diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

4 LE MONDE diplomatique – juni 2005 ALVORLIGE BRUDD PÅ ETISKE REGLER «Big Pharma» uten skrupler i Afrika MEDISINER: Legemiddelfirmaer gjennomfører medisinsk forskning som omfatter mennesker i en rekke land i Sør, uten å ta hensyn til etiske bestemmelser eller pasientenes sikkerhet. Det har vært mange medikamentskandaler opp igjennom årene. I Frankrike døde 102 pasienter i 1955 på grunn av det antiseptiske middelet Stalinon® og i 1972 ble 145 spedbarn forgiftet og 36 døde av talkumet Morhange. Og medikamentet thalidomid fikk alvorlige konsevenser i mange land. JEAN-PHILIPPE CHIPPAUX Lege og forskningsdirektør ved Institutt for utviklingsforskning, Dakar, Senegal. Forfatter av boken Pratique des essais cliniques en Afrique (Praktisering av medisinske forsøk i Afrika), IRD Editions 2004. I mars ble et utprøvingsprosjekt med legemiddelet Tenofovir®, som brukes i behandlingen av hiv-infeksjoner, lagt på is i Nigeria. Årsaken var alvorlige brudd på etiske regler. Eksperimentet ble ledet av organisasjonen Family Health International på vegne av det amerikanske legemiddelfirmaet Gilead Sciences, og finansiert av den amerikanske regjeringen og Bill og Melinda Gates Foundation. Testing av Tenofovir® ble også avbrutt i Kamerun i februar i år og i Kambodsja i august i fjor, men pågår fortsatt i Thailand, Botswana, Malawi, Ghana og USA. I august 2001 ble en lignende sak brakt inn for en domstol i New York, da et trettitalls nigerianske familier gikk til søksmål mot det amerikanske legemiddelfirmaet Pfizer. Firmaet gjennomførte i 1996 kliniske forsøk med legemiddelet Trovan®, et antibiotikum som skulle brukes mot hjernehinnebetennelse. Det hadde brutt ut en epidemi med hjernehinnebetennelse i Nigeria, og 200 barn som var blitt rammet, deltok i forsøket. 11 av dem døde, og mange fikk alvorlige hjerneskader og motoriske problemer. 1 Legemiddelfirmaer gjennomfører medisinsk forskning som omfatter mennesker i en rekke land i Sør, uten å ta hensyn til etiske bestemmelser eller pasientenes sikkerhet: Det kan dreie seg om manglende samtykke fra forsøkspersonene, sparsom informasjon, utilstrekkelig kontroll med behandlingen, eller at de syke eller befolkningen som helhet har liten mulighet til å dra nytte av resultatet. Medikamentutprøving er imidlertid en formalisert og strengt regulert prosedyre, som er helt nødvendig for godkjenning og salg av et nytt medikament. Gjennom slike tester kan man vurdere hvordan mennesker reagerer på medikamentet og måle hvor effektivt det er. Hvert år utføres det nesten 100 000 slike tester i verden: 10 prosent foregår i utviklingsland, og 1 promille i Afrika. I 1999 ble det utført 4458 forsøk utenfor USA som var finansiert av offentlige og/eller private amerikanske midler, mot 271 i 1990. 2 FORSKNINGSBASERT MEDISIN, som bygger på statistikk og klinisk medikamentutprøving, vokste frem i Vesten fra slutten av 1800-tallet. 3 Medisinsk etikk fikk et løft etter andre verdenskrig – det første dokumentet på dette området er Nürnberg-kodeksen, som kom i etterkant av rettssakene mot nazi-legene i 1947. Men overføringen av disse prinsippene til det farmasøytiske feltet, tok lang tid. Etter flere skandaler og ulykker ble det imidlertid utarbeidet et regelverk, og i tillegg kom flere internasjonale deklarasjoner som utfyller og presiserer Nürnberg-kodeksen. De viktigste er Helsinki-deklarasjonen fra 1964 som fastsetter etiske prinsipper for medisinsk forskning som omfatter mennesker, og Maniladeklarasjonen fra 1981 som spesifikt omhandler klinisk forskning som gjennomføres i utviklingsland. Disse tekstene legger spesielt stor vekt på kompetansen til de som leder undersøkelsene, samtykke fra deltakerne, konfidensialitet og beskyttelse av forsøkspersonene. Dette er imidlertid bare anbefalinger, og de kan ikke føre til straffereaksjoner. Legemiddelfirmaene flytter stadig mer av sin medikamentutprøving til det afrikanske kontinentet Det har vært mange medikamentskandaler opp igjennom årene. I Frankrike døde 102 pasienter i 1955 på grunn av det antiseptiske middelet Stalinon® og i 1972 ble 145 spedbarn forgiftet og 36 døde av talkumet Morhange. Medikamentet thalidomid fikk alvorlige konsekvenser i mange land. I Frankrike førte det til 12000 tilfeller av fosterskader mellom 1957 og 1962. Hendelser som dette bidro til å tvinge frem testing og godkjenning av medisiner, og et regelverk for hvordan dette skulle gjennomføres. Men i Frankrikes tilfelle ble det ikke fastsatt definitive etiske kriterier før i 1988. Medisinske og farmasøytiske regelverk som eventuelt finnes for dette i Afrika, stammer fra kolonitiden og er både utdatert og lite tilpasset. 4 Risikoen for at etiske hensyn blir satt til side, er derfor stor. Spesielt siden legemid- MO(NU)MENTER! Verk fra Astrup Fearnley Samlingen 21.05–18.09.2005 www.afmuseet.no delfirmaene flytter stadig mer av sin medikamentutprøving til det afrikanske kontinentet. Kostnadene er opptil fem ganger lavere enn i i-land. I tillegg viser det seg at de epidemiologiske forholdene i Afrika ofte er svært gunstige for gjennomføring av forsøk: høy sykdomsfrekvens, spesielt når det gjelder infeksjoner, og symptomer som ikke er dempet gjennom gjentatte og intensive behandlinger. En annen fordel er det store antallet fortvilte og dermed føyelige pasienter, som befinner seg i en umulig situasjon på grunn av dårlig utbygd lokalt helsevesen. Under slike forhold er det lett å se bort fra etiske prinsipper. I forbindelse med testingen av Trovan® i Nigeria, ble verken nigerianske myndigheter eller den etiske kommisjonen i landet konsultert, i alle fall ikke formelt, angående informasjonen som ble gitt til familiene, og innhentingen av samtykke fra dem. Heller ikke testingen av Tenofovir® på 400 prostituerte i Kamerun i perioden juli 2004 til januar 2005, innfridde etiske krav. Det er bevist at dette molekylet reduserer overføringer av SIV-viruset, som tilsvarer HIV, hos aper. Produsenten ønsket å finne ut om medikamentet hadde samme effekt hos mennesket, og valgte derfor å teste dette på en gruppe som var svært utsatt for HIV-smitte, nemlig sexarbeidere i et land med høy utbredelse av HIV. Mange av forsøkspersonene i dette eksperimentet var analfabeter og franskspråklige, men fikk først skriftlig informasjon på engelsk. Ifølge organisasjonen Act Up Paris og den kamerunske organisasjonen REDS, trodde flere av kvinnene at det var en vaksine de skulle få. I tillegg fikk en del av dem placebo 5 – noe som er nødvendig for å kunne måle effekten av medikamentet – men fikk ikke noen ekstra medisinsk oppfølging og aids-forebyggende tiltak. Underlig nok ser ikke dette ut til å ha fått den nasjonale etiske komiteen i Kamerun til å reagere. Fabrice Pilorgé i Act Up peker samtidig på at «det er en åpenbar interessekonflikt mellom det å sette inn forebyggende tiltak og det å teste ut et medikament som skal forebygge», og understreker at «forsøket har jo ingen effekt hvis ikke jentene utsettes for smitte og faktisk blir smittet». Opprettelse av etiske komiteer var noe Verdens legeforening anbefalte allerede i 1964 i Helsinki-deklarasjonen. Disse komiteene skal vurdere forsøksprotokollen som gjør rede for opplegget for og utførelsen av medisinske eksperimenter. Komiteen skal forsikre seg om at de befolkningsgruppene man forsker på, kan dra fordel av resultatene fra forsøkene, og at de kan brukes i den sosiale og økonomiske situasjonen på stedet der eksperimentet gjennomføres. De siste ti årene er det opprettet Maurizio Cattelan: Now, 2004 (detalj) flere slike etiske komiteer i Afrika, men de disponerer ikke alltid tilstrekkelig kompetanse og midler. 6 NOEN HEVDER AT DET er nødvendig å gjennomføre medisinske forsøk i Afrika på grunn av kontinentets særegne sykdomssituasjon og spesielle forhold for utøvelse av medisin og legemiddeltilsyn. Men er den medisinske forskningen som utføres i Afrika alltid relevant for den afrikanske befolkningen? Av 1450 nye legemidler som kom på markedet mellom 1972 og 1997, var det bare 13 som gjaldt tropiske sykdommer. 7 Mot slutten av 1990-tallet hadde legemiddelindustrien en global omsetning på 517 milliarder dollar, mer enn bruttonasjonalproduktet til alle landene sør for Sahara Det er legemiddelindustrien selv som velger ut, finansierer og organiserer dette arbeidet. Utvelgelsen av medikamenter som skal forskes på, og vurderingen av dem, skjer derfor alltid på et skjevt grunnlag: Selskapene er først og fremst opptatt av å få avkastning på sine investeringer, mens lokale myndigheter har problemer med å utforme en klar og sammenhengende politikk som gir dem mulighet til reell kontroll av legemiddelprodusentenes aktiviteter. Motsetningen mellom vitenskapelige og kommersielle interesser er særlig skarp i utviklingsland, på grunn av misforholdet mellom den mektige legemiddelindustrien og fattige land i Sør: Mot slutten av 1990-tallet hadde legemiddelindustrien en global omsetning på 517 milliarder dollar, det vil si mer enn bruttonasjonalproduktet til alle landene sør for Sahara (408 milliarder dollar). For eksempel kunne de medisinske forsøkene med Trovan® kanskje rettferdiggjøres vitenskapelig, fordi man hadde mulighet til å teste medikamentets virkning på et tilstrekkelig antall pasienter (i dette tilfellet 200 barn) som var i samme situasjon. Men de som ledet disse forsøkene gjorde ingen beregninger av hva medisinen kom til å koste og hvordan den eventuelt skulle selges på det afrikanske markedet. I og med at det ikke finnes ordninger for dekking eller refusjon av utgifter til medisiner, er det lite trolig at den ville bli brukt i Afrika. 29 04 vardøger ISRAEL, PALESTINA OG VESTENS HYKLERI Konflikten mellom Palestina og Israel er et brennpunkt for de globale, politiske motesetningene i dag. Det er samtidig et avgjørende orienteringspunkt for internasjonal politisk solidaritet. Ikke noe politisk opplyst menneske kan unnlate å sette seg inn i bakgrunnen for denne konflikten. - VARDØGER nr. 29 inneholder en rekke artikler om dette – av forfattere fra Israel, Palestina, USA, Tyskland, Storbritannia og Norge. De drøfter tema som terror, nasjonalisme, kolonisering, atomspøkelset i Dimona, folkeretten, verdighet og solidaritet, Israel og Vesten – skulder ved skulder mot katastrofen, den pro-isrealske lobbyens rolle i USAs Midtøsten-politikk, norsk Midtøsten-politikk. - Forfattere: Perry Anderson, Baruch Kimmerling, Edward Said, Robert Malley, Hussein Agha, Ronald Bleier, Wilhelm Denkert, Lars Mjøset, Arne Overrein, Morten Levin, Kjell Bygstad. Løssalg kr. 120,- (192 sider) + ev. porto, i abonnement kr. 100,-. Se www.vardoger.no. Vardøger, grunnlagt 1969, er Norges minst tabloide, mest uavhengige tidsskrift – fortsatt uten noen form for offentlig støtte eller tilknytning til noe forlag eller organisasjon. VARDØGER Postboks 633, Sentrum 7406 Trondheim
Man gjorde heller ingen seriøse vurderinger av hvordan Tenofovir® ville ha fungert i Afrika. Dersom den medisinske forskningen bekrefter at dette medikamentet blokkerer HIV-smitte, vil Tenofovir® i praksis brukes til å forebygge AIDS. Men er dette realistisk på et kontinent der prevensjonsmidler, som er lettere tilgjengelig og mye billigere, skaper så store problemer? Det er grunn til å stille seg dette spørsmålet: Erfaringer med forebygging av malaria har da også vist at det er en illusjon å tro at man kan få folk til å ta medisiner daglig i overskuelig fremtid, spesielt hvis de er dyre og man føler seg frisk. Det er nærliggende å tenke at testene med Tenofovir® ble gjennomført i et land i Sør – og nettopp blant prostituerte – fordi man på den måten kunne få raske og avgjørende resultater til en billig penge og uten administrative komplikasjoner. NOEN FORSKERE, som Philippe Kourilsky, generaldirektør ved Pasteur-instituttet i Paris, mener at man kan rettferdiggjøre en oppmyking av de etiske kravene fordi det haster å svare på de helsemessige behovene i den tredje verden. 8 Men hvis man setter til side føre-varprinsippet fordi det koster for mye, insinuerer man at det finnes en geografisk gradering av kriteriene. 9 I Nord prioriterer man produktets iboende kvaliteter. I Sør er sikkerheten underlagt betalingsevnen: Befolkningen må nøye seg med det den kan betale for - hvis praksis viser at medikamentene er effektive. Dermed innfører man en form for strategisk imperialisme, som påtvinger de fattige spesifikke regler uten å spørre om de aksepterer dem. Å hevde, som Philippe Kourilsky gjør, at det ville være «en form for ideologisk imperialisme å spre de rikes regler til folk som ikke kan påta seg dem», åpner for en relativisme som vanskelig kan aksepteres. Utenforstående – ikke minst når det er de som definerer reglene – kan ikke avgjøre hvem som kan og ikke kan «påta seg dem». At afrikanerne selv står i spissen for medisinsk forskning, er helt nødvendig for å dekke kontinentets spesielle helsebehov. Det er enda viktigere fordi denne forskningen også kan Transavantgarden/se midtsiden. © MIMMO PALADINO. IL ER, 1981 innbefatte tradisjonell medisin, som er mye billigere å bruke og har mye større aksept i befolkningen. Medisinsk forskning vil kunne bevise at tradisjonelle legemidler er effektive og ufarlige, og dermed oppvurdere den nasjonale kulturarven. Slik kunne man legge grunnlaget for en lokal legemiddelindustri. Afrikanske planter, som er kjent for å motvirke infeksjoner og betennelser eller virke urindrivende, kunne brukes mot revmatisme, høyt blodtrykk og hjertesvikt. Det finnes allerede flere berømte eksempler: kinin fra barken på chinchonatreet, aspirin fra piletreet, reserpin fra afrikanske rauwolfia-planter og gravmyrt fra Madagaskar i kreftmedisin. Klinisk forskning som gjennomføres i Afrika bør være tilpasset de helsemessige behovene som finnes på kontinentet. Den bør innfri spesifikke krav knyttet til bruken av medikamentene som testes ut: Medikamentene må være effektive og ufarlige sett i forhold til at det lokale legemiddeltilsynet kan være mangelfullt. De må være enkle i bruk (utskriving, administrering og oppbevaring) og dermed legge til rette for distribusjon og oppslutning om behandlingen fra pasientenes side. Og det må være tilgjengelig. Men det aller viktigste er å styrke den lokale kapasiteten når det gjelder beslutningsdyktighet, gjennomføring og oppfølging, slik at landene i Sør virkelig kan dra nytte av egen, uavhengig, medisinsk forskning. Oversatt av G.E. 1 Det er ennå ikke felt endelig dom i denne saken. 2 Kilder: helse- og sosialdepartementet, Washington, 2001. 3 Harry Marks, La médecine des preuves: Histoire et anthropologie des essais cliniques (1900-1990), Institut Synthélabo, fra serien «Les empêcheurs de penser en rond», Paris, 1999. 4 Jean-Pierre Olivier de Sardan, «Nærhedens legepraksis», norske Le Monde diplomatique, februar 2004. 5 Man sammenligner resultatene fra to grupper, en som faktisk får selve legemiddelet og en annen som får «narremedisin» som ikke inneholder det virksomme stoffet. 6 Se hjemmesiden til Pan-African bioethics initiative, www.pabin.net/ 7 Se Trouillet. 8 Philippe Kourilsky, Vaccination: quand l’éthique devient immorale, Pour la Science, Paris, 2004, 322, 8-11. 9 Se rapport til statsministeren utarbeidet av Philippe Kourilsky og Geneviève Viney, Le principe de précaution (Føre-var-prinsippet), Odile Jacob og Documentation française, Paris, 2000. ....Fortsetter fra forsiden Hvilket Europa? ningene i liberale standardholdninger til muslimske kvinner som bærer slør: De kan gjøre det hvis det er deres frie valg og ikke har blitt tvunget på dem av ektemennene eller familiene deres. Imidlertid forandres meningen av det å bære slør fullstendig idet kvinner gjør det som resultat av frie individuelle valg (for eksempel for å realisere sin egen spiritualitet): Det er ikke lenger et tegn på deres tilhørighet til det muslimske fellesskapet, men et uttrykk for deres idiosynkratiske individualitet. Forskjellen er den samme som mellom en kinesisk bonde som spiser kinesisk mat fordi man har gjort det i landsbyen hans i uminnelige tider, og en innbygger i et vestlig megalopolis som bestemmer seg for å spise middag på en lokal kinesisk restaurant. Det er bare kvinnen som velger å ikke bære slør som faktisk velger et valg Et valg er derfor alltid et «meta-valg», et valg av valgets egen modalitet: Det er bare kvinnen som velger å ikke bære slør som faktisk velger et valg. I våre sekulære samfunn av valg er dette grunnen til at mennesker som holder fast på en dyp religiøs tilhørighet er i en underordnet posisjon: Selv om de får lov til å beholde sin tro, blir denne troen tolerert som deres idiosynkratisk personlige valg/mening. I det øyeblikket de presenterer hva det er for dem offentlig (nemlig dyp tilhørighet), blir de beskyldt for «fundamentalisme»… Folket ble kalt inn for å ratifisere det uunngåelige SÅ HVA HAR ALT DETTE å gjøre med det franske NEI-et til den europeiske grunnloven? Alt. De franske velgerne ble behandlet nøyaktig som Amish-ungdommene: De ble ikke gitt et klart, symmetrisk valg. Selve vilkårene for valget privilegerte ja-et: Eliten la frem et valg for folket som i realiteten ikke var noe valg i det hele tatt – folket ble kalt inn for å ratifisere det uunngåelige, et resultat av opplyst ekspertise. Media og den politiske eliten presenterte det som valget mellom kunnskap og ignoranse, mellom ekspertise og ideologi, mellom postpolitisk administrasjon og gamle politiske strømninger fra høyre- og venstresiden. Nei-et ble på denne måten forkastet som en kortsynt reaksjon som var uvitende om sine egne konsekvenser: En dunkel fryktreaksjon mot en ny postindustriell verdensorden i emning, et instinkt til å klamre seg fast til og beskytte de komfortable velferdsstatstradisjonene – en fornektende gest uten noe positivt alternativt program. Ikke så rart at de eneste politiske partiene som hadde Nei som sitt offisielle standpunkt var partiene i hver sin ytterkant av det politiske spekteret: Le Pens Front National til høyre og trotskistene til venstre. Videre, får vi høre, er nei-et egentlig et nei til mange andre ting: til den anglosaksiske nyliberalismen, til Chirac og den sittende franske regjeringen, til innstrømmingen av fremmedarbeidere fra Polen som senker lønningene til franske arbeidere, osv., osv. Selv om det skulle være et element av sannhet i dette, er imidlertid selve faktumet at nei-et ikke var opprettholdt av en samstemt politisk visjon, den sterkeste kondemneringen man kan tenke seg av eliten i politikk og media: Et monument over deres manglende evne til å artikulere, oversette til en politisk visjon, folkets lengsler og misnøye. I deres reaksjon til nei-et behandlet de isteden folket som tilbakestående elever som ikke klarte å ta til seg lærdommen fra ekspertene: Selvkritikken deres var som om den kom fra en lærer som juni 2005 – LE MONDE diplomatique 5 innrømmer at han mislyktes i å utdanne elevene sine skikkelig. Så selv om valget ikke var et valg mellom to politiske alternativer, var det heller ikke et valg mellom den opplyste visjonen om et moderne Europa, klart til å gli inn i den nye verdensordenen, og gamle forvirrete politiske strømninger. Da kommentatorene beskrev nei-et som en melding om forvirret frykt, tok de feil. Den viktigste frykten det dreier seg om her er frykten nei-et i seg selv fremprovoserte i den nye europeiske politiske eliten, frykten for at folk ikke lenger vil kjøpe deres «postpolitiske» visjon så lett. For alle andre er nei-et en melding om, og et uttrykk for, håp: håp om at politikken fortsatt er levende og mulig, om at debatten om hva det nye Europa skal og burde være fortsatt er åpen. Dette er grunnen til at vi, på venstresiden, burde avvise de hånlige insinuasjonene fra liberalerne om at vi, i vårt nei, har funnet oss underlige, nyfascistiske sengekamerater. Venstresiden og den nye populistiske høyresiden deler bare en ting: bevisstheten om at politikken i ordets rette forstand fortsatt lever. Det var et positivt valg i nei-et: valget av valget i seg selv. Avvisningen av utpressingsforsøket til den nye eliten som bare tilbyr oss valget mellom å bekrefte deres ekspertkunnskap eller å blottlegge vår egen «irrasjonelle» umodenhet. Nei-et er den positive avgjørelsen om å starte en virkelig politisk debatt om hva slags Europa vi egentlig vil ha. Sent i livet spurte Freud det berømte spørsmålet «Was will das Weib?», der han innrømte sin perplekshet i møtet med den kvinnelige seksualitetens gåter. Vitner ikke det innfløkte forholdet til den europeiske grunnloven om den samme forvirringen: Hvilket Europa vil vi ha? For å si det rett ut: Vil vi leve i en verden hvor det eneste valget er mellom den amerikanske sivilisasjonen og den fremvoksende autoritært kapitalistiske kinesiske? Hvis svaret er nei, er Europa det eneste alternativet. Den tredje verden klarer ikke å generere sterk nok motstand mot den amerikanske drømmens ideologi; i den nåværende tilstanden er det bare Europa som kan gjøre det. Den sanne opposisjonen i dag er ikke mellom den første verden og den tredje verden, men den mellom hele den første og tredje verden (det amerikanske globale imperiet og dets kolonier) og den gjenstående andre verden (Europa). Apropos Freud: Filosofen Theodor Adorno hevdet at i dagens «administrerte verden» og dens «repressive desublimering», får vi ikke lenger den gamle logikken med undertrykkelse av Id og dens drifter. Men heller en pervers direkte pakt mellom Superego (samfunnsmessig autoritet) og Id (forbudte aggressive drifter) på bekostning av Ego. Er det ikke noe strukturelt tilsvarende som skjer i dag på det politiske nivået. Den selsomme pakten mellom den postmoderne globale kapitalismen og de førmoderne samfunnene på bekostning av den egentlige moderniteten? Anonyme eksperter som selger oss sine varer i fargesprakende liberalmultikulturalistisk innpakning forhindrer oss ikke fra å tenke Det franske nei-ets melding til alle oss som bryr oss om Europa er: Nei, anonyme eksperter som selger oss sine varer i fargesprakende liberal-multikulturalistisk innpakning forhindrer oss ikke fra å tenke. Tida er inne for oss, innbyggerne i Europa, til å bli oppmerksomme på at vi må ta en virkelig politisk avgjørelse om hva vi vil. Ingen opplyst administrator vil gjøre jobben for oss. oversatt av B.L. © LMD Norge Se også følgende 4 sider, samt om Jean-Paul Sartre foran.
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 7 and 8: HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, o
Page 9 and 10: RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen
Page 11 and 12: OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINN
Page 13 and 14: god grunn først og fremst på det
Page 15 and 16: alls, 2005. Utstillingen Intimate A
Page 17 and 18: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 19 and 20: festen
Page 21 and 22: ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organ
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?