diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

12 LE MONDE diplomatique – juni 2005 STRAFF: Det har aldri vært så mange nnsatte, aldri så lange fengselsdommer, så mange livstidsdommer, og aldri så mange personer under rettslig kontroll. Man opplever utbredt voldsbruk og økonomisk utpressing av fangene. Fangene må nå betale for alt de trenger i hverdagen: Fra søppelposer til medisiner. Sentralfengslene har alltid oppmuntret til simpelhet og lureri. JANN-MARC ROUILLAN Har siden 1987 sonet en fengselsdom for sine aktiviteter i gruppen Action directe. Sitter i dag i Lannemezan-fengselet ved Toulouse i Frankrike. Har skrevet flere bøker, deriblant Lettre à Jules suivi de Chroniques carcérales (Agone, 2004). Ga nylig ut boken La Part des Loups (Agone, 2005). I løpet av de siste ti årene har fengselsforholdene i Frankrike blitt betraktelig verre. Kritikk fra flere parlamentariske kommisjoner og humanistiske erklæringer har ikke klart å stoppe denne utviklingen, ikke engang bremse den. Nylig ble det innført enda mer undertrykkende tiltak, som ytterligere forverrer en allerede uakseptabel situasjon. Denne politikken, som ifølge fengselsmyndighetene og de fengselsansattes fagforeninger handler om å ta tilbake kontrollen, bygger på forestillingen om fengsling som universalløsning og ønsket om å gjenreise autoritet. I disse resolutte talemåtene er det er ikke vanskelig å kjenne igjen forslitte fraser fra den pågående konservative revolusjonen i USA – de er knapt nok oversatt til fransk. I en epoke med «nulltoleranse» og et svært utrygt arbeidsmarked, blir fengselet i stadig større grad brukt som et redskap for å beskytte samfunnet mot den såkalt «farlige» samfunnsklassen, og da spesielt de mest sårbare delene av den: Gjennom fengselspolitikken organiseres en form for sosial apartheid som vi ikke har sett maken til siden 1800-tallets deportasjon av straffedømte til arbeidskolonier i oversjøiske områder, for eksempel Fransk Guyana. 1 Et av de mest åpenbare resultatene av denne olitikken, er stadig mer overbefolkede fengsler. Til tross for en rekke prosjekter for bygging av nye fengselsanlegg og selektive benådninger, er kapasiteten sprengt. Dommerne fortsetter å fylle opp fengslene, med støtte i den svært ideologiske forestillingen om at flere innesperringer vil føre til mindre kriminalitet. Det har aldri vært så mange innsatte, aldri så lange fengselsdommer og så mange livstidsdommer, aldri så mange personer under rettslig kontroll. Problemet med overfylte fengsler er allerede blitt kritisert fra mange hold. Men selv de best informerte på utsiden kan knapt forestille seg hvordan det er å leve under slike forhold. Man kritiserer for eksempel at tre eller fire fanger blir stuet sammen i én celle på ni kvadratmeter, men er uvitende om de massive FENGSLING SOM UNIVERSALLØSNING «Å få fanger til å lukte som fanger» begrensningene når det gjelder tid i besøksrom, dusj, sosiale og kulturelle aktiviteter, luftetider, kvaliteten på måltider, helsetjenester – og også økt arbeidsløshet innenfor murene. Alle disse dagligdagse konsekvensene gjør fengselsbefolkningens liv enda mer elendig. TO ANDRE ASPEKTER VED endringsprosessen som er i gang i Frankrike, har fått mindre medieoppmerksomhet, men er akkurat like fundamentale: utbredt voldsbruk og økonomisk utpressing av fangene. For å holde den potensielt eksplosive situasjonen i fengslene under kontroll og knuse enhver spire til motstand, er fysisk og psykisk vold blitt en stadig viktigere del av måten straffeanstaltene drives på. Et tydelig signal om den pågående kursendringen kom i februar 2003, da den franske justisminister Dominique Perben etablerte spesialenheter for opprettholdelse av orden i fengslene, de såkalte ERISenhetene (Equipes régionales d’intervention et de sécurité). Etter dette har bruk av vold mot innsatte økt betraktelig, til øredøvende taushet fra medier og rettsvesen. 2 ERIS-enhetene organiserer storstilte razziaer i fengslene, men operasjonene har ikke gitt noen overbevisende resultater. De fungerer først og fremst som påskudd for veritable straffeekspedisjoner og kollektive avstraffelser etter fluktforsøk og ubetydelige episoder. 3 Siden høsten 2004 har tendensen til en tøff konfrontasjonslinje blitt sterkere, helt inn i cellekorridorene. I Lannemezan-fengselet bruker stadig flere betjenter kampuniform, og et symptomatisk redskap har dukket opp, nemlig håndjern. I isolasjonsavdelingen ved Fleury-Mérogis-fengselet utenfor Paris blir de innsatte påsatt håndjern «på amerikansk vis» (fangen må strekke ut armene mellom cellesprinklene og blir påsatt håndjern før betjentene åpner døren. o.a.) hver gang de skal forflytte seg i eller utenfor bygningene. Det kan se ut til at håndjern er blitt en del av standardutrustningen blant fengselsbetjenter. Til og med ved fengselssykehuset i Fresnes har avdelingslederen håndjern og sikkerhetshansker hengende i beltet – til tross for at 90 prosent av de innsatte er for syke til å komme seg ut av senga selv. En kvinnelig innsatt måtte føde med håndjern på Det vakte sterke reaksjoner da en kvinnelig innsatt i Fleury-Mérogis-fengselet måtte føde med håndjern på 31. desember 2003. Det ble imidlertid mye mindre oppstyr ett år senere, da justisdepartementet beordret at alle pasienter ikke bare skulle ha fotlenke, men også påsettes håndjern på ryggen under transport til lege. For den minste undersøkelse kan altså fangene bli sittende fastlenket i timevis under transporten. Man må ha opplevd dette selv for å forstå hvor smertefull en slik behandling Tidsskriftet Internasjonal politikk med spesialnummer [2–3·05] Norge 100 år etter Fredstanken i norsk utenrikspolitikk Oljepolitikk og utenrikspolitikk Norge og NATO Hvor gammel er norsk utenrikspolitikk? Norsk Midtøsten-politikk i Sikkerhetsrådet Norge, USA og Krekar-saken Norsk Utenrikspolitisk Institutt Postboks 8159 Dep. 0033 Oslo Tel.: [+47] 22 99 40 00 | Internett: www.nupi.no | E-post: pub@nupi.no kan være, og hvorfor stadig flere innsatte nekter legebehandling under slike forhold. I tillegg til denne dagligdagse volden kommer stadig mer brutale disiplinæroverføringer og isolasjon. Alle innsatte lever med trusler om fysisk vold og plassering i isolat hengende over seg. Individer som blir ansett som urostiftere og tilbøyelige til å organisere motstand blant de innsatte, blir skyteskiver. Man har gjeninnført den såkalte «helvetesrunden» fra tiden med de såkalte spesialanstaltene med høy sikkerhet (Quartiers de haute sécurité): omtrent 200 såkalt «farlige» fanger turnerer til ulike isolasjonsavdelinger rundt omkring i Frankrike – to måneder her, to uker der, fire måneder et annet sted… 4 Noen etapper innebærer ekstra hard belastning, med det formål å bryte folk ned. Gjennom fengselspolitikken organiseres en form for sosial apartheid Isolasjonsavdelingene ved sentralfengslene er attpåtil fullstappet. Tidligere var disse plassene forbeholdt de alvorligste psykiatriske tilfellene og fanger som var «beskyttet» av administrasjonen, men i dag blir innsatte plassert der i kortere eller lengre perioder uten det minste grunnlag. Ved sentralfengselet i Moulins kan for eksempel ledelsen plassere en innsatt som har normal soning i isolat, for å få plass til en nyankommet. Og for å bøte på manglende isolasjonsceller, bruker man stadig oftere såkalt «confinement»: Det vil si at den innsatte blir plassert i en vanlig celle ved en regulær fengselsavdeling, men celledøra kan bare åpnes med en politibetjent og forsterket eskorte til stede. Den innsatte får kun én time i friluft daglig, og fratas TV, radio og en stor del av sine egne eiendeler. Dusj er begrenset til et absolutt minimum, og man har formelt ikke adgang til andre vanlige aktiviteter som telefon, vaskeri, treningsrom og bibliotek. EN ANNEN STERK TENDENS i fengselspolitikken er at man forsøker å senke levestandarden og nivået på tjenestene i fengslene, samtidig som man presser så mye penger som mulig ut av de innsatte – offisielt for å dekke erstatningssummer til ofrene. Fattiggjøringen av fangene organiseres gjennom en rekke sparetiltak som innebærer fjerning av gratis tjenester og minimumsytelser. Det samme gjelder sosiale og kulturelle aktiviteter. Ødelagt eller utslitt materiell blir ikke byttet ut, og fellesarealer forsømmes. Etter at det gamle «sosiale rommet» ved Moulins-fengselet ble stengt, ga ledelsen de innsatte lov til å disponere en celleavdeling som hadde vært stengt i flere tiår. Men de måtte selv bekoste oppussingen – til og med lyspærene måtte de betale selv. Fangene må nå betale for alt de trenger Agora nr. 1–2, 2005, 286 sider, kr 140,– Av innholdet: Jacques Derrida: Brev til en japansk venn Langt intervju med Jacques Derrida Norske artikler om Derrida av Karin Gundersen, Ragnar Myklebust, Øyvind Pålshaugen og Ingebjørg Seip Nicholas Royle: Hva er dekonstruksjon? Geoffrey Bennington: Dekonstruksjon og etikk Annet: Dadaisme; Nietzsche; stor avdeling bokanmeldelser Agora finner du i Narvesen, universitetbokhandlene, Norli og Tronsmo; eller abonnér for kun kr 240,– per år (ca 700 sider): abonnement@universitetsforlaget.no www.aschehoug.no/agora i hverdagen: fra søppelposer til medisiner utskrevet av lege. Og etter som kvaliteten på maten blir dårligere, opplever fangene for første gang på flere tiår at mat igjen er blitt gjenstand for smuglervirksomhet. Simpelthen for å holde seg i live, må de innsatte kjøpe matvarer og hygieneartikler, samtidig som prisene på kantinene er skyhøye: fra 30 til 50 prosent mer enn det som er vanlig ellers. Målet med denne politikken er å få de innsatte til å betale for sitt eget livsopphold og samtidig tvinge dem til å godta dårligere arbeidsforhold bak murene. Etter å ha latt gratis sosiale aktiviteter og utdanningstilbud forfalle, driver fengselsmyndighetene med regelrett plyndring i forbindelse med utdanningstilbud i regi av nasjonale skolemyndigheter og fangebistandsorganisasjoner, ved å legge beslag på mer enn en tredel av pengene som bevilges til disse utdanningsprogrammene. Fengselsmyndighetene vinner på alle fronter i dette spillet, ikke minst siden de selv nylig har endret spillereglene: Nye bestemmelser fra 5. oktober 2004 omhandler fangenes økonomiske midler, og er forkastelige på en rekke punkter. Etter at straffeloven kom i 1975, har den øvre grensen for hvor mye penger de innsatte kan motta uten (obligatorisk) fratrekk, kun økt fra 183 til 200 euro – på 30 år! Samtidig har fratrekkene på summer som overstiger taket på 200 euro, blitt tredoblet – altså en «skattlegging» på 30 prosent. 5 Enda verre er det at fangenes lønn blir regnet sammen med penger som overføres utenfra. Dette innebærer en umiddelbar ekstraskatt på 20 til 35 prosent i tillegg, og en proporsjonal nedgang i lønnsinntekt – i tillegg til at lønn som utbetales av fengselsadministrasjonen vilkårlig er blitt redusert med 10 til 20 prosent for ekstraarbeid innenfor murene. 6 Stadig flere betjenter bruker kampuniform I strid med signalene som har kommet fra flere parlamentariske kommisjoner, får altså de innsatte ikke bedre betalt for arbeidet de gjør bak murene. Utbyttingen er på sitt sterkeste i forbindelse med arbeidsoppgaver som hører hjemme på 1800-tallet, med stykkprisbetaling og arbeidsforhold som ofte bryter gjeldende lovgivning om hygiene og sikkerhet. Bestemmelsene fra oktober 2004 setter også en øvre grense for hvor mye penger man kan få utbetalt ved løslatelse: 1000 euro. Denne summen utgjøres av et månedlig trekk på 10 prosent av de innsattes bruttolønn, som plasseres på en sparekonto og utbetales ved endt soning. Det som eventuelt overstiger taket på 1000 euro, går nå direkte til skadeerstatningskassen. Før denne begrensningen trådte i kraft, pleide langtidsfanger å spare opp flere tusen euro for ikke å stå tomhendte når de slapp ut. I og med at det ikke finnes noen reelle sosiale oppfølgingsprogrammer baserte man seg med Tema: JACQUES DERRIDA (1930–2004) Nytt nummer!
god grunn først og fremst på det man selv kunne spare opp. Hadde man ikke gjort det, ville risikoen for raskt tilbakefall være svært stor. Men hvilke muligheter har man med maksimalt 1000 euro, når man står uten bolig og arbeid, og må vente minst tre måneder på arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp? I tillegg til økte obligatoriske fratrekk fra de innsattes inntekter, kommer den rettslige pengeutpressingen i form av økonomisk avlat – en høyst levende arv fra kristen kultur. Dommere, fengselsdirektører og andre departementale kriminologer betrakter frivillige innbetalinger som ensbetydende med at man soner og aksepterer sin straff. I tidligere tider kunne de troende rense seg fra sine synder ved å betale for en messe. I dag kan de innsatte bevise sin frelse ved å bla opp noen sedler. I brev fra straffegjennomføringsdommere foreslår man åpent en prisliste: En ekstra permisjonsdag mot et bidrag på 15 euro til skadeerstatningskassen eller en måneds ekstra reduksjon av soningstiden mot en månedlig innbetaling på 30 euro. SENTRALFENGSLENE HAR ALLTID oppmuntret til simpelhet og lureri, både i forholdet mellom fanger og mellom fanger og myndigheter. Hykleri er hellig, svik og løgner belønnes. Følgende anekdote kan tjene som eksempel på hvordan disse dydene slår ut i forbindelse med innkreving av bøter og skadeerstatninger: To innsatte i et sentralfengsel i Sør-Frankrike nærmet seg et tidspunkt i soningen der de kunne få innvilget prøveløslatelse. De nektet å gå ned i verkstedet for å jobbe. De hadde ingen illusjoner om hvordan straffegjennomføringssystemet fungerer, og fra cellene sine drev de med narkotikasmugling for å innbetale skade- Foto: Joanna Ladomirska/Leger Uten Grenser Det er lett å glemme de katastrofene vi ikke ser. Over hele verden utspiller det seg humanitære katastrofer i det stille. Glemt av mediene – og dermed av verden. I Somalia dør ett av fem barn før 5-årsdagen sin. I Kongo har 3 millioner mennesker mistet livet under borgerkrigen. Hjelp oss å gi barn og voksne en ny mulighet. Ved å bli Feltpartner i Leger Uten Grenser gir du et månedlig bidrag over Avtale- Giro slik at vi kan hjelpe der behovet til enhver tid er størst. Ring 08898 og bli Feltpartner nå! www.legerutengrenser.no Transavantgarden/se midtsiden. © NICOLA DE MARIA. Musikk øyne (tegning som utforsker universets mysterier) 1978–79 erstatningspengene. Virksomheten var innbringende, og ga dem mulighet til å forhandle seg frem til en tillemping av soningstiden, og de ble løslatt. I samme fengsel var det en annen innsatt, opprinnelig fra et land langt borte, som i tillegg til å arbeide i fengselet i mange år, betalte frivillig rundt 100 euro i måneden i skadeerstatning. Noen måneder etter at de to nevnte fangene ble løslatt, fikk denne fangen problemer med å fortsette innbetalingene på grunn av alvorlige problemer i familien. Straffegjennomføringsdomstolen avviste derfor å innvilge prøveløslatelse, og trakk attpåtil tilbake en måneds benådning fordi han hadde brutt innbetalingskontrakten. DET ER UMULIG Å FORUTSI hva som kommer til å vokse ut av de nye tukthusene, der den reaksjonære ideologien som går ut på å «make prisoners smell like prisoners», nå går sin seiersgang. 7 Dette er uansett en svært kortsiktig politikk som samfunnet før eller siden vil betale dyrt for. oversatt av G.E. 1 Se Loïc Wacquant, «Fengsel som sosial støvsuger», norske Le Monde diplomatique, oktober 2004. Se også Wacquants bok Punir les pauvres. Le nouveau gouvernement de l’insécurité sociale (Straffe de fattige. Den nye regjeringen av sosial utrygghet), Agone 2004. 2 Flere voldsepisoder har vært gjenstand for forundersøkelser i flere domstoler, men er blitt henlagt. Fengselsfagforeningene profiterer på denne straffriheten, og går til injuriesøksmål mot enhver person eller organisasjon som kritiserer disse overgrepene. Det gjelder å opprettholde stillheten. 3 Det rettslige nederlaget til disse ekspedisjonene er udiskutabelt. Ødeleggelser av celler og ydmykende kroppsvisitasjoner viser at dette handler om massedisiplinering og ikke leting etter illegale gjenstander. 4 Disse fangene får ikke ha kontakt med familien, og fratas grunnleggende rettigheter til forsvarer. For kort tid siden ble det utstedt et dekret som gjør det vanskeligere å motvirke plassering i isolat. Avgjørelser om isolering blir stadig mer vilkårlige, og det samme gjelder varigheten. 5 Pengene deles i tre deler: Den første er reservert erstatningskassen (20 prosent av summer mellom 200 og 400 euro, 25 prosent mellom 400 euro og 600 euro og 30 prosent for summer som overstiger 600 euro). Den andre delen kalles «løslatelsespenger», og tilsvarer 10 prosent månedlig fradrag i bruttolønn som overstiger 183 euro – men dette utbetales til fangen ved endt soning. Den tredje delen kalles «kantinepenger» og kan brukes fritt. 6 Arbeid som lønnes med noen titalls euro per måned for arbeidsoppgaver som ofte strekker seg over 7 dager i uka 12 måneder i året. 7 Uttrykk sitert av Loïc Wacquant, som gir følgende presisering: «Fengselsfilosofien i dag kan oppsummeres ved hjelp av dette uttrykket, som er svært populært blant fengselsvesenets administratorer (…). Fengslingen bør umiddelbart gå tilbake til å være det den opprinnelig var ment som og aldri burde ha fjernet seg fra: en lidelse.» (Loïc Wacquant, Punir les pauvres…, s. 198.) Interessert? Kontakt: aborg@amnesty.no Kr. 240,- fritt tilsendt www.amnesty.no/rapport2005 juni 2005 – LE MONDE diplomatique 13 Dokumentar TRADRA – i går ble jeg tater TRADRA er en aktuell dokumentar om de reisende og deres situasjon i dagens Norge. Karoline Frogner har med enkle midler laget en vakker, menneskelig og nær skildring av deres historie, fylt av vakker musikk fra deres kultur. På tross av en sterk undertrykking fra det norske samfunn, har de reisende klart å beholde livsmotet og en ukrenkelig livsglede. Bjørn, som er hovedpersonen i dokumentaren ble tvangsadoptert som barn. En lørdagskveld 44 år seinere ringer hans biologiske foreldre plutselig på døren. Det er starten på Bjørns søken etter sine røtter og kulturen han har blitt frarøvet. Minnene og skjebnene til de personer Bjørn møter på sin vei, blir fortalt gjennom varme og nære intervjuer. Men også gjennom avisartikler, norske filmer og NRK-opptak. Sakte fremtrer de sår og smerter det reisende folket har fått erfare - som en konsekvens av den norske stats utrenskningspolitikk i 40- og 50-årene. Tvangssterilisering, lobotomering og splittelse av foreldre og barn, var en bevisst norsk politikk for å utslette alle spor av dette folket. Bjørn var en av de 115 reisende som reiste sak og fikk avslag på sin klage til den norske stat. Helsingforskomitéen har definert de norske myndighetenes behandling av de reisende som en forbrytelse mot menneskeheten. Dokumentaren ble nominert til Amanda for beste dokumentarfilm i 2004. Den er nå utgitt for salg på DVD. Liselott Säll The Moneymasters – how international bankers gained control of America. The Moneymasters prøver å spore kilden til den økonomiske politiske makten vi kan se styre verden i dag. Den beskriver hvordan penger oppsto som et betalingsmiddel, og hvordan et finanssystem er blitt utviklet, til fordel for et fåtall hvite rike menn, de internasjonale bankørene. Historien er fortalt med fokus på utviklingen av et bankvesen i USA, men skildrer også mye av utviklingen i Europa. Det var i Europa historien begynte med akkumulering av gull hos noen få familier - opprettelsen av penger som betalingsmiddel, kontroll av gullmarkedet og dermed kontroll av produksjonen av pengene. Startpunktet for privat kontroll over nasjonale finanser startet også i Europa med etableringen av Bank of England, en privateid sentral bank. Dette ble etter hvert innført i land etter land, og til slutt også i USA. Fortellingen viser også hvordan de samme aktørene har manipulert og kontrollert ulike nasjoners økonomiske systemer og politikk. Som et eksempel viser filmen at flere av Europas kriger ble finansiert av de internasjonale bankørene. Det vises også hvordan de fikk kontroll over utviklingen av lovene, til et lovsystem for de rike. Skildringen av fremveksten av det internasjonale bankvesenet er detaljert med mange fakta, tildels tungt og vanskelig tilgjengelig, mye på grunn av valget av uttrykksmidler. Fortellingen er mange steder basert på monologer fra fortelleren. De to siste delene er spesielt tunge. Der leser fortelleren opp konklusjonene man kan trekke fra historien. Dokumentaren har en del svakheter. Blant annet forteller den kun om hvordan den jødiske synagogen krevde gullmynter som betaling av kirkeskatt, og hopper over kjensgjerningen at dette også gjaldt kristendommens kirke. På slutten beskrives opprettelsen av WTO, IMF og BIS (Bank for international settlements, www.bis. org). Her kunne dokumentaren vært mer detaljrik, ettersom dette er et meget interessant kapittel i historien med tanke på de utfordringer den globale antikapitalistiske kampen møter i dag. Dokumentaren ble produsert i 1996 av filmgruppen i-contact. Fortellerens problemstilling er å finne årsaken bak det amerikanske folkets økende gjeld og fattigdom. Det trekkes ingen konklusjoner om hvordan den nye verdensorden skal slås tilbake. Filmen er 3 1/2 time lang, men er vel verdt å se. Den gir mange nyttige data om bankvesenet og dets bakmenn, samt viktige fakta for den globale kampen mot kapitalismen. En gjenutgivelse på DVD er nå tilgjengelig på www. cultureshop.org. Liselott Säll
Page 1 and 2: INTERNASJONAL POLITIKK, KRITIKK OG
Page 3 and 4: Ñ LE MONDE diplomatique Politikk
Page 5 and 6: Man gjorde heller ingen seriøse vu
Page 7 and 8: HVIS EUROPA SKAL konstituere seg, o
Page 9 and 10: RTE TALEMÅTER ns pedagogikk gripen
Page 11: OG SJIAMUSLIMER DYPERE ENN NOENSINN
Page 15 and 16: alls, 2005. Utstillingen Intimate A
Page 17 and 18: opp mot sine verk - blir kunstneren
Page 19 and 20: festen
Page 21 and 22: ISK FRAGMENTERT ENN NOENSINNE organ
Page 23 and 24: RKING TOWARD INDEPENDENCE», «HEAL
Page 25 and 26: het», har også «det nye nyvenstr
Page 27 and 28: inntog de neste tiårene, bortsett
Page 29 and 30: på den store visjonen om skyskrape
Page 31 and 32: ingen I VORES POLITISKE HISTORIE? s

diplomatique LE MONDE - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?