opprinnelig kan føres tilbake til de 

første diskusjonene om postmodernisme på 

70-tallet (der arkitekturen stod sentralt) er det 

likevel nyere utviklingstrekk som har sikret 

posisjonen: den eksplosive utbredelsen av 

design og fremvisning i så mange sider ved 

dagens forbrukerkapitalisme – kunst, mote, 

forretningsliv og detaljhandel i sin alminneighet. 

Men den betydningen arkitekturen har 

ått i dag, har også en kompensatorisk side: På 

ange måter er arkitekten det kunstneriske 

eniets nyeste fremtredelsesform, han har 

kaperens autoritative blikk og en verdslig 

raft ingen av oss har eller kan drømme om å 

a. Selv om spranget fra foregangsarkitektur 

il hverdagsbygninger er stort, er det sannsynlig 

at mannen i gata vil kjenne navnet på flere 

arkitekter, fremfor flere kunstnere, forfattere 

eller filmregissører. 

Arkitekten er det 

kunstneriske geniets 

nyeste fremtredelsesform 

Den paranoide strukturen vi finner i mye 

v dagens arkitekturdiskurs – måten mange 

tsagn pendler mellom det storslåtte og det 

mpotente på – peker også mot den kompensatoriske 

dimensjonen arkitekturens status 

har i vår tid. «Siden tidlig på 90-tallet har 

‘markedet’ fått bestemme, så det eneste virkemidlet 

vi fortsatt har til rådighet er forførelsen,» 

bemerker den nederlandske arkitekten 

Kamiel Klaasse. «Dette skaper en svært ubehagelig 

følelse av avhengighet. Arkitektene 

blir arrogante og impotente; vi er tiggere og 

skrytepaver.» «I våre dager kan arkitekter 

gjøre hva som helst – og samtidig kan de 

ikke gjøre noe som helst,» legger en annen 

nederlender, Maarten Kloos til. «Arkitekturen 

er blitt en formløs, unnvikende idé som bare 

henger i luften som en duft eller som seneste 

motenykke.» 1 

B – BONAVENTURE: I sin lovpriste analyse 

av det postmoderne rommet, der han tar 

utgangspunkt i «senkapitalismens kulturelle 

logikk», peker Fredric Jameson på den 

enorme forhallen John Portman designet for 

Bonaventure Hotel i Los Angeles som et symptom 

på en ny form for arkitektonisk sublimitet 

– et slags hyper-rom som overvelder det 

menneskelige sanseapparat. 2 Jameson betrakter 

denne romlige sinnsforvirringen som et 

eksemplarisk tilfelle av vår manglende evne 

til å fatte den fremskredne kapitalismens univers, 

til å danne oss et kognitivt bilde av det. 

Det pussige er at mange arkitekter (og fremst 

blant dem er Frank Gehry) ser et forbilde i det 

som fra Jamesons side var tiltenkt som grunnlag 

for en kritikk av postmodernismen: opprettelsen 

av ekstravagante rom som forfører og/ 

eller underlegger seg subjektet, en nybarokk 

sublimitet som stort sett er en hyllest til våre 

dagers kirke, det vil si bedriften. Det synes 

som om den slags arkitekter ikke designer ut 

fra noen skepsis til «senkapitalismens kultu- 

HAR TERRORISTEN FORBIGÅTT FORFATTEREN 

Designklisjeer: 

KUNSTESSAY: I dag blir alt betraktet som design, enten det nå er arkitektur, 

kunst, jeans eller gener. Jakten på en arkitektur for dataalderen er i 

gang. Arkitekter retter seg etter senkapitalismens kulturelle logikk. Men hva 

vil skje når den politiske designøkonomien kollapser, når markeder går over 

ende, underbetalte arbeidere gjør opprør, eller miljøer bryter sammen? Og 

hvordan kunne man overtale arkitekter og byggherrer til å vie mer oppmerkomhet 

til hverdagsbygningene? 

relle logikk» men snarere retter seg etter den. 

Selvfølgelig kunne man innvende at de ikke 

har noe valg. Men er ikke arkitektur noe som 

-- i likhet med begjæret -- oppstår av en mangel 

hinsides alle behov og som -- i likhet med 

kjærligheten -- oppnår et resultat hinsides alle 

forventninger? 

C STÅR FOR CARCASSONNE: Carcassonne 

er et turiststed i Syd-Frankrike, en middelalderby 

fullt utstyrt med slott, kirke og 

festningsmurer. Viollet-le-Duc restaurerte 

byens utkikks- og kanontårn midt på 1800tallet, 

og nå hviler det et uvirkelighetens 

skjær over stedet: en historisk by omformet 

til underholdningspark der veggene er like 

hvitkalkede og bekronede som tennene til en 

tv-stjerne. Amerikanere bygger i det minste 

sine underholdningsparker fra grunnen. Det 

vil si, det pleide de i alle fall å gjøre. Oftere og 

oftere ser vi innslag av denne carcassonniseringen 

– kanoniseringen av et urbant kadaver 

– også i amerikanske byer. I mitt eget nabolag 

i SoHo, på Manhattan, skinner støpejernsbygningene 

nå som kunstgjenstander omgjort til 

handelsvarer. Som Viollet-le-Duc påberoper 

byggherrene seg historisk bevaring når de 

utfører disse ansiktsløftningene, men målet 

er selvfølgelig en økning av økonomisk verdi. 

Og i likhet med ofrene for plastisk kirurgi, 

tjener disse fasadene som historiske masker 

– mens de fremmer minnetap. 

D – DESIGN: Igjen, hva ellers? I dag blir alt 

betraktet som design, enten det nå er arkitektur, 

kunst, jeans eller gener (det er hovedbudskapet 

i min lille bok Design and Crime [2002]). 

Den industrielle modernismens gamle helter, 

kunstneringeniøren og forfatterprodusenten, 

er forlengst borte, og i dag er den postindustrielle 

designeren enevoldshersker. I dag trenger 

du ikke være rik for å ikle deg en dobbeltrolle 

som designer og designet, enten produktet nå 

heter hjem eller firma, et ansikt som begynner 

å bli slapt (designerkirurgi), en personlighet 

som svikter (designerdrugs), ditt historiske 

minne (designermuseer) eller fremtiden 

til DNAet ditt (designerbarn). Kan det tenkes 

at forbrukersamfunnets «designede subjekt» 

er det uønskede barnet til postmodernismens 

«konstruerte subjekt»? En ting synes klart: 

I dag medvirker design til et nesten perfekt 

kretsløp av produksjon og forbruk. 

Hvor står arkitektene i denne situasjonen? 

Nok en gang, er de tilsynelatende i stand til 

å gjøre hva som helst – «og samtidig kan de 

ikke gjøre noe som helst.» Det er arkitekten 

omdefinert som designer som innehar denne 

selvmotsigende stillingen: etter hvert som 

arkitekturen utvider seg til å bli altomfattende 

design, står den også i fare for å gå i 

oppløsning. «Snart blir det visst nødvendig 

for arkitekter å tilby et fullstendig utvalg av 

tjenester,» bemerker Hani Rashid (ansatt i 

designfirmaet Asymptote), «og tilbudet må 

integreres sømløst i hele prosessen fra A til 

Å» (s. 391). (I dag kan det av og til virke som 

om du ikke blir regnet som en viktig deltager 

om du ikke bruker konsulenttjenestene til 

et designbyrå med et akronym – en AMO 

[Accredited Management Organization] 

som utfyller din OMA [Object Management 

Architecture]). Noen arkitekter lovpriser 

denne tilstanden av altomfattende design. 

«Arkitekten er fremtidens motedesigner,» 

hevder Ben van Berkel og Caroline Bos (fra 

UN Sudio). «Arkitektens nye nettverkstudio 

er en hybrid blanding av utested, atelier, laboratorium 

og bilfabrikk som medfører en profesjonalitet 

hvor du bare plugger deg rett inn» 

(s. 90). Andre fordømmer den. «Arkitekter har 

skiftet ham og gått fra å skape til å koordinere 

og administrere,» bemerker den sveitsiske 

arkitekten Mario Botta. «De er blitt en slags 

direktører, bakbundet av konsulenter og spesialister 

fra mange ulike sektorer; oppgavene 

deres begrenser seg nå til å være mellomledd 

i et nett av diverse tekniske, økonomiske, 

juridiske og funksjonelle krav» (s. 112). Her 

burde man imidlertid foreta en dialektisk 

grenseoppgang mellom progressive trekk 

ved tendensen mot altomfattende design og 

de problematiske aspektene ved den samme 

tendensen. Et eksempel på det første kan 

være hvordan arkitektur, landskapsdesign 

og byplanlegging ikke lenger er så skarpt 

atskilte i praksis og pedagogikk. Det siste 

eksemplifiseres i denne kommentaren fra den 

nederlandske designeren Kas Ooserhuis: «Nå 

er vi arkitekter nødt til å fokusere på følelsesmessig 

styling … vi former datastrømmen; vi 

modellerer informasjon» (s. 371). 

E – ENVIRONMENT (MILJØ): De første modernistene 

drømte om en verden av altomfattende 

design. Drømmen blir først realisert 

nå, men i pervertert form, og i en tid da 

kapitalismen gjennomsyrer alt. Med postfordismen 

er man nå i stand til å finjustere 

produktet og opprette nisjemarkeder på en 

slik måte at handelsvaren både er masseprodusert 

og fremstår som unik og personlig. I 

et økonomisk system som har tilpasset seg i 

forhold til digitalisering og databruk anser 

man i mindre grad handelsvarer som produserte 

objekter. I stedet betrakter man dem 

som data som skal manipuleres – designes 

og omdesignes, forbrukes og omforbrukes. I 

store trekk er det denne vedvarende profileringen 

av varen som er drivkraften bak vår 

tids inflasjon i design. Men hva vil skje når 

den politiske designøkonomien kollapser, 

når markeder går over ende, underbetalte 

arbeidere gjør opprør, eller miljøer bryter 

sammen? 

I 

dag trenger du ikke være 

rik for å ikle deg en 

dobbeltrolle som designer 

og designet, enten produktet 

nå heter hjem eller firma, 

et ansikt som begynner å 

bli slapt (designerkirurgi), 

en personlighet som svikter 

(designerdrugs), ditt historiske 

minne (designermuseer) eller 

fremtiden til DNAet ditt 

(designerbarn). 

F – FINITUDE (BEGRENSNING): Det er 100 

år siden en tidlig versjon av altomfattende 

design så dagens lys i jugendstilens tendens 

til å ornamentere alle gjenstander. Stilens 

fremste motstander var Adolf Loos, og han 

brukte mange av sine tekster til å angripe 

den. En av anklagene hans var utformet 

som en allegorisk parodi om «en stakkars 

liten rikmann» som ansatte en designer til å 

putte kunst i hver lille gjenstand: «Arkitekten 

har ikke oversett noe, absolutt ingenting. 

Askebegre, bestikk, lysbrytere – alt, alt var 

lagd av ham.» Dette Gesamtkunstverket gjorde 

mer enn å kombinere kunst, arkitektur og 

håndverk; det sammenblandet menneskelig 

subjekt med uorganiske objekt: «Eierens personlighet 

var uttrykt i hver ornamentering, 

hver form, hver spiker.» Etter jugenddesignerens 

syn representerer dette perfeksjon: «Du 

er fullkommen!» jubler han overfor eieren. 

Men eieren er ikke så sikker; han synes 

jugendinteriøret snarere vekker ubehag enn 

å fri ham fra modernitetens stress. «Med ett 

kjente den lykkelige mannen seg svært, svært 

ulykkelig … han var avstengt fra alt fremtidig 

liv og streben, utvikling og begjær. Så det er 

dette som menes med å leve med sitt eget lik, 

tenkte han. Ja, sannelig. Han er ferdig. Han 

er fullkommen.» Jugenddesigneren så denne 

fullstendiggjøringen som en gjenforening av 

kunst og liv, der alle tegn på døden var forvist. 

Loos så denne triumferende overvinnelsen 

av alle begrensninger som et katastrofalt tap 

av de samme tingene – tapet av de objektive 

begrensningene som gjør det mulig å definere 

enhver form for «fremtidig liv og streben, 

utvikling og begjær.» Langt fra å overkomme 

døden, representerte dette tapet av begrensninger 

en tilstand av levende død, å leve «med 

sitt eget lik.» 3 I dagens nyjugendverden av 

altomfattende design skjønner jeg av og til 

hva han mener. 

G – GESAMTKUNSTWERK: Begrepet 

Gesamtkunstwerk dukket opp i det nittende 

århundret og stod for en drøm om å oppheve 

skillet mellom kunst og liv – også innenfor 

jugendstilen spilte begrepet denne rollen. I 

våre dager har imidlertid kulturindustrien 

løst atskillelsen av kunst og liv på en sykelig 

måte, og av egennyttige grunner. I vår 

situasjon er Gesamtkunstwerket en gitt 

betingelse, et standardprogram. Tenk bare på 

hvordan visninger av kunst og arkitektur blir 

bedømt mindre på grunnlag av de fremviste 

verkene enn på grunnlag av fremvisningen 

som sådan: utstillingsverdi overtrumfer 

kunstverdi, ja, faktisk alle andre verdier, og 

hver utstilling betraktes som en installasjon, 

hvert museum er et Gesamtkunstwerk (eller 

et Guggenheimwerk). Selv det tilsynelatende 

beherskede Museum of Modern Art er sitt 

eget fremste virkemiddel. 

I dag finnes det en riktig stygg side ved 

Gesamtkunstwerket. Husk de uhyrlige 

bemerkningene avantgarde-komponisten 

Karlheinz Stockhausen kom med da han 

kommenterte terrorangrepet på World Trade 

Center (gjengitt i The New York Times): «Det 

som fant sted der – og nå blir de nødt til å 

omstille seg, alle sammen -- var tidenes kunstverk. 

Det at noen i én enkelt handling kan 

frembringe noe vi musikere aldri kan drømme 

om, at folk øver som gale i ti år, fullstendig 

oppslukt, helt fanatisk, for én konsert, og så 

dør de. Det er universets største mesterverk. Jeg 

kunne ikke ha fått det til. Stilt overfor noe sånt 

er vi komponister helt ubetydelige.» Uttalelsen 

avslører en dyp svikt i forståelsen av kategorier: 

Stockhausen slår avantgardistisk provokasjon 

i hartkorn med massemord. Likevel florerte 

slike kryptofascistiske følelser av sublimitet 

allerede kort tid etter den 11. september – i 

Afghanistan og i Irak – og vi har ganske sikkert 

mer av det samme slaget i vente. I Mao II (1991) 

antydet Don DeLillo at terroristen har forbigått 

forfatteren som fantasifull skaper av virkeligheten. 

Også i den forstand er det nå kommet 

dit hen at den berømte arkitekten utfyller den 

beryktede terroristen slik en mesterbygger 

utfyller en spektakulær ødelegger (jeg kommer 

tilbake til dette poenget mot slutten). 

H – HØYBYGG: I Rem Koolhaas’ bok Delirious 

New York (1978), et «tilbakeskuende manifest 

for Manhattan,» finnes et gammelt, kolorert 

postkort som viser Manhattans storbysilhuett 

tidlig på 1930-tallet. Her ser vi Empire Statebygningen, 

Chrysler-bygningen og andre 

landemerker i datidens bygningsmasse, men 

med en visjonær vri – et luftskip som nærmer 

seg spiret på Empire State. Selvfølgelig er 

dette et bilde av det tjuende århundrets storby 

som ny turistseverdighet, men det uttrykker 

også en utopi om nye rom – en utopi der menneskene 

har frihet til å bevege seg fra gaten, 

opp gjennom tårnet, ut i himmelen og ned 

igjen. (Bildet er ikke strengt tatt forbeholdt 

kapitalismen: den utopiske sammenføringen 

av skyskrapere og luftskip dukker også opp 

i revolusjonære sovjetiske bilder på 1920-tallet.) 

Angrepet på World Trade Center – de to 

passasjerflyene som fløy inn i de to tårnene 

– representerte en dystopisk pervertering av 

modernistenes drøm om fri bevegelse gjennom 

et storbyrom. Det ble gjort stor skade

på den store visjonen om skyskraperbyen 

– og på New York som den samme drømmens 

hovedsted. 

I – INDISIPLIN : Mange av disse notatene dreier 

seg rundt én enkelt tese: at samtidsdesign 

er del av en større hevnakt den fremskredne 

kapitalismen utøver mot postmoderne kultur 

– en hærtagning av dens faglige og kunstneriske 

grensekrysninger, en rutinegjøring av 

dens overskridelser. Vi vet jo at autonomi 

-- selv halvautonomi -- er en fiksjon, men fra 

tid til annen er denne fiksjonen nyttig. Noen 

ganger er den til og med nødvendig, slik tilfellet 

var for modernismen til Loos og hans 

samtidige for 100 år siden. Fra tid til annen 

kan den også bli undertrykkende, til og med 

drepende, slik det var for noen få tiår siden da 

seinmodernismen forsteinet og stivnet i strenge 

mediumsavgrensninger, og da postmodernismen 

ga løfte om en grenseoverskridende 

åpenhet. Men slik er ikke lenger situasjonen. 

Det er på tide å gjenopprette en forståelse av 

at både autonomien og dens overskridelser er 

politisk betingede, en forståelse av den historiske 

dialektikken som bestemmer disiplinære 

avgrensninger så vel som deres bestridelse. 

Dette er ikke noe forsøk på å undergrave 

kritisk teori og grenseoverskridende praksis; 

det er heller et forsøk på å sette dem i et historisk 

perspektiv slik at de kan gjenopptas 

med fornyet kraft. I dag hører man så ofte at 

vi har mer enn nok teori og grenseoverskridelser. 

I virkeligheten er det tvert om, vi har 

aldri hatt nok. Min erfaring fra the School of 

Architecture i Princeton – kjent for å dyrke 

tilnærmelser av nevnte slag – er at kritikken 

ofte ikke er godt nok fundert i relevant filosofi 

eller i andre fagfelt (innbefattet kunst) som 

kunne ha betydning. Vi er ikke teoretiske 

nok, og foreløpig har vi ikke vært kritiske. 

(…) 

S – SKUESPILL: «Skuespillarkitektur» er 

en langt mer fremtredende tendens i samtidens 

design enn «traumearkitektur». (At 

det ene ikke utelukker det andre ser vi i 

planene for World Trade Center. Her kunne 

en pessimist påpeke at vi er i ferd med å 

få en traume-underholdningspark der en 

historisk tragedie blir omdannet til urbant 

skuespill.) Skal man skape store ringvirkninger 

i dagens skuespillkultur er man i 

alle fall nødt til å ha en stor stein å slippe, 

kanskje så stor som Guggenheim Bilbao, og 

her har arkitekter som Gehry en innlysende 

fordel i forhold til kunstnere som arbeider 

med andre kunstuttrykk. I The Society of the 

Spectacle (1967) definerer Debord skuespill 

som «kapital som er akkumulert i så stor 

grad at det blir til et bilde.» I de fire tiårene 

som er passert siden da har skuespillet 

selvfølgelig bare intensivert seg, til det er 

nådd et punkt der samfunnets dominerende 

ideologiske apparaturer utgjøres av mediakommunikasjons-og-underholdningskonglomerater 

som er så mektige at de kan 

omforme andre institusjoner (som arkitektur 

og kunst) i sitt eget bilde. Dermed 

synes også den naturlige følgen av Debords 

definisjon å gjelde i dag: Skuespillet er «et 

bilde som er akkumulert i så stor grad at det 

blir til kapital.» Dette er den styrende logikken 

når mange av dagens kulturelle sentra 

blir designet for å «gjenopplive» storbyen 

i et felles løft med underholdningsparker 

og sportsarenaer – det vil si når de blir tegnet 

med tanke på å trygge rammene rundt 

forbruk, beskuelse og avkopling. Dette er 

den egentlige «Bilbao-effekten», og det er 

betegnende for dagens politiske situasjon 

at «liberale» organer som The New York 

Times holder frem med å promotere denne 

skuespill-logikken som en demokratisk 

arkitektur for det offentlige rom. I kjølvannet 

av Ringenes herre kunne man da 

omdøpe Bilbao-effekten til Bilbo-effekten: 

Designeren er en hobbit som har bemektiget 

seg en ring med krefter han ikke er i 

stand til å kontrollere. 

« 

Stilt overfor noe sånt 

er vi komponister helt 

ubetydelige.» 

Karlheinz Stockhausen 

kommenterte terrorangrepet på World 

Trade Center 

T – TEKTONIKK: Til tross for all futurismen 

i de data-assisterte tegningene til arkitekter 

som Gehry, minner strukturene hans ofte 

om Frihetsgudinnen – der en atskilt bekledning 

er hengt over en skjult armatur og der 

de utvendige flatene sjelden matcher de 

indre rom. Da man formodentlig hadde lagt 

industrialderen bak seg, erklærte man at den 

moderne arkitekturens strukturelle gjennomsiktigheten 

var passé, og nå begynner også 

den postmoderne arkitekturens pop-estetikk 

å virke utdatert. Jakten på en arkitektur for 

dataalderen er i gang, men ironisk nok har det 

forledet Gehry og hans disipler til, i alle fall 

delvis, å hente inspirasjon i 1800-tallets skulptur. 

Det er to problematiske sider ved den frakoplingen 

av overflate fra struktur som denne 

akademiske modellen representerer. For det 

første kan det, nok en gang, føre til at overbelastede 

rom forveksles med en ny form for 

arkitektonisk sublimitet. For det andre kan 

det medvirke til en utdypning av distansen 

mellom bygning og tomt. 

Dette er ikke noe opprop om å vende tilbake 

til den strukturelle transparensen, det er 

ganske enkelt en advarsel mot en ny form for 

Potemkin-arkitektur der datamaskiner tryller 

frem overflater (alle de klattene og strømlinjene 

som finnes der ute). 

U – UTOPI: En utopisk drift uttrykker gjerne 

at en ny samfunnsklasse eller at en ny produksjonsmetode 

er på vei opp. Tenk på 

prosjektene til Ledoux eller Boulée i lys av 

den franske revolusjon, borgerskapets gjennombrudd. 

Eller tenk på Krystallpalasset 

(1851), som så dagens lys da den industrielle 

revolusjonen var på sitt høyeste og borgerskapet 

var trygge på sin makt. Det utopiske dukket 

igjen opp som et uttrykk for nye politiske 

krefter under den russiske revolusjon, med 

Tatlins Monument over den tredje internasjonale 

(1920) som det mest symbolbærende prosjektet. 

Den utopiske driften var tydelig i den 

Internasjonale Stilen, også, men i vår tid er 

den blitt feiltolket som totalitær og fordømt 

for sine egne korporative overgrep. Innenfor 

arkitekturen ble utopismen ansett som tabu. 

I dag ser vi imidlertid en liten gjenoppblomstring 

av den utopiske driften, både i arkitekturen 

og i kunsten. En ung japansk arkitekt 

ved navn Yusuke Obichi står for ett eksempel. 

Bølgehage-prosjektet hans er et felt på nesten 

2000 mål som er lagd for å flyte omtrent som 

et suprematistisk rektangel utenfor kysten av 

California. Det består av 1800 piezoelektriske 

plater som holdes oppe av 1800 bøyer. På hverdager 

fungerer det som en elektrisk generator, 

og i helgen er det er havpark. I førstnevnte 

modus blir platene bøyd av havets bølger og 

produserer dermed elektrisitet som blir overført 

til statens kraftnett. I sistnevnte modus 


SOM FANTASIFULL SKAPER AV VIRKELIGHETEN? 

Et minileksikon 

Gammelt postkort som viser Manhattans storbysilhuett tidlig på 1930-tallet: Et luftskip nærmer seg spiret på Empire State. Det tjuende århundrets storby 

som ny turistseverdighet – men også som utopien der menneskene har frihet til å bevege seg fra gaten, opp gjennom tårnet, ut i himmelen og ned igjen. 

strømmer elektrisiteten gjennom platene på 

en slik måte at de går gjennom en forvandling 

og omdannes til en øy for kystboernes fritid 

og maritim lek. Bølgehagen er utopisk nettopp 

i det at den verken er helt løsrevet fra virkeligheten 

eller helt praktisk: Den tvinger oss til å 

tenke «hvorfor ikke» på en måte som stiller 

spørsmål ved «det som er». 

Obuchi bygger på ulike historiske forelegg, 

fra Gaudi til det sene 60- og tidlige 

70-tallets Earthworks. Han lar seg imidlertid 

ikke fascinere av entropi slik for eksempel 

Robert Smithson har gjort, snarere tvert imot: 

Bølgehagen genererer alternativ energi heller 

enn å hengi seg til et dommedagsaktig 

energitap. Samtidig er ikke prosjektet så forsonende 

som det kan virke ved første øyekast. 

Robert Morris forstod på et tidlig tidspunkt 

hvordan Earthworks kunne virke som ideologisk 

rekonvalesens – at de som ødela miljøet 

kunne bruke det som kunstnerisk kamuflasje. 

Bølgehagen unngår denne fallgruben: I 

motsetning til så mange av sine samtidige 

arkitekter gjør ikke Obuchi noe forsøk på å 

naturalisere arkitekturen. Prosjektet hans 

er snarere en videreføring av det større menneskelige 

prosjektet som går ut på å kultivere 

naturen – som han foreslår at man leker med 

og utnytter. I Enrons tidsalder maner Obuchi 

frem en visjon om fysisk og samfunnsmessig 

energi med en kraft som er utopisk. 

(…) 

Z – ZERO (NULL): Ikke Ground Zero. Den 

tomten er blitt for mobil – nedre Manhattan, 

Afghanistan, Baghdad, Bali, Istanbul, Beslan… 

Snarere Z som i Zero Degree, et arkitekturens 

nullpunkt etter modell av det litteraturens 

nullpunkt franske Roland Barthes foreskrev 

for 50 år siden – det vil si en arkitektur 

som ikke er så drevet, så besatt av ideologi. 

En gjennomsnittsarkitektur som kunne være 

nyskapende, en hverdagsarkitektur som likevel 

ville være refleksiv. 

Til tross for den voldsomme oppmerksomheten 

noen få prosjekter har fått, synes 

den refleksive arkitekturen å bli stadig mer 

marginal i forhold til konstruksjonen av 

den virkelige, hverdagsverdenen. Det har 

mange årsaker – fra den gamle atskillelsen 

av arkitektur fra ingeniørkunst, til den nyere 

situasjonen der de store byggefirmaene råder 

grunnen. Men noe må også tilskrives den 

arkitektoniske avantgardens selvinvolvering. 

Selvinvolvering må slett ikke forveksles med 

kreativ research, for ikke å snakke om selvkritikk, 

og en bør unngå å peke ut de vanlige 

syndebukkene – lærdom og teori – slik til og 

med noen av dagens lærde teoretikere har en 

hang til å gjøre. Denne relative mangelen på 

refleksiv arkitektur gir rom for spredningen 

av det Koolhaas omtaler som «Junkspace» og 

Luis Fernández-Galiano som «det horisontale 

Babel». 

Det er mulig å forholde seg til «markedsrealisme» 

uten å underkaste seg noen slik 

«Junkbabel». Hvordan kunne man overtale 

arkitekter og byggherrer til å vie mer oppmerksomhet 

til hverdagsbygningene, til gjennomsnittsarkitekturen, 

og det på en mindre 

forkastende måte som verken gjentar «det 

alminnelige og det stygge» eller griper etter 

«spesielle visuelle effekter»? 

© LMD Norge 

Dette er et utdrag fra katalogen til Kyss frosken! 

Forvandlingens kunst som utover å beskrive 

utstillingens kunstnere, også inneholder seks 

essays – deriblant Forvandlingens kunst av Kari J. 

Brandtzæg (red), Kunstens flørt med design er ingen 

forbrytelse av Alex Coles og Ut av helvetetsbrygget 

og opp på puta: Froskens metamorfoser av Marina 

Warner. Se. www.nasjonalmuseet.no 

1 Se Hunch 6/7 (Amsterdam: Berlage Institute, 2003), 269, 276; alle 

sitater etterfulgt av sidetall I teksten min stammer fra denne publikasjonen. 

2 Se Fredric Jameson, «Postmodernism, or The Cultural Logic of 

Capitalism,» New Left Review 146 (Juli-August 1984). 

3 Se Adolf Loos, «The Poor Little Rich Man,» i Spoken into the Void: 

Collected Essays 1897-1900, overs. Jane O. Newman og John H. 

Smith (Cambridge MA: MIT Press, 1982), 125.


FILOSOFI: Flygtningen, der burde 

have inkarneret menneskerettigheerne 

par excellence, markerer i 

tedet dette begrebs radikale krise. 

prindeligt betyder natio slet og ret 

fødsel». Den fiktion, der er indeoldt 

heri, er, at fødsel [nascità] med 

det samme bliver nation. Flygtningen 

repræsenterer et urovækkende 

element i nationalstatens orden, først 

og fremmest fordi han bringer den 

oprindelige fiktion om suverænitet 

i krise – i og med at han bryder identiteten 

mellem menneske og borger, 

mellem fødsel og nationalitet. Et 

europæisk rum (eller statsborgerskab) 

kunne i dag markere et brud mellem 

fødsel og nation. 

GIORGIO AGAMBEN 

No-land: 

Norske Le Monde 

diplomatique innleder 

her en serie 

på flere artikler 

over temaet flyktninger. 

Vi lar filosofer, 

forskere, politikere 

og kunstnere 

problematisere. 

Professor i filosofi, Italia. Utgitt en rekke bøker, deriblant The Coming 

Community og Homo Sacer. 

I 1943 offentliggjorde Hannah Arendt en artiel 

med titlen We Refugees i det lille engelsksprogede 

jødiske tidsskrift «The Menorah 

Journal». Hun skitserer først polemisk portrættet 

af Mr. Cohn, den assimilerede jøde, 

der efter at have været 150 procent tysk, 150 

procent wiener og 150 procent fransk til slut 

bittert må erkende, at «man kan ikke gøre 

sin lykke to gange,» for derefter i slutningen 

af dette korte, men betydningsfulde skrift at 

vende vilkåret som flygtning uden fædreland, 

som hun selv levede under, på hovedet og 

foreslå det som paradigme for en ny historisk 

bevidsthed. 

Flygtninge, der har mistet enhver rettighed, 

og som dog holder op med for enhver 

pris at ville tilpasse sig en ny national identiet 

for i klarhed at betragte deres egen situation, 

får i bytte for en sikker upopularitet en 

uvurderlig fordel: «Historien er ikke længere 

en lukket bog for dem, og politikken ophører 

med at være ikke-jødernes privilegium. De 

ved, at umiddelbart efter at det jødiske folk 

blev erklæret fredløst i Europa, blev de fleste 

europæiske nationer erklæret for fredløse. 

Flygtninge, der bliver drevet fra det ene land 

til det andet, repræsenterer deres folks avantgarde.» 

1 

« 

Flygtninge, der bliver 

drevet fra det ene land til 

det andet, repræsenterer deres 

folks avantgarde» 

Hannah Arendt 

Man burde reflektere over betydningen 

f denne analyse, der i dag, her nøjagtig 50 år 

Flyktn 

DEN CENTRALE SKIKKELSE 

«De facto 

I 2001-2002 besøkte den danske billedkunstneren Veronica Juhl 50 danske leirer for flyktninger og asylsøgere. Hun har sammenfattet inntrykk fra disse leirene i fotografier og tekst (Noland, 

forlaget Introite, København, 2004). Flere bilder og perspektiver på leirene skal vises på Charlottenborgs høstutstilling, København, i oktober 2005. Vi bringer noen av disse bildene i 

vår artikkelserie om flyktningen. Kunstneren har ønsket å dokumentere stedet for oppbevaringen av de overlevende, men utelukkede. Bildene er derfor uten mennesker. 

efter, ikke har mistet noget af sin aktualitet. 

Problemet præsenterer sig ikke blot med 

samme presserende karakter i og uden for 

Europa, men som følge af nationalstatens 2 

efterhånden ustoppelige forfald og de traditionelle 

juridisk-politiske kategoriers almindelige 

forvitring er flygtningen måske den 

eneste tænkelige figur for folket i vor tid. Han 

er den eneste kategori, i hvilken man i dag 

kan ane formerne af og begrænsningerne i et 

kommende politisk fællesskab – i det mindste 

indtil opløsningen af nationalstaten og dens 

suverænitet er fuldstændig. Det er endda 

muligt, at hvis vi ville være på omgangshøjde 

med de fuldkommen nye opgaver, der står 

os for, at vi så vil skulle beslutte os for uden 

forbehold at forlade de grundliggende forestillinger, 

gennem hvilke vi indtil videre har 

repræsenteret det politiskes subjekter (mennesket 

og (stats)borgeren med deres rettigheder, 

men også det suveræne folk, arbejderen 

osv.), og beslutte os for at genopbygge vores 

politiske filosofi med udgangspunkt i denne 

ene skikkelse. 

DEN FØRSTE FREMKOMST af flygtninge 

som massefænomen finder sted ved slutningen 

af den første verdenskrig, da sammenbruddet 

af det russiske zardømme, 

det østrig-ungarske kejserdømme og det 

osmanniske imperium og den nye orden, 

der blev skabt gennem fredstraktaterne, 

vendte grundlæggende op og ned på den 

territoriale og demografiske opdeling af 

Central- og Østeuropa. I løbet af kort tid 

forlod 1.500.000 hviderussere, 700.000 armeniere, 

500.000 bulgarer, 1.000.000 grækere, 

hundredtusindvis af tyskere, ungarere og 

rumænere deres hjemlande. Til disse masser 

i bevægelse skal lægges den eksplosive 

situation, der opstod, idet cirka 30 % af 

befolkningerne i de nye statslige organismer, 

som fredstraktaterne havde skabt med 

nationalstaten som model (for eksempel i 

Jugoslavien og Tjekkoslovakiet), udgjorde 

mindretal, der skulle beskyttes gennem en 

række internationale traktater (de såkaldte 

Minority Treaties), der meget ofte ikke blev 

ført ud i livet. Nogle år senere spredte racelovene 

i Tyskland og borgerkrigen i Spanien 

et nyt og betragteligt kontingent af flygtninge 

ud over Europa. 

Vi er vant til at skelne mellem statsløse og 

flygtninge, men hverken dengang eller i dag 

er distinktionen så simpel, som det kan se ud 

ved første øjekast. Fra begyndelsen foretrak 

mange flygtninge, der ikke teknisk set var 

statsløse, at blive det frem for at vende tilbage 

til deres hjemland (det gælder de polske 

og rumænske jøder, der befandt sig i Frankrig 

eller i Tyskland ved krigens slutning, og i 

dag de politisk forfulgte, og de for hvem en 

hjemvenden til hjemlandet betyder, at overlevelse 

er umulig). På den anden side blev de 

russiske, armenske og ungarske flygtninge 

hurtigt denationaliseret af de nye regeringer 

i Sovjetunionen, Tyrkiet etc. Det er vigtigt at 

bide mærke i, hvordan mange europæiske 

stater fra og med slutningen af den første 

verdenskrig begyndte at introducere love, der 

tillod denaturalisering og denationalisering af 

deres egne borgere. 

Når menneskets 

rettigheder ikke længere 

er borgerens rettigheder, så er 

mennesket virkelig helligt 

Frankrig var i 1915 først med at gøre dette 

over for naturaliserede borgere af «fjendtlig» 

oprindelse; i 1922 blev eksemplet fulgt af 

Belgien, der ophævede naturaliseringen af 

de borgere, der under krigen havde begået 

«antinationale» handlinger; i 1926 vedtog det 

fascistiske regime i Italien en lignende lov 

for de borgere, der havde vist sig «uværdige 

til italiensk statsborgerskab»; i 1933 var det 

Østrigs tur, og så videre indtil Nürnberglovene 

i 1935 opdelte de tyske statsborgere i 

fuldgyldige statsborgere og statsborgere uden 

politiske rettigheder. Disse love – og den massestatsløshed, 

der blev resultatet – markerer 

et afgørende vendepunkt i den moderne 

nationalstats liv og samtidig dens endelige 

frigørelse fra de naive ideer om folket og om 

statsborgeren. 

Dette er ikke stedet for at genfortælle 

historien om de forskellige internationale 

komitéer, gennem hvilke staterne, 

Folkeforbundet og senere FN forsøgte at 

imødegå flygtningeproblemet – fra Nansenkontoret 

for russiske og armenske flygtninge 

(1921), til Højkommissariatet for Flygtninge 

fra Tyskland (1936), til Den Internationale 

Flygtningekomite (1938), til FNs International 

Refugee Organization (1946), frem til Flygtnin 

gehøjkommissariatet (1951), hvis virke ifølge 

dets statut ikke er af politisk, men udelukkende 

«humanitær og social» karakter. Det 

væsentligste er, at hver gang flygtninge ikke 

længere repræsenterer individuelle sager, 

men et massefænomen (som det skete mellem 

de to krige og igen i dag), så har såvel disse 

organisationer som de enkelte stater vist sig 

fuldstændig ude af stand til ikke alene at løse 

problemet, men også til at håndtere det på en 

passende måde. Hele spørgsmålet blev således 

lagt i hænderne på politiet og de humanitære 

organisationer. 

ÅRSAGERNE TIL DENNE magtesløshed ligger 

ikke kun i de bureaukratiske apparaters 

egoisme og blindhed, men i tvetydigheden i 

selve de grundliggende begreber, der regulerer 

indskrivningen af den indfødte (dvs. af livet) i 

nationalstatens retssystem. Hannah Arendt

ingen 

I VORES POLITISKE HISTORIE? 

statsløs» 

gav det femte kapitel af sin bog Imperialismen, 

der omhandler flygtningeproblemet, titlen 

Nationalstaternes forfald og menneskerettighedernes 

ophør. 3 Man må forsøge at tage denne 

formulering, der uløseligt binder menneskerettighedernes 

skæbne sammen med den 

moderne nationalstats, alvorligt, således at 

sidsnævntes forfald nødvendigvis implicerer 

de førstes overflødiggørelse. Paradokset er her, 

at netop den skikkelse – flygtningen – der 

burde have inkarneret menneskerettighederne 

par excellence, i stedet markerer dette 

begrebs radikale krise. «Menneskerettighedsbegrebet, 

der var baseret på den formodede 

eksistens af mennesket som sådant,» skriver 

Hannah Arendt, «brød sammen i selve det 

øjeblik, da de, som erklærede sig for det, for 

første gang blev stillet over for folk, som virkelig 

havde mistet alle andre egenskaber og 

særlige forbindelser, undtagen den ene, at de 

stadigvæk var mennesker. » 4 I nationalstatssystemet 

viser de såkaldt hellige og uantastelige 

menneskerettigheder sig at være blottet 

for enhver form for beskyttelse, i selve det 

øjeblik det ikke er muligt at opfatte dem som 

rettigheder, der tilhører statsborgere i en stat. 

Ved nærmere eftertanke er dette implicit i 

selve den tvetydige titel på Menneskerettigh 

edserklæringen fra 1789: Déclaration des droits 

de l’homme et du citoyen, hvor det ikke er klart, 

om de to termer betegner to distinkte virkeligheder, 

eller om de i stedet udgør en hendiadys, 

den retoriske figur, i hvilken det første 

begreb l’homme i virkeligheden altid allerede 

er indeholdt i citoyen. 

At der i nationalstatens politiske system 

ikke er et selvstændigt rum for sådan noget 

som det rene menneske i sig selv, er endnu 

mere indlysende, når man tager i betragtning, 

at flygtningestatus, også i bedste fald, altid er 

blevet betragtet som en provisorisk tilstand, 

der skal føre til enten naturalisering eller 

hjemsendelse. En stabil status for mennesket 

i sig selv er utænkelig i nationalstatens lovgivning. 

Førend udryddelseslejrene 

genåbnes i Europa, er det 

nødvendigt, at nationalstaterne 

finder mod til at sætte 

spørgsmålstegn ved selve 

indfødsretsprincippet 

DET ER PÅ TIDE AT ophøre med at betragte 

Rettighedserklæringerne fra 1789 til i dag 

som proklamationer af evige metajuridiske 

værdier, der har tendens til at binde lovgiveren 

til at respektere dem, og i stedet 

begynde at betragte dem i overensstemmelse 

med det, der er deres reelle funktion 

i den moderne stat. Menneskerettighederne 

repræsenterer faktisk først og fremmest 

den oprindelige figur for indskrivningen 

af det nøgne naturlige liv i nationalstatens 

juridisk-politiske orden. Dét nøgne liv (den 

menneskelige skabning), der under l’Ancien 

Régime tilhørte Gud, og som i Antikken var 

klart og tydeligt adskilt (som zoé) fra det 

politiske liv (bios), træder nu i forgrunden i 

statsledelsen og bliver så at sige dens jordiske 

fundament. National-stat [Stato-nazione] 

betyder: Stat, der gør herkomsten [natività], 

fødslen [nascità] (dvs. det nøgne menneskelige 

liv) 5 til grundlaget for sin egen suverænitet. 

Dette er (den ikke engang synderlig 

skjulte) betydningen af de første tre artikler 

i Erklæringen fra 1789. Kun fordi den har 

indskrevet (art. 1 og 2) fødselselementet i 

hjertet af enhver politisk forbindelse, kan 

den binde suverænitetsprincippet (art. 3) 

til nationen (helt i overensstemmelse med 

etymologien, oprindeligt betyder natio slet 

og ret «fødsel»). 

Menneskerettighedserklæringen skal 

altså ses som det sted, hvor overgangen fra 

kongelig suverænitet af guddommelig oprindelse 

til national suverænitet sker. De sikrer 

indlemmelsen af livet i den nye statsorden, 

der skal komme efter sammenbruddet af 

l’Ancien Régime. At undersåtten gennem disse 

forvandler sig til statsborger, betyder, at 

fødslen – dvs. det nøgne naturlige liv – her 

for første gang (ved en forvandling, som vi 

kun nu kan begynde at måle de biopolitiske 

konsekvenser af) bliver den umiddelbare 

bærer af suveræniteten. Indfødsretsprincippet 

og suverænitetsprincippet, der var adskilte 

under l’Ancien Régime, forener sig nu uigenkaldeligt 

for at udgøre grundlaget for den nye 

nationalstat. Den fiktion, der er indeholdt 

heri, er, at fødsel [nascità] med det samme bliver 

nation, på en sådan måde at der ikke kan 

være nogen forskel mellem de to momenter. 

Rettighederne kan altså kun tildeles mennesket, 

i den udstrækning dette er den umiddelbart 

forsvindende forudsætning (som endda 

aldrig må komme for dagens lys som sådan) 

for statsborgeren. 

Flygtningen er måske den 

eneste tænkelige figur for 

folket i vor tid 

HVIS FLYGTNINGEN REPRÆSENTERER så 

urovækkende et element i nationalstatens 

orden, er det først og fremmest, fordi han 

bringer den oprindelige fiktion om suverænitet 

i krise, i og med at han bryder identiteten 

mellem menneske og borger, mellem fødsel 

og nationalitet. Der har naturligvis altid 

eksisteret enkelte undtagelser fra dette princip; 

det nye ved vores tid; det, der truer selve 

nationalstatens fundament, er, at voksende 

dele af menneskeheden ikke længere kan 

repræsenteres inden for den. Fordi flygtningen 

altså splitter den gamle treenighed statnation-territorium 

ad, fortjener han – denne 

øjensynligt marginale skikkelse – i stedet 

at blive betragtet som den centrale skikkelse 

i vores politiske historie. Man bør ikke 

glemme, at de første lejre blev bygget i Europa 

som områder, hvor man kunne kontrollere 

flygtninge, og at den efterfølgende række 

af internerings- koncentrations– og udryddelseslejre 

udgør en fuldkommen virkelig 

forbindelse. En af de få regler, som nazisterne 

holdt sig til gennem hele «Endlösung», var, 

at jøder og sigøjnere først kunne sendes til 

udryddelseslejrene, efter at de var blevet 

fuldstændig denaturaliseret (det gjaldt også 

det andenklasses statsborgerskab, der blev 

dem til del efter Nürnberg-lovenes indførelse). 

Når menneskets rettigheder ikke længere er 

borgerens rettigheder, så er mennesket virkelig 

helligt [sacro] i den betydning, som dette 

begreb havde i den antikke romerret: viet til 

døden. 

MAN MÅ PÅ RESOLUT VIS adskille begrebet 

flygtning fra det om menneskerettighederne 

og ophøre med at betragte asylretten (der for 

øvrigt er ved at undergå drastiske indskrænkninger 

i de europæiske staters lovgivninger) 

som den begrebsmæssige kategori at indskrive 

fænomenet i (et blik i de netop udkomne 

Ti teser om asylretten af Agnès Heller 6 påviser, 

at det i dag ikke kan føre til andet end uheldige 

forviklinger). Flygtningen skal anses for 

det, han er, nemlig intet mindre end et grænse-begreb, 

der kaster nationalstatens principper 

ud i en radikal krise og tillige tillader at 

rydde vejen for en efterhånden uopsættelig 

fornyelse af kategorierne. 

I mellemtiden har den såkaldt illegale 

immigration til landene i Den Europæiske 

Union antaget (og vil i de kommende år med 

forudsigelser på 20 millioner emigranter fra 

landene i Centraleuropa i stadig stigende 

grad antage) en sådan karakter og et sådant 

omfang, at det fuldt ud retfærdiggør, at man 

vender perspektivet om. Det, som de industrialiserede 

stater i dag står overfor, er en 

masse af permanent bosiddende ikke-statsborgere, 

der hverken kan eller vil naturaliseres eller 

hjemsendes. Disse ikke-borgere har ofte en 

oprindelig nationalitet, men i og med de 

foretrækker ikke at benytte sig af deres stats 

beskyttelse, befinder de sig, som flygtningene, 

i en situation som «de facto statsløse». For 

disse bosiddende ikke-borgere har Tomas 

Hammar 7 foreslået at bruge ordet denizens, der 

har den fordel at vise, hvordan begrebet citizen 

efterhånden er utilstrækkeligt til at beskrive 

den politisk-sociale virkelighed i de moderne 

stater. På den anden side udviser borgerne i 

de avancerede industristater (både i USA og 

i Europa), idet de i stigende grad svigter den 

politiske deltagelses kodificerede øjeblikke, 

en tydelig tilbøjelighed til at omdanne sig til 

denizens, til fast bosiddende ikke-statsborgere, 

således at statsborgere og denizens, i det mindste 

i visse sociale lag, er ved at træde ind i en 

potentielt uafgørlig zone. Parallelt hertil – og i 

overensstemmelse med det velkendte princip, 

der siger, at substantiel assimilation samtidig 

med tilstedeværelsen af formelle forskelle 

skærper had og intolerance – vokser antallet 

af fremmedfjendske reaktioner og mængden 

af defensivt beredskab. 

FØREND UDRYDDELSESLEJRENE genåbnes i 

Europa (hvilket allerede er ved at begynde at 

ske), er det nødvendigt, at nationalstaterne 

finder mod til at sætte spørgsmålstegn ved 

selve indfødsretsprincippet og treenigheden 

af stat-nation-territorium, der bygger på dette. 

Lige nu er det ikke let at anvise måder, 

hvorpå det konkret kan ske. Her må det være 

nok at angive en mulig retning. Som bekendt 

er en af de muligheder, man undersøger for at 

finde en løsning på problemet med Jerusalem, 

at byen – på én og samme tid og uden territoriale 

opdelinger – bliver hovedstad for to 

forskellige statsorganismer. Den paradoksale 

tilstand af gensidig ekstraterritorialitet (eller 

bedre, aterritorialitet), som det ville indebære, 

kunne generaliseres til at være model for nye 

internationale relationer. I stedet for to nationalstater 

adskilt af usikre og truende grænser, 

ville det være muligt at forestille sig to politiske 

samfund, der insisterer på den samme 

region, og som er under eksodus fra den ene 

til den anden, og som derved kunne artikulere 

hinanden i en serie af reciprokke ekstraterritorialiteter. 

Nøgleordet her skulle ikke længere 

være (stats)borgerens ius, men den enkeltes 

refugium. Analogt hermed kunne vi se på 

Europa ikke som et umuligt «Nationernes 

Europa», hvis katastrofe man allerede på 

kort sigt kan ane, men som et aterritorielt 

eller ekstraterritorielt rum, i hvilket alle med 

bopæl i de europæiske stater (statsborgere og 

ikke-statsborgere) ville befinde sig i en eksodus- 

eller refugium-situation, og europæerens 

status ville være lig med statsborgerens 

væren-i-eksodus (naturligvis også immobilt). 

Det europæiske rum ville således markere et 


uopretteligt brud mellem fødsel og nation, et 

rum i hvilket den gamle forestilling om folket 

(der som bekendt altid er en minoritet) ville 

kunne genfinde en politisk mening ved at placere 

sig i markant opposition til forestillingen 

om nationen (der indtil videre uretsmæssigt 

har usurperet det). 

Dette rum ville hverken falde sammen 

med noget homogent nationalt territorium 

eller med deres topografiske sum, men det 

ville indvirke på dem, idet det topologisk ville 

gennemhulle dem og artikulere dem som i 

en leidnerflaske eller i et Möbius-bånd, hvor 

indre og ydre gør hinanden ubestemmelige. 

I dette nye rum ville de europæiske byer, ved 

at de indgår i et forhold af gensidig ekstraterritorialitet, 

genfinde deres gamle kald som 

verdensbyer. 

En løsning på problemet 

med Jerusalem, er at 

byen bliver hovedstad for to 

forskellige statsorganismer 

Udvist af Staten Israel befinder 425 

palæstinensere sig i dag i en form for ingenmandsland 

mellem Libanon og Israel. Disse 

mennesker udgør ganske givet, som Hannah 

Arendt foreslår, «deres folks avantgarde». 

Men ikke nødvendigvis eller ikke udelukkende 

i den forstand, at de ville udgøre den 

oprindelige kerne i en fremtidig nationalstat, 

der ville løse det palæstinensiske problem på 

en ligeså utilstrækkelig måde som måden, 

hvorpå Israel har været løsningen på det 

jødiske spørgsmål. Det ingenmandsland, hvor 

de er flygtninge, har indtil videre nærmere 

virket tilbage på Staten Israels territorium 

og har gennemhullet og forandret det på en 

måde, så billedet af det lille snedækkede bjerg 

er blevet mere indre end en hvilken som helst 

region i Heretz Israel. I dag er det kun muligt 

at tænke menneskenes politiske overlevelse i 

en verden, hvor staternes rum på denne måde 

er blevet gennemhullet og topologisk deformeret, 

og i hvilken statsborgeren har lært at 

anerkende den flygtning, han selv er. © LMD Norge 

Livs-form. Perspektiver i Giorgio Agambens filosofi. Redigert af 

Mikkel Bolt Rasmussen & JacobLund Pedersen. Lim Forlag. 

Danmark. Boken inneholder oversettelser av fire Agambentekster, 

’livsform’, ’hinsides menneskerettighederne’, ’gestus’ 

og ’sprogets idé’. Andre artikler kalles ’begrebskritiske 

bemærkninger om agambens potentialitetsbegreb’, ’om biopolitik 

og vidnesbyrd hos giorgio agamben’, ’supinum: mod 

endestationen. modstandsformer hos agamben, benjamin og 

walser’, ’agambens messianske paradokser eller benjamin 

tager til italien’, ’experimentum lingua’, samt ’ det postdemokratiske 

skuespilsamfund, biopolitik og (daglig)liv. 

en note om Agamben og Debord’. 

1 Hannah Arendt, «We Refugees», in: Menorah Journal, nr. 1, 1943; 

p. 77. «History is no longer a closed book to them and politics is 

no longer the privilege of Gentiles. They know that the outlawing 

of the Jewish people in Europe has been followed closely by the 

outlawing of most European nations. Refugees driven from country 

to country represent the vanguard of their peoples.» O.a. 

2 Agamben har gennem hele teksten valgt skrivemåden Stato-nazione, 

givetvis for at understrege de to bestanddele. På italiensk hedder 

det rettelig stato nazionale. I oversættelsen til dansk er nationalstat 

valgt; i enkelte tilfælde national-stat. O.a. 

3 Hannah Arendt: Imperialismen (da. oversættelse ved Per Borck), 

Notabene, København, 1972. O.a. 

4 Ibid., p. 234. O.a. 

5 Som Agamben også selv forklarer kort efter, er der stærke etymologiske 

sammenhænge mellem natività/nascità og nazione, som han 

spiller på i den italienske tekst. O.a. 

6 Jf. Agnès Heller, «Zehn Thesen zum Asylrecht», in: Die ZEIT, 6. 

november 1992. O.a. 

7 Tomas Hammar: Democracy and the Nation State: Aliens, Denizens, 

and Citizens in a World of International Migration, Avebury, Aldershot, 

1990. O.a.


FRANSK NEI 

Nye forhåpninger 

IGNACIO RAMONET 

Ansvarlig utgiver, Le Monde diplomatique Frankrike. 

Med sitt rungende non til EU-grunnloven 

29. mai gjorde det opprørske Frankrike nok 

en gang ære på sin tradisjon som «politisk 

nasjon par excellence». Dette rystet det gamle 

kontinentet, og vekket nytt håp hos Europas 

folk og bekymring hos de etablerte elitene. 

Dette Frankrike fant tilbake til sitt «historiske 

oppdrag» ved å vise – gjennom de franske 

borgernes modige handling – at det er mulig å 

unnslippe «skjebnebestemmelsen» og byrden 

av økonomisk og politisk determinisme. 

For dette «non» har en avgjørende betydning: 

Det markerer et stoppsignal for den 

ultraliberale ambisjonen om å tvinge igjennom 

en enerådende økonomisk modell, den 

som defineres av globaliseringsdogmet, overalt 

i verden og uten hensyn til befolkningene. 

Denne modellen har siden midten av 90tallet 

møtt motstand. For eksempel den store 

sosiale bevegelsen under massestreikene i 

Frankrike i november 1995. Eller demonstrasjonene 

mot Verdens handelsorganisasjon i 

Seattle (1999), som ga startskuddet til det som 

senere har fått navnet «alterglobaliseringsbevegelsen» 

– spesielt etter det første Verdens 

sosiale forum i Porto Alegre (2001) etterfulgt 

av hendelsene under G8-møtet i Genova. I tillegg 

kommer motstanden innad i flere land, 

fra Argentina til India, via Brasil. Men dette er 

første gang at en befolkning – i et land i Nord 

og innenfor rammen av en institusjonell, pollitisk 

konsultasjon – har hatt anledning til å 

si offisielt nei til den ultraliberale globaliseringen. 

Lederskribenter i de dominerende avisene 

MORTEN HARPER 

Tegneseriekritiker og president i Norsk Tegneserieforum. 

Sjette bind av Osamu Tezukas mangaklassiker 

Buddha ble utgitt nå i mai. Det amerikanske 

forlaget Vertical, som har spesialisert seg på 

å oversette japansk samtidslitteratur og tegneserier 

(manga) til engelsk, utgir de to siste 

bøkene i løpet av andre halvår. Serien er nominert 

som beste oversatte utgivelse til begge de 

to gjeveste tegneserieprisene i USA: Harvey og 

Eisner Awards. 

Tezuka, som døde i 1989, har i Japan fått 

tilnavnet «Tegneseriens gud». Etter andre verdenskrig 

etablerte han det moderne mangaformatet 

med omfangsrike historier og filmatisk 

fortellerteknikk. Hans betydning er sammenlignet 

med Hergés (Tintin) innenfor europeise 

tegneserier og Walt Disneys i animasjonsilm. 

Tezuka var en ambisiøs historieforteller, 

oppfører seg som entomologer bøyd over 

et insekt de trodde var utdødd, og forsøker 

å skamfere Frankrikes massive nei. Etter 

at de fleste av dem har drevet en ensidig jakampanje 

og anklaget sine motstandere for 

«populisme», «demagogi», «fremmedfrykt», 

«masochisme», og så videre, viser de seg nå 

ute av stand til å tilpasse analysene sine til 

det gigantiske tilbakeslaget de har lidd. En 

ekstraordinær selvtilfredshet fra øvrighetspersoner 

som ikke forstår – og enda mindre 

holder ut – at folket (et ord de rynker på 

nesen av) har nektet å adlyde befalingene fra 

«fornuftens europeistiske krets». For folket 

har virkelig vendt tilbake til urnene: kun 

30 prosent avholdt seg fra å stemme, mot 57 

prosent for knapt ett år siden under valget til 

Europaparlamentet. 

Denne mobiliseringen, spesielt i lavere 

samfunnslag og blant de unge, omkring et så 

tørt tema – en tekst bestående av 448 artikler, 

i tillegg til bilag, erklæringer og protokoller 

– er i seg selv en uventet suksess for demokratiet. 

Folket har gjort en storslått tilbakekomst: 

Det har vist vilje til å ta tilbake det man forsøker 

å ta fra dem. 

Nei-fl ertallet var et 

ekstremt velinformert nei 

DET EUROPEISKE FELLESSKAPET HAR 

siden begynnelsen i 1958, og spesielt etter 

Enhetsakten i 1986, innført stadig større 

begrensninger på nasjonale avgjørelser i 

medlemslandene. Maastricht-avtalen (1992) 

Det lekende alvoret 

TEGNESERIE: Japanske Osamu Tezuka er like sentral i tegneserienes historie 

om Siddhartha Gautama er for verdensreligionene. I år fullføres den engelske 

versettelsen av Tezukas åttebindsverk Buddha. Den fi losofi ske essensen hos 

Tezukas Buddha er frihet, likhet og alt livs ukrenkelighet. 

men guddommeliggjøringen er det fansen 

som har stått for. Det gir et spesielt personlig 

utgangspunkt for Buddha-serien: Siddhartha 

Gautama (Buddha) var og oppfattet seg selv 

som et vanlig menneske, men etter hans død 

ble Buddhismen en religion der han ble dyrket 

som en gud. 

Buddha er en blanding av historie, filosofi 

og fiksjon. Tezuka skildrer hovedpersonens 

fødsel på 500-tallet før vår tidsregning, og den 

beskyttede og velstående oppveksten hans i 

byen Kapilavastu nær dagens grense mellom 

India og Nepal. Etter å ha sett noe av urettferdigheten 

i samfunnet opplever han som 

29-åring en identitetskrise, og prøver å finne 

en ny livsmening gjennom yoga og streng 

askese. Med mye galgenhumor viser serien 

hvordan han sitter på torner, holder pusten 

og sulter seg nesten til døde. Et hovedpoeng 

hos Tezuka er å vise hvordan Buddha var i 

konflikt med det hinduistiske presteskapet 

og andre maktinstitusjoner i samtiden. I flere 

sekvenser viser han hvordan Buddha avviser 

tradisjonell yoga og askese, og mener at denne 

dyrkingen av lidelse er like feil som higen etter 

materielle goder. 

De fleste sentrale figurene i serien er oppdiktet. 

Buddha selv er også mest i bakgrunnen 

i flere av bøkene. Tezuka er usedvanlig flink 

til å skape engasjerende personkonflikter. I 

denne serien lykkes han også med å forankre 

dem i seriens tema. Hendelsene etablerer et 

samfunnsbilde som viser hva han mener buddhismen 

var et svar på, de nye oppfatningene 

problematiseres og etikken tydeliggjøres i en 

rekke konkrete situasjoner. Oppgjøret med 

kastesystemet er et sentralt tema særlig i de to 

første bøkene. Det kommer best frem gjennom 

sekvensene om slavebarnet Chapra, en av de 

fiktive figurene, som skjuler sin opprinnelige 

kaste og blir adoptert av en general. 

Tezuka var mer humanist enn buddhist, og 

går langt i å menneskeliggjøre og rasjonalisere 

Buddha. Den mest ekstreme moderniseringen 

er innsikten i legevitenskap, åpenbart preget 

av at Tezuka selv var utdannet som lege. Han 

viser flere tilfeller der Buddha kurerer folk, og 

lar ham til og med gjennomføre en blodoverfø- 

Transavantgarden / se midtsiden. 

© MIMMO PALADINO, Vilt bilde, 1980 

og den såkalte vekst- og stabiliseringspakten 

(1997) fratok regjeringene to av de viktigste 

virkemidlene for offentlig styring: valutapolitikken 

og budsjettpolitikken. Det tredje 

virkemiddelet, skatte- og avgiftspolitikken, 

blir stadig mindre uavhengig i og med at den 

skriver seg inn i den utbredte logikken som 

tilsier «fri og uhindret konkurranse». 

Folk har forstått at traktaten de skulle ta 

stilling til, «konstitusjonaliserte» på europeisk 

nivå en intens konkurranse mellom 

produsenter av varer og tjenester – men 

også en konkurranse mellom hele sosiale 

system, fanget i en nedadgående spiral. De 

ytterst magre demokratiske «fremskrittene» 

i traktaten kunne åpenbart ikke fungere som 

motvekt til fasttømringen av den ultraliberale 

modellen, noe som ville ha tømt fremtidige 

velgerkonsultasjoner for mening. 

Den selvsagte blandingen av karikatur og alvor i Osamu 

Tezukas Buddha kan virke både forvirrende og provoserende, 

som her i skildringen av de edle sannhetene 

(illustrasjon «Deer Park», bind 5, side 289). 

ring til en skadet mann. 

Den filosofiske essensen hos Tezukas Buddha 

er frihet, likhet og alt livs ukrenkelighet. I 

serien er det særlig dyrefigurer og forholdet 

mellom mennesker og dyr som anskueliggjør 

denne respekten for liv. Tezuka forteller om 

hjortene som gjør en avtale med menneskene 

som sikrer dem mot jakt, hvis én av hjortene 

ofrer seg frivillig hver dag. Dermed blir det fredlig 

i skogen, men samtidig usikkerhet i hele 

flokken. En original vri på karmaloven er historien 

om oksen Sebu som vil bli menneske, slik 

at han kan studere og tenke mer avansert. Han 

får en åpenbaring om at han må arbeide elleve 

år i strekk for å kunne bli forvandlet. Så han 

jobber og sliter, trekker kjerrer og dytter stein. 

Og blir faktisk menneske. 

DEN RUNDT 3000 SIDER lange Buddha er 

bare én av mange mammutserier Osamu 

Tezuka laget. Serien ble opprinnelig trykt 

som føljetong i 1972-83. Gjennombruddet 

Nei-flertallet var et ekstremt velinformert 

nei. Det kom på bakgrunn av utallige møter 

og debatter, og ikke minst utbredt lesning: 

Bøker om grunnlovstraktaten har i flere 

måneder ligget på toppen av bestselgerlistene 

i Frankrike. Stilt overfor propagandaen 

fra staten, som de fleste mediene har brakt 

videre, har innbyggerne ønsket å gjøre seg 

opp en egen mening. De har fått hjelp av det 

omhyggelige arbeidet til de utallige gruppene 

som spontant har dukket opp over hele landet, 

fremfor alt lokale Attac-komiteer. Dette 

mylderet har gjort ære på demokratiet. 

Var nei-seieren et uttrykk for nasjonalisme? 

Nei, det store flertallet av nei-stemmene 

var pro-europeiske. De tok ikke feil, 

alle de fagforeningsaktivistene og politiske 

aktivistene fra andre EU-land, som enten i 

hjemlandet eller ved å delta i kampanjen 

i Frankrike, har stilt seg bak ønsket om 

et annet Europa som ble brakt frem av de 

sterke kreftene i nei-kampanjen. Mange 

europeere som selv er fratatt muligheten til 

å si sin mening gjennom folkeavstemning, 

har bedt franskmenn om å avgi stemme i 

deres sted… 

I utlandet har enkelte tolket Frankrikes 

nei som en svekkelse av Europa i forhold til 

USA, der den amerikanske stormakten blir 

stående uten motvekt. De tar feil: Grunnloven 

ville ha brakt Unionen enda mer på linje med 

Washington (spesielt militært). 

Det har oppstått en ny situasjon, som 

åpner for en ny, grunnleggende diskusjon 

om verdiene og reglene som skal gjelde for 

et europeisk fellesskap. Dette ønsket om å 

leve sammen i Europa kan ikke reduseres 

til det nullpunktet som fri flyt av kapital, 

varer, tjenester, og til og med mennesker, er. 

I dette perspektivet stenger Frankrikes nei 

29. mai ingen dører. Tvert imot vekker det 

nye håp. 

fikk han med serien Shintakarajima («Den 

nye skatteøya») i 1947, og fulgte opp med 

suksesser som dyreserien Jungle Taitei (1950) 

og robotserien Astro Boy (1951). Tezuka laget 

utrolige 600 tegneserietitler og 60 animasjonsfilmer/-episoder. 

Han hadde assistenter, 

men var hele tiden direkte involvert i seriene. 

Hele hans karriere preges av ønsket om 

å lage tegneserier for alle slags lesere i vidt 

forskjellige genre. Da han i 1989 døde av 

kreft 60 år gammel, fastslo avisen Asahi på 

lederplass: «Uten Tezuka hadde etterkrigstidens 

eksplosjon innenfor japanske tegneserier 

vært utenkelig.» 

Figurtegningen i Tezukas serier er rund og 

karikert som i de amerikanske tegnefilmene 

og seriene han forelsket seg i som guttunge. 

Denne stilen kan lett gi et falskt inntrykk av at 

Buddha er en tegneserie for barn. Bøkene kan 

utmerket leses av 11-12-åringer, men serien 

passer vel så bra for eldre ungdom og voksne. 

De komiske karikeringene kan også virke 

merkelig i en ellers realistisk serie, men er 

et typisk trekk ved både Tezukas serier og de 

fleste senere mangaseriene. Miljøtegningene 

er samtidig mer realistiske og detaljerte, og 

både natur- og byskildringene i Buddha er flott 

utført. 

Det som fremfor alt skiller Tezukas serie fra 

det jeg kjenner til av biografier og filmer om 

Buddha er dette lekende alvoret. Serien går på 

tvers av alminnelige forventninger om hvordan 

seriøse tema skal behandles. Gjennom 

stadige illusjonsbrudd, som minner en del 

om Bertolt Brechts fremmedgjøring, bryter 

Tezuka opp fortellerpretensjonene og hugger 

direkte tak i oss som lesere. Det er ikke bare 

figurkarikeringene, men også oppsmuldring 

av billedrutene som ramme for handlingen og 

bruk av seg selv som en slags kommentator. 

I den fjerde boken diskuterer Buddha menneskets 

spesielle egenskaper og det påpekes 

at vår resonnering og selverkjennelse er et 

problem. Løsningen er uventet: Buddha får 

et slag i hodet så kjeppen knekker. «Repeat 

daily and get stupid, guaranteed! Forget about 

death,» sier den som slår. Nederst i billedruten 

stikker Tezuka selv hodet opp: «What kind of 

biography is this?» (bind 4 s 143). Den originale 

sorten! 

© LMD Norge 

Vår artikkelserie om 

internasjonale politiske og filosofiske tegneserier.

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?