diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

20 LE MONDE diplomatique – juni 2005 OLITISK LEDELSE: Situasjonen i Latin-Amerika preges mer av usikkerhet g fare for kaos, enn fremvekst av virkelige alternativer. Når 225 millioner ennesker lever i fattigdom, sitter regjeringene på tikkende bomber. De nye åtvungne frihandelsavtalene omfatter utover rent økonomiske spørsmål og aker som: statsadministrasjon, arbeidslovgivning, åndsverk, miljø, natur- og nergiressurser, samt helse og utdanning. Men dårlig skjult nykolonialisme får efolkningene i Latin-Amerika til å tordne. Det første toppmøtet mellom Den øramerikanske unionen og Den arabiske liga, som ble avsluttet i Brasil 11. mai, arkerte det latinamerikanske kontinentets ønske om uavhengighet fra USA. MAURICE LEMOINE Journalist. Det sies at før i tiden pleide alle journalister som kom til La Paz i Bolivia å sjekke inn på et hotell ved Plaza Murillo, rett overfor presidentpalasset. Her ba de om et rom «med utsikt til statskuppet». Det kommer helt sikkert til å fortelles nye historier om hendelsene i Latin-Amerika nå på begynnelsen av det 21. århundret, for eksempel at alle presidenter av sikkerhetshensyn må ha kontor med «direkte adgang til helikopter». I likhet med den argentinske presidenten Fernando de la Rúa i 2001 og den bolivianske presidenten Gonzalo FERIE I PARIS? Bo i studio i hjertet av byen: www.parisperle.com USAS «BAKGÅRD» ER MER POLIT Latin-Amerika Sánchez de Lozada i 2003, var det nettopp ved hjelp av denne typen luftfartøy at statslederen i Ecuador, Lucio Gutiérrez, flyktet fra presidentpalasset Carondelet 20. april i år. En trist utgang for en som tidligere ble sett på som redningsmann. I januar 2000 var Gutiérrez, da i egenskap av oberst, en av lederne for det kortvarige statskuppet som avsatte president Jamil Mahuad. Avsettelsen kom på bakgrunn av et folkelig opprør der urfolksorganisasjoner spilte en sentral rolle. Oberst Gutiérrez, som litt forhastet ble omtalt som en «ecuadoriansk Hugo Chávez», tilbrakte seks måneder i fengsel, ble ekskludert fra hæren - og vant presidentvalget i november 2002. Gutiérrez hadde alliert seg med Pachakutik, den politiske fløyen til CONAIE, den mektige sammenslutningen av urfolksorganisasjoner i Ecuador. 1 Det tok imidlertid bare noen få måneder før den gamle obersten sviktet alle sine støttespillere, fremfor alt ministrene fra Pachakutik, da han sluttet helhjertet opp om politikken til Det internasjonale pengefondet (IMF) og omtalte seg selv som «Bushs fremste allierte» i regionen. Så fulgte en rekke upopulære tiltak og tvilsomme politiske manøvrer, før Gutiérrez til slutt gikk for langt. Den 8. desember 2004 ble 27 av 31 høyesterettsdommere avsatt av et flertall parlamentarikere «etter ordre» fra presidenten. Nye dommere ble satt inn, og 31. mars i år henla de korrupsjonssakene mot eks-presidentene Gustavo Noboa og Abdalá Bucaram. Disse to tidligere statssjefene fikk dermed tillatelse til å vende hjem – henholdsvis fra eksil i Panama og i Den dominikanske republikk. Dette førte til opptøyer i Ecuador. Hæren, preget av sterk misnøye, trakk tilbake sin støtte til Gutiérrez, og Kongressen skjøv ham ut i kulden: 60 av 100 representanter stemte for å avsette ham, for ikke å gå under med ham. Den offisielle årsaken til avsettelsen, at presidenten hadde «forsømt sitt embete» (siden han hadde vist «manglende respekt for Grunnloven») holder neppe mål rent juridisk. Likevel valgte Washington å la ham fare, til tross for at Bush-administrasjonen helt til siste stund hadde uttrykt sterk støtte til sin allierte i Ecuador. DET LATIN-AMERIKANSKE KONTINENTET har altfor lenge vært underlagt liberalistisk fundamentalisme. Der 225 millioner, altså 43,9 prosent av befolkningen, lever i fattigdom, sitter regjeringene på tikkende bomber. «Vaktbikkjene» forsøker iherdig å opprettholde status quo: «Aksepter din situasjon. Selv i perioder med økonomisk krise, blir ingen lykkelige av penger.» 2 Perioden da befolkningen var preget av resignasjon er over: «Sosial rettferdighet? Den kommer nærmere for hver dag… akkurat som horisonten!». For første gang siden 60-tallet er flere sittende regjeringer fra venstresiden – i Argentina, Brasil, Uruguay og Venezuela – innstilt på å endre kursen til disse «republikkene uten borgere», preget av sosial misnøye og eksklusjon. Bortsett fra Fidel Castro, er Venezuelas president Hugo Chávez riktignok den eneste presidenten som fremmer en utviklingsmodell som i betydelig grad skiller seg fra enigheten med Washington. Men USA møter motstand fra flere deler av kontinentet, og forsøker å gardere seg ved å styrke aksen av trofaste støttespillere – det vil si Mexico og Mellom-Amerika, samt de USA-vennlige landene i Andes-regionen, der Gutiérrez’ Ecuador, sammen med Colombia, spilte en nøkkelrolle (i likhet med Sánchez de Lozadas Bolivia).’ « Hvis det fortsetter på denne måten, kommer vi til å våkne opp en morgen og oppdage at landet tilhører Coca-Cola» Siden 90-tallet har Washingtons offensiv basert seg på frihandelsavtaler. Først Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), 3 som skulle utvides med Det all-amerikanske frihandelsområdet (ALCA). Denne avtalen skulle etter planen begynne å spre det ultraliberalistiske viruset over hele kontinentet fra 1. januar 2005. Men prosjektet har kjørt seg fast, på grunn av protester fra sosiale bevegelser i «Den kontinentale kampanjen mot ALCA», avvisning fra det sørlige fellesmarkedet MERCOSUR, 4 og motstand fra Venezuela. For å omgå disse vanskelighetene, har USA i all hast undertegnet avtaler med blokker av land og enkeltland, som Mellom-Amerika og Den dominikanske republikk (CAFTA – Central American Free Trade Agreement), Ecuador, Colombia og Peru. 5 I likhet med ALCA-prosjektet omhandler disse frihandelsavtalene både rent økonomiske spørsmål og spørsmål om statsadministrasjon, arbeidslovgivning, intellektuell eiendom, miljø, natur- og energiressurser, samt helse og utdanning. Under «forhandlingene» om disse avtalene får latino-landene bare muligheten til å komme med små tilføyelser, og Washington gir ingen innrømmelser når det gjelder hovedinnholdet i avtalene, som kun tjener USAs interesser. Denne dårlig skjulte nykolonialismen får befolkningene i Latin-Amerika til å tordne. Transavantgarden / se midtsiden. Alle bilder © EMIMMO PALADINO, Uten tittel, 1986 «Jeg tviler ikke på at de ender opp med å privatisere hele staten,» hører man stadig vekk. «Hvis det fortsetter på denne måten, kommer vi til å våkne opp en morgen og oppdage at landet tilhører Coca-Cola!» Det har vært store protester i Mellom-Amerika. I Peru og Ecuador har man igangsatt underskriftskampanjer for å få regjeringene til å holde folkeavstemning om frihandelsavtalene. I Bolivia har press fra sosiale organisasjoner hindret regjeringen i å gå videre med forhandlinger om frihandelsavtalen som på spansk forkortes til TLC (Tratado de Libre Comercio) – og omdøpt til «Total Locura Capitalista» (total kapitalistisk galskap). MEN AVSETTELSEN AV STATSSJEFENE i Bolivia og i Ecuador har foreløpig bare munnet ut i usikre og tvetydige fremtidsperspektiver. Som i Argentina i desember 2000, var det med slagordet «Que se vayan todos» (gå av alle sammen) at ecuadorianerne strømmet ut i gatene. Protestene var egenmobilisert - de uavhengige radiokanalene spilte en sentral rolle. De gikk på tvers av klasser og utenom politiske partier og ledere – i likhet med protestene i La Paz og i Buenos Aires. Til og med CONAIE og Pachakutik havnet på sidelinja, da deres ledere ble kritisert for sin (kortvarige) deltakelse i Gutiérrez’ regjering. I Bolivia ble Sánchez de Lozada erstattet av sin visepresident Carlos Mesa (som ikke tilhører noe parti). Også i Ecuador var det visepresidenten som tok over, Alfredo Palacio (en lege uten partibok). Ingen av dem med spesielt stor oppslutning. I Argentina har riktignok Nestor Kirchner, peronisten som vippet over til sentrum-venstre og som kom til makten under lignende forhold, vært en positiv overraskelse. Hans regjering har satt seg opp imot IMF, og erklært stans i nedbetalingen av Argentinas gjeld til private kreditorer. I mars i år aksepterte kreditorene å ettergi 65,6 prosent av gjelden. Den 10. mars oppfordret Kirchner til boikott av oljeselskapene Shell og Esso, som hadde satt opp bensinprisen med tre prosent. Oppfordringen ble umiddelbart fulgt opp av hundrevis av demonstranter som okkuperte selskapenes bensinstasjoner. Men den sosiale situasjonen i Argentina er fortsatt ekstremt urovekkende. I Ecuador overtar Alfredo Palacio styringen i et land som befinner seg i en svært ustabil situasjon. Finansminister Rafael Correa har uttalt - enten av overbevisning eller for å dempe presset nedenfra - at «handelsavtalene bør respekteres, men landene skal ikke forhandle under slavelignende forhold.» 6 Innenriksminister Manuel Gándara har på sin side erklært at forhandlingene om frihandelsavtalen er brutt; at alle kontrakter i gruve- og oljeindustrien skal revurderes; og at Ecuador vil ta avstand fra Plan Colombia. Dessuten vil man vurdere å annullere avtalen fra 1999 som ga USA tillatelse til å etablere en militærbase i Manta – 500 soldater er stasjonert ved dette
ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organiserer seg strategiske anlegget og underlagt den amerikanske hærens Southern Command, med colombianske geriljasoldater som siktemål. Men på dette punktet har president Palacio allerede måttet vike – etter en lunsj med den amerikanske ambassadøren Kristie Kenney. I BOLIVIA MÅTTE DEN ultraliberalistiske Sánchez de Lozada flykte fra landet i oktober 2003. Det skjedde på bakgrunn av «vannkrigen» (mot privatisering av vannforsyningen), etterfulgt av «krigen om gassreservene» som brøt ut av lignende grunn (80 døde, 500 sårede). 7 Den 18. juli 2004 organiserte den nye presidenten Carlos Mesa, med støtte fra det fremste opposisjonspartiet Bevegelsen for sosialisme (MAS), ledet av Evo Morales, en «folkeavstemning om gass», som endte med et overveldende flertall for statlig styring av gassindustrien. Den sosiale bevegelsen i Bolivia samlet seg om fire krav: sammenkalling av en konstituerende forsamling – i likhet med den som innledet den bolivarianske revolusjonen 8 i Venezuela; avvisning av ALCA og den bilaterale frihandelsavtalen med USA; utvisning av det multinasjonale selskapet Suez-Aguas de Illimani; og innføring av en lov om gassreservene som blant annet innebærer at internasjonale selskaper skal betale 50 prosent skatt (støttet av folkeavstemningen) på utvinningen av disse ressursene. Men president Mesa slites mellom presset nedenfra og presset fra IMF, Verdensbanken og multinasjonale selskaper. I dag hevder han at denne loven, som allerede er vedtatt av Kongressen, er «umulig» å gjennomføre, fordi det internasjonale samfunnet ikke vil akseptere den. 9 Motstanden mot presidenten er sterk, og han har store problemer med å styre. Opposisjonspartiene i Bolivia har fått en slags vetorett takket være en utbredt sivil ulydighet, men de kommer ikke nødvendigvis styrket ut av denne situasjonen. De tradisjonelle partiene har verken ideologiske perspektiver eller folkelig basis, og spiller kun en mindre rolle i begivenhetene. Selv radikale ledere som Felipe Quispe (Movimiento Indígena Pachacuti, MIP) og Evo Morales (Movimiento al Socialismo, MAS), som kritiseres for å ha støttet Mesa i begynnelsen, trues med å bli underlagt «fellesskapsjustisen» hvis de bryter «Pakten for det bolivianske folkets verdighet og suverenitet», inngått med den bolivianske landsorganisasjonen, Central Obrere Bolivia (COB). Situasjonen kan snart bli den samme i Peru, der katastrofen Alberto Fujimori ble etterfulgt av ulykken Alejandro Toledo. Veiblokader, okkupasjon av offentlige bygninger, feilslått væpnet aksjon i januar fra en gruppe ultranasjonalistiske eks-militære, konfrontasjoner med politiet og hæren, og så videre. Den katastrofale sosiale situasjonen og korrupsjonen som gjennomsyrer hele statsapparatet, gjør at følgende spørsmål diskuteres hele tiden: bør Toledo få sitte med makten helt frem til valget i 2006, eller bør han «fjernes» tidligere? Men heller ikke i Peru avtegner det seg noen klare politiske alternativer, dels på grunn av den dype misnøyen med de politiske partiene og deres ledere. Det samme ser vi i Nicaragua, som i april og mai ble rystet av voldsomme demonstrasjoner mot økt bensinpris, og der mer enn 80 ordførere (av 152 municipios) krevde at president Enrique Bolanos enten finner en løsning på energiproblemene eller går av. Det er usikkert om Den sandinistiske frigjøringsfronten (FSLN) vil være i stand til å ta over, i tilfelle presidenten avsettes. Sandinistpartiet er i krise på grunn av manglende internt demokrati, og har støtt fra seg mange gamle aktivister og tilhengere. SITUASJONEN I DISSE landene preges altså mer av usikkerhet og fare for kaos, enn fremvekst av virkelige alternativer. Likevel er det ingen tvil om at Washington mister én etter én av sine «bønder» på det latinamerikanske sjakkbrettet, og befinner seg på defensiven. General Bantz Craddock, øverstkom- manderende i Southern Command, rapporterte overfor den amerikanske kongressen at «i Bolivia, Ecuador og Peru skaper mistroen til institusjonene gode vekstmuligheter for anti-amerikansk demagogi og motstand mot globalisering og frihandel.» 10 Aksen Brasil- Argentina-Uruguay-Venezuela (med Cuba i bakgrunnen) setter en stopper for det amerikanske utenriksdepartementets forsøk på å feste grepet på kontinentet. Ett eksempel er fra generalforsamlingen i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i juli 2004 i Fort Lauderdale i Florida. Her luftet USA ideen om å endre organisasjonens charter slik at det åpnet for å isolere land som «gradvis fjernet seg fra demokratiet», eller til og med intervenere i disse landene. Siktemålet var selvsagt Venezuela. Men forslaget ble bare møtte med høflige smil. Ett annet eksempel er forsvarsministermøtet 16.-18. november 2004 i Quito. Her forsøkte USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld, med støtte fra sine kolleger i Colombia og Mellom- Amerika, å få gjennomslag for en ny tilnærming til «preventiv sikkerhet» og etablering av en flernasjonal, latinamerikansk styrke – under Pentagons kommando, selvfølgelig. Dette ble kontant avvist av Venezuela, Brasil og Bolivia. Men selv i Colombia, som styres av USAs mest trofaste tjener Alvaro Uribe Vélez, er situasjonen bedrøvelig for imperiet. Til tross for at USA har gitt 3,3 milliarder dollar i militær hjelp til Bogotá i løpet av de siste seks årene, trent opp tre nye elitebataljoner og utstyrt den colombianske hæren med 65 Blackhawk og Huey-helikoptre, har hæren kjørt seg fast i den interne konflikten i landet. «Patriot Plan», den kraftigste offensiven noensinne mot FARC-geriljaen i Colombia – en operasjon som mobiliserte 17 000 soldater sør i landet – klarte ikke å hamle opp med de mobile geriljasoldatene. De kunne spille på hurtighet og overraskelsestaktikk i fjellene og i jungelen, og fikk tunge bataljoner til å lide nederlag. Mens USAs utenriksminister Condoleezza Rice besøkte Bogotá 27. april i år og annonserte at Plan Colombia offisielt avsluttes i september (uten at den amerikanske bistanden dermed opphører), måtte regjeringsstyrkene tåle harde tilbakeslag sørvest i landet. Det brøt ut en voldsom krise innad i hæren, og fire høytstående generaler ble avsatt. Dette vitner om dype splittelser i en institusjon som er traumatisert av doktrineendringene den er blitt pålagt fra Pentagon og nederlagene i felten. I Argentina har Nestor Kirchners regjering satt seg opp imot IMF HUGO CHÁVEZ’ VENEZUELA ER en annen, temmelig stor, stein i Washingtons sko. «Venezuela spiller en destabiliserende rolle i Latin-Amerika,» advarte Condoleezza Rice i februar. Men det sterke diplomatiske presset på nabolandene for å få Venezuelas president til å bli mer som «Lula» i Brasil, har slått feil. Og Chávez er heller ikke en mann som lar seg manipulere. Da den amerikanske utenriksministeren reiste på turné til fire latinamerikanske land (Chile, Brasil, Colombia og El Salvador) i april, oppnådde hun ikke den minste kritiske erklæring mot den bolivarianske revolusjonen fra Brasilia, og i Santiago ble hun også møtt med høflig avvisning. Nå er det jo ikke slik at Chávez’ kolleger i nabolandene er fra seg av begeistring for hans politikk. Han definerer det økonomiske samarbeidet i MERCOSUR som «underlagt kapitalens diktatur og kommersiell logikk», og skiller seg fra Brasil, som har konvertert til «realisme» og høster lovord fra IMF. Chávez fremmer utrettelig sitt alternativ til ALCA, nemlig «Det bolivarianske alternativet for de amerikanske statene», ALBA. 11 Dette alternativet legger stor vekt på sosiale aspekter ved det økonomiske samarbeidet. Og 4. mars gikk Chávez så langt som til å erklære at «vi må finne opp en ny sosialisme for det 21. århundret. Kapitalismen er ikke en modell for bærekraftig utvikling.» « Vi må finne opp en ny sosialisme for det 21. århundret. Kapitalismen er ikke en modell for bærekraftig utvikling.» Hugo Chávez Men landene står samlet i ønsket om å styrke Fellesskapet av søramerikanske nasjoner (Comunidad Suramericana de Naciones, CSN), som ble grunnlagt 8. desember 2004. 12 De deler også kritikken av unilateralisme og kravet om en internasjonal orden basert på likeverd mellom statene. Økonomiske avtaler (blant annet i energisektoren) bidrar også til samhold. Ett eksempel: Venezuela importerer hvert år varer og tjenester fra USA for fem milliarder dollar, til bruk i oljeindustrien. Chávez ønsker at 25 prosent av disse innkjøpene skal gjøres i Argentina og i Brasil. I tillegg må statslederne forholde seg til stemningen i egen befolkning: De argentinske piqueteros og de jordløse bøndene i Brasil føler at Chávez representerer dem bedre enn deres egne presidenter. FOR WASHINGTON HAR DET verste nederlaget foreløpig vært valget av ny generalsekretær i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). I oktober 2004 gikk Miguel Angel Rodríguez av etter 17 dager som generalsekretær, på grunn av korrupsjonsanklager i hjemlandet Costa Rica. Den tidligere presidenten ble anklaget for å ha tatt imot bestikkelser (2,4 millioner dollar) fra det franske selskapet Alcatel. Tre personer seilte opp som lederkandidater: den konservative meksikanske politikeren Luis Ernesto Derbez, utenriksminister i Mexico og tidligere rådgiver i Verdensbanken; Chiles innenriksminister José Miguel Insulza, som var rådgiver for Salvador Allende, og som har hatt ministerposter siden han ble utnevnt til utenriksminister i 1994; og kandidaten som ble støttet av Det hvite hus, tidligere president i El Salvador, Francisco Flores. Mens han satt med makten sendte Flores en symbolsk militærkontingent til Irak, som fortsatt befinner seg der. OAS har 34 medlemsland i Amerika og Karibien (unntatt Cuba), og det har aldri hendt i organisasjonens snart 60 år lange historie at en kandidat uten støtte fra Det hvite hus har vunnet. Men allerede før den første valgrunden 11. april i år, og på tross av sterkt press fra USA, var Flores så isolert at Washington ba ham trekke seg for å unngå en total ydmykelse. I utgangspunktet kunne USA like gjerne har gitt sin støtte til den gjenværende chilenske kandidaten som til den meksikanske. Chile har ikke brutt med den strengt markedsøkonomiske politikken og inngikk en frihandelsavtale med USA i 2004. Men i en eventuell konfliktsituasjon har Santiago mye større handlingsrom enn Mexico. Washington kan legge press på sin nabo i sør ved enten å utvise eller gi lovlig opphold til de fire millioner (eller mer) meksikanerne som arbeider illegalt i USA. Disse sender store pengesummer til hjemlandet – 38 millioner dollar i 2003 – summer som overstiger inntektene fra turistindustrien og tilsvarer halvparten av Mexicos eksportinntekter. I tillegg fikk den chilenske kandidaten Insulza entusiastisk støtte fra, nettopp, Hugo Chávez. Det var ikke bare «søramerikansk solidaritet» som fikk ham til å støtte den chilenske fremfor den meksikanske kandidaten: Den meksikanske presidenten Vicente Fox og George W. Bush er nære venner; den meksikanske regjeringen har satt i gang en kam- juni 2005 – LE MONDE diplomatique 21 panje mot den radikale ordføreren i Mexico by, Andrés Manuel Lopez Obrador, som er kandidat for Partiet for demokratisk revolusjon (PRD) til presidentvalget i 2006 13 ; og i tillegg stemte Mexico for resolusjonen mot Cuba i FNs menneskerettighetskommisjon. 14 Etter instrukser fra USAs utenriksdepartement, gikk de landene som hadde støttet Flores, nå inn for meksikanske Derbez. Selv etter fem valgrunder sto de to kandidatene fortsatt likt, med 17 stemmer hver (for å bli valgt må man ha 18 stemmer). Brasil, Argentina, Uruguay, Paraguay, Ecuador, Venezuela, Den dominikanske republikk og ti karibiske land støttet den chilenske kandidaten. Like før den siste avstemningen 2. mai, så det ut til at oppslutningen vippet i Insulzas favør, til tross for at Washington satte alle kluter til for å få meksikaneren valgt. Det hele ble avgjort 29. april da Condoleezza Rice hadde et møte med flere utenriksministere (fra El Salvador, Paraguay, Colombia, Chile og Canada), samt Derbez og Insulza. Etter møtet annonserte Derbez overraskende nok at han trakk sitt kandidatur. «Condoleezza Rice skjønte at en fortsatt støtte til Derbez ville ende med nederlag,» sier Peter Hakim, leder for Inter-American Dialogue. «Hvis han hadde vunnet med én eller to stemmers overvekt, ville kontinentet fremstått som splittet på grunn av USA. Hvis han hadde tapt, som er det mest sannsynlige, ville det først og fremst vært et nederlag for USA.» 15 I denne situasjonen valgte altså USA å gi «konsensuskandidaten» Insulza fritt leide, og han ble til slutt valgt med 31 stemmer (to avholdende og en blank stemme). PÅ TROSS AV DENNE MANØVEREN i siste øyeblikk, fremstår Washington uten tvil som den store taperen i denne saken. Men det ville likevel være feil å tolke seieren til den tidligere innenriksministeren i Chile slik at OAS nå blir ledet av en radikaler. Ifølge en diplomat som fulgte de siste forhandlingene nøye, er det «mye som tyder på at USA, før de ga Insulza fritt leide, fikk ham og den chilenske regjeringen til å inngå visse forpliktelser – spesielt når det gjelder OAS’ politikk overfor Venezuela og Cuba.»Så i USAs «bakgård», som er mer politisk fragmentert enn noensinne, har nok ikke den nye generalsekretæren fullstendig frie hender hvis han tilfeldigvis skulle ønske å tvinge igjennom den samme politikken som USA ønsker. 1 Lire Laurent Tranier, «Evangelister splitter urfolk», norske Le Monde diplomatique, april 2005. 2 Cromos, Bogotá, 20. desember 1999. 3 NAFTA har siden 1994 omfattet Mexico, USA og Canada. 4 Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay grunnla MERCOSUR i 1994. Flere land har kommet til som assosierte medlemmer: Bolivia og Chile (1996), Peru (2003), Colombia, Ecuador og Venezuela (2004). 5 Det chilenske parlamentet var tidlig ute og godkjente i oktober 2003 en frihandelsavtale med USA som trådte i kraft i januar 2004. El Salvador, Honduras og Guatemala har ratifisert CAFTA (som ennå ikke er vedtatt av Kongressen i USA). 6 Sally Burch, «Ecuador, cambio de rumbo?», Alai, Quito, 22. april 2005. 7 Se Ignacio Ramonet, «Eksplosjon i Bolivia», Norske Le Monde diplomatique, november 2003. 8 Den sosiale og politiske prosessen Chávez står i spissen for. Oppkalt etter Simon Bolivar, den søramerikanske revolusjonshelten som slåss mot det spanske overherredømmet på begynnelsen av 1800tallet. Overs.anm. 9 Argentina er gjenstand for 34 klagesaker ved Verdensbankens tvisteløsningsorgan International Centre for Settlement of Investment Disputes (ICSID). Raúl Zibechi, La Jornada, Mexico, 1. april 2005. 10 Erklæring overfor den amerikanske kongressen, 9. mars 2005. 11 Det første møtet mellom Cuba og Venezuela i forbindelse med ALBA, 28. april i Havanna, styrket det økonomiske samarbeidet mellom de to landene. 12 CSN omfatter landene i MERCOSUR, Andes-statene (Bolivia, Colombia, Peru, Ecuador, Venezuela), i tillegg til Surinam og Guyana. 13 López Obrador ble tiltalt for å ha godkjent bygging av en adkomstvei til et sykehus over et omstridt jordstykke, i strid med en rettslig kjennelse. På bakgrunn av denne fillesaken ble han fratatt sin immunitet, noe som også ville hindre ham i å stille som kandidat ved presidentvalget i 2006, som han allerede var storfavoritt til å vinne. 24. april gikk en million meksikanere ut i gatene i protest mot det de ser som en politisk bakvaskelsesprosess mot López Obrador. Regjeringen har gjort retrett og sparket riksadvokaten i landet, mannen som har ledet kampanjen mot López Obrador. 14 Blant de latinamerikanske landene som er medlem av menneskerettighetskommisjonen, stemte fire land for resolusjonen som USA la frem mot Cuba: Mexico, Costa Rica, Guatemala og Honduras. Argentina, Brasil, Den dominikanske republikk, Ecuador, Paraguay og Peru stemte blankt.
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3 and 4: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 5 and 6: Man gjorde heller ingen seriøse vu
Page 7 and 8: HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, o
Page 9 and 10: RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen
Page 11 and 12: OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINN
Page 13 and 14: god grunn først og fremst på det
Page 15 and 16: alls, 2005. Utstillingen Intimate A
Page 17 and 18: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 19: festen
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?